5 Foreldede bestemmelser
5.1 Generelle kommentarer
Seksuallovbruddsutvalget er i mandatet bedt om å vurdere om enkelte straffebud er foreldede og derfor bør oppheves. I mandatet er det bedt om at bestemmelsene i forseelseskapitlet (kapittel 38) blir vurdert spesielt.
Det som særlig kjennetegner bestemmelsene i forseelseskapitlet er at de har til formål å beskytte den alminnelige samfunnsmoral på kjønnssedelighetens område og tilgrensende områder. Bestemmelsene skal verne folk mot å bli utsatt for forhold som er egnet til å virke moralsk støtende og som krenker velanstendighet. Enkelte bestemmelser har som formål å beskytte unge mot moralsk vanrøkt og forhold som kan virke negativt på deres seksualmoralske utvikling. I motsetning til de fleste straffebudene i forbrytelseskapitlet (kapittel 19), er det ingen av reglene i kapittel 38 som har beskyttelse av kjønnsfriheten og beskyttelse mot seksuelle overgrep som vernet interesse. Disse straffebudenes hovedanliggende er vern om anstendighet og moral.
Straffebudene i kapittel 38 har, med noen unntak, stått uendret siden straffeloven ble vedtatt i 1902. De fleste av bestemmelsene bærer preg av å være blitt til under andre samfunnsforhold med andre moralnormer. Det er få av bestemmelsene i forseelseskapitlet som håndheves i dag. Grensene for hva som på dette området anses som upassende, støtende og uanstendig er helt andre i dag enn for bortimot hundre år siden.
Samfunnsutviklingen har etter utvalgets syn ført til at flere av straffebestemmelsene i forseelseskapitlet må anses som kriminalpolitisk foreldede. Flere av de straffbare handlinger anses i dag ikke lenger som straffverdige. Det er ellers et generelt trekk ved reglene at terskelen for den straffesanksjonerte atferd er lav. Enkelte av reglene anses overflødige fordi forholdene konsumeres enten av straffereglene i kapittel 19 eller av annen lovgivning.
Utvalget foreslår at straffeloven §§ 376, 377, 378, 380 og 381 oppheves. I tillegg går utvalget inn for at straffeloven § 214 oppheves som foreldet. Det er redegjort kort for bestemmelsene og begrunnelsen for forslagene i punkt 5.2–5.7 nedenfor. Utvalget foreslår ingen endringer i straffeloven §§ 382 og 383, men det er knyttet enkelte kommentarer til bestemmelsene nedenfor.
I lovutkastet er alle straffebud som rammer seksuelle overgrep i vid forstand, pornografi og hallikvirksomhet samlet i ett kapittel i straffelovens forbrytelsesdel.
5.2 Straffeloven § 214
I straffeloven § 214 er det fastsatt at straffansvaret etter §§ 193, 194, 196 og 197 faller bort dersom overgriper og offer gifter seg med hverandre. Paragrafen inneholder en regel om straffritak og en regel om bortfall av virkningene av en idømt straff. Registrert partnerskap er likestilt med ekteskap, jf. partnerskapsloven av 30. april 1992 nr. 40 § 3. Samboerforhold er derimot ikke likestilt med ekteskap etter denne bestemmelsen, jf. Rt. 1982 s. 1044. Bestemmelsen innebærer at det ikke kan reises tiltale når partene har giftet seg. Er saken iretteført, skal tiltalte frifinnes. Er tiltalte dømt og partene deretter inngår ekteskap, taper straffedommen sine virkninger.
Bestemmelsen er historisk forankret. Lovgrunnen må formentlig søkes i tidligere tiders fordømmende holdning til utenomekteskapelige seksuelle forbindelser og til barn født utenfor ekteskap, samt en forestilling om at kvinnen kunne gjenvinne sin ære ved å inngå ekteskap med gjerningsmannen. Det antas at § 214 kan ha hatt praktisk betydning ved overtredelser av § 196 som har medført at den unge piken ble besvangret. Etter utvalgets syn fremstår bestemmelsen nå som klart foreldet. Holdningene til graviditet og barn utenfor ekteskap er i dag helt annerledes. Det er ikke grunn til å anta at bestemmelsen har noen praktisk betydning i dagens samfunn. Hvis den anvendes, vil den også kunne føre til støtende resultater, f.eks. hvis gjerningsmannen har manipulert et offer til å inngå ekteskap for å unngå straff. Selv om det neppe er hyppig forekommende, kan slike forhold tenkes hvis det foreligger et avhengighets- eller tillitsforhold mellom partene, og dette er utnyttet for å oppnå seksuell omgang, jf. straffeloven § 194.
Det er grunn til å peke på at straffeloven § 214 ikke kommer til anvendelse hvis gjerningsmann og offer var gift da den straffbare handling ble begått. Siden de samme straffbare handlinger blir straffri hvis ekteskap inngås i ettertid, er lovverket her således lite konsekvent. Hensynet til partene gjør seg minst like sterkt gjeldende der de var gift da handlingen ble begått, som der ekteskapet er inngått i ettertid.
Etter utvalgets vurdering er det ingen avgjørende hensyn som taler mot opphevelse av straffeloven § 214. Det er tale om relativt alvorlige straffbare handlinger. Hensynet til ro og harmoni i ekteskapet er ikke et så tungtveiende hensyn at det bør gis gjennomslagskraft i forhold til samfunnets interesse i å kunne strafforfølge disse lovovertredelsene.
Opphevelse av straffeloven § 214 vil neppe føre til støtende resultater. Bestemmelsen anvendes meget sjelden. Hvis partene inngår ekteskap, vil dette likevel kunne få betydning for straffesaken ved at det kan tas hensyn til ekteskapet ved straffutmålingen. Er det er tale om ilagt straff, vil ekteskapsinngåelse kunne danne grunnlag for søknad om benådning.
Et Lovdata-søk viste at bestemmelsen er anvendt av Høyesterett en gang i nyere tid, jf. Rt. 1982 s. 1044. Saken gjaldt en 28 år gammel mann som var dømt til 30 dagers betinget fengsel for utuktig omgang med en pike under 16 år. I anken hevdet domfelte at et fast og varig etablert samboerforhold måtte likestilles med ekteskap i relasjon til straffeloven § 214. Anken ble forkastet.
Utvalget foreslår at straffeloven § 214 oppheves som foreldet.
5.3 Straffeloven § 376
Straffeloven § 376 lyder:
«Den, som paa offentlig Sted krænker Velanstændighed ved mundtlige eller skriftlige Ytringer ved Forevisninger, Afbildninger, usømmelige Blottelser eller anden usømmelig Adferd, eller som medvirker til saadan Krænkelse, straffes med Bøder eller med Fængsel indtil 3 Maaneder.»
Det generelle straffbarhetsvilkåret i straffeloven § 376 er usømmelig Adferd. De handlinger som er særskilt angitt, er eksempler på usømmelig atferd. Oppregningen er ikke uttømmende. Etter straffeloven § 7 nr. 1 er offentlig sted ethvert sted for alminnelig ferdsel eller ethvert alminnelig beferdet sted. Handlingen er straffbar selv om den ikke er iakttatt av andre. Det er tilstrekkelig at handlingen har funnet sted på eller ut mot offentlig sted. Det er antatt at § 376 rammer handling som iakttas fra offentlig sted, selv om den ikke skjer på offentlig sted.
Handlingen må krenke velanstendighet. Det kreves likevel ikke at noen har følt seg krenket. Hvorvidt en handling krenker velanstendighet, beror på om grensen for det som i alminnelighet regnes som anstendig opptreden på offentlig sted, er overskredet. Dette er en rettslig standard. Bestemmelsens dekningsområde avhenger dermed av den til enhver tid rådende moraloppfatning i samfunnet.
Bestemmelsen har stått uendret siden straffeloven ble vedtatt i 1902. Den er språklig gammelmodig. Uttrykket velanstendighet gir assosiasjoner til antikvert tankegods, og virker fremmed i dag. Samfunnsutviklingen har medført at bestemmelsen fremstår som lite aktuell. Søk på Lovdata viser at bestemmelsen er nevnt i én høyesterettsavgjørelse siden 1950-årene, jf. Rt. 1984 s. 1020.
Etter utvalgets vurdering er bestemmelsen lite aktuell og dessuten overflødig ved siden av andre straffebestemmelser. Dens dekningsområde fanges dels opp av § 212 første ledd, som rammer utuktig atferd som har skjedd offentlig eller overfor noen som ikke har samtykket. Riktignok rammer straffeloven § 376 atferd som ikke anses som så alvorlig at den kan subsumeres under § 212, f.eks. solbading uten klær og urinering på offentlig sted. Et annet eksempel på atferd som i prinsippet kan rammes av § 376 er banning på offentlig sted uten bruk av seksuelle ord og uttrykk. Det merinnhold som § 376 har i forhold til § 212 første ledd med hensyn til usømmelig atferd, gjelder i hovedsak forhold som har preg av ordensforstyrrelser og hvor straffverdigheten ofte vil være relativt beskjeden. Etter utvalgets vurdering er det ikke grunn til å videreføre kriminaliseringen av den type atferd hvor straffeloven § 376 har selvstendig betydning som sedelighetslovbrudd. De ordensmessige aspekter bør primært ivaretas gjennom andre regelverk, f.eks. politivedtekter. Skriftlige ytringer av utuktig karakter anses uttømmende strafferettslig regulert i § 211 – pornografibestemmelsen.
Utvalget foreslår at straffeloven § 376 oppheves i sin nåværende form, og at dens hovedinnhold inkorporeres i atferdsbestemmelsen i forbrytelseskapitlet, jf. § 191 i utvalgets lovutkast. Lovutkastet § 191 rammer den som i ord eller handling utviser seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd på offentlig sted eller i nærvær av noen som ikke har samtykket. Bestemmelsen er utformet som en rettslig standard. Det vil være opp til rettspraksis å trekke opp grensene for hva som skal anses som uanstendig atferd.
I lovutkastet § 204 foreslås et forbud mot utstilling av nakenbilder eller lignende som er egnet til å vekke anstøt. Denne bestemmelsen vil kunne ramme enkelte forhold som i dag rammes av § 376, og som ikke fanges opp av forslaget til ny atferdsregel.
5.4 Straffeloven § 377
Straffeloven § 377 lyder:
«Den, som offentlig udstiller eller foreviser Gjenstande, hvis offentlige Udstilling eller Forevisning på Grund af deres Bestemmelse er anstødelig for Ærbarhet, straffes med Bøder eller med Fængsel indtil 3 Maaneder.
På samme Maade straffes den, som gjennem offentlig Bekjendtgjørelse eller gjennem Falbydelse fra Hus til Hus udbyder saadanne Gjenstande til Almenheden, eller som offentlig opfordrer til eller veileder i deres Benyttelse.»
I likhet med straffeloven § 376 er også § 377 en rettslig standard som henviser til den til enhver tid rådende moraloppfatning i samfunnet. Bestemmelsen rammer utstilling eller forevisning av gjenstander som er anstøtelig for ærbarhet. Det er også forbudt å utby slike gjenstander til almenheten, og å oppfordre til bruk av og gi veiledning om bruken av slike gjenstander.
Opprinnelig var offentlig utstilling eller forevisning av prevensjonsmidler, samt veiledning i bruk av prevensjonsmidler, et sentralt område for straffebudet. Etter dagens moraloppfatning krenker ikke slike handlinger lenger ærbarheten, jf. også abortloven av 13. juni 1975 nr. 50 § 1, og er ikke straffbare. Straffebudet vil imidlertid muligens kunne ramme utstilling av seksualhjelpemidler o.l. som er tilgjengelige for alle. Bestemmelsen har stått uendret siden vedtakelsen av straffeloven i 1902. Den er ikke anvendt av Høyesterett i nyere tid.
Utvalget kan ikke se at det lenger er et kriminalpolitisk behov for bestemmelsene i straffeloven § 377. Bestemmelsen vil i praksis være overflødig ved siden av § 204 i lovutkastet, der det foreslås et forbud mot i ervervsvirksomhet på offentlig sted å stille ut nakenbilder eller lignende som er egnet til å vekke anstøt.
Straffeloven § 377 foreslås opphevet som foreldet.
5.5 Straffeloven § 378
Straffeloven § 378 lyder:
«Med Fængsel indtil 3 Maaneder straffes den, som enten ved Ord, Tegn eller uanstendig Opførsel paa offentlig Sted eller på nogen Maade, som er egnet til at vække offentlig Forargelse, utvetydig opfordrer eller indbyder til Utugt, eller som ved offentlig Bekjendtgjørelse søger indledet utugtig Forbindelse, eller som medvirker hertil. I Gjentagelsestilfælde kan Fængsel indtil 6 Maaneder anvendes.
Under formildende Omstændigheter kan Bøder anvendes.»
Prostitusjon som sådan er ikke straffbar i Norge. Straffeloven § 378 rammer visse måter kontakten mellom prostituerte og kunder oppnås på. Straffebudet rammer prostituerte som opptrer på den angitte måten, men den vil etter sin ordlyd også kunne ramme andre som via annonser o.l. utvetydig søker seksuell kontakt. Det forekommer en god del bekjentgjørelser i aviser og magasiner, men denne delen av straffebudet håndheves ikke. Det foreligger ingen høyesterettsavgjørelser fra nyere tid hvor straffebudet er anvendt eller omtalt. Bestemmelsen har stått uendret siden straffelovens vedtakelse i 1902.
I norsk strafferett har kriminaliseringen på dette området hovedsakelig vært rettet mot ulike former for hallikvirksomhet, jf. § 206 og lovutkastet § 202. Prostitusjon som sådan er ikke og foreslås heller ikke kriminalisert. Dette spørsmål er kommentert i punkt 4.7. Bestemmelsen i § 378 kan etter omstendighetene ramme også den prostituerte. Etter utvalgets syn gir en slik bestemmelse dårlig sammenheng i reglene, idet prostitusjonsvirksomheten ikke er straffbar. De samme hensyn som taler mot kriminalisering av prostitusjon, tilsier også at et straffesanksjonert formidlingsforbud begrenses til prostitusjonens bakmenn. Utvalget mener at straffesanksjonene mot formidling av prostitusjonsvirksomhet bare bør rette seg mot den som fremmer og utnytter andres prostitusjon.
Utvalget går inn for at dette straffebudet oppheves, og at bestemmelsen delvis erstattes av tredje ledd i utkastet til ny hallikbestemmelse, som rammer den som i offentlig bekjentgjørelse utvetydig formidler andres prostitusjon. Etter utvalgets syn taler også håndhevingshensyn sterkt for en slik forenkling av regelverket.
5.6 Straffeloven § 380
Straffeloven § 380 lyder:
«Med Bøder eller med Fængsel intil 3 Maaneder straffes den, som ved Misbrug af Myndighed eller Tilsidesættelse af pligtmæssig Omsorg udsætter nogen ham underordnet eller hans Husstand tilhørende Person for Forhold, der er øiensynlig farlige for Sædelighed eller Retskaffenhed.»
Bestemmelsens formål er å hindre at særlig barn utsettes for alvorlig moralsk vanrøkt, men bestemmelsen er ikke begrenset til barn. Straffeloven § 380 er en forlengelse av straffeloven § 218. Bestemmelsen har stått uendret siden straffeloven ble vedtatt i 1902. Det foreligger ingen høyesterettsavgjørelser fra nyere tid der bestemmelsen er anvendt eller omtalt.
Etter utvalgets vurdering er straffeloven § 380 langt på vei overflødig ved siden av reglene i kapittel 19 og § 218 som rammer de grovere tilfeller av omsorgssvikt. Straffetrusler er etter utvalgets syn uansett et lite egnet virkemiddel for å hindre omsorgssvikt og for å sikre at barn får en god oppdragelse.
Utvalget foreslår at paragrafen oppheves som foreldet.
5.7 Straffeloven § 381
Straffeloven § 381 lyder:
«Med Bøder eller med Fængsel indtil 3 Maaneder straffes den, som
benytter Barn under 16 Aar som Opvarter eller lignende Medhjælper paa Sted, hvor berusende Drikke udskjænkes, eller
trods Øvrighedens Forbud benytter Kvinde under 21 Aar som Tjenesteytende paa noget saadant Sted, eller
benytter Person mellem 16 og 18 Aar som Opvarter eller lignende paa Sted, hvor Udskjænkning af berusende Drikke er Hovednæringsvei, eller
uden Øvrighedens Tilladelse benytter Barn under 16 Aar til Optræden ved offentliges Forestillinger eller Forevisninger eller overlader andre noget Barn i saadant Øiemed, eller
under offentlige Forestillinger eller i Hensigt at forberede til saadanne foretager eller lader foretage farlige eller unaturlige Legemsøvelser med Barn under 16 Aar eller overlader andre noget Barn hertil.»
Etter utvalgets syn er denne paragrafen den minst tidsmessige av bestemmelsene i kapitlene 19 og 38. Kjerneområdet for straffeloven § 381 nr. 1–3 er befatning med salg og skjenking av alkohol. Disse forbudene har nær sammenheng med reglene i alkoholloven av 2. juni 1989 nr. 27 § 1–5 om salg og skjenking av alkohol, jf. også straffebestemmelsene i kapittel 10. Ifølge alkoholloven § 1–5 tredje ledd må den som selger eller skjenker brennevin ha fylt 20 år, mens den som selger eller skjenker annen alkoholholdig drikk må ha fylt 18 år.
Forbudet i § 381 nr. 4 er begrunnet i en oppfatning om at barns utvikling kan ta skade av den oppmerksomhet som følger av slike forestillinger som nevnt. Etter sin ordlyd vil bestemmelsen også kunne ramme teaterforestillinger på skoler o.l. Forbudet er dispensabelt. Forbudet i § 381 nr. 5 er ikke dispensabelt, og kan etter sin ordlyd bl.a. ramme idrettsarrangementer av forskjellig art hvor noen under 16 år deltar. Etter utvalgets syn har samfunnsutviklingen ført til at disse bestemmelsene ikke lenger har noen aktualitet.
Paragraf 381 har stått uendret siden straffeloven ble vedtatt i 1902. Det foreligger ingen høyesterettsavgjørelser fra nyere tid hvor bestemmelsen er anvendt eller omtalt.
Utvalget foreslår at straffeloven § 381 oppheves i sin helhet som overflødig og foreldet. Det bemerkes at § 381 nr. 2 er foreslått opphevet som foreldet i Ot. prp. nr. 7 (1996–97) om endringer i alkoholloven. Utvalget er enig i forslaget, særlig hensett til likestillingen mellom kjønnene og det forhold at myndighetsalderen nå er 18 år.
5.8 Straffeloven §§ 382 og 383
Straffeloven § 382 rammer visse former for utbredelse av grove voldsskildringer i film, video og gjennom fjernsynssendinger. Det er den utilbørlige bruk av grove voldsskildringer som rammes.
Straffebudet omhandler ikke sedelighet i egentlig forstand, og skiller seg dermed fra de øvrige straffebudene i kapitlene 19 og 38. Bestemmelsen faller utenfor kjerneområdet for utvalgets mandat, og utvalget har derfor ikke gått nærmere inn på bestemmelsens innhold. Denne bestemmelsen ble gitt ved lov av 11. juni 1982 nr. 50. Bakgrunnen var den store økningen av videomarkedet hvor mange av filmene som ble frembudt til leie eller salg inneholdt grove voldsskildringer. Kulturdepartementet har i Ot.prp. nr. 78 (1996–97) Om lov om endringar i film- og videogramlova og straffelova bl.a. foreslått å endre straffeloven § 382 slik at utbredelse rammes mer generelt. Det foreslås også en utvidelse i forhold til hvilke medier som rammes ved at ordene eller lignende foreslås føyet til film og videogram.
Utvalget foreslår ingen endringer i straffeloven § 382, men finner grunn til å reise spørsmål om bestemmelsen er gitt en naturlig plassering, idet den ikke omhandler sedelighet i betydningen kjønnssedelighet. Straffeloven § 382 har visse likhetstrekk med pornografibestemmelsen, og berøringspunktene er særlig fremtredende der det er tale om seksualiserte voldsskildringer. Hvis utvalgets forslag blir vedtatt, kan det være grunn til å overveie om bestemmelsen systematisk bør plasseres sammen med pornografibestemmelsen, eventuelt i et separat kapittel. Plassering og kapittelinndeling bør vurderes nærmere av Straffelovkommisjonen.
Også straffeloven § 383 faller utenfor kjerneområdet for utvalgets arbeid. Denne bestemmelsen forbyr bl.a. det å drive og skaffe husrom for lykkespill på offentlig sted, og deltakelse i lykkespill på offentlig sted. Paragrafen må ses i sammenheng med § 298 som også omhandler lykkespill, og lotteriloven av 24. februar 1995 nr. 11. Utvalget har ikke gått nærmere inn på bestemmelsens innhold, og det foreslås ingen endringer. Etter utvalgets syn er imidlertid bestemmelsen feilplassert, idet den ikke kan sies å omhandle sedelighet. Seksuallovbruddsutvalget antar at det bør overlates til Straffelovkommisjonen å vurdere om bestemmelsen bør gis en annen plassering. Det samme gjelder behovet for innholdsmessige endringer.