3 Enkelte generelle spørsmål

3.1 Noen sentrale begreper

I straffeloven kapittel 19 om forbrytelser mot sedeligheten er begrepene utuktig atferd, utuktig handling, utuktig omgang og samleie sentrale i beskrivelsen av ulike seksuelle overgrep og incestforbrytelsene. Begrepene anvendes også i den såkalte hallikparagrafen. Begrepene betegner handlinger av ulik alvorlighetsgrad og grovhet. Samleiebegrepet er definert i straffeloven § 213. De øvrige begrepene er blitt innholdsmessig avklart og avgrenset gjennom rettspraksis. I NOU 1991: 13 Seksuelle overgrep mot barn – straff og erstatning, er det gitt en grundig redegjørelse for innholdet i og avgrensningen mellom begrepene. Fra redegjørelsen gjengis (s. 16):

«3.1 SAMLEIE, UTUKTIG OMGANG, UTUKTIG HANDLING OG UTUKTIG ATFERD

Straffebestemmelsene som rammer seksuelle overgrep mot barn er samlet i straffeloven kapittel 19. Straffeloven skiller mellom fire kategorier av seksuelle overgrep: samleie, utuktig omgang, utuktig handling og utuktig atferd. Hvilken av disse betegnelsene et overgrep gis, er avgjørende for hvilke straffebestemmelser (eventuelt hvilket straffalternativ i en bestemmelse) som kommer til anvendelse. Dette har betydning for strafferammen og følgelig også for spørsmålet om foreldelse. Det har dessuten betydning for en del andre forhold, blant annet for fornærmedes rett til bistandsadvokat og oppreisning, se kapittel 3.3.

Før gjennomgangen av hvilke seksuelle handlinger som omfattes av de forskjellige kategoriene, er det på sin plass å si noe om forholdet mellom dem. Fra lovgivers side er de ment å reflektere grovheten av et seksuelt overgrep. Således kan man si at alle overgrep er utuktig atferd. De som kvalifiserer som utuktig handling, er gitt en strengere behandling hvis de foretas med noen under 16 år (se kapittel 3.2.2). De enda grovere forholdene behandles etter reglene om utuktig omgang, og blant disse er samleie i visse tilfeller skilt ut og gitt en strengere behandling.

Hva som skal til for at det i strafferettslig forstand har skjedd et samleie, ble fastslått av Høyesterett i en dom gjengitt i Rt 1988 s 1207. Førstvoterende, med støtte av de andre dommerne, viste til at i følge festnet teori og rettspraksis foreligger samleie i strafferettslig forstand når det mannlige kjønnslem helt eller delvis føres inn i den indre del av kvinnens kjønnsorgan – vagina. Det er ikke nok at det mannlige kjønnslem er ført inn i skjedeåpningen – vulva. Denne forståelsen var i følge Høyesterett så festnet, at domstolene ikke kan bygge på en annen forståelse.

Analt samleie skal etter straffeloven § 213 likestilles med vaginalt samleie. I forarbeidene til § 213 er analt samleie definert som innføring av penis i endetarmsåpningen (Ot prp nr 79 for 1988–89 s 45). Innføring av penis i munnhulen (oralt samleie), anses ikke som samleie i strafferettslig forstand.

Utuktig omgang omfatter som nevnt samleie, men går videre. En viss veiledning kan man få av uttrykket samleielignende forhold, som ble brukt i motivene til straffeloven. Således omfattes samleiebevegelser med blottet kjønnsorgan mellom en annens lår eller mot vedkommendes mage eller seteparti, og det å føre en eller flere fingre inn i den annens skjede (Rt 1989 s 517) eller endetarmsåpning (Rt 1990 s 319). Innføring av gjenstander i skjede eller endetarmsåpning er også utuktig omgang. Handlingen behøver ikke nødvendigvis være seksuelt motivert, jf Andenæs og Bratholm s 104. Suging og slikking av kjønnssorganer omfattes også. Likeså det å onanere seg selv til sædavgang i den annens ansikt og munn (Rt 1990 s 760). Videre vil det være utuktig omgang hvis den ene part masturberer den annen. Her kan det oppstå avgrensensningsproblemer i forhold til utuktig handling som omfatter beføling av kjønnsorganer eller bryster. Avgjørende for om det foreligger masturbasjon eller beføling av kjønnsorganene, er antakelig om bevegelsene er av en viss intensitet. I Straffelovrådets innstilling 17 mars 1960 s 9 brukes uttrykk gnidende bevegelser. I dommen gjengitt i Rt 1986 s 794, ble det ansett som utuktig omgang at domfelte masturberte henne ved å bevege hånden mange ganger utenpå hennes kjønnsorgan. I dommen gjengitt i Rt 1951 s 726 hadde domfelte ført sin hånd et par ganger over en gutts blottede kjønnslem. Dette ble klassifisert som utuktig handling.

Mens både utuktig omgang og utuktige handlinger alltid skjer med en annen, er det tilstrekkelig at krenkelsen skjer overfor eller i overvær av den annen for å omfattes av uttrykket utuktig atferd. Typiske eksempler på handlinger som vil rammes av bestemmelser om utuktig atferd, er blotting og anstøtelige bevegelser eller ordbruk.»

Redegjørelsen foran er fortsatt dekkende som beskrivelse av gjeldende rett. I NOU 1991: 13 ble det imidlertid foreslått at enkelte kvalifiserte former for utuktig omgang skulle likestilles med samleie. Samleiedefinisjonen i straffeloven § 213 ble utvidet ved lov 22. mai 1992 nr. 49. Innføring av penis i munn og innføring av gjenstand i vagina eller endetarmsåpning ble da likestilt med samleie. Begrepenes innhold og avgrensning er for øvrig uendret.

I redegjørelsen foran er det nevnt at hvilken betegnelse et overgrep gis bl.a. har betydning for fornærmedes rett til bistandsadvokat og oppreisning. Dette er nå endret. Tidligere var det slik at fornærmede hadde krav på bistandsadvokat bare i saker om utuktig omgang. Slik straffeprosessloven § 107 a lyder etter endring ved lov av 1. juli 1994 nr. 50 har fornærmede rett til bistandsadvokat i saker om utuktige handlinger som rammes av straffeloven § 212 annet ledd annet og tredje punktum. Heller ikke adgangen til å kreve erstatning for ikke økonomisk skade er lenger begrenset til saker om utuktig omgang, jf. skadeserstatningsloven § 3–5, jf. § 3–3.

3.2 Tilpasning til straffelovkommisjonens arbeid

3.2.1 Innledning

I Seksuallovbruddsutvalgets mandat heter det at utvalgets forslag så langt det er mulig bør tilpasses Straffelovkommisjonens arbeid med ny straffelov.

Straffelovkommisjonen ble oppnevnt ved kongelig resolusjon av 26. september 1980 og fikk i oppdrag å lage utkast til ny straffelov. Straffelovkommisjonen ble gitt et vidt mandat, og det var forutsatt at utkastet til ny straffelov skulle omfatte både straffelovens alminnelige del og de enkelte straffebudene i straffelovens spesielle del. I tilllegg ble kommisjonen bedt om å gjennomgå særlovgivningen, særlig med tanke på eventuelle overføringer av straffebestemmelser til straffeloven. Kommisjonen har hittil, selv eller ved underutvalg, avgitt fem delutredninger:

NOU 1983: 57 Straffelovgivningen under omforming (delutredning I)

NOU 1984: 31 Straffelovgivningens stedlige virkeområde (delutredning II)

NOU 1989: 11 Straffansvar for foretak (delutredning III)

NOU 1990: 5 Strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner (delutredning IV)

NOU 1992: 23 Ny straffelov – alminnelige bestemmelser (delutredning V)

Ved delutredning V har kommisjonen i det vesentlige gjort seg ferdig med den delen av oppdraget som gjelder straffelovens alminnelige del. I forbindelse med oppnevningen av nye medlemmer i Straffelovkommisjonen i 1994, ga Justisdepartementet enkelte utdypende retningslinjer for kommisjonens videre arbeid. I retningslinjene sies det bl.a.:

«

. . .

Etter departementets syn er det ønskelig at Straffelovkommisjonen i sitt videre arbeid i første omgang konsentrerer seg om straffelovens spesielle del. Departementet ser følgende målsetninger som særlig viktige:

• at språket moderniseres og forenkles,

• at straffebudene kommer i en rekkefølge som gjør loven oversiktlig og lett tilgjengelig,

• at foreldede/overflødige straffebud oppheves eller endres,

• at det vurderes om det er behov for nye straffebestemmelser, og

• at det vurderes hvor strengt de forskjellige lovbruddene skal behandles. I denne forbindelsen må de ulike straffebudene veies mot hverandre, og hensynet til rettferdighet stå sentralt.

Straffelovkommisjonen kan også ellers komme med forslag til materielle endringer. Men hvis slike forslag krever utredning som i vesentlig grad vil forsinke kommisjonens arbeid, skal kommisjonen i denne omgangen nøye seg med å peke på behovet for endringer.

Straffelovkommisjonen skal vurdere om enkelte straffebud i spesiallovgivningen bør overføres til straffeloven. Kommisjonen bør blant annet vurdere de straffebud som er nevnt i punkt 9.49 i NOU 1992: 32 Bedre struktur i lovverket. Kommisjonen kan også ellers foreslå endringer i spesiallovgivningen som er nødvendige på grunn av andre endringer som kommisjonen foreslår, eller som kommisjonen finner at det er et særlig behov for. Ut over dette skal kommisjonen ikke i denne omgangen komme med forslag til endringer i spesiallovgivningen.»

Straffelovkommisjonen arbeider nå med utkast til ny straffelov, spesiell del. Kommisjonen gjennomgår dessuten straffebudene i særlovgivningen med tanke på eventuelle overflyttinger til straffeloven. Straffelovkommisjonens utkast til ny straffelov alminnelig del er i delutredning V utformet med tanke på en delrevisjon, og er derfor tilpasset gjeldende straffelovs spesielle del. Kommisjonen har ventet med å ta endelig stilling til enkelte spørsmål i straffelovens alminnelige del til lovens spesielle del og særlovgivningen er gjennomgått. På grunn av det store omfanget Straffelovkommisjonens arbeid har, antas det at kommisjonens neste utredning først vil foreligge om noen år.

At Straffelovkommisjonens forslag til ny straffelov ligger nokså langt frem i tiden, har betydning for hvordan Seksuallovbruddsutvalgets forslag bør tilpasses Straffelovkommisjonens arbeid. Bakgrunnen for oppnevningen av Seksuallovbruddsutvalget var at Stortinget ønsket en snarlig revisjon av straffelovens sedelighetskapitler. For å oppfylle denne intensjonen, må utvalgets forslag tilpasses gjeldende straffelov. Utvalget har vurdert om det bør utformes et alternativt lovforslag tilpasset Straffelovkommisjonens utkast til ny alminnelig del. Utvalget er imidlertid kommet til at det ikke vil være hensiktsmessig å utarbeide et slikt alternativt lovforslag. Muligheten for at enkelte av standpunktene og forslagene i delutredning V kan komme til å bli revurdert enten av kommisjonen selv eller av Justisdepartementet, kan ikke utelukkes. Det er flere år til Straffelovkommisjonen vil avgi sin neste innstilling. Utvalget vil likevel kommentere enkelte sentrale forslag i delutredning V som er av særlig betydning for utformingen av bestemmelsene som hører under utvalgets mandat, se punkt 3.2.2 nedenfor.

Straffelovkommisjonens arbeid har ikke bare nedfelt seg i forslaget til ny alminnelig del i delutredning V. I prinsipputredningen fra 1983 har kommisjonen behandlet enkelte generelle spørsmål av betydning for de enkelte straffebud, se bl.a. delutredning I kapittel 6 om avveining av ulike straffebud mot hverandre og kapittel 14 om utforming av straffebud. Straffelovkommisjonen arbeider nå videre med flere av de spørsmål som er tatt opp i delutredning I. Arbeidet er særlig fokusert på de problemstillingene som er nevnt i retningslinjene for Straffelovkommisjonens arbeid gitt i 1994. Seksuallovbruddsutvalgets arbeid med å systematisere, modernisere og forenkle bestemmelsene i sedelighetskapitlene har tilknytning både til Straffelovkommisjonens tidligere arbeid og til det pågående arbeidet.

3.2.2 Forslag i delutredning V av særlig betydning for straffelovens spesielle del

3.2.2.1 Skyldformen culpa levissima

Skyldformen omhandlet i straffeloven § 43 – culpa levissima – er ikke i seg selv tilstrekkelig for straffansvar, men er et vilkår for å anvende den skjerpede strafferammen i de straffebudene som opererer med en forhøyet strafferamme når handlingen har hatt visse skadelige følger som ikke omfattes av gjerningspersonens forsett, se f.eks. Andenæs Alminnelig strafferett (3. utgave 1989) s. 207–208. Voldtektsbestemmelsen (straffeloven § 192) og bestemmelsene om overgrep mot mindreårige (straffeloven §§ 195 og 196) har en utvidet strafferamme for visse uforsettlige, men forutseelige følger.

Straffelovkommisjonen går i delutredning V s. 122 inn for at reglene om forhøyet strafferamme ved uforsettlige følger bør oppheves:

«Straffelovkommisjonen fastholder at reglene om høyere strafferamme ved uforsettlige følger bør oppheves. En slik lovendring vil understreke at det i første rekke er den forsettlige handlingen som kan bebreides lovbryteren, og at det er denne som skal være avgjørende for skyldspørsmålet. Ved så lave skyldgrader som etter strl. § 43 bør man være varsom med å skjerpe straffen. Straffelovens system vil dessuten bli enklere hvis man i utgangspunktet bare opererer med to skyldformer. I praksis kan det både være vanskelig å trekke den nedre grensen for skyldformen culpa levissima, og dessuten å se forskjellen fra alminnelig uaktsomhet.

Når de særskilte strafferammene oppheves, må uforsettlige følger eventuelt tillegges vekt innenfor den ordinære strafferammen etter vanlige straffutmålingsprinsipper. Det er vanskelig å si noe generelt om i hvilken grad dette vil måtte medføre at de ordinære øvre strafferammer må heves. Strafferammene er allerede i dag vanligvis såpass vide, at det heller ikke ved uforsettlige følger normalt er aktuelt å gå ut over den ordinære strafferammen. Hvorvidt en slik heving likevel vil være nødvendig, må vurderes konkret i forhold til det enkelte straffebud hvor reglene om den høyere strafferamme ved uforsettlige følger, sløyfes.»

Kommisjonens forslag synes i utgangspunktet å bygge på at gjerningspersonen i mindre grad enn etter gjeldende rett bør bebreides uforsettlige følger. Seksuallovbruddsutvalgets oppfatning er at det er en vesentlig forskjell i straffverdighet mellom de tilfeller hvor offeret for et alvorlig seksuelt overgrep blir på­ført følgeskade og de tilfeller hvor slik følge ikke inntrer, selv om skaden ikke er forsettlig. Kommisjonens forslag innebærer ikke at domstolene skal se bort fra slike følgeskader. Den holder åpent om uforsettlige følger skal kunne tillegges vekt i skjerpende retning innenfor den ordinære strafferammen. I så fall flyttes spørsmålet om hvorvidt uforsettlige følger skal tillegges vekt fra skyldspørsmålet til straffutmålingen. Dette vil føre til at antall skyldformer reduseres. Det vil likevel fortsatt være et sentralt spørsmål om gjerningspersonen kunne forutse de skader som offeret er påført og om dette bør tillegges vekt i skjerpende retning. Seksuallovbruddsutvalget kan ikke se at man, ut fra et ønske om å forenkle, vinner noe ved at vurderingstemaet blir et moment ved straffutmålingen. Ved voldtekt og seksuelle overgrep mot barn kan også følgeskadene være så alvorlige at det bør være adgang til å gå ut over den alminnelige strafferammen.

Kommisjonen peker på at den økte straffverdigheten av uforsettlige følger kan tillegges vekt under straffutmålingen. Dersom det samtidig – slik kommisjonen åpner for – gis en høyere normalstrafferamme, innebærer dette en økt grad av frihet for domstolene. Flere tiltak er satt i verk for å skjerpe straffenivået i voldtektssaker og i saker om seksuelle overgrep mot barn. Seksuallovbruddsutvalget har redegjort for sitt syn på straffenivået i punkt 4.4.4.3 og 4.5.4.1 Selv om betydningen ikke må overvurderes, legger Seksuallovbruddsutvalget til grunn at skjerpede strafferammer for forutseelige følger til en viss grad virker styrende for straffutmålingen. Utvalget ønsker å opprettholde siderammer for visse forutseelige skadefølger som et klart signal til domstolene om at lovgiver ser meget alvorlig på seksualovergrep som har slike følger.

Ved lov av 22. mai 1992 nr. 49 ble uttrykket sindssyg i straffeloven § 9 erstattet med påført alvorlig psykisk skade. Trolig vil denne endringen gjøre straffskjerpelse for uforsettlige følger av seksuelle overgrep mer praktisk. Det er likevel for tidlig å si noe sikkert om dette nå. Muligheten for at offeret for et seksuelt overgrep kan påføres seksuelt overførbar sykdom, f.eks. HIV, eller allmennfarlig smittsom sykdom må også tas i betraktning.

Utvalget går inn for å beholde egne forhøyede strafferammer for uforsettlige følger i voldtektsbestemmelsen og bestemmelsen om seksuell omgang med mindreårige. Det er etter utvalgets syn behov for et signal om at handlingens straffverdighet øker også i de tilfeller slike følger ikke omfattes av gjerningspersonens forsett. Utvalget har dessuten lagt vekt på at kommisjonens forslag ikke vil kunne gjennomføres som lov på mange år. Hvis det blir aktuelt, bør en slik reform skje samlet for hele straffelovgivningen. Det kan nok være noe tilfeldig hvorvidt det i de forskjellige straffebudene er angitt egne strafferammer for uforsettlige følger eller ikke. Å fjerne de forhøyede strafferammene ved de grove seksuelle overgrepene kan imidlertid være egnet til å skape usikkerhet om betydningen av slike følger.

3.2.2.2 Forhøyede strafferammer ved gjentakelse

Tidligere domfellelser for straffbare forhold blir ofte tillagt vekt som skjerpende omstendigheter ved domstolenes straffutmåling. Dette gjelder særlig når gjerningspersonen tidligere er straffet en eller flere ganger for tilsvarende eller likeartede lovovertredelser. Enkelte straffebud har en forhøyet strafferamme dersom gjerningspersonen tidligere er domfelt for en tilsvarende straffbar handling. Straffeloven § 192 (voldtekt) har en slik forhøyet strafferamme, som kommer til anvendelse hvis overgriperen tidligere er dømt for voldtekt eller for seksuell omgang med barn under 14 år. For at den forhøyede strafferammen ved gjentakelse skal komme til anvendelse, må det tidligere straffbare forholdet ikke ligge for langt tilbake i tid. Det er også et vilkår at overgriperen da handlingen ble begått, hadde fylt 18 år. De nærmere vilkårene for når den forhøyede strafferammen ved gjentakelse kommer til anvendelse, følger av straffeloven § 61. Bestemmelsene om seksuell omgang med mindreårige (straffeloven §§ 195 og 196) og bestemmelsen om seksuell handling med mindreårige (straffeloven § 212 annet ledd) har også en forhøyet strafferamme for gjentakelsestilfeller. Straffeloven § 195 inneholder dessuten en forhøyet strafferamme dersom det har skjedd gjentatte overgrep mot barn under 10 år. Denne forhøyelsen av strafferammen tar ikke sikte på de tilfeller hvor gjerningspersonen tidligere er dømt for tilsvarende overgrep, og skiller seg dermed fra den form for gjentakelsestraff som reguleres av straffeloven § 61.

Straffelovkommisjonen fremholdt i delutredning I at det var grunn til å overveie å oppheve de særskilte strafferammene for gjentakelse. I delutredning V uttales det at Straffelovkommisjonens endelige utkast antakelig ikke vil inneholde slike særlige strafferammer, jf. delutredning V s. 236. Som nevnt under punkt 3.2.1 ønsker Seksuallovbruddsutvalget å være tilbakeholden med å foregripe Straffelovkommisjonens forslag. Når det gjelder gjentakelsesstraff, fremstår det dessuten som usikkert hva Straffelovkommisjonen endelig vil gå inn for.

Seksuallovbruddsutvalget går inn for å beholde forhøyede strafferammer for gjentakelse i voldtektsbestemmelsen samt i bestemmelsene om seksuell omgang og handling med mindreårige. Tidligere domfellelser for grove seksuelle overgrep er et særlig straffskjerpende forhold, og siderammene for gjentakelse virker til en viss grad styrende for når tidligere straffbare forhold får innvirkning på straffutmålingen. Det fremgår av rettspraksis at gjentakelsesstraff ofte kommer til anvendelse i saker om seksuelle overgrep.

3.2.2.3 Generell medvirkningsbestemmelse

Gjeldende straffelov har ingen generell bestemmelse om når medvirkning er straffbar. Straffansvar for medvirkning beror på om medvirkning er særlig nevnt i det enkelte straffebud, eller om straffebudets gjerningsbeskrivelse er så vid at også bistandshandlinger rammes. I delutredning V går Straffelovkommisjonen inn for å gi en generell bestemmelse om at medvirkning er straffbar (s. 74 flg.). Dersom forslaget gjennomføres, er det bare nødvendig å regulere medvirkning i de straffebudene hvor det skal gjøres unntak fra den alminnelige medvirkningsregelen. Det kan være behov for slike unntak enten fordi straffebudet overhodet ikke skal ramme medvirkning eller fordi det bare skal ramme særlige former for medvirkning.

Straffelovens sedelighetskapitler har ingen enhetlig regulering av medvirkningshandlinger. All medvirkning til voldtekt (straffeloven § 192) og seksuelle overgrep mot barn under 14 år (§ 195) er straffbar. Enkelte bestemmelser rammer særlige former for medvirkning. Det gjelder bl.a. straffeloven § 206 – hallikparagrafen.

Seksuallovbruddsutvalget mener at Straffelovkommisjonens forslag innebærer en forenkling. Utvalget foreslår derfor en generell medvirkningsbestemmelse etter mønster av Straffelovkommisjonens forslag. Selv om en slik bestemmelse begrenses til reglene om seksuallovbrudd, vil denne lovteknikken innebære en klar forenkling. Medvirkningsbestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 4.9.

3.2.2.4 Skillet mellom forbrytelser og forseelser

Straffelovkommisjonen går inn for å oppheve skillet mellom forbrytelser og forseelser. Skillet er først og fremst ment som en inndeling etter hvor grove handlingene blir ansett for å være. I straffeloven følger skillet av plasseringen av de enkelte straffebud. De som er plassert i forbrytelsesdelen, er forbrytelser, og de som er plassert i forseelsesdelen, er forseelser. I særlovgivningen er skillet knyttet til strafferammen i det enkelte straffebud. Det er knyttet enkelte prosessuelle og materielle rettsvirkninger til skillet mellom forbrytelser og forseelser, og som eksempel kan nevnes påtalekompetanse og straffansvar for forsøkshandlinger. I begrunnelsen for å oppheve skillet mellom forbrytelser og forseelser peker Straffelovkommisjonen bl.a. på at forskjellen i straffverdighet til en viss grad er visket ut, jf. delutredning V s. 58–59.

Straffelovens bestemmelser om sedelighet er dels plassert i et kapittel i forbrytelsesdelen, dels i et kapittel i forseelsesdelen. De bestemmelsene som retter seg mot overgrep mot enkeltpersoner, er alle plassert i forbrytelsesdelen.

Seksuallovbruddsutvalgets utkast må av de grunner som er nevnt innledningsvis i punkt 3.2.1 tilpasses gjeldende straffelov hvor det skilles mellom forbrytelser og forseelser. Utvalget foreslår å oppheve samtlige av bestemmelsene i forseelseskapitlet som gjelder sedelighet. Enkelte elementer i noen av bestemmelsene fanges opp av utkastet til nye bestemmelser i kapittel 19. Det vises til punkt 5 og punkt 6.

3.3 Språklig modernisering og forenkling

3.3.1 Innledning

I mandatet for Seksuallovbruddsutvalget er det bedt om at utvalget legger frem forslag til språklig modernisering og forenkling i den utstrekning det vurderes som naturlig.

I et tilleggsmandat for Straffelovkommisjonen uttaler Justisdepartementet at det anses som særlig viktig at kommisjonen tilstreber en modernisering og forenkling av lovspråket. Spørsmålet om modernisering og forenkling av lovspråket har således også en side til spørsmålet om tilpasningen til Straffelovkommisjonens arbeid, se punkt 3.2 foran. I delutredning I (NOU 1983: 57) har Straffelovkommisjonen gitt uttrykk for noen grunnleggende synspunkter på den språklige utforming av straffebudene. I sammenfatningen er det bl.a. uttalt (s. 124):

«...

Mange ord og uttrykk mangler en tydelig avgrensning. Andre ord gir anvisning på en sosialetisk vurdering, såkalte rettslige standarder. Slike ord og uttrykk vil lett skape tolkningstvil og redusere forutberegneligheten. Straffelovkommisjonen tar sikte på så vidt mulig å unngå vage eller skjønnsmessige ord og uttrykk i lovteksten. Når slike ord og uttrykk likevel må brukes, vil kommisjonen forsøke å forklare det nærmere innholdet av dem i bemerkningene til lovforslaget.

I moderne straffelovgivning er det også nødvendig å bruke ord som viser til andre normer i og utenfor straffeloven (koblingsord). Det kan innvendes mot å bruke koblingsord at den som bare leser straffebudet, ikke får klar beskjed om dets rekkevidde. Men i praksis synes ikke koblingsordene å ha skapt store vanskeligheter.

...

De fleste sentrale straffebud retter seg mot enhver. Straffeloven bør derfor kunne forstås av folk flest. Straffelovkommisjonen vil legge stor vekt på dette hensynet ved utformingen av den nye straffeloven. Loven bør bruke kjønnsnøytrale uttrykk overalt hvor det siktes til personer av begge kjønn.»

Når det spesielt gjelder forenkling av lovspråket, uttaler Straffelovkommisjonen bl.a. (s. 123–124):

«...

Ideelt sett bør straffeloven ... skrives slik at den kan forstås av alle.

Men lovgiveren må også legge vekt på andre hensyn når loven skal utformes. Skal straffebud skrives i et folkelig språk, vil det ofte kreve flere ord enn om det brukes faguttrykk. Popularisering vil også kunne gå ut over presisjonen. Det gjelder her som ellers å finne en middelvei.

En ny straffelov bør gå lenger i å ta pedagogiske hensyn enn den nåværende straffeloven gjør. Det er lite oppnådd ved presisjon dersom folk flest ikke forstår loven. Det er særlig viktig med en lettfattelig lovtekst under et straffeprosessystem som vårt, hvor skyldspørsmålet i lagmannsrettssaker avgjøres av en jury, og hvor legfolk også ellers ofte deltar som dommere (meddommere) i straffesaker.

...»

De problemstillinger og hensyn som er gjengitt foran har også vært aktuelle for Seksuallovbruddsutvalget, og er tatt hensyn til ved den språklige utformingen av lovutkastet.

Bestemmelsene i straffeloven kapittel 19 er revidert en rekke ganger, siste gang i 1995. Disse delrevisjonene må i noen grad sies å ha gått ut over den språklige konsekvens og klarhet i kapittel 19. De fleste av reglene i kapittel 38 – kapitlet om forseelser mot sedeligheten – med et egentlig sedelighetsaspekt, har stått uendret siden vedtakelsen. Lovspråket inneholder mange foreldede ord og uttrykk. Ordsammenstillinger og språklig oppbygning er dessuten ofte gammelmodige og til dels kompliserte. I lovteksten benyttes mange vurderingspregede ord og uttrykk.

Overgreps- og incestbestemmelsene i straffeloven kapittel 19 skiller mellom fire overgrepskategorier, utuktig atferd, utuktig handling, utuktig omgang og samleie. I punkt 3.1 foran er det redegjort for det materielle innholdet i disse begrepene. Språklig har disse begrepene – utuktig atferd, utuktig handling, utuktig omgang og samleie – ikke et avgrenset og presist meningsinnhold. Ordlyden må tolkes når det nærmere innholdet skal avklares. Høyesterettspraksis og lovforarbeider er da sentrale kilder. Straffebudene i kapittel 19 og 38 skiller seg likevel ikke ut i forhold til mange andre av straffelovens bestemmelser i så måte.

3.3.2 Utvalgets vurdering

Utvalget foreslår en generell modernisering av lovspråket. I forslaget til nye bestemmelser har utvalget også tatt sikte på språklig konsekvens og sammenheng. En mer moderne språkdrakt vil i seg selv bidra til en forenkling av lovspråket og dermed gjøre innholdet i bestemmelsene lettere tilgjengelig. Utvalget har kritisk vurdert behovet for vurderingspregede ord og uttrykk. I en del sammenhenger er utvalget blitt stående ved at det er lovteknisk nødvendig å gjøre bruk av slike ord og uttrykk. Alternativet vil lett kunne bli et mer omfattende og komplisert lovspråk, herunder større bruk av kasuistisk utformede paragrafer. Det er grunn til å anta at en slik lovteknikk i mange tilfelle vil være lite egnet til å fremme formålet med en språklig modernisering og forenkling, nemlig å gjøre lovverket mer oversiktlig og forståelig. Der hvor vage eller skjønnsmessige ord og uttrykk er benyttet i lovteksten, har utvalget gjort rede for innholdet i merknadene til de enkelte bestemmelsene i lovutkastet i kapittel 4 nedenfor.

Bruk av koblingsord har også en språklig side, men medfører etter utvalgets syn ingen spesielle problemer på området for utvalgets mandat.

Utvalgets forslag til språklig utforming av bestemmelsene fremgår av lovutkastet og er kommentert nærmere i merknadene til lovutkastet i kapittel 4. Her skal nevnes noen sentrale begreper som er felles for flere bestemmelser og forslag til endringer i disse.

Seksuallovbruddsutvalget går inn for å erstatte utuktsbegrepet (utuktig) med mer tidsmessige uttrykk.

Utvalget foreslår at utuktsbegrepet erstattes med uttrykket seksuell, der hvor sammenstillingene utuktig omgang og utuktig handling er benyttet i någjeldende bestemmelser. Dette innebærer at utvalget går inn for å erstatte utuktig omgang og utuktig handling med seksuell omgang og seksuell handling i samtlige bestemmelser som omhandler seksuelle overgrep og i incestbestemmelsene. Denne endringen er begrunnet i et ønske om språklig modernisering og medfører ikke noen innholdsmessige endringer i de straffebud hvor sammenstillingen er benyttet. I de aktuelle bestemmelsene betyr seksuell handling og seksuell omgang det samme som utuktig handling og utuktig omgang. Denne språklige moderniseringen vil etter utvalgets syn ikke volde noen problemer i forhold til den rettspraksis som har utkrystallisert innholdet i de någjeldende begreper. Det kan derfor ikke ses å være noe rettslig til hinder for å erstatte utuktsbegrepet med uttrykket seksuell i disse relasjoner.

Ved en slik endring vil de straffbare handlingene bli beskrevet i et mer moderne og lettere tilgjengelig språk. Det antas at uttrykket seksuell har et klart meningsinnhold for de fleste. Uttrykket benyttes også i dagligtale, og endringen kan derved bidra til å gjøre bestemmelsene lettere tilgjengelige.

Begrepet utuktig er språklig gammelmodig og har heller ikke samme meningsinnhold i alle de bestemmelser hvor det er benyttet. Et argument som likevel kan tale for å beholde utuktsbegrepet er at det er innarbeidet. Språklig har det også et merinnhold. Utuktsbegrepet har dessuten valører som ordet seksuell ikke har. For mange gir utuktsbegrepet assosiasjoner i retning av velanstendighet og moralsk forargelse. Ifølge juridisk teori er en utuktshandling en handling som er i strid med samfunnets normer for kjønnssedelighet, jf. Johs. Andenæs i Spesiell strafferett s. 108 (3. utgave 1996). Dette i motsetning til uttrykket seksuell, som slik sett er mer nøytralt. Merinnholdet i utuktsbegrepet er ikke nødvendig for å beskrive området for det straffbare i bestemmelsene som retter seg mot seksuelle overgrep og incest. Her bidrar utuktsbegrepet snarere til å abstrahere og forvanske meningsinnholdet. Dette gjelder særlig for voldtekt, overgrep mot mindreårige og incest. I de straffebud som retter seg mot seksuelle overgrep og incest, gir begrepet seksuell en tilstrekkelig og mer treffende karakteristikk av de straffbare handlinger.

I straffeloven § 212 første ledd kan ikke uttrykket utuktig atferd erstattes med uttrykket seksuell atferd uten at det får konsekvenser for innholdet. Utuktsbegrepet fanger her opp det ikke-seksuelle aspektet i atferdskrenkelsen. Det straffbare kan også her bedre beskrives med mer tidsmessige begreper. Atferdsbestemmelsen, som foreslås opprettholdt, retter seg mot noe mer enn direkte seksuelle handlinger, f.eks. ulike former for uanstendig opptreden. Det er ikke noe straffbarhetsvilkår at handlingen er seksuelt motivert, se f.eks. Rt. 1938 s. 646, selv om den vanligvis vil være det. Utvalget går inn for at utuktsbegrepet også her erstattes med en mer moderne og treffende handlingsbeskrivelse. Det foreslås at den straffbare atferd beskrives som seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd. Forslaget er ment å omfatte alle de former for atferd som rammes av någjeldende § 212 første ledd, og innebærer således ingen innsnevring av området for det straffbare i forhold til gjeldende rett. Utkastet er formulert slik at det skal komme klarere frem at forskjellige former for seksuell trakassering kan rammes. Utvalget går inn for å beholde atferdsregelen som en rettslig standard som i likhet med dekningsområdet for gjeldende § 212 første ledd kan endre seg innholdsmessig i tråd med samfunnsutviklingen. Når utvalget går inn for å fjerne utuktsbegrepet også her, skyldes dette også hensynet til den språklige og begrepsmessige konsekvens og sammenheng i bestemmelsene i tillegg til ønsket om språklig modernisering. Begrepet gir assosiasjoner til antikvert tankegods og holdninger som virker fremmede i vår tid. Utvalget ser ingen grunn til å beholde utuktsbegrepet her når det kan erstattes med mer moderne og mer treffende begreper.

Seksuallovbruddsutvalget foreslår også enkelte andre begrepsmessige endringer. I bestemmelsen om ulovlig pornografi, jf. § 211, går utvalget inn for å benytte pornografi som hovedbegrep. Det foreslås gitt en legaldefinisjon av hva som skal anses som pornografi. I den såkalte hallikbestemmelsen, jf. § 206, foreslår utvalget at uttrykket prostitusjon brukes som hovedbegrep. Samleiebegrepet reiser etter flertallets syn ingen spesielle språklige problemer. Begrepet er legaldefinert i straffeloven § 213, som flertallet ikke foreslår noen endringer i. Det vises til merknadene til de enkelte bestemmelsene i lovutkastet, jf. kapittel 4 nedenfor.

Begrepene handling og omgang har et visst vurderingsmessig preg. Rent språklig er begrepene heller ikke skarpt avgrenset, men det faktiske og rettslige innholdet i begrepene, og avgrensningen mellom handling og omgang, er avklart gjennom høyesterettspraksis. Når utuktsbegrepet erstattes med et mer moderne og presist uttrykk, er det etter utvalgets syn ikke nødvendig med ytterligere språklig revisjon for å gjøre innholdet i disse straffebestemmelsene mer presist og lettere tilgjengelig.

I tillegg til språklig modernisering og forenkling, foreslår utvalget også endringer i lovverkets oppbygging og systematikk. Disse forenklingsforslagene er behandlet under punkt 3.7 nedenfor.

3.4 Strafferammene

I Innst S. nr. 206 (1994–95) uttaler Justiskomitéens flertall at det forutsettes at også strafferammene vil bli vurdert i forbindelse med den generelle gjenomgangen av sedelighetskapitlene i straffeloven.

I dette punktet gis en kort beskrivelse av strafferammenes betydning. Utvalget redegjør videre for sitt syn på spørsmålene om justeringer og differensiering av strafferammene ut fra ulike kriterier og målsettinger.

3.4.1 Strafferammenes betydning

Til strafferammene er det knyttet en rekke materielle og prosessuelle rettsvirkninger. For eksempel er strafferammen avgjørende for når et straffbart forhold er foreldet, jf. straffeloven §§ 66 og 67. Prosessuelt har strafferammene betydning bl.a. for adgangen til varetektsfengsling og andre tvangsinngrep under etterforskingen, adgangen til pådømmelse i forhørsrett, domstolenes sammensetning og retten til å få overprøvet en straffedom av en høyere domstol ved anke. Strafferammene er ellers avgjørende for hvilken instans innen påtalemyndigheten som kan utferdige tiltale og gi påtaleunnlatelse. Ingen av de prosessuelle rettsvirkningene som er knyttet til strafferammene, har gitt foranledning til særskilte undersøkelser eller vurderinger fra utvalgets side. Det samme gjelder forholdet til foreldelsesreglene.

Strafferammene gir uttrykk for lovgivers syn på de straffbare handlingers grovhet og straffverdighet.

I straffeloven § 17 er det gitt generelle regler som fastsetter de nedre og øvre grensene for fengselsstraff. Hovedregelen er at fengselsstraff kan idømmes fra 14 dager inntil 15 år, men inntil 20 år i sammenstøtstilfellene som angitt i straffeloven § 62. I tilfelle hvor det er særlig bestemt i loven, kan det idømmes fengsel inntil 21 år.

Det kan være skjerpende og formildende omstendigheter ved en straffbar handling. Strafferammen skal kunne fange opp hele spekteret. Dette hensyn kan ivaretas ved at det fastsettes en vid strafferamme. En annen lovgivningsmetode er at det fastsettes forhøyede strafferammer for særlig skjerpende omstendigheter, eventuelt kombinert med bestemmelser om minstestraff. Strafferammene kan også differensieres ved en inndeling etter alminnelig og grov overtredelse, slik at det gis en egen bestemmelse med en høyere strafferamme for de grove overtredelser.

De alminnelige strafferammene i bestemmelsene i straffeloven kapittel 19 er vide. Flere bestemmelser har dessuten forhøyede strafferammer for særlig graverende overgrep samt regler om minstestraff. Straffeloven §§ 192, 195, 196 og 212 har en forhøyet strafferamme (sideramme) for nærmere angitte skjerpende omstendigheter. De skjerpende omstendighetene refererer seg dels til forhold ved gjerningspersonen (gjentakelse), dels til omstendigheter ved handlingen (grovhet) og dels til følger av handlingen. I straffeloven § 207 om incest er det fastsatt to strafferammer for to ulike handlinger. Strafferammen for seksuell omgang i form av samleie med slektning i nedstigende linje er fengsel inntil 8 år. Er det tale om annen seksuell omgang enn samleie, er strafferammen fengsel inntil 5 år. Straffeloven §§ 192 og 195 fastsetter en minstestraff på fengsel i 1 år hvis den seksuelle omgangen var samleie. I § 193 om utuktig omgang med noen som er bevisstløs mv., er det også gitt en bestemmelse om minstestraff på 1 år for de tilfeller der overgriperen har fremkalt offerets hjelpeløse tilstand i den hensikt å oppnå seksuell omgang. Når et straffbart forhold er av en slik karakter at en bestemmelse om minstestraff kommer til anvendelse, har domstolene som hovedregel ikke adgang til å fastsette en lavere straff. At bestemmelsene om minstestraff kommer til anvendelse, har dessuten den konsekvens at maksimumsstraffen forhøyes til fengsel i 15 år, jf. straffeloven § 17 første ledd bokstav a. Ved voldtekt til samleie er strafferammen således fengsel fra 1 år til 15 år.

Strafferammene i de enkelte straffebud suppleres av bestemmelsene i straffelovens alminnelige del som – for nærmere angitte tilfeller – gir domstolene adgang til å gå under den minstestraff som måtte være fastsatt i det straffebudet som er overtrådt, eller til å fastsette straffen til en mildere straffart (fra fengsel til bot). Straffeloven § 62 har regler for straffutmålingen når flere straffbare handlinger som medfører fengsel pådømmes samtidig. Det skal i slike sammenstøtstilfeller idømmes en felles frihetsstraff som må være strengere enn den fastsatte minstestraff for noen av forbrytelsene. Straffen må likevel ikke overstige høyeste maksimumstraff for noen av forbrytelsene med mer enn det halve.

I saker om seksuelle overgrep kommer straffelovens alminnelige bestemmelser om forhøyede strafferammer ofte til anvendelse, enten fordi ett og samme overgrep rammes av flere forskjellige straffebud som verner ulike interesser eller fordi overgriperen blir domfelt for flere forskjellige handlinger. Straffeloven § 62 gir regler om beregningen av minimums- og maksimumsstraffen i slike tilfeller, og kan således være bestemmende for strafferammen i den enkelte sak.

Innenfor strafferammene står domstolene i utgangspunktet fritt til å fastsette den straff som finnes passende i det enkelte tilfelle, men slik at lavere instanser må følge de retningslinjer som er fastslått av Høyesterett. Utmåling av straff beror på en samlet vurdering hvor både eventuelle skjerpende og formildende omstendigheter inngår som momenter. Hvilke omstendigheter som er relevante og hvilken vekt de kan tillegges, er for en stor del utviklet gjennom ­høyesterettspraksis. I kapittel 4 drøfter utvalget nærmere hvilke momenter som bør kunne vektlegges i formildende eller skjerpende retning innenfor de alminnelige strafferammene for voldtekt og grove seksuelle overgrep mot barn, se punkt 4.4.4.3, 4.5.4.1 og 4.5.4.2 nedenfor.

Det faktiske straffenivået kan ikke utledes direkte av strafferammene. De straffer som utmåles, ligger i hovedsak i nedre del av den skala som strafferammene gir anvisning på. Dette gjelder også for seksuallovbruddene, herunder voldtekt og grove overgrep mot mindreårige. Den alminnelige strafferammen for voldtekt er fengsel inntil 10 år. For voldtekt til samleie er strafferammen fengsel fra 1 år til 15 år.

I Kriminalstatistikken – utgitt av Statistisk sentralbyrå – er det samlet opplysninger om de straffer som idømmes for ulike lovbrudd, se nærmere om kriminalstatistikken i punkt 4.4.4.3 og 4.5.4.1 Gjennomsnittlig utmålt ubetinget fengselsstraff for voldtekt i 1994 var i følge kriminalstatistikken 2 1/2 år. Den alminnelige strafferammen og minstestraffen for samleie er tilsvarende i bestemmelsen om seksuell omgang med barn under 14 år. Gjennomsnittlig utmålt ubetinget fengselsstraff for slike overgrep var i 1994 i underkant av 2 år (1,84). Kriminalstatistikken gir ikke tilstrekkelig grunnlag for sikre slutninger om det faktiske straffenivået. Omstendighetene ved handlinger som rammes av samme straffebud kan være svært forskjellige. Disse forskjellene fanges ikke opp av kriminalstatistikken. Tallene inkluderer dessuten også forsøk og overgrep der samleie ikke har funnet sted. I praksis utmåles det straffer som både ligger over og under kriminalstatistikkens gjennomsnittstall, men den øvre del av strafferammen er gjennomgående lite benyttet. Det gjelder også de tilfellene hvor det foreligger slike skjerpende omstendigheter at den forhøyede strafferammen kommer til anvendelse. Utmålt straff ligger også for slike overgrep gjennomgående langt under maksimum etter den alminnelige strafferammen i straffebudet.

3.4.2 Utvalgets vurdering

I Innst. S. nr. 206 (1994–95) gir et flertall i Justiskomitéen uttrykk for at straffenivået i voldtektssaker er for lavt. Dette flertallet gikk likevel ikke inn for at straffenivået bør søkes påvirket gjennom endringer i minstestraffen eller maksimumsstraffen. Det er også fra mange andre hold gitt uttrykk for at straffenivået i sedelighetssaker er for lavt, og da særlig i saker om voldtekt og seksuelle overgrep mot barn.

Utvalget går ikke inn for å utvide bruken av minstestraffer og foreslår heller ikke noen økning av minstestraffen i forhold til gjeldende rett. Erfaringen har vist at det er en rekke negative konsekvenser forbundet med bruk av minstestraffer. Utvalget viser til det som er uttalt i Straffelovkommisjonens delutredning I s. 238–239:

«Som nevnt er det ikke mange straffebud som fastsetter en særskilt minstestraff som er høyere enn lovens alminnelige minimum ... . Tendensen har også gått i retning av å oppheve slike minstestraffer. For eksempel ble et stort antall minstestraffer for sedelighetsforbrytelser tatt bort i 1963, og i 1972 fjernet man bestemmelsene om 2 års fengsel som minstestraff for bl a visse tilfeller av fjerde gangs domfellelse for grovt tyveri. ...

Bakgrunnen for denne utviklingen er bl a at særskilte minstestraffer i enkelte tilfeller har tvunget domstolene til å avsi strengere straff enn de har funnet rimelig. Minstestraffer har også hatt andre uheldige sidevirkninger. Blant annet har det forekommet at domstolene har ført forholdet inn under mildere straffebud enn det juridisk riktige, eller frifunnet på tvilsomt grunnlag, for å unngå å måtte sette en for streng straff, ... .

Etter Straffelovkommisjonens syn bør det vurderes å oppheve enkelte av lovens særskilte minstestraffer. Bare ved spesielt alvorlige forbrytelser – f eks voldtekt, forsettlig drap og de groveste narkotikaforbrytelser – kan det være grunn til å understreke forbrytelsens grovhet ved å sette en minstestraff. Dette syn er i tråd med tendensen i nyere lovgivning til å gi domstolene økt frihet ved straffutmålingen. Det er dessuten i samsvar med det syn man fra dansk, svensk og norsk side har gjort gjeldende i Den nordiske strafferettskomite under arbeidet med utredningen om straffutmåling. ...»

Utvalget slutter seg til den skepsis som Straffelovkommisjonen her gir uttrykk for vedrørende bruk av minstestraffer. Spørsmålet om økt bruk av minstestraffer for seksualovergrep mot barn ble vurdert i 1989, jf. Ot.prp. nr. 79 (1988–89) s. 12–13. Justis­depar­tementet kom, dels på grunnlag av de samme overveielser som Straffelovkommisjonen, til at det ikke var hensiktsmessig å gå inn for en slik reform. Spørsmålet ble også vurdert i forbindelse med revisjonen av bestemmelsene om seksuelle overgrep mot barn i 1992, og man kom da til det samme resultat, jf. lov av 22. mai 1992 nr. 49.

Ved en lovrevisjon i 1993 ble domstolene gitt større spillerom ved valg av reaksjonsmåte. Adgangen til å avsi deldom – dvs. delvis ubetinget og delvis betinget fengselsstraff – ble utvidet. Tidligere bestemte straffeloven § 52 nr. 2 at den ubetingede delen av straffen ikke kunne settes høyere enn 120 dagers fengsel. Ved lov av 11. juni 1993 nr. 79 ble denne begrensningen tatt ut av loven. Domstolene har fått større frihet til å kombinere ubetinget og betinget fengsel, f.eks. slik at hoveddelen av straffen i en deldom kan gjøres betinget. Lovendringen innebærer en utvidet adgang til å avsi deldom for alle lovovertredelser, også hvor det er fastsatt minstestraffer. Dette er et forhold som må tas i betraktning ved vurderingen av minstestraff som lovgivningspolitisk virkemiddel ved straffutmålingen. Utvalget kan ikke se at dagens lovgivning har ført til økt behov for å utvide området for minstestraffene i straffeloven kapittel 19 og heller ikke for forhøyelse av minstestraffene. Minstestraff er et meget inngripende virkemiddel, som bør forbeholdes de groveste overgrepene som voldtekt og seksuell omgang med barn. Utvalget foreslår å opprettholde minstestraffen for slike overgrep. Utvalget legger til grunn at deldom sjelden vil være en adekvat reaksjon for overgrep som er så straffverdige at de omfattes av reglene om minstestraff.

Utvalget bemerker for øvrig at det i lys av historiske erfaringer ikke kan utelukkes at en utvidelse av området for minstestraffer og/eller en økning av straffe­rammene for minstestraffene kan medføre en økning av antallet deldommer på det samme området. En slik praksis ville utvalget anse som uheldig, dersom den i all hovedsak var begrunnet i at minstestraffene ble vurdert som urimelig strenge hvis de skulle avsones fullt ut.

Utvalget mener at straffenivået for voldtekt og grove overgrep mot barn er noe lavt. En forhøyelse av strafferammene vil være et signal om skjerping av straffenivået. Strafferammene i bestemmelsene i straffelovens kapittel 19 er generelt – og for voldtekt og seksuelle overgrep mot mindreårige spesielt – meget vide. Straffenivået for grove seksuelle overgrep kan skjerpes innenfor rammene av de gjeldende strafferammer uten at det vil være nødvendig å ta i bruk den øvre del av strafferammen. Utvalget har derfor ikke funnet grunnlag for å foreslå noen økning av de alminnelige strafferammer i voldtektsbestemmelsen og bestemmelsen om seksuell omgang med barn. Bestemmelsene om minstestraff medfører for øvrig at maksimumsstraffen i slike saker som oftest vil være 15 år. Siderammene kan ikke forhøyes utover lovens maksimumsstraff på fengsel inntil 21 år.

På bakgrunn av de mange lovrevisjonene som har vært gjennomført i de senere år – hvor bl.a. strafferammene er forhøyet med sikte på å skjerpe reaksjonsnivået for grove seksuelle overgrep, jf. straffeloven §§ 195, 196 og 212 – antar utvalget at en ytterligere forhøyelse av de alminnelige strafferammene vil ha liten eller ingen effekt som straffskjerpingsinstrument. I forarbeidene til lov av 22. mai 1992 nr. 49 ble det forutsatt at endringene ville føre til en generell skjerpelse av straffenivået for de aktuelle forgåelser, jf. NOU 1991: 13 s. 33 og Ot.prp. nr. 20 (1991–92) s. 33. I Odelstingproposisjonen tilføyet Justisdepartementet likevel at det ikke var grunnlag for en generell skjerpelse av straffenivået ved mindre graverende brudd på straffeloven §§ 195, 196 og 212. Justis­komitéen sluttet seg til departementets forslag om å skjerpe strafferammene for å påvirke straffenivået, jf. Innst. O. nr. 54 (1991–92). I lovforarbeidene ble det således gitt klare signaler om at lovgiveren ønsket et skjerpet straffenivå for de grovere seksuelle overgrep mot barn. I Rt. 1995 s. 1036, som gjaldt seksuell omgang – herunder samleie – med samboers datter, uttalte Høyesterett bl.a. at tidligere straffutmålingspraksis ikke uten videre gir veiledning om straffenivået. Avgjørelsen er kommentert i punkt 4.5.4.1.

Når det gjelder voldtekt, er det i rettspraksis gitt signaler om et skjerpet straffenivå for de grovere tilfellene, jf. særlig Rt. 1994 s. 1552. I denne dommen ga Høyesterett uttrykk for at det ut fra rettferdighetsbetraktninger – tanker om forholdsmessighet mellom skadevirkninger og straff for ulike lovbruddstyper – kan være grunn til å høyne straffenivået for noen typer voldtektssaker. Dommen er nærmere omtalt i punkt 4.4.4.3 nedenfor. En skjerpelse av straffenivået vil, som påpekt av Høyesterett i denne dommen, etter norsk rettstradisjon skje gradvis. Etter utvalgets vurdering er det for tidlig å foreta en evaluering av hvorvidt de nevnte lovendringer har fått den forutsatte effekt. De skjerpede strafferammene kommer bare direkte til anvendelse på overgrep som er begått under særlig skjerpende omstendigheter, og antallet slike saker har vært såvidt begrenset at det foreløpig ikke er grunnlag for å trekke noen sikre konklusjoner om reaksjonsnivået etter de siste års lovrevisjoner.

Straffelovkommisjonen skal foreta en generell gjennomgang av strafferammene i straffeloven og særlovgivningen, jf. NOU 1983: 57. Etter det utvalget forstår, vil kommisjonen gjennomgå strafferammene både ut fra en vurdering av de ulike gjerningstypenes grovhet isolert og ut fra en sammenlignende straff­verdighetsvurdering av ulike kategorier straffebud. ­Utvalget er også kjent med at Straffelovkommisjonen vil vurdere hvorvidt det bør foretas endringer i strafferammene etter rene ordenshensyn, herunder en tilpasning til et mindre antall strafferammer.

Utvalget har ikke funnet grunnlag for å foreslå endringer i strafferammene ut fra en straffverdighetsvurdering. Etter de delrevisjonene som er gjennom­ført i de senere år, reflekterer strafferammene – herunder siderammene for de mer graverende forbrytelsene – etter utvalgets syn overgrepenes straffverdighet. De gjeldende strafferammene fremstår for øvrig som ­rimelig godt harmonisert ut fra en samlet vurdering av de interesser de enkelte straffebud skal verne om. Utvalget mener imidlertid at det er behov for å foreta en viss opprydning, men vil ikke fremme forslag om mer vidtrekkende endringer med sikte på en tilpasning til et mer begrenset antall strafferammer. Etter utvalgets syn ville dette innebære en for vidtgående reform på det begrensede området som mandatet omfatter.

Utvalget har vurdert om det vil være formålstjenlig å differensiere strafferammene ved oppdeling i alminnelig og grov overtredelse, slik at det gis en egen bestemmelse med en forhøyet strafferamme for grove overtredelser. Denne lovteknikken er anvendt bl.a. i bestemmelsene om tyveri, bedrageri og ran. Utvalget er kommet til at en slik lovteknikk ikke er hensiktsmessig på området for utvalgets mandat. I vurderingen har utvalget bl.a. lagt vekt på at det kan være mindre heldig å gjennomføre en sondring mellom alminnelig og grov overtredelse på dette rettsområdet, som i særlig grad beskytter personlig integritet og barn som utsatt gruppe. Voldtekt og seksuell omgang med barn er i utgangspunktet grove forbrytelser. Det er heller ikke grunn til å anta at en slik lovteknikk vil gi andre effekter på reaksjonsnivået enn dagens lovgivning med forhøyede siderammer for særlig skjerpende omstendigheter.

Seksuallovbruddsutvalget går inn for å beholde den modell for differensiering av strafferammene som er benyttet i de gjeldende bestemmelser om forbrytelser mot sedeligheten. Det er redegjort nærmere for dette i kommentarene til utvalgets utkast til bestemmelser om voldtekt, seksuell omgang med barn og seksuelle handlinger med barn i punkt 4.4.5, 4.5.4.2 og 4.1.5.2 nedenfor.

Den lovteknikk som er anvendt i straffeloven § 192 annet ledd og § 195 annet ledd – bestemmelsene om voldtekt og seksuelle overgrep mot barn under 14 år – innebærer at domstolene skal anvende den for­høyede siderammen på 21 år hvis en eller flere av de angitte skjerpende omstendigheter foreligger. Hvis noen av de momenter som er angitt i straffeloven § 212 annet ledd – bestemmelsen som rammer de mindre grove seksuelle overgrep mot mindreårige – fore­ligger, skal domstolene vurdere om den forhøyede sideramme kommer til anvendelse. Disse bestemmelsene legger føringer for reaksjonsnivået og gir også klart uttrykk for at straffverdigheten øker når det fore­ligger skjerpende omstendigheter. Seksuallovbruddsutvalget er blitt stående ved at de gjeldende strafferammer i det vesentlige bør beholdes.

Flertallet i utvalget foreslår å senke den seksuelle lavalder til 15 år og at det gis ett straffebud som retter seg mot seksuell omgang med mindreårige med en alminnelig strafferamme på 10 år. Bestemmelsen vil erstatte någjeldende §§ 195 og 196. Forslaget innebærer en økt strafferamme for grove seksuelle overgrep mot barn mellom 14 og 15 år og at den forhøyede strafferammen på 21 år kommer til anvendelse også ved overgrep mot barn mellom 14 og 15 år. Minstestraffen på fengsel i 1 år ved samleie foreslås begrenset til overgrep mot barn under 14 år som i gjeldende rett. I tillegg foreslås det en utvidelse av området for den skjerpede siderammen på 21 år. Med disse endringsforslagene tilsikter utvalget et skjerpet straffe­nivå for grove seksuelle overgrep mot barn. Utvalget foreslår også enkelte andre endringer i strafferammene. Disse endringsforslagene – som gjelder straffe­loven §§ 212 annet ledd, 206 tredje ledd, 207 og 208 – er det nærmere redegjort for i kapittel 4 nedenfor.

Seksuallovbruddsutvalget har ikke funnet grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om straffutmålingen bør undergis en mer detaljert lovregulering. Spørsmålet om å innføre generelle regler om reaksjonsvalg og straffutmåling ble vurdert av Straffelovkommisjonen i NOU 1992: 23 (delutredning V), se s. 208–210. Kommisjonen fremmet ikke forslag om slike regler. Om straffeprosessreformen – som innebærer at lagmannsrettene er blitt ordinær ankeinstans – har ført til behov for revisjon eller nyansering av dette standpunkt, bør etter utvalgets syn vurderes i en større sammenheng, og er først og fremst et spørsmål for Straffelovkommisjonen.

3.5 Fremheving av frivillighetsaspektet

I Innst. S. nr. 206 (1994–95) uttaler Justiskomitéen at det er behov for i større grad å fokusere på samtykkekravet som det sentrale i voldtektsbestemmelsen. At seksuelt samvær skal være basert på frivillighet, kommer etter komitéens syn dårlig frem i loven. Komitéen uttaler at det er viktig for kvinners rettslige stilling at frivillighetsaspektet kommer klart frem i loven (s. 1). Det er et særtrekk ved flere av sedelighetsforbrytelsene at de samme handlinger er straffrie når de er basert på frivillighet fra de impliserte parter. Seksuell omgang mellom voksne personer uten nær familiemessig tilknytning, er ikke straffbar. Det er bare personer over en viss alder – med en antatt modenhet – som kan gi samtykke til seksuell omgang og annen seksuell deltakelse. Samtykke fra personer under den seksuelle lavalder fritar ikke for straff. Samtykke kan likevel ha en viss rettslig relevans også her. I straffeloven §§ 195 og 196 er det i fjerde ledd bestemt at straff kan falle bort dersom de som har hatt den seksuelle omgang er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling. Bortfall av straff etter disse bestemmelsene forutsetter at den mindreårige har samtykket til seksuell omgang, jf. nærmere punkt 4.5.2 nedenfor.

Motstykket til frivillighet er tvang. Voldtektsbestemmelsen rammer den som tvinger en annen til seksuell omgang ved bruk av vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse. Det fremgår klart av ordlyden at bestemmelsen retter seg mot en situasjon hvor frivillighet mangler. Etter utvalgets syn gjelder det samme for de øvrige straffebestemmelser hvor tvangs- og frivillighetsaspektet står sentralt, jf. § 193, § 194 og § 212.

Det er redegjort nærmere for betydningen av tvangsaspektet i voldtektsbestemmelsen i punkt 4.4.2 og 4.4.4. En tilføyelse i gjerningsbeskrivelsen hvor det uttrykkelig sies at handlingen finner sted uten fornærmedes samtykke, vil etter flertallets syn ikke tilføre voldtektsbestemmelsen noe, da det i selve tvangskriteriet allerede ligger en klar forutsetning om at handlingen skjer mot offerets vilje. Et alternativ kan være å endre gjerningsbeskrivelsen slik at ordet tvinger tas ut og erstattes med et annet uttrykk, f.eks.: Den som ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse skaffer seg eller andre seksuell omgang med noen som ikke har samtykket til det. Flertallet kan imidlertid ikke se at frivillighetsaspektet kommer klarere frem ved å fremheve samtykkekravet på en slik måte. En slik, eller likeartet, endring av ordlyden medfører etter flertallets syn at tvangsaspektet – som er det sentrale i voldtektsbestemmelsen – blir mindre synlig. Dersom samtykkekravet skulle fremheves som det sentrale, måtte det i forarbeidene gjøres klart at et samtykke – også etter en slik endring – har begrenset straffriende virkning. Hvis samtykket til seksuell omgang er avgitt under tvang, vil forholdet kunne rammes som voldtekt. Tvangskriteriet konsumerer vilkåret om manglende frivillighet, samtidig som det fokuserer på overgriperens atferd.

En lovendring hvor samtykkekravet blir mer fremhevet, vil kunne føre til at det blir stilt strengere krav til offeret om å si fra om at hun eller han ikke vil. Dette kan bidra til et svekket rettsvern for voldtektsofre. Hva som vil være det nærmere innholdet i et uttrykkelig samtykkekrav, kan også være noe uklart. Ved seksuelle samhandlinger vil et stilltiende samtykke, enten verbalisert eller i form av konkludent atferd, normalt være tilstrekkelig for at den seksuelle omgang er straffri. Dr. juris Aslak Syse har i boken Rettssikkerhet og livskvalitet for utviklingshemmede (Ad Notam forlag, 1995), uttalt følgende om samtykkets betydning (s. 530):

«Å øke kravet til samtykkets kvalitet, for eksempel ved å stille krav om at det skal foreligge et informert samtykke ved seksuell omgang, vil frata selve den erotiske leken en del av spenningen. Partene må i så fall først klarlegge sine forutsetninger og hensikter slik at begge er adekvat informert. I tillegg vil et slikt samtykke ikke være forpliktende for partene idet dette kan trekkes tilbake på et hvilket som helst tidspunkt, jf. nedenfor. Resultatet blir da at en bare oppstiller et oppstarts-krav for den erotiske leken – en form for intensjonsavtale – som langt fra alltid vil virke erotisk stimulerende for den etterfølgende samhandlingen. Etter mitt syn bør ikke samtykkekravene styrkes på dette feltet. Dette forhindrer ikke at det kan stilles skjerpete krav til å oppfatte når et samtykke ikke lenger foreligger.»

Sitatet foran gir på en god måte uttrykk for noen av de vanskeligheter som kan oppstå dersom samtykkekravet fremheves ved å endre voldtektsbestemmelsens gjerningsbeskrivelse.

Det er ingen forutsetning for domfellelse for voldtekt at offeret har satt seg fysisk til motverge eller på annet vis gitt direkte uttrykk for at hun eller han motsetter seg seksuell omgang. Et skjerpet samtykkekrav vil kunne føre til at det blir rettet et større fokus på offerets atferd i overgrepssituasjonen. Det kan da være en risiko for at det i praksis blir stilt større krav til offerets handlemåte. Med en dreining av fokus fra tvang til samtykke som det sentrale, vil spørsmålet om overgriperen forsto at offeret ikke frivillig gikk med på seksuell omgang kunne bli et mer sentralt bevistema. Når manglende frivillighet etter gjeldende rett er et klart vilkår for domfellelse for voldtekt, ønsker flertallet i utvalget ikke å foreslå en endring av lovteksten som innebærer risiko for et økt press på offerets atferd i overgrepssituasjonen til å signalisere at hun eller han motsetter seg handlingen. En fremheving av samtykkekravet kan innebære at det blir stilt større krav til offerets motstand, og kan medføre et større press på fornærmede under etterforskingen og iretteføringen av saken. Dette kan igjen bidra til å svekke voldtektsofrenes rettsvern. Flertallet kan ikke se at det av rettssikkerhetshensyn er behov for en lovendring hvor det fokuseres sterkere på samtykke­aspektet.

Det kan reises spørsmål om å fremheve kravet til samtykke bedre kan få frem at mindreårige ikke kan gi straffriende samtykke til seksuell omgang. Etter flertallets syn er de gjeldende regler i hovedtrekk bygget opp slik at det kommer klart frem at tvangsaspektet er sentralt for om det foreligger overgrep mot voksne, og at alder er det sentrale for om det foreligger overgrep mot barn. Flere av de straffebud hvor samtykkeaspektet er sentralt, kan dessuten anvendes i konkurrens med forbudene mot seksuell omgang med barn, jf. punkt 4.4.4.2 og punkt 3.6.2.

Ved vurderingen av lovteknikk og sedelighetskapitlets struktur har utvalget overveiet om det burde foreslås en grunnbestemmelse, som rettet seg mot den som krenker en annen ved at vedkommende ufrivillig – i ord eller handling – utsettes for seksuell atferd. Det ble utarbeidet skisser til ulike modeller med en slik grunnbestemmelse med særlig fokus på frivillighetsaspektet. Lovteknisk ble grunnbestemmelsen forsøkt bygget ut gradvis i forhold til overgrepets intensitet og graden av tvang osv. Utvalget vurderte i denne forbindelse også en struktur med ett sett regler for overgrep mot voksne og ett sett regler for overgrep mot personer under den seksuelle lavalder. Utvalget kom til at regelverket ville bli unødig omfattende og komplisert i forhold til det som kunne oppnås. Det oppsto også formuleringstekniske problemer som ikke sto i forhold til det en ønsket å oppnå. Utvalgets konklusjon ble på denne bakgrunn at det ikke var formålstjenlig å foreslå en omstrukturering av kapitlet med basis i et grunndelikt.

Utvalget har også vurdert om det bør foreslås et eget straffebud som rammer den som har seksuell omgang med noen som ikke har samtykket, uten at det knyttes tvang eller andre objektive vilkår til handlingen for at den skal være straffbar. Straffeloven § 212 har en slik regel for seksuelle handlinger. Denne bestemmelsen rammer handlinger med en lavere intensitetsgrad enn det som kreves for seksuell omgang, jf. punkt 3.1. Etter flertallets syn er det lite praktisk at seksuell omgang med noen mot dennes vilje kan finne sted uten at det samtidig foreligger andre kvalifiserende omstendigheter ved handlingen som tvang, trusler og utnyttelse av bevisstløshet eller annen hjelpeløs tilstand eller utnyttelse av posisjon/stilling, jf. straffeloven §§ 192, 193 og 194. Seksuell omgang med noen som ikke har samtykket, vil således regulært rammes av ett eller flere av disse straffebud. Det er for øvrig grunn til å anta at et straffebud om seksuell omgang hvor straffbarheten kun er knyttet til manglende frivillighet, vil medføre betydelige bevisproblemer i praksis. Andre bevis enn partenes forklaringer, som gjerne vil være motstridende, vil som regel ikke foreligge. Det er lite realistisk at et slikt straffebud vil kunne håndheves særlig effektivt. Det vises for øvrig til det som er sagt foran om risikoen for skjerpede krav til offerets atferd i overgrepssituasjonen. Rettssikkerhetshensyn taler også mot å innføre en slik straffebestemmelse. Flertallet er kommet til at det ikke bør innføres et straffebud som bare retter seg mot seksuell omgang uten samtykke fra den annen. Et mindretall, Lisbeth Bang, fremmer forslag om et straffebud som rammer den som foretar seksuell omgang med noen som ikke har samtykket, se punkt 9.

Siden mangel på frivillighet er et sentralt vilkår for at en del seksuelle handlinger skal anses straffbare, har utvalget vurdert om dette aspektet bør komme mer direkte til uttrykk i de aktuelle lovbestemmelser. Utvalgets flertall mener at frivillighetsaspektet kommer tilstrekkelig klart frem gjennom andre kriterier – f.eks. tvang o.l. En uttrykkelig lovfesting av prinsippet om frivillighet anses overflødig. Et større fokus på samtykkekravet kan dessuten medføre en del utilsiktede negative konsekvenser.

3.6 Seksuelt misbruk av barn

3.6.1 Innledning

I dette punktet drøfter utvalget endel generelle spørsmål i tilknytning til seksuelt misbruk av barn og mindreårige. Med barn og mindreårige menes i denne sammenheng personer under den i straffeloven fastsatte seksuelle lavalder. Den seksuelle lavalder er i dag 16 år. I enkelte relasjoner er også personer under 18 år gitt et særlig strafferettslig vern. De enkelte straffebud til vern om barn og de aktuelle bestemmelser i utvalgets lovutkast er det redegjort nærmere for i kapittel 4 nedenfor. Straffenivået for seksuell omgang med personer under den seksuelle lavalder drøftes i tilknytning til straffeloven §§ 195 og 196 og lovutkastet § 198 i punkt 4.5.4.1, jf. også punkt 3.4 om strafferammene. Forholdet mellom voldtektsbestemmelsen og forbudene mot seksuell omgang med mindreårige er behandlet i punkt 4.4.4.2.

Det er i de senere år iverksatt flere tiltak for å forebygge seksuelt misbruk av barn og hjelpe ofrene for slike overgrep. Det er også satt i gang organiserte tiltak for behandling av såvel ofre som overgripere. Utvalget begrenser seg her til å nevne lovgivningpolitiske tiltak. Ved lov av 22. mai 1992 ble strafferammene forhøyet for enkelte grovere overgrep, og det ble innført forbud mot innførsel og besittelse av barnepornografisk materiale. Foreldelsesfristene ble forlenget for en del overgrep. Det ble også gjort endringer i reglene om erstatning. Ved lov av 1. juli 1994 nr. 50 ble retten til bistandsadvokat utvidet. Fornærmede har nå krav på bistandsadvokat på det offentliges bekostning i saker etter straffeloven §§ 192–199, 207, 209 og 212 annet ledd annet og tredje punktum, jf. straffeprosessloven § 107 a. Spørsmålene om straff og erstatning ved seksuelle overgrep mot barn ble utredet i 1991, jf. NOU 1991: 13. Fremstillingen nedenfor er på grunn av utvalgets mandat begrenset til strafferettslige spørsmål.

3.6.2 Vernet interesse og skadevirkninger

Strafferettslig er barn og ungdom vernet mot seksuelle handlinger og overgrep i en rekke relasjoner. Regel­verket beskytter et stort spekter av interesser, knyttet både til samfunnsmessige forhold og vern av individers integritet.

Forbudene mot seksuell omgang og seksuelle handlinger med barn og ungdom under den seksuelle lavalder er også uttrykk for en samfunnsmessig moralkodeks. I tillegg til selve kriminaliseringen kan disse straffebud også ses under synsvinkelen moralsk imperativ. Tilsvarende frivillige handlinger mellom voksne ligger innenfor grensen for den alminnelige handlefrihet. Straffelovens bestemmelser er imidlertid ikke de eneste handlingsnormer og moralkodekser som beskytter barn mot seksuelle overgrep. De sosiale normer og den sosiale kontroll spiller en viktig rolle på dette området.

Noen av straffebudene i kapittel 19 beskytter mindreårighet generelt. Dette gjelder de absolutte forbudene mot seksuell omgang med noen under den seksuelle lavalder, jf. straffeloven §§ 195 og 196. Mindreårigheten som sådan er også den sentrale beskyttede interesse i forbudene mot utuktig atferd overfor og seksuell handling med barn og ungdom under 16 år, jf. § 212 første og annet ledd. Etter disse straffebestemmelser er alder avgjørende for straffbarheten.

Eventuell frivillighet hos den mindreårige er uten betydning for straffbarheten. Implisitt i straffereglene ligger en vurdering om at barn og ungdom under den seksuelle lavalder ikke har personlige forutsetninger for å kunne gi et informert samtykke til seksuelle samhandlinger. Små og mindre barn har så godt som ingen muligheter til å verge seg mot seksuelle tilnærmelser fra voksne, og har heller ikke intellektuelle eller følelsesmessige forutsetninger for å forstå hva seksuelle handlinger innebærer. Straffereglene verner mot at voksne invaderer barns verden gjennom handlinger som er uforståelige, skremmende og skadelige for barn. Overtredelse av forbudet mot seksuell omgang med mindreårige representerer et angrep på barns personlige integritet. Bestemmelsene beskytter også barn og ungdoms særlige sårbarhet på det seksuelle området, og verner mot at de påføres erfaringer som de følelsesmessig ikke kan takle og som kan medføre negative konsekvenser for den videre personlighetsutvikling.

Enkelte av straffebudene i kapittel 19 beskytter særlige aspekter ved mindreåriges avhengighetsforhold og avmaktsforhold overfor noen som er eldre, nærstående og foresatte. I slike personlige relasjoner er barn og ungdom særlig sårbare, og straffereglene beskytter mot at slike tillits- og avhengighetsforhold utnyttes og misbrukes seksuelt. Seksuell omgang mellom barn og nærstående voksne eller voksne omsorgspersoner vil som regel være misbruk av tillits- eller avhengighetsforhold, men dette er likevel ikke et vilkår for straff etter disse bestemmelser. Noen av disse straffereglene har egne aldersgrenser, og beskytter ungdom opp til 18 år, jf. straffeloven §§ 197 og 209, kfr. § 199.

Enkelte av straffebudene i kapittel 19 rammer seksuell omgang mellom voksne og barn, men det er andre aspekter enn mindreårigheten som her er den sentrale vernede interesse. Dette gjelder særlig de strafferegler som rammer seksuell omgang mellom nærstående, både familiært og sosialt. Straffeloven §§ 207 og 208 forbyr seksuell omgang med slektning i nedstigende linje og med søsken, og § 209 forbyr seksuell omgang med fosterbarn, pleiebarn og stebarn mv. Disse straffereglene er ikke knyttet til alder, og er tradisjonelt forankret i andre hensyn enn beskyttelse av mindreårighet. De har bl.a. til formål å ivareta sunne familierelasjoner og arvebiologiske hensyn. I praksis har imidlertid disse straffebudene stor betydning i saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn.

Straffeloven § 198 rammer den som skaffer seg seksuell omgang ved misbruk av stilling. Misbruk av overmaktsposisjon er her et vilkår for straff. Denne regelen beskytter også barn og ungdom mot seksuelt misbruk.

De generelle overgrepsbestemmelsene i kapittel 19, bl.a. voldtektsbestemmelsen og bestemmelsen om misbruk av avhengighetsforhold, jf. straffeloven §§ 192 og 194, kommer også til anvendelse når det er barn og ungdom som er offer. Hvis f.eks. et voldtektsoffer er under den seksuelle lavalder, kan overgriperen straffes både for voldtekt og for seksuell omgang med mindreårige.

Straffeloven § 211 – pornografibestemmelsen – forbyr innførsel og besittelse av pornografisk film og billedmateriale der noen er, må regnes for å være, eller fremstilles som å være under 16 år. Bestemmelsen beskytter mot utnyttelse av barn i pornografiske fremstillinger og skal motvirke at barnepornografi er tilgjengelig.

Risikoen for skadefølger er et tungtveiende hensyn i begrunnelsen for straffereglene om seksuelle overgrep mot barn. Seksuelt misbruk av barn og ungdom kan gi en rekke kortsiktige og langsiktige skadevirkninger. Hva slags skade som kan oppstå, beror bl.a. på overgrepets karakter og grovhet, hvem som er overgriper og barnets alder og modenhet. Risikoen for skadefølger ved seksuelt misbruk av barn ble grundig utredet i NOU 1991: 13. Utvalget finner det hensiktsmessig å gjengi et sammendrag inntatt på s. 14–15 i utredningen. Sammendraget bygger bl.a. på sakkyndige uttalelser fra overlege Helge Michalsen, psykolog Anne Poulsson og psykolog Toril Ursin Boe.

«... Somatiske skader

Barn som er utsatt for seksuelle overgrep, kan pådra seg kjønnssykdommer av alle slag. For eksempel er både gonore, chlamydia- og herpesinfeksjoner – som smitter lett – påvist både i kjønnsorganer, endetarm og munnhule hos seksuelt misbrukte barn.

Seksuelt misbruk ledsages i visse tilfeller av vold – enten for å oppnå seksuell omgang, eller fordi overgriperen har sadistiske trekk. Volden i seg selv vil lett kunne medføre fysisk skade.

De fysiske skadene av en inntrengning i skjede/endetarm vil, bortsett fra hos de aller minste, sjelden medføre langvarige problemer. Hos meget små barn er det imidlertid sett at vagina er sprengt eller at endetarmen er perforert. Slike ekstreme funn er heldigvis uhyre sjeldne. Oftere kan man finne at lukkemuskulaturen i endetarmen er sprengt, noe som kan medføre problemer med å holde på avføringen. Over år vil oftest en slik skade leges.

Hos barn som er utsatt for oral seksuell aktivitet, finner man iblant tannskader. Om dette skyldes endret spisemønster (se nedenfor), eller endret bakterieflora, er ikke avklart.

... Psykosomatiske skader

Psykosomatiske skadevirkninger opptrer svært hyppig blant barn/ungdom som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Problemene er oftest meget langvarige.

Søvnproblemer er meget vanlige, og kan vare i flere tiår etter at overgrepene opphørte. Spiseproblemer er spesielt utbredt hos de barna som utsettes for oralsex. Spiseproblemene kan blant annet forekomme som anorexia nervosa og/eller bulimia nervosa, som kan opptre en god stund etter at overgrepene opphørte. Stiv nakke, hodepine og ryggsmerter er ganske utbredt, og kan vedvare langt opp i voksen alder. Problemer med å kontrollere avføring og urin er meget vanlig, spesielt mens overgrepene pågår. Som oftest vil dette problemet forsvinne hvis fortsatte overgrep umuliggjøres. Underlivssmerter kan vare i flere 10-år etter at overgrepene opphørte. En følelse av urenhet, spesielt hos barn som har opplevd at en mannlig overgriper får sædutløsning, kan medføre at barn isolerer seg, og overdreven vask, f eks skuring av kjønnsorganer med rengjøringsmidler. Fysisk selvskading kan anta groteske former og ende med suicid. Videre er personer som har vært seksuelt misbrukt som barn overrepresenterte blant prostituerte og rusmiddelmisbrukere.

... Psykiske og sosiale skader

Symptomer og kjennetegn på psykiske sosiale skadevirkninger av seksuelle overgrep vil være preget av fornærmedes alder. Barn og ungdom vil kunne vise et bredt spekter av symptomer som kan variere i perioder, mens den voksne etter hvert vil finne sitt symptommønster.

En del av de mest refererte skader eller symptomer på skader er depresjon, angst, konsentrasjonsvansker, læreproblemer, skyldfølelse, selvforakt, regresjon, tilbaketrekning, forvirring, psykose, aggresjon, sorg, seksualisert atferd, problemer med kjønnsidentitet, problemer i forhold til andre barn og voksne mv. Det er til nå ikke påvist noe entydig mønster i de symptomene barn får når de har vært utsatt for seksuelle overgrep. Når et barn først er blitt skadet av seksuelle overgrep, synes det prinsipielt ikke å være noen grense for hvilke tegn på skade det kan vise. En av årsakene til dette kan være at barnet rammes på områder som er sentrale for dets utvikling: 1) Barnets seksualitet blir formet på upassende og mellommenneskelig uheldige måter. Barn lærer å bruke seksuell atferd som strategi for å få fylt sine behov, barnets kjønnsorganer får for stor betydning for barnet, og barnet blir forvirret om seksuell atferd, normer og moral. 2) Barnets tillit til andre og opplevelse av egen sårbarhet blir manipulert – spesielt når forholdet mellom barnet og overgriper er nært. Sviket barnet opplever innebærer en krenking av forventningene av at voksne kan gi omsorg og beskyttelse. Barnet kan miste evnen til å finne ut hvem som er til å stole på. Det får mistillit til andre, og kan bli fiendtlig og aggressivt. 3) Barnet føler seg stemplet som den det er noe galt med. Det får følelsen av å være annerledes enn andre, utvikler et negativt selvbilde og eventuelt en selvdestruktiv atferd. Det vil føle at det ikke fortjener å ha det godt. 4) Barnet opplever maktesløshet. Dette skyldes dels at barnets egne ønsker, vilje og følelse av mestring er blitt overkjørt, dels barnets opplevelse av få sin kropp invadert og ødelagt.

Skadene har en tendens til å øke etterhvert som barnet utvikler seg. Skadene kan også ha lang latenstid før de viser seg. Et barn som tilsynelatende ikke har tatt skade av overgrepene i barndommen, kan vise store forstyrrelser ved ekteskapsinngåelse eller når egne barn skal ha omsorg.

Seksuelle overgrep i barndommen kan ødelegge selve livskvaliteten og føre til at den som er blitt utsatt for overgrepet verken klarer skole, utdanning, arbeidsliv, vennskapsforhold, ekteskap eller forholdet til egne barn. Det kan også føre vedkommende ut i et liv preget av rusmiddelmisbruk, prostitusjon og vold (som utøver og/eller offer). Virkningene varer hele livet, men kan slå ulikt ut i ulike faser av livet. Behandlingsapparatet kan hjelpe noen noe, men er helt utilstrekkelig i forhold til de fleste.»

Om faktorer som øker faren for skadevirkninger heter det:

«Faren for langvarige somatiske og psykosomatiske skadevirkninger er større jo yngre barnet er ved overgrepets start. Den øker også med overgrepets alvor – og det fremheves at oral seksuell omgang er minst like ugunstig for barnet som inntrengning i skjede/endetarm.

Faren for psykiske og sosiale skadevirkninger er større jo nærmere forhold det er mellom overgriper og barn. Både nært slektskapsforhold, sterkt tillitsforhold og sterkt avhengighetsforhold mellom overgriper og barn gir de største skadene.

Små barn som er utsatt for grove overgrep (inntrenging i kroppen), viser meget store psykiske skader. Selve grunnlaget for utvikling er blitt skadet. Ellers kan det synes som graden av skadelighet henger mer sammen med andre forhold enn barnets alder.

Inntrengning i kroppens hulrom regnes som klart mer skadelig enn seksuelle handlinger utenpå kroppen. Slike overgrep øker følelsen av maktesløshet, og er forbundet med smerte. Orale samleier synes å være minst like skadelige som vaginale og anale. Bruk av gjenstander i barnets hulrom regnes som like skadelig som inntrengning med penis.

Sædutløsning i eller på barnets kropp øker skadevirkningene.

Bruk av ekstrem vold i forbindelse med seksuelle overgrep er svært skadelig, men der det er snakk om moderat vold og tvang, kan skadeligheten sidestilles med overgrep som barn er lokket med på. Dette skyldes at tvang og vold i hovedsak utløser maktesløshet og følelsen av fare, forføring og lokking i hovedsak utløser følelsen av å ha blitt sviktet, og medfører skam, skyldfølelse og ødeleggelse av selvbildet.

Mye tyder på at skadevirkningene øker med varigheten av overgrepene.

Skadevirkningene øker hos barn som er utsatt for overgrep fra flere personer.

Skadevirkningene øker med graden av hemmeligholdelse.

Ingen reaksjon eller for dramatisk reaksjon på avdekkingen av overgrepene, øker skadevirkningene.»

Etter utvalgets syn gir fremstillingen foran en dekkende beskrivelse av de typiske skadevirkningene ved seksuelt misbruk av barn.

3.6.3 Seksuell lavalder

3.6.3.1 Innledning og problemstillinger

Den seksuelle lavalder er etter gjeldende rett 16 år. Straffebestemmelsene gjelder all seksuell omgang med mindreårige, ikke bare samleie. Det beskyttelsesbehov som ligger til grunn for straffereglene avtar med økende alder. Dette kommer indirekte til uttrykk i gjeldende rett ved at strafferammen for seksuell omgang med barn i alderen 14–16 år er markert lavere enn for tilsvarende overgrep mot barn under 14 år, sml. straffeloven §§ 196 og 195. Det kan reises spørs­mål om rekkevidden av behovet for beskyttelse ved et generelt aldersforankret forbud. Også andre straffe­bud beskytter barn og unge mot seksuelle overgrep. For mindreårige som nærmer seg den seksuelle lavalder og som har nådd en viss modenhet, krysses hensynet til beskyttelse på grunn av alder av andre hensyn, f.eks. unges frihet til å gjøre seksuelle erfaringer. I Danmark og Sverige er den seksuelle lavalder 15 år. Seksuallovbruddsutvalget har funnet grunn til å vurdere om den seksuelle lavalder bør foreslås endret.

For straffelovgivningen vil den grunnleggende problemstilling være beskyttelse av barn og ungdom som svak gruppe, jf. punkt 3.6.2 om de ulike vernede interesser. Straffeloven har i tillegg en funksjon som moralsk/etisk normsetter. Disse aspekter er utgangspunktet for utvalgets vurdering av den seksuelle lavalder. Den seksuelle lavalder i strafferetten er et spørsmål om hva som skal straffesanksjoneres. Spørsmålet om samfunnsmessig akseptabel debutalder reguleres ikke av straffeloven. Straffeloven bidrar som normsetter, men ungdoms seksuelle atferd og handlefrihet styres også av en rekke andre omstendigheter, herunder sosiale og religiøst funderte normer og kontrollmekanismer.

Den aktuelle problemstillingen for utvalget er om lavalderen bør senkes til 15 år, eller om 16-års grensen bør opprettholdes. Heving av den seksuelle lavalder er kriminalpolitisk uaktuelt. Den seksuelle lavalder er avgjørende for straffbarheten, men er ikke uttrykk for at ungdom som såvidt har passert aldersgrensen bør gjøre seksuelle erfaringer. Enten den seksuelle lavalder er 15 eller 16 år vil det være et aldersmessig sprik mellom det straffbare etter loven og etiske, moralske og samfunnsmessige vurderinger av hva som anses akseptabelt og naturlig. En senking av den seksuelle lavalder til 15 år er ikke ment som et signal om at ungdom bør inngå seksuelle forbindelser tidlig. Den någjeldende 16-års grense er naturligvis heller ingen oppfordring til det. Seksuell lavalder er begrunnet ut fra andre hensyn, og valg av alder beror på en avveining av ulike hensyn og vurderinger. Det eksisterer ingen absolutt riktig aldersgrense, heller ikke ut fra beskyttelseshensyn, fordi barn og unge modnes forskjellig. Et helt eksakt skjæringspunkt for når ungdom generelt er modne nok til å gjøre seksuelle erfaringer, er det ikke mulig å angi.

3.6.3.2 Straffverdighet og beskyttelsesbehov

Valg av seksuell lavalder er nært forbundet med spørsmålet om straffverdighet. Et generelt utgangspunkt er at overgrepet vil være mer straffverdig jo mindre barnet er. Små barn har ingen muligheter til å motsette seg seksuelle tilnærmelser fra eldre og voksne personer. I forhold til små barn vil seksuell omgang alltid være et kvalifisert overgrep. Straffverdigheten kan være betydelig selv om barnet ikke er helt lite, men når den mindreårige nærmer seg lovens lavalder, vil straffverdigheten ofte være mer knyttet til andre aspekter enn alder og utviklingsstadium alene. Seksuelt misbruk av ungdom i pubertetsalderen er ofte forbundet med misbruk av tillitsforhold eller bruk av vold og andre tvangsmidler. Ved overgrep mot mindre barn vil slike omstendigheter være straffskjerpende ved siden av selve aldersaspektet som det helt sentrale. Hvis offeret er en ungdom som nærmer seg den lovbestemte aldersgrensen, vil omstendigheter som misbruk av tillits- og avhengighetsforhold, bruk av vold osv. ofte være mer sentrale elementer i straffverdighetsvurderingen enn alderen. I saker som gjelder seksuelle overgrep mot mindreårige i aldersgruppen 14–16 år, jf. straffeloven § 196, viser rettspraksis at det har stor betydning for straffutmålingen om overgriperen har brukt vold. Det samme gjelder om overgriperen har utnyttet et avhengighetsforhold for å oppnå seksuell omgang, jf. NOU 1991: 13 s. 25–26.

Er seksuell omgang med en ungdom mellom 15 og 16 år oppnådd ved misbruk av et tillits- eller avhengighetsforhold, og det ikke foreligger andre skjerpende forhold knyttet til mindreårigheten, er det ikke grunn til å anta at domfellelse etter § 196 i konkurrens med § 194 har særlig betydning ved straffutmålingen. Misbruksbestemmelsen i § 194 vil i slike tilfeller ofte konsumere mindreårigheten som moment ved straffutmålingen. Offerets mangel på modenhet og uavhengighet kan være det som fører til at en handling er straffbar etter § 194. Strafferammen er den samme etter §§ 194 og 196, og § 62 har neppe særlig praktisk betydning for straffutmålingen i slike saker.

Situasjonen kan være en annen når andre straffebestemmelser, som verner andre interesser, kommer til anvendelse i konkurrens med § 196. Praktiske eksempler er overgrep mot barn og ungdom begått av en nærstående, jf. straffeloven §§ 207, 208 og 209 (biologisk og sosial incest). Overgrepets straffverdighet vil i slike saker være forankret både i mindreårigheten og de hensyn som beskyttes gjennom incest-forbudene.

Den konkrete vektleggingen av de ulike hensyn vil kunne variere, bl.a. avhengig av barnets alder. Alderen vil imidlertid være et selvstendig moment ved straffutmålingen, fordi dette aspektet ikke fanges opp direkte av incest-bestemmelsene. Ungdom i aldersgruppen 14 til 16 år er i en særlig sårbar alder, men det er grunn til å påpeke at denne særlige sårbarheten ikke opphører ved fylte 16 år. Avhengig av de konkrete omstendigheter, kan en handling være like straffverdig enten offeret er 15, 16 eller 17 år.

Det er enighet i utvalget om at barn under en viss alder skal beskyttes mot seksuelle overgrep. Valg av seksuell lavalder beror på en avveining av ulike hensyn, interesser og vurderinger. Barns personlighet, modenhet og seksualitet utvikles med økende alder. Utvalget har delt seg i et flertall og et mindretall i spørsmålet om valg av aldergrense.

Flertallet, utvalgsleder Mary-Ann Hedlund og medlemmene Wenche Fliflet Gjelsten, Knut Lindboe og Thore Langfeldt, foreslår at den seksuelle lavalder settes til 15 år. Seksuell omgang med 15-åringer og eldre bør bare være straffbar når den representerer et overgrep mot vedkommende. Etter flertallets vurdering rekker ikke beskyttelseshensynet så langt at ungdommer som har nådd et visst modenhetsnivå ikke skal kunne gjøre seksuelle erfaringer uten at forholdet rammes av straffeloven på grunn av alder. Dagens bestemmelser gir en viss konsesjon til dette syn, men begrenset til straffbortfall, jf. fjerde ledd i §§ 195 og 196.

Det strafferettslige vern av ungdom i denne aldersgruppen mot seksuelle overgrep, blir etter flertallets syn reelt sett ikke svekket ved at den seksuelle lavalder senkes til 15 år. Straffeloven rammer uansett handlinger som er straffverdige etter mer sammensatte kriminalpolitiske vurderinger, f.eks. seksuell omgang ved utnyttelse av tillits- eller avhengighetsforhold. Ung alder og mangel på modenhet og uavhengighet mv. vil være sentrale momenter i vurderingen av om handlingen er et overgrep etter andre straffebud, også etter at offeret har passert den seksuelle lavalder.

Eventuelle vanskeligheter med å bevise at det dreier seg om et overgrep, f.eks. misbruk av avhengighetsforhold, er et aspekt som kan tale mot at lavalderen senkes. Flertallet kan ikke se at bevisproblemer knyttet til overgrepsproblematikken er tilstrekkelig tungtveiende til å opprettholde 16 år som aldersgrense. Det kan ikke legges til grunn en alminnelig presumsjon om misbruk og overgrep, når ungdom mellom 15 og 16 år har seksuell omgang.

Misbruksaspektet beror uansett – også etter dagens lovgivning – på en konkret vurdering. Alderen er et moment som kan styrke forholdets karakter av overgrep, dersom det foreligger andre omstendigheter som trekker i den retning – enten momenter knyttet til partene, forholdet mellom partene eller til handlingen og omstendighetene ved denne. Aldersaspektet vil i denne sammenheng ha betydning også etter fylte 16 år. Aldersforskjell av betydning vil vanligvis være et sentralt bevismoment i vurderingen av om handlingen er et straffbart seksualovergrep etter straffebud som kommer til anvendelse uavhengig av offerets alder. Ved de mest alvorlige overgrep som voldtekt og utnyttelse av hjelpeløs tilstand, vil alder være et skjerpende moment ved straffutmålingen dersom offeret er en ungdom, men handlingen er straffbar uavhengig av alder. Offerets alder og mangel på modenhet og uavhengighet kan være relevante momenter ved vurderingen av om offeret er tvunget eller truet til seksuell omgang.

Barn og ungdom kan ha svært forskjellig utvikling, både intellektuelt og følelsesmessig, kroppslig og på andre måter. Noen blir ganske tidlig modne, mens andre trenger mer tid. Utviklingen er ikke alltid parallell på alle områder. Tidlig fysisk modenhet inne­bærer ikke nødvendigvis en tilsvarende psysisk modenhet. Noen ungdommer er relativt modne når de er blitt 15, mens andre kan være barnslige helt frem til slutten av tenårene. Flertallet mener at det som i Danmark og Sverige må kunne legges til grunn at ungdom etter fylte 15 år i alminnelighet er modne nok til å samtykke til seksuell omgang. Flere forhold støtter dette syn. Det er grunn til å understreke at gjeldende forbud gjelder all seksuell omgang, ikke bare samleie. Dagens tenåringer har en langt bedre seksualopplysning enn tidligere generasjoner. Det er grunn til å anta at 15-åringer i dag har bedre innsikt i hva seksuelle samhandlinger innebærer enn tidligere ungdomskull. Åpenheten omkring seksualitet og samlivsspørsmål i samfunnet generelt har også bidratt til dette. Ungdom i aldersgruppen 14 til 16 år er i en fase av livet hvor det kan skje store endringer i modenheten på nokså kort tid. Flertallet antar at 15-åringer i dag har minst like gode forutsetninger for å foreta selvstendige vurderinger og valg på dette området som det 16-åringer hadde da den seksuelle lavalder ble fastsatt i begynnelsen av dette århundre. Lavalderen ble sist vurdert senket i forbindelse med revisjonen av straffelovens sedelighetskapitler i 1963, jf. Straffelovrådets innstilling 17. mars 1960 omtalt i punkt 1.4 og Andenæs i Andenæs/Bratholm Spesiell Strafferett (3. utgave, Universitetsforlaget 1996) s. 114–115. Samfunnsutviklingen tilsier at tiden nå er moden for å fremme forslaget på nytt. Det er i dag større åpenhet om seksuelle spørsmål. Kunnskapsnivået blant unge er et helt annet enn på 1960-tallet. En rekke normer er endret, og tendensen til at unge modnes tidligere – i alle fall fysisk – har fortsatt. Det foreligger endel forskningsmateriale både fra Norge og internasjonalt om seksuell debutalder. Undersøkelsene er beheftet med endel usikkerhetsfaktorer, og resultatene – som i all hovedsak er begrenset til samleie – varierer. I én undersøkelse inntatt i Tidsskrift for Norsk Lægeforening nr. 23 for 1990, fremgår at median debutalder for samleie var 17,3 år for jenter og 18 år for gutter. Alder ved første samleie samvarierte signifikant med flere faktorer, bl.a. alkohol- og røykevaner og ulike sosiale forhold. Det synes imidlertid å være enighet om at debutalderen for samleie og annen seksuell omgang varierer, og at mange unge har hatt seksuell omgang før fylte 16 år. Flertallet antar at de fleste av dagens 15-åringer har de nødvendige personlige forutsetninger for å kunne gi et informert samtykke til seksuell omgang, og at de kan ha frivillig seksuell omgang uten å ta skade av det.

Fastsettelse av seksuell lavalder beror på en avveining mellom behovet for strafferettslig vern og de hensyn som tilsier at ungdom over en viss alder bør ha frihet til å kunne utforske sin seksualitet og gjøre frivillige seksuelle erfaringer. I rettspraksis er det få rene eksempler på saker som gjelder seksuell omgang med ungdom mellom 15 og 16 år. Tiltale for seksuell omgang med unge over 15 år vil som den store hovedregel bare være ett av flere tiltalepunkter, enten knyttet til samme handling eller flere overgrep begått gjennom flere år mot samme barn. Rettspraksis viser en rekke eksempler på at seksuelle overgrep har startet lenge før barnet har fylt 14 år og har fortsatt i lang tid også etter dette, i mange tilfeller nesten til offeret er blitt voksen. Overgriper er ofte en av barnets sentrale omsorgspersoner – far, bestefar, stefar, mors samboer – eller andre nærstående. Flertallet er ikke kjent med annet erfaringsmateriale som tilsier at den seksuelle lavalder, i strafferettslig sammenheng, bør være 16 år eller mer. Det er heller ikke grunn til å anta at beskyttelsesbehovet er et annet her enn i våre naboland Sverige og Danmark, eller at unge har svakere rettsbeskyttelse mot seksuelt misbruk der enn i Norge. Den seksuelle lavalder er høyere hos oss enn i en rekke andre europeiske land, som Tyskland (14), Ungarn (14), Østerrike (14), Frankrike (15), Polen (15) og flere andre. I Finland er det nylig fremmet et lovforslag om å senke den seksuelle lavalder fra 16 til 15 år.

Senking av lavalderen til 15 år medfører ikke at ungdom som har fylt 15 blir strafferettslig ubeskyttet mot overgrep. En slik lovendring vil innebære at seksuell omgang med ungdom over 15 år ikke er straffbar alene på grunn av alder, men forholdet vil likevel kunne være straffbart som voldtekt, misbruk av stilling, avhengighetsforhold eller tillitsforhold eller som biologisk eller sosial incest. En seksuell lavalder på 15 år innebærer at ungdom som har fylt 15 år vil få den samme frihet til å gjøre seksuelle erfaringer som dagens 16-åringer.

Det har fra flere hold vært anført at en høy seksuell lavalder beskytter unge mot seksualpress. Dette er et moment som må tillegges vekt, men er etter flertallets syn ikke tilstrekkelig tungtveiende til å opprettholde 16 år som seksuell lavalder. Mellom noenlunde jevn­aldrende kan det reises spørsmål om straffelovens atferdsregulerende effekt. Etter flertallets syn er det grunn til å anta at denne uansett er ganske liten i forhold til ungdom som nærmer seg den seksuelle lavalder. Her vil sannsynligvis andre faktorer som oppdragelse, miljø, sosiale normer, fysisk og psykisk modenhet og utprøvingstrang ofte ha vel så stor betydning. I debatten om seksuell lavalder har det vært fremholdt at det særlig for unge jenter kan være vanskelig å si at de ikke vil, og at det er lettere å motstå seksuelt press ved å henvise til at det er straffbart å ha seksuell omgang enn ved å benytte andre argumenter. Denne argumentasjonen synes å ha særlig adresse til samleie. Etter flertallets vurdering innebærer dette synspunkt en viss nedvurdering av dagens ungdom, og i særdeleshet av unge jenter. Det antas at unge jenter er så selvstendige at de har andre mer effektive virkemidler enn henvisninger til straffeloven for å slippe unna en seksuell omgang de ikke vil ha. Det fremstår dessuten som usikkert om det er lettere å bruke denne typen formelle argumenter fremfor å hevde sin egen motvilje. Synspunktet har dessuten begrenset rekkevidde, da det ikke vil kunne hjelpe den som har fylt 16 år. Seksuell pågåenhet kan oppleves like sterkt av en ungdom som har fylt 16 år som av en som f.eks. er 15 1/2 år gammel. Flertallet kan uansett ikke se at dette kan være et sentralt hensyn for å opprettholde 16 år som seksuell lavalder, dvs. et absolutt forbud mot seksuell omgang, som dekker et langt større spekter av seksuelle handlinger enn bare samleie, jf. punkt 3.1 foran.

Beskyttelseshensyn tilsier etter flertallets mening ikke at 16 år opprettholdes som seksuell lavalder. Etter flertallets syn er dette et selvstendig argument for å senke lavalderen. Kriminaliseringen bør på dette området ikke gå lenger enn det sentrale beskyttelseshensyn tilsier. Forutsatt frivillighet, er det her tale om handlinger som generelt ligger innenfor den alminnelige handlefrihet. Variasjoner i modenhetsutvikling hos ungdom er etter flertallets syn ikke et avgjørende moment for en høy lavalder, nærmest for sikkerhets skyld. Fremfor et absolutt forbud som også rammer dem som er modne nok til å gjøre seksuelle erfaringer, bør seksuelle overgrep mot unge – 15, 16 og kanskje også 17-åringer – rammes som overgrep hvor mindreårighet ikke er et avgjørende vilkår for straffbarheten.

En straffesak med tiltale for seksuell omgang med en 15-åring, bare på grunn av mindreårighet, vil kunne være meget belastende for ungdom i denne sårbare alderen. I en straffesak vil vedkommende ungdom sannsynligvis oppleve å ha liten integritetsbeskyttelse. Hvis den seksuelle omgang var frivillig, og vedkommende ungdom var tilstrekkelig moden til å ha seksuell omgang, er det vanskelig å tenke seg at strafforfølgning vil kunne medføre annet enn negative og uheldige konsekvenser for de berørte parter. En slik situasjon er ikke upraktisk, f.eks. for unge som har gjort homoseksuelle erfaringer. De hensyn som ligger til grunn for straffereglene om beskyttelse av mindreårighet foreligger ikke i et slikt tilfelle.

3.6.3.3 Straffebud med én aldersgrense

Etter gjeldende rett er kriminaliseringen av seksuell omgang med barn knyttet til to aldersgrenser, 14 og 16 år, med halvert strafferamme for overgrep mot barn i alderen 14 til 16 år, jf. straffeloven §§ 195 og 196. Strafferammene gir uttrykk for at straffverdigheten øker med lavere alder. Det kan reises spørsmål om denne to-delingen er hensiktsmessig, eller om det heller bør foreslås etablert én aldersgrense. Svensk og dansk rett har ikke en tilsvarende to-delt aldersgrense knyttet til forbudet mot seksuell omgang med mindreårige, og dette gjelder også mange andre europeiske land. I hollandsk rett opereres det med et skille mellom aldersgruppen opp til 12 år og aldersgruppen mellom 12 og 16 år, men i en annen relasjon enn i norsk rett. Ved seksuell omgang med barn under 12 år er påtalen ubetinget offentlig, mens tiltale og dom for omgang med mindreårige mellom 12 og 16 år er betinget av påtalebegjæring fra fornærmede. I Finland er det fremmet lovforslag om en generell aldersgrense på 15 år, jf. regjeringsproposisjon 6/1997.

Når det etter norsk rett er mindreårigheten som sådan som er den sentrale beskyttede interesse, er det etter flertallets syn en bedre lovgivningsmessig løsning å ha ett straffebud med én aldergrense. På denne måten gis det et klart signal om straffverdigheten ved seksuell omgang med mindreårige. Gjeldende straffebud – med svært ulike strafferammer i bestemmelser som begge har mindreårighet som den sentrale beskyttede interesse – gir noe mer tvetydige signaler. Mindreårighet som beskyttet interesse bør i utgangspunktet markeres med én streng strafferamme. Flertallets lovforslag medfører at gjeldende strafferamme i § 195 også vil gjelde for overgrep mot mindreårige i aldersgruppen 14 til 15 år. Med dette endringsforslaget tilsiktes en lovforenkling, men ikke en vesentlig skjerpelse av straffenivået for seksuell omgang med mindreårige mellom 14 og 15 år, selv om strafferammen økes betydelig for misbruk av barn i denne aldersgruppen. Det foreslås ingen endring av området for bruk av minstestraff. Bestemmelsen om at straffen for samleie med barn under 14 år skal være fengsel i minst ett år foreslås opprettholdt. På dette punkt vil det etter flertallets forslag fortsatt være en aldersmessig nyansering i straffebestemmelsen som rammer seksuell omgang med mindreårige.

Utvalget går inn for å beholde en fast aldersgrense (seksuell lavalder) i straffebestemmelsen som rammer seksuell omgang med barn, og har ikke funnet grunnlag for å foreslå at det i stedet innføres mer skjønnsmessige straffbarhetsvilkår. Med en bestemt seksuell lavalder vil det være slik at flere i og for seg straffverdige forhold kan falle utenfor bestemmelsens rammer. Overgrep mot barn og ungdom som er over den seksuelle lavalder rammes heller ikke i dag av forbudene mot seksuell omgang på grunn av alder, men vil likevel kunne være straffbare etter andre bestemmelser som har vide strafferammer både i og utenfor sedelighetskapitlet. Det vil også være situasjonen etter flertallets reformforslag. Etter flertallets vurdering gir dette samlet sett et bedre strafferettslig vern av barn og unge enn en lovbestemmelse med mer vurderingspregede straffbarhetsvilkår.

3.6.3.4 Sammenfatning og konklusjon

Utvalgets flertall foreslår at den seksuelle lavalderen reduseres fra 16 år til 15 år. Flertallet kan ikke se at tungtveiende hensyn tilsier straffesanksjonering av seksuell omgang med ungdom over 15 år alene på grunn av alder. Mange i denne aldersgruppen vil i dag være tilstrekkelig modne til å ha seksuell omgang, og bør gis frihet til å gjøre seksuelle erfaringer etter eget ønske. Utvalget er ikke kjent med erfaringsmateriale som med tyngde tilsier at ungdom over 15 år har et strafferettslig beskyttelsesbehov på grunn av alder alene. Unge over 15 år vil fortsatt ha et godt strafferettslig vern mot seksuelle overgrep, men da etter andre bestemmelser som verner mer sammensatte interesser. Ung alder, men ikke nødvendigvis begrenset til 15 eller 16 år, vil ofte være et sentralt element i straffbarhetsvurderingen etter andre bestemmelser som rammer ulike typer seksuelle overgrep. Flertallet kan ikke se at det foreligger omstendigheter som taler for at den seksuelle lavalder skal være høyere i Norge enn i våre naboland Danmark og Sverige.

Flertallet foreslår at straffereglene til vern av mindreårighet som sådan samles i ett straffebud, med én aldersgrense, og med en streng strafferamme. Dette vil gi utvetydige signaler om straffverdigheten av overgrep mot mindreårige under 15 år. Den differensiering med hensyn til alder og strafferammer som dagens regler opererer med, foreslås således opphevet med unntak for bruk av minstestraff ved samleie. Selv om strafferammen foreslås økt betydelig, tilsiktes ingen tilsvarende skjerpelse av straffenivået for seksuell omgang med mindreårige mellom 14 og 15 år. Lovutkastet er nærmere kommentert i punkt 4.5 nedenfor.

Som en konsekvens av forslaget om å senke aldersgrensen for seksuell omgang, foreslår flertallet at også aldersgrensen i forbudet mot seksuelle handlinger med mindreårige senkes til 15 år, jf. straffeloven § 212 og lovutkastet § 192, se punkt 4.1. Dette forbudet rammer handlinger med en lavere intensitetsgrad enn det som kreves for seksuell omgang, jf. punkt 3.1 foran. Likeledes foreslås det å senke aldersgrensen til 15 år i forbudet mot seksuelt krenkende og annen uanstendig atferd i nærvær av eller overfor barn, jf. § 212 første ledd og lovutkastet § 191.

Et mindretall, bestående av medlemmene Lisbeth Bang og Grete Kvalheim, foreslår at gjeldende 16-årsgrense videreføres. Det er redegjort for mindretallets syn i punkt 9 nedenfor.

3.6.4 Kommersiell seksuell utnyttelse av barn

Kommersiell utnyttelse av barn har ofte direkte sammenheng med seksuelle overgrep. Problemkomplekset er sammensatt. Mange land har en omfattende sex-industri med kynisk misbruk av barn og unge.

I internasjonal sammenheng representerer kommersiell utnyttelse av barn og unge et stort og alvorlig problem. Problemet har også aktualitet her i landet, men i mindre målestokk enn i mange andre land. I august 1996 ble det i Stockholm avholdt en verdenskongress i FN-regi om kommersiell og seksuell utnyttelse av barn. Utvalget er kjent med at det etter FN-konferansen ble nedsatt en bredt sammensatt arbeidsgruppe, hvor bl.a. Justisdepartementet, Barne- og ­familiedepartementet, Sosialdepartementet og frivillige organisasjoner er representert. Arbeidsgruppen skal utarbeide en handlingsplan mot kommersiell seksuell utnyttelse av barn, som ventelig vil bli lagt frem for Regjeringen i løpet av 1997.

Kommersiell seksuell utnyttelse av barn er ikke spesielt fremhevet i mandatet for utvalget, og utvalget har ikke fokusert spesielt på dette problemkomplekset i arbeidet med revisjon av sedelighetskapitlene. Utvalget vil likevel gi en kort redegjørelse for endel aktuelle bestemmelser i straffelovens sedelighetskapittel, og kommentere enkelte spørsmål med tilknytning til kommersiell seksuell utnyttelse av barn og ungdom under den seksuelle lavalder.

Ingen av bestemmelsene i straffeloven kapittel 19 rammer direkte seksuell utnyttelse av barn og unge for økonomisk vinning. Flere av reglene bidrar likevel til å beskytte mindreårige mot slik seksuell utnytting. Dette gjelder – i tillegg til de rene overgrepsbestemmelsene – reglene om pornografi og hallikvirksomhet.

Straffeloven § 211 forbyr en rekke befatningsmåter med pornografi, bl.a. utgivelse, salg, leie og annen utbredelse. Billedmateriale, film, skrifter mv. som inneholder kjønnslige fremstillinger av barn, vil nesten uten unntak bli vurdert som ulovlig pornografi. Dette fremgår av legaldefinisjonen. Paragraf 211 ­første ledd bokstav d forbyr besittelse og innførsel av barnepornografiske bilder, film, videogram mv. Disse bestemmelsene innebærer at det ikke er noe legalt marked for barnepornografi i Norge. Barn og unge får dermed en indirekte beskyttelse mot seksuell utnyttelse.

Disse bestemmelsene foreslås opprettholdt, jf. lovutkastet § 203 og punkt 4.8 nedenfor. Et flertall i utvalget foreslår at forbudet mot besittelse og innførsel av barnepornografi knyttes til barn generelt, og ikke til noen bestemt aldersgrense slik som i dag. Etter flertallets syn vil dette føre til at rettshåndhevelsen – og derved også beskyttelsen av barn og unge – blir mer effektiv. Utvalget foreslår også at produksjon og overlatelse til ­andre av barnepornografi gjøres straffbart, jf. lovutkastet § 203 annet ledd.

Forbudet mot utbredelse av pornografi knytter seg til både skrift og billedmedier, mens forbudene mot produksjon, innførsel, besittelse og overlatelse til andre av barnepornografi bare rammer billedmedier, herunder film, videogram ol. Databaserte pornografiske fremstillinger reiser særlige spørsmål av teknologisk, håndhevings- og kontrollmessig art. Dette gjelder ikke minst spørsmålet om barnepornografi på ­Internet. Utvalget må nøye seg med å peke på disse spørsmålene. En samfunnsmessig kontroll med, og bekjempelse av, formidlingen av barnepornografi over Internet og andre datasystemer forutsetter bl.a. at flere spørsmål av datateknologisk karakter må utredes nærmere. Utvalget besitter ikke ekspertise til å utrede disse spørsmål, og en slik undersøkelse ville dessuten sprenge den tidsmessige ramme for utvalgets arbeid. Den strafferettslige regulering av formidling av og tilgang til barnepornografi på Internet og andre datasystemer bør etter utvalgets syn utredes særskilt.

Utnyttelse av mindreårige til prostitusjon vil rammes av hallikbestemmelsen, jf. straffeloven § 206. Denne bestemmelsen rammer bl.a. den som forleder noen til å drive prostitusjon, og den som fremmer eller utnytter andres prostitusjon, og har en strafferamme på fengsel i inntil 5 år. Utvalget går inn for å opprettholde denne bestemmelsen i en noe forenklet form, jf. lovutkastet § 202 og punkt 4.7 nedenfor.

Kommersiell seksuell utnyttelse av barn vil ofte implisere handlinger som er straffbare som seksuelle overgrep, f.eks. etter forbudene om seksuell omgang og handling med mindreårige. Det er også tenkelig at enkelte slike forhold rammes av voldtektsbestemmelsen i straffeloven § 192. Det kan også være aktuelt at barnet har vært utsatt for vold, tvang og frihetsberøvelse i forbindelse med seksuelt misbruk. I så fall kan forholdet også rammes av straffelovens bestemmelser om legemskrenkelser, tvang og frihetsberøvelse. ­Dette vil særlig være aktuelt ved utnyttelse av barn til fremstilling av voldspornografi, som forekommer i bekymringsfull utstrekning.

Straffeloven § 12 regulerer straffelovgivningens stedlige virkeområde. Utvalget vil peke på at flere av de bestemmelser som rammer seksuelle overgrep mot barn, bl.a. bestemmelsen om seksuell omgang med mindreårige under 14 år og voldtektsbestemmelsen, er tatt inn i straffeloven § 12 første ledd nr. 3 og 4. Dette innebærer at slike handlinger etter omstendighetene kan straffes selv om handlingen er skjedd utenfor Norge og enten gjerningspersonen er norsk statsborger, hjemmehørende i Norge eller er utlending.

Gjeldende bestemmelser synes å gi barn og unge ganske god strafferettslig beskyttelse mot å bli utnyttet seksuelt for kommersielle formål. Etter utvalgets vurdering er det likevel behov for å utrede håndhevingsspørsmål i forhold til dette problemkomplekset generelt, og tiltak mot databasert barnepornografisk materiale spesielt.

3.6.5 Reaksjonssystemet

Fengselsstraff er den vanlige straffereaksjon overfor personer som domfelles for seksuelle overgrep mot barn. Det er ingen spesielle regler om innholdet av de strafferettslige sanksjonene for disse lovbryterne. Domfelte soner i ordinære fengselsinstitusjoner, og eventuell behandling skjer innen rammene av fengselsloven og fengselsreglementet. I saker om grove overgrep mot barn kan det være aktuelt å ilegge sikring etter straffeloven § 39, enten som eneste reaksjon eller sammen med fengselsstraff.

De som domfelles for seksuelt misbruk av barn, utgjør ingen ensartet gruppe. Endel av de som domfelles får tilbud om psykologisk eller psykiatrisk behandling. Slik behandling er basert på frivillighet.

Stortinget har vedtatt nye regler om strafferettslig utilregnelighet og særreaksjoner, jf. Innst. O. nr. 34 (1996–97). Reglene vil når de trer i kraft erstatte dagens regler om sikring. Det er vedtatt to nye særreaksjoner. For enkelte alvorlige lovbrudd vil utilregnelige lovbrytere kunne dømmes til tvungent psykisk helsevern. Det er et vilkår at reaksjonen anses nødvendig for å verne samfunnet, og det må foreligge gjentakelsesfare. Reaksjonen er tidsubestemt. Tilregnelige lovbrytere skal kunne dømmes til forvaring når de er funnet skyldige i nærmere angitte alvorlige lovbrudd. Forvaring skal bare kunne idømmes når vanlig tidsbestemt straff ikke er tilstrekkelig for å verne samfunnet, og det foreligger gjentakelsesfare. Forvaring er også tidsubestemt, men det skal fastsettes en lengstetid som kan forlenges ved dom. Forvaring skal utholdes i fengsel, men er forutsatt å skulle ha et annet innhold enn ordinær fengselsstraff. Det er varslet en proposisjon om en egen særreaksjon for psykisk utviklingshemmede lovbrytere.

Når de nye reglene om særreaksjoner trer i kraft, vil det såkalt to-sporede system være forlatt, idet fengselsstraff ikke kan idømmes sammen med en tidsubestemt særreaksjon. Seksuelt misbruk av barn er blant de alvorlige lovbrudd som vil gi grunnlag for dom på tvungent psykisk helsevern eller forvaring, jf. forslaget §§ 39 og 39c.

I Danmark er det vedtatt et forslag til endringer i straffeloven for å forsterke innsatsen mot seksuallovbrudd, særlig de som er rettet mot barn. Majoriteten av dem som domfelles for seksuallovbrudd, ilegges ordinær fengselsstraff, mens et fåtall ilegges forvaring, som er en tidsubestemt reaksjon. Mange av dem som er dømt for seksuelle overgrep avsoner straffen i en særskilt anstalt hvor de kan motta ulike former for behandling. Nesten alle de forvaringsdømte soner i denne anstalten. De øvrige domfelte for seksuallovbrudd er enten ikke motivert for behandling eller deres lovbrudd er av en mindre alvorlig karakter. Som ledd i bekjempelsen av seksuallovbrudd er det bl.a. vedtatt at adgangen til å idømme forvaring utvides for seksual­forbrytelser. Det er også vedtatt en forsøksordning hvor behandling skal være et alternativ til frihetsstraff for seksuallovbruddsdømte som etter en individuell vurdering finnes egnet.

Behandling av personer som har misbrukt barn seksuelt reiser en rekke spørsmål. Hvilke behandlingsformer som gir de beste resultatene, er omstridt. Det er fremmet forslag om såkalt tvungen kjemisk kastrasjon av seksualforbrytere, jf. Dokument 8:109 Forslag fra Stortingsrepresentant Jan Simonsen om tiltak mot seksuelle overgrep mot barn. Uttrykket kjemisk kastrasjon er misvisende. Det er tale om medikamentell intervensjon i tablettform som undertrykker seksualdriften midlertidig. Når medikamentet ikke lenger inntas, vil seksualhormonnivået normaliseres og seksualdriften komme tilbake.

Denne medikamentering er omstridt, og det knytter seg usikkerhet til resultatene. Norske leger har vist tilbakeholdenhet med å gjennomføre et slikt opplegg, men lovverket er ikke til hinder for slik medikamentering med sikte på å redusere seksualdriften. Statens helsetilsyn har understreket at dersom hormonell medikamentering av sedelighetsdømte skal iverksettes, må den baseres på frivillighet slik som i Danmark.

Seksuallovbruddsutvalget har ikke hatt anledning til å utrede spørsmålet om behandlingstilbud for sedelighetsdømte innen rammen for utvalgets arbeid. Utvalget vil imidlertid påpeke at tungtveiende rettssikkerhetshensyn tilsier at eventuell hormonell medikamentering og annen inngripende behandling må være basert på samtykke fra domfelte. Utvalget antar for øvrig at behandling basert på tvang vil være lite egnet til å gi gode langsiktige resultater. Det må antas at domfeltes innsikt i og vilje til å gjøre noe med sin egen situasjon som regel vil være avgjørende for å forebygge risikoen for nye overgrep. Etter utvalgets syn bør behandlingen av personer dømt for grovere seksuallovbrudd, og særlig for dem som er dømt for seksuelt misbruk av barn, utredes nærmere.

3.6.6 Rettighetstap

Rettighetstap er en straff som i særlige tilfeller kan anvendes ved siden av eller istedenfor annen straff, jf. straffeloven § 15. De sentrale regler om rettighetstap følger av straffeloven § 29. Paragrafen inneholder to bestemmelser, en om tap av offentlig stilling og en om tap av retten til for fremtiden å inneha stilling eller utøve virksomhet. I Seksuallovbruddsutvalgets mandat er det henvist til Familie-, kultur- og administrasjonskomiteens uttalelse i Innst. O. nr. 28 (1994–95) s. 14–15, hvor det fremkommer ønske om at straffeloven § 29 skal vurderes endret. Uttalelsen kom i forbindelse med behandlingen av forslaget til ny barnehagelov, hvor det bl.a. ble foreslått at politiattest skal innhentes før nytilsetting av barnehagepersonell. Komiteen reiste spørsmål om det er behov for en spesialregel om at tap av retten til å ha stilling eller utøve virksomhet som gjelder arbeid med barn, alltid skal vurderes av domstolene i straffesaker om seksuelle overgrep mot barn.

Slik straffeloven § 29 er utformet i dag, kan retten idømme rettighetstap uten at det er lagt ned påstand om det, jf. straffeprosessloven § 38 annet ledd annet punktum. Selv om vilkårene for å ilegge rettighetstap er oppfylt, kan retten unnlate å idømme slik straff dersom den etter en konkret vurdering finner at rettighetstap vil være urimelig eller unødvendig. Eksempler på at domstolene har idømt rettighetstap i forbindelse med seksuelle overgrep mot barn finnes i Rt. 1993 s. 265 og Rt. 1994 s. 786.

Personer som er dømt for seksuelle overgrep mot barn, bør etter Seksuallovbruddsutvalgets syn ikke inneha stillinger hvor de kommer i en maktposisjon overfor, eller får et særlig ansvar for mindreårige. Har overgriper en slik stilling, vil rettighetstap som regel være en adekvat reaksjon. Spørsmålet om rettighetstap skal idømmes, beror på en vurdering av de konkrete omstendigheter – om rettighetstap er en nødvendig reaksjon ut fra hvor graverende overgrepet er, om det er tale om gjentatte forgåelser, faren for nye overgrep osv. Rettssikkerhetshensyn tilsier etter utvalgets oppfatning at spørsmålet om rettighetstap fortsatt bør avgjøres ut fra en konkret vurdering. En generell regel om obligatorisk rettighetstap for denne kategorien lovbrytere kan føre til urimelige resultater.

Rettighetstap er en aktuell reaksjon overfor domfelte som arbeider med barn i skoleverket eller i barnehage. Barnehageloven av 5. mai 1995 nr. 19 § 20 inneholder i praksis et forbud mot ansettelse av personer som er dømt for seksuelle overgrep mot barn. Et tilsvarende forbud er foreslått for stillinger i grunnskolen, se forslaget til ny opplæringslov § 10–10, jf. Ot.prp nr. 36 (1996–97) om lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova).

Både påtalemyndigheten og domstolene har et ansvar for å vurdere om rettighetstap bør idømmes. Utvalget har ikke grunn til å anta at domstolene unnlater å idømme rettighetstap i saker hvor det ville vært en nødvendig reaksjon, men kan likevel ikke utelukke at dette har skjedd. En bestemmelse om at domstolene alltid skal vurdere rettighetstap i saker om seksuelle overgrep mot barn vil bidra til at spørsmålet faktisk blir vurdert.

En bestemmelse som antydet av Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, ville innebære at det inntas en prosessuell bestemmelse i straffelovens alminnelige del. Det vil etter utvalgets vurdering ikke være en heldig løsning. I og med at domstolene har vid adgang til å idømme rettighetstap, fremstår det heller ikke som hensiktsmessig å innføre en slik bestemmelse i straffeprosessloven. Imidlertid kan innskjerpinger gjennom påtaleinstruksen eller rundskriv fra Riksadvokaten være egnet til å få satt større fokus på bruk av rettighetstap som straff i denne forbindelse.

Utvalget har etter dette ikke funnet tilstrekkelig grunn til å foreslå at det innføres en bestemmelse i straffeloven § 29 eller i straffeprosessloven om at domstolene alltid skal vurdere rettighetstap ved domfellelse for seksuelle overgrep mot barn. Hvis spørsmålet om å vurdere rettighetstap forsømmes i praksis, bør dette etter utvalgets syn løses ved at overordnet påtalemyndighet innskjerper at spørsmålet om rettighetstap skal vurderes og eventuelt tas opp i straffesaken.

3.6.7 Begreper og grensedragninger

3.6.7.1 Oversikt

De straffebestemmelser som kan komme til anvendelse ved seksuelt misbruk av barn, kan grovt sett deles inn i to kategorier. Den ene kategorien omfatter seksuelle overgrep som er straffbare uavhengig av offerets alder. Dette gjelder bl.a. straffebudene som rammer voldtekt, utnyttelse av avhengighetsforhold og incest. Den andre kategorien omfatter regler der alder er avgjørende for straffbarheten, og hvor mindreårighet er den sentrale vernede interesse. Dette gjelder forbudene mot seksuell omgang og seksuell handling mv. med noen under den seksuelle lavalder. Det vises til fremstillingen i punkt 3.6.2 foran om vernet interesse.

De straffbare handlinger i overgrepsbestemmelsene er i gjeldende rett delt inn i tre hovedkategorier – utuktig atferd, utuktig handling og utuktig omgang. Atferd er et overbegrep for handling og omgang, og har bare selvstendig betydning i straffeloven § 212 første ledd. Det sondres også mellom samleie og annen seksuell omgang, jf. § 213. Det vises til punkt 3.1 foran, hvor det er redegjort for innholdet i og avgrensningen mellom begrepene. Strafferammene varierer etter overgrepets karakter og barnets alder.

I dansk rett sondres det mellom samleie, annen kjønnslig omgang, og uterligt forhold som krenker bluferdigheten. Samleiebegrepet i dansk rett synes å være snevrere enn etter norsk rett. Om et forhold skal betraktes som annen kjønnslig omgang eller uterligt forhold, beror bl.a. på handlingens intensitet. Sondringene er nærmere beskrevet i Kommenteret straffelov, Speciel del (5. udgave, Jurist- og Økonomforbundets Forlag, 1994), s. 224, 236–237 og 246–248.

Svensk rett opererer med likeartede begreper og sondringer, jf. f.eks. svensk straffelov kapittel 6 §§ 1, 3 og 7, men innholdet i og avgrensningen mellom begrepene varierer noe mellom de skandinaviske land.

Utvalget er i mandatet bedt om å vurdere om begrepene og grensedragningene i gjeldende rett passer for saker om seksuelle overgrep mot barn. Disse spørsmål ble også vurdert i NOU 1991: 13, se s. 19 flg. om skillet mellom utuktig omgang og utuktig handling, og skillet mellom samleie og annen utuktig omgang, se også Ot.prp. nr. 20 (1991–92) s. 14–20. Hovedspørsmålet var om skillet mellom seksuell omgang og seksuell handling burde oppheves. Bakgrunnen var dels betydningen av skillet i flere rettslige sammenhenger, bl.a. retten til bistandsadvokat og rett til oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3–5 osv., jf. Ot. prp. nr. 20 (1991–92) s. 16. Et sentralt aspekt i vurderingen var de bevisproblemer som kan oppstå i forbindelse med subsumeringen i saker som gjelder overgrep mot små barn. Et annet forhold som var fokusert, var at seksuelle handlinger kan medføre like store skader for offeret som seksuell omgang. Det ble fremholdt at disse aspekter også gjør seg gjeldende i forhold til skillet mellom samleie og annen seksuell omgang. Til tross for disse betenkeligheter kom både arbeidsgruppen og Justisdepartementet til at gjeldende begreper og sondringer burde beholdes. Hovedbegrunnelsen var at det generelt er en betydelig forskjell i straffverdigheten av de ulike kategoriene overgrep, og at det i strafferettslig henseende er ønskelig med et skille mellom de ulike forholdene, jf. Ot.prp. nr. 20 (1991–92) s. 17–20. Departementet påpekte at det som regel vil være sammenheng mellom den objektive grovhet av overgrepet og hvor alvorlig offeret opplever et overgrep.

Utvalget bemerker at det i forbindelse med utredningen fra 1991 og senere er vedtatt flere lovendringer som innebærer at konsekvensene av skillet mellom de ulike overgrepskategorier i flere sammenhenger er blitt mindre, jf. lov av 22. mai 1992 nr. 49. Dette gjelder bl.a. bestemmelsene om rett til bistandsadvokat (straffeprosessloven § 107a) og oppreisning uten at det er voldt personskade (skadeserstatningsloven § 3–5). Straffeloven § 212 annet ledd fikk et tillegg med en skjerpet strafferamme på 6 år for seksuell handling med barn begått under særlig skjerpende omstendigheter.

Seksuallovbruddsutvalget går inn for å beholde atferd, handling, omgang og samleie som atskilte begreper og overgrepskategorier. Utvalgets begrunnelse er i hovedtrekk den samme som i NOU 1991: 13 og Ot. prp. nr. 20 (1991–92), jf. foran. Utvalget har lagt særlig vekt på forskjellen i straffverdighet, og at det er behov for å markere denne gjennom ulike kategorier basert på overgrepets intensitet og differensierte strafferammer. Begrepene er innarbeidet i praksis, og innholdet i og avgrensningen mellom begrepene og overgrepskategoriene er blitt avklart gjennom høyesterettspraksis. Utvalget kan ikke se at det vil være mulig å oppnå noe av betydning ved å oppheve skillet mellom omgang og handling, verken i forhold til rettsvern for ofrene, straffenivået eller på andre måter. Det vil uansett kunne oppstå bevisproblemer i tilknytning til den straffbare handling og omstendighetene omkring denne.

Utvalget har vurdert om det ville vært hensiktsmessig å ha et to-sporet system i kapittel 19 med ett sett regler om overgrep mot voksne og ett sett regler om overgrep mot barn, men er kommet til at en slik lovstruktur ville bli både uoversiktlig og komplisert. Det vises til det som er sagt om dette i punkt 3.5 foran i avsnittet om fremheving av samtykkeaspektet.

3.6.7.2 Nærmere om grensedragninger og begreper

Det har vært reist spørsmål om begrepene atferd, handling og omgang er egnet til å beskrive straffbare handlinger av denne karakter mot mindreårige og om skillet mellom handling og omgang overfor mindreårige av bevishensyn bør oppheves. Disse spørsmål er bl.a. drøftet i NOU 1991: 13 side 19 flg. Spørsmålet om lovens grensedragninger og begreper passer i saker om seksuelle overgrep mot barn, kan ikke vurderes løsrevet fra de generelle straffebudene i sedelighetskapitlet som kommer til anvendelse uavhengig av offerets alder. Utvalget viser her til drøftelsene under punktene 3.6.2 og 3.6.3 foran om vernet interesse og seksuell lavalder. Det vises også til punkt 4.4.4.2 nedenfor om anvendelse av voldtektsbestemmelsen ved overgrep mot barn.

Etter utvalgets syn er det ikke tilstrekkelig grunn til å innføre regler som bare skal gjelde når barn er offer for seksualforbrytelser. De straffbare handlinger er objektivt sett de samme enten offeret er barn, ungdom eller voksen, selv om straffverdigheten kan variere med fornærmedes alder. Rettslig sett har offerets alder særlig betydning i forhold til samtykkeaspektet. Barn og unge under den seksuelle lavalder kan aldri gi straffriende samtykke til seksuelle samhandlinger, slik voksne kan.

Et alternativ kunne være å innføre en mer generell terminologi, f.eks. ved å beskrive alle seksuelle handlinger av en viss intensitet som seksuelle overgrep. Derved ville overgrepsdimensjonen blitt mer markert i loven. Dette vil kunne løse noen av de bevisproblemer som kan være knyttet direkte til subsumeringen, dvs. spørsmålet om forholdet skal anses som handling eller omgang. Flere sentrale bevisspørsmål vil likevel kunne gjenstå. Domstolene vil fortsatt måtte ta stilling til det faktiske hendelsesforløp, dvs. hvilke handlinger som har skjedd og hvor graverende overgrepet er. Dette vil være sentrale momenter ved straffutmålingen under en felles strafferamme.

Sondringen mellom handling og omgang er godt avklart gjennom rettspraksis. Å oppheve dette skillet i forhold til en offerkategori (de mindreårige) kan føre til en viss rettslig usikkerhet. Fordelene ved en felles bestemmelse som omfatter flere av de gjeldende overgrepskategoriene vil uansett være begrenset. De fordeler som enhetlige straffebestemmelser gir med hensyn til oversikt og klarhet i regelverket, overstiger etter utvalgets vurdering det som vil kunne oppnås ved å oppheve skillet mellom handling og omgang. De vide strafferammene fanger opp den økte straffverdighet ved overgrepet når fornærmede er mindreårig.

I gjeldende straffebestemmelser er uttrykkene utuktig atferd, utuktig handling og utuktig omgang benyttet som beskrivelse av ulike overgrepskategorier. Utvalget foreslår at utuktsbegrepet utgår og erstattes med uttrykket seksuell der sammenstillingene utuktig omgang og utuktig handling er benyttet i någjeldende regler. Utvalget foreslår også at utuktsbegrepet i atferdsbestemmelsen erstattes med mer tidsmessige ord og uttrykk. Det er redegjort nærmere for forslaget i punkt 3.3 om språklig modernisering og forenkling foran.

Begrepene atferd, handling, omgang, samleie og voldtekt må ses i sammenheng med de ulike overgrepskategoriene i straffeloven kapittel 19. Begrepene er generelle, dvs. at gjerningsbeskrivelsen i bestemmelsene er den samme uavhengig av offerets alder. Etter utvalgets vurdering bidrar dette til å gjøre regelverket ryddig og oversiktlig. Begrepene er innholdsmessig avklart gjennom rettspraksis, og de er innarbeidet og forankret i en langvarig tradisjon.

Et annet alternativ er å beskrive de ulike overgrepskategoriene med ny terminologi. Etter utvalgets syn bør imidlertid en ren utskifting av rettslige begreper som er nedfelt i lovtekst og innarbeidet i rettspraksis mv. ikke gjennomføres dersom det ikke er et klart behov for endringer og det finnes hensiktsmessige og dekkende substitutter. Utvalget kan ikke se at det foreligger noe slikt behov. Angivelsen av den straffbare handling vil uansett måtte beskrives i voksen–terminologi. Etter utvalgets syn er det ikke samme behov for en modernisering av disse begrepene som av utuktsbegrepet.

3.7 Omstrukturering av regelverket

3.7.1 Regelverkets sammensatte karakter

Straffebudene i sedelighetskapitlene i straffeloven verner ulike interesser. Beskyttelse mot seksuelle overgrep er den sentrale vernede interesse i de fleste av bestemmelsene i kapittel 19. Det gjelder voldtektsbestemmelsen og bestemmelsene som rammer dem som skaffer seg seksuell omgang ved trusler eller ved misbruk av stilling eller utnyttelse av avhengighetsforhold, tillitsforhold eller hjelpeløshetstilstand. Vern mot overgrep er også den sentrale beskyttede interesse i straffelovens forbud mot seksuell handling og atferd i forhold til noen som ikke har samtykket. I forbudene mot seksuell omgang og handling med barn og unge under den seksuelle lavalder er det mindreårigheten som sådan som er den sentrale vernede interesse ved siden av overgrepsaspektet. Vern om personlig integritet og kjønnsfrihet er sentrale elementer i alle disse bestemmelsene.

Forbudene mot seksuell omgang mellom nærstående (incest) har tradisjonelt vært forankret i andre hensyn. Arvebiologiske hensyn, hensynet til sunne familierelasjoner og hensynet til allmennhetens oppfatninger har vært fremholdt som de sentrale vernede interesser i disse bestemmelsene. I praksis har imidlertid disse straffebudene stor betydning i saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn.

Hallikparagrafen rammer den som fremmer eller utnytter andres prostitusjon. Bestemmelsen tar først og fremst sikte på å beskytte prostituerte mot utnyttelse av annen karakter enn seksuelle overgrep.

Pornografibestemmelsen har i utgangspunktet andre vernede interesser enn de øvrige bestemmelsene i kapittel 19. Denne bestemmelsen har tradisjonelt vært begrunnet i rene moral- og sedelighetshensyn, og rammer ulike befatninger med skrifter og billedmateriale med utuktig eller pornografisk innhold. Hva som skal anses som pornografisk, beror på en skjønnsmessig helhetsvurdering, forankret i alminnelige moral- og rettsoppfatninger i samfunnet. Straffebudet rammer ikke direkte krenkelser av enkeltpersoner, men har som formål å ivareta moral- og sedelighetshensyn på et mer samfunnsmessig plan. Som det fremgår av punkt 4.8 nedenfor, foreslår utvalget at straffansvaret etter pornografibestemmelsen forankres i pornografiens antatte skadevirkninger, og ikke først og fremst i sedelighetshensyn slik som i dag.

I praksis forekommer det ikke så sjelden at en og samme handling innebærer overtredelse av flere straffebud i kapittel 19. Hvis straffebudene rammer ulike sider ved handlingen, vil de kunne anvendes i idealkonkurrens. En far eller mor som har hatt seksuell omgang med sitt mindreårige barn, kan f.eks. bli domfelt for både incest og seksuell omgang med mindreårig, og etter omstendighetene også for voldtekt.

3.7.2 Forslag til omstrukturering av kapittel 19

Den lovtekniske gruppering og systematisering av straffebudene i kapittel 19 beror i utgangspunktet på en hensiktsmessighetsvurdering. Hensynet til indre sammenheng i regelverket tilsier at bestemmelsene i størst mulig grad systematiseres ut fra de interesser som vernes og de straffbare handlingenes grovhet. Det bør også legges vekt på at regelverket bør være oversiktlig. For å ivareta disse hensynene best mulig, er det etter utvalgets vurdering behov for å foreta enkelte strukturelle endringer i kapittel 19.

Bestemmelsene i straffeloven kapittel 19 er ikke konsekvent systematisert etter karakteren av de vernede interesser. Dette gjelder f.eks. for overgrepsbestemmelsene. Voldtektsbestemmelsen og de øvrige overgrepsbestemmelsene som rammer seksuell omgang, er plassert først i kapittelet, mens de bestemmelsene som innebærer overgrep i form av handling eller krenkende atferd er plassert til slutt, etter hallikbestemmelsen, incestbestemmelsene og pornografibestemmelsen. Med en systematikk basert på vernede interesser hører alle overgrepsbestemmelsene sammen, selv om de rammer forskjellige handlinger med ulik grad av integritetskrenkelse og derved også ulik grad av straffverdighet. De bestemmelsene som retter seg mot seksuell handling og omgang med mindreårige, har i hovedsak sammenheng med de rene overgrepsbestemmelsene. Incestforbudene vil ut fra vernet interesse systematisk kunne plasseres i en annen sammenheng. Det samme gjelder hallikbestemmelsen og pornografibestemmelsen, som ivaretar andre hensyn og formål.

Straffeloven kapittel 19 er i noen grad, men ikke konsekvent, systematisert etter de straffbare handlingers grovhet. Kapittelet innledes med voldtektsbestemmelsen. Deretter følger to overgrepsbestemmelser med lavere strafferammer som bl.a. også rammer tvang. Så følger reglene om seksuell omgang med barn, som har høyere strafferammer enn de to foregående straffebud.

Utvalget har som nevnt i punkt 3.5 foran vurdert om det burde foreslås å innlede kapittel 19 med et grunndelikt om seksuelle overgrep som lovteknisk kunne utvides i forhold til de ulike overgreps intensitet og grovhet. Utvalget har også overveiet en struktur med ett sett bestemmelser om overgrep mot voksne og ett sett bestemmelser om overgrep mot barn og unge under den seksuelle lavalder. Utvalget kom til at regelverket ville bli unødig omfattende og komplisert i forhold til det som kunne oppnås ved omstruktureringer etter disse modeller og valgte derfor ikke å gå videre i utredningen av disse modellene.

Utvalget har også overveiet om bestemmelsene i kapittel 19 burde inndeles i forskjellige kapitler basert på vernet interesse. Ulike modeller har her vært vurdert. Et mulig alternativ var å samle alle straffebud som gjelder overgrep mot enkeltpersoner, herunder incestbestemmelsene, i ett kapittel, og opprette et nytt kapittel for de andre straffebudene. En slik systematikk har imidlertid klare svakheter, ikke minst når det gjelder oversikt og tilgjengelighet. Restkapittelet ville nødvendigvis måtte inneholde straffebud som beskytter lite ensartede interesser. Utvalget har videre vurdert om pornografibestemmelsen og det foreslåtte utstillingsforbudet burde skilles ut i et eget kapittel, fordi disse bestemmelsene ivaretar andre hensyn enn de øvrige bestemmelsene i kapittel 19. En slik løsning ville likevel bare i begrenset grad bidra til en bedre innholdsmessig sammenheng i regelverket sett under ett. Det er dessuten grunn til å stille spørsmål ved om det er hensiktsmessig å operere med et kapittel med bare ett eller to straffebud. Utvalget har i tillegg vurdert å dele inn kapittel 19 i flere underkapitler forankret i vernede interesser. En slik løsning ville imidlertid bryte med gjeldende systematikk i straffeloven for øvrig.

Utvalget har kommet til at straffebestemmelsene om seksuallovbrudd fortsatt bør være samlet i ett kapittel. Etter utvalgets syn bør spørsmålene om kapittelinndeling og andre vesentlige strukturelle endringer vurderes i en større sammenheng. Det er naturlig at vurderingen av disse spørsmålene overlates til Straffelovkommisjonen i forbindelse med den pågående totalgjennomgangen av straffeloven.

Hovedretningslinjen for forslaget til ny struktur i kapittel 19 har vært at straffebudene i størst mulig grad bør systematiseres ut fra vernet interesse og handlingenes straffverdighet. Etter utvalgets syn vil dette bidra til at regelverket blir mer oversiktlig og tilgjengelig enn i dag. Disse målsettinger kan langt på vei nås innenfor en modell med ett kapittel som omfatter alle straffebudene.

Det foreslås at overskriften i straffeloven kapittel 19 endres fra Forbrydelser mod Sædeligheden til Seksuallovbrudd. Utvalget foreslår at kapittelet innledes med et forbud mot seksuelt krenkende og annen uanstendig atferd, jf. lovutkastet § 191, sml. någjeldende § 212 første ledd. Atferd er her et samlebegrep som i språklig henseende også omfatter seksuell handling og seksuell omgang, på samme måte som begrepet utuktig atferd i straffeloven § 212 språklig sett også omfatter utuktig handling og utuktig omgang. Deretter følger forbudet mot seksuelle handlinger med noen som ikke har samtykket og med barn, jf. lovutkastet § 192, som erstatter gjeldende § 212 annet ledd. Overgrepsbestemmelsene som rammer seksuell omgang, følger deretter i lovutkastet §§ 193 til 198. Bestemmelsene er systematisert etter overgrepets intensitet og graden av tvang og straffverdighet, slik at de strengeste bestemmelsene som rammer voldtekt og overgrep mot mindreårige, plasseres til slutt i denne del av lovutkastet. I tillegg er alle straffebud som rammer seksuelle overgrep mot enkeltindivider plassert sammen. Forbudene mot seksuelt krenkende atferd og seksuell handling er dermed gitt en annen plassering enn i dag.

Deretter følger incestbestemmelsene i lovutkastet §§ 199 til 201. Forbudet mot hallikvirksomhet er inntatt i § 202, og til slutt følger pornografibestemmelsen i § 203 og et forslag til en ny straffebestemmelse om utstillingsforbud i § 204. Incestforbudene utgjør en mellomgruppe, som også ivaretar andre hensyn enn de øvrige overgrepsbestemmelsene.

Forbudet mot pornografi og utstillingsforbudet ivaretar helt andre interesser og hensyn enn de øvrige straffebud i seksuallovbruddskapittelet. Det samme gjelder i noen grad hallikparagrafen. Disse bestemmelsene er derfor, slik utvalget ser det, gitt en mer hensiktsmessig plassering i lovutkastet enn i gjeldende kapittel 19.

Som påpekt foran, beror valget av kriterier for systematisering i utgangspunktet på en hensiktsmessighetsvurdering. Forslaget til omstrukturering er basert på en skjønnsmessig vurdering. De kriterier som er lagt til grunn, er ikke de eneste mulige og er heller ikke ubetinget entydige i enhver sammenheng. Flere av overgrepsbestemmelsene har f.eks. lik strafferamme. Dette gjelder bl.a. forbudet mot å skaffe seg eller en annen seksuell omgang ved truende atferd, og forbudene mot utnyttelse av overmaktsforhold og hjelpeløshetstilstander, jf. lovutkastet §§ 193, 195 og 196. Med utgangspunkt i en systematikk forankret i overgrepenes grovhet er den innbyrdes plassering innenfor denne gruppen ikke uttrykk for noen nærmere nyansering i synet på handlingens straffverdighet. Forbudet mot utnyttelse av hjelpeløshetstilstander, jf. lovutkastet § 196, er plassert forut for voldtektsbestemmelsen. Denne plasseringen er valgt fordi overgrep av denne karakter i mange tilfeller vil kunne ligge nær opp til voldtektssituasjonen. Det er da naturlig at disse bestemmelsene plasseres mest mulig samlet.

Selv om den valgte systematikk har visse svakheter, mener utvalget likevel at den foreslåtte omstrukturering av kapittel 19, vil gjøre regelverket mer oversiktlig og tilgjengelig enn i dag.

3.7.3 Andre endringer og forenklinger

Utvalget foreslår at alle bestemmelsene i straffeloven kapittel 38 som gjelder sedelighet i egentlig forstand oppheves. Enkelte elementer i noen av bestemmelsene som ikke anses foreldede, foreslås videreført i kapittel 19. Dette gjelder f.eks. § 376 som foreslås videreført i lovutkastet § 191. Utvalgets lovforslag innebærer at alle straffebestemmelser om seksuallovbrudd blir samlet i kapittel 19. Det vil gjenstå to straffebud i kapittel 38, som regulerer andre forhold enn seksuallovbrudd og som utvalget av den grunn ikke har gått nærmere inn på. Utvalget foreslår at straffeloven § 214 oppheves som foreldet. Det vises til punkt 5 om foreldede bestemmelser.

Utvalget har også foretatt en tematisk opprydning av enkelte bestemmelser med utgangspunkt i de interesser som vernes. I lovutkastet § 193 første ledd foreslås f.eks. en generell bestemmelse som rammer den som skaffer seg eller andre seksuell omgang ved misbruk av forskjellige overmaktsposisjoner. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 198 i en mer generell form og forbudet mot å skaffe seg seksuell omgang ved misbruk av avhengighetsforhold i gjeldende § 194. Forbudet mot å skaffe seg eller andre seksuell omgang ved utnyttelse av noens psykiske lidelse mv., jf. gjeldende § 193 annet ledd, foreslås inntatt i lovutkastet § 193 annet ledd, mens forbudet mot utnyttelse av hjelpeløshetstilstander, jf. gjeldende § 193 første ledd, foreslås inntatt i et eget straffebud i lovutkastet § 196. Bestemmelsen i gjeldende § 194, som rammer den som skaffer seg seksuell omgang ved bruk av trusler, er også skilt ut og foreslås videreført i et eget straffebud, jf. lovutkastet § 195. Utvalget foreslår at det gis én bestemmelse om seksuell omgang med mindreårige, med én aldersgrense og én strafferamme, men likevel slik at minstestraff ved samleie begrenses til overgrep mot barn under 14 år, jf. lovutkastet § 198. Videre foreslås at gjeldende § 197 oppheves som overflødig ved siden av lovutkastet § 201, jf. punkt 4.6.4 nedenfor.

I lovutkastet § 205 er det foreslått en generell medvirkningsbestemmelse for hele kapittel 19. Medvirkning er derfor ikke nevnt i noen av straffebudene, med mindre bestemmelsen tar sikte på å ramme særskilte former for medvirkning. Det gjelder utkastet § 203 femte ledd annet punktum.

Disse endringsforslagene innebærer etter utvalgets vurdering samlet sett en lovteknisk forenkling av straffeloven kapittel 19 i forhold til gjeldende rett.

Utvalget foreslår også en språklig modernisering av straffebestemmelsene, bl.a. ved at utuktsbegrepet ikke er videreført i lovteksten. Det vises til punkt 3.3 om språklig modernisering og forenkling foran.