6 Utvalgets forslag til styrket formidling
6.1 Forholdet mellom tilbud og etterspørsel – betydningen av formidling
Det har vært fokus på at de offentlige tilskuddene skal sikre omfanget av produksjonen av scenekunst. Et høyt produksjonsnivå har mange positive virkninger. Det bidrar til et mangfoldig scenekunsttilbud og gir utøverne varierte oppgaver som både sikrer yrkesutøvelsen og fremmer kunstnerisk utvikling. Det er imidlertid en utfordring å balansere ressursbruken mellom produksjon av nye oppsettinger mot formidling av eksisterende tilbud. En for stor vektlegging av å produsere nye oppsettinger, vil gå på bekostning av målet om at forestillingene skal komme flere publikummere til gode.
Utvalget konstaterer at det i dag produseres mye scenekunst av høy kvalitet som bare i begrenset grad når utover det nedslagsfeltet der oppsettingen produseres. Enhver ny oppsetting innebærer både en kunstnerisk, økonomisk og markedsmessig risiko.
Utviklingen bør derfor legge til rette for at forestillinger av høy kunstnerisk kvalitet som publikum etterspør gjøres tilgjengelige for flere. Dette bør gjøres gjennom å videreutvikle systemer for formidlingen av eksisterende tilbud av scenekunst både mellom storsentraene og også utenfor den institusjonelle infrastruktur. Samarbeidet mellom Riksteatret, institusjonene og det frie feltet bør stimuleres.
Utvalget er bedt om «å vurdere Riksteatrets virksomhet» . Utvalget legger til grunn at Riksteatret fortsatt skal ha et særlig ansvar for den geografiske utjevningen av tilbudet av scenekunst i Norge. Utvalget konstaterer en positiv utvikling i retning av nye former for formidling av scenekunst gjennom alternative nettverk og samarbeidsformer og legger til grunn at Riksteatret bør ha en offensiv rolle i denne utviklingen.
Videre er utvalget bedt om «å vurdere hvordan scenekunstinstitusjonene kan gjøre nytte av ny teknologi for å bedre tilgjengelighet og styrke formidling». Konkurransesituasjonen skjerpes og vil utfordre scenekunstens plass i mediebildet. Utviklingen vil fordre ny kompetanse og nye satsingsområder i formidlingen av scenekunst. Utvalget legger til grunn at transmisjoner/adapsjoner er et område institusjonene bør engasjere seg i som del av de samlede teknikker for formidling av scenekunst.
Spørsmålet om transmisjoner og adapsjoner av scenekunst blir ofte møtt av en defensiv holdning både fra aktørenes og fra medienes side, og utvalget antar at dette i første rekke skyldes problemer knyttet til finansiering. Utvalget vil imidlertid også knytte noen kommentarer til de faglige utfordringene som aktørene står overfor dersom målet er å lykkes med å formidle scenekunst ikke bare til fellesskapet, men i et individuelt perspektiv.
6.2 Nye Riksteatret
Utvalget har vurdert Riksteatret særskilt. Utvalget ser Riksteatret som statens viktigste enkeltredskap for å oppnå god spredning av scenekunst i Norge. Riksteatrets primæroppgave skal være å tilby scenekunst av god kvalitet til store deler av landet hvor det øvrige tilbudet av scenekunst er svakt eller fraværende. Riksteatret gjør dette på en kostnadseffektiv måte. I den grad staten ønsker å styrke tilbudet av scenekunst i distrikts-Norge, anser utvalget Riksteatret som et egnet verktøy.
6.2.1 Organisering av Riksteatret
Utvalget ser ingen beveggrunn for å opprettholde Riksteatret som en del av forvaltningen. Både i forhold til prinsippet om armlengdes avstand til kunsten og et ønske om å harmonisere institusjonsfeltet styringsmessig, anser utvalget det som mest hensiktsmessig at Riksteatret blir en nasjonal institusjon organisert som aksjeselskap.
6.2.2 Riksteatret som redskap for å oppnå bedre formidling fra hele scenekunstfeltet
Det er utvalgets oppfatning at det innenfor scenekunstfeltet produseres et betydelig antall kvalitetsoppsetninger som med fordel kunne vært vist til et større publikum gjennom turné.
Formidlede forestillinger og samproduksjoner med andre teatre/grupper representerer i dag 50 % av Riksteatrets repertoar og 25 % publikumsbesøket. Den halvpart av repertoaret Riksteatret har egenprodusert, representerer om lag 75 % av besøket i hovedsak fordi teatrets egne produksjoner kan turnere over lengre tid. Det er i dag ikke vesentlige kostnadsforskjeller mellom formidlede forestillinger og egenproduserte. Dette skyldes i hovedsak at tariff- og avtalemessige forhold mot rettighetshavere og medvirkende ved de øvrige teatrene utløser merkostnader på turné som langt på vei oppveier den økonomiske fordel ved at oppsetningen allerede er produsert.
Det er likevel utvalgets oppfatning at den samlede ressursutnyttelse på feltet vil kunne bedres ved at Riksteatrets repertoar i størst mulig grad baseres på formidlede oppsetninger og samarbeidsproduksjoner med det øvrige scenekunstfeltet. For å muliggjøre en slik ønsket utvikling, må statens styringsmidler innrettes slik at de rammefinansierte teatrene i større grad ser seg tjent med å bidra til et helhetlig nasjonalt turnérepertoar. Ett aktuelt virkemiddel kan være å knytte en forutsetning om turné med Riksteatret til de offentlige tilskuddene. Et annet virkemiddel kan i tillegg være å forsterke de økonomiske incentiver knyttet til formidlingen av scenekunst kanalisert gjennom Riksteatret.
Videre vil det være avgjørende at de rammefinansierte teatrene innretter sin planlegging og lokale avtaler slik at formidling av produksjoner og samarbeidsproduksjoner med Riksteatret kan gjennomføres på en kostnadseffektiv måte. Utvalget ser det som viktig at Riksteatret gis mulighet til å utvikle en attraktiv profil overfor de ledende kunstnere og produsentene av scenekunst i hele feltet.
Med disse forutsetninger på plass, er det utvalgets oppfatning at tilbudet av scenekunst utenfor de store sentra kan styrkes så vel kvalitativt som kvantitativt innenfor scenekunstfeltets samlede økonomiske ressurser.
Riksteatres tilbud vil etter en slik modell bestå av:
Formidlede produksjoner fra hele scenekunstfeltet
Prosjektproduksjoner, som så langt det er mulig, bør være samarbeidsproduksjoner med øvrige teatre og frie grupper.
Utvalget har ovenfor foreslått at Riksteatret omdannes til et aksjeselskap. Organiseringen av driften vil i første rekke måtte defineres av styret og ledelsen ved Riksteatret. Utvalget vil likevel knytte noen synspunkter, og råd, til den interne organiseringen av Riksteatret etter ny modell.
For de medvirkende er utstrakt turnèvirksomhet krevende over år. For publikum i Riksteatrets nedslagsfelt, områder med lite eller fraværende teatertilbud, er det spesielt viktig å tilby størst mulig variasjon i sceniske uttrykk.
På denne bakgrunn ser utvalget det som hensiktsmessig at Riksteatret fortsetter en gradvis nedbygging av sitt fast ansatte skuespillerensemble. Denne konklusjon underbygges videre av at Riksteatret, med sin lokalisering i Oslo, har hoveddelen av norske scenekunstnere i sitt nærområde.
6.2.3 Rådgivning, kontroll og oversikt
I forbindelse med prosjektering og vedlikehold av scener i distrikts-Norge, har Riksteatret hatt så vel en rådgivende funksjon som en godkjenningsrolle. Utvalget mener denne rolle bør videreføres.
Mindretallsuttalelse til utvalgets forslag om Riksteatret
Medlemmene Agnete Haaland og Leif Hernes, foreslår at Riksteatret får en tredje oppgave.
Dette mindretallet mener Riksteatret bør få et ansvar for at det produseres og formidles scenekunst til barn og unge som ikke har tilgang på annen scenekunst. Formidlingen bør skje i samarbeid med Norsk Scenekunstbruk.
Dette mindretallet mener at utvalgets flertall ikke har gått langt nok i å foreslå tiltak for bedre å dekke det store behovet for gode forestillinger for barn og unge som en del av den kulturelle skolesekken. Det ligger en særlig utfordring i å utvikle et miljø som kan skape gode forestillinger for ungdom. Det er viktig at interessen for å oppleve scenekunst skapes tidlig.
Det er en utfordring for samtlige institusjonsteatre å bidra til dette, men Riksteatret har en unik mulighet til å bygge opp egen kompetanse på dette feltet ut ifra de erfaringene de gjorde med Unge Riks i perioden 1991–1996.
Det er et stort og udekket behov for teater for barn og unge; særlig i de deler av landet som ikke er lokalisert i nærheten av en eksisterende scenekunstprodusent. Dette behovet må Riksteatret få ansvar for å dekke.
Mindretallet foreslår at minst 20 % av Riksteatrets tilskudd øremerkes produksjon av oppsøkende forestillinger for barn- og unge i skoletiden.
6.3 Bruk av ny teknologi i formidlingen
Kunstnerisk virksomhet knyttes lett til en enkelt idébærer og rettighetshaver, men scenekunst er i første rekke resultat av en kollektiv kunstnerisk prosess. Utvalget mener definisjonen av hva som er en scenekunstopplevelse av høy kvalitet ikke må trekkes for snevert av hensyn til faglige skillelinjer og uenighet om hvem som skal ha den endelige innflytelsen over den kunstneriske prosess. Utvalget mener det er viktig at faglige interesser forenes i målet om at tilbudet av scenekunst skal komme flere til gode gjennom bruken av ny teknologi og formidling gjennom nye media.
Situasjonen i dag er at det først og fremst NRK som transmitterer teaterforestillinger fra de offentlig støttede teatrene til fjernsynsmediet.
Det har vært både motstand og velvilje i teatermiljøet omkring dette. Motstand fordi det kunstneriske resultatet ofte ikke er tilfredsstillende. Forestillingen er beregnet som teater og framstå dermed i ett totalbilde, mens film og tv ofte bruker nærbilder og velger seg ut deler av totalen. På scenen skaper man fokuset via arrangement, på film og TV via kameraganger. Velviljen går ofte på at flest mulig skal se få forestillingene. Dessuten rimeligheten i at flest mulig skal ha mulighet til å få se de beste forestillingene produsert for delvis offentlige penger.
I dag foregår transmisjoner på følgende måte: NRK velger ut en forestilling som er mulig å sende i forhold til rettigheter og som regnes allmenngyldig eller fanger en bred målgruppe. Suksess og gode kritikker er også ofte et kriterium for utvelgelsen. Dette skjer etter at forestillingen er begynt å spille. NRK er aldri involvert på planleggingsstadiet. Teatrene produserer aldri med transmisjon for øye. Teatret som sådan har intet produsentansvar eller rettigheter til det ferdige produktet.
Alternativet til transmisjoner er adapsjoner. Da blir det laget en spesiell studioversjon ofte med en ny dekorasjon og spilt inn mer som fjernsynsteatret i gamle dager. Dette er dyrere, men gir ofte bedre kunstnerisk resultat.
En kan se for seg en framtid med mange mellomstadier når det gjelder tv-produksjon. Fra sit.com. til selvdramatiserende hjemmevideoer. Hvor teatrene skal plassere seg i dette landskapet er komplisert fordi scenekunst tross alt skapes utfra idéen om øyeblikksmøtet mellom publikum og levende kunstnere, «live» tilstedeværelse.
En mulighet ville være at teatrene tok de elektroniske mediene mer på alvor og fikk opparbeidet en spisskompetanse på dette området selv. Eller at teatrene til sammen hadde en teknisk pool de kunne benytte seg av. Det har skjedd en utstyrsrevolusjon på denne fronten, så det er ikke så dyrt og uoppnåelig som det var. Men det er ikke gratis.
Dette ville medføre fordeler som at man kunne velge på forhånd hvilke forestillinger man tror egner seg. Større påvirkning, og eventuelt mindre kommersielt valg av repertoar. Forberede det i prøveperiode, og i valg av scenografisk løsning. Bedre tid. Bedre mulighet for innflytelse for instruktøren som tross alt kjenner forestillingens intensjoner best. Bedre muligheter for skuespillerne til å arbeide med et mindre og mer filmatisk utrykk. Forestillingen ville få en bedre sjanse til å nærme seg et filmatisk utrykk og ikke bli så gammeldags og oppstyltet som «filmet teater» ofte kommer ut som i dag.
Det kunne være en mulighet at teatret hadde produsentansvaret og kunne forhandle innenfor huset. Da ville teatrene komme på offensiven og kunne tilby et produkt som de har mer kontroll over. Et alternativ er at NRK prioriterer dette sterkere økonomisk og går inn i et forpliktende kunstnerisk samarbeide med teatrene. Men det er mulig at dette fordrer andre og større ressurser.