10 Det koloniale språkhierarkiet

Folkestyre og demokratisk diskusjon bygger på et felles språklig grunnlag. Når språket svekkes og forflates går koder og nyanser tapt. I Norge, som i mange andre land, har det nasjonale språket kommet under press. Det påvirkes og fortrenges av angloamerikansk, som er globaliseringens eget språk. Norsk er i ferd med å bli et underlegent språk. Dette har dyptgripende konsekvenser kulturelt sett, men også for makt og demokrati.

I en globalisert verden med sterk angloamerikansk dominans er det norske språket utsatt. Innen næringsliv, reklame, forskning og populærkultur er norsk i tilbakegang. Den engelsken som overtar er et enklere språk, med langt svakere kulturell og historisk resonansbunn i Norge enn i land der engelsk lenge har vært førstespråk.

Samiske og andre nasjonale minoritetsspråk har vært undertrykt gjennom en langvarig fornorskingspolitikk, men i dag skjer det en samisk språkreising gjennom utdanningsinstitusjoner og massemedier på nordsamisk. Likevel er alle minoritetsspråk i Norge under press. I forhold til innvandrerbefolkningen er det en vanskelig avveining mellom støtte til morsmål på den ene siden og skolering i norsk som nøkkel til deltakelse, integrering og posisjoner i det norske samfunnet på den andre. Alle minoritetsspråk befinner seg i spenningen mellom språklig identitet og majoritetsspråket som døråpner i storsamfunnet.

Det koloniale språkhierarkiet samsvarer langt på vei med det vi i forrige kapittel kalte minoritetshierarkiet. Samtidig er det norske majoritetsspråket i økende grad presset av angloamerikansk dominans.

10.1 Språkmakt

Språk er makt. Begreper og meningskategorier former oppfatninger av virkeligheten, påkaller følelser og gir assosiasjoner. I interessekamp mellom grupper kan noen slå gjennom og få et overtak gjennom begreper og bruk av språk. Ordvalg og kamp om begreper er en del av maktkampen i samfunnet. Språket har en viktig funksjon på nasjonalt nivå, som det viktigste mediet for den nasjonale bevissthet.

Maktkampen utspiller seg ikke bare i språket. Det er også en kamp om språket. Språket er en del av den meningshorisonten vi alle lever innenfor, og som kulturuttrykk gir det mening og identitet. Dette gjelder på alle språklige nivåer, fra variasjoner innenfor en dialekt eller et nasjonalspråk til forholdet mellom nasjonale språk. Svært ofte er det slik at språktegn og språktoner som er knyttet til utkantstrøk eller lavere sosiale lag blir nedvurdert innenfor det dominerende språkmiljøet. I Norge har dialektene langt på vei overvunnet slike mekanismer de siste tiårene.

Språklige ytringer former, bevarer og forandrer meningsdannelsen i samfunnet. Språket gir virkelighetsbilder, perspektiv og verdiladning. Ytringer har symbolsk makt ved at de viser ut over seg selv, som tegn på autoritet og posisjon. Språkformen gir makt fordi den uttrykker et meningssystem med spilleregler for hva som er legitimt og relevant. Dette gjelder ekspertspråket, som ofte har stor avstand til vanlige folk, og det gjelder all annen form for kommunikasjon. Den politiske retorikken samler oppslutning og trekker grenser ved å appellere til folks følelser. I dagliglivet gir språket makt gjennom definisjon av situasjonen og i signaler om tilhørighet og avstand, gruppefellesskap eller sosialt overtak. Språkmakt kan utnyttes i en bevisst maktstrategi, men den kan også være ubevisst og innforstått.

Språkmakten viser seg gjennom en rekke ulike mekanismer, fra etablering av dagsorden og perspektiv, til klassifikasjoner, verdiladet billedspråk, tildekking av årsaksforhold og dramatisk fortellermåte.

10.2 Mental kolonisering

I global målestokk pågår det en akselererende språkdød. Mange små og lokale språk er i ferd med å forsvinne, mens noen få språk har blitt stadig mer utbredt. Her står engelsk, eller angloamerikansk, i en enestående stilling med en veldig framgang. Engelsk er globaliseringens medium, og det vokser både ved å fortrenge andre språk, ved å påvirke andre språk og ved sin rolle som dominerende annetspråk over store deler av verden.

Dominans og underordning avspeiler seg i språksituasjonen. I kolonier og språklige minoritetsområder er fremmedspråket knyttet til den dominerende samfunnsklasse. Det brukes i de moderne, ledende sektorene i samfunnet, mens lokalspråket står sterkest i tradisjonelle og mindre prestisjefylte sammenhenger. Den dominerende samfunnsklasse, næring, region og språk står mot den dominerte klasse, næring, region og språk. Den kulturelle og språklige dominansen ytrer seg gjerne som nedvurdering og latterliggjøring. Dette kan gi utslag i en form for underlegenhetsfølelse som har vært kalt «mental kolonisering», der lokalspråket kan oppleves som stigmatiserende.

Det er en slik mental kolonisering samene har vært utsatt for. Derfor er språkreising sentralt i samisk interessekamp i dag. Her er et nytt skriftspråk utformet etter 1970, med ambisjoner om at samisk også skal kunne fungere som vitenskapsspråk. Denne språklige mobiliseringen er en del av en mer offensiv etnisk mobilisering, med et språk som er radikalt forskjellig fra det norske.

Den norske språksituasjonen har idag innslag av mental kolonisering. Dette kommer blant annet til uttrykk ved at engelsk brukes i sammenhenger hvor kommunikasjonen ikke krever det, men hvor språket skal signalisere noe framtidsrettet, dynamisk og moderne. Engelsk er i ferd med å fortrenge norsk på en rekke sentrale samfunnsområder, særlig innen forretningsliv og reklame, popkultur, kommunikasjonsteknologi og forskning. Dermed går språklig kompetanse tapt. Norsk utvikler seg ikke som et moderne kulturspråk i full bredde.

Tilbakegangen for norsk innebærer tap av mening, nyanserikdom og kulturkoder. Samtidig fører det til større sosial ulikhet – større forskjeller mellom de som behersker engelsk godt og de som ikke gjør det. Slik gjenoppstår trekk ved de standsforskjellene som gjorde seg gjeldende da europeiske eliter brukte latin – og senere fransk – mens brede lag av folket snakket sine nasjonale og lokale lavspråk. De sosiale forskjellene i språklige ferdigheter er store på norsk, og forskjellene forsterkes etter hvert som norsk trenges tilbake av engelsk på dominerende samfunnsområder.

10.3 Mål og makt

Målsaken har vært uttrykk for et konkurrerende riksbegrep i Norge siden midten av 1800-tallet. Landsmålet eller nynorsken var et nasjonsbyggingsprogram i opposisjon til danskenes kulturelle dominans. Det ble en viktig del av en nasjonal og demokratisk venstretradisjon med sterk støtte i organisasjonssamfunnet. På terskelen til unionsoppløsningen sto målsaken i en kulturell og nasjonal kampsituasjon. Den var ikke bare en nasjonal-kulturell, men også en sosial og geografisk kamp.

Norskdomsbevegelsen og norsk nasjonalisme sprang ut av en kamp mot dansk kulturhegemoni og svensk politisk dominans. Den urbane overklassekulturen ble oppfattet som mindre nasjonal. Målrørsla definerte seg inn i et nasjonalt og folkelig prosjekt. Samtidig har den vært ikke-hegemonisk og opposisjonell. Norskdom og landsmål ble paradoksalt nok en motkulturell bevegelse i Norge. Den var også regionalt basert, med front mot hovedstaden. Dette perspektivet tegnet en kontrast til situasjonen i mange andre europeiske land, som Sverige eller Frankrike, der hovedstaden utgjorde kjernen i det nasjonale prosjektet, båret fram av en urban overklasse.

Målrørslas offensiv for å erobre det norske riksbegrepet kulminerte i mellomkrigstiden. Da hadde den etablert en alternativ kulturstandard, med en rekke sentrale forfattere, eget forlag, Det Norske Teatret, landsgymnasene og sterke organisasjoner. Bokmålet ble også radikalisert og fornorsket gjennom denne offensiven, først med rettskrivningen av 1907 og deretter med rettskrivningen av 1938.

Etter annen verdenskrig var situasjonen en annen, med defensiv kamp og tilbakeslag. I 1945 hadde vel en tredjedel av folkeskoleelevene nynorsk som hovedmål. I 1980 var andelen redusert til en sjettedel. Samnorsklinjen tapte som et tredje alternativ. Den sto sentralt for det regjeringsbærende Arbeiderpartiet etter krigen, men møtte bred protest i folkeaksjonen mot samnorsk på 1950-tallet. Riksmålsbevegelsen slo tilbake og samlet bred støtte i sentrale østlandsområder og de store byene med parolen om frihet i språkutviklingen. Språkstriden ble skjerpet. Samnorsken ble sett som et grep som først og fremst skulle omforme bokmålet innenfra. Samtidig bidro intern strid om normalisering og tilpasning til å svekke målrørsla.

Vendepunktet i målstriden kom med det politiske språkkompromisset i 1981, ikke minst etter omslag i Arbeiderpartiet. Samnorsklinjen ble oppgitt, den offisielle valgfriheten innen både bokmål og nynorsk ble utvidet og dialektene fikk større rom i det offentlige og offisielle Norge. Nynorsken ble konsolidert på et lavere nivå, svekket som uttrykk for en bredere kulturbevegelse, mens samnorsken tapte og dialektene vant.

Hva er forklaringen på at nynorsken ikke har seiret som konkurrerende riksbegrep, men tvert imot har gått tilbake de siste femti årene? En av hovedgrunnene er nettopp det opposisjonelle og motkulturelle ved den nasjonale bevegelsen i Norge. Målprosjektet som alternativt nasjonsbyggingsprosjekt slo ikke gjennom i hovedstaden og i byene på Østlandet. Landsmålet ble heller aldri en samlende merkesak for Arbeiderpartiet, og endte med et språkkompromiss der samnorsklinjen ble oppgitt. Endelig førte krigen og okkupasjonen til en form for patriotisk samforstand der riksmålsbevegelsen ikke lenger kunne framstilles som unasjonal. «De to kulturer» sto ikke lenger på hver sin side i en strid om det nasjonale.

I den radikale mobiliseringen på 1970-tallet, med utkantopprør og EF-strid, dukket noe av den gamle kulturkampen opp igjen. Dette ga allikevel ikke målrørsla noe sterkt og varig løft. Urbanisering, sentralisering og tilbakegang for primærnæringene har bidratt til å svekke det sosiale og geografiske grunnlaget for målsaken. Støtten fra de sterke folkebevegelsene er borte. Periferien er generelt svekket som kulturbærer og også samisk konkurrerer med nynorsk om støtte.

Dialekter og talemål er sårbare for rask språkendring utenfra. Nynorsken har stor motstandskraft gjennom et eget skriftspråk og med en organisert bevegelse i ryggen. Men den er samtidig regionalisert og underordnet bokmålet som dominerer i folkeflertall, offentlighet og massemedier. Allikevel har de norske språkformene et langsiktig sjebnefellesskap i forhold til utfordringen fra angloamerikansk.