6 Strategier for lagring og deponering av høyaktivt avfall

6.1 Prinsipielle alternativer

6.1.1 Systemoversikt

En strategi for sluttlagring av høyaktivt avfall må ta hensyn til at dette materialet må tas hånd om gjennom en rekke ulike faser før endelige deponering finner sted. Disse fasene består blant annet av forbehandling, avkjøling, innkapsling, transport, mellomlagring, eventuell reprosessering og deponering. Hovedtrekkene vist i figur 6.1 vil danne rammen rundt diskusjonen av alternative strategier i dette kapittelet. De viktigste fasene utgjøres av de boksene som er angitt med "mellomlagring" og "deponi" i figuren. Strategien som er utredet i dette kapittelet gjelder for lagring og deponering av alle typer høyaktivt avfall i Norge, selv om hovedfokus er rettet mot reaktoravfallet.

Etter at brenselet er tatt ut av reaktoren må det avkjøles i bassenger i nærheten av reaktoren, se kapittel 4.2. Denne lokale lagringen og avkjølingen er helt nødvendig for at det brukte brenselet kan flyttes og plasseres i større mellomlagre. Den videre avkjølingen i mellomlagre vil normalt vare minst 40 år. I dag skjer denne mellomlagringen i flere lagre både på Kjeller og i Halden, se kapitlene 4.3, 5.2 og 5.3. Avhengig av type brukt brensel og den tekniske løsningen for mellomlagring, kan det i tillegg være aktuelt med forbehandling av avfallet. Dette er diskutert i kapitlene 4.3 og 5.3. Videre vil det før den endelige deponering være nødvendig med innkapsling av avfallet. Hvordan dette utføres vil være avhengig av den tekniske løsningen som velges for deponering.

Reprosessering i utlandet er vist som et mulig behandlingsalternativ i figur 6.1, men det skal presiseres at en slik løsning ikke er vurdert videre i denne innstillingen. Dette har sin årsak i at reprosessering i utlandet ikke vil være i samsvar med offisielle norske holdninger. Norge har ved gjentatte anledninger markert et sterkt ønske om å få redusert og helst avsluttet de radioaktive utslippene fra anlegg for reprosessering, se også siste del av kapittel 2.4.

Den siste fasen for håndtering av det høyaktive avfallet er endelig deponering. I prinsippet kan dette enten skje ved deponering i Norge eller ved eksport til et annet land. I kapittel 6.3 er både nasjonale og internasjonale løsninger diskutert.

6.1.2 Valg av delstrategier

Utvalgets hovedoppgave er å utvikle en strategi for sluttlagring av brukt, høyaktivt reaktorbrensel. Grunnlaget for en slik strategi må være nåtilstanden for reaktorvirksomheten i Norge sett i sammenheng med de spesielle forutsetningene for lagring og deponering som finnes i form av geologiske forhold og tilgjengelig kunnskap. Videre må internasjonale prinsipper og retningslinjer legges til grunn. Systembeskrivelsen i figur 6.1 viser både nødvendige faser i en lagringsstrategi og hvilke viktige valg som må gjøres.

Strategien som utvalget foreslår er sammensatt av følgende hovedelementer:

1. En mellomlagringsstrategi.

2. En deponeringsstrategi som består av:

   B1. En forberedelsesfase for deponering som avsluttes med et valg av deponikonsept

   B2. En lokaliserings- og implementeringsfase.

Som beskrevet i det følgende er mellomlagringsstratgien den mest nærliggende og konkrete. Så snart denne fasen er igangsatt må det startes opp et forberedelsesarbeid med sikte på et rasjonelt og riktig valg av deponiløsning. Denne forberedelsesfasen bør tilrettelegge best mulig for en rent nasjonal løsning såvel som for en mulig internasjonal samarbeidsløsning. Teknologisk utvikling i denne perioden vil det også være viktig å ta hensyn til. Etter at det strategiske valget av deponikonsept er foretatt kommer en omfattende fase med praktisk gjennomføring inkludert stedsvalg.

Hovedelementene som ligger til grunn for de strategiske vurderingene er:

1. Aktivitetene ved Kjeller og Halden vil mest sannsynlig fortsette å produsere høyaktivt avfall minst ut år 2008 som er den gjeldende konsesjonsperiode.

2. Ved opphør av reaktorvirksomheten vil det finnes høyaktivt avfall som må mellomlagres i en påfølgende periode på minst 40 år før det kan deponeres.

3. Etter at nødvendig mellomlagring er gjennomført må det høyaktive materialet transporteres til et endelig deponi som vil kreve minimal oppfølging og som ikke innebærer utilbørlige belastninger på fremtidige generasjoner og på miljøet.

4. Det foregår et betydelig internasjonalt arbeid for å finne frem til de best egnede deponiløsningene. Denne utviklingen vil fortsette med stor kraft også i årene som kommer. Norge må bidra til denne utviklingen og finne frem til det som vil være den beste løsningen for oss.

5. Samfunnets holdninger når det gjelder håndtering av radioaktivt avfall vil kunne endre seg vesentlig over tid. Dette kan blant annet ha sammenheng med teknologiutviklingen for deponering såvel som alternativ bruk av brukt brensel.

De to første faktorene krever i seg selv mellomlagring av avfallet fra Kjeller og Halden minst til år 2010. I tillegg må det bestrålte brenselet avkjøles ytterligere i en periode på 40 år før det kan deponeres. Valg av en deponiløsning krever betydelig modning, både knyttet til valg av teknisk løsning og lokalisering. Valget må fattes på et faglig solid grunnlag, ut i fra en helhetlig vurdering av ulike alternativer med hensyn på teknisk og miljømessig kvalitet, samfunnsaksept og kostnader. Den påkrevde mellomlagringsperioden gjør det mulig å utsette valget av deponikonseptet, og dermed unngå å gjøre et forhastet valg som etter en stund viser seg å være mindre godt. En utsettelse til ca. år 2020 er også nødvendig fordi vi i Norge trenger tid til å bygge opp relevant deponikompetanse og forsterke internasjonale relasjoner innen fagområdet.

Som nevnt i kapittel 5.3.1 finnes det 10 tonn metallisk uran blant de ca. 16 tonn med brukt reaktorbrensel som i dag lagres på Kjeller og i Halden. Dette brenselet må på grunn av korrosjonsfaren lagres helt tørt. Dette setter store krav til den tekniske utformingen av et mellomlager og til valg av deponiløsning. For deponiløsninger under grunnvannsspeilet, hvor avfallet teoretisk kan komme i kontakt med vann hvis kapslingen lekker, vil det være fordelaktig at uranet er så tungtløselig som mulig. Fordi håndteringen av metallisk uran angår både utformingen av et mellomlager og valg av deponi, anbefaler utvalget at det snarest utføres en utredning om tekniske, miljømessige og økonomiske forhold knyttet til kondisjonering av det metalliske uranet. Det forskes mye på å utvikle metoder for å binde metallisk uran i mer stabile forbindelser (se under Australia i Vedlegg 3), som kan gi både økonomiske og miljømessige gevinster.

6.2 Mellomlager

6.2.1 Kriterier og krav som legges til grunn

Utgangspunktet for valg av en løsning for mellomlagring er først og fremst en rekke tekniske og formelle krav som må tilfredsstilles. Kriteriene for dette er beskrevet i kapittel 3.2. I tillegg må en ta hensyn til situasjonen slik den er i Norge i dag i form av eksisterende anlegg, se kapittel 5.2, og mengder avfall og sammensetning av høyaktivt materiale, se kapitlene 5.3 og 5.4.

Alle aktuelle løsninger for mellomlagring må vurderes i forhold til tekniske krav knyttet til bygningsmessig standard, kritikalitet, fjerning av overskuddsvarme, inneslutning, strålevern og et uoversiktlig sikkerhets- og trusselbilde. I tillegg må alternativene vurderes i forhold til faktorer som økonomi, samfunnsaksept og etikk.

Utvalget har lagt til grunn at en mellomlagring av norsk høyaktivt avfall som et minimum skal ha like god sikkerhetsmessig standard som lageret som finnes i Himdalen. Krav til barrierer og graden av sikkerhetsberedskap må være god nok og eventuelt kunne oppgraderes ifall trusselbildet skulle endres til det verre i forhold til dagens situasjon. Disse faktorene tilsier at et mellomlager i fjell vil være den beste løsningen.

Lokaliseringsvalget avhenger av en rekke forhold som må veies opp mot hverandre, derunder tilgjengelighet, transport, sikkerhet osv. Fordi et lager plassert i et tett befolket område vil kunne bli et mer interessant terrormål enn om det ligger utilgjengelig og plassert langt fra folk, se kapittel 3.3.3, bør et fremtidig lager ikke legges i nærheten av store befolkningskonsentrasjoner.

6.2.2 Fire hovedalternativer for mellomlagring

Basert på premissene foran har utvalget valgt å vurdere følgende fire alternativer for mellomlagring av det norske, høyaktive avfallet:

1. ”Null-løsning” En ”null-løsning” vil si at en viderefører dagens lagring av høyaktivt avfall på Kjeller og i Halden uten ytterligere investeringer. Denne løsningen er tatt med i samsvar med utvalgets mandat som angir at minst ett av alternativene skal baseres på uendret ressursbruk.

2. Oppgradering av eksisterende anlegg på Kjeller og i Halden

   Dette alternativet vil si at en oppgraderer bygningsmessige forhold, fysisk sikring og radiologisk sikkerhet ved dagens lagre slik at de vil tilfredsstille de krav som må settes for en ytterligere mellomlagringsperiode på 40 – 60 år.

3. Nytt sentralt mellomlager

   I dette alternativet forutsettes det at alt det norske høyaktive avfallet samles i et nytt lager som bygges i henhold til de krav som settes for en mellomlagringsperiode på 40 – 60 år.

4. Mellomlagring i annet land

   Alternativet med lagring i utlandet forutsetter en internasjonal samarbeidsløsning og tilrettelegging av transport av det norske høyaktive avfallet til utlandet.

6.2.3 Diskusjon av de fire hovedalternativene

”Null-løsning”

En ”null-løsning” er ikke ensbetydende med ”null” kostnader da vedlikehold av dagens lagre vil være nødvendig i hele mellomlagringsperioden, dvs. frem til minst år 2050. Siden denne løsningen har minimale investeringer som utgangspunkt vil grunnlagskostnadene være lave.

Utvalget er av den mening at en null-løsning kun er hensiktsmessig og forsvarlig så lenge en har kontinuerlig drift av reaktorene. Dette er fordi det da vil eksistere en driftsorganisasjon som kan følge opp lagerets tilstand i henhold til etablerte kvalitetskriterier, se kapittel 6.2.1, og kan gjennomføre nødvendige tiltak og utbedringer. Imidlertid er også en ”null-løsning” tidsbegrenset da det er antydet at lagrene kun har kapasitet for 10 – 15 års tilvekst av brensel.

En ”null-løsning” vil nødvendigvis ha en lavere teknisk standard enn de andre alternativene som innebærer at det foretas bygningsmessige forbedringer eller bygges noe helt nytt. Særlig gjelder dette levetid for de nåværende konstruksjonene og krav til barrierer mot det ytre miljø. I det tidsperspektivet det her er snakk om vil krav til teknisk standard, strålevern, samfunnsaksept og etisk forsvarlighet gjøre det nødvendig å utforme mellomlageret på en annen og bedre måte enn det som er dagens situasjon. I tillegg kommer momentet med at dagens lagre befinner seg i tettbebygde strøk.

Oppgradering av eksisterende lager

Oppgradering av de eksisterende lagrene på Kjeller og i Halden vil innebære økte kostnader fordi både fysisk sikring, og radiologisk sikkerhet må oppgraderes for å tilfredsstille de krav som bør settes for en mellomlagringsperiode på 40 - 60 år. En vesentlig oppgradering må antas å føre til større grad av samfunnsaksept og etisk forsvarlighet siden den tekniske standarden vil øke betydelig i forhold til ”null-løsningen”. Dette alternativet har den fordelen at det ikke vil medføre risiko knyttet til transport. Men løsningen vil kunne oppfattes negativt fordi lagrene fortsatt vil ligge innenfor befolkningssentra og derved også båndlegge verdifulle arealer. Dette gjelder særlig Kjeller. Sett ut fra hensynet til terrorsikring er det heller ikke heldig at lagrene fortsetter å ligge innenfor områder med høy befolkningskonsentrasjon. I tillegg er det mindre gunstig at brenselet er plassert i flere forskjellige lagre, geografisk lokalisert på to steder, noe som innebærer store krav til sikring og overvåkning.

Nytt nasjonalt sentrallager

Et nytt nasjonalt sentrallager vil antakelig være det dyreste alternativet, men det vil til gjengjeld innebære høy teknisk standard og sikkerhet. I dette alternativet står en friere i å velge mellom et større antall teknisk tilpassede løsninger, og lokaliseringen kan planlegges i forhold til viktige hensyn som befolkningstetthet, transport, og terrortrussel. Ved å sette samme sikkerhetskrav til et slikt anlegg som det ble gjort for anlegget i Himdalen, vil det være lettere å oppnå bred samfunnsaksept for en slik løsning enn ved en oppgradering av lagrene på Kjeller og i Halden. Denne løsningen gir minst belastning på fremtidige generasjoner, og er etisk sett det beste alternativet.

Mellomlagring i annet land

Denne løsningen er tankemessig sett mulig, og vil sannsynligvis være billigere enn å bygge et nytt norsk sentrallager. En slipper blant annet å utføre kostnadskrevende anleggsarbeider og installasjoner samt mye annet som et eget nasjonalt mellomlager krever. Rasjonelt sett synes det fornuftig å samarbeide med andre land om mellomlagring, ikke minst fordi mengden av norsk høyaktivt avfall er relativt liten. På minussiden kommer at det må gjennomføres lengre transport, og at selve lagringen vil være utenfor nasjonal kontroll.

Mange vil anse det som etisk uforsvarlig å fraskrive seg det nasjonale ansvaret for avfallet ved å sende det til mellomlagring i et annet land. Så lenge det er reaktorer i drift i Norge vil det heller ikke være en særlig praktisk løsning. En må da tilrettelegge for løpende transporter av brukt brensel ut av landet med en gang nytt brensel er klart for mellomlagring. Men det som først og fremst kan sette en stopper for en slik løsning er at ingen naboland er beredt til å ta imot slikt avfall.

Hvis Norge i fremtiden slutter seg til et internasjonalt samarbeid om en endelig deponiløsning der mellomlagring inngår vil dette kunne bli annerledes. Men fordi et mellomlager må etableres relativt raskt, vil tidsaspektet ved en internasjonal samarbeidsløsning tale imot at dette er en realistisk vei å gå for en løsning på mellomlagringsproblemet.

6.2.4 Utvalgets vurderinger og anbefalinger for mellomlager

Utvalget har foretatt en samlet vurdering og "rangering" av de fire hovedalternativene beskrevet foran. Denne vurderingen er illustrert i tabell 6.1. De ulike alternativene er gitt relative plasseringer etter godhet der 1 er best og 4 er dårligst. Den totale rangeringen er så basert på en helhetsvurdering og plassering innen hver av kategoriene teknisk løsning, økonomi, sikkerhet, samfunnsaksept og etikk. Innholdet i disse kategoriene er beskrevet under tabellen.

Teknisk løsning: Bygningsmessig standard samt evne til å isolere avfallet fra det ytre miljø (barrierer).

Økonomi: Livsløpskostnader, det vil si kostnader for planlegging og utredninger bygningsfase, driftsfase og avvikling.

Sikkerhet: Fysisk sikkerhet for lageret basert på internasjonale krav.

Samfunnsaksept: Samfunnsaksept uttrykker det man tror er generelle holdninger i dagens norske samfunn.

Etikk: Etikk omhandler de hensyn som må tas til fremtidige generasjoner på basis av internasjonalt anerkjente prinsipper.

I tilknytning til tabellen gjøres følgende vurderinger:

• Utvalget vurderer en ”null-løsning” som det dårligste alternativet for mellomlager. Sett i sammenheng med at de nåværende lagrene da skal fungere i en periode på 40 til 60 år etter utløp av konsesjonene og nedstengning av reaktorene, kan ikke utvalget anbefale en ”null-løsning” for mellomlagring.

• Utvalget innser at mellomlagring i et annet land teoretisk sett kan fremstå som et attraktivt alternativ, forutsatt at Norge inngår aktivt i internasjonale samarbeidsprosjekter om lagring og deponering av høyaktivt avfall. Imidlertid er et slikt alternativ lite aktuelt så lenge det er reaktorer i drift i Norge. Selv på lengre sikt vil etiske og kontrollmessige problemer samt vanskelige og uavklarte politiske problemstillinger mellom Norge og eventuelle mottakerland, føre til at denne løsningen praktisk sett vil være uaktuell.

• Utvalget vurderer samlet sett at en oppgradering av eksisterende lagre kan være et aktuelt alternativ for mellomlagring. Men tatt i betraktning svakhetene som fortsatt lokalisering i tettbebygde strøk og en todelt løsning representerer, har utvalget rangert denne løsningen som den nest beste.

• Utvalget vurderer samlet sett at bygging av et nytt sentrallager for mellomlagring av det høyaktive avfallet er klart det beste av de vurderte alternativene. Dette er trolig også det mest kostnadskrevende alternativet, men dette oppveies ved at alle øvrige faktorer og hensyn blir best ivaretatt.

Hovedkonklusjonen blir derfor at utvalget anbefaler bygging av et nytt, sentralt mellomlager. Mellomlageret bør bygges i fjell, være lokalisert utenfor eksisterende befolkningssentra, og ha en sikkerhetsmessig og teknisk standard som minst tilsvarer anlegget i Himdalen. En beslutning om å bygge et slikt mellomlager bør helst fattes i løpet av år 2002. Det nye mellomlageret vil innebære en vesentlig teknisk og miljømessig forbedring, og kan stå ferdig til år 2010.

6.3 Deponi

6.3.1 Kriterier og krav som legges til grunn

Utgangspunktet for valg av en deponiløsning er en rekke tekniske og formelle krav som må tilfredsstilles, disse kriteriene er beskrevet i kapittel 3. Et slikt valg må vektlegge og baseres på det betydelige faglige arbeidet som skjer internasjonalt, se kapittel 4. I tillegg må det tas hensyn til situasjonen i Norge i form av mengde og sammensetning av avfallet, se kapittel 5.2 og 5.3, og særnorske forhold knyttet til politikk samt geologi.

Utvalget legger til grunn at alle krav og anbefalinger som gjøres gjeldende internasjonalt, også skal gjelde for valg av en norske løsning.

Utvalget er i mandatet bedt om å legge frem forslag til strategi og fremdriftsplan som Norge bør velge når det gjelder sluttlagring av brukt høyaktivt reaktorbrensel, men er ikke anmodet om å utarbeide detaljerte løsninger. På basis av de forberedende arbeidene som er gjort i Sverige og i Finland synes det klart at det er teknisk mulig å finne en god nasjonal løsning med ivaretaking av alle sikkerhetsmessige og miljømessige hensyn også i vårt land. Vissheten om at det finnes gode tekniske løsninger for deponering er en viktig forutsetning for at vi i det hele tatt kan fortsette en videre produksjon av radioaktivt avfall ved de eksisterende reaktoranleggene.

Utvalget har utformet strategien for sluttlagring gjennom anbefalinger og retningslinjer for det forsknings- og utredningsarbeidet som vil måtte skje parallelt med etableringen av et nytt mellomlager. Hovedmålet er å finne frem til en optimal løsning når det tas hensyn til etikk, miljø, sikkerhet, samfunnsaksept og kostnader.

Konklusjonen når det gjelder hovedkonseptet for deponi må være trukket omtrent i år 2020 for at deponiet skal kunne stå ferdig i år 2050. Som nevnt tidligere fremkommer dette tidspunktet ved å ta utgangspunkt i gjeldende konsesjonsperiode pluss 40 år. Forlenges konsesjonsperioden for reaktordrift vil ferdigstillelse av deponiet tilsvarende kunne utsettes noen år, men valg av deponikonsept bør likevel være gjort omtrent ved år 2020.

6.3.2 Hovedalternativer for deponering

Ulike løsninger for deponering er omtalt i kapittel 4.3. I prinsippet bør både en nasjonal og en internasjonal deponiløsning vurderes.

A. Deponi i Norge

På bakgrunn av utviklingen av deponiløsninger som er blitt valgt av Sverige, Finland og Canada kan det konkluderes at det også i Norge er teknisk mulig å lage et tilsvarende deponi for det høyaktive avfallet. Dette har sammenheng med at de geologiske forutsetningene for å bygge et dypt geologisk deponi i granittiske bergarter også er tilstede i vårt land. En løsning med lagring i store fjellhaller på ca 500 m dyp, som er under utprøving i Äspölaboratoriet i Sverige, vil imidlertid relativt sett bli meget kostbart for de små mengdene med avfall som Norge har. Norge bør derfor starte arbeidet med å utrede tekniske løsninger som er enklere og billigere enn den svenske og finske modellen. I forbindelse med vår olje- og gassvirksomhet har vi utviklet meget avansert boreteknologi som er interessant i en deponisammenheng. Det bør undersøkes om det er mulig og hensiktsmessig å tilpasse eller videreutvikle denne teknologien til lagringen av avfallet som et alternativ til den svensk-finske metoden med utsprengning av en fjellhall på 500 m dyp.

En rimeligere løsning enn å deponere avfallet på stort dyp er å deponere det tørt i et dagnært anlegg. Dette innebærer vurdering av anlegg av tilsvarende type som Himdalen, hvor vi i dag deponerer lav- og mellomaktivt avfall. Men på grunn av faren for en ny istid vil et slikt konsept sannsynligvis ikke tilfredsstille kravene som må stilles til deponering av høyaktivt avfall i Norge. Hvis det en gang i løpet av de nærmeste tiårene utvikles nye metoder for kondisjonering av høyaktivt avfall som gjør det langt mindre reaktivt, kan man eventuelt revurdere enkle deponiløsninger på eller like under bakken.

B. Internasjonalt deponi

Den enkleste og sannsynligvis den billigste løsningen for Norge vil være å få en avtale med Sverige eller Finland om deponering av vårt avfall. Det er i dag høyst kontroversielt å eksportere avfall fra Norge til et annet land, og det vil bli tilsvarende vanskelig å få samfunnsaksept i et mottakerland. I Sverige finnes det også bestemmelser som forbyr mottak av slikt avfall selv om det finnes en åpning for unntak (Lag om kärneteknisk verksamhet § 5). Denne holdningen til eksport og import er i tråd med prinsippet om at det er den som forurenser som selv skal rydde opp. Det finnes også en rekke internasjonale begrensninger på eksport av radioaktivt avfall. Internasjonale deponiløsninger vil medføre transport av radioaktivt avfall, noe som i seg selv representerer en reell risiko.

En annen mulighet som også er omtalt tidligere, er at flere land med små avfallsmengder beslutter å gå sammen og gjennom samarbeid tar et felles ansvar for det samlede avfallet. Det finnes en rekke IAEA medlemsland som i likhet med Norge ikke har eget kjernekraftprogram, men som likevel produsere bestrålt brensel i svært begrensede mengder i forskningsreaktorer. En multinasjonal deponiløsning kan ha miljømessige og økonomiske fordeler sett i et globalt perspektiv. Det vil forhindre at land uten velegnete grunnforhold eller med begrenset økonomiske midler velger mindre miljøvennlige alternativer. Videre vil fellesløsninger kunne spare det internasjonale samfunnet for store utgifter som vil medgå til kostnadskrevende deponier i mange land. Mot dette står flere faktorer til hinder for multinasjonale deponier, deriblant samfunnsaksept, juridiske forhold og etikk.

En nødvendig konsekvens av en multinasjonal fellesløsning er at avfallet fysisk må plasseres i ett av landene. Utvalget ser det som lite aktuelt å gå inn på en fellesløsning for deponi med mindre Norge står fullt ut solidarisk med de andre samarbeidslandene, og derved er beredt på at deponiet til slutt kan havne i Norge. Videre må Norge ta sin del av omfattende forsknings- og utviklingskostnader også ved fellesløsninger.

I dagens situasjon synes en deponiløsning i et annet land lite realistisk. Det er mulig at holdningen til deponering og lagring av høyaktivt avfall vil kunne forandre seg på sikt etter at slike deponier er etablert og allmennheten er blitt mer vant med å forholde seg til radioaktivt avfall. Det er i siste instans et etisk og politisk spørsmål om det kan aksepteres at slikt avfall eksporteres til andre nasjoner.

6.3.3 Utvalgets vurderinger og anbefalinger for deponi

Norge har i dag et problem med brukt reaktorbrensel som på sikt må løses ved deponering eller ved at det oppstår ny teknologi som kan ivareta høyaktivt avfall på en bedre måte. Utvalget finner, med dagens internasjonale avtaler og holdninger til transport av problemavfall over landegrensene, at det mest realistiske alternativet er et deponi i Norge. Landet vårt bør imidlertid følge med og delta i internasjonalt samarbeid og være åpen for at tekniske og politiske forhold kan være annerledes om anslagsvis 20 år når valg av deponikonsept bør gjøres.

Som vist i figur 6.1 er det først etter 40 til 60 år med mellomlagring at det er nødvendig at et deponi står klar til bruk. Det er derfor liten grunn til unødig hastverk. På den andre siden er det rimelig at vår generasjon tilrettelegger for en fremtidig deponering av vårt eget avfall. Derfor bør alternative deponiløsninger bli utredet i løpet av de kommende årene for å legge grunnlaget for en god løsning og å kunne vite hvilke kostnader som vil påløpe.

På denne bakgrunnen anbefaler utvalget at arbeidet med å utrede alternative teknologier starter snarlig. Det er landene med kommersiell reaktorer som i dag har kommet lengst i denne teknologiutviklingen. Det er derfor viktig å utvikle et bedre samarbeid med disse kjernekraftlandene såvel som med land som bare har forskningsreaktorer, for å bygge vår nasjonale kompetanse. I tillegg mener utvalget at det bør skje en betydelig økning av forskningsinnsatsen på dette feltet slik at Norge kan bidra til å utvikle kosteffektive løsninger i et internasjonalt fellesskap.

Ved siden av å utrede og skaffe kunnskap om deponialternativer bør det også bygges opp økt kompetanse på kapsling og forbehandling/kondisjonering av avfall. Innen valget av deponikonsept foretas må det også foreligge forslag om eventuell omdanning av vårt nåværende metalliske uranavfall.

Det er klart at en etablering av et norsk deponi vil forutsette utvikling av egen norsk kompetanse gjennom forskning og utvikling og internasjonalt samarbeid. De store kjernekraftlandene og internasjonale organisasjoner knyttet til bruk og kontroll av kjernereaktorer (særlig OECD/NEA, IAEA og EU) har betydelige forskningsaktiviteter knyttet til lagring og deponering av radioaktivt avfall. Denne forskningen vil Norge kunne dra nytte av i utviklingen av egne løsninger. En eventuell norsk løsning for deponering av høyaktivt avfall må ta hensyn til at vi har små avfallsmengder og at det må legges vekt på norsk geologi, geografi, spesielle samfunnsforhold og politiske forhold. Valget av en norsk løsning må baseres på bruk av internasjonal såvel som nasjonal ekspertise. Eksempelvis er det relevant å trekke på norsk ekspertise fra petroleums- og anleggssektoren. Slik og annen norsk kompetanse kan være en viktig komponent i internasjonal sammenheng og bidra til å styrke samarbeidsrelasjonene.

For at Norge skal være beredt til å velge en deponiløsning innen 2020 foreslår utvalget at følgende satsninger gjennomføres i løpet av de neste 20 årene:

• Norge bør ta initiativ til og medvirke i et internasjonalt prosjekt i regi av IAEA for å utvikle teknologi for deponi av små mengder høyaktivt avfall. Derved vil det være mulig å dele FoU-kostnadene med andre land. Det finnes også visse muligheter for at nye teknologiske gjennombrudd vil finne løsninger for hvordan høyaktivt avfall kan omdannes til lavt og middels aktivt avfall. Alternative metoder er særlig interessant for land med små avfallsmengder for å unngå store utgifter per tonn til deponering.

• Utvalget anbefaler at det satses på å finne frem til kostnadsbesparende deponiløsninger gjennom et forskningsprogram for utvikling av dyphullsboring i harde bergarter. Det har skjedd en betydelig utvikling i tilknytning til norsk petroleumsvirksomhet av avansert boreteknologi på kontinentalsokkelen, og landet har svært god kompetanse på dette området. Samtidig har problemene ved boring av dype hull i forbindelse med geovarmeprosjektet på Rikshospitalet avdekket at det fortsatt gjenstår mye utviklingsarbeid før metoden er godt anvendbar for harde bergarter. Det må trolig også utvikles tekniske løsninger for boring med større diameter enn det som er vanlig i dag. En eventuell bruk av borehull til lagring av høyaktivt avfall vil også medføre behov for nye metoder for kvalitetsundersøkelser av fjellet i borehull. Samtidig vil en slik satsning på forskning og utvikling innen boreteknologi på harde bergarter tilrettelegge for økt bruk geovarme og grunnvann i Norge og, ikke minst, i utviklingsland.

• Det bør gjennomføres en kartlegging av berggrunnen i utvalgte områder der de geologiske forutsetningene for mulig deponering synes å være tilstede. I tilknytning til dette bør det også fokuseres på kartlegging av seismisk aktivitet (jordskjelv), "nyere" tektoniske bevegelser i berggrunnen og grunnvannsforhold.

Deltagelsen i det internasjonale samarbeidet bør være en løpende aktivitet. Når det gjelder konkrete forskningsoppgaver som Norge gjennomfører, eksempelvis i tilknytning til utvikling av borehullsteknologi, bør dette organiseres som et forskningsprogram over en periode på anslagsvis ti år. Administrativ tilrettelegging og rapportering av dette programmet kan skje i regi av Norges forskningsråd. En slik organisering vil også legge til rette for at teknologi som utvikles kan utnyttes innenfor flere anvendelsesområder.