4 "Det står i avisen"

Pressens prioritering av samfunnsstoff, belyst gjennom en innholdsanalyse av ti norske aviser

Av Sigurd Allern, medieforsker, Institutt for Journalistikk

I de etiske normene for pressen (Vær Varsom-plakaten) er pressens samfunnsrolle forsøkt konkretisert gjennom fire punkter:

• Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.

• Pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene.

• Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold.

• Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.

Hovedelementene i denne "faneparagrafen" har i flere tidligere statlige utredninger om pressestøtte og mediepolitikk blitt beskrevet som "pressens funksjoner". Det er ikke noe heldig valgt begrep. I en offentlig debatt om pressens samfunnsrolle er det klokt å trekke et skille mellom idealiserte beskrivelser om hva pressen bør være, hvilke idealer den skal forsøke å leve opp til, og en beskrivelse av pressens praksis. Prioriteres samfunnsstoff foran mer rendyrket underholdning? Beskytter aviser og kringkasting for eksempel enkeltmennesker mot "overgrep eller forsømmelser"? Hvor vidt rom gis det til debatt og hvordan er takhøyden? Hvilket forhold har pressen til sine kilder? Finnes det på disse feltene viktige ulikheter mellom ulike medier og aviser? Slike spørsmål kan selvsagt ikke besvares gjennom å lese etikkdokumenter eller lytte til redaktørers kollektive ros av den institusjonen de selv er en del av.

Høsten 1998 lanserte Verdikommisjonen det som ble kalt en "utfordring til pressen"; å gjennomføre et prosjekt hvor medienes egen virksomhet vurderes opp mot de kjente idealene om pressens samfunnsrolle i Vær Varsom-plakaten. Den konkrete utfordringen gikk til pressens etterutdannings- og forskningssenter, Institutt for Journalistikk (IJ) i Fredrikstad. IJ tok på seg denne oppgaven, bl.a. gjennom å organisere en bredt sammensatt arbeidsgruppe av debattanter som kunne levere kritiske innspill til den offentlige debatten om pressens prioritering og verdier. Hovedkonklusjonene ble presentert høsten 1999, bl.a. gjennom et bilag til fagbladet Journalisten 8. oktober 1999.

Innholdsanalysen

Et hovedelement i prosjektet er en innholdsanalyse av norske aviser, et forskningsprosjekt med undertegnede som ansvarlig. Ti aviser ble valgt ut til å være med i undersøkelsen: VG, Dagens Næringsliv, Vårt Land (alle Oslo), Adresseavisen (Trondheim), Haugesunds Avis, Oppland Arbeiderblad (Gjøvik), Nordlands Framtid og Nordlandsposten (begge Bodø), samt tredagersavisene Helgelands Blad (Sandnessjøen) og Hordaland (Voss). Prinsippet for utvelgelsen har vært ønsket om å gi et allsidig bilde av "presse-Norge". Vi har derfor valgt aviser av ulike typer (løssalgsavis/abonnementsaviser), ulike spredning (riks-, region, distrikts- og mindre lokalavis), forskjellig eierskap (Schibsted, Orkla, A-pressen og lokalt eid) og ulik redaksjonell profil (omnibusavis/nisjeavis/meningsbærende avis).

Hovedelementet i prosjektet er en kvantitativ innholdsanalyse av de ti avisene. Sentrale variabler i denne undersøkelsen er avisenes sjangervalg, stoffprioritering og kildevalg, omfanget av stoff som tar opp "overgrep og forsømmelser" og medienes kjønnsbilder. Noen konklusjoner fra undersøkelsen er tidligere presentert i det nevnte bilaget til Journalisten (8.10.99) gjennom artikler om metoden i avisundersøkelsen, samfunnsstoffets plass, samt om kildevalgene mht. sosial profil og kjønn. En forskningsrapport om undersøkelsen er under arbeid, og vil foreligge senere i år.

Formålet med dette notatet er å gå nærmere inn på avisenes samfunnsrolle, belyst gjennom valg av journalistiske stofftyper/sjangrer og hvilke temaer som prioriteres. Tabellene er samlet i et eget vedlegg, og av plasshensyn henviser jeg i teksten til dette vedlegget.

Tabloidiseringshypotesen

Den sentral hypotesen i undersøkelsen er den kjente anklagen om at norsk presse har vært utsatt for en "tabloidisering", generelt forstått som at det legges betydelig vekt på løsrevne "sensasjoner" og ulike typer underholdningsstoff, mindre vekt på informasjon om politikk og samfunnsliv. Hvis denne hypotesen stemmer vil det nødvendigvis være en betydelig avstand mellom sentrale presseidealer (både pressens egne og de som er formulert i offentlige utredninger) og pressens egen praksis.

"Tabloidisering" er imidlertid allerede i utgangspunktet et upresist begrep og tolkes på ulike måter, også i norsk og internasjonal medieforskning. Det henviser selvsagt ikke først og fremst til et bestemt og hendig avisformat, men til enkelte trekk som er typiske for de avisene britene (i sitt sterkt klassedelte samfunn) kaller "the populars", dvs. de avisene som bevisst bruker sensasjon og forenkling for å trekke til seg et massepublikum, aviser der krim, sex og tilfeldige "sensasjoner" preger innholdet og der informasjonen om samfunnsspørsmål ofte ikke bare er utilstrekkelig, men også ofte er upålitelig. I Storbritannia er kontrasten "the qualities", dvs. fullformatavisen som er rettet inn mot et middelklassepublikum.

"Tabloidisering" brukes også som en karakteristikk av visse tendenser i fjernsynsjournalistikken. At både holdningene og definisjonene kan være ulike ble demonstrert i en debatt mellom de daværende nyhetssjefene i TV2 og NRK Fjernsynet i 1996. TV2s Bjarne Berg kalte "tabloid" et "æresbegrep", og hevdet at å tabloidisere handler om å formidle slik at folk orker å se på, altså om kvalitet i formidlingen. NRKs Gunnar Høidahl hadde en helt annen oppfatning og kalte tabloid "en journalistisisk form som frir til følelser heller enn intellektet, som fokuserer på personen heller enn saker, som framhever det spektakulære foran det vesentlige" (sitert i Sand & Helland 1998: 212).

Historikeren og sosiologen Per Bakke har i sin avhandling "Fra varesamfunn til informasjonssamfunn" sammenfattet de ulike innspillene i den norske mediedebatten gjennom ni punkter om "tabloidkulturen" (Bakke 1999: 248-252):

• Nyhetsstoff blandes med underholdning, og underholdningen blir stadig viktigere.

• Ekstrem individorientering (lav sakorientering)

• Vektlegging av pseudobegivenheter, banaliteter og bisarre rariteter.

• Lite vekt på debattstoff, spesielt om politiske emner.

• Vektlegging av det ’dramatiske’, som vold, skandaler og seksualitet.

• Narsissisme (samfunnet angår meg bare når jeg har nytte av det)

• Sosiale tragedier gjøres til underholdning

• Nyheter løsrives fra sin sammenheng

• Form framfor innhold, bilde framfor ord

Disse punktene er utvilsomt eksempler på påstander om mediene som ofte framføres i debatten om mediene. Noen av dem er også seriøst drøftet og i noen tilfeller dokumentert i medievitenskapelige undersøkelser, bl.a. om trekk ved spesielt løssalgsavisene (Klausen 1986, Mathiesen 1993, Roppen 1998), sosial- og helsejournalistikken (Puijk, Roel & al. 1984, Eide & Hernes 1987) og fjernsynsnyheter (Sand og Helland 1998). Det typiske ved avisundersøkelsene er imidlertid at de ofte har et sterkt fokus på de to løssalgsavisenes form og prioriteringer. De få undersøkelsene om norske lokalaviser som finnes (bl.a. Roppen 1991 og 1993, Sørbø 1993) peker på mange styrker og svakheter ved norsk presse, men kan ikke sies å gi noen direkte støtte til "tabloidiseringshypotesen". En studie av leserbrevspaltene i et utvalg norske lokalaviser viser at spaltene har begrensinger, bl.a. fordi det er mange gjengangere som skriver, men peker også på at de fortsatt har et betydelig potensiale som lokal politisk offentlighet (Elvestad 1999).

Bredere, komparative analyser av vårt mangfoldige avislandskap er derfor en mangelvare, og mye av debatten foregår på grunnlag av daglige og personlige inntrykk, med løssalgsavisene i fokus. Et formål med den foreliggende studien er å bidra til å bøte på dette.

Metoden i avisundersøkelsen

Innholdsanalyse er et felles navn på forskningsmetoder som tar sikte på å kartlegge innholdet i tekster, i dette tilfellet aviser. Det er vanlig å skille mellom to hovedtyper; kvantitativ og kvalitativ innholdsanalyse. Den første forskningsteknikken "søker mot en systematisk, objektiv og kvantitativ beskrivelse av innholdet i et budskap" (Østbye m. fl. 1997:204). Kvalitative undersøkelser forsøker å tolke innholdet, finne slående trekk og tendenser, inkludert budskap som ligger "mellom linjene". Innen litteraturvitenskap er den siste metoden helt dominerende. Analysen av de ti avisene er gjort med kvantitative metoder.

Fordelene med en kvantiativ innholdsanalyse er at dette gir muligheter til en systematisk kartlegging av avisers stoffprioritering, dels også deres kildebruk, samtidig som dette kan gjøres på en måte som gjør sammenligninger mellom aviser mulig.

Formålet med innholdsanalysen er å få et representativt bilde av noen vesentlige trekk ved journalistikken i avisene. Avisene som kommer ut seks eller syv dager i uken er representert med én tilfeldig trukket avis per ukedag, dvs. en mandagsavis, en tirsdagsavis osv. De to tredagersavisene er representert med to tilfeldig valgte eksemplarer per ukedag. Begrunnelsen for å ha med alle avisdager gjennom uka er selvsagt at aviser vanligvis har en redigeringsmal som kan skifte noe fra dag til dag (for eksempel med spesialsider, faste bilag og lignende). Metoden og omfanget på utvalget er den samme som er brukt i flere tidligere norske innholdsanalyser, bl.a. i Roppens undersøkelser av norske lokalaviser og sammenlikningen mellom løssalgsavisene og ukebladene (Roppen 1991 og 1998).

Avisene er trukket ut i perioden oktober 1998 – februar 1999. For å få et mest mulig representativt bilde av avisene gjennom hele året, ville det utvilsomt vært ønskelig å hatt med et større utvalg, der alle er kvartaler representert (McQuail 1977). Av økonomiske grunner har dette ikke vært mulig. Når det gjelder hvilke stofftemaer avisens satser på, gir altså undersøkelsen ( i den grad dette varierer gjennom året) et "seinhøst og vinterbilde", og resultatene må vurderes med et slikt forbehold. Det er imidlertid liten grunn til å tro at avisenes sjangervalg, prioritering av stofftyper og kildebruk har spesielle sesongvariasjoner.

Uansett er det viktig å huske at det dreier seg om en utvalgsundersøkelse, med de vanlige feilkilder for slike studier. Dette er viktig å huske når tallene tolkes. Mindre prosentforskjeller mellom avisene på ulike variabler kan skyldes tilfeldigheter.

Rent praktisk er undersøkelsen lagt opp slik at hver artikkel er målt (høyde og bredde) og kodet etter et skjema med variabler som igjen er delt i flere verdier. Når det gjelder annonser og visse typer redaksjonelt stoff (spalter for været, tegneserier, tipping/Lotto, ulike typer kuriosa og debatt) er kodingen begrenset til sideplassering og omfang. For nyhetsartikler, reportasjer, ulike typer featurestoff og kommentarstoff er kodingen omfattende, og kartlegger blant annet artikkelens hovedtema og en rekke variabler mht. kildebruk og kjønn. Artiklene er kodet av tre studentassistenter og undertegnede.

Flere av variablene er i utgangspunktet kodet med mange og detaljerte verdier/kategorier og er senere sammenslått til større hovedgrupper (for eksempel hovedtema, stofftyper/hovedsjangrer. Det siste er gjort for å redusere virkningen av den usikkerheten som hele tiden er knyttet til valget mellom verdier som kan ligge nært opp til hverandre. Sammenslåtte kategorier gjør det også lettere å se hovedtendensene. I vurderingen av hovedtema er for eksempel alt stoff om politikk og offentlig forvaltning slått sammen i en kategori.

Den grunnleggende enheten i undersøkelsen er artikkel, uavhengig av størrelse. Alle artikler er samtidig i forhold til høyde og bredde, dvs. vi også har et mål på artikkelens areal. Dette gjør det mulig å beregne stoffmengden i avisa på ulike områder. Hvis det på et bestemt felt finnes mange artikler, så behøver ikke dette bety at arealet er stort, ettersom mange av artiklene kan være notiser. Tilsvarende er ikke få artikler alltid ensbetydende med lite areal, hvis det blant de få artiklene er store reportasjer/featureartikler. Jeg har derfor valgt, overalt hvor dette er relevant, å kjøre tabeller som prosentuerer med utgangspunkt både i antall artikler og tabeller som veier artiklene i forhold til areal.

Redaksjonelt stoff og annonsestoff

Skillet mellom annonsestoff og redaksjonelt stoff er et av de viktigste punktene i pressetikken. Det betyr ikke at annonser er redaksjonen uvedkommende. For det første er inntektene fra dem i de fleste tilfeller en vesentlig del av avisens inntekter. For det andre er tekstsideannonsene en integrert del av det visuelle, redaksjonelle produktet. Ifølge Redaktørplakaten har også ansvarlig redaktør det overordnete ansvaret for annonsestoffet.

Tabell 1 viser forholdet mellom annonsestoffet og det redaksjonelle stoffet, vurdert ut fra avisens samlede areal. Annonseandelen er i gjennomsnitt 30 prosent, og de fleste lokalavisene ligger nær dette snittet. De viktigste unntakene er Adresseavisen, med en annonseandel på hele 46 prosent, samt riksavisene; VG og Dagens Næringsliv har en annonseandel litt under 20 prosent, mens den i Vårt Land er så lav som 12 prosent.

Det er viktig å huske at annonseandelen ikke er et direkte uttrykk for avisens stilling på annonsemarkedet. Andelen annonser må vurderes i forhold til avisens sidetall for å få et bilde av dette. Hvilken pris avisene kan ta for annonsene spiller også en avgjørende rolle. Begge deler styrker Adresseavisens nr.1-posisjon i dette avislandskapet, men det betyr også at VG (høyt sidetall og høy annonsepris) og Dagens Næringsliv (høy annonsepris pga nisjepublikum) reelt står sterkere på annonsemarkedet enn annonseandelen indikerer. Vårt Land, derimot, har definitivt den svakeste posisjonen på annonsemarkedet av ti avisene, bl.a. på grunn av lesernes spredning og sosiale sammensetning (Allern 1996: 106-107).

Redaksjonelt areal

Normalt vil vi forvente det største areal med redaksjonelt stoff i avisene med høyest opplag. Det vil i tilfelle samsvare med "opplagsspiralen"; avisene som står sterkest på leser- og annonsemarkedet, kan også tilby sine lesere mest stoff, noe som bidrar til den oppadgående tendensen.

Tabell 2, som opplyser om gjennomsnittlig redaksjonelt areal (cm2) per dag og opplag for de ti avisene, viser at dette er en sannhet med betydelige modifikasjoner. Rett nok finner vi Adresseavisen på topp og de to små tredagersavisene nederst på listen. Men Nordlands Framtid, med et opplag litt over tyve tusen, ligger så vidt foran VG (som har det mangedobbelte i opplag) på denne statistikken. Nummer to-avisen Nordlandsposten ligger også høyt oppe, og foran Dagens Næringsliv.

Dette viser at aviskonkurransen har mange elementer og at redaksjonell satsing ut over det ressursene skulle tilsi er ett av dem. Den mest nærliggende forklaringen her er selvsagt den skarpe aviskonkurransen i Bodø, som har pågått i hele etterkrigstida, og der redaksjonell satsing og produktutvikling har vært et viktig element for begge (Høst 1996: 145-146, Morlandsstø 1999: 28).

Hovedsjangrer i avisene

Den viktige stofftypen (hovedsjangeren) i avisene er nyheter, som i gjennomsnitt utgjør 53 prosent, deretter følger featurestoff (11 prosent) og kommentar og debatt (9 prosent). VG er avisen med størst andel nyhetsstoff, men har en lavere andel kommentar og debattstoff enn de andre riksavisene og Adresseavisen.

Samtidig finnes det en restkategori for "øvrig" stoff, som omfatter vel en fjerdedel av stofflaten i avisene samlet. Aviser inneholder langt mer enn de klassiske journalistiske sjangrene. I tabell 4 er det gitt en oversikt over de viktigste elementene her, som omfatter alt fra TV- og radioprogrammer og tabellstoff, til kuriosa, personalia, tegneserier og egenreklame. Her er det VG som har den laveste andelen (19 prosent), mens flere av lokalavisene ligger på eller litt over 30 prosent. Dette gjelder blant annet de to Bodøavisene. En naturlig forklaring er selvsagt at dette dels omfatter stoff som bidrar til å "fylle sidene" uten krav til journalistisk bearbeiding, samtidig som det antas å ha en viss informasjonsverdi.

Temaprioritering i nyhetsstoffet

Hva slags stoffområder og temaer prioriteres av avisene? Tabell 7a og 7b viser hovedtema i de ti avisene samlet, fordelt på hovedsjangrene nyhet, feature og kommentar. 56 prosent av artiklene og nesten det samme av arealet på nyhetsfeltet brukes til de klassiske nyhetsområdene som normalt dekkes av innenriksredaksjonen (og en eventuell politisk avdeling): politikk og offentlig forvaltning, økonomi og næringsliv, helse, utdanning og miljø, trafikkforhold og ulykker, kriminalitet og rettsvesen. Av disse er økonomi og næringslivsstoff som generelt har høyest prioritet, men med helse- utdanning og miljø på neste plass. Kriminalstoffet utgjør en tiendedel av nyhetsartiklene i avisene, men bare 7 prosent av arealet, ettersom mye er notisstoff. Samlet sett er dette den stoffkategorien som sammen med trafikk/ulykker er lavest prioritert på innenriksfeltet, noe som på dette punktet svekker "tabloid"-hypotesen.

Samtidig er det mht. nyhetsdekningen (tabell 9a og 9b) viktige ulikheter mellom avisene. VG har generelt en lavere prioritering av innenriksområdene enn de fleste andre aviser. Samtidig har VG den høyeste andelen med stoff om kriminalitet og rettsvesen. Dette stoffområdet er faktisk det temaet innen innenriksfeltet i VG som har høyest andel både av artikler og areal. Hvis vi ser på arealet (tabell 9b) er andelen krimstoff i VG dobbelt så høy (eller langt mer) enn i de andre avisene. Det er forskjellen mellom løssalgsavisen VG og de andre avisene som er mest påtakelig. Både Vårt Land og Dagens Næringsliv befinner seg i sin prioritering på en annen "pol" enn VG, og i stor grad gjelder det samme for lokalavisene.

Prioriteringen av internasjonalt stoff ligger generelt rundt ti prosent av artikler og areal i de ti avisen samlet (tabell 7 og 7b). Her er det som ventet de tre riksavisene (inkludert VG) og Adresseavisen som har høyest andel stoff. Men flere av lokalavisene gir også regelmessig internasjonale informasjon (normalt via telegrambyråtjenester). Det er bare de minste lokalavisene som i stor grad har ekskludert stoffeltet fra redigeringsmalen.

Under kodingen av kunst og kulturstoff er det skilt mellom kunst og kultur (inkludert kirkestoff) og populærkultur/underholdning. Det siste omfatter blant annet forhåndsstoff om popkonserter, intervjuer med populære artister og ymse stoff om skuespillere og andre film- og fjernsynskjendiser. Kritikk/anmeldelser er uansett kulturområde (altså også når anmeldelsen gjelder popmusikk og annen populærkultur) kodet som en del av kunst og kultur-stoffet. Samlet utgjør kunst/kultur og populærkultur/underholdning 23 prosent av arealet (av nyhets-, feature og kommentarstoffet) i avisene, og den "tradisjonelle", seriøse kulturdekningen er over dobbelt så omfattende som innslagene av populærkultur og underholdningsstoff.

Hvis vi ser på nyhetsstoffet isolert, er kulturstoffet (inkludert populærkultur/ underholdning) i gjennomsnitt for de ti avisene 18 prosent av arealet. Men når det gjelder fordelingen mellom kunst og kultur og populærkultur/underholdning er det en viktig forskjell mellom VG og de andre avisene. Av nyhetsarealet i VG (tabell 9b) er 4 prosent kunst og kulturstoff, mens 15 prosent populærkultur og underholdning. I alle de andre avisene er "underholdningsdelen" klart mindre enn den seriøse kulturdelen, og – som ventet – er andelen populærkultur aller minst i Vårt Land.

Sportsstoff har en sentral plass i avisene og utgjør 19 prosent av arealet når vi ser på nyhetsdekningen. I løssalgsavisen VG er dette et stort satsingsområde og utgjør vel en fjerdedel av arealet på nyhetsplass. Men her har enkelte av lokalavisene i utvalget en tilsvarende prioritering, kanskje mest påtakelig i Oppland Arbeiderblad der hele 25 prosent av nyhetsartiklene og 30 prosent av nyhetsartiklenes areal er viet sportsnyheter. Når dekning av sport (med fokus på eliteidrett) får et sånt omfang, kan vi kanskje, i stedet for en allmenn tabloidisering, snakke om en "sportifisering" av pressen, med toppfotball som en viktig ingrediens.

Forsidene

Forsidene, spesielt gjennom avisens hovedoppslag, kan vurderes av en synliggjøring av hva avisens redaksjon mener har størst nyhetsinteresse. Tabell 10 viser prioriteringen for avisene samlet. Hele 80 prosent av hovedoppslagene er knyttet til det tradisjonelle "innenriks"-feltet, og ingen av dem var internasjonale nyheter. Hadde avisutvalget omfattet eksemplarer fra intense faser av krigen i Kosovo våren 1999 ville bildet utvilsomt vært annerledes, men generelt er dette et tegn på at det skal svært mye til før avisens ledelse og desk velger å fokusere oppmerksomheten på internasjonalt stoff. Ettersom det er tre riksaviser og en regionavis med i utvalget, må dette tolkes som et utslag av en viss provinsialisme i nyhetsvurderingen.

Både kultur og sport får enkelte hovedoppslag, men er først og fremst representert gjennom regelmessige underoppslag og henvisninger.

Utvalget av aviser er for lite til å gå inn på prioriteringen i de enkelte avis. Men de syv VG-forsidene hadde typisk nok hovedoppslag fokusert på kriminalitet eller anklager om kriminalitet (4), ulykker/skader (2) og Kongefamilien (1). To av oppslagene hadde henvisninger til "sex-trakassert" og "sexryktene" som en del av ingressen. Nyhetene på forsidene i de øvrige ni avisene skiller seg dramatisk fra dette virkelighetsbildet.

Kommentarstoffet

Kommentarstoff spiller generelt en viktig rolle i avisene. For avisene samlet er 44 prosent av artiklene ledere og redaksjonelle kommentarer, 32 prosent er anmeldelser og kritikk og 25 prosent er petiter og friere refleksjoner, inkludert religiøst kommentarstoff (tabell 5). Det er også til dels store forskjeller mellom avisene mht. hvordan de ulike sjangrene brukes, men generelt er kommentarstoffet en synlig del av avisene, med et unntak for de to tredagersavisene. Faste innslag av anmeldelser/kritikk er fortsatt et viktig innslag i kulturdekningen, og det gjelder definitivt også VG (som utvilsomt bruker en kort, "tabloid" form - med "terningkast" – men som samtidig prioriterer seriøs kritkk på en måte som skiller avisen dramatisk fra tilsvarende løssalgsaviser i mange andre land).

De fleste lederartikler er skrevet av redaksjonen. Noe av det rikspolitiske kommentarstoffet i enkelte av avisene er byråprodusert (først og fremst fra A-pressens Osloredaksjon, litt fra NTB).

Avisenes kommentarer til aktuelle spørsmål i ledere og andre redaksjonelle kommentarer er i stor grad konsentrert om økonomi/næringsliv, politikk og internasjonale forhold (tabell 8). Spesielt interessant er det å se at det er sparsomt med kommentarer knyttet til sentrale nyhetsområder som helse, utdanning og miljø, samt kriminal og ulykkesstoffet. Dette er et tegn på en de mange nyhetene på disse feltene i liten grad blir vurdert i en mer samfunnsmessig sammenheng, iallfall ikke før de er blitt et diskusjonstema i politiske organer. Kultur og sport er også felt som prioriteres lavt på leder og kommentarplass sett i forhold til omfanget av nyhetsstoff på områdene.

Debatten

Debatten har en fast og relativt sentral plass i de ti avisene (tabell 11), og omfatter alt fra "leserens røst" om helt lokale spørsmål til vanlige politiske innlegg, inkludert om rikspolitikken. Adresseavisen gir plass til flest debattinnlegg, med et gjennomsnitt på 15 per dag i de avisene som er undersøkt, hvilket er viktig i en by med avismonopol. Dagens Næringsliv har relativt få innlegg daglig, men gir dem til gjengjeld en svært prioritert plassering i avisen.

I Bodøavisene, Nordlands Framtid og Nordlandsposten, trykkes det i gjennomsnitt 6 innlegg per dag i hver avis, hvilket samlet betyr at det er et større rom for debatt enn i byer av tilsvarende størrelse, men bare med én avis.

Kritisk søkelys?

En normativ målsetting knyttet til pressens selverklærte "samfunnsoppdrag", er plikten (med Vær Varsom-plakatens ord) til å ta opp kritikkverdige forhold, spesielt overgrep og forsømmelser fra offentlige myndigheter, institusjoner eller private foretak mot enkeltpersoner og grupper.

I avisundersøkelsen er det med en variabel der nyhetsartikler, reportasjer, featurestoff og kommentarer er vurdert i forhold til dette spørsmålet. Er det synlige spor i avisene etter artikler som direkte kan knyttes til en slik målsetting?

Dette er en variabel som krever en gjennomlesning av artikkelen, og som har et visst rom for skjønn. Det siste er et moment som kan svekke påliteligheten i kodingen. Resultatet presenteres derfor med et visst forbehold.

Generelt var det bare tre prosent av alle artikler og notiser med et slikt kritisk søkelys (tabell 12a). Men her trekker notisstoffet, der et slikt perspektiv ikke er mulig, sterkt ned. Andelen av det redaksjonelle arealet er derfor en bedre indikator. Andel med et kritisk perspektiv er da 6 prosent, altså det dobbelte (tabell 12b). Dette skyldes at når en avis retter et slikt kritisk søkelys mot misforhold og forsømmelser på nyhetsplass, dreier det seg ofte om prioriterte artikler og reportasjer. Hele 12 prosent av den redaksjonelle stofflaten i VG innenfor sjangrene nyhet-, feature og ledere/redaksjonelle kommentarer falt for eksempel i denne kategorien, men bare fire prosent av artiklene. Dette tyder på en bevisst prioritering av feltet. Undersøkelsen viser ellers at enkelte av avisene, spesielt Bodøavisene og Vårt Land, regelmessig har ledere og kommentarer med et slikt perspektiv.

Generelt er konklusjonen at norske aviser relativt jevnlig tar opp artikler med et slikt søkelys. Jeg minner generelt om at antall og andel er ulike mål. Adresseavisen hadde for eksempel om lag like mange artikler som falt i en slik kategori som Vårt Land, men fordi avisen er større (både i sidetall og format), er andelen vurdert i forhold til alle artikler klart lavere.

Konklusjon

Materialet viser etter mitt syn at oppgaver som samfunnsinformasjon, kulturstoff, kommentar og debatt har en sentral plass i norske aviser. Pressen, inkludert de små lokalavisene, er seriøse og engasjert på et bredt felt. Dette er viktig og positivt, selv om andre deler av innholdsanalysen viser at kildeutvalget er eliteorientert og mannsdominert, og at innslaget av enkildejournalistikk er relativt høyt. På enkelte områder (ikke forsidene) preger en slik samfunnsmessig stoffprioritering også VG, den største og mest omdiskuterte representanten for "løssalgskulturen" i Norge. "Tabloidisering på norsk" handler - litt spissformulert - i første rekke om fotball, fotball og fotball. Og selvsagt om løssalgsavisenes forsidefokusering på kriminalstoff, ulykker, underholdning og kjendiser.

Konklusjonen er at "tabloidiserings"-hypotesen, framsatt som en påstand om typiske riks-, storby- og lokalaviser i Norge, er blitt svekket gjennom denne undersøkelsen.

Litteratur

• Allern, Sigurd: Kildenes makt. Ytringsfrihetens politiske økonomi, Pax forlag, Oslo 1996.

• Bakke, Per: Fra varesamfunn til informasjonssamfunn, Solum forlag, Oslo, 1999.

• Eide, Martin & Hernes, Gudmund: Død og pine, FAFO, Oslo, 1987.

• Elvestad, Eiri: Kommunikasjon mellom mennesker i media. En analyse av lokalavisenes leserbrevspalter, hovedoppgave i sosiologi, NTNU, Trondheim, 1999.

• Høst, Sigurd: Aviskonkurransen. Nye og gamle teorier belyst gjennom A-pressens utvikling, IJ-forlaget, Fredrikstad, 1996.

• Klausen, Arne Martin: Med Dagbladet til tabloid, Gyldendal, Oslo, 1986.

• Mathiesen, Thomas: Makt og medier, Pax forlag, Oslo 1986/1993.

• Morlandsstø, Lisbeth: "To levende eller en død i Bodø", i Pressens verdier, bilag til Journalisten, 8. oktober 1999.

• McQuail, Denis: Analysis of Newspaper Content, Royal Commision on the Press, London, 1977.

• Roppen, Johan: Kva står i avisa? Ein innhaldsanalyse av eit utval norske lokalaviser, Møreforskning, Volda, 1991.

• Roppen, Johan: Journalistikk i bygdeaviser. Ein innhaldsanalyse av Møre, Møre-Nytt, Vest-Avisa og Sulaposten 1965-1990.

• Roppen, Johan: "Tjuvar på same marknad"?. Ei samanlikning av innhaldet i Dagbladet, Verdens Gang, Se og Hør og Hjemmet, Arbeidsrapport nr. 52, Møreforskning, Volda, 1998.

• Puijk, Roel; Østbye, Helge & Øyen, Else: Sosialpolitikk eller sosialpornografi? En analyse av sosialpolitiske reportasjer i pressen, Universitetsforlaget, Bergen, 1984.

• Sand, Gunnar & Helland, Knut: Bak TV-nyhetene. Produksjon og presentasjon i NRK og TV2, Fagbokforlaget, Bergen, 1998.

• Sørbø, Jan Inge: Kva er god kommunaljournalistikk? Rapport nr. 9307, Møreforskning, Volda, 1993.

• Østbye, Helge; Helland, Knut; Knapskog, Karl & Hillesund, Terje: Metodebok for mediefag, Fagbokforlaget, Bergen, 1997.

4A Satser avisene på de samme sakene?

Nyhetskriterier og pressedifferensiering belyst gjennom en innholdsanalyse av ti norske aviser av Sigurd Allern medieforsker, Institutt for Journalistikk

I notatet til Dagspresseutvalget om pressens prioritering av samfunnsstoff ("Det står i avisen") er likheter og ulikheter mellom ti aviser av forskjellige typer belyst gjennom en analyse av hvordan ulike sjangrer og hovedtemaer er prioritert. En koding av artikler etter sjanger og tema gir imidlertid ingen informasjon om hvilke saker avisene valgte å slå opp i de eksemplarene som er med i utvalget. En reportasje fra en stortingsdebatt om genteknologi vil følgelig havne i samme temakategori som en reportasje fra en stortingsdebatt om finanspolitikken, nemlig som stoff om "politikk og forvaltning". En artikkel om RGIs investeringer og en artikkel om innskrenkninger ved en bedrift i Odda faller begge inn under "økonomi og næringsliv" når hovedtema vurderes. Begrensingen ved en slik analyse er selvsagt at vi ikke får vite noe om de konkrete nyhetsvalgene som redaksjonene har gjort. Hender det at samme sak blir en viktig nyhet i aviser med helt ulikt dekningsområde? Vi vet at de to Bodøavisene prioriterer stoffområdene som dekkes relativt likt, men betyr det også at de konkurrer om å slå opp de samme sakene?

Jeg har for å belyse dette gjort to tilleggsstudier, som her kort skal omtales. Den ene er en analyse av hvilke konkrete saker som på samme dag (dato) var oppslag på forsidene i de ti avisene. Den andre analysen er en gjennomgang av alle nyhetssaker de to Bodøavisene hadde på samme dag (dato) på "innenriksfeltet".

Nyheter som sosial konstruksjon

Den enkleste og mest pragmatiske definisjonen av en nyhet lyder slik: Nyheter er det redaksjonelle stoffet som aviser, radio og fjernsyn presenterer for publikum på nyhetssider eller i nyhetssendinger. Definisjonen gir oss selvsagt ikke noen innsikt om hvilke hendelser som lett "blir til nyheter" eller en forståelse av de verdiene eller journalistiske kriteriene som ligger til grunn for utvalget. Men den minner oss om at hendelser og saksforhold først blir til nyheter gjennom en journalistisk fortolkning og bearbeiding. Nyhetsproduksjon handler ikke om å "avspeile", men om å strukturere virkeligheten (Eide 1992). Nyheter er med andre ord en menneskeskapt, en sosialt konstruert virkelighet (Tuchman 1978).

Både journalister, sosiologer og medieforskere har prøvd å kartlegge hvilke kriterier som ligger til grunn for slike journalistiske valg, med nyhetskriterier som et samlende stikkord. Artikkelen som Johan Galtung og Marie Holmboe Ruge (1965) skrev om emnet, basert på en analyse av utenriksnyheter, er en internasjonal klassiker på feltet. Noen sammenfatninger legger vekt på hva det er ved selve hendelsen som gjør at en blir en nyhet, andre legger mer vekt på hvilke journalistiske vurderinger som ligger til grunn for utvalget. Men uansett er det slik at en hendelse, en prosess eller et initiativ må bli til en nyhet gjennom en redaksjonell prosess.

Vi må derfor forvente at en lang rekke faktorer i praksis spiller inn når redaksjoner foretar slike nyhetsutvalg og prioriteringer. Noen av dem handler om publikumsgrunnlag og konkurranseforhold. En lokalavis har et annet dekningsområde og møter andre forventninger hos sitt publikum enn en riksavis. En abonnementsavis er forhåndssolgt, mens løssalgsavisen skal pirre publikum til kjøp hver eneste dag. Konkurransen mellom mediene vil også ha betydning: er dette "vår, eksklusive sak", eller har noen andre den? Journalistens personlige kompetanse og interesse og redaksjonens kjønnssammensetning kan også påvirke prioriteringene. Vurderingene ligger heller ikke fast. Det som passerer nyhetsterskelen i fellesferien, kan lide en annen skjebne noen måneder senere.

Samtidig vet vi at det selvsagt finnes noen mer allmenne kjennetegn som øker sannsynligheten for å bli prioritert, oppsummert i stikkord som konsekvens (hvor mange angår det?), nærhet (har det hendt i "vårt" område?), konflikt (er det uenighet, strid?) og avvik (er det oppsiktsvekkende, unormalt?). Mange av disse aspektene blir ventelig forsterket mht. hvilke nyheter som blir toppoppslag, underoppslag og henvisningsstoff på førstesidene.

Hvor like er førstesidene i avisene?

De eksemplarene som er med i utvalget gjelder følgende dager/datoer: mandag 1.2.99, tirsdag 12.1.99, onsdag 27.1. 99, torsdag 10.12.98, fredag 16.10.98 og lørdag 9.1.99. Avisutvalget omfatter ti aviser. I praksis betyr dette at det er med ni aviser hver dag i denne delstudien, ettersom Hordaland kommer ut på tirsdag, torsdag og lørdag, mens Helgelands Blad kommer ut mandag, onsdag og fredag. De avisene i det opprinnelige utvalget som ikke er tatt med er søndagsutgaven av VG og de ekstra utgavene av de to tredagsavisene som ble trukket ut.

Dette gir i alt 54 hovedoppslag. Bare én av dagene slo noen av avisene samme nyhetssak som toppsak på førstesiden. Dette skjedde fredag 16. 10. og nyheten var rapportene fra den politiske generalstreiken som en samlet fagbevegelse organiserte dagen før. Streiken var toppsak i Adresseavisen og de to Bodøavisene. I tillegg fikk den et underoppslag på førstesiden i Haugesunds Avis. At flere aviser prioriterte streiken skyldtes utvilsomt at det i tillegg til aksjonen i hovedstaden var lokale arrangementer over hele landet. Men flertallet av avisene fant ikke saken verd å nevne på side 1. Dette gjelder altså også de tre Osloavisene i utvalget, selv om hoveddemonstrasjonen foregikk i forhold til Stortinget.

En gjennomgang av samtlige førstesidesaker (toppoppslag, underoppslag og korte henvisninger, alle typer av saker) viser at de ti avisene i løpet av disse dagene i alt markerte 364 saker på førstesidene. Bare 5% av oppslagene stod i mer enn en avis, dvs. at 95 prosent av sakene var "eksklusive" hvis vi sammenligner disse avisene innbyrdes.

Dette er i seg selv ikke så overraskende, ettersom flertallet av avisene er større og mindre lokalaviser. Samtidig illustrerer det betydningen av det geografiske "filtret": det som har størst nyhetsverdi, og kommer på forsiden, er stoff fra eget nærområde og dekningsområde.

Men denne markedsmessige publikumsorienteringen kan også dreie seg om andre forhold enn geografisk dekningsområde. La oss se på førstesidene i de tre riksavisene som er med i utvalget, nemlig VG, Dagens Næringsliv og Vårt Land. Avisene er som nevnt valgt ut fordi de representerer ulike typer. VG er løssalgsavis og "masseavis". Dagens Næringsliv er en stor nisjeavis som i første rekke henter sitt publikum innenfor næringsliv og forvaltning. Vårt Land er en meningsbærende, verdiorientert avis med et kristent, ideologisk fundament.

De tre avisene har også ulik forsidedesign. Mens løssalgsavisen VG prioriterer hardt og sjelden marker mer enn tre-fire saker på forsiden, er gjennomsnittet (i dette tilfellet) seks saker daglig i Dagens Næringsliv og ti saker daglig i Vårt Land. I løpet av den "konstruerte avisuken" mandag-lørdag har de tre avisene til sammen 124 saker på førstesidene sine. Men selv om alle tre kommer ut i Oslo og henvender seg til et riksdekkende publikum, så er ikke én av sakene felles" Her er altså differensieringen relativt ekstrem. Bakgrunnen er utvilsomt ønsket om å velge saker i forhold til avisens egen profil. Men det belyser at journalistiske utvalgskriterier i svært stor grad kan henge sammen med markedsorientering og redaksjonelt ståsted, svært få saker har en "egentyngde" som gjør at begivenheten i slike tilfeller tvinger fram en lik prioritering. Det skal ofte store ulykker og menneskelige tragedier til før dette skjer. Det belyser også betydningen av at det finnes flere typer riksaviser. Når en slik avis dør, "dør" også det offentlige virkelighetsbildet den prioriterer og representerer.

Nå skal det legges til at dette bildet sannsynligvis ville vært noe annerledes hvis vi hadde sammenlignet mer "like" aviser, for eksempel VG med Dagbladet, eller Aftenposten og Dagsavisen. At vi ikke skal ta slike "likheter" for gitt er imidlertid Bodøavisene et eksempel på.

Bodøavisene, samme nyhetsutvalg?

Nordlands Framtid og Nordlandsposten er som nevnt (i hovednotatet) i en hard konkurransesituasjon, og begge har mer redaksjonelt stoff enn det er vanlig i aviser på samme opplagsnivå. Innholdsanalysen viser at de mht. hovedtemaer prioriterer relativt likt.

Dette betyr imidlertid ikke at de nødvendigvis satser på samme saker lokalt. La oss først se på førstesidene. I et av eksemplarene (16. 10.98) er det som nevnt hovedoppslag om samme sak (den politiske streiken dagen før). Det er også noen få andre tangeringspunkter. Blant annet er et toppoppslag i Nordlands Framtid om en mann som truet Bodøpolitiet med brannbombe et "henvisningsoppslag" på førstesiden i Nordlandsposten. Men av 58 ulike førstesideoppslag (henvisningsnotiser inkludert) i de to avisene til sammen er bare 7 prosent om samme sak.

En analyse av nyhetsstoffet på "innenriksfeltet" inne i avisen (smått og stort, inkludert helt lokale notiser fra byen og distriktene) bekrefter at denne differensieringen mellom avisenes mht. prioritering og nyhetsutvalg gjelder mer enn forsidene. "Innenriks" er definert som temaene politikk/ offentlig forvaltning, økonomi/næringsliv, helse/utdanning/miljø, trafikk/ulykker og kriminalitet/rettsvesen. Av de 192 "sidetoppene" (definert som den største/mest markerte nyhetssaken på siden) i de to avisene, var bare 5 prosent felles mht. sak. Av samtlige artikler/notiser i avisen på "innenriksfeltet" (i alt 633) var 7 prosent knyttet til samme nyhetssak., dvs. at 93 prosent var "eksklusiv" for den ene eller andre avisen.

Selv om de to avisene kommer ut i samme by, og konkurrerer på samme felt, velger de altså i svært stor grad ulike konkrete nyhetssaker og nyhetspersoner. Selvsagt kan de også følge opp hverandres saker på andre dager, noe som ikke framgår av dette utvalget. Men ettersom redaksjoner ugjerne tar i "gammelt stoff", for ikke å si konkurrentens saker, hører sannsynligvis dette til unntakene.

De få fellessakene som avisene tar opp gjelder i stor grad "hendingsnyheter". Ved siden av storstreiken er det lokal kriminalitet og ulykker som preger fellesbildet. Avisene satser i svært høy grad på "egne nyheter", og ikke på en ulik vinkling av samme type nyhetsstoff.

Hvis avisene ble slått sammen (eller en av dem gikk konkurs), er det lite som tilsier at det redaksjonelle volumet ville øke i den avisen som overlevde (det er som nevnt allerede nå svært høyt). I praksis ville en fusjon eller nedlegging derfor bety at en betydelig del av det som i dag er en del av det offentlige virkelighetsbildet i Bodø og Salten ville forsvinne, dvs. at nyhetsterskelen vil bli høyere og kildenettet innskrenket.

Litteratur

• Eide, Martin: Nyhetens interesse, Universitetsforlaget, Oslo, 1992.

• Galtung, Johan & Holmboe Ruge, Marie: "The Structure of Foreign News", Journal of Peace Research, no 2 1965.

• Tuchman, Gaye: Making News. A Study in the Construction of Reality, The Free Press, New York, 1978.

4B Innholdsanalyse av ti aviser

Tabellvedlegg.