1 Den samlede inntektsutviklingen

• 2002 var det femte året på rad hvor utviklingen i bytteforholdet ga sterkere impulser til veksten i disponibel realinntekt for Norge enn produksjonsutviklingen. Et fall i oljeprisen målt i norske kroner bidro ifølge Beregningsutvalgets anslag til at disponibel realinntekt for Norge ble redusert med 0,7 prosent fra 2001 til 2002, etter nullvekst året før. Sterk vekst i 1999 og 2000 medfører likevel at nivået på disponibel realinntekt for Norge ligger over 22 prosent høyere enn ved konjunkturtoppen i 1998 og nær 60 prosent høyere enn for 10 år siden. Produksjonsutviklingen ga et positivt vekstbidrag i 2002, på størrelse med bidraget året før, men man må tilbake til 1989 for å finne et svakere bidrag. Utviklingen i netto formuesinntekter fra utlandet ser ut til å ha gitt markerte positive impulser i fjor og ser ut til å ha vært positiv for første gang på over 50 år. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall og Beregningsutvalgets anslag har lønnskostnadene som andel av faktorinntekten i industrien økt markert i de tre siste årene, og ser i fjor ut til å ha kommet godt over 90 prosent. I øvrige deler av markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge har lønnskostnadsandelen gått noe ned i den samme perioden. For markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge samlet, har andelen vært forholdsvis stabil, etter en klar økning i de foregående fire årene.

1.1 Disponibel inntekt for Norge

I de siste 5 årene har utviklingen i oljeprisen vært en helt dominerende faktor bak utviklingen i disponibel inntekt for Norge, mens produksjonsutviklingen i Fastlands-Norge hadde en tilsvarende rolle i de 5 foregående årene. Målt i dollar økte oljeprisen litt fra 2001 til 2002, mens den målt i norske kroner ble redusert med 10 prosent, og dette bidro til at veksten i disponibel inntekt for Norge ble meget beskjeden i 2002. Ifølge Beregningsutvalgets anslag var inntektsøkningen fra 2001 til 2002 på bare 9 milliarder kroner. Disponibel inntekt for Norge i 2002 er anslått til 1277 milliarder kroner eller om lag 281 400 kroner per person.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget

Ifølge Beregningsutvalgets anslag falt disponibel realinntekt for Norge med 0,7 prosent i 2002, etter nullvekst året før. Den svake utviklingen må ses på bakgrunn av en meget sterk vekst i de foregående to årene. I 2000 var veksten på over 16 prosent og i 1999 på over 6 prosent.

Veksten i disponibel realinntekt kan splittes i bidrag fra henholdsvis innenlandsk produksjonsvekst (nettonasjonalprodukt i faste priser), endring i rente- og stønadsbalansen overfor utlandet og endring i bytteforholdet overfor utlandet ("terms of trade"). Vekstbidragene er vist i tabell 1.2, der bidraget fra produksjonsvekst er splittet opp i petroleumsvirksomhet og øvrige næringer.

Bidraget fra produksjonsveksten i petroleumsvirksomhetentil veksten i disponibel realinntekt for Norge ser ut til å ha vært ubetydelig i 2002, etter å ha gitt et bidrag på 0,5 prosentpoeng året før. Vekstbidraget fra produksjonsutviklingen i øvrige næringer er anslått til 1,1 prosentpoeng i fjor, som er litt mer enn i 2001 og litt mindre enn i 2000, men betydelig mindre enn på 1990-tallet.

Oljeprisutviklingen er særlig viktig for utviklingen i bytteforholdet overfor utlandet. I de siste to årene har fall i oljeprisen ført til en svekkelse av bytteforholdet, etter at økte oljepriser i de to foregående årene resulterte i en kraftig bedring. Bidraget til veksten i disponibel realinntekt for Norge fra bytteforholdsutviklingen er anslått til -3,0 prosentpoeng i 2002 og -1,5 prosentpoeng i 2001, mot 14,0 og 5,3 prosentpoeng i henholdsvis 2000 og 1999. Prisutviklingen på andre varer enn råolje og naturgass ser samlet sett ut til å ha svekket veksten i disponibel realinntekt for Norge i fjor, etter å ha virket i retning av bedring i de tre foregående årene.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget

Oljeinntektene har bidratt til at Norge i 1996 kom over i en netto fordringsposisjon, og fordringene vokser. Vekstbidraget fra endringen i rente- og stønadsbalansen er anslått til 1,2 prosent i 2002, mot 0,3 prosentpoeng i 2001. I 2000 og 1999 var dette bidraget henholdsvis null og svakt negativt. Netto formuesinntektene til Norge i 2002 ser ut til å ha vært positive for første gang på over 50 år. At ikke vekstbidragene fra endringene i rente- og stønadsbalansen har vært større kan blant annet forklares av at utlendingers investeringer i Norge har vært konsentrert om rentebærende objekter, mens norske plasseringer i utlandet i større grad er preget av aksjekjøp, blant annet plasseringen av midlene til Statens petroleumsfond. Aksjeutbytte og kursgevinster blir dermed viktig for de samlede formuesinntekter for Norge. Løpende renteutbetalinger registreres i likhet med utbytte som en del av rente- og stønadsbalansen, mens kursendringer inngår i posten omvurderinger i kapitalregnskapet. Det at norske renter har ligget høyere enn rentene i utlandet har også bidratt til en relativt svak utvikling i rente- og stønadsbalansen.

1.2 Faktorinntekt, lønn og driftsresultat

Faktorinntekten gir uttrykk for den inntekten som tilfaller produksjonsfaktorene arbeidskraft og kapital. Faktorinntekt beregnes som nettonasjonalprodukt (eller nettoproduktet for en næring) fratrukket netto produksjonsskatter, eller som summen av lønnskostnader og driftsresultat. Beregningsutvalget anslår veksten i faktorinntekten for økonomien som helhet til 0,7 prosent for 2002, etter en vekst ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall på 2,3 prosent i 2001 og hele 22,8 prosent i 2000. Forløpet domineres av utviklingen i petroleumssektoren. Eksklusiv petroleumsvirksomheten ser faktorinntekten ut til å ha vokst med rundt 5 prosent årlig i de tre siste årene.

Veksten i de samlede lønnskostnadene i Norge er anslått til 5,2 prosent i 2002, mens de foreløpige nasjonalregnskapstallene viser en vekst på 6,3 prosent i 2001 og 5,2 prosent i 2000. Timelønnskostnadene har i de tre siste årene økt mer enn dette, mens antall utførte timeverk har blitt redusert. Driftsresultatet for økonomien som helhet falt i 2002 med anslagsvis 6,3 prosent, etter nedgang på 3,4 prosent i 2001. I 2000 økte driftsresultatet med hele 61,8 prosent. Dette forløpet er sterkt påvirket av utviklingen i petroleumssektoren. Driftsresultatet i petroleumsutvinning og rørtransport er anslått å ha falt med 12,4 prosent i fjor og 6,9 prosent i 2001 etter å ha økte med 155,7 prosent i 2000. Beregningsutvalget anslår at driftsresultatet i de øvrige sektorene samlet økte med 1,6 prosent i fjor, etter en vekst på 1,7 prosent i 2001 og 6,1 prosent i 2000.

1.3 Endringer i funksjonell inntektsfordeling

I tabell 1.5 og 1.6 og figur 1.3-1.5 vises tall for lønnskostnader og driftsresultat for hovedgrupper av sektorer for å belyse hovedtrekk ved utviklingen i den funksjonelle inntektsfordelingen.

Tabell 1.5 viser at mens de samlede lønnskostnadene i 2002 er anslått til 713 milliarder kroner, er estimatet for lønnskostnadene innenfor markedsrettet produksjon 484 milliarder kroner. Forskjellen utgjøres av lønnskostnadene i offentlig forvaltning, i ideelle organisasjoner og i produksjonen av boligtjenester.

Ved konjunkturtoppen i 1998 utgjorde lønnskostnadene i offentlig forvaltning 1 28,6 prosent av de totale lønnskostnadene og denne andelen har deretter økt. Dette reflekterer at sysselsettingen i markedsrettet virksomhet har utviklet seg svakere enn i offentlig sektor. I 2000 og 2001 bidro imidlertid føringen av de påløpte lønnskostnadene knyttet til ferieutvidelsen i 2001 og 2002 til økningen. Dette fordi disse kostnadene i kommunene - som eneste sektor - i nasjonalregnskapet har blitt registrert i det de påløper og ikke når feriepengene blir utbetalt. For 2002 er det anslått at offentlig sektor stod for 29,7 prosent av de samlede lønnskostnadene.

Industriens lønnskostnader som andel av de totale lønnskostnadene holdt seg stabilt rundt 17 prosent fra 1990 til 1997. I de fem siste årene har industriens andel sunket, og var i 2002 kommet ned i overkant av 14 prosent.

Driftsresultat(jf. tabell 1.6) påvirkes sterkt av den generelle konjunktursituasjonen i norsk og internasjonal økonomi, og viser derfor betydelig svingninger fra år til år. Prisene på en del norske eksportprodukter er spesielt konjunkturfølsomme, noe som fører til store fluktuasjoner i driftsresultatet for en del næringsgrupper. Bevegelsene i oljeprisen er av særlig betydning ettersom overskuddene i oljevirksomheten i perioder har utgjort en betydelig del av samlet driftsresultat i Norge.

I årene 1990 til 1995 utgjorde driftsresultatet i petroleumssektoren rundt 24 prosent av næringenes samlete driftsresultat. Markerte bevegelser i oljeprisen har bidratt til kraftige svingninger i denne andelen i de siste syv årene. Etter å ha vært oppe i 36,6 prosent i 1997, falt petroleumssektorens andel av samlet driftsresultat til 22,8 prosent i 1998, for deretter å øke til 33,0 prosent i 1999 og til 53,9 prosent i 2000. Deretter har andelen falt noe, til 50,6 prosent i 2001 og til 46,7 prosent i fjor.

Driftsresultatet i markedsrettet virksomhet på fastlandet økte ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall med 2,2 milliarder kroner i 2001. For 2002 er det anslått en økning på om lag 13 milliarder til 196 milliarder kroner. I industrien har driftsresultatet falt i de tre siste årene og var ifølge Beregningsutvalgets anslag kommet ned i 9 milliarder kroner i 2002 eller 16-17 milliarder lavere enn toppnivået i 1995. I de to siste årene kan utviklingen i stor grad forklares av en stadig sterkere kronekurs, en svak utvikling på de norske eksportmarkedene og en forholdsvis høy vekst i lønnskostnadene.

Etter at industriens andel av det samlete driftsresultatet i markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge var oppe i 17,6 prosent i 1995, har andelen gjennomgående blitt redusert. Ifølge Beregningsutvalgets anslag var andelen 4,6 prosent i 2002. Utviklingen i driftsresultatet i industrien har tradisjonelt vært dominert av svingningene i de råvarebaserte sektorene. Etter 1995 har det imidlertid vært en markert nedadgående trend i driftsresultatet for industrisektorer som i stor grad leverer konsumvarer til hjemmemarkedet, og dette har dominert utviklingen for industrien samlet sett. Det må understrekes at det er knyttet spesielt stor usikkerhet til nasjonalregnskapets tall for driftsresultat etter sektor, og at revisjonene her kan bli forholdsvis store.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figurene 1.3 til 1.5 viser hvordan lønnskostnadene som andel av faktorinntekten har utviklet seg over tid for en del næringsgrupper. I markedsrettet virksomhet lå lønnskostnadsandelen på 1990-tallet forholdsvis stabilt på rundt 60 prosent (jf. figur 1.3). I 2000 falt andelen ned til knappe 50 prosent, men har deretter økt litt. For 2002 er andelen anslått til 54,1 prosent. Utviklingen i driftsresultatet i petroleumsvirksomheten forklarer mye av endringene i denne andelen.

I markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge var lønnskostnadsandelen i 1995 nede i 66,0 prosent. I de siste fem årene har andelen vært meget stabil rundt 70 prosent og ifølge Beregningsutvalgets anslag var den i 2002 69,9 prosent.

Figur 1.4 viser utviklingen i lønnskostnadsandelen i industrien og i den øvrige markedsrettete virksomheten i Fastlands-Norge. I industrien nådde lønnskostnadsandelen en bunn i 1995 med 74,8 prosent. Deretter har lønnskostnadsandelen stort sett økt. Ifølge Beregningsutvalgets anslag var lønnskostnadsandelen i industrien hele 92,0 prosent i 2002. I øvrig markedsrett virksomhet i Fastlands-Norge var lønnskostnadsandelen i 1993 nede i 62,3 prosent. Deretter økte lønnskostnadsandelen og i 1999 var den oppe i 68,1 prosent. Etter dette har andelen falt og ifølge Beregningsutvalgets anslag var den i 2002 kommet ned i 65,2 prosent.

Figur 1.5 viser utviklingen i lønnskostnadene som andel av faktorinntekten for ulike deler av industrien. Etter 1994 har det vært en forholdsvis jevn nedadgående tendens i lønnskostnadsandelen i verkstedindustrien, men ifølge reviderte nasjonalregnskapstall har andelen økt etter 1998. I råvarebasert industri er det store fluktuasjoner i lønnskostnadsandelen, noe som reflekterer konjunkturfølsomheten i denne virksomheten. Store prisendringer gir seg utslag i kraftige svingninger i faktorinntekten og driftsresultatet. I perioden 1995 - 2000 har andelen ligget i intervallet 60 - 70 prosent. I 2001 økte andelen ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall til 75,1 prosent. Lønnskostnadsandelen i øvrig industri har gjennomgående steget i perioden 1993 - 2001. I 2001 var andelen for denne gruppa kommet opp i 90,7 prosent.

1.4 Den institusjonelle inntektsfordelingen

I dette avsnittet presenteres hovedtrekk i inntektsutviklingen i Norge etter institusjonell sektor. Det vises kun tall for total disponibel inntekt for de ulike gruppene av inntektsmottakere. I neste kapittel gis en nærmere presentasjon og analyse av inntektsutviklingen for husholdningssektoren.

Disponibel inntekt i offentlig forvaltning var ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall 546,9 milliarder kroner i 2001. Dette er i prinsippet det beløpet som i 2001 var disponibelt for offentlig konsum og sparing. Sparingen kan enten være i form av netto realinvesteringer eller ved at det offentlige øker sine fordringer på andre sektorer (netto finansinvestering).

I de første årene på 1990-tallet vokste disponibel inntekt for offentlig forvaltning mindre enn inntektene for landet som helhet. Økte stønadsutbetalinger til husholdninger og en generelt sett svak utvikling i aktivitetsnivået som bremset skatteinngangen, bidrar til å forklare utviklingen. Svekkelsen av statens budsjettbalanse i disse årene førte også til en reduksjon i offentlig forvaltnings netto renteinntekter. Denne utviklingen snudde imidlertid i 1994 og i 1997 var offentlig forvaltnings andel av disponibel inntekt for Norge økt med over 7 prosentpoeng fra bunnåret 1993. Økningen hadde blant annet sammenheng med det generelle konjunkturoppsvinget samt økte inntekter fra petroleumsvirksomheten.

Offentlig forvaltning får normalt en stor del av sine inntekter fra oljevirksomheten. Reduserte oljepriser bidro til å redusere offentlig forvaltnings andel av disponibel inntekt for Norge i 1998. Økte oljepriser har deretter ført til en kraftig økning i andelen. Ifølge de foreløpige nasjonalregnskapstall kom offentlig forvaltnings andel av disponibel inntekt for Norge i 2001 opp i hele 43,1 prosent.

Finansinstitusjonenes andel av disponibel inntekt for Norge har gjennomgående vært meget stabil de 10 siste årene, på rundt 2 prosent. I 1995 falt andelen imidlertid klart og delvis også i 2000, noe som kan føres tilbake til store overføringer fra Norges Bank til statsforvaltningen.

Ikke-finansielle foretaks andel av disponibel inntekt for Norge nådde en topp i 1997 med 4,4 prosent. Deretter falt andelen til 2,7 prosent i 1999. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall økte andelen i 2000 til 3,1 prosent før den falt til 1,4 prosent i 2001. Redusert oljepris og økte rentekostnader var viktige faktorer bak den markerte nedgangen i 1998. Den svake utviklingen fra 1998 til 1999, til tross for kraftig vekst i oljeprisen, har blant annet sammenheng med redusert driftsresultat i øvrig virksomhet og en ytterligere økning i rentekostnadene. I 2000 økte andelen igjen, blant annet på grunn av oljeprisutviklingen. Den lave andelen i 2001 henger blant annet sammen med redusert driftsresultat i petroleumssektoren, samtidig med økte oljeskatter.

Husholdningssektoren(inklusive ideelle organisasjoner) er den klart største av de institusjonelle sektorene målt ved disponibel inntekt. I andre halvdel av 1990-tallet har husholdningenes andel av disponibel inntekt for Norge svingt rundt 62 prosent, men falt i 2000 ned til 52,7 prosent og 53,3 prosent i 2001. For 2002 anslår Beregningsutvalget at andelen var 56,5 prosent. Sett i forhold til disponibel inntekt for Norge eksklusive driftsresultatet i petroleumssektoren, utgjorde husholdningenes disponible inntekt rundt 66 prosent i perioden 1997 - 2001. I fjor ser denne andelen ut til å ha økt med om lag 2 prosentpoeng.