8 Kjønnsmakt i likestillingslandet

Likestillingen tilhører feltet for de gode intensjoner, men det er et prinsipp som ofte viker. Norske myndigheter har hatt høye mål for likestilling, men kjønnsdiskriminering, vold mot kvinner og ulikhet på arbeidsmarkedet er fortsatt utbredt. Kvinners deltakelse i politikk og arbeidsliv er radikalt utvidet, selv om lederposisjoner fortsatt er svært skjevt fordelt. På mange samfunnsmessige toppnivåer finner man en nærmest total mannsdominans.

Sentralt i norsk likestillingsdebatt står «på vei»-retorikken. Når resultater om kvinnefravær i ulike deler av samfunnslivet presenteres, følges dette ofte av kommentarer om at «vi har gjort mye og mye gjenstår». Debatten om likestilling er preget av harmoniseringsstrategier der man gjerne samles om felles innsats for felles mål.

Det har vært en økning av kvinneandelen innen politiske organer og offentlig sektor, også i topposisjoner, mens kvinneandelen i private lederstillinger fortsatt er svært lav. Arbeids- og organisasjonslivet er kjønnsdelt og kjønnshierarkisk. Denne ujevne fordelingen av posisjoner begrenser de samfunnsmessige konsekvensene av den norske statsfeminismen.

I deler av det sivile samfunn er kvinners posisjon svekket, i takt med tilbakegangen for de frivillige medlemsbaserte organisasjonene der kvinner tradisjonelt har stått sterkt. Kvinner har i større grad enn menn deltidsjobber og lavtlønnsyrker. Samtidig er det skjedd en radikal endring av kjønnssammensetningen innen mange høyere studier, der kvinner er kommet i flertall innen tradisjonelt mannsdominerte fag som jus, medisin og statsvitenskap.

8.1 Debatten om likestilling

1970-tallet var de store lovreformenes tiår i likestillingspolitikken. Vi fikk lov om barnehager, om selvbestemt abort, om likestilling og lov om arbeidsmiljø, som utvidet permisjonen rundt svangerskap og fødsel. På 1980-tallet var den politiske oppmerksomheten rettet mot problemene med å kombinere lønns- og omsorgsarbeid. Full barnehagedekning var et helt sentralt mål. Det ble også arbeidet hardt for å få endret kjønnsstrukturen i de formelle hierarkiene. Brundtland-regjeringen skjerpet likestillingsloven gjennom en regel om 40 prosent tilstedeværelse for begge kjønn. Ambisjonen var at likestilling og kjønnsperspektiv skulle integreres på alle områder og nivåer i politikken.

Kravet om jevn kjønnsrepresentasjon ble videreført på 1990-tallet, gjennom fedrekvotert fødselspermisjon, øremerking av vitenskapelige stillinger ved universitetene og forslag om styrekvotering i næringslivet. Styrer i statlige aksjeselskap ble pålagt å oppfylle en 40/60-kjønnsbalanseregel fra og med 2003.

Dagens likestillingsdebatt framstår ofte som et strategisk overtalelsesprosjekt, der hovedargumentet er at likestilling lønner seg og er til nytte for samfunnet. Dette lønnsomhetsargumentet gjenspeiler et tidstypisk markedsspråk som preger mye av politikken forøvrig. Likestilling som en rettighet og et mål i seg selv, tones ned.

Opp mot dette perspektivet kan det stilles et alternativt og tydelig rettighetsargument, der likestilling er frihet fra diskriminering og lik rett til lik deltakelse. Dette perspektivet legger vekt på at likestilling ikke er en lineær prosess. Vi tar ikke automatisk nye skritt på vei mot målet – likestillingslandet. Det er fremdeles langt fram, og på flere områder er det snarere stagnasjon enn framgang.

Likestilling framstår i dag som en diffus verdi som «alle» er for og som det er politisk ukorrekt å være i mot. Men et aktuelt spørsmål er om likestillingen er mer preget av styring «ovenfra» enn av mobilisering «nedenfra», ettersom den moderne kvinnebevegelsen er organisatorisk svekket. Likestilling tas for gitt og er blitt så selvfølgelig at få politiske partier finner det hensiktsmessig å inkludere temaet i sitt partiprogram. Dette til tross for at det på 1990-tallet var store kontroverser rundt familie- og likestillingspolitiske saker som kontantstøtte, partnerskapslov, kvinner og ledelse og kvotering av kvinner til bedriftsstyrer.

I løpet av det siste tiåret er det reist en debatt om hvordan likestillingsverdier og pluralisme kan fremmes på samme tid. Hvordan kan målet om likestilling mellom kvinner og menn forenes med ulike kulturelle gruppers krav om anerkjennelse og respekt? Spørsmålet blir aktualisert i møter med kulturelle forhold som mange vil betegne som kvinneundertrykkende. Den norske likestillingspolitikken har blitt kritisert for å være fargeblind, eliteorientert og for opptatt av likestilling mellom norske kvinner og menn til fortrengsel for likestilling i bredere forstand, blant annet mellom etniske grupper.

Norske minoritetskvinner er lite synlige i maktrelasjoner i samfunnet. De har få formelle maktposisjoner, de er svakt representert i korporative organer som statlige råd og utvalg og de er dårlig representert i folkevalgte organer. De er allikevel ikke helt uten innflytelse. De har organisert seg og stilt krav, og gjennom sine organisasjoner driver de en profilert lobbyvirksomhet rettet mot statsråder, politiske partier og komitéer på Stortinget. Det er skapt nye rom for innflytelse gjennom arenaer for dialog mellom politikere og innvandrerorganisasjoner. Hvem som får tilgang til disse rommene er delvis betinget av organisasjonenes kjennskap til «systemet» og hvilke muligheter som finnes. Konturene av den norske statsfeminismen er gjenkjennelig, der mobilisering nedenfra ble møtt med kvinnevennlig politikk ovenfra.

8.2 Sivilsamfunnet – kvinners første politiske arena

De frivillige organisasjonene spiller en viktig rolle for minoritetskvinner i dag. De har også hatt stor historisk betydning for den politiske mobiliseringen av kvinner i Norge. Fra slutten av 1800-tallet og fram mot 1970-tallet var organisasjonslivet så og å si den eneste politiske arena som var tilgjengelig for kvinner. Disse organisasjonene ga mange kvinner en kanal for innflytelse i en situasjon der politikk og forvaltning, arbeids- og næringsliv var helt dominert av menn. Kvinner etablerte en rekke sosiale, humanitære og religiøst orienterte organisasjoner som fikk en avgjørende – og hittil undervurdert – innflytelse på oppbyggingen av den norske velferdsstaten.

Norske Kvinners Sanitetsforening er det fremste eksemplet på disse organisasjonenes oppslutning og innflytelse i offentlig politikk. I 1960 var omkring hver fjerde norske kvinne mellom 20 og 70 år medlemmer i denne foreningen. Kvinneorganisasjonene var en drivkraft i arbeidet med å gjøre velferd til et offentlig ansvar. Gjennom disse organisasjonene ble kvinner sentrale kunnskaps- og premissleverandører i norsk velferdspolitikk, også i tiden før de hadde formelle posisjoner.

I løpet av de siste 20 årene har dette segmentet i organisasjonssamfunnet langt på vei gått i oppløsning. I dag deltar kvinner heller i organisasjoner der menn har vært med lenge, enn i rene kvinneorganisasjoner. Det tradisjonelle kjønnsbaserte skillet i organisasjonssamfunnet er i ferd med å bli visket ut. Det frivillige organisasjonssamfunnet har med dette mistet en del av sin betydning som påvirknings- og sosialiseringsagent for kvinner.

8.3 Deltakelse i politikk og arbeidsliv

Politikken framheves ofte som en arena hvor likestillingen i Norge har kommet særlig langt. Allikevel er det fortsatt dobbelt så mange menn som kvinner på Stortinget. Kvinners andel har stagnert rundt 36 prosent etter midten av 1980-tallet. I statlig oppnevnte utvalg er situasjonen omtrent den samme som for ti år siden. Omlag 40 prosent av medlemmene er kvinner, mens bare halvparten så mange kvinner som menn har lederposisjoner. Næringspolitikk, olje- og energi, samferdsel og forsvarspolitikk er fremdeles svært dominert av menn. Normen om kjønnsbalansert representasjon har likevel fått et helt annet gjennomslag i politikken enn i arbeidslivet.

Norske kvinners deltakelse i arbeidslivet er svært høy sammenliknet med de fleste vestlige land utenfor Norden. Samtidig har Norge fremdeles et av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder. Forskjellene er tydelige både i rekruttering til yrke og utdanning og til lederposisjoner.

Offentlig sektor er i dag kvinnearbeidsplass nummer én. Halvparten av alle yrkesaktive kvinner i Norge jobber for stat og kommune, særlig innenfor helse, skole og barnehager. Tre av fire ansatte i kommunal sektor er kvinner. Mange kvinner utfører de mest krevende og dårligst betalte jobbene i denne sektoren, spesielt i omsorgssektoren.

Det er også et svært høyt omfang av deltidsarbeid blant yrkesaktive kvinner. Av nærmere en halv million nordmenn som arbeider deltid, er mer enn åtte av ti kvinner. Deltid er mest utbredt blant kvinner med lav utdanning, særlig innen salg og service. Deltidsarbeid innebærer lavere lønn, færre karriéremuligheter og reduserte pensjonsutbetalinger, og har derfor alvorlige konsekvenser for dem det gjelder. I mange tilfeller gjør deltid at idealet om økonomisk uavhengighet blir en illusjon.

8.4 Eliter og klasse

På toppen av hierarkiene i det norske arbeidsmarkedet finnes det ikke likestilling. Blant lederne som ble intervjuet i Makt- og demokratiutredningens eliteundersøkelse var 16 prosent kvinner og 84 prosent menn.

Nesten ingen deler av arbeidsmarkedet har et kjønnsbalansert deltakermønster. Bare partipolitikken, kultursektoren og deler av organisasjonssektoren skiller seg ut i positiv retning. Av de 328 kvinnene som var med i eliteundersøkelsen, var nærmere 60 prosent ansatt i disse tre sektorene. Kjønnsfordelingen innen forvaltning, akademia og media lå omtrent på landsgjennomsnittet med 15 prosent kvinner og 85 prosent menn. I justissektoren, kirken, forsvaret og næringslivet var mannsdominansen nærmest totalt, med 90 prosent eller mer.

Eliteundersøkelsen viste at toppskiktet i arbeidslivet stort sett består av hvite, middelaldrende menn med bakgrunn fra overklassen og den øvre middelklasse. Nesten ingen har etnisk minoritetsbakgrunn. De fleste har vokst opp i Oslo, en del i andre større byer, mens svært få kommer fra distriktene. Utdanningsnivået er mye høyere enn i befolkningen ellers, og inntektsnivået er mer enn tre ganger så høyt. Næringslivsledere har i gjennomsnitt fire ganger så høy inntekt som ledere i offentlig forvaltning. Eliteutvalgets menn tjener dobbelt så mye som kvinnene i utvalget under ett.

Dette sier ikke bare noe viktig om kvinners posisjon på arbeidsmarkedet. Det sier også noe om klasseforhold i Norge. Vi ser et bilde med stor grad av selvutvelgelse og liten grad av sosial mobilitet; altså sterke klassesamfunnstrekk. Det er et spørsmål om likhetsretorikken rundt diskusjonen om kvinnerepresentativitet i lederstillinger har bidratt til å tilsløre diskusjonen om klasse, mens klassesamfunnet består og nye former for klasseskiller har vokst fram.

Én forklaring på den fortsatte mannsdominansen i norsk arbeidsliv er at kvinner balanserer på en strammere linje mellom hjem og jobb enn menn. Arbeidsfordelingen i hjemmet er fremdeles nokså skjevt fordelt i alle de nordiske land. En annen årsak er at det er liten vilje i de mest mannsdominerte sektorene (næringsliv, kirke, politi og justisvesen) til å gjøre noe for likestilling i egne rekker. Ledere vil heller innføre likestillingstiltak på andre samfunnsområder enn sitt eget. Næringslivets ledere, derimot, har en jevnt lav tiltaksvilje både på egne og andres vegne.

8.5 Rettighetsutvikling og globalisering

Likestillingen er globalisert. Den er rammet inn av overnasjonale og internasjonale konvensjoner, regelsystemer og håndhevingsapparater, av EU-direktiver, ILO-konvensjoner og FN-traktater. Likestillingspolitikk lages ikke lenger i et nasjonalt vakuum. Den bindes i stadig sterkere grad opp av reguleringer som er utviklet i internasjonale fora. Likestillingen har fått et overnasjonalt byråkrati og er del av en rettsliggjøring med felles standarder på tvers av landegrenser.

Ulike internasjonale forpliktelser kan være på kollisjonskurs. Internasjonale organer kan stille nokså forskjellige krav, fordi likestillingen kan stå i et uavklart forhold til andre politikkområder som også blir internasjonalisert. Den internasjonale dagsorden kan bety inngripen i nasjonal likestillingspolitikk, som da EFTA-domstolen i januar 2003 vedtok at den norske praksis med øremerking av vitenskapelig stillinger brøt med EUs likebehandlingsdirektiv. Men den internasjonale dagsorden kan også bidra til at nye diskusjoner om likestilling blir introdusert på den nasjonale arena. FNs kvinnekomité spør for eksempel regelmessig hva Norge gjør for å forby og forfølge handel med kvinner og barn, for å begrense seksualisert vold, for å styrke kvinneprofilen i bistandsarbeidet, for religion og likestilling og for å hindre kjønnsbasert forfølgelse. Internasjonaliseringen påvirker ikke bare hjemlige beslutninger, men vil i økende grad også påvirke tenkningen omkring og mulighetsrommet for en nasjonal kvinnepolitikk.

Likestillingsloven og ombudsordningen var resultater av nasjonale forhandlinger og kompromisser på 1970-tallet. På grunn av overnasjonal rettsliggjøring opererer den norske «statsfeminismen» innenfor rammer som stadig blir trangere. Det kan være at mobiliseringen nedenfra er svekket etter som mye av kraften er gått ut av kvinnebevegelsen. Likestillingspolitiske spørsmål har så langt ofte måttet vike i et trangt politisk forhandlingsregime, der likestillingspolitikken i økende grad er byråkratisert og der andre samfunnsoppgaver gjerne blir oppfattet som mer presserende.

Kombinasjonen av politisk mobilisering nedenfra og kvinnevennlig politikk ovenfra ga Norge ry som verdensmester i likestilling. Vi har sett at det allikevel fortsatt er stor avstand mellom politisk retorikk og praktisk virkelighet. Samtidig vil spørsmål om forholdet mellom kjønn og klasse melde seg. Svært mye av den kjønnspolitiske debatten de siste årene har vært rettet mot elitenivået, noe som har usynliggjort klassemessige aspekter.