5 Oversikt over hovedtrekkene i petroleumsbeskatningen
5.1 Innledning
Beskatningen av petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel er regulert i petroleumsskatteloven av 13. juni 1975 med tilhørende forskrifter. Loven er et supplement til den alminnelige skattelovgivningen, som kommer til anvendelse i den utstrekning ikke annet følger av petroleumsskatteloven. I avsnitt 5.2 redegjøres det for de viktigste særreglene i petroleumsskattesystemet. I tillegg til regler av materiell art inneholder loven enkelte særregler om blant annet ligningsforvaltning og skattebetaling. Disse beskrives kort i avsnitt 5.3. I avsnitt 5.4 redegjøres det for utviklingen av petroleumsskattesystemet.
I økonomisk sammenheng kan petroleumsbeskatningen ikke vurderes isolert fra øvrige fiskale vilkår som selskapene pålegges. Virksomhet på sokkelen utløser krav om enkelte særlige avgifter som blant annet har hjemmel i petroleumsloven. Det vises til avsnitt 5.5. Også selve konsesjonssystemet kan inneholde fiskale elementer, jf. avsnitt 5.6.
5.2 Materielle særregler
Virksomhet
Bestemmelsene i petroleumsskatteloven gjelder for utvinning, behandling og rørledningstransport av petroleum. Avgrensningen av lovens saklige virkeområde er av stor betydning fordi loven gir hjemmel for en særlig tyngende beskatning. I praksis kan selskapenes totale virksomhet være temmelig kompleks, og det kan oppstå inntekter og utgifter med ulik nærhet til kjernevirksomheten på sokkelen. Dette gjelder særlig for såkalt ”tilknyttet virksomhet” som også kan utføres av andre enn utvinningsselskapene selv. I ligningspraksis har det vært lagt vekt på at særskatten på sokkelen er en særlig byrde for selskapene og har en særlig begrunnelse. Dette tilsier at det vises forsiktighet med å anvende reglene der rekkevidden fremstiller seg som tvilsom. Praksis har derfor i en viss utstrekning lagt til grunn et snevrere virksomhetsbegrep for de virksomhetstypene som omfattes av særreglene i petroleumsskatteloven enn det som ville følge av en anvendelse av det alminnelige virksomhetsbegrepet i skatteretten. Enkelte emner som gjelder avgrensning av særskatteregimet er behandlet i kapittel 6. Det vises for øvrig til J. Syversen: Skatt på petroleumsutvinning.
Skattesubjekt
Rettighetene til en utvinningstillatelse har nesten uten unntak vært tildelt flere selskaper i fellesskap. Virksomheten på feltet skjer i henhold til samarbeidsavtaler (ofte kalt ”joint ventures”). I utgangspunktet synes det klart at det rettsfellesskapet som etableres gjennom en samarbeidsavtale, utgjør et ansvarlig selskap i henhold til selskapsloven § 1-1, og at det derved skulle foretas ligning av deltakerne etter nettometoden i henhold til skatteloven § 10-41 slik at skattepliktig inntekt beregnes som om selskapet var skattyter. Imidlertid inneholder begge de nevnte lovene unntak for samarbeidsavtaler i petroleumsvirksomhet. Både selskapsrettslig og skatterettslig behandles derfor hvert selskap individuelt, og ligningen skjer etter en såkalt bruttometode.
Skattedistrikt
Petroleumsskattelovens geografiske virkeområde er regulert i lovens § 1. Utvinningsvirksomhet som måtte finne sted utenfor dette området, omfattes derved ikke av lovens bestemmelser. Sokkelen er ett skattedistrikt, og det enkelte selskaps virksomhet på flere felt ses derfor under ett. Det beregnes med andre ord ikke over- eller underskudd særskilt for det enkelte feltet.
Skattearter og skattesatser
Av inntekt fra sokkelvirksomhet skal det betales alminnelig selskapsskatt, som for tiden er 28 prosent. Beregningen av alminnelig inntekt tar utgangspunkt i skattelovens vanlige regler i den utstrekning ikke annet følger av særreglene i petroleumsskatteloven §§ 3 og 4, jf. nedenfor.
I tillegg skal det svares særskatt av virksomheten. Denne er begrunnet i de spesielt gode fortjenestemulighetene ved sokkelvirksomhet, det vil si muligheten for grunnrente. Satsen fastsettes i Stortingets årlige skattevedtak, og har vært 50 prosent siden 1992. Utvinningsselskapenes formelle marginalskatt er derved for tiden 78 prosent. Medregnet produksjonsavgiften har marginalskatten på inntekt vært høyere, inntil 87,4 prosent.
Den formelle marginalskatten har variert mellom 75 og 85 prosent siden innføringen av petroleumsskatteloven i 1975. Grunnlaget for beregning av særskatten svarer i hovedsak til grunnlaget for beregning av skatt på alminnelig inntekt, men med visse unntak som følger av petroleumsskatteloven § 5. Det vesentligste unntaket er at det i særskattegrunnlaget skal gjøres fradrag for en friinntekt, jf. nedenfor.
Normpriser
De fleste oljeselskapene på norsk sokkel er en del av et konsern med diversifisert global virksomhet. Utvunnet petroleum omsettes derfor i stor grad til beslektede selskaper. For oljeskattemyndighetene ville det være en svært vanskelig oppgave å vurdere om prisfastsettelsen var på armlengdevilkår for hvert enkelt salg. For å unngå dette problemet gir derfor petroleumsskatteloven § 4 anvisning på at det kan fastsettes normpriser som ved ligningen skal erstatte den faktiske inntekten fra salget. Det er gitt forskrifter om fastsetting og bruk av normpriser.
Normprisen fastettes av Petroleumsprisrådet, og skal svare til det petroleum kunne vært omsatt for mellom uavhengige parter. I hovedsak fastsettes det normpris for hver måned og for hvert felt. Foreløpig har det bare vært fastsatt normpriser for råolje, men dette har vært vurdert også for våtgasser. For tørrgass har det hittil ikke foreligget slikt behov fordi den har vært solgt gjennom omfattende gassalgskontrakter mellom uavhengige parter. Dette kan endre seg blant annet som følge av dereguleringen av gassmarkedet, jf. EUs gassdirektiv.
Fastsettelse av normpris må blant annet bygge på bestemte forutsetninger med hensyn til leveringssted. Dette stedet, som kalles normprispunktet, kan for eksempel være ved lastebøyen på feltet eller der ilandføring finner sted. Normprispunktet har skatterettslig betydning i flere sammenhenger, blant annet for den geografiske avgrensningen av rekkevidden for særreglene i petroleumsskatteloven. Ved normprisfastsettelsen må det også gjøres forutsetninger om kredittid og hvilke utgifter som skal dekkes av salgsvederlaget. Normprisen har vært fastsatt fob feltet, eventuelt fob ilandføringsstedet hvor ilandføring skjer i rørledning. Det er gitt regler om den skattemessige behandlingen for de tilfeller hvor vilkårene i den faktiske salgsavtalen avviker fra de forutsetningene normprisvedtaket bygger på. For øvrig vil faktisk salgsinntekt være skattefri i den utstrekning den overstiger normprisen, mens en lavere salgsinntekt vil innebære at selskapet beskattes for en inntekt det ikke har hatt.
Avskrivninger
Det følger av petroleumsskatteloven § 3 b at driftsmidler i form av rørledninger eller produksjonsanlegg kan kreves avskrevet med inntil 16 2/3 prosent årlig, det vil si lineært over 6 år. Av lovens forarbeider går det frem at den korte avskrivningsperioden ble valgt ”på bakgrunn av de store investeringer, de spesielle finansieringsformer og den store risiko som er knyttet til petroleumsutvinning i Nordsjøen”. Også starttidspunktet for avskrivning er etter lovendring i 1986 gunstigere for disse driftsmidlene enn for andre, idet avskrivning kan påbegynnes etter hvert som utgiftene blir pådratt. Ved tilvirkning av for eksempel en plattform kan det derved foretas avskrivninger også i byggeperioden. Det gis full avskrivning uavhengig av når i året investeringen er foretatt. I ligningspraksis er det imidlertid lagt til grunn at det ikke kan kreves avskrivninger overhodet i taps- eller avhendelsesåret.
De særlige avskrivningsreglene gjelder bare faste anlegg på sokkelen. Andre driftsmidler avskrives etter de alminnelige reglene i skatteloven, det vil si etter saldometoden. Også disse avskrivningene gir imidlertid rett til fradrag både i alminnelig inntekt og i særskattegrunnlaget dersom driftsmidlene blir brukt i utvinningsvirksomheten.
Renteutgifter vedrørende lån som er opptatt for å finansiere produksjonsanlegg og rørledninger, kan medregnes som en del av kostprisen for driftsmidlet. Renteutgiftene vil i så fall komme til fradrag fullt ut i særskattepliktig inntekt gjennom avskrivninger, og gi rett til friinntekt. Også leteutgifter kan aktiveres i samsvar med reglene i regnskapslovgivning og -praksis, men disse gir ikke rett til friinntekt.
Friinntekt
Friinntekten er et særlig inntektsfradrag som innrømmes i grunnlaget for beregningen av særskatten. Friinntekten beregnes på grunnlag av de samme investeringene som kan avskrives over 6 år, jf. ovenfor, det vil si av investeringer i produksjonsanlegg og rørledninger. Den omtales derfor av og til som et ekstra avskrivningsfradrag i særskattepliktig inntekt. Friinntekten utgjør 5 prosent i 6 år, til sammen 30 prosent, av disse investeringene. Starttidspunktet for friinntekten er det samme som for avskrivningene. Størrelsen på friinntekten har variert mye gjennom årene, jf. avsnitt 5.4 nedenfor.
Hvis friinntekten det enkelte år utgjør mer enn den nettoinntekten som er gjenstand for særskatt, framføres overskytende friinntekt til fradrag i særskattegrunnlaget i senere år. Der er ingen tidsbegrensning for denne framføringsadgangen.
Underskudd
Det følger av skattelovens alminnelige regler at underskudd i én virksomhet kommer til fradrag i overskudd fra en annen virksomhet som utøves av samme selskap. I ligningspraksis er det imidlertid etablert en reservasjonsrett for sokkelunderskudd, slik at det foreligger adgang til å framføre dette mot senere sokkeloverskudd i stedet for å la det komme til fradrag i landinntekt der fradragsverdien bare vil være 28 prosent. Retten til framføring av sokkelunderskudd gjelder i 15 år. Finansdepartementet kan også gi dispensasjon til ytterligere forlengelse av framføringsadgangen. Slik dispensasjon er normalt blitt gitt.
Lovgiver har funnet at det foreligger behov for å beskytte skattefundamentet på sokkelen mot reduserende elementer fra annen virksomhet. Underskudd i landvirksomhet kan derfor fratrekkes med maksimalt en halvpart i sokkeloverskudd ved fastsettelse av grunnlaget for alminnelig inntektsskatt. Ved iligningen av særskatt gis det ikke fradrag for landunderskudd overhodet.
Underskudd fra virksomhet i utlandet kan ikke trekkes fra i inntekt fra petroleumsvirksomheten.
Henføring av utgifter mellom sokkel- og landvirksomhet
For selskaper med sammensatt virksomhet, kan det oppstå utgifter som delvis er pådratt av hensyn til sokkelvirksomheten og delvis har sammenheng med andre virksomheter. For skattemessige formål må disse utgiftene fordeles mellom virksomhetene etter kriterier som ofte innebærer utøvelse av skjønn. Siktemålet for skjønnet er å komme frem til hvilke virksomheter som reelt sett har pådratt selskapet disse kostnadene, eventuelt hvilken nytte de enkelte virksomhetene har hatt av fellesutgiftene.
En spesiell type poster, som i skatteretten er ansett ikke å kunne henføres til noen bestemt virksomhet, er renter og valutaelementer. Etter petroleumsskatteloven § 3 d skal netto finansutgifter – det vil si finansutgifter fratrukket finansinntekter – fordeles mellom sokkeldistriktet og land i et forhold som tilsvarer forholdet mellom nettoinntektene i de respektive distriktene. Fordelingsgrunnlaget er inntekt etter fradrag for underskudd, jf. ovenfor, i motsetning til alminnelig skatterett der fordeling av renter skjer sammen med underskudd.
Skattemessig krav til minste egenkapital (tynn kapitalisering)
Netto finansielle utgifter som henføres til sokkelen etter petroleumsskatteloven § 3 d, er fradragsberettiget både i alminnelig inntekt og i særskattegrunnlaget, det vil si mot en sats på 78 prosent. For å motvirke insentiver til gjeldsfinansiering av selskaper med utvinningsvirksomhet på norsk sokkel, er det gitt en skattemessig minstekapitalregel i petroleumsskatteloven § 3 h. Etter denne bestemmelsen vil et selskap som har en regnskapsmessig gjeldsgrad som overstiger 80 prosent av totalkapitalen, få en forholdsmessig reduksjon av fradragsberettigede gjeldsrenter ved ligningen.
Minstekapitalregelen i petroleumsskatteloven § 3 h kommer i tillegg til krav til en viss egenkapitalfinansiering som er utviklet gjennom ligningspraksis for de tilfeller lån ytes fra et beslektet selskap.
Overdragelser på kontinentalsokkelen
Overdragelse av utvinningstillatelser mm kan ikke skje uten at Finansdepartementet har samtykket i de skattemessige virkningene. Dette følger av petroleumsskatteloven § 10 første ledd, hvor det også fremgår at det kan settes vilkår for samtykket. Bakgrunnen for bestemmelsen er dels at de alminnelige skattereglene ikke skal virke som disinsentiv eller insentiv for overdragelser på sokkelen, og dels at det ville kunne få stor effekt for skatteprovenyet dersom beskatning av overdragelser skulle skje etter alminnelige skattebestemmelser. I forarbeidene til bestemmelsen heter det:
”En ser det som nødvendig å bygge de foreslåtte lovendringer på et prinsipp om skattemessig nøytralitet og kontinuitet. Like lite som det er grunn til å akseptere at et eierskifte skal kunne medføre skattemessige fordeler for partene i en overdragelsestransaksjon, like lite er det grunn for staten å kreve fastholdt ordninger der de skattemessige negative virkninger for partene virker som en hindring for transaksjoner som ellers har en sunn forretningsmessig begrunnelse”.
Rent praktisk foregår nøytralitetsvurderingen på den måten at man tar utgangspunkt i partenes faktiske posisjoner på tidspunktet for overdragelsen og beregner hvilken skatt selskapene vil betale de nærmeste årene dersom overdragelsen finner sted, og dersom den ikke gjennomføres. Ved sammenligning av disse to skattestørrelsene vil det framkomme en skattedifferanse, enten i favør av staten eller selskapene. De skattemessige vilkårene departementet setter for sitt samtykke, tar sikte på å nøytralisere (eliminere) denne forskjellen. Vilkårene kan derved være enten lempende eller tyngende i forhold til det som følger av skattelovgivningen.
Det hender at en petroleumsforekomst ligger i rettighetsområdet til to eller flere tillatelser. I slike tilfeller skal de respektive rettighetshavergruppene foreta en samordnet utnyttelse av forekomsten, og dette forutsetter at det foretas en eierfordeling. Det hender dessuten ofte at det foretas justeringer av eierfordelingen etter hvert som man får økte kunnskaper om forekomsten. Slik samordning og omfordeling skal ikke anses som overdragelser i skattemessig sammenheng. Dette følger av forskrift gitt med hjemmel i petroleumsskatteloven § 10 annet og tredje ledd, som også regulerer den skattemessige behandlingen av vederlaget mellom partene.
Realisasjonsbeskatning
Hittil har det vært vanlig at andeler i produksjonsanlegg og rørledninger overdras sammen med tilhørende tillatelse. I så fall reguleres den skattemessige behandlingen ved realisasjon av de fysiske driftsmidlene også av vedtak etter petroleumsskatteloven § 10, jf. ovenfor.
Hvis produksjonsanlegg og rørledninger overdras separat, gjelder særlige regler i petroleumsskatteloven for realisasjonsbeskatningen. Reglene går ut på at gevinst eller tap skal inntektsføres eller fradragsføres etter samme sats og metode som gjelder for avskrivning av disse driftsmidlene, det vil si lineært over 6 år. Tilsvarende skal det beregnes friinntekt av gevinsten eller tapet med 5 prosent i 6 år. Det er dermed symmetri med hensyn til sats og metode når det gjelder henholdsvis gevinstbeskatningen og beregningen av avskrivninger og friinntekt. Bestemmelsene om realisasjonsbeskatning gjelder også ved uttak av driftsmiddel fra særskattepliktig virksomhet.
Utgifter til fjerning av sokkelanlegg
Ved avslutning av virksomheten på et felt vil det normalt oppstå utgifter til fjerning av sokkelinstallasjoner. Slike utgifter er pådratt i utvinningsvirksomhet, og ville etter alminnelige regler vært fradragsberettiget i sokkelinntekt. Imidlertid følger det av petroleumsskatteloven § 3 g at det ikke foreligger fradragsrett for disse utgiftene. I stedet er det gitt en egen lov, fjerningstilskuddsloven, som fastsetter at staten skal dekke en andel av fjerningsutgiftene gjennom tilskudd. Statens tilskuddsandel fastsettes separat i forhold til hver rettighetshaver etter en nærmere angitt formel. Som hovedregel kan man si at tilskuddsandelen skal tilsvare selskapets faktiske gjennomsnittlige skatteprosent på sokkelen i den perioden innretningen har vært i bruk av selskapet. Det følger av loven at en rettighetshaver er garantert en minste tilskuddsandel lik satsen for alminnelig selskapsskatt, det vil si for tiden 28 prosent. Tilskuddet utbetales etter hvert som utgiftene påløper.
De særlige reglene for fjerning gjelder ikke for andre utgifter som oppstår i forbindelse med avslutning av virksomheten på et felt, som for eksempel utgifter til nedstenging, plugging av brønner, rensing og så videre.
Leie av flyttbare produksjonsinnretninger på sokkelen
Blant annet i forbindelse med utviklingen av nye regler for rederibeskatningen, pekte Stortinget på at det var uheldig dersom skattereglene skulle favorisere at oljeselskapene eier produksjonsutstyr selv, hvis rederier kan drive mer effektivt. Med virkning fra inntektsåret 1997 er det derfor innført regler som tar sikte på en tilnærmet skattemessig likebehandling på oljeselskapets hånd mellom eie og leie av flyttbar produksjonsinnretning på sokkelen, jf. petroleumsskatteloven § 3 i med tilhørende forskrift. Det enkelte selskapet velger selv om forskriften skal legges til grunn ved beskatningen eller om leieforholdet skal behandles på vanlig måte med skattemessig fradrag for leiebeløpene.
Forskriften innebærer at beskatningen baseres på et fiktivt eierskap. Det må derfor fastsettes en kostpris for innretningen som kan danne grunnlag for avskrivningsfradrag og friinntekt. For å beregne antatte årlige rentekostnader hos oljeselskapet som om dette hadde eid innretningen selv, fastsettes det sjablonmessig et fiktivt gjeldsforhold basert på en antatt gjeldsgrad, en antatt avdragsprofil samt en rentesats. Ved opphør av leieforholdet må det sjablonmessig foretas en gevinstberegning.
Kildeskatt/skatteavtaler
Utvinningsvirksomheten på norsk sokkel drives i stor grad av filialer eller datterselskaper av utenlandske selskaper. Regler om for eksempel kildeskatt på utdelt utbytte og kredit for norsk petroleumsskatt har dermed betydning for hva som blir den totale skattebelastningen for de utenlandske eierne på utvinningsvirksomheten i Norge.
I henhold til Stortingets skattevedtak skal det ikke svares kildeskatt på utbytte som skriver seg fra utvinningsvirksomheten, og som deles ut fra norsk aksjeselskap til utenlandsk morselskap som eier minst 25 prosent av kapitalen i datterselskapet. Det er generelt ikke plikt til å svare kildeskatt ved overføring av kapital fra en norsk filial til hovedkontor i utlandet etter norsk intern rett.
I skatteavtaler mellom Norge og andre land kan det for øvrig være bestemmelser som gir kredit i utenlandsk skatt for den skatten som er betalt på petroleumsvirksomheten i Norge. Videre kan interne regler i andre land medføre at det gis skattefradrag for petroleumsskatter betalt i Norge av filial eller datterselskap.
5.3 Ligningsforvaltning og skattebetaling
I forarbeidene til petroleumsskatteloven ble det pekt på behovet for en effektivisering av ligningskontrollen for de aktuelle selskapene. Det ble valgt en løsning med ligning i selskapets kontorkommune under medvirkning fra et sentralt organ. Dette organet ble organisert som en egen Oljebeskatningsavdeling i Skattedirektoratet. Det var også behov for ekspertise ved klagebehandlingen, og det ble derfor oppnevnt en særskilt klagenemnd for hele landet. Lokal ligning fant sted fra 1975 til 1980.
Siden 1980 har den ligningsadministrative behandlingen av utvinningsselskapene vært fullstendig sentralisert. Det er opprettet et eget ligningskontor, Oljeskattekontoret, som forbereder sakene for de særskilte nemndene som skal fatte avgjørelser. Oljeskattekontoret yter også bistand i forbindelse med Finansdepartementets behandling av søknader etter petroleumsskatteloven § 10.
Nemndene er oppnevnt av Kongen. Oljeskattenemnda, som tar avgjørelser under ligningsbehandlingen og i endringssaker, har 5 medlemmer. Klager over Oljeskattenemndas avgjørelser behandles av Klagenemnda for Oljeskatt (vanligvis referert til som Klagenemnda), som har 7 medlemmer.
Det er etablert en egen skattebetalingsordning for skatt på inntekt av utvinning og rørledningstransport, kalt terminskatt, med hjemmel i petroleumsskatteloven § 7. Skatten skal betales med en halvpart 1. oktober i inntektsåret og en halvpart 1. april det påfølgende året. Gjennomsnittlig kredittid for skatten er med andre ord 6 måneder, mens den for etterskuddsskattepliktige ellers vanligvis er 12 måneder. Utskrivningen av terminskatten er basert på selskapenes egne opplysninger om forventede skatter. Bestemmelser om rente på for mye eller for lite beregnet skatt tar sikte på å fjerne insentivet til å oppgi for lave forventninger.
5.4 Tilbakeblikk på utviklingen av inntektsskattesystemet
I hovedsak har grunntrekkene i petroleumsskatteregimet vært uendret siden petroleumsskatteloven ble vedtatt i 1975. Den følgende redegjørelsen er derfor noe skjematisk. Den er heller ikke uttømmende, idet det blant annet er sett bort fra endringer som er antatt å ha relativt liten provenymessig betydning.
1965-loven
I 1965 var det svært usikkert om det ville være mulig å etablere lønnsom produksjon på norsk sokkel. Formålet med å ha særlige bestemmelser for oljevirksomheten var dermed å stimulere til aktivitet ved å ha en gunstig beskatning. Skattesatsene var blant annet 9 prosent lavere enn det som fulgte av de alminnelige reglene.
I 1972 ble 1965-loven endret for å tilpasse den til endringer i selskapsskatten. Formålet med disse endringene var imidlertid ikke å skjerpe oljebeskatningen, men å holde den på omtrent samme lave nivå som tidligere.
Petroleumsskatteloven 1975
Med oppdagelsen av olje på norsk kontinentalsokkel, og prisøkningen på olje på 1970-tallet, var det ikke lenger behov for skattemessige stimuleringstiltak. Tvert i mot ble det viktig for staten å få trukket inn sin andel av inntektene fra oljevirksomheten. I 1975, som var det første året med ordinær oljeproduksjon på sokkelen, ble det gitt en ny petroleumsskattelov. Denne medførte hardere beskatning av oljevirksomheten enn øvrig virksomhet. De viktigste særtrekkene i dette nye skatteregimet var følgende:
Særskatt på 25 prosent i tillegg til den alminnelige selskapsskatten på 50,8 prosent
Lineære avskrivninger over 6 år fra og med det året driftsmidlet ble tatt i ordinær bruk
Friinntekt på 10 prosent av kostpris for driftsmidler i 15 år – det vil si totalt 150 prosent – fra og med året etter påbegynt avskrivning
Normpris erstattet faktisk salgsinntekt for råolje
Rett til framføring av sokkelunderskudd i 15 år
Ytterligere skjerping av petroleumsbeskatningen i 1980
Videre prisstigning på olje mot slutten av 1970- tallet medførte ytterligere skjerping av petroleumsbeskatningen i 1980.
Av de viktigste materielle endringene var en økning av særskattesatsen fra 25 prosent til 35 prosent. Videre ble friinntekten redusert fra 10 prosent til 6 2/3 prosent i 15 år (det vil si til sammen 100 prosent av kostpris). Innføringen av terminskatt reduserte gjennomsnittlig kredittid fra 1 år til 6 måneder.
1982: Netto finansposter
I henhold til skattelovens alminnelige regler var det bare finansutgifter som skulle fordeles mellom de enkelte virksomhetskommunene. Finansinntekter ble som hovedregel henført til kontorkommunen. På grunn av forskjellene i skattenivå mellom land og sokkel var dette en uheldig ordning. Fra 1982 er det derfor en nettostørrelse som er gjenstand for fordeling.
Revisjon av petroleumsbeskatningen i 1986
I begynnelsen av 1986 skjedde det et dramatisk prisfall på petroleum, og myndighetene anså det blant annet nødvendig med visse stimuleringstiltak for å øke interessen for nye leteprosjekter på norsk sokkel. Skatteendringene medførte at det ble et skille mellom ”ny” virksomhet etter 1986 og ”gammel” virksomhet igangsatt før dette tidspunktet. De viktigste endringene var:
Generell reduksjon av særskattesatsen fra 35 prosent til 30 prosent
Endring av tidspunktet for påbegynnelse av avskrivninger. For investeringer foretatt fra og med 1987, kan avskrivninger påbegynnes fortløpende fra og med det året utgiftene pådras.
Friinntekten ble opphevet for investeringer foretatt fra og med 1987.
I stedet for friinntekten ble det innført et særskilt skattefradrag i særskatten, kalt produksjonsgodtgjørelse, for felt hvor plan for utbygging og drift (PUD) var forelagt Olje- og energidepartementet etter 1. januar 1986. Produksjonsgodtgjørelsen ble satt til 15 prosent av brutto salgsverdi av petroleum.
Enkelte særlige ordninger
Ved lovendring i 1986 ble fradragsretten for utgifter til fjerning av sokkelinstallasjoner erstattet med en statlig tilskuddsordning.
I 1987 ble ordningen etter petroleumsskatteloven § 10 med særskilt vedtak ved overdragelse av utvinningstillatelse mm, innført for å sikre provenynøytralitet ved slike overdragelser.
Petroleumsskattereformen 1992
Bakgrunnen for petroleumsskattereformen i 1992 var den generelle reformen av bedrifts- og kapitalbeskatningen, med blant annet utvidet skattegrunnlag og lavere satser. Fordi petroleumsbeskatningen bygger på den alminnelige bedriftsbeskatningen, var det nødvendig å foreta tilpasninger til endringene i det øvrige skattesystemet. I likhet med det som var tilfellet for den alminnelige skattereformen, ble det lagt stor vekt på at skattereglene ikke skulle gi insentiver eller disinsentiver til aktivitet på sokkelen, men virke nøytralt i forhold til oljeselskapenes beslutninger. Endringene medførte blant annet:
Særskattesatsen ble øket fra 30 prosent til 50 prosent, jf. at skattesatsen på alminnelig inntekt ble redusert fra om lag 50 prosent til 28 prosent
Produksjonsgodtgjørelsen falt bort fra 1. januar 1992
Friinntekt ble gjeninnført med 5 prosent av kostpris i 6 år, til sammen 30 prosent
Kildeskatt på utbytte som skrev seg fra utvinningsvirksomhet, opphørte for store aksjeposter
1994: Tiltak mot tynn kapitalisering
§ 3 h ble tilføyet til loven for å motvirke insentivene til maksimal opplåning i sokkelselskapene.
5.5 Særlige avgifter
I tillegg til direkte skatter er utvinningsselskapene også pålagt å betale produksjonsavgift og arealavgift, begge med hjemmel i petroleumsloven § 4-9. Ved lov av 21. desember 1990 er det dessuten innført regler om avgift på utslipp av CO2.
Produksjonsavgiften har utgjort en viktig del av statens proveny fra utvinningsvirksomheten. Den gir staten rett til en viss andel av verdien av produsert petroleum, og kan også tas ut in natura. Produksjonsavgiften ble innført allerede i 1965 og utgjorde da 10 prosent. I 1972 ble den differensiert til å utgjøre 8-16 prosent for olje og 12,5 prosent for gass. I 1986, da det i beskatningen ble innført et skille mellom ”gammel” og ”ny” virksomhet, ble det fastsatt at det ikke skal beregnes produksjonsavgift for forekomster som er omfattet av PUD godkjent fra og med 1986. I forbindelse med skattereformen i 1992 bortfalt produksjonsavgift for gass. Den gjenværende delen av produksjonsavgiften er nå i ferd med å bli gradvis avviklet, og Regjeringen har foreslått konkrete nedtrappingsplaner for de aktuelle feltene.
Arealavgiften har som hensikt å få selskapene til å tilbakelevere områder de ikke finner prospektive, slik at disse kan tildeles nye rettighetshavere. Avgiften er derfor progressiv over tid. Ved innføringen av ny petroleumslov i 1996 ble det imidlertid gitt fritak for arealavgift i den initielle leteperioden på 10 år. Avgiften er nå stigende fra 7 000 til 70 000 kroner pr. kvadratkilometer pr. år. Det gjelder spesielle regler for de eldste utvinningstillatelsene og for utvinningstillatelser i Barentshavet.
CO2-avgiften beregnes av petroleum som brennes og naturgass som slippes ut til luft fra innretninger som brukes i forbindelse med utvinning og transport av petroleum på kontinentalsokkelen. For år 2000 er CO2-avgiften fastsatt til 70 øre pr. liter olje eller standardkubikkmeter gass.
Avgiftene er fradragsberettigede i grunnlaget for så vel skatt på alminnelig inntekt som særskatt.
5.6 Fiskale elementer i konsesjonssystemet
Overskuddsdeling
I annen konsesjonsrunde (1969) ble det for sju av lisensene satt vilkår om at staten skulle ha en viss andel av et eventuelt overskudd fra virksomheten på feltet (ofte referert til som ”net profit interest”). Konsesjonene ble ledsaget av egne regnskapsavtaler som skulle danne grunnlaget for beregningen av overskuddet. Regnskapsavtalene er basert på kontantprinsippet. Utbetaling til staten skulle ikke skje før de akkumulerte inntektene fra feltet oversteg totale akkumulerte utgifter eksklusiv skatt.
Bæring
Fra tredje konsesjonsrunde i 1972, som falt sammen med opprettelsen av Statoil, var ett av vilkårene at Statoils andel av utgifter i letefasen skulle bæres av de øvrige selskapene uten noen form for økonomisk kompensajon på et senere tidspunkt. Staten /Statoil ble derved ikke bare skjermet fra den økonomiske risikoen knyttet til letevirksomheten, men fikk et endelig fritak for utgifter påløpt før drivverdighetserklæringen ble tiltrådt. Fra 1979 ble vilkår om bæring frafalt overfor de norske selskapene. Etter opprettelsen av SDØE i 1985 dekket også Statoil sin egen andel av alle kostnader, mens de utenlandsbaserte selskapene dekket SDØEs andel av letekostnadene ved at de betalte 200 prosent av sine egne andeler av letekostnadene. Alt ettersom de utenlandske selskapenes samlede andeler i lisensen var større eller mindre enn SDØEs, ville det oppstå et over- eller underskudd i lisensen. Dette ble henholdsvis godskrevet eller belastet ”statens konto”.
Vilkår om bæring er ikke fastsatt for utvinningstillatelser tildelt etter 1987. Slike vilkår ble derved anvendt for siste gang i åttende konsesjonsrunde.
Glideskala
Enkelte blokker – spesielt de som ble tildelt i fjerde konsesjonsrunde – hadde et svært stort økonomisk potensiale. På denne bakgrunn ble det fra 1974 foretatt en utvidelse av de feltspesifikke delene av rammebetingelsene for å sikre staten en større andel av inntektene fra blokkene som var forventet å få høyest lønnsomhet. Glideskalaordningen innebærer at staten har rett til å øke sin eierandel i et utbyggingsprosjekt i forbindelse med godkjennelse av utbyggingsplanene. I en del tillatelser er det også anledning til å øke eierandelen på et senere tidspunkt. I de fleste tilfellene er staten ikke pålagt å betale historiske kostnader for økte andeler gjennom glideskalaordningen.
Fra tredje til og med tiende konsesjonsrunde innebar glideskalaprinsippet at Statoils eierandel skulle avgjøres av feltets platåproduksjon. Glideskalaen var med andre ord trinnvis og avhengig av gass- og oljeproduksjonen fra feltet. For de fleste tillatelsene lå toppunktet på en eierandel mellom 60 prosent og 75 prosent. I tillatelser gitt i niende runde og del A av tiende runde ble den produksjonsavhengige glideskalaen erstattet av en statlig opsjon på en fast prosentandel – også her varierende mellom 60 prosent og 75 prosent.
Glideskalavilkår ble anvendt for siste gang i trettende konsesjonsrunde, det vil si i 1991.