4 Utvalgets vurderinger av målene for statens scenekunstpolitikk

4.1 Utvalgets vurdering av dagens mål

Pkt. 9 i mandatet ber utvalget «vurdere statens hovedmål, resultatmål og –indikatorer for scenekunstfeltet og eventuelt foreslå endringer.»

I kapittel 2 har utvalget redegjort for sin tilnærming til mandatet og gitt en første vurdering av statens overordnede scenekunstpolitiske mål. Utvalget ga der noen begrunnelser for at staten engasjerer seg i scenekunstfeltet. Utvalget forstår det slik at organiseringen av statens engasjement i scenekunstfeltet først og fremst skal bidra til å nå de overordnede målsettingene om utviklingen av Norge som kulturnasjon, hensynet til enkeltmenneskets behov for opplevelse og erkjennelse samt hensynet til ytringsfrihet og demokratiet.

I kapittel 3.3 ble det redegjort for gjeldende hovedmål, resultatmål og indikatorer for statens scenekunstpolitikk. Hovedmålene er de mål staten setter for innrettingen av sitt engasjement og virkemiddelapparat i scenekunstfeltet som helhet. Resultatmålene presenteres for mottakerne av statstilskudd, og er operative mål som det rapporteres på etter fastsatte resultatindikatorer.

Tilskuddene fra staten er organisert dels som rammefinansiering av institusjoner over statsbudsjettet, dels som prosjektstøtte eller programfinansiering gjennom Norsk Kulturråd med hvert sitt sett av hovedmål, resultatmål og styringsteknikker.

Utvalget tilslutter seg de gjeldende hovedmålene for scenekunstfeltet, men vil påpeke at distinksjonen mellom de ulike typene mål ikke alltid er klar.

Hovedmålene som Kultur- og kirkedepartementet har innrettet sin målstyring etter, er:

• Hovedmål 1: Sikre at flest mulig skal få tilgang til opplevelse av teater, opera og dans av høy kunstnerisk kvalitet.

• Hovedmål 2: Fremme kunstnerisk fornyelse og utvikling.

• Hovedmål 3: Institusjonene skal utnytte ressursene best mulig og målrette virksomheten.

Utvalget legger til grunn at hovedmålene gjelder hele den delen av statens engasjement på scenekunstfeltet som omfattes av kap. 324 Teater- og operaformål, i Kultur- og kirkedepartementets budsjett, dvs. både institusjonene og tiltakene på posten for «ymse faste tiltak», f.eks. tiltak som Bergen Internasjonale Teater, Brageteatret, Black Box Teater, Norsk Scenekunstbruk osv. Resultatmålene er primært instrumenter i departementets styring og gjelder kun de institusjonene som omfattes av mål- og resultatstyringen, dvs. statsinstitusjoner, nasjonale institusjoner og region-/landsdelsinstitusjoner.

Andre tiltak får tilskudd over kap. 320 Allmenne kulturformål. Viktigst er tiltakene under post 50 Norsk kulturfond, og post 74 Tilskudd til tiltak under Norsk kulturråd.

Hovedmålet som gjelder for disse, er:

• Hovedmål: Stimulere til skapende åndsliv innenfor alle kunstområdene, verne om vår kulturarv og virke for at flest mulig skal få del i kulturgodene.

I dette kapitlet vurderes målformuleringene i norsk scenekunstpolitikk ut fra beskrivelsene av det politiske styringssystemet i foregående kapittel. Nedenfor drøftes hvert av de fire hovedmålene med tanke på å legge et entydig grunnlag for vurderingene av dagens situasjon i kapittel 5.

4.2 Sikre flest mulig tilgang til opplevelse av teater, opera og dans av høy kunstnerisk kvalitet

4.2.1 Tilgjengelighet

I perioden fra 1980 til 2000 er det blitt etablert en infrastruktur av institusjoner finansiert med rammebevilgninger fra Kulturdepartementet for å sikre et tilbud av scenekunst spredd utover i landet. Etableringen av institusjoner i løpet av den perioden som er vurdert, har utvilsomt bidratt til at flere har fått et tilbud om scenekunst nærmere stedet der de bor, og til at « flest mulig skal ha tilgang til scenekunstopplevelser» .

Offentlig finansiering sikrer i dag Riksteatret og 18 nasjonale 1 og region-/landsdelsinstitusjoner som produserer og presenterer scenekunst. Ingen regional eller lokal kulturforvaltning har et helhetlig ansvar for å vurdere behovet for produksjonen eller formidlingen av scenekunst i «regionalt» perspektiv, og aktørenes turnéplikt er ikke knyttet til klare geografiske forutsetninger. Nye institusjoner er blitt etablert i fylker som allerede hadde scenekunstinstitusjoner, mens 8 av landets fylker ikke har noen slik etablering.

Utbyggingen av rammefinansierte institusjoner har vært viktig også av andre grunner enn et mål om å bygge en nasjonal infrastruktur utfra geografiske utjevningshensyn. En rammefinansiert institusjon har den økonomiske forutsigbarhet som er nødvendig for å sikre kontinuitet i tilbudet av scenekunst, og samtidig etablere stabile produksjons- og ansettelsesforhold med en stor grad av kunstnerisk frihet for de utøverne som er tilknyttet institusjonene.

Utvalget mener målet må forstås som en politisk ambisjon om geografisk og sosial utjevning av et bredt tilbud av scenekunst, men ikke nødvendigvis som et mål som forutsetter fortsatt utbygging av den institusjonelle infrastrukturen.

4.2.2 Bruken av tilbudet

Statstilskuddet til institusjonene forutsetter at det leveres et kontinuerlig tilbud av scenekunst. Hovedmål 1 i teater- og operakapitlet i Kultur- og kirkedepartementets budsjett kan forstås slik at det er begrenset til tilgjengeligheten av tilbudet og ikke bruken av det. Resultatmålene går imidlertid lenger på dette punktet. Resultatmål 1.1 krever at «institusjonene skal nå flest mulig med scenekunst», og resultatmål 1.2 er at «institusjonene skal videreutvikle formidlingen av scenekunst til barn og unge og til nye grupper ».

For institusjonene som omfattes av mål- og resultatstyringen er det ingen tvil om at staten både er interessert i tilbudet og i bruken av det, totalt og for særlige målgrupper. Det må videre forutsettes at nye publikumsgrupper ikke går på bekostning av det mer etablerte publikummet. Utvidelsen av den institusjonelle infrastrukturen har hovedsakelig foregått i områder med noe mindre publikumspotensiale enn i mer tettbebodde områder. Det er derfor kanskje ikke så uventet at utbyggingen av infrastrukturen i første rekke har ledet til en økning i det samlede tilbudet av scenekunst, men ikke til økt bruk av scenekunst totalt.

Utvalget mener målet må forstås som et mål om økt bruk av scenekunst totalt og blant definerte målgrupper som barn og unge. Videre må det forstås som et ønske om økt tilbud og bruk av scenekunst både på andre arenaer i tillegg til de etablerte institusjonene – og på steder utenfor, og i tillegg til, de større sentraene.

Turnévirksomhet bidrar til en utjevning av tilbudet – og bruken, av scenekunst. Publikumsoppslutningen på turnéforestillinger i 2000 utgjorde nærmere -del av bruken av scenekunst ved institusjonene, og Riksteatret kan vise til en markant økning i antall publikummere de seneste år. Det har imidlertid vært en sterkere konsentrasjon av turnéoppsetninger til mer tettbygde strøk, og de minste spillestedene har fått et redusert tilbud.

Offentlige midler bidrar også til sosial utjevning gjennom konkurransedyktige priser på tilbudet av scenekunst. I dette perspektivet kan den offentlige finansieringen av scenekunsten karakteriseres som subsidiering av publikum. Utvalget konstaterer at prisforskjellene på scenekunstopplevelser er små. Økningen i egeninntektene er jevnt fordelt mellom institusjonene og i de ulike delene av landet. Utvalget mener at målet om økt bruk av scenekunst fortsatt må innebære en slik utjevning av prisen på scenekunstopplevelser.

4.2.3 Kvalitet

Målet er «høy kunstnerisk kvalitet» . Utvalget er i sitt mandat pkt. 8, bedt om å «drøfte hva «kvalitet» innebærer i scenekunstsammenheng og fremme forslag til tiltak for å fremme, vurdere og belønne høy kvalitet» .

Kvalitetsbegrepet kan ikke defineres på samme måte i alle deler av feltet. Selv om det er mulig å fastslå noen formelle, strukturelle eller tekstuelle kriterier knyttet til allmenngyldige vurderinger av hva som er kunstnerisk kvalitet, vil det alltid finnes en subjektiv rest av kvalitetsbegrepet som ikke kan beskrives.

Kvalitetsvurderinger basert på en entydig definisjon av hva kvalitet er, etter utvalgets mening, ikke mulig. Utvalget forstår det slik at det politiske hovedmålet om at scenekunsten skal være «… av høy kunstnerisk kvalitet » må forstås som en målsetning om at statens samlede engasjement skal bidra til en kvalitetsheving i feltet, men ikke som et mål som kan følges opp gjennom spesifiserte resultatkrav og nøkkelindikatorer. Når utvalget har drøftet forutsetninger og aktiviteter som kan legge til rette for, kunstnerisk kvalitet, er det derfor ikke uttrykk for noen ambisjon om å definere et entydig kvalitetsbegrep direkte knyttet til det kunstneriske produktet.

Utvalget har vurdert kvalitetsbegrepet knyttet til oppgavefordelingen mellom de ulike virksomhetene som mottar tilskudd fra staten. Kvalitet må forstås i forhold til hvilken oppgave som skal løses. Oppgavefordelingen mellom de ulike virksomhetene i scenekunstfeltet bør bidra til å sikre mangfold, tilgjengelighet, ivaretagelse av den nasjonale og internasjonale kulturarven, samt nasjonal og internasjonal samtidsorientering i scenekunstfeltet.

Dette innebærer at det må kunne stilles krav til aktørene om å følge opp publikums forventninger om at tilbudet av scenekunst er tilrettelagt på en hensiktsmessig måte og gir dem valget mellom ulike kunstarter og ulike arenaer.

Publikum skal kunne oppleve at de har et tilbud som er tilrettelagt gjennom planmessig og samordnet forberedelse, markedsføring og informasjon. Publikum skal kunne oppleve at det finnes et overordnet ansvar som sikrer et mangfold av scenekunstopplevelser i forhold til målgrupper, arenaer og uttrykksformer. Og publikum skal kunne oppleve at den kulturelle arv og samtidsorienteringen blir ivaretatt gjennom repertoar som ivaretar disse dimensjonene og samtidig sikrer oppsetninger på bokmål, nynorsk og samisk.

For å kunne gi publikum et slik tilbud, kreves det målrettet adferd fra aktørenes side. En forutsetning for dette er at de oppgavene mottakerne av offentlige tilskudd er forventet å løse er tydelig definert.

Videre har utvalget drøftet kvalitet i forhold til kunstnerisk profesjonalitet. Utvalget forstår det politiske målet som et ønske om å legge til rette for et tilbud av scenekunst utført av faglig kompetente aktører.

Kvalitet må kunne vurderes som et resultat av kunstnerisk profesjonalitet i forhold til håndverksmessig utførelse, faglig fordypning, utvikling og nysgjerrighet og evne til å formidle vesentlige egenskaper knyttet til ulike kunstneriske uttrykk. Den kunstneriske kompetansen forutsetter at aktørene behersker ulike kunstneriske uttrykksformer og evner å presentere et tilbud av innholdsmessig og formmessig kvalitativ scenekunst. Kunstnerisk profesjonalitet er med andre ord en forutsetning for kvaliteten når en gitt oppgave skal løses, men kan neppe følges opp på samme måte som andre krav som rettes til mottakerne av offentlige tilskudd.

Dette innebærer at noen forutsetninger må være tilstede for å fremme kunstnerisk profesjonalitet i form av muligheter for å utvikle faglig kompetanse gjennom ulike utdanningstilbud, muligheter for kontinuitet i yrkesutøvelsen og mulighet for både fordypning og eksperimentering innen ulike fagområder. Utvalget mener spørsmålet om utdanningen i kultursektoren er helt sentralt, men har forstått mandatet slik at det avgrenses mot spørsmål om utdanning.

Etter utvalgets oppfatning, fremmes kunstnerisk profesjonalitet bl.a. gjennom kontinuitet og mangfold i yrkesutøvelsen. Profesjonalitet videreutvikles og stimuleres gjennom utfordringer på ulike arenaer, i ulike miljøer og gjennom ulike kunstneriske uttrykksformer. Målet om høy kunstnerisk kvalitet må således kunne forstås som en ambisjon om å fremme kunstnerisk profesjonalitet . Dette innebærer at det må legges til rette for en god balanse mellom kontinuitet og fleksibilitet i kunstnernes yrkesutøvelse.

4.3 Fremme kunstnerisk fornyelse og utvikling

I likhet med kvalitetsmålet, er målet om kunstnerisk fornyelse og utvikling vanskelig å operasjonalisere. I resultatmålene har departementet valgt å fokusere på repertoaret og at «institusjonene skal fremme bruken av ny norsk dramatikk/musikkdramatikk og koreografi ». Resultatmål 2.2 presiserer at kravet om fornyelse og utvikling ikke bare gjelder den skapende virksomheten, men også formidlingen ved «utprøving av nye idèer og samarbeidskonstellasjoner» .

Utvalget forstår målet slik at det er uttrykk for en politisk vilje og overordnet prioritering som det forventes at aktørene følger opp gjennom valg av repertoar og de kunstneriske prioriteringer som da gjøres. Dette må forstås som et mål om at statens samlede virkemidler i feltet bidrar til kunstnerisk fornyelse, snarere enn som et mål staten akter å følge opp gjennom resultatkrav og nøkkelindikatorer.

Slik utvalget forstår det, kan målene om fornyelse i kunsten og fornyelse i hvordan kunsten presenteres eller formidles ses adskilt.

4.3.1 Faglig fornyelse

Kunst som begrep innebærer i flg. «Kulturbrev 2001» 2 fornyelse i seg selv. Scenekunstens betydning som en offentlig arena der vi kan motta inntrykk som virker utviklende og stimulerende på oss som samfunnsborgere er én av begrunnelsene for at staten engasjerer seg i scenekunstfeltet. En forutsetning for at scenekunsten skal fungere som en slik arena, er at scenekunsten utfordrer og bevisstgjør oss om vår egen samtid. På en slik bakgrunn er reproduserende virksomhet ikke fornyelse.

Slik staten formulerer det til institusjonene som mottar statstilskudd, blir målet om faglig fornyelse knyttet til rapportering om bruken av ny, norsk dramatikk/musikkdramatikk og koreografi. Det at det skal rapporteres på antall nye norske verk, innebærer ikke krav om et visst volum produksjoner, eller utvalg, av nålevende dramatikere eller koreografer. Hva som tidsmessig regnes som samtid sdramatikk kan være noe uklart. Det er heller ikke helt klare kriterier for hvilke oppsetninger som rapporteres som «ny norsk dramatikk». All dramatikk som ikke tidligere er oppført, dramatiseringer av eksisterende verk, verk av nålevende dramatikere og koreografer, inngår i begrepet. Videre er det kun dette resultatmålet som etterspør nøkkelindikatorer for musikkdramatikk og koreografi. Dette innebærer at registreringen blir svært vilkårlig.

På bakgrunn av hva som innrapporteres som ny norsk dramatikk har utvalget ikke grunnlag for å vurdere om kravet til institusjonene om bruken av ny norsk dramatikk har bidratt til å nå det overordnede politiske målet om kunstnerisk fornyelse. Utvalget konstaterer at det rapporteres om at det vises mye ny norsk dramatikk på norske scener 3 , uten derved å ta stilling til om dette er «nok», men forutsetter at det er et overordnet politisk mål å øke bruken av samtidsdramatikk/ musikkdramatikk/ koreografi.

Målet omtaler bruken av dramatikk, men faglig fornyelse kan også forstås i en annen dimensjon. Utvalget ønsker å understreke at den kunstneriske prosessen ikke nødvendigvis er basert på at det foreligger en tekst som deretter blir lagt til grunn for en oppsetning. Scenekunsten oppstår under arbeidet med produksjonen, ofte uten at det skilles mellom det skapende og utøvende arbeidet.

Fra kunstnerne blir det hevdet at dramatikeren bør gis en større plass i produksjonen av oppsetninger og følge hele manusprosessen fram til produksjonen er ferdig. Det samme synet kan gjøres gjeldende for andre kunstnergrupper som mener de ikke er tilstrekkelig til stede i de kunstneriske prosessene. Utvalget mener hovedmålet om faglig fornyelse må gjelde videre enn bruken av nye norske verk.

Mindretallsuttalelse til dette punkt:

Utvalgets medlem, Eva Sevaldson ønsker å tilføye:

Mindretallet er enig i utvalgets vurdering i at registreringen i dag er svært vilkårlig. Mindretallet mener imidlertid at det for framtiden ville være uproblematisk å kategorisere hva som er originaldramatikk, dramatiseringer og bearbeidelser. Mindretallet mener videre at innrapportering på disse verkstypene kan være en god indikator på om institusjonen kan sies å ha «fremmet bruken» eller ikke.

Mindretallet viser til at 11 % av oppsetningene ved institusjonsteatrene i 2000 var norske urpremierer. Mindretallet mener dette ikke er tilfredsstillende. Mindretallet viser til at antall urpremierer i prosent er langt høyere i de andre nordiske landene og at antallet norske urpremierer ikke har økt de siste ti år. Mindretallet mener det må være et særskilt ansvar for institusjonsteatrene å dyrke fram og å videreutvikle dramatiske forfatterskap.

Gjennomgående er institusjonene organisert rundt ivaretagelsen av de utøvendes (skuespillere, instruktører, musikere osv) behov i den kunstneriske prosessen. Dette er en situasjon som historisk sett er ny. Fra teatrets opprinnelse slik vi kjenner det, – i antikken, og hele veien opp gjennom den europeiske teaterhistorien, har de skapende kunstnere utgjort kjernen i den kollektive kunstneriske prosessen. Utviklingen de siste hundre år har imidlertid skjøvet de skapende kunstnerne ut av institusjonene. Situasjonen i dag er at dramatikeren, komponisten og koreografen ikke har noen naturlig plass innenfor de etablerte strukturene. Mindretallet mener at en reintegrering av de skapende kunstnerne i produksjonsprosessen ville være det beste virkemiddelet for å fremme kunstnerisk fornyelse generelt.

4.3.2 Fornyelse i formidlingen

Kunstnerisk fornyelse skjer uavhengig av politiske målformuleringer, og ofte på andre måter enn i selve kunstverket alene. Nye samarbeidsformer oppstår og nye former for formidling av scenekunst prøves ut mellom de ulike aktørene i feltet. Utvalget konstaterer at det er en positiv utvikling i form av ulike former for formidling.

Målet om formidling innebærer at tilbudet av scenekunst skal legges til rette for brukerne. Institusjonene som mottar statstilskudd skal drive med formidling både i betydningen distribusjon av scenekunst – og tilrettelegging av tilbudet. Aktørenes egen adferd bidrar positivt til at nettverk nasjonalt og internasjonalt, festivaler, gjestespill, samproduksjoner og nye samarbeidsformer utvikles på tvers av de ulike delene av scenekunstfeltet. Dette bidrar til å nå målet om fornyelse i formidlingen. Likevel konstaterer utvalget at scenekunst fortsatt er et storbyfenomen og at det er stort behov for å videreutvikle formidlingen av scenekunst.

Fornyelse bør derfor også omfatte det å utforske nye arenaer for scenekunst og at aktørene i sterkere grad oppsøker publikum der de er.

Det er oppløftende at etterspørselen etter scenekunstopplevelser har vært stabil i en periode hvor konkurransen om publikums oppmerksomhet har tiltatt vesentlig, og at publikum er i ferd med å definere begrepet «scenekunst» til å omfatte mer enn det som tradisjonelt har vært registrert som scenekunstopplevelser. Dette er uttrykk for et stort folkelig engasjement. At scenekunstopplevelser i økende grad omfatter alle deler av feltet og ulike former for tilbud av scenekunst, viser at aktørene utviser stor kreativitet i forhold til nye måter å nå ut med scenekunsten.

Utvalget anser at målet må være at midlene som fordeles til scenekunst bidrar til å videreutvikle nye former for samarbeide mellom de ulike delene av feltet og i formidlingen av scenekunst ytterligere.

Formidling gjennom andre medier, har foreløpig vært begrenset, noe som kan skyldes at den enkleste formen for overføring av scenekunsten til TV, transmisjoner, er kunstnerisk utfordrende. Oppsettinger som er skapt for scenen taper ofte kvalitet når de skal overføres til fjernsynsmediet. Adapsjoner, som er en langt mer kostnadskrevende måte å formidle scenekunstoppsettinger på TV, sikrer det kunstneriske resultatet på en langt bedre måte. Her foretas en tilpassing og ny innstudering samtidig som opptak gjøres i TV-studioer og således på TV-mediets premisser. I begge varianter må opphavsrettighetene klareres. Dette gjelder både for de utøvende og de skapende kunstnerne. Institusjonsteatrene har ikke ansettelsesavtaler med det kunstneriske personalet som regulerer slike forhold.

Utvalget konstaterer at scenekunstfeltet står overfor store utfordringer for å løse hindringene for bruken av nye media i formidlingen av scenekunsten. Utvalget mener målet om fornyelse i formidlingen av scenekunst omfatter en mer offensiv bruk av ny teknologi og formidling gjennom nye media.

Fornyelse innebærer alltid en risiko, og mangel på midler eller risikovillighet kan være til hinder for fornyelse. For å lykkes i å tiltrekke seg et publikum er scenekunsten i økende grad avhengig av å nå ut med informasjon og markedsføring av tilbudet. Hvordan kunstnerisk fornyelse skal skje, og hvilke risiki som skal tas, er etter utvalgets oppfatning, kunstnernes eget ansvar. Utvalget har imidlertid merket seg at det ikke er bygget opp «buffere» som har til hensikt å sikre institusjonene i forhold til kunstnerisk risiko eller publikumssvikt. Målet om fornyelse inviterer, slik utvalget forstår det, til at den offentlige satsingen på scenekunst sikrer et repertoar som ikke skjeler til kommersialisering, men som er uforutsigbart og overraskende. Offentlige midler til scenekunst bør således muliggjøre et mangfold som ikke uten videre følger av et markedsstyrt tilbud alene.

4.4 Institusjonene skal utnytte ressursene best mulig og målrette virksomheten

Hovedmål 3 krever at «institusjonene skal utnytte ressursene best mulig og målrette virksomheten» . Det er rimelig å anta at dette hovedmålet både er retningsgivende for statens eget engasjement i scenekunsten og at det sikter mot en god ressursutnyttelse og målretting av ressursene i institusjonene samlet. Institusjonene skal fylle sine kulturpolitiske oppgaver ikke bare enkeltvis, men i fellesskap. Det er derfor av allmenn interesse hvordan mottakerne av statstilskudd organiserer virksomheten mellom seg.

Når det gjelder institusjonene enkeltvis, får disse presisert målet om å drive kostnadseffektivt i resultatmål 3.1 og 3.2. Utvalget ønsker å trekke et skille mellom statens mål om den samlede ressursutnyttelsen i scenekunstfeltet og ressursutnyttelsen i den enkelte institusjon.

4.4.1 Ressursutnyttelsen institusjonene imellom

Organiseringen virksomhetene imellom må etter utvalgets mening innebære å balansere tilbud og etterspørsel og legge til rette for optimal utnyttelse av de samlede ressursene i feltet. Målet om god ressursutnyttelse institusjonene imellom kan forstås som å optimalisere bruken av det samlede tilbud av scenekunst både innenfor og utenfor den institusjonelle infrastrukturen.

Departementets krav om rapportering av antall produksjoner kan av aktørene bli oppfattet som at det er et suksesskriterium for hver enkelt institusjon å produsere mange oppsetninger pr. sesong. Tilbudet av scenekunst må imidlertid gjenspeile den samlede produksjonskapasiteten, og ikke begrense seg til den enkelte institusjon. God ressursutnyttelse må vurderes både i forhold til produksjonskapasiteten samlet og i forhold til produksjonenes samlede formidlingspotensiale.

Eksisterende produksjonskapasitet bør bli optimalt utnyttet gjennom effektivisering og tilretteleggelse av den kunstneriske prosess mellom ulike deler av feltet. Utvalget mener det er positivt at interessen øker for samproduksjoner og samordning av produksjonskapasiteten mellom ulike aktører og mellom ulike deler av scenekunstfeltet. Likevel må det kunne antas at det finnes rom for mer samarbeid og bedre utnyttelse av de samlede ressurser innenfor dagens produksjonsnivå.

Utvalget konstaterer at en rekke aktiviteter er i gang som bygger opp om formidlingen av scenekunst og et mer felles nasjonalt repertoar. Institusjonene tar initiativ til samproduksjoner, nettverk for gjestespill og utveksling av forestillinger i økende grad. Målet må være at statens engasjement legger ytterligere til rette for et mer helhetlig tilbud av scenekunst gjennom systemer for formidling og distribusjon i samtlige deler av feltet.

Utvalget ser videre positivt på utviklingen i retning av sterkere samspill mellom aktørenes bruk av offentlig finansiering, privat finansiering og egeninnsats i scenekunstfeltet. Målet om at institusjonene skal utnytte ressursene i feltet målrettet må forstås som en ambisjon om at det skal være mulig å nyttiggjøre seg offentlige ressurser til å generere andre pengestrømmer og bredere finansiering av virksomheten.

4.4.2 Ressursutnyttelsen i den enkelte institusjon

Alle de rammefinansierte institusjonene, unntatt Riksteatret, er organisert som egne juridiske enheter. Konsekvensen av måten feltet er organisert på er at staten formelt ikke har ansvar for organiseringen av institusjonene, utover det som følger av å være hel- eller delvis eier av aksjeselskapene. Staten har påtatt seg et finansielt ansvar for at det skal produseres kvalitativ scenekunst. For den enkelte virksomhet har staten, slik utvalget ser det, ikke lagt premisser for hvordan de ulike aktørene skal organisere sin aktivitet.

Utvalget slår fast at det er lite variasjoner og lokale tilpasninger av avtaleverket til tross for institusjonenes ulike forutsetninger og potensiale. Utvalget antar at dette må tilskrives praksis mer enn formelle regler og begrensninger.

Utvalget mener det er viktig å bygge videre på den prinsipielle holdningen staten har lagt til grunn. Etter utvalgets syn er spørsmålet om hvordan kunstnerne organiserer de kunstneriske prosessene opp til kunstnerne selv. Til tross for at intern organisering av institusjonene er styrenes og ledelsens ansvar, vil utvalget allikevel gjøre noen vurderinger av dagens organisering i kapittel 5.

4.5 Stimulere til åndsliv innenfor alle kunstområdene, verne om vår kulturarv og virke for at flest mulig skal få del i kulturgodene

Utvalget har lagt til grunn at hovedmålene i budsjettproposisjonen er å oppfatte som mål for statens samlede virkemiddelbruk på et gitt område. I tråd med dette må hovedmålet for Norsk kulturråd oppfattes som et mål staten setter seg når den avsetter midler til Norsk kulturfond eller delegerer forvaltningsoppgaver til Norsk kulturråds administrasjon.

Hovedmålet for Norsk kulturråd er identisk med paragraf 2 i Forskrift om Norsk kulturfond av 19. juni 1965. Det har mye til felles med hovedmål 1 i teater- og operakapitlet. Målet om å «stimulere til et skapende åndsliv» korresponderer godt med målet om «kunstnerisk fornyelse og utvikling» , og målet om å «virke til at flest mulig skal få del i kulturgodene» korresponderer godt med målet om å «sikre flest mulig tilgang til scenekunst» . Videre er det tilføyd et delmål om «vern av kulturarven» .

Departementets mål for Norsk kulturråd er formulert i et hovedmål og to resultatmål. Resultatmål 1.1 presiserer at Kulturrådet skal «bidra til igangsetting av nyskapende og eksperimentelle prosjekter og til utviklingen av et desentralisert kulturtilbud på et høyt kvalitetssnivå» . Også disse målene korresponderer godt med målene i teater- og operakapitlet om så vel faglig fornyelse som fornyelse i formidlingen av scenekunst av høy kvalitet.

På bakgrunn av tolkningene som er gjort ovenfor av de gjeldende hovedmålene for feltet, kan det være grunn til å vurdere om det fortsatt er hensiktsmessig å skille mellom målformuleringene overfor aktører som mottar tilskudd fra staten direkte og de hovedmålene som gjelder for forvaltningsorganet Norsk kulturråd.

I målformuleringene til Norsk kulturråd blir målet om kunstnerisk fornyelse begrenset til nyskaping utenfor institusjonene . Det å definere nyskaping som en særlig oppgave for de som er «utenfor» institusjonsmiljøet kan ha bidratt til den misforståelse at kunstnerisk fornyelse i betydningen nyskaping er mer framtredende i den delen av feltet som mottar støtte fra Norsk kulturråd enn i resten av feltet. Utvalget kan ikke finne fakta eller evalueringer som bygger opp under et slikt skille.