3 Samliv i Norge mot slutten av 1900-tallet. En beskrivelse av endringer og mangfold

Inger Texmon

3.1 Innledning

3.1.1 Bakgrunn

Gjennom de siste par tiårene har det skjedd svært raske endringer i samlivs- og familieformer i den norske befolkningen, som i andre vestlige land. Det har vært velkjent gjennom lang tid at ekteskapet har fått en svekket posisjon, mens ugift samliv langt på vei har kompensert for dette. Samtidig har en stadig økende andel gifte opplevd at ekteskapet har gått i oppløsning, noe som har gitt økt innslag i befolkningen av enslige med og uten barn og økt variasjon i samlivsmønstre blant middelaldrende (Noack 1996). Noen av disse utviklingstrekkene har kommet til syne i offentlig statistikk, blant annet den sterke økningen i antall skilsmisser og nedgangen i antall giftermål blant de yngste. En dramatisk økning i andel utenomekteskaplige fødsler er også registrert, ettersom så mange nybakte foreldre er samboere. Tallfestingen av samboerskap er imidlertid langt fra så presis som for ekteskap, og informasjonen om når i livet samboerforholdene er startet opp og eventuelt oppløst, er svært sparsom. Noen offentlig registrering av at personer av motsatt kjønn flytter sammen og lever i et ekteskapsliknende kjærlighetsforhold, skjer ikke om de ikke har felles barn.

Anslag for utbredelsen av samboerskap har imidlertid kommet fram gjennom flere landsrepresentative intervjuundersøkelser, og etter 1992 er reell samlivsstatus ved intervjutidspunktet innhentet regelmessig i Statistisk sentralbyrås kvartalsvise omnibusundersøkelser. Inntil nylig var det imidlertid bare de to store fruktbarhets- og familieundersøkelsene fra 1977 og 1988 (Statistisk sentralbyrå 1981, 1991), som inneholdt fullstendige samlivshistorier med kartlegging av både uformelle samliv og ekteskap. Dette vedlegget inneholder en beskrivende analyse av et ferskere sett av slike samlivshistorier, innhentet gjennom tre av SSBs omnibusundersøkelser i 1997 (Teigum 1998). Denne kartleggingen er ikke en del av disse undersøkelsenes standardrepertoir, men ble laget på oppdrag fra Samboerutvalget i likhet med analysen av materialet. Ved hjelp av dette materialet har den tidligere kunnskap når det gjelder framveksten av samboerskap i det norske samfunnet dels blitt bekreftet og dels er den supplert ved at vi har kunnet se hvordan det var gått med de mange samboerskap som ble etablert på 1980- og 90-tallet.

3.1.2 Problemstillinger

Under overskriften samlivshistorienes mangfold har vi blant annet sett på hvor hyppig samlivshistorier med flere påfølgende samliv har forekommet i ulike generasjoner. Noen hovedmønstre for samlivserfaringer i hver enkelt generasjon beskrives også.

Den innledende fasen av familiedanningen, det vil si start av det første samlivet, har tidligere vært gjenstand for nokså omfattende analyser med utgangspunkt i intervjuundersøkelsen Familie og yrke 1988 (Blom 1994a, 1994b, Blom, Noack og Østby 1993). Analysene viste både en stor økning i valget av samboerskap som første samlivsform utover 1970- og 1980-tallet, og hvilke grupper som hadde vært mest tilbøyelige til å velge samboerskapet. Det viktigste supplementet fra det ferske Omnibus-materialet, har vært å se etter eventuelle endringstendenser i samlivsinngåelse blant dem som er født i perioden 1965–1975.

I tilknytning til samboeres giftermålstilbøyelighet er ett spørsmål særlig sentralt. Det gjelder i hvilken grad samboerskapet representerer et alternativ for personer som avviser ekteskapet som institusjon og i hvilken grad det er en innledningsfase til ekteskapet. Vi har derfor sett på både hyppighet og tempo i eventuell overgang til ekteskapet blant samboere fra de ulike generasjonene. I tillegg beskrives hvilke forskjeller det er blant ulike grupper av samboere i tilbøyeligheten til å gå over til ekteskapet.

En forståelse av samboerskapenes stabilitet er sentralt når familiepolitikk overfor ulike familietyper utformes, og dette aspektet er derfor viet stor oppmerksomhet under denne analysen. Det er kjent fra før at samboerskap oppløses langt hyppigere enn ekteskap, og blant annet diskuteres hvordan denne overhyppigheten varierer når det samtidig tas hensyn til at gruppen som velger samboerskapet har en annen sammensetning enn gruppen som velger ekteskapet. Et annet spørsmål som diskuteres, er hvorvidt nivået for oppløsning av samboerskap endres over tid ettersom samboerne kommer fra nye generasjoner. Betydningen av barn, varighetsmønstre for samlivsbrudd og virkningen for samlivsbrudd av en rekke personkjennetegn studeres også.

3.2 Data og metoder

3.2.1 Innsamling og anvendelse av data

Intervjuer fra tre av fire omnibusundersøkelser fra Statistisk sentralbyrå i 1997 er slått sammen til ett datasett, som utgjør hovedkilden for analysen. Til dette materialet er det utført en tilkobling av fødselshistorier fra Det sentrale folkeregisteret, det vil si at vi for både mennene og kvinnene i materialet har koblet til opplysninger om tidspunktene (måned, år) de eventuelt har blitt mødre eller fedre. I tillegg er det vist en del beregningsresultater fra analyser av intervjuundersøkelsen Familie og yrke 1988, som er utført slik at det har gitt størst mulig sammenliknbarhet med resultatene fra Omnibusmaterialet. Opplysninger om begge datasettene er gitt i tabellene 3.1 og 3.2. Alt i alt er de to settene av data om lag jevnstore. I Familie og yrke er imidlertid alle respondentene født mellom 1945 og 1968, og representasjonen av kvinner født i denne perioden er om lag dobbelt så høy som i Omnibus 1997.

I forløpsanalyser av den type vi har utført (se under), grupperes individene ofte etter fødselsår. Når hele materialet har vært med (som i tabell 3.4 lenger fram), er det til dels gruppert i fødselskull fra de seks tiårene som starter med 1920-årene (medregnet respondenter født før 1920) og ender med 1970-årene (medregnet kull fra 1980 og 1981). Andre inndelinger er brukt vel så mye, f.eks. er alle eller deler av 5-årsgruppene vist i tabell 3.2 brukt når det har vært mest aktuelt å sammenlikne med tilsvarende resultater fra Familie og yrke (blant annet i tabell 3.5, figur 3.5 og i samtlige beregninger med hasardratemodeller). I andre situasjoner (figur 3.1 – 3.4) har det vært unødvendig å ha med de yngste respondentene fordi de ikke kan ha hatt tilstrekkelig samlivserfaring. Dessuten er det i noen tilfeller valgt å bare ta med data om kvinner (figur 3.2 – 3.4, tabell 3.5).

3.2.2 Metoder

En god del av det presenterte stoffet er i form av tabeller og figurer som bygger på enkle uttak av frekvenstabeller. I tillegg er størrelsen medianalder (kvartilalder) brukt, som er den alder da første halvpart (firedel) av et fødselskull har gjennomført den studerte begivenheten. Både i disse enklere uttakene og i regresjonsanalysene som omtales under, er respondentene gruppert etter hvilket fødselskull (eller fødselskohort) de tilhører. Med et slikt perspektiv kan analysen betegnes som kohortanalyse, men den også kan betegnes som forløpsanalyse, da det er sekvenser av begivenheter som studeres og ikke status ved noe bestemt tidspunkt.

Ulike varianter av regresjonsmodeller er også trukket inn i den grad vi har ønsket å vise betydningen for atferden av de enkelte personkjennetegn. Fordi vi ikke bare er ute etter å måle i hvilket omfang en gruppe for eksempel startet et samboerskap, men også hvor tidlig det skjedde, er også intensitetsregresjon (også kalt hasardratemodeller) valgt som estimeringsmetode, og programpakken LOGLIN (versjon 2.3, Olivier og Neff 1976) er brukt når ikke annet angitt. Dette verktøyet har som fordel at beregningen både gir en basisintensitet for en valgt referansegruppe og de relative verdiene for de øvrige definerte gruppene. Hovedulempen er at verdiene for alle variable, så vel som tidsaksen, må defineres som diskrete, med andre ord at kontinuerlige variable må deles inn i et avgrenset antall intervaller. I ett tilfelle er et alternativt analyseverktøy brukt for samme type estimering, prosedyren PROC PHREG i programpakken SAS, fordi en her kan spesifisere flere statistiske mål. Ulempen ved denne er at basisintensiteten ikke beregnes, bare relative verdier for de ulike gruppene.

Intensiteten eller hasardraten for en gitt gruppe er definert ved:

der C er et konstantledd, og

er estimert parameterverdi for verdien k av variabelen K,

er estimert parameterverdi for verdien l av variabel L osv. og

Forholdet mellom intensitetene for verdien k og en definert referanseverdi k₀ av den samme variabelen (om verdien av de øvrige variablene er forutsatt like), kalles relativ risiko, og ved forkorting blir dette forholdet:

.

I ett tilfelle er det dessuten gjort noen supplerende beregninger med logistisk regresjon, nærmere bestemt ved hjelp av en prosedyre (PROC LOGIST) i programpakken SAS.

3.3 Datasettenes variabler

3.3.1 Definisjon av samboerskap

I Omnibusundersøkelsens sekvens av spørsmål som ledet fram til samlivshistoriene, ble det presisert at både ekteskap og samboerforhold skulle registreres. Videre ble det formulert at det med et samboerforhold menes å leve fast sammen med en person uten å være formelt gift. Betegnelsen «fast» ble imidlertid brukt uten at det ble angitt noe nærmere kriterium for hvor lenge et samboerforhold skulle ha vart for at denne betegnelsen skulle være dekkende. Senere i resultatomtalen kommer det imidlertid fram at det bare er registrert et ytterst lite antall samliv som varte mindre enn et halvt år (avsnitt 6.3).

Det er heller ikke gitt noen presisering av hva som menes med «å leve sammen». Det kan derfor tenkes at enkelte respondenter har hatt vanskelig for å definere sin samlivsstatus om de har hatt et kjærlighetsforhold der partene har disponert hver sin bolig, men i praksis har tilbrakt mye av tiden sammen som et etablert par. Tilsvarende kan det tenkes at en del unge med fast kjæreste har vekslet mellom å bo i foreldrehjemmet og sammen med kjæresten. Tvil om hva som skulle regnes som et samboerforhold kan tenkes å ha oppstått oftere for de aller yngste og for de eldste som deltok i undersøkelsen enn for unge voksne par med barn.

At det med samboer skal forstås en person av motsatt kjønn, er heller ikke helt selvfølgelig, da dette ikke er presisert entydig i spørsmålene. Både personer som har levd i partnerskap med en person av samme kjønn (og som mer er å sammenlikne med gifte) og personer som har levd i et samboerforhold med en av samme kjønn, kan ha definert sitt forhold som samboerskap i intervjuet. I den påfølgende omtalen av analysen omhandles likevel samboerne som om det utelukkende dreier seg om heterofile parforhold, da disse uansett utgjør et dominerende flertall av de rapporterte samlivene.

3.3.2 Avhengige variabler i regresjonsmodellene

Analysen omfatter studier av flere livsløpsbegivenheter, blant annet start eller oppløsning av første samliv (alle samliv, bare ekteskap eller bare samboerskap), samt giftermål blant samboere. I regresjonsmodellene er tidspunktet for begivenheten i forhold til en nærmere definert tidsakse (tabell 3.3) definert som avhengig variabel, angitt ved måned og år. Ved avslutning av samlivet er det skilt mellom partners død og oppløsning som skyldes at partene gikk fra hverandre. Også for ekteskapene er det reelle oppbruddet tidfestet. At dette ofte falt sammen med separasjonstidspunktet, kom fram da opplysninger fra dem som var separert ved intervjuet ble sammenliknet med Det sentrale folkeregisterets registreringsdato. En tilsvarende sammenlikning blant de skilte har fått fram at bruddtidspunktet ofte var flere år før det registrerte skilsmissetidspunktet (disse kontrollene er ikke vist i vedlegget).

3.3.3 Uavhengige variabler

Kjennetegn som kunne tenkes å ha virkning på de aktuelle livsløpsbegivenhetene, ble innført som uavhengige variabler i regresjonsmodellene. Betegnelser som forklaringsvariabler, kontrollvariabler, kovariater eller bakgrunnsvariabler brukes også på disse, og de velges ofte ut fra erfaring eller teoretiske overveielser. Her har standardvariablene i omnibusundersøkelsene 1 , samt informasjon fra samlivshistoriene og fødselshistoriene begrenset utvalget (se tabell 3.3). I hasardratemodeller kan de uavhengige variablene være enten faste eller tidsvarierende. De faste har bare en verdi for hver person, og er enten uforanderlige størrelser som kjønn og fødselsår, eller størrelser som egentlig har gyldighet for bare ett tidspunkt (gjerne intervjutidspunktet). Tidsvarierende variabler kan skifte verdi i hele det tidsintervallet en person er under observasjon (se under). Det er verdt å merke seg at samlivstype fungerer som tidsvarierende, uavhengig variabel i studiet av samlivsoppløsning, og at denne bare kan ha to verdier (samboerskap og ekteskap) fordi den skifter verdi over tid. (I de tilfellene hvert samliv bare kan gis en betegnelse, blir det derimot tre mulige kategorier: samboerskap, ekteskap og «sambogifte».) Når vi analyserer ekteskapsoppløsning separat, er samlivsstatus ved giftermålet (enslig eller samboende) en fast uavhengig variabel.

I modellene defineres en tidsakse som løper fra en spesifisert startalder (som ved samlivsinngåelse) eller start av samlivet (som ved samlivsoppløsning), og inntil ett av følgende fire kriterier er oppfylt: den aktuelle hendelsen inntreffer, en konkurrerende hendelse inntreffer (f. eks. ektefelles død i modellering av samlivsoppløsning), intervjuet finner sted – eller det som er definert som maksimal observasjonstid, er nådd.

I analysen av Omnibus 1997 har antall egnede kovariater vært mer begrenset enn i tilsvarende analyse av Familie og yrke 1988, hvor det i tillegg til samlivshistoriene også var utdannings-, yrkes- og inntektshistorier slik at respondentene var karakterisert ved langt flere kjennetegn mens de var under risiko for de analyserte livsløpsbegivenhetene. I Omnibus 1997 er det nesten bare respondentenes kjennetegn ved intervjutidspunktet som er registrert, bortsett fra samlivshistoriene og de registerbaserte fødselsopplysningene. For eksempel har vi måttet se helt bort fra undersøkelsens inntektsvariabler av denne grunn, da dagens inntekt ikke kan forklare tidligere atferd. Utdanningsnivå og sosial status ved intervjutidspunktet er imidlertid brukt, da det antas at de ikke rammes av denne innvendingen i like stor grad.

3.4 Mangfoldet i samlivshistoriene

3.4.1 Samlivsstatus ved intervjuet

Selv om status ved intervjutidspunktet er lite sentralt i denne analysen, starter vi med å se hvordan Omnibusundersøkelsens respondener var fordelt med hensyn til samlivsstatus 2 da de ble intervjuet i 1997. Når hele datamaterialet betraktes samlet, utgjorde individene som levde i et ekteskap et knapt flertall (52 prosent), og de var nesten fire ganger så mange som antallet samboere, som samlet sett utgjorde 14 prosent (tabell 3.4). Nokså nøyaktig en av tre levde ikke i noe samliv, og disse finner vi først og fremst blant de yngste, men også blant de eldste respondentene.

Det var svært få samboere blant dem som var født før 1940, men også ganske små andeler (hhv. 6 og 13 prosent) i 1940- og 50-tallskullene. Felles for disse kullene, som på intervjutidspunktet var i alderen fra oppunder 40 år til oppunder 60 år, var at et klart flertall av samboerne ikke levde i sitt første samliv. Når kullene født så sent som på 1950-tallet betraktes for seg, var bare 5 prosent samboere som fremdeles levde i sitt første samliv da de ble intervjuet, mens 8 prosent var samboere som hadde ett eller flere tidligere samliv bak seg. Alt i alt var det mellom fem og seks ganger så mange gifte som samboere i denne generasjonen.

Blant respondentene født i tiåret etter var andel samboere betraktelig høyere, og utgjorde en av fire, mens de gifte utgjorde om lag halvparten. Men det er først i den yngste gruppen at samboere utgjorde et flertall av gruppen som levde i et fast parforhold, og var så mye som nesten tre ganger så mange som de gifte. Men fordi vi i denne gruppen hadde samlet hele aldersgruppen 16–27 år, utgjorde de som ikke levde i samliv hele 7 av 10, mens snaut en av fire var samboere.

Når alle kullene betraktes samlet, ser vi at menn hadde samme fordeling etter samlivsstatus som kvinnene hadde. Derimot framtrer noen klare forskjeller mellom menn og kvinner i de enkelte generasjonene. Når vi blant de yngste mennene finner langt flere utenfor samliv, og færre av både gifte og samboende enn for samme aldersgruppe av kvinner, er dette fordi samlivsstarten har vært senere blant menn enn blant kvinner. I den eldste aldersgruppen var det på den annen side over dobbelt så stor andel av kvinnene som ikke levde i samliv som det vi fant blant menn. Det framgår av tabell 3.4 at de fleste av disse kvinnene hadde ett eller flere samliv bak seg, og som oftest var de enker. Den betydelige forskjellen i kvinners og menns levealder er årsak til dette.

3.4.2 Hvor mange har levd i flere samliv?

Hyppig skifte av samlivspartnere er et trekk ved moderne livsstil som har fått en viss utbredelse, men som langt fra er valgt av noe flertall blant den voksne befolkningen slik det av og til formidles i mediene, blant annet gjennom bruk av et begrep som «seriemonogamiet». Realiteten er at i underkant av 20 prosent av respondentene i aldersgruppen mellom 28 og 77 år, rapporterte om mer enn ett samliv da de ble intervjuet i 1997. Om lag 8,5 prosent av de intervjuede mennene og 6 prosent av kvinnene hadde ingen samlivserfaring, mens drøyt 70 prosent enten levde i sitt første samliv eller hadde ett samliv bak seg (figur 3.1). At noe færre menn enn kvinner har samlivserfaring, skyldes i første rekke at de yngste kvinnene var kommet lenger i sin familieetablering enn jevngamle menn 3 .

På den annen side er det noe flere menn enn kvinner som har opplyst at de har levd i mer enn to samliv (4 mot 3 prosent). Dette er muligens uttrykk for at menn har vært raskere til å etablere nye samliv etter samlivsbrudd. Til tross for livslengden er det blant de eldste kullene forekomsten av mer enn ett samliv har vært minst. For personer født i 1920-årene, hadde bare 5 prosent av de spurte opplyst om mer enn ett samliv. Et livsløp med flere enn to samliv forekom ikke blant representantene for denne generasjonen, hvor posisjonen til det livslange ekteskapet ikke ble nevneverdig utfordret. Blant de få som har etablert seg på nytt, utgjør tidligere enker og enkemenn en mindre andel selv om det er såpass mange som har opplevd at ektefellen har falt fra (se avsnitt 3.4). Men som vi skal se, har enkene hatt lav tilbøyelighet til å innlede nye samliv.

Kilde: Omnibusundersøkelsen 1997, Statistisk sentralbyrå

Sammenliknet med 1920-årenes kull var andelen som hadde levd i mer enn ett samliv, drøyt fordoblet blant personer født i tiåret etter, og den hadde økt til et nivå oppunder 25 prosent blant kullene født i 1950- og 60-årene. Denne økningen skyldes både at antall samboerskap hadde økt mellom disse kullene, men også at antall skilsmisser begynte å stige sterkt i 1960- og 70-årene. I generasjonen født i 1930- og 40-årene domineres andelen med mer enn ett samliv av personer som hadde startet med å gifte seg, men som senere er skilt og som så er etablert i nytt samliv. Først i 1950- og 1960-årskullene er det noe særlig innslag av samlivshistorier som har startet med et samboerskap som har gått i oppløsning uten at paret hadde vært gift.

Når bare samliv som var påbegynt før 30-årsdagen ble tatt med i en tilsvarende fordeling (nederste halvdel av figur 3.1), var andelen som hadde påbegynt annet eller senere samliv redusert til 10 prosent, som er ned mot en halvering. Blant dem som var født i 1920- og 30-årene var det nesten ingen som hadde påbegynt et samliv nummer to i så ung alder, og andelene i 1940- og 50-tallskullene som hadde vært så raskt ute med å danne nye samliv, var også nokså små (5 og 12 prosent). Derimot hadde om lag 20 prosent av dem som var født i 1960-årene startet et nytt samliv før 30-årsdagen. Som vi vil bekrefte i et senere avsnitt (3.4), er det først blant kullene født i dette tiåret det er et større innslag av samboerskap som ikke har blitt endret til ekteskap, men som derimot har blitt oppløst. Sett på bakgrunn av den raske endringen mellom 1950- og 60-kullene, er det grunn til å anta at andelen som har levd i to eller flere samliv, vil øke betraktelig i årene framover.

3.4.3 Endring i valg av første samlivsform

Hvordan valg av samlivsform ved starten av det første samlivet har endret seg over tid, illustreres i tabell 3.5. Også her er det imidlertid atferden i de ulike fødselskull som gjengis, men her er de samlet i grupper på fem og fem kvinnekull og sammenliknet med tilsvarende funn fra Familie og yrke 1988. Tallene dokumenterer hvordan samboerskapet har fått økt betydning mellom de ulike generasjonene. Andelene som startet første samliv som samboere var ubetydelig for kullene født fram til rundt 1940, der bare 10 prosent hadde prøvd denne formen for samlivsstart. I kullene født rundt avslutningen av annen verdenskrig var det stadig så mye som fire av fem som gikk direkte inn i ekteskapet, mens snaut en av fem startet opp som samboere, mens bare noen få prosent manglet samlivserfaring da de ble intervjuet. Fram til kullene født to tiår senere, det vil si rundt midten av 1960-tallet, ble fordelingen av samlivsform ved start av første samliv helt snudd om, idet 70 prosent av de sistnevnte kullene startet som samboere, 20 prosent gikk direkte inn i ekteskapet, mens 10 prosent fremdeles ikke hadde startet noe samliv da de ble intervjuet som drøyt 30 år gamle i 1997.

Omnibusundersøkelsens tall for utbredelsen av samboerskapet i de ulike fødselskullene svarer ganske godt til de tilsvarende størrelsene i Familie og yrke 1988. Siden intervjuene er gjort med nesten ti års mellomrom, er imidlertid ikke alle tallene sammenliknbare. Dette gjelder særlig for kullene født på 1960-tallet, som ikke hadde kommet like langt i etablering av samliv som da de tilsvarende kullene ble intervjuet i 1997. Eksempelvis var andelen uten samlivserfaring så stor som 30 prosent for 1965-kullet i Familie og yrke 1988, mens tilsvarende andel var sunket til 10 prosent da de tilsvarende kullene ble intervjuet i 1997.

I tabellen vises ikke hvordan det gikk med det første samlivet, men som kontrast til fordelingen av samlivsform ved innledningen av det første samlivet, er de samme kullene fra Omnibus 1997 fordelt etter om de på noe tidspunkt i livsløpet hadde vært innom ekteskapet eller om de utelukkende hadde sin samlivserfaring fra ett eller flere samboerskap. Også her utgjør gruppen uten samlivserfaring en restguppe fordi hele kullet er tatt med i inndelingen. I alle kullene født fram til starten av 1950-tallet hadde mer enn 90 prosent giftet seg på ett eller annet tidspunkt før intervjuet. Dette kan ha vært direkte eller etter en samboerperiode, og det kan ha vært i første eller i et senere samliv. Felles for disse kullene var at det også ved starten av det første samlivet hadde vært et klart mindretall som valgte samboerskapet. Blant kullene født midt på 1950-tallet var fordelingen av samlivsform ved innledningen av første samliv endret mye sammenliknet med kullene født 5 år før, slik at samboerskap ble valgt av et flertall. For dem født rundt 1955, 1960 og 1965 var andelene med ekteskapserfaring i 1997 likevel så store som 84, 74 og 60 prosent. Med andre ord har er et klart flertall valgt ekteskapet etter en kortere eller lengre periode som samboere.

Andelen med samlivsstart som samboere fortsatte å øke fram til en andel på 73 prosent for kvinnene født i årene rundt 1970, men av disse var nær 20 prosent uten samlivserfaring da de ble intervjuet og bare 8 prosent hadde giftet seg ved samlivsstart. Selv blant disse hadde nær 30 prosent giftet seg innen de ble intervjuet i 1997.

3.4.4 Hovedmønstre i samlivshistoriene til ulike generasjoner

Mens det i de foregående avsnittene dels har vært fokusert på bestemte faser (status ved intervjuet og starten av første samliv), og dels på en oppsummering av antall samliv som Omnibusundersøkelsens respondenter har rapportert om uten at de var delt inn etter samlivsform, gir vi her en enkel oversikt over utfallet av første samliv for de ulike samlivsformene og over hvem som etablerer nye samliv. Resultatene er samlet i figurene 3.2 til 3.4. Her er det for enkelhets skyld bare kvinnene fra de samme fem tiårskullene fra figur 3.1 (født fra 1920-årene og fram til og med 1960-årene) som sammenliknes.

Kilde: Omnibusundersøkelsen 1997, Statistisk sentralbyrå

I samsvar med de tendensene som allerede ble beskrevet i forrige avsnitt (tabell 3.5) var det nesten ingen av kvinnene født før annen verdenskrig som forble samboere i sitt første samliv. Så å si alle giftet seg, når vi her har valgt å se bort fra de 4 og 6 prosent av disse kullene som ikke har levd i noe samliv. Av dem som giftet seg, var 44 prosent av 1920-kullenes kvinner og 69 prosent av 1930-kullenes kvinner fremdeles gift ved intervjuet. Blant kvinnene født på 1920-tallet var nær halvparten av de opprinnelig gifte (48 prosent) blitt enker, men denne andelen var naturlig nok lavere (16 prosent) blant kvinnene født 10 år senere. Andel skilte var derimot økt fra 8 til 15 prosent mellom disse fødselskullene (figur 3.2).

Oppunder halvparten av skilte kvinner født i 1930-årene og noe over en tredel av 1920-kullenes skilte kvinner hadde påbegynt nytt samliv, og selv om et flertall hadde endt opp som gift på nytt, var det nær halvparten av de skilte kvinnene født i 1930-årene som hadde startet sitt neste samliv som samboere (figur 3.3). Blant enkene i materialet er det derimot en svært liten andel som har gitt opplysninger om noe nytt samliv, nær 20 prosent av de yngste og bare 3 prosent av de eldste enkene. Når de først opplyser om et nytt samliv, hadde også om lag halvparten av disse startet som samboerskap. Det kan være grunn til å regne med en viss usikkerhet i rapporteringen av samboerskap blant eldre som har vært gift tidligere. Bortsett fra de definisjonsmessige grunnene (se avsnitt 2.3.1), kan det også tenkes at det blant de eldste i undersøkelsen finnes en motvilje mot å gi opplysninger om forhold av så privat karakter som et uformelt samliv. I begge disse kohortgruppene er det altså de tidligere skilte som utgjør flertallet (om lag to av tre) av dem som har dannet samliv på nytt, selv om det i utgangspunktet var langt flere enker i den eldste gruppen.

Kilde: Omnibusundersøkelsen 1997, Statistisk årbok

For kvinner født mellom 1940- og 1960-tallet har vi allerede vært inne på den økende andelen som har startet sitt første samliv som samboere, og at det selv blant kvinnene født på 1960-tallet var et flertall som hadde giftet seg med sin første samlivspartner innen intervjuet i 1997. I 1950-tallskullene hadde to av tre og i 1940-kullene tre av fire opprinnelige samboere etter hvert giftet seg med sine samboere. Også for disse kullene har vi sett på utfallet av samlivet, og her har vi bare skilt mellom samboere på den ene siden og alle som giftet seg (enten det var i starten eller i løpet av første samliv). Når det gjelder samboerne, var så mye som henholdsvis 79, 83 og 63 prosent endt med brudd blant kvinnene født i 1940-, 1950- og 1960-årene, mens de tilsvarende frekvensene for ekteskapsoppløsning var 22, 20 og 13 prosent. Bruddhyppighetene var altså drøyt fire ganger så store for samboere. Likevel var det bare blant kvinnene født på 1960-tallet de tidligere samboende utgjorde noe klart flertall av dem som hadde opplevd et samlivsbrudd.

Kilde: Omnibusundersøkelsen 1997, Statistisk årbok

Blant kvinnene født mellom 1940 og slutten av 1960-tallet var det et flertall som dannet nye samliv om de hadde et brudd bak seg (figur 3.4). Felles for dem var det også at de som hadde vært samboere i hele første samliv, hadde størst tendens til å starte et nytt parforhold (60–80 prosent), mens dette gjaldt noe mindre andeler av dem som hadde vært gift (mellom 50 og 70 prosent). Det var stort sett økende tendens til å danne nye samliv blant de yngste, og blant de yngste var det dessuten et klart flertall av samliv nummer to som var samboerskap. I kullene fra 1940-årene var andelen som giftet seg i det andre samlivet om lag en halvpart. Fordi det var relativt få som forble samboere i sitt første samliv blant dem som var født på 1940- og 50-tallet, var det først i den yngste gruppen at de tidligere samboende har vært i stort flertall (fire av fem) blant dem som innledet nytt samliv. Blant de ti år eldre kullene utgjorde de om lag en halvpart, mens det bare var en av fem av 1940-årenes fødselskull som hadde denne bakgrunnen da de innledet sitt annet samliv.

3.4.5 Fødslenes plassering i familiedanningen

Også fødslenes plassering i familiedanningsprosessen har vært gjenstand for svært raske endringer fra eldre til yngre generasjoner av kvinner. Som i forrige avsnitt er det tiårsgrupper av kvinner som er studert, men her gjelder det bare de tre gruppene født i perioden 1940–1969, og det er status ved første og annen fødsel som er studert blant kvinner som har fått minst ett eller minst to barn.

Tabell 3.6 viser at andel kvinner som fikk barn som samboere i første samliv lenge var nokså lav, særlig for annet barn, men også for første barn. Først for kvinnene født på 1960-tallet var det noe dominerende innslag av samboende mødre. Når vi trekker dem som ikke har fått sitt første eller annet barn ut fra fordelingen, blir det stående igjen at langt under halvparten av disse kullenes førstegangsfødende var gift og levde i sitt første samliv, mens godt over halvparten av disse kullenes annengangsfødende hadde denne samlivsstatus. Dette harmonerer noenlunde med at andelen utenomekteskapelige fødsler har steget til om lag halvparten av fødslene midt på 1990-tallet.

I tabell 3.6 ser vi at andelen kvinner som har fått barn uten noen gang å ha levd i noe samliv er lav i alle kvinnegenerasjonene. Derimot er det ikke helt uvesentlige andeler som har fått sitt første barn før tidspunktet de har oppgitt å ha påbegynt sitt første samliv. Bak disse anslagene, som er noe høyere enn mer offisielle anslag for helt enslige mødre, kan det både være unøyaktighet i tidfestingen av samlivet, samt noen som i realiteten har startet samlivet nokså raskt etter fødselen.

En svakhet ved fordelingen i tabell 3.6 er andelen som har fått første (eller annet) barn etter første samliv ikke er delt inn etter samlivsstatus. Disse første- og annengangsfødslene (som gjelder 3–13 prosent av kvinnekullene) har til dels inntruffet mens kvinnene har vært gift, samboere og enslige.

3.5 Start av første samliv

3.5.1 Endringer i alder ved samlivsstart

Alderen da halvparten av et fødselskull hadde påbegynt det første samlivet (medianalderen) var gått ned med flere år mellom de eldste og yngste generasjonene som ble intervjuet i Omnibusundersøkelsen 1997. Mens kvinner født mellom 1920 og 1930 ble hele 26 år før den første halvparten hadde påbegynt noe samliv, har medianalderen for samlivsstart vært 21–22 år blant kvinner født fra og med 1950 (figur 3.5). I tråd med at menn i tradisjonelt har vært et par år eldre enn sine partnere ved giftermålet, har medianalderen for menns samlivsstart sunket fra 28 år for kullene født i 1920-årene og ned mot 23 år for etterkrigskullene. Nedgangen kommer av at giftermålsalderen stadig ble lavere fram mot 1970, noe som er registrert i mange land og ofte forklart med at velstandsøkningen etter annen verdenskrig gjorde det lettere for unge mennesker å etablere familie enn det var for dem som var unge under mellomkrigstidens økonomiske depresjon.

Også alderen da første firedel (eller første kvartil) hadde innledet første samliv var gått raskt ned fra de eldre til de middelaldrende mennene i undersøkelsen, og var nokså uendret blant dem født i tiårene etter annen verdenskrig. Nedgangen i første kvartilalder var ikke like tydelig blant de eldste kvinnene. For både menn og kvinner kan det se ut til å ha vært en forbigående økning for etterkrigskohortene i alderen da tredje kvartil hadde dannet samliv, og dette kunne være tegn på en viss økning i andelen som ikke etablerte samliv, men skyldes trolig en liten økning i andel som startet sitt første samliv sent.

At gjennomsnittlig giftermålsalder har økt med flere år for kullene født etter 1950, er kjent fra befolkningsstatistikk. Den økende andel av disse kullene som velger samboerskapet, har kompensert for denne betydelige utsettelsen fordi inngåelse av samboerskap skjer noe tidligere i livet enn giftermålene blant dagens unge. Sagt med andre ord utsetter dagens unge ekteskapet i forhold til dem som var født 20–25 år tidligere, men de utsetter ikke samlivet. De velger, som vist, samboerskapet som en første fase av samlivet i stor grad.

Kilde: Omnibusundersøkelsen 1997, Statistisk sentralbyrå

Om det alt i alt har vært en tendens til å starte første samliv stadig tidligere for dem som ble født utover 1950- og 1960-tallet, slik at tilbøyeligheten til å danne samboerskap mer enn kompenserer for de utsatte ekteskapene, kommer ikke fram ved studiene av Omnibusundersøkelsen opplysninger. Dette er imidlertid ikke helt i overensstemmelse med resultatene fra analysen av Familie og yrke 1988, der det ble påvist en klart høyere tilbøyelighet til å starte samliv tidlig blant dem som tilhørte 1960-kullet sammenliknet med kullet født i 1945 (Blom 1994b). De små svingningene i første kvartilalder og medianalder for de yngste 5-årsgruppene hvor det er mulig å observere disse størrelsene, kan vi likevel ikke tolke som annet enn tilfeldige avvik fra et fra et stabilt nivå.

For å utelukke at det var noen systematisk trend i retning av framskynding eller utsettelse av samlivsstart blant de aller yngste, ble det utført beregninger med hasardratemodeller (av den typen som det er gjengitt resultater fra i tabell 3.7). Vi så da på tilbøyelighet til samlivsinngåelse, målt ved relative intensiteter for de ulike gruppene av kull født etter 1950, og testet om det var noe signifikant forskjell fra kull til kull (egentlig mellom 5-årsgrupper). Med en slik framgangsmåte var vi heller ikke begrenset av milepæler som at halvparten eller en firedel av kullene skulle ha gjennomført hendelsen. Resultatene av dette er ikke vist, først og fremst fordi det med ett eneste unntak ikke var noen tegn til signifikante forskjeller i tilbøyelighet til samlivsinngåelse mellom gruppene født etter 1950. Bare for gutter født rundt 1980 er det påvist mindre tendens til å starte samliv enn hva det var blant forgjengerne da de var på samme alder. At gutter i 16–19-årsalderen innleder faste samliv, er uansett relativt sjeldent.

3.5.2 Personkjennetegn som påvirker samlivsinngåelse

I studiet av samlivsinngåelse er det ikke bare endringene i alder ved samlivsstart og fordelingen i valg av samlivsform som er studert, men også hvilke kjennetegn ved personene som påvirker tilbøyeligheten til å gå inn i samliv. I tabell 3.7 gjengis noen estimater fra tre ulike testede modeller. I den første ser vi på all inngåelse av første samliv, mens der er ekteskapsinngåelse som er den studerte begivenhet i modell 2 og start av samboerskap som er begivenheten i modell 3. Alle tre modeller har felles sett av bakgrunnsvariabler og samme tidsakse, og det er gjort separate beregninger for menn og kvinner. For hver verdi av variablene er risikoen for å gjennomføre begivenheten (det vil si påbegynne første samliv, ekteskap eller samboerskap) angitt relativt til en referansegruppe, hvor verdien er satt lik 1. For eksempel framgår det da i tabellens første kolonne at for menn født i årene 1928–32 var tilbøyeligheten til å danne samliv i gjennomsnitt 73 prosent av tilbøyeligheten blant menn født i årene 1943–47, gitt at alder og andre egenskaper var like. Signifikansnivået 4 angis her for variabelen samlet, og uttrykker da hvorvidt det forekommer signifikante forskjell mellom noen av gruppene variabelen er inndelt i, men ikke hvilke grupper som er signifikant forskjellige når det er mer enn to verdier pr. variabel.

Når det gjelder samlivsinngåelse generelt, har vi allerede vært inne på (avsnitt 4.1) at det ikke er påvist signifikante forskjeller mellom kullene fra 1950- og 1960-tallet. Når alle femårsgruppene født rundt 1930 og senere er med, bidrar endringene mellom 1930- og 1950-tallskullene til at det er signifikante forskjeller mellom kohortene både blant kvinner og menn. Når det gjelder ekteskapsinngåelse, er den økte intensiteten fram til 1945-kohorten naturlig nok lik den som gjaldt all samlivsinngåelse (siden dette nesten utelukkende var giftermål).

Fram til kohortene født på midten av 1970-tallet sank tilbøyeligheten til å gifte seg til et nivå på om lag 10 prosent av nivået for 1945-kohorten. Tilbøyeligheten til inngåelse av samboerskap økte på sin side til 4–6 ganger så stor intensitet blant kullene født på midten av 1970-tallet sammenliknet med kullene født midt i 1940-årene. Også fra kullene født rundt 1930 til kullene født rundt 1945 er det estimert en mangedobling av risikoen for å gå inn i samboerskap. Endringene mellom fødselskullene er naturlig nok signifikante på høyt nivå, og uttrykker de samme endringene som i tidligere avsnitt ble illustrert ved store forskyvninger i den prosentvise fordeling av samlivsform ved samlivsinngåelse i de ulike generasjonene.

Tilbøyeligheten til å starte samliv og til å inngå ekteskap eller samboerskap følger til en viss grad geografiske skillelinjer. Både de som var bosatt i spredtbygde strøk og de som var bosatt i de største byer og tettsteder i landet har hatt noe lavere tilbøyelighet til start av samliv, ekteskap eller samboerskap enn dem som var bosatt i mellomstore byer og tettsteder. Effekten var noenlunde sammenfallende for de tre kategoriene, og den var sterkere for kvinner enn for menn.

Sammenhengen mellom hvilken landsdel man bodde i (ved intervjuet) og tilbøyeligheten til å starte samliv var ikke signifikant når begge typer samliv betraktes samlet, men derimot var det både for kvinner og menn en klar sammenheng mellom bostedslandsdel og valg av samlivsform. De som var bosatt i «Bibelbeltet», som med vår inndeling strekker seg fra Sørlandet til Nordvestlandet, hadde høyest tilbøyelighet til giftermål, mens samboerskapet var underrepresentert i denne regionen sammenliknet med Østlandet. Forholdet er omvendt i Trøndelag og Nord-Norge der giftermålstilbøyeligheten var klart lavere enn på Østlandet, mens den for samboerskap lå noe over nivået på Østlandet. Disse resultatene er i overensstemmelse med funn fra Familie- og yrkesundersøkelsen (Blom 1994a) og harmonerer med at tradisjonelle familieverdier dyrkes mest trofast på Sør- og Vestlandet.

Sosioøkonomisk status har hatt størst betydning for menns samlivsetablering, både for samboerskap og alt samliv under ett. Personer uten arbeidslivstilknytning (gruppen «annet», som omfatter studenter m.m.) hadde hatt signifikant lavere tilbøyelighet til å etablere samliv enn arbeidere, funksjonærer og selvstendige, som på sin side har små forskjeller seg imellom. Sosioøkonomisk status var imidlertid registrert ved intervjutidspunktet og har dermed klare svakheter som bakgrunnsvariabel for å forklare samlivsstart, som har foregått langt tilbake i tid, særlig for de eldste som ble intervjuet.

Religiøs aktivitet er også registrert på intervjutidspunktet, men anses å være et tilstrekkelig stabilt kjennetegn til å kunne «forklare» hendelser tilbake i tid. Det er klare sammenhenger mellom religiøs aktivitet og valg av samlivsform. Når start av samboerskap studeres separat, ser vi at tilbøyeligheten til å gå inn i dette var 3–4 ganger så stor blant ikke-religiøse som blant de religiøst aktive. Når det gjelder inngåelse av ekteskap, var det omvendt, idet de ikke-religiøse hadde 20–40 prosent mindre tilbøyelighet enn de religiøst aktive hadde. Når samlivsinngåelse betraktes samlet, er det derimot mindre forskjeller på de to gruppene, og særlig blant menn. Akkurat som for betydningen av bostedslandsdel ser det ut til at effekten på ekteskapsstart og start av samboerskap nøytraliserer hverandre når begge hendelser tas inn i beregningen. Det er ikke først og fremst i tilbøyelighet til pardannelse de to gruppene er forskjellige – men i valg av samlivsform. Blant ikke-religiøse kvinner er det imidlertid signifikant høyere tilbøyelighet til å starte samliv enn blant de religiøse – også når begge samlivsformer betraktes under ett.

Heller ikke utdanningsvariabelen er helt ideell som bakgrunnsvariabel i disse beregningene, da utdanningsnivået bare er registrert ved intervjuet og vi ikke kjenner utdanningsnivået ved start av samlivet. Slik det er målt her, ser kvinners samlivsstart imidlertid ut til å være noe mer påvirket av utdanningsnivå enn menns samlivsstart, og det er de lavest utdannede som i sterkest grad etablerer seg i samliv. Effektene er relativt små, unntatt for kvinners start av samboerskap.

Atskillig mer slående enn av de andre variablene som er testet her, er effekten av den dynamiske variabelen som angir status ved samlivsstart med hensyn til graviditet eller allerede å ha et barn fra før idet samlivet startet. At graviditet i særlig grad har påskyndet giftermål, er kjent fra tidligere, da en stor andel av de unge brudene på 1960- og 70-tallet var gravide (Blom, Noack og Østby 1993). Å ha barn fra før øker risiko for start av samboerskap eller ekteskap 1,5–2 ganger for alle de tre studerte begivenhetene.

Tabell 3.7 viser også hvordan tilbøyeligheten til samlivsinngåelse varierer med alder. For kvinner er det høyest intensitet i 22–23-årsalderen, mens mennene har sitt høyeste nivå først 26–27 årsalderen. Dette gjelder samlivene samlet og begge samlivsformene enkeltvis. (Her gir det ingen mening i å sammenlikne mennenes og kvinnenes verdier, da samme alder er brukt som referanse.)

I tabell 3.8 er det vist resultater fra et sett beregninger med en noe annen tilnærmingsmåte. Estimeringsmetoden er logistisk regresjon, og de relative størrelsene i tabellen uttrykker i ulike grupper sannsynlighet for å ha valgt samboerskap framfor ekteskap gitt at et samliv er påbegynt. Mens vi tidligere (tabell 3.7) så på alle giftermål i første samliv – både de direkte giftermålene og de som fulgte en samboerperiode – er det bare de førstnevnte som tas i betraktning her. Også her er det er gitt resultater for tre ulike modeller, og for hver av disse er det gjort separate beregninger for menn og kvinner. Den første modellen gjelder valg av samlivsform ved samlivets begynnelse, mens den andre gjelder samlivsform ved første barns fødsel, og av den grunn bare representerer den andelen av respondentene som har fått barn og dessuten har fått sitt første barn i det første samlivet de levde i. Den tredje modellen gjelder samlivsform ved annet barns fødsel, og omfatter bare personer som har fått et barn nummer to i første samliv.

Det harmonerer godt med resultatene fra intensitetsregresjonene (i tabell 3.7) at de ulike fødselskullene avviker svært mye fra hverandre når det gjelder preferanse for samboerskap og ekteskap og at variasjonen er noe mer moderat for enkelte av de andre variablene. Utenom fødselsår er det religiøsitet som gir stort utslag, og dette stemmer overens med at de ikke-religiøse hadde betydelig høyere risiko for start av samboerskap når denne samlivsformen ble studert separat (tabell 3.7, siste kolonne). Også bostedslandsdel og graviditet eller barn ved samlivsstart har effekter på valg av samlivsform som harmonerer med forrige tilnærming. Aldersmønsteret er imidlertid et annet når giftermålene blant samboerpar ikke regnes med. Det kan se ut til at de som ventet lenge med å gå inn i noe samliv, i stor grad har valgt samboerskapet.

Når vi betrakter valg av samboerskapet som ramme ved første og annet barns fødsel (modell 2 og 3 tabell 3.8), finner vi enda større forskjeller mellom de studerte fødselskullene enn når vi betrakter valg av samlivsform ved starten av samlivet. Dette er fordi det selv blant de eldste som er tatt med her (født rundt midten av 1940-tallet), var et ikke ubetydelig innslag av samboere ved samlivsstart (noe under 20 prosent av kvinnene). Innslaget av samboende mødre har imidlertid vært ubetydelig i denne generasjonen, mens det blant 1960-tallskullene er dominerende samlivsform blant førstegangsmødre, slik vi har sett det tidligere (tabell 3.6).

Religiøsitet betyr ikke mer for valg av samlivsform ved barnas fødsel enn for samlivsform ved starttidspunktet. Dette kan tyde på at selv om de religiøst aktive i betydelig større grad enn andre grupper er avvisende til å velge samboerskapet, har ikke religiøse samboere hatt noe klart større tendens til å gifte seg før de får barn enn det som har vært vanlig i andre grupper. Det er ellers de som er godt voksne ved starten av samlivet som i størst grad foretrekker samboerskap som ramme for barnefødsler. Dette harmonerer med at disse også utsetter giftermål lengst når de først er blitt samboere, slik vi skal se senere.

3.6 Giftermål blant samboere

3.6.1 Hvor lenge varte perioden som samboer?

I forrige avsnitt så vi hvor sterkt giftermålstilbøyeligheten avtok i form av synkende relativ risiko for giftermål blant de ulike generasjonene. Men hvor lang tid samboerperiodene har vart, er det så langt ikke gitt noe mål for. Her (tabell 3.9) ser vi hvor lenge samboerskapet varte for dem som giftet seg, for dem som oppløste parforholdet og for dem som fremdeles var samboere da de ble intervjuet.

Av de bestående samboerskapene er det naturlig nok størst innslag av langvarige samboerskap, men selv om andelene med samboerskap over 6 år er stort her (66 prosent), gjelder det få personer fordi det bare er et beskjedent mindretall (under 10 prosent for 1940- og 1950-tallskullene og noe over 20 prosent for 1960-tallskullene) som har forblitt samboere i sitt første samliv helt fram til de ble intervjuet i 1997. Blant dem som giftet seg, skjedde giftermålet på den annen side etter ett år eller mindre for 40 prosent når vi ser på 1940-tallskullene og for nesten 30 prosent i 1950-tallskullene, mens de fleste var gift etter tre år i samboerskap. Blant kullene født i 1960-årene er det derimot en tendens til å ha levd noe lenger i samboerskapet også blant dem som har giftet seg. Den synkende giftermålstilbøyeligheten kommer altså ikke bare av at færre velger giftermålet, men også at de venter noe lenger enn de ti år eldre samboerne.

Dermed kan vi ikke fastslå så sikkert hvor betydelig andelen som helt avviser ekteskapet vil bli for de unge kullene. Når det gjelder oppløste samboerforhold, har disse oftest vart 2–3 år, mens om lag ett av fire har vart i 4–6 år.

3.6.2 Hvilke grupper blant samboerne gifter seg raskt?

I tabell 3.5 (siste kolonne) er det vist i hvor stor grad fødselskullene som i første omgang har foretrukket samboerskapet, senere er registrert som gift. Andelen som har giftet seg, har imidlertid vært sterkt avtagende blant kullene født utover 1960-tallet. Også når det samtidig kontrolleres for en rekke andre variabler i en multivariat regresjonsanalyse (som vist i tabell 3.10) er det en sterk nedgang i tilbøyeligheten til at samboere gifter seg. I regresjonsmodellen er det giftermål i første samliv som er studert, mens alle eventuelle giftermål ble registrert i oversikten i tabell 3.5. Den avtagende tilbøyeligheten er signifikant for både menn og kvinner. Selv om det selvsagt er en større andel av samboerparene fra 1940-tallskullene og 1950-tallskullene som hadde giftet seg – fordi de rett og slett var eldre ved intervjuet og dermed hadde hatt lengre tid å gjøre det på – er ikke dette hele forklaringen.

Slik beregningen er foretatt, er hovedpoenget i tolkningen at 1940- og 50-tallskullene gikk raskere over fra samboerskap til ekteskap enn senere kull har gjort slik fordelingen i tabell 3.9 også viste. Fra 1945-kullet til 1960-kullet var giftermålstilbøyeligheten blant samboere sunket til mellom halvparten og to tredjedeler – og fram til 1970-kullet til en femdel.

Det er personer i spredtbygd strøk som har hatt størst giftermålstilbøyelighet, og de som bor i storbyene som har hatt den laveste. Denne effekten har vært sterkest blant kvinner. Når det gjelder samboeres giftermålstilbøyelighet, er det Nord-Norge og Trøndelag som har hatt mest avvikende verdier sammenliknet med resten av landet – i retning av lavere nivå. Betydningen av landsdel er imidlertid ikke så stor, og dette gjør seg i enda sterkere grad gjeldende for sosioøkonomis status. At de religiøst aktive samboerne har hatt noe større tendens til å gifte seg enn de ikke-religiøse, er ikke overraskende. Snarere er det uventet at denne variabelen ikke har signifikant forklaringskraft for overgangen mellom samboerskap og ekteskap.

Alder ved start av samboerskapet har derimot signifikant effekt på giftermålshyppigheten – idet det er gruppen som startet samboerskap sent som har lavest tendens til å gå videre i retning av ekteskap. Det er litt uklart hvilken virkning graviditet ved starten av samboerskapet har hatt for tilbøyeligheten til ekteskapsinngåelse. Utdanningseffektene er også litt uklare, da forskjellene i risiko ikke har vist seg å være signifikant. For menn kan det likevel se ut til å være stigende giftermålstilbøyelighet med økende utdanning. Å ha barn ved starten av samboerskapet ga høyere intensiteter for overgang til ekteskap, mens det derimot er samboerpar med mer enn ett barn som er minst tilbøyelige til å gifte seg om alle andre faktorer er like.

3.7 Oppløsning av samliv

3.7.1 Samboerskap er lite stabile

Allerede i et innledende avsnitt (3.4) så vi eksempler på hvor hyppig samboerskap var blitt oppløst sammenliknet med ekteskap (i størrelsesorden 4–5 ganger). Dette kom fram ved en foreløpig og nokså grov tilnærming der vi så bort fra samboerskap som hadde endt med giftermål, og heller ikke tok hensyn til hvor lang tid de enkelte samliv hadde vart fram til bruddet. I dette kapitlet gis en samlet oversikt over funnene som gjelder oppløsning av samboerskap og ekteskap fra sammenliknbare beregninger med hasardratemodeller på de to datasettene fra Omnibus 1997 og Familie og yrke 1988. Det er oppløsning av første samliv som er studert, og i modellene er samlivsform (samboerskap eller ekteskap) definert som tidsvarierende kovariat, som innebærer at materialet ikke er delt inn i to helt adskilte persongrupper (gifte og samboere), men at samboere som har giftet seg med partneren, bidrar til estimeringen av oppløsningsrisiko både for samboerskap og ekteskap

Størrelsen som benyttes i sammenlikningen av de to samlivsformene, er risiko for oppløsning av samboerskap relativt til risiko for oppløsning av ekteskap (som da er referansekategori med verdi lik 1). I tabell 3.11 er denne størrelsen angitt for et sett modellberegninger som inkluderer begge datasett, beregninger for hvert kjønn separat eller for begge kjønn under ett, samt beregninger for enkelte fødselskull (eller grupper av kull), for å vise eventuell endring i dette forholdstallet fra kull til kull. Senere avsnitt omhandler separate studier av par med barn (6.2), variasjon av oppløsningsrisiko med varighet av samlivet (6.3), hvordan overrisikoen for oppløsning av samboerskap avhenger av hvilke andre kjennetegn som er med i modellene (6.4) og hvordan oppløsning av samliv varierer mellom ulike persongrupper (6.5).

Alt i alt var den estimerte overrisiko for oppløsning av samboerskap relativt til ekteskap i overkant av fire (4,1). Dette resultatet kommer vi fram til når vi betrakter menn og kvinner i begge datasett under ett. Resultatene i tabell 3.11 er basert på modeller der det samtidig ble kontrollert for en rekke andre kovariater (vist i tabell 3.16 lenger bak). Vi oppnådde med dette å redusere effekten av at samboere som gruppe har en annen sammensetning enn de gifte for en rekke sentrale variabler (religiøsitet er ett eksempel). Vi kom altså noe nærmere å estimere den nettoeffekt som samlivsform har på bruddfrekvens enn om de andre variablene hadde vært utelatt fra modellene, men noen rendyrket nettoeffekt oppnås imidlertid ikke uten å ha til rådighet et variabelsett som fullstendig «fanger opp» de forskjellene det er mellom hvem som velger samboerskap og ekteskap.

Det var høyest relativ overrisiko for brudd i samboerskap blant kvinnene i Omnibusmaterialet, 4,35 mot 3,83 blant menn (alternativt estimeringsverktøy 5 ga 4,39 mot 3,90). I Familie og yrke var det derimot mannsdelen som ga høyest estimat, 4,26 mot 3,87, men dette gjaldt bare for ett av de to alternative verktøyene. Det er liten grunn til å legge vekt på disse forskjellene, da det heller ikke er noen rimelig grunn til å forvente noen systematisk forskjell mellom kjønnene når vi ser på betydningen av samlivsform, som er en egenskap ved paret. Når det likevel er valgt å utføre separate beregninger for menn og kvinner, skyldes dette blant annet at det bare finnes to mannskull i Familie- og yrkesundersøkelsen, mens estimatet for kvinnene er basert på fem fødselskull, noe som i seg selv kunne tenkes å bidra til ulike resultater for menn og kvinner. Sett i lys av den betydelige statistiske usikkerheten i estimatene, er det liten grunn til å vurdere dette som utslagsgivende. Heller ikke var det noen grunn til å forvente merkbar effekt på resultatene av at menn i både samboerpar og ektepar i gjennomsnitt er et par år eldre enn partneren. Å utføre separate beregninger for hvert av kjønnene, var i stedet begrunnet med at flere personkjennetegn som påvirker oppløsning, har ulik betydning for menn og kvinner (nærmere omtalt i avsnitt 6.5).

Av tabell 3.11 ser vi at valget mellom de to typene verktøy til modellberegningene bare har påvirket størrelsen på estimatene i beskjeden grad. Det ser heller ikke ut til å være noen systematiske forskjeller mellom resultatene fra de to intervjuundersøkelsene. Det siste er imidlertid ingen selvfølge. I analysen har vi riktignok fulgt to (stort sett) sammenlignbare sett av fødselskull, og de anvendte kovariatene fra de to datasettene er langt på vei sammenfallende, mens en annen forskjell mellom datasettene burde anses som langt mer vesentlig. Intervjuene har foregått med ni års avstand i tid, og det vil si at respondentene i Omnibus 1997 i gjennomsnitt er representert med samlivshistorier av ni års lengre varighet. Hvorfor dette ikke kommer til uttrykk i resultatene, er drøftet i avsnitt 6.2.

Resultatene fra modellberegningene bekrefter altså at det er betydelig større risiko for at samboerskap oppløses enn at ekteskap oppløses, selv når det et stykke på vei tas hensyn til at gruppen av samboere og gifte er ulikt sammensatt. Noe av den påviste forskjellen kan likevel skyldes ulik seleksjon til de to samlivsformene fordi settet av kontrollvariabler er for ufullstendig.

En annet aspekt ved sammenlikningen mellom de to samlivsformene er at de representerer ulike livsfaser. Som vi har sett i tidligere avsnitt, utgjorde et flertall av samboerskapene som det er referert til i de to intervjuundersøkelsene, en tidlig fase av det første samlivet, som senere er endret til ekteskap. Av de gjenværende samboerskapene har en svært stor andel endt med at partene har gått fra hverandre, til dels har dette skjedd nokså raskt. Med andre ord kan samboerskap i ung alder være en kortvarig episode i søkingen etter en permanent partner. Selvsagt har vi også sett at valget av samboerskapet som en mer varig samlivsform for par med barn har en viss utbredelse, men disse utgjør bare en del av samboerskapene. Dermed er et direkte mål for oppløsningsrisiko i samboerskap relativt til ekteskap ikke helt enkelt å tolke. Til dels er det to ulike faser som sammenliknes, og i tillegg utgjør samboerskapene en svært heterogen gruppe samliv.

Det er også rimelig å forvente mindre stabilitet i samboerskap enn i ekteskap fordi mange foretrekker samboerskapet nettopp fordi det er et mindre forpliktende alternativ til ekteskapet.

Som det har framgått i tidligere avsnitt, har utbredelsen av samboerskap økt, og sammensetningen av samboerskapene har endret seg mellom de ulike fødselskullene (eller grupper av fødselskull) som er representert i de to intervjuundersøkelsene. Mens den første generasjonen av samboere i stor grad giftet seg raskt om de ikke brøt ut av forholdet, har vi sett at 1960-kullenes samboerskap er mer varierte, og at flere velger å forbli samboere til etter de har fått sitt første barn, slik at innslaget av langvarige samboerskap alt i alt har vært større i denne generasjonen. Det var derfor grunn til å forvente en nedgang i den relative overrisiko for oppløsning av samboerskap fra eldre til yngre fødselskull. I tabell 3.11 gjengis resultater som til en viss grad bekrefter denne antakelsen. Som det framgår av de store og til dels overlappende konfidensintervallene, er den statistiske usikkerheten svært stor når estimatene er utført for enkeltkull. For materialet fra Omnibus 1997 er det bare når menn og kvinner betraktes samlet, at vi ser noen entydig avtagende tendens. Blant kvinnene i Omnibus er mønsteret uklart fordi det er så høye estimater for kullene som er født så sent som rundt 1955 og 1960 6 . I resultatene fra Familie og yrke kommer nedgangen fram også når menn og kvinner studeres separat. At estimatene i Omnibus er mindre sikre for enkeltkull, harmonerer med at det er drøyt dobbelt så mange respondenter i hvert kull fra Familie og yrke som det er i de korresponderende 5-årsgruppene fra Omnibus 1997 (se tabell 3.2 foran).

3.7.2 Brudd blant samboerpar med barn

At samboerskapet er felles betegnelse på en svært heterogen gruppe samliv er allerede belyst et stykke på vei. I materialet av samlivshistorier som ligger bak våre tall og analyser, inngår både kortvarige ungdomsforelskelser og mer ekteskapsliknende parforhold med felles barn. Om samboerskapene skal deles inn i to eller flere kategorier, er det imidlertid tilstedeværelsen av barn som er det mest interessante kriteriet selv om heller ikke dette er et kjennetegn som lar seg anvende optimalt 7 . Parforhold der det er barn til stede, er også av større interesse fordi samlivsbrudd som berører barn, har så mye mer omfattende konsekvenser enn brudd i et parforhold uten barn. Et annet forhold er at barnefamilier i langt større grad enn andre familier er gjenstand for familiepolitikk.

Overhyppigheten av samlivsbrudd blant samboende mødre og fedre relativt til gifte mødre og fedre er derfor estimert i separate modeller. Dette er gjort ved at par uten barn og de barnløse fasene til par med barn er utelatt fra beregningen, mens beregningsopplegget, utvalg av fødselskull som inngår i beregningen, samt utvalg av kovariater har vært som i de øvrige beregningene. Resultatene i tabell 3.12 viser at risiko for samlivsoppløsning for samboere med barn er drøyt tre (3,2) ganger så stor som for gifte med barn og at også dette nivået er om lag det samme i de to undersøkelsene som er studert. Også her er det gjort separate beregninger for menn og kvinner, og en samlet beregning for begge kjønn er bare utført for Omnibus 1997 hvor menn og kvinner er representert med sammenfallende sett av fødselskull. Tall for enkeltkull (eller 5-årsgrupper av kull) er imidlertid ikke gjengitt i tabellen, da observasjonsgrunnlaget har vært for lite til at vi kan se noen tolkbare trender i disse estimatene.

At samboerskap er langt mer ustabile enn ekteskap, og at dette gjelder også når samboerskapet er rammen om par med barn, er også funnet i andre kilder. Det er i første rekke svenske data som har bidratt til slike funn, særlig de to fruktbarhets- og familieundersøkelsene fra 1981 og 1992, der komplette samlivshistorier har inngått. Ifølge Fruktbarhetsundersøkelsen 1981 hadde samboende mødre 2–3 ganger så stor risiko for samlivsbrudd som gifte mødre, mens det utfra Familieundersøkelsen 1992 ble rapportert et tilsvarende resultat, men med den forskjell at alle samliv var tatt i betraktning (Hoem og Hoem 1992, Statisiska Centralbyrån 1995). I tilsvarende data fra Nederland er det på den annen side påvist en relativ risiko for oppløsning av samboerskap som er over fem ganger nivået for ekteskap (Manting 1994). Alle disse studiene baserer seg på tilsvarende analyseopplegg og sett av kovariater som er nokså like det den foreliggende analysen av norske data bygger på.

De svenske studiene viser at forskjellen i stabilitet mellom de to samlivsformene var redusert mellom de to undersøkelsene i 1981 og 1992 (om man legger til grunn at forskjellene mellom gifte og samboende par med barn er mindre enn for alle par). Men også svenske register- og folketellingsdata fra 1980-og 90-tallet tyder på en avtagende forskjell mellom risiko for samboerbrudd og ekteskapsoppløsning der. Mens skilsmissehyppigheten stadig øker, har hyppigheten av brudd blant samboere avtatt noe i perioden 1981–86 og vært stabil i perioden 1986–91 (Statisiska Centralbyrån 1995). Sverige har ligget foran Norge i framveksten av samboerskap i befolkningen, noe som blant annet er uttrykt ved at svenske kvinner født på 1940-tallet etablerte samboerskap i en grad som først er observert for langt yngre norske kvinnekull (Statistiska Centralbyrån 1995). Om man antar at samboerskapene alt i alt blir mer «ekteskapslike» når de får større omfang og lenger varighet, harmonerer dette både med at forskjellen i stabilitet er gått ned i Sverige og at den er lavere i Sverige enn i Norge. At resultater fra nederlandske data ligger høyt, passer også inn i dette bildet.

Om et slikt resonnement følges, skulle man imidlertid forvente en tilsvarende reduksjon i forskjellen mellom de to samlivsformenes stabilitet i Omnibus 1997 sammenliknet med Familie og yrke 1988. Dette er imidlertid ikke påvist, tvert imot er estimatene på nokså nøyaktig samme nivå. Vi har i disse undersøkelsene studert sammenfallende fødselskull, men har kunnet studere disse over et lengre tidsrom etter samlivsinngåelsen i det ferskeste materialet. Som vi se i neste avsnitt, utjevnes forskjellene i oppløsningsrisiko mellom de to samlivsformene med økende varighet av samlivet. Hvorfor ikke dette har gitt seg utslag i lavere estimat for Omnibus 1997, er det ikke funnet noe fullgod forklaring på, selv om flere forsøk er gjort 8 .

To sett av en alternativ norsk datakilde, intervjuundersøkelsen Barns familier 1988 og 1996 (Jensen, Moen og Clausen 1991, Jensen og Clausen 1997), har også gitt informasjon om samboerskapenes høye oppløsningsrisiko sett i forhold til ekteskapene. Funnene fra de sistnevnte kildene er imidlertid begrenset til par med barn, og de er angitt i form av størrelser som ikke er direkte sammenliknbare med modellestimatene fra våre samlivshistorier. De samboende foreldrene hadde ifølge studiene av Barns familier skilt lag 2–3 ganger så ofte som gifte foreldre (Jensen og Clausen 1997), mot et forholdstall på over tre her, hvor det også er kontrollert for forskjeller i en rekke kovariater. At de to funnene er såpass ulike, skyldes først og fremst at det i Barns familier er tatt utgangspunkt i foreldrenes samlivsstatus ved fødselen og at gruppen av samboere dermed inkluderer enkelte som har giftet seg på et senere tidspunkt.

3.7.3 Hvordan oppløsningsrisiko varierer med varighet

Når vi har påvist så høye verdier for oppløsning av samboerskap sammenliknet med oppløsning av ekteskap, skyldes dette både at samboerskap oppløses hyppigere enn ekteskap og at det gjennomgående går kortere tid fram til bruddet i et samboerskap i et ekteskap. At mange samboerbrudd skjer etter bare ett og to års samliv, ble vist allerede i tabell 3.9, mens vi fra tidligere studier vet at ektepar sjelden går fra hverandre etter så kort tid (Kravdal og Noack 1988). Her går vi imidlertid et skritt videre i retning av å belyse hvor mye de raskeste bruddene bidrar til at overrisikoen for brudd i samboerskap relativt til ekteskap er så høy. Til dette er to ulike tilnærminger forsøkt. Den ene bestod i å se om overrisiko for samboerbrudd endres når de aller korteste samlivene fjernes fra beregningen. Den andre var å spesifisere modeller med samspillseffekter mellom varighet og samlivsform og gjennom dette få beregnet relativ risiko for oppløsning i de to samlivsformene for hvert varighetsintervall som var definert i modellen. I tillegg til dette presenteres noen absoluttverdier av oppløsning etter varighet for de to samlivsformene – som et supplement til alle de relative størrelsene.

Å fjerne noen samliv fra beregningen er et eksperiment som ikke er brukt i noen annen sammenheng i analysen. Det er utført beregninger med de samme hasardratemodellene, de samme fem fødselskull (eller 5-årsgrupper av kull) og samme sett av kovariater som modellene omtalt i forrige avsnitt, og referanseberegningen hvor ingen samliv er fjernet (gjengitt øverst i tabell 3.13) er dermed sammenfallende med beregningene (med LOGLIN-verktøyet) som er vist i tabellene 3.11 og 3.12. Når det eksempelvis er fjernet samliv som varte under 3 måneder, er dette gjort både for samliv som er endt i brudd etter så kort tid og for samliv som hadde vart mindre enn tre måneder da intervjuet fant sted. Tabell 3.13 viser at relativ risiko for oppløsning av samboerskap relativt til ekteskap synker når de korteste samlivene fjernes fra beregningsopplegget, men at virkningen av å fjerne samliv som har vart mindre enn et halvt år, var ubetydelig og at virkningen var beskjeden selv når grensen ble satt til ett år. Først når også samliv som har vart i mindre enn to eller tre år fjernes, skjer det noen betydelig reduksjon i samboerskapenes overrisiko for brudd til et nivå noe under tre.

Resultatene i tabell 3.14 er fra modellberegninger hvor samspill mellom varighet og samlivstype er spesifisert. Varighetsintervallene var, som i de øvrige modellberegningene av samlivsoppløsning (med LOGLIN), definert i et antall på seks, og oppløsningsintensitetene forutsettes da å være stykkevis konstante i disse intervallene. At det er valgt så få intervaller, skyldes både kapasitetshensyn (kjøretid) og at det ikke kom fram noe mer tolkbare mønstre om antallet ble hevet (pga. den statistiske usikkerheten). Vi ser at overrisikoen for brudd i samboerskapet er betydelig høyere i de første årene av samlivet enn den er etter noen år. I modell 2, der kovariatene er som i de øvrige refererte beregningene, er estimatet for intervallene etter de tre første årene 4 og 2,5, noe som stemmer ganske bra overens med estimat på 2,8 for alle varigheter over tre år i den alternative tilnærmingen der kortere samliv ble fjernet. Konklusjonen må være at overrisikoen for samboerbrudd er svært høy det første året av samlivet, med det er såpass få samliv som har vart så kort at det ikke har så stor betydning for samlet resultat for alle varigheter. På den annen side bidrar de mange samboerbrudd i annet og tredje år av samlivet til å trekke opp det samlede resultatet.

Hensikten med å vise resultater fra en modell der ingen andre uavhengige variabler enn samlivstype, varighet og samspillet mellom dem er spesifisert (modell 1 i tabell 3.14), er å vise hvor mye høyere estimater vi får når det ikke samtidig kontrolleres for sammensetningen av viktige personkjennetegn blant dem som velger de to samlivsformene. Til tross for at de er kommet fram på noe ulik måte, harmonerer estimatene fra modell 1 med resultatene bak den del av figurene 3.6–3.8 som stammer fra Omnibus 1997, der absolutte intensiteter for oppløsning av samboerskap og ekteskap er beregnet direkte som forholdet mellom antall hendelser og eksponeringstid i alle intervallene. Også her gjelder beregningen begge kjønn og de samme fødselskull som tidligere, men beregningsmåten innebærer altså ingen kontroll for ulik personsammensetning i de to samlivsformene.

Når samboerskap studeres separat, ser vi at det er høy oppløsningsrisiko i hele perioden fra første til tredje år (figur 3.6). Deretter avtar oppløsningsrisikoen noe. Intensitetene for ekteskapsoppløsning øker derimot raskt de første årene for så å flate noe ut. At ekteskapsoppløsning er sjelden de første årene, men så øker nokså raskt med varighet, er som nevnt rapportert fra tidligere studier av skilsmisser. Skilsmissestudiene har vært basert på utdrag av Det sentrale folkeregisteret, og med et slikt omfang av dataene har det vært mulig å få fram mange nyanseforskjeller mellom ulike ekteskapskohorter, og dessuten har ulike metodevalg gitt noe ulike bilder av varighetsmønsteret (Kravdal og Noack 1988, Aaberge, Kravdal og Wennemo 1989).

I de to framstillingene av ekteskapsoppløsning som er vist her (intensiteter etter varighet i figur 3.6 og sannsynlighet for oppløsning i figur 3.8), er alle fødselskull for menn og kvinner slått sammen, men det er separate figurer for de to datasettene. Det var litt lavere nivå for ekteskapsoppløsning i Omnibus 1997 enn i Familie og yrke 1988 (figur 3.6), og som vi tidligere har vært inne på, taler en del forhold for at ekteskapsoppløsning er noe underrepresentert i Omnibusundersøkelsen. I Omnibus ser vi på den annen side en klar nedgang i de absolutte oppløsningsintensiteter for samboere. Samboerforhold som hadde vart i mer enn ti år var imidlertid nesten fraværende i Familie og yrke fordi respondentene som i størst grad har holdt fast ved samboerskapet, var under 30 år da de ble intervjuet i Familie og yrke 1988. Nedgangen i relativ risiko til et nivå mellom 3 og 4 for de lange varighetene som vi ser i for Omnibus 1997 (og tilsvarende i modell 1 i tabell 3.14) har derfor et bedre observasjonsgrunnlag enn de tilsvarende størrelsene i Familie og yrke, selv med et noe svakere anslag for ekteskapene.

3.7.4 Betydning av bakgrunnsvariablene i modellene

Når vi bare ser på oppløsningsintensitet for samboerskap og ekteskap, det vil si antall brudd i forhold til den tid respondentene har levd i den aktuelle samlivsform, er det en faktor på over seks mellom beregningsresultatet for samboerskap og ekteskap. Forholdstallet som vises her, er høyere enn resultatet var når bare hyppighet av brudd ble sammenliknet for de to samlivsformene. Her slår imidlertid både bruddfrekvens og tempoet i samboerbrudd ut.

Forholdstallet reduseres imidlertid i beregningene med i hasardratemodellene der vi samtidig kontrollerer for en rekke kjennetegn. I tabell 3.15 vises resultatet for estimatet av den relative overrisiko for brudd i samboerskap utført med ulike modeller der antall kovariater har variert.

3.7.5 Hvilke faktorer påvirker stabilitet i samboerskap og ekteskap?

Her skal vi se hvilke statistiske sammenhenger det er mellom ulike personkjennetegn og risiko for samlivsbrudd. Vi starter med å betrakte alle første samliv under ett. Om det er noen forskjeller i sammenhengen mellom de ulike bakgrunnsvariablene og oppløsning av ekteskap og samboerskap, ser vi så ved å studere ekteskapsoppløsning og brudd mellom samboere hver for seg. Resultatene som gjelder samlivsoppløsning under ett, er samlet i tabell 3.16 hvor det er presentert en modell for alle første samliv, samt separate modellberegninger for samliv med og uten barn. Som tidligere er det gjort separate beregninger for menn og kvinner. De separate studiene av ekteskap og samboerskap er samlet i tabell 3.17. Også her ligger Omnibusmaterialet til grunn her. Først ser vi her hvilke statistiske sammenhenger det er mellom de ulike personkjennetegnene og oppløsning av første samliv, uavhengig om dette var et ekteskap eller samboerskap, så gis en kommentar om forskjellene på ekteskap og samboerskap.

Som vi ser av den øverste linje i tabell 3.16, er sammenhengene mellom oppløsningsrisiko og samlivstype identiske med det som er presentert i tidligere avsnitt (tabell 3.11 og 3.13), bortsett fra tallene for samboerskap og ekteskap uten barn, som ikke er gjengitt tidligere. Som ventet er overrisikoen for brudd blant samboere relativt til gifte klart høyere blant barnløse enn når både par med og uten barn er med i beregningsgrunnlaget. Det er en viss økningen i samlivsoppløsning fra de eldste til de yngre fødselskullene, men denne er ikke signifikant. Når vi betrakter alle samliv til menn og kvinner født rundt midten på 1960-tallet, var det henholdsvis over 40 og nær 60 prosent større tilbøyelighet for samlivsbrudd blant dem enn for menn og kvinner født midt på 1940-tallet. For de mellomliggende kullene var menns oppløsningrisiko bare såvidt høyere enn for 1940-tallskullene og kvinnene om lag 20 prosents høyere enn for de eldste kullene. Oppløsningstilbøyeligheten ser ut til å ha økt raskere (mellom fødselskullene) for ekteskap enn for samboerskap (tabell 3.17).

Det er også klare sammenhenger mellom bostedsstrøk og oppløsningsrisiko. Mest tydelig og signifikant for begge kjønn er den økte hyppighet av samlivsoppløsning med økende størrelse på tettstedet som respondentene var bosatt i. Både menn og kvinner hadde oppløst første samliv 50 prosent oftere om de bodde i en av de største bykonsentrasjonene ved intervjutidspunktet enn om de bodde i liten eller mellomstor by eller tettsted. Blant kvinner var denne forskjellen noe sterkere for dem som hadde levd i samliv uten barn enn for dem som hadde barn da de levde i samlivet. Blant kvinnene var det om lag 35 prosent lavere oppløsningsrisiko blant dem som bodde i spredtbygd strøk enn blant dem fra mindre byer og tettsteder, mens det for menn var like høye oppløsningsfrekvenser for begge gruppene som ikke bodde i storbyområdene. Av den enkle grunn at bostedet er et felles kjennetegn for partene i et samliv, skulle det ikke ventes andre mønstre for menn enn for kvinner når det gjelder sammenheng mellom bosted og samlivsoppløsning. Imidlertid er det bosted ved intervjutidspunktet som er rapportert i undersøkelsen og ikke bostedet under det første samlivet. Den noe svakere sammenhengen mellom oppløsningsnivå og bostedsstrøk for menn kan skyldes at de i noe større grad har skiftet bosted etter et eventuelt brudd eller det kan skyldes rene tilfeldigheter. Også når det gjelder betydningen av bostedslandsdel for samlivsoppløsning, er det en noe tydeligere effekt for kvinner enn blant menn. Både for regionen som består av Sør- og Vestlandet og for Trøndelag og Nord-Norge har tilbøyeligheten til samlivsoppløsning vært lavere enn blant dem som bodde på Østlandet. Forskjellen er på 20–25 prosent og er signfikant for kvinner, mens det for menn er en tilsvarende nivåforskjell på rundt 10 prosent som ikke er signifikant. For både ekteskap og samboerskap ser bostedsstrøk til å ha om lag samme betydning som for samliv under ett. Bostedslandsdel har derimot større betydning for ekteskapsoppløsning.

Sammenhengen mellom religiøs aktivitet og samlivsoppløsning er ikke helt entydig. For det første er det bare i samlivene til kvinner med barn vi finner en signifikant overrisiko for oppløsning blant de ikke-religiøse, der oppløsningshyppigheten er det dobbelte av referansegruppens. Også for kvinners samliv under ett har de ikke-religiøse over 50 prosent høyere oppløsningshyppighet, men som ikke er signifikant, og for samliv uten barn er det både blant menn og kvinner bare ubetydelige nivåforskjeller mellom de religiøst aktive og de ikke-aktive med hensyn til samlivsoppløsning. For menns samliv har de ikke-religiøse under 20 prosent høyere oppløsningsrisiko enn de religiøst aktive, mens den tilsvarende overrisikoen er 30 prosent når samliv med barn studeres, men heller ingen av disse forskjellene er signifikante. Likevel ser det ut som om det generelt er tsørre betydning av religiøsitet for oppløsning av samliv når det er barn med i bildet og at det først og fremst er kvinners oppløsningstilbøyelighet som påvirkes av om de er religiøst aktive. Også når det gjelder religiøsitet, er virkningen størst for ekteskapsoppløsning og nokså uklar for oppløsning av samboerskap.

At alderen ved start av samlivet har stor betydning for utfallet, gjelder imidlertid begge kjønn og gjelder både for samliv med og uten barn. Samliv inngått av tenåringsjenter har oppunder 40 prosent større sjanse til å ryke enn om de var 20–22 år ved inngåelsen, som igjen gir et 30 prosents høyere oppløsningsnivå enn for dem som hadde rundet 23-årsdagen før de påbegynte noe samliv. Det er litt større forskjeller i relativ oppløsningsrisiko for menn. Aldersgrensene er for dem satt to år høyere, da menn i gjennomsnitt entrer første samliv to år senere enn kvinner. Når relativ risiko for gruppen som var yngst ved samlivsstart sammenliknes med gruppen som var eldst, er denne for alle samliv under ett oppunder det dobbelte for menn og 85 prosent over for kvinner. For samliv med barn er denne faktoren over 2 for begge kjønn, mens det i samliv uten barn er en faktor på 1,5–1,75, også for dem er det størst forskjell i risikonivå for menn. Denne effekten ser ut til å være nokså uavhengig av samlivsform.

De andre velkjente sammenhengene mellom ekteskapsoppløsning og andre demografiske begivenheter er: økt oppløsningsrisiko både for dem som var gravide og i enda større grad for dem som hadde barn ved ekteskapsinngåelsen, samt økt oppløsningsrisiko for par med barn sammenliknet med dem uten barn, og dessuten økt risiko med økende barnetall og synkende risiko med barns alder (Kravdal og Noack 1986). Disse sammenhengene for ekteskapsoppløsning er også vist her. Også når alle samliv studeres samlet, finner vi slike effekter, men med visse modifikasjoner (tabell 3.18). Å være gravid ved samlivsstart gir ingen overrisiko for samlivsbrudd, mens det gir nesten dobbelt så stor oppløsningsrisiko for kvinnene om de har barn før samlivet startet. Ofte vil det da være en annen en samlivspartneren som har vært far til barnet, noe som i seg selv har vist seg å ha stor betydning i tidligere studier av stabilitet i ekteskap. For menn er effekten av å være far før første samliv starter svakere, og effekten er ikke påvist å være statistisk signifikant. Når det gjelder barnetall og yngste barns alder, er det signifikante forskjeller mellom enkelte av gruppene. I modellen med både barnløse og par med barn, ser vi at det er en klar effekt av å ha barn, i snitt har de barnløse 1,5–2 ganger så stor oppløsningsrisiko enn dem med to barn over tre år. Er det yngste barnet under tre år og barnetallet over ett, er oppløsningstilbøyeligheten særlig liten. Både barnetall og økende alder på yngste barn har de samme effektene som er vist i skilsmissestudier.

Når det gjelder sammenhengen mellom oppløsningsrisiko og sosioøkonomiske variable, er disse forbundet med tolkningsproblemer som vi har vært inne på under omtale av variabelutvalget (2.3.3), fordi både utdanningsnivået og sosial status er registrert for intervjutidspunktet. Når det gjelder betydningen av utdanningsnivå, er er heller ingen statistisk signifikante effekter påvist, selv om det for menn uten barn er en svakt synkende tendens til samlivsbrudd med økende utdanning og at det for samlivene til kvinner uten barn er en økende oppløsningshyppighet med økende utdanning. Dette er særlig uttalt for samboere.

Når det gjelder sosial status, finner vi derimot en signifikant større oppløsningsrisiko i noen grupper for menn. Det er særlig i gruppen »annet», som består av studenter, personer som utfører verneplikten, samt arbeidsledige og trygdede som har rapportert om høyere oppløsningsrisiko, og denne er så mye som 90 prosent over de sysselsatte (arbeidere og funksjonærer) når vi ser på samliv for menn som har barn, mens overrisikoen er oppunder 50 prosent når menns samliv betraktes samlet. Selvstendig næringsdrivende menn har på sin side hatt lavere oppløsningsrisiko enn de andre sysselsatte, 30 prosent under når vi ser på samliv med barn og 20 prosent lavere når alle samliv betraktes under ett. For kvinner har det også vært et høyere oppløsningsnivå for dem som arbeidet som selvstendige ved intervjutidspunktet og for dem som var arbeidere. For mennene var det de ikke sysselsatte som hadde høyest oppløsningshyppighet i samboerskap. Til tross for metodiske svakheter og manglende signifikansnivå, skal det ikke underslås at disse funnene i en viss grad harmonerer med funn fra andre kilder og som gjelder samliv generelt; at kvinner med høyt inntektspotensiale og menn med lavt inntektsnivå har hatt større tilbøyelighet til å ha opplevd samlivsbrudd enn andre grupper. I dette materialet finner vi ingen tendens til at ekteskap som har startet ved at et samboerpar har giftet seg, er mindre stabile enn andre ekteskap, noe som er påvist i tidligere studier.

Litteratur

Blom, S. (1994a): Marriage and cohabitation in a changing society: Experience of Norwegian men and women born in 1945 and 1960. Entry into first marriage or cohabitation by Norwegian men and women born 1945 and 1960. European Journal of Population 9, 143–173.

Blom, S. (1994b): Yrkesstart og familiestiftelse. Rapporter 94/13, Statistisk sentralbyrå, Oslo-Kongsvinger.

Blom, S., Østby, L. og Noack, T. (1993): Giftermål og barn – bedre sent enn aldri. Sosiale og økonomiske studier 81, Statistisk sentralbyrå, Oslo-Kongsvinger.

Hoem, B. og Hoem, J.M. (1992): The disruption of marital and non-marital unions in contemporary Sweden. S. 61–93 i: Trussell, J., Hankinson, R. og Tilton, J. (red.): Demographic applications of event history analysis. Clarendon Press, Oxford.

Hoem, J.M. (1995): Educational gradients in divorce risks in Sweden in recent decades. Stockholm Research Reports in Demography 84, University of Stockholm.

Jensen, A.-M., Moen, B. og Clausen, S.-E. (1991): Enebarn, delebarn, stebarn? Barns familier i lys av nye samlivsmønstre blant foreldre i 1970- og 80-åra. NIBR-rapport 1991:14.

Jensen, A.-M. og Clausen, S.-E. (1997): Barns familier. Samboerskap og foreldrebrudd etter 1970. NIBR-rapport 1997:21.

Kravdal, Ø. og Noack, T. (1988): Skilsmisser i Norge 1965–1985. En demografisk analyse. Rapporter 88/6, Statistisk sentralbyrå, Oslo-Kongsvinger.

Manting, D. (1994): Dynamics in Marriage and Cohabitation. Netherlands Graduate School of Research in Demography (PDOD) and Thesis Publishers, Amsterdam.

Noack, T. (1996): Familieutvikling i demografisk perspektiv. S. 11–29 i: Brandt, B. og Moxnes, K. (red.): Familie for tiden. Tano-Aschehoug, Oslo.

Noack, T. og Østby, L. (1981): Fruktbarhet blant norske kvinner – resultater fra fruktbarhetsundersøkelsen 1977. Samfunnsøkonomiske Studier nr. 49, Statistisk sentralbyrå, Oslo-Kongsvinger.

Olivier, D.C. og Neff, R.K. (1976): Loglin 1.0 User"s Guide. Harvard University Health Science Computing Facility, Cambridge, MA.

Statistisk sentralbyrå (1978): Utviklingen i giftermål og dødsfall 1911–1976. Statistiske analyser 35, Statistisk sentralbyrå, Oslo/Kongsvinger.

Statistisk sentralbyrå (1981): Fruktbarhetsundersøkelse 1977. Norges offisielle statistikk B 197, Statistisk sentralbyrå, Oslo-Kongsvinger.

Statistisk sentralbyrå (1991): Familie- og yrkesundersøkelsen 1988. Norges offisielle statistikk B 959, Statistisk sentralbyrå, Oslo-Kongsvinger.

Statistiska Centralbyrån (1995): Skilsmässor och separationer. Bakgrund och utvickling. Demografiska rapporter, Demografi med barn og familj 1995:1, Statistiska Centralbyrån, Stockholm.

Teigum, H.M. (1998): Omnibusundersøkelsene 1997, Dokumentasjonsrapport. Notater 98/4, Statistisk sentralbyrå, Oslo-Kongsvinger.

Aaberge, R., Kravdal, Ø. og Wennemo, T. (1989): Unobserved heterogeneity in models of marriage dissolution. Discussion Paper 42, Statistisk sentralbyrå, Oslo-Kongsvinger.