Del 2
Bakgrunn, samvirketeori og utbredelse

3 Hvorfor en lov om samvirkeforetak?

3.1 Sikring av samvirkeformens eksistens og utvikling

Samvirke som organisasjonsform har et klart særpreg som skiller den fra andre organisasjonsformer. Dette særpreget er knyttet både til formål, eierforhold og strukturerings- og samhandlingsprinsipper. Samvirke er en frivillig sammenslutning med formål å tjene brukernes interesser gjennom felleseid økonomisk virksomhet. Det er brukerne som er eiere. Virksomheten styres etter demokratiske prinsipper. Samvirke har trekk både fra aksjeselskaps- og foreningsformen, men skiller seg likevel klart fra begge disse organisasjonsformene. Sett ut fra et samfunnsmessig perspektiv mener utvalget at samvirkeformen er en interessant og verdifull måte å organisere økonomisk virksomhet på.

Det etterindustrielle økonomisk-liberalistiske og liberale samfunnet er preget av variasjon og mangfold både på det økonomiske og det sosial-kulturelle området. Dette fører til økende behov og etterspørsel etter et bredt spekter av forskjellige organisatoriske modeller. Samvirke er i denne sammenheng et aktuelt alternativ, kanskje spesielt i forbindelse med nyetablering av økonomisk småskalavirksomhet. Mer generelt ser utvalget samvirkeformen som et viktig virkemiddel for å sikre relativt sett svake forbruker- og produsentgrupper en rimelig innflytelse i markedet. Dette problemet aktualiseres av den økende maktkonsentrasjonen en nå kan registrere i de fleste markedene.

Utvalget vil videre understreke samvirkeformens demokratiske, brukerdeltakende og inkluderende karakter. Samfunnsutviklingen vil sannsynligvis føre til økende behov for strukturer som fremmer aktiv brukerdeltakelse både i økonomisk virksomhet og i samfunnsliv for øvrig. Samvirkeformen har klart slike egenskaper. Formen forutsetter frivillighet og aktiv bruker -(eier-) deltakelse og - ansvar. Den fremmer demokratisk samhandling - og har dermed en inkluderende karakter.

Disse egenskapene ved samvirkeformen er etter utvalgets mening klart positive i et stadig mer komplisert og markedsorientert samfunn. Utvalget er enstemmig av den oppfatning at samfunnet vil være klart tjent med at samvirkeformen eksisterer som et reelt alternativ når det gjelder organisering av økonomisk virksomhet.

Kooperativ virksomhet kan i en viss utstrekning utøves innenfor rammen av aksjeselskapsformen. 1 Nåværende aksjelov er fleksibel når det gjelder hvilke samhandlingsmåter eierne kan velge. Dette gjelder for eksempel forhold som intern maktfordeling, eierkontroll, eierbegrensninger, utbyttedeling, osv. Dette betyr at en innenfor den formelle rammen for aksjeselskapet kan organisere virksomheten slik at den kan bli ganske lik det en finner i samvirkorganiserte selskaper. Utvalget har likevel enstemmig konkludert med at det er ønskelig med en egen lov om samvirkeforetak. Utvalget begrunner dette spesielt ut fra to hovedforhold: 1. De to formene har både forskjellige hensikter og organiseringslogikk (- rasjonaler), og 2. En egen lov er nødvendig for å synliggjøre og legitimere samvirkformen i samfunnet.

Aksjeselskapsformen har en dominerende plass i organiseringen av økonomisk virksomhet. Organisasjonsformen er utvilsomt en effektiv og hensiktsmessig konstruksjon for sitt formål. Formen er enkel i den forstand at: 1. Målsettingen er enkel og klar (maksimering av eierkapitalutbyttet), 2. Forholdet mellom eiere og ledelse er i prinsippet rimelig klart(eierskap og ledelse er atskilt), og 3. Det er forholdsvis klare og enkle regler for fordeling av makt og eierrettigheter blant eierne.

I motsetning til i aksjeselskapet, der eierinteressene i prinsippet primært er knyttet til kapitalavkastningen, er eierinteressene i samvirkeselskapet knyttet til bruken av selskapets vare/tjenester. Eierne i samvirkeselskapet er på samme tid både eiere og brukere («kunder»). Eierskapet er primært et virkemiddel, en investering i produksjon av bestemte varer/tjenester som eierne etterspør og nyttiggjør seg i sin egen økonomiske virksomhet. Det er altså ikke forventningene om avkastning på eierinnskuddet som motiverer for eierskapet, men forventninger om den nytten samhandlingen med selskapet vil ha for eieren. Medeierskapet i samvirkeforetaket kan derfor betraktes som et strategisk valg eieren foretar, med hensikt å optimere resultatet av sin egen virksomhet som økonomisk aktør.

Denne forskjellen mellom de to selskapsformene når det gjelder eiernes formål/hensikt vil nødvendigvis få klare konsekvenser for internorganiseringen. Når formålet med eierskapet i samvirkeselskapet er strategisk, og eierne samtidig er brukere av selskapets produksjon vil det logisk føre til krav om omfattende eierdeltakelse og -innflytelse. Det strategisk formålet og den sammensatte målsettingen(«brukernytte») skaper derfor behov for spesielle eieraktiviteter og -organer(arenaer) som effektivt og legitimt kan gjennomføre nødvendige avveininger, forhandlinger og prioriteringer mellom ulike eierinteresser. De to selskapsformene kan betraktes som to forskjellige konstruksjoner, hver av dem strukturert for sitt spesielle formål.

Selv om aksjeloven ikke er til hinder for samvirkeliknende tilpasning i aksjeselskaper, gjør aksjeselskapets hensikt og organiseringslogikk denne formen lite hensiktsmessig når det gjelder å fremme de verdiene som står sentralt i samvirkeformen. Det er sannsynligvis også slik at aksjeselskapsformens effektivitet kan svekkes hvis en forsøker å strukturere aksjeselskaper slik at de samtidig skal fremme «samvirkeverdier».

Manglende lovgivning har utvilsomt bidratt til at samvirkformen er forholdsvis lite kjent og lite synlig. Fravær av egen lov skaper dessuten usikkerhet og tvil både om formens legitimitet og når det gjelder den praktiske etableringen og utformingen av slike selskaper.

Det er grunn til å tro at manglende lovgivning fører til at samvirkeformen «blir borte» fra synsfeltet, ikke bare for private initiativtakere som skal velge organisasjonsform, men også for lovgiveren. At Banklovkommisjonen foreslo at samvirkeforetak skulle avskjæres fra å etablere finansforetak, kan forstås som et uttrykk for at den ulovfestede samvirkeformen fremstår som for vag. Man kan også stille spørsmål om i hvilken utstrekning lovgiveren vil være villig til å opprettholde visse begunstigende særregler for samvirkeforetak, f.eks. på skatteområdet, hvis det ikke er lett tilgjengelige og klare bestemmelser for organisasjonsformen. Det må antas at mangelen på klare regler ikke nødvendigvis vil være et avgjørende motargument, men den lovgivningsmessige vakuum vil kunne bidra til å forsterke eventuelle motforestillinger mot egne regler for samvirkeforetak.

Problemet med å sette seg inn i ulovfestet rett kan fremstå som en hindring. En rimelig tilgjengelig og modernisert lovgivning kan mer fortone seg som muligheter for dem som skal sette i gang ny virksomhet. Lovgivning vil dessuten gjøre det lettere for undervisningsinstitusjoner å legge større vekt på samvirkeformen. I dag har denne nærmest forsvunnet fra undervisning bl.a. i juridiske fag.

For etablerte og store samvirkeforetak kan det gi atskillig frihet at samvirkeforetak opererer i et lovgivningsmessig vakuum, i den forstand at de ikke er underlagt noen samvirkelov. Den usikkerhet som hefter ved den ulovfestede samvirkeretten, kompenseres i en viss utstrekning gjennom økt fleksibilitet og handlingsmuligheter. De involverte økonomiske interessene er ofte så betydelige i det etablerte samvirke at man kan betale for den juridiske ekspertisen som er nødvendig for å utrede reglene på basis av praksis og etablerte prinsipper.

For nye samvirkeforetak må det etter utvalgets enstemmige og klare oppfatning betraktes som en betydelig ulempe at Norge ikke tilbyr en samvirkelovgivning som ramme for de foretak som ønskes opprettet på basis av samvirkeprinsippene.

3.2 Lite brukt for nye foretak

Tall fra Foretaksregisteret bekrefter etter utvalgets skjønn entydig at denne betraktning er riktig, og at det norske samfunn gjennom lovgivningsvakuumet for samvirke hemmer bruken av denne formen. Av 26 431 nyregistrerte foretak i år 2000 var det 103 selskaper med begrenset ansvar (som er den formen Foretaksregisteret anvender for samvirkeforetak og særlovsselskaper med begrenset deltakeransvar). 0,4 %, eller fire promille, av nystartede foretak var etablert som samvirkeforetak. Selv om aksjeselskapsformen i prinsippet også kan benyttes for samvirkliknende konstruksjoner, har utvalget få holdepunkter for å anta at særlig mange samvirkebaserte foretak benytter denne formen.

Utvalgets overordnede synspunkt er klart: De etablerte samvirkeforetak kan leve videre uten en samvirkelov. Men samtidig er det fullt mulig å gi en ny lov som ikke hemmer disse foretakene på en uhensiktsmessig måte, og som på sikt kan gi større forutberegnelighet også for dem. Hvis det er ønskelig at en viss andel av nye foretak skal kunne etableres ut fra samvirkeprinsipper og holde levende denne arena for økonomisk deltakerdemokrati, må det lages klarere og lettere tilgjengelige juridiske instrumenter for samvirkeforetak. Det er ikke tilstrekkelig å vise til praksis eller til annen selskapslovgivning som med tilpasninger også kan ivareta flere av samvirkeprinsippene. Dette er en for uklar og krevende måte å opprettholde samvirkeforetak som juridisk instrument. Det trengs en samvirkelov som er utarbeidet nettopp med sikte på denne type økonomisk samhandling.

Ønsker man å styrke samhandling, ansvar, engasjement og deltakerdemokrati gjennom samvirkeformen, må den gjøres så juridisk lett tilgjengelig som mulig. I dagens kompliserte samfunn må nærmest enhver selskapslovgivning bli omfattende dersom den skal gi en tilfredsstillende regulering. For de fleste foretak vil imidlertid lovgivning mer ha karakter av rammelovgivning som åpner for vedtektsfrihet på mange punkter. Ved å tenke gjennom en rekke mulige situasjoner fritar lovgiveren dem som starter samvirkeforetak fra å gjøre det samme (konsekvensene av at de ikke gjør det blir i alle fall ikke så dramatiske). De kan trekke på lovgivningens regulering dersom uforutsette situasjoner skulle oppstå.

Selv om en lov nødvendigvis kan være komplisert å sette seg inn i ned til minste detalj, må det være hevet over en hver tvil at en lov kan gjøre det langt lettere å få oversikt over et komplisert rettsområde. Den kan gi trygghet for at man ikke tar uoversiktlige sjanser når man bruker de juridiske organisasjonsformer loven regulerer.

3.3 Lovfestet contra ulovfestet rett - fordeler og ulemper

Alternativet til lovgivning er ikke at samvirkeforetakene opererer i et rettstomt rom. Rettslig normering kan skje på annen måte enn gjennom lovgivning. Domstolene utøver en viss rettsskapende virksomhet gjennom de dommene de avsier. Administrativ praksis (Brønnøysundregisteret, Nærings- og handelsdepartementet og Justisdepartementet) kan ha en lignende virkning. Det samme gjelder samvirkeforetakenes egen praksis. Dessuten kan regulering skje gjennom foretakenes vedtekter.

Før man vurderer lovregulering av et område, vil det vanligvis være et sentralt spørsmål om rettstilstanden er tilfredsstillende selv uten lovregulering. Etter utvalgets mening er gjeldende samvirkerett på flere områder uklar. Imidlertid kan det antakelig vanskelig hevdes at gjeldende rett er så utilfredsstillende at lovgivning av den grunn er helt nødvendig. Utvalget har foretatt en grundig gjennomgang av gjeldende rett. Langt på vei innebærer lovforslaget en kodifisering og presisering av denne. Problemet er ikke primært at gjeldende rett er så utilfredsstillende. Det er mer at den er lite tilgjengelig og er egnet til å skape usikkerhet. At samvirkeforetak ikke er underkastet lovgivning, kan også ha ført til at denne organisasjonsformen fremstår som fremmed for dem som ikke allerede er fortrolig med den. De små tall for nyregistrerte foretak kan antyde at dette er i ferd med å bli en organisasjonsform for særlig interesserte. Problemet er nok ikke først og fremst at reglene er utilfredsstillende, men at de er så ukjente og anonyme.

Lovgivning kan bidra til en systematisk og noenlunde fullstendig regulering som er nøye tilpasset samvirkeformen. Spørsmål som i dag ikke har noe klart svar, kan dermed få sin løsning. Generelt er regler som utledes av rettspraksis og annen praksis til dels vage. I en lov er det lettere å stille opp rettssetninger som er mer skarpt tilhugget.

Visse typer regler kan vanskelig oppstilles på ulovfestet grunnlag. Dette kan gjelde regler om konserner og føderative samvirker, fusjon og omdanning, samt nærmere regler om minoritetsvern og kreditorbeskyttelse. Lovsformen muliggjør konsekvens og harmoni i forhold til selskapslovgivningen og lovgivningen for øvrig. Man kan fjerne tilfeldige forskjeller mellom foretaksformene, f.eks. knyttet til ansattes medbestemmelsesrett eller datterselskapers adgang til å yte kreditt til morselskap. Generelt kan dette bidra til en mer enhetlig norsk selskaps- og sammenslutningsrett. Det kan også gjøre samvirkeformen lettere forståelig og mindre fremmed. Det er viktig å rendyrke de trekk ved samvirkeformen som gjør denne særlig egnet for samhandling, likebehandling, ansvar og medbestemmelse. Derimot er det ingen grunn til å gjøre denne formen mer annerledes og fremmedartet på områder der man i selskapsretten for øvrig har utviklet hensiktsmessige løsninger som også kan gjøres gjeldende for samvirke.

Utvikling av ulovfestet rett er normalt beheftet med en viss treghet. En endring av rettstilstanden vil normalt kreve en endret praksis. Det kan være noe tilfeldig hvilke spørsmål som bringes inn for domstolene eller for administrativ avgjørelse. Dersom man velger lovsformen, kan man i større grad og mer systematisk foreta revisjon av regelverket på punkter der endrede forhold tilsier nye regler. En annen sak er at det enkelte samvirkeforetak selv kan endre sine vedtekter i takt med tiden, og at det kan skje raskere enn gjennom lovgivning. Slik selvregulering må imidlertid skje innenfor rammen av gjeldende rett. Tvil om hvor langt vedtektsfriheten går, kan være særlig stor der reglene må utledes fra praksis og ikke fremgår av lovgivning.

Nedenfor utdypes momenter som taler for og mot lovgivning. Utvalget går i dette kapittel ikke inn på spørsmålet om det i tilfelle bør gis en eller to lover. Dette spørsmålet drøftes under kapittel 33.1.

3.4 Lovgivning: begrensning eller klargjøring?

3.4.1 Samvirke - en organisasjonsform under press?

Det har undertiden vært hevdet at det ikke foreligger noe behov for egen lovgivning om samvirkeforetak. Disse har i over mer enn 100 år klart seg godt uten. Mange samvirkeforetak hevder seg bra i konkurranse med virksomheter som er organisert på annen måte. Det synes heller ikke å være flere rettstvister innenfor samvirkeforetakene enn innenfor de andre foretakene.

Det er vanskelig å vurdere et utsagn om samvirkeformen egentlig klarer seg så bra i forhold til andre foretaksformer. Utvalget har allerede referert til det faktum at i forhold til andre foretaksformer registreres årlig svært få nye samvirkeforetak. På visse områder (f.eks. innen kraftsektoren) kan man konstatere en viss flukt fra samvirkeformen til andre foretaksformer. Også i andre sammenhenger er det atskillig press i retning av omdanning fra samvirkeforetak til aksjeselskaper. Dette kan indikere at formen i visse tilfeller oppleves som mindre egnet.

3.4.2 Lovgivning og fleksibilitet

Samvirkeforetakene har i dag et forholdsvis vidt spillerom med hensyn til hvordan de vil organisere og utøve sin virksomhet. Lovregulering kan medføre at denne fleksibiliteten blir redusert. Hvorvidt dette blir følgen av en eventuell lovgivning, vil hovedsakelig bero på to forhold:

Det ene er i hvilken grad loven gjøres ufravikelig. Dersom loven bare fremstår som et tilbud om rettslig normering, vil fleksibiliteten til de eksisterende samvirkeforetakene ikke bli redusert. De kan fortsette som før. Forutsetningen er at ikke lovgivningen ellers (f.eks. skattelovgivningen) knytter virkninger til om foretakene benytter seg av tilbudet om lovregulering, slik at de i realiteten føler seg tvunget til å bli underkastet loven, og på den måten får mer begrenset handlefrihet. Dersom loven i stor grad gjøres ufravikelig, innskrenkes fleksibiliteten for eksisterende samvirkeforetak. De bestemmelsene som det kan være aktuelt å gjøre ufravikelige, vil ofte regulere forhold der også gjeldende rett setter visse grenser. Selv om gjeldende rett ikke er lovfestet, medfører den en rekke begrensninger for hva foretak kan vedtektsfeste mv. og fortsatt beholde karakteren av å være samvirkeforetak. At et rettsområde ikke er lovfestet, betyr ikke at det er rettsløst eller grenseløst. Det kan bare være langt vanskeligere å fastsette mer nøyaktig hvor grensene går.

Spørsmålet om fravikelighet må også ses i sammenheng med lovens innhold. En helt ufravikelig lov kan tenkes å gi samvirkeforetakene større grad av handlefrihet, enn en lov som i større grad kan fravikes. Den delvis fravikelige loven kan inneholde en rekke regler (f.eks. om startkapital, fri og bunden egenkapital, pliktige fondsavsetninger osv.) som ikke er inntatt i den ufravikelige loven. Den ufravikelige loven har f.eks. bare bestemmelser som er høyst nødvendige av hensyn til minoritetsmedlemmer, kreditorer, arbeidstakere mv. Foretakenes fleksibilitet vil således ikke bare bero på lovens fravikelighet, men også dens innhold og utforming.

Det andre forholdet som spiller inn, er hvordan det enkelte samvirkeforetak i dag har innrettet sin virksomhet. Dersom samvirkeforetaket har valgt løsninger som faller sammen med eller ligger nært opp til det som følger av loven, trenger ikke lovreguleringen å få særlig merkbare konsekvenser for foretakets virksomhet. Dette gjelder selv om loven i stor grad gjøres ufravikelig. Konsekvensene kan bli atskillig større for samvirkeforetak som på sentrale punkter har valgt løsninger som loven ikke aksepterer.

Det foreliggende lovforslag har i stor utstrekning tatt hensyn til den praksis som utvalget har avdekket i arbeidet med gjeldende rett. På mange viktige områder og for de aller fleste eksisterende samvirkeforetak vil lovutkastet bidra mer til klargjøring enn til begrensning.

Det bør påpekes at hensynet til samvirkeforetakenes fleksibilitet ikke trekker entydig i en retning. Lovgivning trenger ikke bare å bety begrensninger i samvirkeforetakenes virksomhet. Lovgivning kan også gi samvirkeforetakene utvidede muligheter, f.eks. når det gjelder finansiering, konserndannelser, omdanning, fusjon og fisjon. Økte muligheter på disse områdene vil kunne styrke samvirkeformen.

Hvorvidt en lov samlet sett vil medføre større eller mindre grad av fleksibilitet vil således bero på en sammensatt vurdering. For det første vil dette kunne variere fra foretak til foretak, avhengig av hvordan det enkelte foretak er organisert og hvorvidt det for foretaket vil være aktuelt å benytte seg av de utvidede mulighetene en lov kan gi. For det andre vil fleksibiliteten bero på lovens innhold og utforming, og da særlig om begrensningene overskygger mulighetene eller omvendt.

3.4.3 Ny lovgivning - usikre konsekvenser?

At et rettsområde er ulovfestet, kan innebære atskillig usikkerhet. Imidlertid vil det også alltid knytte seg en viss usikkerhet til hvilke virkninger en ny lov vil få i praksis. Enkelte lover kan virke mer konfliktfremmende enn konfliktløsende. Lovregulering kan gjøre partene mer bevisste på hvilke rettigheter de har. Den ulovfestede retten vil på mange punkter være mer uklar enn den lovregulerte. Dette kan gjøre terskelen for å bringe en sak inn for domstolene høyere. Man søker minnelige løsninger utenfor rettsapparatet fremfor ressurskrevende rettssaker med uvisst utfall.

Selv om det kan være vanskelig å forutse hvilke virkninger en lov samlet sett vil få, kan man være temmelig sikker på hvordan enkeltregler vil fungere i praksis. Særlig gjelder det på punkter hvor det foreslås regler som faller sammen med regler man allerede har vunnet erfaring med. Det kan typisk være bestemmelser som kodifiserer gjeldende samvirkerett, og som dermed viderefører den tidligere rettstilstanden. Eller det kan f.eks. dreie seg om regler om organisering og saksbehandling som er utformet etter mønster av aksjelovgivningen. Det er ikke gitt at aksjelovgivningens regler uten videre vil passe for alle samvirkeforetak, men det faktum at det dreier seg om regler som man har erfaring med, gjør likevel at man har et bedre grunnlag for å vurdere hvordan reglene vil fungere i praksis enn dersom det gjelder et helt nytt regelsett.

3.4.4 Lovregulering kan bidra til rettsavklaring

Det knytter seg på flere punkter usikkerhet til hva som er gjeldende samvirkerett. Per i dag er det f.eks. uavklart i hvilken grad og på hvilke vilkår samvirkeforetak kan fusjonere. Likeledes er det usikkert hvor langt et samvirkeforetak kan gå i å legge sin økonomiske virksomhet til andre foretak som inngår i et konsern eller i et føderativt samvirke. Også reglene om stemmegivning reiser problemer: Kan man f.eks. i primærsamvirker fravike prinsippet om én stemme per medlem, og hvilke alternative ordninger kan man i så fall akseptere? Et annet eksempel er hvilke regler som gjelder ved oppløsning: Er det f.eks. adgang til å fordele nettoformuen likt på alle medlemmene, eller er det bare fordeling i henhold til medlemmenes samhandling som aksepteres? Det vises for øvrig til fremstillingen av gjeldende samvirkerett (del III i utredningen) hvor det også er pekt på andre spørsmål som er uavklarte etter gjeldende rett.

Lovregulering kan bringe rettsusikkerhet av denne type ut av verden. I utgangspunktet vil et klart regelverk være både i foretakets og medlemmenes interesse. Det gjør at partene vet hva de har å forholde seg til. Diffuse regler kan på sin side virke både hemmende og fordyrende på foretakets virksomhet. Utvalget kjenner bl.a. til en fusjonsprosess som ble stanset fordi det oppsto uenighet om hvilket flertallskrav som gjelder for fusjonsvedtak. Klarere regler kan lette omstillingsprosesser.

Nye regler innebærer også nye tolkningspørsmål. Det er umulig på forhånd å ha oversikt over alle de spørsmålene som kan oppstå i praksis. Det lar seg heller ikke gjøre å utforme en lov som presist og utførlig regulerer alle situasjoner. En lov kan imidlertid bidra til rettsavklaring på sentrale punkter. De tokningsspørsmålene som måtte oppstå, vil for en stor del vil knytte seg til bestemmelsenes nærmere innhold, og ikke til de helt grunnleggende spørsmål.

3.4.5 Lovgivning som bakgrunnsrett

Så lenge samvirkelovgivning mangler, er det desto viktigere hvordan det enkelte samvirkeforetaket utformer sine vedtekter og for øvrig organiserer sin virksomhet. De største og mest ressursrike foretakene har gjerne selv gode forutsetninger for å fastsette hensiktsmessige retningslinjer og rammer for virksomheten. For andre foretak, særlig innenfor småsamvirket og nysamvirket, kan det være vanskeligere å organisere virksomheten på en måte som er best mulig tilpasset deres behov. En årsak til dette kan være manglende kjennskap til og erfaring med samvirkeformen og de problemene den kan reise. Bruk av standardvedtekter kan avhjelpe dette problemet noe, men det aktuelle samvirkeforetaket kan ha særtrekk som gjør at standardvedtektene ikke gir noen fullgod regulering.

I arbeidet med gjeldende rett har utvalget i flere sammenhenger blitt kjent med vedtekter for samvirkeforetak som på en rekke punkter er mangelfulle. Der vedtektsregulering mangler, vil en samvirkelov gjøre det lettere å avklare hvilke regler som skal gjelde.

Lovgivning kan gjøre det enklere for samvirkeforetakene å organisere seg på en hensiktsmessig måte. Spesielt gjelder dette dersom loven har bestemmelser om hva vedtektene skal og kan inneholde, samt dersom Justisdepartementet utarbeider standard stiftelsesdokument med forslag til vedtekter. Lovgivningen kan dessuten ha en utfyllende og reparerende funksjon i forhold til mangelfull vedtektsregulering, ved at man i slike tilfeller har lovens løsninger å falle tilbake på.

Organisasjoner innen samvirkesektoren kan gjennom en formalisert lovgivning finne støtte for å utarbeide flere forslag til standardvedtekter enn det som allerede foreligger. Det utformes mønstervedtekter for forskjellige former for samvirkeforetak. Brukerne av reglene kan lettere finne frem til bakgrunnen for vedtektene gjennom henvisning til de relevante lovbestemmelser. Disse kan igjen være tilgjengelig gjennom særtrykk av loven og kommentarutgaver.

3.5 Styrke samvirkeformens synlighet og egenart

3.5.1 Alternativ til kapitalselskaper

Samvirkeformen er den eneste foretaksform som forutsetter en aktiv eierdeltakelse ved at foretakets eiere også er dets medkontrahenter. Reglene for de andre foretaksformene er ikke særskilt utformet med sikte på tilfeller hvor selskapets omsetning i det vesentlige skjer i forhold til eierne, og hvor selskapets overskudd fordeles på eierne i henholdt til deres andel av omsetningen.

Kapitalselskapenes regler, med stort fokus på selskapskapitalen, passer ikke alltid like godt på foretak som er basert på eiernes aktive deltakelse i den økonomiske virksomheten. Kapitalselskapene passer dessuten dårlig i tilfeller hvor det er ønskelig at deltakernes inn- og uttreden skal kunne skje på en enkel og praktisk måte, dvs. uten at det er nødvendig med endringer i vedtektene eller selskapsavtalen. Videre er samvirke den foretaksformen som er sterkest forankret i demokratiske prinsipper (en stemme per medlem). En lovfesting kan gjøre samvirkeformen klarere og mer synlig, slik at flere tar den i bruk. På den måten kan lovregulering også bidra til å sikre et mangfold mht. organisering av økonomisk aktivitet.

3.5.2 Lovgivning kan synliggjøre samvirkeformen

Kjennskap til samvirkeformen kan ofte synes svært begrenset blant personer som ikke har en særlig tilknytning til samvirket. Både blant folk flest og i ulike profesjonsmiljøer er det langt færre som har nærmere kjennskap til samvirkeformen enn det som er tilfelle for de lovregulerte selskapsformene.

En lovregulering kunne innebære økt fokus på samvirkeformen og gjøre den bedre kjent i fagmiljøer, innenfor næringslivet, i det offentlige og blant folk flest. Økt kjennskap til formen kan i sin tur bidra til å øke samvirkeformens utbredelse. Flere kan finne det hensiktsmessig organisere felles prosjekter på denne måten. De som i dag skal etablere ny virksomhet velger gjerne det trygge og velkjente (aksjeselskap, ansvarlig selskap mv.) fremfor det mer usikre og ukjente (samvirkeforetak). En konsekvens av dette kan være at de andre foretaksformene blir dominerende, i alle fall målt i antall.

Det er allerede nevnt at bare 0,4 % av nyregistrerte foretak i år 2000 var samvirkeforetak. Tall fra Foretaksregisteret viser videre at det per 31.12.00 var registrert totalt 294 140 foretak. Av disse utgjorde enkeltmannsforetakene 104 309 (35,5 %), aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper 148 960 (50,6 %), andre selskaper med begrenset ansvar, herunder samvirkeforetakene 1 888 (0,6 %), boligbyggelag og borettslag 6 173 (2,1 %), selskaper med ubegrenset ansvar eller delt ansvar 26 319 (9,0 %), kommandittselskaper 1088 (0,4 %). I tillegg kommer enkelte andre foretakstyper, som sparebanker, gjensidige forsikringsselskaper, næringsdrivende stiftelser etc. Seks promille av alle registrerte foretak er samvirkeforetak (boligbyggelagene og borettslagene holdes da utenfor).

En egen samvirkelov kan som nevnt bidra til at flere tar samvirkeformen i bruk. Dette kan gi samvirkeformen økt anerkjennelse og således styrke samvirke som organisasjonsform. Effekten kan - i hvert fall rent teoretisk - også bli den motsatte: At eksisterende samvirkeforetak finner loven mindre egnet for deres virksomhet, slik at de heller foretrekker en annen foretaksform. Disse konsekvenser må man anta langt på vei vil avhenge av hvordan loven utformes. Lovgivning kan også bidra til økt utbredelse av samvirkeformen innefor visse sektorer, mens den stagnerer eller får tilbakegang på andre områder.

3.5.3 Bevare samvirkeformens egenart

Lovgivning kan bidra til å bevare samvirkeformens egenart. Både nasjonalt og internasjonalt er det tendenser til overgang til kapitalselskaper (større andelsinnskudd, større avkastning på innskutt kapital, sterke begrensninger i adgangen til å bli medlem osv.). Etter gjeldende rett er det noe uklart hvor langt man kan gå i denne retning før man har forlatt samvirkeformen.

Gjennom ufravikelige lovregler kan det trekkes klarere grenser for samvirkebegrepet og for hvilke ordninger som kan aksepteres innenfor rammen av denne formen. Således kan man markere særpreget ved samvirkeformen og motvirke tendensene til gradvise endringer i retning av de trekk som kjennetegner kapitalselskapene.

Særfordeler for samvirkeforetakene, skattemessig eller på annen måte, betinger en viss distinktivitet i forhold til andre foretaksformer. Dersom forskjellene i forhold til de andre foretakstypene skulle bli mer eller mindre utvisket, kan konsekvensen bli at samvirkeforetakene må gi slipp på dagens særordninger.

3.5.4 Mangfold og lovgivning

Samvirkeforetakene utgjør en uensartet gruppe målt både etter virksomhetenes art og deres omfang. Borettsloven gir en modell som på mange punkter kan passe for flere typer samvirkeforetak. På atskillige punkter er bestemmelsene likevel mest egnet for denne særegne type samvirkeforetak.

Det kan være vanskelig å utforme en felles lov som skal passe for alle samvirkeforetak. At det kan være problematisk å utforme hensiktsmessige regler som er egnet for alle samvirkeforetak, kan i seg selv være et argument for at det ikke bør gis en alminnelig samvirkelov. Det var ut fra slike hensyn at det lovutvalget som ble nedsatt ved kongelig resolusjon 28. august 1953 fikk et mandat som var begrenset til å utrede behovet for en lov om forbrukersamvirke og i tilfelle legge frem utkast til slik lov. 2

Imidlertid har alle samvirkeforetak, bl.a. gjennom en felles forankring i samvirkeprinsippene, også betydelige likhetstrekk. Dessuten er situasjonen i dag at alle samvirkeforetak er underlagt et felles regelsett, nemlig den ulovfestede samvirkeretten (det ses her bort fra borettslag og boligbyggelag, som er regulert i egne lover). Ut fra denne bakgrunn har utvalget ment at det er mulig å utarbeide en lov som gir felles regler for alle samvirkeforetak. En rekke bestemmelser kan gjøres fravikelige, slik at det enkelte samvirkeforetak på viktige punkter kan skreddersy sine vedtekter.

På den måten kan loven legge til rette for et stort mangfold innenfor samvirkesektoren også i fremtiden. Endelig kan det anføres at mangfoldet er stort også blant aksjeselskapene uten at det synes å ha skapt nevneverdige problemer i forhold til en felles lovregulering. At vi nå har to aksjelover er primært et resultat av EØS-tilpasning, og ikke et uttrykk for at mangfoldet blant aksjeselskapene har gjort det nødvendig med to lover.

3.6 Mindretallsbeskyttelse, tredjepersonsinteresser og ansatte

3.6.1 Lovgivning om mindretallsbeskyttelse

I all sammenslutningsrett er det en sentral oppgave å sikre mindretallet mot overgrep fra flertallets side, vel og merke uten å sette flertallsprinsippet over styr. Dersom en sammenslutning skal fungere, er det en forutsetning at mindretallet bøyer seg for flertallet, men samtidig må mindretallet ha et visst vern mot maktmisbruk fra flertallets side.

Mindretallsbeskyttelsen kan knytte seg både til den måten beslutningen er blitt til på, og til hvilket innhold den har fått. Dette er spørsmål som man ikke fullt ut kan overlate til flertallet å avgjøre. Lovgivning kan gjøre minoritetsvern mer effektivt. Domstolene vil nok selv i dag føle seg kompetente til å tilsidesette åpenbare krenkelser av mindretallets rettigheter. Mindretallsbeskyttelsen i samvirkeforetak kan likevel være klart svakere enn i de lovregulerte selskapsformene. Dette kan være særlig uheldig der at medlemskap i et samvirkeforetak er en nødvendig forutsetning for deres næringsutøvelse.

3.6.2 Kreditorinteresser

De fleste samvirkeforetak har begrenset deltakeransvar. Mens det for (allmenn-)aksjeselskaper er gitt omfattende regler til vern om selskapskapitalen, gjelder ikke noe tilsvarende for samvirkeforetak. For samvirkeforetakenes kreditorer kan det være vanskelig å sikre seg mot at medlemmene fordeler foretaksformuen mellom seg til skade for kreditorene. Dette skyldes at eierne også er foretakets kunder, noe som kan muliggjøre samhandelsvilkår som i realiteten tapper foretaket for midler.

Det kan synes tankevekkende at rettsstillingen er så vidt forskjellig for foretaksformer som alle har begrenset deltakeransvar. Dette er imidlertid en forskjell som ikke lett kan elimineres uten å fjerne karakteristiske trekk ved de respektive foretaksformene. Det ligger i samvirkeformens natur at medlemsfordelen primært skal oppnås gjennom prisfastsettelsen, liksom det i aksjeselskapsformen ligger at aksjonærene skal oppnå avkastning på investert kapital, enten i form av utdelinger fra selskapet eller som gevinst ved salg. I (allmenn-)aksjeselskaper vil eiernes gunstige avtaler med selskapet i utgangspunktet bli betraktet som skjult utbytte, og således underlagt utbyttereglene. I samvirkeforetak er et av særtrekkene nettopp at medlemmene skal kunne inngå gunstige avtaler med foretaket. Dette er ikke noe man bør gripe inn i ved å gi strenge kapitalvernsregler. Gjennom lovgivning er det likevel, til tross for dette særpreget ved samvirkeformen, mulig å gi regler som ivaretar kreditorenes interesser bedre enn den begrensede beskyttelsen som kan utledes av ulovfestet rett.

3.6.3 Medkontrahenter

For medkonktrahentene er det viktig å vite hvem som kan forplikte samvirkeforetaket, og hvilken myndighet det enkelte organ har. Lovregler om dette kan bidra til større klarhet. I praksis er imidlertid dette neppe noe stort problem. Dette har trolig sammenheng med at de fleste samvirkeforetak hovedsakelig handler med medlemmer. Disse vil gjennomgående ha bedre kjennskap til foretaket enn det utenforstående vil ha.

3.6.4 Lovgivning kan styrke arbeidstakernes stilling

For de lovregulerte selskapsformene er det gitt egne regler om ansattes representasjonsrett i selskapenes ledende organer. Det samme gjelder næringsdrivende stiftelser. For samvirkeforetakene finnes det ikke lovregler som sikrer de ansatte en slik representasjonsrett. Dette er en formell forskjell som det er vanskelig å begrunne mer prinsipielt. En del av de store samvirkeforetakene har riktignok vedtektsfestet en rett for de ansatte til å velge en eller flere representanter til foretakets ledende organ (normalt styret). I siste instans er det bare lovregulering som effektivt kan sikre at de ansatte i samvirkeforetakene får en stilling tilsvarende den ansatte i andre foretak har, uten hensyn til hva samvirkeforetakets organer måtte bestemme. Dermed likestilles samvirkeforetak med andre foretak på dette punkt.

3.7 Kontroll- og lovgivningshensyn

3.7.1 Offentlige tilsyns- og kontrolloppgaver

Det offentlige kan ha behov for å føre kontroll med samvirkeforetakene, utover den kontrollen som kan skje gjennom reglene om registreringsplikt og regnskaps- og revisjonsplikt. Det kan f.eks. dreie seg om næringsregulering, tilsyn med arbeidsmiljø og ansvar for forurensning. Skattemyndighetene er tillagt kontrolloppgaver med hensyn til hvilke foretak som kvalifiserer til å falle inn under særreglene om samvirkeforetak, og disse bedrifters innberetninger.

En lovregulering av samvirkeforetakene kan lette gjennomføringen av det offentliges tilsyns- og kontrolloppgaver, ved at det blir lettere å vite hvem man skal forholde seg til og hvem som er ansvarlig.

3.7.2 Mer fullstendig og samordnet selskapslovgivning

De andre foretaksformene er lovregulert gjennom aksjelovene, selskapsloven, stiftelsesloven eller særlover. Dette kan tilsi at også samvirkeformen blir omfattet av en egen lov. I seg selv er dette ikke et tungtveiende argument. At andre foretakstyper er underlagt egen lovgivning trenger ikke å bety at dette også vil være det mest hensiktsmessige for samvirkeforetakene.

Siden den foreslåtte lov vil gjelde ikke bare selskaper, men også visse økonomiske foreninger, kan den innskrenke avtalefriheten når det gjelder å organisere foreninger. Foreninger er idag ikke lovregulert. Med en samvirkelov som også omfatter visse økonomiske foreninger, vil det bli et skille mellom lovregulerte og ikke-lovregulerte foreninger. For de foreninger som blir lovregulert, vil en samvirkeforetakslov innskrenke den kontraktsfrihet som i dag gjelder. For andre foreninger vil kontraktsfriheten gjelde på samme måte som etter gjeldende rett. En samvirkelov vil bare kunne ha betydning for foreninger som driver økonomisk virksomhet ut fra kooperative prinsipper.

Gjennom lovgivning kan det imidlertid være mulig å oppnå konsekvens og harmoni i forhold til de andre foretakstypene, samtidig som samvirkeformens egenart bevares. På punkter hvor det ikke er grunn til å velge egne løsninger for samvirkeforetak (ansattes medbestemmelsesrett, styremedlemmers erstatningsansvar, inhabilitet etc.), kan man basere seg på de løsningene som er valgt i aksjelovene eller selskapsloven. På den måten kan man for det første få god sammenheng i regelverket. For det andre vil foretaksformene dra gjensidig nytte av den presiseringen av de felles reglene som skjer gjennom praksis og teori. Praksis og teori i tilknytning til en foretaksform kan således få direkte relevans for andre foretaksformer. At man får presisert innholdet i reglene på denne måten kan virke konflikt- og prosessavvergende.

En lovregulering kan dessuten gjøre grensen mellom samvirkeforetak og andre sammenslutninger klarere. Etter gjeldende rett er det vanskelig å foreta en rettslig avgrensning av samvirkebegrepet. Gjennom lovgivning med tilhørende lovforarbeider kan grensen gjøres klarere. Dersom man fjerner noe av usikkerheten knyttet til selve samvirkebegrepet, kan det i seg selv gjøre samvirke til en mer attraktiv organisasjonsform.

3.8 Utvalgets konklusjoner

3.8.1 Styrke nyetableringer

Ved vurderingen av om det bør gis en alminnelig samvirkelov, mener utvalget at det må legges betydelig vekt på om en slik lov kan styrke samvirkeformen. Med dette menes ikke bare at eksisterende samvirkeforetak skal være tjent med lovregulering, men også at loven skal oppmuntre til og legge til rette for etablering av nye foretak. En samvirkelov bør således vareta interessene til både de som allerede har organisert sin virksomhet på denne måten, og de som ønsker å gjøre det i fremtiden. Selv om begge disse gruppene har en felles interesse i en lov som gir samvirkeforetakene gunstige rammebetingelser, er det ikke gitt at deres interesser er helt sammenfallende.

For eksisterende foretak kan en samvirkelov medføre at det må gjøres større eller mindre endringer i foretakets virksomhet og organisering. Vedtektene må kanskje endres for at de skal komme i samsvar med loven, selv om de i praksis har vist seg å være velfungerende. For dem som ønsker å etablere ny samvirkevirksomhet, er stillingen en annen. For disse vil det kunne være en stor fordel med et regelsett som klart angir hvordan de skal gå frem for å etablere et samvirkeforetak, hvilket innhold vedtektene skal eller kan ha, hvordan foretaket skal organiseres osv. At det etableres nye samvirkeforetak, kan også være i de eksisterende foretakenes interesse. Nyetableringer må antas å styrke samvirkeformen samlet sett.

3.8.2 Gjeldende rett: Relativ frihet, uklarhet og ufullstendighet

Rettstilstanden for samvirkeforetak er i dag preget av at 1) reglene åpner for relativt stor grad av handlefrihet, 2) at de på mange punkter er uklare, og 3) at de er noe ufullstendige i den forstand at det på ulovfestet grunnlag ikke kan oppstilles regler for visse typer situasjoner.

At gjeldende rett åpner for så stor grad av handlefrihet, gjør at mange etablerte samvirkeforetak står relativt fritt med hensyn til hvordan de vil organisere virksomheten. Det må generelt antas at dette kan lede til effektiv og rasjonell drift. I mangel av lovgivning er vedtektsfriheten stor. Foretakene kan utforme vedtektene på en måte som er godt tilpasset det enkelte foretaks behov. Lovvakuumet kan også legge grunnlag for samvirke som en dynamisk organisasjonsform: Foretakenes vedtekter kan endres i takt med tiden.

Selv om samvirkeforetakene har relativt stor handlefrihet, er de likevel underlagt klare begrensninger. For det første må samvirkeforetakene, i likhet med alle andre foretak, forholde seg til den alminnelige lovgivningen (skattelovgivning, arbeidsmiljølovgivning, forurensningslovgivning, konkurranselovgivning, kontraktslovgivning osv.). For det andre innebærer selve samvirkebegrepet begrensninger i hvordan foretakene kan organisere og drive sin virksomhet. Dersom man ønsker å utøve en virksomhet med begrenset deltakeransvar, må visse vilkår som må være oppfylt, enten det er tale om samvirkeforetak eller aksjeselskap. For samvirkeforetakene er etterlevelse av samvirkeprinsippene det mest sentrale. For det tredje må samvirkeforetakene følge ulovfestede samvirkerettslige regler (f.eks. at økonomiforvaltningen må være forsvarlig i forhold til kreditorene, og at medlemmene ikke kan pålegges nye plikter med mindre foretaket har hjemmel for det i vedtektene eller det enkelte medlem har samtykket). For det fjerde er det visse transaksjoner som krever lovhjemmel (f.eks. fusjon uten at det innhentes samtykke fra den enkelte kreditor, og omdanning til aksjeselskap uten å gå veien om oppløsning og nystiftelse). Selv med disse modifikasjonene må det likevel sies at samvirkeforetakene etter gjeldende rett har relativt stor grad av handlefrihet sammenlignet med f.eks. aksjeselskapene.

Det andre kjennetegnet ved gjeldende samvirkerett er at reglene på flere punkter er uklare. Et hovedproblem er at selve samvirkebegrepet ikke er entydig. Hvorvidt man står overfor et samvirkeforetak beror etter gjeldende rett på en bred totalvurdering. I mange tilfeller er det usikkert om en sammenslutning tilfredsstiller vilkårene for å bli registrert som samvirkeforetak. For Foretaksregisteret er dette et problem. Et stort antall klagesaker hos Nærings- og handelsdepartementet og tolkningsuttalelser fra Justisdepartementets lovavdeling, avspeiler de uklarhetene som i dag knytter seg til samvirkebegrepet. Dette er en uklarhet som kan gjøre samvirkeformen mindre attraktiv for de som ønsker å etablere ny virksomhet.

Ikke bare samvirkebegrepet, men også en rekke enkeltregler er uklare, noe fremstillingen av gjeldende rett viser. Noen eksempler kan være:

• i hvilken grad et samvirkeforetak kan utøve sin økonomiske virksomhet gjennom datterselskaper

• om det rent unntaksvis kan aksepteres at et samvirkeforetak har et annet samvirkeforetak som eneste medlem

• hvilke begrensninger som kan legges på adgangen til å bli medlem og til å tre ut av foretaket

• hvor stor rente som kan gis på andelsinnskuddene

• om man på primærnivå kan fravike prinsippet om ett medlem én stemme

• hvilke flertallskrav som gjelder for ulike typer beslutninger

• hva som er situasjonen ved stemmelikhet

• om det kan aksepteres at visse medlemmer ikke har rett til å stemme på årsmøtet

• om et medlem kan ha med seg rådgiver på årsmøtet

• hvilken kompetanse styret har i forhold til årsmøtet

• på hvilke vilkår samvirkeforetak kan fusjonere

• hvordan nettoformuen kan eller skal fordeles ved oppløsning.

Dette er bare et lite knippe av de problemstillingene som gjeldende samvirkerett reiser. En såpass uklar rettstilstand kan hemme foretakenes virksomhet. Det kan være prosjekter som ikke blir gjennomført (f.eks. i forbindelse med omstrukturering), fordi man er usikkert på om prosjektet lar seg virkeliggjøre innenfor rammen av gjeldende samvirkerett. En uklar rettstilstand kan også føre til unødige konflikter, noe som kan være en belastning både for samvirkeforetakene og deres medlemmer.

Det tredje særpreget ved gjeldende samvirkerett er at den er mangelfull på enkelte punkter. Dette henger sammen med at det er enkelte typer regler som etter sin art krever lovs form. Det kan f.eks. være regler om ansattes medbestemmelsesrett, konserner og føderativt samvirke, fusjon og fisjon uten at det innhentes samtykke fra samtlige kreditorer, og omdanning til aksjeselskap uten å gå veien om oppløsning og nystiftelse. Mangelen på slike regler kan være en hemsko for samvirkeforetakene og i enkelte relasjoner stille dem dårligere enn de lovregulerte selskapsformene. Et samvirkeforetak som er morselskap til et aksjeselskap vil f.eks. stå svakere enn et morselskap som er aksjeselskap, fordi det ikke gjelder særlige konsernregler for samvirkeforetakene. Den ulovfestede retten er således beheftet med svakheter som gjør at samvirkeforetakene i enkelte relasjoner har mindre muligheter og en svakere stilling enn det som er tilfelle for de lovregulerte selskapene. Dette har også en side mot det første punktet som ble nevnt (samvirkeforetakenes handlefrihet).

3.8.3 Konsekvenser av lovgivning om samvirkeforetak

3.8.3.1 Fleksibilitet

Utvalget går så over til hvordan situasjonen vil bli dersom det vedtas en samvirkelov. De samme trekkene som pekt på ovenfor, gjennomgås: handlefrihet, uklarhet og ufullstendighet.

Konsekvensene av en lov vil i første rekke bero på hvilket innhold man gir loven. En lov som primært innebærer begrensninger i foretakenes virksomhet, kan neppe sies å være i foretakenes interesse. Derimot burde også etablerte samvirkeforetak ha nytte av en lov som åpner for stor grad av vedtektsfrihet og som kanskje gir foretakene muligheter som de i dag ikke har. Ved utformingen av lovutkastet har utvalget forsøkt å balansere flere hensyn: På den ene siden har man bl.a. hensynet til foretakenes fleksibilitet og handlefrihet; på den annen side først og fremst hensynet til å bevare samvirkeformens egenart og hensynet til minoritetsmedlemmer og kreditorer.

For utvalget har det vært en målsetning å utforme en lov som gjør at foretakene skal kunne beholde mest mulig av den fleksibilitet og handlefrihet som de i dag har, samtidig som loven på enkelte punkter gir dem en styrket stilling og utvidede muligheter i forhold til det som følger av gjeldende rett. Et uttrykk for dette er de mange bestemmelsene i loven som er gjort fravikelige. Innslaget av fravikelige bestemmelser er langt større i utvalgets lovforslag enn i aksjelovene. Selv om samvirkeforetak er organisasjonsformer med begrenset ansvar for deltakerne, ligger lovutkastets grad av fravikelighet nærmere oppbyggingen av selskapsloven som gjelder organisasjonsformer med helt eller delvis ubegrenset ansvar.

Når det gjelder en rekke sentrale spørsmål, er det i utkastet til ny samvirkelov lagt opp til at det enkelte foretak selv kan bestemme hvilken ordning som ønskes. Eksempler på dette kan være:

• om det skal betales andelsinnskudd

• om andelsinnskuddene skal forrentes

• om foretaket skal ha en ordning med etterbetaling (bonus, utbytte) i henhold til bruk

• om medlemskapet skal kunne overføres til andre

• om det skal være frister for utmelding

• om det skal velges utsendinger til årsmøtet

• hvilke flertallskrav som skal gjelde for årsmøtets og styrets beslutninger

• hvorvidt det skal opprettes representantskap, kontrollkomité eller ulovfestede organer

• om nettoformuen skal tilfalle medlemmene ved oppløsning osv.

3.8.3.2 Utvidede muligheter for fusjon mv.

Når det særskilt gjelder bestemmelser som gir samvirkeforetakene utvidede muligheter i forhold til gjeldende rett, er det særlig grunn til å fremheve reglene om fusjon, fisjon og omdanning, samt reglene om føderativte samvirker og konserner. I denne sammenhengen må det også nevnes at loven på flere punkter legger opp til en enklere og mindre stram regulering enn den man finner i aksjelovene. Reglene om stiftelse (kapittel 2) og om foretakets økonomiske forhold (kapittel 4) illustrerer det. Når lovutkastet har blitt nokså omfangsrikt (større enn selskapsloven, men mindre enn aksjeloven 3 ), skyldes det i stor grad at det gitt bestemmelser som er ment å skulle styrke samvirkeforetakenes stilling. Dersom man ikke hadde gitt regler om f.eks. fusjon og fisjon, konserner og føderativt samvirke, ville man fått en kortere lov, men samtidig en lov som ivaretar samvirkeforetakenes interesser på en dårligere måte.

3.8.3.3 Begrensninger: Bevare egenart og ivareta tredjepersonsinteresser

Når lovutkastet kan tenkes å innebære begrensninger på enkelte punkter, skyldes det primært to forhold: Utvalget har lagt vekt på å bevare samvirkeformens egenart. I tillegg må en lov, ved siden av å ivareta samvirkeforetakenes interesser, også ha et forsvarlig minoritetsvern, og sikre at tredjepersonsinteresser (særlig hensynet til arbeidstakere og kreditorer) ivaretas i rimelig grad.

Samvirkeformen bygger på prinsipper som kan svekkes dersom man åpner for at samvirkeforetakene skal kunne bli likere kapitalselskapene (f.eks. ved at man i større grad åpner for avkastning på andelsinnskuddene). Skal samvirkeforetak være et reelt alternativ til de andre sammenslutningsformene, er det viktig at formen beholder det sentrale ved sitt særpreg. Dessuten må det antas at en distinktivitet i forhold til andre sammenslutningsformer er nødvendig for at samvirkeforetakene fortsatt skal innrømmes enkelte særfordeler av skattemyndighetene, f.eks. skatterettslig. En viss egenart i forhold til andre sammenslutningsformer kan også være forutsetningen for at enkelte samvirkeforetak også i fremtiden skal kunne ha forvaltningsfunksjoner som ellers ville høre inn under det offentlige.

I lovutkastet har ønsket om å bevare samvirkeforetakenes egenart først og fremst kommet til uttrykk i bestemmelser som knesetter samvirkeprinsippene, særlig prinsippene om frivillig og åpent medlemskap, demokratisk medlemskontroll og medlemmenes økonomiske deltakelse. I forhold til enkelte eksisterende samvirkeforetak kan dette innebære at de ikke lenger kan operere med så sterke begrensninger på adgangen til å bli medlem eller til å tre ut av foretaket, at reglene om stemmegivning må legges om (f.eks. dersom det i dag stemmes etter kapitalandel), at utdelinger til medlemmene må skje på en annen måte en tidligere (dersom utdelingene i dag skjer uavhengig av bruk) osv. Det dreier seg imidlertid her, etter utvalgets syn, om så grunnleggende samvirkeverdier, at dersom et foretak ikke ønsker å underordne seg prinsippene, kan det være mest naturlig at en annen foretaksform vurderes.

Også etter gjeldende rett står samvirkeprinsippene sentralt ved vurderingen av om man står overfor et samvirkeforetak. Ut fra en totalvurdering kan man imidlertid komme til at det foreligger et samvirkeforetak selv om samvirkeprinsippene ikke etterleves fullt ut. At nettoformuen ved oppløsning fordeles likt på medlemmene, og ikke etter bruk, trenger f.eks. ikke nødvendigvis å være til hinder for at det foreligger et samvirkeforetak. Når man skal utforme en helhetlig lov, kan man ikke i samme grad akseptere avvik fra de grunnleggende prinsippene. I så fall måttet man ha fastsatt vidtgående unntak fra alle bestemmelsene som knesetter samvirkeprinsippene, noe som i sum ville ha ført til en uthuling, ikke bare av samvirkeprinsippene, men også av hele samvirkeformen. Når enkelte bestemmelser kan medføre begrensninger i forhold til gjeldende rett, er det således en følge av utvalget anser det nødvendig for å bevare samvirkeformens egenart.

Det andre hensynet som kan tilsi begrensninger i forhold til gjeldende rett, er som nevnt hensynet til minoritetsinteresser og tredjepersonsinteresser. En effektiv ivaretagelse av interessene til minoritetsmedlemmer, arbeidstakere og kreditorer, forutsetter imidlertid at det gis en lov. Det dreier seg ikke om store innskrenkninger i samvirkeforetakenes handlefrihet. Lovutkastets regler om kreditorvern, hvor bærebjelken er et forsvarlighetskrav, avviker f.eks. ikke mye fra det som følger av gjeldende rett. For ansattes medbestemmelsesrett er det ikke tale om å innføre andre regler enn de som allerede gjelder for andre foretaksformer.

Mens det kan være noe vanskelig å forutse hvilke virkninger en lov vil få for samvirkeforetakene og deres medlemmer, er det lettere å forutse virkningene i forhold til minoritetsinteresser og tredjepersonsinteresser.

For å oppnå et effektivt mindretallsvern er det nødvendig med lovgivning. Domstolene vil riktignok også i dag kunne tilsidesette åpenbare krenkelser av mindretallets rettigheter. Gjennom lovgivning kan man likevel få presisert medlemmenes rettigheter, noe som vil gi domstolene et stødigere grunnlag for å overprøve flertallets handlemåte. Lovregulering må også antas å medføre at man slipper en del unødige konflikter. Det vil fremgå av loven hvilke rettigheter og forpliktelser et flertall og mindretall vil ha overfor hverandre. På den annen side kan lovgivning føre til en økt bevisstgjøring omkring hvilke rettigheter man har, noe som kan tenkes å virke prosesskapende (særlig dersom rettighetene ikke er presist formulert). Utvalget mener likevel at en lov totalt sett vil innebære en styrket mindretallsbeskyttelse.

Ivaretakelse av kreditorinteresser står sentralt i forhold til alle foretak med begrenset deltakeransvar. Samvirkeforetak skiller seg på dette punktet fra aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper, ved at det for de sistnevnte er utformet et eget sett med regler til vern om selskapskapitalen. Etter gjeldende samvirkerett vil det avgjørende være om foretaket opptrer forsvarlig i forhold til kreditorene. Utvalget har her valgt å utforme regler som ligger nærmere opp til gjeldende samvirkerett enn til aksjelovenes system. Dette henger bl.a. sammen med at aksjelovens relativt strenge system, med et skille mellom fri og bunden egenkapital, passer mindre godt for en foretaksform hvor ett av formålene nettopp er at medlemmene skal kunne inngå avtaler med foretaket til gunstige priser. Dersom man skulle legge sterke restriksjoner på prisfastsettingen ved slik samhandel, ville man dempe eller fjerne et av samvirkeformens mest markerte trekk.

Etter utvalgets vurdering ivaretar det foreliggende lovutkastet i stor utstrekning hensynet til samvirkeforetakenes fleksibilitet og handlefrihet. Det har imidlertid vært nødvendig å gjøre noen mindre begrensninger for å bevare samvirkeformens egenart og for å ivareta tredjepersonsinteresser.

3.8.3.4 Rettsavklaring

Utvalget mener at det foreliggende lovutkastet vil bidra til rettslig avklaring på en rekke punkter, ikke minst når det gjelder selve samvirkedefinisjonen. Aksjelovens definisjon (jf. asl. § 1-1 tredje ledd nr. 3) er foreslått erstattet med en mer utførlig definisjon som peker på flere av særtrekkene ved samvirkeformen. En rekke av de øvrige bestemmelser i lovutkastet vil for viktige hovedspørsmål fjerne usikkerhet etter gjeldende rett. Samtidig vil en samvirkelov reise nye tolkningsspørsmål, men da ofte av mer detaljpreget karakter. Samlet sett mener derfor utvalget at en lov vil være et vesentlig bidrag til en klarere rettstilstand.

Gjeldende rett er som nevnt ufullstendig. For samvirkeforetak mangler en del regler som man finner i nyere selskapslovgivning, men som ikke kan oppstilles på ulovfestet grunnlag. Etter utvalgets mening er behovet for en mer fullstendig samvirkerettslig regulering et viktig argument for lovgivning.

3.9 Behov for allsidige organisasjonsformer

Etter omfattende drøftelser har utvalget enstemmig konkludert med at det bør gis en samvirkelov i Norge. Markeds- og kapitalinteresser har fått en stadig mer sentral rolle i samfunnsutviklingen. Den offentlige sektor er i mange land mer svekket. Den såkalte tredje sektor, som legger mer vekt på deltakerdemokrati, selvhjelp og samhandling, er også i mange land utsatt for press. Typisk for markedskreftene i en globalisert økonomi synes å være en konsentrasjon i stadig større enheter, der den enkeltes innflytelse kan være mer svekket enn tidligere. Det kan bli større avstand frem til det sentrum, der beslutningene som berører den enkelte tas.

Samvirkeformen er, brukt i samsvar med sine intensjoner, et forum for deltakerdemokrati, for samhandling og aktiv medbestemmelse. I forhold til den utvikling man ser rundt seg, er det vanskelig å forstå hvorfor de lovgivende myndigheter ikke skal bidra til å synliggjøre og videreutvikle denne organisasjonsformen. Det kan ikke være riktig at mange som egentlig ønsker å drive ut fra mer samvirkeorienterte prinsipper, henvises til aksjeselskapsformen fordi samvirkeformen er for krevende å finne ut av.

Lovgivning kan føre til at det er flere som tar samvirkeformen i bruk. Lovregulering kan bidra til at formen blir mer kjent. En samvirkelov vil inneholde bestemmelser om stiftelse av samvirkeforetak, slik at det er lettere å vite hvordan man skal gå fram. Ved utformingen av stiftelsesreglene, har utvalget lagt stor vekt på at stiftelsen av et samvirkeforetak skal kunne skje på en enkel og billig måte. Det mest sentrale er nok likevel at en samvirkelov vil bidra til trygghet rundt bruken av organisasjonsformen. Aktørene behøver naturligvis ikke sette seg inn i hele loven. Det gjør da heller ikke aksjonærer i et aksjeselskap. Men man vet at det finnes en lett tilgjengelig og gjennomtenkt bakgrunnsrett som kan bidra til å løse konflikter eller uforutsette situasjoner hvis disse skulle oppstå.

Lovregulering kan bidra til å styrke samvirkeformen. Samvirkeformen kan bli tatt i bruk i større utstrekning enn i dag. Dette er Norge tjent med. På en rekke områder venter det oppgaver som godt, og kanskje best, løses på andre premisser for samhandling enn dem som primært gjelder overskuddsmaksimering.

4 Samvirkets historikk i Norge - tidligere lovarbeid

4.1 Innledning

Nedenfor følger en kort oversikt over samvirkets historikk i Norge, herunder om tidligere arbeid med lovgivning om samvirke. En mer inngående fremstilling av samvirkets historie er gitt i NOU 1988: 30 4 og i Johnstad: Samarbeid og samvirke5. Oversikten i punkt 4.2 bygger i stor grad på disse kildene. Oversikten over tidligere lovarbeid i punkt 4.3 bygger for enn stor del på Innstilling fra Komiteen til å utrede behovet for en lov om forbrukersamvirket av 1957 6 , dels på tilsvarende fremstilling i NOU 1988: 30, 7 og dels på NOU 2000: 17 for fremstillingen av boligsamvirket.

4.2 Norsk samvirkehistorie

I Norge kan samvirkelignende organisasjoner i form av ulike laug og bygdebrannkasser, spores helt tilbake til 15-1600-tallet. Samvirke i moderne form ble imidlertid først tatt i bruk fra rundt midten av 1800-tallet, etter mønster av tilsvarende etableringer av kooperativ virksomhet, hovedsakelig fra England.

Samvirke innen forbrukersektoren startet ved at det ble satt i gang en rekke samkjøpsforeninger i forbindelse med Marcus Thranes virksomhet, hovedsakelig på Østlandet. Den videre samfunnsutvikling førte til et økt samhold mellom småbønder, arbeidere, husmenn mv. Mindre grupperinger av disse startet forbruksforeninger for å skaffe de varene de trengte. Forbrukerbevegelsen startet hovedsakelig som en bygdebevegelse, og kooperativ virksomhet innen forbrukersektoren ble først etablert i Kristiania i 1894 med stiftelsen av Kristiania Kooperative Selskap. I 1906 fikk man samordnet forbrukerbevegelsen over hele landet ved dannelsen av Norges Kooperative Landsforening.

Samvirke innen boligsektoren tok ikke form før i mellomkrigstiden. Man fant da frem til en hensiktsmessig måte for organisering av boligbygging etter kooperative prinsipper. I 1929 ble boligbyggelaget OBOS dannet i Oslo etter en svensk modell (organiseringen av Hyresgästernas Sparekasse- och Byggnadsförening). OBOS-modellen ble lagt til grunn da en lang rekke boligbyggelag ble stiftet fra 1945 og fremover. Boligbyggingen økte sterkt etter krigen, dels som følge av ødeleggelser under krigen, og dels som følge av etableringen av en omfattende statlig finansieringsordning gjennom Den norske stats husbank. Boligbyggelagene sto etter hvert for en viktig del av byggingen. Tilveksten av nye boliger var stort sett høy helt frem til 1980-tallet. Den boligkooperative delen av utbyggingen var høyest midt på 1970-tallet. En sammenslutning for boligbyggelagene, nå Norske Boligbyggelags Landsforbund, ble stiftet i 1946.

På fiskerisektoren har det i lengre tider vært betydelig samarbeid mellom aktørene. En mer formalisert form for samvirke fant imidlertid sted først i 1880-årene ved at makrellfiskere på Sørlandet startet makrelleksport (omsetning) etter kooperative prinsipper. Dette bidro til at det ble etablert en rekke samvirketiltak for omsetning av fisk mv. også øvrige steder i landet. Fra 1890-årene ble samvirkeformen også benyttet for forsikring av fiskefartøyer gjennom etableringer av en rekke gjensidige assuranseselskaper.

I landbrukssektoren ble samvirkeformen først benyttet for felles omsetning av melk fra forskjellige gårder. I 1856 ble det dessuten etablert et felles setermeieri, hvor 40 bønder deltok i virksomheten. Dette var Norges og Nord-Europas første andelsmeieri, og denne etableringen førte raskt til etableringen av andre fellesmeierier. Etter hvert ble det også etablert lignende virksomheter for omsetning og salg av øvrige landbruksprodukter. Samvirkeformen ble også tatt i bruk for å organisere innkjøp av driftsmidler som bøndene trengte i sin virksomhet.

Etableringene innen disse sektorene kom til å danne grunnlaget for fire store samvirkesektorer her i landet: Forbrukersamvirket, boligsamvirket, fiskersamvirket og landbrukssamvirket. Disse sektorene er også i dag dominerende innen norsk samvirke (og er nærmere beskrevet i kapittel 8).

Også innen arbeiderbevegelsen ble samvirkeformen (arbeidssamvirke) tidlig vurdert som en alternativ organisasjonsform. Men bortsett fra enkelte spredte tiltak, fikk arbeidssamvirke som organisasjonsform aldri skikkelig fotfeste i Norge.

Rundt århundreskiftet (1800/1900) ble det etablert en rekke virksomheter under samvirkeformen. Med den økonomiske krisen på 20-30-tallet, stagnerte denne utviklingen noe. I 1930-årene kom imidlertid omsetningsloven og råfiskeloven. Disse lovene fikk stor betydning for den videre utviklingen av landbruks- og fiskerisamvirket. Samvirkene fikk også en rolle i å gjennomføre statens politikk når det gjaldt sosial boligbygging og sikring av levevilkår for bønder og fiskere. Dette har trolig vært en viktig medvirkende årsak til at flere samvirkeorganisasjoner har vokst seg store med et omfattende organisasjons- og administrasjonsbyråkrati.

Etter annen verdenskrig gikk landet inn i en økonomisk vekstperiode, noe som medførte at også samvirket opplevde sterk vekst og utvikling. Denne tendensen fortsatte så helt frem til 80-90-årene. På slutten av 80-tallet ble landet rammet av en økonomisk krise, noe som også rammet samvirket. I etterkant av dette opplevde Norge økonomisk vekst, samt store endringer innen økonomien. Markedsaktørene ble færre men sterkere, samtidig som den internasjonale konkurransen økte. Dette stilte nye krav til aktørene og medførte utfordringer og omstillinger også innen samvirkesektorene. Flere samvirkevirksomheter ble slått sammen, og dannet større enheter. Hvor samvirket tidligere var preget av rene føderative strukturer, ble disse nå til dels erstattet eller kombinert med mer konsernlignende strukturer. En del samvirkeforetak ble omdannet til aksjeselskaper og tilført nye eiere og ekstern kapital. Andre samvirkeforetak valgte å heller skille ut deler av sin virksomhet og organisere denne under aksjeselskapsformen. Denne utviklingen har vedvart og er også i dag med på å prege situasjonen innen norsk samvirke. Likevel er det liten tvil om at samvirket og samvirkeorganisering også i dag spiller en betydelig rolle innen deler av det norske samfunns- og næringsliv. For en nærmere oversikt over samvirkets stilling i Norge i dag, vises til fremstillingen under kapittel 8.

4.3 Tidligere lovarbeid

Innen selskapsretten har prinsippet om kontraktsfrihet hatt stor betydning. Dannelsen av de tidligste økonomiske sammenslutninger med begrenset ansvar for medlemmene, ble i Norge anerkjent uten noen formkrav eller offentlig godkjenning. I de fleste øvrige europeiske land var det ikke adgang til å stifte forretningsdrivende sammenslutninger annet enn i de selskaps- eller foreningsformer som lovgivningen uttrykkelig aksepterte. Prinsippet om kontraktsfrihet er antakelig noe av forklaringen på at man i Norge ikke fikk en egen selskapsrettslig regulering av de andels- eller samvirkelagsformene som tidlig vokste frem.

Mangelen på slik regulering gjorde det rettslig sett enkelt for forbrukerforeninger og andre selskaper med begrenset ansvar å vinne innpass i Norge. Man så imidlertid raskt at manglende regulering kunne føre til misbruk av de ulike selskaps- eller foreningsformene. På slutten av 1800-tallet ble det derfor nedsatt en komité som (etter en utvidelse av mandatet) skulle utarbeide utkast til regulering av alle selskaps- og foreningsformer med begrenset ansvar. Komiteen avga så et utkast til en aksjelov og et utkast til en forsikringsselskapslov, men holdt tilbake et nærmest ferdigstilt utkast til andre lover som også lå innenfor komiteens mandat. Justisdepartementet nedsatte så en egen komité som skulle vurdere utkastene som ikke var fremmet. Denne avga så en innstilling med forslag bl.a. til en lov om foreninger med vekslende kapital. På grunnlag av disse innstillingene fremmet så Justisdepartementet en proposisjon i 1901 (Ot.prp. 28 (1900-01)). Ved Stortingsbehandlingen oppnådde proposisjonen imidlertid ikke tilstrekkelig flertall. Hovedbegrunnelsen var at lovforslaget om foreninger med vekslende kapital ikke i tilstrekkelig grad ivaretok produsentsamvirkets interesser, samt at forslaget var for detaljert utformet. På bakgrunn av senere proposisjoner ble det imidlertid vedtatt egne aksjelover mv. Noen lov om samvirkeforetak eller andre lag med vekslende medlemstall og kapital ble derimot ikke fremmet.

Behovet for en egen samvirkelov ble imidlertid sterkere, og Norges Kooperative Landsforening sendte ved to anledninger (1911 og 1913) innstillinger til Regjeringen med forslag om at man burde utarbeide en egen samvirkelov. Begrunnelsen var bl.a. at de uordnede og ukontrollerte forholdene som andelslagene inntil da hadde arbeidet under, hadde medført mange mislykkede forsøk, samt at en manglende lovregulering skapte mistillit og gjorde folk redde for å slutte seg til samvirkebevegelsen. Disse henvendelsene førte imidlertid ikke til at det ble satt i gang noe lovgivningsarbeid, bl.a. på grunn av de forhold som første verdenskrig førte med seg.

I 1922 ble det nedsatt en ny komité som bl.a. utarbeidet en innstilling med utkast til lov om samvirkelag. Utkastet tok sikte på å fange opp alle kooperative sammenslutninger med forretningsmessig virksomhet. Ikke-næringsdrivende foreninger og ideelle foreninger var holdt utenfor, samt at utkastet uttrykkelig unntok enkelte former på grensen mot samvirke og som dels var regulert ved annen lovgivning. 8 Reglene i utkastet tok sikte på å regulere samvirkelagenes selskapsrettslige forhold i likhet med aksjelovens regler for aksjeselskaper.

Utvalget understreket behovet for en egen samvirkelov på bakgrunn av samvirkets utbredelse og store økonomiske interesser, og hevdet at det ville være uforsvarlig om det ikke skulle være noen lovmessig ordning på dette området. Utvalget hadde gjennomført grundige undersøkelser av samvirkesektorene, og avdekket at mange samvirkelag var stiftet på utilfredsstillende grunnlag og ble ledet i strid med sunne forretningsgrunnsetninger. Drift og organisering var ofte heller ikke i samsvar med de kooperative prinsipper. Mange av disse lagene var gått over styr. Sammenlignet med de lovregulerte selskapsformene, konkluderte komiteen med at den uklarhet og forvirring som hersket, bare kunne avhjelpes ved en rasjonell lovgivning. Komiteen var heller ikke i tvil om at gjennomføringen av en samvirkelov kunne bidra til å fremme samvirkebevegelsen. Det ble imidlertid ikke fremmet en proposisjon om en egen samvirkelov på grunnlag av innstillingen av 1925. Dette skyldtes dels sterke innvendinger i høringsrunden, og dels en sterk utvikling i samvirkebevegelsen i årene etter at innstillingen var avgitt. Dette til tross for at høringsinstansene generelt var forholdsvis positive til lovregulering.

I 1936 ble det nedsatt et nytt utvalg som avga sin innstilling med ett nytt utkast til en lov om samvirkelag i 1937. Dette utkastet bygde i det alt vesentlige på utkastet fra 1925, men det var tatt hensyn til en rekke av de innvendingene som kom i høringsrunden til 1925-innstillingen. Dette utkastet møtte imidlertid også en del motbør fra flere hold i høringsrunden. På bakgrunn av bl.a. dette ble det derfor ikke fremmet noen proposisjon på grunnlag av innstillingen. Det ble på den tiden vedtatt en rekke andre lover med betydning for samvirkebevegelsen, herunder lover om regulering av omsetning av jordbruksvarer (1930) og råfisk (1938) og en egen lov om meieriselskaper (1936).

I 1950 ble det nedsatt en komité som skulle utarbeide et forslag til lovgivning om «forholdet mellom leier og eier av bolig hvor leieren deltar i finansieringen av bygget ved innskudd, lån, tegning av aksjer eller andeler eller på annen måte». Komiteen skulle særlig se på spørsmålet «om særskilte rettsregler for stiftelse, organisering og administrasjon av boligselskaper, og om de rettigheter og plikter medlemmer av slike selskaper bør ha». Komiteen, som tok navnet Borettslovkomiteen, la i 1955 frem utkast til lover om boligbyggelag og borettslag og om bortleie av bolig mot obligasjonsinnskudd. De to første utkastene lå til grunn for borettslovene fra 1960 (boligbyggelagsloven og borettsloven). Borettslovene har vært endret flere ganger, blant annet i 1970 på grunnlag av en utredning i et nytt lovutvalg (Borettslovutvalget, NOU 1974: 6). Grunnprinsippene har likevel stort sett vært de samme. Det foreligger forslag til nye boligbyggelags- og borettslover i NOU 2000: 17, jf. nedenfor.

På bakgrunn av en henstilling i 1946 fra International Cooperative Alliance (ICA) om at de land hvor det ikke forekom en egen samvirkelovgivning, burde utarbeide en lovregulering til beskyttelse av samvirkebevegelsen, ble spørsmålet om en alminnelig samvirkelov på nytt aktualisert. I 1953 ble det så på ny nedsatt en komité som skulle utrede behovet for en lov om forbrukersamvirket, og i tilfelle legge frem utkast til lov. At utkastet bare skulle omfatte forbrukersamvirket ble begrunnet med forbrukersamvirkets generelle karakter og at man etter utarbeidelsen av en slik særlov, senere kunne ta opp spørsmålet om en lovgivning for andre samvirkesektorer. Komiteen avga sin innstilling i 1957.

Komiteen mente at de tidligere argumentene som var blitt anført for en selskapsrettslig lov om forbrukersamvirket (og andre sektorer), ikke lenger hadde tilsvarende vekt. Komiteen mente at mange av de hensyn som en lov ut fra samfunnsmessige hensyn og i forhold til forbrukersamvirket kunne tenkes å tilgodese, nå var dekket av allerede eksisterende rettsordninger, herunder utstrakt bruk av mønstervedtekter. Det ble videre argumentert for at en detaljert lov ville kunne medføre ulemper for forbrukersamvirkets vekst og utvikling. Komiteen fremmet derfor ikke noen egen selskapsrettslig lov om forbrukersamvirket. Etter påfølgende høringsrunde fant departementet å kunne vise til komiteens oppfatning av at det ikke var tilstrekkelig grunn til å foreslå fremmet en egen selskapsrettslig lov om forbrukersamvirket, og at det heller ikke for tiden syntes å være særlig behov for en alminnelige selskapsrettslig samvirkelov. Departementet antok derfor at det kunne være grunn til å se an spørsmålet, og viste bl.a. til at den nylig vedtatte aksjelovs unntaksbestemmelse for samvirkelag ville trekke klarere linjer også for de kooperative sammenslutninger.

I 1997 ble det oppnevnt et lovutvalg til å vurdere og eventuelt komme med et utkast til revisjon av gjeldende lov om borettslag og lov om boligbyggelag. Utvalget avgav sin innstilling 29. juni 2000 (NOU 2000: 17). Utvalget foreslo en videreføring av organsisasjonsformene boligbyggelag og borettslag etter samme hovedlinjer som i dag, men utarbeidet to nye lovforslag fremfor å gjøre endringer i de gamle lovene. Utvalgets innstilling har vært på høring, og Kommunal- og regionaldepartementet arbeider for tiden (februar 2002) med en odelstingsproposisjon.

Samvirkelovutvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 12. februar 1999. Bakgrunnen var at den daværende Sentrumsregjeringen ifølge Voksenåsenerklæringen skulle vurdere behovet for et eget lovverk om samvirke som selskapsform. Etter Justisdepartementets syn var tiden moden for å foreta en ny vurdering av om det bør gis en lov om samvirke som selskapsform. Dette er femte forsøk på en samvirkelovgivning (dersom det ses bort fra borettslovgivningen). Spørsmålet som reiser seg er: Hvorfor har tidligere forsøk mislyktes?

Arbeidsgruppen til å utrede hvordan samvirke kan utbres i samfunnet, uttalte bl.a. dette: 9

«Det at samvirkeforetak som følge av kontraktsfrihetens prinsipp kunne vokse fram uten særskilt lovhjemmel, har gjort at det ikke har vært påtrengende nødvendig for lovgiveren gjennom selskapslovgivning å ta standpunkt til samvirke som en faktor i samfunnsutviklingen. Annerledes var det i de fleste andre land hvor samvirkebevegelsen måtte reise krav om egen lovhjemmel for å få sine foretak anerkjent av rettsordningen.

Det er likevel i lovarbeidene uttrykt ønske om å ville støtte samvirkebevegelsen gjennom lovverket og det øvrige rettssystemet. Det nærmeste man synes å kunne komme en begrunnelse for dette er henvisninger til samvirkets økonomiske betydning for landet. Samvirkets store utbredelse har gjort at man har sett det nødvendig at det er tilfredsstillende rettslig regulert. Den rettslige regulering er hele tiden vurdert ut fra generelle selskapsrettslige kriterier, og konklusjonene på spørsmålet om behovet for en lov til å oppnå en tilfredsstillende rettssituasjon er trukket i forhold til slike kriterier.

Den strenge ivaretakelsen av samvirkeprinsippene i lovutkastene av 1925 og 1937 ble ikke begrunnet med henvisning til samfunnsmål ut over det å ivareta generelle selskapsrettslige kriterier. Muligens ble samvirkeprinsippene underforstått betraktet som en garanti for, eller i hvert fall som et bidrag til betryggende forhold i selskapene vurdert ut fra selskapsrettslige kriterier.

Det mangler altså i lovarbeidene en uttalt vurdering av spesielle trekk eller egenskaper ved samvirkets organisasjonsform i lys av andre samfunnsmål enn det å ivareta kreditorenes og allmennhetens interesser, og mindretalls- og individualinteresser hos medlemmene. Det er heller ikke gjort noe forsøk på en skikkelig faglig analyse og klarlegging av samvirkeorganisasjonsformen, for på et slikt grunnlag å finne fram til samfunnspolitiske målsettinger som organisasjonsformen ved lovgivningens hjelp kunne bidra til å løse.»

Samvirkelovutvalget kan i det vesentlige slutte seg til denne analysen. Det kan virke som om tidligere lovgivningsforsøk i for liten grad har fokusert på lovgivning som virkemiddel for å styrke samvirkeformen og de verdiene den bygger på. Som drøftelsen under avsnitt 3 har vist, mener Samvirkelovutvalget at det er et samfunnsmessig behov for en organisasjonsform som er basert på samarbeid, aktiv brukerdeltakelse og demokratiske prinsipper. 10 På en rekke områder er det oppgaver som trolig best kan løses ut fra andre prinsipper enn dem som gjelder for overskuddsmaksimering. Det er derfor viktig at samvirkeformen fremstår som et reelt alternativ til kapitalselskapene, slik at flere tar den i bruk. For at det skal bli flere nyetableringer innen samvirkesektoren, er det etter utvalgets oppfatning nødvendig med en samvirkelov. 11 Etter utvalgets syn kan en samvirkelov også bidra til å styrke stillingen til etablerte samvirkeforetak, bl.a. fordi en lov kan fjerne rettsuvisshet og gi utvidede muligheter på en del områder. Mens perspektivet ved tidligere lovarbeid synes å ha vært å bringe samvirkeforetakene inn i ordnede former og ivareta tredjepersonsinteresser, er Samvirkelovutvalgets hovedsynspunkt at lovregulering er det mest egnede virkemidlet for å sikre samvirkeformens eksistens og videre utvikling.

5 Utenlandsk rett

5.1 Innledning

Utvalget vil i det følgende gjøre rede for utenlandsk rett (kapittel 5.2 til 5.8). Det gis også en presentasjon av det samvirkearbeidet som foregår i regi av EU (kapittel 5.9) og The International Labour Organization (kapittel 5.10).

Ved fremstillingen av utenlandsk rett, har utvalget valgt å konsentrere seg om Danmark, Sverige, Finland, Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Spania. Dansk og svensk rett behandles mest utførlig. Når det gjelder de øvrige nasjonene, har utvalget foretatt en tverrgående analyse med utgangspunkt i følgende problemstillinger:

1. Er kooperativene undergitt egen lovregulering?

2. Hvilken rettslig status har kooperativene?

3. Hvilke regler gjelder for anvendelse av netto årsoverskudd?

4. Hvilke regler gjelder for utdeling til medlemmene?

5. Hvilke regler gjelder for forrentning av andelsinnskudd?

6. Gjelder prinsippet om «ett medlem - en stemme»?

7. Hvilke kapitalvernsregler gjelder for kooperativer? Er kapitalen vekslende eller fast?

8. Kan andre enn medlemmene ha eierinteresser i et kooperativ?

9. I hvilken grad kan et kooperativ omsette med ikke-medlemmer?

10. Er kooperativene underlagt ekstern kontroll fra det offentlige eller fra andre?

11. Kan et kooperativ omdannes til en annen organisasjonsform uten å gå veien om oppløsning?

12. Hvilke regler gjelder for utdeling til medlemmene i forbindelse med oppløsning?

13. Er det særlige skatteregler for kooperativer?

Ved behandlingen av hvert enkelt land gis det innledningsvis en kort presentasjon av kooperativenes stilling i vedkommende land, herunder en del statistisk informasjon. Ytterligere statistisk materiale, også om øvrige land innen EU, er inntatt i et vedlegg til innstillingen.

Fremstillingen av dansk rett er i stor grad basert på Hørlyck: Dansk andelsret. Kapitlet om svensk rett bygger primært på følgende kilder: Grosskopf: Ekonomiska föreningar, Hemstöm: Organisationernas rättsliga ställning, Hemström: Bolag - Föreningar - Stiftelser, Lundén: Ekonomiska föreningar, og Mallmén: Lagen om ekonomiska föreningar. Kapitlene om de øvrige landene bygger på publikasjonen Co-operative movements in the European Union, utgitt av Higher Council for Co-operation. Dette er en rapport som gis ut årlig, og som beskriver kooperativenes stilling i de forskjellige EU-landene. Det statistiske materialet er hentet fra denne rapporten. For en mer dyptpløyende analyse av kooperativers rettslige stilling innen EU-landene, vises det til Moutolio: Legislacìón Cooperativa en la Union Europea.

5.2 Dansk rett

De første danske kooperativene (andelsselskapene) ble etablert i annen halvdel av det nittende århundret. Som i England var den første danske andelsvirksomhet en bruksforening, nemlig Thisted Arbejderforening, som ble stiftet i 1866. Andelsbevegelsen fikk et stort oppsving. Dette hang sammen med et sterkt behov for en felles og industrialisert bearbeiding av landbrukets produkter og den bevisstgjøring av bøndene som høgskolene medførte. Det første andelsmeieriet - Hjedding Andelsmejeri - startet sin virksomhet i 1882, mens det første andelsslakteriet - i Horsens - ble opprettet i 1887. Kolding og Omegns Foderstof- og Gødningsforretning ble i 1883 stiftet som den første andelsgrovvareforening. De første arbeidskooperativene - fellesbakeriene - ble stiftet i 1880-årene som en reaksjon mot høye brødpriser; det første i Århus i 1884. Arbeidskooperativene fikk et oppsving etter lock out-en i 1899, da utestengte håndverkssvenner startet en rekke virksomheter. De fleste arbeidskooperativene ble imidlertid organisert som aksjeselskaper.

Andelsselskapene spiller en viktig rolle i dansk næringsliv, og har en dominerende stilling innenfor visse sektorer. En oversikt fra 1999 (Børsen 9.8.1999) viser at 9 av Danmarks 100 største virksomheter - basert på omsetningens størrelse - er andelsselskaper. Noen av dem er blant de aller største:

• Fellæsforeningen for Danmarks Bruksforeninger (FDB), nr. 3

• MD Foods, nr. 4

• Danish Crown, nr. 6

• Vestjyske Slagterier, nr. 16

• Dansk Landbrugs Grovvareselskab (DLG), nr. 27

De 9 nevnte andelsselskapene fordeler seg bransjevis på følgende måte: 5 slakterivirksomheter, 2 meierivirksomheter, 1 grovvareselskap og 1 bruksforening. Tendensen i de senere år er en konsentrasjon (færre, men større virksomheter), særlig innenfor meieri- og slakteriselskapene.

Ifølge momsstatistikken (Statistisk årbog 1998.327) er 0,9% av de momspliktige virksomhetene andelsselskaper. Disse står for 10,0% av den samlede momspliktige virksomheten. Disse tallene viser at andelssektoren, i forhold til de samlede næringsliv, er kjennetegnet ved relativt store virksomheter.

5.2.1 Lovgivning

I dansk rett finnes ingen alminnelig lovregulering av andelsselskaper. To ganger har det blitt fremsatt offisielle lovforslag, men ingen av dem har blitt vedtatt. I 1909 nedsatte handelsministeriet et utvalg til å utarbeide forslag til lov om aksjeselskaper. Utvalget avgav i 1910 sin betenkning med utkast til lover om aksjeselskaper, kommandittaksjeselskaper og andelsforeninger. Lovgivning om andelsforeninger ble ansett nødvendig for å hindre omgåelser av den foreslåtte aksjeloven. Landstinget forkastet alle forslagene under henvisning til at de grep for sterkt inn i selskapenes frie virksomhet. I 1981 ble det på nytt nedsatt et utvalg til å overveie lovregulering av andelsselskaper og til å utarbeide forslag til slik lov. Utvalget har avgitt Betænkning nr. 1071 (1986), men denne har ikke resultert i noen lov. Ethvert forsøk på generell lovgivning har blitt møtt med kraftig motstand fra andelsorganisasjonene.

Visse typer andelsselskaper er regulert i særlover. Gjensidige forsikringsselskaper er således underlagt reglene i lov om forsikringsvirksomhet (lovbekg. nr. 746 av 6.8.1996 med senere endringer). Andelskassene er regulert ved lovbekg. nr. 829 av 25.11.1998 med senere endringer. For kredittforeninger gjelder realkreditloven (lov nr. 841 av 20.12.89), mens reglene for investeringsforeninger følger av lov nr. 476 av 10.06.1997. På boligforeningsområdet finnes lov om andelsboligforeninger og andre boligfællesskaber (lovbekg. nr. 149 av 6.4.1982), samt lov om boligbyggeri (lovbekg. nr. 432 av 13.6.1982). Det gjelder også særlige lover for fjernvarmeverker, elverker og vannverker. I den grad de lovene som her er nevnt inneholder andelsrettslige bestemmelser, skal man være forsiktig med å trekke slutninger til andre former for andelsselskaper.

Lov 18.02.1994 nr. 123 om erhvervsdrivende virksomheder (virksomhetsloven) inneholder en rekke betydningsfulle regler om andelsselskaper. Loven gjelder for «virksomheder, der har til formål at fremme virksomhedens deltageres økonomiske interesser gennem erhvervsdrift», jf. § 1 stk. 1. «Virksomheder» er i loven definert som «enkeltmandsvirksomheder, interessentskaber, kommanditselskaber, andelsselskaber (andelsforeninger) samt andre selskaber og foreninger med begrænset ansvar, som ikke er omfattet af aktieselskabsloven, anpartsselskabsloven eller lov om erhvervsdrivende fonde», jf. § 1 stk. 2. En viktig endring i forhold til den tidligere rettstilstanden er at registrering i Erhvervs- og Selskabsbestyrelsen er en gyldighetsbetingelse, på den måte at virksomheter med begrenset deltakeransvar som sådanne ikke kan ha rettigheter og plikter hvis de ikke er registrert - de har i så fall ikke rettsevne, jf. § 9.Det er kun virksomheter med begrenset deltakeransvar som kan og skal registreres. Det er ikke, som etter den tidligere firmaloven, mulighet for frivillig registrering.

Utover dette inneholder virksomhetsloven en del sentrale andelsrettslige bestemmelser, som i noen grad har avdempet behovet for en allmenn lov om andelsselskaper.

For det første inneholder § 4 en definisjon av begrepet «andelsselskap», se punkt 5.2.2. Definisjonen gir en positiv angivelse av hvilke selskaper og virksomheter som kan anerkjennes som andelsvirksomheter. Dette underbygges av § 6 stk. 4, som sier at det utelukkende er disse sammenslutningene som kan bruke betegnelsen andelsselskap (andelsforening). Videre er forkortelsen A.M.B.A. forbeholdt disse selskapene.

For det andre er det grunn til å fremheve lovens kapittel 4 om registrering og offentliggjørelse og kapittel 5 om anvendelse av årsregnskapsloven. Det var tidligere et problem at andelsselskapene kunne leve i et lukket rom som offentligheten ikke hadde adgang til, og til og med avlegge hemmelige årsregnskaper uten å være bundet av noen regnskapslovgivning.

For det tredje innebærer kapittel 6 om oppløsning at aksjelovens likvidasjonsregler gjelder tilsvarende for andelsselskaper.

Vurdert som en lov om andelsselskaper, har virksomhetsloven sine klare begrensninger: Den mangler f.eks. bestemmelser om andelsselskapenes indre organisasjon, herunder bestemmelser om ansatterepresentasjon i de styrende organer og om ledelsesansvar. Videre finnes det ikke bestemmelser om medlemmenes innflytelse, stemmerett og mindretallsbeskyttelse. Det kan også nevnes at loven ikke inneholder bestemmelser om fusjon og fisjon. Samlet sett innebærer loven en forholdsvis begrenset regulering av andelsselskapenes rettsforhold.

Næringsdrivende andelsselskaper er som utgangspunkt omfattet av den alminnelige næringslovgivningen (i første rekke næringsloven, konkurranseloven og markedsføringsloven). EFs konkurranseregler gjelder også for andelsselskaper, men i Forordning nr. 26/1962 er det gjort vesentlige modifikasjoner for andelsselskaper som er knyttet til jordbruksproduksjon.

Selskapsskatteloven inneholder særlige regler om beskatning av andelsselskaper. Den delen av næringslivet som er organisert som aksjeselskaper eller anpartsselskaper, mener at de kooperasjonsbeskattede andelsselskapene oppnår en konkurransevridende begunstigelse gjennom skattereglene.

5.2.2 Begrepet andelsselskap

Virksomhetsloven § 4 inneholder følgende definisjon av begrepet «andelsselskap (andelsforening)»:

«Ved et andelsselskab (andelsforening) forstås i denne lov en virksomhed omfattet af § 2, stk. 1. eller stk. 2, eller § 3, hvis formål er at virke til fremme af deltagernes fælles interesser gennem deres deltagelse i virksomheden som aftagere, leverandører eller på anden lignende måde, og hvor virksomhedens afkast, bortset fra normal forrentning af den indskudte kapital, enten fordeles blandt medlemmerne i forhold til deres andel i omsætningen eller forbliver indestående i virksomheden.»

Er det klart at lovens vilkår er oppfylt, er det uten betydning om samvirkeprinsippene for øvrig er tilsidesatt, f.eks. gjennom en lukket medlemskrets, overdragelsesadgang eller stemmerett i forhold til kapitalinnskudd. Er det på den annen side tvilsomt om det foreligger et andelsselskap, vil samvirkeprinsippene kunne få betydning ved vurderingen. I praksis vil det da bli lagt stor vekt på om det er vekslende deltakertall og vekslende kapital.

Definisjonen forutsetter at andelsvirksomhetene har til formål å oppfylle medlemmenes behov for avsetning eller forsyning (andelsformålet), og at dette formålet skal realiseres gjennom medlemmenes økonomiske samhandling med selskapet. Dette betyr at medlemmene i utgangspunktet skal være aktive brukere av selskapet. Et andelsselskap mister imidlertid ikke sin gyldighet bare fordi noen av medlemmene ikke har aktuell omsetning med selskapet. Derimot er det uforenelig med loven dersom et selskap har andelseiere som ikke omsetter med selskapet, og som utelukkende ønsker å oppnå avkastning på sine kapitalinnskudd.

Det gjelder ingen begrensinger med hensyn til arten av økonomisk virksomhet. I relasjon til definisjonen har det trolig ikke noen betydning om selskapet har omsetning med andre enn medlemmene. En annen sak er at det kan ha rettslige konsekvenser dersom et andelsselskap i vesentlig omfang handler med ikke-medlemmer, f.eks. at selskapet ikke kan oppnå kooperasjonsbeskatning. Medlemmene i et andelsselskap vil gjerne ha omsetningsplikt, men dette er ikke et vilkår for at det skal foreligge et andelsselskap.

Liksom i norsk rett skiller man også i dansk rett mellom primærselskaper og sekundærselskaper (hovedselskaper). Rettslig sett vil det klare utgangspunktet være at disse selskapene er underlagt samme regler. Det finnes også en rekke konsernlignende strukturer, f.eks. andelsselskaper som har opprettet datterselskaper i form av aksje- eller anpartsselskaper. Konsernreglene i aksje- eller anpartsselskapslovgivningen regulerer imidlertid ikke slike tilfeller. Dersom et andelsselskap etter årsregnskapsloven har status som dattervirksomhet i forhold til et aksjeselskap eller anpartsselskap - noe som neppe forekommer i praksis - skal det tas med i konsernregnskapet.

I Danmark forekommer også andelsselskaper som er stiftet for en tidsbegrenset periode (såkalt periodedrift). Ved utløpet av perioden kan medlemmene bli frigjort fra deres heftelse, og gjennom utbetaling av deres formuesandel oppnå motytelsen for den risiko de har påtatt seg ved å stille seg personlig og solidarisk ansvarlige for selskapets forpliktelser. Periodedrift er ikke vanlig i våre dager, og blir derfor ikke nærmere omtalt her.

5.2.3 Stiftelse av andelsselskaper

Som nevnt stiller virksomhetsloven krav om at en virksomhet med begrenset deltakeransvar må være registrert i Erhvervs- og Selskabsbestyrelsen. Ellers kan ikke sammenslutningen som sådan ha rettigheter eller plikter eller være part i rettssaker, jf. § 9. Kravet om registrering som gyldighetsbetingelse er ganske omfattende, idet registrering kun kan finne sted, såfremt betingelsene i § 10 er oppfylt. Disse betingelsene innebærer følgende krav:

1. Virksomheten skal ha navn og vedtekter

2. Virksomheten skal ha en ledelse

3. Det skal være tegningsberettigede

4. Virksomheten skal ha en adresse og hjemstedskommune

5. Virksomheten skal ha et regnskapsår

6. Virksomheten skal ha en revisor, med mindre virksomheten er under størrelseskriteriene i § 19 om anvendelse av årsregnskapsloven.

Det er neppe grunnlag for etter dansk rett å stille krav om at stiftelsen av et andelsselskap krever vedtakelse av et visst antall stiftere. Én person eller ett selskap må i mangel av andre holdepunkter kunne stifte et andelsselskap. En annen sak er at et andelsselskap til enhver tid må ha minst to medlemmer. Den eller de som stifter selskapet, trenger ikke å være medlemmer.

Det må understrekes at det ikke gjelder noen alminnelig regel om at stiftelse av et andelsselskap krever innbetaling av en selskapskapital, eller at andelshaverne påtar seg ansvar. Men hvis et andelsselskap stiftes uten kapital og uten noen form for heftelse, så vil det være en betydelig risiko for ledelsesansvar.

Selve stiftelsesbeslutningen vil typisk bli truffet på en konstituerende generalforsamling, hvor det samtidig vedtas vedtekter og velges ledelse. I motsatt fall må det treffes beslutninger om vedtekter og ledelse på en etterfølgende generalforsamling. Vedtakelsen av selskapets første vedtekter kan som hovedregel skje med simpelt flertal.

Andeler kan tegnes både før og etter stiftelsen. En tegning kan etter omstendighetene bli ansett som uforbindende ut fra avtalerettslige ugyldighetsregler eller læren om bristende forutsetninger.

Andelsselskapet må meldes til Erhvers- og Selskabsbestyrelsen innen åtte uker etter stiftelsen, jf. virksomhetsloven § 10, stk. 2. Denne plikten påligger ledelsen, jf. § 8 stk. 1.

5.2.4 Medlemskap i andelsselskaper

Et karakteristisk trekk ved andelsselskaper er at andelskapital og medlemstall er vekslende, altså at nye andelshavere kan melde seg inn. Dette er som nevnt ingen nødvendig forutsetning for at det skal være tale om et andelsselskap, men de fleste selskapene tar utgangspunkt i prinsippet om åpent medlemskap. Ifølge rettspraksis vil det i særlige tilfelle foreligge rettskrav på inntreden, slik at selskapet plikter å imøtekomme en søknad om medlemskap. Dette vil i første rekke være aktuelt dersom andelsselskapet utøver et monopol innenfor sitt område. Dersom det ikke foreligger rettskrav på medlemskap, er det selskapets egne organer som avgjør spørsmålet. Det gjelder ingen alminnelig regel om saklig begrunnelse av avslag. Vedtektene vil ofte selv inneholde betingelser for medlemskap (personelle krav, kvalitetskrav, geografiske begrensninger mv.). Især salgs- og produksjonsselskap, som er sterkt avhengige av sikre og kvalitetsmessige leveranser fra andelshavere, anses å kunne avvise søkere som åpenbart ikke er i stand til å oppfylle de forretningsmessige krav som med rimelighet kan stilles. Dette gjelder selv om vedtektene ikke inneholder en uttrykkelig hjemmel for å nekte medlemskap i slike tilfeller. Dersom søkernes økonomi er så dårlig at de åpenbart ikke vil være i stand til å oppfylle sine forpliktelser overfor laget, antas man også mer generelt å kunne nekte opptakelse i selskapet.

Et særlig spørsmål er om en søker kan nektes medlemskap under henvisning til at han har utvist et forhold som hadde kvalifisert til eksklusjon dersom han hadde vært medlem. Spørsmålet har ikke fått sin avklaring gjennom rettspraksis, men i teorien antas det at grovere forhold som ville kunne medføre eksklusjon, kan berettige til å nekte opptakelse av en søker.

Et annet spørsmål er om det i en eierskiftesituasjon kan stilles som vilkår for inntreden at den nye andelshaveren innfrir forgjengerens restanse. Foreligger rettskrav på inntreden, kan et slikt vilkår åpenbart ikke stilles. For øvrig gir ikke dansk rett noe klart svar på dette spørsmålet.

Innmelding vil normalt skje etter skriftlig søknad til selskapet. Rettspraksis åpner imidlertid for at innmelding etter omstendighetene kan skje gjennom konkludent adferd, selv om dette innebærer et avvik fra vedtektenes innmeldingsprosedyre. Sporadisk samhandel er imidlertid ikke tilstrekkelig, selv om selskapet etter sine vedtekter kun handler med medlemmer. Det må foretas en konkret vurdering, hvor man legger betydelig vekt på hvordan vedkommendes adferd og aktivitet rimeligvis kunne oppfattes av selskapet. Det må tas hensyn til hvordan selskapet har opptrådt.

Andelshaverne innehar både forvaltningsbeføyelser (f.eks. stemmerett på generalforsamlingen) og økonomiske rettigheter (f.eks. rett til etterbetaling/bonus). Disse kan ikke skilles ad og overdras separat. I den grad det kan bli tale om overdragelse av andel, vil denne omfatte både forvaltningsbeføyelser og økonomiske rettigheter. Dansk rett er her på linje med norsk rett, mens det etter svensk rett opereres med uoverdragelig «medlemskap» (forvaltningsbeføyelser) og overdragelig «andelsrätt» (økonomiske rettigheter).

Den økonomiske fordelen av medlemskapet består normalt i at medlemmene tilbys gunstige priser. Det er dessuten vanlig med ulike former for utdelinger til medlemmene (etterbetalinger, overskuddsbetalinger, dividende, utbetaling av andelshaverkonto mv.). Såfremt det gjennom et forsvarlig regnskap er dokumentert at selskapet fortsatt er i stand til å dekke sine kreditorer, står selskapene fritt til å fordele egenkapitalen blant andelshaverne. Hvorvidt andelshaverne har krav på utbetalinger av denne typen må bero på en tolkning av vedtektene. Tradisjonelt har man i mangel av andre holdepunkter falt ned på at medlemmene har krav på en formuesandel, men etter gjeldende rett er det neppe grunnlag for å opprettholde en slik tolkningsregel. Dersom selskapets vedtekter har bestemmelser om såkalt andelshaverkonti, dvs. konti for de enkelte andelshaverne hvor en del av selskapets kapital plasseres, må det normalt oppfattes slik at andelshaverne ikke har krav på utbetaling av formuesandel utover andelshaverkontoen. Dette må gjelde enten midlene på kontoen inngår som en del av selskapets egenkapital (andelskonto) eller fremmedkapital (driftslånskonto). Utbetalinger til medlemmene skal baseres på deres omsetning med selskapet i en nærmere angitt periode, jf. definisjonen i virksomhetsloven § 4.

Dersom andelshaverne skal ha omsetningsplikt, må det fremgå av vedtektene. Bestemmelser om omsetningsplikt reiser en rekke tolkningsspørsmål, som ikke kan drøftes nærmere her. Normalt må slike vedtektsbestemmelser forstås slik at de ikke bare stiller krav til andelshaverens omsetning med selskapet, men at de også innebærer et forbud mot omsetning utenfor selskapet. Konsekvensen av brudd på omsetningsplikten kan dels være andelsrettslige reaksjoner, dels kjøpsrettslige/kontraktsrettslige reaksjoner. Etter omstendighetene kan andelshaveren bli ekskludert, eller selskapet kan velge å fastholde kontrakten og eventuelt gjøre gjeldende kontraktsrettslige misligholdssanksjoner. Er det selskapet som tilsidesetter bestemmelser om omsetningsplikt, kan andelshaverne tre ut av selskapet dersom tilsidesettelsen er av et visst omfang. Også her kan det bli aktuelt å fastholde kontrakten og å gjøre bruk av kontraktsrettslige sanksjoner.

Det har vært diskutert om det gjelder en særlig lojalitetsplikt i forholdet mellom andelshaver og selskap, i den forstand at andelshaveren ikke må utøve en konkurrerende virksomhet som vil kunne skade selskapet. Hvorvidt det gjelder en slik lojalitetsplikt, må bero på en vurdering av selskapets art, omfanget og karakteren av andelshaverens konkurrerende aktivitet, samt den konkurransemessige følsomheten for selskapets virksomhet.

Regler og prinsipper om minoritetsvern er velkjente i dansk rettspraksis. Systematisk kan man skille mellom to former for slikt vern: For det første kan man tenke seg at visse beslutninger har et slikt innhold at de gir medlemmet en rett til straks å tre ut av selskapet. For det andre kan vernet bestå i at visse beslutninger krever enstemmighet, dvs. at hvert medlem har vetorett. Spørsmålet vil i praksis være når det foreligger en beslutning som betinger enstemmighet eller som gir medlemmet rett til å tre ut. Generelt gjelder en likhetsgrunnsetning som skal hindre usaklig forskjellsbehandling av medlemmene. Selv om det ikke foreligger brudd på likhetsgrunnsetningen, kan det være tale om en rettsstridig tilsidesettelse av mindretallets interesser. Visse beslutninger vil kunne innebære en så alvorlig forringelse av mindretallets stilling, at det må kreves at alle andelshaverne samtykker. Detter gjelder f.eks. pålegg om (ytterligere) innskudd, vesentlig mer belastende heftelsesregler og vesentlige skjerpelser i omsetningsplikten. Andre beslutninger vil normalt bare gi medlemmet en rett til å tre ut, f.eks. igangsettingen av nye risikobetonte eller investeringskrevende prosjekter, eller fusjonering med et annet selskap. Ved vurderingen av om det foreligger et brudd på mindretallets rettigheter, og hvilke konsekvenser et slikt brudd i tilfelle skal ha, legges det vesentlig vekt på selskapets formål. Formålet er avgjørende for hvilke aktiviteter selskapet kan iverksette, og dermed for hvilke risiki andelshaverne må påregne.

Utgangspunktet i dansk rett er at overdragelse av de samlede andelsrettigheter kun kan skje med selskapets samtykke. Med mindre vedtektene fastsetter særlige kriterier, kan ikke ledelsens beslutning angripes, så lenge avgjørelsen ikke er usaklig eller innebærer brudd på likhetsprinsippet. Vedtektene kan åpne for overdragelse av andelen. Selv uten hjemmel i vedtektene vil det i visse tilfelle foreligge rett til å overdra andelen. Dersom en andel er knyttet til en fast eiendom som produksjonsvirksomhet eller forbruksenhet, vil den således kunne overføres sammen med eiendomsretten eller bruksretten til den faste eiendom. Er en andelshavers medvirkning i virksomheten snarere knyttet til familien som sosial enhet, enn til vedkommende personlig, gjelder trolig en alminnelig regel om at andelsretten kan overføres til andelshaverens ektefelle og eventuelt også livsarvinger. For øvrig vil andelshaverens krav overfor selskapet kunne overdras til tredjeperson etter de alminnelige reglene om transport av enkle krav. Så vidt forstås kan ikke selve andelen pantsettes. Derimot kan medlemmet pantsette sine tilgodehavender i selskapet etter alminnelige regler. Disse kan også være gjenstand for kreditorforfølgning.

Ved en andelshavers død, kan dødsboet si opp andelsforholdet. Med hensyn til det økonomiske oppgjøret, er dette en opphørsgrunn som likestilles med lovlig uttreden, jf. nedenfor. I forbindelses med dødsfall må ektefellen kunne tre inn i den avdøde andelshavers sted, sannsynligvis også livsarvingene. Dødsboet må kunne utøve andelsrettighetene så lenge det ikke er avsluttet.

Prinsippet om vekslende medlemstall innebærer at uttreden kan skje, uten at et annet medlem trer inn i stedet. Utgangspunktet i dansk rett er at medlemmene kan tre ut med rimelig varsel. Vedtektene kan inneholde begrensninger i utmeldingsadgangen. Særlig praktisk er dette når medlemmene har omsetningsplikt. Selve uttredenen skjer normalt ved at medlemmet fremsetter en erklæring om dette til selskapet. Den kan imidlertid også skje stilltiende, dvs. uten overholdelse av de formelle betingelsene for utmelding. Forutsetningen må i så fall være at det foreligger lengre tids passivitet fra selskapets side, typisk ved at selskapet ikke reagerer på medlemmets tilsidesettelse av omsetningsplikten.

Dansk rett skiller mellom lovlig og ulovlig uttreden. Forskjellen knytter seg til oppgjøret av det økonomiske mellomværende med selskapet. Ved lovlig uttreden vil andelshaveren gjerne ha krav på å få utbetalt en forholdsmessig andel av selskapets egenkapital. Dette må imidlertid bero på en konkret tolkning av selskapets vedtekter. Dersom det i selskapet er andelshaverkonti, er formodningen for at det enkelte medlem kun har krav på å få utbetalt innestående på sin konto, og ikke andel av selskapets øvrige formue. Ved tolkningen av vedtektene må man ellers legge vekt på om deltakeransvaret er begrenset, samt hvilken praksis selskapet har fulgt i slike saker. Er medlemmets uttreden av selskapet ulovlig, vil konsekvensen vanligvis være at vedkommende ikke kan gjøre krav på en formuesandel, samt at vedkommende må innbetale sin andel av selskapets bruttogjeld. I tillegg kan det bli tale om erstatningsansvar f.eks. for tap som selskapet er påført pga. overtredelse av leveringsplikten.

Andelsselskapets utelukking av et medlem er motstykket til medlemmets egen utmelding. Forutsetningen for utelukking er at det foreligger forsettlig eller vesentlig mislighold av medlemmets juridiske forpliktelser overfor selskapet. Ved lovlig utelukking må det økonomiske forholdet mellom medlem og selskap formentlig gjøres opp på samme måte som ved ulovlig uttreden. Dersom beslutningen om utelukking er ugyldig, kan domstolene etter påstand pålegge et andelsselskap å gjenoppta det ekskluderte medlemmet. Ellers er følgen av en uberettiget utelukking at medlemmet kan kreve erstatning for eventuelle tap. Derimot kan ikke den ekskluderte fremsette krav om tilbakebetaling av formuesandel i større utstrekning enn det vedkommende kunne ha krevd ved lovlig utmelding.

Bruk av voldgift i andelsforhold må vurderes med utgangspunkt i voldgiftslovens alminnelige bestemmelser, se lov 24. mai 1972 nr. 181. Etter at domstolene i en rekke tilfelle har tilsidesatt voldgiftsbestemmelser for andelsselskaper, synes disse å være på retur, og det er i dag bare noen ganske få vedtekter som inneholder slike bestemmelser. Det kan synes som om slike klausuler er atskillig mer utbredt i vedtektene til norske samvirkelag.

5.2.5 Kapitalforhold i andelsselskaper - finansieringsspørsmålet

Når det gjelder finansiering av andelsselskapets virksomhet, synes situasjonen å være den samme i Danmark som i Norge. En utvikling i retning av ulike former for begrenset deltakeransvar, har skapt et økt konsolideringsbehov. Andelsselskapenes selvfinansieringsgrad er likevel lavere enn aksjeselskapenes.

Finansieringen av andelsselskapets aktiviteter foregår normalt gjennom driften (konsolidering) og ved innskudd, årlige betalinger og lån, sistnevnte eventuelt som utbyttegivende kapital. Det blir gjerne krevd et innskudd ved inntreden i selskapet, eller medlemmet tegner seg for en bestemt andelskapital, som ofte ikke kreves innbetalt. I enkelte andelsselskaper, typisk i forsyningssektoren, betales det en årlig medlemskontingent. Utover dette er det vanlig med vedtektsbestemmelser om ulike former for låneopptak, enten hos medlemmene eller hos utenforstående. Medlemmenes driftslån kan, utover direkte kontante innskudd ved inntreden og årlige innbetalinger på en andelskonto, bestå av en vedtektsbestemt rett for selskapet til å belåne andels- eller garantibeviser. Ofte inneholder vedtektene dessuten bestemmelser om reservefondsavsetninger.

Selv om utformingen av vedtektene varierer er det viktig å understreke at ethvert andelsselskaps ansvarlige kapital kan bestå av tre deler:

1. Ufordelt egenkapital

2. Fordelt egenkapital (andelskonti)

3. Andelshavernes lånekapital (herunder medlemmenes driftslånskonti)

Etter den selskapsrettslige grunnregelen om at deltakernes utbetalingskrav må vike for de øvrige selskapskreditorene, kan innestående på driftslånskonti bare utbetales såfremt det er full dekning til selskapskreditorene. Det er altså tale om ansvarlig fremmedkapital. I en konkurssituasjon vil det imidlertid være en formodning for at driftlånskonti skal utbetales før andre andelshaverkrav.

Enkelte andelsselskaper opererer med såkalte revolverende andelshaverkonti. Dette innebærer at de årlig avsatte beløpene bindes i en årrekke og derpå utbetales. Dette er vanlig for driftslån. Innestående på andelskonti blir normalt bare utbetalt ved uttreden.

Under medlemskapet får medlemmene normalt utbetalt et overskudd (etterbetaling, dividende). Det kan også være fastsatt en rentesats for medlemmets innskudd i selskapet. For at selskapet ikke skal anses omfattet av aksjelovgivningen, har Ervervs- og Selskabsbestyrelsen lagt til grunn at 1% over diskontoen er akseptabelt, mens 2% er for mye. I forsyningssektoren gjelder uttrykkelig at overskudd, bonus, rente eller utbytte ikke utbetales til medlemmene.

Det gjelder stort sett ikke lovregler om regnskapsavleggelse i andelsselskaper. Det er kun en begrenset regulering i bokføringsloven. For det meste er man henvist til vedtektenes regnskapsbestemmelser. I den grad vedtektene er tause, må regnskapsavleggelsen skje i samsvar med god regnskapsskikk. Også når det gjelder revisjon, må man ta utgangspunkt i vedtektene. Reglene i årsregnskabsloven gjelder ikke direkte, men kan i en viss utstrekning anvendes analogisk.

5.2.6 Selskapets organer

Organisasjonsmessig er det stor grad av likhet mellom danske andelsselskaper og norske samvirkelag. Andelsselskapene må ha et medlemsmøte (generalforsamling), hvor medlemmene utøver selskapets øverste myndighet. Videre må selskapet ha et styre som tar seg av selskapets drift og forvaltning. I mange tilfeller har selskapene også en administrerende direktør eller en direksjon som har ansvar for den forretningsmessige ledelsen av selskapet. Når det gjelder den nærmere organiseringen av selskapet, er vedtektsfriheten stor.

Alle andelshavere har rett til å møte i generalforsamlingen og andre medlemsmøter. Rettspraksis gir en viss støtte for at andelshaverne kan møte ved fullmektig, men dette er det delte meninger om i teorien. Andelshavere kan antakelig møte sammen med en rådgiver, og i så fall vil denne trolig ha talerett. Med hensyn til stemmerett, er den alminnelige regel at hvert medlem har én stemme, men dette kan fravikes i vedtektene. Stemmerett i henhold til omsetning forekommer ikke så rent sjeldent. I sekundærselskaper (hovedselskaper) er det vanlig at det stemmes etter medlemmenes omsetning. Det er neppe noe til hinder for avtaler mellom medlemmene om utøvelse av stemmeretten (stemmerettsavtaler), men en avtale om at stemmeretten overlates til en annen andelshaver, må rettslig sett betraktes som en fullmakt.

Det er normalt fastsatt at styret en gang i året skal innkalle til ordinær generalforsamling til behandling av årsregnskap og valg av styremedlemmer og revisor, samt behandling av eventuelle andre saker. Blir denne plikten tilsidesatt, kan sannsynligvis enhver andelshaver innkalle en gyldig generalforsamling. Ofte vil vedtektene inneholde bestemmelser om at en viss andel av andelshaverne kan forlange en ekstraordinær generalforsamling innkalt. Er vedtektene tause, antas at andelshavere som representerer et flertall av stemmene kan forlange at styret innkaller til ekstraordinær generalforsamling.

Vedtektene vil i de aller fleste tilfellene inneholde bestemmelser om innkalling og avholdelse av generalforsamling. Det må legges stor vekt på at disse reglene overholdes nøye. Tilsidesettelse av reglene kan medføre at generalforsamlingens vedtak må anses ugyldige, med mindre samtlige andelshavere har samtykket i fravikelsen.

Det kan neppe oppstilles noe generelt krav om at generalforsamlingen kun er beslutningsdyktig dersom fremmøtet er av en viss størrelse. Mye kan likevel tale for at minst halvparten av medlemmene må være til stede for at det skal kunne treffes beslutning om oppløsning og vedtektsendringer. Det foreligger imidlertid ikke praksis om dette.

Den alminnelige regel er at enhver beslutning kan treffes med simpelt flertall, dvs. at det skal være flere stemmer for enn imot, idet det ses bort fra blanke stemmer. Normalt vil imidlertid vedtektene inneholde bestemmelser om at visse beslutninger krever kvalifisert flertall eller endog tilslutning fra samtlige medlemmer.

En generalforsamlingsbeslutning kan bli ugyldig som følge av vesentlig tilsidesettelse av de formelle reglene om innkalling og avvikling av generalforsamling, eller tilsidesettelse av reglene om minoritetsvern, eller brudd på bestemmelser i vedtektene eller i lovgivningen. Ved overtredelse av de formelle reglene om innkalling og avvikling av generalforsamling, vil det avgjørende være om dette har medført at beslutningen har fått et annet innhold enn den ellers ville ha fått (gjerne formulert som et vesentlighetskrav). Ved de andre ugyldighetsgrunnene er det ikke en forutsetning at overtredelsen er vesentlig. Hvorvidt ugyldighetsvirkningen forutsetter dom, vil bl.a. avhenge av ugyldighetsgrunnen og hvor alvorlig tilsidesettelsen av reglene er.

I de store andelsselskapene har utviklingen gått i retning av til dels kompliserte ordninger med lokale og regionale andelshavermøter, der den lokale forsamling gjerne velger representanter til den regionale forsamling, som så i sin tur velger representanter til neste ledd. Generalforsamlingsoppgavene utøves i en slik struktur typisk av et representantskap. De foran omtalte regler om generalforsamlinger, gjelder stort sett også for representantskaper, fordi disse normalt trer i generalforsamlingens sted. En forskjell er at representantskapsmedlemmer klart nok ikke kan møte ved fullmektig. Begrunnelsen er at medlemmet skal vareta de interesser han representerer, og ikke sine egne interesser. At representantskapsmedlemmet er en slags interesserepresentant, har også som konsekvens at vedkommendes erstatningsansvar snarere må bedømmes etter regler tilsvarende de som gjelder for styremedlemmer, enn etter reglene om andelshaveransvaret.

De fleste andelsselskaper har en todelt ledelse bestående av et styre og en administrerende direktør/direksjon. Dette er en struktur som er velkjent i aksjeselskaper, og aksjelovgivningens bestemmelser vil være retningsgivende også for andelsselskaper, så sant selskapets vedtekter ikke inneholder andre løsninger. Styret kan gi instrukser om den daglige ledelse, og kan som utgangspunkt også selv utøve den kompetansen som er lagt til administrerende direktør eller direksjonen. Dersom selskapet i henhold til vedtektene skal ha en administrerende direktør eller en direksjon, må forutsetningen for en slik kompetanseutøvelse imidlertid være at den ikke får et slikt omfang at styret i realiteten fungerer som en direksjon. Tilsvarende gjelder i forholdet mellom generalforsamling og styre. Både generalforsamlingen, styret og den administrative ledelsen må selvsagt utøve sin virksomhet innenfor de rammene som følger av vedtektene og lovgivningen.

Normalordningen er at styremedlemmene velges av generalforsamlingen for ett år av gangen. Andelshavere har neppe plikt til å la seg velge til styret, dersom ikke en slik plikt følger av vedtektene. Vanligvis er selskapenes vedtekter ikke til hinder for at andre enn andelshaverne kan velges. Dansk lov gir ikke arbeidstakerne rett til å velge noen av styrets medlemmer. Enkelte selskaper har imidlertid vedtektsbestemmelser om ansatterepresentasjon. Styret konstituerer seg selv med formann og nestformann, med mindre vedtektene legger opp til en annen ordning.

Styrets funksjon er å vareta den overordnete ledelsen av selskapet. Styret skal treffe beslutninger som på grunn av deres karakter ikke kan treffes av den daglige ledelsen. Videre skal styret føre tilsyn med den daglige ledelse, herunder om bokføringen og formuesforvaltningen er forsvarlig.

Når det gjelder spørsmålet om styremedlemmers inhabilitet, kan mye tale for å anvende aksjelovens regel analogisk.

Administrerende direktør og medlemmer av direksjonen blir som utfyllende regel ansatt av styret. Den normale ordning er at direksjonen arbeider kollegialt, men med arbeidsdeling. I så fall er den administrerende direktøren som regel direksjonens formann og talsmann overfor styret.

Det er styret eller direksjonen, evt. enkeltmedlemmer av disse organene, som representerer selskapet utad. Hvem som er gitt tegningsrett (signatur), beror på vedtektene. Selskapet kan også benytte seg av alminnelige fullmaktsregler, så som stillingsfullmakt etter avtaleloven § 10, stk. 2 (typisk for administrerende direktør), prokura etter virksomhetsloven § 7, eller toleransefullmakt som er en ulovfestet fullmaktsform.

5.2.7 Oppløsning

Likvidasjon er uttrykk for et selskaps opphør gjennom en fremgangsmåte som innebærer realisering av illikvide aktiver, betaling av gjelden og fordeling av et eventuelt overskudd blant de berettigede. Tidligere gjaldt det ikke særlige lovregler om likvidasjon av andelsselskaper, men for andelsselskaper med begrenset deltakeransvar gjelder nå virksomhetsloven § 20. Paragrafen sier at bestemmelsene i aksjeloven kapittel 14 gjelder tilsvarende så langt de passer. Det er ikke anledning til å vedtektsfeste andre likvidasjonsregler.

Beslutning om likvidasjon skal treffes av generalforsamlingen (representantskapet, hvis selskapet ikke har generalforsamling). Vedtektene stiller vanligvis krav om kvalifisert flertall og eventuelt krav om vedtakelse på flere generalforsamlinger. I mangel av uttrykkelig vedtektsregulering skal beslutningen treffes med flertall som for vedtektsendringer. Muligens kan det oppstilles en utfyllende regel om at minst halvparten av andelshaverne må være til stede på generalforsamlingen, men det foreligger ikke noen praksis om dette.

Beslutning om at selskapet skal tre i likvidasjon, skal meldes Erhvers- og Selskapsbestyrelsen innen to uker, jf. aksjeloven § 116, stk. 3. Selskapet navn skal deretter tilføyes «i likvidasjon», jf. § 116, stk. 4.

Likvidasjonsbeslutningen innebærer at selskapets ledelse må fratre, og at det i stedet velges en eller flere likvidatorer til å forestå avviklingen, jf. aksjeloven § 120, stk. 4 og § 122, stk. 1. Likvidators hovedoppgave er å realisere de illikvide aktiver og sikre at kreditorene får dekket sine krav. Likvidator skal etter aksjeloven § 122 utarbeide regnskap per likvidasjonsdagen og etter § 123 innkalle selskapets kreditorer til å anmelde sine krav. Etter § 124 kan utlodning til andelshaverne først foretas når fristen for anmeldelse er utløpt og gjelden er betalt.

Generalforsamlingen eller representantskapet er selskapets øverste organ også under likvidasjonen. De kan såles gi likvidator bindende instrukser om hvordan han skal utføre sine gjøremål.

Når selskapet har oppfylt sine økonomiske forpliktelser, evt. satt av tilstrekkelige beløp til senere betalinger, skal nettoformuen i tilfelle deles ut til selskapets andelshaverne, så sant vedtektene ikke sier noe annet. Som regel skjer utbetalingen til den enkelte andelshaver på grunnlag av vedkommendes omsetning med selskapet i den perioden andelshaveren har vært medlem. Det kan i vedtektene fastsettes en kortere periode. Det er intet til hinder for at det i vedtektene fastsettes at likvidasjonsprovenyet skal tilfalle andre selskaper med lignende formål eller et allmennyttig formål. Derimot forhindrer virksomhetsloven § 4 ordninger som innebærer at provenyet blir fordelt på medlemmene på annet grunnlag enn deres omsetning med selskapet.

Når likvidasjonsboet er gjort opp og midlene er utloddet, skal generalforsamlingen forelegges et avsluttende booppgjør til godkjennelse. Når dette har skjedd, skal det innen to uker sendes slettemelding til Erhverv- og Selskabsbestyrelsen, jf. aksjeloven § 124, stk. 2.

5.2.8 Fusjon

Karakteristisk for en fusjon mellom andelsselskaper er at medlemmene i et eller flere overdragende selskaper får overført medlemskapet til et annet selskap som har samme eller likeartet formål. Dersom selskapene ikke har samme eller likeartet formål, må man gå veien om oppløsning. Derimot er det ingenting i veien for fusjon mellom to andelsselskaper med ulik heftelsesordning. Det er også mulig å gjennomføre fusjon av et andelsselskap og et aksjeselskap/anpartsselskap, men det omtales ikke nærmere her.

Grunnlaget for fusjonsbeslutningen er normalt en fusjonsavtale, hvor det tas stilling til vilkårene for inntreden i det overtakende selskapet, ledelses- og avstemningsforhold, samt til overførsel av det opphørende selskapets aktiver og gjeld.

Vurderingen av kreditorenes rettsstilling ved fusjon er omdiskutert. I mangel av formelle lovregler om andelsselskapsfusjoner er det mulig at man ikke kan stille krav om at kreditorene skal spørres (på den annen side kan det hevdes at alminnelige formuerettslige regler om debitorskifte tilsier at det må innhentes samtykke fra alle kreditorene). Men forutsetningen må i så fall være at kreditorene kan kreve betaling selv om fordringen ellers ikke hadde vært forfalt. For å unngå slikt fremskutt forfall, blir det i praksis innhentet samtykke fra kreditorene om at gjelden overføres til det overtakende selskapet.

En fusjon medfører opphør av det overdragende selskaps omsetningsplikter overfor et sekundært selskap som det overtakende selskapet ikke er medlem av. Det er likevel mulig at sekundærselskapet kan fremsette erstatningskrav overfor det overtakende selskapet. Et overtakende selskap kan som utgangspunkt tre inn i det overdragende selskaps plass i et sekundærselskap, men hvorvidt det på dette punkt er suksesjon må vurderes konkret.

Etter rettspraksis er det klart at ingen medlemmer har plikt til å følge med og bli medlemmer i det overtakende selskapet. Uttreden i forbindelse med fusjon vil således være lovlig. Det enkelte medlem har på sin side ikke vetorett i forhold til fusjonsbeslutningen. En annen sak er at fusjonsvilkårene kan innebære en så grov krenkelse av mindretallets rettigheter, at fusjonen må regnes som ugyldig. Uttreden fra et stort antall medlemmer kan ha samme virkning.

Mye taler for at et uttrådt medlem kan kreve å bli økonomisk stilt som om selskapet var blitt likvidert, dersom dette vil gi en større utbetaling enn det som følger av utmeldingsreglene.

En fusjon gir ikke et flertall noen utvidet adgang til å pålegge mindretallet å foreta innskudd. Mindretallet kan som utgangspunkt enten kreve at fusjonen blir oppgitt, eller at de får bli medlem av det overtakende selskapet uten å foreta innskudd.

I det overtakende selskap trenger ikke en fusjon å innebære så store endringer. Dersom vedtektene må endres, noe de normalt må, kreves det beslutning av generalforsamlingen eller representantskapet etter de alminnelige reglene om vedtektsendringer. Ellers er utgangspunktet at styrevedtak er tilstrekkelig, med mindre fusjonene innebærer vesentlig endrede forhold i det overtakende selskap.

Skatteloven, som muliggjør såkalt skattefri fusjon, gjelder også for andelsselskapsfusjoner.

5.3 Svensk rett

De første kooperativene i Sverige dukket opp på midten av 1800-tallet, hovedsakelig med røtter i produksjons- og forbrukerbevegelsen. Den kooperative bevegelsen har i dag utviklet seg sterkt, med en særlig fokus på jordbruksindustrien, men finnes også innen andre områder som boligbygging, finansnæringer og begravelsestjenester.

Som i andre europeiske land har man sett at kooperativ organisasjonsform («den ekonomiska föreningen») har blitt et alternativ for å organisere virksomheter av ulike slag. Særlig har man i Sverige sett en utvikling av den kooperative formen innenfor områder hvor det offentlige til nå har vært hovedleverandør, for eksempel ved etableringer av foreldre- og personalkooperative barnehager, skoler, virksomhet innen eldreomsorg, og psykiatrisk helsevern, tannhelsetjeneste og omsorgskooperativer. Ny-kooperativenes fremgang er antatt å skyldes dels at det offentlige ikke lenger har vært i stand til å dekke folks behov, dels som følge av en omfattende fornyelse av offentlig sektor. Ny-kooperativer etableres derfor for å tilgodese nye behov hos befolkningen. Mellom 1990 og 1995 har det blitt etablert ca. 3 500 ny-kooperativer i Sverige.

5.3.1 Lovgivning

I Sverige har man hatt en egen lov om «ekonomiska föreningar» (økonomiske foreninger) siden slutten av 1800-tallet. Gjeldende lov, Lag (1987:667) om ekonomiske föreningar, ofte omtalt som «föreningslagen» (FL), trådte i kraft 1. januar 1998. Loven erstattet den tidligere lov om økonomiske foreninger fra 1951. Den nye loven innebar fremfor alt en modernisering og forenkling av bestemmelsene i 1951-loven. Loven er i all hovedsak bygd opp med 1975-loven om «aktiebolag» (aksjeselskap) som forbilde. Årsaken til den relativt nære koblingen mellom reglene i foreningsloven og aksjeselskapsloven er at lovgiverne mente at såvel aksjeselskapet som den økonomiske forening er former for økonomisk virksomhet med formål å fremme deltakernes økonomiske interesse. Det foreligger likevel markante forskjeller mellom de to selskapstypene. Det er et krav om at økonomiske foreninger skal være kooperativer. Videre er det forskjeller bl.a. med hensyn til det økonomiske underlaget for virksomhetene, til de regler som knytter seg til aksjer og andeler samt regler knyttet til reguleringen av deltakernes inntreden og uttreden.

Den nye loven har siden ikrafttredelsen vært gjenstand for en rekke mindre endringer, ofte parallelt med likelydende endringer i aksjeloven. Loven omfatter ikke alle økonomiske foreninger, men kun de som oppfyller de krav loven stiller. Den viktigste konsekvens av å ikke være omfattet av loven er at foreningen som hovedregel da ikke er å betrakte som en egen juridisk person. Foreninger som er stiftet før FLs ikrafttreden, kan likevel være juridiske personer selv om de faller utenfor loven. Det samme gjelder for ideelle foreninger dersom visse krav til organisasjonens form er oppfylt.

For visse økonomiske foreninger gjelder særskilte lovregler. Disse foreningene reguleres enten av både FL og særskilt lov, eller kun av særskilt lov. De økonomiske foreninger som reguleres av særskilt lov og FL i sammenheng er «bostadsrättföreningar» jamfør «lagen (1991:614) om bostadrättar, «sambruksföreningar» jamfør lagen (1975:417) om sambruksföreningar, «understödsforeningar» jamfør lagen (1972:262) om understödsföreningar. Økonomiske foreninger som kun reguleres av egen lov er «föreningsbanker» jamfør lagen ( 1987:620) om föreningsbankar. (Denne loven er foreslått erstattet av en lov om andelsbanker (SOU 1994:66). Heller ikke i dette forslaget finnes det henvisninger til FL.) Andre foreninger som helt reguleres av egen lov er «arbetslösföreningar» jamfør lagen (1973:370) om arbetslöshetsförsäkring, «ömsesidiga försäkringsbolag jamfør lagen (1982:713) om försäkringsrörelsar og «allmänna försäkringskassor» jamfør lagen (1962:381) om allmän försäkring.

5.3.2 Begrepet «ekonomiska föreningar»

«Ekonomiska föreninger» er, ved siden av «aktiebolaget», den eneste selskapsformen som kan benyttes for næringsvirksomhet uten et personlig ansvar for eierne. (Etter loven om økonomiske foreninger av 1911 kunne man også stifte en økonomisk forening med personlig ansvar for medlemmene. Foreninger med et slikt ansvar, og som er stiftet før denne lovs ikrafttredelse, kan fortsatt bestå, jf. overgangsreglene til den nye loven.) Grunnstrukturen for en økonomisk forening fastsettes i FL 1:1 første ledd. En økonomisk forening kjennetegnes ved at den skal fremme medlemmenes økonomiske interesse gjennom selv å utøve økonomisk virksomhet. Videre stilles det krav om at virksomheten skal være kooperativ. Det er dessuten et allment krav om at foreningen skal være åpen, jf. FL 3:1 første ledd.

Kravet om at formålet med virksomheten skal være å fremme medlemmenes økonomiske interesser betyr at virksomheten skal gå ut på å bedre medlemmenes økonomiske stilling gjennom å redusere deres utgifter eller øke deres inntekter. Kravet om at virksomheten skal være kooperativ kan utledes av kravene om at medlemmene skal delta i virksomheten som konsumenter eller andre forbrukere, som leverandører, gjennom å arbeide i foreningen, gjennom å benytte foreningens tjenester eller lignende. At foreningen skal være åpen kan utledes fra bestemmelsen om at ingen skal kunne hindres medlemskap uten at særskilte grunner foreligger. For å kunne registreres som en økonomisk forening må foreningen dessuten oppfylle visse vilkår angående retten til medlemskap, stemmerett og utdeling, jf. FL 1:1 annet ledd. Disse kravene er nærmere regulert i FL kapittel 3, 7 og 10.

Økonomiske foreninger avgrenses mot «handelsbolag», «aktiebolag» og «ideella föreningar». Den mest diffuse avgrensningen er imidlertid mot de ideelle foreningene. Slike foreninger er ikke regulert av en egen særlov, men den rettslige stillingen har i noen grad blitt fastlagt gjennom rettspraksis. En ideell forening kan være en egen juridisk person dersom enkelte krav til organisasjonenes form er oppfylt. Dersom en forening ikke driver økonomisk virksomhet eller formålet ikke er å fremme medlemmenes økonomiske interesser, skal foreningen betraktes som en ideell forening. Selv om disse kravene er oppfylt, faller en forening utenfor FL dersom kravet til åpenhet eller kooperativ virksomhet sammen eller hver for seg ikke er oppfylt. Foreningen er da ikke å betrakte som en juridisk person.

Som i norsk rett skiller man også i svensk rett mellom primærforeninger og sekundærforeninger. I sekundærforeninger har ett antall foreninger (primærforeninger) slått seg sammen i en topporganisasjon (føderative samvirker). Denne type organisasjonsmodeller benyttes ofte innen forbruker- og leverandørsamvirkene. Det forekommer også at en forening splitter opp sin virksomhet på flere foreningsenheter, hvor medlemmene fordeles etter ulike prinsipper som geografisk tilhørighet, kjønn, alder, yrke osv. I slike tilfeller taler man oftest om hovedforening og underforeninger. Denne modelltypen benyttes oftest innen arbeidssamvirker.

Etter en lovendring i 2000 (FL 1:1) er det nå klart at ved bedømmingen av om en forening er en økonomisk forening, jf. FL 1:1 skal, utover foreningens egne medlemmer, også tas i betraktning medlemmer i en annen økonomisk forening som for sin del er medlem i den førstnevnte foreningen. Videre er det nå slått fast i annet ledd at en forening med andre økonomiske foreninger som medlemmer (sekundærforening) er en økonomisk forening, selv om den økonomiske virksomheten den driver baserer seg på samhandel med medlemmer i primærforeningene i så stort omfang, at sekundærforeningen ikke oppfyller kravet at en økonomisk forening i hovedsak skal fremstå som en forening hvor medlemmene (altså primærforeningene) deltar i virksomheten som angitt i FL 1:1.

I FL 1:4 gis det en definisjon og nærmere bestemmelser om konsernforhold. Konserner kan forekomme i ulike kombinasjoner. Reglene tar sikte på konsernmodeller hvor en økonomisk forening er morselskap. Etter en lovendring i 1998 (FL 1:1 fjerde ledd) er det nå klart at en økonomisk forenings virksomhet kan utøves i ett av foreningens heleide datterselskaper uten at morselskapet mister sin status som økonomisk forening. Tidligere var dette uklart.

5.3.3 Stiftelse av økonomiske foreninger

Stiftelsesreglene for økonomiske foreninger fremgår av FL kapittel 2. Stiftelse skjer i et konstituerende møte. I dette møtet skal det opprettes vedtekter og velges et styre og en eller flere revisorer. FL inneholder ikke nærmere regler om hvordan selve stiftelsesprosessen skal foregå, så det er overlatt til de enkelte stiftere å velge den fremgangsmåten man måtte finne mest hensiktsmessig. En økonomisk forening skal ha minst tre medlemmer, så det antas i teorien at også stiftelsen må skje med minst tre personer. For at en økonomisk forening skal anses stiftet, må vedtektene bl.a. inneholde bestemmelser om foreningens navn, virksomhetens formål og art, forretningskontor (adresse), hvilke økonomiske forpliktelser som medlemskapet kan medføre («innsatser» og «avgifter»), visse bestemmelser om styremøter og revisorer, foreningens regnskapsår, møteinnkalling, dagsorden på årsmøte, samt bestemmelser om gevinstutdeling og hvordan formuen skal fordeles ved oppløsning. Dersom foreningen skal ha et representantskap («fullmäktige»), skal dette også reguleres i vedtektene. FL inneholder en del deklaratoriske regler, men dersom foreningen ikke ønsker å følge disse reglene, må dette angis i vedtektene.

Dersom lovens krav er oppfylt, kan foreningen registreres i et eget «föreningsregister». I motsetning til for aksjeselskaper, er det ikke noe krav om at en viss del av medlemsinnskuddene («innsatskapitalet») skal være innbetalt for at registrering skal skje. Vedtektene må imidlertid angi når innbetalingen skal skje. I forbindelse med registreringen kontrolleres at foreningen oppfyller lovens krav til økonomisk forening, samt at foreningens firma inneholder ordene «ekonomisk förening» (eller forkortelsen «ek.för») og tydelig skiller seg fra andre registrerte firmanavn. Gjennom registreringen blir foreningen en egen juridisk person, og kan fra dette tidspunktet med rettslig virkning opptre som et rettssubjekt, jf. FL 1:2 annet ledd.

5.3.4 Medlemskap i økonomiske foreninger

Medlemmer i en økonomisk forening kan enten være fysiske personer eller juridiske personer, og antallet medlemmer kan som nevnt ikke være mindre enn tre. FL gir ikke selv svar på om man kan være medlem av en økonomisk forening i fellesskap (sameie). Det er antatt i teorien at dersom dette skal være mulig, bør det fremgå av vedtektene. Dersom annet ikke fremgår av vedtektene, avgjør styret hvem som kan bli medlem av foreningen, jf. FL 3:1 annet ledd. Som nevnt skal et medlemskap i en økonomisk forening i henhold til FL være åpen for alle, med mindre annet fremgår av vedtektene. Rammene for foreningens virksomhet kan således sette grenser for hvem som kan være medlem. Det må imidlertid foreligge særskilte grunner for avslag på søknad om medlemskap, fremfor alt at arten eller rammene for foreningens virksomhet eller foreningens formål utgjør akseptable grunner mot medlemskap. Den som har fått sin medlemssøknad avslått, kan imidlertid anlegge sak for de ordinære domstoler, som på sin side kan prøve om avslaget er overensstemmende med de begrensninger som følger av loven og vedtektene for øvrig. Medlemskap i en økonomisk forening kan også forekomme gjennom konkludent adferd. Styret skal føre medlemslister for foreningen, jf FL 3:6. Listene skal minst angi medlemmenes navn og adresse, antall innskudd og i hvilken grad de er innbetalt. Listene skal være tilgjengelige for alle.

Et medlemskap kan opphøre på flere ulike måter. Først og fremst ved at medlemmet selv sier opp sitt medlemskap, jf. FL 3:4. Det er oppstilt regler mht. lengden på oppsigelsesperioden etc, jf. FL 3:4 følgende. I visse tilfeller er oppsigelsesperioden kortere, som for eksempel ved fusjon, økning av medlemsinnskudd, reduksjon av rett til årsgevinst mv., jf. FL 12:4 og 7:15. Videre kan medlemskapet opphøre ved at andelsretten (de økonomiske rettighetene) først overføres til andre og at den nye eieren får innvilget medlemskap i foreningen, jf. FL 3:3 (se nedenfor). Den nye eieren overtar da overdragerens medlemskap. Medlemskapet opphører ved medlemmets død. Den som eventuelt har ervervet en andel gjennom arv, testament e.l., er selv gitt en rett til å søke medlemskap i foreningen på selvstendig grunnlag, med mindre vedtektene sier noe annet, jf. FL 3:2.

Et medlem kan også utelukkes fra foreningen etter nærmere bestemmelser som må fremgå av vedtektene, jf. FL 3:4. Utelukking kan imidlertid også forekomme selv om utelukkelsesegrunnene ikke fremgår av vedtektene, som for eksempel ved unnlatt avgiftsbetaling eller leveranseplikt eller at det for medlemskapet er forutsatt at medlemmene skal bo i et bestemt område eller drive en viss virksomhet, og medlemmene ikke lenger oppfyller disse vilkårene. Det er også antatt at illojal opptreden fra medlemmets side må aksepteres som utelukkelsesgrunn. En beslutning om utestenging vil ikke være gyldig dersom den er usaklig, vilkårlig eller strider mot prinsippet om åpenhet. Beslutningen om utelukkelse må fattes av årsmøtet, med mindre noe annet fremgår av vedtektene.

I svensk foreningsrett skiller man mellom medlemskap i foreningen og andelsrett i foreningen. I motsetning til medlemskapet, kan som nevnt andelsretten for en kortere tid overdras til en tredjeperson, også til ikke-medlemmer. Den som erverver en (økonomisk) andel, må selv søke medlemskap i den økonomiske foreningen senest seks måneder etter ervervet. Hvis han aksepteres som medlem, overtar han overdragerens stilling i foreningen, jf. ovenfor. Dersom han ikke aksepteres, blir forholdet det samme som om overdrageren hadde trått ut av foreningen, og erververen har da samme rettigheter som overdrageren ville hatt. Andelsretten omfatter rett til gevinstutdeling og rett til å få utbetalt visse beløp ved utmelding eller oppløsning (de økonomiske rettighetene). Medlemskapet omfatter foruten dette, også rett til å delta i forvaltningen og rett til å benytte foreningens tjenester (forvaltningsbeføyelser).

Medlemskap i en økonomisk forening gir for det første en rekke økonomiske rettigheter og forpliktelser. Medlemmene er pliktige til å betale medlemsinnskudd og eventuelt også visse avgifter til foreningen. Medlemmene kan ha et begrenset krav på rente på innskuddene, rett til kjøpsutbytte og lignende og rett til tilbakebetaling av innskuddet ved uttreden eller oppløsning. Ettersom det er et krav om at foreningen skal fremme medlemmenes økonomiske interesser, følger det at medlemmene i forbrukersamvirker («konsumtionsförening») har rett til å handle med foreningen, og de som er medlemmer i en produsent/leverandørforening, har rett til å levere sine varer til foreningen. I vedtektene kan det også fastsettes en leveranseplikt for medlemmene. Denne leveranseplikten må imidlertid holde seg innenfor det som fremgår av virksomhetens formål. De økonomiske rettigheter og plikter som følger av medlemskapet, vil bli nærmere behandlet under kapittelet om kapitalforholdet i den økonomiske forening.

Ved siden av de økonomiske rettigheter, har medlemmene dessuten en rekke forvaltningsbeføyelser. Hovedreglen er at hvert enkelt medlem har rett til å delta, uttale seg og stemme ved foreningens årsmøte («stämma») eller ved representantskapsmøte («fullmäktigemöte»), dersom foreningen har dette. Det er også oppstilt en rekke regler for å beskytte minoriteten mot majoriteten (minoritetsrettigheter), bl.a. om minoritetens rett til å avverge eller fremtvinge en avgjørelse, rett til å tre ut av foreningen uavhengig av bestemmelser i vedtektene og regler om begrensninger for årsmøtet eller styret til å foreta beslutninger hvor minoritetens interesser settes til side. Et medlems rettigheter er i noen grad begrenset gjennom reglene om habilitet, jf. FL 7:3. Med mindre vedtektene bestemmer noe annet, kan bare medlemmene velges som styre- og representantskapsmedlemmer.

5.3.5 Kapitalforhold i økonomiske foreninger - finansieringsspørsmålet

Den som blir medlem av en økonomisk forening, må betale ett eller flere medlemsinnskudd («medlemsinsatser») til foreningen. Medlemsinnskuddene utgjør kapitalbasen i foreningen. Det er ikke oppstilt noe krav til størrelsen på medlemsinnskuddet, men antall innskudd og den valgte størrelse skal fremgå av vedtektene. Alle innskudd skal være på samme beløp, men det kan i vedtektene bestemmes at medlemmene må delta med ulike antall innskudd. Årsmøtet kan gjennom vedtektsendring beslutte en økning eller reduksjon av innskuddenes størrelse. Innskuddene kan også betales inn i form av andre eiendeler enn penger. Selv om loven ikke har bestemmelser om det, er det ikke uvanlig at medlemmene betaler en mindre del av innskuddet kontant, og utskriver et gjeldsbrev («revers») for den delen av innskuddet som ikke er betalt. Foreningen kan dermed bruke dette som sikkerhet ved opptak av lån mv. Ved uttreden fra foreningen skal medlemmet få tilbakebetalt sine innskudd under forutsetning av at foreningens egenkapital er tilstrekkelig til å kunne tilbakebetale alle medlemsinnskuddene på samme tid. Medlemmet har dessuten rett til å få utbetalt sin del av besluttet utbetalt utbytte. Denne retten kan imidlertid begrenses i vedtektene. Om foreningen slås konkurs innen ett år etter uttreden, kan uttrederen risikere å måtte betale tilbake det han mottok ved uttreden, utfra hensynet til kreditorene og andre tredje menn. Dersom et medlem har betalt mer enn hva han hadde plikt til, har han rett til å få dette utbetalt ved uttreden.

Ved siden av innskuddene kan medlemmer av enkelte økonomiske foreninger være pliktige til å betale en «avgift» til foreningen. Plikten til å betale slike avgifter, samt størrelsen på avgiftene, må fremgå av vedtektene. Forskjellen mellom innskudd og avgift ligger i at medlemmet ikke kan kreve avgiften tilbakebetalt ved uttreden mv., samt at avgiftene ofte kreves enten for en spesiell prestasjon eller alene for å styrke foreningens økonomi mht. den daglige driften. Avgiftene inngår heller ikke i beregningsgrunnlaget for avsetning til reservefond. En tredje form for innbetaling til foreningen er medlemslån, dvs. at medlemmene låner penger til foreningen.

I tillegg til de ordinære medlemsinnskudd, har man i svensk rett en ordning med «förlagsinnsatser», jf. FL kapittel 5. Bakgrunnen for en slik innskuddsordning er at man så at økonomiske foreninger hadde problemer med å innhente kapital, i motsetning til hva som gjaldt for aksjeselskaper. Ordningen skal gjøre det mulig for en økonomisk forening å innhente risikovillig kapital også fra andre enn medlemmene, uten å frata foreningene det kooperative særpreg. «Förlagsinsatserna» er i en slags en mellomstilling mellom medlemskapitalen (medlemsinnskuddet) og fremmedkapital (lånt kapital). Fordi «förlagsinsatserna» også kan tegnes av andre enn medlemmene, er de ikke knyttet til noen stemmerett, men gir likevel en viss innsynsrett i foreningens forvaltning, jf. FL 7:10. Reglene om «förlagsinsatser» må fremgå av vedtektene. Summen av «förlagssatsarna» fra andre enn medlemmene kan som hovedregel ikke overstige summen av innbetalt medlemsinnskudd på tidspunktet for tilskuddet. Det må i vedtektene fremgå om «förlagssatserna» skal være omsettelige. «Förlagssatserna» er lagt til den bundne kapitalen i foreningen. Tilbakebetaling av «förlagssatserna» skal skje før tilbakebetaling av innskudd for øvrig, likevel etter andre eventuelle forpliktelser. «Förlagssatserna» har også en sterkere stilling mht. utbetaling av overskudd mv. enn de ordinære medlemsinnskudd. Styret skal utarbeide en egen liste over «förlagssatserne», som skal være tilgjengelige for alle.

En økonomisk forenings egenkapital består av eiendeler minus gjeld. Bestemmelser om vurderinger av eiendeler og gjeld følger dels av FL og dels av annen lov. Egenkapitalen kan videre deles opp i bunden egenkapital og fri egenkapital. Den bundne egenkapital består av innbetalt medlemsinnskudd og «förlagsinsatser», reservefond og eventuelt oppskrivningsfond. Det kan i vedtektene bestemmes at andre avsettinger også skal høre inn under den bundne egenkapital. Øvrig egenkapital er den frie egenkapitalen. Det er bare den frie egenkapital som kan deles ut. Utdeling til medlemmene kan bare skje gjennom overskuddsutdeling, tilbakebetaling av medlemsinnskudd, utbetaling ved nedsettelse av medlemsinnskudd og utbetaling ved oppløsning. Hvordan foreningens overskudd skal fordeles og hva som skal skje med eiendelene ved oppløsning, skal fremgå av vedtektene.

Det er bare på fem måter penger eller andre verdier kan overføres fra foreningen til medlemmene», jf. FL kapittel 10:

1. Gevinstutdeling etter innskutt kapital («insatskapital»),

2. Gevinstutdeling i henhold til medlemmenes deltagelse i foretakets virksomhet, dvs. i form av «efterlikvider» eller «återbäring», jf. nedenfor,

3. Tilbakebetaling av medlemsinnskudd når medlemmet trer ut av foreningen eller når medlemmet dør,

4. Nedsetting av innskuddsbeløpet eller

5. Skifte ved likvidasjon av foreningen.

Foruten disse måtene kan midler overføres til dem som har «förlagsinnsatser». Nedenfor gis en nærmere oversikt over gevinstutdeling etter innskutt kapital og i henhold til medlemmenes deltagelse i virksomheten

Utdeling til medlemmene i forhold til innbetalte medlemsinnsatser, såkalt «insatsränte», får ikke overstige foreningens frie egenkapital. Fra dette beløpet skal det trekkes fra hva som skal overføres til bundet egenkapital i henhold til lov eller vedtekter. Man skal også trekke fra beløp som etter vedtektene skal anvendes til annet enn utdeling. Det er årsmøtet som fatter beslutning om slik utdeling, etter forslag fra styret. Denne type utdeling var tidligere begrenset til en rente på medlemsinnskuddene som høyest tilsvarte diskontoen ved regnskapsårets slutt pluss tre prosentpoeng. Denne begrensningen ble fjernet ved en lovendring i 1998. Hensikten var å gjøre det lettere for foreningen å hente inn tilstrekkelig kapital for å unngå at foreningene ble underfinansierte.

Utdeling av overskuddet til medlemmene kan videre skje i form av «gottgörelse», dvs. «efterlikvider» eller «återbäring». «Efterlikvider» beregnes utfra hvor mye medlemmet har solgt til foreningen. Prisen til medlemmene settes løpende under året lavt slik at foreningen får en gevinst. Den delen av denne gevinsten som kan deles ut, utbetales da til medlemmene i forhold til den totale mengden medlemmet har solgt eller levert til foreningen. «Återbäring» baseres på hvor mye medlemmene har kjøpt av foreningen, og beregnes på samme måte som «efterlikviderna». Det er årsmøtet som fatter beslutning om slik utdeling, etter forslag fra styret. Før godtgjørelse kan utbetales, må det gjøres fradrag for dekning av eventuell tidligere års tap, samt foretas avsetninger til reservefond.

Til reservefond må det hvert år avsettes minst 5 % av foreningens nettogevinst før utbetaling av godtgjørelse til medlemmene. Dersom reservefondet er større enn 20 % av summen av innbetalt medlemsinnskudd, behøver man ikke lenger sette av penger dersom summen av innbetalt medlemsinnskudd til sammen er minst 40 % av nettoverdien på foreningens eiendeler eller reservefondet er minst like stort som kreves for å dekke foreningens gjeld, jf. FL 10:6.

I 1998 innførte man et system med «innsatsemisjoner» (innskuddsemisjon/fondsemisjon). Innskuddsemisjon er når man overfører den del av overskuddet som kan deles ut til medlemmene, til økning av medlemsinnskuddet. Med dette systemet har man forsøkt å løse problemet med hvordan medlemmenes andel i foreningen skal øke når foreningenes formue øker ved overskudd. Formålet er å gjøre det lettere for foreningen å finansiere sin virksomhet. Dersom foreningen ønsker å benytte seg av denne ordningen må dette fremgå av foreningens vedtekter, samt eventuell fremgangsmåte og begrensninger. Det overførte blir en del av medlemsinnskuddet, og kan bare tilbakebetales ved uttreden. Det er årsmøtet som avgjør om innskuddsemisjon skal gjennomføres.

Foruten de begrensninger i overskuddsutdeling som er nevnt, er det i FL 10:3 annet ledd oppstilt en generell forsiktighetsregel. Overskuddsutdeling får ikke skje med et så stort beløp at utbetalingen med hensyn til foreningens «konsolideringsbehov, likviditet eller ställning i övrigt står i strid med god affärssed».

Det er ikke oppstilt noe forbud mot at foreningen låner ut penger til medlemmene eller deres nærstående. Bakgrunnen for dette er at man ikke anser medlemsinnskuddene som den fremste ressursen og sikkerheten, men at dette er de deltagende medlemmene.

Loven om økonomiske foreninger har egne regler om regnskapsplikt og revisjonsplikt. En økonomisk forening skal fremlegge en balanseoppstilling, resultatregnskap og styreberetning. Revisorene skal årlig skal avgi en revisjonsberetning.

5.3.6 Den økonomiske forenings organer

Organiseringen av økonomiske foreninger er i stor grad lik den vi kjenner for norske aksjeselskaper. Foreningen skal ha et høyeste besluttende organ - «föreningsstämma» (årsmøte). Det administrerende organet er «styrelsen» (styret). Dersom foreningen har mer enn 200 ansatte, skal foreningen ha en «verkställande direktör» (daglig leder). Også mindre foreninger kan ha en daglig leder dersom dette er bestemt i vedtektene.

Reglene om årsmøte er i all hovedsak samlet i FL kapittel 7. Medlemmenes mulighet til å påvirke foreningens virksomhet består av stemmeretten på årsmøtet. For å verne om medlemsinteressene skal noen saker alltid besluttes på årsmøtet som for eksempel endring av vedtekter, valg av styret og revisor, godkjennelse av regnskap og beslutning om disponering av årsresultatet. Som utgangspunkt kan årsmøtet beslutte hva som helst, men gjennom en generalklausul kan årsmøtet ikke fatte beslutninger som innebærer en fordel for et medlem eller en ulempe for et annet medlem (likestillingsprinsipp). Gjennom denne bestemmelsen innskjerpes årsmøtets lojalitet mot minoriteten av medlemsmassen. Bare de som er medlemmer av foreningen, får delta på årsmøtet og har stemmerett. En økonomisk andel gir ikke disse rettighetene. Den som har trådt ut av foreningen, beholder sin stemmerett inntil medlemskapet formelt er opphørt. Den som er utestengt fra foreningen, mister imidlertid stemmeretten. Lovens regler om habilitet er i all hovedsak tilsvarende de som gjelder for aksjeselskaper etter norsk rett. Styret og eventuell daglig leder har plikt til å delta på årsmøtet, hvor de bl.a. skal redegjøre for foreningens økonomi.

Hovedreglen er at hvert medlem har én stemme. Loven setter imidlertid ikke noe forbud mot for eksempel å knytte stemmeretten til antall andeler i foreningen. Stemmegiviningen kan skje gjennom fullmektig, også om fullmektigen selv er medlem. Et medlem kan imidlertid ikke som fullmektig stemme for flere enn ett annet medlem. Disse reglene kan fravikes i vedtektene. Med mindre vedtektene sier noe annet, gjelder et alminnelig flertallskrav ved stemmegivning. Dersom det forekommer stemmelikhet, avgjøres spørsmålet ved loddtrekning. I visse spørsmål krever FL imidlertid kvalifisert flertall. Som utgangspunkt skal årsmøte holdes hvert år, og senest seks måneder etter regnskapsårets slutt. Det kan også avholdes ekstraordinære årsmøter. Loven har få bestemmelser om innkallelse til årsmøtet, og det overlates i stor utstrekning til foreningen gjennom vedtektene å bestemme når og hvordan dette skal skje.

I store foreninger kan årsmøtets funksjoner helt eller delvis overlates til et «fullmäktige» (representantskap). Til representantskapet kan bare medlemmer velges, og for høyest tre år av gangen. Regler om representantskapets oppbygging, funksjoner mv., må fremgå av vedtektene. Enkelte foreninger har også et «förvaltningsråd». Dette organet ligger mellom årsmøtet og styret. FL inneholder ingen regler om dette organet, så dets funksjoner må fremgå av vedtektene. Organet har oftest en rådgivende og/eller kontrollerende funksjon i forhold til styrets virksomhet.

Styret har ansvaret for foreningens organisasjon og for forvaltningen av foreningens virksomhet. Regler om styrets oppbygging og funksjon er i all hovedsak samlet i FL kapittel 6. Antall styremedlemmer er satt til minst tre personer, som skal være myndige og medlemmer av foreningen, om ikke annet er bestemt i vedtektene. Valgperioden skal fremgå av vedtektene, men kan ikke settes til lengre enn fire år. Styret skal ha en leder, som velges av styret selv dersom han ikke er valgt av årsmøtet. Halvparten av styremedlemmene må være til stede for at styret skal være beslutningsdyktig. Kravet kan i vedtektene settes høyere, men ikke lavere. Beslutninger fattes med alminnelig flertall, og styrelederens stemme avgjør ved stemmelikhet. Denne reglen kan fravikes i vedtektene. Dersom ikke styret er fulltallig, må beslutningene fattes med stemmer som representerer minst 1/3 av samtlige styremedlemmer.

For foreninger med mer enn 200 ansatte eller dersom foreningen selv ønsker det, kan styret velge en daglig leder. Den daglige lederen skal ivareta den daglige forvaltningen av foreningen med samme ansvar som styret, i henhold til nærmere instrukser som fastsettes av styret. Økonomiske foreninger skal ha en eller to revisorer. Deres oppgaver er å granske ledelsens forvaltning og foreningens regnskaper.

FL har egne regler i kapittel 13 om foreningsorganenes ansvar, så vel mot foreningen selv som mot tredje menn. Ansvaret består av både erstatningsansvar og straffeansvar.

5.3.7 Oppløsning

En økonomisk forening kan opphøre på fire måter; gjennom likvidasjon (oppløsning), konkurs, slettelse fra foretaksregisteret og fusjon (se nedenfor). Oppløsning av en forening kan være frivillig, men foreningen kan også være tvunget til å gjennomføre en oppløsning. Tvungen oppløsning skal skje dersom medlemsantallet synker under tre medlemmer og dette ikke rettes opp innen tre måneder, hvor vedtektene har egne krav til oppløsning og disse er oppfylt, hvor foreningen etter en konkurs har et overskudd og ikke innen en gitt tid fatter beslutning om oppløsning, når kravene til korrekt styre (ledelse) ikke er oppfylt, eller når virksomheten ikke er i samsvar med de forutsetninger som lå til grunn når foreningen ble registrert.

Oppløsning er regulert i FL kapittel 11. Med mindre enda strengere krav følger av vedtektene kan opphør av foreningen besluttes ved enstemmighet, eller dersom det avholdes to etterfølgende årsmøter og forslaget om oppløsning får to tredeler av stemmene på det siste møtet. Under oppløsningen fungerer årsmøtet som tidligere, men ledelsen erstattes med likvidatorer. De tidligere revisorene fortsetter som før. Foreningen anses oppløst når likviditorene har fullbyrdet sitt oppdrag og på årsmøtet fremlagt et eget oppløsningsregnskap. Foreningens aktiva skal realiseres og gjeld skal betales. Gjenstående aktiva etter dette skal deles ut i henhold til nærmere bestemmelser i vedtektene. Ofte innebærer dette at gjenværende midler fordeles på medlemmene. Beslutningen om oppløsning skal registreres.

Opphør ved konkurs er i noen grad regulert i FL (11:19 og 29), men følger i hovedsak konkurslovens regler. Dersom en forening ikke har hatt noen virksomhet i de siste 10 årene, kan registreringsmyndigheten anse foreningen som oppløst, og slette den fra registeret.

5.3.8 Fusjon

FL har egne regler om fusjon i kapittel 12. Reglene i FL om fusjon er i hovedsak utformet for å verne kreditorer og minoritetsmedlemmene i den overdragende foreningen, og tar ikke i like stor grad hensyn til kreditorene og medlemmene i den overtakende foreningen. En fusjon kan enten skje gjennom «absorption», dvs. at en forening går opp i en annen forening, eller ved «kombination», dvs. at to eller flere foreninger stifter en ny forening. I begge tilfeller blir den eller de overdratte foreningenes medlemmer alltid medlemmer i den overtagende forening, den overdragende foreningen opphører uten likvidasjon og foreningens aktiva og gjeld blir i sin helhet overtatt av den overtagende foreningen. «Kombination» regnes imidlertid som et smidigere alternativ, da alle de fusjonerende foreningene blir overtatt av den nystiftede foreningen, hvor man så har mulighet til enklere å skreddersy vedtektene til å passe den nye organisasjonen. De fusjonerende foreningene blir mer likeverdige ved slik fusjon enn ved «absorption».

Medlemmenes overgang til den overdragende foreningen er ikke forbundet med noe vederlag som skal fordeles mellom dem fra den overdragende foreningen. Hovedreglen er fortsatt at en forening ikke får dele ut midler til medlemmene i større grad enn det som følger av reglene for overskuddsutdelinger, tilbakebetaling eller nedsetting av andelsinnskudd eller likvidasjonsskifte. Hvor det er store forskjeller i de fusjonerende foreningenes verdier, kan foreningene imidlertid i fusjonsplanen avtale en form for utjevning. En mulighet er at medlemmene i en mindre formuende overdragende forening, får sine andelsinnskudd i den overtakende foreningen redusert. Medlemmene vil da ha særskilt adgang til å i stedet tre ut av foreningen. En annen mulighet er at medlemmene i den mer formuende foreningen under en viss tid for eksempel mottar høyere pris for sine produkter eller betaler en lavere pris for foreningens produkter eller tjenester enn medlemmene fra den mindre formuende foreningen. Avtalen kan også inneholde bestemmelser om forskjellig rett til «efterlikvider», «återbäringer» etc.

Beslutning om fusjon fattes på årsmøtet. Tidligere måtte samtlige stemmeberettigede godkjenne fusjonen for at den skulle være gyldig, men det er nå tilstrekkelig med en godkjennelse fra ni tideler av de stemmeberettigede. Fusjon kan også besluttes dersom dette gjøres på to etterfølgende årsmøter og med et kvalifisert flertall på det siste møtet. Man må søke retten om tillatelse til fusjon, hvorved kjente og ukjente kreditorer får mulighet til å uttale seg. Dette skal skje innen to måneder etter endelig fusjonsavtale er registrert.

Fusjon kan også forekomme mellom en økonomisk forening og et heleiet datterselskap. Det er da tilstrekkelig med en beslutning fra styret. Kreditorene må imidlertid underrettes. Tvangsinnløsning kan skje av aksjer i et datterselskap dersom foreningen eier mer enn 90 % av aksjene og stemmene.

5.4 Finsk rett

Kooperativene har spilt en sentral rolle i Finlands innsats i arbeidet med å skape et fundament for Finland som selvstendig nasjon. Dette har gjort det mulig å bli selvforsynte innen landbruket og utvikle landbruksdistriktene.

Den første loven om kooperativer ble vedtatt i 1909. Någjeldende lov om kooperativer har en omfattende regulering, og bygger på samvirkeprinsippene. Kooperativer innen tjenesteytende næringer har stor utbredelse på bygdene. Gjennom de siste tiårene har disse kooperativene også utviklet aktiviteter i urbane områder.

Mange moderne finske kooperativer har den siste tiden gjennomgått store restruktureringer. I dag blir for eksempel produksjonen og markedsføringen av varer ofte utført av et mindre antall datterselskaper. Denne strukturen, som dominerer i meierisektoren (for eksempel Valio), kan en også finne blant de største kooperativene inne kjøttsektoren, og dessuten i skogbrukssektoren (for eksempel Metsäliitto/Mesä-Serla).

I løpet av 1990-årene, har hyppige strukturelle endringer i det finske samfunnet medført rekordhøye arbeidsledighetstall. I løpet av noen år har mer enn ett tusen nye kooperativer blitt stiftet i Finland. Disse inkluderer kooperativer innen sektorer hvor det normalt ikke har forekommet mange kooperativer, som for eksempel på områder for velferd, turisme og vikarbyråer. Et prosjekt vedrørende ny-kooperativer har blitt lansert i samarbeid med arbeidsdepartementet.

5.4.1 Er kooperativene undergitt egen lovregulering?

Finske kooperativer ble tidligere regulert av lov 28. mai 1954 nr. 247 (lov 247/54). En ny finsk lov om kooperativer ble vedtatt 28. desember 2001, og trådte i kraft 1. januar 2002. Loven krever at et kooperativ må stiftes av minst tre personer (kapittel 2 § 1), og at det til enhver tid må være minst tre medlemmer (kapittel 3 § 1). Det har vært diskutert om man bør tillate kooperativer med bare ett medlem, men verken regjeringen eller riksdagen har gått inn for dette. I loven åpnes det for å fravike prinsippet om «ett medlem - en stemme» ved at det oppstilles en adgang for medlemmer til å ha flere stemmer, jf. kapittel 4 § 7. Videre gir loven kooperativene adgang til å henvende seg til kapitalmarkedet for kapitalinvesteringer, jf. kapittel 11 om tilleggsandeler, kapittel 12 om plasseringsandeler, og kapittel 13 om kapitallån. Den nye loven ble vedtatt like før Samvirkelovutvalget avsluttet sitt arbeid, og utvalget har ikke hatt anledning til å ajourføre sin fremstilling av finsk rett. Fremstillingen videre er av den grunn basert på lov 247/54.

Et kapittel i lov 247/54 retter seg særlig mot bank- og sparekooperativer (kapittel 3, §§ 16 til 18A). Kooperativer med formål å ta imot innskudd eller med formål å involvere seg i ytterligere bankvirksomheter, herunder drive innlån- og utlånstjenester, må forelegge sine vedtekter og eventuelle vedtektsendringer for finansdepartementet. Disse foretakene må dessuten utarbeide sine vedtekter i henhold til nærmere regler som er fastsatt av finansdepartementet. Kooperativer med formål å ta imot innskudd kan bare ta imot innskudd fra sine medlemmer og fra medlemmenes mindreårige barn. I tilfeller hvor det skjer en overførsel mellom en konto som tilhører et medlem og en konto som tilhører et ikke-medlem, eller hvor et medlems barn ikke lenger er mindreårig, skal kontoen gjøres opp innen utgangen av året. Slike kooperativer må gi en garanti som skal godkjennes av finansdepartementet, samt opparbeide et reservefond som tilsvarer minst 10 % av innestående på sparekontoene. Selskapene kontrolleres av en sentralorganisasjon eller av et godkjent revisjonsfirma og revisorer fra finansdepartementet.

Lov 26. mai 1989 nr. 502 gir adgang for finske økonomiske foreninger til å omdanne seg til kooperativer. Vilkåret er at foreningen fremmer medlemmenes økonomiske interesser og at medlemmene benytter foreningens tjenester. Om foreningen er registrert i foreningsregisteret eller handelsregisteret, er uten betydning.

5.4.2 Hvilken rettslig status har kooperativene?

Etter lov 247/54 er kooperativer definert som selskaper. I lovens kapittel 2, § 12 er det fastsatt at kooperativer blir juridiske personer, med dertil følgende rettigheter, ved registrering i handelsregisteret (og ikke i sammenslutningsregisteret). Kooperativer er dessuten gjenstand for alminnelig skatte- og regnskapsregler som generelt gjelder for finske næringsvirksomheter.

Lovens kapittel 1 bestemmer at kooperativer er juridiske personer hvor medlemsantallet og kapitalen ikke er fastsatt i forkant, og hvor formålet er å utvikle økonomiske aktiviteter, hvor medlemmene deltar ved å benytte kooperativets tjenester i øyemed av å fremme egne (medlemmenes) økonomiske interesser. Medlemmene kan være både juridiske og fysiske personer. Medlemmene er ikke ansvarlige for kooperativets gjeld, med mindre slikt ansvar fremgår av foretakets vedtekter (tilleggsansvar).

5.4.3 Hvilke regler gjelder for anvendelse av netto årsoverskudd?

Med mindre noe annet fremgår av vedtektene, skal ethvert overskudd tilfalle foretaket. Hvis et eventuelt overskudd skal deles ut til medlemmene, må dette skje utfra en pro rata fordeling som baseres på medlemmenes bruk av kooperativets tjenester. Det kan i vedtektene fastsettes en annen fordelingsnorm. En utdeling av årsoverskudd til medlemmene må ikke overstige det samlede årsoverskudd for regnskapsåret, etter fratrekk av evt. tap, avsetting til lovbestemt reservefond, samt enhver sum som ikke er utdelt til medlemmene som et resultat av beslutning fattet av medlemmene (§ 35).

Foretaket plikter å ha et reservefond som skal utgjøre 1 % av de totale eiendeler (forvaltningskapitalen), og som uansett ikke skal være mindre enn FIM 15 000,-. Det kan i vedtektene fastsettes et høyere beløp. Inntil reservefondet har nådd det minimumsbeløp som følger av lov eller vedtekter, må minst 20 % av det årlige overskuddet avsettes til reservefondet, etter fratrekk for forventet tap for det kommende året (§ 34). Reservefondet kan benyttes til å dekke foretakets tap. I så fall skal senere overskudd ikke deles ut til medlemmene i de påfølgende tre årene (§ 37). Det er også nødvendig å sette av midler til fond for oppskriving, hvor endringer i verdien på foretakets aktiva tas i betraktning, samt til et fond for utjevning når foretakets aktiva er bokført til en lavere verdi enn virkelig verdi (§ 79B).

Videre er det mulig å opprette reservefond etter nærmere bestemmelser i vedtektene. Dersom det skulle være noe overskudd igjen etter dette, er det opptil årsmøte å bestemme hvordan dette skal fordeles.

Halvparten av utbytte som stammer fra medlemmets samhandling med foretaket, eller mer dersom dette følger av vedtektene, kan benyttes av medlemmet til å innbetale sin andel (§ 36 og 28 annet og tredje ledd). Dette gjelder ikke dersom foretaket er under oppløsning eller er slått konkurs (§ 31 tredje ledd). Selv om hovedprinsippet er at ikke noe av foretakets formue, bortsett fra en del av utbytte, kan deles ut til medlemmene, har medlemmene krav på tilbakeføring av hele eller deler av det beløp de har bidratt med, dersom årsmøtet beslutter å nedsette andelskapitalen (§ 38).

5.4.4 Hvilke regler gjelder for utdeling til medlemmene?

Bestemmelser om tildeling av, periodisering av, og størrelsen på godtgjørelsen skal følge av foretakets vedtekter. Disse bestemmelsene må overholde prinsippet om at godtgjørelsen må utbetales på like vilkår (§28 første ledd). Paragraf 35 innskrenker imidlertid dette prinsippet. Utdeling av overskudd til medlemmene må skje i henhold til deres produksjon, omsetning eller annen samhandling med foretaket, med mindre annet følger av vedtektene. En utdeling av årsoverskudd til medlemmene må uansett ikke overstige det totale årsoverskudd for regnskapsåret etter fratrekk av evt. tap, avsetting til lovbestemt reservefond, samt enhver sum som har blitt utdelt til medlemmene som et resultat av beslutning fattet av medlemmene (§ 35).

Bestemmelser i vedtektene angående anvendelsen av foretakets midler må være i henhold til lovens krav. Dersom midler imidlertid er utdelt i strid med lov eller vedtekter, må hvert medlem tilbakeføre det ervervede beløp, pluss en årsrente på 6% av beløpet. I tillegg kan enhver person som har medvirket til gjennomføring av en ulovlig utdeling, bli holdt ansvarlig etter reglene i lovens kapittel 17 (§ 39).

5.4.5 Hvilke regler gjelder for forrentning av andelsinnskudd?

Dersom det er fastsatt i vedtektene, kan medlemmene erverve en eller flere rentebærende andeler (kapittel 17A) eller rentebærende investeringsandeler (kapittel 18). Reglene om utregning og utbetaling av rente skal følge av vedtektene. Vedtektene kan også fastsette at tilleggsandeler skal gi rett til en prioritert del av overskuddet, og at utdelingen til slike andeler skal gå foran utdeling på alminnelige rentebærende andeler. I ingen av tilfellene kan innehaverne av andelene ilegges noe økonomisk tilleggsansvar. Disse rentebærende andelene gir ikke stemmerett i foretaket. Rentebærende investeringsandeler som innehas av ikke-medlemmer gir imidlertid innehaverne anledning til å delta på årsmøtet, men da uten stemmerett. Alle disse ekstraandelene tilfører foretaket ekstra (investerings-)kapital.

5.4.6 Gjelder prinsippet om «ett medlem - en stemme»?

Finske kooperativer må i utgangspunktet rette seg etter det demokratiske prinsippet om «et medlem - en stemme». Dersom et flertall av medlemmene er kooperativer eller andre juridiske personer, kan det i tillegg fastsettes i vedtektene at juridiske personer skal ha mer enn én stemme (§ 53). Loven oppstiller også i enkelte tilfeller en adgang til i vedtektene å fastsette at valg skal skje i henhold til et nærmere fastsatt representasjonsprinsipp (utsendinger), og at dette i så fall alltid skal gjelde ved valg av styret. Prinsippet om «ett medlem - en stemme» gjelder således ikke fullt ut. Vedtektene må da fastsette bestemmelser om dannelsen av gruppene av stemmeberettigede, av foretakets ledende organer og valgkomitéer mv. Loven inneholder videre detaljerte regler om når man eventuelt kan opprette ordninger med utsendinger (normalt per region/distrikt). Deltakerne på årsmøte som består av slike utsendinger, skal ha stemmerett i henhold til antall medlemmer per distrikt eller i henhold til medlemmene fra de enkelte distriktenes bruk av foretakets tjenester (§11).

5.4.7 Hvilke kapitalvernsregler gjelder for kooperativer? Er kapitalen vekslende eller fast?

Finske kooperativer er foretak med vekslende kapital og med et åpent medlemskap. Paragraf 1 i lov 247/54 fastslår at kooperativer er foretak hvor medlemstallet og kapitalstørrelsen ikke er fastsatt på forhånd. Det er likevel anledning til å fastsette krav til medlemmene i vedtektene, samt at vedtektene kan bestemme at opptak av nye medlemmer krever samtykke av styret eller et annet organ, etter skriftlig søknad. Vedtektene kan også bestemme at et medlem ikke kan melde seg ut før etter en nærmere angitt periode, som ikke kan overstige tre år fra det tidspunktet hvor medlemmet ble medlem av kooperativet (§20). Vedtektsendringer, og beslutning om endring av andelskapitalen, må ha tilslutning fra samtlige medlemmer eller to tredeler av stemmene på det etterfølgende årsmøtet. Andre endringer av vedtektsbestemmelsene krever to tredelers flertall, med mindre annet følger av lov eller vedtektene.

5.4.8 Kan andre enn medlemmene ha eierinteresser i et kooperativ?

Tredjepersoner kan delta i foretaket med investert kapital. Rentebærende investeringsandeler kan således innehas av ikke-medlemmer. Disse har ikke stemmerett, men kan delta på årsmøtet og har krav på en prioritert del av overskuddet (før utbetaling av andre tilleggsandeler eller ordinære rentebærende andeler).

5.4.9 I hvilken grad kan et kooperativ omsette med ikke-medlemmer?

Paragraf 1 i lov 247/54 oppstiller et prinsipp om at kooperativet må fremme medlemmenes økonomiske interesser ved å tilby tjenester som medlemmene benytter seg av. Paragraf 8 gir imidlertid hjemmel for i vedtektene å åpne for samhandel med ikke-medlemmer. Andre bestemmelser i loven relatert til tredjepersoner gjelder deres rettigheter som kreditorer i tilfelle omdanning eller oppløsning.

5.4.10 Er kooperativene underlagt ekstern kontroll fra det offentlige eller fra andre?

Kooperativer er ikke avhengig av en offentlig godkjennelse, men kooperativer som driver bank- eller sparevirksomhet, blir revidert av en sentral kooperativ organisasjon eller av et eksternt revisorfirma som er godkjent av handelskammeret. I begge tilfeller blir revisjonen overvåket av finansdepartementet (§ 18). I tillegg, for de kooperativer med en andelskapital som overstiger FIM 1 million, eller som har utstedt rentebærende investeringsandeler eller som har mer enn 200 ansatte, må minst én av revisorene (i hvert kooperativ er revisorene utpekt av årsmøtet, jf. kapittel 10) være godkjent av handelskammeret eller av et revisorfirma som selv er godkjent av handelskammeret (§ 88 tredje ledd).

5.4.11 Kan et kooperativ omdannes til en annen organisasjonsform uten å gå veien om oppløsning?

En omdanning av et kooperativ til en annen selskapsform med begrenset ansvar er regulert av lov 247/54, §§ 158a til 158e. Disse reglene kom inn i loven ved en lovreform av 22. desember 1989. Beslutningen om slik omdanning må skje ved enstemmighet på årsmøtet, eller ved tre firedelers flertall på det påfølgende årsmøtet. Bestemmelsene i de nye selskapsvedtektene må tilfredsstille de vedtektskrav som følger av det regelverket som gjelder for den selskapsformen som foretaket omdannes til. Endringene må skje samtidig, og fremgå av årsmøtets vedtak om omdanning. Årsmøtet må dessuten fastsette det antall aksjer som hvert medlem og andre med tilleggs- eller investeringsandeler har krav på. Det samme årsmøtet som vedtar omdanning, regnes som stiftelsesmøtet i det nye selskapet. Medlemmer som har stemt imot omdanningen, kan tre ut av foretaket med øyeblikkelig virkning, og har krav på å få tilbakebetalt det beløp som medlemmet faktisk har tilført av andelskapital.

Dersom det i vedtektene er fastsatt et tilleggsansvar for medlemmene, skal et tilsvarende ansvar gjelde i det nye selskapet dersom en av kreditorene innen tre måneder etter varsling (kreditorene skal varsles) motsetter seg at ansvaret skal bortfalle. Tilleggsansvaret bortfaller dersom ingen av kreditorene har motsatt seg dette innen utgangen av fristen (passivitet).

En beslutning om omdanning må varsles handelsregisteret, og vil være gyldig først når slik varsel er gitt. Dersom dette ikke overholdes, vil ikke omdanningen kunne gjøres gjeldende overfor tredjepersoner.

5.4.12 Hvilke regler gjelder for utdeling til medlemmene i forbindelse med oppløsning?

Regler om oppløsning følger av §§ 102 til 149 i lov 247/54. Bestemmelsene regulerer medlemmenes beslutning om å oppløse foretaket, herunder frivillig likvidasjon, konkurs og regler om medlemmenes ansvar.

Årsmøtet kan beslutte oppløsning av foretaket når foretaket har nådd de mål som følger av vedtektene, når minimumsantallet av medlemmer ikke er oppfylt innen en periode på seks måneder, eller oppløsning er påkrevet etter andre bestemmelser i vedtektene. Årsmøtet kan også beslutte oppløsning av andre årsaker. Beslutning om oppløsning må uansett treffes av et enstemmig årsmøte, eller med tre firedelers flertall på et påfølgende årsmøtet, og hvor dette fremgår av dagsorden (§§ 102 og 103). Det samme flertallet kreves ved beslutning om å avbryte en eventuell oppløsningsprosess (§§ 128 og 129). Årsmøte skal oppnevne en eller flere likvidatorer. Likvidatoren skal øyeblikkelig varsle handelsregisteret om beslutningen om oppløsning (§§ 110 og 111). Dersom slikt varsel ikke er gitt innen 60 dager etter beslutning om oppløsningen, kan domstolen kreve foretaket oppløst etter krav fra et medlem av foretaket eller et styremedlem i foretaket (§ 105).

Dersom kooperativets styre ikke følger lovens krav, er korrekt registrert i handelsregisteret, eller ikke har sendt inn regnskaper for siste tre år, kan handelsregisteret, et medlem av foretaket, styret eller daglig leder anmode om at domstolen beslutter foretaket oppløst (§ 106). Denne beslutningen kan påklages (§ 132 første ledd). Dersom domstolen beslutter oppløsning av foretaket, må domstolen oppnevne en eller flere likvidatorer (§ 106).

Når foretakets virksomhet avtar, vil i praksis medlemmene forlate foretaket i stillhet. Kooperativet skal slettes automatisk fra handelsregisteret dersom foretaket ikke har oppfylt sine plikter mht. innsendelse av regnskaper mv. i 10 etterfølgende år (§ 107). Foretaket kan også bli oppløst som følge av dom (§ 125). Dersom vilkårene for konkurs oppfylles (dersom forpliktelsene overstiger aktiva), må styret begjære konkurs. Dersom medlemmene er ansvarlige for tilleggsforpliktelser, kan styret anmode domstolen om å oppløse foretaket direkte (§ 133). Oppløsning som følger av domstolens beslutning, skal innføres i konkursregisteret (§ 132 annet ledd).

Ved oppløsning oppnevnes revisorer av årsmøtet eller på annen måte som fremgår av vedtektene. For kooperativer med bundet kapital som overstiger mer enn FIM 2 millioner eller som har utstedt rentebærende investeringsandeler eller som har mer enn 200 medlemmer, må minst én av revisorene være godkjent av handelskammeret eller av et revisjonsfirma som selv er godkjent av handelskammeret (§§ 112 og 88).

Likvidatoren skal føre en liste over gjeld og utestående fordringer. Aktiva skal oppføres i virkelig verdi. Likvidatoren skal selge foretakets aktiva til dekning av foretakets gjeld. Når all gjeld er betalt, og tilstrekkelige midler er satt til side for å dekke uforfalte og omtvistede fordringer, skal innbetalte investeringsandeler tilbakebetales så langt det lar seg gjøre. Dersom det ikke er tilstrekkelige midler i boet, skal tilbakebetalingen skje etter en pro rata fordeling i forhold til hva andelshaverne har betalt for andelene. Dersom det likevel skulle være midler igjen i foretaket etter dette, kan midlene deles ut til medlemmene etter en pro rata fordeling i henhold til deres andel av kapitalen eller benyttes på annen måte dersom dette følger av vedtektene. Årsmøtet kan også beslutte at gjenværende midler skal fordeles slik det er fastsatt i vedtektene (§§ 116 og 120).

Dersom det under oppløsningen skulle vise seg at gjelden er større enn aktiva, skal likvidatoren søke om konkurs med mindre medlemmene har et tilleggsansvar (§§ 134 og 137). Om årsmøtet likevel ikke samtykker i at medlemmene skal stille med nødvendige midler eller at slike bidrag ikke er innhentet innen seksti dager etter årsmøtet, skal foretaket anses som konkurs, og innhentingen av midlene fra medlemmene opphører (§§ 137 og 138). Kreditorene kan da iverksette rettslige skritt mot både foretaket og dets medlemmer (§ 145).

5.4.13 Er det særlige skatteregler for kooperativer?

Finske kooperativer er regulert av de samme skatteregler som andre selskapstyper. De har ikke krav på noen gunstigere skatteordninger eller subsidier.

5.5 Storbritannia

Siden det i Storbritannia ikke er noen generell, tvungen lovregulering av kooperativer, er det vanskelig å identifisere kooperativene blant andre sammenslutninger som bygger på prinsippet om gjensidighet. Fellesbetegnelsen «gjensidighet» ( «mutuality») blir ofte brukt om sammenslutninger innenfor den gjensidige og solidariske økonomiske sektor. De gjensidige sammenslutningene representerer et stort mangfold: Selvhjelp-organisasjonene består av personer med felles behov og vansker. Organisasjonene er finansiert av medlemmene, men mottar ofte også økonomisk støtte fra lokale myndigheter og fra veldedighetsfond. « Community benefits» er sosiale støtteorganisasjoner som har til formål å utføre bestemte tjenester til grupper av befolkningen. « Charities» er støtteorganisasjoner som har til hovedformål å utøve aktiviteter som er anerkjent som veldedige i engelsk lov.

Organisasjonene på det sosialøkonomiske området kan i Storbritannia klassifiseres som vist i tabell 5.4:

5.5.1 Er kooperativene undergitt egen lovregulering?

I Storbritannia har man ikke én, felles lov som regulerer alle kooperative virksomheter. Mange kooperativer er imidlertid regulert av «The Industrial and Provident Societies Act» 1965-1978. Denne loven kan anses som den britiske samvirkeloven.

Kooperativ virksomhet kan også etableres og drives på annet lovmessig grunnlag. Stifterne kan velge å etablere:

• et kooperativt selskap som faller inn under «The Companies Act» («aksjeloven»). Kooperativet vil i så fall bli ledet av en direksjon.

• en form for uregistrert gruppering som ikke er noe eget rettsubjekt og som blir regulert av «The Partnership Act» («selskapsloven»). Deltakerne vil her ha personlig ansvar for virksomhetens forpliktelser.

«The Industrial and Provident Societies Act» har stått nærmest uendret siden 1893. Dette gjør at loven ikke alltid imøtekommer kooperativens behov. Resultatet er at mange kooperativer, pga. deres kommersielle formål, velger å registrere seg som kommersielle selskaper i henhold til «The Companies Act».

The Registry of Friendly Societies har omtrent 15 000 sammenslutninger i sine register. Disse kan grupperes i fire kategorier:

• Sammenslutninger som er underlagt « The Industrial and Provident Societies Act». Dette er i hovedsakelig kooperativer. Disse utøver primært virksomhet innenfor følgende sektorer: Engrossalg og detaljhandel, jordbruk og fiske, tjenesteyting og arbeid.

• Kredittforeninger, regulert av « The Credit Unions Act» av 1979.

• Boligbyggelag, regulert av « The Building Societies Act» av 1986.

• «Friendly Societies», regulert av « The Friendly Societies Act» av 1974 og 1992.

Disse lovene ble endret ved «The Deregulation and Contracting Out Act» av 1994, som trådte i kraft i 1996.

5.5.2 Hvilken rettslig status har kooperativene?

Kooperativene er selvstendige juridiske personer med egen andelskapital.

5.5.3 Hvilke regler gjelder for anvendelse av netto årsoverskudd?

Årsmøtet treffer beslutning om anvendelse av årsoverskudd i henhold til kooperativets vedtekter. Loven stiller imidlertid krav om at deler av overskuddet må overføres til reservefond og at forrentningen av den innskutte kapitalen må være begrenset. Videre er det fastsatt at bare medlemmer kan motta etterbetaling (og ikke de som eier andeler uten å være medlemmer). Etterbetalingen baseres på det enkelte medlems omsetning med kooperativet.

Etter det utvalget kjenner til skiller ikke «The Industrial and Provident Societies Act» mellom ulike typer kooperativer på dette punkt.

5.5.4 Hvilke regler gjelder for utdeling til medlemmene?

Loven krever at en viss del av overskuddet må overføres til reservefond. Dette fondet skal, om nødvendig, benyttes til å dekke regnskapsmessig underskudd i vedkommende år. Loven er for øvrig ikke til hinder for at reservefondet benyttes til medlemsutbetalinger.

Etter det utvalget kjenner til, skiller ikke «The Industrial and Provident Societies Act» mellom ulike typer kooperativer på dette punkt.

5.5.5 Hvilke regler gjelder for forrentning av andelsinnskudd?

Hvert medlem av et kooperativ kan tegne en eller flere andeler. I et kooperativ som er registrert som et «industrial and provident society», er det bare medlemmene som kan inneha andeler. «The Industrial and Provident Societies Act» fastsetter et minimums- og et maksimumsbeløp for hva andelene kan lyde på. Maksimumsbeløpet gjelder ikke for et «industrial and provident society» som er medlem av et sekundærsamvirke.

Loven åpner også for at medlemmene kan tilføre ytterligere kapital i form av lån.

«The Industrial and Provident Societies Act» tillater bare en begrenset rente på den innskutte kapitalen. The Registry of Friendly Societies krever at kooperativets vedtekter fastsetter rentens størrelse, og at denne ikke er høyere enn det som er nødvendig for å hindre at midlene i stedet benyttes til lignende investeringer.

Videre kan kooperativene foreta etterbetalinger (bonus) på grunnlag av det enkelte medlems omsetning med eller bruk av kooperativet.

5.5.6 Gjelder prinsippet om «ett medlem - en stemme»?

Enhver fysisk eller juridisk person kan bli medlem i et kooperativ. Kooperativer på primærnivå må ha minst tre medlemmer, mens kooperativer på sekundærnivå må ha minst to.

Den store hovedregelen er at hvert medlem bare kan ha én stemme.

5.5.7 Hvilke kapitalvernsregler gjelder for kooperativer? Er kapitalen vekslende eller fast?

Kooperativer som er underlagt «The Industrial and Provident Societies Act», bygger på prinsippet om åpent medlemskap. Et kooperativ kan ikke «lukkes» i den hensikt å øke verdien på medlemmenes andeler og interesser. Kooperativene kan imidlertid innenfor visse rammer stille krav til fremtidige medlemmers kvalifikasjoner.

5.5.8 Kan andre enn medlemmene ha eierinteresser i et kooperativ?

Andelskapitalen består av innskudd fra medlemmenes side. Andelene er overførbare og «repayable». «The Industrial and Provident Societies Act» åpner for at kooperativene kan utstede andeler og obligasjoner som kan børsnoteres og omsettes fritt på kapitalmarkedet.

For kooperativer som faller inn under «Companies Act» gjelder det særlige regler. Såkalte «companies limited by shares» har eksempelvis adgang til å innhente kapital fra investorer som ikke er medlemmer/brukere av foretaket.

5.5.9 I hvilken grad kan et kooperativ omsette med ikke-medlemmer?

Engelske landbrukskooperativer kan ikke omsette med ikke-medlemmer for mer enn en tredel av den totale verdien av omsetningen, jf. en lov fra 1962.

For øvrig er eksklusivitetsprinsippet en integrert del av engelsk rett. Det foreligger likevel ikke noen forpliktelse til å følge dette prinsippet strengt. Det er imidlertid generelt antatt at omsetningen med medlemmene, må være dominerende.

5.5.10 Er kooperativene underlagt ekstern kontroll fra det offentlige eller fra andre?

Når det gjelder spørsmålet om hvilke typer kooperativer som skal registreres hos The Registry of Friendly Societies, vises det til punkt 5.5.1. ovenfor. Kooperativer som er underlagt «Companies Act», må registreres i selskapsregisteret på lik linje med andre kommersielle selskaper.

Kooperativenes regnskaper skal revideres av revisor. Et revisorbekreftet regnskap, samt en rapport fra ledelsen, skal hvert år sendes til registreringsmyndighetene.

5.5.11 Kan et kooperativ omdannes til en annen organisasjonsform uten å gå veien om oppløsning?

Kooperativer som er underlag «The Industrial and Provident Societies Act» kan på nærmere vilkår bli omdannet til et kapitalselskap. Det er etablert rutiner for å kontrollere at vilkårene for omdanning faktisk er oppfylt.

5.5.12 Hvilke regler gjelder for utdeling til medlemmene i forbindelse med oppløsning?

Vedtak om oppløsning og likvidasjon kan treffes av årsmøtet. Går et kooperativ konkurs, skjer avviklingen i medhold av konkurslovens regler. Videre har registreringsmyndigheten i visse tilfeller anledning til å kreve oppløsning.

Utgangspunket er at en eventuell nettoformue blir fordelt på medlemmene i henhold til deres kapitalandeler. Vedtektene kan inneholde en annen fordelingsnorm.

5.5.13 Er det særlige skatteregler for kooperativer?

Registrering som et kooperativ regulert av «The Industrial and Provident Societies Act», medfører visse økonomiske fordeler, som tildeling av offentlig støtte og gunstigere skatteregler.

5.6 Tysk rett

Kooperativene spiller en viktig rolle i tysk økonomi. Tyskland har omtrent 9000 kooperativer, hovedsakelig kreditt-kooperativer og kooperativer som driver med anskaffelse, salg, tjenesteyting og produksjon innenfor områder som detaljhandel, håndverk og jordbruk.

Boligsamvirket har mistet mye av den betydning det hadde på seksti- og syttitallet. Det samme gjelder forbrukersamvirket.

Innenfor det sosiale service-området er det tre viktige samvirkeorganisasjoner:

• Den føderale foreningen av boligkooperativer, som består av 12 regionale foreninger, som igjen består av 2016 boligkooperativer med til sammen 3,14 millioner medlemmer og 21 500 ansatte. Boligkooperativene har ca. 10 % av det tyske utleiemarkedet,

• «Deutscher Genossenschafts - Raiffeisen verband e.v.», som er en hovedsammenslutning for kooperativer av arbeidsløse. Sammenslutningen har 6700 medlemsforeninger med til sammen 16 millioner medlemmer,

• Den føderative foreningen av forbrukerkooperativer, som inkluderer 93 kooperativer.

5.6.1 Er kooperativene undergitt egen lovregulering?

De første tyske kooperativene ble etablert rundt 1850 uten at det forelå noen egen kooperativ lovgivning. Stifterne måtte velge mellom to selskapsformer: Enten et gjensidig selskap som ikke var noen eget rettssubjekt, eller en særlig selskapstype som fikk status som eget rettssubjekt etter vedtak av regjeringen. Den første loven om kooperativer ble vedtatt i Prøysen i 1867 og ble utvidet til det tyske riket i 1871.

Den någjeldende loven om kooperativer ble vedtatt 1. mai 1889 («Gesetz betreffend die Erwerbs- und Wirtschaftsgenossenschaften»). Formålet med loven var bl.a. å begrense medlemmenes deltakeransvar til bestemte beløp, å innføre revisjonsplikt, og å forby transaksjoner mellom spare- og kredittkooperativer og ikke-medlemmer.

I det tyvende århundret ble loven endret første gang i 1960. Formålet var å gi kooperativene en stabil kapital, styrke deres konkurranseevne, og åpne for større grad av vedtektsfrihet.

Loven ble endret på nytt i 1973. Formålet med endringene var:

• Å styrke kooperativenes økonomiske stilling ved å gjøre tegning av andeler mer attraktivt,

• Å gjøre ledelsen mer effektiv ved å styrke styrets posisjon vis-à-vis årsmøtet, og

• Å gi mer frihet til kooperativene slik at de skulle kunne tilpasse seg selskapenes krav.

  Loven er endret senest ved lov 10. desember 2001 nr. 66.

Den tyske loven om kooperativer er lagt ut på følgende internettside:

http://jurcom5.juris.de/bundesrecht/geng/inhalt.html

En engelskspråklig versjon finnes på følgende internettside:

http://www.ilo.org/public/english/employment/ent/coop/laws/german.htm

5.6.2 Hvilken rettslig status har kooperativene?

I den tyske loven § 1 er kooperativer definert som sammenslutninger med vekslende medlemstall som har til formål å fremme medlemmenes aktiviteter innen handel og industri gjennom et felleseid foretak. I tillegg kreves det at kooperativet faller inn under en av disse kategoriene:

1. Lån- og kreditt-kooperativer,

2. Varehandel-kooperativer,

3. Kooperativer som har til formål å selge jordbruksprodukter og industriprodukter (salgssamvirke),

4. Kooperativer som er etablert for å produsere og selge varer (produksjonssamvirke),

5. Kooperativer som er etablert for å forsyne medlemmene med matvarer og andre varer (forbrukersamvirket)

6. Kooperativer som har til formål å anskaffe utstyr og maskiner til bruk i jordbruk og industri,

7. Kooperativer som har til formål å bygge boliger.

Et kooperativ oppnår full status som juridisk person gjennom registrering i registeret over kooperativer i den rettskrets hvor hovedkontoret ligger, jf. §§ 10 og 17 i loven.

Kooperativene er kommersielle foretak. De kan velge mellom begrenset og ubegrenset deltakeransvar. De har bl.a. følgende trekk:

• De må ha minst syv medlemmer. Disse kan være både fysiske og juridiske personer.

• Hvert medlem må tegne minst én andel på de vilkår som er fastsatt i kooperativets vedtekter. Av vedtektene følger hvor mange andeler hvert medlem kan inneha. Det kan f.eks. være fastsatt at antall andeler skal gjenspeile det enkelte medlems omsetning med kooperativet.

• Et kooperativ må ha minst tre organer: Et styre ( Vorstand) valgt av årsmøtet og bestående av minst to personer, et representantskap ( Aufsichtsrat) bestående av minst tre personer, og et årsmøte/generalforsamling ( Generalversammlung). Medlemmene av styret og representantskapet må være medlemmer av kooperativet.

5.6.3 Hvilke regler gjelder for anvendelse av netto årsoverskudd?

Anvendelse av netto årsoverskudd er regulert i § 19 i loven om kooperativer. Regnskapsmessig overskudd eller underskudd skal fordeles på medlemmene. Det første regnskapsåret skal fordelingen skje ut fra størrelsen på det enkelte medlems andelsinnskudd. I påfølgende år skal fordelingen skje på grunnlag av medlemmens kredittbalanse ved utløpet av det foregående regnskapsåret. Vedtektene kan inneholde andre kriterier for fordeling av overskudd. Dersom en kredittbalanse er redusert som følge av tap, kan det imidlertid ikke betales ut overskudd til vedkommende medlem før medlemmet har innbetalt en sum som tilsvarer tapet. Med dette forbeholdet synes det å være fullstendig vedtektsfrihet mht. fordelingen av overskudd.

Overskudd blir overført til andelene så lenge de ikke er fullt innbetalt. Til å begynne med har medlemmene bare rett til å innbetale deler av andelene. Vedtektene må fastsette et minstebeløp som medlemmene plikter å skyte inn. Andelenes pålydende representerer et maksimum for hvor store medlemmenes innskudd kan være.

Det kan i vedtektene fastsettes at overskudd ikke skal utbetales til medlemmene, men i stedet avsettes til reservefond.

Det er i tysk rett adgang til å overdra andeler, men ikke selve medlemskapet i kooperativet.

For boligkooperativer gjelder det særlige regler. Loven angir her tre forskjellige former for overskuddsanvendelse: Avsetning til reservefond, avsetning til investeringsfond, og utdeling til medlemmene. Det er vanlig at andeler i boligkooperativer har en årlig rente på mellom to og fire prosent. Inntil 1990 kunne den årlige forrentningen ikke overstige fire prosent, men noen slik begrensning gjelder ikke lenger.

5.6.4 Hvilke regler gjelder for utdeling til medlemmene?

Ifølge lovens § 7 må vedtektene inneholde bestemmelser om 1) opprettingen av et reservefond til dekning av mulig underskudd, og om 2) måten et slikt fond skal dannes på, og da særlig hvor stor del av årsoverskuddet som skal avsettes til fondet og hvor stort fondet må være før man kan unnlate å foreta ytterligere overføringer.

Utgangspunktet er at innestående på tvungne fond ikke kan fordeles på medlemmene. Tidligere gjaldt dette absolutt, mens loven nå inneholder to unntak:

For det første kan andelsinnskuddene bare forrentes av midler som skriver seg fra et særskilt fond som er opprettet med dette for øye. Dersom det ikke er midler på dette fondet, kan andelsinnskuddene ikke forrentes selv om det foreligger et årsoverskudd.

For det andre kan vedtektene fastsette at medlemmene ved uttreden skal ha krav på et bestemt beløp i tillegg til verdien på andelene. Utbetaling av et slikt beløp kan bare skje fra et særskilt fond som er opprettet med dette formålet.

Reglene om fondsavsetninger og anvendelse av fond synes å være felles for alle typer kooperativer.

5.6.5 Hvilke regler gjelder for forrentning av andelsinnskudd?

Kooperativene står fritt til å vedtektsfeste at andelsinnskuddene skal ha en fast rente. Renten må være resultatuavhengig. Dette er en viktig forskjell fra etterbetalinger/bonus, som er en form for overskuddsanvendelse. Renten er å betrakte som en ordinær utgiftspost som må dekkes av et særlig reservefond, jf. punkt 5.6.4.

5.6.6 Gjelder prinsippet om «ett medlem - en stemme»?

Medlemmer av kooperativer er personer som har stiftet kooperativet eller som har meldt seg inn siden. Medlemskap i et kooperativ går i arv.

Det enkelte medlem kan med tre måneders varsel melde seg ut med virkning fra utløpet av kalenderåret. Vedtektene kan fastsette en lengre frist, men denne kan ikke være over fem år. Selv om vedtektene fastsetter en lengre frist, kan medlemmene i visse tilfeller falle tilbake på tre-månedersfristen. Det gjelder hvis kooperativet har krenket medlemmets rettigheter, og i visse ekstraordinære situasjoner, særlig i forbindelse med vedtektsendringer.

Lovens § 43 inneholder regler om avholdelse av årsmøte. Loven slår fast prinsippet om «ett medlem - en stemme». I vedtektene kan det imidlertid fastsettes at medlemmer som i særlig grad bidrar overfor kooperativet, kan tildeles inntil tre stemmer. Loven viser her til et objektivt kriterium, slik som størrelsen på medlemmets omsetning med kooperativet eller det antall andeler medlemmet innehar. Avvik fra prinsippet om «ett medlem - en stemme» er forholdsvis utbredt blant landbrukskooperativene. Innenfor boligkooperasjonen praktiserer man derimot prinsippet strengt.

For visse typer beslutninger gjelder prinsippet om «ett medlem - en stemme» absolutt, dvs. selv om kooperativets vedtekter åpner for at det enkelte medlem ellers kan ha flere stemmer. Det gjelder for vedtak som etter loven krev tre firedelers flertall, og det gjelder for vedtektsendringer som innebærer at man begrenser eller fjernet adgangen til å inneha flere stemmer.

Kooperativer som utelukkende eller hovedsakelig har andre kooperativer som medlemmer, kan i sine vedtekter fastsette at stemmene skal fordeles etter det enkelte medlems omsetning med kooperativet (etter bruk).

5.6.7 Hvilke kapitalvernsregler gjelder for kooperativer? Er kapitalen vekslende eller fast?

Et sentralt formål med lovendringene i 1973 var å bidra til å styrke kooperativenes egenkapitalgrunnlag.

Det er mulig å stifte kooperativer hvor medlemmenes ansvar for kooperativets forpliktelser er begrenset til andelsinnskuddene. Det kan i vedtektene fastsettes at visse andeler skal utstyres med en begrenset eller ubegrenset garanti, og at kjøp av tilleggsandeler ikke skal medføre noen tilsvarende økning i medlemmets ansvar.

Reglene om avsetning til reservefond utgjør en viktig del av kapitalvernsreglene. Det vises til punkt 5.6.4.

Det tidligere forbudet mot å nedsette andelskapitalen er forlatt, og medlemmene står nå fritt til å innløse andeler så lenge de fremdeles har den minimumsbeholdningen som vedtektene krever.

Kapitalen er vekslende. Regler om opptak av nye medlemmer er fastsatt i § 15. Prinsippet om åpent medlemskap har ikke kommet klart til uttrykk. Loven forutsetter at medlemskap kan nektes, men inneholder ikke noen nærmere regulering av dette.

5.6.8 Kan andre enn medlemmene ha eierinteresser i et kooperativ?

Andre enn medlemmene har ikke rett til å erverve andeler i et kooperativ.

5.6.9 I hvilken grad kan et kooperativ omsette med ikke-medlemmer?

Tysk rett aksepterer at kooperativer omsetter med andre enn medlemmene. Det må imidlertid fremgå uttrykkelig av vedtektene at kooperativet skal ha en slik adgang. Under den forutsetningen gjelder det ikke noen særlige begrensninger i adgangen til å omsette med ikke-medlememer.

5.6.10 Er kooperativene underlagt ekstern kontroll fra det offentlige eller fra andre?

Stiftelsen av et kooperativ er ikke undergitt offentlig kontroll. Loven krever imidlertid at hvert kooperativ må være medlem av et revisjonsforbund ( Prüfverband), som fører tilsyn med om kooperativet blir forsvarlig drevet og gjør opp status for dets økonomiske virksomhet. Revisjonsforbundet har revisorer med særlig kompetanse på revisjon av kooperativer. Revisjonsforbundets revisorer har tilgang til kooperativets regnskaper.

5.6.11 Kan et kooperativ omdannes til en annen organisasjonsform uten å gå veien om oppløsning?

Den tyske loven om kooperativer inneholder ikke egne regler om omdanning.

5.6.12 Hvilke regler gjelder for utdeling til medlemmene i forbindelse med oppløsning?

Hovedregelen er at kooperativets nettoformue skal fordeles på medlemmene i henhold til størrelsen på deres kapitalandeler. Vedtektene kan fastsette andre fordelingskriterier eller de kan fastsette at medlemmene ikke skal ha krav på likvidasjonsutbytte.

5.6.13 Er det særlige skatteregler for kooperativer?

Kooperativer er ikke undergitt særbestemmelser i skattelovgivningen. De alminnelige reglene om selskapsbeskatning gjelder også for kooperativer.

Boligkooperativer som bare driver med utleie til egne medlemmer (i henhold til regler som tillater utleie til ikke-medlemmer med inntil 10%), er skattefrie. Dette gjelder ca. to tredeler av alle boligkooperativer.

5.7 Fransk rett

De første kooperativene i Frankrike ble etablert mellom 1830 og 1850 med bakgrunn i prinsipper som fortsatt regnes som allmenne kooperative prinsipper i Frankrike i dag. I årene som fulgte, ble det vedtatt standardvedtekter for kooperativer innen en rekke sektorer, herunder for produksjonskooperativer, kredittforeninger og landbrukskooperativer.

Kooperativene deles i dag oftest inn i to hovedgrupper:

• ikke-finansielle kooperativer (forbrukerkooperativer, produksjonskooperativer, arbeidskooperativer mv.),

• kredittforeninger.

5.7.1 Er kooperativene undergitt egen lovregulering?

Det finnes en rekke særlover for kooperativer innen enkelte sektorer, som for eksempel produksjons- og arbeidskooperativer, forbrukerkooperativer og kredittkooperativer (kredittforeninger). Det karakteristiske ved disse lovene er:

• at de definerer foretakets og medlemskapets formål, og fastslår prinsippet om at medlemmene samtidig må være brukere av kooperativets tjenester (forholdet mellom foretaket og medlemmene/gruppene av medlemmer),

• at de stadfester prinsippet om rabatt/bonus til medlemmene (i arbeidskooperativer har også de ansatte rett til tilsvarende bonus, selv om de ikke er medlemmer,

• at det imidlertid ofte oppstiles konkrete unntak fra de allmenne kooperative prinsippene.

Den viktigste loven om kooperativer er likevel lov 10. september 1947 nr. 1775 (lov 1775/47) som definerer kooperativenes status. I én lov oppstilles alle regler som er felles for de ulike kooperative innretninger. (I tillegg er det dessuten gitt en rekke forordninger med virkning for alle kooperativer.) Loven knesetter prinsipper som skiller kooperativer fra alminnelige selskaper, og definerer, i veldig generelle vendinger, reglene som gjelder for kooperativene. Det karakteristiske ved denne loven er:

• at loven for første gang i fransk rett gjenspeiler de kooperative prinsippene slik de er fastsatt av ICA (International Co-operativ Alliance), som riktignok ble anvendt av alle kooperativer også innen de ble fastsatt ved lov,

• at loven ble vedtatt etter de mer sektor-spesifikke lovene, og at det i loven slås fast at særlovene kan ha regler som fraviker fra lovens hovedregler (lex spesialis-prinsippet).

Artikkel 1 i loven gir en generell definisjon av kooperative foretak:

Kooperativer er betegnet som selskaper med hovedformål om:

• å erstatte bedriftseiere eller mellommenn for å redusere kostnadene og salgsprisen på produkter eller tjenester til fordel for medlemmene, og hvor medlemmene bidrar med felles innsats. Deler av fortjenesten flyttes således fra utenforstående til medlemmene,

• å øke kvaliteten på produkter som tilbys medlemmene eller som produseres av medlemmene, mer generelt bidra til at medlemmenes krav blir oppfylt og fremme foretakenes samfunnsmessige og økonomiske aktiviteter.

At lovgiveren har valgt å gi en kooperativ lov som tar hensyn til særlover for de ulike kooperative sektorene, har gjort det mulig å fastsette et regelverk som er bedre tilpasset de enkelte sektorenes behov. Sameksistensen mellom en lov som tillater unntak i særlov (lov 1775/47 artikkel 2), og de mangfoldige ulike rettslige løsningene som er oppstilt i særlovene, har resultert i en mangeartet helhet.

Bestemmelsene i lov 1775/47 har gjennomgått flere materielle endringer det siste tiåret for å tilpasse regelverket til nåtidens økonomiske behov (særlig i relasjon til å lette foretakenes adgang til å innhente kapital), ved å styrke den kooperative bevegelse.

Det finnes enkelte statlige organer med hovedansvar for å fremme og utvikle kooperative foretak, som for eksempel «Délégation interministérielle a l«innovation sociale et a l«economie social» og «Concil de la Coopération», hvorpå det siste også består representanter fra ulike kooperative sektorer. Det finnes også enkelte private organer, hvor det viktigste organet er «Groupement National de la Coopération», som består av representanter fra de ulike kooperative sektorene og har til hovedformål å forsvare og fremme de kooperative prinsippene, drive informasjonsarbeid og oppmuntre og bidra til videre utvikling av gruppens medlemmer.

5.7.2 Hvilken rettslig status har kooperativene?

I fransk rett opererer man med et skille mellom sivile selskaper og handelsselskaper. Kooperativer kan være enten sivile selskaper eller handelsselskaper, avhengig av foretakets formål eller organisering. For eksempel engasjerer kooperative banker seg oftest i kommersiell virksomhet og regnes derfor som handelsselskaper på grunn av deres formål. Det samme gjelder for forbrukerkooperativer. Enkelte særlover gir uttrykkelig adgang for kooperativer til å velge organisasjonsformene sivile selskaper eller handelsselskaper. Eksempelvis oppstiller lov 3. januar 1983 (om utvikling av visse former for sosiale økonomiske aktiveter) adgang for maritime kooperative foretak å organisere seg som enten sivile selskaper eller handelsselskaper. På den annen side har man regelverk som påbyr foretak å velge den ene eller den andre selskapsformen, som for eksempel forordning av 2. november 1965 som bestemmer at sammenslutninger av advokater eller leger må organiseres som private selskaper. Landbrukskooperativer utgjør på sin side en egen selskapskategori, adskilt fra private selskaper eller handelsselskaper (artikkel L.521-1 i landbruksloven).

5.7.3 Hvilke regler gjelder for anvendelse av netto årsoverskudd?

Regler om tildeling av netto årsoverskudd følger av lov 1775/47 (artikkel 16). Bestemmelsen fastslår at en del av netto årsoverskudd skal avsettes til ulike reservefond, samt at en del av overskuddet skal deles ut i henhold til artikkelene 11, 14, 15, 18 og 19 (omtales nærmere under punkt 5.7.4 nedenfor). Gjenværende midler skal settes til side eller benyttes til å subsidiere andre kooperative foretak eller føderasjoner eller til generell eller bransjetilknyttet veldedighet, innen de begrensninger som følger av lov.

Det skal videre avsettes årlig minst tre tyvedeler av driftsresultatet, inntil samlede opptjente reserver utgjør det samme som andelskapitalen, med mindre annet følger av særlov (artikkel 16).

5.7.4 Hvilke regler gjelder for utdeling til medlemmene?

Avsetting til reservefond og anvendelsen av slike reserver er et viktig kjennetrekk ved kooperativer. I aksjeselskaper må aksjonærene utøve sine rettigheter under hensyn til hvor mange aksjer som eies av den enkelte, og således deres andel av selskapskapitalen. I kooperativer på den annen side er kapitalen i foretaket eiet ene og alene av medlemmene i fellesskap, og danner foretakets finansielle grunnlag. For eksempel fremgår det av artikkel 17 i lov 1775/47, at det i vedtektene kan bestemmes at dersom netto årsoverskudd ikke strekker til, kan nødvendige midler trekkes fra reservefondet i en periode som ikke må overstige fire følgende regnskapsår.

To bestemmelse i lov 1775/47 gir likevel adgang til en forholdsmessig utdeling av reserver:

• Etter artikkel 16 tredje og fjerde ledd kan kooperative foretak i vedtektene fastsette en adgang for årsmøtet til å overføre midler fra reservefond til foretakets alminnelige kapital, og samtidig øke andelene tilsvarende eller tildele tilleggsandeler (rentebærende). Første gang foretaket foretar en slik overførsel, må beløpet imidlertid ikke overstige halvparten av de totale reserver som var tilgjengelige ved utgangen av sist regnskapsår forut for det årsmøtet hvor beslutningen om overførselen fattes.

• Dersom foretakets vedtekter ikke har fastsatt en slik adgang etter artikkel 16 som nevnt ovenfor, bestemmer artikkel 18 at det i vedtektene kan gis adgang til at medlemmer med mer enn fem års ansiennitet, i tillegg til den faste renten på andelene, har krav på en forholdsmessig del av midlene innestående på et fond for oppskrivninger, etter en pro rata fordeling i forhold til medlemmets del av andelskapitalen og innenfor det som er lovlig forhøyelse av renten på statsobligasjoner. Tilbakebetalingen av de rentebærende andelene til et medlem som melder seg ut, skal likevel reduseres etter en pro rata fordeling av medlemmets andel av tap som fremgår av regnskapsbalansen. Vedtektene kan bestemme at før en slik reduksjon, skal tap likevel først søkes dekket av innestående på reservefond som nevnt ovenfor, og deretter av andre vedtektsfestede reservefond.

5.7.5 Hvilke regler gjelder for forrentning av andelsinnskudd?

Kooperativer er grupper av fysiske eller juridiske personer som slår seg sammen for å oppnå fordeler ved tilveiebringelse, levering eller markedsføring av varer og tjenester, og ikke for å oppnå ett størst mulig overskudd. Etter lov 1775/47 artikkel 14, kan kooperativer bare utbetale en begrenset rente, som ikke kan overstige gjennomsnittlig rente på verdipapirer utstedt av selskaper for øvrig. Artikkel 15 inneholder dessuten et forbud mot fordeling av rabatter/bonus til medlemmene, bortsett fra en pro rata fordeling av rabatt/bonus i henhold til medlemmenes samhandel med foretaket eller arbeid som hvert medlem utfører for foretaket. Overskudd som stammer fra omsetning med ikke-medlemmer, kan ikke tas i betraktning ved beregning av slike rabatter/bonus.

Etter artikkel 11 kan det fastsettes i vedtektene at foretaket skal kunne utstede egne rentebærende andeler, som gir innehaverne av disse særlige rettigheter som kan bestå i et høyere rentekrav enn hva som normalt gjelder for foretakets andeler eller en fortrinnsrett til utbetaling av renten. Disse andelene gir ingen stemmerett. Vedtektene skal nærmere angi hvilke fordeler som skal knyttes til andelene, i samsvar med de kooperative prinsippene. Slike andeler kan bare tegnes av medlemmer av foretaket eller av investorer. Andelene kan fritt omsettes blant medlemmene, og medlemmene har krav på å få utbetalt andelenes pålydende i tilfelle foretaket skal oppløses. Dersom rente tilknyttet slike andeler ikke utbetales i tre etterfølgende regnskapsår, får andelshaverne stemmerett, likevel med visse begrensninger som følger av loven (artikkel 3 og punkt 5.7.8 nedenfor).

Artikkel 19 i loven oppstiller en adgang for kooperativer til å utstede «kooperative investeringssertifikater» (cértificats coopératifs d'investissement). Årsmøtet skal fastsette hvilke økonomiske rettigheter som skal knyttes til disse investeringssertifikatene, under hensyn til foretakets andelskapital. Det kan ikke knyttes stemmerett til sertifikatene. Sertifikatene kan erverves av medlemmer eller tredjepersoner, men det totale antall sertifikater kan ikke utgjøre med enn halvparten av andelskapitalen. Sertifikatene kan fritt omsettes. Rentegodtgjørelsen fastsettes årlig på det ordinære årsmøtet, og kan ikke være mindre enn hva som betales for øvrige rentebærende andeler. Godtgjørelsen kan også skje i form av utstedelse av nye sertifikater. Artikkelen oppstiler også en adgang for foretakene til å utstede «kooprative medlemssertifikater» (certificats coopératifs d'associés), som i hovedsak tilsvarer investeringssertifikatene, bortsett fra at medlemssertifikatene bare kan utstedes til medlemmer eller medlemmer av underliggende kooperativer (i første ledd). Medlemssertifikatene kan ikke, alene eller sammen med andre sertifikater, utgjøre med enn halvparten av andelskapitalen. Det kan heller ikke utstedes medlemssertifikater dersom vedtektene inneholder bestemmelser som åpner for overførsel av midler fra reservefond til foretakets alminnelige kapital, jf. artikkel 16 (se ovenfor). Det totale antall utstedte kooperative investeringssertifikater, kooperative medlemssertifikater og rentebærende andeler med særlige rettigheter (artikkel 11), kan ikke utgjøre mer enn 50 % av totalkapitalen.

5.7.6 Gjelder prinsippet om «ett medlem - en stemme»?

Beslutningsprosessen i kooperativer er antakeligvis det mest karakteristiske ved kooperative foretak. Prinsippet om «et medlem - en stemme» er det som klarest skiller kooperativene fra andre alminnelige selskaper. Det finnes imidlertid unntak fra dette prinsippet. Det kan i vedtektene til et kooperativ i annet ledd (sekundærsamvirke) bestemmes at stemmeretten skal fordeles i forhold til antall medlemmer i de deltakende kooperativer, eller i forhold til medlemmenes samhandling med foretaket. I visse tilfeller kan også utenforstående investorer ha en begrenset stemmerett i foretaket, avhengig av størrelsen på innskutt kapital, jf. artikkel 3 (se punkt 5.7.8).

5.7.7 Hvilke kapitalvernsregler gjelder for kooperativer? Er kapitalen vekslende eller fast?

Fransk rett bygger på prinsippet om vekslende kapital i kooperativer, jf. lov 24. juli 1867, kapittel III.

5.7.8 Kan andre enn medlemmene ha eierinteresser i et kooperativ?

Kooperativer har adgang til å ha som medlemmer personer som ikke har til hensikt å benytte kooperativets tjenester eller tilføre kooperativet arbeidstjenester, dersom disse personene har til hensikt å bidra til foretakets virksomhet ved å skaffe til veie kapital (artikkel 3). Disse medlemmene har en andel av stemmene i forhold til innskutt kapital, avgrenset til en samlet andel på 35 % (49 % dersom denne medlemsgruppen også innbefatter kooperative selskaper). Disse medlemmene er innehavere av såkalte rentebærende investeringsandeler, og har tilsvarende rettigheter i forhold til selskapskapitalen som de øvrige medlemmene. De mottar tilsvarende rente på sine andeler som andre andelshavere med rentebærende andeler, og har krav på tilbakebetaling av andelenes nominelle verdi i tilfelle oppløsning av foretaket. Ved uttreden har de rett på utbetaling fra fondet for oppskrivninger. Disse medlemmene har også rett til å tegne rentebærende andeler med særlige rettigheter eller investeringssertifikater, jf. ovenfor. Foretaket kan også innhente kapital ved at andre tredjepersoner erverver rentebærende andeler med særlige rettigheter eller investeringssertifikater.

5.7.9 I hvilken grad kan et kooperativ omsette med ikke-medlemmer?

Hovedreglen etter fransk rett er at kooperativenes formål er å tilfredsstille medlemmenes behov. Artikkel 3 fastslår at kooperativer ikke kan omsette med ikke-medlemmer, med mindre dette følger av særlov. I de fleste særlover hvor det gis en slik adgang, er retten til å omsette med ikke-medlemmer begrenset til at slik omsetning ikke skal utgjøre mer enn 20 % av netto-omsettingen. Noen særlover tillater imidlertid en omsetting med ikke-medlemmer for en høyere andel av netto-omsettingen, eksempelvis i forbrukerkooperativer, jf. lov 7. mai 1917, artikkel 2.

5.7.10 Er kooperativene underlagt ekstern kontroll fra det offentlige eller fra andre?

Enkelte kooperativer må godkjennes ved stiftelsen, som for eksempel arbeidskooperativer, enkelte husleiekooperativer og landbrukskooperativer. Kooperativer er også underlagt generell revisjonskontroll. Landbrukssektoren er imidlertid underkastet en egen revisjon utført av et eget revisjonsorgan (Association Nationale de Révision de la coopération agricole). For andre typer kooperativer, følger revisjonsplikten av egne lover, hvor også innholdet av plikten beskrives nærmere:

• lov 20. juli 1983 nr. 83-657 (for bl.a. kraftkooperativer, transportkooperativer, maritime kooperativer),

• lov 12. juli 1985 nr. 85-703 (for bl.a. arbeidskooperativer).

Det er også gitt enkelte forordninger som inneholder nærmere regler om organisering av og prosedyrer ved revisjon av kooperativer.

5.7.11 Kan et kooperativ omdannes til en annen organisasjonsform uten å gå veien om oppløsning?

Artikkel 25 i lov 1775/47 oppstiller vilkår for å godkjenne omdanningen av kooperativer til en annen selskapsform. Slik godkjennelse kan gis dersom omdanningen er nødvendig for at foretaket skal kunne fortsette sin virksomhet eller utvikling, men dette ikke er mulig ved å være organisert som et kooperativ. En adgang til å omdanne foretaket frigjør ikke foretaket fra forpliktelser som måtte følge av vedtektene. For eksempel skal reserver som ikke kan deles ut til medlemmene eller som er bundet av andre grunner som følger av lov eller vedtekter, forbli tilsvarende bundet i en periode på ti år. For arbeidskooperativer, kan reserver som fram til tidspunktet for omdanningen ikke kunne deles ut til medlemmene, heller ikke deles ut etter omdanningen, jf. lov 19. juli 1978 nr. 78-763. Hensikten med denne reglen er at myndighetene kan kontrollere at et eventuelt salg av en større del av foretakets aktiva ikke foretas med hensikt å tappe foretaket for midler, men er nødvendig for å sikre foretakets videre virksomhet eller utvikling.

Prosedyren ved godkjenning av omdanning av kooperativer følger av forordning 23. mars 1993 nr. 93-455. Reglene gjelder for alle kooperativer unntatt enkelte landbrukskooperativer som reguleres av egne bestemmelser i landbruksloven. Godkjenning etter sistnevnte regelverk krever at det statlige rådet «Concil de la Coopération«er varslet slik at det kan komme med en uttalelse innen én måned.

5.7.12 Hvilke regler gjelder for utdeling til medlemmene i forbindelse med oppløsning?

Hovedreglen om at overskudd som konsolideres i virksomheten blir felleseid kapital, medfører at dersom foretaket oppløses, skal nettoformuen benyttes til kooperative eller allmennyttige formål. Etter artikkel 19 i lov 1775/47 skal gjenværende midler i foretaket ved en likvidasjon, etter at midler er avsatt til gjeld og andre forpliktelser, derfor overføres til andre kooperativer eller til generelle eller bransjemessige veldedighetstiltak etter beslutning av årsmøtet.

5.7.13 Er det særlige skatteregler for kooperativer?

Kooperativer er omfattet av den alminnelige skattesats som gjelder for selskaper (33%), uansett organisering, formål eller virksomhet, jf. artikkel 206-1 i den alminnelige skatteloven. Lovgiver har likevel oppstilt en rekke unntak hvor kooperativer er fritatt for selskapsskatt, men medlemmene er da skattepliktige for foretakets inntekter i regnskapsåret. Dette gjelder for håndverkskooperativer, transportkooperativer og maritime kooperativer, jf. lov 20. juli 1983 nr. 80-657. Unntak fra selskapsskatten omfatter imidlertid ikke inntekt som skyldes omsetning med ikke-medlemmer, jf. artikkel 2071 3 i den alminnelige skatteloven. Enkelte unntak fra den alminnelige skatteplikten finnes også for andre bransjer.

Rabatter/bonus er underlagt en egen skatteordning, jf. artikkel 214 i den alminnelige skatteloven. Forbrukerkooperativer og arbeidskooperativer er gitt adgang til å dele ut rabatter/bonus som ikke blir gjenstand for selskapsskatt. En administrativ instruks av 10. august 1948 nr. 2256 gir visse foretak adgang til å trekke fra utbetalt rabatt/bonus fra den skattepliktige nettoinntekten. Det gjelder foretak som har plikt til å betale selskapsskatt, og som deler ut deler av overskuddet til medlemmene i form av rabatt/bonus etter en pro rata fordeling i forhold til medlemmenes samhandel med foretaket.

Ved utbetaling av rente på andeler skal rentefordelen beskattes etter alminnelig inntektsskatt eller selskapsskatt (i tilfelle medlemmet er et annet kooperativ underlagt selskapsskatt).

5.8 Spansk rett

Det følger av den spanske grunnloven av 1978 at offentlige myndigheter, gjennom relevant lovgivning, skal verne om kooperativer. Kooperativer anses som viktige institusjoner som skal videreutvikles gjennom etterfølgende lovgivning.

Ett særtrekk ved spansk lovgivning er at det finnes en betydelig mengde regional lovgivning om kooperativer som får anvendelse i tillegg til den nasjonale. Den regionale lovgivningen har forrang fremfor den nasjonale. Sytten selvstendige regioner har en eksklusiv lovgivningskompetanse mht. kooperativer, men bare ni av dem har utferdiget en egen kooperativ lovgivning.

5.8.1 Er kooperativene undergitt egen lovregulering?

Det finnes således en rekke lover som regulerer kooperativ virksomhet. I 1999 ble det vedtatt en ny, generell lov om kooperativer, lov av 16. juli 1999 nr. 27 (lov 27/99). Loven etterfulgte en tidligere lov fra 1987. Loven gjelder i hele Spania og får anvendelse for alle kooperativer med virksomhet i flere regioner, med unntak av foretak som fortsatt utøver sin hovedvirksomhet i én region. Loven gjelder dessuten direkte for de to byene Ceuta og Melilla. Det er antatt (av spanske myndigheter) at loven også får anvendelse på kooperativer i regioner som ikke har en egen lovgivning om kooperativ virksomhet.

I alt finnes det tre nasjonale lover som direkte angår kooperativ virksomhet: lov 16. juli 1999 nr. 27 om kooperativer, lov 19. desember 1990 nr. 20 om skattlegging av kooperativer og lov 26. mai 1989 nr. 13 om kredittforeninger. På regionalt nivå finnes det en rekke lover som regulerer kooperativ virksomhet. Den nasjonale og den regionale lovgivningen av kooperativer harmonerer imidlertid i stor grad, selv om det er enkelte avvik. Den videre fremstillingen vil ta for seg kooperativenes rettsstilling etter den generelle lov 27/99. En spansk versjon av lovteksten ligger på følgende internettside:

http://www.ilo.org/public/spanish/employment/ent/coop/laws/spain.htm

5.8.2 Hvilken rettslig status har kooperativene?

Spørsmålet om kooperativenes rettslige status er et av de mest debatterte temaer i Spania i forbindelse med kooperativer. Det er generelt antatt at kooperativer er kommersielle organisasjoner/næringsvirksomheter. Kooperativer defineres utfra visse gitte hovedtrekk, deriblant medlemmenes bruk av foretakets varer og tjenester mv., samt foretakets kommersielle natur. Artikkel 1 paragraf 2 i lov 27/99 fastslår at kooperativer kan utøve enhver lovlig økonomisk aktivitet. I lovgivningen er det likevel gjort enkelte unntak. Et eksempel er lov om elektrisk forsyning som forbyr kooperativer å tilby kraft, og som inneholder diskriminerende regler som forhindrer kooperativer å handle innen visse områder. Kooperativer er videre nektet adgang til å åpne og drive bensinstasjoner.

5.8.3 Hvilke regler gjelder for anvendelse av netto årsoverskudd?

I henhold til lov 27/99 skal avgjørelser mht. årsresultatet skje i samsvar med en alminnelig regnskapsstandard. Loven gir adgang til å la resultatet, som kan utledes fra virksomhet med ikke-medlemmer, fremgå separat i regnskapet. Foretaket kan likevel vedtektsfeste at resultatet av virksomhet med medlemmer på den ene siden, og virksomhet med ikke-medlemmer på den annen side, skal fremgå samlet i regnskapene. Fortjeneste som oppstår som følge av virksomhet med ikke-medlemmer, skal skattlegges likt som fortjeneste i ethvert annet selskap, uten hensyn til de særlige skattefordeler som gjelder for kooperativer. Slik «ikke-kooperativ» fortjeneste inkluderer, foruten fortjeneste som følge av kooperativets virksomhet med ikke-medlemmer, eventuell gevinst fra aktiviteter som ligger utenfor foretakets hovedformål, som for eksempel langsiktige investeringer, aksjeutbytte eller ekstraordinært utbytte som følge av salg av realkapital/aktiva.

Etter at foretaket har fastslått årsoverskuddet for siste regnskapsår, skal det avsette midler til dekning av tidligere års underskudd. Kooperativer karakteriseres som «not-for-profit» organisasjoner. De må avsette en viss prosent av årsoverskuddet til eget reservefond til konsolidering av foretaket. Før beregning av skatt, avsette således minst 20 % av overskuddet til et tvunget reservefond og minst 5 % til et lærlings- og kompetansefond. Eventuelt gjenværende resultat etter dette kan anvendes til:

• forrentning av medlemmer og kreditorer som anses som medlemmer i henhold deres bidrag til andelskapitalen. På samme måte skal obligasjonsinnehavere, andre investorer mv. godtgjøres,

• avsetting til andre pliktige fond,

• betaling av selskapsskatt,

• en pro rata utbetaling av godtgjørelse til medlemmene for deres deltakelse i virksomheten som avtakere, leverandører eller på annen lignende måte, jf. lov 27/99 artikkel 16. Vilkårene for rett til bonus skal enten være fastsatt i vedtektene eller fastsettes av årsmøtet. Bonusen kan enten utbetales til medlemmene direkte, øke deres andel av andelskapitalen eller avsettes til bundne eller frie fond,

• utdeling til de ansatte. Slik utdeling skjer i form av lønn og deles ut årlig, men avhenger av årsresultatet.

5.8.4 Hvilke regler gjelder for utdeling til medlemmene?

Reglene nevnt ovenfor gjelder alle kooperativer som omfattes av lov 27/99. Lovens mer spesifikke bestemmelser om plikten til å avsette midler til reservefond, gjelder imidlertid bare for kooperativer i andre ledd (sekundærsamvirker).

Tvungne reservefond er en av de viktigste delene av kooperativenes finansielle oppbygging, ettersom fondet utgjør den eneste påbudte kapitaldel som har til formål å konsolidere, utvikle og garantere for foretakets virksomhet. Hovedregelen etter lov 27/99 er at reservefondet ikke kan deles ut. Dette anses nødvendig for å sikre virksomhetens solvens.

Reservefondet anses å ha en dobbel natur, fordi det både er omfattet av midler som stammer fra foretakets virksomhet, og midler som kommer fra eksterne kilder. Midler fra foretakets virksomhet kan være en prosentvis del av ordinært overskudd og «ikke-kooperativ» eller ekstraordinær fortjeneste, fastsatt i vedtektene eller vedtak på årsmøtet, jf. artikkel 58 i lov 27/99. Midler fra eksterne kilder kan være medlemsavgifter når dette følger av vedtektene eller vedtak på årsmøtet, beløp som stammer fra obligatoriske bidrag til felleskapitalen ved tilfeller av tap som ikke kan tilskrives medlemmene, samt all nettoinntekt som stammer fra virksomhet med andre kooperativer.

Kooperativet kan dessuten ha plikt til å avsette midler til andre tvungne fond, avhengig av virksomhet og karakter. Ved avvikling av et sekundærsamvirke, pålegger loven at midler innestående på det tvungne reservefondet skal overføres til tilsvarende fond i de deltakende primærsamvirkene etter en pro rata fordeling på bakgrunn av foretakenes samhandling med sekundærsamvirket de siste fem år, eller siden sekundærsamvirkets stiftelse. Slike overføringer skattlegges på samme måte som fortjeneste som skyldes ordinær kooperativ virksomhet, oftest etter en fordelaktig skattesats.

I likhet med det tvungne reservefondet, kan midler på lærling- og kompetansefondet ikke deles ut. Også dette fondet har en dobbel natur da fondene kan bestå av både midler fra virksomheten og ekstern kapital (for eksempel som følge av en pliktig innbetaling etter årsmøtets beslutning). Dette fondet har til formål å øke medlemmers og ansattes kompetanse, fremme den kooperative organisasjonsform og samvirke mellom kooperativer, kulturelle og yrkesfremmende tiltak og eventuelt støtte lokalsamfunnet og miljøbeskyttende tiltak.

Foretaket kan dessuten ha et frivillige reservefond dersom dette følger av vedtektene eller beslutning på årsmøtet. Dette fondet dannes av avsetninger av en prosentvis del av ordinært eller ekstraordinært overskudd, etter at medlemmene er godskrevet en bonus i henhold til deres deltakelse i virksomheten som avtakere, leverandører eller på annen måte i henhold til vedtekter eller beslutning på årsmøtet. Dette fondet skal i alminnelighet tjene til dekning av underskudd som følger av foretakets virksomhet.

5.8.5 Hvilke regler gjelder for forrentning av andelsinnskudd?

Spansk rett tillater at det i vedtektene fastsettes at det kan utbetales rente på pliktige bidrag til andelskapitalen. Når det gjelder frivillige bidrag, vil eventuell rentesats og videre fremgangsmåte ved utbetalingen følge av en nærmere avtale mellom foretaket og bidragsyter. En eventuell rentegodtgjørelse kan kun deles ut dersom foretaket har gått med overskudd i det aktuelle regnskapsåret. Den øvre grense for forrentingen vil således avhenge av et positivt resultat. Renten kan uansett ikke overstige en rente på 6 %. Resultatet før og etter en eventuell forrentning av andelskapitalen skal uttrykkelig fremgå av resultatregnskapet.

5.8.6 Gjelder prinsippet om «ett medlem - en stemme»?

Et av hovedtrekkene ved de kooperative prinsipper er at medlemmenes stemmerett følger prinsippet om «ett medlem - en stemme».

I enkelte tilfeller kan det i primærsamvirker vedtektsfestes at et medlem kan ha flere stemmer utfra et pro rata grunnlag som avhenger av medlemmets deltakelse i virksomheten Et medlem kan likevel ikke ha mer enn en tredjedel av det totale stemmeantallet. I noen bransjer, eller i kooperativer med ulike typer medlemmer, er det også anledning til å opprette stemmer med ulik vekt proporsjonalt med medlemmenes deltakelse i virksomheten. Maksimum stemmevekt er imidlertid 5 stemmer og ingen medlemmer kan uansett ha mer enn en tredjedel av det totale stemmetallet. Den nærmere inndeling av stemmenes vekt må fremgå av vedtektene. I sekundærsamvirker kan det i vedtektene fastsettes ulik stemmevekt i forhold til antall medlemmer som er representert fra de deltakende primærsamvirker. Maksimum stemmer per medlem skal ikke overstige en tredjedel av det totale stemmeantallet, eller 45 % dersom foretaket kun har tre medlemmer.

5.8.7 Hvilke kapitalvernsregler gjelder for kooperativer? Er kapitalen vekslende eller fast?

Andelskapitalen i spanske kooperativer består av tvungne og frivillige bidrag fra medlemmene. Ved stiftelsen må kooperativet fastsette hvor stor del av andelskapitalen som må være innbetalt før foretakets kan begynne sin virksomhet. Bakgrunnen for en slik minste andelskapital er at foretaket skal ha en viss betalingsevne, samt at man ønsker å unngå stiftelse og igangsettelse av foretak som ikke har noen form for økonomisk sikring. Foretakets vedtekter skal fastsette minstekravet til andelsinnskudd fra medlemmene, og kan dessuten oppstille andre krav om økonomisk bidrag fra medlemmene, såkalte frivillige bidrag.

Kapitalen i kooperativer har en dobbel natur idet den kan utledes fra eksterne finansieringskilder som for eksempel bidrag fra nye medlemmer, nye innskuddskrav fastsatt av årsmøtet og frivillige bidrag, men også fra interne finansieringskilder.

Andelskapitalen i kooperativer bærer preg av at den er variabel, betalbar, overførbar og gjenstand for en begrenset rente. Disse første typiske trekkene ved kapitalen er en følge av det kooperative prinsippet om åpent medlemskap som er nedfelt i artikkel 13 i lov 27/99. Medlemmene kan i samsvar med dette fritt delta i eller forlate virksomheten, så lenge det vedtektsfestede minstekravet om hvert medlems plikt til innbetaling av andelskapital er oppfylt.

Loven angir et krav om at foretaket må oppløses dersom andelskapitalen er mindre enn minimumskravet som følger av vedtektene, med mindre foretaket i løpet av et år makter å bringe kapitalen tilbake til hva som kreves etter vedtektene, eller at kravet i vedtektene endres av årsmøtet.

5.8.8 Kan andre en medlemmene ha eierinteresser i et kooperativ?

Etter spansk rett kan kooperativer bestå av medlemmer som er fysiske eller juridiske personer, regulert av privat eller offentlig rett. Vedtektene må fastsette de nærmere krav til medlemskapet, som likevel må ligge innenfor hva som følger av gjeldende rett. Foruten i enkelte typer kooperativer, kan de ansatte i både primærsamvirker og sekundærsamvirker bli medlemmer: Deres arbeidsinnsats regnes da som deres bidrag til virksomheten. Dette må imidlertid fremgå av vedtektene. I vedtektene må det dessuten fastsettes kriterier som sørger for at de ansatte får en rettferdig og balansert representasjon mht. økonomiske og forvaltningsmessige rettigheter i foretaket.

Det kan i vedtektene også gis adgang til såkalte samarbeidende medlemskap for fysiske eller juridiske personer som ikke nødvendigvis direkte deltar i kooperativets virksomhet, men som bidrar til å fremme kooperativets vedtektsfestede formål. Slike samarbeidende medlemmer må bidra økonomisk i kooperativet med en engangssum som fastsettes av årsmøtet. Årsmøtet må også oppstille kriterier som sørger for at de samarbeidende medlemmene får en rettferdig og balansert representasjon mht. økonomiske og forvaltningsmessige rettigheter i foretaket. Det er imidlertid ikke anledning til å pålegge disse medlemmene ytterligere bidrag til foretakets egenkapital eller å selv utøve kooperativ virksomhet. Økonomiske bidrag fra samarbeidende medlemmer kan ikke overstige 45 % av den totale andelskapitalen, og disse medlemmers samlede stemmerett kan ikke overstige 30 % av den totale stemmeretten i noen av kooperativets styrende organer.

5.8.9 Kan en del av kooperativets omsetning skje med ikke-medlemmer?

Spansk rett tillater kooperativer å utøve virksomhet med eller utføre tjenester for tredjepersoner som ikke er medlemmer, dersom dette følger av vedtektene eller vilkår som følger av lov 27/99 eller andre bransjelover eller - avtaler, jf. artikkel 4 i lov 27/99. I samsvar med dette, kan et kooperativ omsette med ikke-medlemmer for inntil 50 % av den totale omsetningen som skjer med medlemmer innen foretakets ulike aktiviteter. For transportkooperativer avhenger denne adgangen av nærmere regulering i særlovgivning. Et kooperativ kan også søke myndighetene om tillatelse til å omsette med ikke-medlemmer for en større del av den totale omsetningen, enn hva som normalt følger av loven eller av foretakets vedtekter.

5.8.10 Er kooperativene underlagt ekstern kontroll fra det offentlige eller fra andre?

Et kooperativ skal ved stiftelsen registreres i et særskilt register for kooperativer. Registeret hører inn under arbeids- og sosialdepartementet, som også har hovedansvaret for å fremme kooperativer etter grunnloven. Departementet utfører også tilsyn og kontroll av kooperativene, og har adgang til å avgjøre om foretaket oppfyller lovens krav til å være et kooperativ. Dersom foretaket ikke oppfyller disse kravene, kan departementet kreve foretaket oppløst.

5.8.11 Kan et kooperativ omdannes til en annen organisasjonsform uten å gå veien om oppløsning?

Loven oppstiller en adgang til å omdanne et kooperativ til en annen organisasjonsform og vice versa. Dette er en nyvinning i spansk kooperativ rett, som kom inn ved lov 27/99, jf. artikkel 69. Det er der også oppstilt en adgang til å omdanne et sekundærsamvirke til et primærsamvirke. En beslutning om omdanning må treffes av årsmøtet. Innestående på tvungne reservefond, lærlings- og kompetansefond og øvrige fond opprettet av kooperativet, kan ikke deles ut til medlemmene, men skal øremerkes i henhold til de regler som gjelder ved likvidasjon av kooperativer, jf. lov 29/99, artikkel 75.

5.8.12 Hvilke regler gjelder for utdeling til medlemmene i forbindelse med oppløsning?

I loven er det oppstilt seks ulike omstendigheter som kan føre til oppløsning, jf. lov 27/99, artikkel 70:

1. tidsrammen for foretakets virksomhet etter vedtektene er utløpt,

2. beslutning er fattet av to tredeler av medlemmene som er tilstede eller er representert på årsmøtet,

3. faktisk opphør av foretakets virksomhet over en periode på to år,

4. medlemstallet går under terskelen for minimumsantall tillatte medlemmer i kooperativet (som er tre) eller dersom andelskapitalen er mindre enn minimumskravet som følger av vedtektene, med mindre foretaket i løpet av et år har maktet å bringe kapitalen tilbake til det som kreves etter vedtektene, eller kravet i vedtektene er endret av årsmøtet,

5. kooperativets mål er fullført, eller det er ikke er mulig å oppnå de(t) mål som følger av vedtektene, eller ved fusjon, fisjon eller annen overtakelse, eller

6. andre tilfeller som følger av særlovgivningen eller av foretakets vedtekter.

Dersom tidsrammen for foretakets virksomhet er utløpt, opphører foretaket som juridisk person, med mindre tidsrammen på forhånd er endret og endringen er registrert i (det kooperative) registeret. Ledelsen må, på eget initiativ eller på forespørsel fra et medlem, innkalle til årsmøte innen en måned etter at situasjonen som kan føre til oppløsning, har oppstått, og søke om samtykke til oppløsning av foretaket. Vedtak om oppløsning krever simpelt flertall, med mindre annet er fastsatt i vedtektene. Dersom innkalling av årsmøtet ikke er foretatt, eller årsmøtet ikke vedtar oppløsning, kan enhver kreve foretaket oppløst ved rettslig kjennelse.

Vedtak om oppløsning skal føres inn i registeret og kunngjøres i den avis med størst opplag i det område hvor foretaket har sitt hovedkontor, dvs. i det området hvor foretaket i hovedsak utøver sin virksomhet eller der hvor ledelsen har sine kontorer.

Dersom oppløsning er vedtatt med to tredeler av medlemmene tilstede eller representert på årsmøtet, og omstendighetene bak vedtaket om oppløsning ikke lenger er tilstede, kan foretaket gjenoppta sin virksomhet, med mindre foretakets gjenværende midler allerede er delt ut til medlemmene.

Oppløsning av sekundærsamvirker kan bare skjer under forutsetning av at en eventuell likvidasjonsdividende skal deles ut til deltakende kooperativer i forhold til deres deltakelse i virksomheten gjennom siste fem år, eller siden stiftelsen av foretaket dersom det er gått mindre enn fem år. Når det gjelder primærsamvirker, har medlemmene bare krav på tilbakebetaling av innbetalt andelsinnskudd og andre diverse fordringer på foretaket.

5.8.13 Er det særlige skatteregler for kooperativer?

Skatterettslige regler for kooperativer følger av lov 19. desember 1990 nr. 20 (lov 20/90). Kooperativene har fordel av særlige gunstige skatteregler sammenlignet med selskaper. Skattesatsen er normalt ikke høyere enn 20 % (26 % for kredittforeninger), alternativt oppstilles en skatteordning med et særskilt skattefradrag lik 50 % av gjelden ved beregning av kooperativets inntektsskatt. Enkelte arbeidskooperativer, jordbrukskooperativer, maritime kooperativer og forbrukerkooperativer, kan etter særbestemmelser dessuten ha krav på enda gunstigere skattebehandling enn nevnt ovenfor.

Bestemmelsen i artikkel 33 i lov 20/90 fritar enkelte kooperativer fra skatt ved overdragelse av aktiva og fra skatt på enkelte juridiske overdragelser som for eksempel forhøyelse av andelskapitalen, fusjon, fisjon, opptak av banklån, erverv av eiendom eller rettigheter tilknyttet lærlings- og kompetansefondet. Kooperativer er også underlagt gunstige regler mht. avvskrivninger av aktiva ervervet i løpet av de tre første årene etter stiftelsen av foretaket. Også i lokale skatteregler kan det være oppstilt gunstige skatteordninger for kooperativer.

Bestemmelsen i artikkel 34 i lov 20/90 oppstiller flere skattemessige fritak for kooperativer, som kommer i tillegg til ovennevte. For eksempel er fritaket for skatt ved overdragelse av aktiva og fritaket for skatt på enkelte juridiske overdragelser, utvidet ved overdragelser av eiendom og rettigheter som har til formål å fremme foretakets formål etter lov eller vedtekter.

5.9 EU og EØS

Den rettslige reguleringen av samvirke i EU er utredet av Aase Lømo i Rapport 3-2001, Landbrukets Utredningskontor. Fremstillingen her bygger i stor utstrekning på denne utredningen.

Det foreligger intet direktiv innen EF som gir rammer for medlemsstatenes samvirkerettslige lovgivning. Et slikt direktiv er dermed heller ikke innarbeidet som en del av EØS-avtalen. Til forskjell fra aksjeselskapsretten oppstiller ikke EF-retten og EØS-avtalen bindende rammer for innholdet eller anvendelsesområdet for en norsk samvirkelov.

Innenfor EU arbeides det visstnok fortsatt med en hvitbok om felles samvirkelovgivning. Denne hvitboken var tidligere planlagt publisert i 2001. Det har ikke skjedd. Når hvitboken eventuelt vil foreligge, vites ikke.

Som del av en «pakke» med lovforslag lagt frem i 1991 med revisjoner i 1993 om en europeisk forening og et europeisk gjensidig selskap, dvs sammenslutninger på europeisk nivå med tilknytning til minst to medlemsland, ble det fra Kommisjonen også foreslått et europeisk samvirkeforetak. Disse forslagene har i flere år ligget i dødvannet. De har vært knyttet opp mot forslaget om et europeisk selskap, som også har vært stilt i bero i mangel av enighet om ansattes medbestemmelse. På Nice-konferansen i 2000 nådde medlemslandene frem til en enighet som kan gjøre det mulig å iverksette reglene om et europeisk selskap. Dette kan igjen skape fremdrift i arbeidet med reglene om et europeisk samvirkeforetak. Med den usikkerhet som hersker rundt dette arbeidet, har utvalget valgt ikke å gå nærmere inn i dette EU-forslaget. Det er ikke gitt at reglene nødvendigvis vil bli en del av EØS-avtalen. De vil heller ikke legge bindende føringer på Norges adgang til å gi egne regler for nasjonale samvirkeforetak.

5.10 International Labour Organization (ILO)

5.10.1 Innledning

International Labour Organization (ILO) ble etablert i 1919, med hovedformål å bedre sosial rettferdighet og levekår på verdensbasis. Ett av de viktigste prinsipper i denne sammenheng var organisasjonsfriheten, inklusive retten til å velge egnet organisasjonsform, herunder samvirkeforetak og andre selvhjelpsorganisasjoner.

ILO er en FN-organisasjon med hovedkvarter i Genève. ILOs arbeidsform karakteriseres ved den såkalte trepartsstrukturen, der offentlige myndigheter, arbeidstakere og arbeidsgivere har hver sine representanter ved behandling av viktige saker.

Grunnleggerne av ILO var overbevist om at medlemsdrevne og - kontrollerte organisasjoner var viktige bidrag til utvikling av demokrati, medbestemmelse og sysselsetting. Samvirkeforetak betraktes fortsatt som et viktig bidrag til å oppfylle ILOs overordnede mål om bl.a. fremme av fundamentale prinsipper og rettigheter i arbeidslivet, samt å skape bedre muligheter for jobbskaping og inntektsbringende virksomhet for menn og kvinner, også for såkalte marginaliserte grupper.

5.10.2 ILO-instrumenter for fremme av samvirke

ILO vedtok allerede i 1966 en egen rekommendasjon for fremme av samvirke i u-land, rekommendasjon nr 127: «Recommendation Concerning the Role of Co-operatives in the Economic and Social Development of Developing Countries».

Da ILOs styre i 1999 vedtok å få utarbeidet et nytt måldokument med tanke på samvirke i alle land,var hovedbegrunnelsen den økonomiske, politiske og sosiale utvikling som har funnet sted de siste 35 år, og som berører samvirkeforetak både i i-land, u-land og i de såkalte «overgangsøkonomiene», dvs de tidligere kommunistland.

Forslag til tekst for en ny rekommendasjon om fremme av samvirke var oppe til første gangs behandling ved ILOs Arbeidskonferanse i 2001, og vil bli sluttbehandlet med tanke på vedtak ved Arbeidskonferansen i 2002. En rekommendasjon vil ikke være bindende for ILOs medlemsland, men vil gi anbefalinger til myndigheter, samvirkeforetak, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner om holdninger og konkrete tiltak for fremme av samvirke.

5.10.3 ILOs utviklingsprosjekter og ILO Cooperative Branch

ILO opprettet allerede i 1920 en egen avdeling for samvirke - ILO Cooperative Branch. ILO har således i mer enn 80 år vært en aktiv pådriver for utviking av samvirkeforetak på verdensbasis. ILO har i alle år betraktet samvirkemodellen som et verktøy for jobbskaping og virksomhet basert på hjelp til selvhjelpprinsipper.

ILO er den FN-organisasjon som satser mest og har flest aktiviteter rettet mot utvikling av samvirkeforetak.

ILO betrakter samvirkelovgivning som et svært viktig verktøy for utvikling av samvirke. ILO Cooperative Branch har derfor opprettet et dokumentasjonssenter for samvirkelovgivning, som inneholder samvirkelover fra de fleste av ILOs medlemsland. ILOs database NATLEX på Internett inneholder sammendrag av disse lovene. I tillegg er en del utvalgte lovtekster i sin helhet lagt ut på Internett.

ILOs tjenester omfatter i dag en rekke prosjekter/programmer for utvikling av samvirke på internasjonal basis. Mange av tiltakene er spesielt rettet mot de utfordringer som samvirkeforetak i utviklingsland står overfor, generelt og/eller i forbindelse med de nye krav som økonomiske endringer og restruktureringsprogrammer stiller.

Det vises bl a til prosjektet CoopReform, som omfatter assistanse til myndigheter og samvirkeforetak ad utvikling av hensiktsmessige rammebetingelser, inkl relevant samvirkelovgivning, med sikte på utvikling av frittstående/uavhengige og livskraftige samvirkeforetak.

Det interregionale COOPNET Programme(Human Resources Development for Cooperative Management and Networking) utvikler og bidrar til gjennomføring av relevante opplæringstiltak, særlig rettet mot ledelse i samvirkeforetak.

Innen temaet Job Creation through Cooperatives har ILO flere prosjekter som har som mål at samvirkeforetak skal være et middel for å generere inntekter, bedre deltakerne forhandlingsstyrke, styrke fokus på medlemseie og medlemsdeltakelse, samt øke jobbstabilitet, innovasjon og juridisk beskyttelse gjennom organisert arbeid.

6 Samvirkebegrepet i lys av samvirkeprinsippene og samvirkeverdiene

6.1 Innledning

Samvirkeformen kan beskrives og analyseres både organisasjonsteoretisk og rettslig. I det følgende gjøres det rede for samvirke som organisasjonsfenomen. Når det gjelder innholdet i samvirkebegrepet etter gjeldende norsk rett, vises det til kapittel 12. Under kapittel 23 følger utvalgets drøftelse av hvilken definisjon som skal legges til grunn for lovutkastet.

Samvirke eller ko-operasjon er betegnelsen på en bestemt organisatorisk hovedstruktur, eller det en kan kalle en organisasjonsform. Spørsmålet om lovregulering forutsetter en nærmere definisjon og spesifikasjon av hva dette organisasjonsfenomenet er og hvilke særpreg det har i forhold til andre organisasjonsformer.

I lovsammenheng er det nødvendig å definere «samvirke» slik at det gir en ramme for lovens virkeområde, og dessuten avgrenser den typen av sammenslutninger som faller inn under loven. En legaldefinisjon bør inneholde de spesifikke strukturelle trekkene en aktør må ha for å komme inn under kategorien «samvirke». Fremstillingen vil søke å belyse disse trekkene ved samvirkeformen.

Det finnes ingen omforent definisjon av samvirkeforetak. I det følgende blir det særlig gjort rede for ICAs definisjon av samvirkeforetak og de prinsippene og verdiene denne bygger på. 12 Utvalget finner dette naturlig både fordi ICA er den eneste internasjonale «autoritative» kilden, og fordi de store norske samvirkeorganisasjoner er tilsluttet organisasjonen.

6.2 Internasjonal institusjonalisering av samvirkebegrepet

Det eksisterer en omfattende internasjonal litteratur om organisasjonsfenomenet «samvirke». Litteraturen, så vel som forskjellige lands lovgivning, inneholder en rekke til dels ulike definisjoner. De fleste definisjonene og analysene tar imidlertid utgangspunkt i de såkalte samvirkeprinsippene. Disse prinsippenes sentrale rolle har sammenheng med at de har klare historiske røtter tilbake til samvirkebevegelsens start i Rochdale i 1844. De såkalte Rochdalepionerene satte opp 14 prinsipper for hvordan deres organisasjon skulle struktureres og drives. Disse er siden blitt kalt «The Co-operative Principles». De ble institusjonalisert allerede fra 1895 ved etableringen av den internasjonale organisasjonen: INTERNATIONAL CO-OPERATIVE ALLIANCE. En av organisasjonens hovedoppgaver har vært å arbeide for samvirkeformens utbredelse og utvikling. I denne forbindelse har tolkning og revisjon av samvirkeprinsippene vært en sentral oppgave i mer enn 100 år.

Litteraturens definisjoner av samvirke er likevel sprikende, og mange av dem er så generelle at de gir grunnlag for vide fortolkninger. En hovedgrunn til sprikende definisjoner er at ulike forfattere fokuserer forskjellige sider ved fenomenet. Et hovedskille går mellom de som fokuserer samvirkets karakter av «forening», og de som fokuserer foretaks- eller selskapskarakter. Dette skillet følger ofte den profesjonelle bakgrunn og interesse forfatterne har. Økonomer fokuserer foretaket, sosiologer og organisasjonsteoretikere har en tendens til å fokusere foreningen, osv.

Et annet hovedskille er ideologisk. Forskjellige forfattere kan ha ulike oppfatninger av samvirkets rolle eller misjon i samfunnet. Menneske- og samfunnssyn er en annen ideologisk dimensjon som farger definisjonene.

Det er identifisert seks forskjellige «schools of thought» når det gjelder samvirkeformens rolle og funksjoner i USA. 13 Måten en oppfatter samvirkeformen på i USA er forskjellig fra den som er mest vanlig i Vest-Europa. Men også innen Europa er det klart forskjellige oppfatninger av samvirkeformens rolle og funksjoner i samfunnet. Det er bl.a. vist til klare forskjeller i oppfatninger mellom Nord- og Syd-Europa.

Ulikhetene i definisjoner og oppfatninger av organisasjonsformens rolle og funksjoner i samfunnet viser seg når en forsøker å etablere internasjonale definisjoner og standarder. EU har for eksempel arbeidet i mer enn to tiår med å komme frem til en felles samvirkelov. Et annet eksempel er ICAs arbeid med å etablere en globalt akseptert definisjon av samvirke, herunder de såkalte «samvirkeprinsippene». De opprinnelige «Rochdaleprinsippene» fra 1844 har gjennomgått tre revisjoner i ICA-regi (1937, 1966, 1995). Alle prosessene har tatt lang tid og vært preget av ulike oppfatninger. De endelige resultatene er da også preget av å være kompromisser. Samvirkeprinsippene er bevisst generelt utformet. Dette er naturlig tatt i betraktning at en gjennom ICA forsøker å forene synspunktene til bokstavelig talt hundrevis av selvstendige nasjonale paraplyorganisasjoner, hundretusener av lokale foretak, og hundrevis av millioner individer (medlemmer).

Hvis en skjærer gjennom ulikhetene, og fokuserer på det som er felles i de fleste av definisjonene, er det imidlertid noen dimensjoner som går igjen. En samvirkeorganisasjon:

• er etablert for å tjene medlemmenes felles behov

• er basert på frivillig medlemskap

• tjener medlemsinteressene gjennom å drive økonomisk virksomhet

• eies og styres demokratisk av medlemmene

Det synes altså å være rimelig bred enighet om at samvirkeformen er særpreget ved at aktørene frivillig slutter seg sammen gjennom medlemskap i en frivillig, demokratisk styrt organisasjon, som eier en virksomhet som driver økonomisk virksomhet (produksjon av varer/tjenester) med formål å tjene medlemmenes brukerinteresser.

Aksjeselskapsformen, som det kan være naturlig å sammenlikne med, er også et globalt fenomen. Denne selskapsformen er ikke knyttet opp mot en spesiell internasjonal institusjonell struktur som er etablert for å utvikle, fremme og kontrollere at aksjeselskapene følger bestemte «prinsipper» eller bygger på bestemte verdier. Som det viktigste organiseringsinstrumentet i den kapitalistisk-liberalistiske samfunnsmodellen er aksjeselskapsformen imidlertid sterkt regulert gjennom de forskjellige lands lovgivning. Lovgivningen er i økende grad harmonisert mellom land bl.a. for å lette transaksjoner på tvers av landegrenser. Dette er uttrykk for at aksjeselskapsformen er langt mer institusjonalisert (formelt beskrevet, akseptert/beskyttet og regulert av statsmakten) enn samvirkeformen.

Aksjeselskaps- og samvirkeformen representerer på sett og vis to forskjellige logikker eller rasjonaler for organisering av økonomiske samhandling. Aksjeselskapsformens rasjonale er i større utstrekning enn samvirkeformens, konsistent med, og en integrert del av en kapitalistisk-liberalistiske samfunnsfilosofi. Dette kan kanskje forklare at samvirkeformens rasjonale og identitet i første rekke vedlikeholdes, utvikles og propaganderes gjennom en frivillig internasjonal organisasjon. Samvirkeformen og diskusjonen om samvirkeorganisering får dermed lett en ideologisk karakter. Objektivt sett er imidlertid ikke samvirkeformen mer «ideologisk» enn aksjeselskapsformen. Forskjellen ligger i at aksjeselskapsformen i større grad er akseptert og integrert i den kapitalistisk-liberalistiske filosofien, og er et bærende element i denne ideologien.

Samvirkeformens eksistens, utvikling og utbredelse er selvsagt nært knyttet til denne type organisasjoners evne til å tilpasse seg de rammebetingelsene de arbeider under. Disse varierer fra land til land, og vil variere over tid. Ut fra et pragmatisk perspektiv kan en betrakte organisasjonsstrukturen som en variabel (virkemiddel) som fritt kan tilpasses endringene i rammebetingelsene. Tilpasningen vil i så fall ikke representere noe annet problem enn at samvirkesorganisasjonen må sørge for at strukturen hele tiden er mest mulig optimal i forhold til rammebetingelsene. De såkalte «samvirkeprinsippene» er imidlertid retningslinjer for hvordan organisasjonsstrukturen bør utformes. Disse kan dermed sette visse rammer eller begrensninger for organisasjonsstrukturen, avhengig av i hvilken grad prinsippene er gjort til en del av nasjonal samvirkerett.

6.3 Samvirkeprinsippenes historiske bakgrunn

Dagens samvirkeprinsipper har en direkte forbindelse til de såkalte Rochdalepionerene. Dette var en gruppe industriarbeidere i Manchester som i 1844 etablerte en felles eid og drevet dagligvarebutikk. Bakteppet var den industrielle, politiske og sosiale revolusjonen i Europa på 1800-tallet. Industrialiseringen og et kapitalistisk og liberaldemokratisk markeds- og styringssystem skapte helt nye betingelser og utfordringer for befolkningen i store deler av Europa. Det ga støtet til et generelt fenomen: Folkebevegelsene. Bondebevegelsen og arbeiderbevegelsen var de som kom til å spille størst rolle for utviklingen framover mot vår tid. Rochdalepionerenes butikketablering (forbrukersamvirke) var et konkret utslag av arbeiderbevegelsens fremmarsj. Måten de organiserte samarbeidet på reflekterte sentrale verdier i arbeiderbevegelsen: Likeverd, solidaritet, demokrati, selvhjelp, kunnskap osv. Dette gjenspeiles i «Rochdaleprinsippene» slik de ble utformet i 1844.

Allerede i løpet av de første tiårene av det 18 hundreåret ble det for eksempel lagt lovmessig til rette for etablering av frivillige organisasjoner av typen «Mutual Benefits» i England. Men det var først i 1882 samvirkeformen fikk en lovmessig basis og aksept.

Samvirkeidéen, basert på Rochdaleprinsippene, spredde seg meget raskt over det meste av hele Europa. Organisasjonsformen kom raskt til anvendelse på en rekke økonomiske områder. Ved starten av 1900-tallet var det etablert tusenvis av samvirkeorganisasjoner på områder som bank, forsikring, innkjøp/salg i landbruket osv., ved siden av arbeiderkooperativer, kooperativer for kunstnere, håndverkere og andre selvstendige næringsdrivende.

Allerede i 1895 ble International Co-operative Alliance (ICA) dannet som en frivillig internasjonal interesseorganisasjon for samvirkeorganisasjonene. Formålet var bl.a. å fremme samvirkeformen gjennom å utvikle og forsvare samvirkeformens verdier og prinsipper. ICA har i dag nær 230 medlemsorganisasjoner fordelt på mer enn 100 land. Disse representerer omlag 750 000 lokale foretak/organisasjoner med til sammen mer enn 750 millioner individuelle medlemmer. Fra Norge er fire sektororganisasjoner medlemmer: Fiskerisamvirket, landbrukssamvirket, forbrukersamvirket og boligsamvirke.

I ICA-regi er samvirkeprinsippene revidert tre ganger, siste gang i 1995. Bakgrunnen for revisjonene har vært behovet for justeringer for å tilpasse prinsippene til grunnleggende endringer i samvirkeorganisasjonenes rammebetingelser.

Samvirkeprinsippenes status og betydning må vurderes i lys av ICAs rolle og posisjon. Organisasjonens posisjon er preget av at det er en frivillig medlemsorganisasjon av overnasjonal, føderativ karakter. Spissformulert er ICA sentralleddet i en føderasjon i tredje eller fjerde ledd av føderasjoner. Den er sentralleddet i en føderasjon av nasjonale organisasjoner. Disse er på sin side sentralledd (eks. Norsk Landbrukssamvirke) i nasjonale føderasjoner av føderasjoner (eks. TINE Norske Meierier). Disse er i sin tur sentralledd i føderasjoner av selvstendige organisasjoner (eks. «Østlandsmeieriet). Når en tar i betraktning de faktiske makt- og funksjonsfordelingene som er vanlig i slike føderasjoner, kan det hevdes at de vedtatte samvirkeprinsippene ikke har noen særlig sterk formell maktforankring. På den annen side blir samvirkeprinsippene ofte trukket inn ved anvendelsen av samvirkerettslige regler, og prinsippene får på den måten autoritet og legitimitet.

ICA har følgende hovedfunksjoner:

1. Fremme ko-operativ organisering globalt (legitimering av samvirkeformen)

2. Utvikle, fremme og forsvare ko-operative verdier og prinsipper (ideologiutvikling og - salg).

Virkemidlene er i hovedsak: Å gi generell samfunnsinformasjon, å være forum for erfaringsutveksling og intern-informasjon, og å fremme forskning og faglig aktivitet rundt det ko-operative fenomenet.

ICA har ingen andre formelle sanksjonsmidler enn en eventuell eksklusjon av medlemmer. Det er rimelig å anta at verken ICA eller de fleste av dens medlemsorganisasjoner har maktposisjoner som gjør at de kan tvinge eller pålegge de operative samvirkeorganisasjonene å tilpasse seg de verdier og prinsipper som formelt vedtas i ICA-regi. Organisasjonen tar høyde for dette ved at verdier og retningslinjer bevisst er utformet slik at de gir betydelig tolkingsrom, og ved at de fremstilles som anbefalinger.

I realiteten har ikke samvirkeprinsippene noen legal eller annen maktforankring utover det medlemsorganisasjonene føler seg forpliktet til som medlemmer i ICA. Prinsipper og verdier får formell legitimitet og maktforankring i den grad de bygges inn i nasjonal lovgivning og/eller organisasjonens egne vedtekter. 14

Dagens versjon av samvirkeprinsippene ble endelig vedtatt på ICA-kongressen i Manchester i 1995. Vedtaket markerte avslutningen på en mangeårig prosess. Den startet med at ICA-kongressen, med bakgrunn i rapporten «Co-operation in the Year 2000» 15 drøftet temaet «Samvirke år 2000» i Moskva i 1980. Startskuddet til en ny revisjon av samvirkeprinsippene ble gitt av ICA-kongressen i Stockholm 1988. Som del av prosessen ble det så utarbeidet en ny rapport 16. Denne ble diskutert inngående på ICA-kongressen i Tokyo i 1993. Her ble også det organisasjonspolitiske grunnlaget for det endelige 1995-vedtaket i Manchester lagt 17.

6.4 1995-revisjonen: The Statement on the Co-operative Identity

ICAs 1995-definisjon av samvirke er bygd opp som tre integrerte deler:

• En formell definisjon av samvirke

• Et sett samvirkeverdier

• Et sett organiseringsprinsipper («Samvirkeprinsippene»).

Til sammen beskriver og definerer disse samvirkeformens identitet eller særpreg, m.a.o. det som skiller den fra andre organisasjonsformer når det gjelder bl.a. formål, organisasjonslogikk og organisasjonsstruktur.

De tre delene er integrert i den forstand at det er etablert et logisk forhold mellom dem. ICA presiserer at det er nødvendig å se dem i sammenheng for å få en forståelse av organisasjonsformens særpreg.

Utvalget betrakter ICAs definisjon som en organisatorisk, ikke en juridisk-økonomisk definisjon av samvirke. Den er imidlertid fra ICAs side ment å danne grunnlaget for legal-økonomiske definisjoner både på samfunns- og selskapsnivå.

Utvalget mener det bør være en mest mulig klar og direkte sammenheng mellom den organisatoriske og den juridiske definisjonen. Dette gjør det nødvendig med en forholdsvis grundig gjennomgang og analyse av «The ICA Statement on the Co-operative Identity».

ICAs samvirkedefinisjon lyder slik:

«An autonomous association of persons united voluntarily to meet their common economic, social, and cultural needs and aspirations through a jointly owned and democratically controlled enterprise»

(En selvstendig sammenslutning av personer som frivillig har gått sammen for å fremme sine felles økonomiske, sosiale og kulturelle behov og interesser gjennom en felles eid og demokratisk styrt virksomhet (utvalgets overs.)).

ICA presiserer at denne definisjonen av samvirke er «a minimal statement» som bevisst er gitt en bred formulering for å kunne fange opp den store variasjonen en finner i praksis. Definisjonen har som hensikt å gi omverdenen forståelse av organisasjonsformens særpreg, og i den forbindelse være et nyttig utgangspunkt i lovgivnings- og utdanningssammenheng.

ICA foretar følgende presiseringer av de sentrale elementene i definisjonen: 18

• At sammenslutningen skal være selvstendig betyr at samvirkeorganisasjoner så langt mulig er «independent of government and private firms»

• Med «sammenslutning av personer» menes både individer og juridiske personer

• Med «frivillighet» menes at medlemmene skal være frie til «within the purposes and resources of the co-operatives, to join and to leave»

• Medlemmenes behov og interesser presiseres ved at samvirke har økonomisk virksomhet som hovedfunksjon, men at de også skal ivareta medlemmenes sosiale og kulturelle interesser

• Med «felles eid, demokratisk styrt» menes at «control is distributed among members on a democratic basis». Medlemmenes dobbeltrolle som eiere og medlemmer understrekes

• Virksomhet (enterprise) er definert som «an organised entity, normally functioning in the market place».

Gjennom disse presiseringene gis den generelle definisjonen et mer presist innhold, og en nærmere forståelse av samvirkeformens særpreg eller identitet. ICA gir definisjonen ytterligere presisering ved å knytte den til et sett med «samvirkeverdier».

6.5 Samvirkeverdiene 19

6.5.1 Generelt

ICA definerer organisasjonsformens verdigrunnlag gjennom å spesifisere et sett «samvirkeverdier». Verdisettet uttrykker organisasjonsformens verdi- eller ideologigrunnlag ved at verdiene har form av mål som samvirkeformen søker å realisere i tillegg til hovedmålet (å fremme medlemmenes økonomiske, sosiale og kulturelle interesser).

I forhold til ICAs generelle definisjon av samvirke kan «samvirkeverdiene» oppfattes som en ytterligere konkretisering og spesifisering. Verdiene sier mer presist hva en i definisjonen for eksempel mener med begreper som «selvstendig», «sammenslutning», «frivillig», «felles behov», «felles eid», og «demokratisk styrt». Samtidig gir verdiene uttrykk for en sentral samvirketanke ved at de foreskriver måten medlemmene (eierne) skal samhandle på. De angir organisasjonsformens spesielle samhandlingsnormer, og gir samlet uttrykk for en bestemt samhandlingslogikk. Verdiene kan derfor oppfattes som elementer i en «sosial kontrakt» mellom medlemmene, og mellom disse og organisasjonen.

Verdiene er også uttrykk for samvirkeformens spesielle organisasjonsstrategi. Verdiene antas å sikre effektiv organisering (oppslutning) og virksomhet (praktisk drift). Samvirkeverdiene er delt i to grupper; sosiale/organisatoriske og etiske.

6.5.2 Sosiale/organisatoriske verdier

• «Selvhjelp» - reflekterer idéen om at « . . .people can and should strive to control their own destiny»

• «Medlemsansvar» («Self-responsibility») - betyr at «members assume responsibility for their co-operative - for its establishment and its continuing vitality»

• «Demokrati» og «likeverd» («Democracy»,«Equality») - refererer seg til medlemmenes rett og likeverdighet i å delta, bli informert, bli hørt, og retten til å bli involvert i beslutninger som har betydning for dem selv

• «Rettferdighet» («Equity») - er knyttet til idéen om at medlemmene «..should be treated equitably in how they are rewarded for their participation . . .»

• «Solidaritet» - refererer til medlemmenes gjensidige ansvar for fellesinteressene

6.5.3 Etiske verdier

• «Ærlighet» og «åpenhet» refererer til ærlighet i forhold til hvordan en driver virksomheten både i forhold til medlemmene og omverdenen.

• «Sosialt ansvar» («Social responsibility», «Caring for others») er spesielt knyttet til det å bidra positivt i lokalsamfunnet.

6.6 Nærmere om samvirkeprinsippene

6.6.1 Innledning - presentasjon av samvirkeprinsippene

«Samvirkeprinsippene» er det tredje hovedelementet i beskrivelsen av organisasjonsformens identitet. Prinsippene er retningslinjer for hvordan en samvirkeorganisasjons hovedstruktur bør være bygd opp. Hvis en tar som utgangspunkt at verdiene er samvirkeformens verdigrunnlag og samtidig et uttrykk for samvirkeformens spesielle organisasjonsstrategi, kan samvirkeprinsippene betraktes som operasjonelle retningslinjer. Prinsippenes funksjon er å være retningslinjer for hvordan samvirkeorganisasjoner bør struktureres for å virkeliggjøre verdiene, og implementere organisasjonsstrategien.

Som operasjonelle retningslinjer vil samvirkeprinsippene i langt større grad enn samvirkeformens mål og verdier være gjenstand for tilpasning til de rammebetingelsene organisasjonsformen opererer under. De opprinnelige «Rochdale-prinsippene» har som nevnt gjennomgått tre formelle revisjoner i ICA-regi på 1900-tallet, siste gang i 1995.

De syv prinsippene som ble vedtatt i 1995, og som gjelder i dag er: 20

1. Prinsipp: frivillig og åpent medlemskap

Samvirker er frivillige organisasjoner, åpne for alle som kan benytte deres tjenester og som er villige til å akseptere ansvaret som følger av medlemskap, uten hensyn til kjønn, sosial status, rase og politisk eller religiøs overbevisning.

2. Prinsipp: demokratisk medlemskontroll

Samvirker er demokratiske organisasjoner, kontrollert av medlemmene, som deltar aktivt i fastsettelsen av retningslinjer og beslutninger. Valgte representanter står til ansvar overfor medlemmene. I grunnorganisasjonene har medlemmene lik stemmerett (ett medlem - én stemme). Samvirker på andre nivåer er også organisert på en demokratisk måte.

3. Prinsipp: medlemmets økonomiske deltakelse

Medlemmene bidrar likeverdig til, og kontrollerer demokratisk, samvirkets kapital. Vanligvis er i hvert fall noe av kapitalen samvirkets fellesformue. Medlemmene mottar vanligvis eventuelt en begrenset rente på sitt andelsinnskudd. Medlemmene kan avsette overskudd til ett eller flere av følgende formål: Utvikling av samvirket, eventuelt ved å avsette til reserver, som i hvert fall delvis vil være bundet; tilgodese medlemmene i forhold til deres bruk av samvirket; og støtte andre aktiviteter godkjent av medlemmene.

4. Prinsipp: selvstyre og uavhengighet

Samvirkene er selvstyrte organisasjoner beregnet på selv-hjelp og kontrollert av sine medlemmer. Dersom de inngår avtaler med andre organisasjoner, herunder offentlige myndigheter, eller innhenter kapital utenfra, vil dette skje på vilkår som sikrer medlemmene demokratisk kontroll og bevarer samvirkets uavhengighet.

5. Prinsipp: utdannelse, opplæring og informasjon

Samvirker sørger for utdannelse og opplæring av medlemmer og tillitsvalgte, ledere og ansatte, slik at de kan bidra effektivt til utviklingen av sine organisasjoner. De informerer allmennheten - spesielt de unge og opinionsledere - om samvirkets særpreg og fordeler.

6. Prinsipp: samvirke mellom samvirker

Samvirke tjener medlemmene mest effektivt og styrker samvirkebevegelsen ved å samarbeide gjennom lokale, regionale, nasjonale og internasjonale organisasjoner.

7. Prinsipp: samfunnsansvar

Samtidig med at det fokuseres på medlemmenes behov, arbeider samvirker for en bærekraftig utvikling av samfunnet gjennom retningslinjer som godkjennes av medlemmene.

ICA har bl.a. i publikasjonen «Co-operative Principles for the 21th Century» gitt en omfattende forklaring og utdypning av hvert enkelt prinsipp, og beskrevet sammenhengen mellom prinsippene.

6.6.2 Samvirkeprinsippenes historiske utvikling

Før en ser nærmere på substansen i dagens samvirkeprinsipper kan det være fruktbart å sette utviklingen av samvirkeprinsippene i et visst historisk perspektiv.

En analyse av de fire historiske versjonen av samvirkeprinsippene viser at de fleste av prinsippene er de samme. Riktig nok ble noen av de opprinnelige Rochdaleprinsippene tatt ut allerede ved revisjonen i 1937 og 1966. Dette gjelder for eksempel prinsippene om «kontant handel» og «salg til markedspris». Disse prinsippene rettet seg mot spesielle tidstypiske problemer. Det opprinnelige prinsippet om «religiøs og politisk nøytralitet» ble tatt ut ved revisjonen i 1966.

Men det typiske er at flere av de sentrale prinsippene går igjen nærmest uforandret i hele perioden:

• Frivillig og åpent medlemskap

• Demokratisk medlemskontroll

• Medlemmenes aktive økonomiske deltakelse

• Utdanning og opplæring.

Selv om formuleringen av de sentrale prinsippene ikke har forandret seg særlig mye, bærer innholdet preg av behov og ønske om en utforming som er bedre tilpasset vår tid. Det som særpreger og er typisk for 1995-versjonen, er bl.a.:

• Prinsippene er eksplisitt koblet sammen med en definisjon av samvirkeformen og et sett med samvirkeverdier til en helhetlig definisjon av samvirkeformens identitet

• Prinsippene er bevisst utformet for å kunne anvendes på en stor bredde av samvirkeorganisasjoner, med forskjellige funksjoner og praktiske utforminger. Dette viser seg bl.a. ved at noen av prinsippene har fått en rundere formulering. Eksempelvis er 1966-formuleringen om begrenset kapitalrente på medlemmenes andelskapital gitt tilleggsformuleringen «vanligvis» i 1995-versjonen

• 1995-versjonen preges av å ha en mer fyldig utforming og begrunnelse enn tidligere versjoner

• Medlemskapet er satt i fokus. Medlemskapet er fremhevet som det sentrale i organisasjonsformens særpreg. Alle de tre første prinsippene fokuser medlemskapet, og medlemmenes aktive rolle i organisasjonen: Frivillig, åpent medlemskap, ansvarlighet, aktiv demokratisk deltakelse og kontroll, og aktiv og likeverdig økonomisk deltakelse, kollektivt eid kapital, medlemmenes økonomiske kontroll med selskapet

• Det fjerde prinsippet understreker at samvirkeorganisasjonen skal være selvstendig (autonom). Dette er nytt som formelt prinsipp. Det er en presisering og formalisering av et historisk sentralt forhold ved samvirkeformen, og kan betraktes som en modernisering av Rochdale-prinsippet om «politisk og religiøs nøytralitet». Den nye varianten er en påminnelse om behovet for aktivt å verne om selvstendigheten, gitt situasjonen i det moderne, internasjonale foretaksmarkedet. Dette prinsippet kan betraktes i sammenheng med punktet vedrørende økonomisk selskapskontroll (jf. det tredje prinsippet).

• Det femte prinsippet har endret fokus ved at det, i tillegg til opplæring av medlemmene, fremhever behovet for å informere både medlemmer, politikere og opinionen om samvirkeformens særpreg og samfunnsmessig verdi. Dette blir begrunnet med at bevisstheten om samvirkeformen er blitt svakere i samfunnet, og aksjeselskapsformens stadig sterkere ideologiske og praktiske dominans.

• Det sjette prinsippet har fått en ny vinkling i lys av internasjonaliseringen, økt konkurransepress, og svekkelsen av samvirkeformens posisjon i opinionen og næringslivet. Behovet for samarbeid mellom kooperative organisasjoner er sterkere presisert

• Det sjuende prinsippet understreker samvirkeformens samfunnsansvar, spesielt for lokalsamfunnet. Men prinsippets faktiske innhold er på et vis snudd på hodet i forhold til det opprinnelige Rochdaleprinsippet. I stedet for at samvirke skal arbeide for medlemmenes interesser, så sant det ikke går ut over lokalsamfunnet, er formuleringen nå at samvirke skal arbeide for lokalsamfunnets interesser så sant medlemmene finner sine interesser tjent med det.

Når det gjelder samvirkeprinsippenes historisk utvikling, må det sammenfatningsvis kunne sies at 1995-versjonen inneholder de samme hovedprinsippene som tidligere versjoner, men at prinsippene er:

• mer utdypet, forklart og satt i en videre sammenheng (organisasjonsidentitet)

• mindre preskriptorisk, og har tilsvarende mer form av anbefalinger og rammer enn de tidligere prinsippene

• mindre utopiske, ideelt og kollektivt orientert, og tilsvarende mer pragmatiske, selskapsstrategiske og individ (eier-/medlems-) -orientert.

6.6.3 Vurdering av de fire hovedprinsippene

ICA understreker at de sju samvirkeprinsippene har en indre sammenheng. De må derfor vurderes samlet, og dessuten sees i sammenheng med «samvirkeverdiene» hvis en skal få et riktig bilde av samvirkeformens særpreg eller identitet. Utvalget mener likevel at de fire første samvirkeprinsippene har særlig relevans i forhold til utvalgets mandat og oppgave. En har derfor funnet det riktig å analysere disse noe mer i detalj. Analysen er basert på ICAs egen utdypning 21 , men er utvalgets tolkning. Utvalget har analysert prinsippene ut fra tre parallelle perspektiver: Historisk, ideologisk, og organisasjonsstrategisk. En har dessuten konsentrert seg om de aspektene som har mest relevans for utvalgets arbeid, dvs. forhold som kan få direkte føringer på lovens innhold og utforming.

1. Prinsipp: Frivillig og åpent medlemskap

Prinsippet har klare historisk-ideologiske røtter tilbake til 1800-tallets ideer om menneskers likeverdighet. En samvirkeorganisasjon skal derfor være åpen i betydning ikke-diskriminerende i forhold til kjønn, sosial klasse, rase, eller politisk og religiøs overbevisning. Samvirke har som mål eller verdi å overskride slike skiller gjennom å organisere folk for å fremme felles interesser. Dette har et klart verdiaspekt knyttet til det å fremme verdier som «likeverdighet», «demokrati» og «fred», altså et ideelt formål.

Prinsippet inneholder også klare organisasjonsstrategiske aspekter. For det første kan det betraktes som en strategi for å overskride organiseringshindringer, dvs. å gjøre det mulig for folk med ulik bakgrunn og situasjon å organisere seg for å fremme fellesinteresser. For det andre gir prinsippet en avgrensning og fokusering av organisasjonens virksomhet ved at det begrenser medlemskapet til de som kan nyttiggjøre seg organisasjonens service, og samtidig er villige til å akseptere medlemsansvaret. Et samvirkeselskap er altså etablert for et spesielt formål, en bestemt brukernytte. Dette er organisasjonens formål og eksistensberettigelse. I medlemsansvar ligger det at medlemmene skal aktivt bruke sin stemmerett, delta på møter, være lojale brukere av organisasjonens tjenester, og bidra med nødvendig kapital. Det avgrenser medlemskapet til de som har direkte nytte av dette formålet som brukere. Formålet avgrenser også i prinsippet antall medlemmer til det som er selskapsmessig optimalt, gitt den konkrete organisasjonens kapasitet. Organisasjonen skal fremme eksisterende medlemmers interesser på en mest mulig effektiv måte. Når medlemskapet samtidig er betinget av medlemmets villighet til å være lojal mot organisasjonens retningslinjer (for eksempel vedtektene) gir dette gir samvirkeformen et typisk selskapstrekk og -formål.

Videre har prinsippet om frivillighet et ideologisk og et selskapsstrategisk aspekt. Det ideologiske er knyttet til at myndighetene kan se seg tjent med, gjennom lovfesting eller andre reguleringer, å gjøre medlemskapet tvunget. Prinsippet avviser at samvirke skal ha et slike organiseringsgrunnlag. Prinsippets organisasjonsstrategiske element er bl.a. knyttet til forestillingen om at aktiv medlemsdeltakelse er et konkurransefortrinn, og at det er motsetning mellom «tvunget medlemskap» på den ene siden, og aktiv medlemsdeltakelse og støtte til organisasjonen på den andre.

Når det gjelder dette samvirkeprinsippet, kan man konstatere følgende:

• Det gir samvirkeformen klare ideelle trekk knyttet til verdier som ikke-diskriminering, likeverdighet og demokrati

• Samvirke er brukereid og - styrt, og har brukernytte som formål. Det har dermed karakter av interesseorganisasjon

• Formen har klare selskapstrekk ved at samvirkeorganisasjonen skal tjene medlemmens (økonomiske) serviceinteresser på en mest mulig effektiv økonomisk måte. Det åpne medlemskapet kan avgrenses ut fra et slikt hensyn.

2. Prinsipp: Demokratisk medlemskontroll

Dette prinsippet har også både et verdiaspekt og et organisasjonsstrategisk aspekt. Verdiaspektet er knyttet til at demokrati er en selvstendig verdi. Det er en verdi knyttet både til det enkelte individ (innflytelse og selvrespekt) og til samfunnsnivå (opplæring i demokratisk samhandling).

Prinsippets viktigste funksjon er at det sier noe om maktfordelingen i organisasjonen. Det slår fast at samvirke er demokratiske organisasjoner. Det understreker videre at det er medlemmene som, gjennom sine tillitsvalgte, har den avgjørende selskapskontrollen. Regelen om «et medlem - en stemme» skal følges på organisasjonens primære nivå. For det andre slår det fast at valg og maktutøvelsen skal skje etter demokratiske prinsipper og prosesser. Det betyr at tillitsvalgte eller fullmektiger velges etter demokratiske prinsipper, og at de er ansvarlige overfor medlemmene.

Prinsippet er generelt formulert. Bortsett fra at regelen om ett medlem - en stemme skal gjelde på primærnivået, er det opp til den enkelte organisasjon å finne sin egen demokratiske form. Samvirke skal organiseres demokratisk, men struktur eller form bestemmes av organisasjonene selv.

Ut fra dette prinsippet kan man slutte følgende:

• Samvirkeselskapet skal ha et primærnivå, der maktfordelingsprinsippet skal være ett medlem - en stemme

• Prinsippet er ikke til hinder for at maktfordelingen følger andre prinsipper på høyere organisasjonsnivåer (for eksempel med vekting etter omfang av samhandling, antall medlemmer bak representantene, geografiske kriterier og lignende)

• At medlemmene skal ha den endelige kontrollen må bety at de, når det gjelder selskapets anliggende, formelt overstyrer andre aktører som for eksempel administrasjonen, myndighetene og eventuelle eksterne investorer.

3. Prinsipp: Medlemmenes økonomiske deltakelse

Dette prinsippet omhandler de økonomiske relasjonene mellom medlemmene og organisasjonen. Det slår i realiteten fast at medlemmene skal bidra til selskapets kapitalforsyning. «Members contribute . . . to . . . the capital of their co-operative» 22. Det blir også slått fast at denne finansieringen skal skje på en «rettferdig og likeverdig» (equitably) måte, uten at det er presisert nærmere hva dette innebærer i praksis. Det skilles videre klart mellom medlemmenes andelsinnskudd og den selskapskapitalen som er bygd opp gjennom disponering av selskapets overskudd. Andelskapitalen betraktes som «individuell» kapital, dvs. at den betales ut ved uttreden. Denne kapitalen kan gis en løpende, begrenset fast avkastning - om noen avkastning i det hele tatt.

Samvirkeformens viktigste finansieringsinstrument er det en kan kalle intern kapitaloppbygging gjennom disponering av løpende overskudd. ICA påpeker at den kapitalen som blir bygd opp gjennom disponering av selskapets løpende overskudd (retained earnings), normalt skal behandles som «kollektiv» kapital (indivisible reserves). I det minste skal en del av selskapskapitalen være slik felles eid kapital. Viktigheten av slik kapital blir understreket, og begrunnet med at finansieringsinstrumentet understreker organisasjonsformens særpreg, og gir den kooperative organisasjonen vekstmuligheter og finansiell stabilitet og sikkerhet.

At kapitalen er kollektiv, betyr i praksis at medlemmene ikke får individuell avkastning på den. De får heller ikke «sin andel» utbetalt ved uttreden. Dette kan til og med gjøres gjeldende ved oppløsning av selskapet. Den kollektive kapitalen kan da tilfalle andre spesifikk formål fastlagt i selskapets vedtekter.

Ut fra dette kan det være berettiget å reise spørsmålet om deltakerne i virkeligheten skal betraktes som eiere av et selskap, eller som medlemmer i en økonomisk forening (uten eierrettigheter til foreningens kapital). I det siste tilfellet kunne andelsinnskuddet i så fall betraktes som en form for engangs «medlemskontingent».

Denne problemstillingen har sammenheng med samvirkeformens spesielle funksjoner og maktstruktur:

• Samvirkeorganisasjonens formål er ikke knyttet til avkastningen på medlemmenes kapital. Formålet er å yte medlemmene bestemte tjenester (for eksempel produksjon, salg, innkjøp av varer og tjenester) som er direkte knyttet til deres økonomiske virksomhet, for dermed å optimere medlemmenes utbytte av denne virksomheten

• Organisasjonens økonomiske resultat skapes gjennom økonomiske transaksjoner med medlemmene. Prinsipielt vil det være slik at medlemmenes bidrag til organisasjonens økonomiske resultat er proporsjonalt med deres transaksjonsvolum

• Medlemmene har, gjennom sine tillitsvalgte, kontroll med selskapet. Det betyr at de bestemmer hvordan selskapets overskudd skal fordeles: Etterbetaling som «bonus» eller «priskorrigering», eller som oppbygging av kollektiv kapital

• Innenfor visse rammer kan den kollektive kapitalen fordeles ved at det foretas årsmøtedisposisjoner som fører til at selskapet får et regnskapsmessig underskudd. Den kollektive kapitalen reduseres dermed tilsvarende. Den overføres i realiteten til medlemmene

• Logikk (jf. strekpunkt en og to) og eksisterende rettferdighetsnormer vil kunne tilsi at fordelingen av det økonomiske utbyttet skal skje i forhold til det enkelte medlems transaksjonsvolum.

Vurdert ut fra disse premissene har mange samvirkeorganisasjoner en selskapskarakter. Medlemmene må i mange tilfeller kunne betraktes som eiere i selskapsrettslig forstand. Felleskapitalen kan oppfattes som et uttrykk for medlemmenes kollektive støtte til organisasjonen. Den stilles «gratis» til selskapets disposisjon, og er en investering med forventninger om at den anvendes på en slik måte at medlemmene får et langsiktig utbytte i form av gunstige priser og andre transaksjonsbetingelser (langsiktig brukernytte). Både oppbygging og disponering av den kollektive kapitalen skjer på grunnlag av eierrettighetene, slik disse er fastlagt i selskapsavtalen (vedtektene).

ICAs presisering av dette prinsippet er ikke til hinder for at selskapet kan bruke andre finansieringsinstrumenter i forhold til medlemmene. Slik tilleggsfinansiering fra eierne kan være rentebærende. Avkastningen skal imidlertid være rimelig og konkurransedyktig, ikke «spekulativ».

Retningslinjene for kapitalavkastning er basert på prinsippet om at kapitalen skal være et virkemiddel, ikke et mål for selskapets virksomhet. Det betyr i praksis at kapitalen betraktes som innsatsfaktor, og betales med en fast, rimelig eller konkurransedyktig pris. Kapitalgodtgjørelsen skal ikke være avhengig av, eller knyttes til selskapets årlige økonomiske resultat.

Det er noe uklart i hvilken grad ICA mener dette prinsippet også skal gjøres gjeldende for eventuell ekstern kapital. En slår bare fast at « . . ., regardless of how co-operatives raise capital for their operations, the final autority for all decisions must rest with the membership». 23 Dette kan tolkes slik at det åpnes for finansieringsinstrumenter som innebærer at ekstern kapital belønnes ut fra selskapets driftsresultater, men at det settes en grense for kapitaleiernes innflytelse i selskapets beslutningsorganer. Dette reiser imidlertid spørsmålet om hvordan driftsresultatet skal fordeles mellom kapitalavkastning(profitt) og brukernytte (inklusive etterbetaling/bonus til medlemmene). Det skapes prinsipielt en konkurranse og en mulig interessemotsetning mellom medlemmene som brukere og de eksterne kapitalinteressene.

4. Prinsipp: Autonomi og selvstendighet

Dette prinsippet understreker og hevder organisasjonens selvstendighet og medlemmenes kontroll av organisasjonen. Det aksepteres at det eksisterer et avhengighetsforhold både til offentlige myndigheter og andre aktører i handlingsmiljøet. Forholdet til myndighetene presiseres gjennom å slå fast at samvirkeorganisasjoner er selvstendige « . . .. in the same way that enterprises controlled by capital are autonomous in their dealings with governments». 24

En samvirkeorganisasjon kan inngå avtaler med andre aktører, og også finansiere virksomheten gjennom ekstern kapital så lenge det skjer « . . . on terms that ensure democratic control by their members and maintain their co-operative autonomy». 25

Prinsippet er svært generelt formulert. Det har sine røtter tilbake både til Rochdaleprinsippenes understreking av «politisk, religiøs, etnisk og sosial nøytralitet», og sterke tilløp til statlig styring og kontroll på 1900-tallet. I dagens liberalistiske markedsøkonomier er prinsippet kanskje først og fremst «a reminder of how necessary it is for co-operatives to guard at all costs their capasity for independent action». 26

5. Hovedprinsipper, konkretiserte delprinsipper og verdier/mål

ICA understreker at det er «samvirkeprinsippene» sammen med «samvirkedefinisjonen» og et sett med «samvirkeverdier» som gir uttrykk for samvirkeformens identitet eller særpreg. Utvalget har lagt dette til grunn for sin analyse av organisasjonsformens særpreg. Det har konsentrert seg om de fire første prinsippene da disse er vurdert å ha størst relevans for utvalgets arbeid. Med utgangspunkt i samvirkeprinsippenes generelle formulering har utvalget systematisert forholdet mellom prinsippene, deres mer konkrete innhold, og hvilke samvirkeverdier de er koplet opp mot.

De fire første samvirkeprinsippene er stilt opp som en struktur med tre ledd eller nivåer: Generelle hovedprinsipper, konkretiserte delprinsipper, og verdimessig forklaring og forankring. Sammenstillingen er basert på utvalgets analyse av tilgjengelig materiale fra ICA.

6.7 Utvalgets vurderinger av samvirkeformens organisatoriske særpreg

Gjennomgangen ovenfor viser samvirkeformens særpreg og illustrerer formens komplekse karakter. Dette illustreres på en god måte hvis en ser nærmere på samvirkeformens økonomiske karakter.

Organisasjonsformen preges av at den på samme tid skal ha to forskjellige roller, - rollen som interesseorganisasjon (frivillig forening), og rollen som økonomisk foretak. Samvirkeformens foreningskarakter kommer klart til uttrykk i alle de fire hovedprinsippene ovenfor.

Samtidig er samvirkeforetaket etablert og strukturert med formål å drive økonomisk virksomhet. Formålet med den økonomiske virksomheten er imidlertid spesielt. Virksomheten skal tjene brukernes økonomiske interesser. Men brukerne av foretakets varer/tjenester (kundene), er også foretakets eiere.

Dette stiller kapitalen i en spesiell stilling. I motsetning til aksjonærer investerer ikke samvirkeeierne kapital med målsetting å maksimere avkastningen på kapitalinnskuddet. Formålet med kapitaldeltakelsen er å påvirke rammebetingelsene og redusere transaksjonskostnadene slik at det økonomiske resultatet av egen virksomhet, som produsent, forbruker eller arbeidstaker, blir best mulig.

Dette innebærer at også samvirkeforetakets økonomiske aktivitet egentlig har interesseorganisasjonskarakter, - nemlig å påvirke rammevilkårene for medlemmenes egen virksomhet.

Når det gjelder spørsmålet om samvirkeformens spesielle økonomiske karakter, har utvalget merket seg følgende forhold:

• Flere av ICA-prinsippene understreker og underbygger at samvirkeformens hensikt er å fremme medlemmenes brukerinteresser og sikre medlemmenes brukerrettigheter til organisasjonens tjenester. Kapitalen skal være et virkemiddel til å fremme medlemmenes brukerinteresser

• Mange av prinsippene gir organisasjonsformen klare selskaps- og foretakstrekk. Samvirkeorganisasjonen driver en organisatorisk/institusjonelt avgrenset økonomisk virksomhet for deltakernes regning. Medlemmene vil ofte ha eierrettigheter til organisasjonens årlige økonomiske resultat gjennom sine formelle rettigheter når det gjelder årsmøtedisposisjoner. Retten til årsmøtedisposisjoner gir normalt medlemmene (eierne) indirekte rettigheter til selskapets formue

• Deltakernes økonomiske eierrettigheter er i sterk grad knyttet til kollektive rettigheter og beslutninger, dvs. at de utøves og hevdes gjennom kollektive organer som styret, og i særlig grad årsmøtet.

• Prinsippene vedrørende samvirkeformens økonomiske karakter blir nå formulert mer generelt og åpne for tolkinger og tilpasninger enn tidligere formuleringer.

Utvalget baserer sine vurderinger av organisasjonsformen på ICAs såkalte «statements», dvs. organisasjonens formelle definisjon av samvirke, samvirkeverdiene, og samvirkeprinsippene. Til sammen gir disse tre elementene uttrykk for de man kan kalle samvirkeformens særpreg eller identitet.

ICAs formuleringer er forholdsvis generelle, og har form av «anbefalinger». Organisasjonens «samvirkemodell» kan dessuten betraktes som en form for «idealmodell», dvs. en forholdsvis rendyrket teoretisk beskrivelse av organisasjonsformen. Det betyr i praksis at en ikke kan vente å finne operative organisasjoner som nøyaktig tilsvarer idealmodellen.

Utvalget finner det imidlertid både naturlig og hensiktsmessig å ta utgangspunkt i ICAs organisatoriske idealmodell når den skal vurdere hva som særpreger samvirkeformen i forhold til andre organisasjonsformer. Etter utvalgets oppfatning er ICA den eneste internasjonalt autoritative kilden når det gjelder å definere samvirkeformen. Det er videre slik at den såkalte 1995-revisjonen av samvirkeprinsippene hadde som siktemål å gi en beskrivelse av formens særpreg. Dette kom konkret til uttrykk gjennom den sentrale plassen begrepet «samvirkeidentitet» fikk i revisjonsarbeidet.

Utvalget tolker ICAs «Statements of Identity» slik at organisasjonen mener at det er den unike kombinasjonen av flere forhold som skiller samvirke fra andre organisasjonsformer. Det er selve kombinasjonen av flere trekk som karakteriserer formen:

• Foretaket driver økonomisk virksomhet, dvs. produksjon av varer/tjenester

• Foretaket er felles eid og demokratisk kontrollert av medlemmene

• Medlemmene er aktive brukere

• Medlemmene er aktive eiere

• Medlemmenes har individuelle demokratiske eierrettigheter

• Foretaket er økonomisk og organisasjonspolitisk selvstendig i forhold til andre aktører i samfunnet

• Foretakets finansstruktur har en kjerne av felles eid kapital (kollektiv kapital).

Utvalgets tolkning av samvirkeprinsippene, og dets forståelse av fenomenet samvirke kan kort oppsummeres slik:

• Organisasjonen driver økonomisk virksomhet (produksjon av varer/tjenester) med brukernytte som formål

• Målstrukturen er sammensatt. Hensikten er å tjene medlemmenes økonomiske, men også deres sosiale og «næringspolitiske» interesser (jf. «definisjonen»). Samvirkeorganisasjonen skal gjennom sin virksomhet også fremme visse konkrete etiske og sosiale verdier (jf. «samvirkeverdiene)

• Organisasjonen er medlemseid, og kontrollert og styrt etter demokratiske prinsipper. Prinsippet om ett medlem en stemme skal følges ved beslutninger på organisasjonens primærnivå, dvs. på første leddet i organisasjonshierarkiet

• Medlemskap og eierrettigheter er betinget av, og knyttet til deltakernes individuelle, økonomiske transaksjoner med organisasjonen

• Organisasjonens økonomiske grunnlag og eksistens er basert på dens økonomiske transaksjoner med medlemmene som brukere

• De økonomiske relasjonene mellom medlemmene (som brukere) og organisasjon følger ideelt en form for selvkostprinsipp der organisasjonens økonomiske resultat blir differansen mellom selskapets antatte og faktiske inntekter og utgifter

• Selskapets økonomiske resultat og formue disponeres av eierne ved at de, gjennom demokratisk valgte organer (styret/årsmøtet), beslutter hvordan årsresultatet skal anvendes

• Overskuddsutdeling til medlemmene (bonus/etterbetaling) skjer i forhold til omfanget av deres individuelle økonomiske transaksjoner med organisasjonen

• Medlemmene skal som utgangspunkt bidra til selskapets egenkapital gjennom individuelle andelsinnskudd, og gjennom at eventuelle årlige overskudd (gjennom eiernes kollektive beslutning) helt eller delvis holdes tilbake i selskapet. Andelsinnskuddet kan være rentebærende, men avgrenset til fast, normal markedsrente

• Deler av egenkapitalen skal være felleskapital (kollektiv kapital). Dvs. at den, i motsetning til andelskapitalen, ikke fordeles til enkeltmedlemmer når disse går ut av organisasjonen. Den skal heller ikke være rentebærende.

Med bakgrunn i sin gjennomgang og analyse av samvirkeformens identitet, har utvalget forsøkt å danne seg et mer samlet, praktisk bilde av samvirkeformens særpreg:

Samvirkeformen er en organisatorisk konstruksjon der en har kombinert typiske trekk både fra forenings- og aksjeselskapsformen. Den kombinerer i praksis to hovedroller som vanligvis er skilt i forskjellige organisasjoner - rollen som interesseorganisasjon og rollen som økonomisk foretak. Dette både forklarer og forklares av samvirkets målsetting og måten samvirkeorganisasjoner struktureres på (jf. definisjonen av samvirke, samvirkeprinsippene og samvirkeverdiene).

Samvirke kan betraktes som en form for strategisk allianse eller sammenslutning mellom selvstendige økonomisk aktører. Formålet med sammenslutningen er at den, gjennom sin virksomhet på spesifikke, avgrensede områder, skal tjene medlemmenes økonomiske interesser. Samvirke er samtidig en interesseorganisasjon som skal ivareta deltakernes næringspolitiske og sosiale interesser gjennom å påvirke de økonomiske og politisk-institusjonelle rammebetingelser for deres virksomhet (som produsenter, forbrukere). Denne dobbeltrollen gjenspeiler seg i organisasjonens struktur. Det er bygd opp av to funksjonelt forskjellige deler - en «medlemsorganisasjon» og en «foretaksorganisasjon», begge med sin spesifikke formelle struktur.

Medlemsorganisasjonen kan betraktes som en organisasjonspolitiske arena der deltakerne typisk har rollen som medlemmer. Deltakerne legger her, gjennom organisasjonspolitiske prosesser og beslutninger, grunnlaget for organisasjonens målsettinger, strategier og virkemidler. Dermed utøver de også sine eierrettigheter i den foretaksøkonomiske delen av organisasjonen. Medlemsorganisasjonen fungerer dermed både på samme måte som arena i en interesseorganisasjon, og som en form for eierforening. Slik synliggjøres også deltakernes rolle som eiere. Organiseringen av medlem- eller eierorganisasjonen i samvirke har imidlertid en struktur, og følger de normer og prosedyrer, som er vanlig (legitime) i demokratiske foreninger (interesseorganisasjoner, ideelle organisasjoner).

Deltakernes eierrolle kommer også til uttrykk gjennom de rettigheter og plikter de har i forhold til organisasjonens økonomiske virksomhet (jf. bidrag til egenkapitalen, fordeling av overskudd).

Forutsetningen for medlemskapet er at aktøren bruker organisasjonens tjenester. Dette understreker organisasjonens karakter av å være en strategisk allianse. Det synliggjør også deltakernes rolle som bruker eller «kunde». Det spesielle ved kunderollen i samvirke er at «kunden» er underlagt sosiale, ofte også formelle, krav og forventninger om lojalitet (for eksempel kjøpeplikt, leveringsplikt). Dette har direkte sammenheng med samvirkeformens allianse- og interesseorganisasjonskarakter.

7 Organisasjonsformen «samvirke» - perspektiver og faglig-teoretiske skoler

7.1 Innledning

Hovedhensikten med dette kapitlet er å gi en kort presentasjon av sentrale faglig-teoretiske perspektiver på samvirke som samfunnsfenomen og organisasjonsform.

I praksis ser en at samvirkeforetakene er organisert på svært ulike måter. I kapittel 6 understreket utvalget at både de legale og teoretiske/ideologiske rammene for samvirkeformen er vide, og åpner for ulik praksis.

En gjennomgang av samvirkelitteraturen dokumenterer at det eksisterer en rekke forskjellige perspektiver på samvirkeorganisering. Perspektivene er delvis i konflikt, delvis utfyller de hverandre ved å fokusere ulike sider ved samvirke. En ser videre at samvirkeformens rolle og posisjon i samfunnet er situasjonsavhengig. Det samme gjelder det som kan kalles «samvirketeorien». Den varierer både mellom tidsperiode, land og region, og mellom forskjellige fagprofesjoner. Det er også grunn til å merke seg at politikeres og opinionens holdninger til samvirkeorganisering i sterk grad preges av samfunnsideologiske forhold og standpunkter.

Samvirkeformen, både dens teoretiske grunnlag, praktiske utforming og samfunnsmessige legitimering er altså situasjonsbetinget. Dette kan forklare at samvirkeforetakene i praksis er organisert og drevet på svært forskjellige måter. Det forklarer også hvorfor det blir vanskelig å identifisere en enhetlig og konsistent «samvirketeori». Det blir også vanskelig å sette opp en klar grense mellom hva skal betraktes som samvirke, og hva som ikke er samvirke.

Dette illustreres godt i utvalgets analyse av «samvirkeprinsippene» i kapittel 6. Den dokumenterer at ICAs forsøk på å definere «samvirke» ender opp med prinsipper med vide teoretiske og praktiske fortolknings- og tilpasningsmuligheter. Selv om ICA åpner for stor fleksibilitet i tolkningen blir organisasjonens vedtatte samvirkedefinisjon og organiseringsprinsipper kritisert for å være for rigide. Det hevdes at de er mer preget av idealisme enn realisme, og at de ikke møter kravene i det moderne samfunnet 27. Definisjonen av samvirke må åpne for langt videre tolkning og tilpasningsmuligheter hvis samvirkeformen skal kunne være levedyktig under moderne rammebetingelser. 28 Ønsket om størst mulig tilpasningsfrihet har også kommet til uttrykk i den holdningen det etablerte samvirke i Norge har hatt til en eventuell lovregulering av samvirkeformen. En har historisk stilt seg negative til slik lovregulering. En hovedbegrunnelse har åpenbart vært redselen for å bli hindret i «nødvendig forretningsmessig tilpasning».

Aksjeloven, slik den nå er utformet, gir i praksis meget stor frihet når det gjelder utformingene av aksjeselskapets intern-struktur. Bl.a. gjennom utformingen av vedtekter/selskapsavtale, kan et aksjeselskap i praksis struktureres og fungere på en samvirkeliknende måte 29. Samtidig kan man nå observere en klar tendens til at samvirkeforetak omstruktureres i retning av mer aksjeselskapsliknende strukturer. Det betyr at de to organisasjonsformene konvergerer, blir mer overlappende, med mindre klare organisasjonsstrukturelle skillelinjer.

Den såkalte «transaksjonskostnadsteorien» har en sentral plass i dagens bedrifts- og markedsøkonomiske tenkning. Et generelt postulat i denne teorien er at, i et konkurransemarked er det den organisasjonsstrukturen som gir de laveste transaksjonskostnadene som vil overleve. Andre organisasjonsstrukturer og -former vil bli utkonkurrert. Med dette utgangspunktet tolkes de omstruktureringene som nå skjer i samvirkeforetakene som et uttrykk for at samvirkeformen, slik den har vært praktisert, ikke lenger er levedyktig. Nye rammebetingelser tvinger fram nye, mer transaksjonseffektive strukturer. Men det kan samtidig observeres at det skjer radikale omstruktureringer også i selskaper som formelt er organisert som aksjeselskaper. Aksjeselskapene omorganiseres, med samme hensikt - å bli mer transaksjonseffektive.

Tendensen til konvergens mellom samvirke- og aksjeselskapsformen kan illustreres ved et typisk trekk ved dagens omstruktureringer. Aksjeselskapene blir generelt mer eierorientert og - styrt. De blir dermed også mer «politisert» ved at eiere med ulike mål, forventninger og virkelighetsoppfatninger avklarer forholdet mellom seg gjennom organisasjonspolitiske prosesser. Samvirkeorganiserte selskaper, som tradisjonelt nettopp er preget av eierorientering, - styring og organisasjonspolitiske prosesser, går den motsatte veien. Omstruktureringene i mange større samvirkeorganiserte selskaper går nå typisk i retning av sentralisering av beslutningsmyndighet, redusert eierinnflytelse og - styring. En går klart i retning av en sterkere markeds-, konkurranse-, og selskapsorientering. Samvirkeforetakene blir dermed mindre «politisert», og mer «profesjonalisert», med mer makt til ansatt ledelse/ekspertise. Den samme utviklingen ser man for øvrig når det gjelder omorganiseringen av statlige selskaper.

Skjer det en konvergering mot en «optimal» organisasjonsstruktur? Finnes det en optimal organisasjonsstruktur? Svaret er sannsynligvis nei. Hva som er en optimal selskapsstruktur, også i transaksjonskostnadssammenheng, vil være avhengig både hvilke mål og strategi selskapet har, og selskapets interne og eksterne rammebetingelser. Økende differensiering i markedsaktørenes rammebetingelser og strategier fører snarere til økende differensiering i næringslivets organisasjonsstruktur. Det er for eksempel åpenbart at en samvirkeorganisert liten, foreldreeid barnehage, eller et fellesfjøs med tre eiere, vil være annerledes strukturert og drevet enn et nasjonalt/ internasjonalt samvirkeorganisert konsern. Det samme ville være tilfellet om enhetene hadde aksjeselskapsform.

I praksis ser man altså et bredt spekter av ulike organisasjonsstrukturer, med en overlapping mellom aksjeselskaps- og samvirkeformen. Ut fra dette er det reist spørsmål om det er noen grunn til å skille mellom aksjeselskaps- og samvirkeformen.

Prinsipielt og teoretisk er det imidlertid grunnleggende forskjeller mellom de to organisasjonsformene. De skiller seg fra hverandre når det gjelder både formål og organiseringslogikk. Dette vil naturlig nok gjenspeiles i ulike organisasjonsstrukturer og arbeidsmåter. Når det gjelder utvalgets analyse og presentasjon av samvirkeformens spesielle særpreg, vises det til kapittel 6.

Samvirkeformen har eksistert i mer enn 150 år. I hele perioden har organisasjonsformen vært viet både stor politisk og faglig-teoretisk oppmerksomhet. Dette viser seg bl.a. ved at det internasjonalt er publisert bokstavelig talt tusenvis av artikler, bøker og andre publikasjoner om samvirke. Allerede fra 1920-tallet har samvirkeformen vært gjenstand for forskningsmessig oppmerksomhet. Forskningslitteraturen kan knyttes til forskjellige tidsperioder med internasjonalt toneangivende forfattere som for eksempel: E:G. Nourse og A. Sapiro (1920-tallet), O. Aresvik, I.Emilianoff og F. Robotka (40- og 50-tallet), og E. Boettcher, J. Bradza og P. Vitaliano (90-tallet).

Den samfunnsmessige interessen for samvirkeorganisering kommer også til uttrykk ved at organisasjonsformen periodevis har vært et viktig politisk debattemne i mange land. Hva er det som gjør samvirkeformen spesielt interessant, politisk og faglig-teoretisk?

Formen kan oppfattes som en konsekvens og et direkte organisatorisk resultat av 1800-tallets økonomiske, politiske og sosiale revolusjon i Europa. Samvirke har sine røtter i den sosiale og politiske bevisstgjøringen og mobiliseringen som skjedde i overgangen fra føydalsystemet til det moderne Europas demokratisk-liberalistiske og kapitalistiske styringssystem. Samvirkeorganisering var nært knyttet til, og var en del av de store folkebevegelsene: Arbeider- og bondebevegelsene. Samvirke hadde karakter av folkebevegelse med klare samfunnsideologiske trekk. Økonomisk var samvirke en form for motmaktorganisering i et marked der store befolkningsgrupper opplevde seg som tapere. Samvirkeorganisering kan forklares som en organisatorisk reaksjon på det mange opplevde som «markedsfeil». Politisk har samvirkeorganisering vært fremhevet som et virkemiddel for å fremme politisk og økonomisk demokrati. Sosialt har argumenter som selvhjelp, selvrespekt og sosial posisjon i samfunnet stått sentralt. De økonomiske argumentene for samvirkeorganisering har i sterk grad dreid seg om forhold som «motmakt» (contervailing power), spesialisering og skalafordeler.

Samvirkeformens historiske røtter, ideologiske karakter og rolle i samfunnet forklarer utvilsomt det sterke pro og contra-engasjementet en ser på politiske arenaer. Det forklarer delvis også den store faglig-teoretiske interessen som er vist denne organisasjonsformen. Organisasjonsformens kompleksitet og spesielle teoretiske forutsetninger er også en spesiell utfordring. Samvirkeformens logikk bryter med en del «konvensjonelle» økonomiske teorier og disse teorienes antakelser om mennesket og menneskelig atferd. Dette skaper utvilsomt faglig-teoretiske utfordringer og engasjement.

7.2 Forskning og faglig-teoretisk utvikling av samvirkeformen

Det er generelt vanskelig å trekke noen klar grense mellom forskning og andre former for faglig-teoretisk virksomhet. En betydelig del av «samvirkeforskningen» er «teoretisk forskning». Det betyr for eksempel at forskerne, ved bruk av generelle økonomiske teorier, analyserer og evaluerer samvirkeorganisasjoners markedsadferd, konkurranseevne, foretaksøkonomiske effektivitet osv. Mange av disse teoretiske konklusjonene blir i liten grad testet mot virkeligheten. Det skyldes bl.a. at de ofte er vanskelige å etterprøve. De teoretisk konklusjonene bygger dessuten ofte på teoretiske forutsetninger som det er vanskelig å finne i praktisk virkelighet.

Parallelt med den teoretisk forskningen skjer det en omfattende en empirisk forskning på samvirke. Men denne forskningen har på sin side ofte svært konkrete og praktiske siktemål, for eksempel knyttet til et bestemt samvirkeforetak, i et spesielt land, på et bestemt tidspunkt. Dette gjør det vanskelig å trekke allmenngyldige (teoretiske) konklusjoner fra den empiriske forskningen.

På tross av en nesten 100-årig forskningshistorie er det mer enn tvilsomt å hevde at det finnes en rimelig konsistent «samvirketeori». I løpet av årene har imidlertid fenomenet og organisasjonsformen samvirke blitt nokså grundig belyst ved hjelp av økonomiske og andre samfunnsfaglige teorier.

Det nærmeste man kommer en samvirketeori er de teoretiske forestillingene som måtte ligge bak ICAs «samvirkemodell», slik denne er beskrevet gjennom organisasjonens definisjon av samvirkeformens identitet, verdier og prinsipper. Modellen savner imidlertid en eksplisitt teoretisk begrunnelse og forklaring. De teoretiske forutsetningene ligger implisitt, og har en klart intuitiv, og til dels ideologisk karakter. Den teoretisk samvirkeforskningen bygger på mer eller mindre klart uttrykte teoretiske forutsetninger. Men forutsetningene har ofte en betinget, begrenset eller usikker relevans i forhold til å forstå og forklare fenomenet samvirke. Dermed fungerer også de «vitenskapelige» teoriene som mer eller mindre intuitive, -til dels også ideologiske.

Dette viser seg i praksis. Forskere med ulike teoretiske tilnærminger kommer ofte til forskjellige konklusjoner, mens forskere fra samme forskningstradisjon som regel kommer til samme konklusjoner. Dette fører til at organisasjonsfenomenet samvirke oppfattes forskjellig i ulike forskningsmiljøer. Dette gjelder så vel synet på samvirkeformens organisasjonslogikk som dens samfunnsmessige funksjoner og virkninger.

Dette er selvsagt ikke spesielt når det gjelder samvirkeformen og samvirkeforskningen. Problemet er generelt i organisasjons- og samfunnsforskningen. En hovedårsak er at det dreier seg om å forstå svært mangesidige og komplekse, dynamiske sosiale systemer. Det betyr at teorienes relevans og holdbarhet ofte vil være situasjonsbetinget. Problemet forsterkes ved at forskningen er sterkt spesialisert. De forskjellige forskningsdisiplinenes teorier dekker bare visse perspektiver og avgrensede aspekter av et totalbilde.

En gjennomgang av samvirkeforskningen underbygger den generell konklusjon at det ikke eksisterer noen helhetlig, omforent samvirketeori. Samvirkeforskningen kan grovt grupperes i to hovedperspektiver, et makro- (samfunns-) og et mikro- (foretaks-) perspektiv.

Samfunnsperspektivet omfatter problemstillinger omkring hvilke rolle og funksjoner samvirkeorganisering har (bør ha) i samfunnet, virkninger av samvirke på markedseffektiviteten, samfunnsmessige økonomiske fordelingseffekter av samvirkeorganisering, samvirkeorganiseringens sosiale og demokratiske effekter, og liknende problemstillinger. En del av denne forskningen har til dels klare ideologiske overtoner. Samvirkeformen blir vurdert i lys av hvilke styringssystemer og samfunnsordener en mener er de gode eller riktige ut fra bestemte faglig-teoretiske eller direkte ideologiske modeller. Samvirkeformen blir vurdert og faglig argumentert frem som positiv eller negativ, avhengig av hvilken samfunnsideologisk modell og virkelighetsforståelse forskeren tar utgangspunkt i. En konsekvens av dette er for eksempel at samvirkeorganisering på den ene siden kan bli vurdert å utgjøre konkurransehindrende karteller. På den andre siden kan den betraktes som ønskelig «motmakt» i et marked preget av sterke aktører. Samvirkeorganisering kan på den ene siden være vurdert som samfunnsnyttig samarbeidspartnere for myndighetene. På den andre siden finner en argumentasjon for at en slik sammenblanding av offentlig og privat sektor er samfunnsmessig uheldig og uønskelig, både politisk og økonomisk.

Foretaksperspektivet inneholder særlig fire hovedproblemstillinger: Samvirkeformens bedriftsøkonomiske tilpasning og effektivitet, dens konkurranseevne i markedet, effekter av samvirkeorganisering på medlemsenhetenes tilpasning og økonomiske resultat, og relasjonene mellom medlemmene (som eiere og kunder) og organisasjon (for eksempel maktfordeling/innflytelse, lojalitet, kapitalstruktur og utbyttefordeling). Denne forskningen er også til dels preget av det en kan kalle fagideologiske overtoner. Som fremstillingen vil vise, kan analysene og vurderingene bli svært forskjellige avhengig av hvilke teoretiske modeller som legges til til grunn.

7.3 Samvirkeformens rolle og funksjoner i samfunnet

Et karakteristisk trekk ved den samvirketeoretiske litteraturen er den store variasjonen i perspektiver på samvirkets rolle, funksjoner og formål. De forskjellige perspektivene er så ulike at det er rimelig å inndele samvirkelitteraturen etter hvilke hovedmodeller, eller «schools of thought» den representerer. Torgerson (1977) 30 identifiserte hele seks «distinct school of thought» som har hatt innflytelse på utviklingen av samvirkeorganiseringen i USA. Skolene eller modellene er i de fleste tilfellene historisk knyttet til bestemte personer og teoretiske fagmiljøer. Münkner (1987) 31 påpeker at det også innen EU-området eksisterer en rekke forskjellige typer samvirkeorganisasjoner, for eksempel «non-profit»-organisasjoner med formål å arbeide for generelle samfunnsinteresser, rene økonomiske strukturer av typen strategiske allianser - med formål å tjene eiernes økonomiske interesser, organisasjoner med sosiale og økonomiske reformer som formål («economie sosiale») osv. Disse organisasjonstypene er forskjellige både når det gjelder formål og struktur. De forskjellige typene er knyttet til forskjellige teoretiske «schools of thougth», og dessuten i sterk grad knyttet til bestemte land eller regioner. Dette er trolig en av hovedgrunnene til at det har vist seg vanskelig å komme fram til en felles EU-lovgivning på samvirkeområdet.

Begrepet «samvirke» brukes som betegnelse på en bestemt organisasjonsform, men står også for en bestemt organiseringslogikk eller rasjonale. Historisk har samvirkeformen og samvirkeselskaper blitt tilpasset svært forskjellige samfunnsmessige situasjoner og rammebetingelser. En konsekvens av dette er at ulike faglig-teoretiske og samfunnsideologiske retninger har påvirket hvordan «samvirke» er blitt forstått og strukturert. Dette gjør det vanskelig å fastslå generelt hva som er eller bør være samvirkeformens sentrale, karakteristiske trekk.

Gjennomgangen av samvirkelitteraturen bekrefter dette. Det er til dels betydelig uenighet om hva som er eller bør være formens grunnleggende særpreg - samvirkeformens identitet.

Det er utvilsom vanskelig å orientere seg i samvirkelitteraturens mangfoldighet av perspektiver, modeller, og teoretiske forutsetninger. Utvalget har derfor funnet det riktig å gi en oversiktlig presentasjon og systematisering av de viktigste samvirketeoretiske skolene og organiseringsmodellene. Hensikten er både å gi et bilde av variasjonsbredden i den teoretiske tenkningen, og en viss innsikt i forskjellige tankeretningers teoretiske innhold og forutsetninger.

Hvis en tar som utgangspunkt at samvirkeorganisering er et virkemiddel eller strategi som brukes for å tjene bestemte interesser og hensikter melder spørsmålet seg om hvilke aktørgrupper og - nivåer en slik organisering skal være en strategi for. Her domineres samvirkelitteraturen av to forskjellige perspektiver:

1. Samvirkeorganisering som strategi for å tjene medlemmenes/eiernes interesser («eierstrategisk perspektiv»)

2. Samvirkeorganisering som samfunnspolitisk strategi («samfunnstrategisk perspektiv»).

De fleste teoretiske tankeretningene og modellene kan plasseres i en av disse to kategoriene. I en del tilfeller kan det imidlertid være vanskelig å fastslå hvilke av disse perspektivene som står mest sentralt i vedkommende skole. For eksempel kan det være argumentert med visse grupper (eksempelvis forbrukergrupper eller grupper av småprodusenter) bør sikre seg mer markedsmakt («countervailing power») gjennom samvirkeorganisering. Samtidig argumenteres det med at dette er bra for samfunnet som helhet, fordi det sikrer mer effektiv konkurranse i markedet.

En finner også eksempler på to andre strategiperspektiver:

I det ene betraktes samvirkeorganisering på et lavere nivå i en verdikjede som et virkemiddel for å redusere transaksjonskostnadene i et investoreid ledd i verdikjeden. Det kan for eksempel være strategisk hensiktsmessig for en detaljistkjede, grossist, eller industriforetak at visse funksjoner i verdikjeden (for eksempel råvareproduksjonen) organiseres som samvirke. Dette kan redusere transaksjonskostnadene bl.a. ved at det reduserer integrators investerings- og organiseringskostnader. Samvirkeorganisering kan altså være konkurransemessig gunstig for integrator. Samtidig kan det argumenteres med at det bedrer totaleffektiviteten i et kapitalistisk investordominert markedssystemet, og dermed legitimerer et slikt markedssystem. Man kan kalle dette et «investorstrategisk perspektiv».

I nyere samvirketeoretisk litteratur blir det argumentert for at samvirkeformen bør endre i retning av en mer aksjeselskapsliknende struktur. Dette innebærer bl.a. en mer sentralisert styringsstruktur, sterkere posisjon for ansatt ledelse og annen ansatt ekspertise, større eller mindre innslag av eksterne eiere, og at det foretas investeringer utenfor samvirkeforetakets opprinnelige virksomhetsområde. Det er grunn til å anta at dette fører til at samvirkeforetakenes strategi og tilpasning i første rekke har som siktemål å sikre «selskapets interesser» (overlevelse, vekst, utvikling), og i mindre grad har medlemmenes nyttefunksjon og interesser som fokus. Denne tilnærmingen kan en kalle et «selskapsstrategisk perspektiv».

Nedenfor er de forskjellige samvirkeskolene (samvirkemodellene) kategorisert i forhold til disse fire hovedstrategiske typene. Noen av modellene er vanskelig å plassere entydig under bare ett av de strategiske perspektivene. Årsaken er at den teoretiske argumentasjonen som brukes, omfatter mer enn ett perspektiv. Dette er markert ved at disse samvirkemodellene er plassert under flere av de strategiske typene. En nærmere presentasjon av modellene følger under punkt 7.4.

• Medlemsstrategisk perspektiv

  • Motmaktmodellen

  • Markedsmaktmodellen

  • «New Generation Coop»-modellen

  • («Kooperativt samfunn»-modellen)

• Samfunnsstrategisk perspektiv

  • Konkurransemodellen

  • «Den tredje vei»-modellen

  • «Kooperativt samfunn»-modellen

  • «Den korporativ-demokratiske» modellen

  • («Joint venture»-modellen)

  • («New Generation Coop»-modellen)

• Investorstrategisk perspektiv

  • «Joint venture»-modellen

• Selskapsstrategisk perspektiv

  • «Entreprenørsamvirke-modellen»

  • («New Generation Coop»-modellen)

Oversikten illustrerer at samvirke som organisasjonsform og empirisk fenomen betraktes, analyseres og diskuteres ut fra en rekke forskjellige perspektiver og forutsetninger. De teoretiske tilnærmingene til samvirke bærer klart preg av dette. «Samvirketeori» må derfor betraktes som en samling av ulike teoretiske tilnærminger og forestillinger. Disse er dels supplerende, dels i konflikt.

Utvalgets arbeid med denne systematiseringen har som formål å gi et bilde av hovedtrekkene i den samvirketeoretiske tenkningen og hovedforskjellene mellom de ulike «skolene».

7.4 Strategiske perspektiver og samvirketeoretiske modeller

7.4.1 «Medlemsstrategisk perspektiv»

Et medlemsstrategisk perspektiv innebærer at samvirkeorganisering betraktes som et strategisk virkemiddel til å tjene medlemmenes (eiernes) interesser. En har identifisert fire samvirkeskoler eller - modeller som har dette perspektivet som utgangspunkt:

7.4.1.1 «Motmaktmodellen»

Det man på norsk kan kalle «Motmaktmodellen», har et klart medlemstrategisk utgangpunkt. Torgerson (op.sit) kaller denne idéretningen for «The Shapiro school» etter amerikaneren som utviklet denne modellen på 1920-tallet. Modellen fikk stor oppslutning i USA på 20- og 30-tallet. Hovedideen i «motmaktmodellen» var at produsentene av forskjellige landbruksprodukter, gjennom forpliktende samarbeid i en sentralisert fellesorganisasjon, skulle sikre seg kontroll over en tilstrekkelig del av tilbudet til å være en dominerende markedsaktør. På den måten ville en skape en «motmakt» (countervailing power) i forhold til sterke aktører utover i verdikjeden. Ved å organisere seg bransjevis i samvirkeforetak kunne produsentene dermed kontrollere tilbudssiden tilstrekkelig til å påvirke prisdannelsen i markedet. Modellens suksess betinger at organisasjonen har tilstrekkelig oppslutning (markedsandel), at medlemmene aksepterer forholdsvis sterk styring av sin produksjon (for eksempel gjennom kontrakter), og at medlemmene er lojale mot organisasjonens produksjonsplaner (kontrakten). Modellen har sterk likhet med den klassiske ideen om produsentkartell.

Motmaktmodellen ble opprinnelig utviklet som strategi for små landbruksprodusenter i et kapitalistisk - liberalistisk marked med sterk kjøperkonsentrasjon (lokale og regionale monopoler). Men modellen har generelt stor relevans for andre grupper småprodusenter og forbrukere, og har da også stått sentralt som strategisk ide både i fiskeri-, forbruker- og boligsamvirke.

7.4.1.2 «Sektormodellen»

«Sektormodellen», eller det Torgerson kaller «Cooperative systems school», er basert på teoretiske arbeider fra 1930- og 40-tallet av de vel kjente samvirkeforskerne Robert Liefman og Ivan Emelianoff. 32 Hovedidéen i denne modellen er at samvirkeorganisering skal inngå som en integrert del av en sektors (for eksempel fiskerisektoren, landbruksektoren) totalorganisering. En så for seg at sektoren organiserer sine faglige, sosiale og økonomiske interesser i spesialiserte organisasjoner, som så samordnes og koordineres med sikte på å oppnå maksimal styrke i markedet. Sektorens økonomiske organisasjoner (samvirkeorganisasjonene) spesialiseres på økonomiske funksjoner, samtidig som de støttes aktivt av sektorens faglige og sosiale organisasjoner. Hensikten er bl.a. å sikre samvirkeorganisasjonene best mulige eksterne rammebetingelser i samfunnet, dessuten størst mulig medlemsoppslutning og lojalitet, og dermed effektivitet i markedet.

Både «motmaktmodellen» og «sektormodellen» kan kalles økonomiske modeller. Begge argumenterer for samvirkeorganisering for å sikre en gruppe aktører (medlemmene) bedre økonomiske vilkår gjennom å oppnå en sterkere innflytelse i markedet. I dette perspektivet er det ikke urimelig å betrakte samvirkeorganisasjonen mer som en strategisk allianse av økonomisk karakter enn en verdi- og ideologibasert «folkebevegelse». Samvirke betraktes som en organiseringsstrategi, en hensiktsmessig måte å sikre organisasjonsmessig oppslutning på. Men målet er å oppnå markedsmakt, 33 for dermed å sikre medlemmenes økonomiske interesser. Dette ikke betyr nødvendigvis at en har et pragmatisk eller likegyldig forhold til samvirkeprinsippene og formens særpreg. I disse modellene er det imidlertid ikke de samfunnsmessige, kulturelle og menneskelige verdier av samvirke som er utgangspunktet, slik vi finner det i en del andre modeller.

Begge modellene har hatt stor innflytelse på nord-europeisk samvirketenking. I Norge, særlig i jord-, skogbruks-, og fiskerisektoren, men også i forbrukersamvirket, finner en klare trekk fra disse modellene. Dette illustreres kanskje best av organiseringen i landbrukssektoren. Her har et produkt- (bransje-)organisert landbrukssamvirke vært organisert i et meget nært samarbeid med de faglige organisasjonene i landbruket (spesielt Norges Bondelag). Det samme mønstret finner en i den tradisjonelle fiskerisektoren.

7.4.1.3 «Samvirkesamfunns»-modellen

Denne modellen bygger på et helt annet samvirkeperspektiv. Perspektivet er klart samfunnsideologisk eller - strategisk. Modellen vil derfor bli beskrevet nærmere under punkt 7.4.2. Men ideene bak denne modellen har også spilt en betydelig rolle i den teoretiske og ideologiske argumentasjon for samvirke som en bruker-/medlemsstrategi. Visjonen bak modellen er å skape et alternativ til det kapitalistisk-liberalistiske økonomiske styringssystemet. En ser for seg en alternativ samarbeids- og styringsmodell i samfunnet, bygd på sentrale samvirkeverdier som demokrati, likeverd, selvhjelp, sosialt ansvar osv. Modellen har historisk spilt en sentrale rolle både for den strukturelle oppbyggingen av, oppslutningen om, og den samfunnsmessige legitimeringen av nord-europeisk forbruker-, kreditt- og landbrukssamvirke.

7.4.1.4 «New Generation Co-operative»-modellen

Den såkalte «New Generation Co-operative»-modellen er en nyskapning. Mens de tre foregående modellene har sin teoretisk opprinnelse mange tiår tilbake, er denne modellens teoretisk begrunnelse og logikk utviklet i løpet av det siste tiåret. «New Generation Co-operatives» (NGC) ble etablert i USA allerede på 1960-tallet. De første NGC- ene hadde karakter av praktiske organisasjonskonstruksjoner, utviklet og tilpasset amerikanske kulturelle og økonomiske rammebetingelser. Men allerede på 80-tallet begynte samvirkeforskere å utvikle et teoretisk grunnlag for denne typen samvirkemodell. Dette har ført til et helt nytt teoretisk og fagideologisk perspektiv på samvirke 34. På 1990-tallet kom en rekke samvirkestudier som tok utgangspunkt i dette perspektivet. Fra slutten av tiåret ble det et dominerende teoretiske perspektivet i samvirkeforskningen. En ser nå klart konturene av en ny samvirketeoretisk «skole».

Det teoretiske grunnlaget for det nye perspektivet er nyklassisk økonomisk foretaks-, organisasjons- og markedsteori, eller det som også kalles ny-institusjonell økonomisk teori. Nyere samvirkeforskning er spesielt påvirket av to spesielle nyklassiske teoristrukturer: «Transaksjonskostnadsteori», «Principal - agentteori», og såkalt «Property right»-teori. De to første teoriene er generelle teorier om hvorfor foretak eksisterer (transaksjonskostnadsteorien) og de styringsproblemene som oppstår når en skiller eierskap og daglig ledelse i bedrifter og organisasjoner (prinsipal-agentteorien). De to teoriene har klare forbindelseslinjer med hverandre, både teoretisk og problemmessig. Teorienes opprinnelse kan dateres tilbake til 1930-tallet, 35 men ble videreutviklet på 1970- og 80-tallet, 36 og fikk stor innflytelse på samvirkeforskningen på 1990-tallet. I dag har disse teoriene en sterk plass, både i samvirketeori og - praksis, i store deler av den vestlige verden. De påvirker sterkt både den samvirketeoretiske tenkningen og den praktiske omstruktureringen som er på gang i det meste av Europa.

NGC-modellen har ennå ikke karakter av å være en enhetlig strategi- og organiseringsmodell. NGC er mer en samlebetegnelse på samvirkeforetak som organiseres ut fra logikken og prinsippene i nyklassisk økonomisk teori. Disse avviker grunnleggende fra de tradisjonelle samvirkeprinsippene.

Samvirkeprinsippene kan betraktes som erfaringsbaserte regler for hvordan et samvirkeforetak bør struktureres og fungere i praksis for å sikre en rimelig vellykket eksistens. Erfaringer reflekterer selvsagt de forholdene de er høstet under. Prinsippenes relevans vil derfor være avhengig av at rammebetingelsene er noenlunde de samme. NGC-modellen kan betraktes som uttrykk for nye organiseringsprinsipper og en ny strategi, tilpasset de grunnleggende endringene som har skjedd i samvirkeorganisasjonenes rammebetingelser. 37 Radikale endringer i både interne og eksterne rammebetingelser tvinger fram strategisk nytenking i samvirke. Det er de siste årene blitt argumentert, både fra teoretisk og praktiske hold, at den tradisjonelle samvirkelogikken, og dermed samvirkeprinsippene må modifiseres og tilpasses en ny virkelighet. Noen hevder at tradisjonell samvirketenkning og praksis er foreldet, og at organisasjonsformen ikke er konkurransedyktig under dagens rammebetingelser. 38

NGC-modellen har et nokså klart medlems- eller eierstrategisk hovedperspektiv. Men som en vil se, gjenspeiler den teoretiske argumentasjonen i tillegg også samfunns- og selskapsstrategiske hensyn og vurderinger.

Den nye modellens teoretiske substans og forutsetninger, og dens forhold til tradisjonell samvirketeori, vil bli nærmere drøftet i 7.5.

7.4.2 «Samfunnsstrategisk perspektiv»

I det meste av den samvirketeoretiske litteraturen knyttes spørsmålet om samvirkeorganisering mer eller mindre direkte opp til samfunnsmessige problemer og verdier. Samvirkeformens logikk og samfunnsmessige roller diskuteres i forhold til spørsmål som demokrati, økonomisk og sosial samfunnsutvikling, politisk-økonomisk styringssystem osv. Utgangspunktet er at samvirke som organisasjonsform og samvirkeforetak som samfunnsaktører vil kunne ha visse positive eller negative virkninger i forhold til samfunnsmessige mål og verdier.

De samvirketeoretiske modellene som her er plassert i kategorien «samfunnsstrategisk perspektiv», har imidlertid samfunnsmessige mål og verdier som sitt hovedperspektiv. Samvirkeorganisering betraktes som et direkte virkemiddel for å realisere samfunnsmessige mål og bidra til å løse samfunnsmessige problemer.

Fire av samvirkemodellene har mer eller mindre direkte et slikt utgangspunkt.

7.4.2.1 «Konkurransemodellen»

«Konkurransemodellen», den modellen Torgerson kaller «The competitive yardstick school», 39 er basert på ideer fra tysk samvirkeforskning på slutten av 1800-tallet, og utviklet av amerikaneren E.G. Nourse på 1940-tallet. 40 Hovedidéen i denne skolen er at samvirke er en integrert del av det kapitalistiske økonomiske styringssystemet. Den samfunnsmessige funksjonen til samvirke (medlemseide foretak) er å fungere som målestokk for å måle effektiviteten i de kapitalistiske (investoreide) foretakene. Samvirke betraktes som et korrektiv og supplement til det kapitalistiske markedet. Samvirkeorganisering har som formål å fremme konkurransen, og dermed sikre effektiviteten i det kapitalistiske systemet. Ut fra denne modellen har samvirkeorganisering en klar normativ funksjon i den politiske økonomien. 41

7.4.2.2 «Den tredje vei»-modellen

I denne tankeretningen betraktes samvirkeorganisering som en tredje hovedmåte å organisere økonomisk virksomhet på. Samvirke betraktes som en selvstendig sektor i samfunnsøkonomien, og er et alternativ til den offentlige og den privatkapitalistiske sektoren. Samvirkesektoren skiller seg distinkt fra de to andre sektorene ved at eierne av det kooperative foretaket også er brukerne (kundene), foretaket er demokratisk styrt og kontrollert, og virksomheten bygger på et spesielt sett med verdier (samvirkeprinsipper). Samvirkesektoren har derfor behov for en egen lovgivning og samfunnsmessig støttestruktur.

Denne ideretningen, som ble utviklet allerede på 1940-tallet 42 , har vært et sentralt samvirkeperspektiv helt opp til vår tid. Bl.a. er ICAs samvirkedefinisjon og - argumentasjon i sterk grad preget av et slikt perspektiv. Ideen om en egen kooperativ sektor i økonomien har stått spesielt sterkt i Nord-Amerika, spesielt i Canada. Men også i Europa har ideen tidvis hatt sterk oppslutning. Den har også vært et viktig element i den senere tidens samfunnspolitiske diskusjonen om samvirkeformen. I denne sammenhengen har spesielt tre forhold stått sentralt: 1. Behovet for et alternativ til både «sosialistisk» planøkonomi og «privatkapitalisme». 2. Samvirkeorganiserte foretaks eiermessig stabilitet (organisasjonsformen hindrer tilfeldige eksterne oppkjøp). 3. Samvirkeorganisering som «motmakt» til multinasjonale selskaper.

7.4.2.3 «Samvirkesamfunns-modellen»

Ideen om et samvirkeorganisert samfunn, med samvirkeformen som den dominerende formen for økonomisk organisering, kan føres helt tilbake til de såkalte «Rochdalepionerene» på 1840-tallet. En så for seg samvirkeorganisering som en ny økonomisk sosial orden, en annen og bedre måte å drive økonomisk virksomhet på. Gjennom samvirke skulle en konkurrere ut investor-/profittsøkende foretak. Disse skulle fremdeles eksistere. Men en så for seg et marked dominert av samvirkeorganiserte foretak.

«Samvirkesamfunnsskolen» har et klart pragmatisk og strategisk utgangspunkt. Ideen er at samvirkeorganisering gir muligheter for mer transaksjonseffektiv organisering enn andre organisasjonsformer. Gjennom en desentralisert, brukerstyrt organisasjon, bygd opp som en integrert enhet med lokalt, regionalt og nasjonalt nivå, og koordinert gjennom et føderativt styringssystem vil samvirke konkurrere ut andre selskapsformer i markedet.

Men modellens tilhengere har åpenbart også en annen visjon. Samvirke, basert på et bestemt sett sosiale normer og verdier, skulle føre til en «bedre verden». I den politiske diskusjonen blir tilhengere av denne skolen ofte karakterisert som «utopister», «ideologer», til dels også som «sosialister» og «revolusjonære». Visjonen og modellen har likevel stått sentralt i utviklingen av vellykkede etableringer av forbruker- og landbrukssamvirkeforetak, helt opp til de siste tiårene. 43

7.4.2.4 «Den korporativ-demokratiske modellen»

Denne modellen har ikke sin bakgrunn i samvirketeoretiske modeller eller miljøer, men har snarere utviklet seg som et resultat av praksis under helt bestemte politisk-økonomiske og kulturelle rammebetingelser. Modellen har sitt «kjerneområde» i Nord-Europa, og spesielt i de nordiske landene. I Norge, der den på 1960 og 1970-tallet ble praktisert i sin mest rendyrkede form, har den vært avgjørende både for samvirkeselskapenes markedsposisjon og samfunnsrolle. Modellen har også fått klare konsekvenser for samvirkeselskapenes struktur og virksomhet.

I denne modellen ser en samvirkeorganisering og samvirkeorganiserte virksomheter som en integrert del av samfunnets styringssystem, som et virkemiddel i samfunnsutviklingen og som aktive deltakere i gjennomføringen av offentlig politikk. Dette perspektivet på samvirkeorganisering har nær sammenheng med bestemte samfunnspolitiske verdier, og en bestemt politisk styringsfilosofi.

Samvirkeformens folkelige og demokratiske grunnlag, dens tradisjonelle verdier og karakter av «folkebevegelse» var i godt samsvar med etterkrigsårenes politiske ideologier i Norden. Dette ga samvirkeselskapene politisk legitimitet. Organisasjonsformen var politisk ønskelig.

Ideen om «korporativ pluralisme» var et viktig element i norsk politisk styringsfilosofi helt fra mellomkrigstiden. 44 Allerede fra 1930-årene var ideen om et formelt, nært, og forpliktende samarbeid mellom organisasjoner i samfunns- og næringsliv en sentral del av Arbeiderpartiets styringsfilosofi. 45 Etter krigen ble «demokratisk-korporative styringsmodellen» videreutviklet, spesielt i Norge. De landsomfattende samvirkeorganisasjonene passet som hånd i hanske til denne styringsideologien. De var demokratiske oppbygde interesseorganisasjoner med økonomiske virksomhet som hovedformål, i prinsippet selvkostbaserte, og dessuten hadde de et verdigrunnlag som passet godt med tidens prioriterte samfunnsverdier.

På 1960 og 70-tallet var den korporativ-demokratiske modellen et viktig grunnlag for samvirkeselskapenes forhold til offentlige politiske og administrative myndigheter. Både fiskeri-, bolig- og landbrukssamvirket hadde sentrale forvaltningsfunksjoner, og fungerte i realiteten som praktiske gjennomførere av viktige deler av nærings- og samfunnspolitikken på sine respektive næringsområder. Deres rolle som forvaltere av samfunnspolitiske tiltak ble dominerende i forhold til to andre hovedroller: Interesseorganisasjoner for sine medlemmer, og aktører i et konkurransemarked. 46 Forbrukersamvirket hadde en mindre eksplisitt forvaltningsrolle, men spillte likevel en betydelig rolle i vareforsynings- og forbrukerspørsmål.

Denne samvirkemodellen hadde en del grunnleggende forutsetninger: Organisasjonene skulle være åpne, demokratisk oppbygd (interesseorganisasjoner), ha tilstrekkelig markedsandel til å være markedsledende, stor intern oppslutning og legitimitet blant medlemmene, og være lojale i forhold til den politikken som skulle implementeres. Som motytelse fikk organisasjonene en viss innflytelse på politikken. Myndighetene la dessuten økonomiske og institusjonelle rammebetingelser til rette for å sikre disse organisasjonene en tilstrekkelig sterk posisjon i markedet.

I perioden 1950-70 hadde modellen en generelt sterk oppslutning, både fra myndighetenes side, og fra medlemmene og ledelsen i samvirkeorganisasjonene. Det sterke innslaget av «forvaltningsrolle» preget etter hvert disse organisasjonen, både strukturelt og kulturelt. Modellen blir gradvis forlatt fra 1980 og 90-tallet som følge av samfunnsideologiske og politiske endringer. Overgangen fra «effektiv forvaltning» til «effektive aktører i et konkurransemarked» skapte betydelige omstillingsbehov i alle de fire store norske sektorsamvirkene. 47

7.4.2.5 «New Generation Coop»-modellen

Denne modellen, som er beskrevet tidligere under «Medlemsstrategisk perspektiv», kan også betraktes ut fra et samfunnsstrategisk perspektiv. Flere nyere teoribidrag har nettopp et slikt perspektiv. 48 Typisk er problemstillingene her knyttet til de samfunnsøkonomiske og konkurransemessige virkninger av denne spesielle måten å strukturere samvirke på (eierstruktur, beslutningsstruktur, maktstruktur, medlemsstruktur).

Det er grunn til å bemerke at den teoretiske argumentasjonen bygger på klare samfunnsideologiske og styringfilosofiske premisser. Litt spissformulert kan en si at en her har som premiss en kapitalistisk-liberalistisk og anti-kollektivistisk samfunnsideologi. Dette står i klar kontrast til de ideologiske premissene bak den «korporativ-demokratiske» modellen beskrevet ovenfor.

7.4.3 Investorstrategisk perspektiv

Med «investorstrategisk perspektiv» menes samvirkeorganisering som er basert på at investoreide (kapitalistiske) selskaper tar initiativ til å organisere visse funksjoner i verdikjeden som samvirkeforetak. En av samvirkemodellene som typisk har et slikt strategisk perspektiv er det en kan kalle «Joint venture»-modellen.

Torgerson kalte en av samvirkemodellene for «The Management Manipulation School». 49 Modellen, som ble utviklet ved Harvard Agribusiness Management, har som kjerneidé å knytte samvirkeorganiserte aktører til investororganiserte foretak. Samvirkeorganisering på lavere nivåer i verdikjeden blir her betraktet som et effektivitets- og markedsstrategisk virkemiddel for investoreide selskaper. Ved å organisere visse ledd i kjeden som samvirke kan transaksjonskostnadene i den vertikale kjeden reduseres, for eksempel ved at det kan sikre at integrator får mer stabile tilførsler, og at det reduserer integrators kapitalbehov og organiseringskostnader.

Samarbeidet kan betraktes som et «joint venture», men med det investoreide selskapet som integrator. Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv blir det argumentert med at denne typen av samvirkeorganiseringen kan øke effektiviteten i det kapitalistiske markedssystemet.

Modellen har fått fornyet interesse de senere årene. Såkalte «Co-op PLC» 50 er en selskapskonstruksjon som de senere årene har blitt brukt i flere europeiske land. Dette er i realiteten et aksjeselskap der et samvirkeselskap kontrollerer en større eller mindre del av aksjekapitalen. Konstruksjonen er velegnet som modell for «joint venture» mellom samvirkeorganiserte aktører og investoreide ledd i en verdikjede.

Også i Norge finner en nå eksempler på at investoreide selskaper er integratorer i et «joint venture»- samarbeid med samvirkeorganiserte produsenter. Dels er det det investoreide selskapet som har valgt strategien. Som regel er det investoreide selskapet integrator, og har den dominerende posisjon samarbeidstiltaket.

Samarbeidet mellom AL Gartnerhallen og Norgesgruppen gjennom selskapet Gro AS er klart av en slik karakter. BAMA-gruppens tidligere samarbeidsmodell med en gruppe grøntprodusenter er et annet interessant eksempel. Her tok engrosleddet initiativ til å organisere sine leverandører i en samvirkeliknende struktur («BAMA-Grøntprodusentene»).

Noe av den samme strategien kan synes å ligge bak Coop Norges «Nordgrønt»-organisering, (selv om integrator i dette tilfellet selv er samvirkeorganisert). Hakongruppens produsentorganisering gjennom «Norgesfrukt» er av liknende strategisk karakter. I de to siste tilfellene er imidlertid ikke produsentene formelt organisert i egne, selvstendige samvirkestrukturer.

Den økende etableringen av ny-kooperativer kan føre til at modellen får økt betydning. Her er det riktig nok produsentene som tar initiativ til å etablere samvirkeorganisasjonen. Men resultatet kan bli det samme ved at den kooperative enheten knyttes til et investoreid selskap gjennom mer eller mindre omfattende og bindende avtaler, men med det investoreide selskapet som dominerende partner og faktiske integrator.

7.4.4 Selskapsstrategisk perspektiv - «Samvirkeselskaps-modellen»

Både forskere og praktikere er i økende grad opptatt av samvirkeformens foretaksøkonomiske svakheter under kapitalistisk-liberalistiske rammebetingelser. I denne sammenhengen blir aksjeselskapsformens logikk og struktur brukt direkte eller indirekte som referanseramme eller sammenlikningsgrunnlag.

Tradisjonelt har både den teoretiske og politiske diskusjonen av samvirkeformen hatt et medlems- og/eller et samfunnsstrategisk utgangspunkt. Når det gjelder aksjeselskapsformen, har det derimot både lovmessig, teoretisk og praktisk vært fokusert på det «abstrakte selskapet». En har i mindre grad vært opptatt av å analysere eiermessige forhold og de samfunnsmessige virkningene av organisasjonsformen. Det har stort sett vært konsensus om at eierformen er effektiv og hensiktsmessig. Forholdet mellom aksjeselskapet og eierne har tradisjonelt vært preget av prinsippet om at eierskap og ledelse skal være atskilt. Eierne har rettigheter til selskapets overskudd, men skal ikke blande seg inn i den daglige driften (herunder foretaksstrategiske disposisjoner). Styret skal i første rekke ha en formell kontrollfunksjon. Prinsipielt skal ikke aksjonærene ha noe «personlig forhold» til selskapet. Eierne skal objektivt kalkulativt vurdere selskapets resultat og potensial, og foreta sine økonomiske disponeringer (kjøp/salg av aksjer) ut fra dette. Ideen om (aksje-)markedet som objektiv «dommer» og disiplineringsmekanisme har stått og står fremdeles som sentral ide i teorien om aksjeselskapsformen. Den tradisjonelle rasjonalen eller logikken bak aksjeselskapsformen står altså i skarp kontrasten til «tradisjonell» samvirketenkning, slik denne bl.a. kommer til uttrykk i ICAs definisjon og beskrivelse av samvirkeformens rasjonale.

I diskusjonen om samvirke som foretakskonstruksjon blir det nå i økende grad reist spørsmål ved forholdet mellom medlemmene som eiere og selskapets ledelse. Konklusjonene i mange av de teoretiske analysene går klart i retning av at det bør være et skarpere skille mellom eierskap og ledelse. Samvirkeforetakets målstruktur bør forenkles (til rene bedriftsøkonomiske mål) for å hindre sprikende krav og forventninger, uenighet og politisering av den økonomiske virksomheten. Forenklet målstruktur er også nødvendig for å gi ledelsen et klarere økonomisk fokus, og for å bedre eiernes kontrollmuligheter. En bør med andre ord i sterkere grad skille «butikk» og «politikk», og fokusere «butikken».

Omorganiseringene en ser i norske samvirkeorganiserte selskaper viser at dette nå følges opp i praksis. Omstruktureringene fører til at samvirkeforetakene «avpolitiseres» ved at eierinteressene avgrenses, og eierskapet i sterkere grad skilles fra ledelsen av selskapene. Dette kan virke som et paradoks når man samtidig observerer den motsatt tendensen i mange aksjeselskaper. Her øker «politiseringen» ved at eierinteressene utvides, tydeliggjøres og artikuleres, med økende eierinvolvering og styring.

Foretaksøkonomiske og selskapsteoretiske perspektiver og tilnærminger spiller altså en stadig mer sentral rolle i den teoretiske diskusjonen av samvirkeformen. Når man samtidig observerer at mange samvirkeforetak omformes under sterk innflytelse av disse teoriene, er dette et tegn på at det er i ferd med å bli utviklet en ny samvirketeoretisk retning eller «skole». De strukturene eller samvirkemodellene som utvikles i praksis, har hovedfokus på selskapets egen overlevelse, vekst og utvikling, ikke medlemmenes samlede brukernytte. I avveininger mellom medlemsinteresser og selskapsinteresser vil det derfor være en tendes til at selskapsinteressene gis forrang. I selskapets strategiske vurderinger vil det være en tendens til at medlemmene likestilles med andre aktører som selskapet har samhandling med. I dette perspektivet betraktes ikke medlemmene som ei gruppe med felles interesser, men som enkeltaktører. Som enkeltaktører betraktes og behandles medlemmene som «kunder» (kjøpere, eller leverandører av produkter og kapital) med større eller mindre verdi for selskapet. Slike selskapsmodeller, med hovedsiktemål å sikre selskapenes overlevelse og vekst, er det nærliggende å plassere under det en kan kalle et «selskapsstrategisk perspektiv».

Som nevnt er en rekke samvirkeforetak de senere årene etablert eller omdannet etter andre prinsipper enn det en vanligvis forbinder med tradisjonell samvirkeorganisering.

«New Generation Co-operatives» er eksempel på en slik modell. Disse selskapene, spesielt slik de er utviklet i Nord-Amerika, avviker på en rekke områder fra det en tradisjonelt forbinder med prinsippene for samvirkeorganisering. De har som regel lukket medlemskap, har ofte omsettelige eierandeler, til dels praktiserer de differensiert stemmerett og utbyttefordeling etter kapitalinnskudd. Modellen avviker riktig nok fra de tradisjonelle samvirkeprinsippene, men har likevel medlemsinteressene som hovedfokus. Den har et klart «Medlemsstrategisk perspektiv».

«Co-op PLCs» er et annet eksempel på en moderne samvirkekonstruksjon. Dette er i realiteten aksjeselskaper der samvirkeorganisasjonen har en større eller mindre grad av eierkontroll gjennom sin aksjeportefølje. «Samvirkeaksjeselskapet» er egentlig en konstruksjon som etableres for å skille samvirkeforetakets forretningsmessige virksomhet ut i et eget selskap, for dermed å unngå samvirkeformens svakheter. På 80-tallet ble en rekke samvirkeforetak i Irland omdannet til såkalte «Co-op PLC». Hovedbegrunnelsene for omorganiseringen var bl.a. å sikre kapitaltilførselen til selskapet, gi medlemmene eierrettighet til deres andel av selskapets verdi, og skape muligheter for å bruke moderne incitamentsystemer for ansatt ledelse. 51 Den samme utviklingen og argumentene kjenner man fra bl.a. Sverige og Finland på slutten av 90-tallet. Virksomheten i tradisjonelle samvirkeforetak ble delt i to organisatorisk atskilte virksomheter, - en forretningsdel og en eierorganisasjonsdel. Forretningsdelen ble organisert som aksjeselskaper, men med samvirkorganisasjoner som hel- eller deleier. Konstruksjonen «Coop Norden» bygger på liknende prinsipper.

Norske Skogindustrier ASA er også et eksempel på denne type ide og organisatorisk konstruksjon. Selskapet ble etablert av norske skogeiere, riktig nok som aksjeselskap allerede fra starten, men med «samvirkeformål». Formålet ved etableringen var klart og entydig å sikre skogeierne sikker avsetning og best mulige priser for tømmeret. Industrivirksomheten ble organisert som aksjeselskap, men med skogeierne som aktive og dominerende eiere. Eierinteressene er samordnet og utøvd gjennom skogeiernes interesseorganisasjoner (regionale skogeierforeninger/Norges Skogeierforbund). Medlemsorganisasjonen er altså klart og formelt skilt fra forretningsvirksomheten.

Omorganiseringen av Gartnerhallen i 1999 er et annet eksempel på overgang fra den tradisjonelle samvirkemodellen til en «Coop PLC»-liknende konstruksjon. I dette tilfellet gikk en samvirkeorganisasjon inn i et aksjeselskap (GRO AS) som deleier sammen med en dominerende kunde (Norgesgruppen). Selskapet skulle etter intensjonene fungere som et felles eierselskap. Gartnerhallens substansverdier ble overført til fellesselskapet, den økonomiske virksomhet ble overført til et distribusjonsselskap (BAMA AS) og et industriselskap (GRO Industrier AS). Eierselskapet skulle etter intensjonene samordne de to partenes interesser i disse to selskapene. Gartnerhallen er i dag nærmest en eierforening, uten økonomisk virksomhet i markedet.

Både den såkalte Co-op PLC - modellen og de omstruktureringene som nå skjer i både i norsk forbruker- og landbrukssamvirke kan tas som uttrykk for prinsipielle endringer i måten å betrakte samvirkeorganisering på. Det er ikke urimelig å anta at disse nye modellene vil dreie fokus vekk fra medlemmenes felles gruppeinteresser, og mer mot selskapets interesser, konkurranseevne, overlevelse, vekst og utvikling.

En rekke samvirkeforskere har de senere årene analysert samvirkeformens såkalte svakheter under moderne markeds- og samfunnsbetingelser. Omorganiseringene som skjer i samvirkeforetakene blir forklart som nødvendige endringer i organiseringslogikk og struktur. Dette er endringer som tvinges frem av utviklingen i samfunnet.

For å gi et mer konkret bilde av ideene i denne skolen, og hovedlinjene i de nye samvirkemodellene er det nærliggende å ta utgangspunkt i publikasjonen «Agricultural Co-operatives in the European Union». 52 Publikasjonen har en rekke forskere fra flere land som forfattere, og gir et godt uttrykk for vår tids økonomiske og organisatoriske «nytenking» omkring samvirkefenomenet.

I rapporten viser forfatterne til at europeisk samvirke i praksis er organisert på en rekke forskjellige måter - etter forskjellige modeller. 53 De hevder imidlertid at det går et hovedskille mellom foretak som er konsentrert om funksjoner i det første leddet i verdikjeden, og de som integrerer flere ledd oppover i verdikjeden. Forfatterne samler de første under en hovedmodell de kaller «The countervailing power co-operative». Den andre gruppen foretak samles under en annen hovedmodell - «The Entrepreneurial co-operative ».

Foretakene i den første modellen er i hovedtrekk organisert etter «tradisjonelle» samvirkeverdier og prinsipper, mens de andre avviker grunnleggende fra disse. Forskerne argumenterer med at kooperative foretak i større grad bør integrere vertikalt i verdikjeden, og utvikles til det en kaller «value-added co-operatives». Skal dette bli vellykket, betinger det imidlertid at en forlater, eller sterkt modifiserer de tradisjonelle samvirkeprinsippene. Begrunnelsen er at: «A co-operative that is engaged in value-added activities, but is still organised to the countervailing power model, will be faced with a number of so-called agency problems». 54 Hvis et kooperativt foretak engasjerer seg i «value added activities» (dvs. vertikal integrasjon i verdikjeden), men fremdeles er organisert etter de tradisjonelle samvirkeprinsippene, vil det kunne oppstå en rekke såkalte «agentproblemer», bl.a.:

• Underinvestering p.g.a. at medlemmene ikke klarer å bidra med nødvendig kapital

• Finansiering ved hjelp av en stor felleskapital vil forstyrre en økonomisk forsvarlig internprising

• Det enkelte medlem vil søke å få individuelle fordeler, uten å bidra til fellesskapet (free rider-problemet). Det bryter ned felleskapsmoralen

• Investeringene vil ikke være av like stor verdi for alle medlemmene. Dette skaper organisasjonspolitisk uenighet

• Betydelig forretningsmessig kompleksitet fører til at medlemmene har store kontroll- og styringsproblemer

• Kryssubsidiering mellom forskjellige medlemsgrupper, som er vanlig i tradisjonelle samvirkeforetak, gir underoptimal økonomisk tilpasning, både hos medlemmene og i samvirkeforetaket.

Den generelle konklusjonen er at den tradisjonelle samvirkemodellen ikke er funksjonell og konkurransedyktig i moderne vertikalt integrerte forretningssystemer. Den tradisjonelle samvirkemodellen bør derfor forlates eller modifiseres sterkt. Ifølge forfatterne er et av kjerneproblemene i den tradisjonelle samvirkemodellen at andelene (eierrettighetene) ikke er omsettelige i et marked. For å løse problemene med den tradisjonelle samvirkemodellen, og gjøre samvirke mer konkurransedyktig i markedet blir det bl.a. foreslått at:

• Eierandelene gjøres omsettelige i et marked

• Det åpnes for eksterne investorer

• Medlemskapet er lukket

• Relasjonene mellom samvirkeforetaket og medlemmene reguleres gjennom formelle kontrakter mellom enkeltmedlemmene og selskapet

• Felleskapitalen reduseres til et minimum.

Den såkalte «Entreprenørsamvirke»-modellen er klart teoretisk forankret i ny-klassisk økonomisk selskapsteori, og bygger eksplisitt på sentrale teorielementer fra «Transaksjonskostnadsteorien» og «Pricipal-agentteorien».

Det er det samme teoretiske utgangspunktet som ligger bak forfatternes perspektiver og vurderinger av «Countervailing power»-modellen. En avviser ikke at denne modellen, under bestemte vilkår, kan være et relevant medlemsstrategisk alternativ. Men selv under dette alternativet har den tradisjonelle samvirkelogikken alvorlige svakheter. 55 Det hevdes bl.a. at den tradisjonelle samvirkelogikken fører til at selskapet blir for produkt- og volumorientert. Tradisjonell samvirkelogikk fører til at selskapet fokuserer på å redusere priskonkurransen i markedet, i stedet for å bedre egen effektivitet. Resultatet er underoptimal foretaksøkonomisk tilpasning, og dermed redusert økonomisk utbytte for medlemmene. Det vil videre være en tendens til at foretaket betaler for høy pris/tar for lav pris til medlemmene. Dette kan føre til at medlemmene i det produsenteide samvirkeforetaket overinvesterer, noe som i neste omgang fører til overproduksjon, og dermed underoptimale priser.

Løsningen på disse problemene er at samvirkeforetaket utelukkende bør legge rene foretaksøkonomiske prinsipper til grunn for sin samhandling med medlemmene:

• Ingen subsidiering mellom produkter og medlemskategorier. Kostnads- og verdibestemt prising

• Ingen subsidiering av prisene fra andre inntektskilder (for eksempel finansielle inntekter)

• Ingen sosiale argumenter for medlemskap

• Redusert felleskapital

• Markedspris på foretakets kapital

• Oppnå stordriftsfordeler gjennom å vokse gjennom fusjoner, strategiske allianser og lignende.

Analysen av denne modellen har også et klart selskapsstrategisk utgangspunkt. Den har hovedfokus på hvordan samvirkeforetaket bør struktureres for å bli mest mulig konkurransedyktig i markedet.

Ved siden av det selskapsstrategiske perspektivet har «Samvirkeselskapskolen» også et klart innslag av samfunnsstrategisk perspektiv. Det vil si at analysen av samvirke eksplisitt tar sikte på å belyse samfunnsmessige konsekvenser av samvirkeformens struktur og tilpasning.

Skolens samfunnsstrategisk perspektiv kan kort illustreres med sitater fra forskernes oppsummeringer og anbefalinger 56.

• Statlig støtte til samvirkeforetak vil ha ».. the effect of keeping less efficient agriculture alive while discriminating more efficient agriculture (s.188)

• Samvirkeorganisasjonene må ikke ha slike funksjoner i samfunnet at «..non-marketable functions blur efficiency, effectiveness and incentives» (s. 189)

• Det bør etableres en felles legal samvirkeform i EU, men ».. all ideological, historical and other non-economic and non-business considerations should be entirely disregarded» (s.194)

• Samvirkelovgivningen så vel som forretningsmessige prosedyrer og prinsipper «.. should be more liberal and economically sound» (s.194)

Kort oppsummert synes «Samvirkeselskapsskolen» å ha følgende særtrekk:

• Den har et empirisk-praktiske utgangspunkt ved at den søker å forklare årsakene til den omformingen av samvirkeforetak vi nå observerer over store deler av den vestlige verden

• Den bygger entydig på perspektiver og teorier fra ny-klassisk økonomisk teori ( også kalt «økonomisk organisasjonsteori»), spesielt teorielementene «Transaksjonskostnadsteori» og «Principal-agentteori»

• Den er i samsvar med hovedretningen i dagens dominerende økonomisk-teoretiske tenkning (økonomisk-liberalistisk)

• Den er mer teoretisk konsistent og omfattende enn tidligere samvirkeskoler

• Den har et forholdsvis ensidig fokus på den foretaksøkonomiske dimensjonen ved samvirkeformen. Den sosiale, kulturelle og politiske dimensjonen er i sterk grad fraværende. Disse dimensjonene blir delvis avvist som irrelevante eller irrasjonelle.

• Den avviker grunnleggende, både når det gjelder strategisk perspektiv og teoretisk rasjonale, fra tradisjonell samvirketeori og - logikk slik denne er presentert i oppdatert og tidstilpasset form gjennom ICAs definisjoner av samvirkeformens identitet 57.

7.5 Noen hovedtrekk fra dagens samvirketeoretiske diskusjon

Sammenlikner en det tradisjonelle «samvirkekonseptet» med hovedtrekkene i «Samvirkeselskapsmodellen» finner en klare forskjeller og motsetninger, både når det gjelder teoretiske forutsetninger og strategisk perspektiv.

Forskjellene både i strategisk perspektiv (samvirkeformens samfunnsroller), verdisett (målsettinger) og organiserings- og samhandlingsprinsipper er så store at en finner det rimelig å betrakte det som to konkurrerende «skoler». Disse er basert på ulike faglig-teoretisk paradigmer, dvs. konkurrerende vitenskapelige teoriretninger. Eksistensen av «paradigmer», er et velkjente fenomen innen de aller fleste forskningsdisipliner. Paradigmekonflikter, dvs. konflikter mellom forskere som tilhører forskjellige skoler, er også velkjent i de fleste forskningsdisiplinene. En analyse av slike faglige konflikter og debatter vil ofte være en god tilnærming for å klargjøre hvor de teoretiske skillelinjene og «forskningsfronten» går.

En har derfor funnet det hensiktsmessig å analysere og presentere dagens samvirketeoretiske diskusjon gjennom en sammenliknende analyse av disse to «samvirkeskolene». For enkelthets skyld kan disse kalles h.h.v. «Samvirkeskolen» og «Økonomskolen».

Med «Samvirkeskolen» forstås i denne sammenheng den teoretiske tradisjonen som ligger bak ICAs forståelse og definisjon av samvirke slik det er presentert det i kapittel 6. «Økonomskolen» har sitt teoretiske grunnlag i nyklassisk økonomisk teori, og er eksemplifisert med utvalgets presentasjon av hovedideene i «Samvirkeselskapmodellen».

Det kan være fruktbart å starte analysen med å ta utgangspunkt i den organisasjonsprosessen som foregikk innen ICA i perioden 1988-1995.

I løpet av denne perioden gjennomførte International Co-operative Alliance en omfattende gjennomgang av samvirkeformen; samvirkebegrepet og - prinsippene. 58 ICA-kongressen vedtok i 1995 «Statements» on «Co-operative Identity» og «Co-operative Priciples for the 21th Century». Dette arbeidet og vedtakene var historiske og viktige fordi en for første gang var kommet frem til internasjonal enighet om en definisjon av fenomenet «co-operation».

Arbeidet er spesielt viktig fordi det ble utviklet en rimelig helhetlig og presis definisjon av organisasjonsfenomenet «samvirke». Denne typen policyvedtak inneholder selvsagt ikke eksplisitt de faglig-teoretiske analysene og premissene som ligger bak vedtakene. Men ICAs formelle definisjoner og omfattende argumentasjonen gjør det mulig å identifisere noen av de sentrale faglig-teoretiske premissene som ligger bak. Dette gjør det mulig å danne seg et bilde av logikken, eller det man kan kalle den teoretiske rasjonalen, bak ICAs samvirkemodell. Når begrepet «Samvirkeskolen» brukes her, refererer det seg til perspektivene, verdiene og prinsippene i ICAs vedtak fra 1995. 59

En viktig bakgrunn for prosessen var den analysen og de problemstillingene som ble reist i forarbeidet til ICA-kongressen i 1980. 60 Denne rapporten påpekte risikoen for at samvirke skulle komme på etterskudd og bli en taper i en verden i rask forandring. For å unngå dette kunne det bli behov for at «grunnleggende förandringar og omstruktureringar kan komma att behövas om de olika kooperativa organisationerna skall kunna bibehålla den styrka de byggt upp under nära 200 år». 61 Rapporten uttrykkte bekymring for fremveksten av integrerende internasjonale storkonserner. I forhold til disse aktørene ble det spesielt pekt på samvirkeformens problemer med å reise tilstrekkelig kapital, og at den demokratiske oppbyggingen fører til langsomme og vanskelige beslutningsprosesser. En forutså at samvirkeformen villle møte store vanskeligheter i 80- og 90-tallets harde konkurransesituasjon. Hovedstrategien som ble foreslått for å møte denne situasjonen var å bygge på det spesielle kooperative særpreget. «De kooperativa organisationernas utveckling og överlevnad under de kommande åren kommer sannolikt att i stor utsträckning vara beroende av hur troget de håller fast vid vissa drag som identifierar dem just som kooperativa». 62

Rapporten 63 som ble avgitt til kongressen i 1992 fikk direkte, sterk innvirkning på det endelige vedtaket. I denne ble det vist til tilpasningsproblemene, spesielt i forbrukersamvirket som i flere land hadde vært i alvorlig krise. Den påpekte i den forbindelse tendensen til at en i de større, etablerte samvirkeforetakene forlater de tradisjonelle samvirkeprinsippene. «The rapid structural changes in their environments have forced many of them to adapt in ways which have challenged their basic co-operative characteristics and identity». 64 I likhet med rapporten fra 1980 ble det anbefalt at samvirke burde møte de nye utfordringene ved strategisk å klargjøre og skjerpe sin spesielle identitet som samvirkeforetak. Rapporten fulgte opp med å foreslå et konkret sett med kooperative verdier og prinsipper. Som referert foran 65 konkretiserte ICA i 1995 organisasjonsformens spesielle identitet gjennom en eksplisitt definisjon av samvirke, og et begrunnet sett med kooperative verdier og organisasjonsprinsipper.

Utvalget konkluderte i kapittel 6 bl.a. med at ICAs 1995-vedtak ga en sterkere grad av utdypning og forklaring av samvirkefenomenet, og at samvirkeprinsippene var utformet mindre absolutt og tolket mer pragmatiske, strategiske og individuelt orienterte enn tidligere. Utvalget ser dette som en konsekvens av økende behov for fleksibilitet i tilpasningen til radikalt endrede rammebetingelser. Men samtidig representerte vedtaket en entydig anbefaling om å velge et klarere profilert samvirksærpreg som overlevelsesstrategi.

Selv om «Økonomskolen» er utviklet i løpet av det siste tiåret, har den samvirkehistoriske røtter. Det er for eksempel klare teoretiske forbindelseslinjer mellom denne skolen og det som her tidligere er omtalt som «Motmaktmodellen» og «The Management Manipulation School».

Betegnelsen «Økonomskolen» er valgt fordi skolens faglig-teoretiske ideer både har sin opprinnelse og oppslutning i det en kan kalle profesjonelle økonommiljøer. Skolen er spesielt knyttet til foretaksøkonomiske fagmiljøer. Den bygger på ny-klassisk økonomisk teori, og har et klart foretaksøkonomisk og selskapsteoretisk perspektiv på samvirkeformen. En setter et hovedfokus på samvirkeformens konkurransemessige svakheter.

I denne sammenheng blir det for eksempel argumentert med at medlemmene i samvirkeforetak har små kontrollincitamenter og muligheter (liten kunnskap, begrensede interesser i virksomheten), videre at de har ulike tidshorisonter og interesser - og dermed ulike interesser knyttet til organisasjonens strategiske tilpasning. Dette medfører at agentproblemet og agentkostnadene blir store. Dette fører til at samvirkeformen har store transaksjonskostnader, større enn det en finner i aksjeselskaper. For å redusere transaksjonskostnadene er det foreslått en rekke grunnleggende endringer både i samvirkeforetakets strategier, organisasjonsstruktur og måter å drive virksomheten på.

En skulle vente at de grunnleggende forskjellene i synet på samvirkeformen ville føre til faglig-teoretiske konfrontasjoner mellom samvirkeforskere, mellom samvirkeforskere og ICA, og innad i eksisterende samvirkeorganisasjoner. Men en slik debatt er nesten fraværende i samvirkelitteraturen. Med få unntak finner man heller ikke forskningsrapporter som foretar en kritisk faglig-teoretisk analyse av ICAs modell og samvirketeoretiske og -strategiske vurderinger. De innspillene man finner i litteraturen, er generelle, og gi mer uttrykk for perspektivforskjeller enn faglig-teoretiske analyser.

Nilsson hevder at ICAs ideer og modell er mer preget av idealisme enn realisme, og at de ikke på noen måte møter kravene i det moderne samfunnet. 66 Bekkum og Dijk mener at ICAs definisjonen av samvirke må åpne for en langt videre tolking og tilpasning for at samvirkeformen skal være levedyktig: 67 «2.. the definition must be this wide if the co-operative firms should have a good chance of prospering, or even surviving, in the markets that are becoming ever more internationalised and subject to intense competition». 68 Forfatternes begrunner sine standpunkter ved å vise til at samvirkeforetakenes rammebetingelser har endret seg radikalt som følge av liberalisering og internasjonalisering. Deres teoretiske begrunnelser er i hovedsak hentet fra transaksjonskostnads- og principal-agentteoriene.

Andre forskere, som for eksempel McPearson 69 , Münkner 70 og Torgerson 71 , inntar en motsatt posisjonen. De hevder at det nettopp er det særpreget som reflekteres i ICA-modellen, som gir samvirkeforetakene et konkurransefortrinn. Münkner kan stå som eksponent for dette synet. Han sier at «After decades of levelling the profile of co-operatives by assimilating their rules of operation gradually and continuously to the company model co-operatives will have.. to use the advantages of their specific form of organization, which non-co-operative organizations cannot imitate, as an edge over their competitors». 72 Forfatteren hevder at samvirkekonseptet er konkurransedyktig uavhengig av tid og situasjon.

Ingen av disse forfatterne har klare faglig-teoretiske begrunnelser for sine konklusjoner.

En kan altså registrere betydelige forskjeller i synspunktene på hva som prinsipielt bør være samvirkeformens særpreg. Disse ulikhetene i prinsipielle synspunkter gjenspeiles klart i de to «skolenes» standpunkter når det gjelder samvirkeforetakenes konkrete struktur og arbeidsmåte.

Utvalget har systematisert disse forskjellene ved å konkretisere hvilke standpunkter de to skolene tar når det gjelder sentrale forhold og strukturelle egenskaper ved samvirkeformen. Konklusjonene er skjematiske sammenstillt i tabell 7.1.

Konklusjonene er basert på systematisk gjennomgang av den litteraturen en har funnet mest sentral og relevant som kilde til å gi et bilde av de to samvirketeoretiske retningene. Denne typen sammenstillinger blir nødvendigvis sterke forenklinger av virkeligheten. Sammenstillingen har derfor mer form av idealmodeller (teoretiske konstruksjoner) enn av virkelighetsbeskrivelser. Praksis befinner seg derfor et sted mellom de to «modellene». Utvalget finner det likevel nyttig å illustrere de to teoriskolen på denne måten. Det gir et bilde både av hvor store de teoretiske forskjellene er, og hva forskjellene går ut på.

Sammenstillingen viser tydelig at de to skolene representerer svært forskjellige syn både på hva som bør være de sentrale organiserings- og styringsprinsippene i samvirkeforetaket, og når det gjelder samvirkeformens hensikt eller formål.

Det kan reises spørsmål om «Økonommodellen», slik den er beskrevet ovenfor, i det hele tatt kan betraktes som en «samvirkeskole». Organisasjoner som i hovedsak er strukturert etter disse prinsippene, kan etter utvalget oppfatning ikke plasseres i kategorien «samvirke». Utvalget er av den oppfatning at eiere som finner det hensiktsmessig/nødvendig å organisere virksomheten i tråd med hovedprinsippene i denne modellen bør velge en annen formell organisasjonsform enn samvirke.

Når utvalget likevel har valgt å presentere modellen er det fordi den, i mer eller mindre ren form, er utviklet og teoretisk begrunnet av «samvirkeforskere». Ideene har en fremtredende plass i moderne samvirkelitteratur. Dessuten inngår elementer fra denne modellen i mange av de omorganiseringer som de siste årene er gjennomført i en rekke samvirkeforetak, også i Norge.

En gjennomgang av argumentasjonen fra «Økonomskolen» tyder på at det er to hovedgrunner til at en er kritisk til den tradisjonelle samvirkemodellen («Samvirkeskolen»). For det første argumenteres det med at rammebetingelsene har endret seg dramatisk. Skal samvirkeselskapet være konkurransedyktig under de nye rammebetingelsene, er det nødvendig å følge andre prinsipper for eierskap, styring/maktfordeling, finansiering osv. Den andre hovedgrunnen er mer grunnleggende, og er knyttet til teoretiske forutsetninger om menneskets natur, motivering og atferd.

Ny-klassisk økonomisk teori, herunder transaksjonskostnadsteorien og principal-agentteorien, har som sentralt premiss at mennesket av natur har klar tendens til opportunistisk atferd. Dette vil i praksis si at individet i første rekke søker å fremme egne interesser. Mennesket hovedmotiv er å maksimere egne interesser. Det tilpasser seg rasjonelt og kalkulerende for å oppnå dette, og om nødvendig ved å skjule egne motiver og handlinger. Anvendt på samvirkeforetaket sannsynliggjør dette at den klassiske måten å organisere samvirke på skaper en rekke problemer. Følgende «problemliste» går igjen hos mange av forfatterne:

• Medlemmer med kort tidshorisont vil ikke være med på langsiktige investeringer («Horisontproblemet»)

• Medlemmer som er lite risikovillige, vil gå i mot investeringer med stor risiko («Porteføljeproblemet»)

• Medlemmer utnytter fordelene ved medlemskapet, men forsøker å yte minst mulig igjen til selskapet («Free rider-problemet»)

• Medlemmene vil ha store problemer med å styre og kontrollere ledelsen («Agentproblemet»)

• Med sprikende medlemsinteresser blir beslutningsprosessene langsomme og lite effektive («Beslutningsproblemet»).

Disse problemene vil svekke selskapets effektivitet og konkurranseevne. For å løse problemene, og sikre samvirkeforetakets konkurranseevne, må selskapet derfor drives etter andre prinsipper enn de klassiske «samvirkeprinsippene». Dette synes å være den teoretiske logikken som ligger bak «Økonomskolens» anbefalinger om strukturelle endringer, og som fører til det sterke spriket mellom «Samvirkeskolen» og «Økonomskolen» sine modeller for det moderne samvirkeforetaket.

Selve kjernen og grunnlaget for motsetningen mellom de to teoriretningene synes altså å være at de bygger på ulike forutsetninger når det gjelder menneskets natur, motivering og atferd.

Tradisjonell samvirketeori avviser ikke eksplisitt «Økonomskolens» antakelse om at mennesket er egoistisk, kalulativt og opportunistisk. Men den bygger dessuten på antakelsen om at mennesket også er et sosialt og psykologisk vesen med behov for sosial nærhet og identifikasjon, og med evne og vilje til nært, forpliktende samarbeid med andre for å oppnå felles mål. Mennesket antas å ha evnen til solidarisk atferd. Dette fører til at et individ, under bestemte forhold, for eksempel kan være villig til å ta personlige belastninger for å sikre en organisasjons fremtidige eksistens og utvikling.

Ut fra slike forutsetninger kan samvirkeformen betraktes som en spesiell organiseringsstrategi, der både organisasjonens eksistens og konkurranseevne er basert på medlemmenes vilje og evne til solidarisk samhandling. Dette synes å være et kjerneelement i «Samvirkeskolens» logikk eller rasjonale.

Lojalitet er et sentralt forhold i enhver form for organisering. Forenklet vil det si at medlemmene må utvise et visst minimum av villighet til å rette seg etter organisasjonens ønsker, krav eller pålegg. Graden av lojalitet vil som regel også ha betydning for organisasjonens grad av effektivitet. Det vil imidlertid være flere forskjellige grunnlag eller typer av motivering som gjør at medlemmer opptrer lojalt i forhold til organisasjonen. Organisasjoner kan derfor i prinsippet velge hvilken motiveringstype den legger hovedvekten på, dvs. hvilken organiseringsstrategi den vil følge. I den tradisjonelle samvirkestrategien synes det å være to motiveringselementer som står sentralt, og som skiller samvirkeformen fra andre økonomiske organisasjonsformer. Forenklet kan disse kalles henholdsvis «identifikasjonsbasert» og «fellesstrategibasert» lojalitet. 73 Den første er knyttet til medlemmenes individuelle (følelsesmessige/psykologiske) forhold til organisasjonen. I praktiske termer dreier det seg om lojalitet basert på medlemmets opplevelse av tilhørighet (identifikasjon) og felleskapsfølelse. Den andre er et resultat av sosiale prosesser der medlemmene kontinuerlig, gjennom uformelle prosesser, utvikler og holder ved like en felles oppfatning av organisasjonens rolle som et felles strategisk virkemiddel. Medlemmenes lojalitet kan betraktes som et resultat av en gruppestrategi eller - ideologi, eller det en kan kalle en «kulturelt forankret fellesstrategi». Så lenge et medlem identifiserer seg med ei gruppe (for eksempel andre forbrukere eller produsenter), og gruppa holder fast på samvirkeorganisasjonen som strategi, vil medlemmet ha tilbøyelighet til å opptre lojalt i sitt forhold til organisasjonen. I denne sammenhengen har de tradisjonelle samvirkeverdiene og - prinsippene har som funksjon å skape og tilrettelegge for en situasjon som fremmer medlemsidentifikasjon og fellesstrategisk forståelse hos medlemmene.

Ut fra denne analysen fremstår de to «skolene» som to forskjellige, konkurrerende organiseringsstrategier. «Samvirkeskolens» samvirkemodell (struktur- og samhandlingsprinsipper) har som siktemål å sikre samvirkeorganisasjonens eksistens og konkurranseevne gjennom å fremme medlemmenes identifikasjons- og fellesstrategibaserte lojalitet. Ut fra «Samvirkeskolens» logikk vil de forholdene «Økonomskolen» vil hevde er svakheter (kostnader) ved en tradisjonelle samvirkemodellen, få motsatt fortegn. De er sentrale virkemidler eller nødvendige «investeringer» for å sikre samvirkeformens effektivitet og konkurranseevne.

De tradisjonelle samvirkeprinsippene og samvirkeverdiene (eller det ICA betegner som samvirkeformens identitet) blir i denne sammenhengen faktisk en viktig forutsetning for samvirkeformens eksistens og konkurranseevne.

Et kjernespørsmål blir da hvilke av de to modellene eller strategiene er «riktig», den mest realistiske virkelighetsmodellen. «Økonomskolen» hevder, ut fra teoretiske analyser og med henvisninger til praksis, at den tradisjonelle samvirkemodellen er urealistisk. Modellen gir ikke levedyktige selskapskonstruksjoner, gitt dagens rammebetingelser. «Samvirkeskolen» viser til at samvirkemodellen historisk har vist seg levedyktig under svært forskjellige rammebetingelser. En viktig grunn til dette ligger nettopp i samvirkeformens tradisjonelle særpreg.

En viktig årsak til forskjellene i de to skolenes analyser og konklusjoner synes å være at de reflekterer ulike virkelighetsmodeller, bl.a. forskjellige oppfatninger av «menneskenaturen». Forskjellene kan også skyldes at en har ulikt verdigrunnlag og ulike verdiprioriteringer. De kan også skyldes forskjellige oppfatninger av hvordan samvirkeselskapenes eksterne rammebetingelsene er, og kommer til å bli.

Etter utvalgets oppfatning betyr modellenes ulike synspunkter på samvirkeformen ikke nødvendigvis at den ene er mer riktig eller realistisk enn den andre. Det er rimelig å anta at modellenes realisme og relevans i sterk grad er situasjonsavhengig.

Generelt vil samvirkeselskapenes tilpasningssituasjon variere med tid, sted, organisasjonsstørrelse, deres forhistorie og mål/hensikt, osv. Hvilke av de to «samvirkestrategiene» som i en gitt situasjon er mest effektiv, ønskelig eller mulig vil være avhengig både av den enkelte samvirkeorganisasjons egen målsetting, forhistorie og kultur, og de økonomiske, politiske, teknologiske og sosiale/kulturelle rammebetingelsene den skal arbeide under.

7.6 Utvalgets konklusjoner

Utvalget har funnet det nødvendig med en forholdsvis grundig analyse av samvirkets organisasjonsform og organiseringsmåte. Dette har vært nødvendig for å kunne ta standpunkt til om det er behov for en spesiell samvirkelov. Det er selvsagt også viktig for selve utformingen av en eventuell samvirkelov.

I kapittel 6 og 7 har utvalget analysert samvirkeformens grunnleggende verdigrunnlag og organiseringsprinsipper, organisasjonsformens historiske utvikling, og den tidsaktuelle samvirketeoretiske diskusjonen. Ut fra disse analysene har utvalget spesielt merket seg følgende forhold:

• Samvirke er mer komplisert enn andre vanlig brukte organisasjonsformer. Dette har direkte sammenheng med at samvirkeformen har som hensikt å ivareta to ulike hovedfunksjoner eller roller. Samvirkeorganisasjonen skal på den ene siden ivareta medlemmenes interesser, altså en interesseorganisasjonsrolle. På den andre siden skal den drive økonomisk virksomhet, altså rollen som et økonomisk foretak. Dette innebærer krav om effektivt «organisasjonsdemokrati», samtidig med at det stilles krav om effektiv økonomisk virksomhet. Denne dobbeltrollen er et sentralt trekk ved organisasjonsformens særpreg, og skaper betydelige organisasjonsmessige og praktiske utfordringer.

• I praksis er det som betegnes som «samvirke» en til dels heterogen gruppe aktører, med til dels forskjellig størrelse, målsettinger, funksjoner, strukturer og atferd. Dette skyldes stor grad at samvirkeformen brukes i mange forskjellige land med til dels svært forskjellige samfunnsmessige rammebetingelser. Det kan også ha sammenheng med at det før 1995 ikke eksisterte noen klar institusjonalisert og allment akseptert internasjonal definisjon av samvirke. De såkalte «samvirkeprinsippene» har eksistert siden midten av 1800-tallet, men har fungert mer som generelle praktiske retningslinjer enn som teoretisk begrunnet organiseringsmodell.

• De store, tradisjonelle norske samvirkeorganisasjonene er forholdsvis like når det gjelder både formål og intern beslutningsstruktur. Dette skyldes trolig at alle de fire store samvirkesektorene har vært medlemmer i International Co-operative Alliance, og i betydelig utstrekning fulgt organisasjonens anbefalinger når det gjelder samvirkeprinsippene. I tillegg har norske samvirkeorganisasjoner arbeidet under rimelig stabile og samvirkepositive politiske rammebetingelser.

• ICAs diskusjoner og vedtak i 1995 om «samvirkeprinsippene», «samvirkeverdiene» og samvirkeformens «identitet» ga en internasjonal, autoritativ definisjon av samvirke. Dette har skapt et mer grundig og stabilt grunnlag for en internasjonal definisjon og forståelse av samvirkeformen.

• Samvirkeformen skiller seg i prinsippet distinkt fra andre organisasjonsformer. Formens særpreg er knyttet både til formål, organiseringslogikk, og organisasjonsstruktur.

• Den tradisjonelle samvirkeformen står under sterkt press i dagens internasjonale konkurranseøkonomi. Dette fører bl.a. til omfattende internstrukturelle endringer. En følge av dette er at samvirkeformens tradisjonelle særpreg gradvis blir svekket. Mange av organisasjonene får et mer aksjeselskapsliknende preg. Det er også eksempler på at samvirkeorganisasjoner omorganiseres til ordinære aksjeselskaper.

• Dagens samvirketeoretiske diskusjon er preget av spenninger mellom to teoretiske skoler eller retninger. Disse har grunnleggende forskjellige perspektiver på samvirkeorganisering. Den ene av skolene bygger på ICAs samvirkedefinisjon, den andre på mer rene foretaksøkonomiske teorier og prinsipper.

Utvalget mener at samvirkeformen er et interessant og hensiktsmessig supplement og alternativ for organisering av økonomisk virksomhet. Formen er et aktuelt alternativ for en rekke forskjellige typer økonomisk virksomhet, ikke minst når det gjelder småskalaproduksjon av varer og tjenester. Skal samvirkeformen være et reelt organiseringsalternativ, må imidlertid formen ha et grunnleggende særpreg. Utvalget vil samtidig understreke behovet for organisasjonsstrukturell fleksibilitet. Utvalget har sett det som en sentral utfordring å utvikle og foreslå et lovmessig rammeverk som sikrer kjernen i samvirkeformens særpreg, og samtidig gir samvirkeorganiserte foretak muligheter for effektiv strukturell tilpasning.

Utvalget har derfor langt på vei lagt ICAs samvirkedefinisjon til grunn for sitt arbeid. Utvalget åpner for organisasjonsmessig fleksibilitet, men har samtidig lagt avgjørende vekt på å sikre at samvirkeformens helt grunnleggende særpreg blir ivaretatt.

8 Samvirkeforetakenes stilling i næringslivet i dag - en oversikt

8.1 Innledning

Samvirke er en form for organisering av økonomisk virksomhet eiet av selgere, kjøpere, produsenter mv. i et marked. Ofte benyttes begreper som kooperasjon, andelslag, samvirkelag eller samlag for samvirkevirksomhet, uten at betydningen nødvendigvis er forskjellig. Motivasjonen for etablering av samvirkeforetak kan være et ønske om å utnytte sin selger- eller kjøpermakt for å oppnå en større del av den økonomiske verdiskapningen enn hva aktørene kunne oppnådd enkeltvis. Typiske eksempler på dette er jordbrukssamvirket (selgermakt) og forbrukersamvirket (kjøpermakt). Det kan være bedrifts- og privatøkonomisk rasjonelt for aktørene å organisere seg i et samvirke. Perspektivet på hva som er rasjonelt, kan være både kortsiktig og langsiktig. Dette kan for eksempel gi seg utslag i at de er villige til å akseptere en lavere pris ved omsetning med samvirket enn hva som ellers hadde vært tilfelle. Begrunnelsen for dette kan være at de mener deres langsiktige interesser er bedre ivaretatt dersom de er tilsluttet et samvirke enn ellers. Samtidig vil ofte overskuddet i et samvirke i større eller mindre grad tilbakeføres til eierne. Aktørene i samvirke vil også kunne ta andre hensyn enn rent bedriftsøkonomiske. For eksempel innenfor jordbrukssamvirket har dette ofte vist seg i diskusjoner om strukturrasjonaliseringer. Eierne vurderer nedleggelse ikke bare i forhold til økonomien i foretaket, men også i forhold til for eksempel ønsket om å videreføre lokale arbeidsplasser. Dette kan gi seg utslag i mindre dynamikk/større stabilitet i slike virksomheter enn i andre foretak.

De største samvirkesektorene finner man innen landbruks-, fiskeri-, forbruker- og boligsektorene. Disse sektorene utgjør det såkalte etablerte samvirket. Innen det etablerte samvirket opererer store organisasjoner med lang historie og omfattende økonomisk virksomhet, betydelige medlemsmasser og et etablert apparat av tillitsvalgte. I tillegg til det etablerte samvirket, finnes det ulike former for samvirkeforetak spredt på en rekke områder, fra infrastruktur- og kraftsamvirke til drosjesentraler mv. Samvirkeformen er også tatt i bruk innen småsamvirke, dvs. småskala virksomhet innen ulike sektorer, og nysamvirke, dvs. nyatableringer i samvirkeform.

Innen regulerte sektorer som landbruk og fiske, står samvirke særlig sterkt, med mellom 70-100 % av den samlede førstehåndsomsetning. Innen sektorer med sterk konkurranse, som boligmarkedet, detaljhandel og forsikring, er markedsandelen ca. 15-30 %. Samvirke er sterkest representert innen bransjer preget av relativt små primærenheter og selvdrift, og er i mindre grad å finne i kapitalkrevende virksomhet innen industri og tjenesteyting. Andelslag innen bergverk og industri sysselsatte totalt 12 590 personer i 1996. Av disse var 11 924 sysselsatt i samvirkeorganisert virksomhet innen nærings- og nytelsesmiddelindustrien. 74 Mens aksjeselskapet internasjonalt har sine røtter tilbake til det 15. århundre og i Norge tilbake til det 18. århundre, kan samvirke som selskapsform antakelig ikke føres lenger tilbake en til 1844, da veverne i den engelske byen Rochdale stiftet den første bruksforeningen. Få år etter kom det første norske samvirkeforetaket ved opprettelsen av meieriet i Rausjødalen på Tolga. Samvirke ble tatt i bruk i moderne form på flere områder. Familier begynte å gå sammen om å kjøpe inn dagligvarer og skaffe boliger. Samtidig sluttet bønder og fiskere seg sammen om å skaffe utstyr og selge melk, kjøtt og fisk. Dette la grunnlaget for de store samvirkeorganisasjonene her i landet, forbrukersamvirket, boligbyggelagene, landbrukssamvirket og fiskerisamvirket. Samvirkene fikk også en rolle i å gjennomføre statens politikk når det gjaldt sosial boligbygging og sikring av levevilkår for bønder og fiskere. Dette har trolig vært en viktig medvirkende årsak til at flere samvirkeorganisasjoner har vokst seg store med et omfattende organisasjons- og administrasjonsbyråkrati. 75

Eksisterende samvirkeorganisasjoner har forandret seg og nye samvirker har kommet til. Nye former for samvirke oppstår både innenfor sektorer hvor samvirke allerede har en rolle og innenfor nye sektorer. Gjennom sin 150-årige historie har samvirke vært i stadig endring ytre sett.

8.2 Samvirkets omfang

Det kan være interessant å se nærmere på hvor stor betydning samvirke har i næringslivet samlet og i ulike næringsgrener mht. sysselsetting, omsetning mv. Det er imidlertid vanskelig å gi en slik tallmessig oversikt over samvirke sammenlignet med andre organisasjonsformer i næringslivet.

Brønnøysundregisterenes årsstatistikk over registrerte foretak fordelt på foretakstyper viser at det per 31.12.00 var registrert totalt 294 140 foretak. Av disse utgjorde enkeltmannsforetakene 104 309 (35,5 %), aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper 148 960 (50,6 %), andre selskaper med begrenset ansvar, herunder samvirkeforetakenene 1 888 (0,6 %), boligbyggelag og borettslag 6 173 (2,1 %), selskaper med ubegrenset ansvar eller delt ansvar 26 319 (9,0 %), kommandittselskaper 1088 (0,4 %). I tillegg kommer enkelte andre foretakstyper, som sparebanker, gjensidige forsikringsselskaper, næringsdrivende stiftelser etc. Tallene viser videre at av totalt 26 431 nyregistrerte foretak i 2000, var 103 (0,4 %) av disse andre selskaper med begrenset ansvar, herunder samvirkeforetak.

Når det gjelder sammenslutningsformen BA, så er imidlertid ikke alle registrerte enheter nødvendigvis organisert og drevet som samvirkeforetak. 76 Oversiktene gir således ingen korrekt eller detaljert oversikt over hvor mange foretak og i hvilke næringer samvirkeformen blir benyttet som selskapsform. Det blir derfor også vanskelig å angi eksakt hvor stor del av omsetningen og hvor mange ansatte samvirke sysselsetter i de ulike næringene. Dersom samvirkeforetakene hadde vært registrert under en egen betegnelse, som for eksempel SA, ville det være enklere og mer fruktbart å sette opp sammenstillinger som nærmere anga samvirkets omfang. Det skal likevel nevnes at Foretaksregisteret, ved registrering av BA-selskaper (med begrenset deltakeransvar) i dag, legger vekt på at foretakene i hovedsak er organisert i samsvar med de kooperative prinsippene, jf. asl. § 1-1 tredje ledd nr. 3, slik at i hvert fall foretak registrert under denne ansvarsformen i senere år, i hovedsak må anses å være samvirkeforetak.

Samvirkets betydning i Norge kan således vanskelig angis på en enkel måte. Noen fullstendig oversikt over den økonomisk betydningen kan ikke gis. Dertil følger at samvirke spiller en ikke ubetydelig rolle i andre sammenhenger enn den rent økonomiske. Ikke minst i ulike politiske, sosiale og kulturelle sammenhenger inngår samvirke som en viktig aktør, dels gjennom den forretningsmessige virksomheten, og dels gjennom den folkebevegelsen som samvirke innebærer.

8.3 Samvirke på ulike sektorer

8.3.1 Innledning

I det følgende skal det forsøkes å gi en oversikt over den samvirkeorganiserte virksomheten i Norge i dag. Først beskrives det som vanligvis blir regnet som det etablerte samvirket. Disse samvirkene skaffer varer til forbrukerne, bygger og forvalter boliger, skaffer driftsmidler til fiskeres og bønders produksjon og sørger for å avsette disse yrkesgruppenes produkter mv. Det vil videre gis eksempler på andre samvirkesektorer og eksempler på ny- og småsamvirke. Beskrivelsen er ikke på noen måte uttømmende. Samvirket finnes på områder og i former som ikke nødvendigvis er beskrevet her. Oversikten tar for seg forskjellige eksempler på områder med former for samvirkeorganisering. Oversikten kan likevel bidra til å gi en oppfatning av samvirkets sammensatte og varierte stilling i norsk nærings- og samfunnsliv. Fremstillingen under punkt 8.3.2. til 8.3.4 er i noen grad basert på en oversikt over hovedformene i samvirke i Johnstad: Samarbeid og samvirke.

Deler av den virksomheten som drives av et samvirkeforetak, kan være skilt ut i datterselskaper som er organisert i annen selskapsform. Enkelte virksomheter kan videre være drevet utfra et samvirkeformål, men likevel være organisert som for eksempel et aksjeselskap. I oversikten nedenfor brukes samvirkebegrepet i forholdsvis vid forstand, slik at det til en viss grad også omfatter sammenslutninger som ikke kan regnes som samvirkeforetak etter en formell rettslig avgrensning.

8.3.2 Det etablerte samvirket

8.3.2.1 Forbrukersamvirket/Coop 77

1. oktober 2000 skiftet Forbrukersamvirket navn til Coop. Det er navnet på den samlede virksomheten til Coop Norge AS og Coop NKL BA, (begge utgjorde tidligere Norges Kooperative Landsforening/NKL) og ca. 247 samvirkelag over hele landet. Samvirkelagene i Norge er selvstendige juridiske enheter. De eier Coop NKL BA, som også er et samvirkeforetak. Disse lagene driver nærmere 1000 butikker rundt om i landet, med virksomhet som spenner seg fra salg av dagligvarer til elektriske artikler. Den samlede omsetning til Forbrukersamvirket/Coop var i 2000 på ca. 25 milliarder kroner (omsetning i datterselskaper er da inkludert). Forbrukersamvirket/Coop har en markedsandel på ca. 25 % innen dagligvaremarkedet på landsbasis, og er en av fire store aktører innen denne sektoren. Markedsandelene for forbrukersamvirket ellers varierer sterkt fra region til region og fra bransje til bransje. Coop sysselsetter om lag 18 000 personer.

De lokale samvirkelag er basisenheten innen forbrukersamvirket, og det er medlemmene som gjennom det lokale samvirkelag eier og styrer forbrukersamvirket. Enhver forbruker kan mot et mindre andelsinnskudd bli medlem i et samvirkelag. I alt har Coop i dag vel 900 000 medlemmer, og det har vært en kraftig vekst i medlemstallet i de senere årene. Den øverste myndighet i lagene er medlemsmøtet. Samvirkelagene er organisert i 11 distriktslag, og det er disse som velger representanter til Coop NKLs landsmøte. De har videre til oppgave bl.a. å fremme samarbeidet og eventuelle sammenslutninger mellom samvirkelag. Det har de senere årene vært en kraftig nedgang i antall samvirkelag innenfor forbrukersektoren. I 1987 var det 506, i 1998 var det 294, i 1999 var det 270, mens det i dag er ca. 247 samvirkelag. Reduksjonen skyldes delvis en strategisk prosess for å redusere det store antall lag ettersom flere av lagene anses å være for små, er for kostbare i drift og har for liten egenkapital til videre satsning. En del samvirkelag er slått sammen for å etablere større og mer slagkraftige samvirkelag for å bedre kunne møte utfordringer fra nasjonale konkurrenter og internasjonale allianser. En erklært målsetning er over tid å komme ned i rundt 100-120 lag. Hvert samvirkelag kan stå for et større antall detaljutsalg.

Coop NKL er landsforbundet for de lokale samvirkelagene og er bl.a. lagenes serviceorgan og forvalter den norske eierandelen i Coop Norden AB. Coop Nordens datterselskap Coop Norge AS er samvirkelagenes vareanskaffer. Forbrukersamvirket i Norge omfatter både en foreningsdel og en forretningsdel. Foreningsdelen innen forbrukersamvirket ivaretar demokratiet og styringen av virksomheten gjennom medlemmenes valg av representanter til ulike organer som landsmøtet, representantskapet og styrene i Coop NKL og Coop Norge AS samt norske representanter til Coop Nordens generalforsamling. Forretningsdelen omfatter den løpende økonomiske virksomhet i den enkelte lag og Coop Norge/Coop NKL. Coop Norge er et konsern som består av selskaper som driver industriell produksjon av matvarer, i tillegg til engrosvirksomhet av matvarer og andre forbruksvarer samt butikkdrift.

6. januar 2000 ble COOP Norden AB etablert som et svensk aksjeselskap, eiet av Coop NKL, KF (Sverige), FDB (Danmark). Selskapet ble etablert som et strategisk verktøy for å forsterke samarbeidet mellom det etablerte forbrukersamvirket i de tre landene.

8.3.2.2 Landbrukssamvirket 78

Landbrukssamvirket er den største sektoren innen det etablerte samvirket, og er et organisert samarbeid mellom bønder om kjøp og salg av varer og tjenester. Bøndene eier og styrer selv samvirkeorganisasjonene og deres bedrifter, hvor bøndene både er kunder, leverandører og medlemmer. Norsk Landbrukssamvirke er interesseorganisasjon og møteplass for de 15 landsdekkende samvirkeorganisasjonene i landbruket. Mange av samvirkeorganisasjonene i landbruket har i dag tre hovedoppgaver. De er for det første interesseorganisasjoner for produsentene som er medlemmer. 79 For det andre driver de forretningsmessig virksomhet i konkurranse med andre på innkjøp, foredling og salg. For det tredje har flere av samvirkene dessuten påtatt seg et forvalteransvar ovenfor myndighetene, ved markedsregulering, tilpassing av produksjon og utjevningsordninger, bl.a. for å sikre kundene forsyninger til relativt stabile priser.

Den dominerende gruppen innen landbrukssamvirket er salgssamvirket. Salgssamvirket skaffer bøndene tilgang til markeder som ellers ville være stengt, og/eller gir dem en større makt til å oppnå bedre priser. Salgssamvirket består av meierisamvirket, kjøttsamvirket, eggsamvirket, Gartnerhallen, potetsamvirket, honningsamvirket, skogeiersamvirket og pelssamvirket. Salgssamvirket omsatte i 1999 for over 26 milliarder kroner og sysselsatte over 13 000 ansatte/årsverk. Dernest kommer innkjøpssamvirket som bidrar til å skaffe bøndene varer og tjenester der de ellers ikke hadde klart å skaffe disse til veie, eller til å gi dem lavere priser. Innskjøpssamvirket består av Felleskjøpene, Landteknikk (utstyrsleverandør til næringsmiddelindustrien) og Landbrukets Emballageforreting og Gartnernes Felleskjøp S/L (L.O.G). Innkjøpssamvirket hadde i 1999 en omsetning på ca. 8 milliarder kroner og sysselsatte ca. 2400 ansatte. I tillegg kommer avlssamvirkene GENO og Norsvin, som i 1999 hadde en omsetning på ca 300 millioner kroner og sysselsatte over 16 500 ansatte. Landbruksorganisasjonene har over 160 000 medlemskap bestående av bønder og skogbrukere, hvorav noen av disse er medlemmer i flere av organisasjonene. Til sammen hadde Landbrukssamvirket en omsetning på ca. 34,5 milliarder kroner.

8.3.2.3 Fiskerisamvirket

I medhold av Råfiskeloven av 14. desember 1951 er all omsetning av fisk og skalldyr på første hånd, med unntak av oppdrettsfisk, underlagt fiskernes salgssamvirke. Fiskerisamvirket omfatter seks salgslag som er gitt enerett til førstehåndomsetning for bestemte fiskearter eller for omsetningen i et bestemt geografisk område. Fiskesalgslagene ble etablert i mellomkrigstiden og de første årene etter annen verdenskrig, og består i dag av følgende lag: Norges Råfisklag, Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslag, Vest Norges Fiskesalslag, Norges Sildesalgslag, Rogaland Fiskesalgslag S/L og Skagerakfisk S/L. Salgslagene hadde i 1999 en førstehåndsomsetning på 9,9 milliarder kroner, med en eksportverdi på 18 milliarder kroner.

Salgslagene bygger dels på indirekte medlemskap gjennom den faglige fiskerorganisasjon, dels på direkte medlemskap fra den enkelte fisker eller det enkelte båtlag, dels på en kombinasjon av disse formene for medlemskap. Norges Fiskarlag er fiskernes viktigste faglige landsorganisasjon, og organisasjonen hadde 13.000 medlemmer i 1998. Det var totalt 21 000 fiskere i Norge i 1999, hvorav 15 000 hadde fiske som ene- eller hovedyrke.

Omsetningen av agn til bruk i linefisket er organisert i S/L Fiskernes Agnforsyning, som har enerett til slik omsetning på strekningen fra og med Sør-Trøndelag til og med Finnmark.

I siste halvdel av 1800-tallet ble det etablert en rekke gjensidige selskaper for forsikring av fiskefartøyer. Fremdeles er et tyvetalls slike gjensidige trygdelag eller assuranseforeninger i virksomhet langs kysten. I 1985 opprettet sjøtrygdelagene et nytt gjensidig selskap for å få et betryggende reassuransesystem. Sjøtrygdgruppen Gjensidige Sjøforsikringsselskap (SGS) fikk konsesjon 24. mars 1985, med 27 gjensidige foreninger som medlemmer. Også ellers i Europa er det en rekke gjensidige forsikringsselskaper for fiskefartøyer. Disse er medlemmer i European Fishingvessels Insurance Companies Association, som har medlemmer i 10 land og forsikrer 80 000 fiskefartøyer.

I de første årene etter siste krig etablerte fiskerne produsentsamvirke for tilvirkning og foredling av fiskeprodukter. Spesielt i Finnmark og Nord-Troms hvor alle produksjonsanlegg ble nedbrent under krigen, var det mange fiskere som begynte produksjon på samvirkebasis. I dag er det kun et fåtall slike anlegg tilbake.

Fiskeoppdrett har vokst frem som en betydelig næring de siste tiårene, med en eksportverdi på 12 milliarder kroner i 1999. I perioden 1979 til 1991 hadde Fiskeoppdretternes Salgslag AL i medhold av Råfiskloven enerett til førstehåndsomsetning av laks og ørret. Oppdrettsfisk ble unntatt fra Råfisklovens bestemmelser høsten 1991, da fiskeoppdretternes salgslag ble avviklet.

8.3.2.4 Boligsamvirket

Boligsamvirket er den fjerde tunge sektoren i det etablerte samvirket. Med boligsamvirket menes boligbyggelag og borettslag. Disse sammenslutningen er lovregulert gjennom lov om boligbyggelag og lov om borettslag (lov 4. februar 1960 nr. 1 og 2). Et eget lovutvalg oppnevnt i 1997 har vurdert lovgivningen på området og kommet med utkast til nye lover om borettslag og boligbyggelag. 80 Til det organiserte boligsamvirket regnes medlemmer og borettslag tilknyttet boligbyggelag, som igjen er tilknyttet den landsomfattende organisasjonen A/L Norske Boligbyggelags Landsforbund, NBBL. Til boligsamvirket regnes også de sidevirksomheter og datterselskaper som NBBL og boligbyggelagene har for å bygge opp under virksomheten, og også de øvrige boligselskaper som forvaltes av boligbyggelag.

Et boligbyggelag er et andelslag med begrenset ansvar hvor antall medlemmer og kapital er vekslende, og som har til hovedformål å skaffe boligbygg på vegen av andelseierne. Laget kan også ha andre formål som forvaltning av boligbyggene og å organisere og forvalte tiltak som tjener boliginteressene til medlemmene. Ved årsskiftet 1999/2000 var det registrert 129 boligbyggelag i Foretaksregisteret. Av disse var 99 tilknyttet det organiserte boligsamvirket (NBBL). Tallet på andeleiere i lagene varierte fra 47 til 153 388, og tallet på boliger som laget forvaltet for andelseierne varierte fra 16 til 58 476. Til sammen hadde lagene i NBBL 596 709 andelseiere og forvaltet 248 675 boliger. De fleste av lagene er små eller mellomstore boligbyggelag. Oslo Bolig- og Sparelag (OBOS) er på den annen side en svært stor aktør, med nærmere 25 % av medlemmene og boligene innen boligsamvirket.

Et borettslag er et andelslag med begrenset ansvar som har til formål å skaffe medlemmene bolig ved å erverve eller stå for oppføring av boligbygg og leie ut boliger i disse byggene til andelseierne. Laget kan også ha andre formål som har sammenheng med boliginteressene til medlemmene. Det er vanlig å skille mellom tilknyttede borettslag og frittstående borettslag. Tilknyttede borettslag er knyttet til og har en forretningsførerkontrakt med et boligbyggelag. Medlemmene er også medlemmer av boligbyggelaget. Medlemmer av boligbyggelag som blir tildelt bolig, organiseres i borettslag. Frittstående borettslag er ikke knyttet til et boligbyggelag. Forskjellen ligger i hvordan de er stiftet, forvaltningen av boligene og hvordan leilighetene blir tildelt. Det finnes dessuten en rekke frittstående borettslag som har inngått kontrakt med et boligbyggelag om forretningsførselen. Ved årsskifte 1999/2000 var det registrert 5871 borettslag i Foretaksregisteret. Tallet på borettslag som var forvaltet av boligbyggelag organisert i NBBL var 4380. 81

8.3.3 Samvirke på andre sektorer

8.3.3.1 Innledning

Foruten de tunge sektorene som er beskrevet ovenfor, finner man også samvirke på en rekke andre sektorer. Nedenfor gis det en beskrivelse av noen ulike samvirkesektorer og former for samvirkevirksomheter.

8.3.3.2 Arbeidssamvirke

Arbeidssamvirke er samvirke mellom ansatte i en virksomhet (produksjonssamvirke). Eksempeler kan være hvor en industribedrift e.l. er eiet og drevet av de ansatte, eller partnerselskaper der konsulent- og kunnskapsbedrifter er eid og drevet av de ansatte. Arbeidssamvirke er sjeldent i Norge, i motsetning til mange andre land. Det finnes ingen tall for arbeidssamvirke i Norge, men på midten av åttitallet viser tall fra en svensk undersøkelse at det var 164 ansatteeide bedrifter i Norden med 5200 ansatte. Undersøkelsen viste at 35 av de ansatteeide bedriftene var i Norge, og at disse hadde 1800 ansatte til sammen. 82

8.3.3.3 Forsikrings-, bank- og kredittsamvirket

Forsikringssamvirket har vært mindre synlig enn de andre store samvirkesektorene. De norske gjensidige sjøforsikringsforeninger er imidlertid blant de ledende i verden. Blant hull-klubber, som driver med kaskoforsikring på skip, er UNITAS i Oslo og Bergen Skibsassuranseforening ledende innen det norske markedet og blant de største internasjonalt. P & I foreningene Gard i Arendal og SKULD i Oslo, som driver med ansvarsforsikring av skip, innehar 100 % av det norske markedet og 20 % av verdensmarkedet. Gjensidige-gruppen er et av de større forsikringsselskapene i Norge og organisert som gjensidige selskap. Mindre gjensidige selskaper innen forsikring finnes også, men de er gjerne rettet mot spesialiserte bransjer innenlands, som Fiskernes Gjensidige Trygdelag, Sjøtrygdgruppen Gjensidige Skadeforsikringsselskap, Norges Pelsdyralslags Gjensidige Pelsdyrstrygd og Skogbrand Forsikringsselskap Gjensidige.

Samvirke er i dag lite utbredt innen kreditt- og banksektoren i Norge. De fleste kredittforeninger (foretak som formidler kreditt til eierne/medlemmene på så gunstige vilkår som mulig) er nå omdannet til aksjeselskaper. Banklovkommisjonen har i sin utredning om finansforetak foreslått at finansinstitusjoner i fremtiden ikke skal kunne opprettes som kredittforeninger, men at eksisterende kredittforeninger kan videreføres. 83 Den eneste gjenværende kredittforeningen er Landkreditt med 12 000 medlemmer. I motsetning til tidligere eksisterer det i dag ingen rene samvirkebanker i Norge i dag, men over 100 sparebanker har vokst frem, dels som erstatning for kredittforeninger, særlig i utkantstrøk. Sparebankene er selveiende institusjoner med en sterk stilling innen banksektoren. Landets sparebanker er integrert i tre store grupperinger, Sparebanken Nor med samarbeidspartnere, Sparebank 1-gruppen og Eika.

Gjensidige-gruppen og Sparebank Nor-gruppen har samordnet sine virksomhetsområder ved at de tre selskapene Gjensidige Skadeforsikring, Gjensidige Livsforsikring og Sparebanken Nor med datterselskaper slo seg sammen i 1999 til ett selskap - Gjensidige NOR. Gjensidige NOR består av de tre morselskapene Gjensidige NOR Forsikring, Gjensidige NOR Spareforsikring og Gjensidige NOR Sparebank. Gjensidige NOR er et finanskonsern med et komplett tilbud innen bank, lån og finansiering, sparing og plassering, forsikring, eiendomsformidling og trygghetstjenester. Sammen med samarbeidende sparebanker og brannkasser har konsernet over 550 kontorer rundt om i Norge. Gjensidige NOR er Norges nest største finanskonsern med 7 900 ansatte, to millioner kundeforhold og 320 milliarder kroner i forvaltningskapital (30.09.01).

Per dags dato er kun Gjensidige NOR Sparebank børsnotert gjennom sine grunnfondsbevis. Konsernet har søkt myndighetene om tillatelse til å omdanne Gjensidige NOR Sparebank og Gjensidige NOR Spareforsikring til aksjeselskaper og slå disse sammen til et nytt børsnotert finanskonsern - Gjensidige NOR ASA. Gjensidige NOR ASA vil ha et strategisk samarbeid med forsikringskonsernet Gjensidige NOR Forsikring. Gjensidige NOR Forsikring vil også bli en betydelig eier i det nye Gjensidige NOR ASA.

Begrunnelsen for ønsket om å omdanne Gjensidige NOR Sparebank og Gjensidige NOR Spareforsikring til aksjeselskaper er oppgitt å være at Gjensidige NOR ønsker å ha en konsernstruktur som gir tillit i egenkapitalmarkedet, og et konkurransedyktig egenkapitalinstrument. Et samlet konsern - ledelse, styrende organer og representanter for de ansatte - mener at den beste måten å oppnå dette på er å omdanne Gjensidige NOR Sparebank og Gjensidige NOR Spareforsikring til aksjeselskaper, mens Gjensidige NOR Forsikring fortsetter som et kundeeid, gjensidig selskap. Konsernet har oppgitt flere begrunnelser for dette:

1. Dagens konsernstruktur er ikke tilfredsstillende i det lange løp. For å skape tillit i det markedet hvor egenkapitalen hentes inn, anser Gjensidige NOR det nødvendig å ha en enklere struktur.

2. Mens grunnfondsbeviset er et verdipapir som har vært et viktig egenkapitalinstrument for Gjensidige NOR Sparebank, hevdes det at banken i økende grad trenger å bli tilført egenkapital på like vilkår som deres viktigste konkurrenter. Grunnfondsbeviset hevdes for det første å være vanskelig å 'selge inn' til utenlandske investorer, noe som vil kunne sette Gjensidige NOR Sparebank i en utsatt posisjon i markedet. For det andre vil en omdanning til aksjeselskap kunne sikre banken ikke bare bedre tilgang på egenkapital, men også egenkapital til en lavere kostnad enn i dag. Dette anses sentralt for fortsatt å kunne finansiere investeringer for privatpersoner og næringsliv over hele landet.

3. Det anføres at spareforsikringsselskapet på sikt vil kunne trenge mer egenkapital for å sikre fortsatt konkurransekraft.

4. Skadeforsikringsselskapet, Gjensidige NOR Forsikring, har ikke det samme behovet for ny egenkapital. Derfor ønskes selskapets gjensidige eierform videreført.

Etter gjeldende regler er sparebanker organisert som selveiende institusjoner, uten adgang til omdanning til aksjeselskap. I NOU 1998:14 gikk et flertall i Banklovkommisjonen inn for en lovendring som gir adgang til omdanning til aksjeselskap. Finansdepartementet har varslet om en lovendring som skal gjøre det mulig å omdanne sparebanker til aksjeselskaper, og i Kredittmeldingen 2000 (utgitt 7. desember 2001) er det oppstilt hovedprinsipper for et slikt lovforslag. Forutsatt positiv behandling i Stortinget og et lovgrunnlag i vårsesjonen, er det antatt at omdanningen vil være ferdigstilt innen halvårsskiftet 2002. 84

8.3.3.4 Transport

Samvirkeformen er vanlig innen drosjenæringen og mellom lastebileiere i form av egne transport- eller formidlingssentraler. Drosjesentralene er ofte salgssamvirke mellom drosjeeiere. Av de 6700 drosjer som er tilknyttet en bevilling, er 4530 tilknyttet drosjesentraler. Det samlede antall drosjer og minibusser hadde i 1997 en totalomsetning på 4 milliarder kroner og sysselsatte 9500 på landsbasis. Andelslaget Oslo Taxi A/L eide i 1997 90 % av aksjene i landets eldste og største drosjesentral, Oslo Taxi AS, og omsatte for 70 millioner kroner og utførte 100 årsverk. Som følge av dereguleringen innen drosjenæringen er det etablert konkurrerende drosjesentraler organisert under andre selskapsformer enn samvirkeformen. Transportsentralene på lastebilsiden samarbeider også om oppdrag til medlemmene. I de senere år har det imidlertid vært en tendens til å omdanne sentralene til aksjeselskap, på grunn av krav om dispensasjon etter konkurranseloven for å få etablere en transportsentral som samvirke.

8.3.3.5 Kraftsamvirke 85

Innenfor kraft- og elektrisitetsforsyning står samvirke relativt svakt i Norge sammenlignet med andre land. Likevel er en rekke av landets kraftlag organisert som samvirkelag. Etter innførselen av energiloven i 1990, har det utviklet seg klare skiller i bransjen mellom produksjonsselskaper, nettselskaper og omsetningsselskaper. Det har videre vært en økende tendens til å omdanne til aksjeselskaper samvirkeorganisert virksomhet innenfor kraft- og elektrisitetsforsyning. Dette gjelder særlig omsetningsselskapene.

8.3.4 Annet samvirke - nysamvirke og småskalasamvirke

8.3.4.1 Innledning

Utvalget har ovenfor forsøkt å gi en oversikt over de sektorer hvor samvirke har størst fotfeste, og hvor samvirkeformen er vel etablert. Samvirke eksisterer imidlertid også på mindre synlige områder, enten som småskalasamvirke innen ulike sektorer (småsamvirke) eller på områder hvor samvirkeformen tidligere ikke har vært benyttet (nysamvirke). De to formene er i en viss grad forskjellige ettersom man med småvirke normalt tenker på mindre, men veletablert og kjente former for samvirke, mens en med nysamvirke tenker på nyetablerte samvirkeforetak, og gjerne på nye områder enn hva som har vært vanlig. Sistnevnte samvirkeform vil imidlertid oftest også være en form for småsamvirke, i hvert fall i en startfase. Det kan således være vanskelig å skille klart mellom småsamvirke og nysamvirke.

Som nevnt er det vanskelig å gi en fullstendig oversikt over samvirkets utbredelse på de ulike sektorer, noe som bl.a. skyldes at man ved søk i Foretaksregisteret og andre relevante registre ikke kan skille de registrerte samvirkeforetak fra eventuelle andre foretakstyper registrert med begrenset ansvar. Videre at en rekke virksomheter som er drevet som samvirke, ikke nødvendigvis er registrert, samt at det generelt er skrevet og forsket relativt lite på samvirkets utbredelse i Norge. Dette blir enda mer tydelig når man skal forsøke å gi en oversikt over små- og nysamvirkene. Oversikten nedenfor vil således ikke være fullstendig, men gi en beskrivelse av noen områder hvor slik samvirkevirksomhet finner sted. Oversikten og eksemplene baserer seg i hovedsak på tilsvarende oversikter fra samvirkelitteratur, samt søk på Internett og i Brønnøysunds databaser (Enhetsregisteret).

8.3.4.2 Småsamvirke 86

Småsamvirke består gjerne av samarbeid mellom få aktører innen mindre virksomhets- og/eller geografiske områder. Småsamvirke eksisterer antakelig innen de fleste bransjer, sektorer og områder. Særlig utbredt er småsamvirke innen landbruk og mellom håndverkere og kunstnere.

Småsamvirke er særlig utbredt, og har til dels lange tradisjoner innen jordbruksnæringen. Deltagelse i slik småskalasamvirke kan eksistere ved siden av eventuell deltagelse i det etablerte landbrukssamvirket. Eksempler på slikt samvirke kan være at mindre gårdsbruk sammen bygger fellesfjøs, har felles planteproduksjon, stifter et maskinlag med felles jordbruksmaskiner eller stifter maskinringer som kjøper, eier og videreutleier maskinene til medlemmene. Videre kan grunneiere sammen danne utmarkslag med formål å fremme felles utmarksnæringer som jakt, fiske, hytteutleie mv.

Også innen skogbruksnæringen kan man finne småsamvirke, som gjerne eksisterer ved siden av det mer etablerte skogsamvirket. Foruten maskinringer og maskinlag som nevnt ovenfor, finnes eksempler bl.a. på grupper av skogeiere som har gått sammen om å tilsette arbeidskraft gjennom arbeidskraftlag, som samarbeider om bygging, drift og vedlikehold av vei over medlemmenes eiendommer, som danner samdriftslag som utfører ulikt drift og skjøtsel av medlemmenes skogeiendommer eller ulike andre former for samarbeid mellom virksomhetene, og hvor medlemmene deltar med egen arbeidskraft.

Innen håndverk og kunst finnes også lange tradisjoner for småsamvirke. Samarbeide mellom kunstnere og håndverkere eksisterer innen områder som innkjøp, produksjon og salg. Det kan for eksempel dreie seg om etablering av felles verksteder, felles atelierer, felles utsalgssteder eller gallerier og felles innkjøpslag.

8.3.4.3 Nysamvirke

Nysamvirke kan som nevnt generelt forstås som nyetableringer av samvirke, og tar gjerne form av småsamvirke. Utviklingen av nysamvirke er et internasjonalt fenomen, og har særlig funnet sted de siste 10-20 årene. Også i Sverige har nysamvirke hatt en kraftig økning de siste 20 årene. Ettersom man i Sverige har en egen lov om samvirkeforetak, kan man enklere få oversikt over hvilke sektorer hvor nysamvirke særlig har gjort seg gjeldene. I Sverige har man sett at samvirkeforetaksformen («den ekonomiska föreningen») er blitt en alternativ form for å organisere virksomheter av ulike slag. Særlig har man sett en utvikling av samvirkeformen innenfor områder hvor det offentlige normalt til nå har vært hovedleverandør. I perioden 1988-1993 ble det etablert til sammen 640 foretak med virksomhet på slike områder. Av disse er 595 barnehager, hvorav de aller fleste er foreldrekooperativer. Øvrige virksomheter som kan regnes med her er tannhelsetjeneste (13 foreninger), eldreomsorg (10), helse- og sykevern (8), øvrig omsorgskooperativer (8) og grunnskoler (6). Foruten de foreldrekooperative barnehagene, har de fleste av de nye samvirkeforetakene blitt etablert mot slutten av nevnte periode. Nysamvirkets fremgang er antatt å skyldes dels at det offentlige ikke lenger har vært i stand til å dekke folks behov, dels som følge av en omfattende fornyelse av offentlig sektor. Nysamvirke etableres derfor for å tilgodese nye behov hos befolkningen. 87

I Norge har det trolig også vært en vekst i nysamvirke, men den er som nevnt ikke like enkel å kartlegge. Det antas imidlertid at en viss utvikling har funnet sted, og særlig innen områder som tjenesteyting, lokal service, omsorg og lokalutvikling. Som vist ovenfor er småsamvirket særlig utbredt innen landbruket, og dette er stadig under utvikling. Foruten nyetableringer av ulike former for samdrift som vist ovenfor, skjer det også en utvikling på nye områder. Særlig er organisasjonsformen mye benyttet innenfor områder som gir rom for fellestiltak, særlig i mindre distrikts-og bygdesamfunn. Et slikt område er utviklingen av ulike former for bygdeservice. Virksomheten drives gjennom egne foretak, hvor medlemmene selv utfører de ulike tjenestene som felles virksomhet. Dette er da tilbud til kunder utenfor landbruket, som bedrifter, kommuner, huseiere, borettslag mv. Det kan dreie seg om snøbrøyting og strøing og større og mindre håndverks- og entreprenøroppdrag som graving, sprenging, muring, vedkapping osv. Videre er samvirkeformen benyttet innen realisering av infrastruktur som vei, vann, og hvor det dannes egne foretak som tar seg av dypvannsboring til for eksempel bolig og fritidsbolig.

Etablering av nysamvirke finner en også innen ulike områder for kunnskapsvirksomheter/tjenestenæringer. Selv om slike virksomheter oftest stiftes og drives under andre organisasjonsformer enn samvirke, kan en likevel finne eksempler hvor slik virksomhet drives som samvirke. Særlig gjør dette seg gjeldende innen former for rådgivningstjenester mv. For eksempel er en rekke mindre regnskapslag organisert som samvirkeforetak, hvor virksomheten består av å tilby regnskaps- og revisjonstjenester til medlemmene. Videre finnes det reisebyråer eiet og drevet som samvirkeforetak. Det finnes også tilfeller av kantinevirksomhet eiet av virksomheter i samme geografisk område.

Tiden og utviklingen i samfunnet har vist at det også innenfor nye områder har vært hensiktsmessig å ta i bruk denne organisasjonsformen. Nysamvirket i Norge har særlig vokst frem innen omsorg og service. Det er antatt at dette også i Norge skyldes mangel på tilbud som følge av fornyelse og privatisering av oppgaver som tidligere har vært ivaretatt av det offentlige. Eksempler på dette kan være samvirkeløsninger for å dekke et behov innen omsorg og service rettet mot barn, funksjonshemmede, eldre, syke mv. I senere år har det for eksempel vært en stor økning av etableringer av private barnehager, stiftet og drevet som samvirkeforetak. Organisering av barnehager som samvirkeforetak skyldes ofte mangelen på offentlige barnehageplasser eller for dyre private/kommersielle løsninger. Videre finnes det tilfeller hvor eldre og/eller funksjonshemmede har dannet bofellesskap i form av samvirke, som et alternativ til offentlige og private og kommersielle alders- og sykehjem. Samvirkeformen er også benyttet som et alternativ til de kommunale hjemmetjenestene. Et eksempel kan være stiftelsen av selskapet ULOBA BA (Uavhengig Liv Oslo og omegn Andelslag for brukerstyrt personlig assistanse). Her er funksjonshemmede selv arbeidsledere for sine assistenter, og selskapet er arbeidsgiver. Assistenten skal utføre det som den enkelte ikke kan gjøre på grunn av sin funksjonshemming, slik som personlig stell, husarbeid, transport mv. Et annet eksempel på nysamvirke innen omsorgssektoren er etableringen og driften av Aurora Verksted BA, se boks 8.1.

¹Eksemplet er hentet fra Det kgl. Selskap for Norges Vels hjemmeside: www.norgesvel.no.

Utover dette er organisasjonsformen benyttet til å realisere samfunnshus og andre forsamlingshus eller andre virksomheter som skal komme fellesskapet til gode. Eksempler på dette kan være kino, teater, kafedrift, fritids- og ungdomsklubber mv. Her kreves det ofte større investeringer, og initiativtakerne ser det som et gode at et bredere lag av personer på stedet, selv deltar økonomisk i foretaket. Et sidehensyn kan også være at det er behov for dugnad for å få realisert tiltaket, samtidig som tiltaket anses å være av mer sosial art. De samme hensyn gjør seg gjeldende når en ellers ønsker å opprette bygdeutviklingsforetak og interessefellesskap i tilknytning til slike. Eksempler på dette kan være etableringer av turist- og reiselivsbyråer til fremme og formidling av lokalstedets turistattraksjoner mv., etablering av lokale leverandører av kabel-TV- og antennetjenester, eller opprettelsen av nærradiostasjoner.

Eksempler fra ulike domstolsavgjørelser viser videre at samvirkeformen er eller har vært benyttet for drift og utleie av hytter som er eiet i fellesskap av medlemmer i en jaktforening, ved drift av en eiendom med en bensinstasjon hvor denne er eiet i fellesskap av medlemmene i en transportforening, eller drift av en felleseid brygge og drift av en teaterbygning. 88

8.3.5 Samvirkeforetak som utøver av offentlig forvaltningsvirksomhet

Samvirkeorganisering har spilt en viktig rolle i utviklingen av det norske samfunnet. Alle de fire store samvirkesektorene (forbrukersamvirke, boligsamvirke, fiskerisamvirke og landbrukssamvirke) har i betydelig grad vært medvirkende i det norske samfunnets «moderniseringprosesser». Samvirkeorganisasjonenes rolle har vært flersidig. For det første har de fungert som byggestener i utviklingen av det norske demokratiet. Det norske organisasjonsliv generelt, og samvirkeorganisasjonene spesielt, har vært kalt skoler i demokrati. For det andre har de vært sentrale markedsaktører og preget norsk økonomi hver på sin sektor, og for det tredje har de hatt direkte forvaltningsoppgaver i forbindelse med iverksettingen av offentlig politikk. Når det gjelder direkte forvaltningsoppgaver er det spesielt samvirkeorganisasjonene innenfor landbruk- og fiskeri og også boligsektoren, som har spilt en sentral rolle. Denne rollen har vært særlig markert i etterkrigstiden og fram til 1980-årene. Samvirkeorganisasjonene inngikk i disse årene i tett samarbeid med politiske myndigheter i løsningen av viktige samfunnsoppgaver.

Samvirkeorganiseringen i Norge startet allerede på midten av 1800-tallet. Med bred politisk legitimitet og støtte utviklet samvirkeorganiserte foretak seg kraftig i den første halvdelen av 1900-tallet. Organisasjonene inngikk som et viktig virkemiddel i den omfattende moderniseringsprosessen av samfunnet som skjedde i denne perioden. En viktig årsak til samvirkeformens politiske legitimitet, og etter hver deres sterke markedsmessige stilling i etterkrigstiden er knyttet til spesielle trekk ved den norske samfunnsmodellen på 1900-tallet. Disse trekkene var særlig fremtredende i perioden 1930-1980.

Etter en svært turbulent periode i 1920-åra, med sosial, økonomisk, politisk og kulturell uro og oppløsningstendenser i samfunnet, vant en ny samfunnsideologi gradvis fram. Denne samfunnskrisen, som bl.a. rammet bøndene og bygdene hardt, ble av mange opplevd som en konsekvens av frikonkurranse-modellen. Det skapte politisk opposisjon og en «radikalisering» av det norske samfunn.

I mellomkrigstiden ble det inngått et samarbeid mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet gjennom det såkalte «Kriseforliket» i 1935. Dette ga det politiske grunnlaget for ideen om at fremtidens samfunn skulle realiseres gjennom en aktivt initierende, regulerende og kontrollerende stat, basert på verdier som individuelle rettigheter og selvhjelp koblet sammen med solidaritet og sosial bevissthet. Andre sentrale elementer i denne nyorienteringen var videreføring av folkelig organisering, og statlig kontroll med ressursene. Dette skulle etter hvert vise seg å få stor betydning for samvirkeorganisasjonenes rolle og posisjon i det norske samfunnet.

Et annet element som fikk stor betydning for samvirkeformens utvikling, var ideen om tett og forpliktende samarbeid mellom staten og organisasjoner i nærings- og arbeidsliv. Disse ideene, som vant frem på 1930-tallet, kan illustreres med synspunktene til prisdirektør Thagaard fra 1934. Han hevdet med tyngde at den gamle næringsfrihet og fri konkurranse hadde utspilt sin rolle. Staten skulle forebygge konkurransens negative virkninger for den enkelte bedrift eller for samfunnet. Staten skulle legge til rette for samfunnsgagnlige organisasjoner, bygd på samarbeid i hele næringslivet. 89

«Korporativisering» av styringssystemet ble etter hvert en sentral del av Arbeiderpartiets styringsfilosofi fra begynnelsen av 1930-tallet. Det vil si at nært og forpliktende samarbeid med organisasjoner i samfunns- og næringsliv var en viktig del av statens styringssystem. Bøndenes organisasjoner reagerte positivt på invitasjonen til samarbeid, og også på fiskeri- og boligsektoren kom samvirkeorganisasjonene med som viktige aktører i denne styringsmodellen

Både Fellesprogrammet fra 1945 og Moderniseringsprogrammet fra 1950 ble utviklet og gjennomført i nært samarbeid mellom staten og berørte organisasjoner i arbeids- og næringsliv. Det styringssystemet som ble formalisert fra 1950-tallet hadde en klar politisk forankring. Etter krigen ble så denne styringsmodellen videreutviklet og institusjonalisert. Et viktig element i styringsmodellen var det som kalles «korporativ pluralisme». Hovedidéen i den korporative pluralisme er at staten skal styre gjennom et nært og forpliktende samarbeid med representative interesseorganisasjoner fra viktige samfunnssektorer. Det har vært argumentert med at dette både vil lette gjennomføring av politikken, og at det vil styrke samfunnsdemokratiet. Den korporative kanalen for innflytelse anses som et supplement og tillegg til valgkanalen.

Samvirkeorganiseringen var velegnet som redskap i gjenreisningen og moderniseringen av det norske samfunn i etterkrigstiden. De eksisterende samvirkeorganisasjonene var demokratisk oppbygd og styrt, de hadde stor oppslutning og legitimitet i sine sektorer, var delvis basert på brede folkelige bevegelser og drev økonomiske virksomheter basert på selvstyreprinsipper. Samvirkeidéen er dessuten bygget på samfunnsmessige verdier som lå nært de politiske verdiene som dominerte i samfunnet i dette tidsrommet. Staten meldte seg igjen som «fødselshjelper», og bidro i den sammenheng aktivt, bl.a. gjennom vedtak i Stortinget.

I landbrukssektorene er det spesielt to stortingsvedtak som ga avgjørende føringer på utviklingen av landbrukssamvirkets rolle og posisjon. «Omsetningsloven av 1936» 90 og «Hovedavtalen av 1950» la basis for den sentrale rollen landbrukssamvirket har hatt i gjennomføringen av landbrukspolitikken i etterkrigstiden. Omsetningsloven hadde som politisk formål å fremme omsetningen «gjennom samyrke», jf. § 1. På det økonomiske området åpnet loven for å pålegge all omsetning av landbruksprodukter en avgift for å finansiere markedstiltakene i sektoren. Både finansielt, gjennom omsetningsavgiften, og gjennom regler og forskrifter, ble grunnlaget lagt for å etablere nasjonale, organisatoriske overbygninger på de viktigste produktområdene. Gjennom disse institusjonelle tiltakene fikk sentralorganisasjonene, spesielt de store salgsorganisasjonene, det tilstrekkelige økonomiske grunnlag, og den organisatorisk makt både i markedet og internt i bransjeorganiseringen.

Hovedavtalen for jordbruket, vedtatt av Stortinget i 1950, slo fast at landbrukssamvirket lojalt skal følge opp de tiltakene avtalepartene (dvs. bøndenes faglige organisasjoner og staten) blir enige om. Denne avtalen konstituerte i realiteten samvirkeorganisasjonenes rolle, og fikk avgjørende betydning for landbrukssamvirkets videre utvikling, funksjoner og posisjon. Hovedavtalens praktiske side ble organisert i form av den såkalte «Jordbruksavtaleinstitusjonen». Gjennom de årlige jordbruksforhandlingene forhandlet partene seg frem til økonomiske rammer og konkrete tiltak/virkemidler i jordbrukssektoren. Samvirkeorganisasjonene i landbruket (i første rekke salgssamvirket) ble gradvis trukket inn som gjennomførere eller «forvaltere» av en lang rekke konkrete landbrukspolitiske tiltak på områdene produksjonsregulering, markedsregulering, markedsføring, import/reguleringseksport, veiledningstjeneste osv. Landbruksorganisasjonene fikk tildelt en rekke oppgaver som det ellers ville være naturlig at offentlige forvaltningsorganer hadde ansvaret for.

På bakgrunn av omsetningskrisen og sammenbruddet i fiskeeksporten i siste halvdel av 1920-årene valgte myndighetene å gå lovveien for å organisere omsetningen og eksporten av fiskeprodukter. Fiskernes salgslag fikk derved en sterk posisjon i markedet. I henhold til råfiskloven (lov 14. desember 1951 nr. 3) har salgslagene enerett på førsteomsetning av fisk og fiskeprodukter. Samvirkeorganisasjonene innen fiskerisektoren (omsetningsleddet) er således utstyrt med myndighet til å gjøre inngrep i fiskernes yrkesutøvelse. Slik myndighet kan bestå av hjemmel til å gi påbud, forbud eller dispensasjoner fra forbud som er nedlagt av de sentrale myndighetene.

Fiskernes salgslag befinner seg i skjæringspunktet mellom å være forretning, økonomisk forening og forvaltningsorganisasjon. Det er illustrerende for den tette koblingen mellom offentlig forvaltning og salgslagenes forvaltning at forvaltningskompetansen i enkelte tilfelle er delt, og hvor det foreligger krav om at myndighetene skal godkjenne salgslagenes forvaltningsvedtak. Et eksempel her er råfisklovens § 5 som gir salgslagene kompetanse til å regulere fisket gjennom vedtak om midlertidige forbud eller andre innskrenkninger. Slike reguleringer kan skje av hensyn til avtaket eller for å oppnå en hensiktsmessig utnytting av fangstene. Denne reguleringskompetansen er primært lagt til fiskesalgslagene, men er på visse områder delt mellom lagene og Kongen. 91

Andre eksempler på deling av kompetansen mellom lagene og sentralforvaltningen finner vi i reglene om myndighetenes godkjenning av salgslagenes anvendelse av pristilskudd under støtteavtalene mellom myndigheter og fiskerinæringen. Disse var av særlig stor betydning i årene fra 1964 da hovedavtalen for fiskerinæringen ble inngått, og fram til pristilskuddene ble avviklet først på nittitallet. Bruken av disse støttemidlene ble bestemt etter forhandlinger med myndighetene, og salgslagene utførte her fordeling av offentlige støttemidler som inngikk i myndighetenes fiskeripolitikk.

Av større betydning i dag er forvaltningsoppgavene knyttet til kontrolloppgavene i forvaltningen av fiskeressursene. I medhold av lov om saltvannsfiske av 3. juni 1983 nr. 40 kan salgslagene pålegges et kontrollansvar. Fiskernes salgsorganisasjoner medvirker i kontrollen med at lov om saltvannsfiske og forskrifter fastsatt i medhold av loven blir overholdt. Salgslagene fører kontroll med at fiskerne overholder de tildelte fartøykvoter, og har inndragingsmyndighet i tilfeller der det blir registrert overfiske av kvotene. Salgslagene rapporterer slik saker til Fiskeridirektoratet som også er ankeinstans. Salgslagene inngår her i en rollefordeling med Fiskeridirektoratets kontrollverk.

Alt oppgjør mellom fisker og kjøper dokumenteres ved såkalte «sluttsedler», som bl.a. inneholder informasjon om fangstmengde fordelt på ulike fiskearter. Salgslagene er her pålagt å føre statistikk basert på disse sluttsedler. Statistikken overføres direkte til Fiskeridirektoratet hvor denne informasjonen danner basis for ressursforvaltning og kvotekontroll. I tillegg pågår en løpende dialog mellom salgslagene og forvaltningsmyndighetene om utviklingen i fangster og leveranser til salgslagene.

Det er også illustrerende for den nære koblingen mellom salgslagene og forvaltningsmyndighetene at Fiskeridepartementet skal godkjenne salgslagenes vedtekter og godkjenne tilsettingen av administrerende direktør.

På boligsektoren gikk Arbeiderpartiet fra 1928 inn for å bekjempe boligmangelen ved kommunal boligbygging og ved støtte til kooperative boligselskaper. Boligsamvirket ble etter hvert en viktig aktør i boligpolitikken. Da Kommunal- og arbeidsdepartementet i 1958 la frem forslag til ny borettslov, hvor boligsamvirket hadde en sentral plass, var det en bemerkelsesverdig bred politisk oppslutning om lovforslaget. Forslaget til loven av 1960 bygde på innstilling fra Borettslovkomiteen fra 1956. Denne innstillingen hadde gått meget langt i å foreslå en offentlig kontrollert boligkooperasjon, men dette ble avvist både av boligsamvirket og av departementet. Boligsamvirket fikk derved sikret sin posisjon som selvstendig aktør i et boligpolitisk samarbeid med myndighetene.

For andre eksempler på lover hvor ulike samvirkeorganisasjoner er tillagt offentlig forvaltningsmyndighet, vises det til oversikten i punkt 20.3.6.

Forbrukersamvirket ble aldri trukket inn i offentlige forvaltningsoppgaver på samme måte som det ble gjort på andre sektorer. Men forbrukersamvirket har likevel vært en viktig aktør når det gjelder etterkrigstidens forbruker- og varehandelspolitikk. Også i distriktspolitisk sammenheng har forbrukersamvirket spilt en viktig rolle. Utviklingen av forbrukersamvirket har i mindre grad blitt direkte fremmet gjennom nasjonale politiske tiltak.

Forvaltningsrollen og funksjonene har hatt mangesidige og dyptgripende konsekvenser for de berørte samvirkeorganisasjonene. Forvaltningsrollen hører med når en skal forklare den sterke markedsposisjonen samvirkeorganisasjonene på landbruks- og fiskerisektoren har hatt. Gjennom en serie tiltak og reguleringer sørget myndighetene for at samvirkeorganisasjonene fikk styringsverktøy og markedskontroll i forhold til de forvaltningsoppgavene de skulle utføre. Gjennom funksjonsfordeling og økonomiske midler sørget myndighetene videre for å gi bransjeorganisasjonene tilstrekkelig maktgrunnlag til å sikre nødvendig intern kontroll og styring.

Med den langvarige og nære koplingen mellom norske samvirkeforetak på den ene siden og offentlig politikk på den andre, er det rimelig å anta at disse organisasjonenes samfunnsposisjon, og deres struktur og kultur er preget av rollen som «forvaltere» av offentlig politikk. Dette reiser spørsmålet om samvirkets rolle som utøver av offentlig forvaltningsmyndighet har hatt en negativ betydning for forholdet mellom medlem og foretak. Det er hevdet at i den grad samvirket ble trukket inn i iverksettelsen av offentlig politikk, så endret organisasjonene seg fra å representere en deltakerdemokratisk kontrollert markedsmakt på medlemmenes premisser, til i større grad å fungere som teknisk- administrativt forvaltningsapparat etter statens forutsetninger. 92 NOU 1988: 30 uttalte om dette:

«Denne forvaltningsrollen har ikke vært uten konsekvenser for deltakerdemokratiet i organisasjonene. Når samvirkeorganisasjonene blir trukket inn i iverksettingen av offentlig politikk, blir betingelsene og rammene for deres virksomhet i større eller mindre grad lagt gjennom andre prosesser enn de interne beslutningsprosesser. Det er da tilsvarende mindre å beslutte over for organisasjonens medlemmer. Den tilskyndelse disse ellers ville ha til å delta i beslutningstakingen i organisasjonen reduseres. Dessuten kan politikken, og kanskje virkemidlene, bli opplevd som diskriminerende eller uegnet blant deler av organisasjonens egen medlemsmasse. Det kan altså være en direkte konflikt mellom det å skulle følge opp mål og virkemidler fastsatt i offentlig politikk, og det å skulle være effektiv mht. å fremme medlemmenes interesser.» 93

Det er også grunn til å påpeke at den langvarige «forvaltningsrollen» flere av de store samvirkesektorene har hatt, kan skape omstillingsproblemer i en situasjon med omlegging av det politiske styringssystemet.

«Maktutredningen» på 1970-tallet ga en kritisk gjennomgang av etterkrigstidens styringssystem. Maktutredningen konkluderte bl.a. med at det eksisterende styringssystemet hadde utviklet alvorlige svakheter. Det ble bl.a. påpekt at staten etter hvert var involvert på et høyt detaljeringsnivå i politikkutforming og gjennomføring at den sto i ferd med å miste både selvstendighet og styringsevne. En ser her konturene til de omleggingene i styringsmodellen som begynte å skje fra midten av 1980- tallet: Deregulering, privatisering og fristilling. Dette har etter hvert fått betydelige konsekvenser for de store samvirkeorganisasjonens oppgaver og posisjon i samfunnet.

Når brukspolitikken og styringsregimet legges om, svekkes føringene fra forvaltningsrollen. Samvirkeorganisasjonene må finne en ny tilpasning i feltet mellom sine tre ulike roller: interesseorganisasjon, forretning og forvaltning. Det betyr også at organisasjonenes selvstendighet øker. De får større frihet, og dermed mer direkte ansvar for sin egen tilpasning - uavhengig av Staten og de faglige organisasjonene.

Enkelte samvirkeorganisasjoner opplever trolig en slags konflikt om hvordan de skal tilpasse seg de tre forskjellige rollene; roller med til dels uforenlige forventninger. Det betyr at de til dels utsettes for en kritikk som kan være legitim ut fra minst ett av de aktuelle perspektiver, uansett hvilke tilpasningsretninger og -tiltak de velger. Når en foretar grep for å bedre effektiviteten på én arena, kan det medføre kritikk fra hver av de to andre arenaene. Denne situasjonen aktualiserer spørsmålet om hvordan de store samvirkeorganisasjonene kommer til å utvikles, om den tradisjonelle samvirkeformens evne til å overleve, og om sentrale samvirkeprinsipper fremdeles blir etterlevd. De etablerte norske samvirkeorganisasjonene er under et visst press, i den raske overgangen fra et forvaltningsregime til et markedsregime.

Overføring av offentlig myndighet til private organisasjoner og institusjoner reiser også en rekke rettslige problemstillinger, herunder om kompetansetildelingsadgangen, i hvilken grad forvaltningsrettslige regler får anvendelse, for hvilke av den private parts disposisjoner de eventuelle forvaltningsrettslige regler får anvendelse, om myndighetenes instruksjonsadgang mv. Utvalget mener imidlertid det vil sprenge rammen for denne fremstillingen å gå nærmere inn på disse spørsmålene. Spørsmålene er i en viss grad behandlet i juridisk teori, særlig i relasjon til fiskeri- og landbrukssamvirket. Det henvises til slike fremstillinger når det gjelder en nærmere behandling av disse spørsmålene. 94

9 Bør anvendelsesområdet for samvirkeformen utvides eller begrenses?

9.1 Innledning

Fremstillingen under kapittel 8 viser at samvirkeformen står sterkt innen enkelte sektorer, mens den på andre områder er mer eller mindre fraværende. Spørsmålet er om anvendelsesområdet for samvirkeformen bør utvides eller begrenses. Bør samvirkeformen tas i bruk på nye områder? Blir samvirkeformen i dag brukt på områder hvor den er uegnet?

Dersom det er ønskelig å utvide eller begrense samvirkeformens anvendelsesområde, blir det spørsmål om dette kan gjennomføres innenfor rammen av gjeldende rett eller om det er nødvendig med lovendringer. Utvalget går i liten grad inn på dette spørsmålet i kapitlet her. Det vises særlig til kapittel 23 om samvirkebegrepet, der utvalget bl.a. drøfter spørsmålet om det er grunn til å utvide det rettslige samvirkebegrepet.

En arbeidsgruppe oppnevnt av Forbruker- og administrasjonsdepartementet la i 1988 frem utredningen NOU 1988: 30 Samvirke på nye områder - Fornyelse, selvhjelp og demokrati. Utredningen pekte bl.a. på problemer og utfordringer i velferdsstaten som kaller på samvirkeorganisering, og trakk frem en del konkrete eksempler på mulige nye områder for samvirke. Spørsmålet om samvirkeformen er egnet på nye områder er også drøftet i Aurdal: Samvirkemodellen. Fremstillingen under punkt 9.2 er i noen grad basert på disse arbeidene.

9.2 Bør anvendelsesområdet for samvirkeformen utvides?

Utvalgets prinsipielle utgangspunkt er at samvirkeformen bør stå åpen for enhver form for økonomisk virksomhet. For utvalget står det sentralt at samvirke skal være en alminnelig og bredt anvendelig organisasjonsform på linje med de lovregulerte selskapsformene. Etter utvalgets syn har samvirkeformen et betydelig potensiale på nye områder og i forhold til nye aktører. Samvirke forbindes vanligvis med en form for samarbeid mellom fysiske personer. Men også private bedrifter og offentlige rettssubjekter kan stå overfor oppgaver som lar seg løse bedre gjennom samarbeid og samvirke enn ved at hver enkel opptrer på egen hånd, eller gjennom kapitalselskaper. I det følgende vil utvalget gjøre rede for samvirkeformens potensiale 1) innenfor næringslivet, 2) i forbindelse med utøvelse av offentlig virksomhet, og 3) som organisasjonsform for privatpersoner.

Samvirkeformen kan være et mulig alternativ innen næringslivet på nesten alle områder hvor det lønner seg å bygge opp felles funksjoner mellom bedrifter, som alternativ til driftsutsetting («outsourcing») eller kjeding. Nye samvirker passer for samarbeid mellom bedrifter der man ikke vil risikere at en av partene skal få større innflytelse enn de andre. Den vanlige samarbeidsformen innefor næringslivet er joint ventures/felleseide aksjeselskaper i bedriftssamarbeid. Svakheten er at enkelte eiere kan bli for dominerende. Det kan føre til at den felleseide bedriften utvikler seg i en retning som ikke er til beste for fellesskapet.

Utvalget vil i det følgende peke på enkelte områder innenfor næringslivet hvor samvirkeformen kan være egnet. Dette er bare et lite utvalg av områder. Det finnes mange andre muligheter for samvirkeorganisering enn de som nevnes her:

• Stortinget har vedtatt å liberalisere apotekvesenet. Apokjeden er allerede opprettet som en felles innkjøps- og markedsføringskjede for mange av apotekene. For apoteker som ikke er tilknyttet noen kjede, kunne et alternativ være å danne et felles samvirkeforetak. Ved å danne et samvirkeforetak kunne de oppnå rasjonaliseringsgevinster i administrasjon, innkjøp og logistikk, og få forhandlingsstyrke og et merkenavn. Dannelsen av et samvirkeforetak kunne bidra til å demme opp for noe av den oppkjøpsbølgen som preger næringen.

• Hotellnæringener en annen næring som er preget av oppkjøp og kjededannelser. Samvirkeformen kan her være et alternativ for hoteller som ønsker å beholde sin selvstendighet, men som ser verdien av fellesløsninger med andre hoteller som er i samme situasjon.

• Leger og tannleger er yrkesgrupper som kan høste store fordeler gjennom samarbeidsløsninger. Her kan en mulighet være at flere legesentre eller tannlegekontorer går sammen om å etablere samvirkeforetak som kan ta seg av innkjøp, administrasjon, regnskap, dataløsninger mv.

• Også innenfor andre liberale yrker har samvirkeformen et potensiale. Arkitekter, advokater, designere, layoutere, konsulenter, ingeniører, forfattere, kunstnere, translatører og ulike typer frilansere er eksempler på yrkesgrupper som under visse forutsetninger kan være tjent med samvirkeformen. Advokatvirksomhet kan som utgangspunkt bare organiseres som enkeltmannsforetak eller selskap, jf. lov 24. juni 1915 nr. 24 om domstolene § 231 første ledd. Slik virksomhet kan imidlertid også utøves av advokat ansatt i en forening eller et lag når bistanden i det vesentlige ytes til medlemmene, og bistanden til andre enn medlemmene er av samme art som den bistanden som ytes til medlemmene, jf. § 233 første ledd bokstav b. Med «lag» menes «andre sammenslutninger enn foreninger som har medlemmer, f eks samvirkelag og boligbyggelag». 95 Det avgjørende for om et samvirkeforetak faller inn under den alminnelige bestemmelsen i § 231 første ledd eller den mer begrensede bestemmelsen i § 233 første ledd bokstav b, er således om foretaket har eiere eller medlemmer. I relasjon til domstolloven må det derfor skilles mellom samvirkeforetak som er selskaper, og samvirkeforetak som er foreninger (se punkt 10.1.2. og punkt 12.3.3 til 12.3.6). Det sentrale i denne sammenhengen er at domstolloven trolig ikke er til hinder for at advokatvirksomhet organiseres som arbeidssamvirke. Denne tolkningen har støtte i lovens ordlyd og forarbeider, 96 samt i de hensyn som ligger bak reglene om organisering av advokatvirksomhet, i første rekke hensynet til uavhengighet i forhold til klienter, medkontrahenter og andre. Etter det utvalget kjenner til, finnes det ikke i dag advokatfirmaer som er organisert som samvirkeforetak.

• Generelt vil personer som utøver næringsvirksomhet, kunne gå sammen om felles tjenester som regnskapsføring, administrasjon, salg osv.

• Inkasso er en bransje hvor samvirkeformen kan være velegnet. Kreditorforeningen i Oslo (KIO) er landets nest største aktør i inkassomarkedet med en markedsandel på 20 %. KIO er en næringslivsorganisasjon som har til hovedformål å arbeide for sunne økonomiske forhold i norsk næringsliv. KIO representerer ca. 2 200 bedrifter og kredittytere i Norge, alt fra landets største bedrifter til småbedrifter og offentlige virksomheter. Inkassovirksomheten er KIOs viktigste økonomiske virksomhetsområde. KIO er en forening, og ikke noe samvirkeforetak. Det er imidlertid ingenting som tilsier at foreningsformen egner seg bedre for inkassovirksomhet enn samvirkeformen, snarere tvert imot. Mange kreditorer mener det er dyrt å bruke tradisjonelle inkassobyråer. En mulighet kunne f.eks. være at alle landets sparebanker gikk sammen om å danne et inkassosamvirkeforetak. Eller man kunne se for seg at en stor del av landets legekontorer og tannlegekontorer etablerte et slikt foretak. Et eventuelt overskudd ved inkassovirksomheten ville da ikke havne hos utenforstående, men hos medlemmene (kreditorene) i henhold til deres bruk av foretaket.

• I byer og tettsteder kunne det være en idé at flere foretak gikk sammen om en felles brukerstøtte/IT-hjelp for sine datasystemer. I stedet for at hvert enkelt foretak må ansette personer som kan drifte datasystemene og yte datateknisk bistand til de ansatte, kan de etablere et samvirkeforetak som tar seg av denne funksjonen. Det må antas at dette i en del tilfeller vil kunne være billigere enn å ha egne ansatte eller utenforstående firmaer som tar seg av denne oppgaven.

• Et annet eksempel er at foretak som er lokalisert i samme bygning eller i nærheten av hverandre, etablerer en felles kantine organisert som samvirkeforetak. Foretakene er kanskje hver for seg for små til at det er aktuelt med noen egen kantine, men sammen kan de være store nok til at det foreligger et grunnlag for en felles kantinedrift.

• Flere foretak, kanskje i samarbeid med offentlige organer og privatpersoner, kan gå sammen om å etablere vaktvirksomhet. Dette kan særlig være aktuelt på mindre steder hvor det per i dag ikke finnes noen vaktselskaper. Men det kan også være aktuelt i byer og større tettsteder, fordi et slikt felleseid foretak kanskje vil kunne tilby sine tjenester billigere enn det andre vaktselskaper kan.

• Flere foretak kan gå sammen om en budtjeneste. Dette er nok mest aktuelt i de større byene. En mulighet er også å etablere et samvirkeforetak som har til formål å bringe medlemsforetakenes reklamemateriell ut til husstandene.

• Flere bygningseiere kan etablere et samvirkeforetak som tilbyr vaktmestertjenester. Dette kan være et alternativ til å ha en ansatt vaktmester eller til å kjøpe tjenesten fra vaktmesterselskaper som er eid av andre. Alle borettslagene i byen kan f.eks. opprette et samvirkeforetak som har til formål å dekke deres behov for vaktmestertjenester.

• Vikarbyråer kan tenkes etablert som arbeidssamvirker, men de kan også være etablert og eid av foretak som har behov for å benytte vikarer i sin virksomhet. Et eksempel på det første er at flere sykepleiere etablerer et arbeidssamvirke som selger sine tjenester til helseforetakene. Et eksempel på det andre er at flere legefirmaer eller advokatfirmaer etablerer et foretak som tilbyr sekretærtjenester.

Den moderne velferdsstaten representerer utfordringer og muligheter for samvirkebevegelsen. Et helt grunnleggende spørsmål er hvilke oppgaver det offentlige bør ha og hvilke oppaver som bør løses på privat basis. Dette er en stor debatt som utvalget ikke har foranledning til å ta i sin fulle bredde. Utvalget vil imidlertid peke på enkelte områder som ligger i grenseland for hva som naturlig hører inn under det offentliges virksomhet, og hvor det kan være grunn til å vurdere samvirkeorganisering:

• Et viktig nytt område for samvirkeorganisering er tjenesteyting innenfor helse-, sosial- og omsorgsområdet organisert av de som skal bruke tjenestene. Den tyngre pleie og omsorgsvirksomhet bør fortsatt drives av det offentlige. Utover dette er det mange oppgaver som med fordel kan organiseres på samvirkebasis. Behovet for barnetilsyn dekkes ikke fullt ut av det offentliges tilbud. Det finnes allerede mange barnehager som er organisert som samvirkeforetak, men dette er et område hvor det i fremtiden kan være behov for ytterligere samvirkeorganisering. - For ungdom kan det organiseres fritidsklubb eller fritidssenter. Det kan diskuteres om det bør være en offentlig oppgave å drive ungdomsklubber, og om det ikke vil være mer hensiktsmessig å bidra med offentlig støtte til en ungdomsklubb som blir eid og styrt av medlemmene innenfor rammene av de vilkår som følger av bevilgningsvedtaket. - Eldre mennesker i et boligområde kan gå sammen om å organisere ulike former for tjenesteyting, f.eks. hjemmehjelp, matombringelse og andre budærender, rengjøring, velferdstiltak og fritidsvirksomhet. - Et eksempel på at samvirkeformen benyttes som et alternativ eller supplement til de kommunale hjemmetjenestene er selskapet ULOba (Uavhengig Liv Oslo og omegn Andelslag for brukerstyrt personlig assistanse). Her er funksjonshemmede selv arbeidsledere for sine assistenter, og selskapet er arbeidsgiver. Assistenten skal utføre det som den enkelte ikke kan gjøre på grunn av sin funksjonshemming, slik som personlig stell, husarbeid, transport mv. Et annet eksempel på nysamvirke innen omsorgssektoren kan være etableringen og driften av Aurora Verksted BA. Aurora Verksted tilbyr arbeidsplasser tilrettelagt for mennesker med yrkeshemning, primært mennesker med psykisk utviklingshemning, psykiske lidelser eller fysiske handikap (se nærmer under kapittel 8). Både Aurora og ULOba er eksempler på at samvirkeorganisering kan utfylle det offentlige omsorgs- og servicetilbudet på en fruktbar måte.

• Det finnes en rekke kommunale musikkskoler. Dette er en type aktivitet som man kanskje like gjerne kunne ha organisert som samvirkeforetak med elevenes foreldre som medlemmer.

• På undervisningssteder kan ulike former for skolesamvirke være aktuelt. Elevene kan f.eks. drive kantine på samvirkebasis. Slikt samvirke finner man eksempler på i Sverige. Skolesamvirket i Skopan ble stiftet i 1975. Det består av elever, lærere og personale på skolen. Disse driver i fellesskap kafeteriavirksomhet. Det samarbeides med den lokale forbrukerforeningen. Man søker på ulike måter å koble virksomheten til undervisningen, slik at undervisningen får et mer praktisk tilsnitt.

Samvirkeformen kan også tenkes brukt til ulike former for samarbeid mellom offentlige organer. Dette er et området hvor samvirkeformen så langt ikke er benyttet, og det kan stilles spørsmål om det er adgang til slikt samvirke etter gjeldende rett. Under enhver omstendighet mener utvalget at det for fremtiden ikke er grunn til å avskjære det offentlige fra å bruke samvirkeformen. Det offentlige kan velge å organisere deler av sin virksomhet som selskaper og stiftelser, og bør etter utvalgets syn også ha muligheten til å benytte samvirkeformen.

Innen forsikring har man Kommunal Landspensjonskasse, som er et gjensidig forsikringsselskap som eies av norske kommuner. Dette er et eksempel på at mange av landets kommuner har gått sammen for å få dekket et felles behov på en best mulig måte. Slikt samarbeid mellom kommuner kan også tenkes på andre områder.

Utvalget vil i det følgende peke på noen mulige områder for samvirke mellom offentlige rettssubjekter.

• Flere kommuner i samme distrikt kan organisere et interkommunalt renovasjonsforetak på samvirkebasis.

• Flere kommuner i samme distrikt kan etablere et vaskeri som vasker sengetøy og annet tøy fra kommunenes sykehjem og aldershjem mv.

• Flere kommuner kan gå sammen om å danne innkjøpsforetak for å oppnå økt forhandlingsstyrke og gunstigere priser.

• Flere kommuner kan danne et inkassoforetak som får ansvaret for inndriving av kommunenes utestående fordringer.

Også når det gjelder samvirke mellom privatpersoner er det rom for utvikling av samvirke på nye områder, samt å styrke samvirkeformens posisjon på områder hvor den allerede har vunnet innpass:

• Etablering og drift av felleslokaler for ulike aktiviteter kan skje som samvirkeforetak. Det kan dreie seg om grendehus, samfunnshus og bydelshus. Det kan også være kunstnere som etablerer felles produksjons- og salgslokaler.

• Samvirkeformen kan også brukes for å etablere golfklubber, småbåtlag og andre fritidsaktiviteter som forutsetter en ikke ubetydelig kapitaltilførsel fra medlemmene side.

• I et boligområde kan beboere gå sammen om å skaffe til veie en rekke praktiske tjenester, som reparasjoner og vedlikehold av utstyr og bygninger, vedlikehold av parker og friarealer, vedlikehold og brøyting av veier mv.

• Samvirkeformen er godt egnet for bilkollektiver/bilringer. Konseptet går ut på at flere personer går sammen om innkjøp av biler som medlemmene kan leie. Bilkollektivet i Oslo BA er et eksempel på slik bildeling. Bilkollektivet ble i 1995 startet på privat initiativ etter at organisasjonene «Framtiden i våre hender» og «Alternativ fremtid» hadde vurdert og dokumentert denne type bildeling andre steder i Europa. Organisasjonen er et samvirkeforetak hvor idégrunnlaget er basert på at deling av bil for den enkelte er en økonomisk, praktisk og miljøvennlig måte å ha bil på. Ved at andelshavernes bilbehov dekkes på denne måten, vil også samfunnets skadevirkninger av bilbruken reduseres gjennom færre biler og færre kilometer kjørt. Bilkollektivet har per i dag over 220 medlemmer og disponerer over ca. 20 biler. Mer informasjon: http://www.bilkollektivet.no/.

• Det finnes en rekke antennelag som er organisert som samvirkeforetak. Dette er lag som har til formål er å skaffe andelshaverne radio/TV-signaler gjennom et felles antenneopplegg. Samvirkeformen synes å være godt egnet til denne typen aktivitet.

• På enkelte områder kan det være tjenlig å organisere virksomheten som et arbeidssamvirke, dvs. samvirkeforetak som arbeidstakerne eier og styrer. Arbeidssamvirke egner seg best i bransjer som er forholdsvis arbeidsintensive og der kvaliteten på den enkeltes arbeidsinnsats betyr mye. Som eksempler kan nevnes arkitektfirmaer og advokatfirmaer. Mulighet er for arbeidssamvirker er det også i bransjer som i større eller mindre grad er unndratt fra markedskrefter. Arbeidssamvirker for tjenester som ellers hører til den offentlige sektor, er et eksempel. Arbeidssamvirker for arbeidsløse og for mentalt eller fysisk handicappede kan i mange tilfeller være et godt alternativ, bl.a. fordi det er med på å gi personene en mer aktiv og meningsfull tilværelse.

Utvalget har ovenfor pekt på områder hvor samvirkeformen kan være velegnet, men hvor den i liten grad har blitt tatt i bruk. Det er bare kreativiteten som setter grenser for hvilke områder samvirkeformen kan tenkes anvendt. Hvilken organisasjonsform som er best egnet for en bestemt type aktivitet, er en vurdering som aktørene selv må foreta. Det er imidlertid viktig at samvirkeformen ikke blir oversett og uteglemt når denne vurderingen foretas. Det finnes flere eksempler på at samvirkeformen ikke er vurdert seriøst, til tross for at formen kanskje ville vært den mest egnede. Her skal bare nevnes ett eksempel: Norges Turistråd, tidligere Nortra, markedsfører den norske reiselivsnæringen i utlandet. De fleste i reiselivsnæringen syntes ikke Nortra fungerte tilfredsstillende, og oppslutningen om organisasjonen har vært liten. En arbeidsgruppe ledet av professor Fred Selnes fra Handelshøyskolen BI, ville gjøre noe med dette ved å opprette et bedriftssystem bestående av en franchiseorganisasjon og lokale aksjeselskaper. 97 fra Nærings- og handelsdepartementet. Arbeidsgruppen mente at bedriftene i reiselivsnæringen må engasjere seg i styringen av Turistrådet, bevilge midler og utvikle programmer, administrative løsninger og produkter som tilfredsstiller fellesskapets krav. Samvirkeformen synes her å ha en berettigelse. Fred Selnes har i ettertid bekreftet at samvirkemodellen ikke var i medlemmenes bevissthet da de foreslo sin løsning. Lovregulering kan gjøre samvirkeformen mer kjent, og bidra til at den blir tatt i betraktning ved oppstart av ny virksomhet og i forbindelse med omorganiseringsprosesser.

9.3 Bør anvendelsesområdet for samvirkeformen begrenses?

Utvalget er ikke kjent med at samvirkeformen i dag benyttes på områder hvor den er klart uegnet. Det kan selvsagt tenkes at det er virksomheter som er organisert som samvirkeforetak, men som kanskje heller burde vært organisert som kapitalselskaper eller foreninger. Dette betyr imidlertid ikke at myndighetene behøver å gripe inn og forby samvirkeorganisering på vedkommende område. Generelt bør myndighetene legge til rette for størst mulig grad av organisasjonsfrihet. Man får så overlate til de aktuelle aktørene å vurdere hvilken organisasjonsform som er best egnet for deres type virksomhet. Dersom samvirkeformen skal utelukkes fra visse sektorer av nærings- og samfunnslivet, må det etter utvalgets syn foreligge tungtveiende grunner.

Det pågår en debatt om hvorvidt det i fremtiden skal være adgang til å etablere nye kredittforeninger. 98 En kredittforening er et kredittforetak som er organisert som en brukereid forening, hvor låntakerne er medlemmer og andre ikke kan være medlemmer. Foreningene skaffer seg utlånsmidler gjennom obligasjonsmarkedet. Dette er en type brukerstyrte foreninger som har et klart samvirkepreg. Per i dag er det bare en slik forening i Norge: Landkreditt. Ifølge lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) kan finansieringsforetak ikke organiseres på annen måte enn som aksjeselskap, allmennaksjeselskap, selveiende institusjon (stiftelse) eller forening av låntakere (kredittforening, hypotekforening), jf. § 3-2 første ledd. Banklovkommisjonen har i sin utredning NOU 1998: 14 foreslått at det ikke lenger skal være adgang til å etablere kredittforeninger. 99 Kommisjonen uttaler om dette:

«Etter fil. § 3-2 første ledd kan finansieringsforetak organiseres som aksjeselskap, selveiende institusjon (stiftelse) eller forening av låntakerne (kredittforening, hypotekforening). Kongen kan samtykke i at et finansieringsforetak organiseres på annen måte. Etter den nylig vedtatte aksjelovgivningen kan et finansieringsforetak også organiseres som allmennaksjeselskap

De fleste finansieringsselskapene er i dag organisert som aksjeselskap. Blant kredittforetakene brukes både aksjeselskapsformen og foreningsformen. I Ot.prp. nr. 36 (1975-76) om lov om finansieringsvirksomhet uttalte departementet på side 8 at:

«Det vil i dag neppe være aktuelt å etablere nye kredittinstitusjoner i form av foreninger av låntakere».

Kommisjonen mener at det heller ikke i dag er særlig aktuelt å etablere nye kredittforeninger. Det legges til grunn at adgangen til å opprette finansforetak som selveiende (gjensidig) institusjon, i det vesentlige ivaretar de behov som foreningsformen har dekket. Kommisjonen viser for øvrig til at det ikke er noe i veien for at en forening starter et finansforetak organisert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, forutsatt at foreningen får dispensasjon fra eierbegrensningsreglene. På denne bakgrunn foreslås det at adgangen til å opprette kredittforeninger utgår, men at eksisterende kredittforeninger kan videreføres. Det vil m.a.o. ikke være noen plikt til omdanning for slike foreninger.»

Banklovkommisjonen synes å begrunne sitt standpunkt i at det ikke foreligger et tilstrekkelig behov for å tillate nye kredittforeninger. Samvirkelovutvalget mener at denne tilnærmingen til spørsmålet ikke er fruktbar. Det er ikke organisasjonsfriheten som må begrunnes, men innskrenkninger i denne. At det på et tidspunkt er få som benytter en organisasjonsform, og det ikke er utsikter til at flere vil ta den i bruk i nærmeste fremtid, er ikke i seg selv noe reelt argument for å forby formen for fremtiden. Dersom man ikke lenger skal tillate at det etableres kredittforeninger, må det i tilfelle begrunnes med at slik organisering anses uheldig. Det har Banklovkommisjonen ikke gjort.

Samvirkelovutvalget kan ikke se at samvirkeorganisering innen finanssektoren har negative virkninger som kan forsvare et forbud. Tvert imot mener utvalget at dette nettopp er et område hvor man bør åpne for varierte eierformer, bl.a. for å bidra til skjerpet konkurranse til beste for kundene. Et slikt synspunkt harmonerer godt med de tankene som ligger bak någjeldende finansieringsvirksomhetslov. Et hovedformål med loven har vært å sikre «en struktur med et tilstrekkelig antall selvstendige og gjensidig uavhengige finansinstitusjoner» som en «garanti for at konkurransen er effektiv på varig basis». 100 I forarbeidene heter det videre: «Adgangen til å etablere nye finansinstitusjoner vil kunne bidra til at det vil være et rimelig antall reelt konkurrerende selskaper på det innenlandske finansmarkedet. En slik adgang er nødvendig og en viktig del av konkurransen». 101 Etter utvalget syn har disse uttalelsene minst like stor gyldighet i dag som da de ble gitt. Konsentrasjonen innen finansmarkedet har økt. I en slik situasjon er det vanskelig å forsvare at myndighetene skal begrense adgangen til å etablere nye kredittforeninger. Slik utvalget ser det, ville det vært mer nærliggende om myndighetene heller stimulerte til etablering av kredittforeninger for å bidra til økt konkurranse.

I mange land spiller samvirkeorganisering innen finanssektoren en meget viktig rolle. I USA er det 10 600 kredittforeninger med til sammen 80 millioner medlemmer; i Irland er det 540 kredittforeninger med 2,4 millioner medlemmer; i Frankrike er det 4700 kooperative banker med 13,5 millioner medlemmer, mens det i Tyskland er 2000 kooperative banker med 15 millioner medlemmer. 102 Myndighetene i disse landene, og i flere andre, legger til rette for kooperativ organisering innen finanssektoren, og anser brukereid finansieringsvirksomhet som et konkurransefremmende element i markedet og dermed et nyttig korrektiv til forretningsbankene. Etter utvalgets syn er det ingen grunn til at norske myndigheter skal innta en annen holdning på dette punktet.

Utvalget vil etter dette sterkt fraråde at Banklovkommisjonens forslag om å forby nye kredittforeninger blir vedtatt. Videre bør myndighetene overveie å oppheve dagens forbud mot å organisere banker som samvirkeforetak.

10 Kooperativ virksomhet under andre organisasjonsformer enn samvirkelag

10.1 Innledning

10.1.1 Kort om selskaper, foreninger og stiftelser

Norsk rett skiller mellom sammenslutninger og formuesmasser (vanligvis stiftelser). Begge organisasjonsformene kan benyttes til både økonomisk og ikke-økonomisk virksomhet. Sammenslutninger og stiftelser er selvstendige enheter (juridiske personer), men kan være knyttet til andre enheter gjennom konsernforhold. Dette berøres ikke nærmere her.

En sammenslutning foreligger når flere personer eller andre rettssubjekter utøver en virksomhet rettet mot et felles formål. 103 En sammenslutning kjennetegnes videre ved at organisasjonen har medlemmer (fysiske eller juridiske), at den utøver en virksomhet med et visst omfang og varighet, samt at virksomheten i en viss grad er integrert, dvs. en mer organisert samordning av fellesaktiviteter. 104 Sammenslutninger omfatter selskaper og foreninger. Hvordan grensen mellom selskaper og foreninger skal trekkes, hersker det noe uenighet om, jf. nedenfor. I norsk rett er imidlertid det alminnelige utgangspunktet at det legges vekt på om deltakerne har eiendomsrett til selskapsformuen eller ikke. 105 Noe unøyaktig kan det sies at dersom deltakerne har eiendomsrett til sammenslutningen, er sammenslutningen et selskap. Ellers er den en forening.

Selskapene kan deles inn i fire hovedgrupper etter formen på deltakernes ansvar for selskapsgjelden utad. Dette er selskaper med ubegrenset deltakeransvar (ANS), selskaper med delt deltakeransvar (DA), selskaper med begrenset deltakeransvar (AS, ASA og BA) og selskaper med blandet deltakeransvar (KS).

Foreninger kan deles inn i to hovedgrupper: Økonomiske foreninger og ikke-økonomiske foreninger.

Det som skiller sammenslutninger fra stiftelser er at sammenslutningene har medlemmer (deltakere). Stiftelsene er selveiende og selvforvaltende formuesmasser, jf. lov av 23. mai 1980 nr. 11 § 2. Stiftelser kan også inndeles i stiftelser med økonomisk formål og stiftelser med ikke-økonomisk formål.

10.1.2 Er samvirkelag selskaper eller foreninger?

I teorien blir samvirkelag ofte regnet for å være en undergruppe av de økonomiske foreninger. I andre sammenhenger kan det imidlertid virke som om man bygger på en oppfatning av at samvirkelag er selskaper. 106 Etter utvalgets oppfatning ligger samvirkelag på mange måter i grenseland mellom foreninger og selskaper. Tar man utgangspunkt i den tradisjonelle sondringen mellom selskaper og foreninger som man kjenner fra norsk rett, vil det avgjørende være om deltakerne eller medlemmene av samvirkelaget har rett til å disponere over sammenslutningens formue. Sondringen er avgjørende for forholdet til aksjeloven.

Dersom medlemmene har en viss tilgang til formuen i sammenslutningen, for eksempel gjennom rett til andel i overskudd eller rett til del av egenkapitalen ved utreden, oppløsning mv., vil dette tale for at samvirkelaget anses som et selskap. Dersom man anser medlemmene i et samvirkelag som eiere, vil man regne sammenslutningen som et selskap, adskilt fra de ikke-økonomiske foreninger, som gjerne er omtalt som selveiende selv om de har medlemmer. Konsekvensen blir da at samvirkelaget i utgangspunktet omfattes av aksjelovens regler, forutsatt da at foretaket samtidig har et begrenset deltakeransvar, jf. aksjeloven § 1-1 annet ledd. Selskapet må opprettes, organiseres, drives og eventuelt avvikles etter reglene i aksjeloven 107 . Det kan virke som om aksjeloven bygger på denne oppfatningen, ettersom samvirkelag særskilt er unntatt fra aksjelovens regler, jf. aksjeloven § 1-1 tredje ledd nr. 3. 108 Unntaket får følgelig bare en selvstendig betydning hvor deltakerne i samvirkelaget i en eller annen form har tilgang til formuen i sammenslutningen og derfor må regnes som et selskap. Etter utvalgets vurdering er medlemmene i et samvirkelag i mange tilfeller også eiere av foretaket. 109

Har medlemmene eller deltakerne i samvirkelaget ikke eiendomsrett til formuen i sammenslutningen, foreligger en (økonomisk) forening. Konsekvensen blir at samvirkelaget faller utenfor aksjelovens virkeområde, jf. kravet om at det må foreligge et «selskap» i aksjeloven § 1-1 annet ledd. 110

I den videre behandlingen tas det utgangspunkt i at samvirkelag normalt er selskaper stiftet med begrenset ansvar for deltakerne, jf. unntaksreglen i aksjeloven § 1-1 tredje ledd nr. 3. 111 Hva som er et samvirkelag, vil avhenge av selskapets formål og om virksomheten er organisert og drives i henhold til kooperative prinsipper. 112 Et selskap behøver imidlertid ikke etterleve alle prinsippene fullt ut for å anses som et samvirkelag etter aksjeloven. Avgjørende vil være om selskapet utfra en helhetsvurdering etterlever prinsippene. Dersom avviket fra prinsippene er for stort, faller selskapet inn under aksjeloven og må stiftes, organiseres og drives etter den. Denne problemstillingen berøres ikke nærmere her. 113

10.1.3 Drøftelsen videre

Formålet med den videre behandlingen er å drøfte i hvilken grad det er mulig å utøve kooperativ virksomhet under andre organisasjonsformer enn samvirkelag (organisert som BA-selskap med begrenset deltakeransvar). Drøftelsen vil ta for seg de ulike organisasjonsformene. Fordi aksjeselskapsformen er den mest gjennomregulerte organisasjonsformen, er redegjørelsen nedenfor, for virksomhet under slike selskaper, noe mer omfattende enn for de andre organisasjonsformene. I drøftelsen pekes det på særtrekk ved organisasjonsformen, eventuell grensedragning til samvirkelag, hvilke muligheter eller begrensninger som foreligger dersom man ønsker å organisere den kooperative virksomheten under andre organisasjonsformer, og om disse foretaksformene kan benyttes uten at virksomheten må sies å tape sitt kooperative preg.

Dersom kooperativ virksomhet lar seg drive under andre organisasjonsformer, kan det brukes som et argument mot at det foreligger et behov for en særskilt samvirkelov. Etter utvalgets oppfatning er det i imidlertid ikke avgjørende om det er mulig å utøve kooperativ virksomhet under de andre organisasjonsformene. Det sentrale er hvorvidt disse organisasjonsformene kan anses hensiktsmessige for slik virksomhet. Dersom valg av disse organisasjonsformene innebærer at samvirkeprinsippene ikke kan etterleves, eller at de blir satt under press, kan dette føre til en svekkelse av de kooperative prinsippene/det kooperative særpreget. Dersom utøvelse av en kooperativ virksomhet under de reglene som gjelder for de respektive organisasjonsformene dessuten medfører vanskelige eller kompliserte tilpasninger, kan det vanskeliggjøre etableringen av virksomheter som er basert på samvirkeprinsippene. Vedtakelsen av en egen samvirkelov kan på sin side bidra til å styrke samvirkeformens særpreg, samt gjøre det mindre komplisert for aktørene å utøve sin virksomhet i samsvar med samvirkeprinsippene.

Fremstilling tar bare for seg tilfeller hvor virksomheten fra starten av stiftes under en annen organisasjonsform enn samvirkelag. Spørsmål som måtte reise seg ved at foretak som er stiftet og drevet som samvirkelag, men som senere ønsker å omdanne seg til andre foretaksformer, berøres ikke nærmere her. Samvirkelag som driver hele eller deler av sin virksomhet gjennom underliggende selskaper organisert under andre foretaksformer berøres heller ikke.

10.2 Økonomiske foreninger

10.2.1 Særtrekk

Organisasjonsformen forening er ikke regulert i egen lov. Det rettslige grunnlaget for organisasjonsformen økonomisk forening er ulovfestede, allmenne organisasjons- eller foreningsrettslige prinsipper 114 . Etter norsk rett stilles det ikke krav til antall medlemmer, etablering av styrende organer, vedtakelse av vedtekter eller annet formelt stiftelsesgrunnlag for at en virksomhet skal kunne karakteriseres som en forening. Foreninger kjennetegnes som nevnt ved at deltakerne ikke kan disponere over sammenslutningens formue. Det er dette som skiller dem fra selskapene. Det kan således ikke utbetales utbytte eller foretas likvidasjon og utdeling av formuen til medlemmene.

Det skilles som nevnt mellom økonomiske foreninger og ikke-økonomiske foreninger. Økonomiske foreninger kjennetegnes ved at sammenslutningene arbeider for å fremme medlemmenes økonomiske interesser ved selv å drive økonomisk virksomhet. For at virksomheten skal kunne karakteriseres som økonomisk, må den bl.a. tilfredsstille visse minstekrav med hensyn til tid og omfang. Ikke-økonomiske foreninger vil imidlertid kunne utøve noe økonomisk virksomhet, men da i begrenset omfang. Det avgjørende vil være om forretningsvirksomheten ut fra en samlet vurdering kan sies å tilfredsstille kriteriene til økonomisk virksomhet, og da sett hen til hovedformålet bak foreningen. 115 Dersom den økonomiske foreningen gir sine deltakere eller medlemmer tilgang til egenkapitalen, vil sammenslutningen imidlertid ikke lenger anses for en forening, men et selskap, jf. det som er sagt ovenfor.

Foreninger som ikke driver økonomisk virksomhet, er følgelig ikke-økonomiske foreninger. Dette gjelder selv om de i og for seg arbeider for å fremme medlemmenes økonomiske interesser, eksempelvis arbeids- og næringslivsorganisasjoner. 116 Ikke-økonomiske foreninger favner over en rekke ulike typer sammenslutninger, fra som nevnte arbeids- og næringslivsorganisasjoner til idrettsforeninger, og mindre sy- eller bridgeforeninger. Ikke-økonomiske foreninger omtales ofte også som «ideelle foreninger», «frivillige organisasjoner» eller «korporasjon i snever forstand». 117

10.2.2 Grensedragning

Forskjellen mellom samvirkelag og ikke-økonomiske foreninger, er at samvirkelag driver økonomisk virksomhet, mens de ikke-økonomiske foreningene bare kan utøve slik virksomhet i begrenset omfang. I forhold til økonomiske foreninger vil forskjellen være at et samvirkelag har eiere, mens en økonomisk forening har medlemmer, jf. avsnitt 10.1.2. Et fellestrekk er at både samvirkelag og økonomiske foreninger utøver økonomisk virksomhet. For at det skal foreligge et samvirkelag, må den økonomiske virksomheten utøves i samsvar med samvirkeprinsippene. Noe tilsvarende krav gjelder ikke for de økonomiske foreningene. Både samvirkelag og foreninger er sammenslutninger med vekslende medlemstall.

Samvirkelag skiller seg fra foreninger ved at medlemmene i en forening er avskåret fra å motta andel av driftsoverskuddet, mens medlemmene i et samvirkelag har en begrenset mulighet til dette. Forutsetningen er at utdelingen knyttes til samhandel med laget og ikke til medlemmenes kapitalandel.

10.2.3 Bruk av foreningsformen for kooperativ virksomhet

Det går frem av det som er nevnt tidligere at foreningsformen kan benyttes til kooperativ virksomhet. Flere av samvirkeprinsippene er i sitt innhold i tråd med allmenne foreningsrettslige prinsipper. Iallfall er samvirkeprinsippene lett forenlige med disse. Allmenne foreningsrettslige prinsipper er dessuten i hovedsak fravikelige, slik at vedtekter for et samvirkelag vil slå igjennom.

I praksis finner man sammenslutninger som blir kalt «samvirkelag», men som rettslig sett er foreninger. Dersom medlemmene er totalt avskåret fra tilgang til sammenslutningsformuen, må sammenslutningen anses som en økonomiske forening, jf. ovenfor. Dessuten forekommer samvirkelag som avdelinger innenfor foreninger som ellers har en ikke-økonomisk karakter; de er f.eks. interesseorganisasjoner. 118 Ettersom et samvirkelagets virksomhet ofte består i å fremme medlemmenes interesser ved selv å utøve økonomisk virksomhet, vil en ikke-økonomiske forening oftest være uegnet for slik virksomhet, jf. sondringen mellom økonomiske- og ikke-økonomiske foreninger.

10.3 Aksjeselskaper (AS/ASA)

10.3.1 Innledning

Aksjeselskaper er regulert i aksjeloven av 13. juni 1997 nr 44 (aksjeloven) og allmennaksjeloven av 13. juni 1997 nr 45 (allmennaksjeloven). Lovene har til dels detaljert regulering blant annet av stiftelse, formen for og krav til organisasjon, ledelse og saksbehandlingsregler, drift, revisjon, krav til egenkapital, forholdet til kreditorene og endringer i aksjekapitalen, fusjon, fisjon og avvikling av de respektive selskaper. Nedenfor behandles de to aksjeselskapsformene felles.

Aksjeselskapsformen er, foruten enkeltmannsforetak, den mest benyttede eier- og organisasjonsform for foretak eller næringsvirksomhet. 119 Det som særpreger aksjeselskapsformen, er som nevnt først og fremst at gjeldsansvaret er begrenset, jf. aksjeloven § 1-1 og § 1-2. 120 Aksjeselskapsformen benyttes vanligvis for økonomisk virksomhet, men det er fullt mulig å etablere og drive et aksjeselskap, selv om virksomheten ikke skal ha økonomisk karakter, jf. aksjeloven § 1-1 tredje ledd nr. 2. Et aksjeselskap vil oftest ha flere eiere, men aksjeloven åpner også for at selskapsformen kan benyttes for enmannsforetak.

10.3.2 Aksjeselskap som alternativ organiseringsform

Utgangspunktet er at samvirkelag kan stiftes som selskap uten at aksjelovens regler får anvendelse. Deltakerne i en virksomhet med begrenset ansvar kan imidlertid velge å benytte aksjeselskapsformen, men dette må da fremkomme av stiftelsesgrunnlaget, jf. aksjeloven § 1-1 tredje ledd nr. 3. Bruken av aksjeselskapsformen utelukker således ikke at man bygger på de kooperative prinsippene. Velger man aksjeselskapsformen, er konsekvensen imidlertid at selskapet må organiseres og drives etter aksjelovens regler.

Aksjeloven er ment å skulle inneholde de bestemmelser som er nødvendige for å organisere virksomheten, samt for å regulere forholdet mellom aksjonærene. Aksjeloven §§ 2-2 og 2-3 gir anvisning på minstekrav til vedtektene og stiftelsesdokumentene for øvrig. Selskapet kan velge å bare fastsette slike minimumsvedtekter for selskapet. Vedtektene kan imidlertid også inneholde andre bestemmelser av betydning for organisering og drift av selskapet, for eksempel om aksjeklasser, stemmerettsregler, aksjens omsettelighet m.m. 121 Aksjeloven selv har en rekke bestemmelser som gir adgang til enten å fravike lovens regler eller velge mellom flere alternativer. Dette må imidlertid fastsettes gjennom bestemmelser i selskapets vedtekter. For de tilfeller hvor loven selv ikke uttrykkelig oppstiller en slik adgang, vil spørsmålet om fravikelighet avhenge av en konkret tolkning av den enkelte bestemmelse. I denne forbindelse må det blant annet legges vekt på om den aktuelle bestemmelse har som formål å verne spesielle interessegrupper, for eksempel kreditorene, de ansatte eller minoritetsaksjonærer. Er så tilfellet, vil det i sin alminnelighet ikke kunne vedtektsfestes ordninger eller bestemmelser som reduserer den rett disse interesser har. 122 Ufravikelige lovregler som følger av aksjeloven selv eller annen lovgivning setter ytterligere grenser for hva vedtektene kan inneholde. 123 Som vi ser, er det innenfor visse rammer adgang til å «skreddersy» selskapet slik at det passer for det enkelte foretak ut fra foretakets art og aksjeeiergruppens størrelse og sammensetning 124 .

Aksjeloven og selskapets vedtekter kan i tillegg suppleres med avtaler mellom aksjonærene om utøvelse av aksjonærrettigheter i selskapet (aksjonæravtaler). Slike avtaler har som utgangspunkt ingen selskapsrettslige virkninger, og slike avtaler skal som utgangspunkt vurderes på bakgrunn av alminnelig kontraktsrett. 125 Dersom slike avtaler kommer i konflikt med aksjelovens bestemmelser eller selskapets vedtekter, vil dette kunne føre til ugyldighet mellom partene.

10.3.3 Aksjeloven preseptoriske og deklaratoriske bestemmelser

10.3.3.1 Organisasjon

Et aksjeselskaps organisasjon har ikke så ulik oppbygging fra det som kan være naturlig i et samvirkeforetak. Selskapet har en generalforsamling som øverste myndighet, jf. asl. § 5-2 første ledd, et styre som står for forvaltningen av selskapet, jf. asl. § 6-1, og kan ha en daglig leder som sammen med styret utgjør selskapets ledelse, jf. asl. § 6-2 første ledd.

Aksjeloven oppstiller imidlertid også en rett for de ansatte i selskapet til å ta del i ledelsen i selskapet dersom antallet ansatte overstiger visse grenser, jf. bestemmelsene om de ansattes rett til å være representert i styret og de ansattes rett til å delta i en eventuell bedriftsforsamling, jf. asl. § 6-4 og § 6-35. Tilsvarende bestemmelser eksisterer ikke for samvirkeforetak, med mindre foretaket selv har bestemmelser om dette i sine vedtekter. Bestemmelsene i aksjeloven om de ansattes medbestemmelsesrett har som formål å verne om de ansattes interesser. Selskapet kan følgelig ikke fravike disse bestemmelsene i selskapets vedtekter fordi man ønsker å forbeholde kontrollen hos aksjonærene/medlemmene. At de ansatte har medbestemmelsesrett, er ikke i strid med samvirkeprinsippene. Slik medbestemmelse er vedtektsfestet i en rekke samvirkeforetak organisert som BA. Aksjeloven gir uansett selskapet en anledning til, gjennom avtale med et flertall av de ansatte, å bestemme at selskapet ikke skal ha en bedriftsforsamling, jf. asl. § 6-35 annet ledd. Det er trolig også anledning for selskapet til å inngå en avtale med de ansatte som gir de ansatte en redusert representasjonsrett i styret. 126

10.3.3.2 Selskapets formål

Et av minstekravene til selskapets vedtekter er at de skal angi selskapets virksomhet (formål), jf. asl. § 2-2 første ledd nr. 3. Aksjeloven er ikke til hinder for at aksjeselskapsformen benyttes for å fremme samvirkeformål. Det må være klart ettersom det i asl. § 1-1 tredje ledd er uttrykt at foretak med slike formål skal kunne registrere seg som aksjeselskap. Formålsangivelsen vil være begrensende for flertallets og styrets kompetanse. Selskapet kan således gjennom formålsbeskrivelsen i vedtektene sette grenser for driften slik at de kooperative prinsippene kan etterleves i så stor grad som mulig.

10.3.3.3 Aksjer som grunnlag for eiernes økonomiske og organisatoriske rettigheter

Som utslag av prinsippet om demokratisk medlemskontroll skal deltakelse i et samvirkelag ikke være knyttet til kapitalandel, men til person. Eiendomsretten og deltakelsen i et aksjeselskap er på sin side knyttet til selskapsandel (aksje), og ikke til person, jf. asl. § 3-1 første ledd.

Samvirkeprinsippene innebærer ikke noe krav om at medlemmene betaler medlemsinnskudd (andelsinnskudd) til foretaket. Samvirkelag skal i prinsippet kunne opprettes uten krav til en bestemt kapitalbase i foretaket, men aksjeloven setter klare krav til hva selskapet må ha som en kapitalbase ved stiftelsen (aksjekapital), og også krav til selskapskapitalen under den videre driften, jf. asl. §§ 3-1, 3-4 og 3-5. Dette er minstekrav inntatt bl.a. utfra kreditorhensyn, og kan derfor ikke fravikes i vedtektene. Et krav om minstekapital i selskapet ved stiftelse kommer etter utvalgets oppfatning ikke i konflikt med de kooperative prinsippene, og skaper således i seg selv ingen problemer.

Et sentralt samvirkeprinsipp er at samvirkelag skal ha åpent medlemskap. Dette innebærer at det skal være adgang for nye medlemmer i foretaket, og at medlemmer fritt skal kunne melde seg ut av foretaket, uten at endringer av selskapsforholdet er nødvendig. Et aksjeselskap skal i vedtektene angi antall aksjer i selskapet, jf. asl. § 3-1 annet ledd og § 2-2 første ledd nr. 4 og 5. Nye eierandeler kan således ikke opprettes uten å endre selskapsforholdet gjennom vedtektsendring (aksjekapitalforhøyelse eller ved splitting av eksisterende aksjer), jf. asl. § 5-18 og kapittel 10. Åpent medlemskap hvor medlemmene samtidig er aksjonærer lar seg i utgangspunktet ikke forene med aksjelovens regler. Selskapet kan imidlertid til en viss grad sitte med egne aksjer (jf. asl. §§ 9-2 og 9-3), og man kunne tenke seg at slike aksjer ble solgt til nye medlemmer ved innemelding. En slik ordning ville imidlertid være upraktisk, idet den forutsetter at selskapet hele tiden har tilgang på aksjer som kan tildeles nye medlemmer.

Aksjonærens rettigheter i selskapet er knyttet til aksjen, jf. aksjeloven 3-1 annet ledd. Det dreier seg dels om organisatoriske rettigheter, for eksempel møterett på generalforsamling og stemmerett m.m. Dels er det tale om økonomiske rettigheter, som for eksempel lik rett til utbytte og annen utdeling som rett til tilbakebetaling ved kapitalnedsettelse eller oppløsning m.m. 127 I samvirkeforetak er de organisatoriske og økonomiske rettighetene i hovedsak knyttet til medlemskapet, og ikke til medlemmets kapitalandel i foretaket. Når det gjelder de økonomiske rettighetene, er disse vesentlig begrenset for medlemmer av samvirkelag sammenlignet med aksjonærenes rettigheter.

Den mest sentrale av de organisatoriske rettighetene i denne sammenheng er stemmeretten. Stemmeretten i et aksjeselskap er knyttet til aksjen og hver aksje gir én stemme med mindre loven eller vedtektene bestemmer noe annet, jf. asl. § 5-3 første ledd første punktum. Dette innebærer bl.a. at ingen andre enn aksjonærene som hovedregel har stemmerett i selskapet, og at vedtektene ikke kan gi andre enn aksjonærene stemmerett i større grad enn det loven åpner for. 128 Dette innebærer også at aksjonærene stemmer etter sitt aksjeinnehav - dess flere aksjer man eier, dess større innflytelse har man over generalforsamlingens beslutninger. På dette punktet er det en grunnleggende forskjell fra den samvirkerettslige regelen om én stemme per medlem. At stemmeretten i aksjeselskaper er knyttet til selskapsandelen og ikke til person, markerer et klart brudd med samvirkeprinsippet om demokratisk medlemskontroll.

Vedtektene kan som nevnt fravike prinsippet om stemmerett etter aksjeinnehav ved å innføre stemmerettsbegrensninger. Slike stemmerettsbegrensninger kan være knyttet enten til personen eller til aksjen. Selskapet kan således gjennom vedtektene forsøke å skreddersy stemmerettsreglene slik at de i størst mulig grad er overensstemmende med de kooperative prinsipper. Det kan tenkes at selskapet i vedtektene har bestemt at man bare kan stemme for én stemme per person/aksjonær (stemmetak). På denne måten kan man oppnå at aksjonærene som hovedregel kun har én stemme uansett kapitalandel i selskapet. 129

Det er antakeligvis ved de økonomiske rettighetene at de to selskapsformene skiller seg fra hverandre i størst grad.

Eiendomsretten til aksjen, herunder retten til å overdra aksjen videre til en ny eier enten ved salg, gave, arv og rett til å pantsette aksjen, er en viktig økonomisk rettighet. En fri omsettelighet av aksjene vil imidlertid kunne komme i konflikt med det kooperative prinsipp om at det er medlemmene/brukerne som skal eie selskapet. Fri omsettelighet gir usikkerhet med hensyn til eierforhold ettersom hvem som helst kan komme i eierposisjon. I asl. § 4-15 første ledd heter det at aksjer kan overdras så sant annet ikke følger av lov, vedtekter eller aksjonæravtaler. Aksjeloven inneholder selv begrensninger i den frie omsettelighet, jf. reglene om forkjøpsrett, samtykke eller fastsettelsen av krav i vedtektene til hvem som skal kunne være aksjonær i selskapet. Gjennom disse reglene har selskapet en mulighet til å begrense hvem som skal kunne komme i eierposisjon, og til å bestemme at eventuelle eiere må ha en tilknytning til selskapet drift som er forenlig med de kooperative prinsipper.

Innskrenkninger i prinsippet om frie omsettelige aksjer kan videre fastsettes i vedtektene. Det eksisterer ingen bånd for hvor langt en slik omsetningsbegrensning kan rekke. 130 En beslutning om en slik begrensning krever imidlertid tilslutning fra alle stifterne, jf. prinsippet i asl. § 5-20 første ledd nr. 2. Innskrenkninger i prinsippet om fri omsettelighet som følger av aksjonæravtale, har ingen selskapsrettslig gyldighet selv om den binder avtalepartene.

I tråd med samvirkeprinsippet om medlemmenes økonomiske deltakelse, vil de økonomiske medlemsfordelene i hovedsak komme til uttrykk gjennom gunstig prissetting eller i form av etterfølgende utdelinger i henhold til medlemmenes samhandel med foretaket. I aksjeloven er det utformet et eget sett med kapitalvernsregler, hvor det stilles krav om bunden egenkapital, samt et krav om at egenkapitalen må være forsvarlig. For samvirkelag gjelder kun et ulovfestet krav om forsvarlig egenkapital. Aksjeloven synes således å oppstille strengere kapitalvernsregler. Valg av aksjeselskapsformen som organisasjonsform, kan medføre at det legges større bånd på utbetaling av utbytte mv. Det er for eksempel større adgang for samhandling til gunstige priser i samvirkelag enn i aksjeselskaper, ettersom gunstige samhandlingsvilkår etter aksjelovens regler kan bli klassifisert som utbytte. Etter samvirkerettslige regler er det derimot fullt legitimt at medlemmene oppnår en økonomisk fordel gjennom samhandlingsvilkårene, så lenge prissettingen ikke er uforsvarlig i forhold til kreditorene.

Etter aksjeloven har man adgang til å splitte de rettigheter som er knyttet til en aksje. 131 Det må imidlertid her sondres mellom de organisatoriske rettighetene og de økonomiske rettighetene. 132 Det er alminnelig antatt at de organisatoriske rettighetene ikke kan splittes fra aksjen. Selskapet kan heller ikke gi andre slike rettigheter. Økonomiske rettigheter kan imidlertid gjøres til selvstendige rettigheter eller knyttes til andre posisjoner enn aksjeeierposten. Retten til å skille ut rett til utbytte og likvidasjonsandel er forutsatt i asl. § 2-2 annet ledd. Det samme gjelder antakeligvis rett til utbetalinger ved kapitalnedsettelse og fusjon. 133 Dersom selskapet ønsker å begrense aksjonærenes tilgang til selskapskapitalen, kan selskapet i vedtektene fastsette at selskapet ikke skal ha til formål å skaffe aksjeeierne økonomisk utbytte. I så fall må vedtektene inneholde bestemmelser om anvendelse av overskudd og av formuen ved oppløsning, jf. § 2-2 annet ledd. På denne måten kan selskapet kanalisere et evt. overskudd og øvrig fri kapital til de (aksjonærer) som benytter seg av foretakets tjenester, gjennom rabatter, kjøpsutbytte og lignende. Selskapet kan også bestemme at netto selskapsformue ved avvikling skal tilfalle samvirkeformål mv., i tråd med kooperative prinsipper. Det må foreligge en mulighet for å endre en vedtektsbestemmelse om at selskapet ikke skal ha til formål å skaffe aksjeeierne økonomisk utbytte. I motsatt fall står man ikke overfor et selskap, men en forening. 134

10.3.4 Oppsummering

Det er ovenfor forsøkt gitt en oversikt over mulighetene for å organisere og drive et aksjeselskap etter kooperative prinsipper.

Det er antatt i teorien at benyttelse av aksjeselskapsformen for samvirkevirksomhet ikke er særlig vanlig 135 . Aksjeselskapsformen er ikke utformet med sikte på kooperative virksomhet i tråd med samvirkeprinsippene, og derfor heller ikke særlig egnet for slik virksomhet. Aksjeselskapsformen kan også av andre grunner tenkes å være mindre anvendelig, for eksempel fordi formen ikke har den rette ideologiske appell. 136 Loven åpner likevel for en viss fleksibilitet ved at det er vedtektsfrihet på flere sentrale punkter. Selv om selskapet fastsetter bestemmelser som i størst mulig grad gjør det mulig å drive kooperativt under aksjeselskapsformen, kan imidlertid selskapet underveis endre samvirkefremmende vedtektsbestemmelser eller oppheve slike aksjonæravtaler. Bruk av aksjeselskapsformen gjør det således enklere å gå over til en mer kapitalbasert virksomhet.

10.4 Ansvarlige selskaper og kommandittselskaper

10.4.1 Innledning

Det er utvalgets inntrykk at det i praksis er mest vanlige at medlemmene av samvirkelag ikke hefter personlig for foretakets gjeld. 137 Det kan imidlertid ikke utelukkes at det utøves kooperativ virksomhet under foretaksformer hvor deltakerne har et ubegrenset, delt eller blandet ansvar for virksomhetens samlede forpliktelser. Slike selskapsformer er i alminnelighet regulert i lov 21. juni 1985 nr. 83 om ansvarlige selskaper og kommandittselskaper (sel). Spørsmålet er om disse organisasjonsformene egner seg til slik virksomhet. Drøftelsen nedenfor avgrenses mot særlige former som følger av spesiallovgivningen, jf. sel. § 1-1 fjerde ledd.

10.4.2 Ansvarlige selskaper (ANS) og selskaper med delt ansvar (DA)

10.4.2.1 Særtrekk ved organisasjonsformen

Selskaper med ubegrenset ansvar, oftest kalt ansvarlige selskaper, er grunnformen i selskapsretten, dvs. at det er denne formen som må antas å foreligge når det ikke er tilstrekkelige holdepunkter for annet. 138 Normalt karakteriseres ansvarlige selskaper ved at de opptrer utad med et ubegrenset ansvar, og at deltakerne har fullt og udelt ansvar for selskapets forpliktelser. Både selskapet og deltakerne heter solidarisk overfor selskapskreditorene, men deltakernes heftelser er lett subsidiær i forhold til selskapet. Deltakerne hefter også solidarisk seg imellom. Dersom selskapet ikke opptrer som sådant utad, er det snakk om et indre selskap, jf. nedenfor. Som følge av deltakernes ansvarsforhold, opprettes ansvarlige selskaper oftest når deltakerne har kjennskap til virksomheten som skal drives, og deltakerne dessuten skal delta aktivt i driften.

Deltakerne i ansvarlige selskap kan imidlertid avtale at de skal ha delt ansvar for selskapets forpliktelser, jf. sel. § 2-4 tredje ledd. Selskapet hefter på samme måte for selskapets forpliktelser i sin helhet, men deltakerne hefter bare for deler av selskapsforpliktelsen med en brøkdel av den enkelte forpliktelse (pro rata-ansvar). Det er ingen solidaritet deltakerne imellom. 139 For ansvarlige selskaper med delt ansvar gjelder i hovedsak de samme selskapsrettslige regler som for ansvarlige selskaper med udelt (og ubegrenset) deltakeransvar. 140 Foruten forskjell i deltakernes ansvar, skal utdeling fra selskapet til deltakeren ved det enkelte årsoppgjør, ved utløsning eller avvikling, imidlertid skje etter den avtalte regel om ansvar for selskapsforpliktelsen, dvs den brøkdel som den enkelte deltaker personlig hefter for, jf. sel. §§ 2-25 tredje ledd, 2-33 annet ledd, 2-36 femte ledd og 2-41 femte ledd. Ansvarlige selskaper og selskaper med delt ansvar behandles felles i det følgende.

Ansvarlige selskaper stiftes og drives på grunnlag av en selskapsavtale. Selskapet skal meldes til Foretaksregisteret, jf. fregl. § 2-1 første ledd nr. 2, jf § 3-4, jf. 4-2. Firmaet skal inneholde ordene «ansvarlig selskap» eller «ANS», jf. firmaloven § 2-2 annet ledd. I selskaper med delt ansvar skal firmaet inneholde ordene «selskap med delt ansvar» eller «DA», jf. firmaloven § 2-2 annet ledd.

10.4.2.2 Bruk av organisasjonsformen for kooperative virksomhet

Selskapsloven stiller minimumskrav til innholdet i selskapsavtalen, jf. § 2-3. Foruten deltakeransvaret, er selskapslovens bestemmelser i hovedsak fravikelige, slik at vedtekter/selskapsavtaler som bygger på samvirkeprinsippene, vil slå igjennom. Foretakene kan således gjennom selskapsavtalen i stor grad fastsette bestemmelser av betydning for organisering og drift av selskapet i tråd med de kooperative prinsippene.

En deltakers forhold til selskapet ses gjerne som en rett til en andel i selskapet. Til andelen vil det således knyttes både organisatoriske og økonomiske rettigheter og forpliktelser. Dette vil kunne være rett til å delta og stemme på selskapsmøtet, rett til utbetalt andel av årsoverskuddet, forpliktelse til å gjøre innskudd i foretaket eller forpliktelse til å arbeide for eller på annen måte delta i selskapets virksomhet, for eksempel gjennom forpliktelse til å samhandle med selskapet. Deltakernes rettigheter og plikter kan mao. i stor utstrekning hjemles/utfylles i selskapsavtalen, for så vidt det ikke strider mot selskapslovens preseptoriske bestemmelser.

Som i samvirkelag er det deltakerne i det ansvarlige selskapet som kontrollerer virksomheten. Et ansvarlig selskaps skal i utgangspunktet ha et selskapsmøte, som utgjøres av deltakerne i fellesskap og er selskapets øverste organ, jf. sel. § 2-8 første ledd. Selskapsmøtet kan være selskapets eneste styrende organ, men selskapet kan dessuten ha et styre og/eller daglig leder til foreståelse av den alminnelige forvaltningen og den daglige driften av selskapet, jf. sel §§ 2-13 og 2-18.

I selskapsmøtet er det i utgangspunktet kun deltakerne som har stemmerett, jf. sel. § 2-12 første ledd, men de ansatte i selskapet er under gitte betingelser (antall ansatte) gitt representasjonsrett i selskapsmøtet, jf. sel § 2-9. Selskapsmøtet treffer beslutning ved avstemning, og det kreves i utgangspunktet tilslutning fra alle deltakerne for at vedtaket skal være gyldig, jf. sel. § 2-12 første ledd. Stemmevekten følger i alminnelighet person og ikke eierandel, slik at hver deltaker har én stemme i tråd med de kooperative prinsipper, jf. § 2-12 første ledd første punktum. Det kan imidlertid i selskapsavtalen fastsettes andre avstemningsregler, for eksempel en flertallsregel, samt gis bestemmelse om stemmerett til også andre enn deltakerne, jf. sel. § 2-12 første ledd annet punktum.

Selskapsavtalen skal angi foretakets virksomhet, og på samme måte som for aksjeloven, er ikke selskapsloven til hinder for at det ansvarlige selskapet benyttes til samvirkeformål. Hva slags virksomhet som skal utøves, vil bero på den alminnelige næringslovgivning, og her gjelder bare få begrensninger. 141 Selskapet kan således gjennom formålsbeskrivelsen i selskapsavtalen sette grenser for driften slik at de kooperative prinsippene i størst mulig grad etterleves.

For at virksomheten skal anses som kooperativ, er det som nevnt en viktig forutsetning at virksomheten har vekslende medlemstall (åpent medlemskap). Det skal være fritt for nye medlemmer å delta i virksomheten, og medlemmer skal fritt kunne melde seg ut av foretaket, uten at endringer i selskapsforholdet er nødvendig. Et ansvarlig selskap må stiftes av minst to personer, og kan bestå av fysiske og juridiske personer, jf. sel. § 1-1 første ledd og § 2-2 første ledd. Det er ikke satt noen grense for hvor mange deltakere som kan delta i selskapet. Selskapsavtalen skal fastsette hvem som skal være parter i avtalen og dermed deltakerer i selskapet. Antallet deltakere og deltakernes identitet er bestemt, og antallet er i utgangspunktet ikke vekslende slik en kjenner fra samvirkelag, jf. asl. § 1-1 tredje ledd nr. 3. I ansvarlige selskaper krever opptak av nye medlemmer enstemmig tilslutning av deltakerne, jf. sel. § 2-12 første ledd. 142 Selskapsavtalen kan imidlertid gi hjemmel for en annen beslutningsmåte. Selskapsloven er således heller ikke direkte til hinder for at nye medlemmer kan tiltre selskapet i tråd med de kooperative prinsippene. Deltakere som trer inn i selskapet etter stiftelsen, skal skriftlig tiltre selskapsavtalen, jf. sel. § 2-3 første ledd. Ved meldingen til Foretaksregisteret skal det følge med en oppgave over hvem som er deltakere i selskapsforholdet, jf. fregl. § 3-4 nr. 1. Senere endringer mht. det registrerte skal meldes fra til registeret. jf. fregl § 4-2 annet ledd. Hvem som er eller blir registrert i Foretaksregisteret som deltaker av selskapet, vil imidlertid ikke entydig gi svar på hvem som faktisk er deltaker i selskapet. Dette vil bero på en konkret tolkning. 143 Selv om kravet om tiltredelse av selskapsavtalen for nye deltakere, samt kravet om endringsmelding til Foretaksregisteret ikke direkte er til hinder for at selskapet skal kunne ha et åpent medlemskap i tråd med de kooperative prinsipper, vil dette lite tvilsomt gjøre det tungvint og vanskelig gjennomførbart. På lik linje som for samvirkelag, kan man i ansvarlige selskaper sette krav til hvem som skal være medlemmer, så langt disse er objektive og saklige sett hen til virksomhetens formål. Deltakernes rett til å tre ut av selskapet reguleres av selskapsloven § 2-32. Reglene her vil etter utvalgets oppfatning ikke være til hinder for praktisering av åpent medlemskap.

De kooperative prinsipper krever som nevnt ikke at medlemmene bidrar med medlemsinnskudd. Selskapsloven oppstiller heller ikke noe krav om egenkapitalen størrelse, og følgelig heller ikke noe krav om bidrag fra deltakerne, jf. § 2-6 første ledd. Lovens utgangspunkt er videre at utdeling av overskudd skal skje likt mellom deltakerne eller etter brøken for ansvarsdelingen i selskaper med delt ansvar, men dette prinsippet kan fravikes i selskapsavtalen, jf. § 2-25. Det er således ikke noe i veien for at det avtales at fordeling av et eventuelt årsoverskudd skal skje i henhold til deltakernes samhandling med foretaket i tråd med samvirkeprinsippene. Selskapsloven inneholder imidlertid et generelt forbud mot utdeling av selskapets eiendeler så langt dette vil skade selskapet eller kreditorenes interesser, jf. sel. § 2-26 fjerde ledd.

10.4.2.3 Oppsummering

Fordi selskapslovens regler i hovedsak er fravikelige, kan deltakere som ønsker å benytte denne selskapsformen for kooperativ virksomhet, i stor grad fastsette bestemmelser i selskapsavtalen som tilfredsstiller de kooperative prinsippene. Et ansvarlig selskap kan således i selskapsavtalen sette krav om deltakernes samhandel med foretaket, at beslutninger fattes med flertallsvedtak og ikke enstemmighet, og at utdeling skjer på bakgrunn av samhandling med foretaket. Dermed vil et ansvarlig selskap i stor grad kunne være organisert og drevet i henhold til de kooperative prinsippene. På grunn av den personlige heftelsen for deltakerne, er formen etter utvalgets oppfatning imidlertid neppe særlig attraktiv for kooperativ virksomhet.

10.4.2.4 Særlig om indre selskaper

Selskapsloven regulerer også selskapsformen indre selskap. Dette er som ansvarlig selskap en økonomisk virksomhet som utøves for deltakernes felles regning og risiko, og slik at deltakerne hefter for felles forpliktelser. Men det indre selskap kan ikke opptre som sådant utad, jf. sel. § 1-2 første ledd bokstav c jf. § 2-1 annet ledd. Selskapet skal organiseres etter de samme regler som gjelder for ansvarlige selskaper, enten med ubegrenset ansvar eller med delt ansvar. Skriftlig selskapsavtale er ikke påbudt, og selskapet verken kan eller skal meldes til Foretaksregisteret. Indre selskap kan i likhet med ansvarlige selskaper tilpasses samvirkeprinsippene. Utvalget kjenner imidlertid ikke til samvirkeforetak som er drevet under denne organisasjonsformen, og anser heller ikke denne formen for særlig egnet ut fra kravet om at selskapet ikke skal fremtre utad.

10.4.3 Kommandittselskaper

10.4.3.1 Særtrekk ved organisasjonsformen

Dersom deltakerne i et selskap har avtalt at minst én av deltakerne skal ha ubegrenset ansvar, og minst én av deltakerne skal ha begrenset ansvar, står man overfor et kommandittselskap. Deltakerne i et kommandittselskap kalles enten komplementar eller kommandittist. Komplementarens ansvar er som ansvaret til en deltaker i ansvarlige selskaper (uten ansvarsdeling). Kommandittistens ansvar er begrenset som en aksjeeiers ansvar, dvs. for et fast avgrenset beløp som kan bestå av et kontantinnskudd og en eventuell forpliktelse til å betale et oppad begrenset restbeløp dersom selskapet trenger det. 144 I hovedsak gjelder samme regler som for ansvarlige selskaper, jf. sel. § 1-1 annet ledd, men kommandittistens rolle er langt mer passiv enn deltakerrollen i et ansvarlig selskap. Komplementaren vil ofte være et aksjeselskap, slik at ingen fysiske personer trenger å hefte ubegrenset for selskapets forpliktelser. Denne selskapsformen blir oftest benyttet hvor en initiativtaker ønsker å henvende seg til allmennheten med innbydelse til å delta i selskapet, for deltakelse i risikopregede og kapitalkrevende virksomheter. Denne selskapsformen var hyppigere benyttet tidligere, noe som skyldtes de romslige mulighetene for kommandittistene til å trekke fra sin andel av selskapets underskudd i egen inntekt. 145

Kommandittselskaper stiftes og drives i likhet med ansvarlige selskapet på grunnlag av en selskapsavtale. Selskapet skal meldes til Foretaksregisteret, jf. fregl. § 2-1 første ledd nr. 2, jf § 3-3, jf. 4-2. Firmaet skal inneholde ordene «kommandittselskap» eller «KS», jf. firmaloven § 2-2 tredje ledd.

10.4.3.2 Bruk av organisasjonsformen for kooperativ virksomhet

I hovedsak følger kommandittselskapene de samme reglene som ansvarlige selskaper. Mye av det som er sagt ovenfor om disse, får således også betydning for kommandittselskapsformen. Likevel er det enkelte særtrekk og særregler ved selskapsformen som etter utvalgets oppfatning er med på å gjøre formen mindre egnet for kooperativ virksomhet.

Det særegne med kommandittselskapsformen er for det første at det i selskapet er to slags andeler med ulikt ansvarsforhold i forhold til selskapets forpliktelser: Komplementarandeler, som i hovedsak ligner på andeler i et ansvarlig selskap og følger samme regler som disse, og kommandittandeler som har store likheter med aksjer, og følger regler som er beslektet med reglene for aksjer, jf. sel. §§ 3-21 til 3-26. 146 Selskapet vil således eies av deltakere med ulikt ansvar og ulike rettigheter, avhengig av om de er komplementarer eller kommandittister, noe som harmonerer dårlig med likhetsprinsippet i kooperativ virksomhet.

I motsetning til ansvarlige selskaper, stemmes det på selskapsmøtet i henhold til deltakernes kapitalandel i selskapet, jf. § 3-8 jf. § 3-1. Beslutninger i selskapsmøtet skal som hovedregel vedtas med tilslutning av mer enn halvparten av den representerte kapitalen, men for nærmere bestemte beslutninger kreves tilslutning fra samtlige. Avstemningsreglene kan imidlertid fravikes, jf. § 3-8. Det er således ikke noe til hinder for at selskapet for eksempel avtaler en flertallsregel for beslutninger i selskapsmøtet, eller at stemmevekten skal følge person og ikke kapitalandel.

Selskapslovens regler om organisasjonen i kommandittselskaper kan også by på problemer dersom man ønsker å opprette en organisasjonsform som man kjenner fra samvirkelag. Utgangspunktet er riktignok at samtlige deltakere, gjennom selskapsmøtet, representerer selskapets øverste myndighet. I motsetning til for eksempel ansvarlige selskaper, kan selskapsmøtet imidlertid ikke drive selskapet, men plikter å overlate forvaltningen til komplementaren(e), jf. § 3-9. Selskapet kan opprette et styre til forvaltning av selskapet, men den daglige ledelse skal da ivaretas av komplementaren(e), jf. sel. § 3-10. Komplementaren(e) får således en fremtreden rolle i forvaltning og drift av selskapet sammenlignet med kommandittistene. Bakgrunnen for dette er komplementarens ubegrensede ansvar for selskapets forpliktelser.

Det stilles krav til en viss egenkapital i kommandittselskaper både ved stiftelse og for videre drift, minimum kr. 22.000,-, jf. §§ 3-1 tredje ledd og 3-5 første ledd. Videre har selskapet, i likhet med aksjeselskaper, et krav til en bundet kapital, som setter grenser mht. utdeling med mer. Slike krav til kapitalen er etter utvalgets oppfatning som nevnt imidlertid ikke i strid med de kooperative prinsipper, og derfor ikke til hinder for kooperativ virksomhet i så måte.

Deltakerne med komplementarandeler og kommandittandeler har lik rett til andel i årsoverskudd og i overbalanse ved eventuell utløsning eller avvikling, og samme ansvar for underskudd eller underbalanse, dog begrenset til avtalt innskuddsforpliktelse.

10.4.3.3 Oppsummering

Som for ansvarlige selskaper kan deltakere som ønsker å benytte kommandittselskapsformen for kooperativ virksomhet, i stor grad fastsette bestemmelser i selskapsavtalen som tilfredsstiller samvirkeprinsippene. Etter utvalgets oppfatning gjør imidlertid den særegne ansvarsfordelingen mellom deltakerne selskapsformen enda mindre egnet for kooperativ virksomhet.

10.5 Stiftelser

10.5.1 Særtrekk ved organisasjonsformen

Stiftelser er regulert i lov 23. mai 1980 nr. 11 om stiftelser m.m. Det er vedtatt en ny lov om stiftelser, jf. 15 juni 2001 nr. 59. 147 Den nye loven har ennå ikke trådt i kraft (februar 2002), og det er ikke fastsatt noe dato for ikrafttredelse. Utvalget har likevel valgt å basere den følgende fremstillingen på den nye loven. Henvisninger til den gjeldende loven er satt i parentes.

En stiftelse opprettes ved en rettslig disposisjon hvor en formuesverdi selvstendig blir stilt til rådighet for et bestemt formål og hvor formuesmassen er gjort selveiende, jf. stiftelsesloven § 2. Stiftelsene har følgelig ikke medlemmer. Det er fri etableringsrett for stiftelser. Stiftelsene kan, likesom selskaper og foreninger, inndeles i stiftelser med økonomiske formål og stiftelser med ikke-økonomiske formål (næringsdrivende stiftelser), jf. stiftelsesloven § 4. Stiftelsesloven kapittel 3 romertall II gir nærmere regler om næringsdrivende stiftelser. En næringsdrivende stiftelse er definert som en stiftelse som har til formål å drive næringsvirksomhet selv, eller som driver næringsvirksomhet selv, eller som gjennom aksjer eller på annen måte har bestemmende innflytelse over næringsdrivende virksomhet utenfor stiftelsen, jf § 4 annet ledd.

Det fines ingen offisiell statistikk over antall registrerte stiftelser i Norge. Alle stiftelser skal imidlertid som hovedregel registreres i Enhetsregisteret, jf. enhetsregisterloven 148 § 1 annet ledd, jf. § 2 bokstav b nr. 3. 149 Videre skal alle næringsdrivende stiftelser registreres i Foretaksregisteret, jf. stiftelsesloven § 26. En sammenstilling av disse tallene kan gi en oversikt, om noe unøyaktig, over antall næringsdrivende stiftelser i tall og prosent.

Foretaksregisteret opplyser at det per 31. august 2000 var registrert 8896 stiftelser i Enhetsregisteret. Av disse var 990 stiftelser registrert i Foretaksregisteret som næringsdrivende. Dette gir en andel næringsdrivende stiftelser på ca. 11 % av alle stiftelser totalt per 31. august 2000.

Tidligere lov om stiftelser oppstilte et skille mellom offentlige og private stiftelser. Offentlige stiftelser var de som sto under særskilt tilsyn av staten. Øvrige stiftelser var private. 150 Både offentlige og private stiftelser kunne være næringsdrivende stiftelser. I den nye loven er det imidlertid ikke oppstilt noe skille mellom private og offentlige stiftelser. I det følgende tar utvalget bare for seg forholdet til næringsdrivende stiftelser.

10.5.2 Bruk av organisasjonsformen for kooperativ virksomhet

10.5.2.1 Eierskap og medlemskontroll

I et samvirkeforetak vil som kjent medlemskapet stå sentralt, jf. prinsippet om frivillig og åpent medlemskap og demokratisk medlemskontroll. En stiftelse vil som nevnt ikke kunne ha verken eiere eller medlemmer. Det er nettopp dette som skiller stiftelser fra sammenslutninger. Et formål om å arbeide for medlemmenes interesser ved selv å drive økonomisk virksomhet som for samvirkeforetak blir derfor en umulighet i seg selv. Ettersom stiftelsen heller ikke har medlemmer, blir det heller ikke tale om noen medlemskontroll. Allerede dette hovedskille mellom stiftelser og samvirkeforetak (sammenslutninger) skulle tilsi at stiftelsesformen ikke er egnet til å drive kooperativ virksomhet. Stiftelsene er dessuten underkastet et selvstendighetskrav, som innebærer at formuesverdien må være selvstendig i forhold til enhver, herunder oppretteren og de som tilgodeses av stiftelsens virksomhet. 151 Kooperativ virksomhet basert på aktiv deltakelse og styring fra medkontrahentenes side, er vanligvis uforenlig med kravet til selvstendighet.

10.5.2.2 Vedtekter

Som for samvirkeforetak, må stiftelsene ha opprettet et sett vedtekter som må tilfredsstille visse minimumsvilkår, jf. stiftelsesloven § 10. Gjennom vedtektsregulering er det mulig å gi stiftelsen et visst kooperativt preg. I prinsippet skulle det ikke være noe til hinder for at det i vedtektene bestemmes at stiftelsens avkastning skal fordeles på de som har samhandlet med stiftelsen, og at fordelingen skal skje i henhold til størrelsen på den enkeltes omsetning med stiftelsen.

Muligheten til å endre vedtektene er sterkt begrenset, jf. §§ 45 flg. Enhver vedtektsendring innebærer i prinsippet en omdanning av stiftelsen, jf. § 45. Regulering av omdanning av stiftelser følger av lovens §§ 48, jf. §45. Tilsynsmyndigheten overfor stiftelser er lagt til Stiftelsestilsynet, jf. § 7. I vedtektene kan andre enn Stiftelsestilsynet gis myndighet til å omdanne stiftelsen. I motsetning til reglene i den tidligere loven, er det ikke lenger adgang til å tillegge oppretteren omdanningsmyndighet, jf. § 48 annet ledd.

10.5.2.3 Grunnkapital

I motsetning til samvirkeforetak, må stiftelser ha en grunnkapital. For næringsdrivende stiftelser som har til formål selv å drive næringsvirksomhet, og som driver næringsvirksomhet selv, må denne være minst 200.000 kroner, jf. § 23, jf. § 4 annet ledd a og b. Grunnkapitalen kan skytes in med penger eller bestå av innskudd i form av andre eiendeler enn penger. Et krav om minstekapital kommer ikke i konflikt med de kooperative prinsipper, og skaper således i seg selv ingen problemer.

10.5.2.4 Stiftelsens formål

Hvilket formål som skal tilgodeses ved stiftelsens virksomhet, må fastsettes i stiftelsens vedtekter, jf. ovenfor. Et formål om å fremme medlemmenes interesser gjennom sin økonomiske virksomhet blir som nevnt en umulighet. Det kan imidlertid tenkes at man i vedtektene for stiftelsen fastsetter et formål som for eksempel går ut på å drive en økonomisk virksomhet hvor det forutsettes en samhandel fra gitte personer/grupper i en større eller mindre krets, og hvor formålet videre er å skaffe disse så gode økonomiske vilkår som mulig. Formålsbeskrivelsen i vedtektene kan således sette rammer for driften slik at de kooperative prinsipper kan etterleves relavtivt langt.

10.5.2.5 Organisasjon

I stiftelsesloven er det oppstilt utfyllende regler om organisasjonen i stiftelser, jf. kapittel 4. En stiftelse kan organiseres meget enkelt, med ett organ som er styret, som ikke bare forvalter stiftelsen, men også er stiftelsens øverste organ. Loven gir regler som begrenser sammensettingen av styret. Av hensyn til selvstendighetskravet, er det bl.a. innført en hovedregel om at enkelte personer, hver for seg eller samlet, kan være de eneste medlemmene av styret. Videre kan som hovedregel bare fysiske personer være medlemmer av styret, jf. § 27. I visse næringsdrivende stiftelser er de ansatte gitt representasjonsrett etter de samme regler som følger av aksjeloven, jf. §§ 41 og 42. Innenfor lovens krav, står man likevel relativt fritt ved valg av styrets medlemmer og sammensetting. Det kan dermed tenkes at vedtektene bestemmer at representanter for de grupper eller personer som bruker stiftelsens virksomhet, skal være representert i styret. På denne måten kan brukerne gis en viss kontroll over stiftelsen og virksomheten. Selvstendighetskravet setter imidlertid en grense for brukernes kontroll- og styringsmuligheter: Stiftelsen skal ha en selvstendig stilling i forhold til enhver, også i forhold til brukerne.

10.5.2.6 Utdeling

En stiftelse vil ikke ha noen eiere, og således ingen eksterne (eiere eller medlemmer) som har rettigheter til løpende uttak av overskudd ved driften, til tilbakebetaling av innskudd ved avvikling av medlemskap, eller til fordeling av nettokapitalen ved eventuell avvikling. Selv om utdelingsadgangen også i samvirkeforetak er begrenset, vil den her som utgangspunkt i så måte være fullstendig avskåret. Selv om stiftelsesmidlene ikke er fritt tilgjengelige, kan det imidlertid tenkes at man i vedtektene bestemmer at eventuelt overskudd skal tilfalle de personer eller grupper som har benyttet seg av stiftelsens tjenester i forhold til brukens omfang. Det må videre kunne fastsettes i vedtektene at gjenværende egenkapital ved eventuell oppløsning e.l. skal tilfalle samme personer etter bruk eller eventuelt gå til andre samvirkeformål i tråd med de kooperative prinsipper. Loven oppstiller imidlertid et utdelingsforbud mht. stifteren eller hans nærstående mv., med mindre Stiftelsestilsynet gjør særskilt unntak, jf. § 19.

10.5.2.7 Oppsummering

Som utgangspunkt må det antas at stiftelsesformen ikke er særlig anvendelig for kooperativ virksomhet slik den normalt praktiseres. Ettersom stiftelser ikke har eksterne eiere, og heller ikke medlemmer som i kraft av sitt medlemskap kan styre organisasjonen, tilsier dette at stiftelsesformen sjelden vil være tjenlig for utøvelse av normal kooperativ virksomhet. Det har heller ikke vært mulig å oppdrive noen eksempler hvor man har forsøkt å drive kooperativ virksomhet gjennom en stiftelse Det er imidlertid mulig å organisere en stiftelses virksomhet til å oppfylle noen av de mål og prinsipper som ligger til grunn for kooperativ virksomhet, som for eksempel at virksomhetens overskudd og mulige gunstige økonomiske betingelser kommer brukerne av tjenestene til gode.