Avtale om overføring og samordning av pensjonsrettigheter mellom Statens Pensjonskasse og forsikringstaker

§ 1 Avtalen

Avtalen medfører at forsikringstaker samtidig får tilsvarende avtale med de øvrige pensjonsordninger som har inngått eller inngår slik avtale med Statens Pensjonskasse.

Forsikringstaker kan ikke inngå eller opprettholde avtaler med andre pensjonsordninger som ikke har avtale med Statens Pensjonskasse, med mindre dette spesielt er godkjent av Statens Pensjonskasse i det enkelte tilfellet.

§ 2 Formål

Formålet med avtalen er å sikre at arbeidstakere som har vært omfattet av flere offentlige pensjonsordninger, får pensjon som om de hele tiden har vært omfattet av en og samme ordning. Det er videre et formål å forenkle pensjonsutbetalingen.

§ 3 Hvem avtalen gjelder

Avtalen gjelder arbeidstakere som har pensjonsordning i samsvar med de vedtekter som ligger til grunn for inngåelsen av avtalen og med eventuelle senere endringer som er godtatt av Statens Pensjonskasse.

§ 4 Arbeidstakerens rettigheter

Arbeidstaker med medlemskap i to eller flere pensjonsordninger som går inn under denne avtalen, får pensjonsrettigheter som om den samlede pensjonsopptjening hadde foregått i den pensjonsordningen som skal foreta utbetaling av samlet pensjon. Det vises til § 5. Pensjonen utbetales etter de regler som gjelder for denne ordningen. Medregning av tjenestetid kan få virkning for:

1. de vilkår som gjelder for å bli omfattet av denne ordningen,

2. begrensninger i pensjonsrettighetene (karens) på grunn av helsetilstanden ved overgang til ny pensjonsordning,

3. beregning av pensjonens størrelse ved at utbetalende ordnings bestemmelser om pensjonsgrunnlag og pensjonsalder får anvendelse for den samlede tjenestetid.

§ 5 Felles utbetaling av pensjon

Den ordning arbeidstakeren sist var omfattet av utbetaler pensjonen etter de regler som gjelder for denne ordningen. De pensjonsordninger arbeidstakeren tidligere har vært omfattet av er bundet av vedtak og disposisjoner i den utbetalende ordningen i forbindelse med pensjoneringen, herunder aldersgrense, igangsetting av pensjon, pensjoneringsgrad, stopp av pensjonen og lignende. Dette gjelder også om arbeidstakeren tidligere har hatt rett til oppsatt pensjon fra et annet tidspunkt enn det som gjelder i den siste ordningen.

Dersom arbeidstakeren sist tjente opp rett til pensjon i to eller flere pensjonsordninger samtidig, skal den av disse som har det høyeste pensjonsgrunnlaget utbetale samlet pensjon. Utbetaling skjer etter de reglene som gjelder for denne ordningen. Det som er nevnt i foregående ledd gjelder tilsvarende.

§ 6 Refusjon mellom pensjonsordningene

Den pensjonsordningen som utbetaler pensjonen for den samlede tjenestetid, får refusjon fra de pensjonsordninger pensjonisten for øvrig har vært medlem av. Størrelsen av refusjonsbeløpet beregnes ut fra de bestemmelser som gjelder for den pensjonsrett som er opptjent i den refunderende ordningen, jf. for øvrig § 5.

Refusjonen settes i gang, endres og stoppes til samme tid som pensjonen fra den utbetalende ordningen og følger den pensjonsgrad, med eventuell ervervsreduksjon ved etterlattepensjon m.m. som denne.

Fordi all pensjonsgivende tjenestetid medregnes ved pensjonsfastsettelsen, skal det på tilsvarende måte ytes forholdsmessig refusjon også når tjenestetiden i en ordning er for kort til å gi rett til oppsatt pensjon. Refusjon for tjenestetid under ½ år ytes ikke.

Ved beregning av refusjonsbeløpet avrundes tjenestetiden til nærmeste antall hele år.

§ 7 Samordning

Den pensjonsordningen som utbetaler den samlede pensjonen, gjennomfører samordning med pensjons- og trygdeytelser fra ordninger utenfor avtalesystemet. Samordningsfradraget fordeles mellom pensjonsordningene etter forholdet mellom tjenestetiden i den enkelte ordningen og summen av tjenestetiden i samtlige ordninger (uten begrensning av summen av tjenestetiden til det som kreves for å få full pensjon i den enkelte ordningen eller samlet). Dette gjelder også for pensjonsrettigheter som helt eller delvis er opptjent samtidig.

§ 8 Oppgjør mellom pensjonsordningene

Oppgjør mellom ordningene skjer ved overføring av månedlige pensjonsutbetalinger hvis ikke annet er avtalt.

§ 9 Vedtektsendringer

Det er en forutsetning for avtalen at pensjonsordningene så langt som mulig samordner sine pensjonsbestemmelser, herunder snarest mulig gjennomfører tilsvarende endringer av pensjonsbestemmelsene som dem som måtte være foretatt i lov om Statens Pensjonskasse.

Dersom bestemmelsene for den enkelte ordningen på grunn av manglende oppfølging kommer til å avvike vesentlig fra det som er en forutsetning for avtalen, avgjør Statens Pensjonskasse om avtalen fortsatt kan gjelde og hvordan det i tilfelle skal forholdes med overførte rettigheter og pensjoner som allerede utbetales.

Avgjørelsen kan bringes inn for vedkommende departement av den ordningen det gjelder eller av de øvrige ordninger.

§ 10 Oppsigelse

Avtalen kan sies opp med 3 måneders varsel med virkning for dem som fremtidig blir omfattet av ordningen.

§ 11 Opphør av ordningene

Dersom en pensjonsordning som omfattes av avtalen opphører, gjelder tilsvarende prinsipper som nevnt under §§ 9 og 10 ovenfor, med mindre avtalen kan overføres til den ordningen som overtar forpliktelsene, eller denne ordningen allerede har slik avtale.

§ 12 Reservasjonsrett

Avtalen forutsetter å gjelde som en del av ansettelsesvilkårene for den som blir medlem av en pensjonsordning etter at avtalen er trådt i kraft.

Avtalen har tilbakevirkende kraft. Den som er blitt medlem av en ordning før avtalen var inngått, vil imidlertid kunne kreve å bli holdt utenfor, hvis det foreligger særlige grunner.

Tillegg til avtalen:

Avtalen gis virkning fra , og får dermed virkning for dem som blir pensjonert etter.

Det vises til vedlagte generelle kommentarer til overføringsavtalen.

Det vises videre til vedlegg om forsikringstekniske krav til forsikringstakers pensjonsordning i forbindelse med opptak i overføringsavtalen.

2 Kommentarer til avtalen mellom Statens Pensjonskasse og forsikringstaker

Ad. § 1 Avtalen

1. Avtalen har sin hjemmel i lov om Statens Pensjonskasse § 46. Den forutsetter gjensidighet slik at den merbelastningen overføringene kan medføre for den enkelte pensjonsordning vil bli utjevnet etter hvert.

Gjensidighetsprinsippet forutsetter at de refusjoner som ordningene yter hverandre er av rimelig størrelse. Dette forutsetter samme regulering av løpende pensjoner, og av oppsatte pensjoner, som i Statens Pensjonskasse. Det vises for øvrig til § 6, nr. 2.

2. For at den enkelte pensjonsordning skal slippe å forhandle med hver enkelt av de øvrige ordninger, gir avtalen med Statens Pensjonskasse en automatisk tilknytning til tilsvarende avtaler som Statens Pensjonskasse har inngått eller senere inngår med andre kommunale og fylkeskommunale pensjonsordninger.

3. Statens Pensjonskasse fungerer som koordinerende instans og skal bl.a. påse at de ordninger som deltar er slik oppbygget at arbeidstakere som skifter ordning får en noenlunde uforandret pensjonsrett og at forutsetningene om gjensidighet mellom ordningene blir oppfylt så langt mulig.

Ad. § 2 Formål

Det følger av formålsparagrafen av avtalen skal:

1. hindre at pensjonsmessige hensyn skaper vanskeligheter ved helt eller delvis skifte av stilling i den offentlige sektor,

2. sikre at arbeidstakere som skifter stilling blir holdt pensjonsmessig skadesløs (jf. § 4), og at det blir skapt kontinuitet i pensjonsforholdet med de forenklinger dette innebærer også i forhold til samordning med andre pensjons- og trygdeytelser.

Ad. § 3 Hvem avtalen gjelder

1. Avtalen tar sikte på statlige og kommunale tjenestepensjonsordninger, herunder pensjonsordninger for helsepersonell i institusjoner som får refusjoner etter lov om folketrygd og for virksomheter som drives i kommunal eller interkommunal regi.

2. Avtalen gjelder både frivillig og tvungent plasskifte. I unntakstilfelle vil en avtale om overtagelse av personell i en virksomhet som f.eks. overføres til det offentlige måtte aksepteres, selv om gruppen kommer fra en pensjonsordning av annen karakter enn de ordninger som er med i avtalesystemet.

Ad. § 4 Arbeidstakerens rettigheter

1. Bestemmelsen definerer de pensjonsmessige rettigheter for den enkelte. Ved ansettelse innen rimelig tid etter fratredelse hos annen offentlig arbeidsgiver med avtale, skal den ansatte tas med i pensjonsordningen uavhengig av alder, og selv ved midlertidig ansettelse for en kort periode, forutsatt at den ansatte var medlem i den forrige arbeidsgivers pensjonsordning.

2. Tidligere pensjonsgivende tjenestetid, pensjonsgrunnlag og lov/vedtektsfestede rettigheter skal likeledes anses som opptjent (gjeldende) i siste ordning,

1. ved fastsettelse av:

   • pensjonsgivende tjenestetid og tjenestetidsbrøk,

   • pensjonsgrunnlag,

   • enkepensjon (uten evt. ervervsprøving).

2. ved eventuell anvendelse av bestemmelsene om:

   • karens ved uføre- og ektefellepensjon,

   • uførepensjon på grunn av alderssvekkelse.

Ved helt eller delvis samtidig opptjening skal samlet tjenestetid anses som opptjent i utbetalende pensjonsordning. Herunder skal opptjening i flere stillinger være å anse som opptjent i en stilling i den grad dette er mulig.

3. Den som har gått fra stilling med høyere pensjonsgrunnlag til stilling med lavere grunnlag, og den som gjennom en kortere eller lengre periode av opptjeningstiden har vært ansatt i deltidsstilling, får pensjon regnet etter prinsippene i utbetalende pensjonsordning som om hele pensjonsopptjeningen hadde foregått innenfor denne ordningen.

4. Medlem som får pensjon i medhold av avtalen plikter å gi beskjed til utbetalende ordning dersom han begynner i ny innskuddspliktig stilling innen avtalesystemet. Utbetalende ordning avgjør om pensjonen skal stoppes eventuelt reduseres, eller om avtalen ikke skal gjelde for den nye stillingen.

Ad. § 5 Felles utbetaling av pensjon

1. Pensjonen utbetales under ett fra siste ordning.

Dersom man sist tjente opp rett til pensjon i to eller flere pensjonsordninger, er det den av disse som har det høyeste pensjonsgrunnlaget som skal utbetale samlet pensjon.

2. Aldersgrenser og andre regler som pensjons- og avgangsalder følger reglene i utbetalende ordning, også med virkning for refusjon fra øvrige ordninger.

Selv om arbeidstakeren måtte ha rett til oppsatt pensjon fra et tidligere tidspunkt fra annen pensjonsordning, kan han ikke få denne særskilt utbetalt.

Ad. § 6 Refusjon mellom pensjonsordningene

1. Ved krav fra utbetalende ordning forutsetter avtalen at øvrige ordninger setter i gang refusjon av den oppsatte pensjonen, jf. § 8.

Refusjonen ytes for det tidsrom og den pensjonsgrad som er fastsatt i utbetalende ordning. For mye refundert skal tilbakebetales dersom utbetalende ordning får krav om det. Utbetalende ordning skal ha beskjed dersom beløpet i stedet går til fradrag i løpende refusjon.

2. Det ytes også refusjon selv når opptjeningstiden utgjør mindre enn 3 år, likevel ikke for opptjeningstid under ½ år.

3. Avtalen medfører at melding om igangsetting, endring og opphør av refusjon sendes snarest mulig. Refusjonen skal endres i samsvar med meldingen.

Ad. § 7 Samordning

1. Utbetalende ordning opptrer utad i relasjon til samordningsreglene som om hele pensjonen var opptjent der. Samordningslovens § 7 får ikke anvendelse for de ordninger som omfattes av avtalen.

2. Samordningsfradragene for folketrygd fordeles mellom pensjonsordningene etter forholdet mellom tjenestetiden i den enkelte ordningen og summen av tjenestetiden i samtlige ordninger.

Ad. § 8 Oppgjør mellom pensjonsordningene

Oppgjøret er basert på bruk av skjema for forespørsel, for krav om refusjon, samt for endring og opphør. Det er opp til pensjonsordningene selv å avtale den praktiske gjennomføringen av oppgjøret.

Utbetalende ordning skal sette i gang utbetaling av pensjon for samlet opptjening uavhengig av om refusjon er mottatt. Refusjonen skal overføres snarest mulig, og senest innen 4 mnd. Oversittelse av denne fristen gir utbetalende ordning rett til å kreve rente etter en avtalt sats.

Ad. § 9 Vedtektsendring

Det ventes ikke full identitet med Statens Pensjonskasses regler, men skal avtalesystemet fungere må det være stor ensartethet i bestemmelsene.

Ad. § 10 Oppsigelse

1. For nye medlemmer kan avtalen bli opphevet.

Det må særskilt bestemmes hvordan en skal forholde seg med pensjonsrettighetene for bl.a. (jf. kommentarene til § 4):

• de som nå har medlemskap, men som ikke ville hatt det ut fra bestemmelsene i siste pensjonsordning,

• de som nå risikerer reduserte rettigheter på grunn av karens, men som ellers ikke ville hatt det,

2. Avtalen og de prinsipper den er bygget på er godkjent av Sosialdepartementet.

Ad. § 12 Reservasjonsrett

Avtalen forutsetter å gjelde som en del av ansettelsesvilkårene for dem som blir medlem av en pensjonsordning etter at avtalene er trådt i kraft.

Den som er blitt medlem av en ordning før avtalen er inngått, vil kunne kreve å bli holdt utenfor, hvis han har særlig grunn for dette. Slik grunn kan f.eks. være at han har rett til å få utbetalt oppsatt pensjon fra den tidligere ordningen på et tidligere tidspunkt enn pensjonsalderen i siste ordning. Det kan også tenkes andre årsaker. Søknad om å bli unntatt fra avtalen må vurderes i det enkelte tilfellet.

Krav for tilslutning til overføringsavtalen - kommunale pensjonsordninger

Vi viser til Deres brev av 14. februar 1997, og vil beklage at henvendelsen ikke er besvart tidligere.

1. Generelt om bakgrunnen for saken

Kommuner og kommunale foretak som har inngått forsikringsavtale om pensjonsordning med et privat livsforsikringsselskap, utenom Kommunal Landspensjonskasse (KLP), vil ikke kunne få sikret alle ytelsene i pensjonsplanen gjennom årlig premiebetaling til pensjonsordningen. Visse deler av ytelsene vil måtte sikres på annen måte. Dette skaper problemer for kommunale foretak i forhold til oppfyllelse av kravene i Overføringsavtalen. Statens Pensjonskasse ser derfor behov for å etablere ordninger som gir den nødvendige sikkerhet når det gjelder pensjonsordninger for kommunale foretak, slik at de vil ha mulighet for å kunne tilsluttes Overføringsavtalen.

Pensjonsavtaler som kommunale foretak har inngått med private livsforsikringsselskaper har ofte vedtekter som sikrer de ansatte pensjonsytelser på linje med ansatte i stat og kommuner. Avtalen med livselskapet sikrer imidlertid bare en del av vedtektenes ytelser, mens resten dekkes over virksomhetens løpende drift. Disse virksomheter kan ikke gi garantier for avtalens overholdelse, på linje med hva kommuner gjør for egne ansattes pensjonsforhold. Etter de strenge regler som kommuneloven setter for kommunale garantier er det også tvilsomt om kommunene har anledning til å garantere for pensjonsytelsene for ansatte i kommunale foretak slik at de kan slutte seg til Overføringsavtalen.

Statens Pensjonskasse angir å ha «vurdert om hvorvidt det er en vei å gå for å etablere den nødvendige sikkerhet å kreve at pensjonsordningens ytelser i henhold til vedtektene skal være identisk med hva som er forsikret i livselskapet i henhold til forsikringsavtalen mellom virksomhet og selskap». Det antas fra Statens Pensjonskasses side at dette vil innebære at forsikringsfondet vil være tilstrekkelig til å dekke pensjonsordningens forventede ytelser. Videre antas at dersom Kredittilsynet finner den skisserte forsikringsmodell tilfredsstillende, bør kravene til forsikringsmessige avsetninger fastsettes etter samme prinsipper som i kommunale pensjonskasser som følger Kredittilsynets standardvedtekter.

Statens Pensjonskasse gir videre uttrykk for at livsforsikringsselskaper som tilbyr en kollektiv pensjonsforsikring som skissert, vil kunne inngå som part i Overføringsavtalen uten garantier fra andre instanser. Tilsyn med overholdelse av Overføringsavtalen antas da å kunne sammenfalle med det øvrige tilsyn med livsforsikringsselskapenes virksomhet. Statens Pensjonskasse har bedt om Kredittilsynets syn på den skisserte løsning.

Kredittilsynet legger til grunn at den skisserte løsning må forstås slik at det skal være full forsikringsteknisk dekning for alle ytelsene.

Kredittilsynet har ved vurderingen lagt til grunn at livsforsikringsselskapene ikke har adgang til å gi garantier eller annen form for sikring av ytelser som ikke er forsikringsbare, herunder dekke ytelser/krav som det ikke er mulig å legge inn forutsetninger for i premiefastsettelsen etter forsikringstekniske prinsipper.

2. Særskilte problemområder og mulige løsninger

Særskilte problemområder

Statens Pensjonskasse har nevnt følgende områder hvor forskjellen mellom private og kommunale pensjonsordninger medfører spesielt store problemer i forhold til spørsmålet om full forsikringsmessig dekning av alle ytelser etter vedtektene:

• pensjonsalderbestemmelsene

• bruttogarantien

• G-regulering av oppsatte og løpende pensjoner.

Med pensjonsalderbestemmelsene forstår Kredittilsynet at det i utgangspunktet dreier seg om den såkalte 85-årsregelen. Vi har derfor valgt å foreta en separat vurdering av denne problemstillingen. I tillegg har vi funnet det nødvendig å vurdere Avtalefestet Pensjon (AFP), som også vil påvirke effekten av 85-årsregelen. Dette er nærmere omtalt under punkt 5. Når det gjelder bruttogarantien og G-regulering av oppsatte og løpende pensjoner er dette omtalt under punktene 6 og 7.

Kredittilsynet har i denne sammenheng funnet det påkrevet også å vurdere enkelte andre og viktige pensjonsrettigheter, som inngår som en del av de sikrede ytelser etter vedtektene, men som Statens Pensjonskasse ikke spesifikt har tatt opp i sin henvendelse. Dette er rettigheter som det etter tilsynets vurdering er vanskelig eller uhensiktsmessig å forsikre før forsikringstilfellet har inntruffet:

• uførepensjon når uføregraden er lavere enn 50 prosent

• barnepensjon mellom 18 og 21 år

• enkepensjon som ikke skal ervervsprøves.

• Disse problemstillinger er nærmere vurdert under punkt 8.

Videre vil vi peke på de problemstillinger som er knyttet til opphør av kommunale foretaks virksomhet, og hvor ytterligere premiebetaling ikke finner sted. Dette er nærmere omtalt under punkt 9.

Mulige løsninger

Kredittilsynet har som et ledd i å vurdere om kommunale foretak kan tilsluttes Overføringsavtalen funnet det naturlig å vurdere følgende virkemidler, som i prinsippet kan tenkes å være aktuelle:

• innbetaling av tilleggspremie

• individualiserte fond.

Disse problemstillinger er nærmere omtalt under punktene 3 og 4 nedenfor, og er til dels områder som ikke utelukkende går på rent forsikringstekniske forhold.

3. Sikring av Overføringsavtalens krav ved innbetaling av tilleggspremie

Innen privat pensjonsforsikring innbetales premie forskuddsvis for et år av gangen. Når kommunale pensjonsordninger (som må oppfylle kravene i Overføringsavtalen og tariffavtalen) skal sikres i et livsforsikringsselskap, vil det ikke være mulig å dekke alle ytelser forsikringsteknisk ved innbetaling av årlig premie.

Kredittilsynet legger til grunn at eneste mulige løsning er at livsforsikringsselskapene utarbeider produkter (innenfor de rammer forsikringsvirksomhetsloven setter bl.a. i §§ 7-5 til 7-7) hvor selskapene i forsikringsavtalen har forbeholdt seg adgang til å kunne kreve innbetaling av tilleggspremie i form av en engangspremie for ytelser som det ikke er mulig å fastsette før forsikringstilfellet inntreffer, f.eks. på grunn av bruttogarantien og tilleggsytelser som skyldes den årlige G-reguleringen. Innbetaling av tilleggspremien må foretas på det tidspunkt forsikringstilfellet inntreffer, hhv. det tidspunkt G-reguleringen trer i kraft.

En tilleggspremieordning som nevnt vil kunne gi en form for bruttogaranti og garanti for G-regulering framover i tid, gitt at arbeidsgivers virksomhet fortsatt eksisterer, som kan sammenlignes med den som gis i kommunale pensjonskasser, herunder pensjonskasser etablert av og for kommunale foretak alene.

Nærmere om etterutligning

Kredittilsynet vil for ordens skyld presisere at begrepet etterutligning i dette brev kun benyttes for den situasjon hvor alle forsikringstakere innbetaler ytterligere premie når det i ettertid viser seg at det er betalt for lite premie på forskudd, og premieberegningssystemet forutsetter at reguleringer, bruttogaranti mv. skal være forsikret. Dersom det i henhold til avtale med forsikringstakerne, eller som følge av et produkts utforming, er forutsatt at det skal betales tilleggspremier som skissert ovenfor for nærmere angitte dekninger, er dette ikke å anse som et etterutligningssystem.

Etterutligningsordning i livsforsikring praktiseres i dag bare av KLP og da på grunnlag av selskapets vedtekter. KLP er som kjent et gjensidig selskap med etterutligningsadgang, jfr. forsikringsvirksomhetsloven § 4-8. Kredittilsynet viser til at etterutligning kun er aktuelt for gjensidige livsforsikringsselskap.

4. Sikring av Overføringavtalens krav ved bruk av fond

I den etterfølgende vurdering har Kredittilsynet tatt utgangspunkt i om det vil være mulig å innføre krav i Overføringsavtalen til etablering av en tilfredsstillende forsikringsløsning i kombinasjon med krav til bruk av en form for fond. Overskytende midler skal kunne overføres til et slikt fond, og tilleggspremier skal kunne belastes fondet. Dersom det er hensiktsmessig å etablere fondsløsninger, kan det reises spørsmål om dette skal være obligatorisk eller kun en anbefalt løsning.

En mulig løsning er således å kreve at det etableres et særskilt premiefond for den enkelte pensjonsordning kombinert med klare begrensninger i forsikringsavtalen mht. disponering av premiefondets midler, slik at det »båndlagte» premiefondet kan ha en utjevningsfunksjon.

Ved etablering av premiefond burde Overføringsavtalen sette minstekrav til fondets størrelse avhengig av pensjonsordningens totale forpliktelser. I denne forbindelse kunne det være aktuelt å benytte Norsk Regnskapsstandard for pensjonskostnader (NRSP-standarden) for å fastsette grensen dersom det forutsettes at det i fondet skal tas høyde for å dekke alle framtidige reguleringer av ytelsene. Videre måtte det utarbeides bestemmelser i forsikringsavtalene om innkreving av manglende midler og tilbakeføring av eventuelle overskytende midler.

Det vil være mulig å etablere individualiserte fond, dvs. fond tilknyttet den enkelte pensjonsordning, innenfor rammen av gjeldende regelverk. Vi nevner for ordens skyld at forsikringsvirksomhetsloven § 7-6, jfr. § 7-5, er til hinder for at det kan opprettes et felles fond for alle kommunale pensjonsordninger i et privat livsforsikringsselskap, hvor en gruppe av forsikringstakere derved ville være kollektivt ansvarlig for finansiering av bl.a. G-reguleringen uavhengig av om den enkelte forsikringstakers virksomhet er opphørt eller ikke på det tidspunkt reguleringen skal finne sted.

Kredittilsynet antar at en ordning med et premiefond knyttet til den enkelte pensjonsordning vil være en hensiktsmessig måte å organisere det hele på. Bruk av premiefond vil imidlertid ikke sikre regulering av løpende pensjoner og oppsatte rettigheter før reguleringstillegget er gitt/innvilget. Dette gjelder også reguleringstillegg som Overføringsavtalen forutsetter skal innvilges uavhengig av om foretaket har gått til opphør eller ikke. Det er derfor ikke mulig å oppfylle Overføringsavtalens krav til varig G-regulering ved bruk av premiefond.

5. Mulige løsninger vedrørende pensjonsalderbestemmelsene

Kredittilsynet tar i sin vurdering av pensjonsalderbestemmelsene utgangspunkt i at når et medlem fratrer for å ta ut alderspensjon, skal premiereserven for vedkommende være tilstrekkelig til å dekke framtidige utbetalinger etter det forsikringstekniske beregningsgrunnlaget.

Etter Kredittilsynets vurdering kan fleksibel pensjoneringsalder ikke inngå som et eget beregningselement i et forsikringsteknisk beregningsgrunnlag. Dette skyldes at den enkelte selv i prinsippet kan bestemme om vedkommende skal benytte adgangen til fratredelse etter 85-årsregelen og fratredelse med AFP. Av denne grunn er det ikke mulig å fastsette pensjonsordningens årlige premie slik at det er avsatt korrekt premiereserve for den enkelte på fratredelsestidspunktet.

Vi vil i det etterfølgende gi en kortfattet presentasjon av alternative metoder for håndtering av pensjonsalderbestemmelsene, og en vurdering av disse. Felles for de ulike alternativene er at det ikke vil være mulig å sikre manglende dekning dersom det kommunale foretaket er opphørt.

5.1 Laveste fratredelsesalder

Pensjonsalderproblematikken kan i prinsippet håndteres ved at premien for det enkelte medlem fastsettes ut fra vedkommendes faktiske lavest mulige fratredelsesalder. For de medlemmer som fratrer senere enn ved lavest mulige alder, må overskytende midler godskrives ordningens premiefond. De årlige premiene blir noe høyere, men til gjengjeld blir tilbakeført overskudd også høyere.

Ved fastsettelse av laveste fratredelsesalder må det ses bort fra at det er adgang til å fratre med AFP fra 62 til 65 år.

5.2 Høyeste fratredelsesalder

En mulig løsning er å benytte høyeste mulige fratredelsesalder ved fastsettelse av premien for det enkelte medlem. Metoden vil forutsetningsvis ikke gi tilstrekkelige premieinnbetalinger til å dekke ytelsene på pensjoneringstidspunktet. For å dekke opp manglende premiereserve på pensjoneringstidspunktet for de som fratrer før høyeste fratredelsesalder, må det innbetales en engangspremie. Dersom denne metoden benyttes, vil det kunne bli relativt store innbetalinger ved inntruffet forsikringstilfelle, og det vil følgelig kunne bli store variasjoner fra år til år i den totale premie som arbeidsgiveren må innbetale. Dette vil kunne avhjelpes på en hensiktsmessig måte ved å benytte et premiefond, fortrinnsvis kombinert med en spesifikk plan for innbetaling av midler til fondet for å sikre at det alltid er tilstrekkelige midler til stede.

5.3 Gjennomsnittlig faktisk pensjoneringsalder

Når det gjelder pensjonsalderproblematikken knyttet til virkningene av adgangen til å fratre før aldersgrensen, mener Kredittilsynet at den beste metode vil være å benytte en gjennomsnittlig fratredelsesalder ved beregning av den årlige premie. Gjennomsnittlig fratredelsesalder vil være et veiet gjennomsnitt mellom laveste og høyeste fratredelsesalder, jfr. punktene 5.1 og 5.2. Dette må kombineres med belastning/godskriving av premiefond avhengig av om det er betalt for lite eller for mye premie forskuddsvis, eventuelt ved direkte innbetaling fra forsikringstaker i form av engangspremie. Videre bør den gjennomsnittlige fratredelsesalderen underlegges en fortløpende vurdering.

Gjennomsnittlig fratredelsesalder kan i prinsippet fastsettes på ulike måter. Etter Kredittilsynets oppfatning vil det være mest hensiktsmessig å benytte en gjennomsnittsalder for hver aldersgrensegruppe. En annen mulighet er gjennomsnittsalder på grunnlag av all fratreden med uttak av alderspensjon, men vi anser denne metoden som noe mindre egnet.

6. Mulige løsninger for å sikre bruttogarantien

Overføringsavtalen (og tariffavtalen) gir medlemmene rett til ytelser etter et prinsipp hvor bruttonivået garanteres. Hvis folketrygdens ytelser blir endret, må pensjonsordningens ytelser endres tilsvarende.

Vi vil for ordens skyld omtale en del sentrale særtrekk ved bruttoordninger og differanseordninger og hvordan bruttogarantien virker under disse ordningene.

6.1 Prinsipper for pensjonsplaner i kommunale pensjonsordninger

I bruttoordninger tas det utgangspunkt i at det skal oppnås et bestemt nivå på totalytelsene inkludert folketrygdens ytelser. Pensjonsordningens ytelser defineres som differansen mellom en bestemt total prosent av pensjonsgrunnlaget og faktiske folketrygdytelser til enhver tid. Reglene for beregning av ytelsene i folketrygden er utformet slik at ytelsenes eksakte størrelse først kan fastsettes når pensjonstilfellet er inntruffet. Dette skyldes både at faktorer som sluttpoengtall og opptjeningsår ikke er kjent før dette tidspunktet, men også at beregningsreglene i folketrygden kan endres. I premiebetalingstiden må det derfor gjøres antakelser om folketrygdytelsenes størrelse når premien til pensjonsordningen skal fastsettes.

Det følger av prinsippene for bruttoordninger at det vil bli et større eller mindre avvik mellom antatte og faktiske folketrygdytelser.

I differanseordninger tas det også utgangspunkt i at det skal oppnås et bestemt nivå på totalytelsene inkludert folketrygdens ytelser. Pensjonsordningens ytelser defineres som differansen mellom en bestemt total prosent av pensjonsgrunnlaget og antatte folketrygdytelser til enhver tid.

Som ved bruttoordninger vil det nødvendigvis oppstå avvik mellom antatte og faktiske folketrygdytelser. I realiteten er det differansen mellom ytelsene som er sikret, ikke det samlede pensjonsnivå. For å oppnå sikring av bruttogarantien må pensjonen fra pensjonsordningen økes hvis faktiske folketrygdytelser blir lavere enn antatt, og settes ned dersom faktiske folketrygdytelser blir større enn antatt. Dersom folketrygdens ytelser blir større enn antatt skal kontantverdien av for meget sikret pensjon, godskrives pensjonsordningens premiefond. Eventuell manglende dekning kan ikke dekkes av livsforsikringsselskapet da selskapet bare har anledning til å utbetale den pensjon som er forsikringsteknisk dekket. Det må derfor foreligge en «garanti» fra arbeidsgiver for at pensjonsordningens medlemmer skal bli sikret pensjonsplanens totale pensjonsnivå. Denne «garantien» innebærer at det må innbetales en engangspremie for manglende ytelser, enten fra arbeidsgiver direkte eller ved å belaste ordningens premiefond.

6.2 Nærmere om sikring av bruttogarantien

En bruttoordning innebærer at pensjonsinnretningen er forpliktet til å dekke opp manglende folketrygdytelser dersom disse blir lavere enn forutsatt.

Det antas at det ved bruk av en differanseordning, kombinert med at det i tillegg foretas dekning med engangspremie for ytelser som ikke er forsikringsteknisk dekket gjennom innbetalingene i premiebetalingstiden, vil være mulig å sikre bruttogarantien på en måte som er tilfredsstillende i forhold til Overføringsavtalens (og tariffavtalens) krav. Private livsforsikringsselskaper (utenom KLP) må benytte differanseordninger, og fastsette premien på grunnlag av antatte ytelser fra folketrygden.

Etter Kredittilsynets oppfatning kan bruttogarantien i dag ikke forsikres i andre livsforsikringsselskaper enn KLP. Årsaken til at KLP kan forsikre bruttogarantien er blant annet at dette er et gjensidig forsikringsselskap der det i vedtektene er bestemt at det kan innkalles ytterligere premie. KLP kan foreta en etterutligning på forsikringstakerne ved årets slutt for å dekke manglende premie som skyldes at grunnbeløpet i folketrygden og pensjonsgrunnlaget til medlemmene har utviklet seg annerledes enn det som er lagt til grunn i den beregnede forskuddspremie.

En annen medvirkende årsak til at KLP kan forsikre bruttogarantien er at selskapet har felles solidariske pensjonsordninger for de kommuner og kommunale foretak som er forsikringstakere, og hvor det benyttes et solidarisk premiesystem hvor den enkelte forsikringstaker betaler en andel av den samlede premie til fellesordningen basert på sine medlemmers andel av det samlede pensjonsgrunnlag. Den enkelte forsikringstaker betaler m.a.o. ikke til enhver tid en forsikringsteknisk korrekt premie basert på sin andel av en felles pensjonsordning. KLPs premieberegningssystem er på dette punkt basert på at selskapet har fått dispensasjon fra reglene om premieberegning i forsikringsvirksomhetsloven § 7-6 (jfr. § 7-5 som fastsetter at et forsikringsselskap skal fordele sine kostnader og inntekter mv. på en rimelig måte mellom forsikringsbransjer, forsikringskontrakter og forsikrede).

7. Sikring av G-regulering for løpende pensjoner og oppsatte rettigheter

Ved fratreden fra en kommunal pensjonsordning uten rett til straks begynnende pensjon, får fratrådte ikke utstedt en fripolise basert på oppsamlet premiereserve slik som i private pensjonsordninger. De fratrådte får en oppsatt pensjonsrettighet som ikke er å anse som en individuell kontrakt. For øvrig nevnes at pensjonsplanens bestemmelser om minste samlede tjenestetid (3 år) for rett til oppsatte rettigheter, fører til at det er uvisst om alle de oppsatte pensjonsrettighetene vil komme til utbetaling.

Arbeidsgiver anses å ha krav på alt det overskudd som i samsvar med det såkalte bidragsprinsippet skal tilordnes pensjonsordningen, jfr. forsikringsvirksomhetsloven § 8-1. Dette omfatter således også det overskudd som genereres av oppsatte rettigheter for fratrådte arbeidstakere. Overskuddet skal tilføres arbeidsgivers premiefond. Arbeidsgivers rett til overskudd på fratrådtes rettigheter har sammenheng med at arbeidsgiver tar ansvar for disse rettighetene og inkluderer dem i pensjonsordningen. Etter Kredittilsynets vurdering må fratrådte arbeidstakere med oppsatte rettigheter være å anse som en del av bestanden av aktive medlemmer og ikke som fripoliseinnehavere, og derved håndteres på samme måte som aktive i de fleste sammenhenger.

I henhold til Overføringsavtalen (og tariffavtalen) skal oppsatte og løpende ytelser sikres en regulering i takt med folketrygdens grunnbeløp. Kredittilsynet er av den oppfatning at det i private livsforsikringsselskaper (utenom KLP) ikke er mulig å sikre G-reguleringen på annen måte enn ved innbetaling av en engangspremie for reguleringen på det tidspunktet reguleringen foretas. Engangspremien vil være en tilleggspremie i forhold til årets ordinære premie. Slik dekning av G-regulering innebærer i praksis at det må innbetales en tilleggspremie en gang hvert år med virkning fra reguleringstidspunktet, som normalt er 1. mai. Tilleggspremien må dekkes av arbeidsgiver ved direkte innbetaling eller ved å belaste pensjonsordningens premiefond. Det vil på denne måten være mulig å sikre regulering av løpende pensjoner og oppsatte rettigheter såframt forsikringstakers virksomhet ikke er opphørt på det tidspunkt reguleringen finner sted. Kravet om dekning av slik tilleggspremie må etter Kredittilsynets oppfatning inngå i forsikringsavtalen slik at arbeidsgiver forplikter seg overfor livsforsikringsselskapet til å finansiere reguleringen.

Et mulig praktisk problem kan oppstå ved flytting, dersom arbeidsgiver har flyttet aktive og uføre til en annen pensjonsinnretning, og der pensjonister og fratrådte er igjen i den opprinnelige pensjonsinnretningen. Forsikringsvirksomhetsloven med forskrifter vil etter vår vurdering ikke være til hinder for at det som vilkår for tilslutning til Overføringsavtalen kreves at arbeidsgiver fortsatt tar ansvar for at G-reguleringen opprettholdes for de gjenværende pensjonister og for innehavere av oppsatte rettigheter. Dersom overskuddsdannelsen i de grupper som ikke er flyttet, er større enn det som er nødvendig for å sikre deres G-regulering, bør det overskytende kunne overføres til pensjonsordningen i den nye pensjonsinnretningen.

Kredittilsynet vil presisere at det ikke vil være mulig for andre livsforsikringsselskaper enn KLP innenfor gjeldende regler i forsikringsvirksomhetsloven å sikre G-regulering av løpende pensjoner og oppsatte rettigheter før reguleringstillegget er gitt. Dette gjelder også reguleringstillegg som Overføringsavtalen forutsetter skal innvilges også etter at et kommunalt foretak har gått til opphør.

Bakgrunnen for at private livsforsikringsselskaper ikke kan sikre G-reguleringen før reguleringen har funnet sted, er hovedsakelig den samme som bakgrunnen for at disse selskaper ikke kan forsikre en bruttogaranti før pensjonstilfellet inntreffer. Det er hovedsakelig forsikringsvirksomhetsloven § 7-6, jfr. § 7-5, som er til hinder for at det kan opprettes en ordning i private livsforsikringsselskaper hvor en gruppe av forsikringstakere er kollektivt ansvarlig for finansiering av regulering av oppsatte og løpende pensjoner for forsikrede uavhengig av blant annet om den enkelte forsikringstakers virksomhet er opphørt på det tidspunkt reguleringen skal finne sted eller ikke. KLP har de dispensasjoner som er nødvendige for å kunne sikre regulering framover i tid av oppsatte og løpende pensjoner for kommunale foretak etter at foretaket har gått til opphør. Det vises igjen til at KLP er organisert som et gjensidig forsikringsselskap og har en vedtektsfestet adgang til etterutligning.

8. Særskilte pensjonsrettigheter i kommunale pensjonsordninger

Enkelte pensjonsrettigheter er det etter Kredittilsynets vurdering komplisert eller umulig å forsikre. Vi vil i det etterfølgende gi en kortfattet omtale av de vesentligste av disse. Av rettigheter som ikke er omtalt nedenfor, kan nevnes rett til bruttopensjon i den måned forsikringstilfellet inntreffer, fordi folketrygdens ytelser først begynner å løpe en måned senere. Videre nevnes uførepensjonsrettigheter dersom pensjonsordningens uføregrad er høyere enn folketrygdens.

8.1 Uførepensjon ved lav uføregrad

I folketrygden ytes uførepensjon dersom uføregraden er minst 50 prosent. Hovedregelen ved fastsettelse av uførepensjon i kommunale pensjonsordninger er at folketrygdens uføregrad skal benyttes dersom det er tilstått uførepensjon fra folketrygden. I kommunale pensjonsordninger skal imidlertid uførepensjon tilstås også når uføregraden er lavere enn 50 prosent. Dersom pensjonsordningen fastsetter en uføregrad lavere enn 50 prosent, skal pensjonsordningen sikre bruttonivå for pensjonisten. Det er vanskelig å gjøre antakelse på forhånd om hyppigheten av slike tilfeller og hvordan uføregraden fordeler seg blant de forsikrede. Etter Kredittilsynets vurdering synes det mest hensiktsmessig at ytelsen forsikres ved at det når forsikringstilfellet inntreffer innbetales en engangspremie for den del av uførepensjonen som ikke er sikret gjennom ordinær premiebetaling.

8.2 Barnepensjon etter fylte 18 år

Barnepensjon ytes som hovedregel fram til barnet fyller 18 år. Det er imidlertid adgang til å tilstå barnepensjon mellom 18 og 21 år utfra en vurdering i det enkelte tilfelle. Tilståelse av slik utvidet barnepensjon er basert på bevilgning utfra skjønnsmessige vurderinger. Ytelsen kunne eventuelt sikres ved at samtlige medlemmer ble belastet for premie som om barnepensjonen løper ubetinget til barnet fylte 21 år. Midler som ikke kommer til utbetaling måtte i så fall godskrives pensjonsordningens premiefond. Ytelsen bør etter Kredittilsynet vurdering sikres ved en engangspremie for det enkelte tilfelle på tilståelsestidspunktet.

8.3 Ektefellepensjon uten ervervsprøving

Hovedregelen for ektefellepensjon er at det skal gjøres fradrag etter nærmere regler for den etterlattes forventede ervervsinntekt, såkalt ervervsprøving. Kredittilsynet legger til grunn at premien for etterlattepensjon skal fastsettes ut fra forutsetningen om at ytelsene fra den kommunale tjenestepensjonsordningen ikke blir redusert pga. ervervsprøving pga. parallell reduksjon av brutto tjenestepensjon og folketrygdpensjonen. Når fradragsbeløpet pga. ervervsprøving får virkning for den kommunale pensjon, må det foretas godskriving av det beløpet pensjonen blir redusert med.

For enker etter medlemmer innmeldt i pensjonsordningen før 1. oktober 1976 skal det imidlertid ikke gjøres fradrag for forventet inntekt i enkepensjonen (såkalte «gullenker»). Pensjonsordningen skal i slike tilfeller sikre bruttoytelser for enkepensjonisten. Det vil være kurant å anslå størrelsen av den bruttoytelsen pensjonsordningen skal dekke, men det vil være vanskelig å gi et signifikant anslag på hyppigheten av slike tilfeller og hvor mye større enn normalt forpliktelsene blir pga. at folketrygdytelsen, og ikke tjenestepensjonen, blir ervervsprøvet. Kredittilsynet legger til grunn at tilleggsytelsen ut over ordinært beregnet pensjon bare kan sikres ved en engangspremie for den del av ytelsen som ikke er dekket ved årlig premie når forsikringstilfellet inntreffer.

9. Opphør av arbeidsgivers virksomhet

Som tidligere nevnt foreligger et betydelig problem i forhold til oppfyllelse av krav til sikring av ytelsene i de tilfeller hvor et kommunalt foretaks virksomhet er opphørt. Dette gjelder i første rekke krav knyttet til pensjonsalderbestemmelsene, bruttogarantien og krav om G-regulering av løpende ytelser og oppsatte rettigheter. Ved opphør av et kommunalt foretak må opptjente rettigheter både for aktive og fratrådte arbeidstakere sikres ved at det utstedes en fripolise for den enkelte. Fripoliser er som tidligere nevnt individuelle kontrakter. Også for pensjonistene må det utstedes individuelle kontrakter.

Kredittilsynet kan som nevnt ikke se at varig G-regulering av løpende ytelser og oppsatte rettigheter kan sikres etter opphør av foretaket, for andre kommunale foretak enn de som har sin pensjonsordning i fellesordningene i KLP. Vi vil i denne forbindelse presisere at varig G-regulering heller ikke vil kunne sikres for kommunale foretak som har etablert egen pensjonskasse og som opphører.

Forsikringsvirksomhetsloven med tilhørende forskrifter er til hinder for at den del av G-reguleringen som ikke kan dekkes av overskudd på den enkelte fripolise i slike tilfeller skal finansieres av den øvrige bestanden. Det vises i denne forbindelse til forsikringsvirksomhetsloven § 7-5, jfr. § 7-6.

Videre kan det også reises spørsmål om anvendelsen av eventuelle overskytende overskuddsmidler dersom midlene er mer en tilstrekkelige til å dekke G-reguleringen. Etter Kredittilsynets vurdering må overskytende midler tilfalle fripoliseinnehaveren til ytterligere oppskriving av rettighetene. Disse vil da i år med høy avkastning sikres en høyere regulering enn G-regulering.

10. Sammendrag

Etter Kredittilsynets vurdering er det for kommunale foretak ikke mulig å oppfylle Overføringsavtalens krav (slik avtalen er utformet i dag) etter at foretaket er opphørt når foretaket har forsikring i et livsforsikringsselskap (utenom KLP) eller i egen pensjonskasse. De individuelle pensjonsavtalene til arbeidstakere, fratrådte og pensjonister, tilfredsstiller ikke kravene til fortsatt tilslutning til Overføringsavtalen når et foretak ikke lenger eksisterer.

Kredittilsynet vil avslutningsvis nevne at det er mulig å etablere kommunale pensjonsordninger for kommuner/fylkeskommuner i private livsforsikringsselskap som tilfredsstiller Overføringsavtalens (og tariffavtalens) krav. Pensjonsordningene må i såfall baseres på de prinsipper som det er redegjort for i dette brev.

Med hilsen

Sven-Henning Kjelsrud e.f.

Trond Brun-Gulbrandsen

1.15 Sikring av offentlige tjenestepensjonsordninger i livsforsikringsselskap

1.15.1 Problemstillinger

For at en pensjonsordning skal kunne være med i Overføringsavtalen, kreves det at den har ytelser som er likeverdige med ytelsene i Statens Pensjonskasse. Ved vurderingen av kriterier for hvilke pensjonsordninger som skal kunne være tilsluttet Overføringsavtalen, blir det viktig å avklare under hvilke forutsetninger livsforsikringsselskaper og pensjonskasser kan sikre pensjonsytelser som er likeverdige med pensjonsordningen i Statens Pensjonskasse.

Viktige kjennetegn ved pensjonsordningen i Statens Pensjonskasse er at den i betydelig grad har en fleksibel pensjonsalder, at pensjonene reguleres i takt med folketrygdens grunnbeløp og at medlemmene er garantert en viss bruttoytelse. I kapittel 15 drøfter utvalget om forsikringsselskapene (utenom Kommunal Landspensjonskasse) og pensjonskassene kan administrere pensjonsordninger med slike kjennetegn.

1.15.2 Sikring av bruttogarantien

Utvalget mener at en bruttogarantert kommunal pensjonsordning kan tegnes i et livsforsikringsselskap ved bruk av en differanseordning, kombinert med at forsikringstaker forplikter seg til å innbetale engangspremie når forsikringstilfellet inntrer, til dekning av eventuelle ytelser som ikke er forsikringsteknisk dekket gjennom den ordinære premiebetaling. Dersom et kommunalt foretak opphører, vil nåværende og tidligere ansatte i foretaket som har rettigheter til pensjon som ikke har begynt å løpe, imidlertid ikke lenger ha en forsikringstaker som kan betale eventuell nødvendig tilleggspremie for bruttogarantien.

Utvalget mener at det bør kunne gis en tilfredstillende sikkerhet for varig dekning av bruttogarantien dersom det stilles en kommunal garanti eller en kredittforsikring som dekker eventuelle avvik mellom faktisk og beregnet folketrygd for de tilfeller at foretaket skulle gå konkurs eller opphøre på annen måte.

1.15.3 Framtidig regulering av oppsatte og løpende ytelser

Utvalget mener videre at det bør kunne gis tilfredsstillende sikkerhet for varig regulering av løpende og oppsatte rettigheter, dersom det stilles en kommunale garanti eller kredittforsikring, eventuelt kombinert med krav til premieberegningsgrunnlaget for pensjonsordningen. Dersom foretaket er opphørt, må garantien eller kredittforsikringen dekke eventuelt framtidig avvik mellom den regulering av ytelsene som finner sted gjennom tilbakeføring av overskudd til fripolisen, og den regulering som til enhver tid finner sted av tilsvarende pensjoner i Statens Pensjonskasse. Videre vil en gjennom å stille skjerpede krav til grunnlagsrenten i premieberegningsgrunnlaget, kunne sikre at overskuddsevnen til fripolisen normalt blir tilstrekkelig til at G- reguleringen kan finansieres med overskuddet på fripolisens premiereserve.

1.15.4 Fleksibel pensjonsalder

Utvalget mener at det rent teknisk ikke er et problem å fastsette premien for dekning av alderspensjonsytelser hvis avgangsalder er kjent. Det er derfor enighet om at fleksibel pensjonsalder kan dekkes og derved fondsbaseres fullt ut for kommunale foretak hvis premien beregnes ut fra lavest mulige avgangsalder for den enkelte. Fortsetter arbeidstaker ut over denne alder, krediteres ytelsene premiefondet som igjen kan brukes til premiebetaling. Over tid vil det derfor skje en utjevning av premiekostnadene for foretaket.

Utvalget mener også at fleksibel pensjonsalder alternativt kan dekkes ved at foretaket kombinerer en forsikring hvor premien blir beregnet på basis av en erfaringsbasert gjennomsnittlig fratredelsesalder med å stille en kommunal garanti eller tegne en kredittforsikring til fordel for partene i Overføringsavtalen. Det må i så fall kreves at garantien eller kredittforsikringen skal dekke eventuell manglende premiebetaling dersom foretaket ikke har evne til å betale denne tilleggspremien på det tidspunktet alderspensjonen blir tatt ut.

1.16 Kommunale garantier

1.16.1 Innledning

Som det framgår av punkt 1.15 er det ikke alltid at livsforsikringsselskaper og pensjonskasser fullt ut kan sikre offentlige tjenestepensjonsordninger på linje med ordningen i Statens Pensjonskasse. Det oppstår da spørsmål om kommuner og fylkeskommuner kan stille garantier for det som ikke kan dekkes av forsikringsselskapet eller pensjonskassen.

Kommuneloven § 51 regulerer fylkeskommunenes og kommunenes adgang til å stille garantier. Vedtak om garantistillelse treffes av kommunestyret eller den kommunestyret har delegert slik myndighet til. Det kreves at garantivedtak godkjennes av Staten ved Kommunal- og regionaldepartementet eller fylkesmannen.

Utvalget har innhentet en betenkning om kommunale garantier fra tidligere fylkesmann Oluf Skarpnes. Betenkningen er inntatt som vedlegg 3 til denne utredningen og er et viktig grunnlag for utredningens kapittel 17.

1.16.2 Garanti for egne ansattes pensjonsrettigheter og lignende

Det er ikke tvilsomt at en kommune kan garantere for sin egen pensjonskasses lån, som angår kommunens egne ansatte. Videre antas det at en kommune kan garantere for pensjoner for egne ansatte når forpliktelsene er overtatt av andre, for eksempel et forsikringsselskap.

Det er mer usikkert om kommunen kan garantere for oppfyllelse av pensjonsavtalene som kommunale foretak har inngått med forsikringsselskap. Spørsmålet er blitt mer aktuelt etter som større deler av den kommunale forvaltningen er blitt fristilt fra kommunene og etablert som selvstendige virksomheter. Hvis slik virksomhet går konkurs, blir nedlagt eller av andre grunner ikke kan oppfylle sine forpliktelser, vil et garantiansvar bli til realitet.

1.16.3 Begrepet «særlig kommunal interesse»

Kommuneloven § 51 stiller som vilkår for kommunale garantistillelser at de skal knytte seg til økonomiske forpliktelser som er av «særlig kommunal eller fylkeskommunal interesse». Det gjelder først og fremst det som tradisjonelt regnes som kommunenes primæroppgaver. Det gjelder for eksempel barnehagedrift, allmenhelsetjeneste og renovasjon. Hvis slike oppgaver overføres til andre aktører enn kommunen selv, kan kommunen antakelig garantere for de ansattes pensjonsrettigheter.

1.16.4 Begrepet «utøvelse av næringsvirksomhet»

Selv om det foreligger «særlig kommunal interesse» kan kommunen likevel ikke stille garanti hvis det dreier seg om økonomiske forpliktelser som knytter seg til «utøvelse av næringsvirksomhet».

Bakgrunnen for denne regelen er at garanti for næringsvirksomhet er særlig risikabel og at slik garanti vanligvis ikke kan øke velferden til kommunens innbyggere. Formålet med næringsvirksomhet er å oppnå økonomisk gevinst for eieren, og man opererer i et marked som medfører reell økonomisk risiko.

Et viktig spørsmål er om en kommune kan stille garanti for pensjonsrettigheter for ansatte i kommunale selskaper som driver energivirksomhet. I likhet med Skarpnes antar vi at en kommune ikke kan stille garanti for et energiselskaps pensjonsforpliktelser overfor egne ansatte.

1.16.5 Om forslag til endringer i kommuneloven

I Ot.prp. nr. 43 for 1999-2000 drøfter Regjeringen spørsmålet om å utvide kommunenes adgang til å stille garantier. Det foreslås at kravene om «særlig kommunal interesse» og statlig godkjenning oppheves, og at det innføres et krav om at det i tilknytning til garantistillelse, skal avsettes et beløp til tapssikring som tilsvarer hele eller deler av garantisummen.

Det foreslås at forbudet mot garanti for økonomiske forpliktelser som er knyttet til utøvelsen av næringsvirksomhet, beholdes.

Selv om disse endringene blir vedtatt, vil det ikke medføre vesentlige forandringer i kommunenes adgang til å stille garanti for oppfyllelse av pensjonsforpliktelser.

1.17 Behov for administrative forbedringer i Overføringsavtalen

1.17.1 Innledning

Det daglige arbeidet med Overføringsavtalen har vist at flere av de reglene og rutinene som man la opp til ved starten i 1973, ikke er hensiktsmessige eller rimelige.

I 1998 var det ca. 25 000 personer som mottok pensjon i henhold til Overføringsavtalen, og det ble refundert ca. 400 millioner kroner.

1.17.2 Fordelingsnøkkel mellom utbetalende og refunderende pensjonsordning

Gjeldende regelverk fordeler ansvaret for bruttopensjon og samordningsfradrag mellom utbetalende og refunderende pensjonsordning etter to ulike metoder. Brutto tjenestepensjon fordeles slik at refunderende ordning betaler for det som er opptjent i denne ordningen, mens utbetalende ordning betaler differansen mellom dette beløpet og pensjon etter den samlede opptjeningstiden og slutttlønnen. Fordelingen av samordningsfradraget fra folketrygdens ytelser skjer mellom de to ordningene etter tjenestetid.

Utvalget har vurdert alternative løsninger. Vi foreslår at fordelingsnøkkelen følger tjenestetiden for både brutto tjenestepensjon og samordningsfradraget.

1.17.3 Arbeidsdelingen mellom utbetalende og refunderende pensjonsordning

I dag foretar både den refunderende og den utbetalende pensjonsordning beregninger av henholdsvis refusjonsbeløp og samlet netto tjenestepensjon. Dette dobbeltarbeidet har medført at det samlede arbeidet med pensjonsberegningen er blitt unødvendig omfattende og fører til forsinkelser av refusjonsoppgjørene.

Utvalget foreslår at den utbetalende ordningen både skal beregne det beløpet som pensjonisten skal ha og skal framsette refusjonskrav overfor den refunderende ordningen.

1.17.4 Renter på for sent overførte refusjonsbeløp

Det er i dag ofte store forsinkelser med betaling av refusjonsbeløpene. Det er uklart om det i slike tilfeller skal betales morarenter. Utvalget foreslår at det skal betales renter etter morarenteloven.

1.17.5 Overgang til engangsutløsning av refusjonspensjonen ved pensjonering

Det foretas i dag månedlige overføringer mellom pensjonsordningene for de 25 000 pensjonistene som omfattes av Overføringsavtalen. Mye kan tale for å gå over til en engangsutløsning av refusjonskravet. Den utbetalende ordningen ville da få det fulle ansvaret for hele pensjonen for framtiden. Usikkerhet ved muligheten til rehabilitering av uførepensjonisten, rentefot ved kapitaliseringen og lignende taler mot en slik engangsutløsning, og utvalget vil ikke foreslå det.

1.17.6 Samtidig opptjening

En del personer har samtidig deltidsstillinger hos flere arbeidsgivere med hver sine tjenestepensjonsordninger som går inn under Overføringsavtalen. Dette medfører ofte koordineringsproblemer.

Kapittel 15 Sikring av offentlige tjenestepensjoner i livsforsikringsselskap 15.1 Problemstillingen

For at en pensjonsordning skal kunne være med i Overføringsavtalen, krever det at den har ytelser som er likeverdige med ytelsene i Statens Pensjonskasse.

Ved vurdering av kriterier for hvilke pensjonsordninger som kan være tilsluttet Overføringsavtalen, er det viktig å avklare under hvilke forutsetninger livsforsikringsselskaper og pensjonskasser har adgang til å sikre pensjonsordninger som er likeverdige med pensjonsordningen i Statens Pensjonskasse.

Overføringsavtalen forutsetter blant annet at partene kan garantere oppfyllelse av en bruttogarantert pensjonsordning med tilsvarende pensjon som den som ytes i Statens Pensjonskasse. Det er derfor antatt at det må foreligge full fondsdekning for pensjonsordningen, eventuelt at det stilles garanti for ytelsene slik at sikkerheten for ytelsene opprettholdes og soliditeten for selskapene ikke påvirkes.

Under hvilke forutsetninger livsforsikringsselskaper og pensjonskasser kan sikre offentlige pensjonsordninger beror igjen på hvilke krav og hvilke begrensninger forsikringsvirksomhetsloven legger på livsforsikringsselskapers og pensjonskassers muligheter til å gi garantier.

15.2 Premisser som følger av lov om forsikringsvirksomhet

Livsforsikringsselskapene er underlagt lov 10. juni 1988 nr 39 om forsikringsvirksomhet (forsikringsvirksomhetsloven). Denne loven setter begrensninger for den forsikringsvirksomhet selskapene kan utøve, og stiller krav til selskapenes soliditet og til de premier og vilkår som selskapene benytter. Pensjonskasser er underlagt forskrift 19. februar 1993 nr. 117 om forsikringsvirksomhetslovens anvendelse på pensjonskasser og pensjonsfond (pensjonskasseforskriften). Denne gjør forsikringsvirksomhetsloven med forskrifter i stor utstrekning gjeldende også for pensjonskasser. Forskriften er gitt med hjemmel i forsikringsvirksomhetsloven § 1-1.

15.3 Premieberegningen

Det følger av forsikringsvirksomhetsloven § 7-6 at et forsikringsselskap skal benytte premier som står i rimelig forhold til den risikoen som overtas og i forhold til selskapets økonomi. Loven krever at premiene skal være tilstrekkelig til å gi sikkerhet for oppfyllelse av de inngåtte forsikringsavtalene.

Livsforsikringsselskapene skal beregne premiene etter et forsikringsteknisk beregningsgrunnlag, som skal inneholde de nødvendige forutsetninger om rente, omkostninger, dødelighet, uførhet med mer.

Norske livsforsikringsselskaper plikter å melde nye og/eller endrede forsikringstekniske beregningsgrunnlag til Kredittilsynet senest på iverksettelsestidspunktet. Meldeplikten følger av forskrift 10. november 1994 nr. 1000 om meldeplikt for forsikringstekniske beregningsgrunnlag som er fastsatt i medhold av forsikringsvirksomhetsloven § 7-6 andre og tredje ledd.

Forskriften gjelder for norske forsikringsselskaper og filialer av utenlandske forsikringsselskaper som er hjemmehørende utenfor EØS området. For utenlandske EØS-forsikringsselskaper, herunder de med filialer i Norge, har tilsynsmyndigheten i selskapets hjemland enerett til å drive finansiell regulering og tilsyn.

Forsikringsvirksomhetsloven § 7-6 pålegger Kredittilsynet en plikt til å føre tilsyn med norske livsforsikringsselskapers premieberegning. Videre gir loven § 7-6 Finansdepartementet hjemmel til å gripe inn mot urimelige eller ubetryggende premier, herunder premieberegning som ikke oppfyller lovens krav. Fullmakten er delegert til Kredittilsynet.

15.4 Avsetninger i forsikringsfond

Forsikringsvirksomhetsloven § 8-2 fastsetter at et livsforsikringsselskap skal føre opp et forsikringsfond i sin årsbalanse til dekning av selskapets forpliktelser etter forsikringsavtalene. Forsikringsfondet skal i henhold til § 8-2 andre ledd minst utgjøre forskjellen mellom kapitalverdien av selskapets framtidige forpliktelser og kapitalverdien av de fremtidige nettopremier.

Denne minsteverdien betegnes normalt som netto premiereserve, og representerer en beregning som er basert på forsikringstekniske prinsipper av nåverdien av forsikringsselskapets forsikringsforpliktelser. Ved beregning av forsikringsfondets minsteverdi skal det for de enkelte forsikringskontrakter benyttes samme beregningsgrunnlag som ved beregning av premien.

15.5 Hvilke garantier selskapet eller pensjonskassen kan gi

Forsikringsselskaper kan i henhold til virksomhetsbegrensningsregelen bare drive forsikringsvirksomhet og annen virksomhet som naturlig henger sammen med forsikringsvirksomhet.

De krav som ut fra soliditetshensyn er satt i forsikringsvirksomhetsloven §§ 7-6 og 8-2 til premieberegning og forsikringstekniske avsetninger, innebærer at pensjonsforpliktelsene som selskapet påtar seg, må kunne sikres ved avsetninger i forsikringsfondet. Premieinntektene må derfor sammen med garantert avkastning være tilstrekkelig til at selskapet kan foreta forsikringstekniske avsetninger til dekning av oppfyllelse av framtidige forsikringsforpliktelser.

Lovens krav om at premiene skal være tilstrekkelige til å gi sikkerhet for oppfyllelse av de inngåtte forsikringsavtaler, må ses i sammenheng med kravene til forsikringstekniske avsetninger i loven § 8-2 med tilhørende forskrift som krever full fondsdekning for selskapets forsikringsforpliktelser. Det følger av disse kravene sett i sammenheng at livsforsikringsselskap ikke har adgang til å garantere for oppfyllelse av forsikringsforpliktelser som det ikke er mulig å beregne premien for på en forsvarlig måte, det vil si etter forsikringstekniske prinsipper.

Etter Kredittilsynets vurdering kan ikke enhver ytelse dekkes gjennom årlig premie eller risikopremie. Det som kan dekkes ved en risikopremie, kjennetegnes ved at hendelsene er plutselige og uforutsette. Ytelser som ikke kan anses som forsikringsbare, karakteriseres gjerne av at forsikringstilfellets inntreden helt eller delvis kan bestemmes av den forsikrede eller av forsikringstaker.

Videre må det, for at en ytelse skal kunne forsikres gjennom ordinær årlig premie eller dekkes ved risikopremier, også foreligge et tilstrekkelig stort erfaringsmateriale som kan legges til grunn for vurdering av risikoen. Dersom premiefastsettelsen er basert på et usikkert erfaringsmateriale, og sikkerhetsmarginene er små, vil det ikke være mulig å angi premier som er i overensstemmelse med kravene i forsikringsvirksomhetsloven § 7-6 om at premiene skal stå i rimelig forhold til den risikoen som overtas og være tilstrekkelig til å gi sikkerhet for oppfyllelse av de inngåtte forsikringsavtalene.

De ytelser som etter Kredittilsynets vurdering på denne måten ikke er forsikringsbare i den forstand at de ikke kan dekkes gjennom ordinær årlig premie eller dekkes med risikopremier, kan dekkes når forsikringstilfellet inntreffer. Disse må da finansieres med en engangspremie på dette tidspunktet.

15.6 Forbud mot kryssubsidiering

Reglene om beregning av premier i loven § 7-6 må også ses i sammenheng med forsikringsvirksomhetsloven § 7-5, som fastslår at et forsikringsselskap skal fordele sine kostnader, tap, og inntekter på en rimelig måte mellom forsikringsbransjer, forsikringskontrakter og forsikrede. Formålet med denne bestemmelsen er å motvirke urimelig kryssubsidiering mellom bransjer, kontrakter, med mer.

Etter Kredittilsynets oppfatning er § 7-5 til hinder for at det opprettes felles kommunale pensjonsordninger hvor den forsikringsteknisk beregnede premien utlignes på flere kommunale forsikringstakere. Bakgrunnen for dette er at en utligning av premien medfører at enkelte forsikringstakere betaler deler av premien for pensjonsrettigheter til ansatte hos andre forsikringstakere. Uten dispensasjon må premien fastsettes på individuell basis for den enkelte virksomhet. Hver forsikringstaker forutsettes således å finansiere dekningen av pensjonsrettigheter til egne ansatte.

Bakgrunnen for at KLP likevel kan ha en felles kommunale pensjonsordning med premie basert på en gjennomsnittsberegning som nevnt, er at Finansdepartementet har gitt selskapet dispensasjon i henhold til forsikringsvirksomhetsloven § 13-8. I henhold til dispensasjonen har KLP en felles pensjonsordning for kommuner og kommunale foretak. Det beregnes en forsikringsteknisk premie for hele ordningen, som deretter fordeles mellom forsikringstakerne etter den enkelte kommune eller foretaks andel av det samlede pensjonsgrunnlag (det vil si normalt den samlede lønn) for de arbeidstakere som omfattes av pensjonsordningen.

Forsikringstakere som har sin pensjonsordning sikret i Fellesordningen, betaler således ikke den premie som er nødvendig for å bekoste opptjeningen av egne ansattes pensjonsrettigheter til enhver tid. Dispensasjonen må ses i sammenheng med at KLP i det alt vesentlige har forsikret kommunal og dermed offentlig virksomhet, og at KLP har vedtektsfestet rett til å etterutligne en tilleggspremie hvis den forskuddsbetalte premien ikke er tilstrekkelig. KLP har også tilsvarende felles pensjonsordninger for leger og for tillitsvalgte i kommunesektoren som omfattes av samme dispensasjon fra forsikringsvirksomhetsloven.

Kredittilsynet har hittil ikke reist spørsmål ved om dispensasjonen omfatter det forhold at forsikringstakerne i KLPs fellesordninger belastes premie for dekning av pensjonsrettigheter til tidligere ansatte i foretak som ikke lenger eksisterer og dermed ikke kan betale premie til KLP. Det er imidlertid reist spørsmål om dispensasjonen dekker nevnte forhold fra forsikringsnæringen.

Videre er det i forsikringsnæringen reist spørsmål ved om kommuneloven er til hinder for at kommuner på denne måte står som en form for garantister for fortsatt premiebetaling for kommunale foretak uavhengig av om foretaket nedlegges eller opphører. Det vises til kapitel 17 om kommunale garantier og vedlagte betenkning om kommunale garantier fra tidligere fylkesmann Oluf Skarpnes.

15.7 Kredittilsynets oppgaver og uttalelse

Kredittilsynet fører i henhold til lov av 7. desember 1956 nr. 1 (kredittilsynsloven) tilsyn med at banker, forsikringsselskaper, pensjonskasser og verdipapirforetak med videre utøver sin virksomhet på en betryggende måte i samsvar med lov og bestemmelser gitt i medhold av lov.

Kredittilsynet fører blant annet tilsyn med at livsforsikringsselskap har produkter som oppfyller de krav forsikringsvirksomhetsloven stiller til premieberegningsgrunnlag og forsikringstekniske avsetninger i loven § 7-6, jf. §§ 7-5 og 8-2 med tilhørende forskrifter. Kredittilsynet fører et i hovedsak tilsvarende tilsyn med pensjonskasser basert på samme lov og pensjonskasseforskriften.

Statens Pensjonskasse ba i 1997 Kredittilsynet om en uttalelse om i hvilken grad andre livsforsikringsselskaper enn KLP kan garantere oppfyllelse av bruttogaranterte pensjonsytelser med tilsvarende innhold som i Statens Pensjonskasse (og Fellesordningen i KLP) for kommunale foretak. I en uttalelse til Statens Pensjonskasse i desember 1998 har Kredittilsynet gitt sin vurdering av i hvilken grad det er mulig å etablere kommunale pensjonsordninger som kan tilfredsstille Overføringsavtalens forutsetninger.

Spørsmålsstillingen i henvendelsen fra Statens Pensjonskasse, slik Kredittilsynet oppfattet den, var i hvilken grad livsforsikringsselskaper og pensjonskasser kan garantere oppfyllelse av bruttogaranterte pensjonsytelser innenfor de rammer forsikringsvirksomhetsloven setter.

For kommunale foretak konkluderte Kredittilsynet med at det ikke er mulig å oppfylle Overføringsavtalens forutsetninger i dag om full fondsbasering når foretaket har forsikring i en egen pensjonskasse eller i andre livsforsikringsselskaper enn KLP. Kredittilsynet begrunnet dette med at de individuelle pensjonsrettighetene til arbeidstakere, fratrådte og pensjonister, i en slik pensjonskasse eller selskap, ikke tilfredsstiller forutsetningene om fortsatt G-regulering av løpende og oppsatte pensjoner når et foretak ikke lenger eksisterer.

I tillegg til dette vil antagelig heller ikke bruttogarantien eller alderspensjon fra et tidligere tidspunkt enn den fratredelsesalder som det er betalt årlig premie for, kunne dekkes for arbeidstakere som ikke har fratrådt med rett til løpende pensjon på opphørstidspunktet for foretaket. Tilsvarende gjelder også tidligere arbeidstakere som har fratrådt med rett til oppsatt pensjon før opphørstidspunktet.

Kredittilsynet konkluderte for øvrig med at det er mulig å etablere kommunale pensjonsordninger for kommuner og fylkeskommuner i private livsforsikringsselskaper og pensjonskasser som kan tilfredsstille Overføringsavtalens forutsetninger på dette punktet. Vilkårene for dette var etter Kredittilsynets vurdering at kommunen eller fylkeskommunen må forplikte seg til å betale tilleggspremier når oppsatte rettigheter og løpende pensjoner skal reguleres og eventuelt når rett til løpende pensjon utløses hvis oppfyllelse av bruttogarantien krever dette. Kredittilsynet skisserte for øvrig tre ulike måter å dekke den fleksible pensjonsalderen på.

15.8 Særtrekk ved offentlige ordninger

Det er lagt til grunn at full forsikringsmessig dekning av ytelsene bør være en forutsetning for at foretak skal kunne tilsluttes Overføringsavtalen. De viktigste spørsmålene kommunale pensjonsordninger reiser i forhold til denne forutsetningen, er knyttet til bruttogarantien, de fleksible pensjonsalderbestemmelsene, og G-regulering av oppsatte rettigheter og løpende pensjoner.

Det er noe ulike synspunkter i Kredittilsynet og i livsforsikringsselskapene på i hvilken grad disse ytelser er forsikringsbare i den forstand at de kan dekkes gjennom årlig premie eller risikopremie, eller om de først kan sikres ved engangspremie når forsikringstilfellet inntrer. Fra forsikringsnæringen er det dessuten gitt utrykk for at det som et alternativ til forsikringsmessig dekning av visse ytelser bør kunne stilles vilkår om at ordningen skal ha et premiefond av en nærmere bestemt størrelse. Midler i dette premiefondet vil kunne benyttes som engangspremier til å regulere forskjell mellom brutto-/nettoverdier og med fornuftig premiefastsetting også til å dekke opp tillegg som måtte bli nødvendig i forbindelse med de fleksible pensjonsalderbestemmelser.

G-regulering av oppsatte rettigheter og løpende ytelser krever til dels andre løsninger, men med for eksempel tilstrekkelige garantier fra kommuner eller kredittforsikringsselskaper burde livsforsikringsselskapene også kunne dekke dette.

15.9 Om KLP's premieberegningssystem

Medlemmer av Felles kommunal pensjonsordning i KLP må kunne anses å være sikret bruttogaranterte ytelser som i hovedsak tilsvarer de ytelsene som medlemmene av Statens Pensjonskasse har rett til, herunder regulering av oppsatte og løpende ytelser. Tilsvarende gjelder for medlemmer av de andre fellesordningene i KLP.

Dette gjelder også medlemmer i fellesordningen(e) som er eller har vært ansatt i kommunale foretak som har opphørt. Deres pensjonsrettigheter blir med andre ord regulert på linje med de øvrige, selv om vedkommende foretak/arbeidsgiver ikke lenger innbetaler premie til Fellesordningen. Det er de øvrige forsikringstakere i Fellesordningen som i disse tilfeller står ansvarlig for finansieringen av regulering av de oppsatte rettigheter og løpende pensjoner for disse medlemmer av Fellesordningen, i den grad reguleringen ikke finansieres gjennom avkastningen på premiereserven knyttet til disse medlemmers rettigheter. Dette må antas til tross for at KLP's ansvar er betinget av at de enkelte forsikringstakerne innbetaler tilleggspremier dersom dette er nødvendig for å dekke utbetalinger av bruttogaranterte ytelser på linje med ytelsene i Statens Pensjonskasse.

Bakgrunnen for dette er dels den implisitte kommunale garantien som ligger i etterutligningsordningen. Videre er det i vedtektene, forsikringsvilkårene gjort unntak fra vilkåret om innbetaling av premie fra vedkommendes arbeidsgiver når det gjelder regulering av oppsatte rettigheter og løpende pensjoner til medlemmene i Fellesordningen(e) som er eller har vært ansatt i kommunale foretak som har opphørt sin virksomhet.

Vilkårene i Fellesordningen innebærer for øvrig at KLP i motsetning til andre livsforsikringsselskaper har forpliktet seg til å anvende avkastningen av forsikringsmidlene til regulering av pensjonene. Det vil derfor bare helt unntaksvis være nødvendig å dekke reguleringen med tilleggspremie (eventuelt ved etterutligning) fra de andre forsikringstakere i Fellesordningen.

15.10 Sikring av bruttogarantien

De kommunale pensjonsordningene gir i likhet med Statens Pensjonskasse medlemmene rett til ytelser etter et prinsipp hvor bruttonivået garanteres. Pensjonsordningens ytelser utgjør til enhver tid differansen mellom en bestemt total prosent av pensjonsgrunnlaget og faktiske folketrygdytelser.

De private pensjonsordninger som er mest sammenlignbare med de offentlige pensjonsordninger, er de såkalte differanseordninger. I differanseordningene tas det også utgangspunkt i at det skal oppnås et bestemt nivå på de samlede ytelser fra pensjonsordningen og folketrygden. I differanseordninger defineres pensjonene i kollektivforsikringen som differansen mellom en viss totalprosent av pensjonsgrunnlaget og en beregnet folketrygd.

Bestemmelsene i folketrygdloven er utformet slik at folketrygdpensjonens størrelse ikke kan angis nøyaktig før vedkommende får rett til pensjon. Dette skyldes at folketrygdens pensjoner er avhengig av faktorer som sluttpoengtall, poengår og trygdetid. De folketrygdytelser som det skal gjøres fradrag for i differanseordninger, må derfor beregnes under forenklede forutsetninger, og fradraget har derfor fått navnet «beregnet folketrygd».

Totalpensjonen settes blant annet ned med tilleggspensjonen fra folketrygden.

Tilleggspensjonen beregnes etter folketrygdens regler, men med pensjonsgrunnlaget som gjennomsnittlig pensjonsgivende inntekt, og med de begrensninger som gjelder i folketrygden. (Pensjonsgrunnlaget er tilnærmet sluttlønn.)

Opptjeningstiden i folketrygden regnes fram til pensjonsalderen i pensjonsordningen. Størrelsen på den beregnede folketrygdpensjonen vil derfor avvike noe fra den pensjonen som faktisk kommer til utbetaling fra folketrygden.

I realiteten er det således differansen mellom ytelsene som er sikret ved den årlige premien, og ikke det samlede pensjonsnivået.

På grunn av at folketrygden bruker de beste 20 inntektstårene ved beregningen av tilleggspensjon, og at man også får medregnet ekstrainntekter som for eksempel overtid når pensjonen beregnes, er det grunn til å anta at man sjelden får en totalpensjon som er lavere enn den som er forutsatt ved fastsettelse av ytelsene fra tjenestepensjonsordningen. For medlemmer som har vært ute av arbeidsforholdet i perioder, vil det imidlertid som regel være slik at beregnet folketrygd er høyere enn den faktiske, og totalpensjonen blir derfor for disse lavere enn forutsatt. Noen kollektive pensjonsordninger har derfor en klausul som sier at hvis totalpensjonen blir lavere enn forutsatt ved fastsettelse av ytelsene fra tjenestepensjonsordningen, skal dette kompenseres (ved for eksempel overføringer fra premiefondet).

Kredittilsynets la i sin uttalelse i desember 1998 til grunn at bruttoordning kan sikres i livsforsikringsselskaper ved bruk av en differanseordning, kombinert med at forsikringstaker i forsikringsavtalen forplikter seg til å betale engangspremier til dekning for ytelser som ikke er forsikringsteknisk dekket gjennom den ordinære premiebetalingen i premiebetalingstiden.

Tilleggspremien kan dekkes av arbeidsgiver ved direkte innbetaling eller ved å belaste pensjonsordningens premiefond. Kontantverdien av eventuell for mye sikret pensjon godskrives premiefondet. Fram til tilleggspremien er betalt, vil livsforsikringsselskapets forpliktelser til å dekke eventuell avvik mellom faktisk og beregnet folketrygd være betinget av at forsikringstaker oppfyller sin plikt til å betale inn tilleggspremie som nevnt.

KLP må også dekke bruttogarantien ved engangspremier når forsikringstilfellene inntrer. Men på grunn av det solidariske premieberegningssystemet og etterutligningsretten vil de forsikrede i praksis få oppfylt bruttogarantien også i de tilfeller hvor det kommunale foretaket er gått til opphør og således ikke kan innbetale engangspremien.

15.11 Fleksibel pensjonsalder

15.11.1 Generelt om fleksibel pensjonsalder

I privat sektor har medlemmer av tjenestepensjonsordninger etter skatteloven ingen adgang til selv å velge når de vil fratre med rett til pensjon fra pensjonsordningen. Det fastsettes en bestemt pensjonsalder i forsikringsavtalen som fastlegger når medlemmet tidligst kan fratre med rett til alderspensjon. Skattefavoriserte foretakspensjonsordninger kan ikke ha lavere pensjonsalder enn 67 år, med mindre det er fastsatt en lavere særaldersgrense for den enkelte stillingskategori.

I kommunale pensjonsordninger og i Statens Pensjonskasse er medlemmene gitt en viss frihet hva angår fratredelsesalder. De fleste med pensjonsalder 67 år har rett til en avtalefestet tjenestepensjon (AFP) fra fylte 65 år. Det gjelder også dem som før dette tidspunktet har fratrådt med rett til AFP pensjon. Medlemmer av kommunale pensjonsordninger har dessuten rett til å fratre før nådd aldersgrense hvis det ikke er mer enn tre år igjen til aldersgrensen og summen av alder og medlemstid er minst 85 år.

15.11.2 Kredittilsynets oppfatninger

Kredittilsynet la i sin uttalelse i desember 1998 til grunn at fleksibel pensjonsalder ikke kan inngå som et eget beregningselement i et forsikringsteknisk beregningsgrunnlag. Dette skyldes at den enkelte selv kan bestemme om vedkommende skal benytte adgangen til fratredelse etter 85-årsregelen og fratredelse med AFP. Av denne grunn er det etter Kredittilsynets vurdering ikke mulig å fastsette pensjonsordningens årlige premie slik at det er avsatt korrekt premiereserve for den enkelte på fratredelsestidspunktet. Dette gjelder også for Fellesordningen(e) i KLP, men som tidligere nevnt framtrer ikke dette så klart fordi det foretas en utligning på et stort kollektiv av forsikringstakere.

Det foreligger ulike måter å dekke de rettigheter til fleksibel pensjonsalder som kommunale pensjonsordninger gir. Etter Kredittilsynets vurdering vil andre livsforsikringsselskaper enn KLP imidlertid bare kunne garantere fullt ut for utbetaling av de beregnede pensjonsytelser ved fratredelse før aldersgrensen hvis den ordinære årlige premie for det enkelte medlem blir fastsatt ut fra vedkommendes lavest mulige fratredelsesalder. Det innebærer at det bare er denne metoden som etter Kredittilsynets oppfatning gjør det mulig å dekke og dermed fondsbasere fleksibel alderspensjonering for dem som har slik rett og ikke har fratrådt på det tidspunktet da det kommunale foretaket eventuelt opphører.

Denne metoden innebærer at forsikringstaker må godskrives verdien av de ytelser som ikke kommer til utbetaling til medlemmer fordi de velger å fratre senere enn ved lavest mulige alder. Godskrivning av verdien av ytelser som ikke kommer til utbetaling, er nødvendig for at premien i henhold til forsikringsvirksomhetsloven § 7-6 ikke skal bli urimelig høy. Verdien av ytelsene kan overføres til et premiefond tilknyttet pensjonsordningen. Ved denne løsningen blir de årlige premiene noe høyere, men til gjengjeld blir tilbakeført premie(reserve) til premiefondet også høyere, og dette kan igjen brukes til å dekning av premier.

For KLP's vedkommende vises det til det som er sagt om KLP's premieberegningsystem for Fellesordningen(e) over.

15.11.3 Forsikringsnæringens synspunkter

Forsikringsnæringen mener at det også bør kunne utvikles produkter hvor fleksibel pensjonsalder inngår som et beregningselement i det forsikringstekniske beregningsgrunnlag. Dette er et spørsmål om å kunne fastsette en erfaringsmessig basert avgangsfrekvens. Er denne fastsatt, blir det gjenstående bare et spørsmål om hvordan dekke regulering av de løpende ytelsene etter avgangsalder. Dette er blant annet lagt til grunn i et notat om vurdering av forsikringsbarhet datert 5. mai 2000 fra Fagutvalg aktuar liv i Finansnæringens hovedorganisasjon, FNH.

15.12 Pensjonsregulering

15.12.1 Om regulering av oppsatte rettigheter og løpende ytelser i og utenfor offentlige ordninger

Etter fast praksis blir oppsatte rettigheter og løpende pensjoner i Statens Pensjonskasse regulert hvert år i samsvar med endringen i folketrygdens grunnbeløp (G-regulering). Reguleringsvedtaket treffes hvert år av Stortinget. Overføringsavtalen forutsetter at oppsatte rettigheter og løpende pensjoner i kommunale pensjonsordninger som omfattes av avtalen, blir regulert på samme måte som i Statens Pensjonskasse.

Ansatte i kommunale pensjonsordninger får rett til oppsatt pensjon fra pensjonsordningen hvis han eller hun fratrer uten å ha rett til løpende pensjon. Ved fratreden fra en kommunal pensjonsordning får fratrådte ikke utstedt en fripolise basert på oppsamlet premiereserve slik som i private pensjonsordninger. De fratrådte får en oppsatt pensjonsrettighet som etter fast praksis reguleres på linje med tilsvarende regulering som den som foretas i Statens Pensjonskasse. Den oppsatte rettighet må fortsatt anses å inngå i pensjonsordningen, og er derved ikke å anse som en individuell kontrakt. Pensjonsplanens bestemmelser om minste samlede tjenestetid (tre år) for rett til oppsatte rettigheter, fører for øvrig til at det er uvisst om alle de opptjente pensjonsrettighetene vil komme til utbetaling.

Forsikringstakere i kommunale pensjonsordninger, som normalt er kommunen, fylkeskommunen eller kommunale foretak, antas på denne bakgrunnen å ha krav på alt det overskudd som etter forsikringsvirksomhetsloven § 8-1 skal tilbakeføres til kontrakten. Dette gjelder også det overskudd som genereres av midler knyttet til oppsatte rettigheter for fratrådte arbeidstakere som følge av sikkerhetsmarginer i premieberegningsgrunnlaget.

15.12.2 Om sikring av regulering av ytelser i offentlige ordninger

Kredittilsynet la i sin uttalelse til grunn at det bare er mulig å sikre G-reguleringen i livsforsikringsselskap ved innbetaling av en engangspremie for reguleringen på det tidspunktet reguleringen foretas. Dette gjelder som nevnt også for sikring av rettigheter i Fellesordningen(e) i KLP.

Livsforsikringsselskapets plikt til å foreta regulering vil inntre ved innbetaling av nødvendig tilleggspremie. Etter Kredittilsynets vurdering burde det på denne måten være mulig i tilstrekkelig grad å sikre regulering av løpende pensjoner og oppsatte rettigheter, såframt forsikringstakerens virksomhet ikke er opphørt på det tidspunktet reguleringen finner sted.

Engangspremien vil også her være en tilleggspremie i forhold til årets ordinære premie, som forsikringstaker i såfall forutsettes å være forpliktet til å innbetale i henhold til forsikringsavtalen. Slik dekning av G-regulering innebærer i praksis at det må innbetales en tilleggspremie en gang hvert år med virkning fra reguleringstidspunktet, som normalt er 1. mai.

Tilleggspremien må dekkes av arbeidsgiveren enten ved å belaste pensjonsordningens premiefond eller om nødvendig ved direkte innbetaling. Tilleggspremien vil normalt bli finansiert helt eller delvis av det overskuddet på pensjonistenes premiereserve som tilbakeføres til pensjonsordningens premiefond.

Har forsikringstaker flyttet pensjonsordningen til et nytt livsforsikringsselskap eller ny pensjonskasse, og flyttingen ikke omfatter pensjonistenes og de fratrådtes rettigheter, kan det oppstå praktiske problemer. Forsikringsvirksomhetsloven med forskrifter vil etter Kredittilsynets vurdering imidlertid ikke være til hinder for at det som vilkår for tilslutning til Overføringsavtalen kreves at arbeidsgiver fortsatt tar ansvar for at G-reguleringen opprettholdes for de gjenværende pensjonister og for innehavere av oppsatte rettigheter.

Det som er sagt om sikring av regulering av ytelsene, gjelder selvfølgelig også reguleringstillegg som Overføringsavtalen forutsetter skal innvilges etter at et kommunalt foretak har opphørt.

Andre livsforsikringsselskaper enn KLP vil imidlertid ikke kunne garantere for regulering av ytelsene til de gjenværende pensjonistene og fratrådte uavhengig av om arbeidsgiver innbetaler eventuell nødvendig tilleggspremie for dekning av reguleringen av pensjonene. Det vil være behov for slik tilleggspremie i den utstrekning overskuddsdannelsen i de gruppene som ikke er flyttet, er mindre enn det som er nødvendig for å sikre deres G-regulering. Dersom overskuddsdannelsen i de grupper som ikke er flyttet, er større enn det som er nødvendig for å sikre deres G-regulering, bør det overskytende kunne overføres til pensjonsordningen i den nye pensjonsinnretningen eller eventuelt tilføres et premiefond for vedkommende forsikringstaker i selskapet.

15.12.3 Kredittilsynets oppfatninger

Kredittilsynet mener at private livsforsikringsselskap ikke kan sikre G-reguleringen for pensjonister og fratrådte uavhengig av om arbeidsgiver er opphørt og kan innbetale eventuell nødvendig tilleggspremie for dekning av reguleringen av pensjonene. Begrunnelsen for dette standpunktet er hovedsakelig den samme som begrunnelsen for at disse selskapene ikke kan forsikre en bruttogaranti før pensjonstilfellet inntreffer. Regulering av oppsatte rettigheter og løpende pensjoner må også i KLP sikres med engangspremie på det tidspunktet reguleringen foretas. Det som adskiller KLP og de andre livsforsikringsselskapene i denne sammenheng, er at tidligere arbeidsgivers andel av premien i KLP blir dekket av de andre forsikringstakere i KLP gjennom etterutligningsordningen.

Forsikringsvirksomhetsloven § 7-6, jfr. § 7-5, er etter Kredittilsynets vurdering til hinder for at det kan opprettes nye ordninger i livsforsikringsselskaper hvor en gruppe av forsikringstakere står kollektivt ansvarlige for finansiering av regulering av oppsatte rettigheter og løpende pensjoner for forsikrede. Det vises til det som er sagt om dette under 17. 2 i avsnittet om forsikringsvirksomhetsloven § 7-5. KLP har dispensasjon fra Finansdepartementet for sitt premieberegningssystem. Kredittilsynet har lagt til grunn at dispensasjonen også omfatter det forhold at forsikringstakerne i Fellesordningen garanterer for regulering framover i tid av oppsatte rettigheter og løpende pensjoner for tidligere ansatte kommunale foretak som er opphørt.

15.12.4 Forsikringsnæringens synspunkter

Forsikringsnæringen er ikke enig med Kredittilsynet på dette punkt, idet et alternativ for eksempel kan være at man for foretak må kunne dekke også framtidig G-regulering. Dette kan gjøres ved en kombinasjon av at premien beregnes ut fra et sterkere premieberegningsgrunnlag enn normalt og at den gjenstående forskjellen dekkes ved at det opprettes en risikopool for slike ordninger.

Næringen mener dessuten at det bør være mulig å tilfredsstille forsikringsvirksomhetslovens krav til sikkerhet ved at det stilles en garantiforsikring for oppfyllelse av plikten til å betale eventuell tilleggspremie. Forsikringsselskapenes utgangspunkt er at avsetningene kan fastsettes slik at forskjellen blir liten og behovet for garanti mindre.

15.13 Andre rettigheter som må sikres ved engangspremie

Det foreligger også enkelte andre pensjonsrettigheter i kommunale pensjonsordninger som det etter Kredittilsynets vurdering er lite hensiktsmessig, komplisert eller umulig å forsikre på annen måte enn ved innbetaling av tilleggspremie når forsikringstilfellet inntrer. Dette gjelder blant annet rett til bruttopensjon i den måned forsikringstilfellet inntreffer, fordi folketrygdens ytelser først begynner å løpe en måned senere, enke og enkemannspensjon uten ervervsprøving, samt barnepensjon mellom 18 og 21 år som er basert på bevilgning utfra skjønnsmessige vurderinger.

Barnepensjonen kan alternativt dekkes ved at medlemmer blir belastet for premie som om barnepensjonen løper ubetinget til barnet fyller 21 år. Midler som ikke kommer til utbetaling må i så fall godskrives forsikringstaker (det vil si pensjonsordningens premiefond) for at ikke premien i strid med forsikringsvirksomhetsloven § 7-6 skal bli urimelig høy.

For øvrig er det etablert et nettosystem for etterlattepensjon for etterlatte ektefelle født etter 1. juli 1950, og for barnepensjon. Disse reglene blir gitt virkning fra 1. januar 2001.

15.14 Oppsummering og utvalgets vurderinger

15.14.1 Sikring av bruttogarantien

Utvalget mener at en bruttogarantert kommunal pensjonsordning kan tegnes i et livsforsikringsselskap ved bruk av en differanseordning, kombinert med at forsikringstakeren forplikter seg til å innbetale engangspremie når forsikringstilfellet inntrer, til dekning av eventuelle ytelser som ikke er forsikringsteknisk dekket gjennom den ordinære premiebetaling. Dersom et kommunalt foretak opphører, vil ansatte og tidligere ansatte i foretaket som har rettigheter til pensjon som ikke har begynt å løpe, imidlertid ikke lenger ha en forsikringstaker som kan betale eventuell nødvendig tilleggspremie for bruttogarantien.

Utvalget mener at det bør kunne gis en tilfredstillende sikkerhet for varig dekning av bruttogarantien dersom det stilles en kommunal garanti eller kredittforsikring som dekker eventuelle avvik mellom faktisk og beregnet folketrygd dersom foretaket går til opphør ved konkurs eller på annen måte.

15.14.2 Framtidig regulering av oppsatte rettigheter og løpende pensjoner

Utvalget mener videre at det bør kunne gis tilfredsstillende sikkerhet for varig regulering av oppsatte rettigheter og løpende pensjoner, dersom det stilles en kommunale garanti eller kredittforsikring, eventuelt kombinert med krav til premieberegningsgrunnlaget for pensjonsordningen. Garantien eller kredittforsikringen må dersom foretaket er opphørt, dekke eventuelt framtidig avvik mellom den reguleringen av ytelsene som finner sted gjennom tilbakeføring av overskudd til fripolisen og den reguleringen som til enhver tid finner sted av tilsvarende pensjoner i Statens Pensjonskasse. Videre vil en gjennom å stille skjerpede krav til grunnlagsrenten i premieberegningsgrunnlaget kunne sikre at overskuddsevnen til fripolisen normalt blir tilstrekkelig til at G-reguleringen kan finansieres med overskuddet på fripolisens premiereserve.

Det er ikke enighet i utvalget om at en kommunal garanti eller en kredittforsikring som nevnt, kan erstattes ved at det opprettes en egen risikopool for slike ordninger.

15.14.3 Fleksibel pensjonsalder

Utvalget mener at det rent teknisk ikke er et problem å fastsette premien for dekning av alderspensjonsytelser hvis avgangsalderen er kjent. Det er derfor enighet om at fleksibel pensjonsalder kan dekkes og derved fondsbaseres fullt ut for kommunale foretak hvis premien beregnes ut fra lavest mulige avgangsalder for den enkelte. Fortsetter arbeidstaker utover denne alder, krediteres ytelsene premiefondet som igjen kan brukes til premiebetaling. Over tid vil det derfor skje en utjevning av premiekostnadene for foretaket.

Utvalget er også enige om at fleksibel pensjonsalder alternativt kan dekkes ved at foretaket kombinerer en forsikring hvor premien blir beregnet på basis av en erfaringsbasert gjennomsnittlig fratredelsesalder med å stille en kommunal garanti eller tegner en kredittforsikring til fordel for partene i Overføringsavtalen. Det må i såfall kreves at garantien eller kredittforsikringen skal dekke eventuell manglende premiebetaling dersom foretaket ikke har evne til å betale denne tilleggspremien på det tidspunktet alderspensjon blir tatt ut.

Forsikringsnæringen mener som tidligere nevnt dessuten at det bør kunne utvikles produkter hvor fleksibel pensjonsalder inngår som et beregningselement i det forsikringstekniske beregningsgrunnlaget.