2 Nærmere om inntektsutviklingen for husholdningene

I avsnitt 2.1 gjengis tall for husholdningenes disponible realinntekt basert på nasjonalregnskapet. I avsnitt 2.2 presenteres mer detaljerte tall for inntektsutviklingen for utvalgte eksempler på lønnstakerhusholdninger der en spesielt fokuserer på betydningen av ulik lønnsutvikling og skattesystemet. I avsnitt 2.3 omtales utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden.

2.1 Disponibel realinntekt i husholdningssektoren

• Husholdningenes disponible realinntekt gikk ifølge anslag fra Beregningsutvalget opp med 2,3 prosent fra 2000 til 2001. Dette er 0,6 prosentpoeng lavere enn veksten i 2000, og 0,2 prosentpoeng lavere enn veksten i 1999. Lønnsinntektene og stønadene fra det offentlige ga de største bidragene til inntektsveksten. Regnet per person gikk disponibel realinntekt opp med 1,8 prosent i 2001.

Nasjonalregnskapets inntektsregnskap inneholder en samlet oversikt over husholdningssektorens inntekter og utgifter, dvs. etter at en har summert over alle økonomiske enheter hjemmehørende i husholdningssektoren. (For en nærmere redegjørelse for hva som inngår i husholdningssektoren se boks 2.1)

Figur 2.1 viser husholdningenes disponible inntekt som andel av disponibel inntekt for Norge, og som andel av disponibel inntekt for Norge eksklusive driftsresultatet i petroleumssektoren. I 1999 steg oljeinntektene kraftig og veksten i husholdningenes disponible inntekt flatet ut, noe som bidro til at husholdningenes andel av disponibel inntekt for Norge falt. Denne utviklingen fortsatte i 2000, med moderat vekst i husholdningenes disponible realinntekt og kraftigere vekst i oljeinntektene. I 2001 viser anslag fra Beregningsutvalget at denne andelen har steget noe. Husholdningenes andel av disponibel inntekt for Norge eksklusive driftsresultatet i petroleumssektoren har vist et jevnere forløp, med en nedadgående tendens i konjunkturoppgangen etter 1993 og fram til 1997. For perioden 1998 - 2001 viser nasjonalregnskapstall og Beregningsutvalgets anslag at denne andelen har ligget stabilt rundt 70 prosent.

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget

Tabell 2.1 viser husholdningenes inntekter og utgifter fordelt på ulike poster. Det har på 1990-tallet vært høy vekst i disponibel realinntekt for husholdningene. Veksten var spesielt høy i årene 1992-1993 og 1996-1998. I perioden 1992 - 2001 har den gjennomsnittlige veksten vært 3,4 prosent per år. I følge anslag fra Beregningsutvalget, økte husholdningenes disponible realinntekter med 2,3 prosent i 2001. Dette er 0,6 prosentpoeng lavere enn veksten i 2000, og 0,2 prosentpoeng lavere enn veksten i 1999.

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget

Tabell 2.2 og 2.3 viser hvordan de ulike inntekts- og utgiftskomponentene har bidratt til veksten i husholdningenes disponible realinntekter i perioden 1992-2001 1. Bidraget fra lønnsinntektene var store i perioden 1996-1998. I perioden etter 1998 har bidraget fra lønnsinntektene vært mer moderate. Beregningsutvalget anslår at vekstbidraget fra lønnsinntektene var på 14 milliarder i 2001, som tilsvarer 2,1 prosentpoeng. Dette er 0,6 prosentpoeng høyere enn lønnsbidraget i 2000, men 1,3 prosentpoeng lavere enn bidraget i 1999.

Offentlige stønader, som er den viktigste inntektskilden for pensjonister og trygdede, har i perioden 1992-2001 gitt positive bidrag til veksten i husholdningenes disponible realinntekt. I perioden 1992 til 1995 var det gjennomgående en avtakende tendens i bidraget fra stønadsveksten. Nedgangen i antall arbeidsledige forklarer mye av denne utviklingen. Nasjonalregnskapstall viser imidlertid at bidraget fra offentlige stønader tok seg markant opp i 1996, og var da nesten på høyde med bidragene i begynnelsen på 1990-tallet. I perioden 1998-2000 har bidraget fra offentlige stønader vært gjennomgående høyt. Dette må ses i sammenheng med en økning i pensjonssatsene, vekst i antall pensjonister, samt innføring av kontantstøtteordningen i perioden. For 2001 viser anslaget fra Beregningsutvalget at vekstbidraget var på 6 milliarder kroner, noe som tilsvarer et vekstbidrag på 0,9 prosentpoeng.

Bidraget fra skatt av inntekt og formuevil være negative selv med uendrede gjennomsnittlige skattesatser så lenge realinntektene øker. I forbindelse med skattelettelsen ved innføringen av det nye skattesystemet i 1992 bidro denne utgiftsposten med nær 1 prosentpoeng til den sterke veksten i husholdningenes disponible realinntekt fra 1991 til 1992. De negative vekstbidragene for årene 1993-2001 har sammenheng med realinntektsveksten som fant sted i denne perioden. For 2001 viser anslaget fra Beregningsutvalget at skatt av inntekt og formue bidro til å redusere veksten i husholdningenes disponible realinntekt med 4 milliarder 2001-kroner, tilsvarende 0,6 prosentpoeng.

Husholdningenes formuesinntekter består av renter på bankinnskudd, aksjeutbytte, beregnet avkasting på forsikringskrav og leieinntekter fra landeiendom. Formuesutgiftene består i all hovedsak av gjeldsrenter. Posten netto formuesinntekter bidro positivt til veksten i husholdningenes disponible realinntekter i perioden 1991-1998. Denne utviklingen henger blant annet sammen med den sterke finansielle konsolideringen i husholdningene, med betydelig gjeldsnedbetaling eller økning av fordringer. Vekstbidraget fra husholdningenes netto formuesinntekter var på 1 prosentpoeng i 1997. I perioden 1998-2000 endret dette bildet seg. En markant økning i rentene i 3. kvartal 1998 bidro til en økning i husholdningenes netto renteutgifter. Denne utgiftsøkningen ble til en viss grad motvirket av at husholdningenes aksjeutbytte også økte, slik at posten kun ga et svakt positivt bidrag til den sterke veksten i husholdningenes disponible realinntekt i 1998. Det var en betydelig økning i netto renteutgifter i 1999. Inntektene fra aksjeutbytte økte ikke like mye, slik at posten netto formuesinntekter ga et negativt vekstbidrag på 6,4 milliarder 2001-kroner til økningen i husholdningenes disponible realinntekt, noe som tilsvarer 1,0 prosentpoeng. Netto renteutgifter økte også i 2000, men aksjeutbytte økte også kraftig, noe som har bidratt til et positivt vekstbidrag fra netto formuesinntekter på 0,4 prosentpoeng. For 2001 har Beregningsutvalget anslått at posten har gitt et negativt bidrag til veksten i disponibel realinntekt på 1,3 prosentpoeng. Dette må ses i sammenheng med fortsatt høyere vekst i rentebærende gjeld enn i rentebærende fordringer, samt at aksjeutbytte ikke har bidratt like sterkt til oppveie denne utviklingen.

Disponibel realinntekt og antall personer

Inntektstall fra inntektsregnskapet for husholdningssektoren er summariske i den forstand at de ikke korrigerer for endringer i husholdningenes antall og sammensetning. Disponibel realinntekt regnet per person kan for 2001 anslås til i overkantkant av 150 000 kroner. Med omtrent 2,2 personer per husholdning (jfr. Inntekts- og formuesundersøkelsen 1997) blir gjennomsnittlig disponibel inntekt per husholdning noe over 330 000 kroner. I tabell 2.4 vises årlig prosentvis vekst i disponibel realinntekt i husholdningssektoren regnet per person i perioden 1992-2001. I denne perioden har den gjennomsnittlige veksten i disponibel realinntekt per person vært på 2,8 prosent. For 2001 anslår Beregningsutvalget at veksten var på 1,8 prosent. Dette er 0,5 prosentpoeng lavere enn veksten i 2000, men om lag den samme som i 1999.

2.2 Vekst i reallønn etter skatt for utvalgte lønnstakerhusholdninger

• Lønnstakere hadde en gjennomsnittlig økning i reallønn etter skatt på om lag 1¾ prosent fra 2000 til 2001. For hovedgrupper av lønnstakerne lå veksten mellom ¾ og 4 prosent. Med unntak av skoleverket er dette om lag samme vekst som året før.

Avsnitt 2.1 gjengir tall for husholdningenes samlede disponible realinntekt basert på nasjonalregnskapet, som i tillegg til lønnsinntekter bl.a. omfatter pensjonsinntekter, blandet inntekt (i hovedsak driftsresultatet fra næringsvirksomhet) og netto formuesinntekter, jf. boks 2.1. I dette avsnittet studeres inntektsutviklingen for ulike grupper lønnstakerhusholdninger, som har lønn som hovedinntektskilde. Den totale lønnsveksten, avhenger bl.a. av den tariffmessige lønnsøkningen det forhandles om under lønnsoppgjørene og av virkningen av lønnsglidningen. I tillegg vil skatter og økning i priser normalt bidra til at realverdien av den totale lønnsøkningen blir mindre enn økningen i det nominelle lønnstillegget. Det er derfor alminnelig interesse for beregninger som belyser hvordan skatter og priser påvirker reallønn etter skatt.

Økningen i gjennomsnittlig reallønn 2 etter skatt for lønnstakere med et fullt normalårsverk (uten overtid) var om lag 1¾ prosent fra 2000 til 2001. Veksten i husholdningenes reallønnsinntekter, som i tillegg til lønnsveksten er påvirket av utviklingen i antall utførte årsverk, var om lag 2.6 prosent i samme periode. Veksten i husholdningenes disponible realinntekt regnet pr. person var om lag 1,8 prosent fra 2000 til 2001. 3

2.2.1 Nærmere om beregninger av utviklingen i reallønn etter skatt fra 1999 til 2001 for hovedgrupper av lønnstakere

Reglene for beskatning av lønnsinntekt har i stor grad vært uendret i perioden 1992 til 2002. Maksimal skatt på alminnelig inntekt har vært 28 prosent i disse årene. Maksimal marginalskatt på lønn var 48,8 prosent i 1992, 49,5 prosent fra 1993 til 1998 og 49,3 prosent i 1999 og 55,3 prosent i 2000 til 2002. I de senere årene har det blitt vedtatt enkelte skattelettelser på lønnsinntekter gjennom økninger i bunnfradragene. For 2002 er det også bl.a. vedtatt en lettelse i toppskatten. Skattesatser og inntektsgrenser mv. for inntektsårene 1998 til 2002 fremgår i vedlegg 8, tabell 8.1.

I tabell 2.5 legger Beregningsutvalget fram beregninger av utviklingen i reallønn etter skatt for hovedgrupper av lønnstakere fra 1999 til 2001. Det er i hovedsak tatt utgangspunkt i datamaterialet for årslønnsveksten som gjengis i tabell 3.1 og 3.2.

Tabell 2.5 viser at lønnstakere som har hatt en årslønn og en lønnsvekst som tilsvarer gjennomsnittet for alle grupper, har fått en økning i reallønn etter skatt 4 på om lag 1¾ prosent fra 2000 til 2001. Dette er en økning i veksten på om lag ½ prosentpoeng i forhold til 1999/2000. Økningen skyldes i hovedsak økt lønnsvekst og lavere skatt på lønnsinntekter.

For industriarbeidere økte reallønnen etter skatt i gjennomsnitt med om lag 2 prosent fra 2000 til 2001, mens økningen for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter var om lag 2¼ prosent i samme periode. For kommuneansatte økte reallønnen etter skatt i gjennomsnitt med ¾ prosent fra 2000 til 2001, mens veksten for statsansatte var på om lag 1½ prosent. For ansatte i skoleverket økte reallønnen etter skatt med om lag 4 prosent i denne perioden.

Tabellen illustrerer at ansatte i HSH-bedrifter innen varehandelen har fått en vekst i reallønn etter skatt på om lag 1,9 prosent fra 2000 til 2001. I samme periode hadde ansatte innen bankvirksomhet en tilsvarende kjøpekraftsutvikling på om lag 1,4 prosent.

Beregningsutvalget har også sett på hva familietyper kan bety for kjøpekraftsutviklingen. I tabell 2.6 har en beregnet utviklingen i reallønn etter skatt for lønnstakere med en lønnsinntekt i 2000 på henholdsvis 250 000 kroner og 450 000 kroner. Beregningene er utført for enslige lønnstakere, for lønnstakere som forsørger ektefelle og to barn, og for ektepar der begge ektefeller arbeider og har to barn.

De generelle forutsetningene for beregningene er nærmere omtalt i boks 2.2.

Utvalget har i beregningene i tabell 2.6 lagt til grunn en lønnsvekst på 4,5 prosent fra 1999 til 2000 og 4¾ prosent fra 2000 til 2001.

Tabell 2.6 illustrerer hvordan kjøpekraften for noen utvalgte husholdningstyper, med og uten barn, påvirkes av skatteendringene fra 2000 til 2001. Med de forutsetningene som er valgt, varierer økningen i reallønnen etter skatt for de utvalgte typehusholdningene fra om lag 1¼ prosent til 2 prosent i denne perioden. Økningen i reallønnen etter skatt er relativt høyest for husholdninger uten barn. Dette skyldes at barnetrygdsatsene er underregulert ift. lønnsvekst i perioden.

2.2.2 Kort om endringer i skatteregler for lønnstakere fra 2001 til 2002

Skattereglene for lønnstakere for 2002 gir en viss skattelette for lønnstakere i forhold til 2001, spesielt lønnstakere med gjennomsnittlig eller høyt lønnsnivå. Dette skyldes hovedsakelig justeringer i minstefradraget og toppskatten. Innslagspunktet i trinn 1 i toppskatten er oppjustert med om lag 10,7 prosent til 320 000 kroner for klasse 1 5, mens øvre grense i minstefradraget er økt med om lag 6,7 prosent til 43 000 kroner. I tillegg ble satsen i minstefradraget økt fra 22 prosent til 23 prosent. Det vises til vedleggstabell 8.1 for en oversikt over skattesatser og grenser.

Tabell 2.7 viser skatt i 2002 og endring i skatt fra 2001 for utvalgte lønnstakereksempler. Det er lagt til grunn at lønnstakerne er uten barn, lignes i klasse 1, at de ikke har fradrag utover minstefradrag, særskilt fradrag i arbeidsinntekt og personfradrag, og at de heller ikke har andre inntekter eller formue enn lønn. Beregningen er gjort ved å sammenligne skattenivået i 2002 med 2001-regler justert med en anslått årslønnsvekst i 2002 på 4¼ prosent. 6 En har dermed renset bort virkningen økt lønnsinntekt fra 2001 til 2002 vil ha på skattenivået for eksemplene i tabellen.

Tabellen viser at lønnstakere med en lønnsinntekt under 150 000 kroner får en skatteøkning. Dette skyldes hovedsakelig at det særskilte fradraget i arbeidsinntekt (også kalt lønnsfradraget) ble holdt nominelt uendret på 31 800 kroner fra 2001 til 2002. Lønnstakere med inntekter over 150 000 kroner vil derimot få en skattereduksjon. For de med lønnsinntekt mellom om lag 150 000 kroner og drøyt 300 000 kroner, vil skattereduksjonen variere mellom om lag 300 kroner og vel 500 kroner. Dette skyldes hovedsakelig økt sats og økt øvre grense i minstefradraget. For skattytere med lønnsinntekt over vel 300 000 kroner vil skattereduksjonen øke gradvis til om lag 2 800 kroner for de med lønn over 320 000 kroner. Dette skyldes oppjusteringen av innslagspunktet i trinn 1 i toppskatten. Lønnstakere med over 830 000 kroner i lønnsinntekt vil isolert sett få en noe høyere skattelette på om lag 3 000 kroner på grunn av avrunding av innslagspunktet i trinn 2 i toppskatten.

Det er også vedtatt enkelte andre endringer i skattereglene som kan påvirke lønnstakerne. Skattereglene for opsjoner i arbeidsforhold er justert slik at opsjonsfordelen skal kunne fordeles likt på hvert av inntektsårene i den perioden den blir opparbeidet. Dette kan gi redusert arbeidsgiveravgift og/eller toppskatt. Børsnoterte opsjoner skal videre skattemessig likebehandles med ikke-børsnoterte, dvs. at også de skal beskattes ved innløsning eller salg av opsjonen.

Grensen for fradrag for utgifter til reise mellom hjem og arbeid er økt fra 8 800 kroner i 2001 til 9 200 kroner i 2002. Videre er det vedtatt enkelte innstramminger i reglene for beskatningen av fordelen med firmabiler og kjøregodtgjørelse for bruk av egen bil i arbeid. Barnetrygden er holdt nominelt uendret fra 2001 til 2002.

2.3 Utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden fra 1999 til 2001

Hovedkomponentene i pensjonsytelsene fra folketrygden er grunnpensjon (som er et grunnbeløp (G) for enslige og 0,75 G for ektefeller), særtillegg og tilleggspensjon. Minstepensjonen består av grunnbeløp (1½ for ektepar) og særtillegg. Særtillegget kan oppfattes som en minimums tilleggspensjon.

Pensjonistenes inntekter fra folketrygden blir endret 1. mai hvert år gjennom en økning av grunnbeløpet i folketrygden, ev. også i kombinasjon med en oppjustering av særtilleggsatsene. Utviklingen i grunnbeløpet i folketrygden, minstepensjonene for enslige og ektepar og pensjonene til enslige fødte uføre/unge uføre i perioden 1.5.1993 til 1.5.2002 fremgår av vedlegg 8, tabell 8.2.

Tabell 2.8 viser beregnet vekst i minstepensjon og vekst i disponibel realinntekt for minstepensjonister uten andre inntekter eller formue fra 1999 til 2001. Veksten i disponibel realinntekt øker fra om lag 1,1 prosent i 1999/2000 til 1,6 prosent i 2000/2001 for både enslige og ektepar. Dette skyldes i hovedsak at veksten i G økte fra 1999/2000 til 2000/2001.

Pensjonister har rett på særfradrag for alder og uførhet mv. og betaler lav trygdeavgift på inntekter som ikke gir opptjening av pensjonspoeng. En særskilt skattereduksjonsregel sikrer videre at minstepensjonister uten særlig formue eller inntekter utenom pensjon ikke skal betale skatt. Denne fordelen avtrappes gradvis ved økende inntekt.

Pensjonister med tilleggspensjon utover særtillegget vil generelt øke sin pensjonsinntekt i takt med økningen i grunnbeløpet. Økningen i grunnbeløpet var om lag 4,2 prosent fra 1999 til 2000 og om lag 4,6 prosent fra 2000 til 2001.

Beregningene ovenfor gjelder pensjonsytelser fra folketrygden. Pensjonistenes inntektsforhold bestemmes også av andre pensjonsordninger, men utvalget har ikke vurdert ytelser fra disse.

For utviklingen i disponibel realinntekt for den enkelte pensjonist kan resultatet variere noe, avhengig av bl.a. pensjonens størrelse, pensjonistens sivilstand og andre inntekts- og formuesforhold.

2.3.1 Kort om endringene i de særskilte skattereglene for pensjonister fra 2001 til 2002

Grensene for skattefri nettoinntekt for pensjonister er oppjustert med mellom 5 og 5,6 prosent fra 2001 til 2002, til 81 100 kroner for enslige pensjonister og 131 700 kroner for ektepar. Dette utgjør en reell økning i forhold til anslått årslønnsvekst på om lag 1 000 kroner. Videre ble særfradraget for alder og uførhet mv. justert med anslått årslønnsvekst til 18 360 kroner i 2002.

Endringene i skattereglene for pensjonister innebærer at en enslig pensjonist i 2002 vil begynne å betale skatt på inntekter over 105 325 kroner. Tilsvarende vil et pensjonistektepar begynne å betale skatt på inntekter over 171 039 kroner. Dette er en økning på hhv. om lag 7 prosent og 6,4 prosent i forhold til 2001. Det er her lagt til grunn at pensjonistenes nettoformue ikke overstiger 200 000 kroner.