2 Nærmere om inntektsutviklingen for husholdningene

I avsnitt 2.1 gjengis tall for husholdningenes disponible realinntekt basert på nasjonalregnskapet. I avsnitt 2.2 presenteres mer detaljerte tall for inntektsutviklingen for utvalgte eksempler på lønnstakerhusholdninger der en spesielt fokuserer på betydningen av ulik lønnsutvikling og skattesystemet. I avsnitt 2.3 omtales utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden.

2.1 Disponibel realinntekt i husholdningssektoren

• Husholdningenes disponible realinntekt gikk ifølge anslag fra Beregningsutvalget opp med 5,7 prosent fra 2001 til 2002. Dette er hele 3,4 prosentpoeng høyere enn veksten i 2001 og den høyeste veksten i disponibel realinntekt siden 1998. Lønnsinntektene og stønadene fra det offentlige ga de største bidragene til inntektsveksten. Regnet per person gikk disponibel realinntekt opp med 5,0 prosent i 2002.

Nasjonalregnskapets inntektsregnskap inneholder en samlet oversikt over husholdningssektorens inntekter og utgifter, dvs. etter at en har summert over alle økonomiske enheter hjemmehørende i husholdningssektoren. (For en nærmere redegjørelse for hva som inngår i husholdningssektoren se boks 2.1)

Figur 2.1 viser husholdningenes disponible inntekt som andel av disponibel inntekt for Norge, og som andel av disponibel inntekt for Norge eksklusive driftsresultatet i petroleumssektoren. I 1999 steg oljeinntektene kraftig og veksten i husholdningenes disponible inntekt flatet ut, noe som bidro til at husholdningenes andel av disponibel inntekt for Norge falt. Denne utviklingen fortsatte i 2000, med moderat vekst i husholdningenes disponible realinntekt og kraftigere vekst i oljeinntektene. I perioden fra 2000 til 2002 har oljeinntektene blitt redusert. Samtidig har det vært moderat til kraftig vekst i husholdningenes inntekter, noe som har ført til at andelen har økt. Husholdningenes andel av disponibel inntekt for Norge eksklusive driftsresultatet i petroleumssektoren har vist et jevnere forløp, med en nedadgående tendens i konjunkturoppgangen etter 1993 og fram til 1997. For perioden 1998-2001 viser nasjonalregnskapstall at denne andelen har ligget stabilt rundt 67 prosent. I 2002 har den kraftige veksten i husholdningenes inntekter medvirket til en markant økning i denne andelen.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget

Tabell 2.1 viser husholdningenes inntekter og utgifter fordelt på ulike poster. Det har siden starten på konjunkturoppgangen rundt 1993 vært høy vekst i husholdningenes disponible realinntekt. Veksten var spesielt høy i årene 1996-1998. I perioden 1993-2002 var den gjennomsnittlige veksten 3,6 prosent per år. Ifølge Beregningsutvalgets anslag økte husholdningenes disponible realinntekter med 5,7 prosent i 2002. Dette er hele 3,4 prosentpoeng høyere enn veksten i 2001 og den høyeste veksten siden 1998.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget

Tabell 2.2 og 2.3 viser hvordan de ulike inntekts- og utgiftskomponentene har bidratt til veksten i husholdningenes disponible realinntekter i perioden 1993-2002 1. Bidragene fra lønnsinntekter har jevnt over vært var store i de siste 9 årene med unntak av 2000 hvor bidraget var mer beskjedent. Beregningsutvalget anslår vekstbidraget fra lønnsinntektene til 25 milliarder i 2002, noe som tilsvarer 3,6 prosentpoeng. Dette er 0,5 prosentpoeng høyere enn lønnsbidraget i 2001, og hele 2,3 prosentpoeng høyere enn bidraget i 2000.

Bidraget fra blandet inntekt, som er husholdningenes andel av driftsresultatet, har i perioden 1993-2001 gitt små og til dels negative bidrag til husholdningenes disponible realinntekt. For 2002 har Beregningsutvalget imidlertid anslått at denne posten har bidratt med 8 milliarder 2002-kroner til den sterke veksten i husholdningenes disponible realinntekt. Dette tilsvarer et bidrag på 1,2 prosentpoeng. Faktorer bak dette er vekst i de beregnede inntektene fra egen bolig, vekst i driftsresultatet i jordbruksnæringen samt en generell økning i driftsresultatet i andre næringer hvor selvstendig næringsdrivende står for mye av virksomheten. Det er imidlertid knyttet spesielt stor usikkerhet til anslagene for denne posten.

Offentlige stønader, som er den viktigste inntektskilden for pensjonister og trygdede, har i perioden 1993-2002 gitt positive bidrag til veksten i husholdningenes disponible realinntekt. I perioden 1993 til 1995 var det gjennomgående en avtakende tendens i bidraget fra stønadsveksten. Nedgangen i antall arbeidsledige forklarer mye av denne utviklingen. Nasjonalregnskapstall viser imidlertid at bidraget fra offentlige stønader tok seg markant opp i 1996, og var da nesten på høyde med bidragene i begynnelsen på 1990-tallet. I perioden 1998-2001 var bidraget fra offentlige stønader gjennomgående høyt. Dette må ses i sammenheng med en økning i pensjonssatsene, vekst i antall pensjonister, samt innføring av kontantstøtteordningen i perioden. For 2002 viser Beregningsutvalgets anslag et vekstbidrag på 9 milliarder kroner, som tilsvarer 1,3 prosentpoeng.

Bidraget fra skatt av inntekt og formuevil være negative selv med uendrede gjennomsnittlige skattesatser så lenge realinntektene øker. De negative vekstbidragene for årene 1993-2002 har sammenheng med realinntektsveksten som fant sted i denne perioden. Beregningsutvalget anslår at skatt av inntekt og formue bidro til å redusere veksten i husholdningenes disponible realinntekt med 7 milliarder 2002-kroner fra 2001 til 2002, tilsvarende 1,1 prosentpoeng.

Husholdningenes formuesinntekter består av renter på bankinnskudd, aksjeutbytte, beregnet avkasting på forsikringskrav og leieinntekter fra landeiendom. Formuesutgiftene består i all hovedsak av gjeldsrenter. Utviklingen i netto formuesinntekter bidro positivt til veksten i husholdningenes disponible realinntekter i perioden 1993-1998, blant annet som en følge av den sterke finansielle konsolideringen i husholdningene. I perioden 1998-2000 endret dette bildet seg noe. En markant økning i rentene i 3. kvartal 1998 bidro til en økning i husholdningenes netto renteutgifter. Denne utgiftsøkningen ble til en viss grad motvirket av at husholdningenes aksjeutbytte også økte, slik at posten ga et svakere positivt bidrag til den sterke veksten i husholdningenes disponible realinntekt i 1998. Det var en betydelig økning i netto renteutgifter i 1999. Inntektene fra aksjeutbytte økte ikke like mye, slik at posten netto formuesinntekter ga et negativt vekstbidrag på 0,8 prosentpoeng. Netto renteutgifter økte også i 2000, men aksjeutbytte økte også kraftig, noe som har bidratt til et positivt vekstbidrag fra netto formuesinntekter på 1,5 prosentpoeng. I 2001 viser foreløpige tall fra nasjonalregnskapet at posten ga et negativt bidrag til veksten i disponibel realinntekt på 2,1 prosentpoeng. Dette må ses i sammenheng med fortsatt høyere vekst i rentebærende gjeld enn i rentebærende fordringer, samt en nedgang i mottatt aksjeutbytte. For 2002 har Beregningsutvalget anslått at endringene i netto formuesinntekter har bidratt med 6 milliarder 2002-kroner til veksten i husholdningenes disponible realinntekt, tilsvarende 0,8 prosentpoeng. Dette skyldes i hovedsak en antatt kraftig vekst i utbetalt aksjeutbytte i 2002.

Disponibel realinntekt og antall personer

Inntektstall fra inntektsregnskapet for husholdningssektoren er summariske i den forstand at de ikke korrigerer for endringer i husholdningenes antall og sammensetning. Disponibel inntekt regnet per person kan for 2002 anslås til i underkantkant av 160 000 kroner. Med omtrent 2,3 personer per husholdning (jfr. Folke- og boligtellingen 2001) blir gjennomsnittlig disponibel inntekt per husholdning i underkant av 365 000 kroner. I tabell 2.4 vises årlig prosentvis vekst i disponibel realinntekt i husholdningssektoren regnet per person i perioden 1993-2002. I denne perioden har den gjennomsnittlige veksten i disponibel realinntekt per person vært på knappe 3 prosent. For 2002 viser Beregningsutvalgets anslag en vekst på 5,0 prosent. Dette er hele 3,2 prosentpoeng høyere enn veksten i 2001, og den nest høyeste veksten i disponibel realinntekt per person i de siste 10 årene.

2.2 Vekst i reallønn etter skatt for utvalgte lønnstakerhusholdninger

• Lønnstakere hadde en gjennomsnittlig økning i reallønn etter skatt på om lag 5 prosent fra 2001 til 2002. For hovedgrupper av lønnstakerne lå veksten mellom om lag 3¾ og 7 prosent. Dette er en betydelig høyere reallønnsvekst for alle grupper sett i forholdet til året før.

Avsnitt 2.1 gjengir tall for husholdningenes samlede disponible realinntekt basert på nasjonalregnskapet, som i tillegg til lønnsinntekter bl.a. omfatter pensjonsinntekter, blandet inntekt (i hovedsak driftsresultatet fra næringsvirksomhet) og netto formuesinntekter, jf. boks 2.3. I dette avsnittet studeres inntektsutviklingen for ulike grupper lønnstakerhusholdninger, som har lønn som hovedinntektskilde. Den totale lønnsveksten, avhenger bl.a. av den tariffmessige lønnsøkningen det forhandles om under lønnsoppgjørene og av virkningen av lønnsglidningen. I tillegg vil skatter og økning i priser normalt bidra til at realverdien av den totale lønnsøkningen blir mindre enn økningen i det nominelle lønnstillegget. Det er derfor alminnelig interesse for beregninger som belyser hvordan skatter og priser påvirker reallønn etter skatt.

Økningen i gjennomsnittlig reallønn 2 etter skatt for lønnstakere med et fullt normalårsverk (uten overtid) var om lag 5,1 prosent fra 2001 til 2002. Veksten i husholdningenes reallønnsinntekter, som i tillegg til lønnsveksten er påvirket av utviklingen i antall utførte årsverk, var om lag 5,7 prosent i samme periode. Veksten i husholdningenes disponible realinntekt regnet pr. person var om lag 5,0 prosent fra 2001 til 2002. 3

2.2.1 Nærmere om beregninger av utviklingen i reallønn etter skatt fra 2000 til 2002 for hovedgrupper av lønnstakere

Reglene for beskatning av lønnsinntekt har i stor grad vært uendret i perioden 1992 til 2002. Maksimal skatt på alminnelig inntekt har vært 28 prosent i disse årene. Maksimal marginalskatt på lønn var 48,8 prosent i 1992, 49,5 prosent fra 1993 til 1998, 49,3 prosent i 1999 og 55,3 prosent i 2000 til 2003. I de senere årene har det blitt vedtatt enkelte skattelettelser på lønnsinntekter gjennom økninger i bunnfradragene og lettelser i toppskatten. Skattesatser og inntektsgrenser mv. for inntektsårene 1999 til 2003 fremgår i vedlegg 8, tabell 8.1.

I tabell 2.5 legger Beregningsutvalget fram beregninger av utviklingen i reallønn etter skatt for hovedgrupper av lønnstakere fra 2000 til 2002. Det er i hovedsak tatt utgangspunkt i datamaterialet for årslønnsveksten som gjengis i tabell 3.1 og 3.2.

Tabell 2.5 viser at lønnstakere som har hatt en årslønn og en lønnsvekst som tilsvarer gjennomsnittet for alle grupper, har fått en økning i reallønn etter skatt 4 på om lag 5 prosent fra 2001 til 2002. Dette er en økning i veksten på om lag 3,2 prosentpoeng i forhold til veksten fra 2000 til 2001. Økningen skyldes lavere prisvekst, økt lønnsvekst og lavere skatt på lønnsinntekter.

Vekst i reallønn varierer en del for de ulike gruppene uavhengig av den nominelle lønnsveksten. Dette har først og fremst sammenheng med lettelser i toppskatten i årene 2001 og 2002. For grupper som var/er innenfor toppskattegrensen vil høyere innslagspunkt i toppskatten slå ut i relativ høy reallønnsvekst. I 2000 og 2001 var innslagspunktet i toppskatten i trinn 1 hhv. 277 800 kroner og 289 000 kroner, mens den ble økt til 320 000 kroner i 2002. Lettelser i beskatningen som for eksempel økt øvre grense i minstefradraget, vil også kunne gi ulike utslag for reallønnsveksten i prosent for de ulike gruppene.Virkningene av dette i tabellen er likevel relativt små.

For industriarbeidere økte reallønnen etter skatt i gjennomsnitt med om lag 3,7 prosent fra 2001 til 2002, mens økningen for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter var om lag 5,4 prosent i samme periode. For kommuneansatte økte reallønnen etter skatt i gjennomsnitt med 4,6 prosent fra 2001 til 2002, mens veksten for statsansatte var på om lag 4,7 prosent. For ansatte i skoleverket økte reallønnen etter skatt med om lag 6,9 prosent i denne perioden.

Tabellen illustrerer at ansatte i HSH-bedrifter innen varehandelen har fått en vekst i reallønn etter skatt på om lag 3,7 prosent fra 2001 til 2002. I samme periode hadde ansatte innen finanstjenester en tilsvarende kjøpekraftsutvikling på om lag 5,5 prosent.

Beregningsutvalget har også sett på hva familietyper kan bety for kjøpekraftsutviklingen. I tabell 2.6 har en beregnet utviklingen i reallønn etter skatt for lønnstakere med en lønnsinntekt i 2002 på henholdsvis 275 000 kroner og 500 000 kroner. Beregningene er utført for enslige lønnstakere hhv. uten barn og med ett barn, for lønnstakere som forsørger ektefelle og to barn, og for ektepar der begge ektefeller arbeider og har to barn.

De generelle forutsetningene for beregningene er nærmere omtalt i boks 2.2.

Tabell 2.6 illustrerer hvordan kjøpekraften for noen utvalgte husholdningstyper, med og uten barn, påvirkes av skatteendringene fra 2001 til 2002. Med de forutsetningene som er valgt, varierer økningen i reallønnen etter skatt for de utvalgte typehusholdningene fra om lag 3,1 prosent til 4,8 prosent i denne perioden. Økningen i reallønnen etter skatt er relativt høyest for husholdninger uten barn. Dette skyldes at barnetrygdsatsene er underregulert ift. lønnsvekst i perioden.

2.2.2 Kort om endringer i skatteregler for lønnstakere fra 2002 til 2003

Skattereglene for lønnstakere for 2003 gir i tillegg en viss skattelette i forhold til 2002. Dette skyldes hovedsakelig justeringer i minstefradraget og toppskatten. Innslagspunktet i trinn 1 i toppskatten er oppjustert med om lag 6,4 pst. til 340 700 kroner for klasse 1 og 364 000 i klasse 2, mens øvre grense i minstefradraget er økt med om lag 6,3 pst. til 45 700 kroner. I tillegg ble satsen i minstefradraget økt fra 23 pst. til 24 pst. Det særskilte fradraget i arbeidsinntekt (også kalt lønnsfradraget) ble holdt nominelt uendret på 31 800 kroner også fra 2002 til 2003. Lønnstakere med lavere inntekter, dvs. mottakere av lønnsfradraget, vil dermed få en viss skatteskjerpelse. Det vises til vedleggstabell 8.1 for en oversikt over skattesatser og grenser.

Det er også vedtatt andre endringer i skattereglene som kan påvirke lønnstakere. Fordel knyttet til utgifter til private behandlingsforsikringer og arbeidsgivers direkte dekning av ansattes behandlingsutgifter vil fra 1. januar 2003 bli skattefri. Tidsbegrenset uførestønad, som innføres fra 1. juli 2003, vil bli beskattet som vanlig lønn. Videre er fradraget for fagforeningskontingent økt fra 900 kroner til 1 100 kroner samtidig med at fradrag for gaver til frivillige organisasjoner er skilt ut som eget fradrag og økt fra 900 kroner til 6 000 kroner.

Barnetrygden er holdt nominelt uendret fra 2002 til 2003 og småbarnstillegget er vedtatt avviklet fra 1. august 2003. Kontantstøtten øker fra samme dato.

2.3 Utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden fra 2000 til 2002

Hovedkomponentene i pensjonsytelsene fra folketrygden er grunnpensjon (som er et grunnbeløp (G) for enslige og 0,75 G for ektefeller), særtillegg og tilleggspensjon. Minstepensjonen består av grunnbeløp (1 ½ for ektepar) og særtillegg. Særtillegget kan oppfattes som en minimums tilleggspensjon.

Pensjonistenes inntekter fra folketrygden blir endret 1. mai hvert år gjennom en økning av grunnbeløpet i folketrygden, ev. også i kombinasjon med en oppjustering av særtilleggssatsene. Utviklingen i grunnbeløpet i folketrygden, minstepensjonene for enslige og ektepar og pensjonene til enslige fødte uføre/unge uføre i perioden 1.5.1993 til 1.5.2003 fremgår av tabell 8.2 i vedlegg 8.

Tabell 2.7 viser beregnet vekst i minstepensjon og vekst i disponibel realinntekt for minstepensjonister uten andre inntekter eller formue fra 2000 til 2002. Veksten i disponibel realinntekt var om lag 1,6 prosent fra 2000 til 2001, mens den økte til 3,9 prosent fra 2001 til 2002 for både enslige og ektepar. Mye av veksten i disponibel realinntekt kan forklares med lavere prisvekst. I tillegg var veksten i G større fra 2001 til 2002 enn fra 2000 til 2001.

Pensjonister har rett på særfradrag for alder og uførhet mv. og betaler lav trygdeavgift på inntekter som ikke gir opptjening av pensjonspoeng. En særskilt skattereduksjonsregel sikrer videre at minstepensjonister uten særlig formue eller inntekter utenom pensjon ikke skal betale skatt. Denne fordelen avtrappes gradvis ved økende inntekt.

Pensjonister med tilleggspensjon utover særtillegget vil generelt øke sin pensjonsinntekt i takt med økningen i grunnbeløpet. Økningen i grunnbeløpet var om lag 4,6 prosent fra 2000 til 2001 og om lag 5,2 prosent fra 2001 til 2002.

Beregningene ovenfor gjelder pensjonsytelser fra folketrygden. Pensjonistenes inntektsforhold bestemmes også av andre pensjonsordninger, men utvalget har ikke vurdert ytelser fra disse.

For utviklingen i disponibel realinntekt for den enkelte pensjonist kan resultatet variere noe, avhengig av bl.a. pensjonens størrelse, pensjonistens sivilstand og andre inntekts- og formuesforhold.

2.3.1 Kort om endringene i de særskilte skattereglene for pensjonister fra 2002 til 2003

Særfradraget for alder og uførhet ble holdt uendret fra 2002 til 2003. Grensene for skattefri nettoinntekt for pensjonister er oppjustert med den anslåtte lønnsveksten i 2003 til 85 200 kroner for enslige pensjonister og 138 300 kroner for ektepar.

Endringene i skattereglene for pensjonister innebærer at en enslig pensjonist i 2003 vil begynne å betale skatt på inntekter over 112 105 kroner. Tilsvarende vil et pensjonistektepar begynne å betale skatt på inntekter over 182 500 kroner. Dette er en økning på hhv. om lag 6,4 pst. og 6,7 pst. i forhold til 2002. Det er her lagt til grunn at pensjonistenes nettoformue ikke overstiger 200 000 kroner.