4 Aktuelle tilknytningsformer for statlige virksomheter

4.1 Definisjon av tilknytningsform og hvilke tilknytningsformer som praktiseres idag

Begrepet tilknytningsform betegner relasjonene mellom de sentrale statsmaktene (regjering, departement, Stortinget) og en virksomhet. Tilknytningsformen legger således rammene for statsmyndighetenes styringsmuligheter og de statlige virksomhetenes handlefrihet.

Gjennom fastlegging av tilknytningsform bestemmer en grunnlaget for og virkemåten til de styrings-, kommunikasjons- og kontrollrelasjoner som må finnes mellom de politisk ansvarlige myndigheter og det utførende nivået.

Det opereres med følgende hovedformer:

• Forvaltningsorganer

• Statseide selskaper: heleid statsaksjeselskap, statsforetak og særlovselskap.

Innenfor samme tilknytningsform kan forholdet mellom overordnet styring og virksomhetens handlefrihet være forskjellig. Gjennom en nærmere utforming av styrings- og kontrollsystemer og fullmakter er det mulig å utforme og tilpasse en bestemt tilknytningsform til de konkrete behovene for en effektiv oppgaveløsning i den enkelte virksomhet.

4.2 Nærmere om mulige tilknytningsformer for hele eller deler av Kystverket

I utgangspunktet kan alle de vanlige tilknytningsformene, unntatt stiftelse, være aktuell for hele eller deler av Kystverket. Det er derfor gitt en kort beskrivelse av de viktigste kjennetegnene ved disse nedenfor.

4.2.1 Forvaltningsorganer

Storparten av statens virksomheter er organisert innenfor rammen av staten som juridisk person, dvs som forvaltningsorganer.

Typiske trekk ved statlige forvaltningsorganer:

• Del av staten som juridisk person

• Statsmyndighetene styrer ved instruksjon; direkte underlagt Kongens og vedkommende departements organiserings- og styringsmyndighet og alminnelige instruksjon. Det foreligger således muligheter til overordnet styring med alle sider ved den løpende driften

• Bevilgningsfinansiering; finansielle ressurser bevilges fra Stortinget, og ressurser blir stilt til rådighet fra vedkommende departement etter bevilgningsreglementet og statens økonomiregelverk

• Riksrevisjonskontroll med at bevilgningene disponeres i samsvar med gjeldende regler og Stortingets premisser for bevilgningen

• Lovregulering av visse sider ved oppgaveutføringen/saksbehandlingen; organet omfattes av forvaltningsloven, offentlighetsloven og Sivilombudsmannens kompetanse

• Ansattes status; statstjenestemenn som omfattes av tjenestemannsloven og tjenestetvistloven samt tariffavtaler som inngås mellom staten og hovedorganisasjonene

• Gjennomgående regelverk for statens økonomiforvaltning, personalforvaltning og innkjøp og anskaffelser gjelder.

Forvaltningsorganformen brukes for statlig virksomhet som stiller store krav til politisk og konstitusjonell kontroll og ansvar. Slik virksomhet er derfor underlagt muligheten for styring fra overordnet politisk hold, også når det gjelder den løpende driften.

Forvaltningsorganformen deles ofte opp i:

• ordinære forvaltningsorganer

• forvaltningsorganer med særskilte fullmakter

• forvaltningsbedrifter

I tillegg finnes det forvaltningsorganer som styres og/eller er organisert etter egen lov.

Nedenfor beskrives kort ordinære forvaltningsorganer og det gis en mer utfyllende beskrivelse av forvaltningsbedrifter. Forvaltningsorganer organisert etter særskilt lov anser utvalget som ikke aktuell for Kystverket da de er spesielt brukt for virksomheter som universitet, høyskoler, forskningsinstitutter, finansieringsinstitusjoner, Statistisk sentralbyrå, Norges Bank etc. Denne tilknytningsformen beskrives derfor ikke.

Ordinære forvaltningsorganer

Ordinære forvaltningsorganer er departementer, direktorater eller andre forvaltningsorganer som er direkte underlagt og styrt av et departement. De kan i hovedsak karakteriseres av punktene listet opp ovenfor.

Ordinære forvaltningsorganer har i hovedsak forvaltnings- og myndighetsoppgaver.

Ordinære forvaltningsorganer er i hovedsak bruttobudsjettert, men det kan være variasjoner med hensyn til hvor detaljert budsjettet er satt opp (dvs antall poster). Det kan også gis merinntektsfullmakter som gir virksomheten noe mer økonomisk handlefrihet. Det kan ikke tas opp lån.

Utvalget kjenner ikke til eksempler på at ordinære forvaltningsorganer, med unntak av departementene, har opprettet underliggende selvstendige resultatenheter i form av datterselskaper.

Forvaltningsorgan med særskilte fullmakter

I en del tilfeller er statsvirksomhet organisert på en spesiell måte for å gi større frihet enn vanlig til å disponere midler. En gruppe av slike statsvirksomheter er forvaltningsorgan med særskilte fullmakter. Dette er imidlertid ingen klart definert gruppe. Begrepet angir bare at man vil godta at en statsinstitusjon kan få større fullmakter enn andre uten å måtte tas ut av statsbudsjettet. Hvilke ekstra fullmakter den enkelte institusjon skal få må avgjøres i hvert enkelt tilfelle av Stortinget. Det mest aktuelle unntaket fra bevilgningsreglementet er unntak fra § 4 om bruttobudsjettering.

Som hovedregel bør forvaltningsorgan med særskilte og vide fullmakter velges når det gjelder institusjoner som staten tar det politiske og økonomiske ansvar for, men der oppgavens karakter tilsier at den løpende virksomheten må eller bør styres mer uavhengig eller selvstendig i forhold til politiske myndigheter. Denne organisasjonsformen kan forene statens ansvar for nærmere strategiske styringsoppgaver og institusjonens faglige integritet.

Forvaltningsbedrifter

Forvaltningsbedriftformen er den andre kategorien av forvaltningsorganformen. Den har særlig vært nyttet når det statlige engasjementet gjelder forretningsmessig orientert tjenesteyting som vanskelig kan ivaretas på en effektiv og fordelingsmessig akseptabel måte i markedet.

Forvaltningsbedrifter kan deles i to grupper:

1. Virksomheter som står for utbygging og drift av offentlig infrastruktur og forretningsbasert tjenesteproduksjon i samband med denne infrastrukturen. Prisene og derved indirekte inntektene for en større eller mindre del av tjenestene er ofte fastsatt av overordnede myndigheter (i form av takster, gebyrer etc). Kundene er både private og offentlige.

2. En uensartet gruppe virksomheter som også til dels driver monopolbasert tjenesteyting, som kan være rettet mot private bedrifter eller enkeltpersoner.

Forvaltningsbedriftformen skiller seg fra den ordinære forvaltningsorganformen først og fremst ved at det er gjort unntak for enkelte sentrale bestemmelser i bevilgningsreglementet:

• Unntak fra fullstendighetsprinsippet i § 4 ved at driftsutgiftene nettobudsjetteres, dvs at Stortinget fatter kun ett budsjettvedtak, der omfanget av statskassens økonomiske bidrag fastsettes. For virksomheter som er fullt ut selvfinansierte, vil vedtaket under nettobudsjetteringsprinsippet være kr. 0,-

• Unntak fra kontantprinsippet i § 6 ved at investeringene aktiveres, dvs investeringene rentebelastes og avskrives over driftsbudsjettet etterfølgende år.

I tillegg til disse kjennetegnene er forvaltningsbedrifter gitt større fullmakter enn de ordinære forvaltningsorganene innen lønns- og personalområdet og bygg- og eiendomsforvaltning.

Omfanget av fullmaktene på disse feltene varierer i praksis ganske mye med bedriftenes størrelse, kompetanse og særskilte behov. To forvaltningsbedrifter har f eks fullmakt til å etablere datterselskaper. Bedrifter med noenlunde balanse over tid mellom driftsutgifter og -inntekter, har dessuten anledning til å bygge opp et eget reguleringsfond.

Variasjon og likheter mellom forvaltningsbedriftene

Samlet sett utgjør dette en uensartet gruppe statsinstitusjoner, som driver forretningsmessig tjenesteyting som i hovedsak er monopolbasert. Statens Kornforretning og Garantiinstituttet for eksportkreditt (GIEK) er rene monopoler, mens de andre forvaltningsbedriftene er i en sterk monopolsituasjon på sine områder. Deler av virksomheten er konkurranseutsatt.

Prisene (og dermed indirekte inntektene) er ofte fastsatt av overordnede myndigheter i form av gebyrer og avgifter. Kundene er både privatpersoner eller -bedrifter og offentlig virksomhet. For Statsbygg og statssykehusapotekene er kundene i hovedsak andre statlige virksomheter.

Med unntak av statssykehusapotekene, er forvaltningsbedriftene ikke selvfinansiert og er dermed avhengig av driftsbevilgning over statsbudsjettet. Antall ansatte i de nåværende syv forvaltningsbedriftene varierer fra 22 personer til 2.234. De ansatte er statstjenestemenn, med unntak av ansatte i Statens Kornforretning. Årsaken til dette unntaket synes å ligge i bedriftens historie. Alle forvaltningsbedriftene har styre, unntatt Statsbygg og Statens kartverk.

4.2.2 Statseide selskaper

De sentrale trekkene ved statseide selskaper er:

• Et eget, selvstendig rettssubjekt, med egne styringsorganer og ansvar for egen økonomi

• Et eierforhold mellom statsmyndighetene og selskaper som staten eier. Statsmyndighetene styrer fra eierposisjon (generalforsamling/foretaksmøte) overfor selskapenes øvrige formelle organer (og ikke gjennom instruksjonsmyndigheten)

• Staten har begrenset sitt direkte ansvar for selskapets økonomiske virksomhet (men her er det forskjeller i ansvarsbegrensningen mellom selskapsformene)

• Begrensninger i styringsmulighetene; statens styring og kontroll med den enkelte virksomhet fastlegges nærmere av reglene som lovgivningen har fastsatt for forholdet mellom en bestemt type selskap og dets eiere. Stikkord kan være overordnet ansvar og styring med strategiske forhold, men ikke med den løpende driften, noe som er selskapets ansvar

• Finansiering av virksomheten; selskapet må normalt skaffe sine inntekter i markedet. Men statlige bevilgninger i form av «kjøp» av tjenester eller produkter som ikke kan realiseres i markedet, kan forekomme

• Revisjon og kontroll; revisor velges av det høyeste selskapsorganet. Riksrevisjonens myndighet er begrenset til å føre kontroll med at vedkommende statsråd utøver sin eierfunksjon på en korrekt og betryggende måte, og å kontrollere at eventuelle bevilgninger brukes i samsvar med Stortingets forutsetninger

• Selskapets handlefrihet i den løpende driften innebærer også at forvaltningsloven og offentlighetsloven ikke gjelder - unntatt for myndighetsoppgaver, dersom selskapet utfører slike

• De ansattes status; de er ikke statstjenestemenn, og omfattes ikke av de statlig inngåtte tariffavtalene, men arbeidsmiljølov, arbeidstvistlov, og andre tariffavtaler gjelder 1

Statlig engasjement gjennom statseide selskaper benyttes særlig når staten er engasjert i forretningsmessig orientert næringsvirksomhet og tjenesteyting, som kan ha forskjellig bakgrunn og formål. Det kan dreie seg om formål om å bidra til en bedre næringsmessig utvikling regionalt eller nasjonalt, eller innenfor et bestemt næringsområde. I andre tilfeller inngår det næringsmessige engasjementet mer som et virkemiddel i en bredere (samfunnsmessig) fundert sektorpolitikk på vedkommende område. Statseide selskaper brukes der staten har styringsinteresser knyttet til selskapets eksistens, virkeområde og økonomiske avkastning, samt for en del selskapers vedkommende, også virkemiddeldisponering som del av sektorpolitikken på vedkommende område.

Blant annet som følge av dette spennet i formål og oppgaver, er statseide selskaper i dag differensiert i fire former:

• Statsaksjeselskaper - statlig heleide aksjeselskaper

• Statsforetak - organisert etter lov om statsforetak

• Særlovselskaper - selskaper organisert etter egen lov

• Deleide selskaper - ordinære aksjeselskaper der staten er eier sammen med andre.

4.3 Tilknytningsformene og kravene til politisk styrbarhet

Dersom virksomheten i hovedsak skal ivareta samfunnspolitiske og/eller sektorpolitiske mål, vil det være mest hensiktsmessig med en organisasjonsform der virksomheten er et forvaltningsorgan. Forvaltningsorganformen egner seg når det er:

• behov for politisk styring og konstitusjonell kontroll

• produksjon av kollektive goder

• krav om rettssikkerhet, likebehandling og fordeling av gratisytelser

• behov for samordning

• når det skal foretas verdi- og ressursavveininger, prioriteringer og avbalansering av konkurrerende verdier og hensyn.

En undergruppe av forvaltningsorganer er forvaltningsbedriftformen, som kan egne seg når:

• markedet ikke på en tilfredsstillende måte kan ivareta forretningsmessig orientert tjenesteyting

• virksomheten produserer samfunnsmessig viktige tjenester og produkter

• virksomheten er et sektorpolitisk virkemiddel

• de er behov for større fleksibilitet enn i et vanlig forvaltningsorgan.

Hvor detaljert den politiske styringen er, vil avhenge av hvilke fullmakter bedriften har fått og praktiseringen av mål- og rammestyring. Det kan eksistere godt definerte resultat- og rammestyringssystemer mellom en forvaltningsbedrift og overordnede myndigheter. Dette kan gi rutinemessig kontakt på et overordnet strategisk plan og fravær av mer detaljert styring av den løpende driften.

Forvaltningsbedriftformen har historisk vært tilknytningsformen for de store samfunnsinstitusjonene, institusjoner som har stått for utbygging og drift av offentlig infrastruktur og forretningsmessig basert tjenesteproduksjon i forbindelse med slik etablert infrastruktur. I dag har vi Luftfartsverket og Statens kartverk som eksempler på infrastrukturvirksomhet eller tjenester forbundet med slik virksomhet, innenfor forvaltningsbedriftformen.

4.4 Organisering av andre sammenlignbare etater

4.4.1 Organisering av Vegdirektoratet/Statens vegvesen

Statens vegvesens ansvarsområde omfatter både myndighetsoppgaver og produksjonsoppgaver. Vegvesenets produksjonsoppgaver er i hovedsak innenfor anlegg og vedlikehold. Som en følge av stortingsbehandlingen i 1994, ble det opprettet et organisatorisk og regnskapsmessig skille mellom produksjons- og myndighetssiden. Statens vegvesen er i dag budsjettert på to utgiftskapitler (i realiteten ett) og ett inntektskapittel, mot tidligere fire utgiftskapitler og tre inntektskapitler. Inndelingen følger i stor grad de konkrete oppgaver Vegvesenet har, og alle relevante kostnader, også administrasjonskostnader, kan knyttes til den konkrete oppgave og underpost.

Statens vegvesen, som er et forvaltningsorgan, er organisert med et direktorat, Vegdirektoratet, og vegkontorer i alle fylker. Statens vegvesens ansvarsområde er knyttet til utbygging og vedlikehold av riksvegnettet (inkludert riksvegfergene) og til oppgaver i tilknytting til vegtrafikken. Vegkontorenes ansvarsområde omfatter også utbygging, drift og vedlikehold av fylkesvegene. Vegsjefene er underlagt vegdirektøren i saker som gjelder generelle veg- og vegtrafikkspørsmål og saker som for øvrig gjelder riksveger , og underlagt fylkeskommunen i fylkesvegsaker. Denne organisering er funnet hensiktsmessig fordi landet dermed har ett «vegvesen» for det vegnett som avvikler det vesentlige av person- og godstrafikk.

Vegdirektoratet har det overordnede ansvar innenfor hele den statlige delen av etatens ansvarsområde. Det er underlagt Samferdselsdepartementet og forestår forberedende saksbehandling for departementet i saker som departementet skal avgjøre eller som skal fremmes for Stortinget. Statens vegvesens hovedoppgaver er vist i oversikten nedenfor:

Myndighetsoppgaver:

• Planlegging for vegutbygging

• Byggherre - bygging og drift/vedlikehold av vegnettet

• Trafikkregulering (skilting - kanalisering)

• Tekniske standarder for veger og kjøretøy

• Trafikkregler og -forskrifter

• Registrering og kontroll av kjøretøy

• Regelverk for trafikkopplæring og førerprøver

• Informasjon og service til publikum

Produksjonsoppgaver:

• Vegproduksjon - bygging og drift/vedlikehold av vegnettet.

Organisering av Vegdirektoratet

Vegdirektoratets oppgaver er i hovedsak etatsledelse og kompetanseutvikling. Vegdirektoratet er delt i en styringsdel og en kompetansedel. Vegdirektoratets styringsdel er delt inn på samme måte som vegkontorene i trafikk, utbygging og produksjon. I tillegg har Vegdirektoratet overordnet styring på etatsnivå på områdene personal og økonomi.

Styringsavdelingene har ansvar for den faglige kontakten til Samferdselsdepartementet og vegkontorene på sine områder. Det har også det faglige ansvaret i forholdet mellom Vegdirektoratet og Samferdselsdepartementet på sine områder i arbeidet med de overordnede styringsdokumentene for etaten og tilsvarende i forholdet mellom Vegdirektoratet og vegkontorene. I tillegg behandler de enkeltsaker (forvaltningssaker) i forhold til tredjeperson som ikke behandles på vegkontornivå, og er klageinstans for de saker som behandles på vegkontorene, dvs forvaltnings- og myndighetsoppgavene.

Produksjonsenheten i Vegdirektoratet har ansvaret for rammebetingelser og overordnet styring av etatens samlede produksjonsvirksomhet. Avdelingen ivaretar samordningen av ressurser over fylkesgrensene og dimensjonering og fordeling av det totale produksjonsapparat. Men den enkelte vegsjef er ansvarlig for sin egen produksjonsenhet innenfor de rammene som er fastsatt fra Vegdirektoratet. Produksjonsvirksomheten utøves ved vegkontorene.

Kompetansedelen har som hovedoppgave å opprettholde og utvikle etatens samlede kompetanse innen de trafikk- og vegfaglige områdene. Denne delen av Vegdirektoratet driver langsiktig faglig utvikling, utfører utredninger og sørger for kompetanseflyt over fylkesgrensene.

Organisering av vegkontorene

Alle vegkontorene har to myndighetsavdelinger, Trafikkavdelingen og Utbyggingsavdelingen. I tillegg kommer én produksjonsavdeling og én avdeling for vegforvaltningens interne administrasjon, Administrasjonsavdelingen. I tillegg har hvert vegkontor en stabsenhet knyttet til vegsjefen.

Trafikkavdelingene har ansvaret for forvaltningen av vegtrafikksystemet. Videreutvikling av vegtrafikksystemet, transport- og trafikkplanlegging, trafikksikkerhet, trafikant- og kjøretøyrettet virksomhet og drift og vedlikehold av vegnettet er sentrale oppgaver for Trafikkavdelingene. Trafikkavdelingene har byggherreansvaret for tiltak på det eksisterende vegnettet. Det fysiske arbeidet på vegnettet blir på bestilling fra Trafikkavdelingene utført enten av etatens produksjonsenhet (80 %) eller av entreprenører (20 %). (Prosenttallene gjelder 1997).

Utbyggingsavdelingene har ansvaret for myndighetsoppgavene knyttet til alle typer vegprosjekt på riks- og fylkesvegnettet. Utbyggingsavdelingen har det totale byggherreansvaret for de enkelte vegprosjektene både med hensyn til økonomi, fremdrift og kvalitet. Den fysiske gjennomføringen av anleggsprosjektene blir enten utført av entreprenører eller etatens produksjonsenhet. Med hensyn til planproduksjon sto private konsulenter for ca 50 % av planleggingen. Private entreprenører utførte ca 40 % av anleggsvirksomheten i 1997, mens Vegvesenets produksjonsavdeling utførte 60 %.

Produksjonsenhetene har utøvende ansvar for anleggs-, drifts- og vedlikeholdsoppgaver som utføres i egen regi, på riks- og fylkesvegnettet. Avdelingen har også ansvaret for maskin- og verksteddriften, drift av bygninger og grunnboring. Begrunnelsen for å ha egenproduksjon i Statens vegvesen er følgende:

• Styrke etatens totale kompetanse, spesielt byggherre kompetansen

• Korrektiv til det private markedet

• FOU

• Beredskap ved uforutsette situasjoner som ras og flom.

Produksjonsenhetene skal drive sin virksomhet ut fra myndighetssidens strategiske vurderinger. Produksjonsenhetene skal derfor ikke benytte taktiske vurderinger i forhold til myndighetssiden, men legge frem realistiske kalkyler og produksjonsopplegg.

Produksjonsenhetene gjennomfører sine oppdrag både ved bruk av egne ressurser og innleide private ressurser (underentreprenører). Totalt består dette av 45 % bruk av egne ressurser (personell og egne maskiner), 27 % innleide underentreprenører og 28 % kjøp av varer og tjenester. Andelen egne ressurser er større i drift og vedlikehold enn i anleggsvirksomheten.

Administrasjonsavdelingenes rolle er å være en støttefunksjon og serviceyter for de andre avdelingene. Avdelingen ivaretar også interne styringsfunksjoner på vegne av vegsjefen. Dette gjelder blant annet overordnet personalforvaltning, etatsregnskap, IT, juridiske tjenester og fellestjenester.

Siden budsjettsystemet for den nye organiseringen først ble satt i verk fra 1998, er det for tidlig å evaluere den nye organisasjonen.

Fullmakter

Statens vegvesen er i stor grad en målstyrt etat. Målene fastlegges gjennom Norsk veg- og vegtrafikkplan (NVVP), konkret for de fire første årene i planperioden og på et grovt nivå for de fire neste. Dette er en intensjonsplan som først blir en gjennomføringsplan gjennom de årlige budsjettene. Utgifter er budsjettert på to kapitler 1320 Statens vegvesen og 1321 Spesielt vedlikehold. Kapittel 1320 dekker 98 % av Vegvesenets utgifter (9 304 mill kr i 1998) og er delt opp i fire poster:

Post 23 Trafikktilsyn, drift og vedlikehold av riksveger mm.

Post 24 Statens vegvesens produksjon

Post 30 Riksveginvesteringer

Post 60 Tilskudd til fylkesvegformål

Fra Stortinget er det fastlagt at det kan overføres midler fra post 23 til post 30. Statens vegvesen har fullmakt til å fastlegge budsjettet på underpostnivå og kan også selv endre fordelingen på underpostnivå i budsjettåret. Videre har Vegvesenet full frihet til å velge virkemidler (lønn, varer og tjenester, investering i utstyr) innen hver post/underpost. Mer-/mindreinntekter på inntektskapitlet kan nyttes/må dekkes inn på post 23 på utgiftskapitlet.

Fra Stortinget er det fastsatt et avkastningskrav til vegvesenets produksjonsvirksomhet på 7 % av virksomhetens egenkapital på 1 600 mill kr.

Statens vegvesen har fått delegert alle ansettelser i etaten unntatt vegdirektør og vegsjefer.

Innenfor budsjettenes rammer og regelverket for statlige anskaffelser, står Statens vegvesen fritt til å kjøpe varer og tjenester for å oppnå de målene etaten er pålagt. Således kan den delen av etaten som har byggherreansvaret (trafikk og utbygging), selv vurdere om et arbeid skal settes ut på entreprise eller utføres av vegvesenets egen produksjonsvirksomhet.

Produksjonsvirksomheten har ikke gjeld, og det er derfor lagt til grunn at hele forvaltningskapitalen er egenkapitalfinansiert. Hele forvaltningskapitalen (bygninger og maskiner) er bygd opp gjennom tidligere bevilgninger samt overskudd i maskinforvaltningen. Bygningene og maskinene skal avskrives etter aksje-/regnskapslovgivningen. Avkastning for vegvesenets produksjon er satt til 7 %.

Produksjonsvirksomheten står som eier av etatens maskiner og driftsbygninger og har full råderett over disse produksjonsmidlene. Produksjonsenhetene kan selv ta stilling til kjøp eller bygging av nye driftsbygninger og kjøp av maskiner. De står også fritt til å avhende maskiner. For avhending av bygninger med verdi over 10 mill kroner må en ha departementets godkjennelse. Produksjon godskrives inntektene for maskiner og bygninger som er avhendet.

Utleieprisene skal dekke alle kostnader til bygninger og maskiner. Alle utgifter til vegvesenets egen produksjon legges inn i produksjonskalkyler som settes opp for de enkelte oppdragene produksjon utfører for myndighetssiden. Byggherren kan avslå tilbudet hvis det ligger for høyt i forhold til markedspris. Et eventuelt over-/underskudd skal avregnes mot de forskjellige postene innenfor myndighetsdelen.

Det er fra Stortinget satt som krav for at vegvesenets skal ha egen produksjonsvirksomhet, at denne skal kunne dokumentere sin konkurranseevne i forhold til privat virksomhet. Dette gjøres ved at produksjonskostnadene i etterhånd sammenliknes med faktiske kostnader for tilsvarende arbeid utført av private.

4.4.2 Organisering av forvaltningsorganet Jernbaneverket

I samsvar med Stortingets vedtak av 14. november 1996 ble NSB's trafikkdel fra 1. desember 1996 omdannet til selskapet NSB BA, organisert etter egen lov (Lov av 22.11. 1996 om statens jernbanetrafikkselskap), mens ansvaret for kjørevegen ble tillagt forvaltningsorganet Jernbaneverket.

Lov om statens jernbanetrafikkselskap som NSB BA er organisert etter, har modell fra aksjeloven, men med noen unntak som blant annet gjelder de ansattes rettigheter etter tjenestetvistloven og tjenestemannsloven. De ansatte er for øvrig ikke å betrakte som statstjenestemenn.

Det er et nært samspill mellom Jernbaneverket og NSB BA. Det er den samme person som er administrerende direktør i begge virksomhetene, og de har også felles styre. Det har nylig skjedd en endring ved utskifting av styrerepresentantene for de ansatte, slik at det er forskjellige representanter for de ansatte når styret opptrer som styre for Jernbaneverket eller som styre for NSB BA.

Det ble i 1996 opprettet et eget jernbanetilsyn, Statens jernbanetilsyn, som skal ivareta offentlighetens interesser i tilknytning til infrastrukturspørsmål på jernbaneområdet. Jernbanetilsynet er et forvaltningsorgan med egen direktør direkte underlagt Samferdselsdepartementet.

Jernbaneverkets hovedansvar er å ivareta forvaltning, drift, vedlikehold og utbygging av jernbanenettet. Jernbaneverket har følgende organisasjonsstruktur:

• Premissgivende hovedkontor

• Operativ forvaltningsdel som består fire forvaltende regioner og utbyggingsenhet som «bestiller» oppgaver

• Fire produserende leverandørenheter: Baneservice, Ingeniørtjenester, Bane Tele og Bane Energi.

Organiseringen gir grunnlag for et kunde/leverandørforhold og for å gradvis utsette de interne leverandørene for ekstern konkurranse. Hensikten er å utvikle en mer effektiv produksjon av tjenester og oppnå lavere priser.

Baneservice som den største leverandørenheten har ca 500 ansatte og tilbyr entreprenørtjenester innen jernbanerelaterte fag (spor, kontaktledning, signal), samt utleie av skinnegående arbeidsmaskiner til Jernbaneverket og andre sporeiere. Baneservice er en avdeling innen Jernbaneverket, men er regnskapsmessig skilt ut som en egen enhet med et eget internstyre. Dette innebærer at Baneservice driver forretningsmessig virksomhet innenfor de samme rammebetingelsene som forvaltningsorganet Jernbaneverket. Baneservice har imidlertid et eget balanseregnskap og må betjene investert kapital med renter og avskrivninger.

Jernbaneverket kjøper tjenester fra en rekke private entreprenører som konkurrerer med Jernbaneverkets egne leverandørenheter. I følge Norsk Jernbaneplan for perioden 1998-2007 er investeringsbudsjettet satt til ca 1.200 mill kr årlig og vedlikeholdsbudsjettet til ca 900 mill kr. Omsetningen for Baneservice har vært rundt 600 mill kr i 1997, så en stor del av oppgavene utføres av eksterne leverandører. Baneservice har konkurrert og fått oppdrag fra andre enn Jernbaneverket og forventer at de kan konkurrere om oppdrag både innen- og utenlands i årene fremover.

Styret i Jernbaneverket har nylig behandlet et forslag om tilknytningsformen hvor rammebetingelsene og behovet for en friere stilling ble vurdert for Baneservice. I St prp nr 1 (1998-99) er det foreslått at det fra 1 juli 1999 gjennomføres et fullstendig obligatorisk skille mellom særlovselskapet NSB BA og Jernbaneverket, ved at de to enhetene ikke lenger skal ha samme direktør. Styret for Jernbaneverket foreslås avviklet fra samme dato.

4.4.3 Organisering av forvaltningsbedriften Luftfartsverket

Luftfartsverket ble opprettet i 1947, og var et ordinært forvaltningsorgan frem til 1993 da det ble forvaltningsbedrift.

Luftfartsverket er organisert med en hovedadministrasjon og 13 regionkontor. I tillegg har bedriften opprettet tre heleide datterselskap, Oslo Lufthavn AS, Nordic Aviation Resources AS og Luftfartsverket Parkeringsanlegg AS. Oslo Lufthavn AS ble opprettet i 1992 for å forestå utbygging og senere driften av den nye hovedflyplassen. Nordic Aviation Resources AS er yter konsulenttjenester innenfor luftfartssektoren og er for tiden engasjert i prosjekter i Estland, Latvia, Russland og Polen. 2

Antall ansatte i Luftfartsverket er 2.234 og alle er statstjenestemenn. I tillegg har Oslo Lufthavn AS 230 ansatte og Nordic Aviation Resources AS 5 ansatte og ingen faste ansatte i det tredje datterselskapet. De ansatte i datterselskapene er ikke statstjenestemenn. Forvaltningsbedriften har eget styre og er underlagt Samferdselsdepartementet.

I Instruks for Luftfartsverket heter det:

«Luftfartsverkets formål er å bidra til økonomisk vekst og økt velferd ved å legge til rette for effektiv lufttransport til lavest mulig samfunnsøkonomisk kostnader. Grunnlaget for Luftfartsverkets virksomhet er samfunnets behov for et organisert luftfartssystem under politisk styring, og den inngår som et viktig element i totalforsvaret i fred, krise og krig». 3

Oppgavene er delt i tjenesteproduserende virksomhet (som eier og driver de statlige flyplassene, herunder nærings- og eiendomsvirksomhet), flysikringstjenesten i Norge og tilsynsvirksomhet. Luftfartsinspeksjonen er i dag en egen enhet i Luftfartsverket med det formål å føre tilsyn med sikkerheten i norsk sivil luftfart.

Luftfartsverket har fått tilført ansvaret for 26 regionale flyplasser, som tidligere har vært i privat eller kommunalt eie. Disse ble integrert i Luftfartsverket sin ordinære virksomhet, og overtakelsen skal være sluttført i 1998. Dermed blir både eierskap, økonomisk ansvar og driftsansvar for lufthavnene samlet på en og samme hånd med felles overordnet ansvar som for statlige flyrutekjøp, og finansiert gjennom statlig kjøp av tjenestene (St meld nr 38 (1996-97)).

Luftfartsverket 4, uten datterselskap, er selvfinansierende, og hadde et overskudd på 929 mill i 1996. Datterselskapene hadde 77 mill kr i underskudd. Samlede inntekter for Luftfartsverket i 1996 var 2,8 mrd kr. Driftsutgiftene utgjør halvparten av inntektene, dvs 1,4 mrd kr i 1997 (St prp nr 1 (1996-97)).

Hovedinntektene kommer fra luftfartsavgiftene. Dette er flyselskapenes betaling for den statlige infrastruktur, som bestemmes av Stortinget hvert år. Dette utgjør ca 74 % av inntektene, mens markeds- og eiendomsbaserte inntekter utgjør 23%, inntekter av flysikringstjenesten 2 % og gebyrer for Luftfartsinspeksjonens tjenester 1 %.

Staten bevilget 1,3 mrd kr i 1997, hvorav 350 mill kr er innskudd i ansvarlig lånekapital i Oslo Lufthavn AS og 0,9 mill kr til investeringer i andre flyplassanlegg. I tillegg lånefinansierer staten utbyggingen av ny hovedflyplass under Oslo Lufthavn AS, og det ble bevilget 3,4 mrd kr i 1997. Staten yter også tilskudd til investeringer og drift av ulønnsomme regionale flyplasser og Luftfartsverket mottar en andel av dette tilskuddet ettersom de har overtatt driften av 26 slike flyplasser.

Luftfartsverket endret tilknytningsform i 1993. Begrunnelsen for valg av forvaltningsbedriftformen var at den ville gjøre det lettere å innrette en rasjonell organisasjon for den tjenesteproduserende delen, samtidig som behovet for instruksjonsadgang av de omfattende samfunnsmessige interesser som knytter seg til opprettholdelsen av lufttrafikktilbudet. Valget av en selskaps- eller foretaksform betinget at myndighetsoppgavene måtte ivaretas av et eget organ utskilt fra Luftfartsverket. I behandlingen ble det lagt vekt på at det var behov for samme type faglig kompetanse i myndighetsoppgavene som for de tjenesteproduserende oppgavene. Siden miljøet i Norge var lite, og man mente at fagmiljøet ville bli best ivaretatt innenfor Luftfartsverket, ble forvaltningsbedriftformen valgt, jf St prp nr 33 (1991-92) og Innst S nr 83 (1991-92).

Samferdselsdepartementet foreslo i St meld nr 38 (1996-97) at Luftfartsinspeksjonen blir skilt ut som eget forvaltningsorgan direkte underlagt departementet, og at det får navnet Luftfartstilsynet. Utskillingen kan tidligst skje fra 1. januar 1999. Luftfartstilsynet skal i prinsippet være selvfinansierende. I dag er 55 % av tilsynsvirksomheten gebyrfinansiert. Man legger til grunn at det i en overgangsperiode må bevilges tilskudd til driften over statsbudsjettet. Når tilsynsvirksomheten blir skilt ut i et eget forvaltningsorgan, vil store deler av forvaltningsoppgavene som Luftfartsverket har i dag bli skilt ut, og Luftfartsverket sin hovedoppgave blir å tilby lufthavn- og flysikringstjenester. Luftfartsverket har startet et utredningsarbeid for å se nærmere på disse problemstillingene herunder endring av tilknytningsform. Departementet har ikke vurdert denne saken ennå og avventer resultatet fra utredningen i Luftfartsverket (St meld nr 38 (1996-97)).

4.4.4 Organisering av forvaltningsbedriften Statens kartverk

Statens kartverk ble opprettet i 1986 gjennom sammenslåing av Norges geografiske oppmåling, Norges sjøkartverk og fylkeskartkontorene. Virksomheten har røtter tilbake til 1773. Statens kartverk er ansvarlig for kart og geografisk informasjon i Norge. Statens kartverk skal sørge for at de offentlige og private brukere har et landsdekkende tilbud av kart og geografiske data.

Virksomheten hadde 645 årsverk i 1996, og er underlagt Miljøverndepartementet. Den har ikke, som andre forvaltningsbedrifter, eget styre.

Kartverkets virksomhet er delt i en basisvirksomhet og en eksternt rettet virksomhet. Basisvirksomheten ivaretar forvaltningsoppgaver innen kart og geodata, og deltar i forskning og utvikling av kartteknologi. Forvaltningsoppgavene omfatter standardisering nasjonalt og internasjonalt og forvaltning av lov om stadnamn, delingsloven og administrative grenser. Den eksternt rettede delen omfatter salg og oppdrag.

Inntektene for 1996 var 419,7 mill kr. 70 % av inntektene er statsoppdrag fra Miljøverndepartementet, 20 % er eksterne inntekter, og 10 % er samfinansiering med andre. Basisvirksomheten finansieres gjennom statsoppdraget og samfinansiering fra andre brukere. Staten bevilget 318,8 mill kr til driftsutgifter (overslagsbevilgning) i 1997, som utgjør 75 % av inntektene.

1. januar 1994 ble virksomheten omdannet fra forvaltningsorgan til forvaltningsbedrift. Begrunnelsen for endringen var å få en tilknytningsform som var tilpasset til den store andelen ekstern finansiering og at Statens kartverk trengte et økonomisystem som kunne gi bedre grunnlag for å fastsette priser og vurdere lønnsomheten av driften og investeringer, jf St prp nr 1, Tillegg nr 2 (1993-94). Det ble lagt vekt på at det var samfunnsøkonomisk rasjonelt å samle all kartproduksjon for alle sektorer til en enhet og at det finansieres samlet over Miljøverndepartementets budsjett. I tillegg anså Stortinget det som rasjonelt at Statens kartverk selger tjenester til full brukerbetaling, men ikke at Statens kartverk utvikler forretningsvirksomhet som bedre kan ivaretas av private. Stortinget mente også at det var viktig å ta vare på stordriftsfordelene og følgelig ikke hensiktsmessig å dele virksomheten i en forretningsdel og forvaltningsdel.

4.5 Organisering av kystforvaltningen i andre land

4.5.1 Sverige

Sjöfartsverket

Sjöfartsverket i Sverige er et «affärsverk» med vide fullmakter. Generaldirektøren rapporterer til et styre som er oppnevnt av Kommunikationsdepartementet. Sammenlignet med tilknytningsformene for statlige virksomheter i Norge blir et «affärsverk» å regne som forvaltningsbedrift.

Sjöfartsverket har som en del av transportsektoren ansvaret for sjøfartens behov for infrastruktur og tjenester i form av farleder, nautisk informasjon, kommunikasjon og service. Sjöfartsverket har også ansvaret for sikkerheten om bord i svenske fartøyer uavhengig av i hvilke farvann de beveger seg. I svenske farvann er også Sjöfartsverket ansvarlig for sjøredningstjenesten. Etaten har et sektoransvar for å fremme en sikker, miljøtilpasset og effektiv sjøtransport, og skal følge den svenske skipsfartsnæringens konkurransesituasjon.

Sjöfartsverkets hovedoppgaver er derved å:

1. Utøve tilsyn med sjøsikkerheten

2. Forestå losing

3. Sørge for god fremkommelighet i farleder og ved behov innrette nye farleder, herunder utdyping, oppmerking, fyrbelysning og elektroniske navigasjonshjelpemidler (blant annet DGPS)

4. Sørge for sjøredningstjenester

5. Sørge for isbryting

6. Sørge for at sjøfartens påvirkning på miljøet minimaliseres

7. Sørge for sjøgeografisk informasjon innen etatens ansvarsområde (sjøkartlegging)

8. Sørge for samordning av sjøgeografisk informasjon i Sverige

9. Påvise og dokumentere Sveriges grenser til havs og sørge for vedlikehold og tilsyn av disse grensenes oppmerking

Hovedforskjellen fra norske forhold er at Sjöfartsverket ikke har noe ansvar for statlig utbygging og forvaltning/drift av fiskerihavner. På den annen side har Sjöfartsverket ansvaret for sjøfartsinspeksjonen og sikkerheten om bord i fartøyene, noe som i Norge ligger under Sjøfartsdirektoratet. Videre har de ansvaret for sjøkartleggingen (jf Sjøkartverket i Norge) og sjøredningstjenesten som i Norge er tillagt henholdsvis Statens kartverk og Hovedredningssentralen/Justisdepartementet. Isbryting er for øvrig også en vesentlig større oppgave i Sverige enn i Norge.

Lostjenesten i Sverige er i likhet med Norge fullt og helt et statlig ansvar, både når det gjelder regelverk, gebyrer og personalmessige forhold. Losene og annet operativt personell er således tilsatt og lønnet av staten ved Sjöfartsverket.

Som overordnet økonomisk mål for Sjöfartsverket gjelder krav om full kostnadsdekning. Finansieringen av virksomheten skjer først og fremst gjennom avgifter (gebyrer) som betales av skipstrafikken. Kostnader innen Sjöfartsverkets ansvarsområde som ikke skal inngå i skipstrafikkens betalingsgrunnlag blir finansiert ved direkte bevilgning på statsbudsjettet. Dette gjelder blant annet verkets kostnader forbundet med fritidsbåttrafikken og en del underskuddsaktiviteter. Fra 1990 til 1995 skjedde det imidlertid vesentlige endringer i finansieringsgrunnlaget for Sjöfartsverkets virksomhet ved at sjøtransportens betalingsansvar ble utvidet til å omfatte hele virksomheten innen sjøfartsinspeksjonen, isbrytertjenestens drivstoffutgifter, bemanningen på sjømålingsfartøyene og den særskilte helikopterberedskapen for sjøredningstjenesten. Dette medførte at den statsbudsjettfinansierte delen av Sjöfartsverkets virksomhet ble redusert fra ca 15 % til om lag 6 %.

De avgiftsfinansierte inntektene består av fyravgift, losavgift og farledsvareavgift, hvorav farledsvareavgiften er den dominerende. De enkelte virksomhetsområdene er ikke hver for seg selvfinansierte, og farledsvareavgiften dekker således også deler av fyr- og lostjenestens samlede kostnader.

Gjennom de 10 år som Sjöfartsverket har vært et affärsverk har det fra statens side vært krav om avkastning på egenkapitalen. I tillegg er det krav om «utdelning til staten», dvs en overføring av en del av driftsoverskuddet til statskassen. Fra og med 1998 er det innført nye prinsipper med hensyn til størrelsen på disse overføringene, slik at kravet om rentabilitet etter skatt er satt til 7 % av egenkapitalen, og overføringen til staten er satt til 1/3 av resultatet etter skatt. Dette er tilpasset de alminnelige anbefalingene som gjelder for statlige selskaper i Sverige.

4.5.2 Danmark

Farvandsvæsenet

Farvandsvæsenet i Danmark er et sivilt forvaltningsorgan underlagt Forsvarsministeriet. Farvandsvæsenet ble opprettet i 1973 ved sammenslåing av Fyrvesenet, Losvesenet, Redningsvesenet og Sjøkartarkivet. I 1987 ble sjøkartproduksjonen overført til Boligministeriet og inngår nå som en del av Kort & Matrikelstyrelsen.

Farvandsvæsenet har ansvaret for seilingssikkerheten i farvannene omkring Danmark, Færøyene og Grønland. Dette innebærer at etaten har følgende hovedoppgaver:

1. Sjøoppmåling og tilhørende oceanografiske/hydrografiske observasjoner. Farvandsvæsenet har enerett til sjøoppmåling i danske, grønlandske og færøyske farvann.

2. Avmerking av seilingsruter og seilingshindringer, herunder opprettholdelse av fyrbelysning, sjøoppmerking og radionavigasjonssystemer

3. Løpende orientering til de sjøfarende gjennom utsendelse av «Etterretning for sjøfarende», navigasjonsetterretninger og farvannsetterretninger

4. Opprettholdelse og tilsyn med Losvesenet, som stiller faglig lokalkjennskap til rådighet for skipsfarten

5. Opprettholdelse og tilsyn med Kystredningstjenesten, som i ulykkes- og nødsituasjoner kan medvirke til å redde menneskeliv på havet

6. Myndighetsoppgaver, herunder utstedelse av forbud, påbud og tillatelser vedrørende oppmerking, tillatelser til sjøoppmåling i danske, færøyske og grønlandske farvann, samt fastleggelse av retningslinjer for oppmerking til veiledning for seilasen.

Hovedforskjellen mellom det danske Farvandsvæsenet og Kystverket er blant annet at Farvandsvæsenet ikke har noe ansvar for statlig utbygging og forvaltning/drift av fiskerihavner. Videre ivaretas ansvaret for trafikksentraler av Forsvaret. På den annen side er de tillagt oppgaver knyttet til sjøoppmåling og oceanografiske/hydrografiske observasjoner, samt sjøredningstjenesten, som i Norge er tillagt henholdsvis Statens kartverk og Hovedredningssentralen/Justisdepartementet.

Losvesenet i Danmark er en del av Farvandsvæsenet. Likevel er den danske lostjenesten i utgangspunktet privat, idet losene og annet operativt personell er ansatt i det såkalte Statens Lodsvæsen, som til tross for navnet er en privat institusjon. Det er imidlertid staten som gir regelverket knyttet til lostjenesten og bestemmer gebyrenes størrelse, og staten ved Farvandsvæsenet har med dette likevel styringen med og ansvaret for lostjenesten, blant annet gjennom tilsyn og oppfølging mv. Losene avlønnes gjennom et fast grunnbeløp som staten garanterer samt gjennom en andel av inntektene fra losoppdragene.

Losvesenet i Danmark finansieres særskilt og får hoveddelen av sine inntekter fra det fartøyene betaler for lostjenestene. Losvesenet er forutsatt å være selvfinansierende. Forsvarsministeriet har på denne bakgrunn bestemt at Losvesenet ikke direkte skal inngå i Farvandsvæsenets virksomhetsregnskap.

Den øvrige del av Farvandsvæsenets virksomhet dekkes i hovedsak over statsbudsjettet. Det er imidlertid mindre inntektsposter knyttet til enkelte av virksomhetsområdene. Disse inntektene skriver seg hovedsakelig fra oppdrag/ ytelser levert til kommunale og/eller private institusjoner og virksomheter. Utover lostjenesten kreves det således ikke inn gebyrer fra brukerne når det gjelder den øvrige infrastruktur og tjenester Farvandsvæsenet stiller til disposisjon for skipsfarten.

Styringsmessig kan Farvandsvæsenet i Danmark sammenlignes med et ordinært forvaltningsorgan slik som Kystverket er i Norge i dag.

4.5.3 Finland

Sjöfartsverket

Sjöfartsverket i Finland er et embetsverk under Trafikkministeriet. Etter norske forhold kan dette sammenliknes med å være en del av den ordinære forvaltningen, slik Kystverket er i Norge. Dog har Sjöfartsverket i Finland på en del områder utvidede fullmakter i forhold til ministeriet, for eksempel på navigasjonspolicy og lignende mer tekniske områder, som i Norge ivaretas av Fiskeridepartementet.

Sjöfartsverket i Finland består av det sentrale organ - Sjöfartsstyrelsen - og 4 sjøfartsdistrikter, 3 for kysten og ett distrikt for innlandet. Som Sjöfartsverket i Sverige er det finske Sjöfartsverket ansvarlig for sikkerheten både ombord i fartøyene og ved å stille til rådighet infrastruktur som farleder, oppmerking, radionavigasjonshjelpemidler mv.

Etaten har følgende hovedoppgaver:

1. Overvåke fartøyssikkerheten ved inspeksjon og kontroll av fartøyers sjødyktighet (sjøfartsinspeksjonen).

2. Overvåke at sjøfarten ikke skader miljøet. Dette gjelder både på forebyggende side og oljevernberedskap.

3. Sjømåling og utgivelse av sjøkart for finske farvann.

4. Forestå losing på kysten, i kanaler og på innsjøene.

5. Ansvarlig for sjøfartens nødkommunikasjonssystem.

6. Ansvarlig for og forestå radionavigasjonssystemer for kysten og innsjøene.

7. Ansvarlig for og forestå isbrytertjenesten på kysten og til 22 havner som er åpne hele året.

8. Ansvarlig for prosjektering, bygging og vedlikehold av farledene med navigasjonshjelpemidler.

9. Sekretariat for havnerådet. Administrere rentestøtte til havneutbygging.

10. Bygge fiskerihavner for å fremme fiskerinæringens utvikling. Det bygges også noe passasjer/fortøyningskaier.

11. Driftsansvarlig for kanalene. Den viktigste er Saima kanal.

12. Ansvarlig for fritidsbåttrafikken. Dette gjelder godkjennelse av båtkonstruksjoner, samt båtleder, kart og opplysningsvirksomhet.

Sjöfartsverket i Finland har noe større ansvarsområde enn det Kystverket har i Norge. Dette er på områder som sjøkartlegging, som i Norge dekkes av Statens kartverk og på sjøfartssiden som i Norge ivaretas av Sjøfartsdirektoratet. Sjöfartsverket ivaretar også oppgaver som i Norge utføres av Statens forurensningstilsyn (SFT). I tillegg er Sjöfartsverket delegert ansvaret for radionavigasjon og nødkommunikasjon som i Norge ivaretas av Fiskeridepartementet og Telenor.

Sjöfartsverket er en del av den ordinære forvaltningen under Trafikkministeriet. Det finansieres gjennom en kombinasjon av direkte bevilgning over statsbudsjettet og avgifter.

Fra 1.1.1998 er Sjöfartsverket nettobudsjettert. De viktigste inntektene kommer fra losavgift og farledsavgift. Det skaffes også en del inntekter fra isbryterne ved at de er utleid utenom isbrytersesongen (blant annet i Nordsjøen).

4.5.4 Island

Sjøfartsverket

Sjøfartsverket i Island ble etablert 1. oktober 1996 gjennom en sammenslåing av Det islandske sjøfartsdirektoratet og Det statlige fyr og havnevesen.

Sjøfartsverket i Island er et embetsverk underlagt Transport og kommunikasjonsdepartementet og med transportministeren som den høyeste myndighet for sjøfart, havner og fyr. Etter norske forhold kan det på forvaltningsområdet sammenlignes med en kombinasjon av Kystverket og Sjøfartsdirektoratet, men på det operative området er det forskjeller.

Sjøfartsverket ledes av en generaldirektør med vel 90 medarbeidere. Sjøfartsverket er organisert med et sentralt hovedkvarter nær Reykjavik og fem distriktskontorer med én til to medarbeidere. Hovedtyngden av både ansatte og funksjoner er således lokalisert sentralt. Distriktskontorenes oppgaver er kun knyttet til skipskontroll. Sjøfartsverkets aktiviteter er organisert til fem avdelinger: fyr, havner, fartøyer, inspeksjon og administrasjon.

Det er opprettet to rådgivende organer, ett for sjøfart og ett for havner, som både skal gi råd til generaldirektøren for Sjøfartsverket og til transportministeren.

Etaten har følgende hovedoppgaver innen de tre forvaltningsområdene for sjøfart, fyr og havner:

• Representere Staten i utøvelse av Havneloven.

• Tilsyn og kontroll med prosjekter med statlig finansiering vedrørende beskyttelse av kysten og havneanlegg for mindre fartøyer.

• Forvaltning av lovverk for kontroll, måling og registrering av skip.

• Forvaltning av lovverk for fyr, lostjeneste og dykking.

• Utøve tilsyn med sjøsikkerheten

• Samordning og samarbeid med internasjonale organisasjoner, og iverksetting av tiltak bestemt gjennom internasjonale forpliktende avtaler.

• Overvåke og assistere under sjøforklaringer, samt rapportere resultater fra Sjørettens undersøkelser til anklagemyndigheten.

• Gi råd til regjeringen i Sjøfartsverkets saksområder.

På samme måte som i Norge har Sjøfartsverket ansvar for drift og vedlikehold av fyr og merker og annen infrastruktur for navigering langs kysten, mens ansvaret for fyr og merker i havnene ligger hos kommunen som både eier og driver disse. Fyrene er helautomatiske og vedlikehold gjennomføres av personell fra hovedkontoret. Islandske og utenlandske skip betaler gjennom avgifter mer enn 50 % av kostnadene til fyr, merker og navigasjonshjelpemidler.

Sjøfartsverket har kun et forvaltningsansvar for losvirksomheten. Ansvaret for drift av lostjenesten ligger i havnene.

Havner og moloer er eid og drevet av kommunene, men staten yter finansiell bistand ved nybygg. Staten støtter havnene gjennom å gjennomføre og støtte nødvendige forundersøkelser og planlegging av ny infrastruktur. Sjøfartsverkets eget havnelaboratorium, som i Norge er lokalisert til SINTEF, er viktig i dette arbeidet. Sjøfartsverket utarbeider hvert annet år en fireårig nasjonal havneplan for anlegg som skal planlegges og utbygges med bistand av statlig finansiering. Havneplanen sendes til Alltinget for godkjenning. Havneprosjekter med statlig støtte utgjorde i 1997 ISK 835 millioner, og statens andel utgjorde 79 %.

Havnene kan få støtte til reparasjoner av havneinstallasjoner, moloer etc dersom ødeleggelsene skyldes naturkatastrofer. Midler til dette er gitt gjennom et eget utviklingsfond for havner, som styres av Sjøfartsverket.

De fleste utbyggingsprosjekter blir gjennomført på entreprise og etter anbud. Således har ikke Sjøfartsverket selv en egen virksomhet for utbygging, reparasjon eller vedlikehold av infrastruktur i havner eller moloer.

Forskning og utviklingsvirksomhet er en viktig del av Sjøfartsverkets ansvarsområde, og havnelaboratoriet har en sentral plass i dette. FoU-virksomheten har hatt ansvaret for utvikling av informasjonssystemet om vær og sjøforhold, og det arbeides nå med utvikling av et skipsmodellaboratorium for blant annet stabilitetstester.

På samme måte som Sjøfartsdirektoratet i Norge har Sjøfartsverket i Island ansvar for sikkerheten om bord i islandske fartøyer uavhengig av i hvilket farvann de seiler, samtidig som etaten har et ansvar for kontroll av fremmede fartøyer i islandsk farvann. Etaten har også et ansvar for registrering og kontroll av alle fartøyer over 6 meter. Den sentrale og regionale skipsinspeksjon utgjør en vesentlig del av etatens virksomhet.