7 Skattekreditt for norsk petroleumsskatt i USA og andre land – betydning av rentefradrag

Brev fra Oljeindustriens Landsforening til utvalget

7.1 Innledende bemerkninger

I møte mellom OLFs skattegruppe og Finansdepartementet 07.12.99 ble det fra Finansdepartementets ekspertutvalg etterlyst en nærmere redegjørelse for kreditfradraget for selskaper hjemmehørende i USA, herunder betydningen av dagens fradragsrett for renter mot særskatt. Spørsmålet er kort berørt i OLFs rapport oversendt Finansdepartementet 29.12.99, og ble også grundig dekket i forbindelse med Finansdepartementets forslag høsten 1993 om å ta bort rentefradraget.

Bortfall av, eller begrensninger i rentefradraget vil være en vesentlig endring av petroleumsskattesystemet og grunnlaget for beregning av særskatt. En slik endring vil utvilsomt kunne medføre problemer i forhold til andre lands, herunder USAs anerkjennelse av særskatten som en kreditabel inntektsskatt. Som kjent har denne problemstillingen vært særlig aktuell i forhold til USA, og fremstillingen nedenfor vil også bli konsentrert om kredit for den norske særskatten mot amerikansk inntektsskatt på utenlandsk inntekt.

I tillegg vedlegges noe av det materiale som ble utarbeidet i forbindelse med Finansdepartementets lovforslag om tynn kapitalisering høsten 1994, samt et foredrag holdt av J. O' Toole på NPFs skattekonferanse i Oslo høsten 1997.

Bortfall eller begrensning av rentefradraget vil med stor grad av sannsynlighet medføre at den norske særskatten, vil miste sin karakter av å være en krediterbar inntektsskatt (netto overskuddsskatt) i amerikansk forstand. Konsekvensen av dette vil i så fall være at denne skatten ikke lenger anses som krediterbar etter interne amerikanske regler. I tillegg vil den særskilte skatteavtalebeskyttelsen for særskatt i skatteavtalen mellom Norge og USA kunne falle bort. Konsekvensen kan imidlertid bli enda mer alvorlig ved at en slik endring også kan sette kreditabiliteten for selskapsskatten i fare. Dette skjer ved at særskatten, dersom den ikke anses som en kreditabel inntektsskatt, etter amerikanske regler oppfattes som en form for royalty isteden for en inntektsskatt. Det forhold at særskatten i Norge ikke er å anse som en fradragsberettiget kostnad for beregning av selskapsskatt kan da medføre at heller ikke den norske selskapsskatten anses som en krediterbar inntektsskatt i henhold til amerikanske regler.

Konsekvensen av at enkelte norske inntektsskatter mister sin karakter av å være en kreditabel inntektsskatt i USA er alvorlig, og vil for mange selskap kunne bety en uholdbar dobbeltbeskatningssituasjon. Dette vil igjen kunne føre til en betydelig redusert interesse for investeringer på norsk sokkel.

Det understrekes i denne forbindelse at en av Finansdepartementets viktigste begrunnelser for å unnlate å fremme et lovforslag om å ta bort rentefradraget for særskatt i 1993/94 nettopp var bekymringen for at dette ville kunne medføre bortfall av skattekredit for norske inntektsskatter (først og fremst særskatten) i USA. Etter det vi erfarer var det i den anledning også møtevirksomhet mellom representanter fra det norske Finansdepartementet og USA Treasury Departement.

Det å bidra til at de norske inntektsskattene er kreditable mot amerikanske inntektsskatter har også ved tidligere anledninger stått sentralt for norske myndigheter. Dette var blant annet bakrunnen for utformingen av de såkalte "pass- through" reglene, og Norge tok sent på 1970 tallet også initiativ til å reforhandle skatteavtalen med USA slik at særskatten gjennom skatteavtalen eksplisitt ble anerkjent som en fullt ut krediterbar skatt, riktignok med en "country by country" limitation. USA har senere lagt seg på en langt strengere linje mht å akseptere høye utenlandske oljeskatter som krediterbare.

Det vises også til at Finansdepartementet har stilt seg velvillig til å bistå industrien for å sikre kreditbeskyttelsen i USA for den norske petroleumsskatten. Dette har blant annet skjedd ved å la enkelte av departementets embetsmenn avgi sakkyndige vitneforklaring i en rettssak om dette ved US Tax Court.

Rentefradragets betydning i forhold til spørsmålet om kreditfradrag er ikke av mindre betydning i dag, og vil fortsatt være av sentral betydning i forhold til spørsmålet om særskattens kreditabilitet i USA. Dette bekreftes klart av nyere rettspraksis i USA, jfr. punkt 3 nedenfor.

7.2 Selskapenes organisasjonsform

Amerikanske selskap som driver lete og utvinningsvirksomhet på norsk sokkel er enten organisert som et norsk datterselskap (AS/ASA) i det amerikanske konsernet (direkte eller via mellomliggende land), eller som et amerikansk selskap (Inc.) med fast driftssted i Norge.

Et amerikansk selskap som opererer på norsk sokkel gjennom et fast driftssted vil være gjenstand for løpende beskatning både i Norge og i USA. I en slik situasjon vil dobbeltbeskatning av inntekten fra den norske virksomheten kun hindres ved regler om skattekredit. Dette kan enten være ved bruk av interne amerikanske kreditregler eller ved bruk av den kreditbeskyttelse som ligger i skatteavtalen mellom Norge og USA (avtalens art. 23 (1) (a)).

Amerikanske selskaper som har organisert sin virksomhet i Norge gjennom et norsk aksjeselskap (AS/ASA) vil være skattepliktig til USA for utbytte som utbetales til et selskap hjemmehørende i USA. Enkelte typer inntekter er imidlertid underlagt særregler som gjør at de umiddelbart (uavhengig av utbytte) blir skattlagt i USA. Amerikansk eierskap via et A/S kan skje direkte, eller via et holdingselskap i et tredjeland.

Under forutsetning av at man oppfyller visse minstekrav med hensyn til eierstruktur vil det amerikanske konsernet også kunne kreve kredit i henhold til amerikanske internrettslige regler for inntektsskatt betalt av et utenlandsk aksjeselskap. Slik kredit vil som et utgangspunkt kunne kreves både for utenlandske kildeskatter og for underliggende utenlandsk inntektsskatt på den inntekt som utbetalt utbytte skriver seg fra. Det gis uansett ikke kredit for selskap som befinner seg lavere enn "third -tier" i forhold til et amerikansk morselskap.

I tillegg vil også skatteavtalen mellom Norge og USA gi rett til kredit for norsk skatt. Det er i skatteavtalen klart gitt rett til kredit i USA både for norsk kildeskatt på utbetalt utbytte, og for underliggende norske inntektsskatter (selskapsskatt og særskatt) på den inntekt som utbyttet skriver seg fra (indirekte kredit). Den særskilte avtalebeskyttelsen i henhold til skatteavtalen mellom Norge og USA forutsetter imidlertid at det ikke benyttes et mellomliggende utenlandsk holdingselskap.

Med hensyn til amerikanske selskapers organisasjonsform i Norge, er derfor konklusjonen at selskapenes organisasjonsform (dersom de aktuelle minstekrav med hensyn til eierstruktur er oppfylt) ikke har noen innvirkning på selve retten til kredit for norsk skatt. Dette gjelder både i forhold til inntektsskatt, kildeskatt og underliggende norsk inntektsskatt. Forskjellen mellom de to organisasjonsformene ligger da hovedsakelig på tidspunktet for når slik kredit kan kreves, dvs . når inntekten skal rapporteres som skattepliktig i USA, og når kredit for norsk skatt kan kreves mot beregnet skatt i USA.

Forsåvidt gjelder et Inc. er dette relativt enkelt, mens de internrettslige reglene for beregning av kredit ved bruk av utenlandske selskap er svært kompliserte.

Videre vil som nevnt den særskilte avtalebeskyttelsen i skatteavtalen mellom Norge og USA ikke kunne benyttes dersom det norske selskapet eies via et selskap registrert i et tredje land. I forhold til de internrettslige reglene er dette irrelevant så lenge kravene til eierstruktur er oppfylt.

7.3 Kredit i henhold til amerikanske internrettslige regler

Amerikanske skattesubjekter er som utgangspunkt skattepliktig til USA for all sin inntekt, uansett hvor i verden denne måtte være inntjent (globalinntektsprinsippet). For å forhindre en utstrakt og ødeleggende dobbeltbeskatning, nødvendiggjør et slikt system at skatteyter gis en "dollar for dollar" kredit i sin utliknede amerikanske skatt for inntektsskatter betalt på den samme inntekten andre steder i verden.

Dette er gjort ved at man samler visse utenlandske inntekter og utenlandske inntektsskatter for beregning av skattekreditt innenfor denne gruppen. Effekten er at den del av de utenlandske inntektsskattene som overstiger den amerikanske skatten på 35% kan benyttes for å beskytte mot amerikansk inntektsskatt på den del av de utenlandske inntekter som har en lavere skatt enn 35%. 1

Det understrekes at overskytende kredit ikke under noen omstendighet kan benyttes til å redusere amerikansk skatt på inntekter som skriver seg fra USA.

Innenfor gruppen av utenlandske inntekter og utenlandske innteksskatter opereres det med særskilte grupper for visse typer av inntekter. Formålet har vært å forhindre at overskytende skattekredit fra typisk høyt beskattede inntekter (f.eks inntekter fra olje og gass utvinning), ikke skal kunne benyttes til å dekke opp for underskudd på skattekredit for inntekter som typisk undergis en lav beskatning (f. eks. finansinntekter). To viktige begrensninger i det amerikanske kredit systemet er da som følger;

1) Utenlandske inntekter er delt i flere forskjellige kategorier (herunder blant annet "passive", "extractive" og "non-extractive". Det er kun i svært begrenset utstrekning adgang til å overføre overskytende kredit fra en kategori til en annen.

2) Overskytende kredit må benyttes i løpet av de etterfølgende inntektsår på 5 år, og det er anledning til en 2 års tilbakeføring.

Det understrekes at de internrettslige amerikanske regelverket angående kredit for inntektsskatt betalt i andre land er et særdeles komplekst område. Videre understrekes at de amerikanske reglene på dette området ofte ikke vil gi full beskyttelse mot en viss dobbeltbeskatning. Kompleksiteten og de begrensninger som er innebygget i systemet gjør at det amerikanske regelverket på dette området ikke fremstår som spesielt gunstig sett i fra en investors synspunkt.

Dersom en utenlandsk inntektsskatt ikke kvalifiserer, og det heller ikke foreligger en særskilt skatteavtalebeskyttelse, vil alternativet være å betrakte den aktuelle inntektsskatten som en ordinær fradragspost, noe som vil gi skatteyter en vesentlig dårligere beskyttelse mot dobbeltbeskatning. Se vedlagte eksempler.

Nedenfor ønsker vi kun i korte trekk å peke på noen sentrale problemstillinger med hensyn til hvilke hovedkriterier som må oppfylles for at en utenlandsk inntektsskatt skal anses å være kreditabel.

I denne sammenheng vil vi konsentrere fremstillingen om det amerikanske regelverkets krav om at den utenlandske skatten må være en inntektsskatt. Utgangspunktet er at for å regnes som en inntektsskatt må den utenlandske skatten beregnes på en måte som er noenlunde tilsvarende det amerikanske inntektsskattesystemet. Det er mao et amerikansk inntektsskattebegrep som legges til grunn, og andre lands karakteristikk av egne skatter er i denne sammenheng lite relevant. Dette innebærer blant annet at skatten må beregnes på en nettoinntekt, dvs. at det gis fradrag for alle vesentlige kostnader forbundet med å drive virksomhet. Konsekvensen av at det ikke gis fradrag for vesentlige kostnader er at skatten vil bli å betrakte som en form for ikke kreditabel produksjonsavgift og ikke som en kreditabel inntektsskatt.

I tillegg til dette må inntektsskatten ikke kunne anses for å være en betaling for en spesiell gjenytelse fra myndighetenes side ("a specific economic benefit").

Det finnes også andre krav som må tilfredsstilles, men disse to kravene er de som har vært sentrale med hensyn til kreditabiliteten for de norske inntektsskattene, og da i første rekke særskatten.

a) skatt på netto inntekt

Utgangspunktet for dette kravet er at man fra en realisert brutto inntekt må få fradrag for alle vesentlige utgifter knyttet til den realiserte bruttoinntekten. Forsåvidt gjelder det forhold at man skal ta utgangspunkt i en realisert brutto inntekt har det vært reist spørsmål om de norske inntektsskattene på petroleumsinntekt tilfredsstiller dette. Problemet i denne forbindelse er at skattegrunnlaget for råolje er normpris på det tidspunkt olje passerer normprispunktet (uansett om det er foretatt noe salg). Dette spørsmålet ble sterkt fokusert av IRS i Phillips- saken fra 1996 (gjaldt inntektsårene 1979-82). Konklusjonen ble imidlertid at den skattepliktige inntekten beregnet i henhold til normpris-reglene normalt vil ligge så nært opp til den faktiske realiserte inntekten at dette i seg selv ikke kunne frata de norske inntektsskattene på petroleumsutvinning sin karakter av å være inntektsskatter.

Dernest kommer spørsmålet om man gir fradrag for alle vesentlige utgifter knyttet til den skattlagte inntekten. Slik det norske skattesystemet er i dag kan det neppe reises tvil om at dette kravet tilfredsstilles, både forsåvidt gjelder selskapsskatten og særskatten. Dette ble også klart bekreftet av Phillips dommen, jfr. nedenfor i dette avsnittet, selv om dette gjaldt situasjonen slik den var på begynnelsen av 1980 tallet. Dersom man skulle iverksette endringer som eliminerer muligheten for fradrag for vesentlige kostnader, herunder frafall eller begrensninger i rentefradraget, i en eller begge typer inntektsskatt ville imidlertid konklusjonen bli annerledes.

Dette spørsmålet ble satt på spissen i 1993 da Finansdepartementet vurderte å foreslå å fjerne rentefradraget for beregning av særskattepliktig inntekt. Det kan neppe være tvil om at en slik endring som utgangspunkt vil resultere i at særskatten ikke anses for å være en kreditabel inntektsskatt. Etter det vi forstår ble dette langt på vei bekreftet av IRS ovenfor representanter fra det Norske Finansdepartementet.

Dette spørsmålet har også nylig vært oppe for US Tax Court forsåvidt gjaldt kreditabilitet for UK Petroleum Revenue Tax (PRT). Som kjent gis det ikke fradrag for rentekostnader ved beregning av grunnlaget for PRT, men skatteyter gis i stedet en kompensasjon i form av en "uplift". Spørsmålet om rentefradragets betydning, samt betydningen av den foreliggende kompensasjonen, var et sentralt tema i denne saken. IRS posisjon var at manglende adgang til rentefradrag for PRT formål klart fratok PRT dets karakter av en kreditabel inntektsskatt.

US Tax Court konkluderte likevel med at PRT måtte anses som en kreditabel inntektsskatt. Retten fastslo imidlertid at renter er en vesentlig utgift for beregning av netto skattepliktig inntekt. Det var derfor helt vesentlig for rettens konklusjon at 1) lovgivers intensjon var å kompensere effekten av det tapte rentefradraget gjennom innføringen av "uplift" og 2) det kunne dokumenteres at den kompensasjonen som ble gitt ved innføringen av en "uplift" faktisk var lik eller oversteg verdien av rentefradraget sett fra skatteyternes ståsted. Tilsvarende konklusjoner har blitt resultatet også i enkelte andre saker (Texasgulf).

IRS synes imidlertid ikke å være enig i de nevnte rettsavgjørelser, og forsåvidt gjelder Exxons PRT sak er det fortsatt uavklart om IRS vil anke. I Texasgulf saken ble IRS anke forkastet av Supreme Court.

Forsåvidt gjelder kravet om full kompensasjon for et bortfall av rentefradraget understrekes at den norske friinntekten ikke vil tilfredsstille de foreliggende krav til kompensasjon, i det friinntekten har hatt helt andre formål. I 1993/94 ble det foreslått å innføre en 2% økning i frinntekten for å kompensere for bortfall av rentefradrag. I hvert fall for enkelte selskap ville dette ikke på langt nær kunne kompensere for bortfall av rentefradraget.

Det vises i denne forbindelse også til matriale overlevert Finansdepartementet i forbindelse med den foreslåtte lovendring i 1993/94. Forsåvidt gjelder det amerikanske regelverket er det ingen endringer av betydning på dette området.

b) "specific economic benefit"

Dette innebærer som nevnt ovenfor at den aktuelle skatten ikke må fremstå som betaling for en bestemt motytelse. Denne "testen" er uproblematisk forsåvidt gjelder den norske selskapsskatten, men en høyst aktuell problemstilling forsåvidt gjelder den norske særskatten på petroleumsutvinning og rørledningstransport. Bakgrunnen for denne spesielle begrensningen i det amerikanske regleverket var nettopp forskjellige former for særbeskatning av petroleumsindustrien, og en vanskelig grensegang mellom royalties, avgifter og inntektsskatter. Spørsmålet oppstår når en skatteyter får visse særrettigheter, som for eksempel en produksjonslisens på norsk sokkel, og samtidig er underlagt en særskilt beskatning, som for eksempel den norske særskatten. Det spørsmål som da oppstår er i hvilken grad den norske særskatten i realiteten er en form for betaling til den norske stat for de særrettigheter man har fått gjennom en produksjonslisens. I Phillips-saken ved US Tax Court i 1996 ble det konkludert med at den norske særskatten måtte bli å regne som en ren og fullt ut kreditabel inntektsskatt. Det må imidlertid understrekes at Phillipssaken gjaldt inntektsårene 1979-82. Særlig det norske "government take" systemet for petroleumsutvinning har gjennomgått vesentlige endringer siden begynnelsen av 1980 tallet. Sett i lys av senere rettspraksis (jfr. blant annet neste avsnitt) på området er det imidlertid selskapenes oppfatning at også dagens norske særskatt må anses for å være kreditabel etter amerikansk internrett.

Også i den nylige avsagte dommen om kreditabiliteten for UK PRT, kom US Tax Court til at denne skatten måtte kunne regnes som en inntektsskatt i forhold til en "specific economic benefit" test. I denne saken ble både den engelske PRT og andre provenyelementer fra petroleumsvirksomheten undergitt en svært grundig gjennomgang. Retten fokuserte imidlertid på selve innføringen av PRT i 1975, i det senere endringer ble ansett for å være av mindre vesentlig karakter. Retten konkluderte med at hensikten med PRT hadde vært å innføre en ny type inntektsskatt, og at PRT ikke ble innført som en form for kompensasjon for bortfall av andre provenyelementer.

Utfallet av denne saken, og av Phillips-saken, bidrar klart til å styrke den norske særskattens posisjon som en kreditabel inntektsskatt etter amerikanske internrettslige regler. Vesentlige endringer i det norske petroleumsskattesystemet, som for eksempel bortfall eller sterke begrensninger i adgangen til rentefradrag, vil imidlertid lett kunne resultere i at amerikanske skattemyndigheter i nye saker vil påstå at særskatten ikke er kreditabel.

I en slik situasjon bør man derfor ikke foreta regelendringer i det norske skattesystemet som vil kunne bidra til at den norske særskatten ikke lenger anses for å være kreditabel. Et forslag om å ta bort rentefradraget for særskatt er derfor klart en endring som bør unngås.

Heller ikke på dette området har det vært noen endringer av betydning i det amerikanske regleverket siden 1993/94.

7.4 Kredit i henhold til skatteavtalen mellom Norge og USA

I henhold til skatteavtalen mellom Norge og USA er det i avtalens art. 23 klart presisert at både den norske selskapsskatten og den norske særskatt skal kunne regnes som kreditable inntektsskatter i USA. I forhold til interne amerikanske kredit regler ligger begrensningen i at de norske skattene kun kan benyttes som beskyttelse mot amerikansk inntektsskatt på den norske inntekten. Eventuelt overskytende kredit vil mao ikke kunne benyttes av konsernet overfor annen utenlandsinntekt. I tillegg gir skatteavtalen visse særskilte begrensinger forsåvidt gjelder fremføring og tilbakeføring av overskytende kredit.

En grunnleggende forutsetning for at skatteavtalen skal gi den forutsatte beskyttelse, er at det norske skattesystemet ikke blir undergitt vesentlige endringer i forhold til 1980 da endringsprotokoll til den allerede eksisterende skatteavtalen ble undertegnet. Det vises i denne forbindelse til skatteavtalens art. 23 (1)(b), jfr. Art. 1 (2) (a) (ii) som sier følgende;

"forsåvidt angår Norge, inntektsskatt til stat, ..........og særskatt til staten omhandlet i prg. 5 i lov av 13 juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster mv, slik de gjelder den dato protokollen til denne overenskomst underskrives, og skatter av vesentlig lignende art som blir vedtatt etter denne dato" (vår uthevning)

De signaler vi har fått i fra amerikansk ekspertise på området gir sterk grunn til bekymring for om avtalebeskyttelsen, i hvert fall forsåvidt gjelder særskatten, vil stå seg dersom et så sentralt element som rentefradrag for særskatt tas bort fra det regleverket som nå gjelder. Som nevnt ovenfor synes også noenlunde tilsvarende signaler å være gitt fra representanter for US Treasury.

7.5 Kredit etter amerikanske internrettslige regler, eller skatteavtalens kreditregler

Det er to grunnleggende forskjeller mellom det å kreve kredit etter amerikanske internrettslige regler og å kreve kredit i henhold til skatteavtalen mellom Norge og USA.

Det ene er at selve vilkårene for å kunne kreve kredit er forskjellig. I henhold til amerikanske internrettslige regler må utenlandske inntektsskatter tilfredsstille en rekke nærmere spesifiserte vilkår for at de skal kunne aksepteres som kreditable. I henhold til skatteavtalen er det klart slått fast at både selskapsskatten og særskatten skal regnes som kreditable inntektsskatter, med mindre skattesystemet endres vesentlig i forhold til situasjonen på tidspunktet for undertegning av endringsprotokoll i 1980. Det vises her til foregående avsnitt. Ved benyttelse av holdingselskap i et tredje land vil avtalen ikke kunne anvendes, mens dette ikke vil påvirke kredit etter internrettslige regler (forutsatt at krav til eierstruktur er oppfylt).

Man kan følgelig risikere den situasjon at de norske inntektsskattene ikke kvalifiserer som kreditable inntektsskatter etter internrettslige amerikanske regler, men at de allikevel anses kreditable i henhold til skatteavtalen. En slik situasjon antas i første rekke å kunne oppstå forsåvidt gjelder den norske særskatten.

Den andre grunnleggende forskjell mellom amerikanske internrettslige kreditregler og den beskyttelse som ligger i den norske skatteavtalen, er det forhold at konsernet etter de internrettslige reglene kan nyttiggjøre seg overskytende kredit fra de norske inntektskattene. Slik overskytende kredit kan da benyttes til å dekke opp for et eventuelt underskudd på kredit fra andre deler av selskapets internasjonale virksomhet. Dersom avtalen påberopes, vil kredit kun gis for amerikansk skatt på norsk inntekt, og eventuelt overskytende kredit kan kun - i begrenset grad - fremføres og/eller tilbakeføres mot amerikansk skatt på norske inntekter.

Det forhold at den totale norske inntektsskatten (selskapsskatt og særskatt) langt overstiger den amerikanske selskapsskatten på 35%, innebærer at fordelen ved å kunne påberope seg interne amerikanske regler kan være relativt betydelig sett i forhold til skatteavtalebeskyttelsen. Følgelig vil konsernet normalt foretrekke å påberope seg de internrettslige reglene i første omgang. Avtalebeskyttelse vil i såfall kunne komme inn som en "sikkerhetsventil" dersom man ikke skulle få medhold i at de aktuelle inntektsskattene er kreditable etter de internrettslige reglene.

I hvilken grad de amerikanske selskapene kan benytte seg av dette vil imidlertid avhenge av det enkelte selskaps skatteposisjoner på sin internasjonale portefølje. To sentrale begrensninger på dette området er som tidligere nevnt at det kun er en 5 års fremføringsadgang, samt at betalte utenlandske skatter aldri vil kunne benyttes for å redusere amerikansk skatt på inntekt som skriver seg fra USA.

7.6 Kreditproblemer i forhold til enkelte andre land - Frankrike

Under spesielle forhold er visse franske grupper av selskaper skattepliktige til Frankrike av global inntekt. I den situasjonen er dobbelbeskatning av inntekten som er oppebåret fra ikke-fransk aktivitet hindret gjennom bestemmelser om kredit.

Ifølge disse regler så er følgende utenlandske skatter kreditable mot fransk selskapsskatt:

• Skattetrekk på utbytte

• Underliggende skatt i den utstrekning den er beregnet på grunnlag av netto inntekt

Da man under det nåværende norske skattesystem beregner ordinær skatt og særskatt på grunnlag av netto inntekt, er disse skatter kreditable mot fransk inntektsskatt.

Men en skattereform som fører til at man ikke lenger får fradrag for kostnader av vesentlig betydning, hvilket inkluderer finanskostnader i grunnlaget for beregning av særskatt, vil kunne bety at særskatten ikke lenger er basert på netto inntekt og vil derfor ikke lenger kunne anses som kreditabel mot franske skatter.

7.7 Oppsummering

Kreditproblematikken i forhold til et eventuelt bortfall av det rentefradraget som i dag er en del av det norske skattesystemet, synes å være en problemstilling som gjør seg særlig gjeldende for amerikanske selskaper. Amerikanske selskaper står imidlertid for en betydelig andel av de samlede investeringer på norsk sokkel.

Et bortfall av rentefradraget, med den konsekvens at den norske inntektsskatten ikke lenger anses kreditabel, vil derfor få betydelige negative økonomiske følger for disse investorene.

Også sett fra Norges ståsted er det viktig at det norske skattesystemet innrettes på en slik måte at inntekten som skriver seg fra Norge ikke blir gjenstand for ytterligere beskatning. Norge har helt siden midten av 1970 tallet hatt som mål å sikre at den såkalte grunnrenten fra petroleumsvirksomheten tilfaller den norske stat. For å oppnå dette har man trukket inn så mye av selskapenes fortjeneste via skatter og avgifter at det ikke vil være rom for en ytterligere utenlandsk beskatning av den samme inntekten. Derfor vil enhver merbeskatning utover den norske inntektsskatten lett kunne medføre at investeringer på norsk sokkel blir ulønnsomme etter skatt. Dette vil gjøre det svært lite interessant, muligens uaktuelt, å investere i Norge, og norsk sokkels konkurranseposisjon vil ytterligere svekkes.

En helt uholdbar situasjon vil oppstå dersom både den internrettslige kredit og avtalebeskyttelsen faller bort, i det dette vil medføre en amerikansk beskatning av en allerede svært høyt beskattet inntekt (78%). En slik dobbeltbeskatning ville klart medføre at interessen for norsk sokkel ville blitt vesentlig redusert. Det ville for de fleste aktuelle selskap blitt mye mindre attraktivt med nye investeringer, og flere selskap ville antagelig også vurdere å redusere eksisterende portefølje på norsk sokkel.

Også en situasjon der avtalebeskyttelsen opprettholdes, mens kredit etter amerikanske internrettslige regler ikke lenger kan oppnås vil imidlertid få sterke negative konsekvenser for mange amerikanske selskaper. Dette skyldes at overskytende kredit fra norsk inntektsskatt ikke lenger ville kunne benyttes til beskyttelse av amerikansk skatt på selskapenes øvrige internasjonale inntektsstrøm.

Full kredit for selskapsskatt og særskatt, slik situasjonen antas å være i dag, vil kunne gjøre det lettere å akseptere et høyt norsk skattenivå. Dersom denne muligheten forsvinner vil dette ha en ikke ubetydelig negativ innvirkning på norsk sokkels konkurranseevne sett fra amerikanske selskapers synsvinkel.

Det er også verdt å merke seg at de fleste amerikanske selskaper som driver lete og utvinningsvirksomhet på norsk sokkel i en svært lange perioder har generert en høyere inntektsskatt i USA enn den inntektsskatt som faktisk er betalt i Norge. Dette skyldes i første rekke raske norske skattemessige avskrivninger, friinntekt, og full utgiftsføring av letekostnader (elementer som må ses i sammenheng med de svært høye skattesatsene). Det forhold at disse selskapene har kunnet trekke på de internrettslige amerikanske kreditreglene, og dermed kunnet benytte overskytende kredit fra andre land til å eliminere eller redusere amerikansk inntektsskatt på inntekter fra Norge, har klart vært en positiv faktor for interessen for norsk sokkel. Når situasjonen nå er snudd for mange selskap, vil det være rimelig å forvente at det norske skattesystemet vil innrettes slik at selskapene også kan nyttiggjøre seg overskytende norsk inntektsskatt i sin "foreign tax credit" portefølje.

En slik situasjon kanisolert sett fremstå som positivt for norsk sokkels konkurranseposisjon. For enkelte selskap kan, som beskrevet ovenfor, situasjonen imidlertid være omvendt, noe som for de fleste vil være tilfelle i en oppbyggingsfase eller i en tung investeringsfase.

Ved å fortsatt innrette det norske skattesystemet slik at det overfor USA, og eventuelt andre land, vil kunne oppnås full kredit for de norske inntektsskattene, både selskapsskatten og særskatten, vil Norge uten å avgi noe proveny kunne unngå en ytterligere svekkelse av norsk sokkels konkurranseevne. Dette vil være et enkelt, men viktig positivt bidrag fra norske myndigheters side. Med dagens sårbare investeringsportefølje på norsk sokkel bør dette være både i myndighetenes og selskapenes interesse.

Det understrekes nok en gang at de forhold som er omtalt ovenfor var av sentral betydning for at Regjeringen i 1993/94 valgte å ikke fremme forslaget om å fjerne rentefradraget for særskatteformål. I dagens situasjon, hvor norsk sokkels relative konkurranseposisjon er ytterligere svekket, vil det være av enda større betydning å legge vekt på slike forhold. Den enkle konklusjon er derfor at rentefradraget må beholdes både for selskapsskatt og for særskatt.

Konklusjon

• Det å opprettholde både den norske selskapsskatten og den norske særskatten som kreditabel inntektsskatter i forhold til andre lands interne lovgivning, herunder særlig USA, er av vesentlig betydning.

• Med et svært høyt norsk skattenivå vil ytterligere beskatning av samme inntekt i skatteyters hjemland kunne være ødeleggende for investeringer på norsk sokkel.

• En særskilt avtalebeskyttelse basert på en "country by country limitation", slik som i skatteavtalen mellom USA og Norge, er viktig som en sikkerhetsventil, men vil gi klart dårligere resultater for selskap som kan benytte seg av regler tilsvarende amerikanske internrettslige regler om skattekredit .

• Et bortfall av, eller en vesentlig begrensning i, eksisterende rentefradragsregler i Norge vil med stor grad av sannsynlighet kunne medføre at amerikanske skattemyndigheter vil hevde at særskatten - og muligens også selskapsskatten - ikke er krediterbar etter amerikanske internrettslige regler. Det er i så fall grunn til å frykte at også avtalebeskyttelsen vil falle bort.

• Ved å innrette skattesystemet slik at det oppnås full kreditabilitet for de norske inntektsskattene, vil norske myndigheter uten å avgi proveny kunne unngå en ytterligere svekkelse av norsk sokkels konkurranseevne.