1 Innledning
1.1 Utvalgets oppnevning og sammensetning
Justisdepartementet nedsatte i desember 1995 et utvalg som fikk i oppdrag å gjennomgå og legge frem forslag til endringer i straffelovens regler om forbrytelser og forseelser mot sedeligheten (straffeloven kapittel 19 og 38). Bakgrunnen for oppnevningen var at Stortinget 12. juni 1995 traff vedtak om å be ... Regjeringen iverksette en snarlig revisjon av sedelighetskapitelet i straffeloven i tråd med intensjonene i Innst. S. nr. 206 for 1994–95.
Utvalget fikk følgende sammensetning:
Lagdommer Mary-Ann Hedlund (leder)
Kommunelege I Lisbeth Bang
Statsadvokat Wenche Fliflet Gjelsten
Sekretær Grete Kvalheim
Psykolog Thore Langfeldt
Advokat Knut Lindboe
Utvalget ble nedsatt som et underutvalg til Straffelovkommisjonen. Straffelovkommisjonens oppdrag er å foreta en fullstendig gjennomgang og revisjon av straffeloven og straffebestemmelsene i særlovgivningen. Etter at underutvalget var trådt i funksjon, ble det besluttet at utvalgets navn skulle være Seksuallovbruddsutvalget.
Straffelovkommisjonens faste sekretariat har fungert som sekretærer for utvalget. Byråsjef Stein Vale var leder av sekretariatet frem til april 1996. Fra 1. juni 1996 har sekretariatet vært ledet av Johan Kr. Øydegard, som har tittelen rådgiver. Martin Blikra har vært ansatt som førstekonsulent i Straffelovkommisjonens sekretariat fra april 1994.
1.2 Seksuallovbruddsutvalgets mandat
Seksuallovbruddsutvalgets oppdrag har vært å gjennomgå og legge frem eventuelle forslag til endringer i straffeloven kapittel 19 om forbrytelser mot sedeligheten og kapittel 38 om forseelser mot sedeligheten. Hovedpunktene i utvalgets oppdrag har vært å vurdere:
om kravet til samtykke kommer godt nok frem i voldtektsbestemmelsen
om grovt uaktsom voldtekt skal være straffbart
om lovens begreper og grensedragninger passer i saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn
reglene om seksuelt misbruk i institusjoner og i behandlingsrelasjoner mv.
oppheving av eventuelle foreldede straffebud
behovet for endring av straffeloven § 29 om tap av rett til å inneha visse stillinger
strafferammene
språklig modernisering, og systematikk
I Justisdepartementets mandat for utvalget het det følgende om bakgrunnen for oppnevningen av utvalget:
«Stortinget gjorde 12 juni 1995 følgende vedtak:
«Stortinget ber Regjeringen iverksette en snarlig revisjon av sedelighetskapitlet i straffeloven i tråd med intensjonene i Innst. S. nr. 206 for 1994-95.»
I innstillingen gir dels den samlede komite og dels komiteens flertall uttrykk for følgende synspunkter:
« Komiteen viser til at sedelighetskapitlet i den norske strafferetten ble utforma for nærmere 100 år sia. Seinere har det vært gjort enkelte endringer, men reglene er prega av den tida de ble utforma. Det er vel neppe tvil om at rettsoppfatningen i dag er langt klarere på at seksuelt samvær skal baseres på frivillighet mellom de impliserte parter, noe som kommer dårlig fram i loven. Det er etter komiteens mening viktig for kvinners rettslige stilling å få fram denne forståelsen i loven.
Komiteen viser til at straffeloven § 192 krever at det benyttes grove trusler eller vold for at ufrivillig seksuell omgang skal kunne betegnes som voldtekt i lovens forstand. De mindre grove tilfellene er regulert i § 194. Komiteen mener det er behov for i større grad å fokusere på samtykkekravet som det sentrale i voldtektsbestemmelsen.
Komiteen er kjent med at straffelovkommisjonen nå arbeider med å gå igjennom hele straffeloven med tanke på endringer. Komiteen mener at gjennomgangen av sedelighetskapitlet i straffeloven bør prioriteres og gås igjennom nå, med sikte på å foreslå endringer uavhengig av gjennomgangen av straffelovens øvrige kapitler, og fremmer forslag om dette.
Komiteens flertall alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, mener at i denne gjennomgangen bør forslaget om å kriminalisere grov uaktsom voldtekt bli vurdert. Flertallet forutsetter at også strafferammene vil bli vurdert ved en slik generell gjennomgang.
Det bør også foretas en vurdering av om de sentrale begreper og grensedragninger i straffelovens sedelighetskapittel passer i saker om seksuelle overgrep mot barn.
Flertallet vil be om at sedelighetskapitlet i straffeloven tas opp til revisjon så snart som mulig.»
Et annet flertall, (alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet) synes å mene at straffenivået i voldtektssaker er for lavt, men at endringer i minstestraffen eller maksimumsstraffen ikke er veien å gå.
Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, mener det er for tidlig å ta stilling til forslaget om å kriminalisere grov uaktsom voldtekt, men mener at dette spørsmålet bør vurderes nærmere.
Justisdepartementet er enig med Justiskomiteen i at det er behov for å vurdere om straffelovens sedelighetskapitler bør endres. Departementet nedsetter på denne bakgrunnen et utvalg under Straffelovkommisjonen til å vurdere straffelovens sedelighetskapitler.»
Justisdepartementet utdypet mandatet slik:
«Utvalget skal vurdere og fremme eventuelle forslag til endringer både i straffelovens kapittel 19 om forbrytelser mot sedeligheten og i kapittel 38 om forseelser mot sedeligheten.
Utvalget skal vurdere de spørsmål som Justiskomiteen har pekt på i Innst S nr 206 (1994–95), men skal også vurdere om det bør foretas andre endringer i de aktuelle kapitlene. Blant annet bør utvalget vurdere om enkelte straffebud, spesielt i forseelseskapitlet, er foreldede og derfor bør oppheves.
Sosial- og helsedepartementet har bedt om at det vurderes nærmere om straffeloven § 198 om seksuelt misbruk i behandlingsrelasjoner bør endres.
Bakgrunnen er en henvendelse 18 mai 1995 fra Statens helsetilsyn i samråd med Riksadvokaten, som er vedlagt mandatet her. Utvalget skal vurdere de spørsmål som er tatt opp i brevet fra Statens helsetilsyn.
Barne- og familiedepartementet har bedt om at det vurderes om straffeloven § 29 om tap av rett til å inneha visse stillinger bør endres. Bakgrunnen er familie-, kultur- og administrasjonskomiteens uttalelse i Innst. O. nr. 28 (1994–95) s. 14–15 om domstolenes bruk av denne bestemmelsen i forbindelse med saker om seksuelle overgrep mot barn. Utvalget skal derfor vurdere om det er behov for revisjon av strl § 29.
I tillegg til å vurdere realitetsendringer bør utvalget i den utstrekning det finner det naturlig, fremme forslag til språklig modernisering og forenkling.
Forslaget bør så langt det er mulig tilpasses til Straffelovkommisjonens arbeid med ny straffelov.
Utvalget bør innhente opplysninger om utenlandsk rett på de mest sentrale områdene mandatet omfatter.»
Det i mandatet nevnte brev 18. mai 1996 fra Helsetilsynet til Sosial- og helsedepartementet er det gjort nærmere rede for nedenfor i punkt 4.2.4.2. De nevnte uttalelser i Innst. O. nr. 28 (1994–95) er gjengitt i punkt 3.4.6.
I mandatet het det videre at utvalget skulle avgi sin innstilling innen utløpet av 1996. På grunn av utvalgets vide mandat og den tid som har vært nødvendig å bruke for å få gjennomdrøftet de mange og tildels kompliserte problemstillinger som arbeidet har reist, har arbeidet imidlertid tatt noe mer tid enn forutsatt.
Seksuallovbruddsutvalget har lagt til grunn at det skulle foretas en fullstendig revisjon av sedelighetskapitlene i straffeloven.
1.3 Seksuallovbruddsutvalgets arbeid
Utvalget har hatt i alt 30 møter.
Utvalget har – som grunnlag for vurderingen av reformbehovet – foretatt en grundig gjennomgang av gjeldende rett, herunder lovforarbeider, rettspraksis og juridisk teori. Problemnotater og utkast til ny lovtekst har vært utarbeidet fortløpende.
Opplysninger om nordisk rett er søkt klarlagt på samtlige områder utvalget har gjennomgått. For vurderingen av skyldkravet i voldtektsbestemmelsen, og spørsmålet om seksuell lavalder i bestemmelsene om seksuelle overgrep mot barn, er det også innhentet opplysninger om rettstilstanden utenfor Norden.
Det er laget oversikter over høyesterettspraksis vedrørende bestemmelsene i straffeloven kapittel 19 og 38, for utvalgets vurdering av strafferammene samt de enkelte straffebudenes rekkevidde og avgrensing i forhold til hverandre.
Av utvalgets 3 jurister har det vært en lagdommer, en statsadvokat og en privatpraktiserende advokat. For øvrig har en lege og en psykolog med spesialinnsikt innen sine respektive fagområder sittet som medlemmer i utvalget, i tillegg til ett medlem som også har god innsikt i området bl.a. gjennom sitt arbeide med ofre for seksuelle overgrep. På grunn av den brede sammensetning utvalget har hatt og tidsrammen som ble satt for utvalgets arbeid, har utvalget ikke funnet det hensiktsmessig å trekke inn ekstern ekspertise i utredningsarbeidet.
Utvalgets leder, Mary-Ann Hedlund, har hatt et møte med Straffelovkommisjonens leder, Einar Høgetveit, for å få avklart spørsmål av betydning for tilpasningen til kommisjonens arbeid med ny straffelov.
1.4 Historikk – tidligere revisjoner
Straffelovens sedelighetskapitler er revidert flere ganger siden gjeldende straffelov ble gitt. Nedenfor gis en kort oversikt over de viktigste endringene. For øvrig vises det til Straffelovrådets innstilling fra 1960 (Innstilling fra Straffelovrådet om Revisjon av straffelovens bestemmelser om forbrytelser mot sedeligheten, avgitt til Justisdepartementet 17. mars 1960) som gir en mer fullstendig oversikt over endringer i sedelighetskapitlene inntil da.
I 1927 ble det foretatt en inngående revisjon av sedelighetslovgivningen. Endringene fant sted på bakgrunn av en utbredt kritikk av rettspraksis i sedelighetssaker. Det hadde også vært en økning i registrerte seksuallovbrudd og fra mange hold ble det hevdet at dette var en konsekvens av at overtrederne ble lempfeldig behandlet. Ved denne lovreformen ble minstestraffen for voldtekt og seksuell omgang med barn under 14 år hevet fra 1 til 3 år. Minstestraffen for seksuell omgang med barn under 16 år ble satt til fengsel i 6 måneder. I bestemmelsene om seksuell omgang med mindreårige ble alderen gjort til et objektivt straffbarhetsmoment, slik at ingen villfarelse om barnets alder kunne frita for straff. Før reformen gjaldt straffelovens alminnelige bestemmelse om faktisk villfarelse, jf. § 42, også for bestemmelsene om seksuell omgang med mindreårige.
Minstestraffene og bestemmelsene om alder som objektivt straffbarhetsvilkår ble etterhvert utsatt for sterk kritikk. I flere høyesterettsavgjørelser – se f.eks. Rt. 1957 s. 118, 899, 1073 og 1158 – er det uttalt at straffen ville blitt utmålt annerledes dersom retten ikke hadde vært bundet av minstestraffen. Straffelovrådet avga en innstilling med forslag om at minstestraffen for voldtekt og for utuktig omgang med barn under 14 år igjen ble satt til 1 år. Loven ble i 1963 endret i samsvar med Straffelovrådets innstilling. Regelen om at villfarelse om alder ikke skulle frita for straff ble også noe modifisert. Straffeloven § 210 ble opphevet. Bestemmelsen satte straff for den som ikke giftet seg med en kvinne som hadde latt seg besvangre i tillit til gitt ekteskapsløfte. I tillegg ble det foretatt enkelte redaksjonelle endringer i form av forenkling og sammenslåing av paragrafer.
I 1972 ble dagjeldende straffelov § 213 opphevet. Straffeloven § 213 rammet to typer forhold, homoseksuell omgang mellom menn og utuktig omgang med dyr. Samtidig ble også en annen omstridt bestemmelse, konkubinatbestemmelsen i § 379, opphevet. Bestemmelsen satte straff for den som tross påtalemyndighetens advarsel fortsatte et offentlig forargelse vekkende samliv i utuktig omgjengelse med en person av det annet kjønn.
Straffeloven § 211 ble endret i 1985 etter et privat lovforslag. Uttrykket pornografisk ble tatt inn i gjerningsbeskrivelsen ved siden av utuktsbegrepet. Bestemmelsen ble dessuten gitt et nytt annet ledd hvor det ble inntatt en definisjon av uttrykkene utuktig og pornografisk. Før det private lovforslaget ble behandlet hadde Straffelovrådet utredet behovet for endringer i straffeloven § 211 i NOU 1985: 19 Pornografi og straff. Stortinget valgte å behandle det private lovforslaget før regjeringen kunne fremme noen proposisjon på grunnlag av Straffelovrådets innstilling.
Det ble i 1992 vedtatt et tillegg som rammer besittelse og innførsel av barnepornografi.
Den siste mer omfattende endringen av sedelighetskapitlet ble gjennomført i 1992 som en oppfølgning av NOU 1991: 13 Seksuelle overgrep mot barn – straff og erstatning. Det ble gjort endringer i flere bestemmelser med sikte på å skjerpe reaksjonene mot seksuelle overgrep mot barn. I straffeloven § 195 annet ledd og § 212 annet ledd ble den øvre strafferammen økt for enkelte særlig graverende overgrep. Det samme skjedde i straffeloven § 196 hvor det ble gitt et nytt annet ledd med en forhøyet strafferamme for særlige tilfeller.
I 1995 ble straffeloven § 206 endret. Den nye § 206 første ledd bokstav c retter seg uttrykkelig mot den som leier ut lokaler som brukes til ervervsmessig utukt.