1 Gjeldende rett

1.1 Innledning

Utgangspunktet i norsk rett er at samboere skal behandles som enslige hvis ikke annet er bestemt. På det offentligrettslige området har vi stadig fått flere regler som gjelder spesielt for samboere. Utviklingen har her gått i retning av å likestille samboerskap med ekteskap, særlig hvis samboerne har felles barn. Likestillingen med ektefeller gjelder både til gunst og ugunst for samboerne, sammenlignet med rettsstillingen for enslige.

Ekteskapsloven regulerer inngåelse og oppløsning av ekteskap. Denne loven regulerer også formuesordningen mellom ektefellene under ekteskapet og ved oppløsning av ekteskap. Vi har ingen tilsvarende lov for samboere. Derimot har vi en lov om husstandsfellesskap, som regulerer retten til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører. Husstandsfellesskapsloven gjelder ikke bare for samboere, men for alle voksne personer som har bodd sammen uten å være gift. Hvis partene har, har hatt eller venter barn sammen, er det ikke stilt krav om at de må ha bodd sammen en viss tid, men for andre gjelder det krav om at de må ha bodd sammen i minst to år for at loven skal komme til anvendelse.

Det fins ingen generelle overordnede prinsipper i den lovgivningen som i dag gjelder for samboere. Rettsstillingen er dels regulert ved alminnelige regler hvor sivilstand og samlivsstatus er uten betydning, og dels ved særlige regler i forskjellige lover og forskrifter.

Hva som menes med samboere, varierer i de ulike reglene. Ofte er det stilt krav til samboerskapets varighet for at reglene skal komme til anvendelse, men kravene til varighet er ulike. I de tilfellene hvor det gjelder særlige regler for samboere uten felles barn, er det som regel ikke stilt krav til samboerskapets varighet.

På flere områder går kravet ut på at samboere uten felles barn må ha levd sammen i minst to år. Dette er for eksempel stilt som vilkår i hovedtariffavtalen i staten, jf også de kravene som er stilt i husstandsfellesskapsloven. I forhold til reduksjon eller bortfall av trygdeytelser går kravet ut på at samboerskapet har vart i 12 av de siste 18 månedene. Det strengeste varighetskravet fins i forskrift om individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven. Her er det stilt krav om at samboerforholdet må ha bestått uavbrutt de fem siste årene før pensjonsavtalen ble inngått.

I tilfeller hvor det dreier seg om krav på ytelser, er det ofte stilt vilkår om at samboerskapet må være dokumentert ved at partene er registrert med samme adresse i folkeregisteret, hvis de ikke har felles barn. Et slikt krav er vanlig å finne i avtalevilkårene for gruppelivsforsikringer og gjelder også etter hovedtariffavtalen i staten. Ved bortfall eller reduksjon av ytelser er det som regel tilstrekkelig at samboerskapet bekreftes ved egenerklæring. I de tilfellene hvor samboere med felles barn er likestilt med ektefeller, er det ikke stilt krav til samboerskapets varighet.

Framstillingen av gjeldende rett tar sikte på å sammenligne rettsstillingen for samboere og ektefeller og særlig få fram forskjellene i rettsstillingen på de forskjellige områdene.

Stoffet er disponert slik at det først blir gitt en oversikt over forskjellige privatrettslige forhold. Deretter blir offentligrettslige forhold behandlet.

1.2 Etablering og oppløsning av samboerskap og ekteskap

1.2.1 Generelt

Etablering og oppløsning av samboerskap skjer uformelt. Vi har ingen lover eller annet offisielt regelverk i Norge som setter vilkår for inngåelse eller oppløsning av samboerskap, eller regulerer hvordan et samboerskap skal etableres eller oppløses. Ofte kan det være uklart om og når et samboerskap er etablert og oppløst.

Gjeldende lov om ekteskap ble vedtatt i 1991 og trådte i kraft i 1993. I denne loven er inngåelse og oppløsning av ekteskap inngående regulert. Hele fem kapitler i ekteskapsloven dreier seg om inngåelse og oppløsning av ekteskap. Disse kapitlene inneholder materielle vilkår for å inngå ekteskap, regler om prøving av ekteskapsvilkårene, formelle regler om inngåelse av ekteskap, materielle regler om oppløsning av ekteskap og separasjon og regler om den administrative saksbehandlingen ved oppløsning av ekteskap og separasjon.

Lov om registrert partnerskap ble vedtatt og trådte i kraft i 1993. Denne loven gir to homofile personer av samme kjønn muligheten til å inngå registrert partnerskap med hverandre. Et registrert partnerskap har, med unntak av retten til vigsel og adopsjon, samme rettsvirkninger som et ekteskap.

1.2.2 Oversikt over reglene om inngåelse og oppløsning av ekteskap

Ekteskapslovens kapittel 1 regulerer de materielle vilkårene for å inngå ekteskap.

For det første gjelder det krav om minstealder. Den som er under 18 år, kan ikke inngå ekteskap uten samtykke fra dem eller den som har foreldreansvaret og tillatelse fra fylkesmannen. Umyndiggjorte må ha samtykke fra vergen for å inngå ekteskap. Personer som har fått oppnevnt hjelpeverge, må ha samtykke fra hjelpevergen, hvis det faller innenfor hjelpevergens oppdrag å gi slikt samtykke. Ekteskapsloven kapittel 1 inneholder også forbud mot ekteskap mellom nære slektninger. Dette forbudet gjelder slektninger i rett opp- eller nedstigende linje og søsken. I forhold til adoptivbarn gjelder forbudet som hovedregel både overfor opprinnelig slekt og adoptivforeldrene og deres slekt. Videre har kapittel 1 en regel om at ingen kan inngå ekteskap så lenge et tidligere ekteskap eller registrert partnerskap består. For utenlandske statsborgere ble det i 1994 vedtatt en regel om at de må ha lovlig opphold i riket for å inngå ekteskap i Norge.

Ekteskapsloven kapittel 2 har regler om prøving av ekteskapsvilkårene. Prøvingen skal som hovedregel foretas av en vigsler (vigselmann) på det stedet der en av brudefolkene bor. Til bruk for prøvingen må brudefolkene skaffe nødvendige opplysninger og dokumentasjon.

Ekteskapsloven kapittel 3 har formregler for inngåelse av ekteskap, regler om ugyldighet m m.

Ekteskapsloven kapittel 4 har regler om oppløsning av ekteskap og separasjon. Hovedreglene går ut på at skilsmisse kan gis etter separasjon eller etter samlivsbrudd uten forutgående separasjon. Dessuten gjelder en rett til umiddelbar skilsmisse ved alvorlige overgrep og rett til umiddelbar oppløsning i bestemte tilfeller. Begge ektefellene kan kreve separasjon eller skilsmisse/oppløsning etter disse reglene. Loven setter ikke noen vilkår for å retten til å kreve separasjon. Det har ikke betydning at formålet f eks er å oppnå offentlig stønad, trygdemessige fordeler eller andre utenforliggende hensyn, forutsatt at kravet til atskillelse er oppfylt, jf nedenfor.

Det vanligste er at et ekteskap oppløses etter forutgående separasjon. For at separasjonen skal få rettsvirkning, krever loven at ektefellene ikke fortsetter eller gjenopptar samlivet. Dette innebærer at partene som hovedregel må ha atskilt bolig og husholdning. Kravet til atskillelse og hva det nærmere innebærer er utførlig kommentert i juridisk litteratur, jf blant annet Holmøy og Lødrup, 1994. Det er fastslått uttrykkelig i loven at samliv i en overgangstid inntil samlivet blir brutt, eller kortvarige forsøk på å gjenoppta samlivet, ikke fører til at en separasjon blir uten rettsvirkning. Når ektefellene har vært separert i minst ett år, kan hver av dem kreve skilsmisse. Fristen regnes fra den dagen separasjonsbevilling ble gitt eller separasjonsdom ble avsagt. Det gjelder ingen lengstefrist for å kreve skilsmisse.

Hver av ektefellene kan også kreve skilsmisse hvis samlivet har vært brutt i minst to år. Loven bruker betegnelsen samlivsbrudd når det ikke foreligger dom eller bevilling på separasjon. At samlivet må være brutt, innebærer også etter denne bestemmelsen et krav til faktisk atskillelse. Atskillelseskravet må stort sett vurderes på samme måte som ved skilsmisse etter separasjon. Atskillelsen må imidlertid ha vart minst dobbelt så lenge før det kan gis skilsmisse uten forutgående separasjon.

Ekteskapsloven kapittel 4 har regler om at en ektefelle kan kreve umiddelbar skilsmisse ved alvorlige overgrep fra den andre ektefellen. Videre gjelder regler om at hver av ektefellene kan kreve umiddelbar oppløsning av ekteskapet hvis det er inngått i strid med forbudet mot for nært slektskap eller til tross for at tidligere ekteskap eller registrert partnerskap består. Hvis ingen av ektefellene reiser sak, har som hovedregel fylkesmannen plikt til å reise sak for å få ekteskapet oppløst etter disse reglene.

Ekteskapsloven kapittel 5 har regler om saksbehandlingen ved oppløsning av ekteskap og separasjon. Kapitlet inneholder regler om tvungen mekling, regler om hvilken myndighet som skal avgjøre saken, særregler om partsrettigheter og saksbehandlingen for fylkesmannen m m.

Reglene om partsrettigheter og saksbehandlingen for fylkesmannen supplerer de alminnelige reglene om saksbehandling i forvaltningsloven.

Reglene om tvungen mekling gjelder for ektefeller med felles barn under 16 år i saker om separasjon og skilsmisse etter samlivsbrudd. Mekling kreves ikke ved skilsmisse etter minst ett års separasjon eller ved skilsmisse på grunn av overgrep. Reglene gjelder heller ikke ved oppløsning av ekteskap som er inngått i strid med forbudet mot for nært slektskap eller til tross for at tidligere ekteskap eller registrert partnerskap består. Etter loven er formålet med meklingen å komme fram til en avtale om foreldreansvaret, samværsretten eller om hvor barnet eller barna skal bo fast. Det er presisert i lovteksten at det skal legges vekt på hva som vil være den beste ordningen for barna. Meklingsplikten gjelder selv om foreldrene er enige om foreldreansvaret og andre spørsmål som gjelder barna.

Barne- og familiedepartementet har fastsatt en egen forskrift om mekling etter ekteskapsloven (forskrift av 17.11.1992 med endringer av 19.11.1994). I denne forskriften er det gitt nærmere regler om innholdet i meklingen, hvem som kan foreta mekling, unntak fra plikten til å møte samtidig for mekling, utstedelse av meklingsattest m m. Hvor lenge meklingen skal vare og hvor mange møter som skal avholdes, må vurderes i hver enkelt sak. Etter forskriften skal det utstedes meklingsattest når partene har kommet fram til en avtale, men også hvis partene ikke er kommet til enighet etter tre timer, og en av partene krever det. Det er også fastsatt at mekleren skal utføre meklingen uten kostnader for partene i inntil 4 timer.

Barne- og familiedepartementet har også fastsatt en forskrift om mekling etter barneloven . Etter denne forskriften får samboende foreldre som skal flytte fra hverandre, og som har felles barn under 16 år, tilbud om å møte til mekling, jf pkt 5.6.3. Det er lagt til grunn at det ikke er mulig å fange opp hele gruppen med ugifte foreldre med regler om tvungen mekling fordi det ikke foreligger formelle regler for faktisk samlivsbrudd på tilsvarende måte som ved separasjon eller skilsmisse.

Uavhengig av om foreldrene har vært gift eller ikke, er det et krav at mekling har funnet sted for at sak om foreldreansvaret eller hvor barnet skal bo, skal kunne bringes inn for retten eller fylkesmannen til avgjørelse, jf barneloven §§ 34 og 35. Forutsetningen er at saken gjelder felles barn under 16 år.

Ekteskapsloven kapittel 5 har som nevnt også nærmere regler om hvilken myndighet som skal avgjøre de forskjellige sakene. Utgangspunktet er at separasjon og skilsmisse skal gis av fylkesmannen. Saken skal imidlertid avgjøres av en domstol hvis den gjelder skilsmisse etter samlivsbrudd, og partene ikke er enige om at vilkårene er oppfylt. Dessuten skal avgjørelser om skilsmisse på grunn av overgrep avgjøres av en domstol. Videre må en domstol avgjøre krav om oppløsning av ekteskap som er inngått i strid med forbudet mot for nært slektskap eller til tross for at tidligere ekteskap eller registrert partnerskap består, i tillegg til krav om separasjon eller skilsmisse i visse spesielle tilfeller.

1.3 Det økonomiske forholdet mellom partene ved samboerskap og ekteskap

1.3.1 Rettsstillingen under samlivet

1.3.1.1 Forskjeller i rettsstillingen mellom partene under samboerskap og under ekteskap

Rettsstillingen mellom ektefeller er regulert i ekteskapsloven, og det fins også regler i annen lovgivning. Ekteskapslovens regler kommer automatisk til anvendelse på ektefellene og setter ramer for hvilke avtaler de kan inngå om økonomiske forhold. Rettsforholdet mellom samboere er derimot som hovedregel ikke lovregulert. Samboere må derfor inngå avtale hvis de ønsker at rettsstillingen mellom dem skal være annerledes enn rettsstillingen mellom to enslige.

1.3.1.2 Ikke ekteskapelig felleseie

Ektepar har i utgangspunktet felleseie. Denne formuesordningen inntrer automatisk hvis ikke ektefellene inngår avtale om helt eller delvis særeie, eller særeie er bestemt av giver eller arvelater. Felleseieordningen innebærer at partenes formue skal likeledes ved samlivsbrudd eller død. Skjevdelingsregelen medfører imidlertid at felleseiemidler ofte kan kreves holdt utenfor delingen. Valg av formuesordning er uten betydning for ektefellenes råderett underveis. Samboere har ikke slikt felleseie. Ved samlivsbrudd eller død er problemstillingen om partenes eiendeler er eneeie eller samleie, se pkt. 3.1.4.

1.3.1.3 Ingen lovfestet underholdsplikt eller opplysningsplikt om økonomiske forhold mellom samboere

Samboere har etter lovverket ingen plikt til å underholde hverandre økonomisk. Etter ekteskapsloven § 38 har ektefeller en gjensidig underholdsplikt. Her er det presisert:

«Ektefellene har sammen ansvaret for de utgiftene og det arbeidet som kreves for det felles hushold og til dekning av andre felles behov, oppfostringen av barna og hver ektefelles særlige behov».

Underholdsplikten omfatter ikke personlig omsorg.

Ekteskapsloven § 39 pålegger ektefeller en plikt til å gi hverandre opplysninger som er nødvendige for å vurdere deres økonomiske stilling. Plikten gjelder også etter brudd i forbindelse med skifte. Hvis en ektefelle nekter å gi disse opplysningene, kan den andre kreve opplysninger direkte av ligningsmyndighetene, forsikringsselskap, banker og andre finansieringsvirksomheter, eventuelt andre som har midler til forvaltning. Samboere har ingen slik innsynsrett i hverandres økonomi.

1.3.1.4 Eneeie eller sameie?

Et samboerskap medfører ingen endringer i eiendomsretten til de eiendelene samboerne hadde før de ble samboere. Hver av dem vil fortsatt eie det de eide før de flyttet sammen. Tilsvarende gjelder for ektefeller. Hvis samboerne eller ektefellene ønsker å være sameiere til eiendeler de eide før samboerskapet eller ekteskapet ble etablert, må de inngå avtale om det. Ektefeller må gjøre dette gjennom en ektepakt, mens samboere kan inngå avtale uten særlige formkrav. I særlige tilfelle ved nedbetaling av lån kan medeiendomsrett etableres også til gjenstander som den andre hadde ved ekteskapes inngåelse eller etableringen av samboerskapet.

Når det gjelder eiendeler som erverves under samboerskapet, er utgangspunktet at hver av samboerne eier det de selv erverver. Dersom noe erverves i fellesskap, blir dette sameie mellom samboerne. Tilsvarende gjelder for ektefeller under ekteskapet. Hvis de ikke inngår avtale om noe annet, kan hver av dem som hovedregel råde over det han eller hun eide før ekteskapet eller senere erverver. Det framgår uttrykkelig av ekteskapsloven § 31 at eiendeler som erverves av begge ektefellene, blir sameie mellom dem. Sameieforhold er nærmere regulert i sameieloven (lov av 18. juni 1965 nr 6). Denne loven gjelder dersom ikke annet følger av avtale eller av særlige rettsforhold, jf § 1. Som hovedregel gjelder den også uavhengig av om partene lever sammen eller ikke.

Uavhengig av sivilstand og formuesordning kan det i en del tilfeller være vanskelig å avgjøre hvem som har anskaffet hva. Det er ikke alltid avgjørende hvem som utad står som eier. Dersom begge partene har bidratt økonomisk, eller anskaffelsen har skjedd ved et samarbeid mellom partene, kan det føre til at de blir sameiere. Det vil ofte være naturlig å anse begge partene som eiere hvis begge har hatt inntekt og f eks mannens inntekt har gått til anskaffelse av større verdier, mens kvinnens inntekt har gått med til daglige utgifter. Samlivets varighet og det at partene sammen har planlagt anskaffelsen, kan få betydning. Det kan også få betydning hva slags eiendeler det dreier seg om. I ekteskapsloven § 31 er det slått fast at ved vurderingen av hvem som har ervervet eiendeler som har tjent til ektefellenes felles personlige bruk, som felles bolig og vanlig innbo, skal det legges vekt på en ektefelles arbeid i hjemmet. Tilsvarende prinsipp gjelder ifølge rettspraksis for samboere. Selv om det er klart at en gjenstand er i sameie mellom partene, kan det oppstå tvil om sameieandelens størrelse. Etter sameieloven § 2 er utgangspunktet at sameierne eier en halvpart hver.

Spørsmål om eneeie eller sameie og om sameieandelers størrelse oppstår oftest når samboerskap opphører ved brudd eller død, men kan også være et tema under samboerskapet i forhold til partenes råderett over eiendelene og i forhold til hva partenes kreditorer kan ta beslag i. Det vil føre for langt å gi en inngående behandling av disse spørsmålene her. Spørsmålene er utførlig behandlet i juridisk litteratur, jf særlig Thue, 1983 og Sverdrup, 1997. Samboere kan også inngå avtale om at eiendeler skal være eneeie eller sameie og om sameieandeles størrelse. Det vil da være avtalen og ikke partenes ervervsbidrag som avgjør eierforholdet. Det kan gi en pekepinn om eierforholdet om begges navn er inntatt i kjøpekontrakt og skjøte.

1.3.1.5 Råderett

I et samboerskap har hver av partene full faktisk og rettslig råderett over de verdiene de er eneeiere av. Dette er også utgangspunktet i ekteskap, men ekteskapsloven §§ 32– 34 har regler som begrenser en ektefelles råderett over bestemte eiendeler uavhengig av om disse er felleseie eller særeie. Reglene går ut på at en ektefelle ikke kan disponere rettslig over felles bolig og vanlig innbo uten skriftlig samtykke fra den andre. Hvis eiendelene er sameie mellom ektefellene, gjelder tilsvarende for en ektefelles andel i sameiet.

Råderetten over eiendeler som partene eier sammen, reguleres av sameieloven, hvis ikke annet følger av avtale eller særlige rettsforhold. Etter sameieloven § 3 har hver av sameierne rett til å bruke sameiegjenstanden til det formålet den er anskaffet for eller på en måte som følger av vanlig bruk. I tillegg bestemmer sameieloven at omfanget av den enkelte medeiers bruk skal tilsvare eierandelens størrelse. Utgangspunktet er at en sameier fritt kan selge sin eierandel eller en del av denne. Ved salg har medeierne forkjøpsrett hvis ikke salget skjer til livsarvinger, jf sameieloven § 11.

Det særlige forholdet som består mellom samboerne eller såkalt stilltiende avtale kan gi grunnlag for å fravike reglene om råderett i sameieloven. Dette vil særlig gjelde begrensning av bruken i forhold til eierandelens størrelse og retten til å gi bort eller selge eierandelen m m. For å unngå konflikt om slike spørsmål, kan samboerne inngå avtale om hva slags råderett hver av dem skal ha over sameiegjenstander.

Ekteskapsloven § 36 har særregler som gjelder hvis en ektefelle overdrar sin sameieandel i eiendeler som har tjent til felles personlig bruk. Da har den andre ektefellen rett til å løse inn andelen etter skiftetakst. Det samme gjelder hvis en ektefelle har krevd sameiet oppløst.

1.3.1.6 Ansvar for gjeld

Både for samboere og ektefeller er hovedregelen at hver av partene bare er ansvarlig for den gjelden hver av dem stifter, hvis de ikke har avtalt noe annet. Dette gjelder både overfor kreditor og i det underliggende forholdet mellom partene. Ekteskapsloven § 40 fastslår uttrykkelig at en ektefelle ikke kan stifte gjeld med virkning for den andre hvis det ikke er særskilt hjemmel for det. Dette innebærer at den andre ektefellen ikke blir ansvarlig med mindre annet følger av lov eller avtale. Ekteskapsloven § 41 har imidlertid en unntaksbestemmelse som ikke gjelder tilsvarende for samboere. Unntaket gjelder vanlige avtaler om det daglige husholdet, vanlige avtaler for å dekke den enkelte ektefellens nødvendige behov, oppfostringen av barna og leie av felles bolig. Slike avtaler blir begge ektefellene ansvarlige for hvis ikke noe annet framgår av forholdene. Denne unntaksbestemmelsen gjelder imidlertid bare forholdet til kreditor, ikke forholdet mellom ektefellene. I det underliggende forholdet er den som har stiftet gjelden ansvarlig, hvis ikke disposisjonen omfattes av den andres underholdsplikt.

Som nevnt kan den parten som ikke har stiftet gjelden, bli ansvarlig hvis det følger av avtale. Selv om bare den ene ektefellen står som ansvarlig utad, har Høyesterett avgjort at begge ektefellene kan bli ansvarlige i det innbyrdes forholdet ut fra en konkret vurdering av omstendighetene rundt gjeldsstiftelsen og det økonomiske fellesskapet mellom partene. Samme prinsipp antas å gjelde for samboere, jf pkt 3.2.2.

1.3.1.7 Enkelte særlige regler om boligen

Vi har en egen regel i lov om borettslag § 13 åttende ledd om adgangen til å eie en andel sammen. Ektefeller har alltid adgang til dette, mens det for andre gjelder et krav om at de «i minst to år naturlig har utgjort en husstand», hvis ikke andelen er arvet. Som bevis krever OBOS og NBBL at partene i to år har vært registrert bosatt på samme adresse i folkeregisteret. Lov om borettslag § 16 har en regel om at styret som hovedregel må godkjenne overdragelse av andeler. Styret kan imidlertid ikke nekte godkjenning av overdragelse til bestemte personer, bl a ektefelle eller «noen som andelseieren i minst to år har hatt felles husstand med». Andre andelseiere kan heller ikke gjøre forkjøpsrett gjeldende ved overdragelse til disse personene, jf lov om borettslag § 22 annet ledd.

Når det gjelder vanlige husleieforhold, har lov om husleie § 24 en regel om at det ikke regnes som framleie at leieren tar opp i sin husstand sin ektefelle eller sine egne eller ektefellens nære slektninger. Opptak av andre personer i husstanden krever utleierens samtykke, men samtykke kan bare nektes hvis det foreligger saklige grunner. Utleieren må altså ha saklige grunner for å nekte at leieren får en samboer.

1.3.1.8 Generelt om avtaler mellom partene

Av framstillingen ovenfor framgår det flere steder at samboerne kan inngå avtale for å få en annen rettsstilling enn det som følger av lovreglene eller for å unngå konflikt om særlige spørsmål. Vi har imidlertid generelle lovregler som begrenser avtalefriheten, som også gjelder for samboere. Avtaleloven § 36 har en regel om at en avtale helt eller delvis kan settes til side hvis det ville virke urimelig å gjøre den gjeldende. For samboere gjelder ikke spesielle regler om hvordan avtaler skal inngås, men ved en skriftlig samboeravtale er det lettere å unngå eventuell senere uenighet om hva avtalen går ut på enn ved en muntlig avtale.

Når det gjelder ektefeller, har ekteskapsloven § 37 en regel om at de begrensningene loven setter i ektefellenes råderett, ikke kan fravikes ved avtale mellom ektefellene. Ektefellelovens kapittel 9 setter rammer for hvilke avtaler ektefeller kan inngå om formuesordningen. Slike avtaler må inngås ved ektepakt. Ekteskapsloven § 46 har også en regel for avtaler om formuesordningen som tilsvarer den generelle regelen i avtaleloven om at en avtale helt eller delvis kan settes til side hvis det vil virke urimelig å gjøre den gjeldende. I stedet for å sette avtalen ut av kraft, kan den ektefellen som blir urimelig dårlig stilt, bli tilkjent et beløp fra den andre ektefellen.

1.3.2 Rettsstillingen ved brudd

1.3.2.1 Forskjeller i rettsstillingen mellom partene ved brudd i samboerskap og ved brudd i ekteskap

Vi har ingen særskilte regler om fordeling av verdier eller gjeld mellom partene ved brudd i samboerskap. Deling av formue og gjeld mellom partene ved separasjon og skilsmisse er derimot inngående regulert i ekteskapsloven. For ektefeller med felleseie er utgangspunktet at det skal skje en likedeling av ektefellenes samlede formue etter at det er gjort fradrag for gjeld, jf ekteskapsloven § 58. I tillegg har ekteskapsloven § 59 regler om skjevdeling. Vi har ingen tilsvarende regler om deling av samboernes midler. Med noen viktige unntak, jf nedenfor i pkt 3.2.3, gjelder alminnelige formuerettslige regler ved oppgjør mellom samboerne. Utgangspunktet er at hver av partene beholder sitt. Situasjonen blir da den samme som ved brudd mellom to ektefeller som har særeie. Ved ekteskap må imidlertid særeie uttrykkelig avtales for at ikke ordningen med felleseie og ekteskapslovens øvrige regler om deling skal gjelde.

1.3.2.2 Hovedregler om deling av formue og gjeld

Ved brudd i samboerskap er hovedregelen at hver av partene beholder det den enkelte eier, og at de deler verdien av det de har i sameie i samsvar med eierandelene. Om fordeling av eierandelene i sameie, se pkt 3.2.3 nedenfor.

Vi har ingen spesielle regler om fordeling av gjeld ved brudd i samboerskap. Dersom ikke partene har avtalt noe annet, vil hver av dem fortsatt være ansvarlig for den gjelden han eller hun har stiftet. Hvis begge hefter sammen for et lån, vil de etter bruddet fortsatt være ansvarlige sammen. Hvis den ene skal overta tidligere felles bolig, vil det ofte være naturlig at vedkommende også overtar boliglånet. Partene står fritt til å avtale dette seg imellom, men en slik avtale binder ikke kreditor. En overføring av gjeldsansvaret må godtas av kreditor for at den tidligere ansvarlige skal bli fri for sitt ansvar.

Som nevnt i pkt 3.1.6, har Høyesterett lagt til grunn at selv om bare den ene ektefellen står som ansvarlig utad, kan begge ektefellene bli ansvarlige i det innbyrdes forholdet ut fra en konkret vurdering, blant annet av det økonomiske fellesskapet mellom partene. I en dom inntatt i Retstidende 1996 side 1666 avgjorde Høyesterett at hustruen hadde et medansvar i det interne forholdet mellom ektefellene også for den delen av lån til rehabilitering av felles bolig som var tatt opp i mannens navn, og hvor han alene heftet overfor banken. Hustruen anførte at hun eide en halvpart av eiendommen. Når utviklingen av eiendomsmarkedet førte til at eiendommen ble solgt med tap, måtte begge sameierne dele tapet. Samme prinsipp antas å gjelde for samboere.

Utgangspunktet etter ekteskapsloven § 58 er at det ved separasjon og skilsmisse m v skal skje en likedeling – ektefellenes formue skal deles likt etter at det er gjort fradrag for gjeld. Ektefellenes formue skal vurderes hver for seg, slik at den enkelte ektefelle får et krav på halvparten av den andres netto formue. Dersom en av ektefellene har gjeld som overstiger egen formue, kan vedkommende ikke kreve at den andres midler blir brukt til å dekke denne gjelden. Med andre ord gjelder hovedregelen om at hver av ektefellene bare er ansvarlig for egen gjeld, også her.

Ekteskapsloven har som nevnt også regler om skjevdeling, jf § 59. Disse går ut på at verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler ektefellen hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har fått ved arv, eller ved gave fra andre enn ektefellen, som utgangspunkt kan kreves holdt utenfor delingen. En ektefelle kan også gis rett til å holde utenfor delingen hele eller deler av verdien av annet felleseie hvis sterke grunner taler for det. Dessuten gjelder det særskilte unntak fra likedelingsprinsippet for bestemte eiendeler og rettigheter, blant annet personlige eiendeler og rettigheter i offentlige trygde- og pensjonsordninger, jf § 61. Etter ekteskapsloven § 42 kan ektefellene ved ektepakt avtale at de skal ha helt eller delvis særeie, d v s at formuen ikke skal deles ved ekteskapets opphør. De kan også ved ektepakt avtale at enkelte av reglene om skjevdeling ikke skal gjelde ved et senere skifteoppgjør, jf § 44.

Hvis ektefellene bare har formue som er felleseie, og det ikke blir krevd skjevdeling, kan hver av dem i sin del gjøre fullt fradrag for egen gjeld, jf ekteskapsloven § 58. Hvis en ektefelle har særeie eller holder midler utenfor delingen, gjelder det særlige regler om hvilke gjeldsposter det kan gjøres fradrag for. Ekteskapsloven har også regler om skjæringstidspunkt for gjeld det kan gjøres fradrag for, og regler om gjeld som begge ektefellene er ansvarlige for.

Etter skifteloven (lov av 21. februar 1930) kan hver av ektefellene kreve offentlig skifte av felleseie. Da skal det økonomiske oppgjøret mellom dem foretas av skifteretten. Skifteloven har nærmere regler om når et felleseieskifte mellom ektefeller skal foretas av skifteretten, hva behandlingen omfatter, hvordan den foregår m m. Samboere har ingen tilsvarende mulighet til å kreve å kreve offentlig skifte, men de kan bringe tvistespørsmål inn for de ordinære domstolene til avgjørelse. I forhold til ordinær domstolsbehandling innebærer som regel behandling for skifteretten en enklere, raskere og billigere behandling.

1.3.2.3 Fordeling av eiendeler – særlige rettigheter til felles bolig og innbo – husleie og bruksrett

I samboerskap beholder hver av partene det den enkelte eier alene. For eiendeler som er i sameie kan partene bli enige om hvem som skal overta eller at gjenstanden skal selges på det åpne marked. De kan også på forhånd avtale hva som skal skje med sameiet ved et brudd. Hvis partene ikke blir enige om hva som skal skje med det de eier sammen, må oppløsning av sameiet skje etter reglene i sameieloven § 15. Det innebærer at hvis eiendelen ikke kan deles uten skade, skal den selges etter reglene i tvangsfullbyrdesloven så langt de passer. Utgangspunktet er da at salget skal skje ved offentlig auksjon, men salget kan også skje ved såkalt medhjelpersalg, det vil si gjennom en eiendomsmekler.

For rett til overtagelse av felles bolig og innbo gjelder lov om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører. Loven kommer til anvendelse når «to eller flere ugifte personer over 18 år har bodd sammen i en husstand». Det kreves at partene enten har bodd sammen i minst to år, eller at de har, har hatt eller venter barn sammen. Loven gjelder med andre ord ikke bare for samboere, men også for andre som i minst to år har bodd i hussstandsfellesskap. Som bevis for at partene har bodd sammen i minst to år, vil det være en fordel at de har vært registrert med felles adresse i folkeregisteret, men erklæringer fra naboer, utleier eller andre kan også være brukbare som bevis.

Husstandsfellesskapsloven går i hovedtrekk ut på at en av partene kan få rett til å overta felles bolig og innbo som helt eller delvis tilhørte den andre. Loven skiller mellom opphør ved død og opphør på annen måte, og stiller strengere krav for retten til å overta eiendelene når husstandsfellesskapet oppløses på annen måte enn ved død. Da kreves det «sterke grunner» for at en av partene kan overta eiendelene, jf lovens § 3, mens det ved opphør ved død kreves «særlige grunner», jf § 2. Kravet til sterke grunner er satt fordi retten til overtakelse er et unntak fra hovedregelen om at partene etter et brudd beholder det hver enkelt eier. Kravet er det samme som gjelder for at en ektefelle kan gis rett til å løse ut bolig og innbo som er den andre ektefellens særeie, jf ekteskapsloven § 74. Husstandsfellesskapsloven gir bare rett til å overta eiendeler og regulerer ikke overføring av økonomiske verdier. Den som får rett til å overta eiendelen, må som utgangspunkt betale markedsverdi for den. Retten til å overta innbo gjelder innbo som er vanlig i ordinære hjem.

Hvis samboerne er sameiere i eiendommen, kan det framsettes krav om overtakelse av den andres del av eiendommen. I forarbeidene til loven (Ot. prp. nr. 52, 1990–91, side 25) er det lagt til grunn at det vil være lettere å nå fram med krav om overtakelse av en slik del av eiendommen, enn av hele eiendommen. I en kjennelse av 26. mars 1997 (Sak nr. 96 – 04771 A/37) har Oslo byrett i tråd med dette lagt til grunn at kravet til kvalifisert interesseovervekt i slike tilfeller må nedtones noe.

Som et alternativ til å overta boligen, kan en av partene, hvis særlige grunner taler for det, få bruksrett til boligen. Tilsvarende krav gjelder etter ekteskapsloven § 74 for at en ektefelle kan gis bruksrett til en bolig som er den andre ektefellens særeie. Av forarbeidene til husstandsfellesskapsloven framgår det: «Dersom en annen enn eieren av boligen tilkjennes bruksrett, må vedkommende betale vederlag for bruken i tråd med alminnelige prinsipper» (Ot. prp. nr. 52, side 25).

Et krav på husleie vil foreldes etter de vanlige foreldelsesreglene. Husleie kan derfor normalt ikke kreves for en periode på mer enn tre år regnet tilbake fra når sak reises. I en sak som var for Borgarting lagmannsrett 22.01.96 (LB-1995–00798 A) var det gått fem år siden kvinnen flyttet ut. Hun fikk medhold i sitt krav om husleie beregnet tre år tilbake. Retten uttalte at mannen hadde fått en overgangsperiode på ca. 22 måneder «som må ansees å ha gitt ham en rimelig mulighet til å ordne sitt økonomiske mellomværende. (Mannen) må ha innsett at han ikke over lengere tid kunne bruke leiligheten som han selv ville. Dersom en plikt til å yte kompensasjon fremstod som et økonomisk problem, måtte han selv tatt konsekvensen og leiet bort leiligheten inntil salgsmarkedet hadde bedret seg.»

Reglene i husstandsfellesskapsloven går som utgangspunkt foran eventuelle bestemmelser i en avtale mellom samboerne om hvem som skal overta felles bolig og innbo ved brudd i samboerskapet, se § 4. En slik avtale må imidlertid tas med i vurderingen av om en av partene skal gis rettigheter etter loven.

Ved et skifte etter ekteskap har hver av ektefellene etter ekteskapsloven § 66 rett til å beholde eiendeler som vedkommende fullt ut eller for det vesentlige eier. Unntak gjelder hvis dette vil virke «åpenbart urimelig etter forholdene». I likhet med husstandsfellesskapsloven har ekteskapsloven § 67 regler som gir rett til å overta felles bolig og innbo. Kravet er her ikke så strengt som ved brudd i husstandsfellesskap. Ved brudd i ekteskap er det tilstrekkelig at særlige grunner taler for at den ene ektefellen kan overta felles bolig og innbo. Når det gjelder verdsettelsen av de enkelte eiendelene, gjelder samme regler som etter husstandsfellesskapsloven. Som utgangspunkt må den som får rett til å overta eiendelen, betale markedsverdi for den, jf ekteskapsloven § 69. Etter ekteskapsloven § 68 kan en ektefelle også gis bruksrett til en bolig som helt eller delvis blir overtatt av den andre. Her er vilkåret det samme som etter husstandsfellesskapsloven – at særlige grunner taler for det. Som ved opphør av husstandsfellesskap, kan den ektefellen som eier boligen, kreve vanlig markedsleie. Etter ekteskapsloven § 92 kan en ektefelle også gis bruksrett til bolig eller vanlig innbo i det felles hjemmet ved en midlertidig avgjørelse. Slik midlertidig avgjørelse kan ikke treffes med hjemmel i husstandsfellesskapsloven.

I en dom avsagt av Asker og Bærum herredsrett 30. november 1998 (Sak nr 98–1501 A) ble midlertidig bruksrett gitt til en kvinne som skulle ha den daglige omsorgen for barna. Bruksrett ble gitt inntil det forelå rettskraftig dom om overtakelse av boligen, eller det økonomiske oppgjøret mellom partene knyttet til boligen var opp og avgjort. Ved midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelseslovens alminnelige regler ble det bestemt at bruksretten skulle iverksettes to uker etter forkynnelse av dommen.

1.3.2.4 Vederlagskrav

Etter ekteskapsloven § 63 kan en ektefelle kreve vederlag hvis den andre ektefellen har brukt felleseiemidler til å øke verdien av midler som er særeie, eller til å erverve eiendeler eller rettigheter som etter særlige regler er unntatt fra deling. Dessuten kan det kreves vederlag ved erverv av særlige rettigheter «i den utstrekning utgiftene overstiger det som må anses rimelig», og når en ektefelle «på en utilbørlig måte vesentlig har svekket delingsgrunnlaget». Ekteskapsloven § 73 bestemmer at en ektefelle kan tilkjennes vederlag fra den andre ektefellen hvis han eller hun har «gjennom bidrag til familiens underhold, ved arbeid eller på annen måte i vesentlig grad medvirket til å øke midler som er den andre ektefelles særeie».

For samboere har vi ikke lovbestemte regler om krav på vederlag ved deling av formuen, slik ekteskapsloven har ved deling av ektefellers formue. I dom inntatt i Retstidende 1984 side 497 behandlet Høyesterett spørsmålet om vederlag ved oppløsning av samboerforhold. Høyesterett ga ikke vederlagsreglene i ekteskapsloven tilsvarende anvendelse på samboere, men åpnet for å tilkjenne vederlag ved oppløsning av et samboerforhold, basert på alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper og rimelighetsbetrakninger. I den konkrete saken fant imidlertid Høyesterett ikke at vilkårene for å tilkjenne vederlag forelå. I en dom avsagt av Frostating lagmannsrett 22. januar 1990, ankesak nr. 122/1989, ble en kvinne tilkjent vederlag under henvisning til alminnelige restitusjons- og rimelighetsbetrakninger.

Hvor mye som skal til av innsats fra den ene parten for at vedkommende kan kreve vederlag, er uavklart. For å unngå konflikt kan samboerne i de tilfellene det kan være aktuelt å kreve vederlag, f eks for en arbeidsinnsats som har ført til verdiøkning av midler den andre samboeren eier, inngå skriftlig avtale som regulerer dette.

For en grundigere behandling av spørsmål om vederlagskrav vises til Kirsti Strøm Bull, 1985 og 1992.

1.3.2.5 Ingen lovfestet rett til underholdsbidrag

Etter lovverket har samboere ingen underholdsplikt overfor hverandre under samboerskapet, jf pkt 3.1.2. Heller ikke ved brudd i samboerskap har vi lovregler som gir den ene parten noen rett til underholdsbidrag fra den andre. Ekteskapsloven har derimot i kapittel 16 regler om bidrag etter separasjon og skilsmisse. Etter lovens § 79 er hovedregelen at ektefellenes gjensidige underholdsplikt opphører ved separasjon, skilsmisse eller annet samlivsbrudd. Hvis en ektefelles evne til og mulighet for å sørge for et passende underhold er blitt dårligere som følge av omsorgen for felles barn eller fordelingen av felles oppgaver under samlivet, kan imidlertid den andre ektefellen pålegges å betale bidrag. I andre tilfelle kan bidrag pålegges hvis «særlige grunner» taler for det. Lovens §§ 80 – 85 har nærmere regler om utmåling og fastsettelse av bidrag, varigheten, bortfall og endring av bidrag m m.

1.3.2.6 Avtaler mellom partene om deling av formuen – begrensninger

Samboere kan på forhånd inngå avtaler om hvordan verdier og gjenstander skal fordeles ved samlivsbrudd. Når det gjelder rett til overtakelse av tidligere felles bolig og innbo, kan allikevel en parts rettigheter etter hustandsfelleskapsloven gå foran det som er avtalt mellom partene på forhånd, jf pkt 3.2.3 foran. På opphørstidspunkt kan partene med bindende virkning avtale fordelingen av de enkelte verdier, se Karnov, bind 3, s 2685.

I et tilfelle som har vært for domstolene (Jæren herredsrett 22. april 1998, Sak nr. 98–00069 A) hadde to samboere i forbindelse med et skifte inngått avtale om likedeling av sin samlede formue og avtalt hvordan eiendelene skulle fordeles. Bakgrunnen for avtalen var at begge partene trodde at det gjaldt en likedelingsregel ved brudd i samboerskap, tilsvarende det som gjelder ved skilsmisse. Da mannen, som hadde størstedelen av formuen, senere ble kjent med at det ikke gjaldt noen slik likedelingsregel, krevde han at avtalen skulle settes til side fordi den var urimelig. Retten fant at avtalen ikke var urimelig. Det ble lagt vekt på partenes økonomiske situasjon etter bruddet. Kvinnen var uten arbeid. Under samboerskapet hadde hun vært hjemme og passet barna. Hun skulle ha den daglige omsorgen for parets barn etter bruddet, og trengte økomiske midler for å kunne etablere et nytt hjem etter å ha flyttet ut av samboerens hus.

Ektefeller kan som nevnt i pkt 3.1.8 avtale særeie ved ektepakt med den konsekvens at det ikke skjer noen deling ved et brudd. Ektefeller kan også ved ektepakt avtale at skjevdeling ikke skal finne sted. Utover dette vil forhåndsavtaler om hvordan felleseiemidler skal deles være ugyldige. På delingspunktet har imidlertid ektefellene avtalefrihet. Ekteskapslovens delingsregler kan fravikes. Slike oppgjørsavtaler krever ikke ektepakt.

Ekteskapsloven § 65 har en egen regel om avtaler mellom ektefeller om oppgjøret ved deling av formuen. Regelen tilsvarer regelen i avtaleloven § 36, men bestemmer også at i stedet for å sette avtalen til side, kan den ektefellen som blir urimelig dårlig stilt, bli tilkjent et beløp fra den andre ektefellen.

1.3.3 Gjenlevendes rettsstilling

1.3.3.1 Forskjeller i rettsstillingen til gjenlevende samboer og gjenlevende ektefelle

Gjenlevende samboer har etter lovverket ingen arverett etter avdøde og heller ingen rett til å sitte i uskiftet bo. Det må derfor avklares hvilke verdier som tilhørte avdøde og hvilke verdier som tilhører gjenlevende. Gjenlevende beholder det han eller hun eier, mens avdødes verdier fordeles ved arveoppgjøret. Spørsmål om hvem som eier hva og om det foreligger sameie, avgjøres på samme måte som når partene flytter fra hverandre, jf pkt 3.1.3. En samboer kan imidlertid sikres arverett ved testament, jf nedenfor.

Som nevnt i pkt 3.2.3, har vi en egen lov om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører. Gjenlevende samboer kan gis rett til å overta felles bolig og innbo etter nærmere regler i denne loven, jf pkt 3.3.5. Gjenlevende ektefelles rett til å overta bestemte eiendeler, herunder bolig og innbo, er nærmere regulert i skifteloven § 63, jf pkt 3.3.5.

Forholdet mellom gjenlevende ektefelle og avdødes arvinger er regulert i en egen bestemmelse i ekteskapsloven, jf § 77. Utgangspunktet er at reglene om deling av formuen ved separasjon og skilsmisse gjelder tilsvarende, jf pkt 3.2.2. Det gjenlevende ektefelle kan beholde etter disse reglene, kalles boslodd. I tillegg til egen boslodd har gjenlevende ektefelle rett til arv av avdødes boslodd. Retten til arv på grunnlag av ekteskap er regulert i arvelovens kapittel 2. Gjenlevende ektefelle har også rett til å sitte i uskiftet bo med avdødes andre arvinger etter loven, jf arveloven kapittel III. Retten til uskifte bortfaller hvis gjenlevende ektefelle gifter seg, men ikke hvis vedkommende blir samboer, jf arveloven § 23.

Når det er livsarvinger etter arvelateren, har gjenlevende ektefelle etter arveloven § 6 rett til fjerdeparten av arven. Minstearven skal likevel tilsvare 4 ganger grunnbeløpet i folketrygden (grunnbeløpet er pr 1.5.1998 kr 45 370). Hvis de nærmeste slektsarvingene til arvelateren er foreldre eller livsarvinger etter disse, har gjenlevende ektefelle rett til halvparten av arven, likevel minst 6 ganger grunnbeløpet i folketrygden. I bo med små formuer innebærer retten til minstebeløp at gjenlevende ektefelle arver alt. I de tilfellene hvor det ikke er arvinger som nevnt etter arvelateren, arver også gjenlevende ektefelle alt, hvis ikke arvelateren har bestemt noe annet i testament. En ektefelles rett til minstearv etter arveloven kan imidlertid ikke begrenses ved testament, jf arveloven § 7. Arv ut over minstebeløpene kan som hovedregel bare begrenses ved testament som gjenlevende har fått kunnskap om før arvelateren døde.

1.3.3.2 Generelt om ansvar for avdødes gjeld

Skal noen bli ansvarlig for avdødes gjeld, kreves det en uttrykkelig erklæring om overtakelse av gjeldsansvaret. Et vilkår for privat skifte er at minst en av arvingene avgir en erklæring til skifteretten om overtakelse av ansvaret for avdødes gjeld. Hvis gjenlevende samboer ikke er medarving og det skiftes privat, er utgangspunktet at arvingene er ansvarlige for avdødes gjeld. Dersom begge samboerne har tatt opp lån sammen, er imidlertid gjenlevende fortsatt ansvarlig for gjelden. Tilsvarende gjelder for ektefeller. Ved offentlig skifte skal skifteretten normalt sørge for at gjelden blir dekket eller sikret før arven fordeles.

1.3.3.3 Arv etter testament

Siden en samboer etter loven ikke har rett til arv når den andre samboeren dør, blir adgangen til å tilgodese gjenlevende ved testament mye viktigere for samboere enn for ektefeller. Arveloven har imidlertid bestemmelser som innebærer begrensninger i testasjonsadgangen. Hvis arvelateren etterlater seg livsarvinger (barn, barnebarn eller oldebarn), er adgangen til å tilgodese andre ved testament begrenset til en tredjedel. Dette gjelder uavhengig av om det dreier seg om samboernes felles livsarvinger eller livsarvinger som bare arvelateren har. Etter arveloven § 29 er to tredjedeler av formuen til arvelater pliktdelsarv for livsarvingene. Ved større formuer har arveloven beløpsgrenser for pliktdelsarven.

Hvis samboerne vil tilgodese hverandre uavhengig av hvem som dør først, kan de opprette et felles gjensidig testament, jf arveloven § 49 tredje ledd. Barnløse samboere kan i et gjensidig testament fritt bestemme hva slags ordning de ønsker, f eks en ordning som tilsvarer uskifteordningen for ektefeller. I tillegg til å bestemme hvordan arven skal fordeles, kan samboerne i testamentet sette begrensninger i lengstlevendes rådighet over arven i live.

Som andre testamenter kan et gjensidig testament endres eller tilbakekalles. Endring eller tilbakekalling av et gjensidig testament er imidlertid som hovedregel bare gyldig hvis den andre testatoren har fått kunnskap om endringen før arvelaterens død, jf arveloven § 57 tredje ledd. Begrunnelsen for denne varslingsregelen er at den ene ikke skal kunne svekke den andres rettigheter og beholde eller bedre sine egne rettigheter uten at den andre får mulighet til å innrette seg etter endringene.

Ofte inneholder et gjensidig testament bestemmelser om hvordan arven skal fordeles både ved førstavdødes og ved lengstlevendes død. Arveloven § 58 har særlige regler om at gjenlevende ektefelle som har overtatt arven etter et gjensidig testament, kan tilbakekalle eller endre bestemmelser om arverett for sine egne slektsarvinger. Gjenlevende ektefelle kan imidlertid ikke endre eller tilbakekalle bestemmelser om arverett for andre, hvis ikke disse er tilgodesett etter særskilt ønske fra gjenlevende. Det er uavklart om denne regelen skal gjelde tilsvarende der samboere har opprettet gjensidig testament.

Arveloven § 67 har også regler om fordeling av arven når begge ektefellene er døde uten å etterlate seg livsarvinger, og de har opprettet et gjensidig testament som ikke bestemmer noe om arverett for andre (sekundærarverett). Utgangspunktet er da at boet skal deles likt mellom begge ektefellenes slektninger. I juridisk teori er det drøftet om denne regelen skal gjelde tilsvarende der samboere har opprettet gjensidig testament. Svaret er noe usikkert, men antakelig må det legges til grunn at regelen ikke gjelder tilsvarende for samboere som ikke etterlater seg livsarvinger. Utgangspunktet blir da at når lengstlevende samboer dør, og det gjensidige testamentet ikke bestemmer noe om sekundærarverett for andre, og lengstlevende heller ikke har opprettet nytt testament, går hele arven til lengstlevendes arvinger etter loven.

Dersom samboerne ikke etterlater seg livsarvinger, og det gjensidige testamentet ikke bestemmer noe om arvefordelingen ved lengstlevendes død og heller ikke setter noen begrensninger i lengstlevendes rådighet for øvrig, er utgangspunktet at arven etter førstavdøde med endelig virkning har tilfalt lengstlevende. Dette innebærer at lengstlevende i slike tilfeller fritt kan disponere over formuen, både ved testament og på annen måte.

1.3.3.4 Særlige rettigheter til felles bolig og innbo

Etter reglene i husstandsfellesskapsloven kan gjenlevende samboer få rett til å overta felles bolig og innbo som helt eller delvis tilhørte avdøde. Når husstandsfellesskap opphører ved død, er det tilstrekkelig at det foreligger «særlige grunner» for at gjenlevende kan få rettigheter etter denne loven, mens det ved opphør på annen måte kreves «sterke grunner», jf pkt 3.2.3. Reglene gjelder generelt i forhold til avdødes arvinger, men i vurderingen av om det foreligger særlige grunner, kan det bli avgjørende hvilke arvinger avdøde etterlater seg. I tillegg til gjenlevendes behov for å bli boende i boligen og overta innboet må generelle rimelighets- og rettferdighetsbetraktninger tillegges vekt. Utgangspunktet er at den som får rett til å overta eiendelen, må betale markedsverdi for den.

Det framgår ikke uttrykkelig av husstandsfellesskapsloven at lovens regler går foran eventuelle bestemmelser i avdødes testament om hvem som skal overta eiendelene. Dette er imidlertid lagt til grunn i forhold til den tilsvarende regelen i skifteloven som gjelder for ektefeller, jf nedenfor. Utgangspunktet blir da at det samme gjelder for samboere, siden forutsetningen var at reglene skulle ha samme innhold. Uansett må testamentet tas med i vurderingen av om gjenlevende samboer skal få rettigheter etter loven.

I rettspraksis er det også lagt vekt på avtaler mellom partene, jf. lovens § 4. I en samboeravtale hadde partene skrevet at «Fast eiendom med påstående bygg, løsøre, bankinnskudd og verdipapirer, tilhører (den mannlige samboeren)». Da han døde, ble kvinnen som følge av avtalen ikke ansett som medeier i eiendommen, til tross for at hun blant annet hadde foretatt noen investeringer i boligen. Kvinnen framsatte også krav om å få overta eiendommen med hjemmel i husstandsfellesskapsloven § 2. I sitt testament hadde mannen skrevet at hun skulle «på si levetid ha vederlagsfri bruksrett til eigedommen». Siden hun hadde rett til å bo på eiendommen, fant retten at det ikke var «særlig grunn» til at hun også skulle få rett til å overta eiendomsretten til eiendommen. (Avgjørelse av Ytre Sogn skifterett 4. juni 1998, Sak nr 98–00071 A).

Husstandsfellesskapsloven har ikke noen regel om at gjenlevende som alternativ til å overta boligen, kan få bruksrett til den, slik loven har hvis husstandsfellesskapet oppløses på annen måte enn ved død. Etter husleieloven § 31 gjelder det imidlertid særlige regler om rett til å tre inn i leieforhold etter leierens død. I tillegg til gjenlevende ektefelle og slektninger i rett nedstigende linje gjelder disse reglene også andre personer som ved leierens død hørte til hans eller hennes husstand, forutsatt at de fyller vilkårene for å få rettigheter etter reglene i husstandsfellesskapsloven.

Gjenlevende ektefelle har rett til å få utlagt felles bolig og innbo på sin lodd etter nærmere regler i skifteloven § 63 annet ledd. Vilkåret for å overta felles bolig og innbo etter disse reglene er at det «ikke vil være åpenbart urimelig etter forholda». Hvis eiendelen var avdødes særeie, er vilkåret det samme som etter husstandsfellesskapsloven – at «særlige grunner» taler for at gjenlevende kan overta den.

1.3.3.5 Fordeling av øvrige eiendeler

Når det gjelder fordeling av andre eiendeler enn felles bolig og innbo, vil gjenlevende samboers rettigheter være avhengig av om vedkommende er tilgodesett i testament. Hvis gjenlevende ikke er tilgodesett i testament, har vedkommende ikke krav på noen av eiendelene etter avdøde. Når det gjelder eiendeler samboerne eide sammen, vil det oppstå et sameie mellom gjenlevende samboer og avdødes arvinger. Reglene i sameieloven vil da gjelde. Som utgangspunkt har ingen av partene noen fortrinnsrett til å overta eiendelene. Hvis avdøde har disponert over sin andel ved testament, kan imidlertid gjenlevende samboer innløse andelen hvis ikke testamentet er til fordel for noen av avdødes nærmeste arvinger etter loven, jf sameieloven § 11. Hvis avdødes arvinger selger sin andel til andre enn ektefelle eller barn, har også gjenlevende en innløsningsrett. I de tilfellene hvor gjenlevende samboer ikke kan kreve innløsning og ikke blir enig med avdødes arvinger om en løsning, kan hver av dem etter reglene i sameieloven § 15 kreve sameiet oppløst. Hvis eiendelen ikke kan deles uten skade, skal den selges etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven så langt de passer. Salget kan skje gjennom en eiendomsmekler eller ved en offentlig auksjon, og gjenlevende samboer har da en mulighet til å tre inn i det høyeste budet.

Gjenlevende samboer kan være tilgodesett i testament enten som arving eller som såkalt legatar. Etter skifteloven § 124 er en arving enhver som etter lovens arveregler eller testament skal ha alt eller en andel av det avdøde etterlater seg. En legatar er en som ved testament på annen måte er gitt en fordel, det vil si en som er tilgodesett med bestemte ting eller et bestemt beløp. En som i egenskap av ektefelle eller arving har krav på lodd i boet, blir kalt loddeier . Skifteloven § 61 har særlige regler som gjelder for loddeiere. Disse reglene kommer til anvendelse hvis gjenlevende samboer er arving, men ikke hvis vedkommende er legatar. Dette innebærer at hvis gjenlevende samboer i testament er tilgodesett med hele arven eller en andel av arven, er vedkommende loddeier og får dermed rettigheter etter skifteloven § 61.

Hvis gjenlevende samboer er innsatt som enearving, skal vedkommende overta alle eiendelene etter avdøde, forutsatt at vedkommende ikke etterlater seg livsarvinger. Som nevnt i pkt 3.3.3, er to tredjedeler av formuen til arvelater pliktdelsarv for livsarvingene. For øvrig kan hver av loddeierne kreve at boets eiendeler blir solgt, hvis testamentet ikke har bestemmelser om fordelingen av eiendelene, jf skifteloven § 61 første ledd. Ved salg har gjenlevende samboer en mulighet til å kjøpe eiendelen. Skifteloven § 61 annet ledd gir loddeierne en mulighet til å overta bestemte eiendeler selv om de andre loddeierne motsetter seg det. Vilkåret for dette er at «gode grunner taler for det, og det ikke er noen rimelig grunn for de andre loddeiere til å sette seg mot det».

Når det gjelder gjenlevende ektefelle, har skifteloven § 63 første ledd en særregel om at vedkommende har rett til å få utlagt på sin lodd bestemte eiendeler som han eller hun fullt ut eller for det vesentligste har brakt inn i boet. Denne retten gjelder «når det ikke vil være åpenbart urimelig etter forholda». For øvrig gjelder de reglene som er nevnt ovenfor om loddeiernes adgang til å kreve boets eiendeler solgt og mulighet til å overta eiendelene, også for gjenlevende ektefelle.

1.3.3.6 Vederlagskrav

Ved oppløsning av samboerskap kan en samboer i visse tilfeller ha krav på vederlag fra den andre samboeren, se pkt 3.2.4. Når et samboerskap opphører ved død, kan det tenkes at både gjenlevende samboer og avdødes arvinger kan ha krav på vederlag. Grunnlaget for et vederlagskrav er det samme som ved brudd mellom samboere; rimelighetsbetraktninger og alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper. Vi har i underrettspraksis flere eksempler på at gjenlevende samboer/dødsboet er tilkjent vederlag for arbeidsinnsats. Dette gjelder særlig tilfeller hvor innsatsen har ført til en verdiøkning, jf. dom avsagt av Eidsivating lagmannsrett 12. november 1984, ankesak 318/83. Vederlag er imidlertid også tilkjent gjenlevende samboer i tilfeller hvor det ikke kan påvises at arbeidsinnsatsen har ført til en verdiøkning for avdøde, men hvor avdøde har mottatt en ytelse som vedkommende ellers måtte ha betalt for.

Etter ekteskapsloven § 77 kan gjenlevende ektefelle fremme vederlagskrav overfor avdødes arvinger i samme tilfeller som ved deling av formuen når begge ektefellene lever. Vederlagskrav etter reglene i ekteskapsloven anses som en personlig rett, slik at avdødes arvinger ikke kan fremme vederlagskrav overfor gjenlevende ektefelle etter disse reglene.

1.3.3.7 Avtaler mellom samboerne – grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner

En avtale mellom samboerne som får virkning mens begge er i live, kalles en livsdisposisjon. Dersom avtalen tar sikte på å regulere forhold etter at en av samboerne er død, vil den som hovedregel være en dødsdisposisjon. Kravene til testament må da være oppfylt. Arveloven kapittel VIII har regler om formkrav som må være oppfylt for at et testament skal være gyldig. Som nevnt i pkt 3.3.3, er det også begrensninger i testasjonsadgangen hvis arvelateren har livsarvinger.

Det kan i flere tilfeller være tvilsomt om en samboeravtale skal anses som en livsdisposisjon eller en dødsdisposisjon. Spørsmålet vil særlig oppstå hvis avtalen ikke har fått noen virkning mens begge samboerne lever. En avtale som regulerer økonomiske forhold når samboerskapet opphører, enten det skjer ved brudd eller ved død, er etter sin innhold både en livsdisposisjon og en dødsdisposisjon. Hensikten med en slik avtale er som regel å regulere forholdene ved opphør av samboerskapet uavhengig av hva som er grunnen til opphøret, og uavhengig av hvem som eventuelt dør først. Det er usikkert om kravene til testament må være oppfylt i slike tilfeller. Avtalen må som hovedregel innebære en realitet mens begge er i live og være gjennomført for å anses som en livsdisposisjon. For en grundigere behandling av grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner henvises til juridisk litteratur. Spørsmålet er behandlet spesielt i forhold til samboeravtaler av Kirsti Strøm Bull, 1992 og Lødrup, 1995.

1.3.4 Rettspraksis ved opphør av husstandsfellesskap/samboerskap

Samboerutvalget har innhentet opplysninger om rettspraksis fra landets herreds- og byretter. Ved brev av 12. november 1998 ba utvalget om å få oversendt kopi av eventuelle dommer/kjennelser som gjelder husstandsfellesskapsloven og om opplysninger om annen rettspraksis av interesse i forhold til utvalgets mandat. Utvalget har mottatt kopi av 28 avgjørelser.

Det materialet utvalget har mottatt, underbygger bildet av at det økonomiske oppgjøret ved opphør av samboerskap kan være mer problematisk enn ved deling etter brudd i ekteskap. I en dom avsagt av Tønsberg byrett 1. november 1995 (Sak nr 95 – 683 A) uttales:

«Det har bydd på problemer å finne frem til hvilket faktum som skal legges til grunn for dommen. Partene har ikke ført regnskaper, og deres oppfatning om økonomiforvaltningen har vært basert mere på tro og fornemmelser enn klare erindringer. Utfallet har derfor vært tvilsomt…….»

Rettspraksis viser at en sammenblandet økonomi mellom partene kan føre til uenighet om eierforholdet til forskjellige gjenstander. Sakene viser også at en sammenblandet økonomi har ført til uenighet om den ene parten har rett til å kreve tilbakebetaling fra den andre for forskjellige utgifter som er dekket.

I en dom avsagt av Namdal herredsrett 21. mars 1997 (Sak nr 96 - 00453 A) la retten til grunn at det forelå en sammenblanding av økonomien når det gjaldt dekning av husholdningens forbruksutgifter. For øvrig ga forholdet et bilde av «klart ikke-sammenblanding» av partenes midler. Retten konkluderte med at samboerne var sameiere med en halvpart hver i forhold til noen av de gjenstandene tvisten gjaldt. I forhold til andre gjenstander la retten til grunn at partene var sameiere med forskjellige andeler, mens andre gjenstander ble ansett for å være den ene partens eneeie. Frostating lagmannsrett stadfestet herredsrettens dom så langt den ble påanket.

I dom avsagt av Tønsberg byrett 12. februar 1998 (Sak nr 97 – 1380 A) la retten til grunn at partene «i utstrakt grad» hadde hatt en sammenblandet økonomi, med unntak for anskaffelsen av boligeiendommen og betjeningen av lånet på denne. Retten uttalte at ingen av partene ved samboerforholdets opphør kunne fremme krav om refusjon av «dagliglivets betalinger av den annens ordinære særutgifter». Derimot kunne det stille seg annerledes for «økonomiske forhold som skiller seg fra dagliglivets, og således ikke inngår i det som naturlig hører inn under det økonomiske fellesskap ». Etter dette konkluderte retten med at den ene parten kunne kreve tilbakebetalt innfrielse av gjeld som den andre parten hadde fra tiden før samboerskapet.

Bare tre av de avgjørelsene Samboerutvalget har mottatt kopi av, gjelder krav fremsatt i medhold av husstandsfellesskapsloven . Den første saken gjelder husstandsfellesskap mellom en mor og hennes voksne sønn, jf dom avsagt av Oslo byrett 29. oktober 1997 (Sak nr 97 – 04973 A/18). I denne saken ble sønnen boende i leiligheten etter at moren var blitt senil og hadde fått langtidsplass på sykehjem. Morens hjelpeverge hadde bedt sønnen flytte ut av leiligheten. Retten viste til at moren ikke hadde behov for leiligheten til bolig, men at sønnen på sin side hadde sterkt behov for den. Etter dette fant retten at kravet til særlige grunner i husstandsfellesskapsloven § 3 annet ledd var tilfredsstilt, og ga sønnen bruksrett til boligen så lenge moren levde.

Den andre saken gjelder krav fremsatt av gjenlevende samboer, jf dom og kjennelse avsagt av Haugesund byrett 12. mars 1998 (Sak nr 97 - 00681 A). Her var spørsmålet om gjenlevende samboer (saksøker) i forhold til avdødes arvinger skulle gis rett til å overta boligeiendommen til skiftetakst etter husstandsfellesskapsloven § 2. Motparten var avdødes sønn fra tidligere ekteskap (saksøkte). I dommen er det vist til at så vidt retten og partenes prosessfullmektiger hadde erfart, var krav om overtakelse av eiendom i medhold av husstandsfellesskapsloven ikke tidligere løst i rettspraksis. Etter en samlet vurdering, men under betydelig tvil, kom retten til at kravet til særlige grunner i husstandsfellesskapsloven § 2 var tilfredssstilt, slik at gjenlevende samboer fikk medhold i kravet om å få overta eiendommen til skiftetakst. Retten viste til at det talte til saksøkers fordel at han hadde brutt opp fra sitt tidligere hjemsted og solgt sin bolig der, og at han hadde bodd i relativt lang tid i huset (ca 19 år). På den annen ble det vist til at det ikke forelå hensyn til fellesbarn, og at saksøker ikke skulle ha problemer med å skaffe seg annen bolig i Haugesund. I forhold til avdødes arvinger uttalte retten at det trakk i positiv retning at saksøkte hadde nedlagt arbeid på eiendommen i den perioden han bodde der, og at både han og hans familie var knyttet til eiendommen. Retten bemerket også at det ikke var særlig belyst i saken om avdøde hadde gitt uttrykk for noe eksakt standpunkt om hvordan det skulle forholdes med eiendommen. I denne sammenhengen viste retten til at saksøkte hadde egen bolig, og at det var sønnen han ville tilgodese.

Den tredje saken gjelder krav om bruksrett til felles bolig etter husstandsfellesskapsloven § 3 annet ledd, jf dom og kjennelse avsagt av Asker og Bærum herredsrett 30. november 1998 (Sak nr 98–1501 A). Her var det i tillegg strid om hvem som skulle ha den daglige omsorgen for partenes tre fellesbarn, samværsrettens omfang og gjennomføringen av det økonomiske oppgjøret knyttet til overtakelsen av boligen. Saksøker krevde bruksrett for den perioden hun hadde omsorg for barna og inntil det forelå rettskraftig dom om overtakelse av boligen. Hun krevde også at bruksretten skulle gis foregrepet tvangskraft etter tvistemålsloven § 148, slik at bruksretten kunne iverksettes umiddelbart etter dommens forkynnelse.

Etter samlivsbruddet hadde partene bodd i huset en uke hver. Saksøker anførte at dette hadde fungert lite tilfredsstillende for barna og krevde bruksrett for at barna skulle få ro og stabilitet. Saksøkte viste på sin side til at begge partene kunne skaffe seg egen bolig, og hevdet at det ikke forelå særlige grunner, slik husstandsfellesskapsloven § 3 krever.

Retten var enig i at ordningen med partenes inn- og utflytting i huset ikke var heldig for barna. Etter en samlet vurdering, særlig tatt i betraktning at saksøker ble gitt daglig omsorg, mens saksøktes samværsrett ble innskrenket, kom retten til at saksøker også burde gis bruksrett til boligen. Retten fant ikke at saksøker kunne gis medhold i påstanden om foregrepet tvangskraft etter tvistemålsloven § 148, men fant at vilkårene for å avsi kjennelse om midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15 var til stede. Etter dette ble saksøker gitt bruksrett inntil det forelå rettskraftig dom om overtakelse av boligen, eller det økonomiske oppgjøret mellom partene var opp og avgjort. I tillegg ble det avsagt en kjennelse om midlertidig forføyning som gikk ut på at saksøkers bruksrett skulle iverksettes to uker etter forkynnelsen av dommen og kjennelsen.

1.4 Det økonomiske forholdet til utenforstående

1.4.1 Generelt

Det kan oppstå konflikt mellom en ektefelles eller samboers eiendomsrett i en gjenstand og utenforstående tredjemanns kolliderende rettigheter til samme gjenstand. Slike konflikter kan for eksempel oppstå i forhold til godtroende erverver hvis en ektefelle eller samboer har solgt en eiendel som den andre eier helt eller delvis. I forhold til den andre partens kreditorer kan det oppstå konflikt mellom den andres eiendomsrett og kreditorenes beslagsrett.

Grunnlaget for en ektefelles eller samboers (med)eiendomsrett kan være ulikt, for eksempel avtale mellom partene, eget ervervsbidrag eller overdragelse ved salg eller gave mellom partene. En ektefelle eller samboer kan være medeier i en eiendel selv om den andre fremstår som eier utad. Som hovedregel må ektefellens eller samboerens erverv – hans eller hennes eiendomsrett – ha rettsvern for å være beskyttet overfor godtroende erverver eller den andre partens kreditorer.

Det kan ikke gis en fullstendig redegjørelse for tredjemannskonflikter og rettsvernreglene her: Nedenfor gis imidlertid en kort oversikt over rettsvernreglene i forhold til godtroende erverver og kreditor, samt de særlige bevisreglene ved utlegg for ektefeller og samboere i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-13.

1.4.2 Rettsvern overfor godtroende erverver

For fast eiendom må ektefellens eller samboerens rettsvern sikres ved tinglysing, jf. tinglysingsloven §§ 20, 21 og 27. Det er ikke uvanlig at to ektefeller eller samboere kjøper en eiendom sammen, men at bare den ene står som eier utdad. Falkanger, 1993 side 458, uttaler at det er naturlig å behandle slike tilfeller etter proformareglene, det vil si at den ektefelle eller samboer som ikke er registrert som eier, risikerer å tape sin rett i forhold til godtroende tredjemann. Tinglysingsloven § 27 må visstnok også kunne anvendes analogisk hvor grunnlaget for medeiendomsrettet er «husmorsameie» se Falkanger, 1993 side 459 med henvisning til rettspraksis.

Godtroende erverver kan også vinne rett til løsøre etter reglene i lov om godtroerverv av løsøre.

For ektefeller gir reglene i ekteskapsloven §§ 32-35 en viss beskyttelse. Etter ekteskapsloven § 32 kan en ektefelle ikke uten skriftlig samtykke fra den andre ektefellen overdra eller pantsette eiendom som brukes som felles bolig, eller andel, aksje eller obligasjon som leieretten til felles bolig er knyttet til. Kravet om skriftlig samtykke gjelder også for enkelte andre avaler om den felles bolig. Ifølge tynglysingsloven § 13 femte ledd skal dokumenter vedrørende rettshandler som krever samtykke fra den andre ektefellen etter ekteskapsloven, ikke anmerkes i grunnboken med mindre samtykke foreligger. Hvis anmerking likevel skjer, risikerer ektefellen å tape sin rett overfor godtroende erverver.

Etter ekteskapsloven § 33 må en ektefelle ha samtykke fra den andre for å overdra, leie bort eller pantsette vanlig innbo i det felles hjem eller gjenstander som er bestemt til bruk for barna.

Etter ekteskapsloven § 35 kan en ektefelle kreve en avtale som er inngått i strid med § 32 eller § 33, omstøtt ved dom. Etter § 35 annet ledd gjelder en søksmålsfrist på seks måneder fra ektefellen fikk kunnskap om avtalen. Søksmål må likevel reises senest ett år etter tinglysingen dersom avtalen gjelder fast eiendom, eller etter overleveringen dersom den gjelder andre eiendeler.

Det finnes ingen regler tilsvarende ekteskapsloven §§ 32, 33 og 35 som gjelder for samboere.

1.4.3 Rettsvern overfor den enkeltes kreditorer.

Utgangspunktet er at kreditorer kan ta beslag i eiendeler som tilhører debitor, jf. dekningsloven § 2-2 og tvangsfullbyrdelsesloven § 7-1. Kreditorene kan altså ikke kreve dekning for ektefellers eller samboers gjeld i eiendeler som tilhører den andre.

Rettsvernreglene innebærer imidlertid at kreditorene i enkelte tilfelle stilles sterkere hvor debitor – ektefellen eller samboeren har overdratt et formuesgode til den andre ektefellen eller samboeren og det ikke er sørget for rettsvern.

Ved overdragelse av fast eiendom får erververen rettsvern overfor overdragerens kreditorer ved å tinglyse ervervet, jf. tinglysingsloven § 20. For rettsstiftelser som er stiftet ved avtale, har tinglysingsloven § 23 egne regler om rettsvern i forhold til konkurs og tvangsakkord. Slike rettsstiftelser må for å få rettsvern være tinglyst senest dagen før konkursåpning eller åpning av forhandling om tvangsakkord.

For løsøre som kan registreres i realregisteret, gjelder tilsvarende rettsvernregler som for fast eiendom. Overdragelser får rettsvern ved registrering.

Erverv av løsøre får som hovedregel rettsvern ved overlevering.

Overleveringskravet reiser særlige problemer ved overdragelse av løsøre mellom samboere. I Falkanger m.fl. (1995), side 331 uttales at gaver mellom samboere antakelig må ha «rettsvern uten overlevering, men slik at man til gjengjeld må kunne stille strenge krav til beviset for gaven(...)».

For gaver mellom ektefeller gjelder særlige rettsvernregler enten det dreier seg om overdragelse av fast eiendom eller løsøre. Det følger av ekteskapsloven §§ 50 og 55 at gavedisposisjonen må gis ektepakts form for å være gyldig, og at ektepakten må tinglyses i ektepaktregisteret for å få rettsvern mot ektefellenes kreditorer. En ektepakt som overdrar fast eiendom eller annet realregistrert formuesgode fra den ene ektefellen til den andre, må dessuten registreres i vedkommende realregister, jf. ekteskapsloven § 55 annet ledd.

Ekteskapsloven § 51 inneholder en regel om forholdet til kreditorene når den ene ektefellen har gitt den andre en gave. Kreditorer som på tidspunktet for gaveoverdragelsen hadde et krav mot giverektefellen, kan holde seg til den andre ektefellen for verdien av det overførte med mindre det bevises at giverektefellen utvilsomt var solvent. Ekteskapsloven § 52 har en tilsvarende regel for tilfeller hvor en ektefelle gir avkall på lodd ved deling av formuen. Disse reglene gjelder ikke tilsvarende for samboere.

Dekningsloven § 2-3 har regler om beslagsfrihet for personlige eiendeler. Disse reglene gjelder for kreditorbeslag ved utlegg, gjeldsforhandling, konkurs og offentlig skifte av insolvent dødsbo. Ifølge reglene kan kreditorene ikke ta beslag i gjenstander til personlig bruk eller i innbo som skyldneren eller husstanden trenger i hjemmet. Men forutsetningen for beslagsfriheten er at verdien av gjenstanden ikke er større enn at det etter forholdene er rimelig å unnta dem. En samboer inngår i husstanden.

1.4.4 Bevisreglene i tvangsfullbyrdelses- loven § 7-13

Kreditorene kan bare ta utlegg i formuesgoder som tilhører saksøkte og som ikke er unntatt fra beslag i medhold av dekningsloven kapittel 2, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-1. I en del tilfelle kan det være tvilsomt hvem som eier de forskjellige gjenstandene. I tvangsfullbyrdelsesloven § 7-13 er det derfor gitt særlige bevisregler for formuesgoder som befinner seg hos saksøkte og som påstås å eies av en tredjeperson. I § 7-13 tredje ledd er det gitt en særlig regel for utlegg i felles bolig ervervet under ekteskap eller samboerskap. Regelen i § 7-13 tredje ledd er nærmere behandlet av Lødrup, 1997.

I en kjennelse avsagt av Frostating langmannsrett 24. august 1998 (Sak nr. 98-00298 K) var det kreditor som hevdet at debitor, den mannlige samboeren, måtte regnes som medeier i en eiendom den kvinnelige samboeren alene hadde grunnbokshjemmel til. Lagmannsretten fant at mannen ikke var medeier, og at utlegg for hans gjeld derfor ikke kunne tas i eiendommen. Lagmannsretten uttalte:

«Lagmannsretten vil i tillegg fremheve at saken dreier seg om samboere, ikke ektefeller. Det må etter rettspraksis antas at det kreves mer for at medeierskap til bolig, ervervet under samlivet skal oppstå for en samboer enn for en ektefelle. (Kreditors) opplysning om at det i Ot prp nr 65 (1990–91) utttales at felles bolig etter de senere års rettsutvikling i de fleste tilfeller anses å tilhøre begge ektefeller/samboere, er noe unøyaktig. I nevnte proposisjon på s. 152 er slik uttalelse bare gitt med referanse til ektefeller og med videre henvisning til Ekteskapslovsutvalgets utredning NOU 1987:30.»

Sitatet viser at lagmannsreten la til grunn at det kreves mer for at samboere skal bli medeiere i bolig, enn for at ektefeller skal bli det. Uttalelsen ble gitt i en sak der det var til samboerens fordel at han ikke ble ansett som medeier.

1.4.5 Omstøtelse av gaver, ekstraordinær betaling og sikkerhetsstillelse for eldre gjeld

Lov om fordringshavernes dekningsrett har i kapittel 5 flere regler om at bestemte handlinger kan «omstøtes». At en handling blir omstøtt, innebærer at den blir erklært ugyldig. Reglene gjelder ved forhandling om tvangsakkord, konkurs og skifte av insolvent dødsbo og er gitt for å hindre forfordeling av kreditorene.

Lovens § 5–2 har regler om adgangen til å omstøte gaver. Utgangspunktet er at en gave som er fullbyrdet i løpet av det siste året, kan omstøtes. Unntak gjelder for «leilighetsgaver og liknende gaver og stønader som er av rimelig omfang hensett til forholdene da gaven eller stønaden ble ydet».

For gaver til « skyldnerensektefelle, ugift samboende eller forlovede» gjelder det særlige regler. I disse tilfellene kan gaver omstøtes hvis de er fullbyrdet de siste to årene. Dersom verdien av gaven overstiger ti ganger folketrygdens grunnbeløp, kan den overskytende del av verdien omstøtes hvis gaven ble fullbyrdet i løpet av de siste fem årene, og det ikke blir bevist at skyldneren «fortsatt var utvilsomt solvent» da gaven ble fullbyrdet. For at gaven skal anses fullbyrdet, kreves det at den er tatt ut av avhenderens besittelse. For samboere innebærer dette at gjenstander som befinner seg i deres felles hjem eller som de ellers har i felles besittelse, må tas ut av begge parters besittelse. Når det gjelder ektefeller, kan gaven fullbyrdes ved at det opprettes ektepakt som tinglyses i løsøreregisteret. Samboere har ikke mulighet til å opprette ektepakt som kan tinglyses.

For ektefeller gjelder også særlige regler om at overføring av formue ved skifte av felleseie i visse tilfeller skal anses som gave. Disse reglene kan ikke anvendes tilsvarende for samboere.

Dekningsloven § 5–5 har regler om at ekstraordinær betaling som er foretatt senere enn tre måneder før fristdagen, kan omstøtes. Hvis betalingen er skjedd til « skyldnerens ektefelle, ugift samboene eller forlovede », kan den omstøtes når den er foretatt senere enn to år før fristdagen.

Lovens § 5 –7 har regler om sikkerhetsstillelse for eldre gjeld. Her er det bestemt at pantsettelse eller annen sikkerhetsstillelse som skyldneren har foretatt senere enn tre måneder før fristdagen, i visse tilfeller kan omstøtes. Hvis sikkerhetsrett er gitt til « skyldnerens ektefelle, ugift samboende eller forlovede», kan den omstøtes hvis rettsvernet er brakt i orden senere enn to år før fristdagen.

1.4.6 Gjeldsordningsloven

I gjeldsordningsloven § 2–1 tredje ledd er det bestemt at to eller flere personer som bor sammen og har felles husholdning, kan søke om å åpne gjeldsforhandling sammen «dersom de i det vesentlige er ansvarlig for hverandres gjeld». Regelen gjelder for ektefeller og andre personer som bor sammen, herunder samboere. Forutsetningen er at partene har felles gjeld, eventuelt at den ene har kausjonert for den andres gjeld.

Etter gjeldsordningsloven § 4–3 har skyldneren rett til å beholde så meget av sin inntekt at det dekker det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og dennes husstand. Barne- og familiedepartementet har i rundskriv Q-8/1998 gitt veiledende satser for livsopphold etter loven. Her er det fastsatt samme sats for ektepar og samboere. Satsen for ektepar og samboere er satt til kr 53 289 per person per år, mens den for enslige er satt til kr 62 936 per år.

1.5 Forholdet til barna

1.5.1 Generelt om rettsstillingen for samboere og ektefeller når det gjelder forholdet til barna

Lov om barn og foreldre (lov av 8. april 1981 nr 7, kalt barneloven) trådte i kraft i 1982. Loven avløste lov om barn født i ekteskap og lov om barn født utenfor ekteskap, begge fra 1956. Barneloven regulerer forholdet mellom barn og foreldre og har regler om farskap, morskap, foreldreansvar, forsørgeransvar, hvor barnet skal bo og samværsrett. En hovedmålsetting med denne loven i forhold til de lovene den avløste, var mest mulig felles regler for alle barn, enten foreldrene er gift med hverandre eller ikke. Forskjellige regler ut fra foreldrenes sivilstand ble imidlertid opprettholdt på flere punkter. For barn født i ekteskap gjelder fremdeles pater est-regelen. Regelen går ut på at den mannen moren er gift med ved barnets fødsel, automatisk skal regnes som barnets far. Farskap i forhold til barn født utenfor ekteskap må imidlertid fastslås ved erkjennelse. Selv om farskap er fastslått, skal ugift mor ha foreldreansvaret alene, hvis ikke foreldrene avtaler felles foreldreansvar eller at faren skal ha foreldreansvaret alene.

Barneloven er senere blitt endret flere ganger, senest sommeren 1997 med ikrafttredelse 1. januar 1998. Begrunnelsen for denne endringen angis blant annet å være endringer i familiemønsteret. I Ot prp nr 56 (1996–97), side 5 er det uttalt:

«Det har vært omfattende endringer i familiemønstret de siste 20 årene. Flertallet av de som i dag etablerer familie velger samboerforhold som samlivsform(...) Samboerpar med felles barn er den husholdstypen som i dag øker mest. Det er også langt flere samlivsbrudd i dag enn for 20 år siden(...) Dette stiller krav til endringer i familielovgivningen. Det er anført at endringene «tar sikte på å gi barn så like vilkår som mulig – uavhengig av foreldrenes sivilstatus og samlivssituasjon», og at det er et «mål å likestille mor og far i forhold til det å bli foreldre og med hensyn til regelverk om foreldreansvar, samvær m v».

Barneloven opprettholder skillet mellom barn født i og utenfor ekteskap når det gjelder farskap og foreldreansvar. Det gjelder ingen særlige regler for de tilfellene hvor barn bor sammen med begge foreldrene i et stabilt samboerforhold. Foreldres forsørgeransvar overfor egne barn gjelder uavhengig av om foreldrene er gift eller ikke, og uavhengig av om begge eller bare den ene har foreldreansvar. Reglene om barnet faste bosted, samværsrett og barnebidrag er også de samme uavhengig av om foreldrene har vært gift med hverandre eller ikke.

Etter adopsjonsloven er det bare ektefeller som kan adoptere sammen, mens samboere «i ekteskapslignende forhold» har mulighetene for kunstig befruktning etter lov om medisinsk bruk av bioteknologi. Hvis en av foreldrene dør, og det ikke er opprettet testament, er barnas arverettslige stilling sterkere hvis foreldrene var samboere enn hvis de var gift fordi samboere ikke har lovbestemt arverett.

Etter adopsjonsloven er det bare ektefeller som kan adoptere sammen, mens samboere «i ekteskapslignende forhold» har mulighetene for kunstig befruktning etter lov om medisinsk bruk av bioteknologi. Hvis en av foreldrene dør, og det ikke er opprettet testament, er barnas arverettslige stilling sterkere hvis foreldrene var samboere enn hvis de var gift fordi samboere ikke har lovbestemt arverett.

I det følgende vil det først bli gitt en framstilling av reglene om farskap, kunstig befruktning og adopsjon. Deretter vil framstillingen bli delt opp slik at den skiller mellom forholdet til barna under samboerskapet og ved opphør av samboerskapet.

1.5.2 Farskap

I motsetning til hva som gjelder i forhold til en mann som moren er gift med ved barnets fødsel, regnes ikke en mors samboer automatisk som barnets far. Hvis foreldrene ikke er gift med hverandre, må farskapet positivt fastslås ved at mannen erkjenner farskapet, ved påtegning på farskapsforelegg, eller ved at farskap fastsettes ved dom, jf barneloven §§ 4, 9 og 11. Farskap kan erkjennes under svangerskapet eller etter fødselen. Dette skjer skriftlig i fødselsmeldingen eller ved personlig frammøte for folkeregisteret, bidragsfogden, fylkestrygdekontoret m m. Slik erkjennelse av farskap gjelder bare hvis moren har godtatt den skriftlig, eller hvis erkjennelsen er gitt av den moren har oppgitt som far.

Etter barneloven § 3 skal den mannen som moren er gift med ved barnets fødsel, automatisk regnes som barnets far. Dette gjelder også i de tilfellene hvor barnet er unnfanget før partene ble gift, og det er klart at en annen mann er den biologiske faren. Pater est-regelen ble innskrenket ved lovendringene i 1997, slik at den ikke skal gjelde etter at partene er separert ved bevilling eller dom. Selv om partene senere flytter sammen igjen, må farskap fastslås på samme måte som for barn født av ugift mor, jf nedenfor. Pater est-regelen innebærer at når moren er gift, vil barnet alltid ha en «juridisk far».

Som et ledd i arbeidet med å oppheve forskjellen i regelverket mellom barn født i og utenfor ekteskap, foreslo Barne- og familiedepartementet i høringsnotatet som ble utarbeidet forut for Ot prp nr 56 (1996–97), at pater est-regelen skulle utvides til også å omfatte samboere. Forutsetningen skulle være at foreldrene ved barnets fødsel undertegnet en erklæring om at de var samboere. På bakgrunn av høringsinstansenes innvendinger fant departementet etter en ny vurdering ikke å ville fremme forslaget. Kravet om erkjennelse av farskap for samboerfedre ble dermed opprettholdt.

Innvendingene fra høringsinstansene mot forslaget om «samboer-pater est» gikk dels ut på at forslaget likestilte samboerskap med ekteskap og dermed kunne uthule ekteskapet som institusjon. Andre mente at likestillingstanken best kan gjennomføres ved å oppheve pater est-regelen, slik at erklæring om farskap bør gjelde for alle. Endelig mente en del av høringsinstansene at forslaget ville komplisere og forvirre rettstilstanden ytterligere, og at det ville skape et større behov for informasjon.

Der hvor farskap ikke følger av pater est-regelen og ikke er fastsatt ved erkjennelse, er det offentlige etter barneloven § 5 pålagt et ansvar for å fastsette farskap etter eget tiltak. Fylkestrygdekontoret kan kreve at moren og den eller de som kan være far til barnet, avgir forklaring, og det kan gis pålegg om blodprøve og DNA-test av mor, mulig far og barnet, jf lovens § 11 første ledd. Hvis en mor nekter å opplyse hvem som er eller kan være far til barnet, står det offentlige uten sanksjonsmuligheter. Hvis en oppgitt far ikke vedgår farskapet, men fylkestrygdekontoret likevel finner det trolig at han er far, skal det skrives ut farskapsforelegg mot ham. Fylkestrygdekontoret kan også skrive ut farskapsforelegg mot en annen mann som kontoret mener mest trolig er faren, jf § 11 fjerde ledd. Hvis mottakeren av farskapsforelegget ikke vedgår farskapet, skal fylkestrygdekontoret etter lovens § 13 sende stevning til retten. Retten treffer avgjørelse etter nærmere regler i barnelovens kapittel 4 om rettergang i farskapsssaker. Ved endringene i barneloven i 1997 ble det gitt nye regler om at retten kan avsi dom i farskapssak uten hovedforhandling når en DNA-test enten utpeker en mann som far eller viser at han ikke kan være far til barnet, jf § 25.

En ektemann eller samboer som har samtykket i kunstig inseminasjon, kan ikke senere fri seg fra farskapet ved å hevde at han ikke er biologisk far. Unntak gjelder for tilfeller hvor det er lite trolig at barnet er unnfanget ved inseminasjonen, jf barneloven § 9 fjerde ledd. Det er også bestemt at sædgiveren ikke kan dømmes til far, med mindre inseminasjonen er gjort med sæd fra ektemannen eller samboeren.

1.5.3 Kunstig befruktning

Lov om kunstig befruktning trådte i kraft i 1987. Den ble i 1994 avløst av lov om medisinsk bruk av bioteknologi. Med kunstig befruktning menes både kunstig inseminasjon og befruktning utenfor kroppen, jf lovens § 2–1. Kunstig befruktning var tidligere forbeholdt ektefeller, men ved lov om medisinsk bruk av bioteknologi ble det gitt adgang til å utføre kunstig befruktning også på «kvinne som er samboer med en mann i ekteskapsliknende forhold », jf lovens § 2–2. Spørsmålet om å utvide adgangen til også å gjelde for samboere var omstridt under lovbehandlingen. Et flertall i Stortingets sosialkomite (medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti) viste til at flere og flere lever i stabile samboerforhold. Flertallet uttalte:

«De behandlingsmuligheter som finnes, må kunne tilbys uavhengig av hvilken samlivsform som er valgt. Flertallet vil imidlertid understreke at det av hensyn til barnas oppvekst må gis optimal sikkerhet for at forholdet er stabilt. Samlivsforholdet må derfor minimum ha hatt en varighet av 3–5 år. De som skal utføre behandlingen, må i tillegg i størst mulig grad være forsikret om at paret kan gi barnet trygge oppvekstvilkår.» (Innst O nr 67, 1993–94, side 8.)

Et mindretall i Sosialkomiteen (medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet) mente at det ikke var grunn til å utvide tilbudet om kunstig befruktning til samboere. Mindretallet uttalte:

«Etter disse medlemmers syn er det naturlig at samfunnet kan stille krav om det beste og enkleste bevis på at forholdet er stabilt, nemlig inngått ekteskap.»

Tillatelse til kunstig befruktning skal etter lov om medisinsk bruk av bioteknologi § 2–4 gis av lege. Avgjørelsen skal bygge på medisinske og psykososiale vurderinger av paret. Dette gjelder både for ektepar og samboere. Forarbeidene til loven legger til grunn at den psykososiale vurderingen i hovedsak vil være en vurdering av om paret er mentalt i stand til å gå igjennom behandlingen og senere kan gi barnet en trygg oppvekst. Det er også vist til at samlivets stabilitet kan bli gjenstand for en psykososial vurdering. Før behandlingen starter, skal det etter lovens § 2–3 foreligge skriftlig samtykke fra kvinnen og hennes ektemann eller samboer. Øvrige vilkår for å få utført kunstig befruktning framgår av lovens kapittel 2 om kunstig befruktning. Vilkårene er de samme for samboere og ektefeller. Loven har også en straffebestemmelse for den som forsettlig overtrer eller medvirker til å overtre loven eller bestemmelser gitt i medhold av loven.

1.5.4 Adopsjon

I lov om adopsjon (lov av 28. februar 1986 nr 8) § 5 er det presisert at andre enn ektefeller ikke kan adoptere sammen. Dette innebærer at samboere ikke kan adoptere sammen. Det er også presisert at den som er gift, bare kan adoptere sammen med sin ektefelle. En ektefelle kan med samtykke fra den andre ektefellen adoptere dennes særkullsbarn. Ordningen med å adoptere den andres særkullsbarn, såkalt stebarnsadopsjon, gjelder også bare for ektefeller. Det er gitt veiledende retningslinjer for godkjenning av adoptivforeldre. Etter disse bør ekteskapet i utgangspunktet ha vart i minst to år, «slik at forholdet har vist sin stabilitet» . I denne sammenheng kan dokumentert samboerforhold forut for ekteskapet tillegges vekt. Hvis partene kan dokumentere to års samboerskap, er det i praksis vanligvis blitt krevd at de har vært gift i minst ett år. Hvis samboerskapet har vart vesentlig lenger, kan det lempes på kravet til ekteskapets varighet. Når det gjelder stebarnsadopsjon, blir kravet om at ekteskapet må ha vart i minst to år, ikke fraveket.

Som dokumentasjon av samboerskap blir det godtatt at partene har vært registrert bosatt med samme adresse i folkeregisteret, eller at de er registrert med samme adresse i forhold til annen offentlig myndighet. Erklæring fra naboer eller andre privatpersoner er ikke tilstrekkelig.

Adopsjonsloven har ikke noe forbud mot at enslige får adoptere. Praksis har imidlertid vært restriktiv ut fra den oppfatning at det gir barn større trygghet å ha to foreldre. Nye retningslinjer om utenlandsadopsjon fra Barne- og familiedepartementet (rundskriv fra september 1998) åpner for en noe mindre restriktiv praksis.

Med enkelte unntak får adoptivbarnet og dets livsarvinger samme rettsstilling som om adoptivbarnet hadde vært adoptivforeldrenes egnefødte barn. Samtidig faller som hovedregel rettsforholdet til den opprinnelige slekten bort. Har en ektefelle adoptert den andre ektefellens barn, får barnet samme rettsstilling i forhold til ektefellene som om det var deres felles barn, jf adopsjonsloven § 13.

1.5.5 Forholdet til barna under samboerskapet

1.5.5.1 Foreldreansvar

Foreldreansvaret innebærer at barnet har krav på omsorg og omtanke, forsvarlig oppdragelse og forsørgelse, jf barneloven § 30. De som har foreldreansvar, skal også sørge for at barnet får utdanning etter evner og anlegg. Samtidig innebærer foreldreansvaret rett og plikt til å ta avgjørelser for barnet i personlige spørsmål, innenfor de grensene som barneloven §§ 31 – 33 setter for barnets med- og selvbestemmelsesrett. Det er presisert i loven at foreldreansvaret skal utøves ut fra barnets interesser og behov. Den av foreldrene som ikke har del i foreldreansvaret, har etter barneloven § 50 som utgangspunkt rett til opplysninger om barnet. For øvrig har den som ikke har foreldreansvar, få rettigheter i forhold til barnet, bortsett fra samværsrett og den avgjørelsesmyndigheten som følger av det å være sammen med barnet, jf pkt 5.6.3.

Hvis foreldrene ikke er gift med hverandre, er utgangspunktet etter barneloven § 35 at moren har foreldreansvaret alene. Dette gjelder uansett om moren lever i stabilt samboerskap med barnets far eller om hun bor alene. Foreldre som ikke er gift med hverandre, kan imidlertid avtale at de skal ha felles foreldreansvar, eller at faren skal ha foreldreansvaret alene. Slik avtale må meldes til folkeregisteret for at den skal være gyldig, jf barneloven § 41 a.

Dersom foreldre som ikke er gift med hverandre, ikke blir enige om reguleringen av foreldreansvaret, må faren hvis han ønsker felles foreldreansvar eller foreldreansvaret alene, reise sak for domstolen. Er foreldrene enige, kan saken i stedet gå til fylkesmannen. Adgangen til å reise sak om foreldreansvaret for domstolen eller fylkesmannen behandles i pkt 5.6.1.

Foreldre som er gift med hverandre, har etter barneloven § 34 automatisk felles foreldreansvar for felles barn.

Som ledd i å likestille barn født i ekteskap og barn født i samboerskap, foreslo Barne- og familiedepartementet i høringsnotatet forut for Ot prp nr 56 (1996–97) at felles foreldreansvar i likhet med farskap skulle følge av en samboererklæring. Etter forslaget skulle foreldrene ved barnets fødsel undertegne en erklæring om at de var samboere, og som følge av denne erklæringen skulle morens samboer både få fastsatt farskap og foreldreansvar for barnet, jf pkt 5.2. Det ble også foreslått at foreldre som hadde undertegnet en samboererklæring, ikke skulle kunne reservere seg mot å ha felles foreldreansvar. Etter motstand mot forslaget fra høringsinstansene besluttet departementet ikke å fremme dette. Ot prp nr 56 (1996–97) legger til grunn at bedre informasjon og enklere prosedyrer vil gi som resultat at langt flere fedre i framtiden vil få del i foreldreansvaret. Fra januar 1998 ble blanketten for farskapserkjennelse endret slik at den også inneholder en rubrikk for foreldreansvar. Dette innebærer at foreldre som ikke er gift, kan avtale felles foreldreansvar eller at en av dem skal ha foreldreansvaret alene samtidig med at farskap erkjennes.

Et flertall i Stortingets familie- kultur- og administrasjonskomite (alle unntatt representanten Roy N Wetterstad) uttalte i forbindelse med behandlingen av endringene i barneloven følgende (Innst nr 100, 1996–97, side 21):

«Flertallet viser til at departementet har nedsatt et utvalg som skal se på lovverk, rettigheter og plikter i forbindelse med samboerskap. Det er derfor naturlig at man kommer tilbake til spørsmålet om automatisk foreldreansvar ved samboerskap når dette utvalget har kommet med sin innstilling.»

1.5.5.2 Forsørgeransvar

Foreldre har forsørgeransvar overfor egne barn. Som nevnt i pkt 5.1, har begge foreldrene forsørgeransvar, uavhengig av om de er gift eller ikke, og uavhengig av om begge eller bare den ene har foreldreansvaret. Etter barneloven § 51 skal foreldrene bære utgiftene til forsørgelse og utdanning av barnet etter barnets evner og anlegg og etter foreldrenes økonomiske kår, når barnet selv ikke har midler. Begge foreldrene har «etter evne» plikt til å bidra for å dekke barnets behov. Hovedregelen er at forsørgeransvaret faller bort når barnet fyller 18 år. Hvis det etter foreldrenes økonomi og forholdene ellers er rimelig, har imidlertid barnet krav på pengetilskudd for å fullføre videregående skole. Under samme vilkår kan barnet også ha krav på tilskudd til annen utdanning.

Verken en samboer eller en ektefelle har rettslige plikter eller rettigheter overfor den andre partens særkullsbarn.

Når begge foreldrene bor sammen med barna, oppstår det sjelden problemer i forhold til forsørgeransvaret. Hvis forsørgeransvaret likevel misligholdes, bestemmer barneloven § 52 at pengebidrag kan pålegges. Der foreldrene ikke bor sammen, må den enes forsørgeransvar oppfylles ved betaling av barnebidrag, jf pkt 5.6.5.

1.5.5.3 Barnehageplass – opptakskriterier og betaling

Kommunene har ansvar for utbygging og drift av barnehager, jf lov om barnehager (lov av 5. mai 1995 nr 19) § 7. I tillegg til kommunale barnehager fins det private barnehager med og uten kommunal støtte. Alle barnehager skal etter barnehageloven § 15 ha vedtekter. Vedtektene skal blant annet inneholde bestemmelser om opptakskriterier og foreldrebetalingen. Barnehagens eier fastsetter vedtektene innenfor rammen av barnehageloven og eventuelle vilkår for kommunal støtte. Dersom kommunen har satt vilkår for støtte til en privat barnehage, skal disse framgå av vedtektene. Eventuelle vilkår må være relevante i forhold til barnehageloven og på linje med krav som gjelder for de kommunale barnehagene.

Flere barnehager har opptakskriterier som prioriterer barn som bor sammen med enslig forsørger som er i arbeid eller under utdanning, eller som søker arbeid eller utdanning. Barnehageloven § 9 har en bestemmelse om at barn med funksjonshemming skal ha prioritert plass hvis barnet kan ha nytte av oppholdet. Denne bestemmelsen går alltid foran andre bestemmelser om prioritetsrekkefølge. For øvrig er det opp til den enkelte kommune/barnehageeier hvilke kriterier opptaket skal bygge på. Det er ikke gitt retningslinjer fra Barne- og familiedepartementet eller Kommunenes Sentralforbund om hvilke opptakskriterier barnehagene bør ha. Det fins heller ingen oversikt over hva slags opptakskriterier de enkelte kommunene/barnehagene har.

Ifølge opplysninger Samboerutvalgets sekretariat har innhentet fra enkelte kommuner , regnes ikke en forsørger som har en samboer, som enslig i forhold til disse kommunenes opptakskriterier. Dette gjelder uavhengig av om samboeren har forsørgeransvar for det aktuelle barnet eller ikke. Oslo kommune har i sine standardvedtekter presisert følgende:

«Som samboende regnes to ugifte personer av samme eller motsatt kjønn over 18 år, som ikke er i slekt med hverandre i rett opp eller nedadstigende linje eller sidelinje så nær som søsken, og har bodd sammen i en husstand i ekteskapslignende forhold i minst 1 år eller har felles barn.»

Det er opp til den enkelte kommune/barnehageeier å fastsette foreldrebetalingen. En del barnehager har inntektsgradert foreldrebetaling. Andre har betalingssatser som ikke varierer med husholdningens inntekt. Av en undersøkelse gjennomført på oppdrag fra Barne- og familiedepartementet i januar 1997 ( «Foreldrebetalingsundersøkelse – En rapport ombetalingen for heldagsopphold i kommunale og private barnehager, Statistisk sentralbyrå, april 1997) framgår det at 58 av 109 kommuner hadde «flate» månedssatser, det vil si at «husholdningen betaler samme pris uansett inntekt». Det er ikke gitt retningslinjer fra Barne- og familiedepartementet eller Kommunenes Sentralforbund når det gjelder fastsetting av foreldrebetalingen.

Det reiser seg spørsmål om de barnehagene som har innført inntektsgraderte satser, tar samboers inntekt med i beregningen når betalingen fastsettes. Vedtekter og betalingsregler som Samboerutvalgets sekretariat har innhentet fra enkelte kommuner, viser at disse kommunene har bestemt at samboers inntekt skal tas med i beregningen, uavhengig av om vedkommende har forsørgeransvar for det aktuelle barnet. I vedtektene til Oslo kommune er det bestemt følgende:

«Dersom foreldre/foresatte er gift, har inngått partnerskap eller er samboende utgjør summen av begges inntekt beregningsgrunnlaget. Dette gjelder uavhengig av om ektefellen/partneren/samboeren har foreldreansvar, og dermed underholdsplikt for barnet(...)

I de tilfeller hvor barnet bor fast hos begge foreldrene, for eksempel en uke hos hver, utgjør summen av begge foreldrenes inntekt beregningsgrunnlaget. Eventuelle samboeres inntekt tas ikke med. Beregningsgrunnlaget gjøres uavhengig av om foreldre/foresatte har forskjellig bosted og dermed flere husholdninger.»

De kommunene sekretariatet har kontaktet, baserer seg på et egenerklæringssystem når det gjelder dokumentasjonskrav og endring av betalingssatsene. Foreldrene/foresatte har etter regelverket i disse kommunene plikt til å melde fra til barnehagen dersom endringer i inntekten tilsier endret betalingssats, og endringen skal gjøres gjeldende fra første måned etter at endringen inntrådte.

1.5.6 Forholdet til barna ved opphør av samboerskapet

1.5.6.1 Foreldreansvar ved foreldrebrudd

Hvis ugifte foreldre ønsker endringer i foreldreansvaret, kan de inngå avtale om det og sende melding til folkeregisteret. Dette kan være aktuelt ved brudd i samboerskapet. Muligheten for å sende melding om foreldreansvaret til folkeregisteret gjelder både i de tilfellene der partene ikke tidligere har inngått noen avtale, slik at moren har hatt foreldreansvaret alene, og i de tilfellene der partene ønsker å endre en tidligere inngått avtale der de har vært enige om felles foreldreansvar eller at faren skal ha foreldreansvaret alene, jf barneloven §§ 35 og 39.

Gifte foreldre som separerer eller skiller seg, har foreldreansvaret sammen inntil annet blir bestemt, jf barneloven § 34. Før de siste endringene i barneloven i 1997 hadde ikke separerte eller skilte foreldre noen plikt til å registrere avtale om foreldreansvar eller endring av tidligere inngått avtale. Melding til folkeregisteret var bare en gyldighetsbetingelse i tilfeller der barnet var født utenfor ekteskap, jf pkt 5.5.1. Etter de siste lovendringene skal alle avtaler om foreldreansvar som fraviker fra foreldreansvar som følger direkte av loven, meldes til folkeregisteret for å være gyldige, jf barneloven § 41 a.

Hvis foreldrene ikke blir enige om foreldreansvaret, kan hver av dem reise sak for retten, jf pkt 5.5.1. Er foreldrene enige, kan saken i stedet gå til fylkesmannen. Adgangen til å reise sak om foreldreansvaret for retten eller fylkesmannen gjelder uavhengig av om foreldrene er/har vært gift eller ikke, jf barneloven §§ 34 og 35. Hvis barnet har fylt 15 år, kan sak om hvem som skal ha foreldreansvaret, gå til fylkesmannen selv om bare en av foreldrene ber om det. Det er presisert i loven at avgjørelsen av foreldreansvaret først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet.

Forarbeidene til endringene i barneloven som trådte i kraft 1. januar 1998, legger til grunn at dersom den som ønsker del i foreldreansvaret ikke er uskikket til å utøve foreldreansvar, bør han eller hun normalt få medhold i krav om felles foreldreansvar. Forarbeidene legger videre til grunn at det normalt ikke vil være aktuelt å pålegge foreldreansvar til en forelder som ikke ønsker det.

Ved de siste endringene i barneloven ble det vedtatt nye regler om flytting med barnet til utlandet og om utenlandsreise med barnet (§§ 43 og 43 a). Disse reglene gjelder uavhengig av foreldrenes sivilstatus, men gir foreldrene forskjellige rettigheter i forhold til barnet ut fra hvordan de har ordnet foreldreansvaret. En forelder som ikke har del i foreldreansvaret, kan ikke ta barnet med til utlandet uten samtykke fra den som har foreldreansvaret alene.

1.5.6.2 Foreldreansvar når en av foreldrene dør

Barneloven § 36 har særlige regler om foreldreansvaret etter dødsfall. Første ledd regulerer de tilfellene hvor foreldrene har felles foreldreansvar. Hvis en av dem dør, får gjenlevende automatisk foreldreansvaret alene. Denne regelen gjelder uavhengig av foreldrenes sivilstatus og uansett om foreldrene bodde sammen ved dødsfallet eller ikke. Dette innebærer at hvis et samboerskap opphører ved død, og samboerne har felles barn og felles foreldreansvar, får gjenlevende samboer foreldreansvaret alene.

Barneloven § 36 annet ledd regulerer de tilfellene hvor barnet bor sammen med begge foreldrene, men bare en av dem har foreldreansvaret. Hvis en av foreldrene dør, får gjenlevende automatisk foreldreansvaret alene, selv om bare avdøde hadde foreldreansvar. I Ot prp nr 56 (1996–97) er det vist til at det kan oppleves som støtende hvis gjenlevende må reise sak for retten for å få foreldreansvar. Videre er det uttalt følgende (side 84):

«Situasjonen er svært lik tilfeller hvor foreldrene har levet sammen i ekteskap. Den gjenlevende av foreldrene må henvende seg til folkeregisteret som skal føre inn i registeret at vedkommende har foreldreansvar. Det må her være tilstrekkelig med en egenerklæring om samboerskap fra gjenlevende. Dersom andre mener at egenerklæringen ikke er riktig, eller at de kan gi barnet et bedre omsorgstilbud, er det de som må reise sak for retten.»

I de tilfellene hvor gjenlevende forelder ikke hadde del i foreldreansvaret, kan andre som ønsker å få foreldreansvar og bo fast sammen med barnet, reise sak om dette innen seks måneder etter dødsfallet, jf barneloven § 36 fjerde ledd. Det er presisert i barneloven § 36 sjette ledd at retten kan la en person få foreldreansvaret alene, eller la samboende mann og kvinne få foreldreansvaret sammen. Det er også presisert at retten skal avgjøre om gjenlevende mor eller far fortsatt skal ha del i foreldreansvaret dersom en annen får foreldreansvaret. Av Ot prp nr 56 (1996 – 97) framgår det at i spesielle tilfeller bør tre personer kunne ha foreldreansvaret sammen.

Hvis en samboer dør og etterlater seg særkullsbarn, og foreldrene hadde foreldreansvar sammen, vil den andre biologiske forelderen få foreldreansvaret alene. En sosial forelder eller andre kan imidlertid reise sak om foreldreansvaret og hvor barnet skal bo innen seks måneder etter dødsfallet. Retten må her som ellers vurdere hva som er best for barnet.

Hvis en samboer dør og etterlater seg særkullsbarn, og gjenlevende biologiske forelder ikke hadde del i foreldreansvaret, har gjenlevende ingen fortrinnsrett. I slike tilfeller skal de som ønsker foreldreansvar, henvende seg til herreds- eller byretten der barnet bor, jf barneloven § 36 femte ledd. Hvis det bare kommer ett krav om å få foreldreansvaret, skal retten gå med på kravet bortsett fra tilfeller der det er fare for at barnet ikke vil få forsvarlig stell og underhold, eller at det vil lide skade på annen måte. For de tilfellene der det kommer det inn flere krav om å få foreldreansvaret, er det presisert i barneloven § 37 at det skal legges vekt på om den gjenlevende av foreldrene ønsker foreldreansvaret. Dette innebærer at den biologiske tilknytningen skal være et moment som må veies mot andre momenter i vurderingen av hva som i den konkrete saken vil være barnets beste.

En avgjørelse av retten om foreldreansvar etter dødsfall kan reises på nytt for retten av gjenlevende forelder og endres hvis særlige grunner taler for det, jf barneloven § 37.

1.5.6.3 Mekling

Før sak om foreldreansvaret går til retten eller fylkesmannen, må partene møte til mekling. Kravet om obligatorisk mekling før domstolsbehandling eller administrativ behandling hos fylkesmannen gjelder uavhengig av foreldrenes sivilstand og fram til barnet er 18 år. Kravet gjelder også hvis det blir reist sak om hvor barnet skal bo fast eller om samværsretten. Lovgiver har lagt til grunn at barna har det samme behovet for at deres interesser ivaretas når foreldrene velger ikke å bo sammen, uansett om foreldrene har vært gift eller ikke. Barne- og familiedepartementet har 19. september 1994 fastsatt en forskrift om mekling etter barneloven . Denne forskriften har nærmere regler om innholdet i meklingen, unntak fra plikten til å møte samtidig for mekling, utstedelse av meklingsattest m m. Formålet med meklingen er å komme fram til en avtale om foreldreansvaret, hvor barnet skal bo fast og samværsretten. Det skal utstedes meklingsattest når partene har kommet fram til en avtale, men også hvis partene ikke har kommet til enighet etter minst tre timer.

Etter ekteskapsloven § 26 er det et vilkår for separasjon og skilsmisse etter samlivsbrudd at foreldre med felles barn under 16 år møter til mekling, jf pkt 2.2 og forskrift av 17. november 1992. Når det gjelder ugifte foreldre, er det lagt til grunn at det ikke er mulig å fange opp hele denne gruppen med regler om obligatorisk mekling, fordi det ikke foreligger formelle regler for faktisk samlivsbrudd på tilsvarende måte som ved separasjon eller skilsmisse. Etter forskriften om mekling etter barneloven får imidlertid samboende foreldre som skal flytte fra hverandre, og som har felles barn under 16 år, tilbud om å møte til mekling. Reglene om mekling etter ekteskapsloven skal da følges. Hvis bare en av de samboende foreldrene i forbindelse med et brudd ønsker mekling, er det i dag ikke anledning til å kreve dette.

For øvrig vises det til NOU 1998: 17 Barnefordelingssaker, pkt 6.2 og 7.6 og vedlegg 7 side 133 – 134, hvor meklingsordningen etter ekteskapsloven og barneloven er nærmere omtalt.

I Ot prp nr 56 (1996–97) er det vist til at Barne- og familiedepartementet vil starte en gjennomgang av meklingsordningen. Et flertall i Stortingets familie-, kultur- og administrasjonskomite (alle unntatt representanten Roy N Wetterstad) har i Innst O nr 100, 1996–97, side 27 uttalt følgende:

«Flertallet viser til at når det utvalg som departementet har nedsatt for å se på lovverk, rettigheter og plikter i forbindelse med samboerskap, kommer med sin innstilling, vil det være naturlig å ta opp spørsmålet om ikke obligatorisk mekling for samboere med barn under 16 år, bør innføres.»

Barnefordelingsprosessutvalget har i NOU 1998:17 foreslått en rekke endringer angående rettledning og mekling, jf forslag til nye regler i barneloven §§ 49 – 56. Når det gjelder rettledning i forbindelse med samlivsbrudd, foreslår et enstemmig utvalg at samboende foreldre skal møte til rettledning hvis den ene krever det og de har felles barn under 16 år, jf pkt 5.7.

1.5.6.4 Barnets faste bosted

Lovens regler om hvor barnet skal bo når foreldrene ikke bor sammen, gjelder uavhengig av om foreldrene har vært gift eller ikke. Utgangspunktet er at foreldrene har full avtalefrihet om hvor barnet skal «bo fast», jf barneloven § 35 a. Det er presisert i loven at dersom foreldrene er enige, kan de avtale at barnet skal bo fast sammen med begge, selv om de ikke bor sammen. I Ot prp nr 56 (1996–97) er det vist til at dersom foreldrene ønsker at barna skal bo halve tiden hos hver av dem, og de mener at de kan samarbeide tilstrekkelig om en slik løsning, må det legges til grunn at dette også vil være et godt alternativ for barna.

Av barneloven § 35 b framgår det at selv om foreldrene har felles foreldreansvar, kan den som barnet bor fast sammen med, ta avgjørelser som gjelder vesentlige sider av omsorgen for barnet, blant annet spørsmålet om barnet skal være i barnehage, hvor i landet barnet skal bo og andre større avgjørelser om dagliglivet.

Etter barneloven § 35 a kan foreldrene reise sak om barnet faste bosted for retten eller fylkesmannen. Før saken blir lagt fram til avgjørelse, må partene møte til mekling, jf pkt 5.6.3. Som ved uenighet om foreldreansvaret, gjelder regelen om at avgjørelsen først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet. Foreldrene står også fritt til senere å endre en avtale eller avgjørelse om foreldreansvaret, hvor barnet skal bo fast eller samværsrett, jf barneloven § 39. Hvis ikke foreldrene blir enige om endring, kan hver av dem reise sak om endring for retten eller fylkesmannen. En tidligere avgjørelse av domstolen eller fylkesmannen kan bare endres hvis særlige grunner taler for det. Det er presisert i loven at hvis foreldrene er uenige, må retten eller fylkesmannen avgjøre at barnet skal ha ett fast bosted.

For øvrig vises det til pkt 8.5, der vilkårene for å motta trygdeytelser som enslig forsørger er behandlet. Av pkt 8.5.3 framgår det at en mor eller far anses å ha aleneomsorgen for et barn hvis vedkommende varig har klart mer av den daglige omsorgen enn den andre. Trygdeetaten har i praksis lagt til grunn at en fordeling av faktisk omsorg for barnet som tilsvarer 60 % på den ene av foreldrene og 40 % på den andre, er tilstrekkelig til at den ene kan anses å ha aleneomsorgen for barnet. Dette innebærer at en avgjørelse om hvor barnet skal bo, eventuelt at foreldrene skal dele den daglige omsorgen for barnet, slik at barnet bor fast hos begge, kan virke inn på retten til stønad som enslig forsørger.

1.5.6.5 Samværsrett

Barnelovens regler om samvær gjelder også uavhengig av foreldrenes sivilstatus. Utgangspunktet er at barnet har rett til samvær med begge foreldrene selv om de lever hver for seg, og at foreldrene har gjensidig ansvar for at samværsretten blir oppfylt, jf barneloven § 44. Det er presisert i lovteksten at barnet har krav på omsorg og omtanke fra den som er sammen med barnet, og at den som er sammen med barnet, kan ta avgjørelser som gjelder omsorgen for barnet under samværet. Dette gjelder selv om vedkommende ikke har del i foreldreansvaret.

I likhet med det som gjelder ved spørsmål om foreldreansvar eller hvor barnet skal bo, har foreldrene, hvis de flytter fra hverandre, full avtalefrihet om retten til samvær med barna. Den av foreldrene som barnet ikke bor sammen med, har etter loven rett til samvær med barnet hvis ikke annet er avtalt eller fastsatt. Det er presisert i § 44 a at omfanget av samværsretten bør avtales nærmere, og at det kan settes vilkår for at samværsretten skal kunne gjennomføres. Samtidig er det presisert hva «vanlig samværsrett» innebærer.

Foreldrene kan reise sak om samværsretten for domstolen eller fylkesmannen. Her gjelder samme regler som ved spørsmål om foreldreansvaret eller hvor barnet skal bo fast. Foreldrene må møte til mekling før saken legges fram til avgjørelse, og avgjørelsen skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Det er ingen formelle skranker i barneloven mot å avtale eller pålegge samvær opp mot halvparten av tiden. Samvær kan avtales eller fastsettes i en utstrekning som spenner fra fullstendig nektelse til samvær halvparten av tiden.

Hvis den som har foreldreansvaret eller som barnet bor hos, hindrer at en samværsrett kan gjennomføres, kan den som har samværsrett kreve en ny avgjørelse av hvem som skal ha foreldreansvaret eller hvem barnet skal bo sammen med. Den som har rett til samvær, kan også kreve tvangsfullbyrdelse av samværet ved innkreving av tvangsbot. Derimot kan ikke den som barnet bor hos, få tvangsfullbyrdet en avgjørelse om samværsrett overfor den samværsberettigede. Det er her lagt til grunn at kvaliteten på samværet mellom barnet og en som ikke ønsker samvær, ville bli dårlig, og at slikt samvær ikke ville være til beste for barnet.

Etter barneloven § 44 b må den av foreldrene som skal ha samvær, bære reiseutgiftene til samværet. Hvis særlige grunner gjør det rimelig, kan retten eller fylkesmannen fastsette at reiseutgiftene skal deles, eller at den andre av foreldrene skal bære alle reiseutgiftene.

Det er etter loven ingen adgang for steforelder/sosial forelder til å få fastsatt samværsrett etter samlivsbrudd. Under behandlingen av forslagene til endring av barneloven i 1997 viste et mindretall i Stortingets familie-, kultur- og administrasjonskomite (medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti) til at rettigheter for barn til å få samvær med en sosial forelder som ønsker samvær, bør utredes på nytt og fremmet følgende forslag (jf Innst O nr 100, 1996–97, side 22):

«I forbindelse med Samboerutvalgets arbeid må rettighetene til sosial forelder utredes nærmere.»

1.5.6.6 Barnebidrag

Etter et samlivsbrudd skal den av foreldrene som ikke blir boende sammen med barnet, oppfylle forsørgeransvaret overfor barnet ved å betale barnebidrag. Reglene om barnebidrag gjelder uavhengig av om foreldrene har vært gift eller ikke. Hovedprinsippene for fastsetting av barnebidrag følger av barnelovens regler om forsørgeransvar, jf pkt 5.5.2. Etter barneloven § 54 kan foreldrene selv avtale størrelsen på bidraget. Utfyllende regler for de tilfellene der foreldrene ikke blir enige, framgår av forskrift om fastsetjing av fostringstilskott av 20. mars 1989, sist endret 24. desember 1993. I tillegg til prinsippene i barneloven og forskriftens regler om beregning av bidragets størrelse har vi lover som regulerer bidragsforskott og innkreving av bidrag (lov om bidragsforskott av 17. februar 1989 nr 2 og lov om innkreving av underholdsbidrag m v av 9. desember 1955 nr 5). Også annet lovverk som skattelovgivningen og folketrygdloven har betydning for bidragsordningen.

Barne- og familiedepartementet la i september 1996 fram et høringsnotat med forslag til endringer i bidragsordningen etter barneloven. Det er foreløpig usikkert hva endringene vil gå ut på og når de vil komme.

1.5.6.7 Barnas økonomiske stilling når en av foreldrene dør

Hvis en av foreldrene dør, har barnet rett til arv. Etter arveloven § 1 arver barna alt hvis det ikke er opprettet testament og foreldrene ikke var gift. Hvis foreldrene var gift, har ektefellen etter arveloven krav på fjerdeparten av det førstavdøde etterlater seg, likevel minst fire ganger grunnbeløpet i folketrygden, hvis ikke annet er bestemt i testament.

Etter nærmere regler i lov om folketrygd kapittel 18 har barnet rett til barnepensjon når en av foreldrene dør. Formålet med barnepensjon er å sikre inntekt for barn når en av foreldrene eller begge er døde. Barnepensjon skal imidlertid falle bort eller omregnes hvis en enslig person etter reglene i barneloven har fått foreldreansvar etter dødsfall og mottar overgangsstønad, jf folketrygdloven § 18–6.

1.5.7 Barnefordelingsprosessutvalget

I statsråd 3.10.97 ble det oppnevnt et utvalg som hadde som mandat å vurdere om det bør opprettes en særdomstol eller en annen form for særskilt organ for behandling av saker om foreldreansvar, samværsrett og spørsmål om hvor barnet eller barna skal bo. Utvalget skulle videre vurdere om det er hensiktsmessig at andre tilgrensende saksområder faller inn under dette organets kompetanse. Av mandatet framgikk det at utvalget også burde vurdere om en eventuell særdomstol skal gis myndighet til å pålegge delt bosted for barnet, og hva som kan gjøres for å forbedre dagens tosporede system med administrativ og rettslig behandling av saker etter barneloven. Utvalget ble bedt om å se på hvordan det alminnelige domstolssystemet eventuelt kan tilføres mer barnefaglig kompetanse. Det var presisert i mandatet at det særlig burde legges vekt på hvordan hensynet til rettssikkerheten kan styrkes, at utvalget skulle ha barnets beste for øye i sine vurderinger, og at det skulle legges vekt på hva som kan gjøres for å få en hurtigere og mer sakkyndig avgjørelse i barnefordelingssaker.

Utvalget avga sin utredning til Barne- og familiedepartementet i november 1998, jf NOU 1998: 17 Barnefordelingssaker.

Utvalgets flertall la til grunn at det ikke ville være noe vunnet ved å opprette en særdomstol. De særlige hensyn som gjøre seg gjeldende i barnefordelingssakene kan etter flertallets syn ivaretas like godt – eller bedre – av de alminnelige domstoler. Et mindretall (tre av utvalgets medlemmer) går inn for at de eksisterende fylkesnemnder for sosiale saker omgjøres til fylkesvise særdomstoler med kompetanse til å behandle både barnefordelingssaker og barnevernsaker.

Utvalget går inn for å lovfeste at retten skal påskynde saksbehandlingen i barnefordelingssaker så mye som mulig.

Det foreslås en rekke reformer i saksbehandlingen for å få en enklere, smidigere og mer fleksibel behandling av barnefordelingssakene og styrke mulighetene for at foreldrene skal komme til enighet om tvistespørsmålene vedrørende barnet. Utvalget legger til grunn at det som hovedregel er best for barnet at foreldrene kommer til enighet om barnefordelingsspørsmålene. Med dette som utgangspunkt foreslår utvalget vesentlige endringer i meklingsordningen. En obligatorisk veiledning for foreldre med barn under 16 år foreslås innført når en eller begge foreldre ønsker separasjon. Veiledningen skal også gjelde for samboere, såfremt en av samboerne ber om veiledning etter samlivsbruddet, jf. utkastets § 49.

Foreldrene skal gjennom veiledningen informeres om hvordan samlivsbruddet kan gjennomføres så hensynsfullt som mulig for barnet, de oppfordres til å komme til mekling dersom de er uenige, og de skal ha krav på hjelp til å sette opp en skriftlig avtale om barnefordelingsspørsmålene, jf. utkastets § 50. Hvis foreldrene ikke blir enige om forholdet til barna i løpet av veiledningen, skal de tilbys mekling, jf. utkastets § 53. Meklingen skal i motsetning til det som gjelder i dag være frivillig samtidig som foreldrene får mulighet til en mer utvidet mekling enn den som i dag gjelder.

Vesentlige endringer i reglene om behandlingen av barnefordelingssakene ved domstolene foreslås. Sakene skal kunne bringes inn for retten ved en forenklet stevning og dommere foreslås gitt en rekke alternative virkemidler under saksforberedelsen, jf. utkastets §§ 59 og 62. Formålet med de ulike alternativer er at dommeren skal forsøke å få partene til å komme frem til en avtale og behandle saken på en enkel og fleksibel måte. Domstolene skal kunne trekke inn sakkyndige i selve meklingsarbeidet. Utvalget foreslår videre at dagens tosporede system der man enten kan gå til domstolene eller til fylkesmannen, endres slik at fylkesmannsalternativet under visse vilkår faller bort.

Når det gjelder spørsmålet om domstolen skal kunne bestemme delt bosted for barnet mot den ene av foreldrenes ønske, går utvalgets flertall ikke inn for en slik ordning, med andre ord: gjeldende rett stadfestes. Et mindretall på to av utvalgets medlemmer går derimot inn for at gjeldende rett endres, slik at domstolen gis adgang til i særlige tilfelle å bestemme delt bosted mot en av foreldrenes vilje.

1.6 Forsikring

1.6.1 Generelt

Lov om forsikringsavtaler (lov av 16. juni 1989 nr 69) skiller mellom to hovedtyper av forsikring; skadeforsikring og personforsikring. Etter lovens § 1–1 er en skadeforsikring en «forsikring mot skade på eller tap av ting, rettigheter eller andre fordeler, forsikring mot erstatningsansvar eller kostnader, og annen forsikring som ikke er personforsikring». Typiske skadeforsikringer er hjemforsikring, innboforsikring og kaskoforsikring av bil og båt. Med personforsikring menes livsforsikring, ulykkesforsikring og sykeforsikring, jf lovens § 10–1. Det karakteristiske ved en personforsikring er at den knytter seg til personens liv eller helse. Mange av de forsikringene som tegnes, inneholder både skadeforsikring og personforsikring.

Det er særlig to spørsmål som reiser seg når det gjelder samboere og skadeforsikring. Det ene er om en samboer er medforsikret hvis den andre har tegnet en skadeforsikring. Lovens krav er at en person må være medlem av «den faste husstand» for å anses som medforsikret. I de forsikringsvilkårene som avtales, er det ofte presisert at bare de som er registrert med samme adresse som forsikringstakeren, skal regnes som medlemmer av den faste husstanden. Det andre spørsmålet er om en samboers handlinger eller unnlatelser får innvirkning på den andres rett til skadeserstatning, såkalt identifikasjon. Ifølge rettspraksis kan slik identifikasjon mellom samboere først finne sted når samlivet framstår som fast og varig, jf nedenfor.

Når det gjelder personforsikring, er det av særlig interesse for samboere at de kan tegne livsforsikring til fordel for hverandre. Her fins det mange muligheter. Som nevnt i pkt 3.3.3, er adgangen til å tilgodese en samboer ved testament begrenset til en tredjedel av arven hvis arvelateren etterlater seg livsarvinger. Utbetalte livsforsikringer regnes ikke som en del av arven etter avdøde, slik at en samboer gjennom en livsforsikring kan tilgodeses uavhengig av reglene om pliktdelsarv for livsarvingene.

Den klassiske forsikringsformen er individuell forsikring. Dette er betegnelsen på en forsikring som tegnes av en enkeltperson for vedkommende person selv, eller for en mindre krets av personer. Den sentrale forsikringsformen i dag er den kollektive. En kollektiv forsikring kjennetegnes ved et tre parts forhold, der en forsikringstaker, gjerne en arbeidsgiver, tegner forsikring i et forsikringsselskap på vegne av andre, eksempelvis arbeidstakere. En kollektiv forsikring kan tegnes innen både skade- og personforsikring.

Lov om yrkesskadeforsikring (lov av 16. juni 1989 nr 65, gjelder ved skader og sykdommer som påføres arbeidstakere i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden. Det er gitt en forskrift om standardisert erstatning etter denne loven. I forskriften er det definert hvem som skal regnes som samboer. Denne definisjonen er svært vanlig å finne i avtalevilkårene for gruppelivsforsikringer, og er også brukt i hovedtariffavtalen i staten. Definisjonen omfatter personer som har levd sammen i ekteskapslignende forhold, hvis det i folkeregisteret framgår at de har hatt samme bolig de to siste årene, og personer med felles barn og felles bolig.

1.6.2 Skadeforsikring

1.6.2.1 Spørsmål om en samboer anses som medforsikret

Etter lov om forsikringsavtaler § 7–1 gjelder en forsikring til fordel for forsikringstakeren, « ektefellen og andre som ermedlem av den faste husstand» , hvis forsikringen ikke har tilknytning til næringsvirksomhet. Denne regelen gjelder for alle typer private forsikringer. Medforsikring av ektefellen gjelder uavhengig av om partene lever sammen eller ikke. Utgangspunktet er med andre ord at medforsikringen gjelder selv om partene er separert, men at den faller bort ved skilsmisse.

I et etablert samboerforhold regnes samboeren som medlem av den faste husstanden. Spørsmålet er når et samboerforhold er så etablert at lovens krav om medlem av «den faste husstand» er oppfylt. Hvis vedkommende bare oppholder seg midlertidig i husstanden, er kravet ikke oppfylt. I etableringsfasen av et samboerforhold vil det være tvilsomt om dette kravet er oppfylt. Forsikringsavtaleloven stiller ikke krav om at felles adresse må være registrert i folkeregisteret, men et slikt krav kan stilles i forsikringsvilkårene, jf nedenfor. Loven stiller heller ikke krav om at forholdet må ha vart en viss tid. Det er imidlertid presisert at bestemmelsene om hvem en forsikring gjelder til fordel for, kan fravikes ved avtale. Dette innebærer at de enkelte forsikringsvilkårene kan unnta samboer som medforsikret.

I forsikringsvilkårene er det ofte presisert at bare de som er registrert med samme adresse som forsikringstakeren, skal regnes som medlemmer av den faste husstanden. Dette betyr at uansett hvor etablert samboerforholdet er, anses ikke samboeren som medforsikret hvis vedkommende ikke har meldt flytting til folkeregisteret til forsikringstakerens adresse. Et slikt tilfelle har vært oppe til behandling av Høyesterett, jf Retstidende 1981 side 1169. Forsikringstakeren var i det tilfellet kollektivt forsikret i Samvirke. Ifølge forsikringsvilkårene gjaldt forsikringen for medlemmet og medlemmets ektefelle. Videre var det presisert følgende:

«Som ektefelle regnes også person som medlemmet lever sammen med i ekteskapslignende forhold hvis det i Folkeregisteret fremgår at vedkommende har samme bopel som medlemmet.»

Forsikringstakeren var forlovet med samboeren, men ingen av dem hadde meldt flytting til folkeregisteret etter at de sammen hadde flyttet inn i en nyanskaffet leilighet. Leiligheten ble skadet ved brann, men forsikringsselskapet ville ikke dekke samboerens tap ved brannen fordi hun ikke fylte forsikringens vilkår for å være medforsikret. Forsikringstakeren viste til at siden det ikke var tvil om at det var etablert et ekteskapslignende samliv mellom han og samboeren, ville det være meget urimelig om ikke samboeren skulle omfattes av forsikringen. Selskapet viste til at det dreide seg om en kollektiv forsikring der premien var lik for alle, og der det ikke gjaldt noen sumbegrensning. Det var derfor et spesielt behov for å begrense kretsen av medforsikrede og nødvendig med enkle udiskutable kriterier. Høyesterett ga forsikringsselskapet medhold.

Når det gjelder eiendeler som er sameie mellom samboerne, er det normalt tilstrekkelig at den ene samboeren tegner skadeforsikring.

1.6.2.2 Spørsmål om handlinger eller unnlatelser fra en samboer kan føre til at sikrede taper sin rett til erstatning – identifikasjon

Lov om forsikringsavtaler har et eget kapittel 4 som omhandler «alminnelige forutsetninger» for selskapets ansvar. Reglene i dette kapitlet gir selskapet adgang til å sette ned erstatningen eller la erstatningen falle bort ved brudd på forutsetningene for selskapets ansvar. Dette kan være aktuelt hvis forsikringstakeren ikke har overholdt sin opplysningsplikt eller gitt uriktige opplysninger, hvis sikkerhetsforskrifter (påbud i forsikringsavtalen) ikke er overholdt, eller hvis forsikringstakeren forsettlig eller grovt uaktsomt har fremkalt skaden. Alternativet grovt uaktsomt gjelder ikke for ansvarsforsikring, jf § 4–9 annet ledd.

Forsikringsavtaleloven har en egen bestemmelse i § 4–11 som regulerer spørsmålet om handlinger og unnlatelser fra sikredes slektninger, hjelpere og liknende personer kan få innvirkning på selskapets ansvar. Dette kalles gjerne identifikasjon – handlinger eller unnlatelser fra andre personer kan bli ansett som om de var gjort av sikrede. Lovens hovedregel i § 4–11 første ledd er at det ved skadeforsikring som ikke er knyttet til næringsvirksomhet, ikke kan avtales at sikrede kan tape sin rett til erstatning som følge av « handlinger eller unnlatelser fra sikredes slektninger, hjelpere og andre liknende personer som sikrede har tilknytning til». Hovedregelen har imidlertid viktige unntak. Unntakene gjelder de fleste eiendeler som det er aktuelt for ektefeller og samboere å ha i sameie, eller som i praksis kan bli skadet av partneren. For ektefeller og samboere blir dermed den faktiske hovedregelen at det kan avtales i forsikringsvilkårene at den enes handlinger eller unnlatelser får innvirkning på den andres rett til å få utbetalt skadeforsikring.

Unntakene er i lovens § 4–11 annet ledd delt i to grupper. Den ene gruppen omfatter motorvognforsikring og forsikring av fartøy, fly og husdyr. Har den sikrede ved samtykke overlatt ansvaret for slike gjenstander til en person, f eks en samboer, kan det i forsikringsvilkårene avtales at forsikringsselskapet kan påberope seg handlinger og unnlatelser fra denne personen. Ifølge lovens forarbeider må sikrede bevisst ha overlatt «en omfattende og relativt varig rådighet» til en annen person for at dette unntaket kan komme til anvendelse (NOU 1987: 24 Lov om avtaler om skadeforsikring, side 102). Et vanlig kortvarig brukslån omfattes ikke av unntaket. Rettsstillingen er den samme for ektefeller og samboere. Selv om den ene parten f eks bruker bilen mer enn den andre, som eier bilen, blir vedkommende ikke identifisert med bileieren hvis eieren fortsatt betaler årsavgift og forsikring og sørger for vedlikehold og reparasjoner.

Det andre unntaket fra hovedregelen om at det ikke kan avtales at handlinger eller unnlatelser fra andre enn sikrede skal få innvirkning på selskapets ansvar, gjelder forsikring knyttet til bolig, privat fritidsbolig og innbo. Ved forsikring av slike eiendeler kan det i forsikringsvilkårene avtales identifikasjon mellom sikrede og ektefelle som bor sammen med sikrede, eller mellom sikrede og «personer som sikrede lever sammen med i et fast etablertforhold» . Av forarbeidene framgår at samboere omfattes i tillegg til ektefeller, jf Ot prp nr 49 (1988 – 89) side 70:

«Den foreslåtte formuleringen gir ikke uten videre noen klar avgrensning av hvilke samboforhold som omfattes. I tvilstilfellene vil det imidlertid kunne søkes veiledning i den praksis som knytter seg til gjeldende lov § 19 tredje ledd(...) Noe markert brudd med denne praksis er ikke tilsiktet.»

Dette innebærer at rettspraksis knyttet til reglene om identifikasjon i den tidligere forsikringsavtaleloven av 1930 skal være veiledende for spørsmålet om kravene til «fast etablert forhold» i gjeldende lov er oppfylt. Reglene i loven av 1930 ga adgang til identifikasjon mellom sikrede og «sikredes ektefelle som bor sammen med ham», men reglene var også blitt anvendt på samboere. Høyesterett hadde imidlertid stilt strenge krav for at det skulle være adgang til å foreta identifikasjon mellom sikrede og en samboer, jf dommer inntatt i Retstidende 1975 side 50 og Retstidende 1977 side 278. I den første saken hadde partene levd sammen i 20 år og hadde tre barn sammen. Kvinnens hus, som var parets felles bolig, hadde brent ned til grunnen. Årsaken til brannen var at mannen hadde brukt brannfarlig lakk i nærheten av åpen ild. Høyesterett viste til at bakgrunnen for den tidligere bestemmelsen i forsikringsavtaleloven var det faktiske interessefellesskap mellom ektefeller og uttalte følgende:

«Et slikt interessefellesskap betraktes som så inngripende at det både ut fra prevensjons- og rimelighetshensyn er naturlig at den ene ektefelles grovt uaktsomme opptreden kan få konsekvenser for den annens forsikringskrav.»

Høyesterett påpekte også at ikke ethvert samliv i felles bolig mellom mann og kvinne uten videre kan åpne adgang til identifikasjon og uttalte:

«I denne sak er imidlertid samlivet mellom (partene) av en slik varighet og en slik fasthet at det i alt vesentlig innebærer et like nært faktisk interessefellesskap som man vanligvis finner mellom ektefeller. Den situasjon de etablerte, er da også lagt til grunn av omgivelsene og myndighetene.»

Høyesterett stadfestet enstemmig lagmannsrettens dom, der reglene om identifikasjon og avkorting i forsikringsutbetalingen var anvendt overfor partene selv om formelt ekteskap ikke var inngått.

I dommen inntatt i Retstidende 1977 side 278 kom Høyesterett til motsatt resultat. Her var partene ringforlovet og hadde bodd sammen i kvinnens hus i ca to og et halvt år, da mannen satte fyr på huset for å utløse et forsikringsoppgjør. Paret hadde ikke barn. Under dissens (3 – 2) ble kvinnen tilkjent erstatning uten avkorting. Et flertall i Høyesterett la vekt på at paret anså spørsmålet om ekteskap for åpent, og at de ennå befant seg på et «forlovelsesstadium». De sterke økonomiske fellesinteressene kunne da ikke være avgjørende. Førstvorerende uttalte med tilslutning fra to andre dommere følgende:

«Og når begrunnelsen for regelen da søkes i de samboende ektefellers «faktiske interessefellesskap», understreker dette at det er ektefellenes personlige fellesskap og den varighet og fasthet som dette normalt har, som skal bære regelen. Det må derfor etter mitt syn først og fremst være på dette plan man må vurdere om et samboende par som ikke er gift, har etablert en slik situasjon at det er rimelig å likestille dem med ektefeller i relasjon til forsikringsavtalelovens § 19 tredje ledd».

Førstvoterende viste til at det ikke var opplyst at partene i noen sammenhenger opptrådte som ektefeller og uttalte med tilslutning fra de øvrige dommerne følgende om partenes samliv:

«Det samlede bilde viser at partene befant seg på et reelt ment forlovelsesstadium. Selv da de flyttet sammen hadde de, og mente å ville ha, frihet til å flytte fra hinannen uten formaliteter. De hadde med andre ord etablert et samliv som de selv ikke anså for å være like fast og varig som det man vanligvis forbinder med et ekteskapelig samliv, og de gav overfor omgivelsene heller ikke uttrykk for noe annet. Dette bilde skiller paret (...)på avgjørende punkter fra paret i saken fra Rt. 1975 side 50.»

Mindretallet i saken fra 1977 (to dommere) mente på den annen side at samlivet til paret i denne saken hadde «vart så lenge og hadde en slik fasthet» at identifikasjonsregelen i forsikringsavtaleloven § 19 tredje ledd kom til anvendelse, slik som i saken fra 1975. Mindretallet anførte at preventive grunner talte for å anvende identifikasjonsregelen ved faste og varige samlivsforhold «fordi skadevolderen ellers ville nyte godt av erstatningen i kraft av det økonomiske fellesskap mellom ham og sikrede».

Høyesteretts praksis innebærer at et samliv på prøve ikke gir adgang til identifikasjon. Identifikasjon mellom samboere i forhold til skadeforsikring kan først finne sted når samlivet framstår som fast og varig.

En samboer kan som medforsikret med grunnlag i identifikasjon miste sin rett til erstatning, jf forsikringsavtaleloven § 7–3 annet ledd. Etter denne bestemmelsen er ektefelle og husstandsmedlem likestilt.

Selv om reglene om identifikasjon ikke kommer til anvendelse, kan en samboer bli ansvarlig for en skade etter alminnelige regler om erstatningsansvar, jf lov om skadeserstatning (lov av 16 juni 1989 nr 65). I så fall kan forsikringsselskapet fremme regresskrav (tilbakesøkingskrav) overfor samboeren tilsvarende det beløpet selskapet har utbetalt til den andre samboeren.

1.6.3 Livsforsikring

1.6.3.1 Innledning

Etter forsikringsavtaleloven § 10–1 gjelder lovens regler om personforsikring for avtaler som inngås med forsikringsselskap, men også for andre avtaler om personforsikring, blant annet forholdet mellom pensjonskasser og -fonds og medlemmene, så langt de passer. For forsikringstakerne foreligger mange alternativer, slik at avtalen kan tilpasses den enkeltes ønsker og behov. Dette gir gode muligheter også for samboere. Av særlig interesse for samboere er mulighetene til å sikre hverandre gjennom livsforsikring. Utgangspunktet er at reglene om personforsikring ikke kan fravikes til skade for den som utleder en rett mot selskapet i henhold til forsikringsavtalen, jf § 10–3.

Skatteloven (lov av 18. august 1911 nr 8 § 44 annet ledd nr 1) har regler om skattefradrag for innbetalinger til premiefond under individuelle pensjonsavtaler. Etter nærmere regler gitt i forskrift kan slike avtaler bare inngås som «pensjonsforsikringsavtale eller pensjonsspareavtale». Forskriften regulerer blant annet etterlattepensjon til ektefelle eller samboer. Dette er behandlet i kapittel 7, der det er gitt en framstilling av forskjellige pensjonsordninger.

1.6.3.2 Individuelle livsforsikringer

Forsikring på eget liv

Hvis en livsforsikring er tegnet på eget liv, skal forsikringsbeløpet utbetales ved forsikringstakerens død til den som er oppnevnt som begunstiget. I de tilfellene der det ikke er oppnevnt noen begunstiget, skal forsikringssummen tilfalle ektefellen, forutsatt at det før dødsfallet ikke var avsagt dom for eller gitt bevilling til separasjon eller skilsmisse, jf forsikringsavtaleloven § 15–1 annet ledd. Hvis avdøde ikke etterlater seg en ektefelle som har krav på forsikringssummen, skal beløpet tilfalle avdødes arvinger etter lov eller testament. Dette innebærer at hvis det ikke er oppnevnt noen begunstiget, og avdøde ikke etterlater seg en ektefelle, skal forsikringsbeløpet fordeles på samme måte som arven etter avdøde. Hvis pliktdelsreglene ikke er til hinder for det, kan en samboer i slike tilfeller få hele forsikringsbeløpet som testamentsarving. Av forarbeidene til § 15–1 går det fram at lovgiver vurderte om samboere skulle likestilles med ektefeller. Begrunnelsen for at samboere ikke ble likestilt, var ønske om parallellitet til reglene om arverett.

Har forsikringstakeren livsarvinger, er adgangen til å tilgodese en samboer ved testament begrenset til en tredjedel av arven. Hvis forsikringstakeren ønsker at samboeren skal få utbetalt hele forsikringssummen uten hinder av pliktdelsreglene, må samboeren oppnevnes som begunstiget. En utbetalt livsforsikring regnes ikke som en del av arven etter avdøde, slik at en samboer gjennom en livsforsikring kan tilgodeses uavhengig av reglene om pliktdelsarv for livsarvingene.

Oppnevnelse av begunstiget

Forsikringsavtaleloven § 15–3 har nærmere regler om framgangsmåten ved oppnevnelse av begunstiget. Vanligvis skjer oppnevnelsen ved tegning av forsikringen, men oppnevnelse kan også skje senere ved skriftlig melding til selskapet. Dessuten kan det oppnevnes begunstiget ved testament, men det må da særskilt framgå at det disponeres over forsikringen.

En oppnevnelse av en samboer som begunstiget kan trekkes tilbake hvis samboerskapet opphører, uten at den som er begunstiget må varsles. Partene kan imidlertid avtale på forhånd at en endring av begunstigelsen bare kan skje hvis den andre har fått kunnskap om endringen. Hvis begunstigelsen har skjedd i et gjensidig testament mellom samboerne, følger det av reglene i arveloven at en endring bare er gyldig hvis den andre har fått kunnskap om endringen før arvelateren døde, jf pkt 3.3.3.

For de tilfellene der en ektefelle er oppnevnt som begunstiget, har forsikringsavtaleloven § 15–4 bokstav d en regel om at begunstigelsen faller bort hvis det før dødsfallet er avsagt dom for eller gitt bevilling til separasjon eller skilsmisse, selv om avgjørelsen ikke er rettskraftig. Loven har ingen regel om hva som skal skje ved samlivsbrudd hvis en samboer er oppnevnt som begunstiget. Ved oppnevnelse av samboer som begunstiget kan det bestemmes i forsikringsavtalen hva som skal skje ved brudd i samboerskapet. Det er opp til forsikringstakeren å bestemme hva som da skal skje, f eks at forsikringsforholdet skal opphøre, eller at begunstigelsen skal endres.

Endring av en begunstigelse

I enkelte tilfeller kan det virke urimelig overfor livsarvingene at en begunstiget, f eks en samboer, skal motta hele forsikringsbeløpet. Forsikringsavtaleloven § 15–6 har særlige regler om at livsarving som forsikringstakeren forsørget eller hadde plikt til å forsørge, kan kreve forsikringssummen helt eller delvis utbetalt til seg. Etter lovteksten er vilkåret at det «virker klart urimelig» at en begunstiget mottar beløpet. I lovens forarbeider (NOU 1983: 56, side 127) er det påpekt at «kriteriet er valgt for å understreke at det skal mye til før omgjøring kan skje. Omgjøringsregelen er bare ment som en nødutvei hvor det fremstår som støtende at den begunstigede mottar pengene til fortrengsel for de nærmeste etterlatte.»

Forsikring på den andre samboerens liv

En samboer kan også tegne forsikring på den andres liv, eventuelt kan begge tegne hver sin forsikring på den andres liv, jf forsikringsavtaleloven § 15–1 fjerde ledd. I slike tilfeller er oppnevnelse av begunstiget unødvendig. Hvis ikke annet er avtalt, har gjenlevende samboer ved forsikredes død krav på forsikringsbeløpet som forsikringstaker, og gjenlevende er deretter uforsikret. Det er opp til forsikringstakeren om en forsikring på den andres liv skal fortsette etter brudd i samboerskapet. Dersom ikke forsikringen sies opp, vil den fortsette å løpe etter samlivsbrudd. Hvis samboerne tegner hver sin forsikring på den andres liv, kan de imidlertid avtale på forhånd at de skal overføre forsikringen til hverandre ved eventuelt samlivsbrudd, slik at forsikringen fortsetter på eget liv.

Forsikring på begge samboernes liv

Et tredje alternativ hvis samboerne ønsker å sikre hverandre ved livsforsikring, er å knytte forsikringen til begges liv som en individuell forsikring på to liv, jf forsikringsavtaleloven § 15–1 femte ledd. Dette er den vanligste varianten. En slik forsikring er billigere enn to separate forsikringer, men dyrere enn en forsikring på bare ett liv. I likhet med det som gjelder hvis samboerne har tegnet hver sin forsikring på den andres liv, skal forsikringsbeløpet – hvis ikke annet er avtalt – utbetales til gjenlevende etter førstavdødes død, og gjenlevende er deretter uforsikret. Vanligvis blir en slik forsikring tegnet av begge samboerne i fellesskap, slik at begge er forsikringstakere og part i avtalen med selskapet. Også ved denne ordningen kan det oppstå problemer ved brudd i samboerskapet. En mulig løsning er at partene blir enige om å fortsette forsikringsforholdet med andre personer som begunstiget, f eks felles barn. Partene kan også avtale på forhånd at ved eventuelt samlivsbrudd skal forsikringen gjøres om til to separate livsforsikringer der den enkelte forsikringstaker er forsikret uten at samboeren er begunstiget.

Arveavgift

Etter arveavgiftsloven (lov om avgift på arv og visse gaver av 19. juni 1964 nr 14) § 2 siste ledd skal det betales avgift av utbetalinger etter dødsfall fra forsikringsselskap til dødsboet, avdødes arvinger eller noen som er oppnevnt som begunstiget. Dette innebærer at en samboer må betale arveavgift hvis vedkommende får utbetalt et forsikringsbeløp som arving eller begunstiget. Midler som noen mottar som arv eller gave fra en ektefelle, er imidlertid fritatt for arveavgift, jf pkt 12.2.1.

I de tilfellene der en samboer har tegnet forsikring på den andre samboerens liv, eller der begge samboerne har tegnet forsikring på den andres liv, skal det ikke betales arveavgift. I disse tilfellene er samboerne selv forsikringstakere, og forsikringsutbetalingen regnes ikke som arv eller gave fra den andre.

Hvis samboerne har tegnet en felles forsikring på begges liv, skal gjenlevende betale arveavgift av halvparten av forsikringsutbetalingen. Finansdepartementet har lagt til grunn at halvparten av forsikringsutbetalingen stammer fra lengstlevendes innbetalinger og dermed skal anses som utbetaling av lengstlevendes andel av forsikringen.

1.6.3.3 Kollektive livsforsikringer

Gruppelivsforsikring

Gruppelivsforsikring er en betegnelse som blir brukt om kollektive forsikringer med forsørgelsesformål. De som omfattes, er vanligvis ansatte hos en arbeidsgiver eller medlemmer av en forening. Arbeidsgiveren eller foreningen er forsikringstaker, og arbeidstakeren eller foreningsmedlemmet er den forsikrede. Selv om ordningen er slik at den enkelte må melde seg på forsikringen, anses ikke vedkommende som forsikringstaker. Alle statsansatte omfattes av en gruppelivsforsikring som er en del av hovedtariffavtalen i staten.

Hvis arbeidsgiveren har tegnet en gruppelivsforsikring, kan det i avtale mellom arbeidsgiver og de ansatte eller deres organisasjoner fastsettes hvem som skal ha rett til forsikringssummen ved arbeidstakerens død, jf forsikringsavtaleloven § 19–11 annet ledd. Er forsikringen tegnet av en forening, gjelder regelen tilsvarende. Hvis det gjelder en kollektiv forsikring hvor medlemmet selv må melde seg til selskapet, kan vedkommende etter lovens § 19–12 første ledd selv oppnevne en begunstiget. Ved obligatoriske gruppelivsforsikringer er det vanligvis bestemt i forsikringsavtalen at det ikke kan oppnevnes begunstiget. I disse tilfellene vil det være avgjørende om en samboer omfattes av avtalen og i så fall hvilken definisjon som er lagt til grunn.

I hovedtariffavtalens regler om gruppelivsforsikring for statsansatte (fellesbestemmelsene § 23) er utbetaling til «heterofil/homofil samboer» prioritert foran utbetaling til barn under 25 år og andre personer som «for en vesentlig del» ble forsørget av avdøde, men etter ektefelle eller registrert partner. Det er presisert at barn under 25 år uansett skal ha utbetalt minst 40 % av erstatningsbeløpet, selv om det er erstatningsberettiget ektefelle/registrert partner eller heterofil/homofil samboer.

I fellesbestemmelsene § 2 nr 9 i hovedtariffavtalen er det fastsatt følgende:

«Som samboer regnes: - person som avdøde har levet sammen med i ekteskapslignende forhold hvis det i Folkeregisteret framgår at de to har hatt samme bolig de to siste årene, eller

- person som hadde felles barn og felles bolig med avdøde. Jf for øvrig § 6–1 i forskrift til lov om yrkesskadeforsikring.»

Denne definisjonen er svært vanlig å finne i avtalevilkårene for gruppelivsforsikringer.

De etterlatte, unntatt avdødes ektefelle, plikter å betale arveavgift av beløp de mottar fra en gruppelivsforsikring, jf pkt 12.2.1.

Gjeldsforsikring

En annen type kollektiv livsforsikring er gjeldsforsikring. Dette er en betegnelse som vanligvis blir brukt om en kollektiv livsforsikring som en kreditor, ofte en bank, tegner for de av sine låntakerne som ønsker det. Selv om det kreves en individuell tilslutning fra debitor, og debitor selv må betale for ordningen, regnes ikke vedkommende som forsikringstaker. Når en som omfattes av en slik forsikring dør, utbetales forsikringssummen til kreditor, ikke til de etterlatte. Kreditor har på forhånd forpliktet seg til å slette hele eller deler av gjelden ved låntakerens død. Ulempen med en gjeldsforsikring er at låntakeren ikke kan styre forsikringen slik det er mulig med de individuelle livsforsikringene, jf pkt 6.3.2. For samboere med barn vil en gjeldsforsikring medføre at det blir større arv etter avdøde, og dermed større pliktdelsarv for barna.

Utbetaling av gjeldsforsikring er avgiftspliktig etter arveavgiftsloven § 2 siste ledd. Hvis samboerne har tegnet en gjensidig gjeldsforsikring, har Finansdepartementet lagt til grunn at halvparten av forsikringssummen stammer fra gjenlevendes innbetalinger, slik at bare halvparten av forsikringsutbetalingen er avgiftspliktig.

1.6.4 Yrkesskadeforsikring

Etter lov om yrkesskadeforsikring § 3 er utgangspunktet at arbeidsgivere plikter å tegne yrkesskadeforsikring til dekning av yrkesskade og yrkessykdom. Yrkesskadeforsikringen skal gi arbeidstakeren rett til full erstatning uten hensyn til om noen har skyld i skaden. Det er 21.12.1990 gitt en forskrift om standardisert erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven. Denne forskriftens kapittel 6 regulerer erstatning ved dødsfall. Erstatning til ektefelle eller samboer er regulert i § 6–1, og her er det tatt inn en definisjon av samboer som er lik den som er tatt inn i hovedtariffavtalen i staten, jf pkt 6.3.3. I tillegg er det presisert følgende:

«En person regnes likevel ikke som samboer dersom det på dødsfallstidspunktet forelå forhold som var til hinder for at lovlig ekteskap kunne inngås.»

Etter lov om yrkesskadeforsikring § 13 gjelder reglene om erstatning for tap av forsørger i lov om skadeserstatning (lov av 13. juni 1969 nr 26) så langt ikke annet er bestemt i eller i medhold av yrkesskadeforsikringsloven. I motsetning til det som gjelder etter skadeserstatningsloven, har forskriften om standardisert erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven ikke krav om at avdøde faktisk forsørget samboeren eller ektefellen, eller at vedkommende i nær framtid kunne påregne å bli forsørget. Forskriften likestiller gjenlevende ektefelle og gjenlevende samboer. Erstatningen til barn gjelder etter forskriften «ved tap av forsørger». Barn som avdøde forsørget har rett til erstatning på linje med ektefelle/samboer. Det gjelder etter forskriften ingen regler om prioritering mellom persongruppene når det gjelder retten til erstatning, men erstatningen til barn skal beregnes på en annen måte enn erstatning til ektefelle eller samboer.

1.7 Pensjonsordninger utenom folketrygden

1.7.1 Generelt

Folketrygden er den viktigste pensjons- og trygdeordningen i Norge. Den er obligatorisk og omfatter hele befolkningen. Ytelser etter folketrygden er regulert i lov om folketrygd av 28. februar 1997 og blir nærmere behandlet i kapittel 8. Ordningen gir blant annet rett til alderspensjon, etterlattepensjon, uførepensjon og barnepensjon.

I tillegg til folketrygden har vi offentlige tjenestepensjonsordninger og forskjellige private pensjonsordninger. De fleste supplerende pensjonsordningene gir rett til samme type pensjonsytelser som folketrygden. Samordningsloven (lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser av 6. juli 1957 nr 26) regulerer hvordan ytelser som en person kan få samtidig fra to eller flere pensjonsordninger og trygder, skal samordnes.

Gjenlevende samboer har – i motsetning til hva som gjelder for gjenlevende ektefelle – ikke rett til etterlattepensjon etter de offentlige tjenestepensjonsordningene.

Skatteloven (lov om skatt av formue og inntekt av 18. august t 1911 nr 8) har regler om fradrag for innbetalinger til private pensjonsordninger, forutsatt at ordningene tilfredsstiller nærmere krav gitt i forskjellige forskrifter. Gjenlevende samboer er likestilt med gjenlevende ektefelle i forskrift om individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven. Denne forskriften (fastsatt av Finansdepartementet 25. september 1997) har en definisjon av samboer der ett av kravene er at forholdet har bestått uavbrutt i de fem siste årene før inngåelsen av pensjonsavtalen, jf nedenfor.

Vi har også en forskrift om private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven (fastsatt av Sosialdepartementet 28. juni 1968). Etter denne forskriften kan det ikke ytes pensjon til gjenlevende samboer. Et offentlig oppnevnt utvalg har imidlertid foreslått nye regler for private tjenestepensjonsordninger, jf NOU 1998: 1 Utkast til lov om foretakspensjon. Her er det foreslått at pensjonsordningen kan omfatte «samboerpensjon».

Kredittilsynet har utarbeidet standardvedtekter for private pensjonskasser, jf rundskriv 22/96. Disse vedtektene har et eget kapittel om ektefellepensjon. Her er gjenlevende ektefelle gitt rett til pensjon ved medlemmets død. Vedtektene har ingen regler som gjelder for samboere.

1.7.2 Offentlige tjenestepensjonsordninger

Den mest omfattende offentlige tjenestepensjonsordningen er den som Statens Pensjonskasse administrerer. Denne ordningen er regulert i lov av 28. juli 1949 om Statens Pensjonskasse og omfatter arbeidstakere i staten. Etter vedtak i Stortinget omfatter ordningen også de fleste lærere og mange humanitære organisasjoner og virksomheter som er drevet eller støttet av staten.

Når et medlem i Statens Pensjonskasse dør, har ektefellen rett til enke- eller enkemannspensjon etter nærmere regler i lovens §§ 32 – 34 b. Samboere har ikke rett til etterlattepensjon etter disse reglene.

Det ytes ikke etterlattepensjon hvis medlemmet inngår ekteskap etter fylte 65 år, og normalt heller ikke hvis ekteskapet inngås etter at medlemmet har sluttet i medlemsberettiget stilling eller har fått uførepensjon. Det gjelder også egne regler ved dødsfall kort tid etter tilsetting eller ekteskapsinngåelse. Etter lattepensjonen bortfaller hvis gjenlevende ektefelle gifter seg på nytt, men hvis det nye ekteskapet opphører, vil pensjonen begynne å løpe igjen. Hvis gjenlevende ektefelle inngår samboerskap, vil pensjonen fortsatt løpe.

Sosial- og helsedepartementet har med hjemmel i kommuneloven (lov av 25. september 1992 nr 107 § 24) fastsatt forskrift om pensjonsordninger for kommunalt eller fylkeskommunalt ansatte (forskrift av 22. april 1997). Hovedinnholdet i denne forskriften er at de kommunale og fylkeskommunale pensjonsordningene ikke må gi høyere ytelser enn det Statens pensjonskasse gir. Regelverket i de kommunale og fylkeskommunale ordningene er stort sett likt det som gjelder for Statens Pensjonskasse. Heller ikke etter disse ordningene har samboere rett til etterlattepensjon.

1.7.3 Private pensjonsordninger

1.7.3.1 Individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven

Skatteloven § 44 annet ledd nr 1 gir rett til fradrag i inntekten for innbetalinger til premiefond under individuelle pensjonsavtaler. Etter forskrift om individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA) kan slike avtaler bare inngås som pensjonsforsikringsavtale eller pensjonsspareavtale. I tillegg til alderspensjon, uførepensjon, barnepensjon og livsarvingspensjon kan det etter forskriften ytes etterlattepensjon til ektefelle, registrert partner eller samboer.

Samboer er definert slik i forskriftens § 1–2:

«- person som rettighetshaveren har felles bolig og felles barn med, eller -person som rettighetshaveren lever sammen med i ekteskapslignende eller partnerskapslignende forhold når det godtgjøres at forholdet har bestått uavbrutt i de fem siste år før inngåelsen av pensjonsavtalen, og det ikke foreligger forhold som er til hinder for at lovlig ekteskap eller registrert partnerskap inngås.»

Etter forskriftens § 3–1 tilstås etterlattepensjon til ektefelle fra rettighetshavers død, og den opphører senest ved ektefelles eller fraskilt ektefelles død. Pensjonen skal ha en yteleseperiode på minst 10 år etter rettighetshavers død. Det kan likevel avtales at pensjonen skal opphøre når etterlatt ektefelle har fylt 77 år. Samboer og registrert partner er likestilt med ektefelle etter bestemmelsene i denne paragrafen.

1.7.3.2 Private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven

Skatteloven § 44 første ledd bokstav k og forskrifter fastsatt henholdsvis 28. juni 1968 og 27. oktober 1969 har særlige regler om private tjenestepensjonsordninger. Etter disse reglene gis arbeidsgiver og arbeidstaker en gunstig skattemessig behandling, forutsatt at tjenestepensjonsordningen oppfyller de kravene som er fastsatt i forskriftene. Pensjonsordningen kan bare yte alderspensjon, barnepensjon, uførepensjon og pensjon til etterlatt ektefelle, eventuelt til etterlatt fraskilt ektefelle «i samsvar med bestemmelsene i ekteskapslovgivningen». Ordningen omfatter ikke gjenlevende samboer.

1.7.3.3 Utkast til lov om foretakspensjon

I NOU 1998: 1 Utkast til lov om foretakspensjon er det foreslått at pensjonsordningen kan omfatte samboerpensjon. I utkastets § 1–2 er det gitt en definisjon av samboer som er identisk med den som er gitt i forskriften om individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven, bortsett fra kravet om at samboerforholdet må ha vart uavbrutt de siste fem årene, jf pkt 7.3.1. Etter forskriften om IPA gjelder dette kravet tiden før inngåelsen av pensjonsavtalen. I utkastet til lov om foretakspensjon er kravet at forholdet må ha bestått uavbrutt « de siste fem årene før dødsfallet ».

I utkastets § 7–8 er det foreslått følgende:

« 7–8 Samboerpensjon (1) Pensjonsordningen kan omfatte etterlattpensjon til samboer på det tidspunkt medlemmet dør. Reglene i §§ 7–2 til 7–6 gjelder i tilfelle tilsvarende for etterlattpensjon til samboer. (2) Retten til etterlattpensjon for ektefelle eller registrert partner går foran rett til samboerpensjon. (3) Hadde medlemmet ved sin død fraskilt ektefelle eller partner, ytes samboerpensjon med det beløp som samboeren ville hatt rett til om ekteskap eller registrert partnerskap var inngått med medlemmet da samboerforholdet ble etablert. Dette gjelder også når ekteskap eller registrert partnerskap er inngått under samboerforholdet.»

Forslaget til § 7–8 første ledd innebærer at utkastets regler om pensjon til etterlatt ektefelle skal gjelde tilsvarende for den som var medlemmets samboer på dødsfallstidspunktet. Annet ledd regulerer de tilfellene hvor avdøde medlem hadde etablert et samboerforhold selv om medlemmets ekteskap/registrerte partnerskap ikke var formelt oppløst. Forslagets tredje ledd regulerer de tilfellene hvor et medlem ved sin død hadde både fraskilt(e) ektefelle(r)/registrert partner og samboer. Hvis den fraskilte har rett til pensjon etter ekteskapsloven §§ 86 og 87, skal det ytes pensjon til etterlatt samboer ut fra den tiden som er gått siden samboerforholdet ble etablert. Dette gjelder selv om ekteskapet eller det registrerte partnerskapet er inngått under samboerforholdet. Reglene i ekteskapsloven om fraskilt ektefelles rett til ektefellepensjon er omtalt nedenfor.

1.7.4 Særlige regler i ekteskapsloven om fraskiltes rett til ektefellepensjon

Ekteskapsloven § 86 har regler om fraskilt ektefelles rett til ektefellepensjon. Retten til slik ektefellepensjon er betinget av at avdøde ved skilsmissen var eller hadde vært medlem av en pensjonsordning utenfor folketrygden som omfatter ektefellepensjon. Ekteskapet må ha vart i minst ti år, og den fraskilte må ha vært minst 45 år ved skilsmissen. Det er presisert i loven av med pensjonsordning menes offentlig pensjonsordning og privat kollektiv pensjonsordning med obligatorisk tilslutning. Den fraskilte får også rett til ektefellepensjon fra en ordning som den avdøde var blitt medlem av etter skilsmissen.

Det gjelder særlige regler for de tilfellene hvor avdøde var gift på nytt, og den nye ektefellen har rett til ektefellepensjon, slik at det blir flere pensjonsberettigede, jf § 87. I slike tilfeller skal pensjonen deles mellom de berettigede i forhold til antall påbegynte år hver av dem var gift med avdøde. Det gjelder også særregler for de tilfellene hvor en pensjonsberettiget gifter seg på nytt eller dør, jf § 88.

1.8 Trygdeytelser

1.8.1 Generelt om den nye folketrygdloven og samboeres rettsstilling i forhold til denne loven og lov om barnetrygd

En ny lov om folketrygd trådte i kraft 1. mai 1997 (lov av 28. februar 1997 nr 19). Fra samme dato ble den tidligere folketrygdloven av 1966 opphevet. Hovedhensikten med den nye folketrygdloven var å få til en forenkling og klargjøring av gjeldende rett og gjøre regelverket mer oversiktlig. Denne loven innebar med andre ord ikke noen sosialpolitisk reform, men først og fremst en lovteknisk og språklig revisjon. De viktigste realitetsendringene var en oppfølging av forslag i Velferdsmeldingen (St meld nr 35, 1994–95).

Utgangspunktet for trygdelovgivningen har vært at rettighetene skal være individbaserte. Familiesituasjonen har imidlertid på mange områder betydning for individets rettigheter. Sivilstand har betydning både når det gjelder rett til ytelser, utmåling av ytelsene og bortfall av rettigheter.

Den nye folketrygdloven § 1–5 har en egen bestemmelse om sivilstand. Her er det presisert at når en persons rettsstilling etter denne loven er avhengig av om vedkommende er ugift, gift eller skilt, er det avgjørende om ekteskap er inngått eller oppløst etter ekteskapsloven. Videre er det presisert at likestilt med slikt ekteskap er utenlandsk ekteskap som anerkjennes i Norge, og at registrert partnerskap etter partnerskapsloven (lov av 30 april 1993 nr 40) er likestilt med ekteskap.

Av folketrygdloven § 1–5 framgår det videre at lovens bestemmelser for ektefeller også skal gjelde for « to ugifte personer som lever sammen (samboerpar) », dersom de enten «har ellerhar hatt felles barn», eller « tidligere har vært gift med hverandre». Denne bestemmelsen tilsvarer en bestemmelse som ble tatt inn i den tidligere folketrygdloven, og som trådte i kraft 1. januar 1994. Den gangen innebar bestemmelsen en ny ordning med trygderettslig likestilling av visse grupper samboerpar med ektepar.

Da den nye folketrygdloven ble behandlet, vedtok Stortinget også endringer. Etter forslag fra et flertall i Sosialkomiteen ble det vedtatt en ny bestemmelse i § 3–2 som innebærer at visse grupper samboerpar fra 1998 er likestilt med ektepar når det gjelder størrelsen på grunnpensjonen. Full grunnpensjon til disse skal i nærmere bestemte tilfeller utgjøre 75 % av grunnbeløpet. For enslige er grunnpensjonen 100 % av grunnbeløpet. Denne likestillingen gjelder «samboerpar som har levd sammen i 12 av desiste 18 månedene».

Folketrygdloven har i § 15–5 regler om hvem som skal ha rett til de særlige ytelsene etter kapittel 15 til enslige forsørgere. Her er det i tredje ledd bestemt at det ikke gis stønad hvis medlemmet «lever sammen med en person huneller han

1. a) har barn med,

2. b) er skilt eller separert fra, eller

3. c) har levd sammen med i 12 av de siste 18 månedene».

Bestemmelsen i bokstav c) ble vedtatt under Stortingets budsjettbehandling høsten 1998 og skal tre i kraft 1. juli 1999.

I tillegg til nevnte bestemmelser som angir nærmere krav til hvilke samboere som omfattes, har folketrygdloven to bestemmelser om dagpenger under arbeidsløshet hvor samboer er nevnt. I §§ 4–10 og 4–20 er det bestemt at det ikke skal fastsettes forlenget ventetid eller tidsbegrenset bortfall av dagpenger hvis en person har sagt opp sin stilling for å flytte med «ektefelle eller samboer» til nytt arbeidssted et annet sted i landet. I disse bestemmelsene er det imidlertid ikke angitt nærmere hvilke samboere som omfattes. Det er heller ikke i forarbeidene eller rundskriv fra Arbeidsdirektoratet gitt noen retningslinjer om hvordan begrepet samboer i denne bestemmelsen skal forstås.

Dette innebærer at samboere i forhold til reglene i folketrygdloven kan deles inn i fem kategorier:

1. samboere som er likestilt med ektefeller etter § 1–5 (generell regel for hele folketrygdloven)

2. samboere som er likestilt med ektefeller etter § 3–2 (særregel om grunnpensjon)

3. samboere som er nevnt i §§ 4–10 og 4–20 (særregler for dagpenger)

4. samboere som omfattes av § 15–5 tredje ledd (særregel om stønad til enslig forsørger)

5. samboere som skal behandles som enslige (de som ikke omfattes av 1 – 4).

Retten til barnetrygd er regulert i lov om barnetrygd av 24. oktober 1946 nr 2 med forskrifter. Også i denne loven ble det innført endringer for samboere med virkning fra 1. januar 1994. Endringene gjaldt retten til barnetrygd for ett barn mer enn det faktiske barnetallet. Etter lovens § 2 har den som er alene om omsorgen for barn, på visse vilkår rett til slik utvidet barnetrygd. Retten faller imidlertid bort hvis stønadsmottakeren inngår ekteskap. I tillegg ble det med virkning fra 1994 bestemt at retten til utvidet barnetrygd faller bort hvis stønadsmottakeren «lever iekteskapsliknende forhold i en felles husholdning og har levd slik iminst 12 av de siste 18 måneder », eller «lever i ekteskapsliknende forhold i en felles husholdning og har felles barn» . Retten til barnetrygd og hvilken betydning samboerskap har for retten til denne ytelsen, blir nærmere behandlet i pkt 8.7.

1.8.2 Folketrygdens generelle regel om likestilling av samboere og gifte

1.8.2.1 Kort om begrunnelsene for lovendringen som trådte i kraft i 1994

Full trygdemessig likestilling av visse grupper samboerpar med ektepar ble vedtatt i den gamle folketrygdloven § 18–15 med virkning fra 1. januar 1994 og videreført i den nye loven § 1–5. I forarbeidene til lovendringen (Ot prp nr 4, 1993–94, side 11) ble det vist til at det er «rimelig at samboere med så sterk tilknytning til hverandre som det et tidligere ekteskap eller felles barn tilsier, likestilles med ektepar i trygdemessig sammenheng – til gunst såvel som til ugunst» . Det ble også vist til at den nye ordningen ville fjerne utilsiktede virkninger av reglene som gikk ut på at det var en økonomisk fordel for ektefeller å skifte til samboerstatus når de ble pensjonister, eller for samboere med felles barn å unngå ekteskap. Dessuten ble det påpekt at modellen ville ha «en viktig sosial funksjon ved at personer som velger et samboerforhold, får adgang til trygdemessige fordeler på grunn av forsørgelse og etterlattefordeler som i dag er sikret bare gjennom ekteskap».

Under behandlingen av lovforslaget i Stortinget stemte et mindretall (representantene for Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet) mot forslaget om full trygdemessig likestilling av nevnte samboere med ektepar. Mindretallet mente at etterlatteytelser og rettigheter til forsørgertillegg burde forbeholdes ektefeller og uttalte ( Innst O nr 8, 1993–94, side 3 ): «(...) ekteskapet er en mer stabil samlivsform enn samboerskap. Ekteskap bør derfor ikke minst av hensyn til barna prioriteres gjennom lovverket også når det gjelder trygderettigheter.»

1.8.2.2 Hvilke samboere omfattes av likestillingen etter § 1–5?

Etter folketrygdloven § 1–5 tredje ledd skal bestemmelsene for ektefeller i denne loven også gjelde for

«to ugifte personer som lever sammen (samboerpar), dersom paret

a) har eller har hatt felles barn, eller

b) tidligere har vært gift med hverandre.»

I § 1–5 fjerde ledd er det bestemt følgende om hvem som skal regnes som samboerpar:

«To personer som bor i samme hus, regnes som samboerpar selv om de bor i hver sin del av huset. Det kan gjøres unntak for personer som bor i hver sin boenhet i et hus med mer enn fire selvstendige og klart atskilte boenheter. To personer som vanligvis har felles bolig, regnes som samboerpar selv om de midlertidig bor atskilt.»

Som nevnt, har disse reglene samme innhold som de reglene som ble tatt inn i den tidligere folketrygdloven § 18–15. Reglene er i samsvar med kriterier som ble lagt til grunn ved avgrensing av retten til stønad som enslig forsørger. I forarbeidene til bestemmelsen (Ot prp nr 4, 1993–94, side 11) er det uttalt at departementet «finner det hensiktsmessig å benytte begrepet lever sammen slik kriteriene er ved avgrensing i forhold til enslige forsørgere».

I overgangsreglene til § 18–15 i den tidligere folketrygdloven ble det bestemt at endringene ikke skulle gjelde når begge samboerne var innvilget pensjon som enslige før 1. januar 1994, og samboerskapet ble etablert før dette tidspunktet. Tilsvarende gjelder for den nye lovens § 1–5.

1.8.3 Konsekvenser av likestillingen av samboere med ektefeller etter folketrygdloven § 1–5

1.8.3.1 Grunnpensjon

Grunnpensjonen og tilleggspensjonen utgjør hovedkomponentene i folketrygdens alders- og uførepensjon. Etter folketrygdloven § 3–2 fastsettes grunnpensjonen på grunnlag av trygdetid og uavhengig av tidligere inntekt. Full grunnpensjon utgjør 100 prosent av grunnbeløpet, pr 1. mai 1998 kr 45 370.

Folketrygdloven § 3–2 fjerde ledd har regler om at grunnpensjonen i visse tilfeller skal utgjøre 75 % av grunnbeløpet. Disse reglene gjelder for pensjonister som lever sammen med en ektefelle. Begrunnelsen er at to pensjonister som lever sammen, gjennomsnittlig har lavere utgifter enn en enslig pensjonist. Likestillingen av samboere med ektefeller i lovens § 1–5 innebærer at avkortingsreglene også gjelder for pensjonist som er samboer etter definisjonen i denne paragrafen.

For det første skal grunnpensjonen utgjøre 75 % av grunnbeløpet hvis pensjonisten lever sammen med en ektefelle som også er pensjonist. For det andre gjelder reglene i tilfeller hvor en pensjonist lever sammen med en ektefelle som har en årlig inntekt som er større enn to ganger grunnbeløpet. Den andre ektefellens inntekt kan bestå av arbeidsinntekt, pensjon utenfor folketrygden og/eller kapitalinntekt. Denne bestemmelsen ble vedtatt som en oppfølging av ett av Regjeringens forslag i Velferdsmeldingen (St meld nr 35, 1994–95). I Velferdsmeldingen ble det vist til det var «fordelingsmessig urimelig» at pensjonister med selvforsørget ektefelle skulle ha høyere grunnpensjon enn et ektepar hvor begge var pensjonister. Dessuten ble det vist til at også et ektepar hvor den ene er yrkesaktiv og den andre er pensjonist, har lavere husholdningsutgifter per person enn enslige, og normalt bedre økonomi enn et ektepar hvor begge er pensjonister. Det ble i Velferdsmeldingen ikke gitt noen merknader om dette forslaget og forholdet til samboere. Etter likestillingen i lovens § 1–5 gjelder disse reglene også for samboere som har eller har hatt felles barn, eller tidligere har vært gift med hverandre.

I tillegg til de samboerne som er likestilt med ektefeller etter § 1–5, gjelder reglene i § 3–2 fjerde ledd for samboere som har levd sammen i 12 av de siste 18 månedene. Dette er bestemt i § 3–2 femte ledd og blir omtalt nærmere i pkt 8.4.

1.8.3.2 Tilleggspensjon

Tilleggspensjonen beregnes på grunnlag av tidligere inntekt, jf folketrygdloven § 3–8. Som hovedregel har den enkeltes sivilstand ingen betydning for retten til denne ytelsen og beregningen av den. Folketrygdloven har imidlertid særregler for beregning av tilleggspensjon til gjenlevende ektefelle. Ektefeller og likestilte samboere får dermed en avledet rett til tilleggspensjon som deres partner har tjent opp, jf pkt 8.3.5.

1.8.3.3 Særtillegg

Hensikten med særtillegget er å sikre et minstenivå for dem som ikke har opptjent rett til tilleggspensjon eller har lav tilleggspensjon. Stortinget kan fastsette en ordinær sats og en minstesats for særtillegget. Ordinær sats er fra 1. mai 1998 79,33 % av grunnbeløpet, mens minstesatsen er 74 % av grunnbeløpet. Sammen med grunnpensjonen utgjør særtillegget etter ordinær sats det som kalles minstepensjonen i folketrygden. For enslige er årlig minstepensjon fra 1. mai 1998 kr 81 360.

Etter folketrygdlovens § 3–3 femte ledd skal det ytes særtillegg etter minstesatsen «når pensjonisten lever sammen med en ektefelle som mottar tilleggspensjon som overstiger særtillegget etter ordinær sats». Tilsvarende gjelder for samboerpensjonister som er likestilt med ektefeller etter § 1–5. Disse samboerne kan med andre ord rammes av reglene om at det skal ytes særtillegg etter minstesatsen. Det er i loven også bestemt at samlet tilleggspensjon og særtillegg likevel skal utgjøre minst to ganger særtillegget etter ordinær sats. Dette innebærer at ektepar eller samboerpar som er likestilt med ektepar etter § 1–5, uansett er sikret en samlet pensjon som minst tilsvarer minstepensjonen for ektepar (fra 1. mai 1998 kr 140 040).

1.8.3.4 Rett til ektefelletillegg

Reglene om ektefelletillegg i folketrygdloven kan anses som en forlengelse av reglene i ekteskapsloven om ektefellers gjensidige underholdsplikt. Folketrygdloven § 3–24 har nærmere regler om retten til ektefelletillegg. Etter at samboere med felles barn og samboere som tidligere har vært gift med hverandre ble likestilt med ektefeller etter folketrygdloven § 1–5, gjelder reglene om ektefelletillegg også for disse samboerne, selv om de ikke har noen underholdsplikt overfor hverandre.

Etter folketrygdloven skal det ytes ektefelletillegg til alderspensjonister og til uføre som forsørger ektefelle . Særregler gjelder hvis den som forsørges er under 60 år. Med unntak for personer som mottar alderspensjon, skal det i slike tilfeller bare ytes ektefelletillegg hvis det ikke kan forventes at den som forsørges skaffer seg arbeidsinntekt på grunn av omsorg for barn eller pleie av pensjonisten «eller av andre årsaker». Andre årsaker kan f eks være at det ikke er mulig for den som forsørges å få arbeid på hjemstedet, eller at vedkommende har dårlig helse.

Etter folketrygdloven anses ikke en som har inntekt som er større enn grunnbeløpet, som forsørget. I lovens § 3–24 er det også bestemt at det ikke skal ytes ektefelletillegg hvis ektefellen mottar uførepensjon, foreløpig uførestønad, alderspensjon eller avtalefestet pensjon med statstilskott. Tilsvarende gjelder for samboere som er likestilt med ektefeller etter lovens § 1–5.

Fullt ektefelletillegg utgjør 50 % av grunnpensjonen. Det gjelder særlige regler om reduksjon av ektefelletillegg på grunn av inntekt. Disse reglene er tatt inn i lovens § 3–26 og gjelder uavhengig av om tillegget ytes til en ektefelle eller en samboer som er likestilt med ektefelle etter § 1–5.

1.8.3.5 Ytelser til gjenlevende ektefelle

Ytelser til gjenlevende ektefelle er regulert i kapittel 17 i folketrygdloven. Det er fastslått i § 17–1 at formålet med ytelser etter dette kapitlet er «å sikre inntekt for gjenlevende ektefelle». I § 17–2 er det presisert at samboere som er nevnt i § 1–5, har rett til ytelser etter dette kapitlet i samme utstrekning som ektefeller.

Den mest sentrale ytelsen etter kapittel 17 er pensjon til gjenlevende. I den tidligere folketrygdloven er pensjon til gjenlevende ektefelle omtalt som etterlattepensjon. Dette ordet er ikke brukt i den nye loven, men siden det er et kjent og enkelt begrep, vil det bli brukt i det følgende der det er hensiktsmessig.

Lovens § 17–5 regulerer vilkårene for pensjon. Hovedkravene er at gjenlevende har eller har hatt barn med avdøde ektefelle, var gift med avdøde i minst fem år eller hadde omsorgen for avdødes barn på dødsfallstidspunktet.

I overgangsreglene til § 18–15 i den tidligere folketrygdloven ble det presisert at tidsrom som samboer før 1. januar 1994 ikke skal medregnes når det skal vurderes om vilkårene for rett til etterlattepensjon er oppfylt. Dette innebærer at samboere som tidligere har vært gift med hverandre, men som ikke har eller har hatt felles barn, tidligst kan få rett til etterlattepensjon 1. januar 1999.

Samboere som har eller har hatt felles barn, og som fyller kravene for å regnes som samboerpar etter § 1–5 fjerde ledd, vil uten videre ha krav på etterlattepensjon. Samboere som tidligere har vært gift med hverandre, vil ha rett til etterlattepensjon hvis de har vært samboere i minst 5 år.

For den lille gruppen etterlatte ektefeller som ikke fyller vilkårene for pensjon, for eksempel barnløse som har vært gift mindre enn fem år, yter trygden en mer tidsbegrenset overgangsstønad. Disse reglene gjelder også for samboere etter § 1–5.

I tillegg til etterlattepensjon og overgangsstønad kan gjenlevende få stønad til barnetilsyn,utdanningsstønad og tilskott til flytting for å komme i arbeid . Nærmere regler om dette er gitt i § 17–9. Reglene er de samme som gjelder for enslige forsørgere, jf pkt 8.5.

Etter § 17–10 kan det også gis ytelser etter kapittel 17 til gjenlevende skilt person . Tre vilkår må da være oppfylt. Vilkårene gjelder tilsvarende for gjenlevende etter en tidligere samboer som omfattes av § 1–5. Det første vilkåret er at gjenlevende ikke har giftet seg igjen. Her må det i tillegg stilles krav om at vedkommende ikke har inngått nytt samboerskap med en person som vedkommende tidligere har vært gift med eller har eller har hatt felles barn med. Det andre vilkåret er at den tidligere ektefellen døde innen 5 år etter skilsmissen. Tilsvarende må kravet for nevnte samboere være at den tidligere samboeren døde innen 5 år etter samlivsbruddet. Det siste vilkåret er at ekteskapet varte minst 25 år, eller minst 15 år hvis ektefellene hadde barn sammen. Tilsvarende krav gjelder for varigheten av samboerskap som omfattes av § 1–5.

Folketrygdloven § 17–11 bestemmer når gjenlevende ektefelles rett til ytelser faller bort. Som de øvrige reglene i kapittel 17 gjelder reglene om bortfall tilsvarende for gjenlevende samboer som nevnt i § 1–5. Ytelsene faller for det første bort når gjenlevende fyller 67 år. Gjenlevende vil da motta alderspensjon etter reglene i lovens kapittel 19. Alderspensjonen kan beregnes med «etterlattefordeler», det vil si ut fra avdødes opptjening hvis det lønner seg for gjenlevende.

Ytelser til gjenlevende etter kapittel 17 faller også bort når vedkommende får rett til uførepensjon eller foreløpig uførestønad. Også her har gjenlevende rett til å få ytelsen beregnet med etterlattefordeler hvis det gir et gunstigere resultat for vedkommende. Gjenlevendes ytelser etter kapittel 17 faller dessuten bort i tidsrom hvor gjenlevende mottar avtalefestet pensjon med statstilskott.

I tillegg er det bestemt i § 17–11 at ytelsene til gjenlevende faller bort når vedkommende gifter seg . Inngåelse av samboerskap med en som vedkommende tidligere har vært gift med eller har eller har hatt felles barn med, medfører også bortfall av disse ytelsene. Dette er svært sjeldne tilfeller. Derimot er det mer vanlig at en enke eller enkemann blir samboer med en vedkommende ikke har barn med. Da vil hun eller han beholde rett til ytelser som gjenlevende etter tidligere ektefelle. Denne retten faller bort hvis samboerne får felles barn. Dersom det nye ekteskapet eller samboerskapet oppløses etter mindre enn to år, gjenoppstår retten til ytelser etter det forrige ekteskapet/samboerskapet. Hvis den nye ektefellen eller samboeren dør, får gjenlevende rett til pensjon etter vedkommende uten hensyn til varigheten av det siste ekteskapet/samboerskapet.

1.8.3.6 Beregning av ytelser under langtidsopphold i visse institusjoner

Folketrygdloven §§ 3–27 – 3–29 har regler om beregning av ytelser under langtidsopphold i visse institusjoner under statlig eller fylkeskommunalt ansvar. Reglene gjelder i første rekke psykiatriske pasienter og personer som er innsatt i fengsler og sikringsanstalter. Hvis disse personene mottar ytelser til livsopphold etter folketrygdloven, skal ytelsene reduseres hvis oppholdet «antas å ville vare» mer enn 5 måneder. Hvis pensjonisten forsørger ektefelle, gjelder det særregler om at det skal ytes tillegg tilsvarende pensjon til gjenlevende ektefelle. Det skal også ytes tillegg for en tidligere ektefelle som pensjonisten forsørger, hvis vilkårene for ytelse til gjenlevende skilt person er oppfylt. Tillegget skal reduseres med eventuell pensjon som ektefellen selv mottar fra folketrygden og andre pensjonsordninger. Disse reglene om tillegg gjelder tilsvarende hvis pensjonisten forsørger en samboer, eventuelt en tidligere samboer etter definisjonen i § 1–5.

1.8.3.7 Unntak fra krav om medlemskap i trygden for stønad ved helsetjenester og gravferdsstønad

Folketrygdloven kapittel 5 har regler om stønad ved helsetjenester . Etter § 5–2 er det et vilkår for rett til stønad etter dette kapitlet at vedkommende er medlem i trygden. I § 5–2 er det imidlertid på bestemte vilkår gjort unntak fra kravet om medlemskap i trygden for et medlems «forsørgede ektefelle» slik at disse får samme rett som medlemmet selv. Disse reglene gjelder tilsvarende for et medlems samboer hvis samboeren omfattes av § 1–5 og anses forsørget av medlemmet.

Lovens § 7–2 har regler om gravferdsstønad . Denne stønaden skal ytes når et medlem i trygden dør. Stønaden ble fastsatt til kr 4.000 fra 1. januar 1982. Fra 1.september 1997 kan det gis et behovsprøvd tillegg til gravferdsstønaden på inntil kr 8 000. Reglene om gravferdsstønad gjelder også for et medlems ektefelle. Krav om medlemskap i trygden gjelder ikke for ektefellen, men det gjelder krav om at ektefellen ble forsørget av medlemmet og oppholdt seg i Norge ved dødsfallet. Disse reglene gjelder tilsvarende for en samboer som omfattes av lovens § 1–5, og som ved dødsfallet oppholdt seg i Norge og ble forsørget av medlemmet.

1.8.3.8 Ytelser til tidligere familiepleier

Folketrygdloven kapittel 16 har regler om ytelser til tidligere familiepleier. § 16- 4 har en bestemmelse med overskriften «Enslig person». Her er det presisert at det er et vilkår for rett til ytelser etter dette kapitlet at familiepleieren var ugift i minst fem år under pleieforholdet, og at vedkommende er ugift når krav om stønad settes fram. Etter praksis omfatter begrepet ugift alle som ikke har en ektefelle. Det vil si at begrepet omfatter personer som aldri har vært gift og fraskilte og gjenlevende ektefeller. I forarbeidene til den nye folketrygdloven (Ot prp nr 29, 1995–96, side 155) er det påpekt følgende: « Registrerte partnere og visse samboende (se § 1–5) likestilles med gifte i denne sammenheng. Departementet forutsetter at denne praksisvidereføres .» Dette innebærer at samboere som tidligere har vært gift med hverandre eller har eller har hatt felles barn, ikke har krav på ytelser etter lovens kapittel 16.

1.8.4 Nærmere om likestillingen av samboere med ektefeller etter folketrygdloven § 3–2

1.8.4.1 Kort om begrunnelsene for lovendringen som trådte i kraft i 1998

Med virkning fra 1. januar 1998 ble det vedtatt et nytt femte ledd i folketrygdloven § 3–2. Etter denne bestemmelsen skal samboerpar som har levd sammen i 12 av de siste 18 månedene, likestilles med ektefeller i forhold til størrelsen på grunnpensjonen. Som nevnt i pkt 8.1, ble bestemmelsen vedtatt etter forslag fra et flertall i sosialkomiteen. Under forhandlingene i Odelstinget uttalte saksordføreren følgende ( Stortingsforhandlinger nr 5, 1996–97, side 402):

«Det har i alle år vært forskjellsbehandling av pensjonister når det gjelder grunnpensjonen, avhengig av om man har vært gift eller samboer. Nå opphever vi den diskrimineringen som det har vært av gifte pensjonister(...)»

For øvrig viste både saksordføreren og andre til at det var nedsatt et utvalg til å utrede problemstillinger som samboerskap reiser i forhold til trygdelovgivningen og andre områder.

1.8.4.2 Hvilke samboere omfattes av likestillingen etter § 3–2 og hva innebærer dette?

Kravet som er satt for at samboere skal likestilles med ektefeller etter § 3–2 femte ledd, er som nevnt at de har « levd sammeni 12 av de siste 18 månedene». Dette samsvarer med den avgrensningen av samboere som er gjort i lov om barnetrygd. Det framgår også av forarbeidene til lovendringen at praksis skal være den samme som etter lov om barnetrygd. Samboerbegrepet i barnetrygdloven blir nærmere behandlet i pkt 8.7.

Likestillingen av samboere med ektefeller etter folketrygdloven § 3–2 femte ledd innebærer at reglene om størrelsen på grunnpensjonen i § 3–2 fjerde ledd gjelder tilsvarende for disse samboerne som for ektefeller. Denne likestillingen gjelder med andre ord bare til ugunst for de samboerne som omfattes. Hvis samboere som har levd sammen i minst 12 av de siste 18 månedene, også tilfredsstiller kravene i § 1–5, vil de bli likestilt med ektefeller fullt ut, både til gunst og ugunst.

Det er redegjort nærmere for hva reglene i § 3–2 fjerde ledd går ut på i pkt 8.3.1.

Etter overgangsreglene gjelder reglene om likestilling av samboere med ektefeller etter folketrygdloven § 3–2 bare for nye tilfeller. Reglene gjelder ikke for en person som før 1. januar 1998 har krevd og fyller vilkårene for pensjon fra folketrygden eller avtalefestet pensjon med statstilskott.

1.8.5 Ytelser til enslige forsørgere – vilkår knyttet til sivilstand, aleneomsorg og samliv

1.8.5.1 Generelt

Folketrygdloven kapittel 15 har regler om stønad til «enslig mor eller far». Det sentrale grunnlaget for denne stønadsordningen er «aleneomsorg for barn». Ytelsene til enslige forsørgere er tidsbegrenset og har som formål å gi hjelp til selvhjelp slik at stønadsmottakerne etter en overgangsperiode kan bli i stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid, jf § 15–1. Stønadsordningen tar sikte på å lette situasjonen for en mor eller far som er alene om belastningen ved å ha omsorg for små barn.

Grensedragningen mellom enslige forsørgere og samboere har stor praktisk betydning, samtidig som den reiser viktige prinsipielle spørsmål. Det blir derfor gitt en nokså detaljert framstilling av dette.

Det gjelder diverse generelle vilkår for at en person kan tilstås stønad etter kapittel 15. Som hovedregel må vedkommende ha vært medlem i trygden i de siste tre årene før hun eller han setter fram krav om stønad, og vedkommende og barnet må oppholde seg i Norge.

Øvrige generelle vilkår for å få rett til stønad etter folketrygdloven kapittel 15 er knyttet til sivilstand, aleneomsorg for barn og samliv, jf pkt 8.5.2 – 8.5.4. I tillegg må forskjellige spesielle vilkår knyttet til de enkelte stønadsordningene være oppfylt.

Som en oppfølging av forslag i Velferdsmeldingen (St meld nr 35, 1994–95) ble det med virkning fra 1. januar 1998 vedtatt vesentlige endringer i stønadsordningen for enslige forsørgere. Reglene som gjelder for de enkelte stønadstypene, blir kort omtalt i pkt 8.5.5.

1.8.5.2 Vilkår knyttet til sivilstand

Folketrygdloven § 15–4 stiller krav om at medlemmet må være ugift, separert eller skilt for å få rett til stønad. Den som ikke er eller har vært gift, har sivilstand ugift, jf reglene om sivilstand i lovens § 1–5 første ledd. For å få sivilstand separert eller skilt, må det foreligge en formell separasjon eller skilsmisse. Faktisk samlivsbrudd er på nærmere angitte vilkår likestilt med separasjon.

1.8.5.3 Krav om aleneomsorg for barn

Lovens § 15–5 første ledd stiller krav om at medlemmet må være enslig mor eller far med aleneomsorg for barn. Som mor eller far regnes i tillegg til biologiske foreldre adoptivforeldre og personer som på grunn av dødsfall har fått foreldreansvar etter barneloven § 36 (jf pkt 5.6.2). Det er presisert i § 15–5 annet ledd at «En mor eller far har aleneomsorgen for et barn når vedkommende varig har klart mer av den daglige omsorgen enn den andre av foreldrene.» Spørsmålet om forsørgeren har aleneomsorg skal med andre ord bare vurderes i forhold til den andre av barnets foreldre. Det er den faktiske og daglige omsorgen som er avgjørende. Foreldrene kan ha delt foreldreansvar uten at dette har betydning for stønadsretten. Det er også uten betydning hvordan foreldrene deler utgiftene til barnet seg imellom. I praksis har trygdeetaten lagt til grunn at en fordeling av faktisk omsorg for barnet som tilsvarer 60 % på den ene av foreldrene og 40 % på den andre, er tilstrekkelig til at den ene kan anses å ha aleneomsorgen for barnet.

Vilkåret om at omsorgen må være varig, innebærer at det ikke foreligger rett til stønad hvis foreldrene skifter på å ha aleneomsorgen i like lange eller tilnærmet like lange perioder. Det er imidlertid lagt til grunn i praksis at hvis foreldrene deler omsorgen slik at de har aleneomsorg i perioder på minst 6 måneder hver, er vilkåret til varighet oppfylt. Bare en av foreldrene kan være stønadsberettiget ad gangen.

Det er også presisert i § 15–5 annet ledd at « Ingen av foreldrene anses å ha aleneomsorgen for barnet ved boforhold som nevnt i § 1–5 fjerde ledd, eller ved andre nære boforhold.» Dette innebærer at vilkåret om aleneomsorg ikke er oppfylt hvis foreldrene bor i samme hus i hver sin del huset, eller i hver sin boenhet, hvis ikke huset har mer enn fire selvstendige og klart atskilte boenheter. I Ot prp nr 8, 1996–97 (Oppfølging av Velferdsmeldingen) er spørsmålet om aleneomsorg ved svært nære boforhold nærmere omtalt. På side 44 er det uttalt følgende:

«Det kan ved slike boforhold ikke forventes at foreldrenes samvær med barnet settes i system eller at eventuelle avtaler om samvær lar seg gjennomføre i praksis. Det må antas at barnet kan oppholde seg hos begge foreldrene i den grad det er praktisk mulig og at den forelderen som barnet ikke bor fast hos, stiller opp med hjelp og avlastning på samme måte som i en ordinær familiesituasjon. Ofte har da også foreldrene bosatt seg slik nettopp fordi de skal ha mulighet til å dele omsorgen for barnet.»

Sosial- og helsedepartementet har i sin vurdering i samme proposisjon blant annet uttalt følgende: «Departementet har forståelse for at foreldre som skiller lag, av hensyn til barna etablerer et nært boforhold. På den annen side må de da anses for å ha omsorgen for barnet sammen.» Det er vist til at personer som tidligere har vært gift med hverandre og/eller har felles barn og som bor i samme hus, regnes som samboerpar som er likestilt med ektefeller. Videre er det uttalt følgende:

«Det kan også være hensiktsmessig å lovfeste gjeldende praksis om at ingen av foreldrene regnes for å ha aleneomsorgen ved andre nære boforhold som svarer til å bo i samme hus. Det praktiske tilfellet er at det på en tomt eller gårdsbruk i tillegg til hovedhuset finnes et mindre hus som kan benyttes til bolig. Hvis den ene av foreldrene bor i hovedhuset mens den andre bor i det mindre huset, er det liten grunn til å anse den ene for å være alene om omsorgen.»

Henvisningen til § 1–5 fjerde ledd innebærer også at vilkåret om aleneomsorg ikke anses oppfylt hvis partene vanligvis har felles bolig, men midlertidig bor atskilt. Også i slike tilfeller regnes de som samboerpar som er likestilt med ektefeller.

1.8.5.4 Samlivsreglene i § 15–5

Folketrygdloven § 15–5 tredje ledd har regler om at det ikke gis stønad hvis medlemmet « lever sammen med» en person han eller hun har barn med, er skilt eller separert fra eller har levd sammen med i 12 av de siste 18 månedene. Det kan stilles spørsmål om hvordan dette skal tolkes sammenholdt med bestemmelsen i § 15–5 annet ledd om at ingen av foreldrene anses å ha aleneomsorgen ved boforhold som nevnt i § 1–5 fjerde ledd, eller ved andre nære boforhold, jf ovenfor. I rundskriv fra Rikstrygdeverket om den nye folketrygdloven («Folketrygden – En oversikt», 1997, kapittel 15, punkt 2.1.5) er det som kommentar til § 15–5 tredje ledd uttalt følgende:

«Det er de faktiske forhold som legges til grunn ved vurderingen. Lovens § 1–5, som er en generell bestemmelse og dermed også gjelder for ytelser etter kapittel 15, angir forskjellige boforhold som anses som samliv. Ut over dette vil den personlige tilknytningen mellom partene og samværet mellom dem være av betydning og kan føre til at partene anses for å leve sammen selv om de ikke har et boforhold som rammes av lovens § 1–5.»

I Karnov – Folketrygdloven, 1997 (side 275) er det også vist til at definisjonen i § 1–5 av hvem som skal anses som samboerpar, skal gjelde for hele folketrygdloven. Samtidig er det uttalt følgende:

«I § 15–5 må det imidlertid antas at uttrykket «lever sammen» må tolkes selvstendig. Det må da legges til grunn at det kan ha en videre betydning enn definisjonen som er gitt i § 1–5 4. ledd om hvem som skal regnes som samboerpar. Dette samsvarer med tidligere praksis, hvor det har vært lagt til grunn at dersom foreldrene har et forhold med samvær av et visst omfang, kan de bli ansett for å leve sammen, dersom forholdet går tilbake i tid og de har helt konkrete fremtidsplaner (f eks giftermål, husbygging o l).»

Selv om partene ikke har felles barn, gis det ikke stønad hvis medlemmet lever sammen med en person han eller hun er skilt eller separert fra. Hensikten med denne bestemmelsen er å hindre at ektefellene endrer sivilstand for å oppnå økonomiske fordeler. I Karnov, 1997 (side 275) er det uttalt følgende: «Ved tolkning av uttrykket lever sammen, må man i dette tilfellet legge samboerdefinisjonen i § 1–5 4. ledd til grunn.»

Under budsjettbehandlingen i Stortinget høsten 1998 ble det vedtatt en ny bestemmelse i folketrygdloven § 15-5 tredje ledd bokstav c. Etter denne bestemmelsen skal retten til stønad som enslig forsørger falle bort når stønadsmottakeren har levd i samboerforhold i 12 av de siste 18 månedene. Stortingsflertallet viste til at det i denne sammenhengen ikke lenger er grunnlag for å opprettholde skille mellom samboere og ektefeller. Mindretalet (Sosialistisk Venstreparti) viste til at det er urimelig å forvente at en samboer skal overta de økonomiske forpliktelsene til den andres særkullsbarn.

Etter lovens § 15–5 fjerde ledd kan en enslig mor miste retten til stønad hvis barnets far ikke er kjent, og hun lever sammen med en mann som ikke kan utelukkes å være faren. Hensikten med denne bestemmelsen å hindre at mødre velger å ikke oppgi far til sitt barn for å oppnå økonomiske fordeler. Det er fastsatt i en egen forskrift av 11. mars 1997 at en mor kan beholde retten til stønad hvis hun sannsynliggjør at den mannen hun lever sammen med, ikke er far til barnet. I denne forskriften er det også bestemt at en mann kan utelukkes som far dersom det i samsvar med barneloven er fastslått ved rettskraftig dom, forelegg eller skriftlig erkjennelse at en annen er far til barnet. Ifølge Karnov, 1997 (side 275) blir uttrykket «lever sammen» i § 15–5 fjerde ledd med forskrift « forstått slik at partene rent faktisk må bo sammen. Den utvidede fortolkningen legges ikke til grunn her. Det gjør heller ikke samboerdefinisjonen i § 1–5 4. ledd».

1.8.5.5 Kort om de enkelte stønadstypene

Med virkning fra 1. januar 1998 ble det vedtatt vesentlige endringer i stønadsordningen for enslige forsørgere. Det ble særlig gjort endringer i reglene om overgangsstønad, som er hovedytelsen som kan gis enslige forsørgere. I tillegg ble det gjort endringer i reglene om stønad til barnetilsyn og gitt nye regler om tilskott til flytting for å komme i arbeid m m.

Overgangsstønad er en ytelse til livsopphold og en garanti for at forsørgeren og barnet har noe å leve av. Vilkårene for å få rett til denne stønaden framgår av folketrygdloven § 15–6. Hovedvilkåret er at vedkommende midlertidig er ute av stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid på grunn av omsorg for barn eller fordi vedkommende først etter en utdanningstid eller omstillingstid kan få arbeid. Varigheten til ytelsen ble fra 1. januar 1998 strammet inn slik at hovedregelen er at det kan gis overgangsstønad til det yngste barnet fyller åtte år, men ikke i mer enn sammenlagt tre år etter at det yngste barnet ble født. Stønadstiden kan imidlertid utvides med opptil to år når den enslige moren eller faren er under nødvendig utdanning og fyller vilkårene for rett til utdanningsstønad etter lovens § 15–12. Det gjelder også andre unntaksregler om forlenget stønadstid. Dessuten gjelder det en særregel etter skilsmisse, separasjon eller samlivsbrudd mellom ugifte foreldre. I slike tilfeller kan det gis overgangsstønad i opptil ett år før det yngste barnet fyller 10 år.

Størrelsen på den årlige overgangsstønaden er fra 1. januar 1998 hevet til 1,85 ganger grunnbeløpet (pr 1. mai 1998 kr 45 370), jf lovens § 15–7. Det er også gjort en prinsipiell og viktig endring ved at det i § 15-8 er stilt særlige krav om yrkesrettet aktivitet når det yngste barnet har fylt tre år. Etter lovens §§ 15–9 og 15–10 gjelder det særlige regler om refusjon i underholdsbidrag og om reduksjon i overgangsstønaden på grunnlag av arbeidsinntekt som den enslige forsørgeren har eller kan forventes å få. I § 15–14 er det gitt nærmere regler om forholdet mellom overgangsstønaden og andre folketrygdytelser m m.

Lovens § 15–11 har regler om stønad til barnetilsyn . Vilkåret for å få rett til slik stønad er at vedkommende må overlate nødvendig tilsyn med barnet til andre på grunn av utdanning eller arbeid utenfor hjemmet, eller at vedkommende er tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker. Hovedregelen er at slik stønad gis til det yngste barnet har fullført fjerde skoleår, men også her gjelder det unntaksregler. Stønaden utgjør 70 % av dokumenterte utgifter opp til de beløp som Stortinget fastsetter. Fra 1. januar 1998 er maksimumsbeløpene fastsatt til kr 2 300 pr måned for ett barn, kr 3 000 pr måned for to barn og kr 3 400 pr måned for tre eller flere barn. Det gis ikke stønad hvis den enslige forsørgeren har en pensjonsgivende inntekt som er større enn åtte ganger grunnbeløpet. Hvis vedkommendes inntekt er mellom seks og åtte ganger grunnbeløpet, halveres stønaden.

I lovens § 15–12 er det gitt regler om utdanningsstønad . Disse går ut på at det kan gis stønad til en enslig forsørger som tar nødvendig utdanning eller opplæring for å bli i stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid. Vanligvis gis det ikke stønad etter at yrkeskompetanse er oppnådd.

Folketrygdloven § 15–13 har regler om at det kan gis tilskott til dekning avflytteutgifter hvis det er nødvendig for at en enslig mor eller far kan komme i arbeid. Vilkåret er at vedkommende har flyttet i et tidsrom hvor hun eller han har rett til overgangsstønad, eller innen seks måneder etter at overgangsstønaden falt bort.

1.8.6 Kort om ytelser etter folketrygden hvor sivilstand ikke har betydning

I forhold til mange ytelser etter folketrygden er den enkeltes sivilstand uten betydning. Hvis vi følger oppbyggingen av folketrygdloven, gjelder dette for det første for kapittel 4, som har regler om dagpenger under arbeidsløshet . Unntak gjelder for §§ 4–10 og 4–20, som bestemmer at det ikke skal fastsettes forlenget ventetid eller tidsbegrenset bortfall av dagpenger hvis en person har sagt opp sin stilling for å flytte med ektefelle eller samboer til et nytt arbeidssted, jf pkt 8.1. Disse reglene må imidlertid anses som unntaksbestemmelser med liten praktisk betydning. Den enkeltes sivilstand er som hovedregel også uten betydning i forhold til lovens kapittel 5, som regulerer rett til stønad ved helsetjenester . Her har imidlertid § 5–2 et unntak fra kravet om medlemskap i trygden for et medlems forsørgede ektefelle. Slikt unntak for et medlems ektefelle gjelder også i forhold til stønad ved gravferd, jf pkt 8.3.7.

Lovens kapittel 6 har regler om grunnstønad og hjelpestønad som skal dekke merutgifter ved «varig sykdom, skade eller lyte». Også her er den enkeltes sivilstand uten betydning. I kapittel 8 er retten til sykepenger og beregningen av denne ytelsen regulert. Sivilstand har heller ingen betydning i forhold til disse reglene. Lovens kapittel 9 har regler om stønad ved barns og andre nære pårørendes sykdom . Formålet med disse reglene er blant annet å kompensere for bortfall av arbeidsinntekt for yrkesaktive i forbindelse med barns eller barnepassers sykdom. Sivilstanden til den som har omsorgen for barnet er uten betydning. Lovens § 9–12 har imidlertid en særskilt bestemmelse om at det skal ytes pleiepenger for pleie av en «nær pårørende» i livets sluttfase. I rundskriv fra Rikstrygdeverket er det presisert at ektefelle, samboer, barn, barnebarn, foreldre, besteforeldre og søsken skal regnes som nære pårørende i forhold til denne bestemmelsen. Dette innebærer at den enkeltes sivilstand har avgjørende betydning i forhold til retten til pleiepenger etter § 9–12.

Lovens kapittel 13 har regler om yrkesskadedekning. Retten til ytelser etter dette kapitlet gjelder uavhengig av den enkeltes sivilstand. Tilsvarende gjelder for reglene i lovens kapittel 14 om ytelser ved fødsel og adopsjon .

1.8.7 Barnetrygd

1.8.7.1 Generelt

Ordningen med barnetrygd er regulert ved lov om barnetrygd av 24. oktober 1946 nr 2. Helt fra starten ble det gitt ekstra ytelser til enslige forsørgere for å dekke deres ekstra behov. Enslige forsørgere fikk barnetrygd fra første barn, mens familier der foreldrene bodde sammen, først fikk støtte fra barn nummer to. I dag er reglene slik at den som er alene om omsorgen for barn, på visse vilkår har rett til barnetrygd for ett barn mer enn det faktiske barnetallet, jf lovens § 2. Med virkning fra 1. januar 1994 ble det vedtatt nye regler om bortfall av retten til utvidet barnetrygd. Det ble bestemt at denne retten skal falle bort ved « stabile ekteskapsliknende forhold» , jf nærmere om dette i pkt 8.7.2. I tillegg ble det presisert i loven at retten til utvidet barnetrygd faller bort hvis stønadsmottakeren gifter seg. Dette var tidligere ikke presisert i lovteksten, men loven var blitt tolket slik.

Alle som forsørger barn under 16 år som er bosatt i riket, har rett til barnetrygd. Barnetrygdens størrelse fastsettes årlig av Stortinget i forbindelse med vedtakelsen av statsbudsjettet. Fra 1. januar 1998 er stønadssatsene kr 926 pr måned for det første barnet, kr 1 895 pr måned for to barn, kr 2 986 pr måned for tre barn og kr 4 131 pr måned for fire barn. Fra og med det femte barnet øker satsen med kr 1 178 pr barn pr måned.

Ved budsjettvedtak er det bestemt at det skal gis et småbarnstillegg i barnetrygden på kr 657 pr måned pr barn til familier med barn mellom ett og tre år. I tillegg er det ved budsjettvedtak bestemt at stønadsmottakere som er bosatt i Finnmark og enkelte kommuner i Nord-Troms, skal få et tillegg for hvert barn på kr 316.

I forbindelse med behandlingen av Velferdsmeldingen (St meld nr 35, 1994–95) vedtok Stortinget å innføre et ekstra småbarnstillegg i barnetrygden til enslige forsørgere. Dette ekstra småbarnstillegget ble innført med virkning fra 1. januar 1998. Det skal gis til enslige forsørgere som fyller vilkårene for rett til utvidet barnetrygd etter barnetrygdloven og full overgangsstønad etter folketrygdloven, og som har ett eller flere barn i alderen null til tre år. Det skal gis ett tillegg pr enslig forsørger, uavhengig av hvor mange barn i alderen null til tre år vedkommende faktisk forsørger. Det ekstra småbarnstillegget tilsvarer det ordinære småbarnstillegget på kr 657 pr måned.

1.8.7.2 Vilkårene for retten til utvidet barnetrygd

Etter barnetrygdloven § 2 første ledd har den som er «alene om omsorgen for barn» på nærmere vilkår rett til barnetrygd for ett barn mer enn det faktiske barnetallet. Vilkåret om at vedkommende må være alene om omsorgen for barn gjelder i forhold til den andre av barnets foreldre. I tillegg må ett av følgende vilkår være oppfylt:

«a. en av foreldrene eller begge er avgått ved døden,

b. foreldrenes ekteskap er oppløst eller de er separert ved dom eller bevilling, eller

c. foreldrene ikke har inngått ekteskap med hverandre, og ikke lever sammen.»

Barnetrygdloven § 2 fjerde ledd har regler om bortfall av retten til utvidet barnetrygd. Her er det bestemt at retten faller bort dersom stønadsmottakeren fyller ett av følgende vilkår:

«a. inngår ekteskap,

b. lever i ekteskapsliknende forhold i en felles husholdning og har levd slik i minst 12 av de siste 18 måneder, eller

c. lever i ekteskapsliknende forhold i en felles husholdning og har felles barn.»

Reglene om bortfall av retten til utvidet barnetrygd ble som nevnt vedtatt med virkning fra 1. januar 1994. I forarbeidene til lovendringen er det blant annet uttalt følgende (Ot prp nr 8, 1993–94, side 1):

«Det er de stabile ekteskapsliknende samboerforholdene som er målgruppa for endringsforslaget. Når enslige forsørgere etablerer samboerforhold av varig karakter, samtidig som utvidet barnetrygd beholdes, må en kunne si at en har fjernet seg fra ordningens historiske utgangspunkt. En må anta at husholdningens samlede økonomiske situasjon har store likhetstrekk med situasjonen i familier der foreldrene bor sammen og mottar ordinær barnetrygd.»

Et flertall i Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen (alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti) var enig i at ektepar og samboere i stabilt ekteskapsliknende forhold bør likebehandles når det gjelder barnetrygd. Flertallet uttalte blant annet følgende (Innst O nr 9, 1993 – 94, side 2):

«Flertallet vil videre peke på at dagens regelverk for barnetrygd innbyr til å la være å gifte seg. Det er uheldig å ha økonomiske ordninger som gjør det attraktivt ikke å gifte seg.»

1.8.8 Opplysningsplikt og kontrollordninger

Alle som setter fram krav om en ytelse eller mottar en ytelse fra folketrygden, har etter reglene i folketrygdloven §§ 21–3 og 21–6 en generell plikt til å gi opplysninger om forhold som har betydning for retten til ytelsen. For samboere som er likestilt med ektefeller etter § 1–5, er det i tillegg gitt en egen regel om meldeplikt. Etter § 25–4 plikter en person som regnes som samboer etter § 1–5, å gi trygdekontoret melding om samboerskapet dersom vedkommende mottar pensjon eller overgangsstønad fra folketrygden, eller avtalefestet pensjon med statstilskott. I rundskriv fra Rikstrygdeverket («Folketrygden en oversikt», 1997) er det påpekt at denne meldeplikten oppstår når samboerskapet etableres, selv om samboerskapet ikke har betydning for retten til ytelser. Den særlige regelen om meldeplikt i § 25–4 har imidlertid liten praktisk betydning for trygdeetaten i tillegg til de generelle reglene om opplysningsplikt i §§ 21–3 og 21–6.

Folketrygdloven § 21–4 gir trygdeetaten rett til å innhente nødvendige opplysninger fra behandlingspersonell og andre som yter tjenester for trygdens regning. Det samme gjelder i forhold til arbeidsgiver, offentlig myndighet, forsikringsselskap og privat pensjonsordning.

De som blir pålagt å gi opplysninger, plikter å gjøre dette uten hinder av taushetsplikt. Dette innebærer at trygdeetaten har en vidtrekkende hjemmel til å innhente nødvendige opplysninger. Hvis trygdeetaten vil innhente opplysninger fra andre enn dem som er nevnt i § 21–4, må det foreligge samtykke fra søkeren/stønadsmottakeren. Lovens § 21–7 har regler om sanksjoner i tilfeller hvor det gis uriktige opplysninger, eller hvor viktige opplysninger holdes tilbake. I slike tilfeller kan krav om en ytelse avslås, og en innvilget ytelse kan holdes tilbake eller stanses helt eller delvis.

I revidert nasjonalbudsjett 1993 gikk Regjeringen inn for at enslige forsørgere minst en gang i året skal avgi skriftlig erklæring om at de ikke lever sammen med den andre av barnets foreldre. I St prp nr 1 (1993 -94), side 87 er det i denne forbindelse uttalt følgende: « Dette vil bli et betydelig steg i retning av å hindre misbruk, da det er vanskeligere å avgi positivt uriktige opplysninger enn å forsømme sin meldeplikt.» Etter dette har trygdeetaten etablert rutiner for egenerklæringer for mottakere av stønad til enslig forsørger. En gang i året (november) sender trygdekontorene ut egenmeldingsskjemaer til disse stønadsmottakerne. Mottakerne må returnere skjemaene med egenerklæring om inntektsforhold og bekreftelse på at de fortsatt ikke lever sammen med den andre av barnets foreldre.

I likhet med folketrygdloven har også barnetrygdloven regler om opplysningsplikt. Etter § 13 plikter barnets foreldre på eget initiativ å underrette trygdekontoret om endringer i forhold som avgjør retten til trygd. Det samme gjelder for andre som har satt fram krav på barnetrygd eller har omsorgen for barnet. Etter lovens § 14 kan trygdekontoret avslå krav på barnetrygd eller inndra eller tilbakeholde trygden hvis det ikke blir gitt opplysninger som blir krevd, eller det blir gitt uriktige opplysninger eller fortiet omstendigheter av betydning. I barnetrygdloven § 22 er det bestemt at flere regler i folketrygdloven får tilsvarende anvendelse, blant annet § 21–4. Dette innebærer at trygdeetaten også ved behandling av saker om barnetrygd har en vidtrekkende hjemmel til å innhente nødvendige opplysninger.

Etter at det med virkning fra 1. januar 1994 ble gitt nye regler om bortfall av retten til utvidet barnetrygd, er det etablert tilsvarende rutiner for egenerklæringer for mottakere av utvidet barnetrygd som for mottakere av stønad til enslige forsørgere. Også til mottakere av utvidet barnetrygd sender trygdekontorene en gang i året ut egenmeldingsskjema. Stønadsmottakerne må returnere skjemaet til trygdekontoret med egenerklæring om samlivsstatus per 1. november. Endring i barnetrygden som følge av inngått samboerskap der det ikke er felles barn, skjer bare på ett tidspunkt i året – fra januar måned året etter at egenerklæringen er avgitt. I de tilfellene der samboerne får (har) felles barn, faller retten til utvidet barnetrygd bort fra den påfølgende kalendermåneden.

Som det er redegjort for i pkt 8.4, ble samboerpar som har levd sammen i 12 av de siste 18 månedene, med virkning fra 1. januar 1998 likestilt med ektefeller i forhold til avkorting i grunnpensjonen. Under debatten i Odelstinget uttalte Sosialministeren blant annet følgende om denne lovendringen («Stortingsforhandlinger» nr 5, 1996–97, side 410):

«...opplegget skal praktiseres på samme måte som barnetrygden, dvs at det fullt ut baseres på egenerklæring, og at det ikke foretas noen etterkontroll.»

Det er imidlertid ikke innført rutiner i trygdeetaten som pålegger alle ikke-gifte pensjonister å avgi årlige egenerklæringer om at de er blitt samboere.

1.9 Sosialhjelp

1.9.1 Generelt

Retten til sosialhjelp er regulert i lov om sosiale tjenester m v (lov av 13. desember 1991 nr 81). Loven regulerer ulike typer ytelser. I dette kapitlet blir det gitt en framstilling av reglene om økonomisk stønad og sosiale tjenester. Ordet sosialhjelp er ikke brukt i loven, men er så kjent at det er naturlig å bruke som en fellesbetegnelse.

I forarbeidene til loven og i rundskriv fra Sosial- og helsedepartementet er det påpekt at samboere ikke har rettslig underholdsplikt overfor hverandre, og at en søknad fra den ene ikke kan avslås med den begrunnelse at den andre har tilstrekkelige midler til å underholde begge. Det er også presisert at det kan tas hensy til at faste, felles utgifter som husleie, strøm, kommunale avgifter m v må forventes å bli delt mellom samboerne, slik at dersom en av dem søker stønad, blir bare dennes del av slike kostnader ansett som vedkommendes utgift.

Reglene om kommunens adgang til å kreve vederlag for sosiale tjenester, hjemmesykepleie og opphold i institusjon m v er regulert i to forskjellige forskrifter. I forskriften som gjelder egenbetaling for hjemmetjenester m v, er samboerskap og ekteskap likestilt ved at partnerens inntekt i begge tilfeller skal tas med når vederlaget fastsettes. Den andre forskriften har nærmere regler om betaling for opphold i alders- og sykehjem. Her er det gitt enkelte regler om beregningsgrunnlaget som gjelder for ektefeller. Ifølge Statens helsetilsyn kan reglene i visse tilfeller anvendes tilsvarende på samboere, jf nedenfor.

1.9.2 Økonomisk stønad

Etter sosialtjenesteloven § 5–1 har de som ikke kan sørge for sitt livsopphold ved arbeid eller «ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter» krav på økonomisk stønad. Økonomisk stønad skal være en subsidiær ytelse, slik at retten til ytelsen først utløses når en søker er uten egne midler og ikke får dekket sine behov gjennom andre ordninger. Dette innebærer at søkeren som hovedregel ikke har krav på økonomisk stønad hvis vedkommende kan sørge for seg selv ved å utnytte formue, ved å arbeide eller ved å kreve annen økonomisk støtte, f eks en trygdeytelse, underholdsbidrag eller bostøtte.

Hovedformålet med reglene er å sikre økonomisk trygghet for dem som ikke er i stand til å sørge for seg selv på annen måte. Hvis alle andre muligheter er utnyttet fullt ut, men ikke strekker til, har søkeren krav på økonomisk sosialhjelp uansett årsaken til hjelpebehovet.

Sosiallovutvalget viste til at spørsmålet om utmåling av sosialhjelp til samboere avgjøres etter et « skjønn som er meget vanskelig å utøve». Utvalget foreslo særlige regler om normert stønad til henholdsvis enslige, ektefeller og samboere. Flertallet foreslo at samboere med omsorg for felles barn under 18 år skulle ha krav på stønad etter samme regel som ektefeller, og at andre samboere skulle ha krav på stønad etter samme regel som enslige. Utvalgets mindretall var ikke enig i at samboere uten omsorg for felles barn skulle behandles som enslige, og foreslo en egen regel for disse. Disse forslagene ble imidlertid ikke fulgt opp i Ot prp nr 29, 1990–91 (jf proposisjonen side 79–80). Etter gjeldende regler skal økonomisk stønad fortsatt tildeles og utmåles etter en skjønnsmessig vurdering i hvert enkelt tilfelle.

I utgangspunktet står kommunene fritt til å fastsette nivået på økonomisk stønad, men det er forutsatt i lovens forarbeider og rundskriv fra departementet at hjelpen skal sikre søkeren/familien forsvarlig livsopphold. Etter sosialtjenesteloven § 5–1 tredje ledd kan departementet gi veiledende retningslinjer om stønadsnivået. Slike retningslinjer er foreløpig ikke gitt, men departementet har i rundskriv gitt kommentarer til loven. De fleste kommunene har normer for hva som anses nødvendig til det daglige underhold, men disse normene varierer fra kommune til kommune. Erfaringene med loven viser at det er svært ulik praksis mellom kommuner, og også innenfor samme kommune, når det gjelder utbetaling av økonomisk stønad.

I rundskriv I-45/98 (side 19) er det uttalt at det normalt ikke kan kreves sosialhjelp til underhold av felles barn hvis en av samboerne har tilstrekkelige inntekter til å forsørge barna alene. Det er presisert at begge forelderene har plikt til å forsørge barna, og at denne plikten gjelder etter den enkeltes evne.

I rundskriv I-45/98 er det også uttalt følgende:

«Dersom begge samboerne søker om økonomisk stønad, må det beregnes en andel av de felles utgiftene på hver av dem (...)

Selv om den ene samboeren har inntekt og eier den felles boligen kan den andre samboeren ha krav på stønad til å dekke en viss andel av boutgiftene. Forutsetningen er at vedkommende fyller betingelsene for hjelp, og faktisk avkreves husleie. Dersom søkers bokostnader er høyere enn det som anses nødvendig for en husholdning av den størrelsen det gjelder, og det antas å være mulig å skaffe rimeligere bolig, kan det gis stønad til en redusert del av bokostnadene.»

Etter sosialtjenesteloven § 5–2 kan det gis økonomisk stønad selv om vilkårene i § 5–1 ikke er oppfylt. Formålet med denne bestemmelsen er å fange opp ulike behov for hjelp som ikke dekkes gjennom stønad til livsopphold. Selv om hjelp etter § 5–2 ikke er en pliktmessig ytelse, kan det i et konkret tilfelle være «åpenbart urimelig» ikke å gi hjelp. Da kan vedtaket omgjøres etter reglene i § 8–7 om fylkesmannens kompetanse i klagesaker. Hjelp etter § 5–2 kan gis i meget forskjellige situasjoner, og praksis i kommunene varierer.

1.9.3 Sosiale tjenester

Sosialtjenesteloven kapittel 4 regulerer hvilke sosiale tjenester kommunene skal ha og når en person har krav på sosiale tjenester. Utgangspunktet er at de sosiale tjenestene skal dekke et behov hos klienten, men at sosialtjenesten kan velge hjelpeformen. Tjenestene skal tildeles etter den hjelpetrengendes behov uavhengig av vedkommendes økonomiske forhold.

I § 4–3 er det bestemt at de som ikke kan dra omsorg for seg selv, eller som er helt avhengig av praktisk eller personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål, har krav på hjelp etter § 4–2 bokstav a -d. Verken samboere eller ektefeller har etter lovverket omsorgsplikt for hverandre. Underholdsplikten mellom ektefeller etter ekteskapsloven omfatter ikke personlig omsorg. Sosialtjenesten kan ikke avslå en søknad om hjelp med den begrunnelse at ektefellen eller samboeren må påta seg omsorgsarbeidet. Rettstilstanden er med andre ord den samme for ektefeller og samboere.

De tjenestene det er aktuelt å gi etter sosialtjenesteloven § 4–2 er følgende:

• hjemmehjelpstjenester og annen hjelpevirksomhet knyttet til praktiske gjøremål i hjemmet

• og husholdningen

• opplæring i dagliglivets gjøremål

• avlastningstiltak for personer og familier som har et særlig tyngende omsorgsarbeid

• støttekontakt for personer og familier som har et særlig behov for dette på grunn av

• funksjonshemming, alder eller sosiale problemer

• plass i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester.

Etter § 4–2 bokstav e skal kommunens hjelpetilbud også omfatte lønn til personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid. Omsorgslønn er imidlertid ikke tatt med i de tjenestene den enkelte har krav på etter § 4–3.

Samboere har som utgangspunkt samme krav på sosiale tjenester som andre personer, forutsatt at vilkårene i § 4–3 er tilfredsstilt. Sosialtjenesten kan imidlertid innen rimelige grenser velge hjelpeformen i det enkelte tilfellet.

1.9.4 Vederlag for sosiale tjenester, hjemmesykepleie og opphold i institusjon m. v.

Etter sosialtjenesteloven § 11–2 kan kommunen kreve at den som mottar tjenester etter loven, skal dekke kostnadene helt eller delvis. Det er presisert i lovteksten at kostnadsdekningen bare kan kreves innenfor rammen av vedkommendes inntekter, og at vedkommende skal beholde tilstrekkelig til å dekke personlige behov og bære sitt ansvar som forsørger. Med hjemmel i denne bestemmelsen og lov om helsetjenesten i kommunene §§ 2–3 femte ledd og 6–9 er det gitt en forskrift om vederlag for sosiale tjenester, hjemmesykepleie og opphold i institusjon m v av 4. desember 1992. I tillegg er det gitt en egen forskrift med nærmere regler om beregningen av vederlag for opphold i institusjon m v av 26. april 1995.

Forskriften av 4. desember 1992 regulerer hvilke tjenester kommunen kan kreve vederlag for. Etter forskriften kan det ikke kreves vederlag for avlastningstiltak, støttekontakt og omsorgslønn. I tillegg har Stortinget i vedtak av 22. mai 1997 bestemt at det ikke kan kreves vederlag for hjemmesykepleie etter kommunehelsetjenesteloven § 1–3 og praktisk bistand og opplæring «til personlig stell og egenomsorg» etter sosialtjenesteloven § 4–2 bokstav a.

Av særlig interesse for samboere er forskriftens regler om hvordan inntektsgrunnlaget skal fastsettes. Utgangspunktet er at vederlag bare kan kreves av den som mottar tjenesten, jf § 8–1. Etter § 8–4 skal imidlertid betalingen beregnes på grunnlag av husstandens samlede skattbare nettoinntekt før særfradrag . Det er presisert at bare ektefeller/samboere regnes til husstanden. I tillegg skal barn under 18 år regnes med, hvis hjelpen gis ut fra barnets omsorgs- og pleiebehov . Dette innebærer at ekteskap og samboerskap er likestilt i denne forskriften ved at partnerens inntekt i begge tilfeller skal tas med når vederlaget fastsettes. Ifølge merknadene til § 8–4 er samboere « personer som lever sammen i ekteskapsliknende forhold».

Etter forskriftens § 8–4 annet ledd skal samlet vederlag for hjemmetjenester ikke overstige et utgiftstak hvis husstandens samlede nettoinntekt før særfradrag er lavere enn to ganger folketrygdens grunnbeløp. Taket fastsettes av Kongen for hvert år. Siden 1995 har utgiftstaket vært på 50 kroner per måned.

Forskriften av 26. april 1995 gjelder beregning av vederlag for opphold i alders- og sykehjem. I merknadene til § 3, som regulerer vederlagets størrelse ved langtidsopphold, er det presisert at ektefellens inntekt ikke skal tas med i grunnlaget . Hvis ektefellene har fellesinntekter, skal imidlertid halvparten av fellesinntektene inngå i beregningsgrunnlaget. Samboere er ikke nevnt i forskriftens § 3 eller merknadene til denne bestemmelsen. Dette antas å innebære at en samboers inntekt ikke skal tas med i beregningsgrunnlaget etter denne forskriften. Spørsmålet om det skal tas hensyn til eventuelle fellesinntekter som samboere har, er ikke avklart.

Etter forskriftens § 5 kan betalingen for oppholdet reduseres av forskjellige grunner. Etter første – tredje ledd skal vederlaget blant annet reduseres hvis den som oppholder seg i institusjonen, har « hjemmeboende ektefelle» . Etter fjerde ledd kan det også fastsettes fradrag på grunnlag av « hva som er rimelig ut fra vedkommendes inntekt og forholdene for øvrig ». Samboere er ikke nevnt i § 5 eller merknadene til denne bestemmelsen. Statens helsetilsyn har imidlertid i brev av 30. januar 1998 vist til at en viktig begrunnelse for reglene er at en ektefelle ikke skal komme i en dårligere økonomisk situasjon hvis den andre ektefellen flytter på sykehjem enn om vedkommende var død. Helsetilsynet har i dette brevet gitt uttrykk for forståelse for at lignende hensyn kan gjøres gjeldende for samboere, og antatt at samboerpar som mottar ytelser fra folketrygden på linje med ektefeller , bør få fradrag ved vederlagsberegningen som om de var ektefeller. I tillegg er det uttalt følgende:

«Dersom samboerpar ikke anses som ektefeller etter folketrygdloven, og den ene dermed ikke har rett til etterlattepensjon etter den annen fra folketrygden, synes eventuell analogisk anvendelse av vederlagsforskriften § 5 første – tredje ledd å ha mindre betydning for samboerne. Disse bestemmelser forutsetter jo bl a at den hjemmeboende ved ektefellens død ville fått etterlattepensjon fra folketrygden, samt at det skjer en samordning av de to personers offentlige pensjoner.

Med hjemmel i vederlagsforskriften § 5 fjerde ledd vil kommunen etter en konkret, skjønnsmessig vurdering kunne gi fradrag ved vederlagsberegningen for så vidt gjelder samboere som ifølge trygdelovgivningen ikke likestilles med ektefeller. I denne vurderingen vil man bl a kunne ta hensyn til at samboerne eventuelt får høyere pensjon enn de ville fått som ektefeller(...)»

1.10 Offentlige låne- og tilskuddsordninger

1.10.1 Støtte fra Statens lånekasse for utdanning

1.10.1.1 Generelt

Støtte til utdanning er regulert i lov om utdanningsstøtte til elever og studenter av 26. april 1985 nr 21 (utdanningsstøtteloven). Utdanningsstøtte kan gis både som stipend og lån. Det er presisert i lovens § 3 at det som regel skal tas hensyn til søkers og eventuell ektefelle eller samboers inntekt og formue ved tildeling av støtte.

Kirke- og undervisningsdepartementet har gitt forskrift om utdanningsstøtte for 1998–99. Etter denne forskriften skal samboere med felles barn behandles på samme måte som gifte fra og med det semesteret de får barn. De fleste reglene gjelder uavhengig av søkerens eller låntakerens sivilstand, men i enkelte sammenhenger er det avgjørende om vedkommende er gift eller enslig. Det er redegjort nærmere for dette nedenfor.

1.10.1.2 Likestilling av samboere og ektefeller

Regelen om likestilling av samboere og gifte er inntatt i gjeldende forskrift om utdanningsstøtte kapittel I punkt 2.2. Som nevnt, gjelder likestillingen samboere med felles barn fra og med det semesteret de får barn. Regelen er uttømmende. Dette innebærer at samboere uten felles barn skal behandles som enslige.

Forsørgertillegg

Etter reglene om forsørgertillegg er det avgjørende om søkeren er gift eller enslig. I forskriftens kapittel III punkt 3.4 er det bestemt at en gift søker kan få forsørgertillegg for barn født i 1983 eller senere og for ektefelle. Tillegget kan utgjøre opptil kr 2 330 per måned for ektefelle og ett barn. Forsørgertillegget for ett barn er maksimum kr 1 165 per måned. Hvis ektefellen har en bruttoinntekt på over kr 11 900 per måned, skal forsørgertillegget reduseres med 60 % av ektefellens inntekt. I de tilfellene hvor begge ektefellene er i utdanning og kan få tildelt støtte, kan begge få forsørgertillegg på opptil kr 1 165 per måned for hvert av de to første barna, og opptil 750 per måned for hvert barn mer enn to.

Det skal ikke tas hensyn til ektefellens inntekt hvis begge ektefellene er i utdanning som det kan gis støtte til. For ektefelle som er i militærtjeneste eller siviltjeneste, kan det ikke gis forsørgertillegg. Det kan heller ikke gis forsørgertillegg for ektefelle og/eller barn som søkeren har plikt til å betale bidrag for.

Reglene om forsørgertillegg for gifte søkere gjelder tilsvarende for samboere med felles barn fra det semesteret de får barn.

Etter forskriftens kapittel III punkt 3.6 kan enslige forsørgere få forsørgertillegg for barn etter de samme satsene som gjelder for gifte. Denne regelen gjelder for samboere med særkullsbarn, forutsatt at de ikke har felles barn.

Fradrag for formue

Forskriften om utdanningsstøtte har også regler om fradrag for formue hvor det er avgjørende om søker er gift eller enslig. I kapittel III punkt 4.3 er det bestemt at støttebeløpet skal reduseres hvis en enslig søker har formue over kr 163 000 ved skatteligningen for 1996. Da skal det gjøres fradrag med 2 % per måned av beløp over kr 163 000. Hvis søkeren er gift, skal det per måned gjøres fradrag med 1 % av søkers og ektefelles formue over kr 312 000 ved skatteligningen for 1996, jf punkt 4.4. Lånekassen kan imidlertid se bort fra formue som søkers ektefelle har som særeie. Også i forhold til disse reglene skal samboere med felles barn behandles som gifte fra det semesteret de får barn, mens andre samboere skal behandles som enslige.

Rentefritak

Forskriftens kapittel VI har regler om renter og tilbakebetaling av lån i 1998. Her er det gitt regler om rentefritak og betalingsutsettelse der søkers sivilstand har betydning. Etter punkt 7.1 er utgangspunktet at det kan gis rentefritak når en låntaker har en brutto månedsinntekt på kr 10 350 eller mindre. Inntektsgrensen blir hevet med kr 1 050 for hvert barn under 16 år som låntakeren forsørger. I noen tilfeller skal rentefritak vurderes i forhold til inntekten til eventuell ektefelle, partner eller samboer, og da kan det bare gis rentefritak hvis samlet brutto månedsinntekt er under kr 20 700. Inntektsgrensen skal i disse tilfellene heves med kr 2 100 for hvert barn under 16 år som låntakeren forsørger, jf punkt 7.3. Inntektsgrensen på kr 20 700 gjelder tilsvarende for samboere med felles barn fra og med semesteret de får barn.

Betalingsutsettelse

Etter forskriftens kapittel VI punkt 10.1 kan det som utgangspunkt gis betalingsutsettelse når en låntaker har brutto månedsinntekt på kr 13 450 eller lavere. Grensen blir hevet med kr 1 050 for hvert barn under 16 år som låntakeren forsørger. Muligheten til å få betalingsutsettelse gjelder ved sykdom, arbeidsledighet m m, men også hvis låntakeren er enslig forsørger med barn under 10 år, eller forsørger ektefelle/partner/samboer uten inntekt i tillegg til barn under 10 år. Dessuten har punkt 10.2 en regel om at en enslig låntaker i fulltidsarbeid kan få betalingsutsettelse når det blir dokumentert at brutto månedsinntekt i tre måneder framover er kr 13 450 eller lavere. Også i forhold til disse reglene skal samboere med felles barn behandles som gifte fra og med det semesteret de får barn, mens andre samboere skal behandles som enslige.

1.10.1.3 Opplysningsplikt og kontroll

Forskriften om utdanningsstøtte har regler om opplysningsplikt i kapittel I punkt 16. Her er det bestemt at søkeren plikter å melde fra straks om forhold av betydning for søknaden, blant annet om endring i sivilstand eller bostedsadresse. Det er også bestemt at Lånekassen kan kontrollere at opplysningene fra søkeren er riktige. Etter utdannningsstøtteloven § 16 kan Lånekassen innhente opplysninger om den enkelte søker og låntaker fra offentlig myndighet og offentlige registre og fra private utdanningsinstitusjoner etter forskrift gitt av Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet. Slik forskrift er gitt 10.desember 1987. Hovedregelen er her at de opplysninger Lånekassen trenger, skal innhentes fra støttesøkeren/låntakeren. Når forholdene krever det, kan det ifølge forskriften innhentes opplysninger direkte fra aktuelle læresteder og følgende offentlige kontorer: trygdekontorene, Rikstrygdeverket, ligningskontorene, sosialkontorene, Statistisk sentralbyrå og Arbeidsformidlingen. Forskriften regulerer også hvilke registre det kan innhentes opplysninger fra og hvilke opplysninger Lånekassen kan innhente.

Etter forskriften om utdanningsstøtte kapittel I punkt 16 kan Lånekassen omgjøre stipend til lån og kreve tilbakebetaling dersom nye opplysninger viser at tildelt støttebeløp må reduseres. Det er også bestemt at en låntaker som misligholder sine plikter mot Lånekassen, kan bli nektet mer støtte, jf forskriftens punkt 17.

På baksiden av det skjemaet som må fylles ut ved søknad om lån og stipend fra Lånekassen, er det presisert at søkeren forplikter seg til å gi Lånekassen skriftlig melding om endringer som har oppstått etter at søknaden ble sendt inn. Det er også gjort oppmerksom på konsekvensene av å gi uriktige opplysninger.

1.10.2 Husbankens ordninger

1.10.2.1 Generelt

Husbankens virksomhet er regulert i lov om Den Norske Stats Husbank av 1. mars 1946 nr 3 (Husbankloven) og diverse forskrifter gitt i medhold av denne loven. Husbanken har et mangfold av låne- og tilskuddsordninger, som er nærmere regulert i forskrifter gitt av Kommunal- og arbeidsdepartementet og i retningslinjer fra Husbanken. For enkelte ordninger kan også kommunene ved videre utlån eller tildeling til enkeltpersoner fastsette nærmere regler.

Det tradisjonelle «Husbanklånet» er kjernen i Husbankens tilbud til låntakerne. Dette lånet gis til oppføring av nye boliger. Her er sivilstand og familietilknytning uten betydning. Husbanken foretar ingen vanlig kredittvurdering av søkerne, og alle blir tilbudt de samme lånebetingelsene. Det er imidlertid en forutsetning for å få slikt lån at søkeren har en økonomi som står i rimelig forhold til bo- og levekostnadene i ny bolig.

Det kan også gis støtte fra Husbanken til dekning av boutgifter, kalt bostøtte. Dette er en statlig støtteordning som administreres av Husbanken og kommunene i fellesskap. Ordningen tar sikte på å redusere boutgiftene for eldre, trygdede og barnefamilier med lave inntekter. Her blir det stilt krav både til husstanden og boligen. Forholdet mellom boutgiftene og husstandens samlede inntekt og nettoformue avgjør om søkeren har krav på støtte. Samboere blir regnet som en husstand, slik at deres samlede inntekt skal legges til grunn, jf nærmere om dette nedenfor.

Husbanken har også en rekke andre behovsprøvde ordninger. Også i forhold til disse ordningene skal en samboer regnes som medlem av husstanden, og husstandens samlede inntekt skal legges til grunn.

1.10.2.2 Bostøtteordningen

Regelverket om bostøtte er meget omfattende. I tillegg til regler i Husbankloven kapittel V gjelder forskrift om bostøtte fra Husbanken, som ble vedtatt 5. mai 1997 av daværende Kommunal- og arbeidsdepartementet. Etter forskriftens § 8 skal Husbankens hovedstyre gi nærmere retningslinjer om bostøtte. Slike retningslinjer ble gitt i april 1999.

Forskriftens § 2 har detaljerte regler om hvem som kan få bostøtte. Stort sett omfatter reglene eldre, trygdede og barnefamilier med lave inntekter. Det er avgjørende at husstanden har minst ett støtteberettiget medlem. Begrepet husstand er nærmere definert i retningslinjene fra Husbanken § 3. Her er det bestemt følgende:

«Som husstand i bostøttesammenheng skal regnes foruten enslig person i selvstendig bolig, enhver gruppe personer som faktisk er bosatt og som ifølge folkeregisterets registreringer bor i samme bolig, uten at noen av gruppens medlemmer har avtale om leie/fremleie av noen del av boligen.»

Dette innebærer at samboere blir regnet som en husstand, forutsatt at de ikke har inngått avtale seg imellom om leie eller fremleie av noen del av boligen.

For husstander med alders-, etterlatte- og uførepensjonister med inntekter under minstepensjon pluss 30 prosent gjelder det ingen krav til boligen, bortsett fra at den ikke må være en del av en institusjon etter kommunehelsetjenesteloven eller sosialtjenesteloven . For alle andre grupper, herunder alle barnefamilier, er det i forskriftens § 3 stilt diverse krav til boligen. For å omfattes av bostøtteordningen må disse gruppene enten bo i leiebolig for husstander med barn under 18 år, kommunal bolig eller borettslag, eller boligen må være finansiert av Husbanken eller Landbruksbanken. Etter retningslinjene gjelder det i tillegg krav til boligens standard.

Forskriftens § 4 har regler om utmåling av bostøtte. Her er det bestemt at Husbanken skal fastsette øvre grenser for boutgifter, inntektsgrenser, rimelig boutgiftsskala m m, og at øvre grenser for boutgifter og inntektsgrenser skal øke med antall medlemmer i husholdningen. Det er også bestemt at det skal tas hensyn til husstandens formue når husstandens inntekt fastsettes. Husbankens retningslinjer har meget detaljerte regler om beregning av boutgifter og beregning av bostøtte. I tilllegg har retningslinjene detaljerte regler om beregning av rimelig boutgift og fastsetting av inntekt. Som tidligere nevnt, er det husstandens samlede inntekt og nettoformue som skal legges til grunn for beregningen. Disse reglene innebærer at antall husstandsmedlemmer blir avgjørende, ikke den enkeltes familietilknytning eller sivilstand.

Retningslinjene fra Husbanken har også et eget kapittel om gjennomføringen av ordningen. Her er det gitt særlige regler om oppretting av kommunevise bostøtteregistre basert på EDB-behandling, og bestemt at hver kommune skal medvirke ved innhenting, kontroll og registrering av data til registeret. Det er også bestemt at kommunen skal avgi innstilling i bostøttesakene. Av retningslinjenes § 2 framgår det at bolig- og husstandssituasjonen skal baseres på registrerte opplysninger i folkeregisteret. Det er presisert at dersom det er uoverensstemmelse mellom den faktiske situasjon og folkeregistrets opplysninger, kan den faktiske situasjonen i «spesielle tilfelle» legges til grunn etter Husbankens avgjørelse.

Husbanken har utarbeidet en håndbok om bostøtte for saksbehandlere i kommunene og bydelene. Siste utgave ble utgitt i desember 1997. I denne håndboken er det uttalt følgende (side 11–12):

«Hvis f. eks. en samboer «glemmer» å melde flytting eller er ikke blitt påført i søknaden o.l., skal hans/hennes inntekt regnes med i bostøtteberegningen når samboeren faktisk bor i boligen. Kommunen må påføre «manglende» samboer på søknaden. Ved behandlingen av denne søknaden vil søker få forhåndsmelding om at søker må gi tilbakemelding til kommunens bostøttekontor. I siste instans vil Husbanken ta avgjørelsen om personen skal tilhøre husstanden. Skal personen tas med, overstyres folkeregisterets opplysninger om bostedsadresse.»

Søkeren er selv ansvarlig for at de opplysningene som oppgis i søknaden, er riktige. Etter forkriftens § 7 kan bostøtten kreves helt eller delvis tilbakebetalt, hvis den mottas under andre forutsetninger enn de som er beskrevet i forskriften.

1.10.2.3 Behovsprøvde ordninger utenom bostøtten

Toppfinansiering gjennom Husbanken kan gis ved etableringslån og boligtilskudd. Dessuten kan det gis lån til kjøp av brukt bolig og lån til utbedring. Samtlige av disse ordningene er regulert i forskrifter gitt av Kommunal- og arbeidsdepartement 20.12.1995. I tillegg gjelder retningslinjer fastsatt av Husbanken. Både etableringslån, boligtilskudd og lån til utbedring kan gis til kommuner til videre utlån eller tildeling til enkeltpersoner. I slike tilfeller fastsetter kommunene selv nærmere regler for behovsprøving. Det er da den enkelte kommune som avgjør søknaden, og praksis og vilkår kan variere noe fra kommune til kommune.

Felles for ordningene er at det skal foretas en behovsprøving, og at de retter seg mot vanskeligstilte husstander med lave inntekter. I likhet med det som gjelder for bostøtteordningen, skal en samboer regnes som medlem av husstanden, og husstandens samlede inntekt skal legges til grunn. For samboere innebærer dette at begges inntekt skal tas med i vurderingen av behovet for lån eller tilskudd.

1.11 Fri rettshjelp

1.11.1 Generelt

Ordningen med fri rettshjelp er regulert i lov om fri rettshjelp av 13. juni 1980 nr 35 (rettshjelploven) og forskrifter gitt i medhold av denne loven. Loven tar sikte på å gi hjelp til dem som ikke selv har økonomi til å betale for juridisk bistand. Fri rettshjelp kan gis som fritt rettsråd, fri sakførsel og fritak for rettsgebyr. Grensen mellom fritt rettsråd og fri sakførsel følger i prinsippet grensen mellom saker i og utenfor rettergang. Fritak for rettsgebyr omfatter behandlingsgebyret og enkelte andre utgifter forbundet med rettssaken.

Rettshjelploven har ulike vilkår for at en person kan få fri rettshjelp. Lovens kapittel II regulerer de økonomiske vilkårene. Disse vilkårene gjelder uavhengig av om rettshjelpen gis som fritt rettsråd, fri sakførsel eller fritak for rettsgebyr. Kapittel III – V har tilleggsvilkår som gjelder de forskjellige ordningene.

I dette kapitlet vil det først bli redegjort for de økonomiske vilkårene. Deretter vil spørsmålet om når partene skal vurderes samlet i forhold til formues- og inntektsgrensene, bli behandlet. Til slutt vil de særlige vilkårene som gjelder for de forskjellige rettshjelpsordningene, bli omtalt.

1.11.2 De økonomiske vilkårene

Gjeldende «Forskrift til lov om fri rettshjelp» ble gitt av Justisdepartementet 22.10.1996. I denne forskriften er det satt inntekts- og formuesgrenser for å få fri rettshjelp. Grensen for nettoformue er satt til kr 100 000, mens grensene for bruttoinntekt varierer avhengig av forsørgelsesbyrde. Forsørgelse av ektefelle og samboer er her likestilt. For personer som ikke forsørger andre enn seg selv, er inntektsgrensen kr 150 000 pr år, mens den er kr 160 000 for personer som faktisk forsørger enten egne/andres barn eller ektefelle, samboer eller andre. For personer som forsørger både egne/andres barn og ektefelle, samboer eller andre og for personer som alene har den daglige omsorg for barn, er inntektsgrensen kr 170 000.

Forskriften til rettshjelploven har også regler om betaling av egenandel . Disse reglene gjelder for fritt rettsråd og fri sakførsel, men ikke for fritak for rettsgebyr. I forskrift om egenandel (gitt av Justisdepartementet 22.10.1996) er størrelsen på grunnandelen fastsatt til kr 300. Hovedregelen er at grunnandelen skal betales i alle saker, uavhengig av rettshjelpmottakerens inntekt og formue og uansett rettshjelpens omfang. De som har en årlig bruttoinntekt over et bestemt beløp, skal som hovedregel også betale en tilleggsandel. Inntektsgrensen for betaling av tilleggsandel varierer ut fra forsørgelsesbyrde. Også her er forsørgelse av ektefelle og samboer likestilt. For personer uten forsørgelsesbyrde er grensen satt til kr 70 000. Grensen forhøyes med kr 10 000 for personer som faktisk forsørger ektefelle, samboer eller andre, og «når det skal tas hensyn til ektefellens eller andres økonomiske situasjon», jf pkt 11.3. Dersom personen forsørger barn, forhøyes grensen med ytterligere kr 10 000. Tilleggsandelen utgjør 25 % av de totale rettshjelputgiftene fratrukket grunnandelen.

1.11.3 Når skal personer som lever sammen vurderes samlet i forhold til inntekts- og formuesgrensene ?

I rettshjelpoven § 8 annet ledd er det bestemt følgende:

«For ektefeller og andre som lever sammen med felles økonomi, skal samlet inntekt og formue legges til grunn. Dersom tvisten gjelder disse personer innbyrdes, eller det i andre særlige tilfeller er rimelig, kan den enkeltes økonomi vurderes isolert.»

Dersom den samlede økonomien overstiger inntekts- og formuesgrensene, skal fri rettshjelp som utgangspunkt ikke innvilges. I rundskriv fra Justisdepartementet (G-73/96 side 24) er det uttalt:

«Bestemmelsen bygger på en forutsetning om at personer som lever sammen ofte har felles interesse i utfallet av saken eller rettsrådet samt at de er i en bedre økonomisk situasjon enn om kun ett av husstandsmedlemmene hadde hatt inntekt eller formue(...) Dette gjelder selv om bare søkeren er part i saken.»

Bestemmelsen gir adgang til å vurdere den enkeltes økonomi isolert hvis det er rimelig. Dette kan særlig være aktuelt ved samlivsbrudd eller i andre tilfeller der partene har motstridende interesser. I rundskriv fra Justisdepartementet (G 73/96) er det vist til at det også kan være rimelig å fravike hovedregelen i saker som angår spesielt personlige forhold for rettshjelpsøkeren, f eks i trygdesaker. Det er også nevnt at det vil være av betydning om begges inntekt isolert sett ligger under inntektsgrensen. Hvis den andres inntekt og formue i vesentlig grad overskrider gjeldende grenser, vil det ifølge departementet ikke være rimelig å fravike hovedregelen. I rundskrivet er det også uttalt følgende (side 25):

«I en rekke klagesaker har det vist seg at det oppstår særlige problemer med denne vurderingen hvor saken springer ut av den ene ektefelle eller samboers tidligere ekteskap eller samboerforhold. Justisdepartementet har derfor bestemt at det normalt ikke skal finne sted noen økonomisk identifikasjon med ny ektefelle/samboer i saker om separasjon eller skilsmisse, tvist om barnefordeling (foreldreansvar, hvem barnet skal bo hos, samværsrett m.v.), spørsmålet om ektefellebidrag og barnebidrag, bruksrett til bolig m v. Identifikajson skal imidlertid skje i farskapssaker.

Når det gjelder den del av ekteskapssaken som har tilknytning til selve skiftet, skal hovedregelen komme til anvendelse, slik at det her bør finne sted en samlet vurdering av søkers og ny ektefelles/samboers inntekt og formue(...)»

Som begrunnelse for denne sondringen har Justisdepartementet vist til at en ny ektefelle eller samboer vanligvis må antas å ha en relativt klar interesse i utfallet av det økonomiske oppgjøret mellom søker og tidligere ektefelle eller samboer. Andre spørsmål som ofte blir reist ved samlivsbrudd, vil ofte være av mer personlig karakter for rettshjelpsøkeren.

1.11.4 Øvrige vilkår

De særlige vilkårene som gjelder for fritt rettsråd er regulert i rettshjelploven § 13. Dersom de økonomiske vilkårene er oppfylt, kan det blant annet gis fritt rettsråd i trygde- og pensjonssaker og saker etter ekteskapsloven, saker etter skifteloven om felleseieskifte mellom ektefeller og saker etter barneloven kapittel 5, 6 og 7 (foreldreansvar, samværsrett og forsørgeransvar). Vilkårene er at rettsrådet er nødvendig, og at det er rimelig at det offentlige yter slik bistand. I rundskriv fra Justisdepartementet (G-73/96) er det vist til at departementet har ført en relativt liberal praksis i saker etter denne bestemmelsen, og at hovedregelen i de fleste tilfellene vil være at fritt rettsråd innvilges når de økonomiske vilkårene er tilfredsstilt. En søknad om fritt rettsråd avgjøres som hovedregel av Fylkesmannen. Justisdepartementet er klageinstans for alle vedtak om fri rettshjelp.

Vilkårene for å få innvilget fri sakførsel er regulert i rettshjelploven §§ 17–20 og 22. Også her gjelder det vilkår om at bistand fra advokat må være nødvendig, og at det er rimelig at det offentlige yter fri rettshjelp. I rundskriv G-73/96 er saker om økonomisk oppgjør i forbindelse med oppløsning av samboerforhold spesielt nevnt. Her er det uttalt at departementet har «sett hen til» at tvistespørsmålene i disse sakene kan ha sterke paralleller til ekteskaps-/skiftesaker. Videre er det uttalt følgende:

«Det må foretas en konkret vurdering der særlig samlivets varighet og om det er barn i forholdet bør tillegges vekt. Det bør også ses hen til tvistegjenstandens art og størrelse, f eks vil det normalt være lettere å få fri sakførsel dersom tvisten dreier seg om rett til bolig hvor spørsmålet får virkning for eventuelle barn, enn de tilfeller hvor saken er konsentert om spørsmål hvor de velferdsmessige konsekvenser normalt ikke er like fremtredende (f eks bil/fritidseiendom). Etter omstendighetene må det kunne legges vekt på at partene ikke har opprettet avtale. På den annen side må det tas hensyn til partenes personlige og økonomiske ressurser, om det er en «sterkere eller svakere» part i forholdet etc.»

1.12 Skatt og avgifter

1.12.1 Skatt

1.12.1.1 Generelt

Regler om skatt av formue og inntekt er gitt i skatteloven (lov om skatt av formue og inntekt av 18. august 1911 nr 8) med forskrifter. Lovens § 16 har særlige regler om hvordan ektefeller skal lignes. Utgangspunktet er at de skal lignes under ett for begges samlede inntekt og formue. Hvis begge ektefellene har inntekt, kan imidlertid hver av dem kreve at inntekten lignes særskilt, og de fleste ektefeller blir i dag lignet særskilt for inntekt.

Med visse unntak er ikke skattlegging av samboere særskilt regulert i loven. Utgangspunktet blir da at samboere skal behandles som enslige, slik at de blir lignet hver for seg både når det gjelder inntekt og formue.

I forhold til skattereglene blir en samboer i praksis regnet som enslig forsørger hvis vedkommende bare har særkullsbarn. Hvis samboere har fellesbarn, blir imidlertid ingen av dem regnet som enslig forsørger.

Med virkning fra 1. januar 1994 ble det vedtatt endringer i skatteloven for å oppnå skattemessig likebehandling av pensjonistektepar og en nærmere bestemt gruppe samboende pensjonister. Likestillingen omfatter samboere med felles barn og samboere som tidligere har vært gift med hverandre, forutsatt at den ene er pensjonist med rett til ytelser fra folketrygden. Disse endringene gjelder med andre ord en liten gruppe samboere. Endringene ble vedtatt samtidig med at det i den tidligere folketrygdloven ble vedtatt en ny bestemmelse om full trygdemessig likestilling av samme gruppe samboerpar med ektepar. Dette er behandlet i kapittel 8.

1.12.1.2 Nærmere om felles og særskilt ligning, skatteklasse, klassefradrag og bunnfradrag

Etter skatteloven § 16 første ledd er utgangspunktet at ektefeller skal « lignes under ett» for begges samlede inntekt og formue. Reglene om felles ligning skal ikke anvendes tilsvarende på samboere. Med unntak for gruppen samboende pensjonister som er likestilt med ektefeller, skal samboere lignes hver for seg i likhet med enslige. I praksis har det likevel i enkelte tilfeller vært godkjent at samboere med bare en inntekt er blitt lignet felles. Zimmer, 1997, side 426 uttaler:

«I ligningspraksis har det visstnok undertiden vært godkjent at andre samboere med barn er blitt lignet i klasse to. Det kan gi konkret rimelighet (særlig når partene har felles barn og den ene ikke kan arbeide av den grunn), men riktig rettsanvendelse kan det ikke være».

Etter skatteloven § 16 fjerde ledd kan som nevnt hver av ektefellene kreve at inntekten « lignes særskilt» hvis begge har inntekt. På skjemaet for selvangivelsen er det presisert at ektefeller skal levere hver sin selvangivelse når begge har arbeidsinntekt, og at ligningskontoret da velger den ligningsmåten som gir lavest samlet skatt. Felles ligning vil først og fremst være lønnsomt i de tilfellene hvor den ene ektefellen har lav eller ingen inntekt, eller hvis den ene har underskudd. Etter skatteloven § 16 sjette ledd skal ektefellenes formue alltid lignes felles.

Personlige skattytere er delt inn i to skatteklasser , jf skatteloven § 75. Klasse en omfatter enslige og ektefeller som skal lignes hver for seg, mens klasse to omfatter ektefeller som skal lignes felles, pluss enslige forsørgere. Samboere skal som utgangspunkt lignes som enslige i skatteklasse en. Dersom en av samboerne, eventuelt begge, forsørger særkullsbarn, skal vedkommende lignes i klasse to som enslig forsørger. Hvis samboerne har felles barn, skal de ikke lignes i klasse to, selv om de i tillegg har særkullsbarn.

Spørsmålet om hvilken skatteklasse en person skal lignes i, får betydning for klassefradraget ved skattlegging av alminnelig inntekt og for bunnfradraget ved beregning av toppskatt. Klassefradraget i klasse to er dobbelt så stort som i klasse en. For 1998 er klassefradraget kr 25 000 i skatteklasse en og kr 50 000 i skatteklasse to. De skattefrie beløpene ved beregning av toppskatt (bunnfradrag) er for 1998 kr 248 000 i skatteklasse en og kr 300 000 i skatteklasse to. Høyeste sats for toppskatten kommer til anvendelse på inntekter over kr 272 000 i klasse en og kr 305 000 i klasse to. Skattesystemet tar på denne måten hensyn til at flere personer skal leve av inntekten. For en lønnsinntekt på kr 270 000 blir skatten i klasse to ca kr 9000 lavere enn i klasse en.

1.12.1.3 Skattelovens likestilling av gifte og samboende pensjonister

I Ot prp nr 1 (1993–94) Skatteopplegget 1994 – Lovendringer, side 3 ble det anført følgende som begrunnelse for forslaget om skattemessig likebehandling av gifte og samboende pensjonister:

«Begrunnelsen for forslagene er først og fremst å fjerne noen av de utilsiktede virkningene av dagens regelverk, bl a slik at det ikke blir mulig for ektepar som inntil pensjonsalderen har vært sikret gjennom de ulike særregler for ektepar, å skifte over til samboerstatus så snart de blir pensjonister. Forslagene vil videre medføre at det for pensjonister med forsørgede barn, dvs oftest uførepensjonister, ikke lenger vil være spesielle økonomiske grunner til å la være å inngå ekteskap.»

Under behandlingen i Stortinget sluttet et flertall seg til forslagene. Ved endringslov av 17. desember 1993 ble det i skatteloven § 16 tolvte ledd tatt inn en ny bestemmelse, som trådte i kraft 1. januar 1994. Bestemmelsen ble tilpasset den nye folketrygdloven med virkning fra 1. mai 1997 og har nå følgende ordlyd:

«Reglene om ektefeller gis tilsvarende anvendelse for meldepliktige samboere og registrerte samboere hvor den ene er pensjonist med rett til ytelser fra folketrygden, i henhold til folketrygdloven § 25–4.»

Folketrygdloven § 25–4, som det vises til, er omtalt i pkt 8.8. Bestemmelsen pålegger en person som regnes som samboer etter folketrygdloven § 1–5, plikt til å gi trygdekontoret melding om samboerskapet dersom vedkommende mottar pensjon eller overgangsstønad fra folketrygden, eller avtalefestet pensjon med statstilskott. Hvilke samboere som omfattes av folketrygdloven § 1–5, er nærmere omtalt i pkt 8.2.2. Vilkårene er at samboerne har eller har hatt felles barn, eller at de tidligere har vært gift med hverandre.

I «Lignings-ABC» (Skattedirektoratet, 1997, side 277–278) er det uttalt følgende om «tvilstilfelle» når det gjelder meldepliktige samboere:

«Når vilkårene for meldeplikt er til stede, skal ligningsmyndighetene behandle samboerne som ektefeller, selv om samboerskapet ikke er meldt til trygdemyndighetene. Er det tvil om vilkårene er til stede, er det trygdemyndighetene som avgjør om et par er meldepliktig. Ligningsmyndighetene er bundet av trygdemyndighetenes avgjørelse. Er ligningsmyndighetene i tvil, bør vedkommende trygdekontor kontaktes.»

Lignings-ABC er Skattedirektoratets fortolkning av gjeldende regler og er en instruks til ligningsetaten. Fortolkningen er ikke bindende for domstolene.

Med virkning fra 1. januar 1994 ble det også gjort endringer i andre bestemmelser i skatteloven, jf §§ 44, 75, 77og 78. Endringene besto i tilføyelser om at reglene om ektefeller gjelder tilsvarende for samboere som går inn under § 16 tolvte ledd.

Skattelovens likestilling av gifte og samboende pensjonister medfører at reglene om felles ligning og skatteklasse to kommer til anvendelse på de samboerne som likestillingen gjelder, jf lovens §§ 16 og 75. Dette innebærer at formuen til samboende pensjonister som har felles barn eller tidligere har vært gift med hverandre, alltid skal lignes felles i klasse to. Ved inntektsbeskatningen kan den aktuelle gruppen samboere velge mellom felles og særskilt ligning, slik ektefeller kan. Som nevnt i pkt 12.1.2, kan felles ligning lønne seg når den ene parten har lav eller ingen inntekt. Pensjonistpar med samlet inntekt ned mot minstepensjonen kommer imidlertid inn under en egen skattebegrensningsregel, jf nedenfor.

Endringene i skatteloven § 44 (jf første ledd bokstav g nr 1 tredje ledd) innebærer at reglene om minstefradrag i ektefelletillegg og tilsvarende forsørgingstillegg etter folketrygdloven kommer tilsvarende til anvendelse på den aktuelle gruppen samboende pensjonister.

Skattelovens likestilling av samboere og ektefeller innebærer videre at de særlige reglene som gjelder for skattlegging av gifte pensjonister, kommer til anvendelse på den aktuelle gruppen samboende pensjonister. Dette gjelder for det første reglene om særfradrag for alder. Etter skatteloven § 77 skal det fra og med den måneden skattyteren fyller 70 år, eller fra den måneden skattyter tar ut alderspensjon, gis et særfradrag i inntekten på kr 1 000 per måned, det vil si kr 12 000 per år. Ektefeller har til sammen bare krav på ett slikt særfradrag. Samboende pensjonister som tidligere har vært gift eller har barn sammen, har etter likestillingen til sammen bare krav på ett særfradrag for alder. Andre samboende pensjonister skal behandles som enslige og har krav på hvert sitt særfradrag. Særfradraget får imidlertid bare betydning i de tilfellene hvor skattebegrensningsregelen i skatteloven § 78 ikke kommer til anvendelse, jf nedenfor. Dessuten har samboende uførepensjonister i likhet med uføre ektefeller krav på hvert sitt særfradrag.

Skatteloven § 78 har en skattebegrensningsregel som gjelder alders- og uførepensjonister med lave inntekter og personer som mottar overgangsstønad. Halvparten av pensjonistene har i dag en inntekt som medfører at de kommer inn under denne bestemmelsen. Regelen går ut på at det ikke skal betales skatt eller trygdeavgift når den alminnelige inntekt er under bestemte beløp, og at skatten ellers ikke skal utgjøre mer enn 55 % av inntekten utover fribeløpet. Fribeløpene er til en viss grad avledet av størrelsen på minstepensjonen for enslige og ektepar. Det tas også et visst hensyn til nettoformuen. Fribeløpet er for inntektsåret 1998 kr 69 700 for enslige og kr 108 500 for ektepar og likestilte samboere. Dette innebærer at ektefeller og samboende pensjonister som har felles barn eller tidligere har vært gift med hverandre, normalt kommer dårligere ut enn andre samboende pensjonister, som samlet har et fribeløp lik to ganger beløpet for enslige. Gifte og likestilte samboende pensjonister der bare den ene har inntekt, vil imidlertid normalt få lavere skatt beregnet etter skattebegrensningsregelen enn andre samboende pensjonister med tilsvarende inntektsforhold.

1.12.1.4 Felles ligning av foreldre og barn

Etter skatteloven § 16 sjuende ledd er utgangspunktet at « Barnsom det ytes barnetrygd for, lignes under ett med foreldrene.» Felles ligning av foreldre og barn medfører ingen fordel når det gjelder klassefradrag og bunnfradrag. Sambeskatning av barn og foreldre vil alltid være en ulempe for skatteyterne, unntatt i de tilfellene hvor en av dem har underskudd. Barn som i inntektsåret fyller 13 år eller mer, skal imidlertid lignes særskilt for arbeidsinntekt.

I skatteloven § 16 fjerde ledd er det bestemt hvem av ektefellene barnet skal lignes sammen med i de tilfellene barnets inntekt ikke skal lignes særskilt, og ektefellene skal lignes særskilt. Da skal barnets inntekt lignes sammen med den av foreldrene som har høyest personinntekt (bruttoinntekt). Inntekt som tilhører særkullsbarn, skal likevel lignes hos den ektefellen som er barnets mor eller far, hvis ikke den andre ektefellen har adoptert barnet.

Skatteloven § 16 åttende ledd har regler om tilfeller hvor foreldrene, eller en av dem, har overført formue eller «rett til å oppebære inntekt» til barnet. I slike tilfeller skal inntekten og formue med avkastning lignes sammen med foreldrenes formue og inntekt hvis barnet er ugift og ikke har fylt 20 år innen utgangen av inntektsåret.

Skattelovens regler om felles ligning av foreldre og barn er ikke tilpasset samboere. I

Skattedirektoratet, 1997, side 787 uttaler følgende om praksis ved ligning av barns inntekt og formue i forhold til samboere:

«Formue og inntekt som tilhører særkullsbarn, og som etter reglene i sktl § 16 syvende og åttende ledd skal lignes sammen med foreldrene, lignes hos den av de samboende som er barnets far eller mor.

Formue og inntekt som tilhører felles barn, skattlegges med en halvpart hos hver av foreldrene. Skyldes formuen eller inntekten overføring fra en av de samboende, skattlegges den hos denne.»

Dette innebærer at samboeres felles barn som utgangspunkt vil få en mer fordelaktig beskatning enn barn av gifte foreldre hvis den ene av foreldrene har lavere marginalskatt enn den andre.

1.12.1.5 Fradrag i inntekten

Skatteloven har forskjellige regler om at det kan kreves fradrag i inntekten. Før skattereformen i 1992, da nettoinntektene ble skattet etter høye marginalskatter, kunne spørsmålet om hvem av ektefellene som hadde krav på fradrag, ha stor betydning for samlet skatt. I dag vil dette spørsmålet for de fleste par med to inntekter bare ha betydning for fordelingen av skatten mellom partene. Spørsmålet om hvem som har rett til fradrag kan imidlertid få betydning i tilfeller der den ene ikke har inntekt å gjøre fradrag i, eller der den enes inntekt er så lav at fradraget ikke kan utnyttes fullt ut.

Skatteloven § 44 sjette og sjuende ledd har regler om at det kan kreves fradrag i inntekten for dokumenterte utgifter til pass og stell av barn, såkalt foreldrefradrag. For 1998 er maksimumsfradraget kr 20 700 for ett barn og kr 24 700 for to eller flere barn. Med virkning fra 1999 er reglene om foreldrefradrag endret slik at de gjelder uavhengig av foreldrenes sivilstand og arbeidsinntekt.

Etter skatteloven § 76 kan det gis særfradrag for forsørgelse. Vilkåret er at forsørgelsen gjelder andre enn barn som skatteyteren har krav på barnetrygd eller forsørgerfradrag for, og at «det ville være urimelig å la forsørgelsen være uten virkning ved skattleggingen av forsørgeren». Særfradraget skal som hovedregel være kr 5 000 for hver forsørget person. Særfradrag etter disse reglene kan gis hvis en samboer forsørger den andre samboeren. Derimot gis det ikke særfradrag for forsørgelse av ektefelle, men ektefellene vil som regel har fordel av å bli lignet i klasse to, jf pkt 12.1.2. Både for ektefeller og samboere kan det gis særfradrag hvis den ene forsørger den andres særkullsbarn, forutsatt at vilkårene er tilfredsstilt.

I skatteloven § 44 første ledd er det bestemt at det skal gjøres fradragforgjeldsrenter. Utgangspunktet er at en skattyter bare kan kreve fradrag for egen gjeld. Når ektefeller lignes sammen, godtas normalt rentefradraget hos den som har ført opp rentene, uten hensyn til om betalingsforpliktelsen privatrettslig påhviler den andre. Lignes ektefellene hver for seg, kan hver av dem bare kreve fradrag for renter av egen gjeld. Dette gjelder imidlertid ikke gjeldsrenter som har påløpt etter at ekteskapet ble inngått. Slike renter kan trekkes fra inntekten til den som har ført opp rentene, selv om rentene gjelder den andre ektefellens gjeld, og selv om ektefellene lignes hver for seg.

Når det gjelder samboere, uttaler Skattedirektoratet, 1997 side 768 følgende:

«Skattyter kan ikke kreve fradrag for gjeldsrenter vedrørende samboers gjeld når samboerne ikke er meldepliktige. Intern avtale om hvem som skal betale rentene er uten betydning..

Er begge ikke-meldepliktige samboere ansvarlige for gjelden i samme tidsrom, skal hver av dem ha fradrag for sin del av rentebeløpet etter en reell intern avtale om ansvaret for gjelden. Endring av den interne avtalen om ansvar for gjelden kan ikke anses som reell når samboerne endrer den uten å kunne påvise reelle grunner for endring utenom de skattemessige. Slike reelle grunner kan f eks være vesentlige endringer i inntektsforholdene. Avtale om endring av ansvar for gjeld får bare virkning for renter påløpt etter datoen for endringen. Foreligger det ikke en reell intern avtale deles rentefradraget likt mellom samboerne når begge er ansvarlige for gjelden overfor kreditor.»

Spørsmålet om fradrag for gjeldsrenter for samboere er behandlet i en lagmannsrettsdom inntatt i «Dommer, uttalelser m v i skattesaker og skattespørsmål», 1991, side 569. Her var begge samboerne ansvarlige for et lån overfor banken, og i det interne forholdet var de ansvarlige for halve gjelden hver. I det aktuelle året var det bare mannen som hadde hatt inntekt, og han hadde betalt alle gjeldsrentene (vel kr 37 600). Ved ligningen fikk han imidlertid bare godkjent fradrag for halve beløpet, og lagmannsretten stadfestet ligningen (dissens 2–1). Flertallet bygget på at det ikke gjaldt noen særregler for samboere, og at de alminnelige regler for solidarskyldnere da måtte komme til anvendelse. Etter dette la flertallet til grunn at den enkelte bare får fradrag for betalte renter i henhold til ansvaret i det underliggende forholdet. Etter mindretallets syn måtte tvisten løses ut fra en helhetsvurdering der det særlig måtte legges vekt på reelle hensyn og formålet med fradragsretten for gjeldsrenter.

Skatteloven har også regler om fradrag for merutgifterved å bo utenfor hjemmet, jf § 44 første ledd bokstav g nr 2. Her blir det avgjørende hvor skattyteren skal anses å ha sitt hjem. I en forskrift gitt av Finansdepartementet 29. september 1978 er det gitt særlige regler om skattemessig bosted. Her er det bestemt at personer som bor sammen med ektefelle eller barn, anses å ha sitt «virkelige hjem» der ektefellen eller barnet bor, mens enslige som hovedregel anses bosatt der de har sin «overveiende døgnhvile». Forskriften har ikke særlige regler for samboere. I praksis blir reglene tolket slik at « Ikke meldepliktig samboer som ikke b or sammen med egne barn anses som enslig. Samboer som bor sammen med egne barn (egne særkullsbarn eller fellesbarn) anses som familieforsørger», jf «Lignings-ABC», 1997, side 838.

1.12.1.6 Forsørgerfradrag i utlignet skatt

Regler om forsørgerfradrag i skatt for barn og ungdom er gitt i en egen lov av 10. desember 1976 nr 90 (forsørgerfradragsloven). Forsørgerfradrag skal ikke trekkes fra inntekten, men direkte i utlignet skatt. Etter loven er hovedreglene at det skal gis fradrag med kr 1 820 for hvert barn til og med det året barnet fyller 15 år, og med kr 2 540 fra og med det året barnet fyller 16 år, til og med det året barnet fyller 18 år. Hvis barnets inntekt ligger over bestemte grenser, skal imidlertid forsørgerfradraget halveres eller falle bort. Enslige forsørgere skal ha et ekstra fradrag hvis de bare forsørger barn i alderen 16 – 18 år. Også i forhold til disse reglene blir en samboer ansett som enslig forsørger hvis vedkommende bare har særkullsbarn. Hvis samboerne også har felles barn, regnes ingen av dem som enslig forsørger.

Samboere med fellesbarn skal dele forsørgerfradraget likt. Hvis bare den ene har inntekt, skal hele fradraget trekkes i dennes skatt. Hvis en av samboerne har særkullsbarn, skal denne ha forsørgerfradraget. Hvis vedkommende ikke har inntekt, skal fradraget utbetales. Ektefeller som lignes særskilt, skal dele fradraget likt. Hvis ektefellene lignes felles uten fordeling av skatten eller hvis bare en av dem har hatt inntekt, trekkes forsørgerfradraget i det felles skatteoppgjøret. Lignes ektefellene felles med fordeling av skatten, skal fradraget fordeles mellom dem i forhold til inntektenes størrelse.

1.12.1.7 Beskatning ved salg av bolig

Skatteloven § 43 annet ledd har regler om gevinstbeskatning ved realisasjon av formuesgjenstander. Gevinst ved salg av bolig er i utgangspunktet skattepliktig, men det gjelder omfattende fritak for skatteplikten på grunnlag av eiertid og botid (bokstav d). Skattefritak gjelder hvis salget finner sted eller avtales mer enn ett år etter ervervet, og mer enn ett år etter at boligen ble tatt i bruk eller ifølge ferdigattest var oppført. Kravene til eiertid og botid er med andre ord de samme. Hvis boligen har vært utleid, må eieren ha brukt minst halvparten av bygningen som egen bolig i minst ett av de siste to årene før salget.

Sameiere må oppfylle kravene til eiertid og botid hver for seg. Hvis samboere eier en bolig i sameie, må hver av dem fylle disse kravene for å få skattefritak for sin del av en eventuell gevinst ved salg av boligen. For ektefeller er imidlertid kravene tolket slik at eiertid og botid for den ene teller med for den andre, også tid som ligger forut for ekteskapet. Dette gjelder også hvis ektefellene er separert.

Loven har en særregel for de tilfellene hvor tidligere felles bolig blir realisert etter separasjon eller skilsmisse. Da skal den ektefellen som har flyttet ut av boligen, godskrives den andre ektefellens botid. Forutsetningen er at den ektefellen som har flyttet ut, har eid boligen i minst ett år, og at den boligen som selges, var felles bolig inntil samlivsbruddet. Det har ingen betydning om denne ektefellen er eneeier eller deleier i boligen og hvor lang tid det går fra samlivsbruddet til boligen selges. I skatterettslig teori er det presisert at denne regelen bare gjelder ved ekteskapsbrudd, ikke ved brudd i samboerforhold, jf Skattebetalerforeningen, 1993 side 74. Oslo ligningskontor har imidlertid godkjent brukstid i et tilfelle der fraflytting skjedde som følge av brudd i samboerforhold. Denne saken er omtalt i «Dommer uttalelser m v i skattesaker og skattespørsmål», 1991 side 432. Saksforholdene var spesielle. Skattyter flyttet ut av felles bolig etter ett og et halvt års botid, men samboeren nektet å flytte ut. Det oppsto en rettslig tvist om eierrettigheten/sameiet mellom samboerne, og tvisten ble først avgjort tre år senere. Skattyter spurte om Oslo ligningskontor ville godta at fraværet fra boligen i disse tre årene kunne anses som en relevant brukshindring. Ligningskontoret antok i sin uttalelse at dette var tilfelle, og at skattyter derfor kunne selge leiligheten uten gevinstbeskatning.

Et eventuelt tap ved salg av bolig er bare fradragsberettiget hvis en eventuell gevinst ville vært skattepliktig.

1.12.2 Avgifter

1.12.2.1 Avgift på arv

I henhold til arveavgiftsloven av 19 juni 1964 nr 14 § 2 første punktum er all arv i utgangspunktet avgiftspliktig. Det samme gjelder gave ytet til en nærmere angitt grupe av nærstående, til en som har mottat gaven kortere enn 6 månder før giverens død eller til noen som på den tid gaven ytes er betenkt i giverens testament, jf § 2 første ledd annet punktum og annet ledd.

Vedtak om avgift til statskassen på arv og gaver for budsjetterminen 1999 bestemmer at arvelaterens/giverens barn, fosterbarn og stebarn som er oppfosteret hos arvelateren/giveren, er fritatt for avgift på de første kr 200.000. Av de neste kr 300.000 svares avgift på 8 prosent, mens det av overskytende beløp svares 20 prosent avgift. Av annen avgiftspliktig arv eller gave svares intet i avgift for de første kr 200.000, 10 prosent av de neste kr. 300.000 og 30 prosent av alt overskytende beløp. Samboere betaler arveavgift etter den høyeste skalaen.

I § 4 er oppstilt unntak fra hovedregelen om avgiftsplikt. Det viktigste unntaket fremgår av bestemmelsens fjerde ledd der det heter: «Midler som noen mottar som arv eller gave fra sin ektefelle, er fritatt for avgiftsplikt».

I arveavgiftsloven § 46 annet ledd er det bestemt at avgiften kan frafalles eller nedsettes dersom det « (...) vil virke urimelig eller uforholdsmessig trykkende » om kravet opprettholdes. Forarbeidene gir ingen veiledning om den skjønnsmessige vurderingen som skal foretas. Skattedirektoratet har imidlertid gitt interne retningslinjer om skjønnsvurderingen i melding av 11. desember 1998 om « Lemping av skatter og avgifter med renter og omkostninger av billighet ». Om lemping av skatter og avgifter generelt uttales på side 3:

«Lemping av billighet er en sikkerhetsventil for å hindre sterkt urimelige utslag av den løpende innfordring av skyldige beløp. Dette må sees i sammenheng med at søker i stor utstrekning er vernet mot slike utslag av innfordringen gjennom dekningslovens regler. Lemping vil derfor innrømmes rent unntaksvis, og krever en positiv begrunnelse ut fra momentene i lov, forskrift og direktoratets retningslinjer slik de kommer til uttrykk i denne meldingen.»

I meldingens punkt 3.4 omtales arveavgiftsloven § 46 annet ledd særskilt. Det vises til fire anførsler som hyppig påberopes som grunnlag for lemping etter søknad. Disse er konkrete omstendigheter som anstrengt personlig økonomi, det arvede objekt, arveavgiftslovens system og forholdet til annen lovgivning.

Etter opplysning til utvalget fra Skattefogden i Oslo og Akershus er det særlig anførselen om «det arvede objekt» som kan tenkes å komme gjenlevende samboer til unnsetning.

Skattefogden i Oslo og Akershus har på forespørsel fra utvalget opplyst at unntaksbestemmelsen er svært snever, og at det er lite sannsynlig at samboere får fritak kun under henvisning til mangeårig samboerskap og sammenvevd økonomi. Unntak kan være aktuelt i forhold til den tidligere felles bolig, men da fortrinnsvis slik at myndighetene gir henstand i forbindelse med en betalingsordning og ikke fritak.

Utvalget har telefonisk undersøkt praksis ved samtlige skattefogder i Norge. Undersøkelsen avdekket at praksis i noen grad spriket. Ved to skattefogdkontorer ble det opplyst at samboerskap hadde blitt tillagt vekt ved avgjørelse av konkrete saker, mens det fra de øvrige kontorer enten positivt ble uttalt at det ikke ville bli tillagt vekt eller at de ikke visste hva som ville blitt resultatet.

Utvalget rettet den 22. mars 1999 en skriftlig henvendelse til Skattedirektoratet angående praksis etter lovens § 46. I Skattedirektoratets svar av samme dato uttales:

«Som De er kjent med, behandles ikke gifte og samboende likt når det gjelder arveavgift. Ektefeller er fritatt for arveavgift, jf. arveavgiftsloven § 4 tredje ledd, mens samboere må betale avgift etter høyeste avgiftssats. Dette må antas å være uttrykk for lovgivers vilje. At en person har arvet formue etter sin samboer, vil derfor ikke i seg selv være en billighetsgrunn etter arveavgiftsloven § 4 andre ledd selv om de har levd i et ekteskapslignende forhold.

Generelt praktiseres arveavgiftsloven § 46 andre ledd om lemping av avgift strengt. Siden arvingen har mottatt midler etter avdøde, skal det mye til før det anses som urimelig eller uforholdsmessig trykkende å fastholde avgiftskravet. Av og til kan det likevel være grunnlag for å lempe på betalingen. Et typisk tilfelle kan, som De nevner, være at arven vesentlig består av en bolig som han/hun selv bebor. En forutsetning er at det vil virke uforholdsmessig trykkende å fastholde kravet på rettidig betaling, det vil i praksis si at arvingen ikke har mulighet til å betale kravet rettidig uten å selge boligen. Det normale i slike tilfeller vil likevel ikke være å ettergi kravet, men at det inngås en betalingsavtale med skyldner og/eller at skattefogden får pant i boligen som sikkerhet for kravet.

Ovennevnte praksis gjelder ikke spesielt for samboere, men vil gjelde alle personer som arver bolig de selv bebor, for eksempel barn eller søsken av avdøde. Vi kjenner ikke til at det skal være praksis å behandle samboere lempligere enn andre arvinger.»

Skattedirektoratet har nylig avslått en søknad om å likestille et langvarig samboerskap med ekteskap i forbindelse med en søknad om nedsettelse/ettergivelse av arveavgift etter lovens § 46 (sak 99/0704, 4. mars 1999).

1.12.2.2 Dokumentavgift

Etter lov om dokumentavgift (lov av 12. desember 1975 nr 59) skal det betales avgift ved tinglysing av dokumenter som gjelder rettigheter i fast eiendom. I § 8 i denne loven er det bestemt at visse dokumenter er fritatt for avgift. Dette gjelder dokument som overfører hjemmel som eier eller bruker til fast eiendom til ektefelle ved den andre ektefellens død eller ved skifte av felleseie i forbindelse med separasjon eller skilsmisse. I tillegg gjelder det fritak for dokument som overfører hjemmel som eier fra en ektefelles konkursbo til den andre ektefellen. Stortinget treffer hvert år vedtak med nærmere regler om dokumentavgift for den enkelte budsjettermin. Her er det tatt inn en generell regel om at overføring av hjemmel til fast eiendom mellom ektefeller er fritatt for avgift, jf § 2 bokstav d i gjeldende vedtak av 30. november 1998.

I gjeldende vedtak om dokumentavgift § 2 bokstav e, jf. § 8 a, er bestemt at arveandel etter loven for enhver arving ved overtagelse av fast eiendom på skifte eller fra uskiftet bo skal være fritatt for avgift. Det er presisert i bestemmelsen at testamentsarv ikke regnes som arveandel i den utstrekning den overstiger lovens arveandel.

Det gjelder ikke noe fritak for dokumentavgift for samboere. Samboere må betale dokumentavgift for et dokument som overfører hjemmel som eier eller bruker til fast eiendom fra den ene til den andre. Siden samboere ikke arver hverandre etter loven, vil de heller ikke nyte godt av fritaket for dokumentavgift ved disposisjoner over fast eiendom etter den enes død.

Etter gjeldende budsjettvedtak er avgiftssatsen 2,5 % av avgiftsgrunnlaget, minst kr 250. Avgiftsgrunnlaget er lik verdien av den faste eiendommen.

1.13 Strafferettslige spørsmål

1.13.1 Innledning

Straffeloven («Almindelig borgerlig Straffelov» av 22. mai 1902 nr 10) har enkelte regler der ektefeller og samboere er likestilt i forskjellige sammenhenger. Dette gjelder påtalereglene ved legemsfornærmelse, der det er av betydning om offer og gjerningsmann er eller har vært samboere eller gift med hverandre, jf pkt 13.2. Det at gjerningsmannen er ektefelle eller samboer til offeret kan også få betydning ved straffutmålingen i voldtektssaker. Dessuten gjelder det særlige regler om utuktig omgang med barn, der det har betydning om den skyldige er samboer eller gift med barnets mor eller far eller er annen omsorgsperson. Dette blir behandlet i pkt 13.3. I tillegg kan ekteskap få betydning som straffopphørsgrunn ved enkelte sedelighetsforbrytelser. I denne sammenhengen er samboerskap ikke likestilt med ekteskap, jf pkt 13.4.

1.13.2 Særlige påtaleregler ved familievold

Etter straffeloven § 77 er straffbare handlinger undergitt offentlig påtale hvis ikke det motsatte er bestemt. Dette innebærer at som utgangspunkt er det opp til det offentlige å sørge for at den skyldige blir stilt for retten og dømt, uavhengig av fornærmedes vilje (ubetinget offentlig påtale). Begrunnelsen for dette er at de aktuelle handlingene anses som så graverende at det offentlige bør gripe inn uavhengig av om fornærmede begjærer det eller ikke. Det gjelder imidlertid forskjellige unntak fra dette utgangspunktet. Unntakene går dels ut på at offentlig påtale er betinget av begjæring fra fornærmede (betinget offentlig påtale), og dels at offentlig påtale bare skal finne sted når allmene hensyn krever det. I enkelte tilfeller er også allmene hensyn tatt med som et alternativ til påtalebegjæring fra fornærmede eller som et tilleggskrav.

Ved legemsfornærmelser er utgangspunktet at offentlig påtale bare finner sted hvis fornærmede begjærer det, eller hvis allmene hensyn krever det, jf straffeloven § 228 fjerde ledd. Ved en endring i denne bestemmelsen i 1988 ble det gitt særlige regler om påtalen ved familievold. Etter endringen er påtalen ubetinget offentlig ved legemsfornærmelse mot den skyldiges « tidligere eller nåværende ektefelle eller samboer », barn eller slektning i rett oppstigende linje. Lovendringen er uttrykk for et ønske om skjerpet holdning overfor vold i familien. En samlet Justiskomite viste til at innføring av ubetinget offentlig påtale i disse sakene ville være egnet til å understreke samfunnets sterke reaksjon på kvinnemishandling og familievold for øvrig (Innst O nr 22, 1987–88, side 3). Det var enighet i Stortinget om at reglene burde utformes slik at de er kjønnsnøytrale, og at de skulle omfatte ektefeller, samboere, skilte, separerte og tidligere samboere, i tillegg til barn og den skyldiges foreldre og besteforeldre.

Når det gjelder hvem som skal regnes som samboere, er det i Ot prp nr 79 (1986–87) uttalt følgende:

«Med samboer menes to personer som lever sammen i et parforhold i felles bolig. Etter departementets syn er det ikke grunn til å stille særlig strenge krav til fastheten og varigheten av partenes samliv. Siden utkastet omfatter så vel nåværende som tidligere samboere, er det ikke behov for å avgjøre om partene for tiden bor sammen så lenge det er klart at de har gjort det tidligere. Par som aldri har bodd sammen, faller derimot utenfor utkastet. Departementet ser ikke grunn til å skille mellom heterofile og homofile parforhold.»

Selv om påtalen er ubetinget offentlig, vil fornærmedes standpunkt ha stor betydning i praksis. Ved rettsbrudd mot private, herunder ektefeller og samboere, vil som regel rettsforfølgning ikke bli iverksatt uten en anmeldelse fordi politiet ikke får kjennskap til handlingen. I tillegg vil det ofte oppstå bevismessige problemer i saker der fornærmede ikke ønsker rettssak. Ved lovendringen i 1988 viste Justiskomiteen også til at saken kan ligge slik an at det vil være særlig uheldig for fornærmede og eventuelle barn at gjerningsmannen blir tiltalt og dømt. Påtalemyndigheten har i slike tilfeller mulighet til å gi påtaleunnlatelse, eventuelt kan saken henlegges på et tidligere tidspunkt, særlig hvis den fornærmede insisterer på at det ikke skal reises sak.

1.13.3 Voldtekt og utuktig omgang med barn

Straffeloven § 192 omhandler voldtekt . I praksis var det lenge uvanlig å reise tiltale for voldtekt i ekteskap. I 1974 avsa imidlertid Høyesterett en dom hvor det klart er gitt uttrykk for at voldtekt ikke kan anses utelukket fordi om partene er gift og lever sammen, jf Retstidende 1974 side 1121. I Høyesterettsdommen fra 1974 er det vist til at straffeloven § 192 ikke gjør noe uttrykkelig unntak for overgrep mot gjerningsmannens ektefelle. Tilsvarende gjelder for overgrep mot gjerningsmannens samboer. Det at gjerningsmannen og fornærmede har levd sammen i ekteskap eller samboerskap kan imidlertid bli tillagt vekt i formildende retning ved straffutmålingen. Dette skjedde i en Høyesterettsdom inntatt i Retstidende 1995 side 801, hvor en del av fengselsstraffen ble gjort betinget. Her ble det i formildende retning lagt vesentlig vekt på at domfelte og fornærmede hadde hatt et ordinært samboerforhold i åtte år, helt fram til voldtekten fant sted. Det ble vist til at domfeltes handling sprang ut av hans reaksjon da samboeren sa at hun ønsket å gjøre slutt på forholdet, at samboerforholdet i seg selv, den omstendighet at forholdet ikke kunne anses brutt på et tidligere tidspunkt og situasjonen mellom domfelte og fornærmede da voldtekten fant sted, ga domfeltes handling en annen karakter enn om voldtekten var utført av en seksuelt fremmed person.

Straffeloven § 209 retter seg mot « utuktig omgang med fosterbarn, pleiebarn, stebarn eller noen under 18 år, som står under hans omsorg, myndighet eller oppsikt». Alternativet «omsorg» kom inn ved en revisjon av straffeloven i 1992, som tok sikte på å skjerpe samfunnets reaksjoner mot seksuelle overgrep mot barn. I Ot prp nr 20, 1991–92, side 66–67 er det uttalt at med begrepet omsorg menes faktisk omsorg som går ut på at gjerningsmannen sosialt fungerer i foreldres sted. Det er påpekt at begrepet både omfatter overgrep overfor en samboers særkullsbarn og situasjoner der barn utsettes for overgrep fra andre omsorgspersoner, f eks samboer til bestemor eller bestefar, stemor eller stefar m v.

1.13.4 Ekteskap som straffopphørsgrunn ved enkelte sedelighetsforbrytelser

Straffeloven § 214 har en bestemmelse om at straffansvar i visse tilfeller kan falle bort, og at avsagt straffedom taper sin virkning, hvis den skyldige og offeret gifter seg med hverandre etter at forbrytelsen har funnet sted. Begrunnelsen for denne bestemmelsen er at den krenkedes interesse i at det ikke skal rippes opp i forholdet, bør gå foran den offentlige interesse i å håndheve den aktuelle straffebestemmelsene. Dette gjelder sedelighetsforbrytelser som er regulert i straffeloven § 193 (utuktig omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen, eller utnytting av noens sinnssykdom, forstandssvakhet eller sykelige forstyrrelser av sjelsevnene, til å skaffe seg utuktig omgang med denne), § 194 (utuktig omgang med noen ved trusel, særlig underfundig atferd eller misbruk av et avhengighetsforhold) § 196 (utuktig omgang med noen under 16 år) og § 197 (utuktig omgang med noen under 18 år som står under den skyldiges myndighet eller oppsikt). Voldtekt og utuktig omgang med barn under 14 år blir regnet som så graverende at selv om den skyldige og offeret gifter seg etterpå, blir ikke den skyldige straffri.

Samboerskap er ikke likestilt med ekteskap som grunnlag for bortfall av straff etter straffeloven § 214. Dette ble fastslått i en Høyesterettsdom fra 1982 (inntatt i Retstidende 1982 side 1044). Dommen gjaldt utuktig omgang med en jente på 15 år og ni måneder. Gjerningsmannen bodde sammen med jenta da handlingen fant sted. Hun ble gravid og fikk barn, og de hadde bodd sammen i to og et halvt år da herredsretten avsa sin dom. Høyesterett viste til at det ville oppstå meget vanskelige avgrensnings- og bevisspørsmål hvis § 214 også skulle anvendes på samboerforhold. For øvrig sluttet Høyesterett seg i det vesentlige til herredsrettens begrunnelse. Herredsretten uttalte følgende:

«Etter lovens ordlyd kan det ikke være tvilsomt at det til straffrihet kreves inngåelse av gyldig ekteskap etter gjeldende ekteskapslovgivning. Dersom ekteskapslignende samboerforhold skulle vært likestilt med ekteskap, måtte en slik regel i tilfelle vært bestemt ved lovendring. Dette spesielt fordi det på strafferettens område er viktig med klare regler. Retten er ellers enig med aktor som har fremhevet at en utvidelse av strl § 214 til å gjelde samboerforhold i forskjellige avskygninger vil svekke vernet av den mindreårige og svake part som strl § 196 tar sikte på å beskytte.»

Ved straffutmålingen la herredsretten i formildende retning blant annet vekt på at partene hadde bodd sammen i to og et halvt år som en familie.

1.14 Andre områder

1.14.1 Hvem skal regnes som pårørende

Lovverket har forskjellige regler der pårørende er gitt rettigheter. Dette gjelder særlig i helse- og sosiallovgivningen. Rettighetene gjelder informasjon, journalinnsyn, rett til å avgi uttalelse før det treffes avgjørelse, klagerett, rett til å begjære tvungent psykisk helsevern og rett til å reise sak om overprøving av vedtak om tvangsinngrep.

På helserettens område er ekteskapsliknende og partnerskapsliknende samboerskap foreslått likestilt med ekteskap. I forslag til lov om pasientrettigheter § 1–3, jf Ot prp nr 12 (1998-99), er det gitt følgende opplisting av hvilke personer som skal regnes som pasientens pårørende: ektefelle, registrert partner eller «person som lever i et ekteskapsliknende eller partnerskapsliknende samboerskap med pasienten», myndige barn, foreldre eller den som har foreldreansvar, myndige søsken, besteforeldre, hjelpeverge eller verge. Det er foreslått at pasienten selv kan bestemme hvem av disse som er den nærmeste. Hvis ikke pasienten oppgir den nærmeste, er dette den av de pårørende som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten, «likevel slik at det tas utgangspunkt i den rekkefølge som er angitt».

Det er gitt en tilsvarende opplisting av hvilke personer som skal regnes som pårørende i forslag til ny psykiatrilov (lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern ) § 1–3, jf Ot prp nr 11 (1998–99). Det er også foreslått samme krav for at en samboer skal anses som pårørende. Unntak gjelder for tvungen undersøkelse, observasjon og tvungent psykisk helsevern, der det er foreslått krav om at samboerskapet skal ha vart i minst to år. Det er som utgangspunkt også foreslått samme regler om hvem av de pårørende som skal anses som den nærmeste, som i utkastet til pasientrettighetslov. Unntak gjelder imidlertid også her for saker om tvungen undersøkelse, observasjon og tvungent psykisk helsevern, hvor det ikke er foreslått at vedkommende selv kan bestemme hvem som er den nærmeste pårørende.

I forskrift til sosialtjenesteloven er det bestemt hvem som skal regnes som pårørende etter lovens kapittel 6 A (Rettigheter for og begrensninger og kontroll med bruk av tvang og makt m v overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming). Også her skal samboere regnes som pårørende på linje med ektefeller. I tillegg til ektefelle og samboer skal myndige barn, foreldre, myndige søsken og besteforeldre regnes som pårørende. Det er bestemt at det gjelder et prioritetsforhold i den rekkefølgen som er angitt, med mindre særlige grunner foreligger. Dette innebærer at bare den første aktuelle i prioritetsrekkefølgen regnes som pårørende etter loven og får de rettighetene som dette medfører. Hvis vedkommende har ektefelle eller samboer, er det bare denne som skal anses som pårørende. I merknader til forskriften er det påpekt at et samboerforhold må være av ekteskapsliknende karakter. Det er også påpekt at det kan foreligge særlige grunner som gjør at prioritetsrekkefølgen bør fravikes.

Gravferdsloven (lov om kirkegårder, kremasjon og gravferd av 7. juni 1996 nr 32) har i § 9 en bestemmelse om hvem som har rett til å sørge for gravferden. Å sørge for gravferden innebærer at vedkommende avgjør alle spørsmål om begravelsen, herunder om det skal være kirkelig medvirkning, hvor avdøde skal gravlegges m m. Utgangspunktet er at den som har fylt 18 år, i skriftlig erklæring kan fastsette hvem som skal ha rett til å sørge for dette. I tillegg er det bestemt følgende:

«Dersom det ikke foreligger erklæring som nevnt i første ledd, har avdødes nærmeste etterlatte over 18 år i følgende rekkefølge rett til å besørge gravferden: ektefelle, barn, foreldre, barnebarn, besteforeldre, søsken, søskens barn og foreldres søsken. Ved uenighet mellom like nære etterlatte, treffes avgjørelse av kommunen. Avgjørelsen kan ikke påklages.»

Som det framgår, er også her ektefelle nevnt først, men samboer er ikke nevnt. I forarbeidene til denne bestemmelsen (Ot prp nr 64, 1994- 95, side 63) er det presisert følgende:

«Personer som ellers lever sammen uten å være gift regnes imidlertid ikke som ektefeller, og må i tilfelle benytte seg av adgangen til å bestemme i erklæring hvem som skal sørge for gravferden.»

I innstillingen fra Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen er det uttalt (Innst O nr 46, 1995–96, side 33):

«Når det gjelder § 9 annet ledd, forutsetter komiteen at registrert partner, jf lov om partnerskap og samboende, som gjennom samlivskontrakt har bekreftet at de lever i ekteskapslignende forhold, likestilles med ektefeller. Det samme vil gjelde for samboende som i juridisk forstand er likestilt med ektepar.»

Dette innebærer at det under behandlingen i Stortinget ble forutsatt en viss likestilling av samboere med ektefeller på dette området.

1.14.2 Fritak fra vitneplikt m m

Tvistemålsloven (lov om rettergangsmåten i tvistemål av 13. august 1915 nr 6) har i § 207 første ledd en bestemmelse om at nærmere angitte personer kan nekte å gi forklaring for retten i sivile saker. Disse personene er en parts ektefelle, slektning i rett opp- eller nedstigende linje og søsken. Fritaksretten gjelder bare det som er meddelt vedkommende av parten, ikke kunnskap vitnet har fått fra en tredje person eller ved egne iakttakelser. Etter tvistemålsloven § 207 annet ledd gjelder det som er bestemt om ektefeller, også fraskilte og «personer som lever i et ekteskapsliknende forhold». Denne bestemmelsen ble tilføyd da vi fikk ny straffeprosesslov, som trådte i kraft 1. januar 1986 (lov om rettergangsmåten i straffesaker av 22. mai 1981 nr 5).

Regler om fritak for vitneplikt er også tatt inn i den nye straffeprosessloven § 122. Fritak etter straffeprosessloven § 122 gjelder imidlertid uansett hva slags opplysninger det gjelder, og uansett hvordan vitnet er blitt kjent med opplysningene.

I forarbeidene til reglene om fritak for vitneplikt er det uttalt at det i alminnelighet må kreves at et samboerforhold har vært « forholdsvis stabilt i en viss periode » for at vitnet skal kunne påberope seg reglene, jf Ot prp nr 35, 1978–79, side 147. I denne proposisjonen er det vist til at forholdene kan være svært ulike med hensyn til varighet m m, og at de derfor må undergis en individuell vurdering i forhold til vitneplikten. I teorien er det vist til at ikke bare den tiden partene har bodd sammen, men også andre momenter som viser stabiliteten i forholdet, vil være av betydning, se Schei, 1990 Bind II side 64.

I en Høyesterettsdom fra 1996 er det tatt stilling til spørsmålet om reglene om fritak for vitneplikt etter straffeprosessloven § 122 også kommer til anvendelse hvis samboerforholdet var oppløst før den straffbare handling ble begått og heller ikke var gjenopptatt senere (Retstidende 1996 side 222). I denne dommen er det anført at ordlyden i bestemmelsen kunne tyde på at den ikke kommer til anvendelse etter at det ekteskapsliknende forhold er opphørt. Det er imidlertid vist til at det i forarbeidene til ny straffelov (NOU 1992:23 side 61–62) er foreslått at bestemmelsen om hvem som skal anses som noens nærmeste, skal omfatte samboere også om de senere har flyttet fra hverandre. Høyesterett uttalte at «sterke reelle hensyn» taler for en tilsvarende tolkning av straffeprosessloven §122 annet ledd, til tross for den ordlyden bestemmelsen har fått. Etter dette ble det ansett som en saksbehandlingsfeil at herredsretten ikke hadde gjort domfeltes tidligere samboer oppmerksom på at hun kunne kreve seg fritatt som vitne. Herredsretten hadde uttalt at den hadde lagt avgjørende vekt på tidligere samboers forklaring, og Høyesterett antok at forklaringen hadde hatt innvirkning på straffedommens innhold. Dette førte til at herredsrettens dom med hovedforhandling ble opphevet.

Etter regler i tvistemålsloven § 208 og straffeprosessloven § 123 kan et vitne i visse tilfeller nekte å svare på spørsmål. Dette gjelder hvis svaret kan medføre at vitnet, ektefellen eller andre som vitnet står i et nærmere bestemt forhold til, blir utsatt for straff eller tap av borgerlig aktelse. Også her er personer som lever i ekteskapsliknende forhold likestilt med ektefeller.

Dersom et vitne påstår at det ikke har plikt til å forklare seg, må det gjøre grunnen sannsynlig. I mangel av annet bevis er det nok at vitnet bekrefter grunnen med forsikring, jf tvistemålsloven § 211 og straffeprosessloven § 127.

1.14.3 Arbeids- og oppholdstillatelse for utlendinger

Utlendingsloven (lov av 24. juni 1988 nr 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her) har i § 9 regler om arbeidstillatelse og oppholdstillatelse til familiemedlemmer. De nærmeste familiemedlemmene til norsk eller nordisk borger som er bosatt i riket, eller til utlending som har eller får lovlig opphold i riket, har rett til oppholdstillatelse hvis underhold er sikret og det ikke foreligger særlige omstendigheter som gjør at dette kan nektes (hensyn til rikets sikkerhet m v). De nærmeste familiemedlemmene over 15 år har også rett til arbeidstillatelse, unntatt familiemedlemmer til utlending som selv bare har oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse med begrensninger. Justisdepartementet har i forskrift av 21. desember 1990 (utlendingsforskriften) fastsatt hvem som skal regnes som nærmeste familiemedlemmer etter utlendingsloven § 9. Etter forskriftens § 23 skal både ektefelle og samboer regnes som nærmeste familiemedlemmer. Når det gjelder samboere, er det stilt følgende krav:

«Begge parter må være over 18 år, ha bodd sammen i et fast og etablert samboerforhold i minst to år og akte å fortsette samlivet. Det er et vilkår at ingen av partene er gift.»

Når sterke menneskelige hensyn taler for det, eller når utlendingen har særlig tilknytning til riket, kan arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse gis selv om lovens vilkår ikke er oppfylt. Dette er bestemt i utlendingsloven § 8 annet ledd. I utlendingsforskriften § 24 første ledd er det gitt nærmere regler om når en person skal anses å ha særlig tilknytning til riket. To av disse reglene gjelder samboere. Den ene gjelder hvis samboerne har eller venter barn sammen, eller hvis de skal gifte seg etter innreisen og det er fremlagt nødvendig dokumentasjon for at det ikke foreligger hindringer for å inngå ekteskap. I begge disse tilfellene er forutsetningen at partene er over 18 år og akter å fortsette samlivet, men det er gjort unntak fra kravet om at de må ha bodd sammen i to år. For de tilfellene hvor samboerne har eller venter barn sammen, er det heller ikke stilt krav om at ingen av dem skal være gift. Den andre regelen gjør unntak fra kravet om at samboerne ikke må være gift i de tilfellene hvor bostedslandets lovgivning er til hinder for skilsmisse.

Utlendingsforskriftens § 24 annet ledd har en generell regel om at dersom sterke menneskelige hensyn taler for det, kan arbeids- eller oppholdstillatelse også gis til familiemedlem som ikke faller inn under bestemmelsens første ledd eller forskriftens § 23. Etter denne regelen kan det f eks dispenseres fra kravet om to års samboerskap.

Dersom en person ønsker at samboeren skal få arbeids- eller oppholdstillatelse i Norge, er det opp til vedkommende å bevise at vilkårene er oppfylt. I de tilfellene hvor det er bevisproblemer, kan disse eventuelt avhjelpes ved bruk av reglene i utlendingsforskriftens § 24 annet ledd.

1.14.4 Samboeres arbeidsrettslige stilling

Samboeres arbeidsrettslige stilling er i liten grad omhandlet i rettspraksis og juridisk teori. De problemstillinger som her skal behandles, er hvilke spørsmål en arbeidsgiver kan stille til en arbeidssøker i forbindelse med en mulig ansettelse, og om det er anledning til å legge vekt på i negativ retning, at en søker er samboer. Kan den omstendighet at en ansatt er samboer alene eller sammen med andre forhold, begrunne en avskjed eller en oppsigelse? Videre, kan visse typer stillinger som søkes eller innehas av en person som er samboer, stå i en særstilling når det gjelder rettsspørsmål knyttet til ansettelse, oppsigelse og avskjed?

Spørsmålet om samboeres rettslige stilling kan ikke besvares likt uavhengig av den arbeidsrettslige problemstilling. Generelt er det antatt i arbeidsretten at begrensningene i adgangen til å foreta en oppsigelse eller avskjed er klart mer omfattende enn når det gjelder de hensyn som kan vektlegges ved en ansettelse. Begrunnelsen er at det er større grunn til å beskytte allerede etablerte rettsforhold.

1.14.4.1 Ansettelse

Problemstillingen knyttet til ansettelse er todelt. Kan det i forbindelse med en mulig ansettelse stilles spørsmål til søkeren om samlivsstatus og dernest, kan en arbeidsgiver diskriminere en arbeidssøker fordi vedkommende er samboer?

Arbeidsmiljøloven (lov av 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m. v.) § 55 A forbyr en arbeidsgiver å kreve:

«at søkerne skal gi opplysninger om hvordan de stiller seg til politiske, religiøse eller kulturelle spørsmål, eller om de er medlemmer av lønnstakerorganisasjoner.»

Bestemmelsen ble gitt for å hindre at arbeidssøkere skulle bli stengt ute fra arbeidslivet på grunn av eksempelvis politiske holdninger.

Norge har ratifisert ILO-konvensjonen nr. 111 (1959) om diskriminering i sysselsetting og yrke. Den diskriminering konvensjonen retter seg mot, defineres slik: «enhver skilnad, utvikling eller særfordel som på basis av rase, farge, kjønn, religion, politisk oppfatning, nasjonal opprinnelse eller sosial herkomst virker slik at det opphever eller vanskeliggjør lik adgang til, eller behandling i, sysselsetting eller yrkesutøving». Konvensjonen inneholder en unntaksbestemmelse som lyder: «Skilnad, utelukking eller særdeler med hensyn til et bestemt arbeid på grunnlag av arbeidets art skal ikke betraktes som diskriminering.»

Departementet har i forbindelse med arbeidsmiljøloven § 55 A vurdert forholdet til ILO-konvensjonen, og er kommet til at det ikke skulle være noen motsetning mellom konvensjonsteksten og loven, jf. Friberg, 1995 side 354.

Bestemmelsens ordlyd stiller som utgangspunkt ikke opp begrensninger med hensyn til å stille spørsmål om søkeren er samboer. Hvis begrunnelsen for at en arbeidsgiver er negativ til en arbeidssøker som er samboer, er å finne i «religiøse» eller «kulturelle» forhold, kan et spørsmål om søkeren er samboer, være i strid med lovforbudet i arbeidsmiljøloven § 55 A første ledd. Konsekvensen vil i så fall være at de som begrunner sin motstand mot å ansette en person som er samboer ut fra nettopp «religiøse» eller «kulturelle» forhold, kan være forhindret fra å stille spørsmål som andre arbeidsgivere hadde hatt anledning til å stille. Hensynet bak bestemmelsen, at arbeidstakere ikke skal bli stengt ute fra arbeidslivet på grunn av «religiøse» eller «kulturelle» forhold, begrunner forskjellen.

Fra forbudet om å kunne stille visse spørsmål knyttet til «religiøse eller kulturelle» forhold, har arbeidsmiljøloven § 55 A første ledd en unntaksbestemmelse. I unntaksbestemmelsen heter det:

«Disse bestemmelser gjelder ikke dersom slike opplysninger er begrunnet i stillingens karakter eller dersom det inngår i formålet for vedkommende arbeidsgivers virksomhet å fremme bestemte politiske, religiøse eller kulturelle syn og stillingen er av betydning for gjennomføringen av formålet.»

Unntaket kan ikke forstås slik at samtlige stillinger i livssynsorganisasjoner o.l. faller inn under unntaket. I kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg, jf. Rt. 1980 side 498, ble det uttalt at stillingens karakter først og fremst henspeiler på det faglige arbeid som arbeidstakeren utfører. Når det spesielt gjelder forholdet til ansettelser, vises til Borgarting lagmannsretts avgjørelse inntatt i Rettens Gang 1998 side 86 flg., saken mellom Kristelig Gymnasium og en adjunkt ved skolen. Saken ble nektet innbrakt for Høyesterett, jf. Rt. 1997 side 1983 flg. I lagmannsrettens dom uttales det:

«Arbeidsmiljøloven § 55 A gir KG en vid adgang til i forbindelse med ansettelser å stille spørsmål til søkerne om deres religiøse og moralske oppfatninger og formulere krav i den forbindelse. Dette innebærer imidlertid ikke at skolen selv kan definere det saklighetsbegrep som arbeidsmiljøloven opererer med som vilkår for oppsigelse, selv om skolens særpreg selvsagt vil inngå i vurderingen.»

Dommen gjaldt direkte arbeidsmiljøloven § 60 og spørsmål om det forelå en saklig oppsigelse. Den er imidlertid også av interesse i forhold til arbeidsmiljøloven § 55 A da lagmannsretten uttalte at Kristelig Gymnasium i forbindelse med ansettelser hadde en vid adgang til å stille spørsmål til søkere om religiøse og moralske oppfatninger. Dette under forutsetning av at stillingens karakter kan begrunne at spørsmålet blir stilt, eller dersom det vil være av betydning for å få fremmet formålet for arbeidsgivers virksomhet.

Endelig vises til Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt. 1986 side 1250 flg. Temaet var i hvilken grad Diakonhjemmets Sosialhøgskole kunne spørre søkerne til visse stillinger om deres kristne tro. Høyesterett kom enstemmig frem til at dette kunne skolen under henvisning til unntaksbestemmelsen i § 55 A.

1.14.4.2 Kan en søker forskjellsbehandles fordi vedkommende er samboer?

Kan en arbeidsgiver i utvelgelsesprosessen legge negativ vekt på at en arbeidssøker er samboer?

Ved en lovendring av 30. april 1998 fikk arbeidsmiljøloven § 55 A et nytt andre og tredje ledd:

«Arbeidsgiveren må ikke ved ansettelse forskjellsbehandle søkere på grunn av rase, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, homofil legning eller homofil samlivsform. Med forskjellsbehandling menes enhver handling som uten saklig grunn direkte eller indirekte stiller personer ulikt på grunn av rase, hudfarge eller etnisk eller nasjonal opprinnelse, homofil legning eller homofil samlivsform.

Unntatt fra forbudet i andre ledd om diskriminering på grunn av homofil samlivsform skal være stillinger knyttet til religiøse trossamfunn der det i utlysning av stillinger er stilt særlige krav ut fra stillingens karakter eller formålet for vedkommende arbeidsgivers virksomhet.»

Arbeidsmiljøloven § 55 A, andre og tredje ledd omhandler ikke spørsmålet om forskjellsbehandling på grunn av at arbeidssøkeren er samboer. Lovens ordlyd inneholder ikke forbud mot at en arbeidsgiver legger avgjørende vekt på dette i negativ retning. Innen arbeidsretten er det antatt at det gjelder et saklighetsprinsipp ved ansettelser rent generelt, dog i en mer avdempet form enn det vi finner innenfor forvaltningsrettens område. Jakhelln, 1995, side 145, legger til grunn som selvsagt at en arbeidsgiver ikke kan tillegge forhold vekt som det ikke er anledning til å stille spørsmål om i forbindelse med en mulig ansettelse. Selv om loven ikke oppstiller skranker med hensyn til hva det er anledning til å stille spørsmål om, vil det generelle avdempede saklighetsprinsipp kunne føre til at det ikke er tillatt å vektlegge det forhold at den arbeidssøkende er samboer.

For stilling innenfor offentlig forvaltning generelt må vurdering av ulike søkere skje ut fra det generelle saklighetskrav som gjelder for forvaltningsvedtak. I ansettelsessaker skal det tas sikte på å finne frem til den søker som synes å være best egnet for stillingen. Vektlegging av hensyn som antas å være utenforliggende eller usaklige, fører til at ansettelsesvedtaket blir ugyldig. Personer som velger å leve som samboende, overtrer ingen rettslige normer. I 1996 var det anslagsvis 225 000 samboerpar i Norge, mens det var 85 000 ektepar. En ikke liten andel av den voksne befolkning har valgt samboerskap for en kortere eller lengre periode. Samlivsformen må anses som anerkjent. Enkelte rettsforhold rundt samboere er positivt lovregulert, jf. blant annet husstandsfellesskapsloven. Disse omstendigheter tilsier at det som hovedregel vil være usaklig innenfor offentlig sektor å forskjellsbehandle en søker på grunn av at vedkommende lever som samboende. Jakhelln, 1990, side 364, uttaler:

«Etter dagens rettsoppfatning vil en lærer som lever sammen med en person uten å være gift («avtalt samliv»), ikke kunne sies å gjøre seg skyldig i et utilbørlig forhold(...) Generelt må det være riktig å legge til grunn en relativt liberal holdning når det gjelder samlivsforhold, slik den sparsomme rettspraksis gir uttrykk for.»

Hvis det ikke dreier seg om en stilling innen offentlig forvaltning, vil den omstendighet at virksomheten i større eller mindre grad drives for statlige, fylkeskommunale eller kommunale midler kunne begrunne krav til saklighet.

Endelig, der loven tillater at det blir stilt spørsmål knyttet til «religiøse og kulturelle» forhold, jf. foran, vil det som utgangspunkt også være anledning til å tillegge det negativ vekt at søkeren er samboer.

1.14.4.3 Oppsigelse

Arbeidsmiljøloven § 60 har regler om vern mot usaklig oppsigelse. En arbeidstaker kan ikke sies opp uten at det er saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgiverens eller arbeidstakerens forhold. Det er presisert i lovteksten at ved avgjørelsen av om en oppsigelse er saklig begrunnet i driftsinnskrenkninger eller rasjonaliseringstiltak, skal det foretas en avveining mellom virksomhetens behov og de ulemper oppsigelsen påfører den enkelte arbeidstaker. I rettspraksis er det godtatt at en bedrift la vekt på at arbeidstakeren hadde ektefelle i lønnet arbeid, når det skulle foretas et valg mellom hvilke arbeidstakere som skulle sies opp. I Rt. 1934 side 1109 godtok Høyesterett at skolestyret hadde lagt vekt på at «lærerinder paa opsigelse som er gifte og har forsørger i stilling, bør opsiges før ugifte lærerinder som ingen forsørger har». Det samme ble resultatet i en Høyesterettsdom inntatt i Rt. 1967 side 91 flg. Her ble en 66 år gammel arbeidstaker sagt opp etter 41 års tjeneste som ledd i en kontinuerlig rasjonalisering ved bedriften. Ved utvelgelsen hadde bedriften lagt vekt på at arbeidstakeren ikke hadde «forsørgelsesbyrde idet hans hustru er ansatt i en relativt godt lønnet kommunal stilling.»

I nyere teori er det gitt uttrykk for skepsis i forhold til å vektlegge at arbeidstakeren har ektefelle i lønnet arbeid. Skepsisen er begrunnet med at slike hensyn ofte kan virke til skade for kvinnelige arbeidstakere og harmonerer dårlig med likestillingsidealer, se Fanebust, 1995, side 187 og Evju, 1991, side 252. Det finnes ikke trykt rettspraksis hvor det er lagt vekt på at en arbeidstaker er samboer med en person i lønnet arbeid. Mellom samboere er det ingen gjensidig underholdsplikt, slik det er mellom ektefeller. Det er likevel vanskelig å tenke seg at den manglende gjensidige underholdsplikten skal tillegges vekt i en oppsigelsessak, hvis den eneste forskjellen mellom to personer er at den ene nyter godt av ektefellens lovbestemte underholdsplikt. Reelle hensyn tilsier at faktisk underhold likestilles med ektefellers lovbestemte underholdsplikt i relasjon til oppsigelsessaker.

I ILO-rekommendasjon nr. 119 var nevnt forhold som ikke blir akseptert som grunnlag for oppsigelse, hvorav «ekteskapelig stilling» var ett av dem. Rekommendasjonen fikk sin tilslutning av Norge ved St meld nr 60 (1963–64). I 1982 ble teksten inntatt i konvensjons form, jf. ILO-konvensjon nr. 158. Norge har ikke tiltrådt konvensjonen.

Utvalget er ikke kjent med ILO-praksis som spesifikt omhandler diskriminering av samboere i ansettelsesforhold. For øvrig synes norsk lov og rettspraksis å være i overensstemmelse med ILO’s konvensjoner og praksis knyttet til ansettelse og oppsigelse.

Hvis en oppsigelse alene er begrunnet ut fra arbeidstakerens forhold, vil spørsmålet være om det kan tillegges vekt ved saklighetsvurderingen at arbeidstakeren har etablert et samboerforhold. Den klare hovedregel må være at det ikke er anledning til verken i offentlig forvaltning eller i private arbeidsforhold å benytte som en saklig oppsigelsesgrunn at en person har etablert seg som samboer. Uten unntak kan det ikke antas at denne hovedregel er, idet stillingens karakter kan tilsi at en oppsigelse er saklig der begrunnelsen er at arbeidstakeren har etablert et samboerforhold. «KG-dommen» (RG 1998 side 86 flg.) er igjen av interesse. Adjunkten hadde vært ansatt ved skolen siden 1970. I 1994 tok han opp med skolens ledelse at han hadde store problemer i ekteskapet, og at han hadde innledet et forhold til en annen kvinne. Skolen la til grunn et standpunkt som innebar en klar avvisning av samboerforholdet. Byretten la til grunn at oppsigelsen var saklig, og viste til skolens behov for å ta vare på sitt særpreg for å virkeliggjøre skolens formål. Flertallet viste også til arbeidsmiljøloven § 55 A som støtte for at skolen måtte ha adgang til å virke etter sitt formål også i personalpolitikken. Lagmannsretten kom til motsatt resultat av byretten og fant at oppsigelsen var usaklig. (Dommen ble nektet innbrakt for Høyesterett.) I lagmannsrettens begrunnelse heter det:

«Når det gjelder den svikt som Løken selv har erkjent i relasjon til skolens grunnregler og i sammenheng med lærernes forbildefunksjon, har lagmannsretten etter en samlet vurdering kommet til at den ikke gir saklig grunnlag for oppsigelse. Uavhengig av spørsmålet om KG var berettiget til å gi Løken advarsel eller irettesettelse, fremstår en oppsigelse som en altfor streng reaksjon.»

Dommen må tillegges betydning ved spørsmålet om i hvilken grad etablering av samboerforhold, et forhold som ligger utenfor selve arbeidsforholdet, kan benyttes som begrunnelse helt eller delvis for å si opp en arbeidstaker. I rene tekniske stillinger må den klare hovedregel være at det ikke kan tillegges vekt at arbeidstakeren etablerer et samboerforhold. Annerledes kan det stille seg i rene lærerstillinger, men også her må det ufravikelige rettsvern en arbeidstaker har mot usaklige oppsigelser, tillegges vekt. Både lagmannsretten og Høyesterett la i «KG-dommen» for øvrig til grunn at «skolens særpreg selvsagt» inngikk i vurderingstemaet med hensyn til om oppsigelsen kunne anses som saklig.

1.14.5 Aktuelle bestemmelser i regulativ for offentlige tjenestemenn og regulativ for vernepliktige

1.14.5.1 Definisjon av forsørger i regulativ om økonomiske vilkår ved endret tjenestested

Regulativ om økonomiske vilkår ved endret tjenestested m v er fastsatt ved avtale inngått mellom Arbeids- og administrasjonsdepartementet og tjenestemennenes hovedsammenslutninger/Norsk Lærerlag. Avtalen er gjort gjeldende fra 1. februar 1995 til 1. mai 1999 og inneholder bestemmelser om beordringsgodtgjørelse og andre økonomiske vilkår ved endring av tjenestested (refusjon av merutgifter til reise, husleie og kosthold m m). For noen av disse godtgjørelsene har det betydning om tjenestemannen er forsørger. Det er bestemt i regulativet at med forsørger menes en person som i overveiende grad forsørger en annen person. I kommentarene til denne bestemmelsen i Statens personalhåndbok (1998) er det anført at foruten personer som forsørger barn, menes person med ansvar for ektefelle/samboer som har en årlig arbeidsinntekt som maksimalt beløper seg til lønnstrinn 4 eller tilsvarende (kr 153 500). Videre er det uttalt følgende:

«For at samboerskap skal kunne godtas som fast og varig og derigjennom falle inn under bestemmelsene i dette regulativ, kreves det at det har vært registrert felles bopel i minst 9 måneder eller at det er felles barn. Felles barn er enten egne biologiske barn eller fosterbarn som begge har ansvaret for.»

1.14.5.2 Definisjon av husstandsmedlem i regulativ for offentlige tjenestemenns flyttegodtgjørelse

Regulativ for offentlige tjenestemenns flyttegodtgjørelse er fastsatt etter forhandlinger mellom daværende Planleggings- og samordningsdepartementet og tjenestemennenes hovedsammenslutninger /Norsk Lærerlag. Avtalen er gjort gjeldende fra 1. april 1997 til og med 31. oktober 1998. Etter dette regulativet får tjenestemannen dekket rimelige utgifter til flytting etter nærmere fastsatte satser. Det har betydning for beregningen av godtgjørelsen om tjenestemannen har husstand som forsørges av ham. I kommentarene er det påpekt at ektefelle/samboer regnes som husstandsmedlem. Det er stilt samme krav som nevnt i pkt 14.5.1 for at et samboerskap skal kunne godtas som fast og varig og falle inn under dette regulativet.

1.14.5.3 Bestemmelser om forsørgertillegg og botillegg i regulativ for vernepliktige

Fredsregulativet del I gjelder for vernepliktige. Dette regulativet har bestemmelser om forsørgertillegg der samboere med felles barn er likestilt med ektefeller. Forsørgertillegg utbetales både som ektefelletillegg og barnetillegg. Det er presisert at ektefelletillegg også utbetales til samboer når paret har felles barn, og at slikt tillegg utbetales uten behovsprøving. Som dokumentasjon for forsørgerbyrden kreves vigselsattest, «eventuelt innhentes attestasjon fra folkeregister, ligningskontor, bidragsfogd». Fredsregulativet for vernepliktige har også regler om behovsprøvd botillegg, hvor samboere med felles barn er likestilt med ektefeller. Når det gjelder samboere uten felles barn, er det presisert at mannskapets andel av fellesutgiftene settes til 50 %.

Litteratur

Bjerke, H.K. og Keiserud, E. (1996): Straffeprosessloven , Bind II

Bull, K.S. (1985): «Vederlagskrav overfor ektefelle eller samboer», Tidsskrift for rettsvitenskap

Bull, K.S. (1992): Ugift samliv

Evju, S. (1991): Om kontraktsvern, arbeidstilsyn og straff, arbeidsrettslige emner

Falkanger, T. (1993): Tingsrett

Falkanger, T., Flock, H. og Waaler, T. (1995): Tvangsfullbyrdelsesloven , Bind I

Fanebust, A. (1995): Oppsigelse i arbeidsforhold

Friberg, O. (1995): Arbeidsmiljøloven

Holmøy, V. og Lødrup, P (1994): Ekteskapsloven

Jakhelln, H. (1990): Artikkel i Festskrift til Anders Bratholm

Jakhelln, H. (1995): Oversikt over arbeidsretten

Karnov (1997): Kommenterte lover – Folketrygdloven (Hovedredaktører: Lødrup, Kaasen og Tjomsland)

Karnov (1996): Norsk kommentert lovsamling , Bind III (Hovedredaktører: Lødrup, Kaasen og Tjomsland)

Lødrup, P. (1995): Arverett

Lødrup, P. (1997): «Ekteskap, gjeldsansvar og tvangsfullbyrdelse», Lov og rett , 1

Schei, T. (1990): Tvistemålsloven , Bind II

Skattebetalerforeningen (1993): Gevinstbeskatning ved realisasjon av fast eiendom

Skattedirektoratet (1997): Lignings-ABC

Sverdrup, T. (1997): Stiftelse av sameie i ekteskap og ugift samliv

Thue, H.J. (1983): Samliv og sameie

Zimmer, F. (1997): Lærebok i skatterett