5 Utviklingen i norsk industris konkurranseevne

• Etter en nokså sammenhengende styrking i perioden 1988 til 1994, antyder tall at industriens kostnadsmessige konkurranseevne har svekket seg noe i 1995, 1996 og 1997.

  Veksten i timelønnskostnadene i norsk industri var i perioden 1988-94 i gjennomsnitt lavere enn for handelspartnerne. Når en samtidig tar hensyn til at kronekursen svekket seg, gikk relative lønnskostnader i felles valuta ned med knappe 13 prosent fra 1988 til 1994. Fra 1994 til 1996 økte de relative timelønns­kostnadene i felles valuta med om lag 4 prosent, hvorav vel halvparten av økningen har sammenheng med at kronekursen styrket seg i 1995. Foreløpige tall indikerer at timelønnskostnadene i norsk industri økte med 4¾ prosent i 1997, som er noe høyere enn tilsvarende anslag for handelspartnerne. Med svak styrking av kronekursen fra 1996 til 1997 tyder våre beregninger på at de relative timelønnskostnadene i norsk industri regnet i felles valuta har gått noe opp fra 1996 til 1997.

  Sammenliknbare tall som foreligger for timelønte i industrien, indikerer at lønnskostnadsnivået i 1997 lå om lag 13 prosent over gjennomsnittsnivået for handelspartnerne målt i felles valuta. Dette er noe høyere enn i 1996, men klart lavere enn på slutten av 1980-tallet. Det er grunn til å tro at de samlede (inkl. både time- og månedslønte) lønnskostnadene per timeverk i norsk industri i fjor var noe høyere enn gjennomsnittet for våre handelspartnere.

  I ettertid kan industriens totale konkurranseevne et stykke på vei avleses gjennom utviklingen i markedsandelene for industriprodukter på hjemmemarkedene og eksportmarkedene. I perioden 1988-96 økte industriens markedsandeler på eksportmarkedene med knappe 10 prosent. Foreløpige tall indikerer at eksportmarkedsandelene for tradisjonelle industrivarer gikk opp med om lag 3 prosent i gjennomsnitt fra 1996 til 1997. Hjemmemarkedsandelene for tradisjonelle industrivarer har fortsatt å falle, bl.a. som følge av økt internasjonal arbeidsdeling.

I dette kapitlet ser vi på noen utvalgte indikatorer som kan belyse utviklingen i industriens konkurranseevne. I avsnitt 5.1 kommenteres utviklingen i hhv. lønnskostnader, kapitalkostnader og andre kostnader. I avsnitt 5.2 går vi nærmere inn på tall for utviklingen i produktivitet og lønnskostnader per produsert enhet. For å antyde noe om mulige nivåforskjeller i industriens kostnadsmessige konkurranseevne mellom land, omtales de totale lønnskostnadsnivåene for arbeidere i industrien i Norge og i andre land i avsnitt 5.3. For andre kostnadskomponenter er det svært vanskelig å finne brukbare tall for nivåsammenlikninger. I ettertid kan en et stykke på vei avlese industriens totale konkurranseevne ved bl.a. å se på utviklingen i markedsandeler for industriprodukter hjemme og ute, jf. omtale i avsnitt 5.4.

5.1 Indikatorer for industriens kostnadsutvikling

Tabell 5.1 gir en oversikt over enkelte indikatorer for kostnadsutviklingen i norsk industri i forhold til handelspartnerne. Det understerkes at de angitte tallseriene ikke er ment å gi noe fullstendig og presist bilde av utviklingen i den kostnadsmessige konkurranseevnen, men er ment å antyde noe om tendenser. En nærmere omtale av de enkelte kostnadskomponentene og utviklingen i disse er gitt nedenfor.

5.1.1 Lønnskostnader

Lønnskostnadene er den enkeltfaktoren som betyr mest for kostnadene i norsk industriproduksjon.

Tabell 5.2 viser øverst utviklingen siden 1980 i lønnskostnader per time i norsk industri sammenliknet med våre viktigste handelspartnere. Ved å ta hensyn til endringer i valutakursen, kommer en fram til endringer i relative timelønnskostnader i felles valuta. Tallene gir imidlertid ikke uten videre uttrykk for en enkel årsaks-virknings- sammenheng. For eksempel vil en svekkelse av den norske kronen kunne påvirke prisstigningen, som i neste omgang kan påvirke lønnsveksten 2 .

De internasjonale tallene for timelønnskostnader for årene 1980 t.o.m. 1996 i tabell 5.2 er noe revidert i forhold til tallene som ble gjengitt i den forrige rapporten fra Beregningsutvalget ( NOU 1997:24). I tillegg er det visse revisjoner i vektene som benyttes ved sammenveiing av tall for handelspartnerne. Hovedtrekkene i utviklingen for de relative lønnskostnadene er imidlertid fortsatt de samme som ble lagt til grunn i den forrige rapporten.

I årene 1989-1994 økte timelønnskostnadene i norsk industri i gjennomsnitt mindre enn hos handelspartnerne, mens økningen var sterkere gjennom størstedelen av 80-tallet. Fra 1988 til 1994 gikk relative timelønnskostnader i felles valuta ned med knapt 13 prosent. Fra 1994 til 1996 økte de relative timelønnskostnadene i felles valuta med om lag 4 prosent, hvorav vel halvparten kan tilskrives en styrket kronekurs.

Fra 1996 til 1997 kan veksten i timelønnskostnadene i norsk industri anslås til 4¾ prosent, hvorav ½ prosentpoeng har sammenheng med en anslått økning i sykefraværet. Timelønnskostnadene hos gjennomsnittet av våre viktigste handelspartnere er i samme periode anslått å ha økt med 3½ prosent. I anslaget for handelspartnerne har en forutsatt at de indirekte lønnskostnadene (arbeidsgiveravgift, faktiske og beregnede pensjonsutgifter) øker prosentvis like mye som de direkte lønnskostnadene 3 . Kronekursen målt ved industriens effektive valutakurs, jf. vedlegg 6, styrket seg med 0,5 prosent fra 1996 til 1997. Regnet i felles valuta kan dermed de relative timelønnskostnadene i 1997 ha gått noe opp fra året før.

Utviklingen i enkeltvalutaer kan avvike betydelig fra industriens effektive valutakurs. Dette innebærer bl.a. at et veid gjennomsnitt ikke gir et fullstendig uttrykk for den endringen i konkurransesituasjonen de enkelte bransjene står ovenfor. Tabell 7.5 i vedlegg 7 viser utviklingen i timelønnskostnader i industrien i lokal valuta og i norske kroner i de enkelte landene som inngår i beregningen.

5.1.2 Kapitalkostnader

Ved siden av lønnskostnadene er kostnadene ved bruk av kapital viktig for industrien. Det er enda vanskeligere å finne enkle, sammenliknbare tall her enn for lønnskostnadene. Tabell 5.3 gir imidlertid en framstilling av to indikatorer som kan antyde noe om utviklingen.

I teorien er det den såkalte brukerprisen på kapital som gjenspeiler kapitalkostnadene. Brukerprisen tar hensyn til markedsprisen på kapitalutstyret, kostnadene ved å binde kapital i bedriften (renten), kapitalslitet og reglene for bedrifts- og kapitalbeskatning. Brukerprisen på kapital er vanskelig å måle i praksis, men en har data for enkelte viktige komponenter i brukerprisen som f eks. renter og pris på nytt kapitalutstyr. Det er i prinsippet også mulig å beregne virkninger av skattereglene på brukerprisen.

I lys av den tettere integrasjonen i de internasjonale kapitalmarkedene og at reguleringene av kapitalbevegelser over landegrensene i all hovedsak er tatt bort, er det mindre grunn til å vente at kostnadene for bedriftene ved å ta opp lån skal være vesentlig annerledes i Norge enn i andre land. Likevel er det en klar tendens til at mange bedrifter låner mest i nasjonal valuta. Dette gjelder særlig små og mellomstore bedrifter som produserer for hjemmemarkedene, hvor tilbud av kreditt forutsetter god lokal kunnskap om marked og aktører. Det kan også være rasjonelt å ha gjeld i nasjonal valuta siden andre kostnader og inntekter er i nasjonal valuta. Også slike bedrifter vil imidlertid møte internasjonal konkurranse. Det kan derfor være relevant å sammenlikne lånekostnadene i norske kroner med lånekostnadene for gjennomsnittet av våre handelspartnere. I så fall må en også korrigere for endringer i verdien på den norske kronen i forhold til valutaene til våre handelspartnere.

Som det framgår av tabell 5.3, har det for kortsiktige pengemarkedsrenter vært forholdsvis store variasjoner fra år til år i rentedifferansen korrigert for valutakursendringer. På grunn av uroen i det norske pengemarkedet før kronen begynte å flyte i desember 1992, var forskjellen særlig stor i Norges disfavør i 1992. Hittil på 1990-tallet har det i de fleste årene vært billigere, eller like billig, å låne i norske kroner som i gjennomsnittet av handelspartnernes valutaer.

Et problem med rentetallene som her er brukt, er at det er usikkert hvor relevante kortsiktige pengemarkedsrenter er for bedriftenes lånekostnader. For det første låner bedriftene i liten grad direkte i pengemarkedet. For det andre foregår en stor del av opplåningen både i Norge og andre land med lengre rentebindingstid enn dette. Graden av rentebinding kan også variere mellom land. Et tredje forhold er at den indikatoren som er stilt opp i tabellen ikke tar hensyn til forskjeller i skattesystemene mellom land, som også er viktig for å vurdere bedriftenes kapitalkostnader. Et fjerde forbehold er at bedriftenes valg mellom lån i ulike valutaer må tas under usikkerhet om framtidige endringer i valutakurs og renter. Kostnadene ved å låne i norske kroner eller i handelspartnernes valuta kan oppfattes ulikt når lånet tas opp og i ettertid.

Kostnaden ved bruk av kapital påvirkes også av prisutviklingen på selve kapitalutstyret. For å få med dette momentet, har tabell 5.3 også en tallserie for prisutviklingen på industriens investeringer i forhold til den vi kan beregne for handelspartnerne. Disse tallene kan nok i større grad enn lønnskostnadene påvirkes av mer tilfeldige forhold. Men som vi ser, viser den mye av den samme utviklingstendensen som tallene for lønnskostnadene. Dette kan ha sammenheng med bl.a. at prisnivået for investeringer til dels avhenger av lønningene. Lønnskostnadene, direkte og indirekte gjennom produktinnsatsen, utgjør knapt 1/3 av investeringskostnadene til kjøperverdi.

5.1.3 Andre kostnader

Industriens kostnadssituasjon påvirkes i tillegg til lønnsnivå og kapitalkostnader av prisen på andre innsatsfaktorer. Særlig er energikostnader, spesielt knyttet til elektrisk kraft, av stor betydning for konkurranseevnen for viktige deler av norsk industri, jf. nærmere omtale i boks 5.1. Fra tabell 5.4 ser vi at elektrisitetskostnadene i Norge er vesentlig lavere enn hos handelspartnerne. Prisforskjellen ble klart redusert i perioden 1980-1988, mens den økte fram til 1993. Fra 1993 til 1995 har prisforskjellen blitt noe redusert igjen.

Tallene for utvikling i lønnskostnadene for industrien sier indirekte også noe om kostnadsutviklingen for de innsatsfaktorene som kjøpes i Norge. Det skyldes at lønnsutviklingen i industrien gjerne setter et visst mønster for andre næringer og dermed for prisene på de varene og tjenestene de leverer til industrien selv.

For å utfylle dette bildet har tabell 5.5 også en framstilling av hvordan det generelle prisnivået i Norge utvikler seg i forhold til utlandet. Som indikator har en benyttet tall for konsumpriser i Norge og hos handelspartnerne, i mangel av brukbare pristall for leveranser til bedriftene. Over tid kan en imidlertid regne med at det er en viss parallellitet i prisutviklingen.

Et annet argument for å benytte denne tallserien er den sterke vekt som legges på tall for konsumprisstigningen i det enkelte land og i finansmarkedene. Denne kan få direkte virkning for rente- og valuta­forhold og kan dermed bety mye for industrien. Vel så viktig er kanskje hva den betyr for oppfatninger om stabilitet og framtidsmuligheter i det enkelte land. At Norge gjennom flere år har stabil konsumprisstigning, lavere eller på linje med omverdenen, kan i seg selv innebære en styrking av norsk industris konkurranseposisjon. Med unntak av 1997, reflekterer tallene i tabellen en slik gunstig utvikling helt siden 1989.

5.2 Produktivitet og kostnader per produsert enhet

En bestemt utvikling i timelønnskostnadene kan motvirkes av utviklingen i arbeidsproduktiviteten, dvs. bruttoproduktet per timeverk. Hvis en både tar hensyn til timelønnskostnader og produktivitet får en lønns­kostnader per produsert enhet som er vist i tabell 5.6.

De internasjonale anslagene for lønnskostnader og produktivitet, som inngår i både tabell 5.2 og 5.6, bygger i hovedsak på anslag fra OECD, DRI 4 og enkelte nasjonale kilder. Usikkerheten i anslagene, både de utenlandske og de norske, er stor. Særlig gjelder dette anslagene for produktiviteten.

Usikkerheten i produktivitetstallene er i hovedsak knyttet til tre forhold. For det første er det betydelige metodiske problemer knyttet til målingen av produktivitet. Oppdateringsrutinene for nasjonalregnskapsstatistikken og metoder for bl.a. deflatering ser ut til å variere mellom ulike lands nasjonalregnskapsstati­stikker, slik at det er vanskelig å finne gode sammenliknbare tall. Tilgjengelige tall viser bl.a. at siden 1970 har bruttoproduktet i norsk industri målt i verdi, i grove trekk utviklet seg parallelt med bruttoproduktet i industrien hos våre handelspartnere. Målt i faste priser har imidlertid bruttoproduktet i norsk industri utviklet seg betydelig svakere enn i industrien hos våre handelspartnere. Den systematiske ulike utviklingen i bruttoproduktet målt i faste og løpende priser kan tyde på at deflateringsmetoden i de norske tallene er forskjellig fra metoden som er benyttet i tallene for handelspartnerne. Siden det er bruttoproduktet i faste priser som inngår i beregningen av produktivitet, vil ulik deflateringsmetode slå direkte ut i ulik produktivitetsutvikling.

Videre er det en tendens til betydelige revisjoner i produktivitetstallene i ettertid. I de foreløpige regnskapene bygger produksjonsutviklingen på korttidsindikatorer som produksjonsindeksen. Denne indeksen måler den samlede produksjonen, og en får dermed ikke korrigert for bidragene fra utviklingen i produktinnsatsen før senere regnskap foreligger.

For det andre kan tallene for gjennomsnittlig produktivitet i industrien gi et misvisende bilde dersom en ønsker å sammenlikne produktivitetsutviklingen mellom land som har store forskjeller i industristruktur. Det synes imidlertid ikke som om dette er noen sentral faktor bak den svake norske produktivitetsutviklingen.

Det tredje problemet med produktivitetsmålet har sammenheng med at tallene blir påvirket av kortsiktige konjunkturelle svingninger som ikke er sammenfallende med de underliggende tendensene.

Statistikken som foreligger viser at produktiviteten i norsk industri målt i forhold til gjennomsnittet av våre handelspartnere gikk ned med 11 prosent fra 1988 til 1994. Med et fall i relative timelønnskostnadene i felles valuta på knappe 13 prosent, gikk dermed RLPE ifølge reviderte tall ned med 2 prosent fra 1988 til 1994. Både i 1995 og 1996 økte RLPE. I 1996 utgjorde økningen i RLPE ifølge foreløpige tall 2,3 prosent, hvorav en svekkelse i relativ produktivitet sto for 1,8 prosentpoeng. Måleproblemene knyttet til produktivitetstallene tilsier at deler av svekkelsen i relativ produktivitet siden 1988 ikke er reell, jf. også nærmere redegjørelse i Beregningsutvalgets rapport: NOU 1996:4.

5.3 Sammenlikning av nivåer på arbeidskraftkostnader i industrien i norge og andre land 5 )

Lønnskostnadene består av lønn per faktisk arbeidet time, lønn for ikke-arbeidet tid (f eks under sykdom, feriepenger etc.) og andre indirekte personalkostnader som arbeidsgiveravgifter, pensjonsutgifter osv. og som knytter seg til bruken av arbeidskraft. Beregningsutvalget vil understreke at en rangering av nivåtall for lønnskostnader mellom land isolert sett ikke sier noe om konkurranseevnen.

Anslått nivå for timelønte i norsk industri ligger knapt 13 prosent høyere enn gjennomsnittet for våre handelspartnere for året 1997. Dette er noe høyere enn i 1996, men klart lavere enn på slutten av 1980-årene. Det er grunn til å tro at det samlede lønnskostnadsnivået per timeverk i norsk industri (både for timelønte og månedslønte) i fjor var noe høyere enn gjennomsnittet for våre handelspartnere. Både som følge av ulik lønnsvekst og endrede valutakurser har det relative nivået variert over tid. For utviklingen de senere år vises det til vedlegg 5.

Det er store forskjeller mellom land. Fra 1988 har disse forskjellene blitt mindre. I forhold til 17 andre land i tabell 5.1 i vedlegg 5, er det bare Tyskland-vest og Sveits som har høyere gjennomsnittskostnader enn Norge i 1997, men avstanden til Norge har blitt mindre, spesielt i 1997. På grunn av høy dollarkurs har USA og Canada et langt høyere nivå i 1997 enn i 1996. Det samme gjelder pundkursen og Storbritannia. Norge har tapt kostnadsmessig i forhold til alle de andre nordiske landene i 1997.

Strukturen på timelønnskostnadene varierer sterkt fra land til land. Noen land har forholdsvis høye faktiske lønninger per arbeidet time og lavere indirekte personalkostnader, mens andre land har lave faktiske lønninger per arbeidet time og høyere indirekte personalkostnader. Tabell 5.2 i vedlegg 5 viser faktisk lønn per arbeidet time og totale indirekte personalkostnader for 1996. Mens tre land (Danmark, Sveits og Vest-Tyskland) hadde høyere lønn per arbeidet time enn Norge, hadde 10 land høyere indirekte personalkostnader per arbeidet time målt i norske kroner.

Med det statistiske grunnlaget som foreligger er det i dag bare mulig å foreta internasjonale nivåsammenligninger av tilstrekkelig kvalitet for de totale lønnskostnadene per arbeidet time for timelønte i industrien. I en mere fullstendig sammenligning, måtte man også ha trukket inn månedslønte, men sammenlignbare tall finnes ikke. Mot slutten av dette avsnittet drøftes likevel mulige nivåforskjeller, dersom månedslønte hadde vært med i sammenligningen.

For de samlede lønnskostnadene, medregnet funksjonærene mener utvalget at tall for enkelte land innenfor EU-området, peker i retning av at Norge er noe over gjennomsnittet for våre viktigste handelspartnere for 1997.

Utvalget henviser til vedlegg 5 for nærmere drøfting av lønnskostnadene med tabeller.

Kilde: Det tekniske beregningsutvalget

5.4 Markedsandeler på hjemme- og eksportmarkedene

I ettertid kan en et stykke på vei avlese industriens totale konkurranseevne ved å se på utviklingen i markedsandeler ute og hjemme. Grunnlaget for dette er utdypet i boks 5.3.

Siden den økonomiske utviklingen er kjennetegnet ved økt internasjonal spesialisering, vil hjemmemarkedsandelene falle trendmessig i alle land. Norske hjemmemarkedsandeler bør derfor sammenliknes med hjemmemarkedsandelene hos handelspartnerne, jf. figur 5.2, som viser at vi over tid har hatt et noe mindre fall i hjemmemarkedsandelene enn handelspartnerne. Avvik i enkeltår kan ha sammenheng med at konjunkturutviklingen ikke er i fase i Norge og hos handelspartnerne. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall falt hjemmemarkedsandelene for samtlige industrivarer fra 1996 til 1997, som til en viss grad hadde sammenheng med oppgang i investeringene. I tillegg økte eksporten i 1997 for de fleste varene.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, OECD og Finansdepartementet.

1. Utenom skip og plattformer.

2. Tekstil og bekledningsvarer, trevarer, kjemiske og mineralske produkter, andre verkstedsprodukter.

3. Treforedling, kjemisk råvarer, raffinerte oljeprodukter, metaller, bergverkprodukter.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figur 5.3 viser hjemmemarkedsandeler for enkelte grupper av industrivarer. Produsenter av metaller, kjemiske og mineralske produkter og treforedlingsprodukter har hatt de største tapene av markedsandeler siden 1988, jf. også tabell 7.4 i vedlegg 7.

Til forskjell fra hjemmemarkedsandelene, tilsier økt internasjonal handel ingen tilsvarende trend i markedsandelene for eksport 6 . Utviklingen i eksportmarkedsandelene bør imidlertid tolkes med stor varsomhet. Endringene i eksportmarkedsandelene blir målt ved å sammenlikne eksportveksten av tradisjonelle industrivarer med veksten i den samlede vareimporten hos våre handelspartnere. Forskyvninger i sammensetningen av norsk industris eksport i forhold til handelspartnernes vareimport vil kunne gi endringer i den samlede eksportmarkedsandelen uten at det behøver å være endringer i markedsandelene for undergrupper av industrivarer. Tolkningsproblemet forsterkes når en måler utviklingen i markedsandeler for undergrupper av industrivarer med endringen i den samlede vareimporten hos handelspartnerne som indikator for markedsvekst.

Eksportmarkedsandelen for norsk industri i alt var relativt stabil i perioden fra 1986 til 1992, etter en klar nedgang i første halvdel av 1980-årene, jf. figur 5.4. I 1993 og 1994 økte imidlertid markedsandelen betydelig, mens den falt noe igjen fra 1994 til 1995. Den målte økningen i 1993 og trolig dels 1994 må ses i sammenheng med omlegging av statistikkgrunnlaget i EU i forbindelse med opprettelsen av det indre markedet, og kan være misvisende, se rapport 1995:2. Hovedforklaringen på økningen antas likevel å være den internasjonale konjunkturoppgangen, der norske markedsandeler gjerne øker i en tidlig fase. Også reduksjon i enkelte viktige eksportmarkedspriser i forhold til konkurrerende produkter gjennom flere år har trolig bidratt. Nedgangen i markedsandelen i 1995 må ses i sammenheng med avmatningen av aktivitetsveksten hos våre viktigste handelspartnere og med at norske eksportrettede industrinæringer produserer varer som typisk blir etterspurt tidlig i en konjunkturfase. Fra 1995 til 1996 økte eksportmarkedsandelen for tradisjonelle industrivarer noe igjen. Først og fremst var det markedsandelen for verkstedprodukter som økte, noe som må ses i sammenheng med at eksporten for denne gruppen av industriprodukter økte markert til land som ikke tilhører kjernen av Norges tradisjonelt viktigste handelspartnere.

Foreløpige tall for 1997 indikerer en vekst i eksportmarkedsandelen for tradisjonelle industrivarer i alt på om lag 3 prosent, og en vekst i markedsandelen for verkstedprodukter på 3½ prosent.

Kilde: Statistisk sentralbyrå