2 Indirekte beskatning og pressestøtte

Førsteamanuensis, dr.oecon Guttorm Schjelderup 1 Norges Handelshøyskole

2.1 Innledning

Skatteprovenyet fra den indirekte beskatningen (vareskatter og toll mv.) er det viktigste skattefundamentet for OECD-landene. I 1996 utgjorde skatteinntektene fra den indirekte beskatningen 32.5% av totale skatteinntekter, og for Norges del var denne andel på hele 34% i 1999. 2 Statistikken viser dessuten at provenyet fra den indirekte beskatningen og da spesielt merverdiavgiften har økt markert de siste 10-15 år. I 1970 utgjorde for eksempel inntektene 13.5% av skatteinntekter i OECD-landene, mens denne andelen økte til 18% i 1996.

Veksten i inntektene fra varebeskatningen har ulike forklaringer. En årsak er at skattleggingen av både arbeidsinntekt og kapital har blitt mer gunstig i de fleste OECD-land de siste år. I tillegg har andre kapitalskatter som formuesskatten blitt avskaffet i de fleste land. En annen grunn er at den indirekte beskatningen har blitt skjerpet dels ved at satsene har blitt hevet, og dels ved at skattegrunnlaget er blitt utvidet til også å omfatte tjenester. En tredje årsak er at de indirekte skattene og da spesielt vareskattene har fått rolle som både nærings- og fordelingspolitisk instrument i en tid hvor land har blitt stadig tettere integrert.

Det er i seg selv interessant at tettere økonomisk integrering mellom land syntes å øke betydningen av den indirekte beskatningen. Dette kan skyldes at den indirekte beskatningen har blitt mer verdifull som skattegrunnlag i en situasjon hvor spesielt kapital kan flytte mellom land. Siden vareskatter ilegges der hvor varen konsumeres (det såkalte destinasjonsprinsippet i varebeskatningen), er det vanskeligere for aktørene å unndra seg denne skatten. Økonomer liker i denne forbindelsen å si at skattegrunnlaget er lite mobilt. Imidlertid har både politikere og handelsstanden i Norge uttrykt bekymring for virkningene av grensehandelen med Danmark og Sverige på skatte- og produsentinntekter. Det kan derfor syntes som om virkningen av integrasjon på dette skattegrunnlaget er mer nyansert.

I EU har man også vært bekymret for virkningen av økt økonomisk integrasjon på utformingen av skattesystemet. Spesielt har man vært opptatt av hvilken virkning dannelsen av det indre marked ville få for medlemslandenes skatteinntekter fra momsen. Siden det indre marked medfører at grensekontrollene er opphevet, er det blitt lettere for konsumenter og bedrifter å handle varer i lavskatteland. Muligheten for å unndra seg nasjonal skattlegging gjennom grensehandel har ført til at EU-landene har harmonisert momsnivået ved å heve satsene til et minstenivå. Ingen EU-land kan således ha lavere satser enn minimumsnivået, men enkeltland kan sette sin sats over minstenivået. I eksemplet med EU ser vi altså at økt integrasjon mellom land har ført til en harmonisering av systemet for indirekte beskatning noe som i realiteten har skjerpet skattleggingen av varer og tjenester.

Innenfor EU er momssatsene ulik for forskjellige varegrupper. Det er flere årsaker til dette. Mat er for eksempel ilagt lavere sats enn rene forbruksartikler. Motivasjonen for dette har dels vært begrunnet i fordelingspolitiske målsettinger, men har også hatt et snev av næringspolitikk. De næringspolitiske årsakene syntes å være motivert utfra at man ønsker å ivareta både produsent- og konsumentinteresser. Tanken har vært at en senking av matmomsen fører til økt omsetning av matvarer, lavere konsumentpriser og høyere produsentpriser. 3

I Norge ser vi en liknende bruk av varebeskatningen som innen EU. Varer er ilagt en momssats på 23%, mens tjenesteproduksjon i hovedsak ikke er momsbelagt. I seg selv fører denne differensieringen til en forvridning i konkurransen til fordel for produsenter av tjenester. I Norge har den offentlige debatt bare i liten grad diskutert dette konkurranseaspektet. Den politiske debatten har imidlertid i den senere tid fokusert på lavere matmoms utfra både fordelings- og næringspolitiske begrunnelser.

Skattleggingen av biler er at annet eksempel på differensiert indirekte beskatning. Systemet i Norge er slik at biler ilegges moms og særavgifter, hvor særavgiftene er differensiert i henhold til bilens vekt, motorstørrelse og antall hestekrefter. Dette fører til at tunge biler med stor motor blir dyrere enn mindre biler med liten motor. Utformingen av bilbeskatningen har vært begrunnet utfra fordelingsbetraktninger, miljøhensyn, og ønsket om å opprettholde statens proveny fra bilbeskatningen. Konsekvensen av bilbeskatningen er imidlertid også en konkurransefordel til de produsenter som har spesialisert seg på små biler med lav motoreffekt samtidig som kjøperne av slike biler også er blitt begunstiget.

Eksemplet fra bilbransjen med moms og særavgifter viser at for en bilkjøper er det likegyldig om en økning i bilens pris skyldes momsen eller særavgiftene. Forskjellen mellom disse to måtene å differensiere den indirekte beskatningen på har først og fremst konsekvenser for bedriftene (dvs de som har fratrekk for inngående merverdiavgift). En økning i momssatsen på en innsatsfaktor vil ikke påvirke bedriftens bruk av denne innsatsfaktoren siden bedriften får fratrekk for inngående merverdiavgift. En særavgift pålagt en vare vil derimot gjøre varen dyrere fordi bedriften ikke får refusjon. En konsekvens av dette er at bedriften ønsker å substituere seg bort fra bruken av varer som har særavgifter. I fortsettelsen skal vi ikke diskutere særavgifter i særlig grad, men det er viktig å ha i mente at slike avgifter har andre virkninger enn en merverdiavgift.

2.2 Optimal varebeskatning under fullkommen konkurranse

Ved fullkommen konkurranse er det så mange bedrifter i hvert marked at ingen av bedriftene har markedsmakt. Hver bedrift vil da tilpasse seg slik at kostnaden ved å produsere en ekstra enhet av produktet, marginalkostnaden, er den samme for alle produsenter. Brudd på dette vilkåret innebærer at man kan redusere kostnaden ved å produsere et gitt kvantum ved å overføre produksjon mellom ulike produsenter. I husholdningssektoren vil konsumentene tilpasse seg slik at det individene er villige til å betale for å få en enhet ekstra av varen, den marginale betalingsviljen, må være den samme for alle konsumenter. Hvis ikke dette var tilfelle kunne individene bytte varer mellom seg slik at alle kom bedre ut av det. Tilbud og etterspørsel knyttes sammen under fullkommen konkurranse ved at bedriftene øker sin produksjon helt til grensekostnaden er lik konsumentenes betalingsvilje, dvs prisen. Dette vilkåret bestemmer altså hvor mye av varen som produseres.

En egenskap ved likevekten under fullkommen konkurranse er at den leder til en effektiv allokering av ressursene såfremt vi ikke har markedssvikt i noen markeder. Markedssvikt kan oppstå enten gjennom eksterne virkninger, tilstedeværelse av fellesgoder, eller ved ufullkommen konkurranse.

Eksterne virkninger forekommer når en handling til en aktør påvirker nytten eller overskuddet til andre aktører i økonomien. I slike tilfeller er det enten ønskelig å begrense handlingen fordi den rammer andre på en negativ måte, eller øke handlingens omfang fordi den har en positiv effekt på andre. Et eksempel på slike virkninger er en bedrift som ved sin produksjon forurenser nærmiljøet. Dersom bedriften ikke tar hensyn til dette vil den produsere mer enn det som er samfunnsøkonomisk ønskelig.

Fellesgoder kjennetegnes ved at en aktør sitt forbruk av et gode ikke er til fortrengsel for andre aktører sitt konsum av samme gode. I en markedsøkonomi vil slike goder bli produsert i et for lite omfang fordi produsenten av slike varer ofte ikke kan forhindre at andre aktører konsumerer godet uten å betale for det. Incitamentene til å frambringe slike goder blir derfor for små i forhold til hva som er optimalt for samfunnet. Et eksempel på slike goder er investeringer i generell kompetanse og utdanning (for eksempel universitets utdanning). Dersom bedriftene skulle tilby slik utdanning ville omfanget bli for lite siden slike investeringer ikke lett kan skjermes fra konkurrerende bedrifter som ofte kan kjøpe opp arbeidskraft uten å måtte betale den fulle investeringskostnaden.

Ufullkommen konkurranse betyr at produsentene har markedsmakt i den forstand at de ved å endre sitt tilbud kan påvirke prisen. Slike bedrifter vil produsere mindre enn hva tilfellet er under fullkommen konkurranse fordi bedriften står overfor en fallende etterspørselskurve. Ved å selge en enhet ekstra vil bedriften riktignok få prisen for denne, men samtidig øker volumet og det betyr at prisen synker og dermed at fortjenesten reduseres for alle enhetene som selges. Bedriften vil dermed avveie dette forholdet mot grensekostnaden ved produksjon, og denne avveiningen fører til en for liten produksjon enn det effektiv ressursbruk skulle tilsi.

I fortsettelsen skal vi anta at markedssvikt ikke representere et problem for økonomien, men vi skal komme tilbake til dette senere og da spesielt til ufullkommen konkurranse.

2.2.1 Vareskatt, effektivitetstap og skatteoverveltning

Under fullkommen konkurranse vil som nevnt over produsentene produsere inntil grensekostnaden ved produksjon er lik konsumentenes marginale betalingsvilje, dvs prisen. Ved en vareskatt vil det oppstå en kile mellom det bedriften får for varen og det konsumenten er villig til å betale. For å illustrere dette kan vi anta at vareskatten legges på bedriften. Prisen som konsumenten er villig til å betale, vil nå ikke lenger i sin helhet tilfalle bedriften siden en del av prisen må betales til myndighetene i form av skatt. En konsekvens av dette er at bedriften vil redusere sitt tilbud av varen inntil den pris den får for varen minus skatten blir lik grensekostnaden. Resultatet av denne tilpasningen er at produksjonen synker (og dermed at det produseres mindre enn det som er effektivt). Det er verdt å merke seg at dette resultatet også gjelder dersom skatten ilegges forbrukeren.

Vi kan altså konkludere med at en vareskatt vil forstyrre effektiviteten i økonomien ved at den driver en kile mellom den pris konsumenten betaler for varen og den pris bedriften får ved salg. Det betyr at ikke bare vil bedriften endre sin tilpasning, men også konsumentens valg vil bli påvirket av skatten. Et viktig spørsmål i tilknytning til vareskatter er derfor hvem som reelt sett betaler skatten. Spørsmålet er altså om bedriften kan overvelte deler av vareskatten på forbrukerne.

En generell innsikt fra økonomisk forskning er at de som reelt sett ender opp med å betale vareskatten, ikke trenger være de samme som skatten var ilagt. 4 Generelt vil dette avhenge av forholdene på tilbuds- og etterspørselssiden. Et enkelt eksempel er illustrerende. Anta at myndighetene ilegger en moms på insulin. Insulin er et livsnødvendig produkt for diabetikere, og det er derfor rimelig å anta at etterspørselen etter produktet er upåvirket av skatten. Bedriften kan derfor heve sin pris tilsvarende skatten uten at dette får konsekvenser for etterspørselen. I dette eksemplet er det altså forbrukerne som betaler hele skatten. 5 Generelt er det slik at dess mer uelastisk etterspørselen er, dess mer av skatten betaler kjøperne. Omvendt er det slik at dess mer uelastisk tilbudet er, dess større andel betaler bedriftene av skatten. 6

2.2.2 Optimal vareskatt og effektivitet

Spørsmålet om hvordan vareskatter skal settes optimalt i en økonomi med perfekt konkurranse tar utgangspunkt i følgende problemstilling: Hvordan skal myndighetene utforme varebeskatningen dersom man i minst mulig grad ønsker å forstyrre ressursallokeringen samtidig som myndighetene må skaffe til veie et visst proveny fra skattleggingen av varer. Det er viktig å presisere at man i utformingen av dette spørsmålet kun er interessert i effektivitetsvirkningen av en vareskatt. Vi skal senere se på hvorledes fordelingshensyn vil påvirke skattestrukturen.

Løsningen på det optimale beskatningsproblemet ble funnet av den engelske økonomen J. Ramsey (1927). 7 For å forstå løsningen er det instruktivt å ta utgangspunkt i den innsikt at bruk av vareskatter forstyrrer prisenes rolle som signaler for ressursknapphet i økonomien. Det betyr at innføringen av vareskatter påfører økonomien en kostnad ved at de endrer prisene og dermed de valg aktørene i økonomien foretar. 8

Løsningen på det optimale beskatningsproblemet skissert over kalles ofte "Ramsey-regelen." Denne sier at vareskattene skal utformes slik at den relative reduksjonen i etterspurt kvantum av hver vare som følge av en marginal økning av alle vareskatter, skal være den samme for alle varer. 9 Ramsey-regelen forteller oss dermed at i utformingen av vareskatter er det kvantumsendringer og ikke prisendringer som er viktige. Det er altså etterspørselsvridninger som skaper effektivitetstap og ikke prisvridninger. Rent konkret betyr det at utformingen av vareskattene bør avgjøres av etterspørsels-elastisitetene til ulike varer. Det følger dessuten av dette resultatet at den optimale skattestrukturen kan innebære en differensiert satsstruktur.

2.2.3 Fordelingshensyn

Ramsey-regelen for utforming av vareskatter ivaretar ikke de fordelingspolitiske mål som myndighetene måtte ha. For eksempel kan det tenkes at det er politisk ønskelig med mer lempelig skattlegging av varegrupper som i større utstrekning konsumeres av personer med lavere inntekt. Dersom slike forhold er avgjørende må Ramsey-regelen modifiseres. Fordelingshensyn kan da innebære at samfunnet vil ønske å ta mindre hensyn til effektivitetsaspektet ved skattleggingen. Generelt er det slik at hvorvidt man ønsker å avvike fra effektivitetshensyn vil avhenge av: (1) Hvilke fordelingspolitiske ambisjoner myndighetene har, og (2) hvorvidt det er avvik mellom konsummønstret til fattige og rike.

Dersom det er slik at fattige og rike konsumerer varer i samme proporsjon, vil ikke en vareskatt være omfordelende. Skal derfor vareskatter ha en fordelingspolitisk hensikt må lav- og høyinntektsgrupper ha et ulikt konsummønster. Hvis dette vilkåret er innfridd, bør vareskattene utformes slik at den relative etterspørselsreduksjonen som følge av at skatter innføres, må justeres i henhold til varens ’fordelingsindeks’. Det er altså ikke lenger slik at relative kvanta i minst mulig grad bør "forstyrres." Når fordeling blir et korrektiv, sier regelen at skattene bør utformes slik at kvantumsreduksjonen er størst for de varer som først og fremst konsumeres av individer med høy inntekt (og dermed har lav sosial grensenytte av inntekt). 10 Det skulle dermed være klart at denne modifiseringen av Ramsey-regelen også stiller relativt store krav til skattemyndighetene ved at de må ha informasjon om hvilke varegrupper som etterspørres av ulike inntektsgrupper.

Av diskusjonen over syntes det rimelig å konkludere med at karakteriseringen av de optimale skattestrukturer under fullkommen konkurranse i liten grad har appell når det gjelder den praktiske utformingen av skattesystemet. Det skyldes dels at regelen krever svært detaljert kunnskap om etterspørselsforhold i markeder samt konsummønstret til ulike inntektsgrupper. I praksis er dette informasjon som myndighetene bare har for et fåtall markeder. En annen svakhet med regelen er at den er avledet i en situasjon hvor økonomien er preget av fullkommen konkurranse. I virkeligheten vil kun et fåtall markeder tilfredsstille de krav som forutsettes oppfylt under fullkommen konkurranse.

Det er godt empirisk belegg for å si at de fleste markeder er preget av at bedrifter konkurrerer mot hverandre i markeder hvor noen av bedriftene har markedsmakt. Hvor stor markedsmakt den enkelte bedrift har vil avhenge av selve konkurransesituasjonen, men et mer realistisk utgangspunkt for varebeskatningen syntes likevel å være markeder hvor bedriftene kan påvirke prisen på varen de selger. I neste avsnitt skal vi ta opp denne problemstillingen.

2.3 Varebeskatning under ufullkommen konkurranse

Ved ufullkommen konkurranse kan noen markeder være preget av monopoltilstander, mens det i andre markeder kan være konkurranse mellom et fåtall bedrifter. Analysen av hvordan vareskatter påvirker bedrifters adferd og samfunnets velferd under ufullkommen konkurranse er derfor svært komplisert. Ikke bare kan man ha ulik grad av konkurranse i ulike markeder, men innad i næringene kan selve konkurransestrukturen være svært komplisert.

Forhold som har betydning i en næring karakterisert ved ufullkommen konkurranse er hvor mange bedrifter som er i næringen, om bedriftene konkurrerer på pris eller kvantum, og om produktene som selges er perfekte substitutter eller differensierte. I tillegg til disse momentene må analysen ta hensyn til at skattepolitikken kan påvirke antall bedrifter i en næring. Dersom skattene settes ulikt mellom næringer kan det påvirke konkurransen ikke bare innad i næringen, men også næringsstrukturen i andre næringer samt omfanget av nyetableringer i økonomien generelt.

Det sier seg selv at det er svært vanskelig å forene alle de skisserte forhold i samme analyseramme. I fortsettelsen vil jeg derfor gi en kort oversikt over noen av de viktigste resultatene fra litteraturen om indirekte beskatning under ufullkommen konkurranse.

2.3.1 Monopol

Et monopol består av kun en selger som ved sitt salg er i stand til å påvirke prisen. Siden monopolisten har betydelig markedsmakt vil bedriften sette prisen slik at inntekten maksimeres. Bedriften vil således ta hensyn til at ved å tilby en ekstra enhet vil prisen bedriften oppnår for sitt salg synke. Den optimale tilpasning gis derfor ved at prisen settes slik at grensekostnaden ved produksjon er lik den økning i inntekt bedriften får ved å selge en ekstra enhet (grenseinntekten). Bedriften vil derfor produsere et lavere kvantum enn hva som er tilfelle i et marked med fullkommen konkurranse hvor bedriften tar prisen som datum.

Siden et monopol produserer mindre enn hva som er samfunnsøkonomisk ønskelig bør samfunnet vurdere om det er mulig å få monopolisten til å endre sin tilpasning. En måte å gjøre det på er ved å subsidiere produksjonen (enten ved et fast beløp pr. produsert enhet eller ved et subsidium som er verdiavhengig). Det kan kanskje virke paradoksalt at en bør subsidiere en bedrift som har monopol i et marked. 11 Intuisjonen er imidlertid at et subsidium vil øke omsatt kvantum fordi grenseinntekten til monopolisten øker. Det optimale subsidium fra samfunnets synspunkt vil være det subsidium som reproduserer tilpasningen under fullkommen konkurranse.

En ulempe ved bruk av et subsidium under monopol er at det kan forsterke den interne ineffektiviteten man frykter kan oppstå i en konkurranseskjermet sektor. Dette kan muligens være en av grunnene til at subsidiering av monopolbedrifter er lite utbredt. En annen årsak kan være at et subsidium er i strid med de fordelingspolitiske ambisjonene myndighetene har. I slike tilfeller kan det tenkes at myndighetene velger å skattlegge monopolisten.

Et sentralt spørsmål ved skattlegging av monopolbedrifter er om slike bedrifter - på grunn av sin store markedsmakt - kan velte hele skatten over på kjøperne. Dette er imidlertid ikke tilfelle. Generelt er det slik at skattlegging av en monopolist vil føre til at konsumentprisen stiger, og at både pris og omsetning til monopolet synker. Dermed vil overskuddet til monopolbedriften bli redusert. Monopolbedriften er altså dårligere stilt etter innføringen av skatten, og det innebærer at bare deler av skatten vil bli overveltet på kjøperne av varen. Hvilken andel kjøper og selger betaler av skatten vil avhenge av forholdene på etterspørselssiden i markedet. En skatt vil uansett redusere produsert kvantum ytterligere (i forhold til frikonkurranseløsningen) og forverre det effektivitets tap som oppstår ved et monopol.

Der finnes ett unntak fra denne regelen. I noen tilfeller kan monopolet være eid av utenlandske aktører. I slike tilfeller vil gevinsten myndighetene får ved skattlegging av monopolisten kunne være stor nok til å kompensere de innenlandske konsumentene. I slike tilfeller kan det derfor være optimalt å skattlegge monopoler fordi skatten rammer utlendinger hardere enn innlendinger.

Markeder med rene monopoler er relativt sjeldne og de fleste markeder er karakterisert ved det man kan kalle oligopolistisk konkurranse, dvs markeder hvor et fåtall bedrifter konkurrerer om markedet. I fortsettelsen diskuteres dette.

2.3.2 Indirekte beskatning og oligopol

Ved skattlegging av varer i en situasjon med flere konkurrerende bedrifter kompliseres analysen. Det skyldes at bedriftenes atferd vil avhenge av hva som er strategisk variabel i markedet; pris eller kvantum. Når pris er strategisk handlingsvariabel, er konkurransen ofte tøffere enn når kvantum er konkurranseparameter. Det skyldes at den bedrift som tar den laveste prisen ofte kaprer hele eller store deler av markedet (faktisk hele markedet dersom produktene er identiske). På den andre siden er priskonkurranse av og til så belastende for bedriftene at de kan ha sterke incitamenter til å inngå hemmelig prissamarbeid. For analysen av skattepolitikk i slike markeder har det derfor avgjørende betydning at man vet hva bedriftene konkurrerer på. I tillegg må man ta i betraktning at bedriftene kan ha ulik kostnadsstruktur og at varene kan være differensierte. Det er for eksempel slik at ved priskonkurranse er konkurransen mye tøffere hvis varene er identiske enn dersom de er differensierte. Det betyr igjen at graden av markedssvikt er mindre når produktene er identiske.

Under oligopolistisk konkurranse er det også slik at bedriftene vil selge færre enheter enn ved frikonkurranse. Det skyldes at de på samme måte som ved monopol, utnytter sin markedsmakt og gjennom det selger for lite. Man skulle tro at et myndighetene på samme måte som ved monopol, kunne øke omsatt kvantum ved å subsidiere bedriftene. En slik politikk trenger imidlertid ikke gi det ønskede resultat. Et eksempel er illustrerede. Dersom produktene er differensierte og pris er strategisk parameter, vil et subidium pr. enhet til en spesiell bedrift kunne føre til at denne bedriften øker sin pris. Dersom de andre bedriftene kan observere støtten (for eksempel ved at myndighetene annonserer subsidieordningen), vil bedriften som får støtten, vite at dersom den hever sin pris vil de andre bedriftene følge etter og heve sine priser for derved å unngå ødeleggende konkurranse. Konsekvensen blir altså at høyre priser, lavere volum og økt overskudd. Følgelig har subsidiet ført næringen nærmere en monopolløsning.

Diskusjonen ovenfor viser at det er vanskelig å komme med generelle betraktninger knyttet til virkningen av finanspolitiske tiltak fordi dette vil avhenge av en rekke forhold som i utgangspunktet er næringsspesifikke. Dette gjelder subsidieordninger så vel som skattlegging.

En generell innsikt fra litteraturen om varebeskatning er for eksempel at en uniform vareskatt på samme måte som et subsidium, faktisk kan øke bedriftenes overskudd. 12 Det skjer dersom skattleggingen endrer konkurransen blant bedriftene på en slik måte at markedsmakten til en eller flere av bedriftene øker. Skattlegging i et slikt tilfelle gir som i tilfellet med subsidiet, at næringstrukturen nærmer seg monopolløsningen. Dette illustrerer at det er vanskelig å vite hva som skjer i en næring når man innfører en vareskatt uten at man går i detalj om markedsstrukturen.

Virkningen av en næringsspesifikke vareskatter kan deles i to: den direkte og den indirkete effekten. Den direkte skatteeffekten angir hva som skjer med overskuddet til bedriftene i den næring som skattlegges (og følgelig næringstrukturen). Den indirekte effekten referer til det forhold at vareskatten vil påvirke prisene i andre næringer. 13 Økt skatt i en næring vil føre til at aktørene i økonomien ønsker å redusere sin etterspørsel etter det skattlagte godet fordi prisen på dette har steget, og etterspørre mer av de andre godene (som ikke er skattlagt eller som har lavere skatt). Selektiv varebeskatning i en næring har altså ringvirkninger i andre næringer. Følgelig bør myndighetene se varebeskatningen i en næring i sammenheng med varebeskatningen i alle andre næringer når man vurderer satsstrukturen.

På samme måte som under fullkommen konkurranse er det mulig å ta hensyn til ringvirkningene av vareskatter i en økonomi hvor noen næringer er preget av ufullkommen konkurranse. Dette gir en skatteformel lik Ramsey-regelen (se Myles (1995, kap. 11)), hvor varer produsert under ufullkommen konkurranse skal skattlegges mer lempelig i betydningen mindre reduksjonen i etterspørselen som følge av vareskatten dersom en slik skatt: (a) Øker produsentprisen: (b) Senker overskuddet til bedrifter med markedsmakt: (c) Fører til fall i statens skatteinntekter. Skatten skal altså utformes slik at den reduserer markedsmakten til bedriftene og øker omsatt kvantum. Som diskusjonen over viser er det ikke lett å omsette denne generelle betraktningen til praktisk politikk uten en mer generell drøfting av enkeltnæringer og konkurranseformen i disse.

Når myndighetene benytter vareskatter kan disse enten anta karakter av en skatt pr. enhet omsatt eller en skatt på varens verdi (merverdiskatt). Et viktig spørsmål blir da om man skal innføre enhetsskatter eller merverdiskatter (eventuelt subsidier). Fra økonomisk forskning vet man at en merverdiskatt er å foretrekke framfor en stykkskatt fordi den bidrar til å redusere bedriftenes markedsmakt (Jf. Delipalla og Keen (1992)). Dette skyldes at en merverdiskatt i større grad overveltes på bedriftene enn hva tilfellet er med stykkskatt siden den faller på verdien av en vare og ikke på antall enheter som selges. Det betyr at de uheldige sidene ved ufullkommen konkurranse dempes ved en merverdiskatt og at næringen kommer nærmere frikonkurranseløsningen. 14

Resulatet om at stykkskatter ikke bør benyttes dersom myndighetene kan bruke merverdiskatter forutsetter at vareskattene ikke kan være negative (subsidie). Dersom myndighetene har full frihet kan det være optimalt med en kombinasjon av en positiv merverdiskatt og en negativ stykkskatt. Bøs (1986) viser at i dette tilfellet bør myndighetene benytte Ramsey-regelen fordi stykkskattene kan benyttes til å korrigere effektivitetstapet som oppstår under ufullkommen konkurranse.

2.4 Nærmere om bruk av indirekte beskatning i relasjon til pressestøtten

Utvalgets mandat skal ivareta flere hensyn. Hovedmålene er: (1) Bidra til et fortsatt høyt aviskonsum: (2) Bidra til at det kan utkomme aviser på flest mulig steder hvor det er grunnlag for det: (3) Bidra til at det kan utgis riksspredte meningsbærende aviser: (4) Bidra til lokal aviskonkurranse på flest mulig steder.

De skisserte mål for pressestøtten er ganske omfattende og kan tenkes være innbyrdes i konflikt. Før dette diskuteres nærmere, er det imidlertid viktig å legge premissene for hvordan indirekte skatter kan benyttes for å nå målene for pressestøtten.

Et sentralt spørsmål er om pressestøtten skal sees i isolasjon fra næringspolitikken i andre markeder. Diskusjonen i de foregående kapitler har gjort det klart at næringspolitiske tiltak i en næring har konsekvenser for økonomien generelt. Sagt annerledes, ulik bruk av merverdiavgifter i avissektoren i forhold til resten av økonomien kan tenkes ha uheldige virkninger på andre næringer. Dette skulle tilsi at utvalget burde ta hensyn til hele økonomien når pressestøtten utformes. Et slikt hensyn synes imidlertid å gå utover mandatet som er gitt, og i fortsettelsen vil diskusjonen forutsette at man kan diskutere pressestøtten i isolasjon fra andre markeder.

Selvfinansierende pressestøtte

Dersom det er slik at pressestøtten skal være selvfinansierende, kan dette gjøres ved at man innfører en uniform moms på dagspressen og at disse inntektene benyttes til å subsidiere de aviser man mener er støtteberettiget. Et selvfinansierende system kan skape vansker for oppnåelsen av de politiske mål for pressestøtten, dersom det er slik at størrelsen på momsinntektene er for små i forhold til den støtte man ønsker å utbetale til utvalgte aviser. I tillegg kan det tenkes at øremerkede midler fra momsinntektene kan bli utsatt for press fra særintressegrupper som ønsker å øke egne overføringer. Et selvfinansieringssystem med øremerking av midler må derfor konstrueres slik at det i minst mulig grad lar seg omdisponere til andre politiske formål.

Selektiv støtte gjennom bruk av momsinntektene fra dagspressen vil innebære konkurransemessige vridninger i favør av de aviser som mottar støtte, og kan slikt sett være et egnet virkemiddel for å prioritere enkelt-aviser. En annen sak er at man dermed også unngår en eventuell lovstridig differensiering av merverdiavgiften. 15I kapittel 4 vil det bli nærmere redegjort for de næringspolitiske konsekvenser av differensiert støtte.

Rammebeløp

Et alternativ til et selvfinansierende system kan være at myndighetene gir et årlig rammebeløp. På samme måte som ved et selvfinansieringssystem kan man risikere at et system med rammebeløp fører til lavere rammer enn hva som er ønskelig utfra målene ved pressestøtten. Slikt sett er det vanskelig å argumentere for at det ene system er bedre enn det andre. Et selvfinansieringssystem har imidlertid den fordel at skatteprovenyet til dels kan fastsettes gjennom momssatsens størrelse.

Valg av system for finansiering av pressestøtten (dvs. selvfinansiering eller rammebeløp) vil ha konsekvenser for utformingen av støtten. En selvfinansierende ordning vil legge føringer på systemet ved at noen aviser nødvendigvis reelt sett må bli skattlagt for å finansiere subsidiene til andre aviser. Under et system hvor man har rammebeløp kan i prinsippet alle aviser motta støtte, og man må avveie hvilke som er mest trengende. Dette notatet vil ikke diskutere dette nærmere, bare påpeke problemet knyttet til finansieringsform. I fortsettelsen skal analysen konsentrere seg om kvalitative virkninger av differensiert skattlegging/subsidiebruk innen en næring.

2.4.1 Om konkurransesituasjonen

Innledningsvis påpekes det at vi har ulike typer medier som alle syntes være i konkurranse med hverandre. Medier som dagspressen, ukepressen, lokalradio, riksradio, TV og internettaviser konkurrerer alle til en viss grad om de samme kundene. I noen tilfeller er denne konkurranse svært indirekte, men eksemplene over viser at man i utformingen av pressestøtten bør ta i betraktning hvilke støtteordninger andre medier har.

I utgangspunktet er det ikke åpenbart at de andre mediekanalene som er nevnt over, er mindre berettiget til støtte enn dagspressen. Et slikt spørsmål må avgjøres utfra de reelle målene for pressestøtten. Slike mer grunnleggende mål kan for eksempel være hvor godt egnet ulike medier er til å distribuere den type informasjon pressestøtten er ment å være målbærer av. Dette notatet skal imidlertid anta at pressestøtten bare gjelder avissektoren. Det påpekes imidlertid at dersom noen aviser også driver annen medievirksomhet, kan en risikere at presstøtten medfører kryss-subsidiering av annen medievirksomhet. Slik kryss-subsidiering kan være vanskelig å oppdage, og for å forhindre slike transaksjoner kreves det ofte vanntette skott mellom de ulike bedriftene. Alternativt kan den situasjon oppstå at store konsern forsøker å motvirke en ugunstig pressestøtte (til sin avis) ved internt å subsidiere avisdriften (for eksempel ved internprising). Slike interne overføringer vil svekke pressestøtte som næringspolitisk virkemiddel og tilsier at man i utformingen av pressestøtten tar hensyn til de totale økonomiske strukturer som avisene er en del av.

De ulike media slik de er beskrevet over, viser at næringen er stor og at konkurransebildet er komplekst. Eksempelvis er det slik at en del stoff som finnes i noen riksdekkende aviser, til en viss grad også er å finne i ukepressen. Dessuten er både radio og TV viktige formidlere av nyheter. Dette viser at det ikke uten videre er lett å fastslå hvilken type konkurranse man står ovenfor. Det kan for eksempel godt tenkes at noen aviser i større grad er i konkurranse med medier som radio og TV enn med andre aviser.

I spørsmålet om hvilken type konkurranse vi har i avismarkedet, virker det rimelig å anta at vi har ufullkommen konkurranse. Imidlertid kan det tenkes at utviklingen med internett og en økning i internasjonaliseringen av mediedekningen på sikt vil føre til at man nærmer seg en situasjon med fullkommen konkurranse. 16 Pr. i dag er imidlertid neppe det tilfelle. Diskusjonen i kapittel 2 synes derfor ikke relevant på kort sikt selv om den klargjør de prinsipielle virkninger av skattlegging i en økonomi med fullkommen konkurranse.

Dersom man har ufullkommen konkurranse i avismarkedet i Norge, blir spørsmålet om det hersker monopol i dette markedet eller om det er preget av oligopolistisk konkurranse. For å avgjøre dette kan det være instruktivt å starte med å se på markedet for lokalaviser.

Lokalaviser

I noen regioner finnes det av ulike grunner kun en lokalavis. Kjøperne av denne avisen har dermed ingen alternativ meningsbærer som kan fremme konkurransen. Imidlertid kan lokale kjøperne velge å kjøpe en riksdekkende avis eller få lokale nyheter gjennom lokalfjernsyn. En mulig tolkning av denne type markedssituasjon er at en lokalavis som ikke har en lokal konkurrent, er i en monopolsituasjon. Riktignok kan avisleserne kjøpe riksdekkende aviser, men disse er ikke bærere av lokale nyheter og representerer dermed ikke noe reelt alternativ. Når det gjelder lokalfjernsyn, er dette foreløpig så dårlig utbygd at det neppe er et reelt alternativ. Disse argumentene taler for å analysere markedet for lokalaviser i isolasjon fra det riksdekkende markedet. I så fall er det nærliggende å konkludere med at vi i noen regioner vil ha lokale avismonopoler, mens det i andre regioner vil være konkurranse. I det siste tilfelle oftest mellom to lokale rivaler slik at man står ovenfor et duopol.

Riksdekkende aviser

På den riksdekkende arenaen kan man ved å betrakte antall konkurrenter slå fast at flere enn to aviser konkurrerer. I dette markedet syntes det derfor som at vi har oligopolistisk konkurranse. Det bør imidlertid understrekes at dette markedet er relativt komplekst fordi vidt forskjellige aviser fra tabloidavisene på den ene siden til ideologisk motiverte aviser på den andre siden konkurrerer. Det er derfor rimelig å anta at konkurransen mellom noen av de riksdekkende avisene er relativt svak fordi både innhold og vinkling av stoffet gjør at man ikke konkurrerer om de samme aviskjøperne. På den andre siden har en aviser som i sitt innhold er svært like og som derfor trolig er i sterk konkurranse med hverandre.

For å oppsummere kan en si at diskusjonen over viser at virkningen av pressestøtte bør utredes under markedssituasjoner karakterisert av monopol og oligopolistisk konkurranse.

2.4.2 Monopol og incitamenter til nyetablering

Et av målene for pressestøtten er å oppmuntre til lokal aviskonkurranse. I lokale markeder med monopol bør derfor myndighetene vurdere hvorvidt det er mulig (og ønskelig) å bryte monopoltilstanden ved å oppmuntre til nyetablering. Støtte til nyetablering må imidlertid avveies mot spørsmålet om det er bedriftsøkonomisk rom for to konkurrerende aviser. I seg selv kan dette være vanskelig å avgjøre.

Om utformingen av støtten

Et sentralt spørsmål ved etableringsstøtte er hvordan denne bør utformes slik at kostnaden for samfunnet blir lavest mulig, samtidig som man sikrer lokal aviskonkurranse. Ofte kan lokale avismonopoler skyldes etableringshindringer av ulike slag. Slike etableringshindre kan for eksempel være knyttet til et relativt lite marked for lokalaviser og/eller store investeringskostnader for en nykommer. I en slik situasjon kan det tenkes at en nykommer ikke klarer å få til lønnsom drift spesielt hvis avisen må konkurrere med en allerede etablert bedrift.

Et mulig system for pressestøtte i en situasjon som beskrevet over, er å gi investeringsstøtte i etableringsåret eventuelt over en viss tidsavgrenset periode. Slik støtte kan være hensiktsmessig hvis investeringskostnadene er store. Et videre spørsmål vil være om man også skal gi løpende støtte til den nystartede bedrift. Svaret på dette spørsmålet vil avhenge av nykommerens variable kostnader relativt til den etablerte bedriften, samt størrelsen på det lokale markedet. Det kan for eksempel godt tenkes at markedet ikke er stort nok til at to aviser kan eksistere samtidig. I slike tilfeller må man foreta en avveining av kostnaden knyttet til å gi løpende støtte mot nytten av å nå målsettingen om økt konkurranse. Dersom løpende støtte gis (for eksempel i form av et subsidium pr. solgt avis) vil dette ha konsekvenser for konkurransesituasjonen. I kapittel 4.4. redegjøres det nærmere for hvilke virkninger selektiv støtte har i en konkurransesituasjon.

Dynamiske problemer

I utformingen av løpende støtte til nyetablert lokalavis bør myndighetene ta hensyn til den dynamiske konkurranse som kan oppstå ved etablering. Den allerede etablerte avis kan for eksempel tenkes reagere på nyetablering ved å senke sin pris, eller ved å øke omsetningen. En nykommer kan være spesielt sårbar for slike tiltak, og myndighetene må derfor være villige til å stille som garantist over et tidsrom. Et slikt garantiansvar vil i mange tilfeller kunne avskrekke den etablerte bedriften fra å starte en pris- eller kvantumskrig. Imidlertid kan det også tenkes at nykommeren utkonkurrerer en etablert avis, og et slikt utfall syntes heller ikke ønskelig.

De dynamiske problemene knyttet til pressestøtte indikerer at staten neppe har særlig kompetanse til å håndtere de spesielle problem som kan oppstå. Et eksempel er illustrerende. En nystartet lokalavis kan for eksempel hevde at den fortsatt trenger støtte fordi markedet er for lite og/eller at konkurransen er for hard. Dette kan selvsagt være tilfelle, men bak problemene kan det også skjule seg ineffektiv drift (eller for høy avlønning av innsatsfaktorene). For å kunne avsløre slike forhold må staten enten ha grunnleggende kjennskap til det spesifikke markedet og/eller kunnskap om selve driften av avisen. I begge tilfeller vil den type informasjon som kan avklare problemet være av privat karakter og skjult for staten.

Diskusjonen om stimulering til økt konkurranse viser at man står ovenfor vanskelige avveininger. På den ene side er det ønskelig å oppmuntre til konkurranse, men på den andre side er det krevende å implementere et godt system for dette. Problemene tilsier at myndighetene bør tilstrebe troverdighet i etableringspolitikken. Det medfører at man klargjør for bedriftene hva støtteordningene er og at ytterligere ekstraordinær støtte ikke kan påregnes. En taktikk om å ’binde seg til masten’ som her foreskrevet, er ønskelig dersom man har faste budsjettrammer for pressestøtten, eller man ønsker å redusere incitamentene til å ’utnytte’ støtteordningene.

2.4.3 Generelt om oligopolistisk konkurranse

Ved oligopolistisk konkurranse er det to eller flere aviser som konkurrerer om markedsandeler (ved duopol kun 2 bedrifter). Siden dagspressen består av både lokale aviser og riksdekkende aviser, er det instruktivt å starte med å diskutere hvilken type konkurranse vi har i disse markedene.

Innenfor økonomisk teori er det vanlig å anta at bedrifter enten konkurrerer på pris eller kvantum. Det er viktig å presisere selv om bedriftene konkurrerer på pris trenger ikke prisene være like. En avis kan for eksempel ta høyere pris enn en annen avis fordi den satser på mer dyptpløyende journalistikk, noe som innebærer høye kostnader. Pris kan altså være konkurranseparameter selv om produktene er relativt ulike innholdsmessig. Bedriftenes konkurransesituasjon vil i siste instans avhenge av aviskjøpernes preferanser.

En generell innsikt fra næringsøkonomisk forskning er at dersom kvantum er strategisk variabel vil konkurransen være svakere enn ved priskonkurranse. Det innebærer at ved kvantumskonkurranse vil prisene være høyere og omsatt kvantum lavere enn ved priskonkurranse. Effekten av støttetiltak kan dermed anta ulik karakter avhengig av hvilken konkurranseform som råder.

Pris eller kvantum som konkurransevariabel

Det er ikke lett å avgjøre om det er pris eller kvantumskonkurranse i dagspressen. Et sentralt spørsmål for å analysere konkurranseformen i avismarkedet er om aviser står ovenfor kapasitetsbegrensninger slik at man reelt sett velger kvantum før man møter konkurrentene i markedet. Slike kvantumsbegrensninger kan være knyttet til selve trykkeprosessen (dvs hvor stort opplag man kan trykke), eller oppstå når avisene velger distribusjonskanal. Dersom avisene i valg av distribusjonskanal reelt sett begrenser avisens tilgjengelighet for kjøperne (enten ved kvantum eller når på dagen avisen er tilgjengelig), taler dette for at man har kvantumskonkurranse i avismarkedet.

Riksdekkende aviser

Når det gjelder de riksdekkende avisene, er det flere forhold som tyder på at de i distriktene konkurrerer på kvantum. Begrunnelsen for dette synspunktet er dels at ikke alle avisene kan trykkes lokalt, og dels at avisene velger ulike distribusjonskanaler som begrenser tilgjengeligheten. Når det gjelder de riksdekkende avisers konkurranse i de store byene virker tilgjengeligheten av aviser å være så god at mye taler for at konkurranseparameteren er pris. Hvis dette er riktig burde man observere ulike priser i byene og distriktene for de riksdekkende avisene som er sterkest i konkurranse med hverandre. Dette er imidlertid ikke tilfelle. En forklaring kan være at kostnadene ved salg i de store byene er større enn i distriktene. 17En alternativ forklaring kan være at det foregår et stilltiende prissamarbeide (kartell) mellom de aviser som konkurrerer hardest. 18 Det understrekes imidlertid at dette kun er en hypotese uten belegg i markedsstudier. Det kan dessuten finnes andre forklaringer på prisatferden som skyldes konkurransesituasjonen med andre mediekanaler (som radio og TV). Et åpenbart problem er også at i spørsmålet om konkurranseform er variasjonen i innhold og vinkling så mellom noen av de riksdekkende avisene, at man i denne kategori kan tenkes å ha kvantumskonkurranse mellom noen aviser og priskonkurranse mellom andre. Hvorvidt dette er tilfelle krever en dyptpløyende analyse av selve markedet.

Lokalaviser

For lokalaviser som er i en konkurransesituasjon, vil neppe valg av distribusjonskanal være et stort tema. Snarere er det trolig trykketekniske begrensninger på selve opplaget som vil avgjøre om man konkurrerer på kvantum. Hvis slike begrensninger ikke foreligger, er det mye som taler for at man har priskonkurranse i markeder med konkurrerende lokalaviser.

Siden det ikke er opplagt hva som er konkurranseparameter blant lokalaviser og riksdekkende aviser, vil det i fortsettelsen bli diskutert hvilken effekt pressestøtten har under både kvantums- og priskonkurranse.

2.4.4 Pressestøtte ved kvantumskonkurranse

Ved kvantumskonkurranse er det slik at en reduksjon i kostnadene (for eksempel gjennom pressestøtte) til en bedrift vil føre til at denne bedriften ekspanderer sitt salg. De andre bedriftene vil reagere strategisk på dette ved å redusere sitt salg. Totaleffekten blir altså at selektiv støtte forsterker konkurransen mellom bedriftene og at den bedrift som får det største subsidiet, vil øke sin markedsandel. Hvor stor fordelen av støtte vil være, avhenger av hvor like produktene er. Dersom produktene er svært like (jf. VG og Dagbladet) vil favorisering av en bedrift få relativt sett større konsekvenser enn om produktene er svært ulike (jf. for eksempel VG og Klassekampen). I utformingen av støtten bør man altså se på hvor differensierte produktene er. Er de svært ulike, vil støtte til en bedrift i liten grad påvirke andre bedrifters salg. For å oppsummere kan man si at pressestøtte vil føre til økt salg av aviser ved kvantumskonkurranse.

Merverdiavgift

Dagens system for merverdibeskatning medfører at dagspressen er fritatt for moms. Dersom man innfører en uniform momssats på dagspressen, vil dette øke kostnadene til avisene. Konsekvensen er redusert avissalg og høyere avispriser. Hvor mye avisprisene vil stige, vil dels avhenge av hvor sterk konkurransen er mellom ulike aviser, dels av tilbudssiden i markedet dvs avisenes kostnadsstruktur (tilbudselastisiteten), og dels av hvor prisfølsomme aviskjøperne er (etterspørselselastisiteten).

En differensiering av momsen vil skape konkurransevridninger. Den avis som belastes med den høyeste momssats vil oppleve en kostnadsøkning relativt til sine konkurrenter. Konkurrerende aviser vil reagere strategisk på dette ved å øke sine kvanta. Utfallet av differensiert støtte er dermed at aviser med høy moms taper markedsandeler til bedrifter med lav momssats.

2.4.5 Pressestøtte ved priskonkurranse

Når bedrifter konkurrere på pris opptrer de annerledes enn ved kvantumskonkurranse. En kostnadsreduksjon for en bedrift (i form av pressestøtte), vil gi vedkommende bedrift et incitament til å senke sin pris. De andre bedriftene vil reagere strategisk på en prisreduksjon ved selv å senke sine priser for på den måten å unngå å tape markedsandeler. Dess likere produktene er, dess sterkere er incitamentene til å senke prisene. Det er dermed slik at pressestøtte i en situasjon med priskonkurranse vil øke konkurransen, og den bedrift som får størst subsidium vil (alt annet like) øke sin markedsandel. Totaleffekten av pressestøtte blir dermed at avissalget øker. Konklusjonen her er altså kvalitativt lik utfallet ved kvantumskonkurranse; pressestøtte vil gi økt salg av aviser.

Merverdiavgift

Innføring av merverdiavgift ved priskonkurranse vil gi bedriftene incitamenter til å øke prisene. Dermed vil avissalget vil synke. Hvor mye salget reduseres med vil avhenge av avisenes kostnadsstruktur (dvs tilbudselastisiteten), samt hvor stor andel av momsen som kan overveltes på kjøperne av aviser. Dess sterkere konkurransen mellom dagspressen og andre medier er, og jo mer prissensitive aviskjøperne er, dess større andel av merverdiavgiften må dagsavisene selv betale.

En differensiering av merverdiavgiften vil gi en konkurranseulempe for bedriften som får høyest moms. Ulikt virkningen ved kvantumskonkurranse – hvor konkurrerende avisers strategiske svar på differensiering av momsen var å øke sitt salg – vil konkurrerende aviser under priskonkurranse ikke opptre aggressivt. Konkurrerende aviser vil tvert i mot reagere ved selv å sette opp sine priser fordi en slik respons vil øke deres overskudd. Priskonkurranse kan således føre til høyere priser enn tilfellet er ved kvantumskonkurranse. 19

2.4.6 Karteller og differensiert skattlegging

Det kan tenkes at noen aviser har inngått et stilltiende samarbeide om å dele markeder mellom seg. Slikt samarbeide kan oppstå mellom lokalaviser eller blant riksdekkende aviser. Et interessant spørsmål er da hvordan pressestøtte påvirker konkurransen. En generell innsikt fra økonomisk forskning er at store ulikheter på kostnadssiden mellom bedrifter svekker incitamentene til å delta i karteller. Dette tilsier at differensiert pressestøtte til aviser som mistenkes å samarbeide (enten om pris eller ved at de deler markedet mellom seg) kan virke destabiliserende på dette samarbeidet. Årsaken er at selektiv støtte til en avis kan tenkes å styrke denne avisens konkurranseevne såpass mye at den vil tjene på tøff konkurranse snarere enn å delta i kartellet.

Referanseliste

• Bøs, D, 1986: Public enterprise economics. Amsterdam: North-Holland.

• Delipalla, S, og M. Keen, 1992: The comparison between ad valorem taxes and specific taxation under imperfect competition. Journal of Public Economics 49, 351-67.

• Diamond, P.A., 1975: A many person Ramsey tax rule. Journal of Public Economics 4, 335-342.

• Diamond, P.A. og J.A. Mirrlees, 1971: Optimal taxation and public production I-II. American Economic Review 61, 8-27, 261-278.

• Dierickx, I., C. Matytes og D. Neven, 1988: Indirect taxation and Cournot equilibrium. International Journal of Industrial Organisation 6, 385-99.

• Kay, J. og M. Keen, 1983: How should commodities be taxed. European Economic Review 23, 339-358.

• Kay, J. Og M. Keen, 1991: Product quality under specific and ad valorem taxation. Public Finance Quarterly 19 (2), 238-247.

• Mirrlees, J., 1971: An exploration in the theory of optimum income taxation. Review of Economic Studies 38, 175-208.

• Myles, G., 1987: Tax design in the presence of imperfect competion: an example. Journal of Public Economics 34, 367-78.

• Myles, G., 1989: Ramsey rules for economies with imperfect competition. Journal of Public Economics 38, 95-115.

• Myles, G., 1995: Public Economics. Cambridge University Press.

• Ramsey, F.P., 1927: A contribution to the theory of taxation. Economic Journal 37, 47-61.

• Sandmo, A., 1976: Optimal taxation. Journal of Public Economics 6, 37-54.

• Sandmo, A., 1982: Normativ beskatningsteori - problemstillinger og resultater. Statsøkonomisk Tidsskrift 96, 1-22.

• Schjelderup, G., og L. Sørgard: Transfer pricing as a strategic device for decentralized Multinationals. International Tax and Public Finance 4 (3), 277-290.

• Stern, N.H., 1987: The effects of taxation, price control and government contracts in oligopoly and monopolistic competition. Journal of Public Economics 32, 133-58

• Seade, J., 1985: Profitable cost increases and the shifiting of taxation, Warvick Economic Research Paper No. 260.

• Venables, A.J., 1986: Production subsidies, import tariffs and imperfectly competitive trade. In D. Greenaway og P.K.M. Tharakan (redatører), Imperfect Competition and International Trade, Sussex: Wheatsheaf.