7 Økonomiske og administrative konsekvenser

7.1 Åpenhet, kommunikasjon og samarbeid

Den administrative oppfølgingen av strategien bør i stor grad ta hensyn til at det skal gjennomføres prosjekter som det nok vil finnes ulike og engasjerte synspunkter på, og som i vesentlig grad kan være kontroversielle. Den generelle betydningen av åpen og god kommunikasjon med allmennheten i tilknytning til lagring av radioaktive materialer er omtalt i kapittel 3.5, der det blant annet er vist til erfaringer gjort i vårt naboland Sverige. Vi har også forskjellige erfaringer å bygge på her til lands, blant annet fra episoder på Kjeller og i Halden såvel som fra gjennomføringen av prosjektet i Himdalen.

En viktig lærdom er at betydningen av åpen kommunikasjon og samspill med alle interesserte parter neppe kan overdrives, og at god kommunikasjon kan bety forskjellen mellom suksess og fiasko for gjennomføringen av en strategi. Slik kommunikasjon og samspill må være "ekte", det vil si at det fra myndighetenes side må foreligge et reelt ønske om å vurdere eksterne innspill og synspunkter. Videre må det også i praksis tas hensyn til innspill som kommer inn, for å oppnå et samfunnsmessig bedre sluttresultat. Tillit kan bare bygges gjennom åpenhet. Særlig vekt må legges på dialog med kommuner som på en eller annen måte blir berørt av at det skal bygges et nytt mellomlager. Tilsvarende oppmerksomhet må utvises i forbindelse med deponering. Både positive og negative aspekter må komme klart frem i denne kommunikasjonen.

En grundig informasjons- og samarbeidsplan bør utarbeides i tilknytning til alle aspekter av prosjektplanene. Det vil være klokt å gjøre bruk av erfarne informasjonsrådgivere både ved utarbeidelsen av planene og ved gjennomføringen av disse. Det må tenkes grundig igjennom hvilke grupperinger som vil være hovedmålgruppene for opplysning om temaet og som vil være særlig interesserte i informasjon om planer. Her kan eksempelvis nevnes lokalsamfunn, politiske myndigheter, offentlige etater inklusive helsemyndigheter og brannvesen, media, miljøorganisasjoner og skoler. Det må tas hensyn til de spesielle forhold og følelser som kan knytte seg til radioaktivitet og lagring av radioaktivt materiale. Samtidig må informasjonen være saklig og grundig.

7.2 Mellomlager

7.2.1 Fremdriftsplan for mellomlagring

Utvalget anbefaler at arbeidet med å etablere et nytt mellomlager bør starte så snart som mulig etter at de nødvendige politiske vedtak er fattet. Det ligger ingen gevinst i å utsette en slik beslutning da et nytt opplegg for mellomlagring bør etableres uansett, og fordi teknologien for en løsning med lagring i en fjellhall er godt kjent og tilgjengelig. En utsettelse i tid innebærer ingen økonomisk gevinst og betyr bare at man i en lengre periode må fortsette med den nåværende oppdelte løsningen, som av flere grunner ikke vil være så god som et nytt lager.

Første steg for å etablere et nytt mellomlagrer bør være en fase med forprosjektering som definerer nødvendige forutsetninger, spesifikasjoner, prosjektplaner og grove kostnadsanslag. Hovedpunktene i de tekniske krav som må stilles til et mellomlager er beskrevet i kapitlene 3.3 og 4.3. Det vil innledningsvis være naturlig å holde flere alternativer til lokalisering og tekniske løsninger åpne. En slik utredning av spesifikasjoner trenger ikke å være særlig omfattende, og kan gjøres av et prosjektteam med representanter for Statsbygg, IFE og eventuelt annen faglig ekspertise. Dette forprosjektet bør kunne utføres på ett år.

Neste fase blir gjennomføringen av en teknisk planlegging og anbefaling av stedsvalg. Planleggingen kan utføres av en gruppering som består av en kjernegruppe fra forprosjekteringsfasen sammen med NGU og kvalifiserte tekniske konsulenter. Valg av forbehandling og lagringsbeholdere for det radioaktive materialet er en del av denne planleggingen, og vil i en viss grad være uavhengig av teknisk utforming av lageret og stedsvalg. Utformingen av selve fjellhallen med tilførselsveg vil derimot være avhengig av stedsvalg. Det bør derfor igangsettes en parallell prosess for å finne frem til et egnet lagringssted. Forhold som fjellets kvalitet, sikkerhet og miljø, kostnader, transportlengde og sosial aksept er viktige elementer her. Når det gjelder det siste, så er det helt vesentlig at prosjektet gjennomføres med en stor grad av åpenhet og kommunikasjon med allmennheten såvel som med miljø- og interesseorganisasjoner. Dette temaet er også presisert i kapitlene 3.5 og 7.1. Planleggingsfasen bør munne ut i en anbefaling og spesifikasjon av teknisk løsning som kan danne grunnlaget for et politisk vedtak. Den bør kunne gjennomføres i løpet av en toårsperiode. Politisk behandling og vedtak bør kunne skje i løpet av ett år etter dette.

I tilknytning til mellomlagringsprosjekteringen kan det nevnes at IAEA tilbyr sine medlemsland vurdering av prosjekter for lagring og deponering av radioaktivt avfall. Dette vil bidra til å skape både åpenhet og tillit til prosjektet.

Selvsagt må også Statens strålevern, som har den viktige rollen som godkjennende instans, være tett involvert i dette arbeidet.

Bygging av en fjellhall for mellomlagring er ikke spesielt teknisk krevende. Byggeperioden med full ferdigstilling av tekniske installasjoner bør kunne skje på to år. Til sammenligning ble anlegget i Himdalen med 4 store lager/deponi haller og en servicehall fullført i løpet av 2 år. Det totale løpet for planlegging, godkjenning og bygging som er skissert bør kunne gjennomføres på omtrent 7 år.

Overføringen av det brukte reaktorbrenselet i Halden og på Kjeller bør starte så snart anlegget står ferdig og har fått godkjennelse. Deretter kommer en driftsperiode som varer frem til fjerning og overføring av det lagrede høyaktive materialet til et deponi og endelig nedstengning av mellomlageret.

Det er av avgjørende betydning for tilliten til prosjektet blant folk at driftsfasen har et klart definert tidspunkt for avslutning og nedstengning. Dette tidspunktet er gitt ved året for endelig stenging av reaktorene i Kjeller og Halden pluss en nødvendig avkjølingsperiode. På basis av forutsetningene om at nåværende konsesjonsperiode løper ut år 2008, at mellomlagret skal stå ferdig til år 2010, og at det deretter trengs 40 til 50 års nedkjøling, vil en nedstengning av mellomlageret kunne skje innen år 2060. På dette tidspunktet må en løsning for endelig deponering av reaktorbrenselet stå fullt ferdig.

7.2.2 Nødvendig utredningsarbeid for mellomlageret

Arbeidet med å finne og bestemme en egnet lokalisering for mellomlageret vil måtte baseres på en rekke utredninger. Dette utredningsarbeidet må ta utgangspunkt i at mellomlageret ikke bør plasseres for langt fra noen av de eksisterende anleggene i Halden og på Kjeller. Utvalget har satt opp noen kriterier for en slik lokalitet, se kapittel 6.2.1. I tillegg vil Statens strålevern stille krav til anleggets tekniske utforming på det aktuelle sted. Før en velger endelig lokalitet må det gjøres grundige geologiske undersøkelser på de aktuelle steder samt sammenlignende sikkerhetsanalyser.

Teknisk lagringsløsning

Parallelt med arbeidet med å finne en geologisk velegnet lokalitet må det gjennomføres utredninger over alternative tekniske løsninger. I valget av teknisk løsning må det legges spesiell vekt på at brenselet skal holdes tilnærmet 100 prosent tørt gjennom en periode på omtrent 50 år. Dette er for å sikre gode lagringsforhold for brenselet og er også tidligere omtalt i sammenheng med at den største delen av avfallet er metallisk uran. Gjennom utredningsfasen er det viktig med et nært samarbeid med IAEA som sitter på vesentlig informasjon om tekniske lagringsløsninger. I tillegg må det utredes hvordan brenselet kan transporteres og overføres fra lagrene i Halden og på Kjeller til det nye mellomlageret.

Tekniske undersøkelser av brenselet

Før de brukte brenselselementene i Halden og på Kjeller kan overføres til det nye mellomlageret bør de undersøkes for å avdekke eventuelle skader som kan ha utviklet seg i lagringsperioden. Det er på det rene at brenselsundersøkelsene i Halden og på Kjeller kan ha etterlatt noe brensel som er skadet, punktert, og/eller smeltet. Brenselet fra JEEP II, samt noe av det eldre brenselet fra Haldenreaktoren, er kapslet med aluminiumskapslinger, istedenfor de nå mer vanlige kapslingene av zircaloy. Aluminiumskapslingene korroderer lettere enn zircaloy. Før brenselet overføres til det nye mellomlageret bør det derfor gjøres undersøkelser av om det er tegn til skader på kapslingene.

Det bør også gjøres analyser for å fastslå om de tidligere kapslingene med sikkerhet vil holde seg intakte helt frem til deponeringstidspunktet. Nye undersøkelser bør sammenlignes med eldre data som IFE har for det brukte brenselet. Nøyaktig informasjonen om det bestrålte brenselet som overføres til mellomlageret må samles i en database. Denne informasjonen vil ikke bare være nødvendig for driften av det nye mellomlageret, men den vil også være avgjørende for den fremtidige planleggingen av et deponi.

Statens strålevern vil fastsette krav og retningslinjer for dette arbeidet.

Annet langlivet, radioaktivt avfall

I tillegg til det brukte reaktorbrenselet finnes det noe annet høyaktivt atomavfall, se kapittel 5.4. Det bør gjøres en vurdering av hvordan dette avfallet best mulig kan lagres på forsvarlig vis. Det må vurderes om dette avfallet bør lagres i anlegget sammen med det brukte reaktorbrenselet, eller om det frem til et endelig deponi er klart bør lagres i Himdalen. IFE bør også beregne hvor mye høyaktivt avfall som vil bli generert ved riving og dekontaminering av de nåværende nukleære anleggene. Det bør også igangsettes et arbeid for å kartlegge alle langlivede radioaktive kilder som er i bruk i industri og forskning i Norge og undersøke hvilke forpliktelser Norge har med hensyn på deponering av disse.

7.2.3 Økonomi og finansiering

Det vil selvsagt finnes en rekke kostnadselementer knyttet til fremtidig godkjent avvikling (dekommisjonering) av nukleære anlegg i Norge og til mellomlagring og endelig deponering av høyaktivt avfall. Når det gjelder det som spesifikt har med mellomlagring å gjøre vil kostnadselementene særlig være knyttet til:

1. forprosjekt for spesifikasjoner

2. teknisk prosjektering og stedsvalg

3. lagerbeholdere inklusive ompakking og transport

4. bygging av mellomlager med nødvendige tekniske installasjoner

5. informasjonsarbeid

6. drift av mellomlager

Det er vanskelig for utvalget å sette prislapp på dette da de tekniske løsningene og stedsvalg ikke er kjent. Dette vil bli klarere under forprosjektet. En realistisk økonomisk ramme for selve forprosjektet er 3 millioner NOK.

Når det gjelder de andre punktene er den mest relevante referansen prosjekteringen og byggingen av anlegget i Himdalen. Totalt kom dette, inklusivt merverdiavgift, på 71 millioner kroner. Byggekostnader og tekniske installasjoner utgjorde 46 millioner kroner, konsulenthonorarer og administrasjon 11 millioner kroner, og offentlige avgifter 13 millioner kroner. Grovt sett kan det antydes at dersom et mellomlager bygges som en tilleggshall til det eksisterende anlegget i Himdalen vil kostnadene anslagsvis beløpe seg til omtrent halvparten av totalkostnadene for Himdalenanlegget. Et fjellanlegg på et helt nytt sted med egen infrastruktur vil anslagsvis kunne koste like mye som anlegget i Himdalen.

Informasjonsarbeid er satt opp som egen post for at det ikke skal glemmes eller undervurderes. I praksis bør denne aktiviteten koordineres med postene b) og d).

Bemerk at kostnadene for godkjent avvikling (dekommisjonering) av de to forskningsreaktorene på Kjeller og i Halden er ikke satt opp som et eget punkt. Dette anses å bli en sak mellom IFE og myndighetene.

Driftsbudsjettet for Himdalen var 3.4 millioner kroner i 2001 og er 8.9 millioner kroner i 2002 (ekstraordinære tiltak). Et mellomlager knyttet til det eksisterende anlegget i Himdalen vil anslagsvis øke disse driftskostnadene med omtrent 50 %. Et separat anlegg vil lett få driftskostnader på samme nivå som anlegget i Himdalen.

Utvalget har vurdert alternative modeller for å skaffe til veie midlene som trengs for å bygge og drive et mellomlager. I de fleste kjernekraftland finansieres mellomlager og deponering fra en avgift eller kostnadselement som legges på kraften som leveres fra anleggene. En slik mulighet eksisterer ikke for de to forskningsreaktorene da den beskjedne økonomiske verdien av levert kraft fra Haldenreaktoren ikke gir et slikt finansieringsgrunnlag. Alternativt kunne man tenke seg en avgift lagt på det internasjonale forskningssamarbeidet i Halden. Her er det å bemerke at utenlandske brenselsstaver som kjøres i Haldenreaktoren returneres til opprinnelseslandet og at det derved vanskelig kan tas en lagringsavgift. Videre vil størrelsen av avgifter som realistisk sett kan pålegges den fremtidige forskningsvirksomheten være helt marginal i forhold til den finansiering det her er behov for. I det alt vesentlige vil det høyaktive avfallet som skal mellomlagres være knyttet til tidligere års virksomhet. Slik sett er muligheten til avgiftsfinansiering i det vesentlige forspilt.

Videre må det understrekes at IFE gjennom sin forskningsvirksomhet ikke har økonomiske forutsetninger for å bære de store kostnadene som er knyttet til gjennomføringen av mellomlager og deponi. Det gjenstående alternativet er derfor finansiering gjennom poster på statsbudsjettet. Det er her viktig å være klar over at etableringen av IFE og virksomheten ved de forskningsreaktorene historisk sett er et resultat av politiske beslutninger fattet av Regjering og Storting. Forsvarlig lagring av bestrålt brensel samt fremtidig avvikling av denne virksomheten er derfor hovedsakelig et ansvar som påhviler våre politiske organer.

Utvalget ser det som eneste realistiske alternativ at de nødvendige midlene til bygging av et mellomlager bevilges over statsbudsjettet fordelt over prosjekterings- og byggefasen. Samtidig bør det vurderes om brukt reaktorbrensel som leveres til mellomlagret i fremtiden skal pålegges et gebyr.

7.3 Deponi

7.3.1 Fremdriftsplan for deponering

Etableringen av et nasjonalt deponi krever en omfattende prosess for valg av teknisk løsning og sted. Utvalget anbefaler at det bør tas et valg av deponikonsept ved år 2020. Forutsatt at dette blir en nasjonal løsning må det iverksettes en rekke mer omfattende planleggingsaktiviteter. Som omtalt tidligere er stedsvalget for deponiet avhengig av mange faktorer, blant annet geologi, hydrologi, sikkerhet og samfunnsaksept. Det er på bakgrunn av erfaringene fra Sverige og fra Himdalen grunn til å tro at det vil ta mer enn 20 år fra en starter en lokaliseringsprosess til et deponi kan stå ferdig. Før selve lokaliseringsdebatten kan starte må de forskjellige alternativene utredes. Det må bygges opp tilstrekkelig norsk kompetanse, og som nevnt tidligere gjøres dette best i tilknytning til deltagelse i internasjonale samarbeidsprosjekter. Det må utføres regionale undersøkelser for å finne frem til aktuelle steder for et deponi. Deretter må det utføres detaljerte undersøkelser ved de forskjellige alternative stedene, blant annet med boring av testhull med liten diameter. De detaljerte undersøkelsene bør være avsluttet i 2030 slik at byggefasen kan starte i perioden mellom 2040 og 2050.

Dersom det, mot formodning, skulle åpne seg en mulighet for en internasjonal samarbeidsløsning for deponi som det ligger til rette for Norge å delta i, vil situasjonen bli en annen. Dette vil innebære et annet løp fra år 2020. I dette inngår utredning av alternative tekniske løsninger, valg av vertsland og lokalitet, rettslige avklaringer osv. Et slikt prosjekt vil trolig ta lengere tid enn en ren nasjonal deponiløsning.

7.3.2 Nødvendig utredningsarbeid for deponi

Arbeidet med å finne en endelig deponiløsning og lokalisering for denne innebærer en lang og krevende prosess. Planleggingen av deponiet vil stille store krav til den organisasjonen som skal stå for koordinering av forsknings-, utrednings og informasjonsarbeidet som kreves. Forsknings- og utviklingsprogrammet kan gjennomføres over en periode på anslagsvis 10 år med en årlig ramme på antydningsvis 6 til 10 millioner kroner.

Som beskrevet i kapittel 4.3 finnes det allerede nå tilgjengelig teknologi for deponering av brukt reaktorbrensel. En viktige oppgave vil derfor være å finne den løsningen som passer best for norske forhold med relativt små mengder høyaktivt avfall. Utvalget har vurdert flere deponiløsninger og mener en borehullsløsning vil kunne være praktisk gjennomførbar i Norge. Dette er derfor en av løsningene utvalget anbefaler at det arbeides videre med. Men før et endelig valg av teknisk løsning kan tas må flere sammenlignende studier utføres.

I tillegg til at det må velges en teknisk deponiløsning må det utredes hvordan avfallet skal pakkes inn, og fastlegges hvilke fysiske barrierer som skal hindre de radioaktive stoffene i å trenge ut til grunnen. Ved valg av lokalisering av et endelig deponi vil viktige kriterier være berggrunnens stabilitet, sprekker i fjellet og grunnvannsstrømninger på de aktuelle lokalitetene. Utvalget anbefaler at Norge knytter seg til det svenske Äspö-samarbeidet, som ledes av Svensk Kärnbränslehandtering AB (SKB). Gjennom dette samarbeidet vil organisasjonen som skal planlegge deponiet kunne hente verdifull teknologi og informasjon. I tillegg er det viktig å føre en kontinuerlig dialog med IAEA, som sitter på verdifull kompetanse og oversikt over det som finnes av deponeringsplaner.

Når den tekniske løsningen endelig er valgt må det utredes hvordan avfallet kan transporteres på mest mulig forsvarlig vis fra mellomlageret til deponiet. Utvalget mener transportavstander vil ha mindre betydning ved lokalisering av et deponi enn ved plassering av et mellomlager. Dette skyldes at valget av en best mulig geologisk plassering har større betydning i et 100.000 års perspektiv for deponiet enn i et 40 til 60 års perspektiv som gjelder for mellomlageret.

Det vil trolig være vanskeligere å få støtte i de lokalsamfunn som berøres av lokalisering av et deponi, enn tilfellet vil være for plasseringen av et mellomlager. I en slik sammenheng er det derfor svært viktig at man tar seg nødvendig tid til å diskutere og å skape forståelse for de strategiske sammenhenger i dialogen med de aktuelle kommunene, og at det opereres med full åpenhet i alle steg av prosessen.

I Sverige har en valgt å følge frivillighetsprinsippet. Det betyr at de aktuelle kommunene har muligheten til å trekke seg ut av deponiprosessen på et hvilket som helst tidspunkt. Prinsippet stiller betydelige krav til ansvarlighet hos de aktuelle vertskommunene som berøres av forundersøkelsene. Dette innebærer samtidig store krav til utbygger, som må gå frem med nødvendig respekt overfor de berørte lokalsamfunnene. Siden forstudiekommunene vet at de vil ha anledning til å forlate prosjektet, blir det trolig lettere for dem å akseptere de enkelte steg som blir tatt. Samtidig vil de nasjonale forpliktelsene bli tydeligere etterhvert som flere kommuner faller fra etter eget ønske eller av tekniske årsaker. Ved at kommunene selv blir aktive deltakere i prosessen sikres de også innflytelse og innsyn i beslutningene som tas, noe som er svært viktig for å bygge tillit til prosjektet.

7.3.3 Økonomi og finansiering

Som omtalt flere steder foran ligger en endelig deponiløsning nær 60 år frem i tid. I denne perioden vil det foregå en rekke aktiviteter for utvikling av nødvendig kompetanse og tilrettelegging av en teknisk løsning. Som nevnt dreier dette seg om enten etn fjellhall eller borehullsløsning i Norge eller en internasjonal samarbeidsløsning. Finansiering av kompetanseutvikling, forskning og utvikling, og internasjonalt samarbeid vil kreves for hele denne perioden. Utvalget understreker at dette er en nødvendige investering for å sikre at vi finner frem til en best mulig deponiløsning både når det gjelder sikkerhet, økonomi og samfunnsaksept.

Ut ifra en etisk grunnholdning er det "vår generasjon" som skal bære alle kostnadene ved mellomlagring og deponi av brukt reaktorbrensel. Dette vil i såfall innebære at det bygges opp fond i løpet av perioden frem til at reaktorene på Kjeller og i Halden er nedlagt for å dekke kostnadene ved et deponi. Siden vi ikke kjenner de tekniske løsningene, vet vi ikke nå hvor store midler som vil kreves. Det betviles også at det er hensiktsmessig å bygge opp et "deponifond" med egen administrasjon, som kommer i tillegg til andre fond som Staten administrerer. Det kan videre argumenteres for at penger som avsettes i et øremerket fond uansett kommer som en "fradragspost" i forhold til de mer frie verdier vår generasjon overleverer til fremtidige generasjoner. Utvalgets anbefaler at hensiktsmessigheten av et eget deponifond vurderes sett i forhold til at det i stedet foretas løpende disposisjoner over statsbudsjettet eller at det benyttes andre fondsreserver når midlene trengs i årene som kommer.

7.4 Planleggings- og driftsorganisasjon for mellomlager og for deponi

Utvalgets strategi er delt i to hoveddeler, nemlig etablering av et mellomlager innen 10 år og etablering av et deponi innen 60 år. I hele perioden fra oppstart er det behov for en planleggings-, oppfølgings- og driftsorganisasjon. I utgangspunktet trengs det én organisasjon som kan etablere og drive det fremtidige mellomlageret, og én organisasjon som kan samordne det omfattende arbeidet med å planlegge, bygge og overvåke et fremtidig deponi. I denne sammenhengen vil trolig etableringen og driften av mellomlageret vise seg å være den enkleste oppgaven. Her vil ansvaret utelukkende være knyttet til utvikling og drift av et anlegg innenfor det gjeldende regelverk, og i tråd med etablerte helse- og miljøsikkerhetsmessige standarder. Erfaringene med lager og deponi for lav- og mellomaktivt avfall i Himdalen kan legges til grunn for dette arbeidet.

En langt større utfordring er alt arbeidet som påligger den organisasjonen som skal planlegge og tilrettelegge for et fremtidig deponi. Denne organisasjonen bør få ansvar for:

• å følge opp Norges deltagelse i den nasjonale og internasjonale forskningen som skjer på området

• å følge med i IAEAs utrednings- og koordineringsarbeid rettet mot multinasjonale samarbeidsløsninger

• å medvirke til oppbygging av en nasjonal kompetanse på deponering

• å igangsette relevante geologiske undersøkelser

• å kommunisere med involverte parter og allmennheten

• å informere befolkningen om veivalg og fremgangen i deponeringsarbeidet

• å utforme anbefalinger til myndighetene om teknisk og lokaliseringsmessig valg av deponi innen 2040

Det er et viktig premiss for valg av driftsorganisasjon at denne oppnår tilstrekkelig legitimitet og tillit hos myndighetene, hos befolkningen og hos institusjoner som det skal samarbeides med. Dette krever at driftsorganisasjonen rår over erfaring og praktisk kunnskap i håndtering av brukt reaktorbrensel. Utvalget ser store fordeler i at den organisasjonen som får ansvar for å drive mellomlageret også får ansvaret med å planlegge og implementere strategien for et endelig deponi. Dette forutsetter selvsagt at organisasjonen som har ansvaret for mellomlageret viser at den fungerer godt i praksis og igjennom dette også kvalifiserer seg til deponioppgaven.

En kan i hovedsak tenke seg følgende modeller for en slik drifts- og planleggingsorganisasjon:

1. oppgaven legges til IFE

2. det opprettes en uavhengig drifts- og planleggingsorganisasjon

I prinsippet kan det også være et alternativ å be Statsbygg om å påta seg disse planleggings- og driftsoppgavene. Men kravet til spesialkompetanse knyttet til håndtering og lagring av radioaktivt brensel og kunnskap om internasjonalt samarbeid på dette feltet gjør at utvalget ikke vil anbefale en slik løsning.

Anlegget i Himdalen eies i dag av Statsbygg, men drives av IFE. I Sverige er det et eget selskap, Statens Kärnbränslehandtering AB (SKB), som har ansvaret for å ta hånd om det radioaktive avfallet. Dette selskapet er eid og finansiert av kraftselskapene på bakgrunn av at det er forurenserens plikt å ta seg av avfallet fra virksomheten. Nukleærvirksomheten i Norge har bare i liten grad hatt kommersiell betydning, og det har ikke vært noen avgift på produksjonen av energi. Som det er presisert tidligere er virksomhetene på Kjeller og i Halden et resultat av politiske beslutninger på øverste nivå. Staten må derfor ta ansvaret for avfallet som er produsert. Det betyr at Staten også bør eie og stå for organisasjonen som skal drifte mellomlageret og planlegge et fremtidig deponi.

I dag er utvilsomt IFE den organisasjonen i landet som har mest kompetanse knyttet til lagring og deponering radioaktivt materiale. Det er likevel en forskjell mellom det å være et forskningsinstitutt og det å forvalte og drive lager og deponi. I tillegg er tidshorisonten her så lang at IFE som forskningsinstitutt i prinsippet vil kunne inneha en helt annen faglig profil i fremtiden enn den de har i dag. Utvalget mener derfor at oppgavenes helt spesielle karakter innebærer at en plassering av ansvaret i forskningsinstituttet IFE ikke vil være den beste løsningen.

Utvalget anbefaler at det etableres en ny juridisk enhet med ansvar for å planlegge- og å implementere et fremtidig deponi. Av hensyn til samdriftsfordelene anbefaler utvalget at denne organisasjonen også overtar eier- og driftsansvaret for et nytt mellomlager og for Himdalenanlegget. Det er fornuftig å samkjøre disse oppgavene, slik at organisasjonen kan opparbeide den praktiske kunnskapen som er nødvendig og kan koordinere ressursene på en mest mulig hensiktsmessig måte. Det synes også å være klare økonomiske fordeler ved en slik løsning.

I samsvar med dette forslår utvalget at det dannes et statlig aksjeselskap som tillegges ansvaret for bygging og drift av et nytt mellomlager for høyaktivt avfall, drift av anlegget i Himdalen og planlegging av en fremtidig deponiløsning. I tillegg vil selvsagt denne organisasjonen ha det helhetlige ansvaret for sikkerhet og samfunnskommunikasjon.

Den nye organisasjonen bør være liten, og den forutsettes å kunne trekke veksler på den ekspertise og erfaring som finnes i de etablerte organisasjonene, hvorav IFE er den mest sentrale. Et slikt nært samarbeid vil være avgjørende for å oppnå en hensiktsmessig ressursbruk og struktur.

For ikke å komme i konflikt med tilsynsrollene som Helse- og sosialdepartementet og som Miljøverndepartementet har, foreslår utvalget at aksjeselskapet bør ligge under Nærings- og handelsdepartementet. Dette departementet er generalforsamling for en rekke statsaksjeselskaper og har de profesjonelle forutsetningene for å ivareta en slik oppgave.