6 Økonomiske utsikter

6.1 Internasjonal økonomi

• Etter svak utvikling i 1996 tok aktivitetsveksten for handelspartnerne seg opp i 1997, og det er utsikter til at veksten i år blir om lag som i fjor. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til vekst­utsiktene, bl.a. som følge av at det er vanskelig å anslå konsekvensene og varigheten av krisen i en del asiatiske land. Etter at arbeidsledigheten både for gjennomsnittet av handelspartnerne og i EU holdt seg på et høyt nivå i 1996, falt den noe i 1997, og den ventes å gå ytterligere noe ned i år. Inflasjonen blant Norges viktigste handelspartnere har fortsatt å holde seg på et lavt nivå, og det ventes svakt stigende men lav prisstigning også det neste året.

Etter et økonomisk oppsving i 1994 og første halvdel av 1995 har det vært relativt svak vekst i europeisk økonomi. Veksttakten tok seg imidlertid opp i løpet av fjoråret. Det er først og fremst de store økonomiene på kontinentet, Tyskland, Frankrike og Italia, som har hatt svak aktivitetsvekst, mens Storbritannia, de fleste nordiske landene og enkelte mindre europeiske land har hatt god vekst. I andre halvår i fjor var det imidlertid flere tegn til at oppgangen i de store kontinentaleuropeiske landene er i ferd med å festne seg. USA hadde i fjor sitt sjette år på rad med solid vekst, og veksttakten var den høyeste i den inneværende oppgangsperioden. Japan har hatt svak økonomisk utvikling siden 1992, med unntak av 1996, da en svært ekspansiv finanspolitikk bidro til sterk vekst. En stram finanspolitikk og den økonomiske krisen i Asia bidro til at veksten i Japan i 1997 ble svært lav.

Veksten i bruttonasjonalproduktet (BNP) for gjennomsnittet av EU-landene anslås til 2½ prosent fra 1996 til 1997, som er en økning på ¾ prosentpoeng fra året før. Hos gjennomsnittet av våre viktigste handelspartnere gikk veksttakten i BNP opp fra 2 prosent i 1996 til anslagsvis 2¾ pst. i fjor. Prognoser fra bl.a. OECD, IMF og nasjonale myndigheter indikerer at BNP-veksten for gjennomsnittet av Norges viktigste handelspartnere i 1998 vil bli om lag som i 1997. Veksttakten for gjennomsnittet av EU-landene kan øke noe, særlig p.g.a. forventet høyere veksttakt i Tyskland, Frankrike og Italia. Svekkelsen av bl.a. japanske yen og tyske mark i forhold til amerikanske dollar og britiske pund de siste par årene bidrar isolert sett til økt økonomisk aktivitet i Kontinental-Europa og Japan. Krisen i flere asiatiske land (jf. nærmere omtale nedenfor) kan imidlertid bidra til klart svakere vekst i Japan og kan også svekke veksten i Europa og USA noe. Vekstutsiktene er beheftet med stor usikkerhet bl.a. som følge av at det er vanskelig å anslå konsekvensene og varigheten av krisen i Asia.

Arbeidsledigheten både for gjennomsnittet av våre viktigste handelspartnere og blant EU-landene gikk svakt ned fra 1996 til 1997, til hhv. 9 og 11¼ pst. Sett på bakgrunn av at det ventes noe sterkere aktivitetsvekst i 1998 enn i fjor, kan det ligge an til en svak reduksjon i ledigheten i de fleste land i Europa i 1998.

Etter et lavt nivå både i 1994 og 1995, gikk prisstigningen hos Norges viktigste handelspartnere ned til et enda lavere nivå i 1996 og 1997. Prisstigningen ventes å holde seg lav i de nærmeste årene. For gjennomsnittet av våre viktigste handelspartnere og for EU-landene utgjorde veksten i konsumprisene i fjor hhv. 1,8 og 2,1 prosent. I Kontinental-Europa og Japan bidrar betydelig ledig produksjonskapasitet til å holde prisstigningen nede. I USA og Storbritannia, der kapasitetsutnyttingen er relativt høy, bidrar bl.a. styrkingen av valutaene til å dempe inflasjonen.

De siste års finanspolitiske innstramminger har bidratt til å redusere budsjettunderskuddene. Målt som andel av BNP falt budsjettunderskuddene for EU-landene samlet fra 4,3 prosent av BNP i 1996 til 2,7 prosent i 1997. Det ventes en ytterligere generell styrking av EU-landenes budsjetter i årene framover. I USA er budsjettunderskuddet tilnærmet eliminert.

Det var til dels betydelige bevegelser i de internasjonale valutamarkedene gjennom fjoråret. Målt mot tyske mark styrket dollaren seg med 22 pst. fra årsskiftet fram til 6. august, svekket seg fram til begynnelsen av november og styrket seg deretter noe igjen. I forhold til japanske yen styrket amerikanske dollar seg med om lag 15 prosent fram til 30. april i fjor. Utviklingen ble reversert i løpet av mai, men styrkingen har deretter fortsatt. Bakgrunnen for den kraftige korreksjonen i mai var trolig det økende amerikanske handelsunderskuddet med Japan, som utløste spekulasjoner om japanske renteøkninger og valutaintervensjoner. Ved utgangen av fjoråret var dollaren målt mot japanske yen og tyske mark hhv. 13 og 17 prosent sterkere enn ved inngangen til året. I forhold til japanske yen var dollaren på sitt høyeste på fem år. I løpet av de siste tre årene har det vært en klar svekkelse av yen og tyske mark. Dette kan bl.a. tilskrives en ekspansiv pengepolitikk, som har gitt vesentlig lavere pengemarkedsrenter i Japan og Tyskland enn i USA.

I det europeiske valutamarkedet har de tradisjonelt svakere valutaene styrket seg overfor tyske mark de siste årene. I fjor gjaldt dette særlig britiske pund. Svenske kroner, som styrket seg betydelig gjennom 1995 og 1996, har vært mer stabil det siste året. Styrkingen av bl.a. amerikanske dollar og britiske pund mot sentraleuropeiske valutaer og japanske yen de siste par årene har bedret grunnlaget for en mer balansert vekst i internasjonal økonomi.

I 1997 og hittil i 1998 har det vært betydelig uro i finans- og valutamarkedene i Sørøst-Asia. En finansielle krise startet i Thailand våren 1997 og spredte seg raskt til Filippinene, Malaysia og Indonesia. Bakgrunnen var bl.a. at disse landene hadde fått sterkt svekket utenriksøkonomi. Styrkingen av amerikanske dollar har forsterket problemene i utenriksøkonomien, p.g.a. valutaenes nære tilknytning til dollar. I annet halvår 1997 måtte disse landene gi opp sin politikk med stabilitet i valutakursene mot amerikanske dollar. Også andre land er blitt berørt, og det er bare Hong Kong og (fastlands-) Kina i denne regionen som fortsatt opprettholder stabilitet i valutakursene. I november spredte den økonomiske krisen seg til Sør-Korea, verdens 11. største økonomi. Verdien av den koreanske valutaen ble om lag halvert i løpet av de to siste månedene i fjor, og børsverdien kom tilbake til nivået fra ti år tilbake. Aksjekursene i Japan har vist en svak utvikling med et fall på om lag 25 prosent siden sommeren 1997. Børsene i de andre ledende industrilandene i Europa og Amerika har vist relativt store svingninger, men ligger fortsatt på et historisk høyt nivå.

Foreløpige beregninger fra IMF antyder bare mindre nedjusteringer (i forhold til IMFs anslag i oktober), av BNP-veksten for Norges viktigste handelspartnere i 1998 som følge av krisen i de asiatiske landene. Unntaket er Japan, der veksten i BNP fra 1997 til 1998 er nedjustert med 1 prosentpoeng.

Utformingen av pengepolitikken internasjonalt har i stor grad avspeilet forskjeller i konjunktursituasjonen mellom de enkelte landene. I løpet av det siste året har det i USA, Japan og Tyskland vært små endringer i pengepolitikken og i de kortsiktige rentene. Tyske og japanske renter har hovedsakelig ligget i overkant av hhv. 3 og ½ prosent. Etter at den tyske sentralbanken satte opp reporenten i begynnelsen av oktober med ¼ prosentpoeng, økte pengemarkedsrenten til om lag 3¾ prosent. Amerikanske 3-måneders renter har vært om lag 5¾ prosent etter at Federal Reserve satte opp signalrenten med ¼ prosentpoeng i slutten av mars. De kortsiktige rentene i de kontinental-europeiske landene har i grove trekk fulgt utviklingen i Tyskland. I Storbritannia og Irland har rentene økt gradvis. For å motvirke inflasjonsrisikoen er signalrenten i Storbritannia hevet 5 ganger med til sammen 1¼ prosentpoeng. I Sverige hvor en også styrer etter et inflasjonsmål, har det også vært en oppgang i pengemarkedsrentene. Riksbanken satte sist opp signalrenten med ¼ prosentpoeng 10. desember 1997. Den tyske renteoppgangen i oktober ble etterfulgt av renteøkninger i flere av de andre landene i den europeiske valutakursmekanismen (ERM), men ikke i de EU-landene som fra før hadde høyest rente. Tilpasningen må ses i sammenheng med den planlagte gjennomføringen av den økonomiske og monetære union (ØMU), som medfører en felles valuta med et felles rentenivå i medlemslandene fra 1. januar 1999.

De lange rentene i USA svingte mellom 6 og 7 prosent gjennom fjoråret, men har nå falt og ligger på et historisk lavt nivå på rundt 5½ prosent. Utviklingen i det siste har bl.a. blitt påvirket av at sentralbanksjefen har gitt uttrykk for at det kan være en viss fare for en deflatorisk utvikling. De europeiske rentene har utviklet seg relativt parallelt med den amerikanske obligasjonsrenten. Den tyske obligasjonsrenten ligger nå om lag ½ prosentpoeng lavere enn den amerikanske. Forskjellen gjenspeiler bl.a. den ulike konjunktur­situasjonen og antatt inflasjon i de to landene. Renten i Japan falt noe gjennom fjoråret og ligger nå på 1¾ prosent, som er det laveste nivået som er registrert i noe land de siste 50 årene.

6.2 Norsk økonomi

• Norsk økonomi er nå på vei inn i det sjette året på rad med markert økonomisk vekst. Bruttonasjonalproduktet (BNP) i Fastlands-Norge er ventet å øke med rundt tre prosent i år, som er noe lavere enn i fjor. Det ligger an til fortsatt økt sysselsetting og nedgang i arbeidsledigheten.

Norsk økonomi ser fremdeles ut til å være i en situasjon med høy økonomisk vekst, etter nærmere fem år hvor veksten i Fastlands-Norges BNP har vært høyere enn gjennomsnittet i de tyve siste årene. Målt i faste priser er BNP i Fastlands-Norge ventet å øke med rundt 3 prosent i år, mot om lag 3 1/2 prosent i 1997 og 3,7 prosent i 1996. Aktivitetsveksten har ført til en vedvarende oppgang i sysselsettingen, og antall registrerte arbeidsledige har falt med 38 prosent fra 1993 til 1997. Styrken og varigheten i konjunkturoppgangen må delvis ses på bakgrunn av det sterke økonomiske tilbakeslaget på slutten av 1980-tallet. Således nådde ikke antall sysselsatte toppnivået fra 1987 før i 1996.

Aktivitetsveksten i 1997 ser ut til å ha vært noe sterkere enn det Finansdepartementet, Norges Bank og Statistisk sentralbyrå (SSB) anslo for vel et år siden (gjengitt i tilsvarende rapport fra Beregningsutvalget i 1997). I likhet med deres siste prognoser for 1998, var de tre institusjonenes anslag for det kommende året (1997) også dengang forholdsvis samstemte. Veksten i sysselsettingen ser ut til å ha blitt klart sterkere enn anslått. Arbeidsledigheten ble antatt å gå ned med 0,4 prosentpoeng, mens nedgangen ser ut til å ha vært om lag 0,7 prosentpoeng. Veksten i BNP Fastlands-Norge ser ut til å ha blitt undervurdert med 0,5-1 prosentpoeng, noe som i stor grad er en følge av at veksten i petroleumsinvesteringene ble langt sterkere enn det en anslo for ett år siden.

Så langt har det i stor grad vært utviklingen i konsumet i husholdningene,tradisjonell vareeksport og private fastlandsinvesteringer som har vært drivkreftene bak konjunkturoppgangen. Etterspørselsimpulsene fra offentlig forvaltning var moderate i den første fasen, men har i de to siste årene klart bidratt til den fortsatte oppgangen. Etter i tre år å ha bidratt til å dempe veksten i norsk økonomi, var det i 1997 kraftige vekstbidrag fra utviklingen i petroleumssektorens investeringer.

Den markerte produksjonsveksten i Fastlands-Norge har bidratt til at antall sysselsatte steg med om lag 190 000 personer fra 1992 til 1997. Ifølge nasjonalregnskapet økte sysselsettingen fra 1995 til 1996 med 53 200 personer, mens økningen i fjor ser ut til å ha vært noe over 60 000 personer. Ifølge arbeidskraftsundersøkelsen (AKU) falt arbeidsledigheten med om lag 0,5 prosentpoeng i årene 1994, 1995 og 1996 1 . I 1997 ser arbeidsledigheten (AKU) ut til å ha falt med hele 0,7 prosentpoeng. Utviklingen i tallet på helt ledige registrert ved arbeidskontorene viser om lag den samme utviklingen, men med noe mindre nedgang i de to første årene og litt større i de to siste. I de tre siste årene er også antall personer på arbeidsmarkedstiltak blitt markert redusert, slik at nedgangen i bruttoledigheten (summen av registrerte ledige og personer på tiltak) er enda sterkere.

Forutsatt uendrede yrkesfrekvenser etter utdanning, kjønn og alder, har utviklingen i befolkningens sammensetning og størrelse i de senere årene tilsagt en årlig økning i tilbudet av arbeidskraft på 10-15 000 personer. Etter at yrkesfrekvensene gjennom perioden 1988 til 1993 stort sett ble redusert, har de deretter gjennomgående økt. Arbeidstilbudet målt som summen av sysselsatte ifølge nasjonalregnskapet og antall arbeidsledige ifølge AKU økte som årsgjennomsnitt med om lag 16 000 personer i 1994 og 35 000 i 1995 2 . I 1996 var økningen i arbeidsstyrken 44 000 personer, mens økningen i 1997 ser ut til å ha vært om lag 50 000 personer.

Oppgangen i norsk økonomi ble i utgangspunktet møtt av en forholdsvis stram finanspolitikk, i hovedsak gjennom en lav utgiftsvekst. Målt ved den olje-, rente- og aktivitetskorrigerte indikatoren for balansen i statsbudsjettet, tilsvarte innstrammingen i 1994 og 1995 i underkant av 2 prosent av BNP i Fastlands-Norge og om lag 1,5 prosent i 1996. For 1997 kan innstrammingen målt på denne måten anslås til 0,5 prosent.

Målt mot ECU styrket kursen på norske kroner seg gjennom 1995 og 1996, blant annet fordi norske pengemarkedsrenter ble mindre redusert enn tilsvarende ECU-renter. Fra oktober 1996 ble kronen utsatt for et betydelig appresieringspress og Norges Bank solgte norske kroner for store beløp. For å motvirke kapitalinngangen satte Norges Bank ned sine renter overfor private banker i november 1996 og i januar i fjor. I forbindelse med den siste rentenedgangen ble det også varslet at Norges Bank i en periode ikke ville intervenere i valutamarkedet i noen vesentlig grad. Kronekursen styrket seg deretter enda noen uker og i månedsskiftet januar/februar lå verdien av norske kroner målt mot ECU 6,6 prosent over gjennomsnittet i 1996. I det påfølgende halve året svekket kronekursen seg med vel 7 prosent. Den 17. juni i fjor erklærte Norges Bank at den igjen ville kunne intervenere i valutamarkedet for å dempe kortsiktige svingninger i kronens verdi. Verdien av kronen har imidlertid fort­satt å svinge. 16. juli satte Norges Bank opp sine signalrenter med 0,25 prosentpoeng. Gjennom 3. kvartal ble kronen styrket med om lag 5 prosent. Deretter har man igjen hatt en svekkelse, slik at kronens verdi mot ECU ved inngangen til 1998 lå 1,4 prosent over gjennomsnittet i 1996. Som årsgjennomsnitt styrket kronen seg fra 1996 til 1997 med 2,2 prosent i forhold til ECU.

Pengemarkedsrentene har falt markert fra slutten av 1994 til og med 2. kvartal 1997, da 3-månedersrenten lå 3,3 prosentpoeng under nivået i 4. kvartal 1994. En viss økning i pengemarkedsrentene i ECU-området og hevingen av Norges Banks signalrenter har bidratt til at de norske pengemarkedsrentene økte litt fra 2. til 3. kvartal i fjor. Renten i de private finansinstitusjonene har i stor grad fulgt nedgangen i pengemarkedsrentene. Ved utgangen av 3. kvartal 1997 lå husholdningenes gjennomsnittlige lånerente i private finansinstitusjoner anslagsvis på rundt 6,1 prosent, en nedgang på om lag 3 prosentpoeng fra nivået ved inngangen til 1994.

Prognosene fra Finansdepartementet, Norges Bank og Statistisk sentralbyrå (SSB) for den økonomiske utviklingen i 1998 er forholdsvis samstemte. Forskjellene i de siste prognosene for 1998 er i hovedsak at Finansdepartementet og Norges Bank ser for seg en noe høyere privat konsumvekst enn SSB. Dette, sammen med lavere importanslag, medfører at de anslår en noe sterkere aktivitetsutvikling i Fastlands-Norge enn SSB.

Både Norges Bank, Finansdepartementet og SSB venter en forholdsvis høy vekst i BNP Fastlands-Norge i år, men likevel noe lavere enn i fjor. Det sterkeste vekstbidraget i 1998 vil trolig komme fra husholdningenes forbruk, som er ventet å øke i om lag samme størrelsesorden som i fjor. Det er ventet en forholdsvis høy vekst i husholdningenes inntekter i 1998, blant annet på grunn av forholdsvis høy sysselsettingsvekst og en markert økning i offentlige stønader. Økningen i husholdningenes forbruk er ventet å følge inntektsutviklingen eller bli litt lavere, slik at spareraten holder seg om lag uendret eller øker litt fra 1997 til 1998.

I prognosene reduseres veksten i tradisjonell vareeksport noe fra 1997 til 1998, men gir likevel et markert bidrag til produksjonsoppgangen. Investeringsveksten i petroleumsvirksomheten er derimot ventet å bli kraftig redusert, og ikke gi noe vekstbidrag av betydning i år. Basert på tidligere erfaringer er dette imidlertid et området hvor det er knyttet betydelig usikkerhet. Veksten i boliginvesteringene og næringslivsinvesteringene i Fastlands-Norge ser ut til å kunne bli om lag uendret fra i fjor. Også veksten i offentlig forbruk vil trolig holde seg om lag på nivå med fjoråret, mens utviklingen i de kommunale investeringene kan komme til å gi et markert negativt vekstbidrag i 1998.

Antall sysselsatte er i 1998 antatt å øke med 1,5-2,0 prosent. Arbeidsstyrken øker i prognosene klart mer er enn det som direkte følger av befolkningsutviklingen. Ifølge SSBs og Finansdepartementets analyser vil ledighetsraten synke med henholdsvis 0,3 og 0,4 prosentpoeng, mens Norges Bank anslår nedgangen til 1 prosentpoeng. På bakgrunn av at yrkesfrekvensene i fjor var rekordhøye er den videre utviklingen i arbeidsstyrken et punkt som av mange oppfattes som spesielt usikkert. Hvis yrkesfrekvensene vokser mindre enn forutsatt, vil presset i arbeidsmarkedet bli større slik at lønns- og pris- og aktivitetsveksten i 1998 blir høyere.

6.3 Solidaritetsalternativet og lønnsutviklingen

Virker Solidaritetsalternativet?

Sysselsettingsutvalget skisserte i Solidaritetsalternativet en utvikling der arbeidsledigheten reduseres til 3,5 prosent i 2000. Figurene 6.1 og 6.2 viser at sysselsettingen så langt har økt klart sterkere og at ledigheten er redusert raskere enn utvalget anslo. Figur 6.3 viser at Norge også i et internasjonalt perspektiv har hatt en svært god utvikling.

Kilde: Finansdepartementet

1. Ledigheten i 2000 er regnet etter ny definisjon

Kilde: Finansdepartementet

En slik resultatbasert beskrivelse er selvsagt ikke nok til å tilskrive Solidaritetsalternativet ansvaret for hele eller deler av dette positive resultatet. I 1997 ble det presentert tre arbeider som foretok en mer begrenset analyse av enkelte effekter av Solidaritetsalternativet.

I Evjen og Nymoen (1997) søker forfatterne å teste om «Inntektspolitikken som har vært ført fra og med 1993 har bidratt til at pris- og kostnadsveksten har vært lavere enn den ellers ville ha blitt, gjennom at politikken har endret den funksjonelle sammenhengen mellom lønnsveksten og dens bestemmende faktorer». Testen gjennomføres ved å undersøke om tallfestede relasjoner for lønnsdannelsen i industrien signifikant overvurderer lønnsveksten i 1993 og 1994 slik at relasjonene burde endres i forhold til tidligere år. Forfatterne konkluderte med at de ikke fant noen «... støtte for at inntektspolitikken under solidaritetsalternativet har hatt en selvstendig og signifikant effekt på lønnsdannelsen i industrien».

I Naug (1997) er det gjennomført en liknende test på lønnsrelasjonen for industrien i SSBs makroøkonometriske modell KVARTS. Med testen ønsker forfatteren å få svar på om Solidaritetsalternativet har endret lønnsdannelsen i industrien i 1993 og 1994 på en slik måte at lønnsveksten i industrien har vært lavere enn den tallfestede lønnsrelasjonen skulle tilsi. Forfatteren finner at lønnsdannelsen i 1993 og 1994 ikke var vesentlig annerledes enn den tallfestede lønnsrelasjonen skulle tilsi, og mener derfor ikke å finne støtte for hypotesen om at Solidaritetsalternativet har endret lønnsdannelsen i industrien.

Bowitz og Cappelen (1997) tar for seg mulige effekter på pris og lønnsutviklingen av nærmere spesifiserte tiltak på 1970-og 1980-tallet. Når det gjelder de senere års utvikling begrenser denne studien seg til å slå fast at lønnsreguleringene i 1988-89 hadde virkninger som varte innpå 1990-tallet. De trekker ingen konklusjoner om perioden etter 1992, men uttaler på linje med de to andre studiene at de etablerte forklaringsmodeller for lønnsutviklingen synes rimelig utsagnskraftige også for disse årene. Dette synes imidlertid i noen grad å motsi konklusjonen i analysen om at lønnslovene i 1988-89 hadde langvarig effekt.

De testene som er gjennomført gir bare et begrenset grunnlag for å trekke konklusjoner om effektene av Solidaritetsalternativet på lønnsdannelsen i industrien. Lønnsutviklingen studeres bare i 1993 og 1994. En kunne ikke under noen omstendighet vente at tall fra de to første årene etter at Sysselsettingsutvalget la fram sin innstilling skulle kunne gi grunnlag for utsagnskraftige konklusjoner om hvorvidt lønnsdannelsen i industrien var endret. Det gjelder spesielt når en tar hensyn til at en i 1993 var midt inne i en avtaleperiode og at lønnsveksten allerede i 1992 var svært lav i forhold til tidligere år. Det artiklene bidrar til å bekrefte er at enkelttiltak i økonomien sjelden har påviselig sterke virkninger på lang sikt. Forfatterne peker også selv på at testen ikke gir grunnlag for en generell påstand om at Solidaritetsalternativet ikke har påvirket lønningene.

En faglig analyse av i hvilken grad Solidaritetsalternativet har bidratt til utviklingen er meget krevende. Den bør bl.a. annet baseres på en sammenligning med en alternativ utviklingsbane med en annen utforming av inntektspolitikken og de andre politikkelementer som inngår i Solidaritetsalternativet. Når en skal vurdere hvordan Solidaritetsalternativet har virket på lønnsdannelsen, må en videre ta hensyn til at lønnsutviklingen også i tidligere perioder som en sammenlikner med, er påvirket av ulike former for inntektspolitisk samarbeid. Endelig må de samlede virkninger på lønnsdannelsen analyseres, ikke bare i industrien.

Avslutningsvis vil Beregningsutvalget understreke at en fullstendig vurdering av Solidaritetsalternativet er en svært omfattende og krevende oppgave. Utvalget konkluderer med at det foreløpig ikke er gjennomført noen slik analyse.

6.4 Anslag på konsumprisutviklingen i 1998

Utvalget har som i tidligere år vurdert prisutviklingen i inneværende år. Slike anslag vil alltid være usikre, og basert på usikre forutsetninger. I vedlegg 1 gis det en nærmere beskrivelse av forutsetninger og bakgrunn for anslagene.

Utvalget har til denne rapporten gjennomført beregninger med den makroøkonomiske modellen KVARTS. I tillegg har utvalget som i tidligere år hentet informasjon fra et materiale som utarbeides av Konkurransetilsynet om planlagte prisendringer i næringslivet og offentlige institusjoner fram til mai 1998. Konkurransetilsynets materiale indikerer at det gjennomsnittlige prisnivået i månedene fra januar til mai vil være 2,4 prosent høyere enn i tilsvarende periode i fjor. Det er da ikke tatt hensyn til økte avgifter fra 1. januar 1998. Dersom en tar hensyn til at avgiftsopplegget for 1998 bidrar til å øke konsumprisene i 1998, antyder Konkurransetilsynets materiale noe høyere prisvekst enn modellberegningene med KVARTS.

I modellberegningene er det lagt til grunn bestemte, men usikre, forutsetninger om bl.a. utviklingen i importpriser og elektrisitetspriser, samt tatt hensyn til effekter på prisutviklingen av det statlige avgifts- og subsidieopplegget. Utvalget har teknisk lagt til grunn at den gjennomsnittlige importveide kronekursen i 1998 blir om lag på linje med gjennomsnittskursen i 1997.

I avgiftsopplegget for 1998 er mengdeavgiftene reelt sett økt for alkohol, tobakk, alkoholfrie drikkevarer, sukker og flyreiser. Engangsavgiften for personbiler er i gjennomsnitt nominelt nær uendret, mens de øvrige mengdeavgiftene i hovedsak er justert med 2¼ prosent. I forhold til et prisjustert avgifts- og subsidieopplegg, bidrar det vedtatte opplegget for 1998 isolert sett til å øke prisveksten i 1998 med knapt 0,4 prosentpoeng, om lag som i 1997. Endringene i avgifts- og subsidieoppleggene i 1997 og 1998 vil således i liten grad bidra til å endre 12-månedersraten for konsumprisindeksen fra desember 1997 til januar 1998.

Modellberegningen gir en gjennomsnittlig stigning i konsumprisene fra 1997 til 1998 på 2,5 prosent. Ifølge modellberegningen er anslaget på konsumprisveksten fra 1997 til 1998 ganske robust overfor ulike forutsetninger om lønnsveksten i år. Imidlertid vil økt lønnsvekst i år ifølge modellen øke konsumprisveksten på lengre sikt.

Beregningene viser en svakt økende prisstigning regnet som vekst fra året før, fra 2,2 prosent i 1. kvartal til 2,7 prosent i 3. kvartal, jf. figur 6.4. Denne økningen skyldes i hovedsak at elektrisitetsprisene falt gjennom 1997, noe som antas ikke å gjenta seg i 1998.

Med bakgrunn i de beregninger og forutsetninger som er gjort regner utvalget med en gjennomsnittlig økning i konsumprisindeksen på om lag 2½ prosent fra 1997 til 1998.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget