Strategi og styring

Med utgangspunkt i det foregående og sett i forhold til tilstanden slik en kjenner den fra UNIT, er det flere forhold som må vektlegges i utformingen av NTNU. Utvalget vil peke på noen slike faktorer:

• NTNU bør utvikle sin strategiske ledelsesfunksjon. Begrunnelsen er todelt. Den ene hovedgrunnen er at NTNU står foran en intern omstillingsprosess, som vil stille store krav til ledelsens evner til å samle institusjonen om sin misjon og forutsetter et rimelig handlingsrom for å kunne virkeliggjøre gode ønsker. Den andre hovedgrunnen er at universitetet står overfor betydelige eksterne utfordringer, knyttet til forhold som økt konkurranse i det globale kunnskapsmarked og trekk ved norsk forsknings- og utdanningspolitikk som virker i retning av ressursspredning og vanskeliggjør oppbygging og opprettholdelse av kompetanse på internasjonalt toppnivå.

• Muligheten for å møte utfordringer gjennom forandringer for virkeliggjøring av strategiske målsettinger, er avhengig av at institusjonens styringsorganer har et økonomisk spillerom som gir tilstrekkelig rom for nye initiativ og tiltak. Dette innebærer konkret at styret og ledelsen bør disponere, særlig i den overgangsfasen universitetet befinner seg i, en noe større andel av universitetets samlede bevilgninger til å ivareta overordnede strategiske prioriteringer enn det som har vært vanlig ved norske universiteter.

• NTNU bør utvikle gode systemer for kvalitetssikring av all sin virksomhet, både med hensyn til forskning, undervisning, formidling og intern forvaltning. For å få dette til, må minst to betingelser oppfylles. For det første må det etableres rutiner for rapportering og evaluering. For det andre må det utvikles ordninger som innebærer at en kan treffe nødvendige tiltak på grunnlag av den informasjonen som evalueringene frambringer. Ekstern styrerepresentasjon og bruk av eksterne rådgivere kan være ett virkemiddel for å styrke kvalitetssikringsarbeidet.

• Samtidig som en utvikler den sentrale strategiske styringen, er det nødvendig å desentralisere mye av detoperative, faglige ansvar. Faglig utvikling og ivaretakelse av faglige standarder er i første hånd det enkelte faginstitutts eller faggruppes ansvar.

• Erfaringer fra organisasjonsarbeid i kunnskapsintensive virksomheter dokumenterer klart sammenhengen mellom personlig involvering og lagarbeid på den ene side og manøvreringsdyktighet og resultatoppnåelse på den andre siden. Denne innsikten gjelder i vesentlig grad også for et universitet. Arbeid med engasjement og lagutvikling fremstår derfor som en av de sentrale lederoppgaver.

• Kreativ faglig utvikling som svar på nye utfordringer og muligheter kan i liten grad styres gjennom sentrale vedtak og initiativer. Det viktigste sentrale bidraget for å få til nyskapende prosesser og samarbeid mellom fagmiljøer ligger derfor i et bevisst forhold til for det første i å bygge ned formelle og andre barrierer mot nyskaping, for det andre i aktivt å stimulere verdifulle initiativ gjennom bruk av økonomiske virkemidler og tilrettelegging av infrastruktur.

• I en organisasjon som bygger på utstrakt delegering av ansvar og myndighet, er det av avgjørende betydning å utvikle prosesser som setter de operative enheter i stand til å forvalte ansvar og ressurser på en måte som står i forhold både til faglige krav og til de grunnleggende premisser som er trukket opp for institusjonens virksomhet. NTNU bør derfor ha en aktiv politikk for å stimulere arbeidet med organisasjonsutvikling.

NTNUs styringssystemer

Den nye universitets- og høgskoleloven slår fast at alle universiteter skal ha tre styringsnivåer: et universitetsstyre (kollegium) ledet av en valgt rektor, et antall fakulteter med fakultetsstyre og valgte dekaner, og faginstitutter (grunnenheter) med instituttstyre og valgte instituttstyrere. Universitetsstyret skal ha 2-4 eksterne medlemmer.

I høringer med næringsorganisasjoner og bedrifter er det gitt entydige råd om at det blant de eksterne medlemmene bør inngå sentrale representanter fra norsk næringsliv. Utvalget deler denne oppfatningen. Også andre eksterne medlemmer bør etter utvalgets mening velges slik at de både kan bidra med viktig kunnskap og innsikt og samtidig ivareta funksjoner som brobyggere mellom NTNU og sentrale virksomhetsområder i samfunnet. Med en slik styresammensetning følger at styrets arbeid bør konsentreres om strategiutvikling, overordnede prinsipper og retningslinjer samt større saker. Andre saker som ikke er delegert til lavere nivå, bør i større utstrekning enn tidligere kunne avgjøres gjennom fullmakt til rektor eller av faste utvalg etter eksplisitt delegasjon fra og under kontroll av styret.

For å få en kompleks organisasjon som et universitet til å fungere, er det viktig å opprettholde beslutningssystemer som kombinerer effektivitet og legitimitet, og å etablere gode kommunikasjons- og informasjonskanaler. Det er viktig å sikre informasjonsutveksling og beslutningsmessig koordinering innenfor såvel som mellom de tre styringsnivåene.

Når en skal bygge opp et system for styring og informasjon, kan en i et universitet skille mellom det vi kan omtale som tre sentrale informasjons- og beslutningskjeder.

• Undervisningskjeden, der en arbeider med opplegg, organisering og gjennomføring av grunnundervisning, videre- og etterutdanning.

• Forskningskjeden, der oppgavene er knyttet til styring, organisering og finansiering av forskning og forskeropplæring.

• Strategi- og styringskjeden, der en beskjeftiger seg med spørsmål som vedrører institusjonens overordnede mål, interne ressursfordeling, mv.

Disse tre kjedene er formelt forankret i styringsorganer på de ulike nivåene. I tillegg til de formelle organene (styre, fakultetsstyre, instituttstyre), vil en i ulik grad ha behov for utvalg og komiteer som står for saksforberedelser og eventuelt også er delegert beslutningsmyndighet på avgrensede saksfelter.

Utvalget vil tilrå at NTNU på sentralt nivå opererer med få faste utvalg og komiteer, og at disse utvalgene og komiteene som ufravikelig prinsipp skal forankres i og helst også ledes fra rektorat og styre. I den grad det er behov for flere utvalg innenfor et bestemt saksfelt bør en vurdere om disse kan utgjøres av en delmengde av medlemmene av det sentrale utvalg, eventuelt supplert med tilleggsrepresentanter.

Utvalget tenker seg at det under styret vil være behov for to permanente utvalg:

1. Et forskningsutvalg,

   som saksforberedende organ for forskningspolitiske spørsmål, herunder bl.a. felles faglige satsinger, prioriteringer av forskningsmidler, støtte til flerfaglige programmer, reglementer for doktorgrader, prinsipielle spørsmål som fordrer felles praksis mv. Dette organet kan også tillegges saksforberedende oppgaver for styret i saker som vedrører Vitenskapsmuseet og Universitetsbiblioteket.

2. Et utdanningsutvalg,

   som forbereder saker som vedrører studentopptak, dimensjonering av studietilbud, oppretting og nedlegging av fag og studieprogrammer, reglementer, fellesemner, studiekvalitet, nasjonalt og internasjonalt samarbeid. Utdanningsutvalget skal også behandle ankesaker fra multifakultære programstyrer. Dersom en velger en modell med overlappende medlemsskap, kan en delmengde av utvalget, eventuelt supplert med tilleggsrepresentanter, utgjøre gradsutvalg for sivilingeniørutdanningen (svarende til dagens sentrale utdanningskomité ved NTH), tilsvarende kan en annen delmengde være gradsutvalg for cand.scient/dr.scient. En tredje undergruppe, eventuelt med tilleggsrepresentanter, kan være utvalg for lærerutdanning, og en fjerde kunne få ansvaret for etterutdanning. For å sikre god kommunikasjon og samordning, bør lederne for alle gradsforvaltende organer sitte i det sentrale utvalget.

Utvalget gjentar at lederfunksjonen for disse to utvalgene bør forankres i universitetets ledelse (prorektorvervet), eventuelt i styret.

Utvalget ser at rektor kan ha behov for mer uformelt å søke råd i drøftingsfora uten formell avgjørelsesmyndighet Således vil det åpenbart være gode grunner for å etablere et dekanmøte, der rektor og direktør regelmessig møter de valgte lederne for fakultetene for informasjonsutveksling og drøfting av aktuelle saker. Tilsvarende bør rektor kunne etablere et uformelt budsjettutvalg for å bistå ledelsen med en partsuavhengig gjennomgang av økonomiske prioriteringer.

Sammensetningen av faste utvalg bør tilpasses utvalgets funksjon. Således bør et organ med viktige samordnende oppgaver ha representanter for de programmer eller aktiviteter som skal samordnes, mens en ved sammensetning av en uformell rådgivningsgruppe bør kunne legge stor vekt på personlig kompetanse og uavhengighet av særinteresser. Utvalget viser forøvrig til betraktningene om fakultets- og gradsstrukturens betydning for representasjon og innflytelse i avsnitt 6.2, og tilrår at universitetet søker å sette sammen faste utvalg slik at vilkårlige skjevheter minimeres.

Gradsforvaltning og studieorganisering

Enhver grad og ethvert studium må forvaltes, og fakultetene har viktige oppgaver i den forbindelse. Ved Universitetene i Oslo og Bergen har de enkelte fakulteter som hovedregel forvaltningsansvaret for én eller et par distinkte grader; eksempelvis forvaltes cand.philol. og dr.art.-gradene av Det historisk-filosofiske fakultet og cand.med./dr.med.-gradene av (og bare av) Det medisinske fakultet. Forvaltningsansvaret for de enkelte studieprogrammer og studieveier ligger i noen tilfelle på fakultetsnivå, i andre på grunnenhetsnivå. Hovedmønsteret er at studieorganiseringen er mer sentralisert for profesjonsstudiene enn for de såkalte frie studier.

I den utstrekning gradsforvaltning eller studieorganisering legges til fakultetsnivået, er implikasjonen for fakultetsinndelingen klar nok: fakultetsinndelingen bør følge grads- eller programinndelingen. Anvendt på NTNU, ville organisering ut fra hensynet til gradsforvaltning naturlig gi fem fakulteter; et teknologifakultet, et realfagsfakultet, et medisinsk fakultet, et historisk-filosofisk fakultet og et samfunnsvitenskapelig fakultet. Utvalget har lagt til grunn at en slik inndeling ikke ville være i samsvar med intensjonene bak Stortingets vedtak om at NTH og AVH skal avvikles som organisatoriske enheter, forsåvidt som teknologifakultetet i praksis ville måtte svare i hovedtrekk til dagens NTH. Utvalget har følgelig basert seg på at en for minst én grad vil måtte legge arbeidet med gradsforvaltning til det sentrale nivå snarere enn til fakultetsnivået. Utvalget anser gradsforvaltning og studieorganisering som viktige oppgaver for fakultetsnivået, men trekker samtidig den slutning at det under alle omstendigheter vil være nødvendig og hensiktsmessig å finne frem til en modell for gradsforvaltning og programorganisering som sikrer at disse oppgavene for enkelte grader og flere programmers vedkommende kan ivaretas også på et høyere styringsnivå.

Den matriseorganisering som utvalget foreslår, innebærer at flere fakulteter vil bidra til mer enn ett program. Fakultetsstrukturen kan tenkes å ha konsekvenser for hvordan fakultetene vil forholde seg til programmer og undervisningsoppgaver andre har primæransvaret for. Således har det fra flere fagmiljøer vært uttrykt en viss frykt for at et fakultet som i overveiende grad er innrettet mot et bestemt program eller en bestemt grad ikke vil ta samme ansvar for å bidra til et annet program eller en annen grad hvor fakultetet spiller rollen som underleverandør av tjenester. Utvalget erkjenner at det i fravær av økonomiske og/eller andre typer korreksjonstiltak kan være grunnlag for en slik frykt; en organisasjon har gjerne en tendens til å favorisere det dens personale anser som dens kjerneaktivitet. Denne tendensen til å favorisere det en identifiserer seg med betyr ikke at likt volum er en nødvendig betingelse for at et fakultet skal ta reelt ansvar for mer enn ett program. Poenget er snarere at i de tilfelle der et fakultet har ansvar for å bidra til to eller flere programmer, men hvor ett av disse klart fremstår som fakultetets hovedvirksomhet som det store flertall av ansatte tradisjonelt identifiserer seg med, kan det være hensiktsmessig å organisere fakultetet slik at det iallfall finnes én grunnenhet som har de(t) andre programmet (-ene) som sitt primære arbeidsfelt. I tillegg vil økonomiske incitamenter ofte være effektive virkemidler.

Faglig ledelse og tilsyn

I all faglig virksomhet avhenger resultatene av bl.a. hvor godt de faglige lederskapsfunksjoner og det faglige tilsyn med virksomheten ivaretas. Lederskapsoppgavene er sammensatte, men blant de viktigste er å stimulere til produktutvikling og bidra til å samle kreftene i felles innsats for løsning av større og komplekse oppgaver. Også tilsynsfunksjonen er sammensatt, men kvalitetssikring er ett viktig stikkord.

I en kunnskapsorganisasjon må faglig lederskap utøves på alle nivåer, men innholdet i slikt lederskap vil selvsagt kunne variere fra et nivå til et annet. Allment gjelder at faglig lederskap tenderer til å bli vanskeligere dess mer kompleks og heterogen organisasjonen er. En implikasjon av denne observasjonen er at dess større vekt som legges på det faglige kompetanseelementet, dess mindre og mer homogen må enheten være og dess lenger ned i organisasjonen må oppgaven utføres. Samtidig er det slik at produktutvikling ofte skjer ved at impulser utenfra åpner øynene for nye muligheter. Innkapsling gir ikke gode rammebetingelser for innovasjon. I den grad faglig lederskap skal utøves på fakultetsnivå, må vi av dette trekke den slutning at vilkårene for lederskap generelt og produktutvikling mer spesielt kan forventes å variere kurvilineært med størrelse og homogenitet. Alt annet likt, synes faglig lederskap å være lettere i små og homogene enheter enn i store og faglig heterogene fellesskap. Produktutvikling stimuleres imidlertid best gjennom løpende samhandling med andre som er nær nok til å muliggjøre kommunikasjon, men samtidig tilstrekkelig annerledes til å tilføre nye impulser.

Også tilsynsfunksjonen ivaretas best under slike vilkår. Kvalitetssikring forutsetter et begrenset kontrollspenn og samtidig en viss avstand. Ikke minst i et kollegialt og egalitært system som det norske kan en viss størrelse være viktig for å sikre nødvendig avstand.

Hensynet til produktutvikling og kvalitetssikring gir andre premisser for organisering av den faglige virksomhet. Viktigst i denne sammenheng er det at organiseringen bør stimulere til nært samspill mellom forskning og undervisning orientert mot basale disiplinfaglige problemstillinger og mer anvendelsesorientert forskning og undervisning. NTNU skal, som andre universiteter, drive faglig virksomhet over hele dette sprektret, men det forhold at NTNU har sitt tyngdepunkt i teknologiske fag gjør denne koplingen særlig aktuell. NTNU må ta hensyn til at ulike typer virksomhet i noen grad fordrer ulike tilnærmingsmåter og rammebetingelser. Men NTNU må samtidig organiseres og ledes slik at forbindelseslinjene og samspillet mellom basal og mer anvendelsesorientert virksomhet stimuleres og styrkes. Uten solide røtter i basal forskning risikerer den anvendelsesorienterte forskningen å tape mye av sin innovasjonskraft og faglige næring, og utdanningen risikerer å bli for grunn og/eller for snever til å gi et godt grunnlag for videre faglig utvikling og omstilling. Omvendt gjelder at møtet med praktiske problemer kan være en mektig stimulans for ny forskning, og at problemorientert læring ofte vil gi langt bedre resultater enn mer tradisjonell undervisning.

Forholdet til brukerne

Et viktig mål for NTNU må være å videreutvikle kommunikasjon og samarbeid med brukerne av universitetets kandidater og forskningsresultater. Dette samarbeidet må tilrettelegges fleksibelt, bl.a. for å ta hensyn til at brukergruppen(e) kan være ganske ulike. Eksempelvis er det som hovedregel langt lettere å identifisere én eller et fåtall avgrensede og rimelig velorganiserte brukergrupper innenfor profesjonsutdanningene enn tilfelle er innenfor allmennutdanningene, som gjerne har et mer åpent og diffust bruksområde. Men for alle fagområder gjelder at det vil være viktig å videreutvikle kommunikasjonslinjene til og samarbeidet med dem som på en eller annen måte er brukere av de kandidater og den kunnskap universitetet frembringer.

Et nært og fruktbart samspill mellom universitetet og det omliggende samfunn forutsetter at det etableres kommunikasjonskanaler mot omverdenen på ulike nivåer i universitetsorganisasjonen – fra den sentrale ledelse ned til den enkelte forsker og faggruppe. Også avdelings- og grunnenhetsinndelingen må vurderes ut fra de muligheter og begrensninger den skaper for å utvikle et fruktbart samspill. Etter utvalgets vurdering er det to betraktninger en kan gjøre gjeldende i denne sammenheng. Hovedimplikasjonen må være at kontakt og samarbeid lettes når (a) den enkelte eksterne brukergruppe har én eller et fåtall lett identifiserbar(e) partner(e) innenfor universitetet å forholde seg til, og (b) ingen viktig gruppe av interessenter står uten noe egnet kontaktpunkt. Dette innebærer bl.a. at et rimelig samsvar mellom universitetets faglige organisering og inndelingen i (hoved)sektorer innenfor norsk nærings- og samfunnsliv gir de enkleste rammevilkår for kommunikasjon og samarbeid. Et entydig og nært samarbeidsforhold mellom fagmiljø og brukergruppe innebærer imidlertid også faremomenter – for begge sider. Et slikt faremoment er at partene kan låse hverandre inn i et forhold som bidrar til konsentrasjon om det velkjente og stenger for det nye, uvante og grenseoverskridende. For fagmiljøet vil konsekvensen av en slik utvikling på lengre sikt kunne bli nedsatt evne til faglig fornyelse. Også brukerne vil kunne oppleve det samme, f.eks. i form av en innsnevrende binding til en bestemt teknologi (som fagmiljøet og industrien inkrementalt forbedrer). På makronivå kommer i tillegg det forhold at tett segmentering av forbindelseslinjene mellom fagmiljø og brukere tenderer til å heve inngangstersklene for nye brukere – f.eks. nye bedrifter som forsøker å gå nye veier. Et pluralistisk system med et mangfold av kontaktpunkter og kommunikasjons-kanaler resulterer ofte i høyere transaksjonskostnader, men gir til gjengjeld bedre vilkår for innovasjon og fleksibel tilpasning. Avveiningen mellom disse hensyn er ikke alltid enkel, men utvalget vil søke etter en organisering som gir nærings- og samfunnsliv lett identifiserbare kontaktpunkter innenfor universitetet uten å låse de enkelte fagmiljøer og brukere i ekskluderende, monogame relasjoner.

Samarbeid innenfor forsknings- og utdanningssystemet

NTNU skal ha et løpende og nært samarbeid med andre universiteter, høyskoler, forskningsinstitutter og forskningsråd. Også dette samarbeidet lettes dersom partene er tilnærmet like med hensyn til inndeling i avdeling og fag. Konkret betyr det at samarbeidet innenfor universitetsrådssystemet forenkles dersom fakultets- og fagorganiseringen ved norske universiteter er tilnærmet lik. Tilsvarende gjelder for samhandling med NFRs områder.

Utvalget finner at dette er relevante hensyn, men konstaterer samtidig at de ikke har entydige implikasjoner for organiseringen av NTNU. En grunn til det er at det ikke finnes én entydig avdelings- eller faginndeling som går igjen innenfor det norske utdannings- og forskningssystemet. Universitetsrådets inndeling i fakultetsmøter skiller seg således fra NFRs områdeinndeling. Det synes også åpenbart at i et Norgesnett som bygger på en viss spesialisering og arbeidsdeling, vil full likhet i avdelings- og faginndeling ikke kunne være et overordnet mål. Like fullt er samspill med andre institusjoner innenfor forsknings- og utdanningssystemet et hensyn utvalget må ha med i betraktningen når alternative organisasjonsmodeller vurderes.

Andre forvaltningsfunksjoner

Et fakultet kan ha også andre forvaltningsfunksjoner, knyttet til f.eks. infrastruktur som vitenskapelig utstyr, biblioteks(avdelinger) m.v. Hensynet til effektiv utnyttelse av begrensede midler og rasjonell bruk av felles eller komplementært utstyr kan tale for at berørte fagmiljøer samorganiseres. Alt annet likt, er trolig kostnadseffektiv bruk av infrastruktur lettere å få til om de berørte fagmiljøer tilhører samme fakultet.

Fakultetene som faglige fellesskap

Et fakultet er ikke bare en organisatorisk enhet; det kan også sees som et faglig fellesskap. Utvalget ser dette siste perspektivet som mer relevant for inndelingen i grunnenheter, men i den grad det skal tillegges betydning for fakultetsinndelingen, blir det vi litt vagt kunne kalle faglig utvekslingsrate eller faglig kryssbefruktning et kriterium for faglig organisering. Utvekslingsraten vil normalt være høyest og kryssbefruktning mest utbredt mellom beslektede faggrupper – mer presist; faggrupper som deler viktige faglige interesser og en felles faglig plattform, og som samtidig besitter komplementær kompetanse. Felles interesser er grunnlaget for felles prosjekter, mens komplementaritet er grunnlaget for utveksling av kompetanse. Samorganisering kan brukes som virkemiddel for å stimulere til faglig samarbeid og kontakt, men andre forhold, særlig fysisk plassering, vil ofte være minst like viktig.

Organisering basert på faglig fellesskap bidrar gjerne til rasjonell kapasitetsutnyttelse i de tilfelle der de samme medarbeidere eller faggrupper kan bidra til flere studietilbud. Der samme kompetanse kan brukes i ulike programmer eller studieløp, vil organisering ut fra gradsstruktur eller programinndeling ofte resultere i en lite kostnadseffektiv dublering av kompetanse – ut fra et ønske om å være selvforsynt eller ganske enkelt på grunn av manglende kjennskap til andre fagmiljøer. Utvalgets forslag til matriseorganisering av studieprogrammer er et forsøk på å legge forholdene til rette for rasjonell utnyttelse av universitetets samlede kompetanse på de ulike felter.

Synliggjøring og markering

Fakultetsinndelingen kan benyttes også til å ivareta andre hensyn. Blant disse kan være ønsket om å markere betydningen av et bestemt fagområde eller en spesiell strategisk satsning. Slike markeringsønsker kan ikke være avgjørende, og i enkelte tilfelle lede til en faglig uhensiktsmessig oppsplitting av fagmiljøer. I mange tilfelle kan hensikten oppnås ganske enkelt gjennom valg av navn på avdelingen eller enheten. Likevel har utvalget lagt en viss vekt på å finne løsninger som bidrar til at viktige arbeidsfelter synliggjøres gjennom den faglige organiseringen.

Universitetets funksjonsdyktighet og kostnadseffektivitet

Funksjonsdyktige avdelinger og grunnenheter utgjør en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for at universitetet som helhet skal nå sine mål. Blant de viktigste hensyn som må tillegges vekt vil vi her trekke frem to; nemlig universitetets evne til samordnet handling for å realisere felles mål, og kostnadseffektiviteten i dens virksomhet.

Handlingsevne

Universitetets evne til samordnet innsats avhenger primært av en rekke andre trekk ved organisasjonen, herunder særlig den sentrale ledelsens og styrets formelle myndighet og faktiske evne til styring og ledelse. Men også fakultetsorganiseringen kan ha betydning i denne sammenheng. Utvalget antar at både et meget lite og et ganske stort antall fakulteter på ulike måter kan skape problemer. Med et lavt, ensifret, antall avdelinger er det sannsynlig at avdelingene vil fremstå som relativt autonome og selvforsynte enheter. Med et høyt antall fakulteter blir kontrollspennet uhåndterlig stort, og kontakten mellom den enkelte avdeling og den sentrale ledelsen mindre.

Muligheten for å styre en organisasjon avhenger også av dens organisatoriske ryddighet. Myndighets- og ansvarsfordelingen bør være entydig og gjennomsiktig. Antall instanser den enkelte sak skal innom bør begrenses så langt hensynet til forsvarlig saksbehandling og medbestemmelse tillater. Uklar kompetansefordeling og overlappende arbeidsoppgaver kan lede til konflikter og unødig tidsbruk.

Kostnadseffektivitet

Et viktig mål for et universitet må være å utføre sine oppgaver med minst mulig ressursbruk, eller – sagt på en annen måte – å få tilgjengelige ressurser til å strekke så langt som mulig. Høy kostnadseffektivitet forutsetter en rasjonell utnyttelse av organisasjonens samlede ressurser, såvel i faglig som i annen virksomhet. Én implikasjon for fakultetsinndelingen er at en bør legge forholdene slik til rette at en unngår oppbygging av parallelle fagmiljøer flere steder. Utvalgets forslag til samorganisering av parallelle fagmiljøer er begrunnet bl.a. i ønsket om å sikre en rasjonell kapasitetsutnyttelse (og i ønsket om å legge forholdene bedre til rette for faglig utvikling). Utvalgets forslag til programorganisering av studier og bruk av delte stillinger har samme begrunnelse.

Også på den administrative siden er det viktig å unngå unødig dobbeltarbeid. Utstrakt desentralisering av administrative oppgaver kombinert med et relativt stort antall fakulteter gir en lite kostnadseffektiv administrasjon. Dersom en av faglige eller andre grunner ønsker en inndeling som gir mange og små fakulteter, må kostnadene holdes nede ved at administrative oppgaver i høyere grad sentraliseres eller samordnes gjennom felles fakultetssekretariater.

Fordeling av mandater og innflytelse

I den grad universitetets styringsorganer eller rådgivende utvalg settes sammen gjennom representasjon fra de enkelte fakulteter, vil fakultetstettheten få betydning for sammensetningen av og derved for fordelingen av stemmemakt innenfor disse organene. Alt annet likt, vil områder som er oppdelt i relativt sett flere og mindre fakulteter enn andre få en uforholdsmessig stor representasjon. På samme måte vil et organ som sammensettes på grunnlag av representasjon fra gradsforvaltende utvalg gi uforholdsmessig stor representasjon til områder med relativt sett mange grader. Etter gjeldende lov vil den første type skjevhet kunne oppstå i Kollegierådet, samt i uformelle drøftingsorganer som dekan- og fakultetsdirektørmøter. Overrepresentasjon for områder med gradsmangfold vil kunne oppstå i den sentrale studie- og utdanningskomite samt i utvalg som koordinerer forskerutdanning.

Utvalget finner at stor ubalanse i fakultetsstørrelse eller i gradsstruktur kan gi utilsiktede skjevheter i representasjon og innflytelse. Fakultetsinndelingen bør følgelig vurderes også ut fra hvordan den påvirker representasjon i sentrale organer. Utvalget vil imidlertid peke på at loven begrenser risikoen for slike skjevheter til organer som enten er rene informasjons- og drøftingsorganer eller har sterkt begrensede beslutningsfunksjoner. Utvalget finner på denne bakgrunn at faglige og funksjonelle hensyn må veie tyngre ved vurderingen av fakultetsinndeling.

Historien og nå-situasjonen som utgangspunkt

Før vi tar fatt på vurderingen av de ulike fagområdene, kan det være på sin plass å minne om at NTNU skal bygge på UNIT. Utvalget skal altså ikke skissere hvordan det kunne ha tenkt seg å bygge opp et helt nytt universitet fra grunnen; oppgaven er å tilpasse dagens UNIT til et universitet som er egnet til å ivareta de målsettinger Stortinget har formulert i sin lovbehandling. Det innebærer at historien definerer utgangsbetingelsene – i form av institusjonelle overleveringer, innarbeidede rutiner og etablerte tenkemåter – som i avgjørende grad påvirker hvilke gevinster og kostnader som er forbundet med alternative løsninger, herunder også de prosessgenererte kostnader som følger med omorganisering. Utvalget må selvsagt ta hensyn til disse utgangsbetingelsene. Samtidig vil utvalget gjøre det klart at institusjonell historie prinsipielt må være underordnet funksjonell hensiktsmessighet. Det faktum at UNIT i sin tid ble skapt gjennom en sammenslåing av tidligere uavhengige institusjoner gir i seg selv ingen holdepunkter for å avgjøre hvordan fremtidens NTNU bør organiseres.

Kvinner i faglig og strategisk ledelse

Et viktig moment i arbeidet for å styrke den faglige og strategiske ledelsen ved institusjonen, er å sikre kvinner og menn lik innflytelse i institusjonens utforming av strategiske planer og daglige virke. Realisering av lovens bokstav om at hvert kjønn skal være representert med minst 40 prosent av medlemmene i alle utvalg, styrer, råd m.v. er det viktigste virkemiddel for å sikre lik innflytelse. Utvalget mener at oppfylling av lovens intensjon er viktig fordi:

• Kvinner og menn ofte har ulik erfaringsbakgrunn, noe som medfører at de vil tenke og handle ulikt. Kvinner og menn vil derfor ha ulike perspektiv å bidra med i ledelsessammenheng. For at institusjonen skal styres til det beste for alle studenter og ansatte, er det derfor viktig at disse ulike perspektiv er representert i institusjonens styringsorganer.

• Utvalget mener videre det vil være i institusjonens interesse å sikre seg de beste enkeltlederne. Undersøkelser har vist at kvinner og menn reflekterer ulikt om ledelse. Kvinner framhever omsorg for medarbeidere, evne til å omgås og samarbeide med folk, intuitiv ledelse og kreativ problemløsning som de viktigste aspektene ved lederrollen. Samtidig stiller dagens samfunnsutvikling helt nye krav til ledere. En god leder i dag må være i stand til å dele lederskapsfunksjonen med andre, kunne samarbeide og delegere framfor å kontrollere. Dette er egenskaper som kvinner står som eksponenter for.

• Endelig mener utvalget at lik representasjon vil bidra til synliggjøring av kvinner. Synliggjøring av kvinner vil blant annet føre til at andre kvinner ved institusjonen sikres rollemodeller de kan identifisere seg med. Rollemodeller bidrar til å bryte normen for hva som er kvinnelig adferd innad i institusjonen.

Utvalget erkjenner imidlertid at det kan være vanskelig å få 40 % representasjon av begge kjønn. Utvalget finner det her riktig å påpeke to forhold som kan skape vansker:

• Prinsipp for sammensetning av ulike organ.

• Rekrutteringsgrunnlaget blant kvinner.

Sammensetning av styringsorganer

I følge Lov om universiteter og høgskoler skal institusjonens råd være slik sammensatt at lederne for avdelingenes råd inngår i gruppen faste vitenskapelige ansatte i kraft av sine verv. Prinsippet om ex officio representasjon er forøvrig blant annet gjort gjeldende for dagens fakulteter ved AVH og NTH, hvor lederne for grunnenhetene automatisk inngår som medlemmer av fakultetstyrene/rådene i kraft av sine verv som instituttstyrere.

Selv om utvalget kan se fordeler med dette prinsippet for sammensetning av ulike organ, vil utvalget påpeke at denne typen bestemmelser kan legge beskrankninger på lovens intensjon om 40 prosent representasjon av begge kjønn, fordi de fleste ledere innen institusjonen i dag er menn. Følgende tall illustrere dette: ingen kvinner i rektoratet, ingen kvinnelige dekaner blant totalt 15, 2 kvinnelige prodekaner og 6 kvinnelige instituttstyrere blant totalt 77 (VM inkludert). Når disse så skal sitte i andre organ i kraft av sine verv, vil den kjønnsmessige sammensetningen av disse organene i utgangspunktet bli skjev. Hvis prinsippet om ex officio sammensetning av ulike organ skulle bli valgt, vil gjenoppretting av den kjønnsmessige balansen kreve korrigerende tiltak.

• Et tiltak som umiddelbart vil bedre den kjønnsmessige balansen i styringsorganene, vil være å fastsette organets størrelse slik at det alltid vil være rom til å velge inn kvinner utenom de plasser som er besatt gjennom ex officio medlemsskap. En slik løsning vil være i overensstemmelse med rundskriv P-9/88 av 15.04. 1988 Om likestillingslovens § 21... hvor det blant annet står: Selvskrevne medlemmer telles med i vurderingen av fordelingen av kvinner og menn. Med et selvskrevet medlem menes de som sitter i utvalget i kraft av sin stilling, og som derfor ikke oppnevnes på vanlig måte. Ulempen med denne løsningen er selvsagt at organer vil bli relativt store.

• Siden kvinnene i vitenskapelige stillinger innen institusjonen er relativt få og mange verv skal fylles, ser utvalget at det i en overgangsperiode kan være nødvendig å foreta en prioritering av hvilke styrer, råd og utvalg institusjonen først må bestrebe seg på å få kjønnsmessig balanse i. I følge Lov for universiteter og høgskoler ligger all myndighet i utgangspunktet hos institusjonens styre. Styret er derfor institusjonens formelt viktigste organ og oppfylling av likestillingslovens intensjon bør derfor begynne her. Deretter kan en gå nedover i systemet og søke å oppnå kjønnsmessig balanse i forhold til dekanatet, fakultetsstyrer og -råd m.v.

På lengre sikt, vil løsningen være å rekruttere flere kvinner til ledere for grunnenheter, avdelinger og andre utvalg, råd og styrer.

Rekrutteringsgrunnlaget blant kvinner

Muligheten til å finne kvinnelige ledere begrenses sterkt fordi det er få kvinner i vitenskapelige stillinger. Dette gjelder spesielt innen teknologiske fagområder, men andelen er lav også i andre fagområder. Her påligger det disse fagområdene, i samspill med ledelsen ved institusjonen, et ansvar for å rekruttere kvinner til vitenskapelige stillinger. I fagområder som har kvinner i vitenskapelige stillinger, må kvinnene aktivt oppmuntres til å ta lederansvar. Utvalget ser her for seg ulike tiltak som kan iverksettes:

• Ansvaret for å forespørre og oppmuntre kvinner må lokaliseres til bestemte personer innen sentrale enheter for å sikre at kvinner blir spurt. Videre vil kvinner som ønsker å ta på seg lederansvar vite hvor de skal melde sin interesse. Forespørsler må rettes slik at det positive og ønskelige med kvinnelige ledere blir understreket.

• Universitetet i Oslo har utviklet et fire dagers kurs for opplæring av ledere spesielt for kvinner innen akademia. Erfaringer med dette kurset har vært positive. NTNU bør vurdere å utvikle et lignende kurs.

• Aktiv bruk av økonomiske insentiver kan være en mekanisme som bidrar til å øke andelen kvinnelige ledere. Utvalget ser her for seg en løsning hvor de enheter som velger kvinnelige ledere blir tilført økonomiske midler. Midlene bør være av en slik størrelse at de rommer vikarmidler for frikjøp av den/de kvinner som velges til ledere, i tillegg til noe midler til fri disposisjon for enheten.

• Utvalget mener at minst 40 prosent representasjon av begge kjønn i styrer, råd og utvalg er målet. Det er langt dit. Utvalget ser derfor at det kan være nødvendig å sette seg delmål slik at en gradvis nærmer seg målet. Styret ved institusjonen bør utarbeide konkrete delmål for likestillingsarbeidet for avgrensede tidsperioder. Nivået for delmålene må variere med fagområdenes karakter og kvinneandelen i dag. Enhetene må ha rapporteringsplikt til styret og likestillingsutvalget ved institusjonen om hvilke tiltak som er iverksatt og hvilke resultater som er nådd.

NTNU – studenten – felles identitet og tverrfaglighet

Studentene er spesielt opptatt av at alle studentene skal føle seg som studenter ved NTNU. Utvalget har drøftet hvordan en kan legge til rette for dette og lanserer flere forslag: Et felles førstesemesterstudium, og større vektleggeing av komplementaritet i sammensetningen av fag: Teknisk-naturvitenskapelige studenter tar mer humaniora og samfunnsvitenskap, motsatt må det legges til rette meningsfulle teknisk-naturvitenskapelige emner for humaniora- og samfunnsfagsstudenter. Dette må det antagelig legges noe arbeid i siden det ikke alltid er vellykket bare å åpne eksisterende emner for et bredere studentutvalg.

Tverrfagligheten bør kunne ivaretas spesielt på høyere nivå i studiene : Hovedfagsstudenter, diplomkandidater, medisinerkandidater og doktorgradsstudenter kan stimuleres til og få hjelp til tverrfaglige prosjekter i grenseflatene mellom fagområdene.

Studentrekruttering

På to områder må NTNU tenke spesielt på studentrekrutteringen:

• Det arbeidet NTH har iverksatt for å rekruttere kvinnelige studenter må fortsette.

• NTNU må arbeide for rent generelt å styrke tilgangen på studenter til teknisk-naturvitenskapelige fag.

På begge disse områdene har elevers fagvalg i videregående skole avgjørende betydning. NTNU må derfor interessere seg for hva som skjer i videregående opplæring. NTNU må bidra til å gi informasjon og vegledning, men kanskje også hjelpe aktivt til med faglige forbedringstiltak som kan forbedre kvaliteten på fagtilbudene og dermed kanskje stimulere elevenes interesse. NTNU kan spesielt bidra til å hjelpe de videregående skoler med å se og utvikle positive sammenhenger mellom teoretisk opplæring og forståelsen for den praktiske anvendelsen av teorien.

NTNU bør også føle et spesielt ansvar for å bidra til å høyne lærernes kompetanse i teknisk-naturvitenskapelige fag. Utvalget lanserer derfor et forslag om et program for lærerutdanning som skal ha dette som særskilt siktepunkt.

Belastningskriterier

Dersom en skal få til en smidig utveksling av fag/emner innenfor NTNU, må en ha et system som gjør det mulig på en enkel måte å fastsette omfanget av det enkelte fag/emne. I dag kompliseres dette av at NTH og AVH opererer med ulike betegnelser og ulike måter for å fastlegge omfang.

Vekttallsystemet

Innenfor høgre utdanning i Norge er vekttallssystemet med 20 vekttall for et års normalbelastning det gjennomgående system. Vekttallssystemet praktiseres ved en ovenfra-og-ned systematikk, der fagets/emnets vekttallsbelastning fastsettes ved den antatte relative andel av normal studiebelastning. Det er det fakultet eller den institusjon som gir undervisningen, som fastsetter vekttallsbelastningen, og denne blir akseptert også når den går inn i en grad som utstedes ved et annet fakultet eller en annen institusjon. Vekttallsbelastningen for et emne kan også ses som signal til studenten om forventet innsats. Fakultetene ved AVH og Det Medisinske fakultet benytter denne måten å fastlegge studiebelastning på. Det samme er, såvidt vites, også tilfelle for alle fag ved de andre norske universitetene. Vekttallsystemet gjør det derfor enkelt for studenter å flytte mellom universiteter og høyskoler og samtidig få uttelling for avlagte eksamener ved andre institusjoner. Innenfor de frie studiene er slik studentmobilitet svært vanlig, mellom universitetene og kanskje særlig mellom universitetene og høgskolesektoren.

Belastningstimer

Ved NTH brukes ikke vekttall, men et system som angir omfanget av fagene i belastningstimer. Fagenes studiebelastning regnes i Belastningstimer (Bt) pr. uke etter følgende formel:

• Bt = 2-F + Øu + Øs + D, der

• F =forelesningstimer per uke

• Øu=øvingsundervisning per uke

• Øs=selvstendig arbeid per uke med øvinger

• D=fordypningsarbeid per uke

Ett semester er normert til 48 Bt.

NTHs system med belastningstimer legger en nedenfra-og-opp systematikk til grunn. Fagenes belastning beregnes ut fra å anslå hvor mange uketimer en student normalt vil bruke på faget (forelesninger, øvinger, egne studier m.v.). Normalbelastningen er satt til 96 belastningstimer på årsbasis (48 timer per studieuke i to semestre). NTH-studenter som tar AVH-fag får godtgjort 4 belastningstimer per vekttall, implisitt sier dette at NTH-studenten yter 24 vekttall per år. AVH opererer ikke med en fast konverteringsnøkkel for NTH-fag. En gjennomgang av et 20-talls NTH-fag som er oppgitt i MN-fakultetets studieplan viser at AVH-studentene i gjennomsnitt får ennå bedre betalt for NTH fag enn dette tilsier (0.34 vekttall per belastningstime, mens NTHs nøkkel tilsier 0.25 vekttall per belastningstime).

European Credit Transfer System (ECTS)

Økt europeisk studentutveksling har skapt behov for systemer som gir rasjonell godkjenning ved hjemmeinstitusjonen av den utdanning studenter tar under utenlandsopphold. ECTS er laget for å ivareta dette. ECTS innebærer blant annet et system for angivelse av studiebelastning og et karaktersystem.

Studiebelastning angis i ECTS punkter, der et studieår med normalbelastning gir 60 punkter. ECTS gir ingen annen veiledning i fastsettelse av punktbelastning enn at den bør gjøres ovenfra og ned, ved å vurdere emnets relative andel av et normalt studieår. Anvendt overfor de to systemene som er i bruk ved UNIT i dag, kan en da få det paradoks at fag/emner som vurderes ulikt internt vurderes likt eksternt.

Samordning av belastningssystemene

Studentene erfarer at studiebelastningen bak hver belastningstime eller hvert vekttall varierer, mellom fag og institusjoner. Ser en dette i et nasjonalt perspektiv, er det klart at tilsynelatende lik studiebelastning skjuler store forskjeller. Generelt er det derfor behov for kontinuerlig overvåkning og justering av de enkelte fag/emners omfang og vanskelighetsgrad.

Utvalget ser det som ønskelig at systemene for studiebelastning ved NTNU samordnes. Med den vekt som nasjonalt legges på mobilitet mellom institusjonene, vil det for store deler av universitetet være svært upraktisk å gå bort fra det innarbeidete system med 20 vekttall per normert studieår. Det synes derfor åpenbart at vekttallssystemet må legges til grunn. Dette har også fordelen med enkel konvertering til ECTS. Vekttallssystemet bygger som påpekt på tid-for-tid-prinsippet, et studieår med normal progresjon gir 20 vekttall uansett fag og institusjon. Det tar derfor ikke høyde for at den reelle studiebelastning kan variere, og studenter som beveger seg på tvers av institusjons- eller faggrenser vil oppleve at den relle arbeidsbelastning per vekttall varierer tildels betydelig.

Utvalget ser samtidig klart verdien i den betraktningsmåte som ligger til grunn for belastningstimesystemet ved NTH, der studiebelastning beregnes ut fra forventet tidsbruk for de ulike komponentene i et fagstudium, oppdelt i undervisning, øvinger og selvstendig arbeid. Denne måten å kalkulere arbeidsmengde på, gir åpenbart et sikrere grunnlag enn en skjematisk ovenfra-ned betraktning. Utvalget vil derfor tilrå at en ved NTNU holder fast ved en slik måte å beregne belastning på, og at en utvikler et system som sikrer at studiebelastningen blir tilnærmet lik for fag med samme formelle vekt.

Belastningsbasert vekttallsystem

Dersom en regner om beregnet studiebelastning pr. semester ved NTH til arbeidstimer, kommer en man med nåværende studiesemester til et tall på i overkant av 700 timer. Noenlunde tilsvarende tall får en om en ser et studieår som en viss andel av et normalarbeidsår. Utvalget forutsetter at arbeidsbelastningen i sivilingeniørstudiet også i årene fremover vil ligge på samme nivå som i dag og en vil tilrå at denne arbeidsbelastningen gjøres normgivende også for de frie fagstudiene.

Utvalget vil derfor tilrå følgende:

• NTNU innfører vekttall som belastningsenhet.

• Den normale arbeidsbelastningen pr. vekttall ved NTNU fastsettes til 1/10 av semester-belastningen i sivilingeniørstudiet, dvs. ca. 70 arbeidstimer.

• For de frie studiene foretas en gjennomgang av alle emner og fageksamener for å sikre at den reelle studiebelastning pr. vekttall blir liggende på dette nivået. Utregningen gjøres kjent for studentene.

• I vekttallsberegningen inngår følgende komponenter:

  • Antall timer undervisning i form av forelesninger, seminarer o.l.

  • Antall timer øvinger, laboratoriearbeid, feltarbeid o.l.

  • Antall timer beregnet for obligatoriske øvingsoppgaver, semesteroppgaver, hovedoppgaver, o.a.

• Antall timer selvstudium, kalkulert ut fra pensums omfang, vanskelighetsgrad og krav til egeninnsats i tilegnelsen.

Karaktersystem

Forskjellig karaktergiving for de forskjellige fag er neppe av de viktigste hindre for studentenes frie fagvalg, men gir samlet sett karaktergivingen redusert utsagnskraft, og bør derfor forhindres.

Det er langt fra særmerkt for Universitetet i Trondheim at forskjellige fag opererer med forskjellige karakterskalaer eller at samme karakterskala benyttes på forskjellig måte av de ulike fag. Ser en det norske høyere utdanningssystemet under ett, fremkommer nemlig et bilde av karaktersystemene som er høyst forskjelligartet. En ting er at det brukes ulike skalaer. Mer problematisk er at samme skala brukes på forskjellig måte ved ulike institusjoner og mellom ulike fag ved samme institusjon. Endog innenfor samme institusjon og fag brukes skalaer ulikt, f.eks. mellom grunnleggende emner og hovedfag. Karakteren 2,5 kan i det norske utdanningssystemet bety alt fra særdeles bra til middels til like oppunder stryk.

For studenter som i sitt studium beveger seg over faggrenser betyr dette at utsagnskraften i utstedte vitnemål blir beskjeden. For arbeidsgivere som skal vurdere kvalifikasjoner for søkere fra ulike institusjoner er dette naturligvis svært problematisk. Det samme gjelder i forholdet til utenlandske institusjoner. Problemet lar seg ikke løse for ett universitet alene, fordi karaktergivingen i de enkelte fag er forankret i nasjonale tradisjoner og fordi en vanskelig kan operere med ulike skalaer for ett og samme fag.

Et første trinn i en karakterreform, og som kan innføres for ett universitet, vil være at man i tillegg til den tradisjonelle karakteren fører opp standardkarakteren for universitetet. Det betyr at hvert enkelt fag må utarbeide en konverteringstabell som angir hvordan man kommer fra den karakteren som er gitt til standardkarakteren. Standardkarakter- systemet bør være relativt grovdelt, og med en mest mulig presis definisjon av hvert karakternivå. Det siste kan gis som en verbal beskrivelse kombinert med en angivelse av normalfordeling i karakterbruken.

Dette er den løsning som er valgt i ECTS (European Credit Transfer System), som jo nettopp skal løse dette problemet på europeisk basis. Her er standardkarakter-systemet definert som følger:

Definisjonene må modifiseres noe for norske forhold, forhold som modning og forståelse må trekkes inn, error vil ikke være et like sentralt begrep i alle fag. Normalfordelingsprinsipper må også anvendes med varsomhet og sees, dels i forhold til studentenes generelle kunnskapsnivå i forhold til de faglige krav som stilles, dels i forhold til spredningen i det kunnskapsnivået som måles ved eksamen.

En løsning kan være å bruke ECTS som standardkarakter system internt og la studenten få oppgitt standardkarakter i tillegg til sin ordinære karakter (to kolonner på karakterutskrift). Siden UNIT allerede har vedtatt å bruke systemet for utvekslingsstudenter, kan dette være rasjonelt (konverteringstabeller m.v. må allikevel utarbeides for dette systemet, og kunnskapen om bruk av det må bygges opp). Det er også en fordel med bokstavkarakterer, for ikke å forvirre i forhold til de tallkarakterene som fortsatt vil være i bruk.

Selv om en slik tokarakterløsning imøtekommer en del av problemet, er det åpenbart her også påtrengende behov for en gjennomgående nasjonal karakterreform.

Utvalget vil tilrå følgende løsning:

• NTNU innfører et to-karaktersystem, der studentene i tillegg til vanlig karakter får oppgitt ECTS-karakter. For å få dette til må alle fag kritisk gjennomgå sin nåværende karakterbruk for å samordne denne med ECTS, d.v.s. definere og bekjentgjøre grensene for A, B, C o.s.v.

• Utvalget vil videre tilrå at Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet tar intitativ til å få utarbeidet og innført et ensartet og felles karaktersystem for alle institusjoner som omfattes av Lov om universiteter og høgskoler. Dette systemet kan om ønskelig være mer findelt enn ECTS-systemet men må være kompatibelt med dette.

Andre tiltak for undervisningsmessig samarbeid

En rekke praktiske tiltak kan settes i verk for å lette og stimulere undervisningsmessig samarbeid. Utvalget vil stikkordmessig og uten ytterligere drøfting peke på noen slike:

Formalia og regelverk.

• Foreta en kritisk gjennomgang av formale forkunnskapskrav i studieplanene for de enkelte fag med sikte på eliminering av alle krav som ikke er strengt faglig begrunnet.

Geografi og infrastruktur:

• God intern kommunikasjon mellom de ulike studiestedene.

• Utbygging av datanett, satsing på kommunikasjons- og samarbeidsverktøy.

Organisering:

• Koordinere semesterstart og eksamensperioder.

• Planlegge for muliggjøring av relevante studieløp og fagkombinasjoner på tvers av de tidligere institusjonsgrenser.

• Legge opp enhetlig og enkelt fagpåmeldings- og registreringssystem med lokal service for studentene. Ta i bruk moderne datateknologi for å forenkle rutiner og minimalisere skjemautfyllingen.

• Organisering av studier som programmer, jfr avsnitt 6.5.

Kunnskap og tradisjoner:

• Innføring av felles introduksjonsemne

• Ta i bruk digitale medier for informasjonsspredning.

• All studieinformasjon, i form av reglementer, studieplaner, pensa, undervisnings-opplegg og timeplaner inn i WWW-form. Utplassering av arbeidsstasjoner med nettilkobling på alle relevante steder der studenter ferdes.

• Koble dette systemet til fagregistrering og eksamensoppmelding.

• Tilrettelegge intern elektronisk markedsplass for kontaktetablering.

• Engasjere viderekomne studenter som grenseloser og vegledere.

• Styrket formidlings- og informasjonsarbeid.

• Økonomiske incentiver for utradisjonelle faglige tiltak innen forskning og undervisning.

Formål og begrunnelse

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet skal ha et særlig ansvar for å ivareta samspillet mellom teknisk-naturvitenskapelige fag og humanistiske/-samfunnsvitenskapelige fag. Dette fordrer at universitetet tar ansvar for å eksponere sine studenter for ulike fagkulturers egenart, kunnskapstradisjon og metoder tidlig i studiet, slik at det legges et fundament for flerfaglig og tverrfaglig samspill mellom de ulike disipliner.

Et eller flere felles innføringsemner for alle studenter ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, hvor en felles identitet ved institusjonen dannes, vil kunne være en mekanisme som leder til økt kunnskap om og forståelse for ulike disipliners egenart. Gjennom høringer og innspill har utvalget fått forståelsen for at et felles innføringsemne som tar sikte på å skape en felles identitet, oppfattes som positivt i miljøene. For et universitet hvor teknologi og naturvitenskap skal være hovedprofilen, kan det være naturlig å skille mellom to perspektiver på disse vitenskaper når en diskuterer et felles innføringesemne; teknologi og naturvitenskap som refleksjonsobjekt og teknologi og naturvitenskap som arbeidsverktøy.

Utvalgets anbefalinger

For å konkretisere diskusjonen om et felles emne, tok utvalget initiativ til å få utarbeidet en skisse basert på de premisser som er angitt over. Skissen viser at det ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet burde være mulig å utarbeide og gjennomføre et felles innføringsemne.

Utvalget stiller seg derfor positiv til et felles innføringsemne på 5 vekttall for alle studenter ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og anbefaler at universitetet arbeider videre med problemstillingen med utgangspunkt i den utarbeidede skissen. For profesjonsstudiene kan det være vanskelig å få innpasset 5 vekttall i første semester. Det bør derfor åpnes for at et felles emne på 5 vekttall kan oppdeles i mindre emner og tas over 2 semester.

Utvalget vil peke på at det i det videre arbeidet vil være nødvendig at de didaktiske sidene ved en slik ordning blir vurdert nærmere. I dette ligger at en bør vurdere om det med gitte ressurser er mulig å få til et opplegg som står i stil med det som tilstrebes i såkalt problembasert læring. Dette fordi det er viktig at studentene skal bli engasjert og inspirert til videre læring gjenom deltagelse i dette emnet. Videre bør en vurdere utvidet bruk av undervisningskrefter fra universitetets mangfoldige fagmiljø. Utvalget tenker seg at forskere fra ulike fagmiljøer kan eksemplifisere og levendegjøre vitenskapelig tenkning ved å presentere egne forskningsprosjekt.

I forbindelse med dette innføringsemnet mener utvalget at det vil være verdifullt å resonnere omkring tiltak som kan gi begynnerstudenten et positivt møte med universitetet. Fra studentenes side har tiltak som fadderordning og opplæring i bruk av bibliotekstjenester vært fremhevet som viktig.

Utvalget viser til at NTHs virksomhetskomite har forutsatt at studietiden for siv.ing. studiet utvides til 5 år, for å gi plass til andre emner.

Formål, målgrupper

NTNU bør ha en særlig forpliktelse når det gjelder å tilby grunnleggende utdanning i matematisk-naturvitenskapelige fag og teknologi, ut over det som inngår i ordinære fagstudier til siv.ing. og cand.scient., og der en ikke stiller krav om forkunnskaper ut over laveste nivå i allmennfaglig studieretning i videregående skole. At en ikke stiller krav om forkunnskaper er viktig, fordi svært mange elever i videregående skole velger bort ett eller flere realfag.

Det er i første rekke tre målgrupper for et slikt tilbud:

• Studenter som ønsker en delmengde slike fag som del av historisk-filosofisk eller samfunnsvitenskapelig embetseksamen.

• Allmennlærere i grunnskolen som ønsker videreutdanning.

• Studenter som ønsker å kvalifisere seg for opptak til sivilingeniørstudiet eller andre studier som forutsetter bestemte forkunnskaper i slike fag, uten å måtte ta dette opp igjen i videregående skole.

En mulig tilleggseffekt er at en ved å gi en slik myk åpning til real- og teknologifag er at en også vil kunne øke søkningen og rekrutteringen til slike studier rent allment. Markedsført på riktig måte kan det også bidra til å få flere kvinnelige studenter inn i studieløp fram til cand.scient. og siv.ing.

Trening i skriftlig og muntlig framstilling

Fra både studenter og lærere kommer ønsket om å satse mer på trening i skriftlig og muntlig framstilling. Ønskene kommer fra alle deler av universitetet. Utvalget fikk under utenlandsbesøkene også et klart inntrykk av at andre var opptatt av det samme, også i USA der vi kanskje har et inntrykk av slik trening foregår mer bevisst enn f.eks. hos oss. Dette er en oppgave som kan angripes på flere måter:

• Universitetet bør gi kurs i skrivetrening for studenter og lærere.

• Innenfor rammen av den ordinære undervisning bør det også legges vekt på trening i skriftlig og muntlig formidling.

Styrking av universitetslærernes pedagogiske ferdigheter

UNIT har arbeidet med å styrke universitetslærernes pedagogiske ferdigheter. Utvalget mener dette er verdifullt og bør fortsette. Det bør stimuleres til varierte, prosessorienterte, evalueringsformer, herunder studentevaluering og peer review. Det er viktig at evalueringen er prosessorientert og at målet ikke er rangering, men forbedring på både kort og lang sikt.

Evaluering av undervisningen må følges opp med tilbud om vegledning og rådgivning i tilfeller der dette er påkrevet.

Studenter med særskilte vansker

Både i grunnskole og videregående opplæring er det nå innført rettighetsbestemmelser som sikrer at studenter med særskilte vansker får hjelp med spesialpedagogisk tilrettelegging. Universitetene henger etter selv om det på mange måter ytes god bistand. Imidlertid beror det i dag på tilfeldigheter om studenter som trenger det får hjelp.

NTNU bør ta mål av seg til å bli det første universitetet i Norge som etablerer egne tilbud for studenter med særskilte vansker. Ved UNIT er det i dag mye kompetanse om slike vansker, hos pedagoger, spesialpedagoger og psykologer, men den brukes først og fremst i lærerutdanningen og i psykologiemnene.

Det må gis bistand i form av rådgivning og praktisk tilrettelegging av den daglige undervisningssituasjonen, både overfor studenter og lærere. NTNU bør satse særskilt på å ta i bruk og eventuelt også utvikle tekniske hjelpemidler for studenter med vansker.

Kvinner og ledelse

Utvalget mener at det bør være en overordnet målsetning for NTNU å øke kvinners innflytelse i naturvitenskapelige og tekniske fagområder både innenfor universitetet og i samfunnet forøvrig. Det er i samsvar med UNITs vedtak av 1993 (K-sak 60/93) å aktivt arbeide for å rekruttere kvinner til utdanning og forskning. Innenfor noen av de aktuelle fagområdene har rekrutteringen av kvinnelige studenter økt, men dette har ikke resultert i en tilsvarende økning i andelen kvinner i faste vitenskapelige stillinger. Undersøkelser har vist at kvinnelige studenter ofte har et annet perspektiv på faget enn mannlige. Ett eksempel er at kvinnelige teknologistudenter i større grad enn menn er interessert i å se teknologien i en større samfunnsmessig sammenheng. Fagområder som er utviklet av og for menn, vil derfor med stor sannsynlighet oppleves som fremmede for kvinner. Det synes derfor viktig å legge forholdene til rette for et faglig mangfold ved å øke kvinners innflytelse. For å oppnå økt kvinnelig innflytelse må kvinneandelen blant vitenskapelig ansatte og i lederposisjoner innen universitet økes. Kvinneunderskuddet er mest uttalt innenfor de naturvitenskapelige og tekniske fag, men den skjeve kjønnsfordelingen i viktige posisjoner er et generelt fenomen som eksisterer innenfor alle fagområder.

Teknologi og naturvitenskap er styrende element i samfunnet, og sivilingeniørstudiet er ledelsesorientert. Få kvinner studerer innenfor disse fagområdene, og et fåtall blir ledere. Kvinneandelen blant ledere er fremdeles under 10% innen næringslivet (1992). Når kvinnelige ledere scorer høyere enn sine mannlige kolleger på en rekke parametre relevante for lederposisjoner (Feedback Research), blir situasjonen paradoksal. NHO har valgt å prioritere arbeidet med å få flere kvinnelige ledere. Organisasjonen argumenterer med at dette vil øke landets konkurranseevne overfor utlandet (NHO og Norges Idrettsforbund, samarbeidsprosjekt Kvinner til topps).

Universitet og næringsliv har felles interesser i å utvikle dyktige kvinnelige ledere. I og med at universitetet i Trondheim skal ha hovedansvaret for den teknologiske utdanning i Norge, mener Utvalget at NTNU har et spesielt ansvar for å sikre at det teknologiske fagområdet i fremtiden vil bli forvaltet av kompetente personer av begge kjønn.

Når hensikten er å øke antall kvinnelige ledere i de naturvitenskapelige og tekniske fagområder, både innenfor og utenfor universitetet, kan man tenke seg å ta i bruk forskjellige virkemidler. Ett slikt virkemiddel kunne være å organisere et fagtilbud som spesifikt tar sikte tar på å oppmuntre og kvalifisere kvinner for å ta på seg lederansvar innenfor fag som er dominert av menn. Kvinnelige studenter innenfor slike fag vil være målgruppen når man ønsker å øke antall kvinnelige ledere og vitenskapelig ansatte innenfor universitetssystemet, mens ferdig utdannede kvinner innenfor de aktuelle faggruppene vil være målgruppe, når man ønsker å oppnå flere kvinnelige ledere innenfor næringsliv og i samfunnet generelt. Det er realistisk å regne med at de to målgruppene blir såpass forskjellige både mht. forkunnskaper og behov at to kurstilbud er indisert; ett for studenter og ett for kvinner med embetseksamen eller siv.ing.

Ved Institutt for organisasjons- og arbeidslivsfag tilbys et Mastergradsstudium i technology management for sivilingeniører med erfaring fra arbeidslivet. Denne utdannelsen går over 1 1/2 år og gir kompetanse innenfor teknologi, ledelse og økonomi. En rekke fakulteter ved UNIT samt Norges Handelshøyskole er bidragsytere til undervisningsprogrammet.

Dersom NTNU ønsker å utvikle ledelsesprogram for kvinner, er det rimelig å bygge på de resursser som allerede finnes på UNIT. En rekke av de tilbud som inngår som deler i mastergradsstudiet i techology management, vil sannsynligvis kunne innpasses i slike ledelseskurs. Kunnskap om økonomi og økonomiske styringsmodeller vil være viktig å formidle. Kvinnene må få den nødvendige informasjon om institusjoner, styringsmodeller og mekanismer innenfor de respektive sektorer, enten dette dreier seg om offentlig forvaltning, næringsliv eller helsevesen.

I og med at disse studieprogrammene er tenkt som et tilbud spesielt innrettet på kvinner innenfor mannsdominerte fagområder, bør det legges vekt på å belyse betydningen av kjønn i sosialt og profesjonelt samvirke. Videre bør ledelsesteori formidles med spesiell fokus på forskjeller mellom kvinnelig og mannlig lederstil.

Det ligger utenfor Utvalgets arbeidsoppgaver å utarbeide innholdet i ledelsesprogram for kvinner i detalj. Det er imidlertid grunn til å understreke at undervisningsprogrammets intensjon tilsier at det administrative ansvar for utvikling- og gjennomføring av et slikt program bør ligge innefor de naturvitenskapelige/tekniske avdelinger ved NTNU (ikke nødvendigvis maskin!). Det er imidlertidig nødvendig å ha et programstyre som også innehar den nødvendige kompetanse om kvinners spesifikke problemer i slike fagområder generelt, og i ledelsesposisjoner spesielt.

Utvalgets forslag innebærer et undervisningstilbud som er nytt på landsbasis. Det synes som et naturlig innslag i NTNUs profilering at et slikt tilbud lokaliseres til nettopp dette universitetet. Kvaliteten og omfanget av tilbudet vil imidlertid være helt avhengig av at resursser tilføres.

Matriseorganisering av utdanning

Begrepet studieprogram innføres for å markere at NTNU i utdanningsmessig sammenheng bør betraktes som en matriseorganisasjon. Uttrykket matriseorganisasjon er hentet fra organisasjonsteorien og betegner en organisasjonsform der viktige arbeidsoppgaver utføres gjennom deltakelse fra ulike faglige enheter. Fagenhetene er oftest funksjonelt organisert i ulike spesialiteter, mens oppgaveløsningen ivaretas av grupperinger sammensatt av de spesialiteter som til enhver tid er nødvendig. Fordelen med denne typen organisasjonsform er økt fleksibilitet og tilpasningsdyktighet i forhold til oppgaver av ulik type og omfang. Denne måten å arbeide på gjør det også lettere å la de ulike delene av organisasjonen få tilgang på den faglige kompetansen de til enhver tid har behov for, uten at de behøver å bygge opp denne kompetansen innenfor egen enhet.

Anvendt overfor universitetsorganisasjonen følger noen viktige konsekvenser av denne måten å tenke på:

• For det første understrekes at den faglige kompetansen ved de enkelte faginstitutter prinsipielt skal være tilgjengelig for hele universitetets undervisningsvirksomhet og at det derfor ikke skal være nødvendig å bygge ut parallell kompetanse i ulike fagmiljøer.

• For det andre oppheves i noen grad den institusjonelle koblingen mellom studieprogrammer og fakulteter. Dette gjør det enklere å etablere nye og å legge ned gamle programmer, uten at dette får dyptgripende organisatoriske konsekvenser.

• For det tredje peker dette mot at det primært må være studieprogrammene som profilerer NTNU overfor søkerne til studier. Studentene søker til og tas opp til studieprogrammer.

Fakultære og multifakultære studieprogrammer

Noen studieprogrammer vil i sin helhet eller i hovedsak foregå innenfor et enkelt fakultet. Slike studieprogrammer som har faglig tyngdepunkt i og organiseres av et bestemt fakultet, omtales som fakultære studieprogrammer. Fakultære studieprogrammer kan inneholde emner (fag) gitt ved andre fakulteter, som obligatoriske eller valgfrie innslag. De fleste av de nåværende linjene ved NTH er eksempler på fakultære studieprogrammer som særlig i studiets første del inneholder betydelige fagkomponenter gitt av andre fakulteter. Også de frie studiene ved fakultetene ved AVH er etter denne terminologien fakultære studieprogrammer, selv om de etter regelverket for de ulike gradene også kan inneholde fag og emner fra andre fakulteter eller studiesteder. Ved dagens UNIT er det bare to fullstendige studieprogrammer som etter studieplanen er eksklusivt knyttet til ett fakultet, nemlig embetsstudiet i psykologi og medisinerutdanningen.

Noen studieprogrammer er lagt opp med en faglig profil som er slik at de må gjennomføres og styres som samarbeidstiltak mellom to eller flere fakulteter. Denne typen utdanningsløp kan betegnes som multifakultære studieprogrammer. Eksempler på slike programmer er dagens linjer for Industriell økonomi og administrasjon og Teknisk design. Overensstemmende med de overordnede perspektiver og utfordringer som er omtalt tidligere ser utvalget for seg at det i årene som kommer vil bli aktuelt å opprette flere studieprogrammer av denne typen.

For å sikre samordningen og den faglige utviklingen av multifakultære programmer tilrås det at det i tilknytning til slike programmer etableres et eget programstyre. Programstyret settes sammen av representanter fra de fakulteter (i praksis ofte institutter) som er sentrale bidragsytere, samt studenter. Programstyret vil få oppgaver i tilknytning til utformingen av studieplaner, opplegg og evaluering av undervisning. Ansvaret for de enkelte fag ligger på vanlig måte i faginstituttene.

For å forenkle den administrative saksgang organiseres multifakultære programmer under et av de deltakende fakultetene. Fakultetsadministrasjonen ved dette fakultetet fungerer som sekretariat for programstyret og tar seg av studentregistrering, studievegledning og andre tekniske tjenester. Faglige, økonomiske og andre spørsmål som krever behandling på høyere nivå behandles i fakultetsrådet etter innstilling fra programstyret. Dersom en finner det nødvendig som følge av vesentlig uenighet i viktige saker, kan deltakende fakulteter forlange saker henvist til NTNUs styre. Det er viktig å understreke at det å legge ansvaret for et multifakultært program til et av de involverte fakultetene er en teknisk løsning for på en enkel måte å ivareta nødvendige formelle og administrative funksjoner. Det innebærer ikke at det aktuelle studieprogrammet blir dette fakultetets eiendom.

Opplegget med et programstyre kan også anvendes for fakultære studieprogrammer, eksempelvis i situasjoner der et fakultet forvalter flere programmer. Denne funksjonen vil i praksis ofte være ivaretatt av fakultetets studieutvalg. Studieprogrammet i helsefag ved SV-fakultetet et et eksempel på et eksisterende studieprogram med et eget programstyre.

Figur 6.2. og 6.3. illustrerer skissemessig oppbyggingen av fakultære og multifakultære programmer.

Studieretninger innenfor programmer

Et studieprogram som leder fram til en bestemt grad, kan i større eller mindre grad inneholde valgfrie deler og ulike, definerte studieretninger. Typisk for de profesjonsrettede studieprogrammene er at valgfriheten er relativt begrenset, særlig i studiets første deler. Som eksempel kan en se på opplegget for sivilingeniørstudiet i industriell økonomi slik det i dag gis ved Fakultet for økonomi og arbeidslivsvitenskap. Ved opptak blir studentene gitt valg mellom å følge undervisning i teknologi ved fakultet for maskinteknikk eller fakultet for elektro- og datateknikk som fordypningsretning innen teknologi. Da legges det et løp for de første 2 årene med f.eks. en viss andel obligatoriske elektro-fag, og der andelen økonomisk-administrative fag øker mot slutten av siv.ing.-studiet. Valg av teknologisk innretning er bestemmende for studentenes teknologiprofil gjennom hele studiet. Minst 25% av fagene i 3. og 4. årskurs skal være teknologifag.

Fra og med 3. årskurs velger studentene studieretning, enten industriell økonomi eller arbeidslivskunnskap. Studentene ved fakultetet vil fra 3. årskurs ha 40% økonomisk/administrative fag, 20% metodefag (EDB, matematikk, statisitikk), mens resten vil være teknologifag. Det som skiller studietilbudet fra de øvrige siv.ing.-utdanningene ved NTH er at fakultetet kjøper basiskunnskapen i teknologifag fra andre fakulteter. Studiet har derfor et undervisningsutvalg (programråd) med representanter fra Maskin og Elektro, som er de fakultetene som leverer basiskunnskapen. Fagopplegget ved fakultet for økonomi og arbeidslivsvitenskap må etter drøftelser med de to andre fakultetene tilpasse seg undervisningen ved teknologifakultetene. Undervisningsutvalget har en rådgivende funksjon overfor fakultetets styrende organer i studieplansammenheng.

Det er utvalgets forutsetning at de frie studier ved de nåværende AVH-fakulteteter opprettholdes etter dagens regler. Som et tilbud til studenter som ønsker bestemte, yrkesrettede fagkombinasjoner kan det innenfor de frie studiene også opprettes studieretninger, i form av bestemte fagkombinasjoner innenfor lavere og/eller høyere grad. Et eksempel på en slik ordning i dag er studieretningen for økonomisk-administrativ cand.mag. grad ved SV-fakultetet. Denne cand.mag. graden består av et sett av obligatoriske emner innenfor økonomi og administrasjonsrelevante fag, i tillegg til en valgfri komponent. Studenter som tar en slik cand.mag. eksamen gis deretter anledning til å skrive en 10-vekttalls diplomoppgave innenfor det økonomisk-administrative fagfelt. Det er ikke særskilt opptak til studieretningen og studentene tar fagene i den rekkefølge og det tempo de selv ønsker.

I forbindelse med utvalgets arbeid har det historisk-filosofiske fakultet foreslått Øst-Europastudier, Afrikanske studier og Japanstudier som mulige framtidige studieretninger.

Profesjonsorienterte utdanninger innenfor cand.mag., cand.philol., cand.polit., cand.scient.

Reglementene for disse studiene gjør det også mulig å opprette mer profesjonsorienterte studieprogrammer, med begrenset opptak, fastlagte fagkombinasjoner og bestemte krav til progresjon, omtrent svarende til det studieopplegget en har i sivilingeniørstudiet. Ved AVH er det i dag ett slikt fullstendig program, de teknologisk orienterte studiene ved Det Matematisk-naturvitenskapelige fakultetet (TOS-studiene).

Opptak og studierett

Alle studenter ved NTNU tas opp ved et bestemt studieprogram. Når det gjelder de profesjonsrettede programmene, innebærer dette at dagens ordninger videreføres med de administrative justeringer som følger av integreringen av de nåværende høgskolene.

For de frie studiene kan to modeller velges. Den første går ut på å behandle de tre generelle studieprogrammene som felles opptaksområde med felles søknad. Dette vil svare til nåværende ordning ved AVH. Den andre modellen innebærer at studentene tas opp til ett program, svarende til det fakultetsvise opptak som praktiseres ved universitetene i Oslo og Bergen. Også under dette alternativet kan de tre studieprogrammene behandles som et felles studieområde.

Generelt vil utvalget tilrå at det innføres bestemmelser som gir alle studenter opptatt ved NTNU rett til å følge undervisning og avlegge eksamen i fag/emner ved alle NTNUs studieprogrammer. Forutsetningene for en slik adgang er at studentene har tilfredsstilt de nødvendige faglige forkunnskapskrav og at de aktuelle fag/emner har ledig kapasitet. Det er naturligvis fremdeles slik at studenter opptatt på profesjonsrettede studieprogram skal ha fortrinnsrett til undervisningstilbudene ved disse programmene.

Forvaltningsmønster for studieprogrammer og grader

Forvaltningen av studieprogrammene (fakultære og multifakultære) blir i hovedsak den samme ettersom begge programtyper legges til ett fakultet som gis ansvar for gjennomføringen. Forskjellen består i at en for multifakultære programmer etablerer en ordning der høyere nivå fungerer som en ankeinstans.

Utvalget forutsetter at det for alle grader eksisterer et samordnende gradsutvalg. Gradsutvalgets oppgave er å behandle forslag til endringer av studieplaner og andre vesentlige forandringer. For grader som gis av flere fakulteter, er gradsutvalgets oppgave å se til at forvaltningen av gradene ved de enkelte fakultetene er ensartet og i samsvar med overordnede vedtak og regelverk. For grader som gis bare av ett fakultet kan fakultetets utdanningsutvalg fungere som gradsutvalg. For grader som gis av flere fakulteter opprettes gradsutvalg med representanter for disse fakultetene. For samordning av sivilingeniørutdanningen opprettes følgelig et eget gradsutvalg, med et mandat svarende til dagens sentrale utdanningskomité ved NTH.

Oppstarting av et nytt program vil sannsynligvis ha følgende forløp:

• Et fakultet (eventuelt flere fakultet) planlegger et program. Initiativet kan eventuelt komme fra Styret.

• Fakultetet fremmer på egne eller på vegne av flere fakultet programmet overfor Styret.

• Styret gir anvisning om hvilken grad og fakultet programmet skal legges inn under

• Styret delegerer den administrative gjennomføringen av programmet til et fakultet

I forhold til tildeling av grader og fastsetting av studieplaner, kan det synes hensiktsmessig at styret har ansvaret for siv.ing.-graden og for eventuelle andre grader som kan tildeles av flere fakulteter. Alternativet er at styret for slike grader setter klare rammer vedrørende studiets innhold og struktur. Gradsutvalgene vil være forberedende organ. Forvaltningen av de andre gradene kan delegeres til de enkelte fakultetene. Reglementene fastsettes av styret.

Utvalgets anbefalinger

• Studiene ved NTNU organiseres i studieprogrammer slik som beskrevet i det foregående. Oppretting og nedlegging av studieprogrammer bestemmes av NTNUs styre. Hvert program administreres fra et fakultet.

• Det opprettes eget programstyre for hvert av studieprogrammene. Programstyret er et saksforberedende organ for styret ved det fakultet hvor programmet administreres.

• Det opprettes et gradsutvalg for hver grad. Disse organene legges direkte under NTNUs styre (eventuelt som saksforberedende organ) for de grader som tildeles fra flere fakulteter. For de grader som tildeles fra ett fakultet, legges gradsutvalget under fakultetenes styre.

Organisering av tverrfaglighet

Fagmiljøene vil for en stor del være disiplinorganisert. De faglige utfordringene er ofte tverrfaglige, eller flerfaglige eller slik at det innenfor større programmer eller satsinger er aktuelt å bringe forskere med ulik bakgrunn sammen. Det kan også være nødvendig å bringe inn brukersiden, siden de problemene forskningen tar opp ofte eies av samfunnet utenfor universitetet.

For universitetsledelsen blir det derfor viktig at en på en fleksibel måte kan legge forholdene til rette for tverrfaglige forskergrupper for en bestemt periode. Universitetsledelsens oppgave er å foreta strategiske vurderinger og prioriteringer, stimulere, sørge for infrastruktur og noe støtte. De faglige initiativene må imidlertid utløses hos de enkelte forskerne som skal drive prosjektene. Uten motivasjon og interesse hos den enkelte forsker, ingen forskning. Det er dette faktum som i et nøtteskall er utfordringen for den faglige ledelse i en kunnskapsgenererende institusjon.

De inntrykkene utvalget fikk under besøkene ved andre universiteter, kanskje spesielt i USA, understreker dette. I USA ble det også sterkt understreket at slike program, prosjekter, sentra eller grupper, ikke måtte være permanent organisert. I Norge er en nå kanskje gått seg noe fast ved at nye tverrfaglige tema er blitt gjort til ansvar for nye sentra med egne stillinger og egen organisatorisk struktur. Det er flere grunner til at dette må revurderes:

Det viktigste er hensynet til fleksibilitet, muligheten til å opprette, legge ned, eller endre faglige satsinger uten at det forutsetter tunge organisasjonsmessige endringer. Forskere med interesser og initiativ må kunne søke sammen og uten alt for store problemer kunne etablere grupper, eller sentra. Begrepsbruken er kanskje ikke så viktig. Når det passer med universitetets strategi og planer må universitetet kunne støtte med infrastruktur og noe penger. Forskerne må fremdeles ha sin stillingstilknytning til basisinstituttet og ha sin undervisningsplikt der.

Det er forskerne selv som gjennom sine aktiviteter og initiativer legger grunnlaget for finansiell støtte fra næringsliv, forskningsråd m.v. Dersom en får fast organiserte sentra som søker seg inn mot finansiering fra grunnbudsjettene, vil noe av denne dynamikken gå tapt. Det er viktig at universitetet kan avslutte engasjementer innenfor bestemte områder når kildene tørker inn.

Vekselvirkningen mellom basismiljøene og slike tverrfaglige programmer og prosjekter er vesentlig både for at det skal kunne bringes god og relevant kompetanse inn i programmene og for at erfaringene skal komme basismiljøene direkte til gode.

Samarbeid og samordning med forskningsstiftelsene og forskningsrådet

Forskningsstiftelsene har utviklet seg til viktige redskaper for universitetetene. Ved UNIT er SINTEF gjennom mange år bygd opp til en betydelig forskningsinstitusjon. SINTEF tjener mange funksjoner. I tillegg til at den er et hensiktsmessig redskap til å organisere anvendt forskning, bidrar den til en vesentlig styrking av det samlede forskningsmiljø og forskningspotensiale. For NTNUs utvikling er det viktig at en fortsatt samordner de strategiske planene. Det er viktig at SINTEF fortsatt er et redskap og bindeledd som styrker universitetsmiljøets utadrettede kontakt. SINTEF må ikke bli en barriere som stenger NTNU ute. SINTEF og NTNU behøver ikke nødvendigvis å ha en parallell eller speilvendt organisasjonsstruktur. Innenfor SINTEF kan en nettopp ha frihet til å bygge opp de tverrfaglige grupper og enheter som skal løse konkrete oppgaver, mens NTNU har sin mer langsiktige basisforankring som det primære. Ved å fortsette med felles satsingsfelter slik en har formulert i dag, vil en bidra til god koordinering.

I forhold til forskningsrådet blir det en utfordring for universitetet å finne fram til håndgrep som gjør at en kan posisjonere seg hensiktsmessig i forhold til de nye områdestyrene. Fakultetsinndelingen vil ikke alltid passe. Det blir en oppgave for styringsorganene og forskningsutvalgene å finne løsninger på dette.

NTNUs naturlige hovedsatsingsfelter i årene som kommer passer godt overens med de prioriteringer som er foretatt av NFR.

Internasjonalisering

Internasjonalisering er i dag kanskje et moteord, men også et nøkkelord. Både for å kunne bli fortrolig med og hente inn av det som skjer andre steder, men også for å bidra fra norsk side til den faglige utviklingen, må universitetsforskerne ut i langt større grad enn i dag. Universitetsledelsen bør se på mulighetene til mer aktiv stimulering av internasjonal deltagelse og utveksling. Spesielt for et universitet som har et nasjonalt knutepunktansvar, må dette tas alvorlig.