6 Nærmere om den harmoniserte konsumprisindeksen

Maastricht-traktaten, som ble vedtatt i 1991, inneholder konvergenskriterier som måtte oppfylles før endelig etablering av den Økonomiske og Monetære Union. Et av kriteriene var knyttet til nivået på inflasjonen og at den målbare størrelsen skal være sammenlignbar mellom land. De nasjonale konsumprisindeksene i de enkelte landene er ofte lite egnet når en skal sammenligne prisutviklingen mellom land, bl.a. fordi ulike komponenter av prisindeksen beregnes og vektlegges forskjellig. Dette er noe av grunnen til etableringen av en harmonisert konsumprisindeks (HKPI).

Ved å samordne det metodiske opplegget produseres det nå harmoniserte konsumprisindekser i alle EU-land, samt Island og Norge, som er bedre egnet til internasjonale sammenlikninger. Den harmoniserte konsumprisindeksen (HKPI) vil for de fleste land eksistere parallelt med den tradisjonelle konsumprisindeksen (KPI).

I Norge dekker den harmoniserte konsumprisindeksen om lag 88 prosent av forbruksutgiftene som inngår i den tradisjonelle konsumprisindeksen. Det eneste området som nå er utelatt fra den harmoniserte indeksen (HKPI), men som derimot er dekket i den tradisjonelle konsumprisindeksen (KPI), er selveieres bokostnader (beregnet husleie) 1. I henhold til EØS bestemmelser må alle land som lager harmoniserte konsumprisindekser kontrollere vektene som brukes i beregningene årlig etter visse kriterier. I Norge bygger vektene i både KPI og HKPI på et gjennomsnitt av resultater fra Forbruksundersøkelsen siste tre år. Vektene implementeres imidlertid til forskjellige tidspunkter.

I HKPI er beregnet husleie utelatt. Derimot inngår betalt husleie. Dette innebærer totalt sett at husholdningenes gjennomsnittlige boutgifter blir mindre vektlagt i HKPI enn i KPI, og tilsvarende får utviklingen mindre innvirkning.

Figur 6.1 viser utviklingen i HKPI, KPI og husleie i Norge for perioden fra1996 til og med desember 2001. Figuren viser at HKPI har vært noe lavere enn KPI i perioden 1996 – desember 2001, bortsett fra i første halvår 1997 og i deler av 2000. I siste halvår i 1998 og i begynnelsen av 1999 var KPI høyere enn HKPI, selv om veksten i husleieindeksen var lavere enn veksten i totalindeksen. Dette skyldes i hovedsak at barnehagetakster, skolegang og enkelte helsetjenester, som den gang var utelatt fra HKPI men inngikk i KPI, hadde en vesentlig høyere 12-månedersvekst enn KPI totalt i perioden, jf. figur 6.2. At HKPI var moderat høyere enn KPI i deler av 2000, til tross for at veksten i beregnet husleie var høyere enn veksten i totalindeksen 2, skyldes trolig blant annet enkelte omlegginger av HKPI fra og med januar 2000.

I 2001 var den gjennomsnittlige stigningen i HKPI i Norge 2,7 prosent, mens den tilsvarende veksten i KPI var 3,0 prosent. Differansen må ses i sammenheng med den relativt kraftige veksten i beregnet husleie, jf. figur 6.1. Det er også variasjoner mellom KPI og HKPI i andre land. For eksempel var veksten i den nasjonale konsumprisindeksen i Sverige 2,5 prosent i 2001, mens årsveksten i den harmoniserte indeksen var 2,7 prosent.

Figur 6.3 gir en oversikt over tolvmånedersveksten i den harmoniserte konsumprisindeksen i Norge, EU-landene og euro-området i perioden fra 1996 til desember 2001. I 1996 var prisstigningen i Norge lavere enn prisstigningen i EU-landene og euro-området. Fra og med 1997 til og med 2000 har prisstigningen i Norge vært høyere enn prisstigningen i EU og euro-området. I 2001 har særlig endringene momssatsene påvirket prisforløpet i Norge. Økningen i merverdiavgiftsatsen fra nyttår bidro til å øke differansen ned mot EU-landene i første halvår. Som følge av halveringen av matmomsen 1. juli falt imidlertid prisstigningstakten i Norge under den i EU-landene for første gang på fem år. På årsbasis var den gjennomsnittlig konsumprisvekst i Norge, målt ved HKPI, 2,7 prosent fra 2000 til 2001, mens den tilsvarende prisstigningen var 2,4 prosent i EU-landene og 2,6 prosent euro-området, jf. tabell. 6.1.