9 Det nye klassesamfunnet

Klasseskillene er blitt mindre, men de er ikke visket ut i de norske samfunnet. Materielle levekår er gjennomgående jevnere enn for noen tiår siden, men det norske samfunnet er i ferd med å bli sterkere klassedelt på etnisk grunnlag. Store deler av innvandrerbefolkningen deltar ikke i det norske politiske systemet og utgjør en ny underklasse innen lavtlønnsyrker eller utenfor arbeidsmarkedet. Den økonomiske ulikheten er økende, særlig ved at næringslivledere legger seg på lønnsnivå og bonusordninger som er tilpasset et mer internasjonalisert næringsliv.

I Norge bor det en rekke etniske minoriteter, noen er nye og andre har en lang historie i landet. Minoritetene inngår i et hierarki i forhold til hvilke rettigheter de har som gruppe. Samene har mest omfattende minoritetsrettigheter. De har fått status som urfolk i norsk og internasjonal rett, med kulturelt rettighetsvern i grunnlov og alminnelig lov. En rekke andre grupper har også fått formell status som nasjonale minoriteter med utgangspunkt i langvarig tilknytning til landet; kvener, jøder, sigøynere, tatere og skogfinner. Dernest kommer den nyere innvandrerbefolkningen som har kulturelle og samfunnsmessige rettigheter, men der integrasjon er et hovedsikte i den offentlige politikken.

De nye innvandrergruppene er i en helt annen situasjon enn samene. De har ikke samenes rettslige og historiske status som urfolk, men er tilgjengjeld en langt større – og voksende – gruppe. Innvandrerbefolkningen er i ferd med å bli en ny underklasse i Norge. Mange er i lavtlønnsjobber eller utenfor arbeidsmarkedet, og de ulike gruppene er splittet i et mangfold av opprinnelsesland, språk og religioner.

9.1 Globalisering og ulikhet

Nedbygde statsgrenser og skarpere internasjonal konkurranse skaper nye muligheter for noen, men større usikkerhet for andre. Det berører ikke minst arbeiderklassens og fagbevegelsens posisjon i den rike del av verden. Globaliseringen kombinerer bevegelig kapital med relativt ubevegelig arbeidskraft. Flernasjonale selskaper kan flytte bedriften til et annet land dersom styret er misfornøyd med kostnader og vilkår. Arbeidstakerne må forsøke å finne nytt arbeid i hjemlandet, med høy barriere mot utvandring fra den rike del av verden. Dermed svekkes fagforeningenes maktposisjon i industrialiserte land med relativt høyt lønnsnivå, fordi arbeidstakerne står under en permanent trussel om bedriftsnedleggelse og permitteringer.

Arbeidsgiversiden kan planlegge langsiktig for utflagging med sikte på større fortjeneste og bedre konkurransesituasjon. Globaliseringen flytter makt fra regjeringer og fagbevegelse til kapitalinteresser og flernasjonale konserner. Arbeidskraften i fattige land er relativt sett langt mer bevegelig, og denne arbeidskraften utgjør et voksende lavtlønssproletariat i Norge og andre rike land.

Internasjonaliseringen innebærer større mangfold og flere valgmuligheter for de velutdannede og ressurssterke. De arbeider i en langt mindre utsatt posisjon og kan i større grad oppnå forfremmelser, nye erfaringer, utfordringer og spennende kontrakter i utlandet eller i et multinasjonalt konsern, gjerne med gode retrettmuligheter hjem. Lederlønninger har skutt i været som følge av fusjoner og utflytting. For de privilegerte betyr internasjonaliseringen større mangfold og flere valgmuligheter.

Internasjonaliseringen kan også føre til at de ansattes innflytelse i bedriftene blir svekket, ved at ordningen med ansattes representasjon i styret får mindre betydning. I utenlandskeide bedrifter blir styrets arbeid sterkt påvirket av det utenlandske moderskapet. Ansattes deltakelse i styret får en nokså symbolsk funksjon dersom det er slik at de viktige beslutningene fattes ved et hovedkontor som ligger et helt annet sted. Videre kan omorganiseringstiltak bidra til å svekke oversikteligheten i selskapene og gjøre det vanskeligere for de ansatte å få innsyn. Intrikate forhold mellom divisjoner, datterselskaper og overordnede instanser kan føre til at beslutninger blir så sammensatte at bare en liten kjerne i ledelsen kan forholde seg til dem.

Alt dette er med på å øke avstanden mellom samfunnsledere og arbeidstakere i Norge i synet på globalisering og nasjonal kontroll. De ledende beslutningstakerne har i liten grad motforestillinger mot globalisert kapital, utenlandsk eierskap og overnasjonal myndighet, mens store befolkningsgrupper er urolige over tapt nasjonal styring, styrket kapitalmakt og reduserte utjevningsmuligheter.

Den politiske styringen med hvor den økonomiske veksten skal komme og hvordan den skal fordeles, er blitt mindre. Styringsmulighetene gjennom folkevalgte organer er svekket, ved at flere saker og saksområder flyttes utenfor det representative demokratiets rekkevidde. Derimot er forbrukernes valgmuligheter på markedet økt. Slik bidrar globaliseringen til et mer utpreget konsumentdemokrati. Her er stemmesedlene i form av inntekt og rikdom svært ulikt fordelt. I tillegg er forbrukerne også produsenter og arbeidstakere, med reduserte valgmuligheter når arbeidsplassen blir nedlagt eller flyttet ut av landet.

9.2 Innvandreres møte med Norge

De siste tiårene har innvandringen fra fattige til rike land økt dramatisk. Statssammenbrudd og borgerkriger er viktige årsaker, men enda flere søker et bedre utkomme i rikere deler av verden. Norge og andre vesteuropeiske land er på kort tid blitt innvandringsland.

Det har vært en sterk og stort sett akselererende økning i innvandringen til Norge etter at det formelt ble innført innvandringsstopp i 1975. Mens innvandrere fra nordiske land hele tiden har stått for en betydelig andel, kommer den nye tilstrømningen særlig fra Afrika, Asia, Midtøsten og Balkan.

På den ene siden er økningen i innvandrerbefolkningen gjennomgående større enn den restriktive politiske retorikken skulle tilsi. På den annen side er det langt flere som ønsker opphold i Norge enn de som faktisk får det. Dermed blir svært mange møtt med statlig kontroll og tvangsmakt, både når de kommer til landet og ved utreise – for de som får avslag på søknaden om opphold. Slik øker også det humanitære og moralske ubehaget ved de tvangsmessige sidene ved innvandringspolitikken.

Innvandrere opplever mange former for avmakt i møtet med det norske samfunnet, fra tvungne opphold på asylmottak til avhengighet av det byråkratiske støtteapparatet, språkproblemer, marginalisering på arbeidsmarkedet og ulike former for etnisk diskriminering. Det ligger makt og maktbruk allerede i de språklige kategoriene som innvandrere blir plassert i – «innvandrer», «asylsøker» og «fremmedkulturell». Mange innvandrere opplever trakassering i ord og handling.

En annen form for avmakt omfatter dem som kommer i klemme mellom tradisjonelle familienormer og vestlige forventninger til likestilling mellom kjønn og til individuell valgfrihet. Det er en motsetning mellom likestillingsrettigheter og religiøst og kulturelt baserte kjønnsroller. Slik fører innvandringen til et skarpere motsetningsforhold mellom individuelle rettigheter på den ene siden og grupperettigheter på den andre.

Maktforholdet i disse motsetningene er slik at lovverket gir forrang for individuelle rettigheter framfor tradisjonelle familienormer, men ikke slik at norske myndigheter kan håndheve lovverket på en effektiv måte. De svakeste i dette makthierarkiet er derfor enkeltpersoner i innvandrermiljøer – særlig kvinner, både unge kvinner som gjør opprør mot familienormene og eldre kvinner som blir værende innenfor den tradisjonelle familiestrukturen med små muligheter til å bryte ut.

9.3 Språk og marginalisering

En av de viktigste ressursene for politisk deltakelse og posisjon i arbeidsmarkedet er språklig kompetanse. Ordforråd og evne til å artikulere seg på landets hovedspråk er en forutsetning for å gjøre seg gjeldende som samfunnsborger. Det er nødvendig for å kunne framføre argumenter, delta effektivt i det politiske liv, skaffe seg informasjon og konkurrere om attraktivt arbeid. Utdanning er en viktig vei til språklig kompetanse. Denne politiske og økonomiske maktressursen er ulikt fordelt sosialt og geografisk, og ulikheten er særlig dramatisk i forhold til den fremmedspråklige innvandrerbefolkningen.

Tendensen til innvandrerghettoer i Oslo og enkelte andre steder forsterker den språklige avmakten. Den sementeres gjennom slangpreget hybridspråk i ungdomsmiljøene og reproduseres gjennom et mønster der ektefeller ofte hentes fra innvandrergruppenes hjemland. Slik blir innvandrerstatus gjenskapt over generasjoner, med et språklig særpreg som kan føre til marginalisering i forhold til posisjoner og yrkeskarriére i det norske samfunnet. Språket er mer enn noe annet nøkkelen til integrasjon og posisjon, i Norge som i andre europeiske land. Det er bare språkgrupper som er så store og konsentrerte at de kan opprettholde et alternativt økonomisk og politisk system innenfor staten, som unngår systematisk avmakt og underordning – slik som de fransktalende i Sveits eller Canada.

9.4 Et etnisk delt arbeidsmarked

Det er et stort lønnsgap mellom innvandrere og nordmenn på det norske arbeidsmarkedet. Timelønnen for innvandrere ligger gjennomsnittelig på halvparten av lønnen for resten av befolkningen. Disse forskjellene skyldes delvis diskriminering på etnisk grunnlag. Andre viktige årsaker er at innvandrere gjennomgående er dårligere representert gjennom fagforeninger enn andre arbeidstakere. De møter store språkbarriérer og mange har vanskelig for å få godkjent den kompetansen de har fra hjemlandet.

Unge kvinners første store yrkesmulighet i Norge var som tjenestejente og hushjelp på gårder og i private hjem. Lovreguleringer som hushjelploven bidro til å avskaffe hushjelpmarkedet. Dette markedet har nå gjenoppstått som en nisje for innvandrerkvinner fra fattige land. I omsorgs- og renholdsarbeid er innslaget av innvandrere av begge kjønn raskt økende. Denne dobbelte endringsprosessen – i private hjem og i offentlig omsorg og renhold – kalles omsorgens globalisering. Det lave lønnsnivået gjør disse sektorene mer avhengige av innvandret arbeidskraft, samtidig som tilførselen av ny arbeidskraft utenfra bidrar til å holde lønnsnivået nede.

Følgene av omsorgens og renholdets globalisering er at vi har fått en ny klassedeling etter etniske skillelinjer. Kjønnsdelingen i det norske arbeidsmarkedet er blitt mer komplisert, fordi både kvinner og menn er skilt langs etniske grenser, med flere innvandrere av begge kjønn i de tradisjonelle kvinne- og lavtlønnsyrkene. En yrkesaktiv rolle for norske kvinner og menn bygger i økende grad på et innvandret tjenerskap både privat og offentlig. Dette gir strukturelle kjennetegn ved det norske samfunnet som står svært langt fra idégrunnlaget i velferdsstatens storhetstid.

Innvandrerne utgjør i stor grad en ny underklasse i Norge, enten de står utenfor arbeidsmarkedet eller de er i ufaglært og dårlig betalt arbeid. De er samtidig splittet i et stort antall etnisk-kulturelle grupper, mange av dem med sterke interne normer. Mangelen på felles bånd mellom innvandrergruppene gir et dårlig utgangspunkt for samordnet klassesolidaritet. Dette skiller det nye klassesamfunnet i Norge fra det gamle. En etnisk fragmentert underklasse med stadig tilsig av nye grupper utenfra, kan vanskelig organisere seg som arbeiderbevegelse.

Det er svake motforestillinger mot at det systematisk blir skapt en ny underklasse i landet. Den politiske viljen til å motvirke en slik utvikling ser ut til å være liten.

9.5 Samene og minoritetshierarkiet

I spørsmål om demokrati og makt er ikke de ulike minoritetene i Norge i samme situasjon. De nye innvandrergruppene møter makt i spørsmål om adgang og opphold og i premissene for integrasjonspolitikken. De eldre nasjonale minoritetene, som samene, møter makt i spørsmål om hvor vidtgående autonomi og rettigheter de skal ha.

Sametinget er det viktigste institusjonelle uttrykket for den samiske befolkningens status i Norge. Sametinget ble opprettet i 1989 som et politisk og administrativt organ på etnisk grunnlag. For første gang ble et prinsipp om grupperettigheter innskrevet i den norske grunnloven. Samiske interesser fikk større tyngde enn andre minoritetsinteresser, fordi samene ble internasjonalt anerkjent som urfolk – i betydningen særskilt folkegruppe med en historie i landet fra før staten og de nasjonalstatlige grensene ble opprettet.

Sametinget er et representativt organ for samer fra valgkretser i hele landet, med tyngdepunkt i nord og særlig i Finnmark. Grunnlaget for å få stemmerett er at en har registrert seg i et samemanntall. Slik registrering er omstridt, mange med samisk bakgrunn har ikke ønsket å etablere en definitiv identitet som same. Siden starten er antallet personer i samemanntallet likevel fordoblet til omkring ti tusen.

Sametinget var i utgangspunktet et rådgivende organ for norske myndigheter, men har etter hvert fått beslutningsmyndighet innenfor saksområder som samisk kulturminnevern, språk, opplæring og nærings- og kulturspørsmål. På den ene siden er Sametinget et politisk organ for den samiske befolkningen. På den annen side er det et statlig forvaltningsorgan i samespørsmål, med Kommunal – og regionaldepartementet som koordineringsinstans. Selv om Sametingets beslutningskompetanse er økt, er tinget også en delegert statsmakt.

Denne tvetydigheten berører kjernen i spørsmålet om samisk selvbestemmelse. Samiske krav er blitt mer offensive og urfolksrettigheter er internasjonalt styrket. I 1990 ratifiserte Norge en ILO-konvensjon om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Dette ble et viktig premiss for samisk interessekamp i Norge. Konvensjonen ga en folkerettslig kobling til FNs menneskerettighetskonvensjon og prinsippet om folkenes selvbestemmelse, med urfolk som rettighetshavere. Norske myndigheter er på sin side opptatt av å veie samiske rettigheter opp mot rettighetene til den ikke-samiske befolkningen nordpå. Der pågår det en strid om retten til land og vann og om grunnforvaltningen i Finnmark. Samisk autonomi i forvaltning og rettigheter oppfattes som provoserende i områder med en blandet befolkning.

Den samiske utviklingen inngår i den generelle rettsliggjøringen av individuell og gruppebasert interessekamp. Likevel er det uklart hvilke forvaltnings- og selvstyreordninger som vil komme ut av striden, siden krav om vidtgående samisk rettighetsutvidelse møter motstand både regionalt og sentralt i norsk politikk.

9.6 Samisk identitetspolitikk

Samisk identitet og kulturelt meningsfellesskap har først og fremst vært knyttet til lokale rom, til familie, slektskap og grendelag. De samiske organisasjonene la grunnlaget for en nasjonal samisk identitetsprosess, men prosessen fikk tyngde først med etablering av de offentlige institusjonene – samelov og sameting. Et offentlig apparat med overordnede institusjoner ble utgangspunktet for et nytt lovverk knyttet til skole, kultur, næring og forvaltning. Samtidig ble det utviklet kunnskapsinstitusjoner omkring samisk historie og samiske samfunnsforhold, både i norsk og samisk regi.

Den samiske identitetsbyggingen er en eksistensiell utfordring for mange når det gjelder samiskhet og selvdefinisjon. Registreringen i samemantallet krever en erklæring om at en oppfatter seg som same, i tillegg til at en selv eller minst en av foreldrene, besteforeldrene eller oldeforeldrene har hatt samisk som hjemmespråk.

Den samiske nasjonsbyggingen medfører også standardisering og strid om identitetsmarkører. Mindre grupper kan bli marginalisert og usynliggjort, slik samiskhet ble det i den norske nasjonsbyggingsprosessen.