5 Det endrede medielandskap

5.1 Pressen og partiene

En av de sentrale begrunnelser for den statlige pressepolitikken har i mange år vært knyttet til ønsket om å opprettholde en differensiert presse. Det differensierte kan for eksempel gå på opprettholdelse av ulike typer aviser. Men begrepet har i stor grad vært oppfattet som en politisk differensiering. Det har vært et mål å ha aviser med forskjellig politisk ståsted for å sikre bredden i samfunnsdebatten.

Dette kapitlet bygger på bidrag fra Jens O. Simensen og hans bok "Meningsbærer eller meningsløs", hvor det påvises at forbindelsen mellom parti og presse i Norge tradisjonelt har vært sterk. Da pressestøtten ble innført, mente faktisk enkelte at dette i virkeligheten var en form for partistøtte. Etter hvert som avisene endret sin politiske rolle og sluttet å være partiorganer, har denne delen av begrunnelsen for pressestøtten fått et annet innhold.

I dag er det er riktig å si at utgivelse av forskjellige aviser ikke lenger sikrer et partimessig mangfold. Dette er et resultat av avpartifiseringen av norsk presse. Imidlertid er det et faktum at den overveiende del av den gamle partipressen fortsatt har en politisk plattform og som sådan fortsatt spiller en politisk rolle. En gjennomgang av avisenes formålsparagrafer dokumenterer dette.

Betegnelsen "den fjerde statsmakt" er knyttet til pressens rolle som kritiker og overvåker. I en slik sammenheng har de nære forbindelser mellom presse og partier vært problematisk.

Det var flere grunner til at den norske partipressen endret karakter. Hovedbegrunnelsen ligger i spørsmålet om troverdighet. Ikke minst mente pressen selv at de tette forbindelseslinjene til partiene ble problematiske. Prosessen med å frigjøre seg fra partiene har i stor grad vært drevet av pressen selv. De redaksjonelle miljøene, ikke minst grasrotnivået i redaksjonene, følte seg ubekvem med den nære tilknytningen mellom avis og parti.

5.1.1 Hva er partipresse?

Historisk sett har det i Norge vært mange varianter av relasjonene mellom parti og presse. Grovt sett kan partipresse klassifiseres i to grupper: 1. En strukturell definisjon som legger vekt på de formelle bånd, 2. En funksjonell definisjon som plasserer avisene etter deres politiske innhold.

Eksempler på den strukturelle definisjon kan være:

• En avis som har økonomiske forbindelser med partiet

• En avis som enten organisasjonsmessig eller finansielt står i et avhengighetsforhold til partiet uten å være en del av det

Eksempler på den funksjonelle definisjon kan være:

• En avis som primært virker som et propagandainstrument for et politisk parti

• En avis som kontinuerlig både på lederplass og gjennom nyheter til et bestemt politisk parti leverer eksplisitt, omfattende og fra partiets synspunkt, adekvat støtte

De to definisjonene behøver ikke stå i motsetning til hverandre. En avis kan ut fra begge typer definisjoner klassifiseres som "partiavis". Når vi rent historisk snakker om partipresse i Norge, vil de fleste aviser falle inn under den strukturelle definisjonen.

Her i landet har det vært en klar sammenheng mellom partipressens gjennombrudd og utviklingen av de politiske partiene. I England og USA er det ingen parallellitet mellom utviklingen av parti og partiavisene (Amdal 1976). Mens så har heller ikke partiaviser vært så dominerende i andre land som i Norden.

5.1.2 Partipressens oppslutning

I perioder har over 85 prosent av norsk presse kunnet defineres som partipresse (Wale 1975). Tallene er nok litt avhengige av hvordan begrepene defineres. Men det er ingen tvil om at norsk dagspresse tradisjonelt har vært en partipresse. I den forrige Maktutredningens rapport om massemedier definerer Svennik Høyer begrepet på denne måten: "Flertallet av aviser knytter seg med entydige lojalitetsbånd til bestemte partier eller politiske ideologier". Lojalitetsbåndene har vært forsterket gjennom forskjellige former for økonomisk og organisasjonsmessig samarbeid: eierforhold, økonomisk støtte, nyhetsbyråer, utgiverorganisasjoner.

Går vi så langt tilbake som til 1885, finner vi at 93 prosent av den samlede presse var partipresse. Dette falt til 73 prosent i 1965 (Høyer 1975/77).

Senere ble Aviskatalogen, hvor avisene selv oppgir sitt politiske ståsted, kilde for å finne ut andelen partipresse (av totalt opplag), som svinger fra 64 prosent i 1966 til 32 prosent i 1990.

I tillegg til den entydige partipressen var det i 1990 14 aviser som brukte mer generelle politiske betegnelser, eller som hadde betegnelsen uavhengig i tillegg til partinavnet: borgerlig, uavhengig konservativ, liberal, V. uavhengig. Blant disse var også store aviser som Aftenposten (uavh. konservativ) og Dagbladet (V. uavhengig). De resterende 64 avisene beskrev seg som upolitiske eller uavhengige. Fordi så mange av disse avisene var små, utgjorde de upolitiske og uavhengige avisene bare 16 prosent av totalopplaget.

Fra 1966 til 1990 ble tallet på partiaviser redusert fra 114 til 61, og partiavisenes andel gikk ned fra 64 prosent til 32 prosent, altså en halvering i denne perioden. Nedgangen for partipressen var spesielt sterk mellom 1972 og 1978, noe som i første rekke skyldtes splittelsen av Venstre og at storparten av de tidligere venstreavisene erklærte seg som uavhengige.

I 1990 var 33 av de gjenværende partiavisene Arbeiderparti-aviser og de utgjorde 18 prosent av det samlede opplag. På samme tidspunkt erklærte 15 aviser seg som høyreaviser, omtrent en halvering fra midt på 60-tallet. Nedgangen i tallet på partiaviser har skjedd på to forskjellige måter. For det første: Mange aviser måtte innstille driften. Nesten alle disse var partiaviser. Av de 114 partiavisene fra 1966 hadde 31 innstilt driften før årsskiftet 1990/91. For det andre: Mange aviser har erklært seg som uavhengige i forhold til partiene. Dette gjelder særlig venstrepressen, men også senterparti- og høyreaviser gikk over til å kalle seg uavhengige eller upolitiske i denne perioden. Flere gikk over til å benytte betegnelser som borgerlig eller konservativ. I alt var det 29 partiaviser fra 1966 som gikk bort fra sin tidligere partitilknytning, 10 gikk over til en mer generell betegnelse, 19 kalte seg upolitiske eller uavhengige (NOU 1992:14).

Etter hvert som avisene løste seg fra sine partipolitiske bånd, sluttet de å bruke politiske betegnelser i Aviskatalogen. Det finnes derfor ikke aktuell statistikk på området. I 1998 brukte bare et fåtall aviser en politisk betegnelse. Flertallet av de avisene som i 1990 oppga å være partipresse, tilhørte A-pressen. Den formelle løsrivelse fra Arbeiderpartiet skjedde fra 1990 og utover da formålsparagrafene ble endret.

Båndene mellom aviser og partier har vært sterkere i Norge enn i andre land med pressefrihet. Men etter hvert ble lojaliteten snudd fra partiet til leseren. Stikkord for en slik utvikling var monopolisering og profesjonalisering. Monopoliseringen førte til at en rekke aviser ble alene på utgiverstedet. Rollen som distriktets eneste avis ble vanskelig å forene med rollen som ensporet menighetsorgan. Når det ble bare én avis igjen på et sted, fikk denne avisen alene ansvaret for at pressens funksjoner ble fylt. Der det er flere aviser på utgiversted, er det lettere å falle inn i en interessekamp fordi det også er andre aviser som har rollen som vaktbikkje. Avisene passer på hverandre.

5.1.3 Hvorfor partiaviser?

Bakgrunnen for at partiene engasjerte seg så sterkt for å ha egne aviser, kan oppsummeres ifølgende seks punkter:

1. Avisene bidrar til å vinne velgerstøtte for partiet

2. Politikerne får økt status ved positiv omtale

3. Avisene er partienes faste støttepunkter i et distrikt ved rimelige annonser, møtenotiser, reportasjer, støtte på lederplass og gjerne også enkle økonomiske bidrag som rimeligere husleie

4. Utdanningssted for politikerne

5. Informasjonskilde for partiets tillitsvalgte og politikere ved å skaffe dem opplysninger som ikke gjøres allment tilgjengelig

6. Hjelp til å opptre i forhold til medier

De svenske medieforskerne Hadenius, Seveborg og Weibull har utviklet dette ("Partipresse", Stockholm 1970) og summert opp følgende grunnleggende hypoteser for relasjonene mellom parti og presse:

1. Pressen er et viktig instrument for partipropaganda.

2. Partier støtter pressen for å realisere sine politiske mål

   1. Partier støtter pressen for å maksimere sitt stemmetall og for å optimere sin organisasjonsstyrke.

   2. For venstrepartier spillet hensyn til organisasjonsstyrken større rolle, mens stemmemaksimering er mest betydningsfullt for de konservative partier

   3. Når partiet er i fremgang er tendensen til aktiv pressepolitikk mindre enn når partiet er i stagnasjon eller tilbakegang

3. Valget av pressepolitikk påvirkes av:

   1. midler og ressurser

   2. målgruppe

   3. de oppstilte mål for partiet

4. Partiet vil først og fremst få pressen til å distribuere et visst innhold

   1. Jo større ressurser, desto større er sannsynligheten for at partiet direkte søker å påvirke bedriften til å kontrollere innholdet

   2. Partiet vil først og fremst at innholdet kommer til dens målgruppe

   3. Jo mer differensiert målgruppe, desto mer differensiert innhold

Begrepet kontroll betyr i denne sammenheng blant annet:

1. Kontroll av innholdet, senderen vil bestemme hva som skal sendes.

2. Kontroll med utformingen, senderen vil bestemme i hvilken form budskapet skal sendes.

3. Kontroll med tidspunktet, senderen vil bestemme når budskapet skal sendes.

4. Kontroll med destinasjonen, senderen vil bestemme til hvem eller hvilke budskapet skal sendes.

Fullstendig kontroll har senderen når den direkte eller indirekte behersker samtlige fire komponenter. De politiske partiers kontroll av sin presse i forhold til denne inndelingen vil nok variere, blant annet avhengig av hvilken tidsfase vi snakker om.

Men det er nok ikke tvil om at graden av kontroll med avisene i perioder har vært tett opp til det optimale, sett fra senderens side.

5.1.4 Endret formål

Mens avisene i partitiden hadde som sitt fremste formål å være organer for sitt respektive parti, er dagens formålsparagrafer betydelig utvannet. Like fullt har mange aviser beholdt sitt ideologiske ståsted fra partiavistiden. Det er derfor dekning for å si at de tidligere partiavisene i stor grad henger igjen i de gamle politiske sfærer og dermed i hovedsak har det samme verdimessige grunnlag.

I A-pressen er dette tydelig. Tilknytningen til arbeiderbevegelsen er slått fast. A-pressen sentralt lagde for noen år siden mønstervedtekter for pressegruppens aviser. Mønsterteksten om «formål" er fulgt i de fleste av A-pressens aviser, selv om den redaksjonelle utforming kan variere noe. Endringen skjedde i hovedsak i årene 1990-93.

Det var per høsten 1999 bare en avis i A-pressen som har beholdt den gamle formålsparagrafen som inneholder formuleringen om å være organ for Arbeiderpartiet.

A-pressen

A-pressens mønstervedtekter er tilpasset de lokale selskapene. En av avisene hvor vi finner igjen mønstervedtektene i A-pressen, er Nordlands Framtid, Bodø:

«Nordlands Framtid AS‘ formål er å drive informasjonsformidling, herunder gi ut avisen Nordlands Framtid. Samtidig vil selskapet drive trykkeri og handelsvirksomhet og hva dermed står i forbindelse, samt ved aksjetegning og på annen måte delta i andre selskaper av betydning for egen virksomhet. Avisen skal drive saklig og uavhengig journalistikk, forankret i arbeiderbevegelsens ideer om frihet, demokrati og likeverd."

Nordlands Framtid har, i likhet med mange andre i A-pressen, en utfyllende forretningside som sier noe om dekningsområde og andre strategisk viktige virksomhetselementer.

Avisen har også utarbeidet kjennetegn ved produktet Nordlands Framtid som samtidig er mål for den redaksjonelle virksomhet. Her heter det blant annet:

"Avisen skal drive en fri og uavhengig journalistikk basert på fakta og troverdighet. Den skal ivareta oppgaven som kritisk overvåker av samfunnets ulike maktkonsentrasjoner og bidra til at enkeltpersoners rettigheter blir ivaretatt. Samfunnets ulike sider skal avspeiles. Avisen skal være et organ for fri debatt og skal være med på å sette dagsorden og skape engasjement. Avisen arbeider ut fra den etiske plattform som fremgår av Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten."

Det politiske innholdet i A-pressens aviser består altså i at avisenes journalistikk skal være forankret i arbeiderbevegelsens ideer om frihet, demokrati og likeverd.

A-pressen igangsatte for øvrig høsten 1999 et arbeid for blant annet å se på avisenes vedtekter og på redaktørrollen i konsernets aviser.

De konservative

I de tradisjonelle borgerlige avisene, finner vi igjen noen av de samme elementene, men med annen politisk betoning, for eksempel i Sandefjords Blad:

«Selskapets formål er å utgi Sandefjords Blad som uavhengig dagsavis, som bygger på og fremmer det konservative livssyn, forøvrig å engasjere seg i mediavirksomhet av enhver art, samt deltagelse i andre selskaper."

Sandefjords Blad har i tillegg som en del av sine overordnede mål og strategier, som i teksten kommer foran vedtekter og formålsparagraf, et avsnitt om grunnleggende verdier hvor det heter:

«Virksomheten er basert på den formålsbeskrivelse som fremgår av bedriftens vedtekter og de prinsipper for den redaksjonelle virksomhet som er nedfelt i Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten."

Her sidestilles Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten med bedriftens eget formål som en understreking av det ideelle og etiske arbeidsgrunnlag. I et punkt 2 under dette kommer den lokale forankring: «Sandefjords Blad skal være lokalsamfunnets viktigste formidler av nyheter, informasjon og reklame."

Avisen er altså ikke noe organ for lokalsamfunnet, men skal formidle informasjon i lokalsamfunnet.

En annen variant finner vi i Fredriksstad Blad, som på avisens lederside daglig også markerer sitt formål:

«Fredriksstad Blad er en fri avis som henvender seg til alle mennesker i Fredrikstad-distriktet. Avisens formål er å fremme et konservativt samfunnssyn. Vi ønsker å bidra til en konstruktiv utvikling av vårt lokalsamfunn, for å bevare det beste i det bestående. I vårt arbeid opptrer vi på vegne av leserne. Det er derfor både i redaksjonens og lesernes interesse at vår redaksjonelle virksomhet skjer uavhengig av eiere, politiske partier og interessegrupper. Samfunnsdebatten er avisens viktigste begrunnelse og våre debattspalter står åpne for alle."

Fredriksstad Blad sier altså i siste setning at avisens viktigste begrunnelse er selve samfunnsdebatten, samtidig som det i andre setning heter at avisens formål er å fremme et konservativt samfunnssyn. Avisen legger seg også tett opp til å være et organ for lokalsamfunnet når det heter at «avisen skal opptre på vegne av leserne".

De liberale

En annen stor Orkla-avis er Sunnmørsposten, Ålesund. Dens politiske historie viser at avisen har hatt en tilknytning til Venstre. I dag har avisen følgende formålsparagraf:

"Selskapet har som formål å utgi avisen Sunnmørsposten og drive tilhørende virksomheter. Avisen skal være en partipolitisk uavhengig, sosialliberal avis, som baserer sin redaksjonelle virksomhet på prinsippene i Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten."

For å trekke resonnementene foran videre ut fra at rekkefølgen betyr noe, gir dette formålet oss følgende punkter:

1. Formålet er knyttet til å utgi avisen.

2. Avisen er partipolitisk uavhengig.

3. Avisen er ideologisk knyttet til et sosialliberalt grunnlag.

4. Den redaksjonelle virksomhet er basert på pressens grunnlover.

Også her ser vi at avisen bevarer sitt historiske idemessig ståsted gjennom en sosialliberal forankring.

Orklas aviser var tradisjonelt organer for enten Venstre eller Høyre. Men heller ikke Orkla-avisene er partiorganer lenger. Noen definerer sitt politisk ståsted i den konservative leir, andre definerer seg som liberale. I motsetning til A-pressen har ikke Orkla som eier meislet ut mønstervedtekter som tar for seg avisens verdimessige plattform. Det hører også med at i de tilfeller hvor A-pressen har kjøpt tradisjonelle borgerlige aviser, har disse avisene ikke endret formål i retning av A-pressens mønstervedtekter. Snarere har det ved flere oppkjøp vært presisert at det gamle formålet ligger fast.

Schibsted

Norges største avis, VG, er eid av det tredje store aviskonsernet i Norge, Schibsted, og har som selve formålet å være partipolitisk og økonomisk uavhengig. I stiftelseserklæringen for Verdens Gang heter det:

"Verdens Gang er en mediebedrift med avisutgivelse og beslektet virksomhet som formål.

Avisen Verdens Gangs formål er å være en partipolitisk og økonomisk uavhengig dagsavis for hele landet.

Grunnleggende retningslinjer for Verdens Gang er fastlagt ved etableringen i 1945. Det skal derfor være avisens oppgave å bygge bro over motsetninger i samfunnet og å dempe politisk strid som ikke er begrunnet i ideologiske forskjeller. Dette ser avisen som et mål også på det internasjonale plan gjennom sitt positive syn på mellomfolkelig samarbeid. I enhver sammenheng vil avisen kjempe mot ytterliggående, samfunnsnedbrytende tendenser.

Avisen bygger på humanistiske idealer og de grunnleggende demokratiske verdier."

Stiftelseserklæringen er supplert med overordnede mål for bedriften, og her heter det:

"Verdens Gang skal være en riksavis som er tilgjengelig for størst mulig del av landets befolkning.

Verdens Gang A/S skal ledes slik at driften gir et forsvarlig økonomisk resultat.

Verdens Gang A/S skal ha gode og trygge arbeidsplasser.

Disse mål skal ikke oppnås på bekostning av den redaksjonelle integritet, som er nedfelt i stiftelseserklæringen og i Redaktørplakaten."

Oppsummert blir det verdimessig grunnlag i overordnede mål og stiftelseserklæring:

1. Det er et mål for VG å være partipolitisk uavhengig.

2. Avisen skal bygge bro over motsetninger i samfunnet.

3. Ytterliggående og samfunnsnedbrytende tendenser skal bekjempes.

4. Avisen bygger på humanistiske idealer og grunnleggende demokratiske verdier.

5. Redaktørplakaten ligger til grunn som en integritetens garantist.

De "andre"

Foran er vurdert den politiske del av formålsparagrafen til aviser i Orkla Dagspresse, Schibsted og A-pressen. Hva så med aviser som ikke med i disse avisfamiliene?

– Avisens formålsparagraf betyr ingenting under utskrivingen av lederartikkelen" Det mener redaktør Kristen Munksgaard i avisen Agder, som i sin formålsparagraf har blant annet denne formuleringen:

"Avisen Agder skal være en liberal, partipolitisk uavhengig avis:" Munksgaard viser til at lederen er avisens offisielle mening og den er det redaktøren som står for. – Styret har ansatt meg som redaktør, og da får de ta meg med hud og hår, sier Kristen Munksgaard (Mehlum Halse/Ude, 1998).

I en spesiell situasjon kommer Trønder-Avisa med et verdimessig ståsted som ingen av de forannevnte representerer. Dette er preget av avisens historie, som knytter den til to partier. I denne gjennomgangen er Trønder-Avisa den avis som er nærmest partiorgan, men da knyttet opp til verdigrunnlaget for Senterpartiet og Venstre – uten eksplisitt å uttrykke at avisen er organ for de to partiene. Formålsparagrafen lyder:

«Avisen skal være et ledende organ for nyheter, debatt og kultur. Avisen skal ivareta sine interesser overfor storsamfunnet. Den skal avspeile fylkets spesielle stilling med hensyn til næringsgrunnlag, bosettingsmønster og kulturelle forhold.

Avisen skal ha sin ideologiske forankring i verdigrunnlaget til Senterpartiet og Venstre, dvs. et desentralisert samfunn og samfunnsmakt og enkeltmenneskets integritet. Avisen skal fremstå som et alternativ til den sosialdemokratiske pressen og den tradisjonelle konservative/liberale presse."

Ikke sosialdemokratisk, ikke konservativ, ikke liberal, slik plasserer Trønder-Avisa seg politisk, samtidig som den er ganske detaljert i sin beskrivelse av hvilke verdier som skal ligge til grunn. For enkelhets skyld kan vi kalle det et «desentraliserings-grunnlag" siden den selv definerer seg utenfor de etablerte politiske båser. Men at avisen har en klar verdimessig basis, er det ingen tvil om.

Fædrelandsvennen

En annen regionavis, Fædrelandsvennen i Kristiansand, har definert sitt formål på denne måten:

"Fædrelandsvennen skal være:

• En uavhengig, liberal abonnementsavis for Sørlandet.

• Landsdelens ledende organ for nyheter, debatt og kultur.

• Seriøs, etterrettelig, tilgjengelig, engasjert og underholdende."

De politiske signalene ligger i begrepene "uavhengig" og "liberal". De to begrepene er nærmere definert:

"Med uavhengig menes:

Fædrelandsvennens redaksjon skal være uavhengig av politisk eller kommersiell påvirking fra avisens aksjonærer eller utenforstående interesser eller grupperinger i sine journalistiske prioriteringer.

Med liberal menes:

Fædrelandsvennen bekjenner seg til klassiske liberale og humanistiske idealer om demokrati, tanke-, møte- og ytringsfrihet, til åpenhet i styringssystemet, til solidaritet, likestilling og toleranse."

Den praktiske konsekvens for den politiske journalistikken og kommentarvirksomheten er nærmere utviklet i målsettingen for den politiske avdeling:

"Avisens redaksjonelle politiske linje skal støtte opp om de grunnleggende verdier og rettigheter som er nevnt i avisens overordnede målsetting. Det betyr at avisens politiske kommentarer og reportasjer skal bygge opp under de grunnleggende demokratiske verdier i vårt folkestyre med særlig vekt på å motarbeide maktmisbruk hvor det måtte forekomme i samfunnet.

Politisk avdeling er ansvarlig for at avisens over tid uttrykker en fast og konsistent holdning til sentrale politiske og samfunnsmessige spørsmål."

Avisen har også utdypet hva den mener med engasjert:

"Med engasjert menes:

Fædrelandsvennen skal være aktivt deltakende i samfunnsdebatten, klar og utvetydig i viktige spørsmål. Avisen skal legge vekt på å tale de svake gruppers sak. Den skal også være aktuell i forhold til det lokale, nasjonale og internasjonale nyhetsbilde, men skal også selv sette dagsorden. Fædrelandsvennen skal være i nær kontakt med landsdelens kulturelle, politiske og sosiale strømninger. Avisen skal peke på kontraster og være nysgjerrig, uredd og direkte i det redaksjonelle arbeidet."

Fædrelandsvennen er av de aviser som har arbeidet mye med å definere sin rolle i samfunnsdebatten. Et av de interessante punktene i avisens omfattende redaksjonelle måldokument er at den slår fast som et viktig strategisk mål å være landsdelens ledende organer for debatt og kultur i tillegg til nyheter. Avisen er, i tråd med sin tradisjon, fortsatt liberal, med med sterk betoning av det uavhengige.

5.1.5 Formålsparagrafenes betydning

En ting er hva som står i formålsparagrafer, noe annet er den betydning formålet har for avisens meningsdannelse og journalistikk. Hva legger redaktører og journalister i formålsparagrafen? Det kan da være interessant å se på en utdyping av formålet, gjort av tre redaktører.

Olav Terje Bergo er redaktør i Bergensavisen:

"Dagens formål er en god rettesnor. Men den enkelte journalist i BA kunne nok tenkt grundigere igjennom sitt eget faglig-journalistiske forhold til denne rettesnoren.

De fiskene som bare svømmer i saltvann, tror kanskje at alt vann er slik. De som befinner seg innenfor det journalistiske osloperspektivet, har tungt for å oppfatte at det finnes andre perspektiver. Det blir ekstra tungt å oppfatte sett fra innsiden fordi det er så dominerende og selvforsterkende på riksmedie-arenaen.

Sett fra Bergen og Vestlandet er det mange betraktningsmåter, nyhetsutvalg, –prioriteringer og -vinklinger som virker både sære og provoserende. Ofte preges det av gigantisk uvitenhet om verden utenfor eget verdensbilde. Osloperspektivet forsterkes og selvforsterkes ved at mange tunge medier spiller saker frem og tilbake mellom hverandre og mot tunge nyhetskilder med stort sett samme perspektiv. Spørsmålet om ny opera i Oslo er et godt eksempel på en sak med ulikt geografisk, sosial og kulturelt utgangspunkt og som inviterte til ulike perspektiver på nyhetsdekningen. Men knapt noen redaksjoner i provinsen kom opp med alternative betraktningsmåter og nyhetsvinklinger på saken. Samtlige oslomedier var forståelig nok positive i sin grunnholdning, og vinklet sin nyhetsdekning og sine kommentarer med det utgangspunktet.

Oslomedienes utvalg av og vinkling av saker om Bergen viser også ulikheten i perspektiv. Eks: Wegnersaken, politivoldsakene, Landåssaken.

Gravitasjonskraften fra riks-/oslomedienes nyhetsperspektiv er sterk. Altfor mange redaksjoner og journalister i provinsen er ikke faglig sterke og kunnskapsrike nok til å formulere sitt eget perspektiv.

Redaksjonene i provinsen har normalt ikke selvstendighet, selvsikkerhet og ressurser nok til å kaste seg inn på riksarenaen. Men i tillegg blir vi offer for oslovinklingen straks våre saker plukkes opp i oslomediene. I provinsen er det stort sett bare Bergen som har stort nok redaksjonelt miljø til samlet å kunne utfordre osloperspektivet, med BA, BT, NRK Hordaland og TV 2. Men NRK er for journalistisk svake, TV 2 er for sterkt preget av osloperspektivet, og BT har blokkering mot å kreditere eller følge opp BA-saker på en forsterkende måte, slik f eks NRK i Oslo følger opp VG, Aftenposten, Dagsavisen og Dagbladet.

Dette er etter min mening den sterkeste kritikk/selvkritikken av mediene som det overhodet er mulig å komme med. For den handler om faglig bevissthet om egen journalistisk plattform, moralsk mot til å stå opp mot det øredøvende osloperspektivet og stahet til ikke å bry seg om den latterliggjøring f eks bergensperspektivet av og til utsettes for.

Så mener jeg selvsagt også kommentarjournalistikk om rikspolitikk m.m. med et

bergensperspektiv. Når riksmediene skal ha et annet geografisk perspektiv, søker de seg sjelden eller aldri til Bergen eller for den del Trondheim, men velger gjerne Tromsø. Hvorfor det?

Uttrykk som "speile lokalsamfunnet" er ujournalistisk. I BA er vi bergenspatrioter på den måten at vi roser det vi finner positivt i Bergen, og refser det vi finner kritikkverdig. Jeg mener en avis må ha en verdiforankring som både er global og lokal.

Jeg mener en glokalavis-redaksjon med respekt for seg selv og sine lesere, må våge å utfordre lokale makthavere, inklusive eiere, de vi sponser og de som annonserer (og så ikke gjør det lenger). Det har ført til at mange bergensinstitusjoner har et hat-kjærlighetsforhold til BA. Det kan være tungt når Brann løper til slappe og oftest ukritiske BT med sine nyheter, eller når BAs sentralbord gløder i dagevis fordi vi har tirret bergensernes sjelsliv. Men vi vinner nye lesere hvert år, så de er iallfall fornøyde med avisen. Men kritisk journalistikk trives kanskje best i fattigdom? Eller trives den bare i fattigdom? Jeg noterer meg iallfall at det stadig vokser opp strålende journalister i BAs smeltedigel."

I 1996 holdt redaktør Odd R. Olsen i Harstad Tidende et foredrag på en konferanse som Kommunaldepartementet arrangerte om "Etableringer gir vekst for alle". Han sa blant annet at kommuner og næringsliv nok kan oppleve avisene som troløse samarbeidspartnere – fordi oppdragene er så forskjellige:

"For det er ikke jobb nummer en, heller ikke jobb nummer to, tre eller fire for lokalavisen å være en forlenget arm av den kommunale næringsetat, heller ikke å være talerør for enkeltbedrifter eller talsmann for andre aktører i nærings- og arbeidslivet.

Avisene har ett av sine fornemste og aller viktigste oppdrag i å være vakthund, den som stiller kontrollspørsmålene og som er godfolks redskap til å kikke mennesker med makt i kortene.

Det påhviler pressen å ta på alvor kritikerfunksjonen i samfunnet. Ikke for å grafse, men for å gi konstruktive bidrag: Sikre innflytelse, medbestemmelse og grunnleggende rettigheter for folk flest. Avisen skal påse at næringsetaten fungerer, at lokalpolitikerne gir næringsutviklingen prioritet, at kommunen er en ja-kommune for etablerere, og at man er aktiv å tilrettelegge for nettverk og gi den service som gjør at knoppskyting kan skje hos oss fremfor i en konkurrerende kommune.

Det er en jobb for lokalavisen å være vakthund for å få de gode rammebetingelser på plass for næringslivet. Det er ingen jobb for lokalavisen å være markedsfører av sin kommune og sin region og enkeltbedrifter med mindre det skjer som en funksjon av en gjennomtenkt nyhetsvurdering og av en journalistisk prioritering. Jeg ser også med største skepsis på at den redaksjonelle del av avisen skal plassere seg som aktør."

Med to forskjellige innfallsvinkler understreker Bergo og Olsen her lokalavisens funksjon og viktigheten av en kritisk og selvstendig plattform – også i forhold til lokalsamfunnet. Bergos synspunkter deles av redaktør Ragnar Larsen i Haugesunds Avis når han uttaler:

"Avisen skal holde en permanent og skarp brodd mot hovedstaden. Haugesunds Avis ser på seg selv om et lim og identitetsutvikler på Haukalandet, mellom de to storbyene Stavanger og Bergen....

Meningene skapes på Haugalandet, og meninger er godt stoff. Derfor henviser vi ofte til lederartikler på forsiden. Jeg har ikke sans for kolleger som må kjøpe sine meninger eksternt. Det er ikke bare et privilegium, men en plikt for avisen selv å forme sine meninger. Jeg skriver ikke for den politiske eliten, men for folk flest på Haugalandet. Haugesunds Avis er et organ for sine lesere."

(Dagspressen nr 10, 1998)

5.1.6 Avpartifiseringen

Avisenes frigjøring fra partiene har gått over flere tiår. De formelle endringer kom i mange aviser ikke før på 90-tallet. Denne utviklingen innebærer ikke at avisene ikke er politiske i sitt innhold, men de er ikke lenger partipolitiske på samme måte som tidligere. Derfor er det riktig å kalle den prosessen for en avpartifisering og ikke en avpolitisering.

Noen milepæler i denne utviklingen har vært:

• 1965: Gerhardsen-regjeringens fall ga støtet til friere journalistikk i A-pressen – dette hadde en smitteeffekt på borgerlige aviser. Rogalands Avis fjerner "organ for Arbeiderpartiet" fra tittelhodet. Radio og TV utvikler en mer analyserende og kommenterende journalistikk. Partiene åpner sine landsmøter, som også gir nye og videre rammer for den politiske journalistikken.

• Slutten av 1960-tallet: Generasjonsendringen starter i norske redaksjoner. Krav om bedre arbeidsmiljø fører til økt bemanning. Nye journalister med en annen bakgrunn kommer inn.

• Begynnelsen av 1970-tallet: Første diskusjon om Høyreavisenes representasjon i Høyres organer. Kritikk fra partiet mot avisene.

• 1972: EF-avstemmingen med Brattelis kabinettspørsmål markerer et skille i den politiske styringen av journalister og ensrettingen på debattplass. Tøylene slakkes.

• Samtidig reises krav om redaksjonsdemokrati, etikk og åpenhet. Utviklingen av journalistikken til klarere skille mellom news og views er uttrykk for den profesjonalisering av yrket som finner sted i denne perioden.

• 1972/73: Venstre sprekker, og gamle Venstre-aviser erklærer seg som uavhengige.

• 1975: Arbeiderpartiets landsmøte vedtar at ansettelse av Arbeiderbladets redaktør ikke skal skje på landsmøtet.

• 1978: Slutt på sentralstyrte lederkommentarer fra A-pressens Oslo-redaksjon til redaktørene i A-pressen.

• Utover på 1970-tallet: Mindre lojalt Arbeiderbladet.

• 1981: A-pressen bringer nyheten om Odvar Nordlis avgang.

• 1983: Siste gang DKPF (Den Konservative Presses Forening) møter med fast delegasjon på Høyres landsmøte.

• 1986: APOR-redaktøren (A-pressens Oslo-redaksjon) slutter å møte i Arbeiderpartiets sentralstyre.

• 1987: Formannen i DKPF oppfordrer Norsk Høyrepresse til ikke å bruke betegnelsen "Høyreavis".

• Slutten av 1980-tallet: Høyres Pressekontor blir Norpress.

• Slutten av 1980-tallet: A-pressen ansetter redaktører uten partibok.

• 1980/1990-tallet: En rekke aviser endrer vedtekter fra å være partiorganer til å bygge på politisk grunnsyn. Flere aviser går fra politiske navn til mer nøytrale navn.

• 1991: Arbeiderbladets redaktør slutter å møte i sentralstyret i Arbeiderpartiet.

• 1994: Arbeiderbladet ansetter redaktør uten partibok.

• 1999: Dagsavisen tar farvel med sine eiere og blir en uavhengig stiftelse.

5.1.7 Oppsummering

Avisene nye politiske rolle etter avpartifiseringen kan oppsummeres i fem punkter:

1. Norge har fortsatt en politisk differensiert presse. Differensieringen er ikke lenger knyttet til de politiske partiene, men til politiske hovedretninger; arbeiderbevegelsens grunnsyn, konservative, liberale. Det er med andre ord fortsatt politiske forskjeller mellom norske aviser om vi tar utgangspunkt i det verdigrunnlag avisene selv har definert.

2. De gamle partiavisene erklærer seg nå per definisjon (i formålsparagrafer og redaksjonelle program) i stor grad som uavhengige. De aviser som ikke har "uavhengig" direkte i formålsparagrafen, praktiserer uavhengighet i forhold til "sine" tidligere respektive partier gjennom en journalistikk som er uavhengig og ikke-partistyrt.

3. Den uavhengige og fri journalistikken som er omtalt i punkt 2, styrkes gjennom at stadig flere aviser, gjennom sine vedtekter, har pressens generelle etiske rammeverk (Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten) som en del av avisens publisistiske plattform. Dette er en forholdsvis ny utvikling som understreker den frie rollen som dagspressen ønsker å ha.

4. Mange aviser legger stor vekt på å spille en betydelig rolle i samfunnsdebatten. Det er også forholdsvis nytt at dette ønsket så sterkt er nedfelt i vedtekter og redaksjonelle program. Enkelte aviser uttaler at selve debattfunksjonen langt på vei er den viktigste rolle avisen har. Ønsket om å være et viktig debattforum og oppfylle avisens samfunnsansvar ved å sikre en fri og åpen debatt om spørsmål av samfunnsmessig betydning er det i dag bransjemessig full enighet om.

5. Lokalavisenes plattform i sitt eget lokalsamfunn, er også tydelig uttrykt i vedtekter og arbeidsprogram. Mens avisene tidligere primært var organer for et parti, er mange aviser nå primært opptatt av å fronte lokalsamfunnets interesser, dog ikke uten en kritisk sans. Meningsdannelse med basis i det lokale, er viktig. Særlig de avisene i de større byene er opptatt av å bringe inn noe annet enn "Oslo-perspektivet" i samfunnsdebatten.

5.1.8 Utvalgets vurdering

Forholdet mellom aviser og de politiske partiene har gjennomgått en fundamental endring siden den direkte pressestøtten ble innført på slutten av sekstitallet. Mens størstedelen av avisopplaget den gang tilhørte aviser med en klar tilknytning til bestemte politiske partier, er det nå praktisk talt ikke slike aviser igjen.

Denne utviklingen har hatt flere positive sider. Hver enkelt avis vil nå ha en mer allsidig dekning særlig av politiske hendelser og nyheter, mens omtalen tidligere ofte var mer ensidig partipolitisk filtrert. De fleste avisene inneholder også nå i større grad innlegg og artikler med ulike meninger og oppfatninger, gjerne i strid med avisens egne. Dette har reist spørsmålet om ikke den større "indre" differensiering i noen grad erstatter den ytre differensiering og dermed reduserer behovet for et så stort mangfold av aviser.

Selv om tilknytningen mellom partier og aviser nå er langt løsere og nærmest opphevet, er de politiske skillelinjene i samfunnet i hovedsak de samme som før, med de samme politiske partiene. Som påvist av Jens Olav Simensen avspeiles ulike politiske samfunnssyn og grunnholdninger fortsatt i avisenes formålsparagrafer. Selv om avisene er blitt mer åpne, vil deres holdninger avspeile seg i det samfunnsbildet de tegner gjennom sine reportasjer og sitt stoffvalg. Skal avisene kommentere og analysere, opptre som kontrollerende organ overfor politiske myndigheter, næringsliv og organisasjoner, må de nødvendigvis tilkjennegi meninger og oppfatninger. Skal de forskjellige holdninger og meninger som finnes i det norske samfunnet, bli tilfredsstillende representert, forutsetter dette et ytre pressemangfold. Selv om skillene i mindre grad enn før vil være partipolitisk fundert, er de ikke derfor mindre viktige.

Siden avisene er en viktig maktfaktor i samfunnet, er det viktig at også pressen i likhet med andre maktutøvere blir overvåket av pressen. Dette gjør det viktig med et ytre avismangfold. Likeledes er det viktig at de som ikke når frem i ett presseorgan, har et annet å henvende seg til, selv om dette etter hvert i praksis er blitt umulig mange steder. Under utvalgets besøk i Bergen ble den positive virkningen av at byen har to dagsaviser, understreket alle fra representanter fra næringsliv, kulturliv, organisasjoner og ulike politiske partier. Også fra den største avisen ble det uttrykt at den lokale aviskonkurransen bidrar til å skjerpe årvåkenheten og til at også den blir en bedre avis.

Etter utvalgets vurdering tilsier derfor ikke den løsere tilknytning mellom avisene og de politiske partiene at betydningen av et ytre avismangfold er blitt mindre viktig, eller at målene for pressepolitikken av den grunn bør endres.

Det blir av og til hevdet at en konsekvens av denne utviklingen er en tendens til at mange aviser dekker og vurderer sakene på nyhetsplass noenlunde likt, det som gjerne kalles "flokkmentalitet". Også for å ha korrektiv til eventuelle slike tendenser er det viktig med et bredt spekter av aviser og et ytre mangfold der det vil være aviser som inntar og kan innta avvikende synspunkter, vurderinger og meninger.

5.2 Eierskap

5.2.1 Utviklingen av eierskapet i norske aviser

Endringer i eierskap

Ønsket om nasjonal kontroll over mediene har tradisjonelt stått sterkt i Norge. Opprettelsen av Gyldendal Norsk Forlag i 1924 var en flaggsak både for intellektuelle og politikere. Det ble oppfattet som problematisk at et dansk forlag hadde rettighetene til nasjonallitteraturen. Gjennom en omfattende innsamling ble det reist midler til å overføre rettighetene til et uavhengig norskeid forlag (Furre1996).

Rolf Høyer (Norsk Medietidsskrift 2/99) mener at kontrollen med utenlandske medieoppkjøp etter konsesjonsloven etter hvert ble praktisert meget pragmatisk og ganske liberalt. Unntaket var kringkastingssektoren. Kringkastingsloven av 1992 innebar en sterk regulering, med ufravikelige maksimaler for utenlandsk eierskap. Men, påpeker Høyer, alle slike begrensninger var uforenlige med EØS-avtalens ånd og bokstav og måtte av den grunn fjernes straks avtalen var ratifisert.

En særregulering innen presse, blader og forleggervirksomhet kom det ikke før eierskapsloven ble vedtatt 13.juni 1997. Bakgrunnen var innstillingen fra Eierskapsutvalget som ble nedsatt 29. oktober 1993.

I Eierskapsutvalgets innstilling ble det påpekt at den norske eierkonsentrasjonen på avisområdet er sterk og økende, også i internasjonal sammenheng. Utviklingen ble bekreftet i Stortingsmelding nr. 18 (1996-97) om eierforhold i mediesektoren. Her ble det pekt på at konsentrasjonen foregår både i det horisontale og vertikale plan:

"Horisontal konsentrasjon innebærer at konsern erverver flere foretak innenfor samme gruppe medier (monomediekonsentrasjon) eller i forskjellige mediegrupper (multimediekonsentrasjon). Vertikal konsentrasjon innebærer at foretak på forskjellige ledd i produksjons- og distribusjonsprosessen samles innenfor samme eierstruktur. Både vertikal og horisontal integrasjon av eierskap innenfor mediene vil kunne innebære en fare for at kanalene for frie og mangfoldige ytringer svekkes...

I demokratibyggingen spiller visse grupper medier en viktigere rolle enn andre. De mediene som blant annet kjennetegnes ved at deres innhold er gjenstand for redaksjonell bearbeiding og styring, såkalte meningsbærende medier er i denne sammenheng spesielt viktige."

I Stortingsmeldingen er begrepet mangfold definert som "summen av og bredden i de samfunnsmessige, politiske og kulturelle verdier, meninger, informasjon og interesser som kommer til uttrykk i pressen":

"Ved siden av eierforholdene er det et sett av økonomiske, juridiske, politiske og organisatoriske faktorer som er med på å påvirke mangfoldet. Det vil trolig være stor grad av uenighet om hvilke av disse faktorene som bør tillegges størst vekt når man sier noe om hva som påvirker mangfoldet. Følgelig er det svært vanskelig å komme frem til en objektiv og allment akseptert problemforståelse av mangfold innen mediesektoren."

I årene etter krigen har eierskapet i norske aviser vært forholdsvis stabilt – frem mot 1990-tallet. I dag er det tre eiergrupperinger som skiller seg ut i kraft av sine eierandeler av det norske totalopplaget. Det er Schibsted, Orkla og A-pressen.

Inntil Orkla i 1994 kjøpte 1,4 prosent av aksjene i Schibsted, hadde ingen av de tre aktørene eierinteresser hos hverandre. Kjedenes kjøp av lokale fådagersaviser begynte for alvor i 1996 og fortsatte i 1997 og 1998. I 1998 begynte også A-pressen å skille ut ulønnsomme aviser. Dagsavisen ble overført til selveiende stiftelse. A-pressen har også varslet at den ønsker å selge flere aviser.

Orkla Dagspresse overtok ingen nye aviser i 1998 og 1999. Tallet på Orkla-eide aviser var ved utgangen av 1999 26.

De tre selskapene hadde til sammen 61 prosent andel av det norske dagspresseopplaget (per 31. desember 1998).

Ved utgangen av 1999 var nesten alle lokale dagsaviser med mer enn 10 000 i opplag og i en ledende posisjon på utgiverstedet eid enten av A-pressen eller av Orkla Dagspresse. De fleste avisene med mindre enn 10 000 i opplag har derimot lokale eiere.

Bemerk at Dagsavisen gikk ut av A-pressekonsernet fra 0101 1999.

De tre konsernenes samlede eierandel av norsk dagspresse har økt betydelig siden 1987.

Eierskapstilsynets oversikt over eierskap per 31.12.98 (medregnet aviser hvor konsernene eier minst 50 prosent).

I 1995 hadde Orkla, Schibsted og A-pressen større eller mindre eierandeler i totalt 56 av 84 registrerte dagsaviser (aviser som utkommer med minst fire utgaver per uke). De tre hadde da eierandeler i aviser som utgjorde over 80 prosent av det totale avisopplaget.

Det finnes ikke tilsvarende statistikk for 1998, men ifølge Dagspressen (10/99) eier de tre konsernene per høsten 1999 helt eller delvis 105 aviser. A-pressen er største eier i antall aviser med 49 aviser, mens Schibsted er største eier etter opplag. Schibsted er mest kjent som eier av Aftenposten og VG, men eier også 39 prosent av Harstad Tidende og er gjennom dette medeier i en flere mindre nordnorske aviser.

5.2.2 Konsernenes eierinteresser

Dagspressen 10/99 oppsummerer konsernenes eierinteresser på denne måten:

Tabell 5.8 viser de ti største avisgrupperingene og hvor mye de hver for seg kontrollerer av det nasjonale dagspresseopplaget. Samlet sett utgjør dette 76 prosent av opplaget. De totale eierandelene til de tre store aviskonsernene er redusert med eierandelen i de andre avisgrupperingene som er listet opp (i praksis gjelder dette Orkla og Schibsted). Det er markert hvor stor del Orkla og Schibsted eier i de andre grupperingene:

5.2.3 Eierskap innen kringkasting

De tradisjonelle aviseierne i Norge har også etter hvert blitt betydelige eiere innen kringkasting, spesielt innen fjernsyn. A-pressen eide i 1997 lokalfjernsyn med en samlet dekningsgrad på rundt 30 prosent. Schibsted og Orkla hadde eierandeler med dekningsgrad på mellom 10 og 15 prosent.

5.2.4 Eierskap i mediene samlet

Krysseierskap

Som det fremgår av oversiktene foran er det ikke uvanlig at de tre store mediekonsernene har interesser i en og samme bedrift. Det gjelder for eksempel Adresseavisen og Bergens Tidende, hvor både Schibsted og Orkla er inne. Det gjelder også TV2, der både A-pressen og Schibsted er av de tunge eierne. I mars 2000 kjøpte Orkla seg direkte inn i A-pressekonsernet. Med 150 000 aksjer og en eierandel på 1,7 prosent ble Orkla en av de større eierne i A-pressen.

Orkladirektør Halvor Stenstadvold begrunnet kjøpet med at "om vi vil beholde norsk eierskap i de sentrale medieselskapene, kan vi være tjent med å åpne for krysseierskap". A-pressens finanssjef, Øyvind Tønnesen, kommenterte oppkjøpet på denne måten: "Vi har ingen motforestillinger mot at de er inne på eiersiden hos oss. Vi antar at Orkla ser på oss som en god finansiell investering." (Dagsavisen)

Nasjonal kontroll

Når det gjelder kringkastingsdelen, mener professor Rolf Høyer ved Senter for Medieøkonomi at den eneste større konsekvensen eierskapsloven vil ha, er at den vil forhindre Schibsted og TV2 i ytterligere etableringer, noe som igjen vil gjøre det lettere for Orkla å komme inn som vesentlig aktør.

Høyer kommenterer også uttalelser fra politisk hold om at begrensningene på eiersiden vil sikre en nasjonal kontroll:

"På denne bakgrunn fortoner uttalelsen om at eierbegrensningene representerer en sikkerhet mot utenlandsk dominans av mediene seg som ganske meningsløse. Det er allerede en betydelig utenlandsk innflytelse, og det er intet i reguleringsverket som kan forhindre dominansen å bli ganske total når det gjelder den viktigste delen av norsk, kommersiell kringkasting...

Eierskapsloven har liten verdi som et regulatorisk tiltak, spesielt fordi den er rettet mot mindre viktige fenomener, og fordi den vil ha svært begrensede konsekvenser. Men den har også en omkostningsside. Loven påvirker handlinger og disposisjoner i et presumptivt fritt marked der de samfunnsøkonomiske tapene på grunn av nødvendige tilpasninger i markedet dessverre ikke er utredet. Den viktigste ulempen er kanskje at loven gjennom sin eksistens og praktisering skaper et inntrykk av at den medieøkonomiske utviklingen faktisk er underlagt en effektiv styring mot de overgripende målene i mediepolitikken. Loven tilslører derved en utvikling som lever sitt eget liv, styrt av markeder og teknologi.

Derfor er eierkonsentrasjon som nøkkelbegrep i mediereguleringen så villedende. Interessen for dette verdiladede begrepet tar på en besnærende måte oppmerksomheten bort fra de viktige fenomener og avleder politiske handlinger i retning av symboler og utvendigheter."

Kilde: (Norsk Medietidsskrift 2/99)

5.2.5 Eierskap i andre land

Mange vesteuropeiske land har regler som skal hindre en for sterk eierkonsentrasjon i mediene.

Flere land har også spesielle organer med eierskapstilsyn som oppgave. Det politiske utgangspunktet for regulering av eierforholdene i mediene er likt i alle vesteuropeiske land: vern om ytringsfriheten og mediemangfoldet. I enkelte land er styrking av programproduksjon og vern av landets kultur og språk et tilleggselement.

Reguleringen varierer fra land til land. De fleste landene har øvre grenser for hvor mye noen kan eie. Det er maksimalgrenser for hvor stor del av avisopplag eller spredning av kringkasting noen kan kontrollere.

I Storbritannia er utgangspunktet et seertall for fjernsyn og et poengsystem for radio. Frankrike tar utgangspunkt i dekningsområder (potensielle lytter- og seertall), mens Italia tar utgangspunkt i økonomisk utbytte for kringkastingsselskapene.

De fleste regelverk er detaljerte og komplisert og inneholder ofte en kombinasjon av konkrete regler og skjønn. I Storbritannia er det et vurderingstema for oppkjøp av aviser at oppkjøpet må være i offentlig interesse ("public interest"), som inkluderer hensynet til ytringsfrihet og mangfold.

I EU har det vært arbeidet med et direktiv som skal regulere eierforholdene i mediene ut fra ønsket om å ha like lover i EU-landene og retten til "fri flyt av kapital" i det indre marked. Så langt har det ikke kommet forslag til direktiv fra Kommisjonen.

De norske reglene er spesielle på den måten at de ikke inneholder konkrete maksimumsgrenser for hvor mye noen kan eie av mediene. Retningslinjene har visse presiseringer om maksimumsnivå, som for avisene er en tredel av det nasjonale dagspresseopplaget. Den norske loven inneholder større rom for skjønn og langt klarere konsentrasjon rundt spørsmålet om et oppkjøp er i strid med målene om styrking av ytringsfriheten, enn det som finnes i mange andre land.

USA

Et eksempel på hvor raskt eierendringer kan skje, og hvor omfattende disse kan være, fikk vi i januar 2000 (Aftenposten 13.01.00). Da ble det kjent at America Online og Time Warner skal fusjonere. Nøkkelen til fusjonen var Time Warners kabelselskaper og AOLs inngang til Internett. Verden fikk med dette en mediegigant som kaprer forbrukeren fra morgen til kveld. Det ble umiddelbart spekulasjon om andre store selskaper som Microsoft, Disney eller Bertelsmann vil inngå i nye allianser.

På redaksjonelt hold førte det nye selskapet til frykt for flyten av fri informasjon. Betyr fusjonen mellom America Online og Time Warner at det blir vanskelig for journalistene i Time-konsernets mange magasiner og TV-kanaler å drive kritisk journalistikk av de nye eierselskapets disposisjoner? Vil Internett, som er ment å være en demokratisk motorvei fri for alle, etter hvert bli kontrollert av en håndfull selskaper?

5.2.6 Lovgivning og tilsyn

Bakgrunn for opprettelsen av Eierskapstilsynet

Arbeidet med spørsmål rundt eierkonsentrasjon i mediene har foregått over flere år. I 1993 ble et offentlig utvalg oppnevnt for blant annet å undersøke nærmere hvilke konsekvenser eierkonsentrasjon har for ytringsfriheten. Utvalget avla sin rapport 21. februar 1995. Utvalget foreslo blant annet lovregulering av eierskap i mediene. Arbeidet har foreløpig kulminert i vedtakelsen av lov om tilsyn med erverv i dagspresse og kringkasting av 13. juni 1997 (eierskapsloven).

Formålet med eierskapsloven er å forhindre eierkonsentrasjon som kan medføre en fare for mangfoldet i mediene og derigjennom de reelle ytringsmuligheter. Eierskapsloven skal sikre at mediebrukere har en faktisk tilgang på alternative informasjonskilder og -kanaler. Formålet med loven er dermed å beskytte ytringsfriheten i vid forstand.

Eierskapsloven baserer seg først og fremst på et føre var-prinsipp. Selv om man i Norge per i dag ikke har slik eierkonsentrasjon i mediesektoren at ytringsfriheten trues, er det fare for at utviklingen vil fortsette i retning av enda sterkere eierkonsentrasjon. Resultatet kan bli en eierkonsentrasjon som er uforenlig med lovens formål. Tanken er at eierskapsloven skal hindre en slik samfunnsmessig uheldig utvikling.

Eierskapstilsynet ble opprettet av Stortinget som et eget frittstående organ med hjemmel i eierskapsloven. Tilsynet har både økonomisk, juridisk og medievitenskaplig kompetanse. Organet er et forvaltningsorgan og er derfor underlagt samme offentligrettslige regler som andre offentlige myndigheter, herunder lov om behandlingsmåten i forvaltningen (forvaltningsloven) og lov om offentlighet i forvaltningen (offentlighetsloven).

Eierskapstilsynet har fullmakt til å stanse eller sette vilkår for erverv av eierandel i dagspresse- og kringkastingsforetak dersom en aktør har betydelig eierstilling og dette er i strid med lovens formål.

Eierskapstilsynets vedtak kan klages inn for en egen klagenemnd.

Eierskapsloven ble vedtatt 13. juni 1997 og trådte i kraft 1. januar 1999. I eierskapsloven § 16 står det også at erverv som skjedde etter 13. juni 1997, men før 1. januar 1999, skulle bli vurdert av Eierskapstilsynet. Siden 13. juni 1997 er det registrert ca. 25 erverv – av disse knapt 20 i aviser, og av disse igjen har ca. halvparten skjedd i løpet av 1999.

Tilsynet har i 1999 vurdert 20 av de 25 ervervene. Det er gjort inngrep i fire saker. Felles for alle de fire sakene hvor det er gjort inngrep, er at ervervene medførte at samme eier fikk kontroll over begge eller alle aviser i et lokalt marked. Det ble dermed oppnådd en betydelig eierstilling som var i strid med formålet med eierskapsloven.

Konsernene

Et av de tre store konsernene; Schibsted, A-pressen eller Orkla, er involvert i alle sakene Eierskapstilsynet har vurdert, bortsett fra Trønder-Avisas erverv av Steinkjer-Avisa. Vi ser da bort fra at A-pressen har knapt 10 prosent eierandel i avisen, fordi A-pressen ikke kan sies å ha innflytelse i Trønder-Avisa.

Eierskapsloven § 9 forutsetter at Eierskapstilsynet ikke kan gripe inn mot erverv i forhold til det nasjonale marked når en aktør har under 20 prosent eierandel av nasjonalt dagspresseopplag. A-pressen og Orkla har per 31. desember 1998 ca. 17 og 15 prosent av nasjonalt dagsopplag. Når disse to aktørenes erverv har blitt vurdert av tilsynet, så har det skjedd på bakgrunn av hensynet til lokale og regionale markeder.

Orkla hadde per 31. desember 1998 ca. 15 prosent eierandel i Dagbladet. Denne eierandelen tilsvarer ca. 1 prosent av nasjonalt dagsopplag. Orkla økte høsten 1999 sin eierandel i Dagbladet til ca. 24 prosent. Skulle Orkla alene eller i samarbeid med andre komme opp i 50 prosent eierandel i Dagbladet, så kan Orkla passere 20 prosent av nasjonalt dagsopplag. Ervervet vil i så fall kunne bli vurdert av Eierskapstilsynet i henhold til § 9 om andel av nasjonalt dagsopplag.

A-pressen har i de siste årene både solgt og kjøpt aviser og har ikke øket sitt opplag i særlig grad selv om konsernet har kjøpt flere aviser enn de har solgt. A-pressen har også signalisert at de ønsker å selge seg ned i storbyavisene.

"Betydelig eierstilling"

I eierskapsloven står det ingenting om at det er forbudt for en eier å kjøpe seg over 33,3 prosent eierandel av nasjonalt dagsopplag. Lovens sentrale begrep er "betydelig eierstilling".

I Ot. prp. nr. 30 for 1996–1997 kapittel 2.7.4 står følgende om det samme:

"Departementet legger til grunn at inngrepskriteriets forutsetning om betydelig eierstilling i mediemarkedet er oppfylt dersom en aktør oppnår en andel på 1/3 eller mer av dagsopplaget for dagspressen på nasjonalt nivå. I utgangspunktet bør tilsynsorganet derfor vurdere å gripe inn mot erverv som bringer erververen utover denne andelen.

Prinsippet om 1/3 som en øvre akseptabel grense vil sikre at det på det nasjonale plan alltid vil kunne være minst tre eiergrupperinger i dagspressen. Dette er etter departementets oppfatning et minimum for å kunne opprettholde en betryggende grad av mangfold i dagspressen og i mediebildet for øvrig.

Grensen på 1/3 av nasjonalt dagspresseopplag vil imidlertid bare være et utgangspunkt for tilsynsorganets skjønnsutøvelse."

Ut fra Ot. prp. nr. 30 for 1996–1997 vil situasjonen hvor en eier passerer 33,3 prosent, altså føre til at Eierskapstilsynet alltid må vurdere det aktuelle ervervet. Men dette vil altså bare være et utgangspunkt for skjønnsutøvelsen.

Schibsted har ca. 29 prosent av nasjonalt dagsopplag, men har i tillegg betydelige eierinteresser i fjernsyn og Internett. I forbindelse med Schibsteds erverv i Harstad Tidende ble Schibsteds nasjonale eierstilling vurdert, og i punkt 6.2, siste avsnitt står følgende:

"Ervervet vil på nasjonalt plan øke Schibsteds eierandel i dagspressen med 0,4 prosentpoeng, til 29,7 prosent. Schibsted har i tillegg eierinteresser i TV 2 og i flere medier. Schibsteds sterke eierstilling i mediemarkedet totalt sett, inkludert ervervet som gir negativ kontroll over Nord-Norges nest største aviskonsern, fører til at Schibsted er svært nær en betydelig eierstilling i lovens forstand. Schibsted har etter Eierskapstilsynets oppfatning en så sterk eierstilling nasjonalt at den må tillegges vekt i forhold til lovens formål."

Schibsted har senere etablert gratisavisen Avis1, noe som øker Schibsteds andel av nasjonalt dagsopplag med anslagsvis ca to prosentpoeng.

5.2.7 Utbytte/konsernbidrag

I mange redaksjonelle miljøer i norsk dagspresse er det en frykt for at eierne vil ta ut så mye i utbytte/konsernbidrag at det vil gå utover den redaksjonelle slagkraft.

Dagspresseutvalget har bedt Schibsted, Orkla og A-pressen om en oversikt over hva de tre store aviseierne har tatt ut i konsernbidrag/utbytte fra avisene de siste tre år hvor det forekommer tilgjengelige regnskap.

A-pressen opererer bare med konsernbidrag. Konsernbidragsordningen er nærmere omtalt i skatteloven av 26. mars 1999 (kapittel 10), men reglene om konsernbidrag kom i 1979:

"Hovedsiktemålet med konsernbidragsordningen var et ønske om skatteregler som var mer nøytrale i valget mellom å organisere virksomhetene innen et konsern eller ett stort selskap med avdelinger....Konsernbidragsordningen innebærer at en kan benytte skattemessig overskudd i enkelte selskaper til å utligne skattemessige underskudd i andre selskaper i samme konsern"

Kilde: (Statsautorisert revisor Knut Nyerrød, Noraudit DA, A-pressen internt 3/99)

5.2.8 Utvalgets vurdering

Det er minst fire grunner til at diskusjonen om eierskap de siste årene har blitt knyttet sammen med diskusjonen om hvorvidt eierforholdene har betydning for det redaksjonelle produkt:

1. Pressen har delvis har fått et nytt eierskap.

   – Orkla er ganske fersk som aviseier.

   – A-pressen har fått delvis nye eiere, utenlandske eiere er inne i konsernet, og de tradisjonelle eierne knyttet til arbeiderbevegelsen har solgt seg ned.

   – Enkeltaviser har skiftet eiere, i hovedsak ved at de er kjøpt av konsernene Orkla og A-pressen.

2. Eierskapet utøves på en mer aktiv og økonomisk motivert måte enn tidligere.

   I stor grad har eierne av norske aviser, spesielt lokalavisene, tradisjonelt tatt ut begrenset med utbytte. Det som ble skapt av verdier, ble mer eller mindre igjen i avisene for å trygge bedriftene og gi muligheter for ekspansjon. Mer enn tidligere tar eierne nå ut konsernbidrag og/eller utbytte. Samtidig er avisbedriftene blir profesjonalisert, noen vil kalle det industrialisert.

3. Avisene er mye mindre partiorientert enn tidligere.

   Aviser som er organer for politiske partier, finnes knapt i Norge. Formålsparagrafene er endret, avisene er frigjorte. Noen vil kalle denne utviklingen en forskyvning fra politikk til profitt.

4. Det har skjedd en eierkonsentrasjon i norsk presse.

   Som det er påvist tidligere i dette kapitlet, har de tre store konsernene i perioden 1987–1998 økt sin andel av norske aviser fra 51 til 61 prosent. Eierkonsentrasjonen er større i norsk presse enn i sammenliknbare land.

Vi har ingen lang erfaring med "den nye formen for avislederskap" som er omtalt foran. Så langt har ikke det "nye" eierskapet medført at aviskonkurransen er vesentlig svekket.

Om eierkonsentrasjonen fortsatt vil øke, avhenger blant annet av den økonomiske utvikling for de utsatte avisene.

Børs og katedral

Balansen mellom "det ideelle og det kommersielle" er ikke alltid enkel, og spesielt ikke når det gjelder meningsbærende medier. Denne dualismen ligger i medienes tradisjonelle roller: På den ene siden å fungere som forvaltere av ytringsfrihet og informasjonsfrihet og samtidig være et korrektiv. På den andre siden har også mediene krav til inntjening på linje med annen næringsvirksomhet. Dette er en vedvarende interessekonflikt, ofte uttrykt som en kamp mellom redaksjon og eiere, som aktørene må leve med.

I den enkelte avis har dette gitt seg utslag for eksempel i diskusjoner mellom redaktør og direktør om opprettelse av nye journaliststillinger. Det nye er vel kraften i disse kravene og inntjeningskravenes størrelse. Det er ikke tvil om at konsernene har krav om større avkastning enn det som var vanlig tidligere. Det faktum at de tre store konsernene ble børsnotert, representerte i seg selv en dreining av fokus mot større inntjening. Det er en åpenbar sammenheng mellom selskapenes økonomiske resultater over tid og selskapenes markedsverdi.

Konsern-ensretting?

I hvilken grad konsernenes avkastningskrav i dag representerer en stor trussel for redaksjonens evne til å fylle sin samfunnsrolle, vil nok oppleves noe forskjellig. Men samlet kan det neppe sies at konsernenes eierskap frem til i dag har utgjort noen betydelig begrensning av redaksjonenes slagkraft.

Det er heller ikke grunnlag for å si at konsernene ensretter sine aviser i den forstand at avisene har en felles redaksjonell konsernprofil. Selv om det finnes visse typer felles redaksjonelt stoff, av typen radio/tv-omtaler og featurereportasjer, i grupper av konsernaviser, kan dette ikke sies å innebære en redaksjonell ensretting. Tvert imot kan denne type fellesproduksjon innebære en rasjonell drift som frigjør ressurser som den enkelte avis kan bruke i sitt lokale marked

Det "gamle" politiske eierskap var i så måte mye mer brysomt. Det finnes mange eksempler på at lokale politikere, partier og forretningsfolk ganske så direkte ønsket å påvirke avisenes meninger. Det er eierne – altså i stor grad konsernene – som gjennom vedtak på generalforsamlinger fastsetter vedtekter – og i vedtektene står det også for de aller fleste avisers vedkommende noe om verdigrunnlag.

Det er også eieren som, gjennom avisens styre, ansetter ansvarlig redaktør. Ansettelse av redaktør betyr også ansettelse av den enkeltperson som har størst påvirkningsmuligheter på avisens meningsprofil.

Eierskapsutvalget uttalte at "det ikke har grunnlag for å si at den økte eierkonsentrasjonen til nå har ført til svekkelse av den redaksjonelle friheten eller til redusert meningsmangfold". Kulturdepartementet (Stortingsmelding nr. 18, 1996–97) delte denne oppfatningen og konstaterte at "vi i Norge har en pluralistisk mediestruktur på tross av relativt sterk grad av eierkonsentrasjon". Det har ikke, etter at denne stortingsmeldingen ble lagt frem, skjedd noe som endrer denne konklusjonen.

Konsernene representerer et eierskap som så langt ikke kan sies å utgjøre noen trussel mot meningsmangfoldet og den redaksjonelle frihet. Imidlertid finnes det en fare for en slik utvikling dersom fokus i for stor grad settes på det kommersielle på bekostning av det ideelle. Ansvaret for at det kommersielle balanseres på en fornuftig måte mot det ideelle, ligger først og fremst hos eierne. Det er sunt og naturlig at de redaksjonelle miljøene på dette området er vaktbikkjer. Det er også rimelig at interesser utenfor mediene er interesserte i denne debatten fordi det dypest sett står om avisenes plass i vårt demokrati.

5.3 Internett og konvergens

Den siste stortingsmeldingen om medieutviklingen (nr. 32, 1992-93: Media i tida) konstaterte at få sektorer har endret seg så dramatisk som mediestrukturen i de siste årene. Utviklingen av informasjons- og kommunikasjonsteknologien har vært en av de faktorene som sterkest har påvirket nasjonal kultur:

"Informasjonsteknologien har utan tvil endra infrastrukturen i samfunnet og informasjon er utan tvil blitt ei vare i større grad enn tidligare... Den teknologiske utviklinga er den viktigaste enkeltfaktoren i medieutviklingen, ei utvikling som blir driven frem av sterke økonomiske og industripolitiske interesser knytte til produksjon og omsetning av dei mange elementa som til saman dannar kringkastings- og telekommunikasjonsteknologien"...

Siden den siste mediemeldingen har informasjons- og kringkastings- og teleteknologien (IKT) tatt nye teknologiske sprang, som ikke minst har stilt avisene overfor nye utfordringer.

5.3.1 Integrering og sammensmeltning

Konsekvensen av informasjonsteknologiens utvikling er integrering. Grensene mellom de ulike mediene viskes ut, konvergerer i retning av en felles sektor. Når disse grensene brytes ned, blir det skapt grunnlag for samarbeid og tilbud av produkter og tjenester som kombinerer lyd, tekst, data og bilde på tvers av tidligere atskilte områder og bransjer.

Med konvergens forstås en sammensmelting av tele-, data- og mediesektorene. Et offentlig utvalg, Konvergensutvalget (NOU, 1999:26), viser til at konvergens ikke har en entydig betydning. Men et fremtredende trekk er at sektorgrensene mellom kringkasting, tele- og informasjonsteknologi blir mindre tydelige. Etter hvert vil utviklingen gå i retning av at disse sektorene beveger seg mot en mer eller mindre tett sammenvevd informasjons- og kommunikasjonssektor.

5.3.2 Drivkreftene i konvergensen

Spredningen av den digitale teknologien og nye kommunikasjonsprotokoller for Internett er den viktigste drivkraften bak konvergensutviklingen.

Drivkreftene i konvergensprosessen er tilbudsdrevet. Konvergensutvalget påpeker at det har vært de som tilbyr tjenestene, som har drevet prosessen fremover ved å markedsføre nye produkt og tjenester for å etablere nye markeder. Dette betyr at tjenesteleverandørene har hatt store tap. Det har altså i mindre grad vært brukerne som gjennom etterspørsel har presset frem de digitale tjenestene.

Digitalteknologien ble utviklet mot slutten av 50-tallet. Den har åpnet for mer avanserte tjenester, interaktivitet og infrastrukturkonkurranse. I tillegg har ulike teknikker for digital koding og komprimering bidratt til å øke infrastrukturenes kapasitet til å formidle nye tjenester. Gjennombruddet av Internett som multimedieplattform, blant annet som følge av Internett-protokoller (sett av regler for hvordan man koder, strukturerer og behandler informasjon i et kommunikasjonsnettverk) er blitt akseptert som allmenn standard for informasjonsoverføring.

Endringene i rammebetingelsene for markedsaktørene representerer en annen viktig drivkraft. IT-sektoren har vært preget av fri etableringsrett, i motsetning til tele- og kringkastingssektorene, som har vært gjenstand for omfattende reguleringer, med en liberalisering fra slutten av 80-tallet. Den teknologiske og markedsmessige utviklingen har ført til at enerett ikke lenger er et egnet virkemiddel for å nå samfunnsmessige mål.

Overgangen til konkurranse som virkemiddel har i seg selv påvirket tempoet i utviklingen, konstaterer Konvergensutvalget – gjennom høyere fornyelsesgrad, kommersialisering av nye IK-tjenester, økte investeringer i distribusjonsnett og billigere distribusjon.

Den digitale teknologien

Konvergensutvalget beskriver den digitale teknologien slik: Den innebærer at alle opplysninger, lyd, tekst, bilde kan representeres ved to-tegn eller binære tegn. Oftest gjengis dette som " 1" og "0", men det kan også være andre representasjoner som hull eller ikke hull i et tradisjonelt hullkort, lys eller ikke lys i en fiberoptisk kabel. Det mest vanlige er at digital informasjon brukes som betegnelse på informasjon som er basert på det binære tallsystemet, og omkodet til sifrene 1 og 0. Dette er forskjellig fra en analog representasjon for eksempel ved at lyd i en analog telefonlinje overføres ved at strømmen svinger tilsvarende som lydbølgene dannet av talerens ord svinger når de når telefonens mikrofon. Et to-tall ("1"eller "0") kalles gjerne en bit. Ved behandlingen av binære tegn, kan man bygge på reglene i det binære tallsystemet, som innebærer fordeler ved databehandlingen.

Digital representasjon har klare kostnadsmessige og kvalitative fortrinn sammenliknet med analoge metoder for produksjon, distribusjon og mottak av informasjons- og kommunikasjonstjenester. Alle typer digitalisert informasjon kan lagres, og transporteres på samme måte og av samme utstyr. Overføringen gir dessuten bedre lyd.

Regjeringen har beskrevet konsekvensene av digitaliseringen slik:

"Den digitaliserte teknologien medfører at ulike distribusjonsnett i prinsippet kan benyttes til kringkasting. Konsekvensen er at kringkastingstilbudet kommer til å bli mangedoblet. For det andre vil digitaliseringen endre de økonomiske rammevilkårene til eksisterende medievirksomheter og øke konkurransen. Nye aktører som får tilgang til rimeligere distribusjonskanaler vil komme på banen og konkurrere med etablerte medier om inntekter som ikke nødvendigvis kommer i samme takt". (Mediepolitisk redegjørelse 28.05.1999)

5.3.3 Internett og nettaviser

Internettversjonen av den første norske avis kom 7. mars 1995, da Brønnøysunds Avis kom med sin første nettutgave. Avisen kom Dagbladet i forkjøpet med en dag.

Ved utgangen av 1996 var det 72 aviser som hadde etablert seg med internettutgaver, ved utgangen av 1998 var det 100, ved utgangen av 1999 119 (Kilde: Avisåret 1999). Avisenes internettilbud varierer fra enkle hjemmesider til omfattende nyhetstjenester. Av de 119 avisene som var på Internett ved utgangen av 1999, hadde 76 en eller annen form for nyhetstjeneste. 39 aviser hadde en hjemmeside. De fleste avisenes nyhetstjeneste var et utdrag av papirutgaven, eventuelt supplert med nyheter fra NTB. Ifølge "Avisåret" var det i 1999 12 aviser som hadde en løpende nyhetstjeneste.

Mange lokalaviser har ikke teknologiske ressurser til å komme på nettet. Flere og flere aviser er likevel fyldige nettaviser.

Eksempler på rene nettaviser er Nettavisen og Digi.no. Like over nyttår 2000 opplevde Nettavisen nye leserrekorder hver dag. 5. januar ble det lest 1 325 000 Nettavisen-sider ifølge avisens egne beregninger. Lesningen ble økt med 50 prosent i løpet av er par måneder. Det dramatiske nyhetsbildet er årsaken, mener avisen som passerte 1 million leste sider i forbindelse med bruddet mellom Telia og Telenor før jul 1999, og altså passerte over 1,3 millioner leste sider i forbindelse med togulykken i Østerdalen.

Streiken våren 2000 førte også til ny rekord for nettavisene. De store avisene økte oppslutningen på nettutgavene med mellom 40 og 50 prosent (Aftenposten 09.05.00).

Internett-tilgang

Ved utgangen av november 1999 passerte Internett en milepæl ved at 2 millioner mennesker i Norge hadde tilgang til nettet enten hjemme, på jobb eller andre steder. Det innebar på dette tidspunktet en vekst på i overkant av 20 prosentpoeng på 12 måneder (kilde: Norsk Gallup). Sammenliknet med november 1996 var veksten på hele 129 prosentpoeng. Ved utgangen av januar 2000 hadde nær 2,2 millioner nordmenn tilgang til nettet. Andelen kvinner med tilgang til nettet var ved samme måling 55 prosent, en stor økning fra desember. Andelen menn var på 63.

Husstandsdekning

I mars 2000 var nær 850 000 husstander tilkoblet nettet, og over 2,2 millioner nordmenn oppga at de hadde tilgang til nettet. Nær 1,8 millioner nordmenn oppga at hadde brukt nettet de siste 30 dagene, og 940 000 nordmenn var på nettet daglig (kilde: Norsk Gallup).

Mest brukte nettsteder

Gallups Web-top inneholder de offisielle dekningstallene for nettsidene til de norske avisene som er tilsluttet NAL, dessuten en rekke andre nettsteder. For 4. kvartal i 1999 viste tallene at den ukentlige dekningen for nettstedene i snitt økte med 27 prosent.

Av de større nettstedene var det nettavisene VG, Dagbladet, Nettavisen og Aftenposten som hadde sterkest fremgang. Fra 1996 til 1999 har økningen for VGs vedkommende vært på 681 prosent. I lesere betyr dette en økning fra 66 000 til 541 000 i uken ved utgang av fjerde kvartal 1999. Blant de andre store nettstedene er veksten nesten like stor. VG har investert i en stor stab og opererer med kontinuerlige oppdateringer. Avisens ledelse mener at rendyrkingen av tabloidformatet, tidsfristene og samme profil på nettutgaven som papirutgaven er faktorer som forklarer veksten til nettutgaven. En bevisst satsing på interaktivitet forklarer også noe av fremgangen.( VG-nett 05.01.2000).

Internett – historisk riss

I et historisk perspektiv har Internett vokst raskere enn noen annen plattform for informasjons- og kommunikasjonstjenester. Det tok bare fem år før over 50 millioner mennesker på verdensbasis var aktive brukere av Internett. (kilde: NOU 1999:26: Konvergens). Til sammenlikning tok det henholdsvis 13 og 28 år før fjernsyn og radio hadde det samme antall brukere. I 1999 var tallet på brukere anslått til 100 millioner, og brukertallet ventes å stige til 300 millioner i løpet av få år.

Internett er ikke i seg selv et fysisk nett, men et sett av regler for kommunikasjon som gjør det mulig å utnytte eksisterende nettressurser på en ny måte. I realiteten omfattet Internett i 1999 over 100 000 tilknyttede nett i over 100 land.

World Wide Web

Ved siden av e-posttjenester og overføring av datafiler utgjør The World Wide Web kjernen av Internett. WWW ble utviklet som konsept så sent som i 1990 ved European Centre for Nuclear Research i Sveits. Det ble laget for å muliggjøre deling av informasjon om kjernefysisk forskning. (Kilde: Konvergensutvalget).

Internett ble frigitt for kommersielle formål i 1991. I de siste årene er det WWW-tjenestene som har vokst raskest på Internett. WWW er bygd opp av et uendelig antall nettsider som er knyttet sammen med hyperlinker. Disse gjør det enklere å hoppe (surfe) fra side til side i nettet.

Ulike nettlesere som Microsoft Internet Explorer og Netscape Navigator hjelper brukerne i navigeringen mellom nettsidene. De fungerer som inngangsport til nett-sidene på WWW. Nettleserne inneholder en rekke tjenester blant annet muligheter for søk i hele WWW, sending av e-post og lagring av favorittadresser.

Ingen sentral instans redigerer tilbudet av tjenester. Utviklingen av programmeringsspråket HTML har gjort det mulig å legge ut innhold på nettet uten omfattende teknologisk innsikt, og uten vesentlige økonomiske kostnader. De lave kostnadene og graden av funksjonalitet har bidratt til at Internett i dag preges av et enormt og raskt voksende mangfold av tilbud. Mens det i juni 1993 var 130 nettsteder, var antallet steget til 9 560 866 ved utgangen av 1999. (Kilde: Hobbe’s Internet Timeline).

Den desentraliserte oppbygningen av Internett gjør det vanskelig å styre hva slags tjenester som blir tilgjengelige over nettet. Et annen side ved Internett er at det er et medium både for publisering og kommunikasjon. Det bryter dermed både med tradisjonell kringkasting som har vært et medium for publisering, og med televirksomhet som tradisjonelt har vært kanal for kommunikasjon mellom enkeltindivider.

Internett-tjenester

Internett byr på et bredt utvalg av tjenester, med elektronisk post som den kanskje viktigste. Intranett og ekstranett er lukkede tjenester for bedriftsmarkedet.

Internettelefoni betyr at det er mulig å ringe fra en PC til en telefon, til en annen PC eller fra telefon til telefon over Internett. Ifølge Konvergensutredningen vil det fremtidige tjenestetilbudet på Internett langt på vei avhenge av hvordan kapasiteten i de underliggende distribusjonsnettene kommer til å utvikle seg, samt hvilke tjenester publikum etterspør, og hva de eventuelt er villige til å betale for.

Tilbudet av Internett-tjenester har vært preget av enorm vekst, kostnadene har til nå langt på vei vært dekket av leverandørene. Det har vist seg vanskelig å innføre betalingstjenester i et miljø som til nå har vært gratis, med pornomarkedet som unntak. Et annet unntak er informasjonstilbud der aktualitetspreget er avgjørende, som børsinformasjon.

Reklamemarkedet har utviklet seg langsommere enn forventet, men annonseringen skyter fart. Direktør Erling Maartmann Moe i Internett-konsulentselskapet Cell Network mente i januar 2000 at mediene i den digitale kommunikasjonskanalen kommer til å bli grenseløst kommersialisert. I et digitalt toveismedium som Internett oppheves skillet mellom butikk og annonser (Dagens Næringsliv 03.01.2000). Brukeren kan svare direkte på annonsen ved å klikke på siden. I prinsippet kan all digital reklame være sisteleddsreklame, altså kjøpsutløsende. Dette forsterkes ytterligere når Internett integreres i TV. Mediene vil i større grad bli en salgskanal, og dette kommer til å kommersialisere de digitale mediene grenseløst. Det går i retning av vertikal integrasjon av redaksjonelt stoff, annonser og handel, mente Maartmann Moe. Det avgjørende for om vi vil ha aviser i fremtiden, er ikke om leseren foretrekker papir, men om avisenes forretningsmodell er bærekraftig eller ikke, sier han.

Elektronisk handel

Elektronisk handel er en voksende Internett-tjenenste. En undersøkelse utført av MMI og Norsk Regnesentral viste at veksten i antall handlende var stor fra 1998 til 1999, fra 375 000 handlende i 1998 til 590 000 i 1999 (Aftenposten 27.01.2000).

Ved inngangen til år 2000 handlet nordmenn for 600 millioner kroner i måneden på nettet. Dette er en mangedobling fra 1998, da handelen i gjennomsnitt var på mellom 50 og 100 millioner kroner månedlig. Økningen skyldes blant annet en sterk vekst i handelen med aksjer, viser undersøkelsen. Fortsatt var andelen menn som handler elektronisk, mer enn dobbelt så høy som andelen kvinner, men denne andelen øker. CD-er og andre musikkprodukter er den varegruppen som selges til flest nordmenn over Internett.

Regjeringen anslår at den elektroniske handelen kommer til å vokse dramatisk i de nærmeste årene og kan komme til å omskape nærings- og forretningsliv og stille etablerte virksomheter overfor store utfordringer (St. melding. nr. 41, 1998-99, Rammebetingelser for elektronisk handel). I denne meldingen la regjeringen til grunn at

• Privat sektor må lede an i utviklingen

• Elektronisk handel må drives frem av markedet, ikke regulering

• Offentlig sektor kan som bruker være pådriver for utviklingen

• Reguleringen må være teknologinøytral

Regjeringen definerte tre hovedsatsningsområder. Det første handler om å tilpasse gjeldende regelverk slik at dette sikrer tiltro til elektronisk handel og den digitale markedsplassen. Myndighetene har et hovedansvar her, men næringslivet skal også gjøre sitt gjennom tillitsskapende teknologi og utvikling av god forretningsskikk for elektronisk handel.

Det andre hovedsatsingsområdet dreide seg om effektive spilleregler for den digitale markedsplassen som reduserer hindringer og ivaretar aktørenes interesser, og å takle skatte- og avgiftshåndteringen, sikre riktig beskatning, gode konkurranseforhold og tilrettelegging for internasjonal handel.

Et tredje satsningsområde definerte regjeringen som selve infrastrukturen for elektronisk handel, dermed blir ordningene for administrasjon og drift av Internett mer og mer sentrale.

Webcasting

Webcasting er en fellesbetegnelse for en gruppe tjenester som benytter Internett som plattform for tjenester som har likhet med tradisjonell kringkasting. Her i Norge legger for eksempel NRKs Alltid Nyheter og P 4 sine sendinger ut på Internett. Her er Internett-tjenesten delvis lik sendingen som går ut over det ordinære nettet.

En annen type webcasting er direkte overføring av begivenheter over Internett. Direkteoverføringer av stortingsdebatter over Internett til deler av sentralforvaltningen er et slikt eksempel.

Fra 12. januar 2000 lanserte NRK en ny kanal: NRK Stortinget. På en vanlig stortingsdag går lyden fra talemikrofonene direkte ut til brukerne via Internett, på FM i Oslo og i DAB (Digital Audio Broadcasting). Overføringen er automatisert, og det er ingen bemanning i noe ledd.

Webcasting innebærer også at Internett og TV integreres på samme plattform. Digital kringkasting og Internett-tjenester vil etter hvert trolig bli fullt integrert.

Internetts veksttakt gjør Internett til de mest dynamiske elementet i konvergensprosessen. Ved siden av å skape nye tjenester fremstår Internett som utfordrer til de tradisjonelle tele- og kringkastingstjenestene, men samtidig åpner altså konvergensen for ubegrensede kombinasjonsløsninger der Internett samvirker med og utfyller de tradisjonelle kringkastings- og teletjenestene.

Bredbånd

Tidligere kommunal- og regionalminister Odd Roger Enoksen kom sommeren 1999 med et utspill om utbygging av bredbåndsnett i Norge. (Båndbredden uttrykker overføringskapasiteten, eller antallet informasjonsenheter som kan overføres per sekund.) Bredbåndsnett, som har høy kommunikasjonshastighet, tar Internett-trafikk og digital-TV. Statsråden mente det må være en nasjonal oppgave å bygge bredbåndsnett til alle, han lanserte med andre ord en utbygging som innebærer en digital allemannsrett, eller lik adgang for alle til samme pris for alle nye datatjenester. I november 1999 ble det opprettet en rådgivende gruppe for den digitale allemannsretten, og spørsmålet utredes nå.

Den svenske IT-kommisjonen, som er regjeringens rådgiver i IT-spørsmål, har nylig levert en rapport med samme konklusjon om bredbånd i Sverige. Kommisjonen anbefaler at staten tar et overordnet ansvar for utbyggingen av det fysiske nettet, for slik å unngå store regionale forskjeller og urettferdigheter som kommisjonen ellers frykter kan bli resultatet av at bare tettsteder og markedsmessig attraktive deler av landet gis tilgang til bredbånd.

Spørsmål som det må tas stilling til når det gjelder bredbåndsutbyggingen, er både hvilken teknologi som bør legges til grunn for utbyggingen, og dessuten om utbyggingen skal være et statlig og/eller privat ansvar.

5.3.4 Avisenes posisjonering

Avisenes elektroniske versjoner er med få unntak lagt ut gratis. Det kan bety at de elektroniske versjonene etter hvert kan underminere salget av papirutgavene. Foreløpig har ikke opplagsutviklingen tydet på dette, men de store mediekonsernene i Norge satser nå for fullt på Internett. Avisene ser seg tjent med nettutgavene fordi produksjonskostnadene er lave, nettversjonene kan gi økte reklameinntekter, og man kan utvikle tilleggstjenester. Nettavisene kan i seg selv gi avisenes papirutgaver en positiv profileringseffekt. På verdensbasis har avisene til nå valgt mellom to alternativer, å skille ut Internett-satsningen som eget selskap, eller å bygge ut avishuset til multimediebedrifter. I Norge satser de store avisene samt NRK og TV 2 nå på multimediale redaksjoner med felles stoffinnsamling og publisering på flere plattformer.

Schibsted ASA

Schibsted er det av de norske mediekonsernene som har satset tyngst på å etablere seg innenfor hele spekteret av medietjenester. Konsernet beskriver seg som et komplett mediekonsern, og har som målsetting at "Schibsted skal oppnå fremtidig vekst og verdiskapning som et rendyrket norsk og internasjonalt medieselskap". Konsernet er delt inn i tre sentrale virksomhetsområder: Avis, TV/Film og Multimedia.

Konsernet er deleier i en rekke regionaviser i Norge, og har kjøpt de to svenske avisene Aftonbladet (1996) og Svenska Dagbladet (1998). Konsernet ekspanderer også i Baltikum.

Hovedtyngden er fortsatt i det tradisjonelle avismarkedet, interessene innen kringkasting er i første rekke samlet i TV2, der selskapet eier omkring en tredel av aksjene. Konsernet driver TV- og filmproduksjon gjennom Metronome Film & Television AB. Metronome er Skandinavias største produsent av reklamefilm og en av de største produsentene av fjernsynsprogrammer og spillefilm.

Schibsted har satset sterkt på utviklingen av Internett-tjenester, samlet i Scandinavia Online. Da Internett-selskapet ble lansert, hadde det alt fra starten en internasjonal ambisjon, målet var å ta opp konkurransen med de store globale aktørene, og å være den naturlige inngangsporten for skandinaviske brukere av Internett. Sommeren 2000 er det meningen at dette selskapet skal børsnoteres. Etter flere år med tap på sin offensive Internett-satsing har verdien av Schibstedkonsernet blitt fordoblet i løpet av det siste året. De nettbaserte avisutgavene rustes opp.

A-pressen A/S

A-pressen har i hovedsak eierinteresser i avis, er den største eieren av lokalaviser, og har også en dominerende posisjon som eier av norske kommersielle tv-kanaler. På samme måte som Schibsted eier konsernet vel en tredel av TV-2 konsernet. A-pressen har også eierinteresser i sju lokal-tv-stasjoner.

A-pressen har også eierinteresser innen elektroniske medier, der selskapene New Media Science, A-pressen Nett og Funn er de viktigste. A-pressen Nett administrerer en samkjøring av 15 nettaviser. I tillegg har flere andre A-presseaviser egne nettutgaver. Strategien er lokale nettsteder med basis i lokalaviser og lokal-tv.

Orkla Media A/S

Orklas medieengasjement er samlet i Orkla Media AS og omfatter i tillegg til eierinteressene i dagspressen, lokalkringkasting og ukepresse. Konsernet har eierandeler i lokale TV-stasjoner og er stor aksjonær i TV Invest som skal konkurrere med TV 2 når ny konsesjon for riksdekkende fjernsyn skal tildeles i 2001.

Stavanger Aftenblad

Også Stavanger Aftenblad satser på multimediemodellen. Internettdelen skilles ikke ut som egen del eller eget selskap, målet er full integrering via en sentral desk der også TV og nettradio blir en naturlig del. Markedsmessig venter avisen å kunne hente annonser på å samkjøre flere mediekanaler (Dagspressen nr. 1 - 2000).

America Online og Time Warner

I januar 2000 fusjonerte America Online (AOL) og Time Warner. Det overtakende selskapet var nettportalen ( inngangsport til Internett) America Online. Gjennom fusjonen tar America Online kontroll med en mediegigant, og med gamle merkevarer som Time, Fortune; Sports Illustrated, CNN og filmselskapet Warner Brothers.

I kommentarene og analysene omkring overtakelsen het det blant annet at AOL kjøpte seg troverdighet, prestisje, markedsledende journalistikk og underholdning, – samt en kryssmarkedsføringskanal mot mange hundre potensielle brukere. Time Warner får på den andre siden drahjelp over i den digitale tidsalder og en nøkkelposisjon på en elektronisk markedsplass der skillene mellom TV, Internett og shopping gradvis viskes ut. Dette er mediekonvergens i praksis (Dagens Næringsliv 12.01.2000).

De mange kommentatorene mente fusjonen AOL/Time Warner representerer et veiskille i moderne mediehistorie. De mener det heretter blir vanskelig å omtale Internett-industrien som et isolert fenomen, som en kortsiktig vekstbransje.

Det handler mer enn noe annet om verdien av å eie en forbrukers medievaner. Jo flere forbrukere som foretrekker selskapets tjenester, desto mer informasjon, underholdning og annonseplass kan det tjene penger på.

Konkurransen

Den amerikanske aviseierforeningen (NAA) mener Internett ikke er en trussel mot avisene. En rapport høsten 1999, Synergize for Success, viser at blant den voksne befolkningen leser 57 prosent aviser daglig, og 67 prosent søndagsutgaven. Antallet som leser aviser online, er større. 67 prosent leser daglig aviser på nettet, mens 78 prosent følger med på søndagsutgavene. I tillegg viser en undersøkelse at selv om stadig flere leser aviser på nettet, legger de ikke bort sine vaner med å lese papirutgaven. Presidenten i den amerikanske aviseierforeningen, John Sturm, sier at Internett er en av de få mediekanaler som har dannet et perfekt partnerskap med tradisjonelle avisutgaver. – Det er en naturlig utvidelse av vårt forretningsområde, som gir aviser mer rom, og øker antallet lesere, sier han (NTB-Reuters).

Den norske avislesingen har ligget på et høyt nivå gjennom hele 90-tallet, med en viss nedgang både i andelen som leser aviser daglig, og i den daglige lesetiden. Nedgangen i lesningen har vært sterkest blant de unge. I aldersgruppene 15–19-åringer og 20–30-åringer har det vært markert nedgang i andelen som leste avis på hverdager fra 1994 til 1998. Ungdom og de unge voksne har også begrenset interesse for lokalaviser.

En undersøkelse blant lokale Orkla-aviser vinteren 1999, viser at bare en prosent av de spurte sier de har fått mye lokale nyheter fra Internett. Internett har foreløpig en marginal betydning som lokal informasjonskanal.

Gallups Webtop over de mest brukte nettstedene 4. kvartal 1999 viser derimot at unge i de to aldersgruppene nevnt ovenfor er store brukere av Internett. Dette gjelder så vel nettsteder som Sol og Yahoo som nettaviser som Nettavisen eller VGs Internettutgave. Dekningstallene er for eksempel 20 i aldersgruppen 15–19 år og 27 i aldersgruppen 20–30 for Nettavisen i fjerde kvartal. For VG er dekningstallene henholdsvis 13 og 30.

Annonsemarkedet

Når det gjelder anslagene for Internettannonsering, har disse foreløpig vært usikre. Fra årsskiftet 1999–2000 har imidlertid Internett-annonseringen hatt betydelig vekst. I januar 2000 tredoblet Internettannonseringen seg forhold til samme måned i 1999. Det ble omsatt annonser på nettet for 21,4 millioner kroner i januar 2000, mot 5,8 millioner i 1999 (Dagens Næringsliv 29.02.00).

Tallene er fra mediebyrået Mediacom og omfatter sju av de største nettaktørene. Ifølge byrået kommer annonsemarkedet på Internett til å nærme seg 300 millioner kroner i år 2000 og en halv milliard i løpet av 2002.

Andre anslag baserer seg på at Internett-annonseringen minst dobles hvert år (digi.no).

Til sammen brukte de ti største annonsørene 118 millioner på merkevareomsetning i alle mediekanaler i januar 2000, viser tall fra markedsanalysebyrået AC Nielsen. Dette er en vekst på 70 prosent i forhold til 1999.

Det amerikanske byrået for Internett-annonsering (IAB) publiserte i 1999 en undersøkelse som viste at annonseringen på Internett vokste med 112 prosent til en omsetning på 15 milliarder kroner i løpet av 1998 (Computerworld 04.05.99). Undersøkelsen var basert på 200 bedrifter som annonserte på 1200 nettsteder.

5.3.5 Konvergens og brukerne

Selv om de fleste medier befinner seg i en digital startfase, er det likevel enkelte trekk som peker seg ut for den redaksjonelle virksomheten. Mye tyder på at de større aktørene i det norske multimediemarkedet kommer til å formidle informasjon gjennom flere plattformer. Avisenes nettsider er ett eksempel, NRKs sammenslåing av nyhets –og distriktsorganisasjonene i radio og fjernsyn et annet. Schibstedskonsernets uttalte strategi om å satse på flere plattformer, viser at konsernet blir noe helt annet enn et aviskonsern i fremtiden. Dette vil også stille nye krav til journalistisk flerferdighet og behandling av digitalt arbeidsverktøy.

Redaksjonell virksomhet

Interaktiviteten, eller toveiskommunikasjonen, fører til at brukerne i større grad vil bestemme når, hvor og hvordan de skal skaffe seg informasjon. Tradisjonelle oppfatninger av hvordan nyheter formidles, må trolig revurderes. Til nå har morgenavisen, og nyhetssendinger i radio og fjernsyn, vært samlende og dagsordensettende. Fremtidens nyhetsbrukere vil etterspørre ferske nyheter døgnet rundt. Tendensen i USA viser allerede nå at tradisjonelle TV-nyheter er på tilbakegang, mens Internett er det mediet som er i sterkest vekst.

Deadlinebegrepet vil etter hvert forsvinne fordi kontinuerlig oppdatering av nyheter og annen informasjon blir en konkurransefaktor i seg selv. Dette vil stille krav til hurtig formidling døgnet rundt. Stoffet og sakene kan utvikles kontinuerlig fra time til time, slik vi så eksempel på under togulykken i januar 2000. Journalistisk språk og format vil trolig endres i tråd med dette, sammenliknet med dagens artikler og reportasjer, som i større grad leveres som helhetlige produkt. Journalisten vil beherske og arbeide med flere medier for samme mediebedrift. Dagbladet ansatte for eksempel våren 2000 egne bredbåndsreportere.

E-posttilgangen åpner muligheten for en ny og mer brukervennlig journalistikk ved at leserne selv kan bidra med både meninger, øyenvitneskildringer og forslag i konkrete saker. BBC-online-news, som har mer enn tre millioner treff på sine sider hver dag, hevder for eksempel at behandlingen av brukernes e-postmedlinger har bidratt til nye og spennende innfallsvinkler for journalistikken. For eksempel fikk BBC mer enn 7000 tilbakemeldinger fra India da brukerne ble bedt om å si sin mening om indiske atombombeprøver.

Merkevarebygging blir trolig langt viktigere i fremtidens redaksjonelle virksomhet. Brukerne vil bli oversvømmet av informasjon fra seriøse og useriøse leverandører. For at leserne skal klikke seg inn på akkurat en bestemt side, er det viktig å fremstå med et troverdig journalistisk produkt i den enorme informasjonsmengden.

Mens journalistene langt på vei har vært portvakter og slusevoktere, silt og bearbeidet stoffet for så å presentere det i en avisutgave, eller et radio/TV-program, vil de journalistiske arbeidsoppgavene også omfatte losvirksomhet. Dette innebærer at journalistene blir tilretteleggere for brukerne slik at de skal kunne søke bakgrunnsstoff og utdypende artikler som supplerer hovedsiden. Parallelt til slik medieveiledning vokser det frem journalistiske researchere som har spisskompetanse til å grave frem kilder og bakgrunnsstoff.

5.3.6 Utvalgets vurdering

I diskusjonen om hvorvidt de digitale tjenestenes teknologiske muligheter også kommer til å bli markedsmessige realiteter, mener Dagspresseutvalget som Konvergensutvalget at den videre utvikling vil avhenge av hvordan brukerne reagerer på nye tilbud og teknologier.

Ofte kan det ta lang tid før brukernes atferd endres, noe som kan skyldes en konservativ og avventende holdning til nye elektroniske tjenester. Samtidig illustrerer veksttakten i bruken av Internett og mobiltelefoner at befolkningen raskt har tatt i bruk ny teknologi.

Konvergensprosessen har som en virkning av brukerens valgmulighet øker betydelig. Konvergensutvalget drøftet om kommersialiseringen av tilbudene også innebærer en nivellering av dem, nemlig at brukerne får velge mellom mange, men ganske konforme tilbud, slik mange har hevdet. Totalbildet er etter utvalgets mening preget av større valgmuligheter for den enkelte både i kvantitativ og kvalitativ forstand.

Dagspresseutvalget har som et hovedsyn at de økte valgmulighetene den nye medievirkeligheten innebærer for den enkelte, er grunnleggende positivt og bidrar til å styrke den enkeltes deltakermulighet i demokratiske prosesser.

Internett gir den enkelte borger frihet til å søke den informasjon hun ønsker, utenom de etablerte mediekanalene. Videre gir Internett den enkelte mulighet til å ytre seg utenom aviser og etermedier, for eksempel ved å sende e-post direkte til politikere eller andre, lage sine egne kampanjer, mobilisere grupper av befolkningen, utveksle interesser og meninger nasjonalt og internasjonalt samt søke informasjon på tvers av nasjonale eller globale grenser. Internett tilbyr muligheter for de som vil søke særskilt informasjon, som vil søke arbeid, er på utkikk etter bestemte ting å kjøpe/selge, har bestemte interesser, kontaktbehov osv. På den måten kan Internett sees som et medium som både utfyller og fungerer selvstendig på siden av de etablerte medier, som gjør at brukerne er mindre avhengige også av aviser for å holde seg orientert, delta i samfunnsdebatt eller få tilgang til annonser.

Mediekonvergensen vil delvis viske ut de etablerte grensene mellom mediene. Teknologien og sammensmeltningen av mediene vil utvide den enkeltes muligheter til å hente inn og velge informasjon og informasjonsmedium. Det kan bety at den "frihet" som ligger i avisens tilgjengelighet til enhver tid på døgnet, kanskje ikke vil være forbeholdt avisene.

Dette er store og grunnleggende forbehold i vurderingen av avisene rolle i samfunnet ved årtusenskiftet. Imidlertid må det understrekes at avisenes papirutgaver hittil ikke har mistet opplag til elektroniske utgaver eller konkurrerende medier.

Utvalget vil spesielt peke på at tegn tyder på at avislesingen er på retur blant de yngste, samtidig som ungdom og unge voksne er de mest aktive på nettet. Utvalget mener at det er av stor betydning at avisene blir seg bevisst nettet som ressurs for å fange og holde på ikke bare unge avisbrukere, men brukerne flest. I et mediemangfold gjelder det også for avisene å presentere seg offensivt i kampen om folks tid. Utvalget tror likevel ikke at Internett på kort sikt kommer til å overta rollen som ledende nyhetsmedium. Nettutgaver kan tvert imot gi avisene en positiv profileringseffekt.

Det er vanskelig å skaffe detaljert oversikt over omfanget av Internett-annonseringen. Utvalget konstaterer imidlertid at annonseringen på Internett øker eksplosivt, og at dette kan innebære en fare for avisøkonomien. Annonsemarkedet på Internett er brukervennlig og har altså en bedre funksjonalitet enn avisene, dette gjelder i hovedsak på rubrikkannonsemarkedet.

To veier er tidligere beskrevet når det gjelder avishusenes posisjonering i forhold til den nye teknologien, nemlig utviklingen mot og satsningen på en Internett-del av selskapet, eller satsningen på multimediebedrift. I begge strategier kan merkevarebygging rundt avisen være et sentralt element. Når det gjelder de mindre og økonomisk sårbare avisene, anser utvalget at det er av vesentlig betydning at avisene har en økonomi som tilsier at de er i stand til å ta i bruk og følge teknologiutviklingen.

Utvalget vil videre understreke behovet for analyse og strategitenkning i bransjen i forhold til utfordringene i den nye medievirkeligheten. Den kommende debatten om utbyggingen av bredbåndsnett, i hvor raskt tempo, hvem som skal gjøre det og på hvilken måte, kan bli av vesentlig betydning også for avisene.

Bredbåndsutbyggingen åpner for en helintegrert mediesektor. I dette medielandskapet, og stilt overfor det faktum at papirutgavene vil være det langsomste mediet, er det viktig at avisene analyserer hva det er som gjør dette mediet unikt, og i hvilke nisjer avisene kan plassere seg.

Den nye medievirkeligheten innebærer trolig også, som beskrevet tidligere, endringer i den redaksjonelle virksomheten. Den journalistiske rollen endres. Dette kommer til å forsterke behovet for og krav om etter- og videreutdanning innenfor flere profesjoner i bransjen.

Mediemangfold og like muligheter for deltakelse

Dagspresseutvalget understreker at spesielt og nettopp i et nytt medielandskap må det sikres et mangfold av innbyrdes uavhengige medier. Med henvisning til medienes sentrale betydning for vitaliteten i den offentlige samtale og for samfunnets meningsdannelsesprosesser, må rammeverket motvirke at et fåtall mediekonsern blir for dominerende på det norske markedet. Dagspresseutvalget vil i tillegg vektlegge Ytringsfrihetskommisjonens sterke påpeking av enkeltmenneskets rett og krav på informasjon.

Den forrige mediemeldingen, Media i tida, uttrykte bekymring for om den økende informasjonsflommen fører til økende informasjonskløfter fordi de resurssterke har de beste forutsetningene til å nyttiggjøre seg informasjonen. Meldingen reiste spørsmålet om forskjellen mellom sterke og svake blir større i et samfunn der informasjonen blir stadig mer spesialisert.

Meldingen konstaterte at det var omstridt om informasjonskløftene øker, og at det derfor er stadig viktigere å fokusere på befolkningens rett til likeverdig og samtidig informasjon.

Dagspresseutvalget mener det fortsatt er grunn til å peke på faren for informasjonskløfter i befolkningen som konsekvens av medieutviklingen. I denne sammenhengen vil Utvalget understreke at Ytringsfrihetskommisjonen vil grunnslovsfeste samfunnets plikt til å sørge for at enkeltmennesket får oppfylt sin rett til informasjon, og at dette legger sterke føringer på det offentliges plikt til å skaffe alle like muligheter til informasjon, enten dette gjelder trykte eller elektroniske medier.

5.4 Gratisaviser

Gratisavisene har i Norge, i motsetning til i Sverige og ikke minst Danmark, vært en perifer del av den norske avisfloraen. I de siste årene har gratisavisene imidlertid fått en helt annen plass i det norske avisbildet, også fordi de store konsernene har stått bak etableringen av nye gratisaviser. Noen steder fremstår disse publikasjonene nå som utfordrer og konkurrent til abonnementsavisene, i første rekke på annonsesektoren. Det kan se ut som gratisavisene er i ferd med å bli konsernstyrt forretning og utgjør som dette et nytt element i medeieutviklingen ved tusenårsskiftet. Den følgende fremstillingen av gratisaviser er et sammendrag av notatet Gratisaviser i Norge, utarbeidet av forskningsleder Sigurd Høst ved Institutt for Journalistikk, høsten 1999 (Vedlegg 2).

5.4.1 Definisjon av gratisaviser

Mens svenskene skiller mellom annonseblader og gratisaviser, er det ikke etablert noe tilsvarende skille i Norge, der gratisavis brukes om alt somt som likner på en avis, eller som kaller seg avis og som deles ut gratis. Den viktigste årsaken til at gratisavisbegrepet brukes omtrentlig, er sannsynligvis at det ikke har noen økonomisk eller administrativ betydning, mener Høst. Dette til forskjell fra dagsavisbegrepet, som er viktig både i forhold til avisenes egne organisasjoner (NAL og LLA), Postverkets bestemmelser om bladporto og levering, momsfritaket, pressestøtteordningen og reglene for offentlig annonsering. Høst definerer gratisaviser på denne måten: Med gratisaviser menes publikasjoner i avisformat, som har et fast navn og tittelhode, som utgis med en viss regularitet, som inneholder både annonser og redaksjonelt stoff og der det redaksjonelle stoffet utgjør minst en femtedel av stoffet, og som distribueres gratis til mottakerne uten at de har etterspurt publikasjonen. Publikasjonen utgis på forretningsmessig grunnlag og finansieres ved hjelp av annonser.

5.4.2 Kort historisk riss

De første norske gratisavisene ble etablert relativt sent, tallet på gratisaviser har hele tiden vært lite, og de aller fleste gratisavisene har hatt lav utgivelsesfrekvens. På alle disse punktene skiller Norge seg fra de fleste andre vestlige land. Blant de nordiske landene er det Danmark som er mest forskjellig fra Norge. Danmark har en lang gratisavistradisjon og et godt utbygd system av lokale, gratis ukeaviser. Samtidig står den danske dagspressen mye svakere enn dagspressen i Norge, Sverige og Finland.

De første gratisavisene i Norge kom på 30-tallet (Berg, Østbye Annonse Avisen – avis eller direkte reklame, rapport nr. 7, Institutt for massekommunikasjon, Universitetet i Bergen 1989). Disse publikasjonene fikk ingen lang levetid. De neste forsøkene på å etablere gratisaviser kom på midten av 60-tallet. Bransjen selv inntok tidlig en restriktiv holdning til gratisavisene. Med Schibsteds etablering av Avis 1 er den etablerte politikken utfordret på alvor.

NAL foretok sine første store registrering av gratisaviser på 80-tallet, og anslo i 1987 samlet opplag til over tre millioner. Antallsmessig hadde gratisavisene fordoblet seg fra 1983 til 1987, fra 40 til 84. Nedgang i annonsemarkedet på slutten av tiåret førte til at mange forsvant. Ved NALs opptellinger i 1997 og 1998 ble det registrert henholdsvis 53 og 76 forskjellige dagaviser. Veksten i dag minner om veksten på 80-tallet. Vel så fremtredende er det at det på 90-tallet oppsto en ny type gratisavis og en ny type gratisaviseier.

5.4.3 Ny utvikling

Den nye utviklingen begynte da Osloposten ble etablert i 1997, og skjøt fart da Avis1 ble lansert i april 1999. Bak begge nyetableringene har det stått kapitalsterke eiere, hhv. Media Holding og Schibsted. At Schibsted startet en egen gratisavis, var et brudd med den restriktive linjen som de norske avisene har hatt tidligere. A-pressen utgir også gratisaviser, Orklas aviser i Østfold har innledet et annonsesamarbeid med en gratisavis i Sarpsborg, og Orklas ledelse har gitt uttrykk for at de har åpnet for å gå inn i dette markedet.

De kommersielle gratisavisene er svært forskjellige både når det gjelder stoffprioritering og redaksjonelle ambisjoner, budsjett, utgivelseshyppighet, utgiversted/dekningsområde og gjennomslag hos leserne.

Ved de eksisterende registreringene av norske gratisaviser (Vinje 1987, NAL 1997 og 1998, Helgesen 1998) har det ikke vært skilt systematisk mellom publikasjoner med forskjellig utgivelsesfrekvens. Det er likevel åpenbart at det er gratisavisene med høyest frekvens som har størst betydning. Både Osloposten og Avis1 har to utgaver per uke. Ukeavisen Sarpsborg I Dag (ny 1999) har på kort tid fått et mye større gjennomslag enn de lavfrekvente gratisavisene Østfold hadde fra før.

Høsten 1999 var det tre gratisaviser med to utgaver per uke: Osloposten, Stjørdals-Nytt og Schibsteds nye Avis1. En håndfull andre gratisaviser har en utgave pr. uke. For de øvrige varierer frekvensen fra fjortendaglig og ned til publikasjoner som bare kommer ut med noen få utgaver per år.

Ni publikasjoner kunne høsten 1999 regnes som gratisaviser med en eller flere utgaver per uke. Noen opplysninger om avisene er ført opp i tabellen ovenfor. En mer detaljert omtale av hver enkelt avis finnes i vedlegget Gratisaviser i Norge.

Type gratisavis

I en rapport fra 1998 har NAL skilt mellom tre grupper av gratisaviser: allmenne blad, bransjeblad og senteraviser. Allmenne blad er gratisaviser med et generelt redaksjonelt innhold, som Osloposten, Avis1 og Annonse Avisen. Bransjeblad er gratisaviser med redaksjonelt stoff og annonser konsentrert om en bestemt bransje. Bilaviser (Nytt om Bil) og eiendomsaviser er noen karakteristiske eksempler. Senteraviser er gratisaviser som redaksjonelt og i sine annonser er konsentrert om et bestemt kjøpesenter, en avgrenset gruppe næringsdrivende i sentrum av en by osv. Kommunale informasjonsaviser er en annen type.

Utgiversted og dekningsområde

Erfaringene fra andre land viser at gratisavisene fyller mange forskjellige geografiske nisjer. Det er storbyaviser (f.eks. Metro som distribureres på kollektive transportmidler), bydelsaviser for bydeler i store og mellomstore byer, forstads- eller drabantbyaviser, aviser for små landkommuner, gjerne i utkanten av dagsavisenes dekningsområde. Alle disse typene finnes også representert blant de norske gratisavisene. Nesten alle de regelmessige gratisavisene kommer ut på steder som allerede har sin egen abonnementsavis. På denne måten skiller de seg fra de svenske gratisavisene, som i mye større grad har komplettert den vanlige dagspressen.

Eierforhold

De aller fleste norske gratisaviser er eid av små, lokale selskaper. En del av selskapene har riktignok navn som gir assosiasjoner i retning av nasjonal eller internasjonal mediekapital.

Noen eksempler er Avisco, Design Partner, Media Forum, Media Vest og MVL Media. Bak de fleste selskapene står det likevel lokale eiere.

Fire av gratisavisene skiller seg fra de andre ved at de er utgitt av store, økonomisk sterke selskaper. Avis1 er startet og drevet av Schibsted, Norges største mediebedrift og utgiver av Aftenposten og VG. Romeriksen har fra 1997 vært eid av A-pressen gjennom det lokale regionselskapet Media Øst. Osloposten og Byavisa (Trondheim) er eid av selskapet Norsk Avisdrift. Norsk Avisdrift var opprinnelig en del av Sten Ture Jensens mediekonglomerat, som også omfattet Media Holding. Etter en turbulent utvikling fikk Norsk Avisdrift to nye selskaper inn på eiersiden høsten 1999: danske Søndagsavisen, som ved utgangen av oktober 1999 eier 40 prosent av aksjene, og A-pressen, som eier 33.6 prosent. A-pressen er per mars 2000 direkte og indirekte involvert i utgivelse av sju gratisaviser (Osloposten, Byavisa, Folloposten, Bærumsposten, Romeriksen, Enebakk Avis, Halden Dagblad).

5.4.4 Abonnementsaviser og gratisaviser

I Danmark ble mange av gratisavisene etablert i tilknytning til at lokale abonnementsaviser ble lagt ned. I Norge finnes det også en del eksempler på slike etableringer. En utvikling som i større grad er særnorsk, er at enkelte gratisaviser går den "motsatte retningen" og blir abonnementsaviser. (Se vedlegg 2 med oversikt over 10 aviser som i dag er vanlige abonnementsaviser, men som ble startet som gratisaviser.)

Både pressestøtten og de potensielle abonnementsinntektene er økonomiske drivkrefter når små gratisaviser blir abonnementsaviser. Det første året de er med i ordningen, får de dobbelt støtte – for 1999 var det 311 000 kroner for ukeaviser og 508 000 kroner for todagersaviser. Abonnementsinntektene sammen med pressestøtten gir ukeaviser i små kommuner betydelig høyere inntekter enn de kunne fått ved annonseinntekter alene.

5.4.5 Redaksjonell profil

Norske gratisaviser har ulike redaksjonelle konsept. Det gjelder både omfanget av det redaksjonelle stoffet, karaktereren på det redaksjonelle stoffet og prioritering av forskjellige stofftyper. Noen gratisaviser satser på vanlig nyhetsjournalistikk, mens andre er preget av forbrukerstoff som fungerer som en slags ramme rundt annonsene. Av de avisene som kommer ut med en eller to utgaver per uke, er det bare Annonse Avisen i Bergen som har så lite redaksjonelt stoff at svenskene sannsynligvis ville regnet den som annonsblad. De andre er utvilsomt aviser, mener Sigurd Høst. Flere av de nye gratisavisene legger, på linje med den etablerte norske presse, Vær Varsomplakaten og Redaktørplakaten til grunn for sin publisistiske virksomhet.

5.4.6 Gratisavisenes betydning på annonsemarkedet

De ukentlige og todagers gratisavisene som har vært i drift en stund, har i de siste årene hatt driftsinntekter som varierer fra 5 millioner til nærmere 40 millioner kroner. Sett i forhold til at norske aviser hadde annonseinntekter på vel 5,6 milliarder kroner i 1997 (regnskapstall fra Statens medieforvaltning), er gratisavisene foreløpig ikke er noen viktig konkurrent til norske aviser som helhet.

I lokale markeder kan gratisavisene likevel være viktige, dette gjelder særlig i de store byene og andre byer med dagsaviskonkurranse. Gratisavisene kan bidra til å redusere nummer to-avisenes annonseinntekter, og dermed true disses eksistens.

I Oslo har denne utviklingen tatt en ny vending ved konkurransen på annonsemarkedet mellom Aftenposten (Morgen og Aften), Dagsavisen (tidligere Arbeiderbladet), Avis1 og Osloposten. Gratisavisene er kommet med i de to nye annonsesamkjøringene som ble startet fra årsskiftet 1999/2000. Osloposten er med i A-pressens nye samkjøring sammen med Romerikes Blad (Lillestrøm) og Akershus Amtstidende (Drøbak), mens Avis1 er med i Schibsted og Orklas nye samkjøring, som også omfatter Aftenposten Aften, Dagsavisen, Østlandets Blad (Ski) og Asker og Bærums Budstikke.

5.4.7 Gratisaviser og lesing

I Norge er både Osloposten og Avis1 representert i Forbruker & Media, som er den undersøkelsen avisene selv bruker for å skaffe sine lesertall. Relativt mange sier de leser gratisavisene.

Forbruker & Media for 1998 gir Osloposten en dekning på 56 prosent i Oslo, og samme nivå var det i 1999. 47 prosent oppga at de hadde lest fem eller seks av de siste seks utgavene. Til sammenlikning var det 62 prosent i Oslo som sa de hadde lest fem eller seks av de siste utgavene av Aftenposten (morgen), dvs. ikke så svært mye høyere. I enkelte bydeler i Oslo sentrum og Oslo øst var det faktisk flere som hadde lest Osloposten regelmessig enn Aftenposten.

Osloposten skårer også høyere enn Aftenposten blant de lavutdannede, men det skyldes først og fremst at lesingen av Aftenposten er spesielt lav i denne gruppen. Oslopostens lesere har egentlig ikke noen klar sosial profil, dvs. dekningen varierer ikke særlig mye etter kjennetegn som kjønn, alder, utdanning, inntekt eller partipreferanse.

Byavisa i Trondheim, som bruker sin egen undersøkelse, rapporterer at 69 prosent hadde lest fem eller seks av de siste seks utgavene. Det ser i det hele tatt ut til at leserdekningen er lavest i Oslo, og høyest for gratisaviser som kommer ut på små steder.

En annen tendens er at gratisaviser blir lest mer overfladisk enn andre aviser. Osloposten oppgir selv en gjennomsnittlig lesetid på ti minutter. Sammenliknet med tid til lesing av vanlige lokalaviser er dette svært lavt. En tredje tendens er at enkelte gratisaviser blir oppfattet som nyttige informasjonskanaler av publikum. Dette går frem av tabell 5.17, som viser noen resultater fra leserundersøkelser gjennomført for Orkla Dagspresses aviser.

Det viktigste resultatet fra undersøkelsene er at de lokale avisene er den i særklasse viktigste lokale informasjonskanalen, og at det er stor avstand ned til alle andre medier. Men enkelte av gratisavisene blir også vurdert ganske høyt. Ukeavisen Nytt i Uka, Lokalavisen Oppegård (fjortendaglig) og den kommunale informasjonsavisen Bæringen ble best vurdert, med 27 prosent som svarte at de fikk mye lokal informasjon fra denne kilden. 35–40 prosent svarte at de fikk en del. Dette er høyere tall enn for NRKs distriktssendinger i radioen, som for områdene sett under ett er den informasjonskanalen som kommer nærmest opp til avisene.

5.4.8 Organisasjonenes syn

Presseorganisasjonene har hittil ment at utgivelser av gratisaviser med avispreg kan utgjøre en trussel mot norsk dagspresse, og ment at disse kunne bety en fare for norsk presses frihet og uavhengighet. Begrunnelsen har vært at gratisavisene ville svekke avisenes annonseinntekter. Norske Avisers Landsforening har hatt en restriktiv holdning, og har arbeidet for å hindre fremveksten av gratisaviser. Organisasjonen gikk i sin tid til eksklusjon av en nummer to-avis som brukte gratisdistribusjon for å skaffe inntekter (avisen Nybrott, ekskludert i 1983, nedlagt i 1984). Utgivelse av gratisaviser for å konkurrere mellom NALs medlemmer har blitt oppfattet som illojal konkurranse."

I dag er det uenighet i organisasjonen om synet på gratisaviser. Spørsmålet behandles på årsmøtet i NAL i mai 2000.

Landslaget for Lokalaviser, som organiserer om lag 70 lokale fådagersaviser, er ikke åpen for gratisaviser, og organisasjonen arbeider aktivt for at lokale gratisaviser skal bli abonnementsaviser. Flere gratisaviser har i de siste årene valgt denne løsningen.

Norsk Journalistlag

Norsk Journalistlag (NJ) organiserer nå journalister i gratisaviser på lik linje med journalister i vanlige abonnementsaviser. Nesten halvparten av de gratisavisene som kommer ut med minst en utgave per uke, har journalister som er medlemmer av NJ. I tillegg kommer journalister som er registrert som frilansere, men som har en fast avtale med en gratisavis. NJ har i dag ikke prinsipielle innvendinger mot etableringen av gratisaviser.

Norsk Redaktørforening

I sine vedtekter skiller Norsk Redaktørforening ikke mellom gratisaviser og betalte aviser. I vedtektene er det likevel en del bestemmelser som innebærer at mange gratisavisredaktører ikke vil være kvalifisert til medlemskap. Medlemskriteriene i § 3 sier at både eier/utgiver og ansvarlig redaktør må "forplikte seg til å opptre i samsvar med Vær Varsom-plakatens og presseetikkens øvrige normer", at "mediets formål og funksjon skal være fri og uavhengig nyhetsformidling". Videre heter det at "mediets nyhetsformidling må skje med en slik hyppighet og regelmessighet og ha et omfang og en slik form at den kan sidestilles med dagspressens vanlige nyhetsformidling". Foreningen har medlemmer fra flere gratisaviser.

5.4.9 Gratisaviser i Danmark

I de fleste andre vestlige land har gratisavisene lenge vært en del av det lokale medielandskapet. Danmark er det landet i Europa der gratisavisene har den sterkeste stillingen, samtidig som abonnementsavisene står svakt.

En åpenbar forskjell mellom Danmark og Norge eller Sverige er at de danske gratisavisene har en lang historie. De første gratisavisene i København ble etablert midt på 1800-tallet, og fra omkring 1890 dukket de første gratisavisene også opp i distriktene (provinsen).

De danske gratisavisene kalles distriktsblade. Det betyr at de er lokale annonsekanaler, og til å begynne med dekket de mye mindre geografiske områder enn dagsavisene. I 1958 hadde det gjennomsnittlige distriktsblad et opplag på 4 300, dvs. omtrent samme størrelse som en norsk tredagersavis. Senere er dekningsområdet for de fleste distriktsbladene utvidet. I 1979 var det gjennomsnittlige opplaget økt til 15 200, dvs. mer enn en tredobling på tjue år. I tillegg til de vanlige distriktsbladene, er det etter hvert også etablert regionale gratisaviser. Den mest kjente er Søndagsavisen (etablert 1978), som er den største eieren i Norsk Avisdrift, som nå kommer ut med 14 forskjellige regionale utgaver med et samlet opplag på 1,5 millioner.

De danske gratisavisene har 18 prosent av annonsemarkedet, dagsavisene 36 prosent (kilde: Danske Dagblades forening). 65 prosent av gratisavisene er eid av dagsaviser. Utviklingen i eierskapet har gått gradvis og er motivert blant annet ut fra at gratisavisene i de siste årene har fått et betydelig bedre redaksjonelt innhold. Derfor har det vært viktig å forhindre billigere alternativer på annonsemarkedet. Det er 22 aviskonsern i Danmark, med 38 dagsaviser. Filosofien har vært å se det redaksjonelle innholdet i en dagsavis i sammenheng med det lokale i gratissavisen som blir overtatt, og totalt kunne presentere et bredere innhold (kilde: Ebbe Dal, Danske Dagblades Forening). Det er flere eksempler på at dagsaviser understøttes økonomisk av gratisavisene.

5.4.10 Utvalgets vurdering

Utvalget har registrert at det hevdes at gratisaviser representerer et veiskille i avisbransjen, videre er utvalget enig i at det faktum at store, kapitalsterke selskaper er inne på eiersiden, har gitt gratisavisutviklingen en helt ny dimensjon. Utvalget har også merket seg at konsernene hevder at de har gått inn i gratisaviser for å forsvare seg.

Utvalget mener at veksten i gratisaviser gir et bilde av de strukturelle endringene som skjer i avis- og annonsemarkedet. Det kan derfor være behov for en nærmere analyse av hvordan gratisavisene kan virke inn på de øvrige avisers annonsetilfang. En slik analyse bør kobles opp mot pressepolitikkens effekter.

Gratisaviser er også interessante som fenomen i en diskusjon om etableringsbetingelser for aviser. Fra avisbransjens side hevdes det at det er svært vanskelig å etablere nye aviser. Utvalget støtter et slikt syn. Det kan imidlertid reises spørsmål om ikke gratisavisenes oppblomstring til en viss grad rokker ved dette synet. Mye tyder på at det med dagens teknologi er lettere å starte opp aviser uten de tradisjonelt store kostnadene knyttet til etablering. Fremveksten av gratisaviser støtter en slik hypotese.

Utvalget ser at det kan rettes en rekke innvendinger mot en slik måte å vurdere gratisavisene på. Især kan det hevdes at en avis er avhengig av å opparbeide tillit hos leseren, og at dette er en prosess som tar tid.

Avisbransjen har tradisjonelt bekjempet utgivelser av gratisaviser. Gratisavisene har i bransjen fremstått som en trussel mot det etablerte avismønsteret. Derfor kan det, etter utvalgets mening, synes noe inkonsekvent at tunge aktører, som de tre store aviskonsernene, nå involverer seg i dette markedet. Samtidig nyter også konsernene godt av statlige rammebetingelser, både direkte og ikke minst indirekte pressestøtte.

Utvalget ser at gratisaviser kan fremstå som et bidrag til mangfold i mediene. Enkelte gratisaviser har også fått en noe annen karakter enn tidligere, med sterkere vektlegging av det redaksjonelle stoffet. Flere gratisaviser legger pressens felles etiske regler (Vær Varsomplakaten og Redaktørplakaten) til grunn og ønsker å fjerne seg fra et inntrykk om kobling mellom redaksjonelt stoff og annonser.

Utvalget har registrert at enkelte gratisaviser har gått over til å bli abonnementsaviser.

Imidlertid er det altfor tidlig å konkludere med at gratisaviser vil spille samme rolle i samfunnsdebatten som abonnementsavisene.

Utvalget registrerer at spørsmålet er under debatt i avisbransjen. Utvalget ser at gratisavisene kan bidra til å forverre situasjonen for annonsefattige aviser, og svekke nummer to-avisene ytterligere. Dette kan øke behovet for produksjonsstøtte. Utvalget legger imidlertid til grunn at utgivelser av gratisaviser som sådanne ikke er et offentlig politikkområde.

5.5 Andre medier

5.5.1 Radio og fjernsyn

Tidligere i dette kapitlet er de utfordringene beskrevet som avisene møter med den nye teknologien og konvergensen. Med i dette bildet hører også nye elektroniske aviser på skjerm som kan tas med overalt. Teknologien som tar sikte på erstatte mobiltelefon, øreradio, Internett, TV, er der, om ikke i masseproduksjon for marked ennå. Den kan innebære at vi står overfor en glidende overgang fra fysiske papiraviser til skjermbaserte aviser. Om formene kommer til å eksistere side om side, er så langt et åpent spørsmål.

Den nye Wap-telefonen (Wireless Application Protocol), som er en ny standard for Internett på mobiltelefon, tar sikte på å formidle en rekke tjenester: e-post, tekstmeldinger, aviser og levende bilder m.m. Telefonen er fortsatt under utvikling.

Radio

I dette bildet kommer radioen til å utvikle seg som rendyrket lydmedium, mener tidligere radiodirektør Tor Fuglevik i NRK, nå leder av NRKs nye flermediale divisjon, NRK Futurum. NRK radio får en selvstendig utvikling der en satser på klassiske radiokanaler som P1, P2, og P3, massekommunikasjon med sammensatt lytter- og målgruppe. Dessuten og parallelt med dette kommer digitale nisjekanaler som Metropol, Alltid Nyheter, Alltid Klassisk. I tillegg planlegges en barnekanal, en folkemusikkanal og en eldrekanal. Ved utgangen av år 2000 kommer NRK til å ha 11 radiokanaler, i løpet av fem år opp mot 14.

Ved siden av å være rene lydprodukter kommer alle radiokanaler til å bli "streamet", lyden blir lagt ut på Internett. Per mars år 2000 ligger det i hele verden om lag 10 000 radiokanaler på Internett.

Dabradioen (digital audio broadcasting), som har utviklet seg langsommere enn forventet, gir interaktive muligheter som gjør at brukeren får tilleggsinformasjon om programtilbud pluss alt som foregår i nærmiljøet. Dette er med andre ord et scenario der radioen kan ta over for lokalavisen, mener Fuglevik. Styrken i utviklingen, og tidspunktet er usikkerhetsfaktorer. Utviklingen til nå har til dels gått raskere enn forventet (mobiltelefon og Internett) og dels gått langsommere (radio/TV-utvikling), sier Fuglevik.

P4 begynte å sende i september 1993. Den kommersielle riksdekkende radiostasjonen, som har en lytterandel på 26 prosent, lanserte i april 2000 sin nye mediestrategi. Kanalen som er eletablert på Internett, skal posisjonere seg som et digitalt mediehus. I tillegg til å videreutvikle kjernevirksomheten radio, satser stasjonen på nye Internett-tjenester via PC og mobile terminaler.

Tallet på lokalradioer er gått sterkt tilbake fra tidlig på 90-tallet, da over 400 stasjoner var i drift, til om lag 250 i dag. I løpet av denne perioden har det på den ene siden utviklet seg større kommersielle byradioer som Radio 1, på den andre siden mindre bygderadioer. De fleste sliter økonomisk på grunn av inntektssvikt, og det har vært drøftet innad i bransjen å slå sammen flere konsesjoner for å få større nedslagsfelt og bredere inntektsgrunnlag. Landsmøtet i Norsk Lokalradioforbund i april 2000 vedtok å søke om å forlenge eksisterende konsesjoner ved ny konsesjonsbehandling i 2001.

Radiokonsum

Lytterundersøkelsene for radio i januar/februar 2000 viser at det på vanlige hverdager er 54 prosent av befolkningen som lytter på NRK. P4 har en andel på 26 prosent, og de om lag 300 kommersielle nærradioene hadde en oppslutning på 14 prosent. Radiolyttingen var i mange år stabil, mens den i 2000 har økt. NRK hadde i januar 2000 om lag 200 000 flere lyttere enn et år tidligere. Ikke siden 1992 har det vært flere daglige lyttere.

Dette henger sammen med at lyttertilbudene er styrket både i P1 og P2. Det er kommet et tilsig av lyttere til Alltid Nyheter og dessuten fra NRKs nyhetsdistribusjonen via nærradioer. NRK radio har lagt vekt på å fange opp de yngre lytterne, først via P3 og nå ved etableringen av et tilbud for de aller yngste, som skal etableres i samme kanal fra august 2000. Dette skal skape merkevarelojalitet til radioen og er en bevisst strategi for å få unge lyttere til å holde seg til NRK når de blir eldre.

Fjernsyn

Ved tusenårsskiftet er det fem nasjonale, ni regionale og 54 lokale fjernsynskanaler i Norge ( Kilde: Statens medieforvaltning, MedieNorge). Ved utgangen av 1999 var markedsandelene:

98 prosent av befolkningen har tilgang til de nasjonale tv-kanalene. Fjernsynsseeingen har vært nokså stabil gjennom 90-årene. I 1998 så hver nordmann i gjennomsnitt 119 minutter på fjernsyn, dette er bare en liten økning i forhold til i 1991. (Kilde: Ukens statistikk, Norsk Mediebarometer).

NRK har fortsatt den dominerende stillingen, men i TV2s nye strategi fra mars 2000 heter det at TV2 skal utfordre NRK som allmennkringkaster. NRKs strategiske trekk i forhold til kommersielle kanaler er blant annet planene om flere nye fjernsynskanaler: en småbarnskanal i samarbeid med øvrige nordiske land. I tillegg kommer en ungdomskanal, P3 i TV -utgave, en kunnskapskanal, en 24 timers nyhetskanal og en stortingskanal.

5.5.2 Ukepressen

Medlemsbladene i norsk ukepresse, som representerer 90 prosent av alle solgte blader på det norske markedet, utgjorde i 1999 nærmere 90 millioner eksemplarer. Den samlede nedgangen fra 1998 til 1999 var på en prosent. Totalopplaget gir likevel ett blad per husstand i Norge i gjennomsnitt hver uke i året. Dette er høyere dekning enn i noe annet land, ifølge foreningen.

45 prosent av den norske befolkningen leser et magasin, et blad eller et fagblad en gjennomsnittlig dag. 19 prosent leser minst et fagblad i løpet av dagen. Se og Hør er det mest leste bladet i Norge, med 1 458 lesere. (Kilde: Forbruker & Media, Se og Hør satte i 1999 ny opplagsrekord, med en økning på 8000 eksemplarer fra 1998 til 1999, til 396 832. Se og Hør er Nordens største ukeblad.

De ukentlige familiebladene hadde alle opplagsnedgang fra 1998 til 1999, men har fortsatt et ukentlig opplag på 550 000 eksemplarer (kilde: Foreningen Norsk Ukepresse).

90-tallet medførte en opplagsmessig tilbakegang for de store familiebladene, Hjemmet, Allers og Norsk Ukeblad. Bladet Familiens opplag har holdt seg nokså konstant, og økt fra 1998. Som helhet har ukepressen hatt opplagsfremgang i løpet av 90-tallet og var i 1998 på samme nivå som i 1977. En hovedårsak til at ukepressen er oppe av 80-tallets opplagsbølgedal er trolig differensiering i en lang rekke spesialblader. En rekke nye titler er dessuten kommet til i siste halvdel av 1990-årene. Samlet lesertall for ukepressen er beregnet til om lag 7,5 millioner. Da er en rekke blad, og dessuten alle utenlandske holdt utenfor statistikken. (kilde: Jostein Gripsrud: Ukepressens kulturelle og samfunnsmessige betydning, 1999).

På slutten av 90-tallet leste annenhver kvinne ukeblad noenlunde regelmessig, men bare hver fjerde mann. Blant dem med over 15 års utdanning leser 32 prosent ukeblad regelmessig, blant dem med lavere utdanning (ungdomsskole) er andelen om lag 40 prosent (kilde: Jostein Gripsrud).

Aller-gruppens blad for kvinner, Kvinner og Klær og Henne, hadde begge en stor opplagstilbakegang, henholdsvis vel seks prosent og vel åtte prosent fra 1998 til 1999. Dette forklares fra bransjens side blant annet med konkurransen fra løssalgsavisene, spesielt Dagbladets nye lørdagsmagasin, som ble lansert høsten 1999. En undersøkelse som de to bladene har utført i samarbeid med Norsk Gallup, viser også at en av tre KK-kjøpere synes Magasinet er et godt alternativ til KK. De to bladenes ledelse hevder av Dagbladets Magasinet konkurrerer direkte og bevisst mot bladenes marked på innhold og om lesere.

5.5.3 Utvalgets vurderinger

Utvalget konstaterer at den nye medievirkeligheten karakteriseres av en utvikling der flere medier deltar i en skjerpet konkurranse om publikums tid og oppmerksomhet og der den løpende nyhetsformidling skjer raskere og raskere. Papiravisene vil derfor i mindre grad enn før kunne konkurrere med andre medier i å være først ute med nyhetene.

Til gjengjeld blir det viktigere at avisene rendyrker sin egenart og satser der de har sine fortrinn: i analyse og fordypning, i bakgrunnsstoff og kommentarer, i grundighet og som diskusjonsforum og møtested for meninger.

Det konverterte medium som klarer å fremskaffe den beste blanding av alle medier, kan ende som vinner både som medium og i kampen om folks tid. Dette kan bli den store utfordringen for de klassiske mediene.

Utvalget merker seg også at konkurransen mellom dagspresse og ukepresse er skjerpet. Spesielt er ukepressen opptatt av at enkelte dagsaviser har en stoffprofil som man mener ligger tett opp til deler av ukepressen. Utvalget tar ikke stilling til dette, men har merket seg at debatten om merverdifritak for dagspressen har blusset opp i lys av det som muligens kan beskrives som en ny konkurransesituasjonen mellom løssalgsaviser og deler av ukepressen.