7 Mekling etter ekteskapsloven og barneloven

v/avdelingsdirektør Tove Friisø

Da den nye ekteskapsloven trådte i kraft 1993, ble den tidligere ordningen med ekteskapsbevarende mekling som vilkår for separasjon avløst med en ny meklingsordning for foreldre med barn under 16 år. Formålet med meklingen er å hjelpe foreldrene å komme fram til en avtale om foreldreansvar, barnets bosted og samvær. Foreldre med barn under 16 år har plikt til å møte til mekling før søknad om separasjon etter ekteskapsloven § 20 eller skilsmisse etter § 22 kan bringes inn for fylkesmann eller domstol. Det følger av barneloven §§ 34 og 44 at partene skal møte til mekling før sak blir reiset for retten eller hos fylkesmann.

I 1997 ble det meklet i 10 519 saker, hvorav 7 403 saker var etter ekteskapsloven og 2 357 saker etter barneloven. I 756 saker ble det ikke utstedt meklingsattest. Meklingsattest utstedes når partene er kommet til enighet, eller når det har vært meklet i minst 3 timer, og en av partene krever meklingsattest selv om det ikke er oppnådd enighet. Meklingsattest skal utstedes etter fire timer. I de tilfellene meklingsattest ikke er utstedt, kan dette f eks skyldes at partene flytter sammen igjen, at de heller ønsker par-terapi, eller at de ikke ønsker å fortsette prosessen mot en rettssak. Meklingsattest kan også utstedes selv om den ene part har unnlatt å møte til mekling etter gjentatte innkallinger. Det offentlige dekker mekling inntil fire timer pr sak.

Tidsbruken pr utført mekling er noe i overkant av to timer (2,1). Denne tidsbruken har holdt seg relativt konstant gjennom flere år. Tall for 1997 som er innhentet av departementet fra fylkesmennene viser at det utstedes meklingsattest etter første meklingstime i 37% av sakene, i 26% etter to timer, og 23% etter tre timer. I 14% av tilfellene velger partene å ha en fjerde time før meklingsattest utstedes. Departementet har ikke statistikk over hvor mange som kommer fram til en avtale under meklingen.

Når det gjelder den tiden foreldrene må vente fra de henvender seg til en meklingsinstans til de får første meklingstime, varierer dette noe fra sted til sted, og det er også noen variasjoner fra år til år. I 1993 da denne ordningen begynte, var det f eks 11% som hadde en ventetid på mer enn tre uker, mens i 1997 var det hele 22% som måtte vente tilsvarende lenge. I 1997 viser gjennomsnittstallene innhentet fra fylkene at i 54% av sakene går det inntil 2 uker fra begjæring om mekling til første time finner sted. I 24% av tilfellene går det to til tre uker. Ventetiden kan skyldes manglende kapasitet hos meklerne eller det kan skyldes partene selv.

I 31% av sakene ble det utstedt meklingsattest i løpet av to uker fra begjæring om mekling. Samme antall par fikk meklingsattest de neste to ukene. I 18 % av sakene gikk det fra fire til seks uker før attest ble utstedt, mens det i 20% av tilfellene gikk mer enn 6 uker fra begjæring til attest forelå.

I 64% av sakene foretas meklingen ved et familievernkontor. Sosial/helseinstitusjoner mekler i 17 % av sakene. 7% bruker advokater som mekler,  5% prester, 6% PP-tjenesten og i 1% av sakene er mekleren en privatpraktiserende psykolog.

Det vises for øvrig til Regjeringens forslag til statsbudsjett for Barne- og familiedepartementet (St prp nr 1) under kap 841 det hvert år legges fram statistikk vedrørende meklingsordningen.

Meklingsordningen har vært evaluert av Møreforskning, på oppdrag av Barne- og familiedepartementet. Prosjektet Evaluering av foreldremekling etter ny ekteskapslov er presentert i to rapporter: Ekeland, T-J. & Myklebust V. Foreldremekling. Meklarperspektivet Forskningsrapport nr 12 1996 og Foreldremekling. Brukarperspektivet Forskningsrapport nr 23 1997.

Som metode i forskningen er det benyttet spørreskjemaer og intervjuer. Data fra 456 meklinger nærmere analysert (335 etter ekteskapsloven, 100 etter barneloven som prosessforutsetning for rettssak, 21 frivillige meklinger på grunn av oppløst samboerforhold). Svarprosenten fra foreldre var 52% rett før mekling, 34% rett etter, mens 29% svarte også ett år etter meklingen hadde funnet sted.

I det følgende gjøres det kort rede for enkelte av om funnene:

• Hvem er meklerne: Meklingskorpset utgjør ca 500 meklere. Flest er ansatt ved familievernet, moderat overrepresentasjon av kvinnelige meklere, og som utdanningsbakgrunn er sosionomer overrepresentert.

• Hvem er brukerne: I utvalget er kvinnene noe overrepresentert (56%). Aldersgjennomsnitt 35 år. Samlivets lengde var 11,8 år ved ekteskapsmekling, mens ca 16 år for dem som meklet etter barneloven.

• 43% av partene hadde fremdeles felles bosted på meklingstidspunktet. Av de som hadde flyttet fra hverandre, var dette i gjennomsnitt 8 uker siden for ekteskapsmeklingene og frivillig mekling, mens tilsvarende var 65 uker for obligatorisk barnelovsmekling. Det mest typiske for de som nylig hadde flytta, var at de hadde bodd fra hverandre to uker.

• Informasjon: Informasjonsmateriell er utarbeidet av departementene (BFD/JD) til bruk i meklingssituasjonen. 90% av de som møtte til mekling hadde fått informasjon på forhånd om mekling. 79% hadde fått tilsendt brosjyren om foreldreansvar og samværsrett, 63% brosjyren om det økonomiske forholdet mellom ektefeller. Familiekontorene er flinkere enn eksterne meklere til å sende ut informasjonsmatriell forut for meklingen. Kvinner er mer informert og bedre forberedt enn mennene.

• Forventninger og motivasjon: Partene sine forventninger er i hovedsak i samsvar med intensjon og forskrift når det gjelder spørsmål om barna. 51% venter også hjelp til å få oversikt over den økonomiske situasjonen, 27% venter hjelp til å drøfte hvorfor det ble samlivsbrudd, og 19% om samlivet kan reddest. Meklerne undervurderer partene sine forventninger til meklingen - f eks mente meklerne at det var 18% av partene som hadde spesielle forventninger med hensyn til økonomi.

• 60% av de som kom til barnelovsmekling hadde gjort et bevisst valg med hensyn til valg av mekler, mens dette gjaldt i 33% av sakene generelt. 45% av alle i utvalget som kom til mekling ønsket av saken ble løst under meklingen, og 44% trodde dette var realistisk.

• Partene sin motivasjon for mekling: 57% av foreldrene sa rett før meklingen at de ville gå til mekling dersom dette var et frivillig tilbud. Av de som kom til tvungen barnelovsmekling svarte 71% at de ville ha nyttet et frivillig tilbud om mekling, mens det er 55% av de som kom til mekling etter ekteskapsloven som ville har gjort det samme.

• Tidsbruken for meklingene i undersøkelsen varierte fra 20 minutter til 735 minutter. I ekteskapslovsmeklingene hadde 55,9% kun ett frammøte, mens tilsvarende var 23% ved den obligatorisk barnelovsmekling. I gjennomsnitt hadde en ved mekling etter ekteskapsloven 1,6 frammøte, og gjennomsnitt ved mekling etter barneloven var 2,4. Mens meklingene etter ekteskapsloven i gjennomsnitt varte i 120 minutter, varte obligatorisk mekling etter barneloven i gjennomsnitt 174 minutter og frivillige meklinger etter barneloven i 198 minutter. Den gruppa foreldre som av mekler ble vurdert til å ha et så godt samarbeid at de trolig ville ha klart seg like godt uten mekling, brukte i gjennomsnitt 90 minutter i mekling, mens den gruppe foreldre som hadde et så høyt konfliktnivå at meklingen av det grunn ikke greidde å påvirke situasjonen, brukte i gjennomsnitt 189 minutter til mekling.

• Hvem møter til mekling: I 85% av sakene møter begge parter, i 9% møter bare kvinnen, og ved 4% møter bare mannen. (Ved barnelovsmeklingen møter mannen alene i 11% av tilfellene). I 2% av tilfellene i utvalget hadde partene møtt separat. Ved første frammøte møter 91%, mens det f eks er 68% ved fjerde frammøte.

Når det gjelder tema i meklingen, hvilke avtaler foreldrene gjorde, konfliktnivået, foreldrenes adferd i meklingen, foreldrenes syn på mekling og mekler, meklers nøytralitet, foreldresamarbeid etter ett år, informasjon til barna, og behov for frivillig bruk av mekling, og forskernes synspunkter og anbefalinger til oppfølging vises det til rapportene, og til de enkelte kapitlene foran.