Bakgrunn

Utvalgets drøftinger har vært innom de fleste forhold som lovparagrafene i sedelighetskapitlene omhandler. Jeg velger å skrive en dissens til enkelte lovforslag, idet jeg vektlegger noen aspekter annerledes enn flertallet i utvalget. Min erfaringsbakgrunn stammer fra arbeidet med etablering og drift av voldtektsmottaket, Oslo kommunale legevakt, 1983–1994.

Voldtektsmottaket åpnet i januar 1986. I perioden 1986–1994 har mottaket tatt imot mer enn 1000 personer som har vært akutt utsatt for seksuelt overgrep som de ikke har ønsket, villet eller samtykket til – av en eller flere gjerningspersoner. I mange saker har det vært benyttet forskjellige midler til å gjennomføre overgrepet så som underfundig atferd, trusler, tvang, vold, våpen, frihetsberøvelse, forgiftning med alkohol, narkotiske stoffer og annet. I mange saker har det vært tale om enkel overmakt. Med utgangspunkt i et NAVF forskningsstipend har jeg hatt anledning til å fordype meg i fagfeltet og i voldtektsmottakets erfaringer i en fireårig periode. Min konklusjon så langt er, at rettsvernet for ofrene er for svakt. Jeg forsøker med dissensforslagene å bedre dette.

Seksuell omgang uten samtykke – ny lovparagraf

Lovtekst: Den som foretar seksuell omgang herunder samleie med noen som ikke har samtykket til det, straffes med fengsel inntil...

Utvalget fremmer en lovtekst som i sitt innhold sier at det er straffbart å foreta en seksuell handling med noen som ikke har samtykket. I tillegg vil jeg fremme ovenstående lovtekst, hvor det også blir straffbart å foreta seksuell omgang med noen som ikke har samtykket.

Seksuell omgang herunder samleie er en dagligdags forekommende situasjon som er straffri, når frivillighet og samtykke er tilstede. Seksuell omgang blir straffbar, fordi samtykke mangler eller fordi det er mangler ved et eventuelt avgitt samtykke.

Det vil by på en juridisk utfordring å føre bevis for at samtykke ikke var til stede. Denne utfordringen er felles for både lovutkastet vedrørende den seksuelle handling og lovutkastet vedrørende den seksuelle omgang. Det er min oppfatning at forslaget hvor det også blir straffbart å foreta seksuell omgang med noen som ikke har samtykket, gir disse ofre en bedre mulighet for å bli hørt ikke bare av politiet, men også i rettssystemet. Jeg vurderer det riktig ut fra samfunnets interesser og vernet av det enkelte menneskes frihet i samfunnet, at rettssystemet skal utvide sitt saksområde til også å behandle seksuell omgang uten samtykke.

Dagens straffelov §§ 192, 193 og l94 krever kvalifiserende omstendigheter ved handlingen så som tvang, trusler og utnyttelse av bevisstløshet eller annen hjelpeløs tilstand, eller utnyttelse av posisjon/stilling for rettslig å behandle seksuell omgang uten samtykke. Da kan det bli en diskusjon om de gjerninger, som har foregått ved siden av den seksuelle omgang uten samtykke, er tilstrekkelig til å kvalifisere som f.eks tvang og videre. Oppmerksomheten blir dreiet bort fra det manglende samtykke til de kvalifiserende omstendigheter. Dagens straffelov mangler en lovtekst som fokuserer på samtykket.

Den legemlige integritet er et rettsgode – den personlige frihet og fred inkluderer handlefrihet og kjønnsfrihet som rettsgoder. For mange voldtektsofre – og jeg bruker her uttrykket voldtektsofre slik at jeg tar utgangspunkt i ofrenes opplevelse av gjerningen – har fokusering om vold skapt store problemer når det gjelder adekvat prosessuelt og strafferettslig vern. Fornærmede som ikke har kunnet vise klare tegn på ytre vold, helst betydelige skader, men ihvertfall rester etter kvelertak, blåmerker, istykkerrevne klær og/eller fysiske spor etter motstand på gjerningspersonen, har lett kommet i situasjoner hvor det blir stilt spørsmål om deres troverdighet ved at de ikke skulle ha avgitt samtykke.

Voldtektens grunnleggende kjennetegn er tvang. For fullbyrdet forbrytelse kreves tvang til seksuell omgang, derunder tvang til samleie som den mest kvalifiserte form for seksuell tvang som straffeloven kjenner.

Som tvangsforbrytelse er voldtekt en frihetskrenkelse, et angrep på en persons handlefrihet. Det er handlefriheten, ikke viljesfriheten som er kjernen i tvangsforbrytelsens gjenstand. Men viljesfriheten vil også ofte være under angrep i tvangsforbrytelser, selv om den ikke behøver å være det. I voldtektssaker vil dette være det vanlige, idet angrep på kjønnsfriheten som en særlig del av handlefriheten innebærer at gjerningspersonen tvinger sitt offer til seksuell omgang uten dennes samtykke og mot dennes vilje.

Kjønnsfrihet er en persons rett til fritt å råde over sine kjønnsegenskaper og inneholder både rett til selvbestemt seksualitet og rett til å avvise seksuelle tilnærmelser. Det er viljesakter som frivillighet og samtykke som står i sentrum for kjønnsfrihetens grenser. Ved siden av de fysiske innsnevringer i bevegelsesfriheten, innebærer angrep på kjønnsfriheten anslag mot viljesfriheten, i en ganske personlig og intim frihets forstand: Retten til å avvise seksuelle tilnærmelser, til å unnlate å inngå i seksuelle forbindelser – uansett hva den annen part måtte mene om det.

Strafferammene ved lovforslagene om seksuell omgang uten samtykke og om uaktsom voldtekt er ikke nærmere angitt. Strafferammen er ikke poenget for meg. Dersom lovforslaget(ene) skulle vinne fram ved stortingets behandling kan strafferammene fastsettes samtidig.

Uaktsom voldtekt – ny lovparagraf

Lovtekst: Den som uaktsomt tvinger noen til seksuell omgang ved vold eller ved å fremkalle frykt (for noens liv eller helse), straffes for uaktsom voldtekt med fengsel inntil...

Argumentene for å foreslå denne lovteksten er hensyn til gjerningens straffverdighet og til offerets rettsvern. Uaktsomheten er knyttet til gjerningspersonens atferd. Det må bli lagt ansvar på gjerningspersonen for å begå en handling uten samtykke eller mot noens vilje. Voldtekt er mangel på samtykke, med tillegg av bruk av makt eller tvang. For øvrig henvises til argumentasjonen for forslaget om seksuell omgang uten samtykke.

Seksuell lavalder

Det er min oppfatning at den gjeldende seksuelle lavalder på 16 år bør opprettholdes i alle aktuelle straffebud. Min begrunnelse for dette er at unge mennesker under 16 år ikke kan forventes å ha nok personlig erfaring og modenhet til selv å kunne forhindre eller unngå uønsket seksuell oppmerksomhet. Mitt dissensforslag er ment som en samfunnets beskyttelse av unges kjønnsfrihet. Det skal være udiskutabelt straffbart å utnytte, forlede, lokke, lure til (uønsket) seksuell atferd, handling og omgang med unge under 16 år.

Det er på det rene at for en gruppe voksne er barn og unge i begynnelsen av tenårene spesielt attraktive som seksualobjekter, enten fordi disse voksne er spesielt tiltrukket av så unge seksualpartnere eller fordi barn og svært unge er lettere tilgjengelige og mer håndterbare seksualpartnere i og med at de er menneskelig og seksuelt uerfarne.

Handlinger som anmeldes, er uønsket for den det har gått ut over. For unge under 16 år skal det være uaktuelt å bevise at det ikke forelå samtykke. Etter min mening er det fortsatt nødvendig å gi unge mellom 14 og 16 år slikt rettsvern. Det foreslås at gjeldende straffelov §§ 195 og 196 videreføres med ulike strafferammer for barn under 14 år og barn mellom 14 og 16 år. Aldersgrensene i de straffebestemmelser som rammer seksuell handling og krenkende atferd foreslås også videreført.

Utvidet definisjon av samleie – lovutkastet § 206

Lovtekst: Når bestemmelsene i dette kapittel bruker uttrykket samleie menes vaginalt og analt samleie. Med samleie likestilles innføring av penis i munn, innføring av penis inn i og mellom de store og små kjønnslepper og innføring av gjenstand i vagina eller endetarmsåpning.

Definisjonen av samleie utvides til også å omfatte penis innført i vulva dvs. inn i og mellom de store og små kjønnslepper, slik at dersom penis berører eller foretar bevegelser mellom den slimhinnebekledde del av de store eller små kjønnslepper, er dette som samleie å regne.

I mange seksuelle overgrepssaker av barn som gjelder piker, bruker gjerningspersonen den slimhinnebekledde del av de store eller små kjønnslepper til å gni penis mellom for å oppnå tilfredsstillelse. For barn og unge uten voksen seksuell erfaring og forståelse av egen genital anatomi, oppleves og forstås slike overgrep som samleie. På grunn av disse forhold ses en utvidelse av samleiedefinisjonen som aktuell.

Legaldefinisjonen av pornografi

Lovtekst: Med pornografi menes i denne paragraf kjønnslige skildringer som virker kjønnskrenkende, kjønnslige skildringer med bruk av barn yngre enn 16 år, eller noen som fremstilles å være barn yngre enn 16 år, og/eller bruk av dyr, lik, vold, tvang, sadisme og lignende. Som pornografi regnes ikke kjønnslige skildringer som er forsvarlige ut fra en kunstnerisk, vitenskapelig, informativ eller lignende målsetting.

Uttrykket kjønnskrenkende inkluderes i rammen for hva som er straffverdig å utarbeide, selge, distribuere og stille ut. Mitt forslag utvider området for hva som skal betraktes som pornografi i forhold til flertallets lovtekst, slik at også den del av eksisterende straffri pornografi som er kjønnskrenkende deretter vil bli omfattet av loven.

NOU 1985:19, Pornografi og straff, redegjør for, at mange kvinner opplever mesteparten av den pornografi som finnes på markedet i dag som krenkende og til en viss grad truende. Dette skyldes den svært uheldige måte kvinner fremstilles på i pornografien. Det er særlig tingliggjøringen og den nedverdigende og diskriminerende måte kvinner skildres på, som oppleves som krenkende. Disse forhold er sammenfattet i mitt forslag i ordet kjønnskrenkende. Kjønnskrenkende pornografi er stort sett produsert, solgt, kjøpt og brukt av menn i tilfredsstillelsen av menns behov for å skape kvinner i sitt bilde og å bruke disse bildene. Forsidepikene, som i kiosker, på bensinstasjoner osv. ofte fullstendig dominerer utstillingshyllene, vil også kunne oppleves på en slik kjønnskrenkende måte av kvinner. Fra kvinnesynspunkt er denne kjønnskrenkende pornografien på mange måter verre enn mye av det som tradisjonelt regnes under gruppen hard pornografi, dersom det med dette uttrykket menes f.eks. nær fokusering på kjønnsorganer med sædavgang. Den kjønnskrenkende pornografi reduserer med andre ord kvinnen til et unaturlig objekt som er fritt tilgjengelig for menns seksuelle lyster og behov. Straffelovrådet argumenterer for at kjønnskrenkende holdninger som kommer til uttrykk i pornografien er viktig å bekjempe på andre måter enn gjennom forbud og straff, f.eks. gjennom offentlig debatt, opplysningsarbeid, undervisning, oppdragelse osv. Jeg er enig i fortsatt bruk av slike virkemidler. Så langt har denne form for bekjempelse imidlertid ikke endret kjønnskrenkende holdninger som kommer til uttrykk i pornografien. Mange kvinner oppfatter mye av pornografien – både den straffbelagte del og den del som idag ikke er straffbelagt – som kjønnskrenkende og som trakassering. Dette er etter min oppfatning tilstrekkelig til å rettferdiggøre et straffansvar.

I norsk straffelovgivning hører følelser med til de goder som vernes gjennom straffebestemmelser, jf. straffebestemmelsene i straffeloven kapittel 23 om ærekrenkelser. Også bestemmelsene i straffeloven §§ 376 og 377 kan ses på fra en slik synsvinkel. Uavhengig av om mange mennesker (hovedsakelig menn) er interessert i å ha adgang til å utarbeide, distribuere, kjøpe og utstille eksisterende kjønnskrenkende pornografi kan den interesse ikke vernes, da dette vil innebære en krenkelse og en følelse av personlig kjønnstrakassering av mange andre menneskers (hovedsakelig kvinners) seksuelle selvfølelse og kjønnsforståelse. Forslaget skal ikke forstås som avstandtagen til skildring av erotikk eller seksualitet.

Villfarelsesreglene om alder i §§ 192 og 198

Lovteksten Villfarelse om alderen utelukker ikke straffskyld – ønskes ikke endret med det foreslåtte: med mindre ingen uaktsomhet foreligger i så måte. Jeg ser endringen som en liberalisering av vernet omkring barn og unge, og slutter meg derfor ikke til den.

Skyldkravet i voldtektsbestemmelsen

Dette medlem mener at gjeldende voldtektbestemmelse gir et utilstrekkelig rettsvern for ofrene og at grovt uaktsom voldtekt bør kriminaliseres. Voldtektsforbrytelsen innebærer at offeret tvinges til seksuell omgang mot sin vilje. Tvangssituasjonene kan variere fra grov vold eller annen uttalt aggressivitet til mer subtil maktbruk som – sett fra ofrenes side – kan oppleves som like skremmende og like tvingende som voldsbruk. Som eksempel nevnes de såkalte kameratvoldtekter hvor gjerningspersonene ofte bruker en kombinasjon av press og trusler på en slik måte at ofrene blir helt handlingslammet. Et annet eksempel er situasjoner hvor gjerningspersonene signaliserer latent aggressivitet som tvangsmiddel for å oppnå seksuell omgang og hvor offeret kjenner seg helt avmektig fordi hun av tidligere erfaring vet at avvisning kan være forbundet med stor fare. Praktisk erfaring fra mange års engasjement for å bedre ofrenes rettsvern tilsier etter dette medlems vurdering at tilfeller som dette – hvor overgriperen har handlet grovt uaktsomt, men ikke nødvendigvis forsettlig – ikke er begrenset til russituasjoner eller andre situasjoner med nedsatt bevissthet.

Den gjerningsperson som ikke forstår at han ved sin handlemåte tvinger offeret til seksuell omgang, men som utviser grov uaktsomhet i forhold til frivilligheten, har begått et klart straffverdig seksuelt overgrep. I motsetning til utvalgets flertall mener dette medlem – bl.a. på bakgrunn av sin erfaring fra Dixi-grupper – at det i praksis forekommer mange overgrep hvor gjerningspersonene er mye å bebreide fordi han ikke forstod at den seksuelle omgang var ufrivillig og basert på tvang fra hans side. Dette gjelder ikke minst når overgriperen opptrer slik at offeret blir tilnærmet viljeløst på grunn av angst, avmakt eller handlingslammelse.

Dette medlem foreslår at voldtektsbestemmelsen gis et tillegg, slik at også den gjerningsperson som er sterkt å bebreide i forhold til frivillighetsaspektet, kan straffes for voldtekt. Forslaget er begrunnet i en vurdering av slike handlingers straffverdighet. Når det foreligger en situasjon hvor andre åpenbart ville ha innsett at offeret ikke frivillig gikk med på seksuell omgang, bør gjerningspersonen kunne straffes for den grove integritetskrenkelsen han påfører sitt offer. Dette medlem er enig med flertallet i at strafferammen for grovt uaktsom voldtekt bør være lavere enn for den forsettlige, selv om skadefølgene for offeret kan være like alvorlige. Det er i strafferettslig sammenheng en markert forskjell på hva gjerningspersonen rent subjektivt bebreides ved forsett og grov uaktsomhet og det bør reflekteres i strafferammen. For grovt uaktsom voldtekt foreslås en strafferamme på fengsel inntil 5 år.

Ved praktiseringen av en bestemmelse om grovt uaktsom voldtekt må det bevises ut over rimelig tvil at situasjonen var slik at gjerningspersonen er mye å bebreide fordi han ikke forstod at den seksuelle omgang var ufrivillig og basert på tvang. Dette er et annet bevistema enn det som følger av forsettskravet. Dette medlem deler ikke flertallets syn om at et endret bevistema ikke vil ha noen praktisk betydning for mulighetene for domfellelse, f.eks. i saker der tiltalte og fornærmede har motstridende forklaringer. Det er tvert imot grunn til å anta at det i slike tilfeller er lettere å bevise grov uaktsomhet enn forsett, selv om det stilles de samme strenge krav til bevis for domfellelse.

Kriminalisering av den grovt uaktsomme voldtekt vil etter dette medlems vurdering bidra til å styrke ofrenes strafferettslige vern. Sammenholdt med dagens situasjon er det etter dette medlems vurdering ikke grunn til å frykte for at det vil bli stilt strengere krav til offerets motstand osv. ved tiltale for grovt uaktsom voldtekt. En gjerningsperson er uansett mye å bebreide når han ikke har forstått at han har opptrådt så truende at offeret f.eks. er blitt helt lamslått av frykt. Utvalgets flertall har pekt på at det kan være en risiko for nedsubsumering forbundet med innføring av et modifisert skyldkrav ved siden av forsettskravet. Dette medlem ser også at det her kan være en slik risiko, men antar at dette problemet – hvis det oppstår – lar seg løse på en tilfredsstillende måte.

Seksuell lavalder

Utvalgets flertall går inn for at den seksuelle lavalder senkes til 15 år. Dette medlem mener at gjeldende aldersgrense på 16 år bør beholdes. Ungdom i aldersgruppen 14–16 år er i en sårbar og utsatt alder hvor de har særlig behov for den beskyttelse som ligger i straffelovens forbud mot seksuell omgang og seksuell handling med mindreårig. Selv om sårbarheten og beskyttelsesbehovet ikke nødvendigvis opphører ved fylte 16 år, er det etter dette medlems vurdering heller ikke grunn til å senke aldersgrensen. Det vil kunne føre til et økt sex-press, særlig på unge piker. Seksten-års grensen i gjeldende straffelov er godt kjent blant ungdom og er allment akseptert i samfunnet. Aldersgrensen fungerer i praksis – i alle fall i en viss utstrekning – som beskyttelse mot uønsket sexpress og pågåenhet i situasjoner som kan være vanskelige å mestre. Selv om det finnes 15-åringer som er tilstrekkelig modne til å gjøre frivillige seksuelle erfaringer, bør det vern som ligger i straffelovens bestemmelser om seksuell lavalder etter dette medlems vurdering også i fremtiden komme 15-åringer til gode. Etter dette medlems syn vil straffelovens generelle overgrepsbestemmelser ikke gi den samme effektive beskyttelse og en senking av aldersgrensen vil derved kunne føre til en svekkelse av den strafferettslige beskyttelse av ungdom i en særlig sårbar fase.

Dette medlem foreslår at gjeldende straffelov §§ 195 og 196 videreføres med ulike strafferammer for barn under 14 år og barn mellom 14 og 16 år. Aldersgrensene i de straffebestemmelser som rammer seksuell handling og krenkende atferd foreslås også videreført.

Straffelovens samleiedefinisjon

Dette medlem slutter seg til Lisbeth Bangs forslag til utvidelse av straffelovens samleiebegrep og tiltrer også hennes begrunnelse.