Del 2
Flytting

1 Utgangspunkter

1.1 Banklovkommisjonens oppdrag

Finansdepartementets ba i brev av 13. juli 2000 Banklovkommisjonen om å utrede forslag til ny livsforsikringslovgivning. Bakgrunnen for dette mandatet var Konkurranseflateutvalgets innstilling NOU 2000: 9 Konkurranseflater i finansnæringen. Konkurranseflateutvalget konkluderte med at det er behov for en gjennomgang av regelverket for livsforsikring generelt med sikte på en forenkling og modernisering av regelverket. Finansdepartementet uttaler i mandatet til kommisjonen:

”Det skal legges vekt på å utarbeide et regelverk for livsforsikring som gir insentiver til en effektiv drift med god lønnsomhet og soliditet, som sikrer en klar fordeling av risiko og avkastning mellom kunder og eiere, gir muligheter til å utvikle nye produkter som kundene etterspør og som ivaretar viktige kundehensyn, herunder kontoføring og flytterett.”

De sentrale områder innenfor dette mandatet ble behandlet i Utredning nr. 7, NOU 2001: 24 Ny livsforsikringslovgivning, som ble avgitt 29. juni 2001, se vedlegg 6.7. I denne utredningen foretok Banklovkommisjonen en gjennomgang av virksomhetsreglene for livsforsikringsselskaper med særlig vekt på kollektiv livsforsikring og individuell livsforsikring i selskaper som driver kollektiv virksomhet. Reglene om flytting av kontrakter om livs- og pensjonsforsikringer ble imidlertid ikke behandlet i utredningen. Banklovkommisjonen uttaler i denne forbindelse (s. 17):

” Banklovkommisjonen vil for øvrig peke på at utredningen av tidsmessige årsaker ikke omfatter en del emner av den offentlige regulering av livsforsikringsselskaper knyttet til problemer som er felles for kollektiv og individuell livsforsikring. Det har således i denne omgang ikke vært mulig å foreta en gjennomgang av reglene om flytting av forsikringskontrakter med hjemmel i lov om forsikringsvirksomhet § 7-8.”

Gjennomgangen av lov- og forskriftsverket om flytting av kontrakter om livs- og pensjonsforsikring startet opp vinteren 2002 da arbeidet med Utredning nr. 8, NOU 2002: 14 Finansforetakenes virksomhet II, nærmet seg sin avslutning. Arbeidet ble organisert på samme måte som ved utarbeidelsen av NOU 2001: 24. Utarbeidelsen av arbeidsgrunnlaget for Banklovkommisjonens behandling og vurdering av behovet for nye lovregler for flytting er således overlatt til en arbeidsgruppe hvor representanter på høyt nivå for berørte selskaps- og arbeidstakerinteresser har inngått.

Ved brev av 15. mai 2002 ba Finansdepartementet Banklovkommisjonen om å vurdere tiltak for å sikre effektiv konkurranse i markedet for kommunale tjenestepensjonsordninger, blant annet når det gjelder premieberegning i og flytting av kommunale pensjonsordninger. Det ble anmodet om at det i vurderingen ble lagt vekt på konkurransemessige forhold. De spørsmål dette mandatet omhandler unntatt spørsmål som gjelder flytting, er behandlet i Del I av denne utredning. Flytting av kommunale pensjonsordninger er her behandlet sammen med de alminnelige spørsmål om flytting av pensjonsordninger og pensjonsavtaler. Arbeidsgrunnlaget for Banklovkommisjonen er også på dette området utarbeidet i den nedsatte arbeidsgruppen (foran Del I avsnitt 1.3).

1.2 Flytting i rettslig perspektiv

Den sentrale lovbestemmelse om flytting av kontrakter om livs- eller pensjonsforsikring, er lov om forsikringsvirksomhet § 7-8, jf. også lov om foretakspensjon § 8-7 og lov om innskuddspensjon § 8-5. I forsikringsvirksomhetsloven § 7-8 fastslås det generelt at en kontrakt om livs- eller pensjonsforsikring, ved melding til selskapet, kan sies opp for overføring av midlene knyttet til forsikringen til annet selskap eller pensjonskasse. Tilsvarende har arbeidstaker som er medlem av kollektiv pensjonsforsikring, ved opphør av tjenesteforhold, rett til å få overført en andel av de midler som er knyttet til forsikringen, til sikring av tilsvarende pensjonsrettigheter knyttet til nytt tjenesteforhold, jf. også lov om foretakspensjon § 4-9 femte ledd og lov om innskuddspensjon §§ 6-3 og 3-3 tredje ledd.

De nærmere regler til gjennomføring av flytteretten er gitt i forskrift 27. november 1991 nr. 757 om rett til overføring av oppsamlede midler knyttet til kollektiv eller individuell livs- eller pensjonsforsikring ( flytteforskriften), se vedlegg 2.1. Tilsvarende bestemmelser om flytting av pensjonsordninger med innskuddspensjon uten pensjonsforsikring er senere gitt i § 5-1 flg. i forskrift 22. desember 2000 nr. 1413 til lov om innskuddspensjon, se vedlegg 2.2. Også for individuelle pensjonspareavtaler (IPA), er det i forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6-47-25 uttrykkelig fastsatt at det gjelder en flytterett.

”Flytting” av en forsikringskontrakt eller pensjonsrettighet som nevnt, innebærer således i rendyrket form at det skjer et bytte av livselskap uten at det nødvendigvis samtidig skjer andre endringer i det rettsforhold forsikringskontrakten eller pensjonsrettigheten gir uttrykk for. Det dreier seg rettslig sett likevel om en sammensatt transaksjon. Ved flytting må det bestående rettsforhold bringes til opphør og et tilsvarende nytt rettsforhold etableres i annet livselskap. Rettslig sett forutsetter således flytting to ulike disposisjoner, en oppsigelse av det bestående rettsforhold og en ny forsikringsavtale som etablerer det nye rettsforholdet i et annet livselskap. I tillegg må midlene knyttet til kontrakten i det avgivende selskap beregnes og deretter overføres til det mottakende selskap til sikring av de rettigheter det nye avtaleforholdet skal gi. Det vil derfor også knytte seg ulike rettslige spørsmål til de oppgjør og avregninger som må foretas i forbindelse med overføringen av midlene mellom selskapene.

Den flytterett som følger av lov om forsikringsvirksomhet § 7-8, er altså i første omgang en rett til å avslutte det foreliggende kontraktsforholdet ved oppsigelse. Virkningen er imidlertid ikke at pensjonsordningen eller forsikringsforholdet dermed bringes til opphør, f.eks. slik at en pensjonsordning må avvikles etter reglene i lov om foretakspensjon kapittel 15 eller lov om innskuddspensjon kapittel 13. En oppsigelse med hjemmel i § 7-8 krever at forsikringsforholdet deretter videreføres ved ny avtale om etablering av en tilsvarende pensjonsordning i en annen pensjonsinnretning. For foretaket som har kollektiv pensjonsordning og for ordningens medlemmer, vil flytteretten således reelt bety en adgang til å videreføre pensjonsordningen på nytt avtalegrunnlag med en annen pensjonsleverandør og i tilfelle med endrede vilkår.

På samme måte må det for individuelle livsforsikringer skilles mellom flytting av forsikringskontrakten til annet selskap og avslutning av forsikringsforholdet ved et gjenkjøp av forsikringen fra livselskapets side. Gjenkjøp kan være aktuelt ved kapital- og livrenteforsikring, men det er ikke adgang til å gjenkjøpe IPA-forsikringer. Ved gjenkjøp får forsikringstakeren utbetalt nettoverdien av midlene knyttet til kontrakten. Tidligere ble det også gjort fradrag for de kostnader forsikringskontrakten var belastet med av selskapet, men som etter avbrudd av kontrakten ikke ville bli amortisert som forutsatt ved premiebetaling over hele forsikringstiden (gjenkjøpsfradraget).

I tilfelle av flytting av pensjonsordninger vil en forsikringstaker ofte også ønske å gjøre endringer i pensjonsplanen eller andre deler av regelverket for pensjonsordningen, og å få slike endringer reflektert i avtalen med den nye pensjonsinnretningen. Slike endringer vil imidlertid også kunne ha betydning for arbeidstakere som forsikrede. De spørsmål som knytter seg til endringer av pensjonsordninger eller andre forsikringskontrakter må i alle tilfelle holdes atskilt fra de spørsmål som gjelder selve flyttingen av forsikringskontrakten. Adgangen til å foreta slike endringer vil bero på de regler som gjelder for de ulike typer av pensjons- og forsikringsprodukter. For kollektive pensjonsordninger vil bestemmelser i lovgivningen om foretakspensjon og innskuddspensjon, samt i Hovedtariffavtalen i kommunal sektor kunne sette grenser for hvilke endringer som kan foretas. (Hovedtariffavtalen kapittel 2 om pensjon for periodene 1996 til 2004 er tatt inn i vedlegg 3.1 til 3.4.) Gjeldende lov- og forskriftverk om flytting forutsetter derfor at det samtidig ikke foretas endringer i pensjonsordningen, med mindre noe annet følger av de regler som gjelder for de enkelte pensjonsprodukter. Slike endringer må således i utgangspunktet gjennomføres før eller etter selve flyttingen (nedenfor avsnitt 3.2).

Flytting av en pensjonsordning kan også inngå i et opplegg for å gjennomføre omdanning av pensjonsordningen til en annen type pensjonsordning, for eksempel fra foretakspensjonsordning til innskuddspensjonsordning eller omvendt. Om og i tilfelle på hvilken måte slik omdanning kan skje, beror imidlertid ikke på reglene for flytting av pensjonsordninger. Omdanning av pensjonsordninger må i tilfelle gjennomføres uavhengig av om pensjonsordningen flyttes eller ikke, etter bestemmelsene i lov om foretakspensjon §§ 15-5 og 15-6 og lov om innskuddspensjon § 14-1 flg. Forholdet er tilsvarende dersom flytting finner sted som ledd i sammenslåing eller deling av pensjonsordninger på grunn av fusjon, fisjon eller lignende selskapstransaksjoner. For foretakspensjonsordninger og innskuddspensjonsordninger er de særlige spørsmål som i så fall oppstår, regulert i lov om foretakspensjon kapitlene 13 og 14 og lov om innskuddspensjon kapitlene 11 og 12.

1.3 Flytting og bransjeskiller

Spørsmål vedrørende flytting av kollektive pensjonsordninger og individuelle pensjonsavtaler er først og fremst av betydning for markedet for livs- og pensjonsforsikringer. I deler av pensjonsmarkedet deltar imidlertid også andre aktører enn livsforsikringsselskaper og pensjonskasser. Pensjonsordninger med innskuddspensjon og individuelle pensjonsavtaler (IPA) kan således opprettes også i banker og forvaltningsforetak for verdipapirfond. Også for slike pensjonsordninger og pensjonsavtaler kan det følgelig oppstå spørsmål om flytting, både mellom slike institusjoner og mellom disse og livsforsikringsselskaper. I gjeldende lov- og forskriftsverk er de spørsmål flytting reiser i slike tilfelle stort sett blitt håndtert med utgangspunkt i det regelverk som gjelder flytting av kontrakter om livs- og pensjonsforsikring, jf. § 5-1 flg. i forskrift 22. desember 2000 nr. 1412 til lov om innskuddspensjon. Banklovkommisjonen antar at det neppe er hensiktsmessig fortsatt å bygge på et slikt formelt skille i forskriftsverket. Det nye regelverket bør gi en samlet regulering av flyttespørsmålene og derfor også omfatte de tilfellene som forskriften til innskuddpensjonsloven i dag regulerer.

Pensjonssparing oppfattes nå som et viktig vekstområde for sentrale grupper i forsikrings- og finansnæringen. Lovgivningen om hvilke typer av virksomhet de ulike typer av institusjoner kan drive, vil imidlertid i enkelte henseender sette grenser for de ulike markedsaktører deltagelse i konkurransen. Eksempelvis vil kollektiv og individuell pensjonsforsikring være et markedssegment forbeholdt pensjonsinnretninger som kan drive livsforsikring. I tilfelle av flytting vil slike og andre lovregler sette grenser for hvilken ny pensjonsleverandør som kan velges ved videreføring av en pensjonsordning eller en pensjonsavtale. Banklovkommisjonen antar at spørsmål knyttet til de virksomhetsbegrensninger lovgivningen inneholder, prinsipielt bør holdes atskilt fra de spørsmål som gjelder selve flyttingen av et kontraktsforhold. En vil derfor ikke her komme nærmere inn på de særlige spørsmål som slike institusjonsrettede virksomhetsbegrensninger måtte reise. Det legges til grunn at det er regelverket om flytting av pensjonsordninger, pensjonsavtaler og forsikringskontrakter innenfor de rammer som lovfastsatte virksomhetsbegrensninger trekker opp, som skal gjennomgås og vurderes. Forutsetningen er således at mottakende pensjonsinnretning har lovlig adgang til å drive virksomhet som omfatter den type av pensjonsprodukt det gjelder.

2 Flytterett og konkurranseforhold

2.1 Lovfesting av flytterett

En alminnelig rett til å flytte livs- og pensjonsforsikringer ble innført i norsk rett i 1988 ved lov om forsikringsvirksomhet § 7-8, og ble deretter nærmere regulert i flytteforskriften fra 1991. Dette regelverket er senere lagt til grunn ved utformingen av lovene om foretakspensjon og innskuddspensjon med tilhørende forskriftsverk i 2000. Flytteretten i forsikrings- og pensjonslovgivningen er først og fremst begrunnet ut fra behovet for konkurranse i forsikringsmarkedet, men ved utformingen av regelverket for flytting vil også hensynet til forsikringstakernes og de forsikredes rettsstilling få betydelig vekt.

I NOU 1986: 5 Konkurransen på finansmarkedet (Løining-utvalget), ble det pekt på at forsikringsselskaper også ville konkurrere om etablerte forsikringskunder, og at eksisterende bestand i volum utgjorde et klart større markedssegment enn markedet for nye kontrakter. For at konkurransen skulle bli reell i hele markedet, mente utvalget at forholdene måtte legges til rette for at forsikringsselskaper kunne trekke til seg kunder fra andre selskaper. Utvalget begrunnet dette blant annet med:

”En vurderer det som helt fundamentalt for konkurransen selskapene imellom, at det ikke legges unødvendige hindringer i veien for flytting av forsikringer. Det foreslås derfor at en klargjør hvilke muligheter gjeldende lover og regler gir for å overføre midler opparbeidet i et forsikringsforhold til et nytt forsikringsselskap, for kollektiv pensjonsforsikring i tillegg også til en selvstendig pensjonskasse. Det må også klargjøres hvilke forutsetninger som må settes for slike overføringer. Om nødvendig må flytterett og forutsetninger lovfestes. For kapitalforsikring og til dels livrente innebærer dette bare at rettigheter som forsikringstakeren i praksis har etter gjeldende vilkår, i så fall blir lovfestet, mens det for pensjonsforsikringer (både individuell og kollektiv forsikring) innebærer en vesentlig styrking av forsikringstakerens rettigheter. Denne styrking av forsikringstakers (bedriftens) rettigheter må en i kollektiv forsikring påse ikke rammer de forsikrede (lønnstaker o.l.) på noen urimelig måte. Det er viktig at kunden får presise opplysninger om kostnadene forbundet med skifte av selskap, på samme måte som opplysninger bør gis ved endring av forsikring innen et selskap.” (S. 162).

Utvalgets flertall foreslo i samsvar med dette at det skulle lovfestes en rett for forsikringstaker til å overføre alle oppsamlede midler på en livsforsikring og på individuell og kollektiv pensjonsforsikring til ny pensjonsinnretning. Utvalget la til grunn at overføringsretten måtte gjelde verdien av kontrakten på flyttetidspunktet, inkludert verdien av opparbeidet overskudd, og at Kredittilsynet måtte gis hjemmel til å godkjenne regler for beregning av fordeling av de oppsamlede overskudd på de enkelte kontrakter.

I høringsrunden ble det gitt uttrykk for ulike oppfatninger når det gjaldt behovet for, og ønskeligheten av, en lovfesting av flytterett. Fra bransjehold ble det således generelt anført at flyttespørsmålene burde løses ved avtale. Finansdepartementet sluttet seg imidlertid til forslaget fra Løining-utvalget. I Ot.prp. nr. 42 (1986-87) Om lov om forsikringsvirksomhet, viste Finansdepartementet til utvalgets begrunnelse og til at de aller fleste av høringsinstansene hadde gått inn for lovfesting av en regel om flytterett. Departementet uttalte (s. 126):

”En slik rett til overføring av en forsikring er etter departementets vurdering viktig for å øke konkurransen selskapene imellom på grunn av den volummessige størrelse på den etablerte kontraktsmasse i forhold til de nye kontrakter som tegnes. ... Departementet mener imidlertid at lovfesting av flytteretten er nødvendig for å sikre alle forsikringstakerne og de forsikrede slike rettigheter, og at dette i tilstrekkelig grad skjer bl.a. ved lik behandling og etter fastsatte regler.”

Departementet var enig med utvalget i at det i og for seg kunne være naturlig å innarbeide lovbestemmelser om flytterett i forsikringsavtaleloven. Imidlertid viste man til at forsikringsavtaleloven for tiden undergikk en omfattende revisjon. For å sikre at overføringsretten raskt ble sikret nødvendig lovhjemmel, ble det foreslått at bestemmelsen ble inntatt i forsikringsvirksomhetsloven. Departementet pekte videre på at utformingen av en regel om rett til overføring av livs- og pensjonsforsikringer reiser kompliserte spørsmål når det gjelder nærmere betingelser for overføringsretten og gjennomføringen av denne, og uttalte blant annet (s. 127):

”De forsikredes lovbestemte og kontraktsmessige rettigheter må under ingen omstendighet kunne reduseres ved overføring av kontrakten. Overføringsreglene må derfor ses i sammenheng med de regler som definerer og sikrer de forsikredes rettigheter.”

I Innst. O. nr. 60 (1987-88) Lov om forsikringsvirksomhet, sluttet forbruker- og administrasjonskomiteen seg til prinsippene i departementets forslag, men pekte også på at forslaget hadde reist en del tolkningsspørsmål og spørsmål av prinsipiell karakter. Det ble på s. 22 vist til at enkelte spørsmål var besvart av Finansdepartementet i brev til komiteen av 20. januar 1988. I brevet het det blant annet at flytteretten:

”... reiser omfattende problemstillinger av juridisk og forsikringsteknisk art og som ikke kan behandles i sin helhet i lovteksten. ...

Av de kompliserte spørsmål som er forutsatt løst i de regler som skal gis i tilknytning til § 7-8, er de forsikredes rettigheter ved en ønsket flytting av en kollektiv pensjonsordning. Det må anses å være på det rene at arbeidstakerne som forsikrede har rettigheter knyttet til de allerede opptjente midler som ønskes overført. Arbeidstakerne bør derfor sikres medvirkning i beslutningsprosessen.

Som foran nevnt gir loven en ubetinget rett (under hensyntagen til tredjemannsinteresser) til å flytte opptjente pensjonsrettigheter fra et forsikringsselskap. Det er imidlertid en forutsetning at det blir truffet ny avtale med et annet forsikringsselskap (eller en pensjonskasse) om overtagelse av midlene og forsikringsforpliktelsene.”

Forbruker- og administrasjonskomiteen forutsatte ”at de spørsmål som fortsatt står ubesvart i denne forbindelse vil finne sine løsninger i forbindelse med utarbeidelsen av forskriftene.” Det ble senere gjort ved utførlige regler i flytteforskriften fra 1991, som det vil bli gjort nærmere rede for nedenfor kapittel 3.

2.2 Noe om nordisk rett

2.2.1 Svensk rett

Svensk lovgivning inneholder ikke generelle bestemmelser om flytting av en livsforsikring fra en pensjonsinnretning til en annen. I det svenske finansdepartementets promemoria DS 1998:45 Reformerade försäkringsrörelsesregler, konkluderes det med at det ikke bør innføres noen lovfestet rett for forsikringstakeren til å flytte en livsforsikringskontrakt uavhengig av hva partene har avtalt om gjenkjøp eller flytting i kontrakten. Det er foran avsnitt 1.3 redegjort for forskjellen mellom flytting og avslutning av forsikringsforholdet ved gjenkjøp.

Det svenske finansdepartementet begrunner dette med at en bestemmelse om generell flytterett vil innebære et vidtgående inngrep i avtalefriheten. Det legges i og for seg til grunn at en slik rett til gjenkjøp eller flytting vil kunne bedre konkurransen på livsforsikringsmarkedet og forbedre forsikringstakernes valgfrihet. En slik bestemmelse vil imidlertid medføre særskilte komplikasjoner og sannsynligvis ekstra kostnader for forsikringstakerne i alminnelighet, særlig dersom bestemmelsen får anvendelse på nåværende tradisjonelle forsikringer. Dette skyldes problemer med å bestemme en rimelig gjenkjøpsverdi for alle forsikringer og fordelingen av kostnadene for flyttingen. Et annet problem er hvilke hensyn som bør tas og hvilke krav som bør stilles til undersøkelser av forsikringstakernes helsetilstand ved tidspunktet for gjenkjøpet eller flyttingen.

Det svenske finansdepartementet peker videre på at en generell flytterett kan påvirke forsikringsselskapenes plasseringsstrategi samt medføre en forverring av avkastningen som følge av mer forsiktige plasseringer på grunn av usikkerheten for gjenkjøp og flytting. En annen konsekvens kan bli at forsikringstakerne må betale kontraktsslutningskostnader for samme forsikring flere ganger. Det konkluderes med at konkurransen og valgfriheten på livsforsikringsmarkedet kan ivaretas uten at det innføres en generell flytterett for alle livsforsikringskontrakter. Dette er fulgt opp i Regeringens proposition 1998/99:87 ”Ändrade försäkringsrörelsesregler”.

Det ble imidlertid i promemoriaen foreslått en endring i kommunalskattelag (SFS 1928:1230) slik at reglene om pensjonsforsikring ikke var til hinder for at partene kan inngå avtale om flytterett. Dette er gjennomført ved en endring av 31 § i Kommunalskattelagen som innebærer at en pensjonsforsikring, med forsikringsgiverens samtykke, kan gjenkjøpes for direkte overføring til en pensjonsforsikring av samme type i et annet forsikringsselskap. Endringen gjelder også for overføringer mellom pensjonsforsikringer hos en og samme forsikringsgiver. Flere svenske livsforsikringsselskaper har etter dette valgt å ta inn en viss flytterett for forsikringstakerne i sine forsikringsvilkår. Det skal videre bemerkes at i Sverige er tjenestepensjonsforsikringer ofte etablert med oppnevning av ugjenkallelig begunstigede for den enkelte ansatte. Ved en innføring av flytterett måtte det derfor stilles krav om samtykke fra de ansatte og i denne forbindelse legges det til grunn at det må stilles krav til informasjonen til de ansatte.

2.2.2 Dansk rett

Danmark har et annet system for tilleggspensjon utover det sosial pensjonssystemet (folketrygd) enn de ordninger som er vanlige i Norge. Pensjonsordningene er ikke som hos oss knyttet til det enkelte foretak som arbeidsgiver, men i stor grad knyttet til arbeidsgiver- og fagorganisasjonene. Det danske systemet er nærmere beskrevet i NOU 2001: 27 Om kjønnsnøytralitet i pensjonsordninger i privat sektor, vedlegg 4, og i NOU 2000: 9 Konkurranseflater i finansnæringen, avsnitt 5.7.6.10.

Tjenestepensjonsordningene i Danmark kan deles i to grupper. Den ene gruppen er tjenestepensjonsordningene som er opprettet for tjenestemannsansatte i stat og kommune. (Tjenestemenn utgjør kun en gruppe av de statlige ansatte og de innehar stort sett lederstillinger og lignende.) For statsansatte tjenestemenn er ordningene regulert av lov, mens ordningen for de kommunalt ansatte tjenestemenn er regulert i vedtekter fastsatt av den enkelte kommune. Den andre gruppen omfatter de avtalebaserte tjenestepensjonsordningene som er etablert på grunnlag av avtaler mellom arbeidsmarkedets parter. Offentlig ansatte som ikke er sikret under en lovfestet ordning, er omfattet av avtalebaserte ordninger. For de avtalebaserte ordningene kan det skilles mellom ordninger som er etablert ved avtale mellom en arbeidsgiverforening og et fagforbund, og ordninger med avtaler som er inngått i den enkelte virksomhet. Begge typer ordninger administreres av et livsforsikringsselskap eller en pensjonskasse. Om lag 95 prosent av de avtalebaserte tjenestepensjonsordningene er utformet som innskuddsbaserte ordninger, mens de lovfestede tjenestemannspensjonene er ytelsesbaserte.

I avtalene mellom arbeidsmarkedets parter kan det være lagt bindinger eller føringer på hvor pensjonsordningene skal etableres. Partene i arbeidslivet i Danmark har også sittet sentralt i opprettelsen av flere forsikringsselskaper og såkalte tverrgående pensjonskasser. Disse forhold har også fått betydning for spørsmålet om flytting av ordninger.

Ved jobbskifte eller virksomhetsoverdragelse vil en dansk arbeidstaker ha lovfestet rett til vederlagsfritt å få overført avsetningene (premiereserven) knyttet til opptjent pensjon til den pensjonsordning som den nye arbeidsgiveren i tilfelle er tilsluttet. Opptjente pensjonsrettigheter vil imidlertid ikke alltid kunne sikres fullt ut ved en slik overføring. Rettighetene i en ny pensjonsordning bestemmes, som ved medregning, ut fra størrelsen av overført premiereserven og beregningsgrunnlaget i den nye pensjonsinnretningen, og opptjent rett til pensjon kan derfor bli mindre dersom den nye ordningen har et dyrere beregningsgrunnlag, sml. lov om foretakspensjon § 4-12 første ledd tredje punktum. Det er imidlertid ingen plikt for arbeidstakeren til å flytte opptjente rettigheter i slike tilfelle, og opptjente rettigheter med tilhørende premiereserve kan forbli i den gamle ordningen. Flytting i henhold til den lovfestede flytteretten ved jobbskifte utgjør likevel en meget stor andel av de samlede flyttinger.

Det danske systemet med store pensjonsordninger som dekker hele tariffavtaleområder, medfører at flytting av pensjonsordninger er lite utbredt i Danmark. Utover lovbestemmelsen om flytterett ved jobbskifte er det ingen generell lovfestet flytterett i dansk rett. Når det gjelder flytting av hele pensjonsordninger kan det imidlertid ved kollektivavtale bestemmes at fremtidig innbetaling av pensjonspremier skal skje til et nytt pensjonsinstitutt (livselskap eller pensjonskasse). Opptjente pensjonsrettigheter kan derimot ikke flyttes ved kollektive avtaler med mindre hvert enkelt medlem gir en aktiv aksept.

På begynnelsen av 1990-tallet ble det reist en del kritikk over de muligheter det var for flytting av en pensjonsavtale fra et livsforsikringsselskap/tverrgående pensjonskasse til et annet. Kritikken gikk ut på at de kostnader som ble belastet foretakene var for høye, og at alle pensjonsleverandørene benyttet ett og samme system med like betingelser for flytting. Det ble nedsatt et utvalg med representanter fra Finanstilsynet og forsikringsbransjen. Rapporten som ble avgitt 17. januar 1994, viser at spørsmålene vedrørende flytting av pensjonsordninger – på samme måte som i Sverige – ble drøftet under synsvinkelen ”gjenkjøp”. I NOU 2000: 9 Konkurranseflater i finansnæringen, er innholdet av denne rapporten sammenfattet slik (s. 135):

”Utvalgets rapport. ”Rapport om genkøbsfradrag”, ble avgitt 17. januar 1994. Rapporten gjaldt kun flytting som ikke hadde sammenheng med jobbskifte eller virksomhetsoverdragelse. Rapporten ble sendt på høring til ... . Etter dette har Finanstilsynet uttalt at ”en er oppmærksom på at det er væsentligt, at forbrugerne får en rimelig og overskuelig information om betingelserne for og konsekvenserne av de givne valgmuligheder”.

Det fremkommer også av rapporten at det er en utbredt misforståelse at det gebyret som skal betales ved opphevelse av en forsikring ”i utide”, bare skal dekke kostnadene ved selve transaksjonen. Gebyret skal også medgå til dekning av de kostnader som påløp allerede ved tegningen av forsikringen og som ennå ikke er betalt gjennom de premiebetalinger som har funnet sted. Videre skal gebyret også dekke noen av de risikoer som oppstår som følge av en tidlig opphevelse av kontrakten. Utvalget mener at gjenkjøpsfradraget i utgangspunktet må bestå av:

• fradrag for ubetalte nytegningskostnader,

• transaksjonskostnader,

• et kursvern og

• et risikovern.

Utvalget understreker at disse elementer kan fastsettes på forskjellige måter og stiller ingen bestemte krav til hvordan de enkelte elementer skal utformes, men at det skal tilstrebes at den enkelte forsikringstaker betaler for de kostnader som kan henføres til vedkommendes kontrakt. Utvalget presiserer viktigheten av at den gjenstående forsikringsbestand ikke skal dekke kostnader for de forsikringstakere som gjenkjøper sine forsikringer.

Med kursvern menes kursrisiko som følge av ugunstige kursforhold på aktiver som selskapet må selge for å kunne utbetale den garanterte gjenkjøpsverdi. Det må i denne forbindelse nevnes at i Danmark benyttes gjenkjøpsfradrag også ved kollektive ordninger.

Med risikovern menes det forhold at med mindre en forsikring overveiende består av livsbetingede ytelser (m.a.o. livrenter ifølge norsk terminologi), blir det i dag ikke krevet helseopplysninger ved gjenkjøp. Vurderinger av helsetilstanden hos de forsikringstakerne som foretar gjenkjøp bør derfor av forsiktighetsgrunner antas å være av spekulativ natur. Friske personer kan tenkes å gjenkjøpe en forsikring med henblikk på å etablere en ny forsikring, hvor det kreves nye helseopplysninger.

I den utstrekning en pensjonsordning domineres av livsbetingede ytelser, f. eks. ren alderspensjon, og den gjenkjøpes med kontant utbetaling, må det forventes at personer med svak helse (personer som antas å leve kortere enn gjennomsnittet) ønsker å gjenkjøpe forsikringene.

I slike gjenkjøpssituasjoner mister forsikringsbestanden den risikogevinst som var forutsatt i beregningsgrunnlaget og som i henhold til det alminnelige forsikringsprinsipp skulle anvendes til de som forblir i bestanden lenger enn gjennomsnittet.”

2.2.3 Et par refleksjoner

Oversikten over svensk og dansk rett viser at det i markedet for kollektive pensjonsordninger ikke vil gjelde noen alminnelig flytterett med mindre dette følger av forsikringsavtalen selv. Det synes som om den danske og svenske forsikringsbransjen har lagt stor vekt på å videreføre den stabilitet i markedet som dette over tid vil gi, og at det fra bransjehold særlig er fremhevet ulike betenkeligheter ved lovfestet flytterett og den økning i markedskonkurranse som flytteretten vil kunne avstedkomme.

Et annet fellestrekk synes å være at debatten om flytting i begge land har vært nært knyttet opp til spørsmålene vedrørende gjenkjøp av både individuelle og kollektive livs- og pensjonskontrakter. Gjenkjøpsordningen slik den er utviklet i selskapspraksis, forutsetter imidlertid normalt at forsikringsforholdet avvikles, og at det gjøres et ”gjenkjøpsfradrag” ved oppgjøret mellom pensjonsinstituttet og forsikringstakeren. I den danske flytte-utredningen ”Rapport om genkøbsfradrag”, fremgår det at gjenkjøpsoppgjøret vil bli basert på ulike og til dels vurderingsbaserte forhold, noe som i praksis nok kan føre til at det blir vanskelig å forutsi resultatet. Dette må antas åvirke hemmende på markedskonkurransen, særlig i kollektivmarkedet, hvor gjenkjøpsfradraget også vil kunne få virkninger for de forsikrede arbeidstakeres rettigheter.

Den danske og den svenske utredningen skriver seg fra henholdsvis 1994 og 1998. I løpet av de forholdsvis få år som er gått, synes det i hvert fall hos oss å ha skjedd en viss holdningsendring når det gjelder hvilken vekt hensynet til ryddig markedskonkurranse bør tillegges ved utformingen av offentligrettslig regulering av næringsvirksomhet. Dette gjelder også i forhold til pensjons- og forsikringslovgivningen, jf. blant annet NOU 2001: 24 Ny livsforsikringslovgivning s. 17-19 og de oppdrag fra Finansdepartementet som er grunnlaget for Banklovkommisjonens behandling av de områder som inngår i Utredning nr. 10 (foran avsnitt 1.1).

2.3 Utviklingen i Norge

Prinsippet om flytterett i lov om forsikringsvirksomhet § 7-8 etter 1988 er senere lagt til grunn for utformingen av lovgivning og forskrifter på forsikrings- og pensjonsområdet.

Som forutsatt av Stortinget under behandlingen av lov om forsikringsvirksomhet (foran avsnitt 2.1), ble det i 1991 utferdiget en meget omfattende og detaljert forskrift med nærmere regler om gjennomføringen av flytting av de ulike typer av livs- og pensjonsforsikringskontrakter, se forskrift 27. november 1991 nr. 757 om rett til overføring av oppsamlede midler knyttet til kollektiv eller individuell livs- eller pensjonsforsikring ( flytteforskriften). Forskriften, som senere er endret en rekke ganger, inneholder det regelverk som i praksis er bestemmende for flytteadgangen og for gjennomføringen av flyttingen i de ulike typetilfeller. De aller fleste reglene adresserer de spørsmål som gjelder selve overføringen av midler knyttet til en forsikring fra en pensjonsinnretning til en annen.

Pensjonslovene vedtatt i 2000 viderefører denne linjen. Etter lov om foretakspensjon § 8-7 kan en foretakspensjonsordning overføres til en annen pensjonsinnretning etter reglene i forsikringsvirksomhetsloven § 7-8 med tilhørende forskrift. Videre viser bestemmelsen til lov om foretakspensjon § 5-8, noe som betyr at flytting ikke kan gjennomføres slik at medlemmers rett til opptjent pensjon eller premiereserve knyttet til opptjent pensjon blir redusert. Heller ikke kan det benyttes et beregningsgrunnlag for pensjonsordningen i den nye pensjonsinnretningen som medfører at opptjent pensjon eller premiereserve blir redusert.

På tilsvarende måte fastsetter innskuddspensjonsloven § 8-5 at pensjonsordningens midler kan flyttes etter ellers gjeldende regler til annen institusjon som nevnt i § 2-2, det vil si bank, livsforsikringsselskap, pensjonskasse eller forvaltningsselskap for verdipapirfond. Flytteforskriften gjelder imidlertid ikke for bank eller forvaltningsselskap for verdipapirfond. I forskrift 22. desember 2000 nr. 1413 til innskuddspensjonsloven § 5-1 flg. er det derfor fastsatt særlige regler om flytting av pensjonsordninger med innskuddspensjon mellom banker, forvaltningsselskap for verdipapirfond og forsikringsselskap eller pensjonskasse. Forskriften bygger til dels på reglene i flytteforskriften.

Norsk tilslutning til og gjennomføring av EØS- avtalen har ikke medført endringer i regelverket om flytting. EUs direktiver på forsikringsområdet inneholder således ikke bestemmelser om flytting av forsikrings- og pensjonskontrakter, og det er få land innenfor EU som har slike bestemmelser i sin lovgivning. Forsikringskontrakter tegnet i Norge av utenlandske forsikringsselskaper er imidlertid i hovedsak undergitt de norske flyttereglene, jf. § 10 i forskrift 22. september 1995 nr. 827 om forsikringstjenesteytelser og etablering av filial av forsikringsselskaper med hovedsete i annen stat i EØS.

3 Forskriftsverket om flytting

3.1 Flytteforskriften 1991

Som nevnt ovenfor er det i forskrift 27. november 1991 nr. 757 om rett til overføring av oppsamlede midler knyttet til kollektiv eller individuell livsforsikring ( flytteforskriften), gitt nærmere regler om betingelsene for rett til flytting og gjennomføringen av flytting av de ulike typer av livs- og pensjonsforsikring. Forskriftens kapittel 1 og 2 inneholder en del alminnelige bestemmelser, men for øvrig er de materielle reglene inndelt i 9 - til dels omfangsrike - kapitler. Redaksjonelt er det trukket et skille mellom reglene for de kollektive pensjonsordningene (kapittel 3 til 6) og reglene for hver av de øvrige typer av livs- og pensjonsforsikringer, som er presentert hver for seg i egne kapitler (kapittel 7 til 11). Ved utformingen av bestemmelsene i de enkelte kapitler er det likevel i atskillig utstrekning gjort bruk av henvisninger til bestemmelser i de øvrige kapitler som dermed gis tilsvarende anvendelse.

Flytteforskriftens bestemmelser vedrørende kollektive pensjonsordninger gjelder flytting mellom pensjonsinnretninger (herunder pensjonskasser), og omfatter både private og kommunale pensjonsordninger og individuelle pensjonsrettigheter som utspringer av kollektivordninger. Inndelingen er som følger:

• kap. 3. Overføring av midler knyttet til private pensjonsordninger,

• kap. 4. Overføring av midler i privat pensjonskasse,

• kap. 5. Overføring av midler knyttet til kommunale pensjonsordninger,

• kap. 6. Overføring av individuelle pensjonsrettigheter i privat pensjonsordning.

For øvrig inneholder flytteforskriften også regler for følgende typer av kontrakter:

• kap. 7. Kollektiv pensjonsforsikring for foreningsmedlemmer,

• kap. 8. Gruppelivsforsikring,

• kap. 9. Individuell renteforsikring,

• kap. 10. Kapitalforsikring,

• kap. 11. Kapitaliseringsprodukter.

Flytteforskriften adresserer først og fremst de spørsmål som knytter seg til selve overføringen av midler knyttet til livs- og pensjonsforsikringskontrakter mellom forsikringsinstitusjonene. Tilnærmingsmåten er således forsikringsrettslig, og forskriften inneholder få bestemmelser som direkte regulerer de kontraktsrettslige spørsmål som oppstår ved flyttingen av selve kontraktsforholdet, dvs. når den eksisterende kontrakt skal avvikles og ny kontrakt inngås med annet selskap. En del slike spørsmål behandles imidlertid indirekte fordi det i forskriften gjennomgående skilles mellom vilkårene for overføring av midler knyttet til forsikringskontrakten og selve gjennomføringen av overføringen. Videre er det i regi av Forsikringsforbundet (nå Finansnæringens Hovedorganisasjon) blitt det utarbeidet en del beregningsmeldinger til Kredittilsynet for bransjen som løser en del problemstillinger knyttet til flytteregelverket og som beskriver den nærmere praktiseringen av deler av regelverket.

Flytteforskriften ble utformet før moderniseringen av pensjonslovgivningen i perioden 2000-2002. En del av forskriftens bestemmelser fremtrer derfor som overflødige etter vedtagelsen av lovgivningen om foretakspensjon og innskuddspensjon. Dette åpner for en forenkling av regelverket. Det lovutkast om kommunale pensjonsordninger som fremlegges i utredningen her, muliggjør ytterligere forenklinger.

3.2 Flytting av kollektive pensjonsordninger

3.2.1 Vilkår for flytting

Hovedregelen i flytteforskriften er at en kollektiv pensjonsordning bare kan flyttes til en annen pensjonsinnretning dersom det der opprettes en annen tilsvarende pensjonsordning, jf. forskriften §§ 3-1 og 5-1. Dette har betydning fordi en innenfor kollektivområdet må skille mellom pensjonsordninger med henholdsvis ytelsesbasert foretakspensjon, engangsbetalt foretakspensjon, innskuddspensjon og annen kollektiv livrente. I tillegg kommer skillet mellom private og kommunale ytelsesbaserte pensjonsordninger.

Bakgrunnen for hovedregelen er sammensatt. En forklaring er at de ulike typer av pensjonsordninger er forsikringsteknisk forskjellige og til dels også behandles skattemessig forskjellig. I tillegg kommer at flytting av en pensjonsordning også er en sak som angår arbeidstakerne og øvrige medlemmer av pensjonsordningen. Hovedregelen innebærer et krav om at arbeidstakernes og pensjonistenes opptjente pensjonsrettigheter blir reflektert i kontraktsforholdet i den nye pensjonsinnretningen, slik at pensjonsrettighetene er sikret der etter overføring av pensjonsordningens midler. Det er således et vilkår for flytting at verken opptjente pensjonsrettigheter eller tilhørende premiereserve blir redusert (forskriften § 3-2, jf. §§ 4-1 og 5-1).

Flyttingen av en pensjonsordning må som hovedregel gjelde hele pensjonsordningen, dvs. samtlige aktive medlemmer og pensjonister (forskriftens §§ 3-7, 4-1 og 5-1). Alders- og etterlattepensjonister kan i og for seg unntas (jf. lov om foretakspensjon § 8-7 annet ledd), men i praksis er det ikke vanlig å gjøre det. I forhold til foretak i konsernforhold som har felles pensjonsordning, har hvert foretak rett til å flytte sin del av den (jf. lov om foretakspensjon § 12-2 første ledd). Fratrådte arbeidstakere med fripolise eller pensjonskapitalbevis, samt fratrådte arbeidstakere med ”oppsatte rettigheter” i kommunal pensjonsordning følger imidlertid ikke med ved flytting av den pensjonsordning rettighetene utspringer av.

Flytting av en pensjonsordning forutsetter som nevnt oppsigelse av den eksisterende pensjonsforsikringskontrakt og inngåelse av tilsvarende kontrakt med en annen pensjonsinnretning slik at pensjonsordningens midler kan bli overført dit (se foran avsnitt 1.2). Det fremgår av lov om forsikringsvirksomhet § 7-8 første ledd at oppsigelse skjer ved melding til selskapet. Verken denne bestemmelsen eller forskriften § 3-8 har klare regler om oppsigelsesfristens lengde som gir grunnlag for å fastslå det tidspunkt da det eksisterende kontraktsforhold opphører. Hovedregel i lov om forsikringsavtaler § 12-3 er at en kontrakt om livsforsikring kan avbrytes når som helst, men i forskriften § 3-8 er oppsigelsesfristen og fristen for overføringen av pensjonsordningens midler etter oppsigelse knyttet sammen. Det kan således ikke avtales lengre oppsigelsesfrist enn de oppgjørsfrister på to til åtte måneder som bestemmelsen inneholder. For kollektive pensjonsforsikringer som er basert på at forsikringsforholdet må løpe gjennom hele året for å sikre finansieringen av de forsikrede ytelser, kan det likevel avtales at forsikringen først skal opphøre ved et årsskifte , uavhengig av når på året oppsigelse skjer. Dette er en særregel beregnet på kommunale pensjonsordninger, og KLPs Forsikringsvilkår for Fellesordningen pkt. 10 inneholder en slik oppsigelsesregel (foran Del I avsnitt 2.3.1), se vedlegg 4.2.

Utgangspunktet i forskriftens § 3-8, jf. § 5-3, er at pensjonsordningens midler skal være overført til den mottakende pensjonsinnretning innen to måneder etter at oppsigelsen ble mottatt. Oppgjørsfristen er imidlertid fire måneder hvis de midler som skal overføres ligger i intervallet 10 til 50 mill. kr, seks måneder i intervallet 50 til 200 mill. kr og åtte måneder dersom midlene overstiger 200 mill. kr. Er pensjonsordningens midler mer enn 50 mill. kr, kan imidlertid oppgjørsfristen forlenges ved avtale med forsikringstakeren, og det samme gjelder hvis midlene forvaltes som egen investeringsportefølje med investeringsvalg. Dessuten kan avgivende og mottakende institusjon foreta midlertidig oppgjør og i så fall avtale frist for sluttoppgjøret. For flytting fra pensjonskasse, er det ikke fastsatt oppgjørsfrist.

Før et foretak treffer beslutning om flytting av sin pensjonsordning, må saken forelegges styringsgruppen til uttalelse, jf. lov om foretakspensjon § 2-4 og lov om innskuddspensjon §§ 2-6 og 8-5. Hovedtariffavtalen i kommunal sektor har regler om fremgangsmåten ved flytting av kommunale pensjonsordninger. I tillegg har flytteforskriften §§ 3-4 og 3-5 utførlige regler om informasjonsplikt overfor de forsikrede og om deres adgang til å uttale seg før gjennomføringen av flyttingen.

Statens Pensjonskasse omfattes ikke av lov om forsikringsvirksomhet, se lovens § 13-1. Flytteretten etter lovens § 7-8 med tilhørende forskrift, gjelder derfor ikke pensjonsordninger i Statens Pensjonskasse. Virksomheten i Statens Pensjonskasse er ikke fondsbasert, og ved flytting av en pensjonsordning ut av Statens Pensjonskasse vil det således ikke skje noen overføring av midler til den pensjonsinnretning hvor pensjonsordningen videreføres. Kredittilsynet har likevel antatt at lov- og forskriftsverket ikke er til hinder for at en pensjonsordning med midler og rettigheter kan overføres til Statens Pensjonskasse på de betingelser som er fastsatt i forsikringsvirksomhetsloven § 7-8 med tilhørende forskrift. I relasjon til flytteforskriften har Kredittilsynet i samråd med Finansdepartementet lagt til grunn at en pensjonsordning i Statens Pensjonskasse er å anse som en kommunal pensjonsordning. Det er derfor bare kommunale pensjonsordninger som kan flyttes til Statens Pensjonskasse.

3.2.2 Det nye forsikringsforholdet

Flytteforskriften har få bestemmelser som stiller særlige krav når det gjelder innholdet av kontrakten om etablering av pensjonsordningen i den pensjonsinnretning ordningen flyttes til, men hovedregelen er som nevnt at pensjonsordningen må være av tilsvarende type. Slike spørsmål må i tilfelle avgjøres etter ellers gjeldende lov- og forskriftsverk. De fleste bestemmelsene i flytteforskriften gjelder overføringen av midlene knyttet til pensjonsordningen og disponeringen av dem til sikring av rettighetene i den nye pensjonsordningen. Overføringen skal omfatte pensjonsordningens midler i sin helhet, dvs. premiereserve, tilleggsavsetninger, kursreserve, premie- eller innskuddsfond og pensjonsreguleringsfond, og pensjonsordningens andel av årets overskudd frem til flyttetidspunktet (forskriften §§ 1-6, 1-7 og 3-10 til 3-13, jf. § 5-3). Ved beregningen av midlene tas det utgangspunkt i kontoutskriften for siste regnskapsår.

Det følger av forskriften § 3-2, jf. § 5-1, at den nye pensjonsordningen må utformes slik at de forsikredes opptjente pensjonsrettigheter og premiereserve ikke blir redusert. I samsvar med dette fastslår forskriften § 3-3 annet ledd at pensjonistene skal sikres ytelser som minst tilsvarer ytelsene i pensjonsordningen før flyttingen. I forskriften § 3-12, jf. § 5-3, er det gitt regler om hvordan de overførte midler skal disponeres for å fondssikre pensjonsrettighetene i den nye pensjonsordningen. Hovedregelen er at det ut fra premiereserven for opptjente rettigheter, beregnet etter beregningsgrunnlaget i den tidligere pensjonsordningen, skal beregnes hvilke pensjonsrettigheter midlene gir i den nye pensjonsordningen etter det beregningsgrunnlag som benyttes i den nye pensjonsinnretningen. Er overført premiereserve ikke tilstrekkelig til å sikre opptjente pensjonsrettigheter når det nye beregningsgrunnlaget legges til grunn, skal resten dekkes ved bruk av overførte tilleggsavsetninger, premie- eller innskuddsfond eller innbetaling fra forsikringstakeren i nevnte rekkefølge. Dette er nødvendig for at opptjente pensjonsrettigheter fortsatt skal være fullt ut fondssikret.

Tilleggsavsetninger som det ikke er nødvendig å benytte til å dekke differansen mellom overført premiereserve og full premiereserve etter beregningsgrunnlaget i den nye pensjonsinnretningen, skal tilføres forsikringstakers andel av tilleggsavsetningene der, jf. flytteforskriften § 3-12 femte ledd. Skjer flyttingen til en pensjonskasse , skal slike tilleggsavsetninger overføres til pensjonskassens premiereserve. Bakgrunnen er at pensjonskasser ikke hadde rett til å foreta tilleggsavsetninger da flytteforskriften ble fastsatt. Nå fastsetter imidlertid forskrift 19. februar 1993 nr. 117 om forsikringsvirksomhetslovens anvendelse på pensjonskasser og pensjonsfond § 16, at forskriftsbestemmelser om tilleggsavsetninger for livsforsikring også får anvendelse på pensjonskasser, og denne del av flytteforskriftens § 3-12 femte ledd har derfor mistet sin betydning.

Hvis derimot den overførte premiereserven er større enn den premiereserve som etter det nye beregningsgrunnlaget trengs for å sikre de opptjente pensjonsrettigheter i den nye pensjonsinnretningen, skal overskytende premiereserve benyttes til å oppregulere pensjonsbeløpene (forskriften § 3-12 tredje ledd). Bakgrunnen er at både forskriften § 3-2 og lov om foretakspensjon § 5-8 annet ledd anerkjenner de forsikredes rett til premiereserve knyttet til opptjente pensjonsrettigheter. Bestemmelsen i § 3-12 tredje ledd gjelder imidlertid ikke for kommunale pensjonsordninger fordi pensjonsrettighetene der er gjenstand for årlig oppregulering (foran Del I avsnitt 4.4). I private pensjonsordninger derimot, stenger § 3-12 tredje ledd for at overskytende premiereserve blir overført til forsikringstakerens premiefond eller for øvrig kommer foretaket til gode. I praksis synes det likevel å være åpnet for en ordning som innebærer at overskytende premiereserve blir benyttet til å dekke fremtidige premier, for eksempel slik at foretaket i tiden etter flyttingen betaler lavere eller ingen premie for disse medlemmene inntil premiereserven samsvarer med opptjente rettigheter i den nye pensjonsordningen. Det er vanskelig å se at en slik praksis er forenlig med lov om foretakspensjon § 5-8 og forskriften § 3-12.

Forskriften § 3-3 omhandler pensjonsplanen for pensjonsordningen i den nye pensjonsinnretningen. Etter flyttingen skal ytelsene fastsettes etter den nye pensjonsplanen, men slik at ytelsene ikke blir lavere enn det som følger av forskriften § 3-2. Pensjonsplanen må altså utformes slik at pensjonsrettigheter og premiereserve opptjent ved tjenestetid frem til flyttetidspunktet ikke blir redusert. Bestemmelsene i §§ 3-2 og 3-3 er i praksis visstnok forstått slik at det ikke kan skje endringer i regelverket for pensjonsordningen samtidig med flyttingen, og at endringer i tilfelle må foretas enten i forkant eller etterkant av selve flyttingen. At regelverket for den nye pensjonsordningen må utformes slik at opptjente pensjonsrettigheter og løpende pensjoner ikke blir redusert, er imidlertid ikke til hinder for at pensjonsplanen for opptjening av pensjon i tiden etter flyttetidspunktet legger seg på et annet og lavere ytelsesnivå enn den tidligere pensjonsplanen. Det dreier seg i så fall om en endring av regelverket uavhengig av flyttingen av pensjonsordningen (foran avsnitt 1.3), og lov om foretakspensjon § 5-9 inneholder regler om hvordan en slik nedsettelse av pensjonsytelsene skal gjennomføres.

3.2.3 Flytting av kommunale pensjonsordninger

Flytteforskriften § 5-1 flg. inneholder særlige bestemmelser om flytting av kommunale pensjonsordninger. Bestemmelsen viser i meget stor utstrekning til reglene om flytting av private pensjonsordninger, og redegjørelsen foran i avsnittene 3.2.1 og 3.2.2 er i hovedsak dekkende også for kommunale pensjonsordninger. En del av bestemmelsene inneholder imidlertid regler av særlig betydning for flytteadgangen. Viktigst er her § 5-1 tredje ledd hvoretter en kommunal pensjonsordning bare kan overføres til annen kommunal pensjonsordning, en bestemmelse som har vist seg å hindre markedskonkurransen på dette området (foran Del I avsnitt 2.3.1 og kapittel 5). Denne bestemmelsen gjelder uavhengig av om pensjonsordningen er etablert i et livselskap eller i en pensjonskasse. Flyttingen gjelder i tilfelle bare selve pensjonsordningen, og en fratrådt arbeidstaker kan ikke kreve at opptjente rettigheter med tilhørende premiereserve blir overført samtidig, jf. § 5-1 fjerde ledd. Andre deler av flytteforskriften inneholder også enkelte bestemmelser av særlig betydning for kommunal pensjonsordninger.

For det første har § 3-8 annet ledd en bestemmelse som for ”kollektiv pensjonsforsikring som er basert på at forsikringsforholdet må løpe gjennom hele året for å sikre finansieringen av de forsikrede ytelser”, åpner for avtale om at forsikringen skal opphøre ved et årsskifte. I samsvar med dette fastsetter KLPs Forsikringsvilkår for Fellesordningen pkt. 10 at en kommunal pensjonsordning tilsluttet Fellesordningen kan si opp forsikringsavtalen ”med to måneders frist til opphør ved kalenderårets slutt”. Dette betyr at oppsigelsen må være meddelt KLP før 1. november i oppsigelsesåret, og at fristen for overføringen av midlene dermed – uavhengig av omfanget av pensjonsordningens midler – blir 31. desember i oppsigelsesåret. Denne ordningen er hevdet å begrense konkurransen i markedet for kommunale pensjonsordninger (foran Del I avsnitt 2.3).

For det annet innebærer flytteforskriftens § 3-5 tredje ledd at de reglene om fremgangsmåten ved flytting av kommunale pensjonsordninger som Hovedtariffavtalen for kommunal sektor inneholder, går foran paragrafens egne bestemmelser om de forsikredes adgang til å uttale seg før flyttingen gjennomføres. Disse reglene sto sentralt i Arbeidsrettens dom av 8. oktober 2002, omtalt foran Del I avsnitt 5.4.

3.2.4 Fripoliser og andre individuelle pensjonsrettigheter

Pensjonsrettigheter til fratrådte arbeidstakere utgått fra private kollektive pensjonsordninger (fripoliser og pensjonskapitalbevis), vil ikke være omfattet av flyttingen av pensjonsordningen med mindre den enkelte fripoliseinnehaver ønsker dette, jf. forskriften § 3-6. Fripolisene anses i denne sammenheng som individuelle forsikringsavtaler og således et forhold mellom den fratrådte arbeidstaker og forsikringsselskapet (lov om foretakspensjon § 4-9 og lov om innskuddspensjon § 6-2). De fleste pensjonskasser har til nå ikke forvaltet fripoliser selv, men hatt en utløsningsavtale med et livsforsikringsselskap som innebærer at premiereserven for fratrådte medlemmer overføres til livselskapet. Forskriftens § 3-6 er derfor ikke gitt tilsvarende anvendelse ved flytting fra pensjonskasser, jf. forskriftens § 4-1. I de senere år synes det imidlertid å være flere private pensjonskasser som ønsker å beholde fripolisene i pensjonskassene i stedet for å ha en utløsningsavtale med et livselskap.

Fratrådt arbeidstaker med fripolise eller pensjonskapitalbevis kan også selv flytte sine pensjonsrettigheter med tilhørende premiereserve til en annen tilsvarende pensjonsordning (lov om forsikringsvirksomhet § 7-8 annet ledd og flytteforskriften § 6-1). Dette kan være aktuelt først og fremst hvis arbeidstakeren senere blir medlem av en annen pensjonsordning som har regler om medregning av tjenestetid (lov om foretakspensjon § 4-11 flg.). Lov om foretakspensjon § 4-9 femte ledd og lov om innskuddspensjon § 6-3 gir også for øvrig en fratrådt arbeidstaker rett til å flytte sin fripolise eller pensjonskapitalbevis til annen pensjonsinnretning. Dette åpner blant annet for sammenslåing av likeartede pensjonsrettigheter etter lov om foretakspensjon § 4-15 og lov om innskuddspensjon § 6-4.

I en kommunal pensjonsordning vil normalt ikke de oppsatte pensjonsrettighetene knyttet til fratrådte arbeidstakere anses som særskilte kontrakter på samme måte som fripoliser i private pensjonsordninger. I samsvar med dette fastsetter flytteforskriften § 5-1 fjerde ledd at fratrådte arbeidstakere ikke kan kreve overføring av midlene til ny pensjonsordning. Praksis har videre vært at ved flytting av den kommunale pensjonsordning til en annen pensjonsinnretning, har oppsatte rettigheter blitt værende igjen i den tidligere pensjonsinnretningen fram til pensjonen kommer til utbetaling. Unntak gjøres ved avvikling av kommunal pensjonskasse. Denne praksisen har medført at forsikringstakeren har vært pliktig til å betale reguleringspremie for G-regulering av de oppsatte rettigheter til tidligere pensjonsinnretning så lenge det ikke har vært grunnlag for tvungen medregning i pensjonsordning som arbeidstakeren senere blir medlem av, se foran Del I avsnittene 4.5 og 7.10.

3.2.5 Kostnader ved flytting

Flytteforskriften § 1-5 fastsetter at en pensjonsinnretning kan beregne et rimelig gebyr til dekning av utgifter ved overføringen av pensjonsordningens midler til en annen pensjonsinnretning. Gebyret skal fastsettes under hensyn til omkostninger som skal være dekket gjennom de omkostningselementer det tidligere er tatt hensyn til ved beregning av premien for pensjonsordningen, og gebyret kan ikke settes høyere enn 5 000 kroner ved flytting av en kollektiv forsikringskontrakt. Utover dette kan ikke avgivende pensjonsinnretning kreve dekning av kostnader knyttet til overføring av en forsikring.

Den nye pensjonsinnretningen vil normalt kreve dekket kostnader knyttet til kontraktsinngåelsen og etableringen av pensjonsordningen. Flytteforskriften har ikke bestemmelser om dette.

Flytteforskriftens bestemmelser om gebyr må ses i sammenheng med bestemmelsene i § 3 i forskrift 21. november 1989 nr. 1167 om fordeling av kostnader, tap, inntekter, fond mv. mellom forsikringsselskaper i konsernforhold og mellom bransjer og kontrakter i et forsikringsselskap (kostnadsforskriften). Kostnadsforskriften § 3 fastsetter blant annet at kostnader som påløper ved inngåelse av livsforsikringskontrakt (kontraktsslutningskostnader) , ikke skal medregnes i kostnadselementet ved fastsettelse av premietariff (beregningsgrunnlaget). Kontraktslutningskostnader skal belastes og betales av forsikringstakeren særskilt, senest ved første premiebetaling. Kostnadsforskriften § 3 fastsetter videre at ved opphør av livsforsikringskontrakter som følge av flytting eller gjenkjøp, kan selskapet bare gjøre fradrag for de kostnader som forsikringstakeren er belastet med frem til og med det året kontrakten opphører , og som da ikke er betalt (gjenkjøpsfradrag).

Flytteforskriftens bestemmelser om flyttegebyr og kostnadsforskriftens § 3 har til formål å hindre at forsikringsselskaper fastsetter gebyr eller periodiserer innbetaling av kostnader knyttet til forsikringstegningen slik at disse kostnadene hindrer flyttinger til en annen pensjonsinnretning. Bruk av gebyr og periodisering av kontraktsslutningskostnader kunne ellers hemme konkurransen om eksisterende livs- og pensjonsforsikringsordninger i markedet.

3.2.6 Dispensasjon

Flytteforskriften § 1-3 inneholder en hjemmel for Kredittilsynet til i særlige tilfelle å gjøre unntak fra bestemmelsene i forskriften. Dette kan imidlertid bare skje når dette er “uten prinsipiell betydning og for øvrig er ubetydelig”.

I medhold av flytteforskriftens § 1-3 har Kredittilsynet gitt dispensasjoner til overføring av rettigheter med tilknyttede midler opptjent i privat kollektiv pensjonsordning fra et livsforsikringsselskap til Statens Pensjonskasse. Det har imidlertid vært fastsatt relativt snevre vilkår for en slik overføring. Det har vært forutsatt at hvert enkelt medlem av pensjonsordningen har samtykket til overføring av rettighetene og midlene til Statens Pensjonskasse. Det har videre vært et vilkår at intensjonen bak flytteforskriften § 3-2 om at overføringen ikke må medføre reduksjon i de forsikredes opptjente ytelser har vært oppfylt.

Kredittilsynet har forutsatt at forsikringsselskapet har samtykket til en overføring av pensjonsordningen med tilhørende midler til Statens Pensjonskasse, og har derfor ikke tatt stilling til om et livsforsikringsselskap også har plikt til å overføre midler til Statens Pensjonskasse i tilfelle hvor forsikringstakeren gis dispensasjon i henhold til flytteforskriftens § 1-3. Med virkning fra 1. mai 2000 ble knekkpunktet i lov om Statens Pensjonskasse for ytelser mellom 6 og 8 G opphevet. Dette skjedde med tilbakevirkende kraft for arbeidstakere som var i stilling på virkningstidspunktet. En del statlige foretak med pensjonsordning i Statens Pensjonskasse , hadde fram til dette hatt supplerende pensjonsordning som kompenserte helt eller delvis for dette knekkpunktet. Det reiste seg derfor spørsmål om overføring av midler fra de supplerende pensjonsordningene til Statens Pensjonskasse, men spørsmålet ble ikke løst fordi det ikke var mulig å få samtlige berørte medlemmer til å gi samtykke til dette. Spørsmålet om det skal gis dispensasjon uten krav om samtykke fra hvert enkelt medlem er for tiden til behandling i Finansdepartementet.

Kredittilsynet har videre i enkelte tilfelle gitt dispensasjon i henhold til flytteforskriften § 1-3 for overføring av midler fra privat pensjonsordning til kommunal pensjonsordning.

3.2.7 Flytting av pensjonsordning med innskuddspensjon

Flytteforskriftens bestemmelser om flytting av private pensjonsordninger (§ 3-1 flg.) gjelder også pensjonsordninger med innskuddspensjon etablert i livsforsikringsselskap eller pensjonskasse. Dette fremgår blant annet av § 3-1 annet ledd. Pensjonsordning med innskuddspensjon, men uten forsikringselement, kan imidlertid være etablert i bank og forvaltningsforetak for verdipapirfond. Disse forhold er bakgrunnen for at forskrift 22. desember 2000 nr. 1413 til lov om innskuddspensjon § 5-1 flg. innholder en god del regler om flytting av pensjonsordninger med innskuddspensjon og pensjonskapitalbevis til fratrådte arbeidstakere utferdiget under slike pensjonsordninger.

Bestemmelsene om anvendelsesområdet for reglene i forskrift 22. desember 2000 er forholdsvis kompliserte. Det må her skilles mellom følgende tilfeller:

• flytting av pensjonsordninger med innskuddspensjon, eller pensjonskapitalbevis utferdiget under ordningen, mellom livsforsikringsselskaper og pensjonskasser. Her gjelder flytteforskriftens bestemmelser (§ 5-1 annet ledd første punktum)

• flytting av pensjonsordningen, eller pensjonskapitalbevis, fra bank eller forvaltningsforetak for verdipapirfond. Her gjelder bestemmelsene i forskrift 22. desember 2000 § 5-2 flg., se § 5-1 første ledd. Bestemmelsen omfatter etter ordlyden flytting til så vel bank og forvaltningsselskap som flytting til livsforsikringsselskap eller pensjonskasse, men er eller blir det ikke knyttet tilstrekkelig forsikringselement til pensjonsordningen , vil den ikke kunne flyttes til livsforsikringsselskap.

• flytting av pensjonsordningen, eller pensjonskapitalbevis, fra livsforsikringsselskap eller pensjonskasse og til bank eller forvaltningsselskap for verdipapirfond(§ 5-1 annet ledd annet punktum) .Her gjelder flytteforskriftens bestemmelser om beregningen av de midler som skal overføres ved flyttingen, men det er uklart om bestemmelsene i forskrift 22. desember 2000 nr. 1413 også kommer til anvendelse. Det må for øvrig tas hensyn til pensjonsordning som fortsatt skal ha forsikringselement, ikke kan flyttes til bank eller forvaltningsforetak for verdipapirfond.

Regelverket i forskrift 22. desember 2000 nr. 1413 bygger i hovedsak på samme prinsipper som flytteforskriften. Pensjonsordning med innskuddspensjon kan således bare flyttes og etableres som innskuddspensjonsordning i annen pensjonsinnretning (§ 5-4), med mindre annet følger av reglene om omdanning av pensjonsordninger i lov om innskuddspensjon § 14-1. Flyttingen må heller ikke medføre reduksjon av den pensjonskapital arbeidstakerne har opptjent på flyttetidspunktet (§ 5-5), og arbeidstakerne skal gis informasjon og anledning til å uttale seg før flyttingen gjennomføres (§§ 5-6 og 5-7). Reglene om oppgjørsfrister og flyttegebyr er også i det store og hele de samme (§§ 5-9 og 5-3).

3.3 Flytting av andre typer livsforsikring

3.3.1 Kollektive livsforsikringer

Flytteforskriften kapittel 7 fastsetter særlige regler for kollektiv pensjonsforsikring for foreningsmedlemmer (foreningsforsikring). Foreningsforsikring er beregnet på medlemmer av en landsomfattende eller lokal forening hvis formål er å ivareta medlemmers interesse som yrkesutøvere. Forsikringsavtalen vil inngås mellom foreningen og forsikringsselskapet. Det kan imidlertid avtales at det enkelte medlem innbetaler premien direkte til selskapet. Forsikringen kan omfatte alderspensjon, uførepensjon, premiefritak og etterlatteytelser. I motsetning til kollektiv pensjonsforsikring som tegnes av en arbeidsgiver, vil det ved foreningsforsikring kreves helseerklæring ved innmelding uansett forsikringens størrelse.

Flytteforskriften fastsetter at flytting av midler knyttet til en foreningsforsikring bare kan skje til en tilsvarende forsikring eller en individuell pensjonsforsikringsavtale (IPA), se nedenfor avsnitt 3.3.2. Flytting kan enten skje på initiativ fra forsikringstakeren (foreningen) eller den enkelte forsikrede (foreningsmedlemmet). Medlemmet kan motsette seg en flytting dersom flyttingen skjer på initiativ fra foreningen. I så tilfelle anses forsikringen som en individuell avtale for det enkelte medlem etter at flytting av foreningsforsikringen for øvrig er skjedd. Pensjonsforsikringer av denne type har en begrenset utbredelse og det skjer få nyetableringer hvert år.

Flytteforskriften kapittel 8 inneholder videre særlige flytteregler for gruppelivsforsikringer. En gruppelivsforsikring har en del særtrekk som gjør at den til dels i betydelig grad skiller seg fra de andre kollektive pensjonsordningene som er nevnt ovenfor. Gruppelivsforsikring er en kapitalforsikring som er tegnet på en gruppe av mennesker. Det vanligste er at den er tegnet av en arbeidsgiver på vegne av sine ansatte, men også for eksempel foreninger kan tegne gruppelivsforsikringer på vegne av foreningens medlemmer. I tillegg til dødsrisiko, omfatter gruppelivsforsikringen også ofte uførekapital og etterlatteytelser. Det spesielle ved en gruppelivsforsikring er at det er en ettårig risikoforsikring uten oppsparing av midler i vanlig forstand. Ordningens midler vil stort sett utgjøre innbetalt premie som ennå ikke er medgått til dekning av påløpt risiko. Ved en flytting vil derfor midlene som skal overføres , normalt være avhengig av hvor lang tid det er gått siden hovedforfall og premieinnbetaling.

Fra livsforsikringsbransjen er det opplyst at flytting av gruppelivsforsikring utenom hovedforfall er svært sjeldent. Enkelte selskaper har opplyst at flytting eller oppsigelse utenom hovedforfall bare aksepteres i spesielle tilfeller, for eksempel dersom det skjer organisatoriske endringer i foretaket ved en fusjon, sammenslåing eller lignende. Partene har således avtalt en innskrenkning av flytteretten i forsikringsvirksomhetsloven § 7-8. Verken forsikringsvirksomhetsloven § 7-8 eller flytteforskriften gir partene adgang til å avtale innskrenkninger i flytteretten ut over de tilfeller hvor dette er uttrykkelig fastsatt i flytteforskriften. Det er derfor tvilsomt om den praksis som har vært ført ved gruppelivsforsikringer er i overensstemmelse med gjeldende rett.

3.3.2 Individuelle livsforsikringer

Kapittel 9 og 10 i flytteforskriften gjelder individuelle livsforsikringer. Bestemmelsene skiller mellom individuelle renteforsikringer (kapittel 9) og kapitalforsikringer (kapittel 10).

Når det gjelder individuelle renteforsikringer, omfatter dette i dag individuelle pensjonsavtaler (IPA) og livrente. Både IPA og livrente er skattefavoriserte ordninger.

For livrente er det gitt bestemmelser i forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 (skatteforskriften) § 5-41. Forskriften begrenser partenes avtalefrihet med hensyn til blant annet ytelsenes karakter, pensjonsalder og utbetalingstidspunkt. Ved en livrenteforsikring utbetaler forsikringsselskapet terminbeløp så lenge en person lever eller til personen når en bestemt alder. Det kan skilles mellom ”livrente med tilbakebetaling” og ”livrente uten tilbakebetaling”. Ved livrente med tilbakebetalingvil etterlatte ved forsikringstakerens død få tilbakebetalt innbetalt beløp uten rente med fradrag for beløp som eventuelt allerede er utbetalt forsikringstaker. Ved livrente med tilbakebetaling har også forsikringstaker en gjenkjøpsrett. Ved livrente uten tilbakebetalingvil ikke etterlatte ha noe krav på å få tilbakebetalt innbetalt beløp som ikke kom til utbetaling før forsikringstakerens død. Forsikringstakeren vil heller ikke ha noen gjenkjøpsrett. I tillegg kan en livrente være etablert som ”livrente med garanti” der forsikringstakers dødsfall vil utløse en straks begynnende utbetaling over fem eller ti år uavhengig av hvor mye av innbetalt løp som er utbetalt til forsikringstaker på dødsfallstidspunktet. En livrente kan videre etableres med tilleggsytelser i form av ulike risikodekninger. En livrente kan etableres med eller uten investeringsvalg.

Den skattemessige behandlingen av en livrente innebærer at innbetalt beløp ikke er fradragsberettiget. Ved utbetaling betales det kun skatt av avkastningen. Oppsparte midler er fritatt fra formuesbeskatning.

IPA er regulert i skatteforskriften § 6-47. En IPA kan tegnes med eller uten investeringsvalg. Den kan videre tegnes som et rent spareprodukt eller ha tilknyttede risikodekninger. For at et livselskap skal kunne tegne IPA som et rent spareprodukt i dag , må selskapet garantere en grunnlagsrente på tre prosent. IPA kan for øvrig tegnes i bank eller forvaltningsselskap for verdipapirfond. Ved en IPA utbetales det terminvise ytelser fra 64 år eller en annen avtalt pensjonsalder, fordelt over minimum 10 år. Skattemessig gis innbetalinger til en IPA fradragsrett innenfor et oppad begrenset beløp. Avkastningen er skattefri i oppsparingsperioden og det betales ikke formuesskatt for oppsparte midler. Utbetalingene skattelegges som pensjonsinntekt.

Når det gjelder retten til tilbakebetaling til etterlatte ved forsikringstakers død, må det skilles mellom individuell pensjonsforsikringsavtale der de etterlatte ikke vil få noen tilbakebetaling , og individuell pensjonsspareavtale der de etterlatte vil få tilbakebetaling. En individuell pensjonsforsikringsavtale tegnes derfor som regel med enten en uføredekning/premiefritak eller dekninger som sikrer etterlatte.

Flytteforskriften kapittel 9 fastsetter at flytting av individuell renteforsikring kan skje til tilsvarende pensjonsordning. For individuelle pensjonsspareavtaler inngått med bank eller forvaltningsselskap for verdipapirfond, fremgår flytteretten av skatteforskriften § 6-47-25.

Foruten at overføring skal skje til en tilsvarende pensjonsavtale, kreves det samtykke fra en eventuell ugjenkallelig begunstiget, jf. flytteforskriften § 9-3. I IPA-bestemmelsene i skatteforskriften § 6-47 er det fastsatt at det kan oppnevnes begunstiget i form av etterlatteytelser. De begunstigede kan være ektefelle, registrert partner eller samboer eller etterlatt livsarving. Ved pensjonsforsikringsavtaler kan begunstigelse også skje i form av barnepensjon til barn, stebarn eller fosterbarn fram til de fyller 21 år. Navnet på de begunstigede skal tas inn i pensjonsavtalen, men navnene vil i utgangspunktet kunne endres i ettertid, med mindre forsikringstaker har forpliktet seg til å ikke endre begunstigelsen (såkalt endelig begunstigelse). For livrente er det ikke i skatteforskriften fastsatt særskilte bestemmelser om begunstigelse.

Forsikringsavtaleloven § 15-5 fastsetter at oppnevnelse av begunstiget i utgangspunktet ikke medfører innskrenkninger i forsikringstakers råderett over forsikringen. Er begunstigelsen endelig, vil forsikringstaker ikke ha rett til å disponere over forsikringen til skade for den begunstigede. I ”Forsikringsavtaleloven med kommentarer” av Claus Brynildsen, Børre Lid og Truls Nygård (2001) s. 407 uttales det at:

”Velger forsikringstaker å ta ut gjenkjøpsverdien av forsikringen (§ 12-5), skal dette alltid anses som en disposisjon til skade for den begunstigede jf. NOU 1983: 56 s. 126. Sier forsikringstaker opp forsikringen i forsikringstiden (§ 12-3) vil dette innebære at den endelige begunstigedes rettighet faller bort, eller reduseres til gjenkjøpsverdien. Ifølge NOU 1983: 56 s. 126 skal dette ikke betraktes som en disposisjon ”til skade” og dermed gyldig etter § 15-5 annet ledd.

Med mindre forsikringstaker overfor den begunstigede har forpliktet seg til å holde forsikringen i kraft, kan altså forsikringstaker uten hinder av § 15-5 annet ledd velge å opphøre med premiebetalingen. Man må merke seg at de endelige begunstigede ikke har et lovmessig krav på å bli varslet om opphøret.”

På bakgrunn av at forsikringstaker kan si opp forsikringen uten at dette anses å være til skade for den endelige begunstigede, legger Banklovkommisjonen til grunn at forsikringsavtaleloven § 15-5 annet ledd ikke er til hinder for at forsikringstakeren flytter forsikringen til en annen pensjonsinnretning. Forutsetningen er at det ikke skjer andre endringer i forsikringen som kan anses å være til skade for den begunstigede.

Når det gjelder oppgjørsfrister, gjelder de samme bestemmelsene som for kollektive pensjonsordninger, se ovenfor avsnitt 3.2.1. Dette innebærer at oppgjørsfristen for en individuell renteforsikring vil være 2 måneder fra oppsigelse ble mottatt. Ved beregning av de midler som skal overføres skal det tas utgangspunkt i kontoutskriften for siste regnskapsår. I flytteforskriften § 9-4, jf. § 9-8 siste ledd, er det imidlertid gitt en bestemmelse som gir avgivende forsikringsselskap rett til å kreve et seleksjonsfradrag. Dette innebærer at avgivende selskap kan beregne et fradrag i premiereserven når premiereserven ikke står i forhold til risikoen som bortfaller og overføringen derfor vil påføre selskapet tap. Det skjer således en sammenligning mellom den risiko og premiereserve som er tilknyttet avtalen og den risiko som er knyttet til den gruppe av forsikringsavtaler som blir igjen i foretaket med tilhørende premiereserve. Dersom premiereserven tilknyttet forsikringen er større enn den risiko som bortfaller i den avgivende pensjonsinnretning som følge av flyttingen, vil det kunne beregnes et fradrag i premiereserven.

For en individuell forsikringsavtale vil midlene som skal overføres til mottakende pensjonsinnretning utgjøre premiereserve beregnet etter avgivende selskaps beregningsgrunnlag, kontraktens andel av tilleggsavsetningene, kursreserve, premiefond og andel av årets overskudd fram til flyttetidspunktet. Hvis premiereserven ikke er tilstrekkelig til å dekke nødvendig reserve etter mottakende selskaps beregningsgrunnlag, anvendes først andelen av overførte tilleggsavsetninger og deretter eventuelt overførte overskuddsmidler til oppbygging av premiereserven, jf. flytteforskriften § 9-8. Dersom premiereserven er større enn det som trengs for å dekke nødvendig reserve i mottakende selskap, skal det skje en økning av pensjonsbeløpene. Videre skal tilleggsavsetninger som ikke er nødvendig for å dekke reserve i mottakende selskap, tilføres forsikringstakers andel av selskapets tilleggsavsetninger. Andel av overskudd skal i henhold til retningslinjer gitt av Kredittilsynet enten brukes til kjøp av tilleggsdekninger, reduksjon av fremtidige premier eller tilføres forsikringens konto dersom det dreier seg om et kontobasert produkt, jf. Kredittilsynets rundskriv nr. 32/94.

Flytteforskriften presiserer i § 9-9 første ledd at den overførte premiereserve skal anvendes til sikring av ytelser av samme art og ha samme innbyrdes forhold som i den tidligere forsikring. Videre skal pensjonsalderen og utbetalingstiden for forsikringen være den samme. Flytteforskriftens bestemmelser om individuell renteforsikring inneholder videre regler om mottagende selskaps plikt til å påse at det nye og tidligere forsikringsforhold tilfredsstiller skattelovgivningens krav til individuelle pensjonsavtaler, jf. § 9-5.

En individuell kapitalforsikring kan utbetales på et fastsatt framtidig tidspunkt eller ved tidligere død eller uførhet. En kapitalforsikring vil normalt bestå av en risikodel, en omkostningsdel og en sparedel. Forsikringen kan utbetales som et engangsbeløp eller i terminer. Det vanlige er at sparedekninger og risikodekninger utbetales som engangsbeløp. Det foreligger ingen regler for ytelser eller aldersgrenser for individuell kapitalforsikring på samme måte som ovennevnte typer av individuelle renteforsikringer. Produktet er således ikke skattemotivert på samme måte som en livrentedekning eller en individuell pensjonsavtale. Dette innebærer at forsikringstaker ikke kan kreve fradrag for innbetalt premie, og den årlige avkastningen på sparedelen av en kapitalforsikring er skattepliktig som alminnelig inntekt. Kapitalforsikringer formuesbeskattes videre hos forsikringstakeren.

Flytteforskriften kapittel 10 henviser stort sett til reglene som er gitt for henholdsvis flytting av kollektive pensjonsforsikringer og individuelle renteforsikringer. Det er imidlertid gitt en særlig regel om at panthaver skal underrettes ved flytting dersom forsikringen er pantsatt.

4 Rammer for utredningen

4.1 Alminnelig flytterett

Lov- og forskriftsverket om flytting av kontrakter om livs- og pensjonsforsikring er av vesentlig betydning for konkurranseforholdene i pensjonsmarkedet (foran avsnitt 2.1). Regelverket er basert på prinsippet om alminnelig flytterett, dvs. adgang til å flytte forsikrings- og pensjonskontrakter fra en pensjonsinnretning ved å inngå tilsvarende kontrakt med en annen pensjonsinnretning. Ulikheter mellom de forskjellige forsikrings- og pensjonsprodukter vil imidlertid – i den utstrekning de ikke kan fjernes ved omdanning eller lignende – praktisk sett medføre visse begrensninger i flytteretten. Det samme vil de regler som avgrenser virksomhetsområdet for de ulike typer av pensjonsinnretninger. Slike forhold vil selvsagt innvirke på konkurranseforholdene på forsikrings- og pensjonsmarkedet. Dette reiser spørsmål som må vurderes ut fra andre utgangspunkter enn de som vil være relevante i forhold til det gjeldende regelverk om flytting.

Banklovkommisjonen viser til at prinsippet om alminnelig flytterett som i 1988 kom til uttrykk i lov om forsikringsvirksomhet § 7-8, i årene deretter har ligget til grunn for utviklingen av lov- og forskriftsverket på forsikrings- og pensjonsområdet (foran avsnitt 2.3). Banklovkommisjonenlegger derfor til grunn at det ut fra utviklingen i lovgivningen i de siste 10-15 år ikke foreligger noe grunnlag for fornyet vurdering av det prinsipielle spørsmål om alminnelig flytterett når det gjelder forsikrings- og pensjonskontrakter. Dette prinsippet antas nå å være allment akseptert, også fordi lovregulert flytterett er en forutsetning for åpen og ryddig konkurranse i forsikrings- og pensjonsmarkedet og for et vel fungerende marked. Banklovkommisjonenviser i denne sammenheng til redegjørelsen foran Del I kapittel 2. Det fremgår der at både de særlige regler om flytting av kommunale pensjonsordninger og andre deler av gjeldende regelverk er satt under debatt nettopp fordi reglene antas å legge hindringer i veien for flytting av kommunale pensjonsordninger og dermed for ryddig konkurranse om pensjonsordninger i kommunal sektor.

Banklovkommisjonen er på denne bakgrunn kommet til at den sentrale oppgave ved gjennomgangen av gjeldende lov- og forskriftsverk vil omfatte de spørsmål som selve flyttingen av kollektive pensjonsordninger og særlige pensjonsrettigheter som utspringer av slike ordninger, vil reise. Markedet for kollektive pensjonsordninger utgjør den klart største del av markedet for langsiktig sparing, og konkurranseforholdene i dette markedssegment er i senere år viet betydelig oppmerksomhet. Det er i denne forbindelse reist ulike spørsmål om gjeldende lov- og forskriftsverk i tilstrekkelig grad ivaretar behovet for åpen markedsadgang og ryddig konkurranse på dette området.

I denne sammenheng er det vist til at gjeldende forskriftsverk om flytting inneholder bestemmelser som på flere måter stiller kontrakter om kommunale pensjonsordninger i en viss særstilling. Banklovkommisjonen er anmodet om å vurdere disse blant annet ut fra hensynet til konkurranseforholdene i markedet (foran avsnitt 1.1). Banklovkommisjonen er kommet til at de spørsmål som ut fra hensynet til markedskonkurranse gjelder kommunale pensjonsordninger generelt, og de spørsmål som knytter seg til selve flytting av kommunale pensjonsordninger, bør ses i sammenheng og således utredes og undergis vurdering innenfor samme utredning.

Banklovkommisjonenhar - ved vurderingen av behovet for og utformingen av, nye lovregler om flytting - lagt til grunn at et nytt regelverk på flytteområdet bør utformes med henblikk på at reglene skal gjelde generelt både for private og for kommunale pensjonsordninger. På samme måte som på andre områder av forsikringslovgivningen, bør også målsettingen være at innholdet av reglene for de to typer av pensjonsordninger så vidt mulig er det samme. Dette vil bidra til å bygge ned det tradisjonelle skillet mellom det private og det kommunale segment av markedet for kollektive pensjonsordninger.

4.2 Lovfesting av nytt regelverk om flytting

Det er i ulike sammenheng pekt på at gjeldende regelverk i hovedsak er fastsatt i forskrifter, og at det dessuten fremtrer som meget komplisert og uoversiktlig. Bakgrunnen for at forskriftsformen i sin tid ble benyttet, fremgår foran avsnitt 2.1. Regelverket er senere endret en rekke ganger uten at dette har ført til noen samlet gjennomarbeiding. I sin nåværende form bærer derfor regelverket preg av å ha blitt til over tid, og det fremtrer som til dels uklart og vanskelig tilgjengelig og derfor lite brukervennlig. Også dette skaper usikkerhet og andre problemer for pensjonsinnretningene, forsikringstakerne og de forsikrede, og kan dermed innvirke på konkurranseforholdene.

Ut fra dette mener Banklovkommisjonen at det nå er behov for en samlet gjennomgang og vurdering av regelverket om flytting med henblikk på avklaring av hovedlinjene i et helt nytt, lovfastsatt regelverk på området. Ved utformingen av ny lovgivning på flytteområdet bør det legges vesentlig vekt på forenkling og opprydding i regelverket, samtidig som en ivaretar behovet for modernisering av regelverket i lys av utviklingen på forsikrings- og pensjonsområdet. Ved utformingen av lovutkastet er det således også lagt vekt på at ny lovgivning på dette området bør legge forholdene til rette for ryddig markedskonkurranse. En viktig side av dette er at regelverket i seg selv ikke bør gi selvstendig motiv for bruk av flytteretten.

Det lovutkast Banklovkommisjonen her legger frem, er utarbeidet i samsvar med den generelle retningslinje at hovedtrekkene i de sentrale deler av lovgivningen på finansområdet bør lovfestes og at forskriftsformen først og fremst benyttes i forhold til utfyllende detaljregler. Denne tilnærmingsmåten vil nødvendigvis føre til at utkastet til lovregler om flytting vil bli av et visst omfang, blant annet fordi loven selv bør innholde utførlige regler om flytting av de praktisk viktige typer av forsikrings- og pensjonsprodukter. Banklovkommisjonen er klar over at det fortsatt til en viss grad kan vise seg å være behov for utfyllende detaljregler om enkelte forhold av forsikringsteknisk og annen karakter. Utviklingen på forsikrings- og pensjonsområdet kan også medføre nye regelbehov innenfor det regelverk lovgivningen inneholder. Lovutkastet inneholder derfor en forskriftshjemmel som vil gjøre det mulig å imøtekomme slike regelbehov. Banklovkommisjonen mener imidlertid ikke med dette å gi uttrykk for at det nødvendigvis vil foreligge behov utfyllende regler, generelt eller på enkeltområder. Lovutkastet er utformet slik at lovreglene i seg selv burde kunne gi svar på de aller fleste spørsmål som antas å oppstå i praksis.

Ved en sammenligning av lovutkastet med regelverket i flytteforskriften vil det fremgå at en rekke av bestemmelsene i gjeldende forskriftsverk forutsettes utelatt som overflødige. Det er flere årsaker til dette. En del av reglene har mistet sin aktualitet. Ved utformingen av flytteforskriften ble det nok i sin tid lagt for stor vekt på at regelverket i alle deler skulle gi et samlet og fullstendig bilde av flytteadgangen og gjennomføringen av flyttingen. En del av reglene omhandler derfor forhold som har sammenheng med andre deler av lov- og forskriftsverket på forsikringsområdet, og som derfor ikke adresserer spørsmål som direkte gjelder flyttingen av en livsforsikring. Både av disse og andre grunner, vil det ved en redaksjonell gjennomarbeidning av regelverket være mulig å oppnå betydelig forenkling.

4.3 For hvilke forsikrings- og pensjonskontrakter trengs det lovregler om flytting?

Flytteforskriften er i sin tid utformet med henblikk på at den for hver av de ulike typer av forsikringsprodukter skulle gi et fullstendig regelsett om flytting. Dette førte til at flytteforskriften ble meget omfangsrik, og til at den dekket i detalj en del forsikringsprodukter som praktisk sett nå har liten betydning i flyttesammenheng. Banklovkommisjonens tilnærmingsmåte er at en ved utformingen av et nytt lovfastsatt regelverk om flytting bør kunne se bort fra kontraktstyper som ikke lenger er av nevneverdig praktisk betydning eller som i flyttesammenheng spiller liten rolle. Banklovkommisjonen er derfor kommet til at reglene om flytting av slike kontrakter – dersom det skulle vise seg behov for nærmere regler – i tilfelle bør kunne gis senere ved enkeltvedtak eller forskrift. I denne gruppen inngår blant annet kollektiv pensjonsforsikring for foreningsmedlemmer, gruppelivsforsikring og individuell kapitalforsikring. Dette tilsier at bestemmelsene om selve virkeområdet i lovutkastet likevel utformes generelt slik at den forskriftshjemmel som foreslås i lovutkastet får tilsvarende vid rekkevidde.

En slik tilnærmingsmåte gjør det mulig å konsentrere lovutkastet for øvrig om en regulering av flytteretten og gjennomføringen av flytting ved de praktisk viktige typer av livforsikrings- og pensjonskontrakter. Redaksjonelt er lovutkastet utformet i tre hovedavsnitt, blant annet slik at det kan tas hensyn til at regelbehovet varierer med hvilken type av forsikrings- og pensjonsprodukt det gjelder. Dette opplegget bygger på følgende prinsipper:

For det første legger Banklovkommisjonentil grunn at det vil være behov for utførlige lovregler om flytting av kollektive pensjonsordninger. Ved vurderingen av de spørsmål som knytter seg til flytting av kontrakter om kollektive pensjonsordninger, har Banklovkommisjonen tatt utgangspunkt i det regelverk for private kollektive pensjonsordninger som lov- og forskriftsverket om foretakspensjon og innskuddspensjon inneholder. Når det gjelder kommunale pensjonsordninger, bygges det her videre på det lovutkast som sammenfatter resultatene i Del I av denne utredningen, se særlig foran Del I avsnitt 2.4. Det utkast til nye lovregler om flytting av kontrakter om kollektive pensjonsordninger mv. som er utarbeidet, er også vurdert opp mot lovutkastet i Utredning nr. 7, NOU 2001: 24 Ny livsforsikringslovgivning.

For det andre bør imidlertid ikke et nytt regelverk om flytting avgrenses slik at det bare adresserer de spørsmål som oppstår ved flytting av pensjonsordninger, selv om dette markedsmessig er av klart størst betydning. Felles for kollektive pensjonsordninger er også at rett til pensjon opptjent av arbeidstakere som fratrer sin stilling og opphører å være medlem av en pensjonsordning, blir sikret i form av individuelle pensjonsrettigheter. Det fremgår foran Del I avsnitt 4.5 at dette gjøres på noe ulike måter, og at en derfor, når det gjelder pensjonsrettigheter for fratrådte arbeidstakere, må skille mellom:

• individuell pensjonsrettighet sikret i form av fripolise etter lov om fortakspensjon § 4-6 flg.,

• individuell pensjonsrettighet sikret i form av pensjonskapitalbevis etter lov om innskuddspensjon § 6-1 flg., og

• ”oppsatte pensjonsrettigheter” etter de avtalefestede regler som gjelder for kommunale pensjonsordninger.

Gjeldende lov- og forskriftsverk inneholder regler om flytting av individuelle pensjonsrettigheter som er sikret fratrådte arbeidstakere i kollektive pensjonsordninger. Banklovkommisjonen antar at spørsmål knyttet til flytting av kollektive pensjonsordninger vanskelig kan behandles på en fullgod måte uten at en samtidig regulerer de særlige spørsmål som knytter seg til pensjonsrettigheter opparbeidet av fratrådte arbeidstakere. Her oppstår ulike flyttespørsmål:

• skal slike pensjonsrettigheter følge med hvis pensjonsordningen som pensjonsrettighetene utspringer av, blir flyttet til annen pensjonsinnretning,

• hvordan skal slike pensjonsrettigheter med tilknyttede midler håndteres i tilfelle av medregning av tjenestetid ved medlemskap i annen pensjonsordning,

• skal de enkelte arbeidstakere selv kunne flytte slike pensjonsrettigheter uavhengig av om den pensjonsordning pensjonsrettigheten utspringer av, blir flyttet eller ikke.

For det tredje må individuelle pensjonsrettigheter som har sitt grunnlag i rett til pensjon opptjent under kollektive pensjonsordninger, prinsipielt holdes atskilt fra rett til pensjon i henhold til individuell livsforsikring og andre kontrakter om individuelle pensjonsrettigheter. Her må en skille mellom:

• individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA), jf. forskrift 19. november 1999 nr. 1158 om utfylling og gjennomføring av skatteloven § 6-47 om individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven, og

• ulike former for individuell livsforsikring, dvs. livrente og kapitalforsikring.

Banklovkommisjonen har vurdert særskilt om det i denne omgang er hensiktsmessig også å behandle reglene om flytting av individuelle pensjonsavtaler og kontrakter om individuell livsforsikring. Dette skyldes blant annet at dette er en forholdsvis heterogen gruppe av kontrakter, og at kommisjonen på et senere tidspunkt vil foreta en samlet gjennomgang av de spørsmål som knytter seg til en samlet regulering av individuell livsforsikring. Gjeldende lov- og forskriftsverk om flytting dekker imidlertid også dette området. Behovet for et enkelt og oversiktlig regelverk og andre lovtekniske hensyn tilsier at et nytt regelverk gjør det samme. På denne bakgrunn har Banklovkommisjonen valgt å behandle også flytting av de praktisk viktige individuelle pensjonsavtaler og livsforsikringskontrakter i denne utredningen. Dette gjelder imidlertid ikke kapitalforsikringer fordi de spørsmål som gjelder slike kontrakter blir i praksis håndtert som gjenkjøpsproblemer.

I samsvar med synspunktene ovenfor vil Banklovkommisjonensutkast til nye lovregler om flytting, for det første, omfatte flytting av kollektive pensjonsordninger, dvs. pensjonsordninger med foretakspensjon eller innskuddspensjon, kommunale pensjonsordninger og kollektive livrenteordninger (lovutkastet avsnitt I). For det annet , vil lovutkastet ha regler for flytting av fripoliser, pensjonskapitalbevis og tilsvarende pensjonsrettigheter utgått av kollektive pensjonsordninger (lovutkastet avsnitt II). Det vil, for det tredje, også bli fremmet forslag om nye regler for flytting av individuelle pensjonsavtaler, herunder individuelle livrentekontrakter (lovutkastet avsnitt III).

4.4 Hvilke institusjoner skal omfattes av lovutkastet?

Lovutkastet er beregnet på flytting av livforsikrings- og pensjonskontrakter mellom ”pensjonsinnretninger”. Som pensjonsinnretning regnes her livsforsikringsselskap, pensjonskasse, bank og forvaltningsselskap for verdipapirfond. Spørsmål om flytting kan dels gjelde overføring av kontrakter mellom institusjoner av samme type og dels gjelde overføring mellom forskjellige typer av institusjoner. Gjeldende forskriftsverk er utformet slik at forskjellige regler kommer til anvendelse avhengig av hvilke typer av institusjoner som er involvert i flyttingen. Dette har bidratt til at forskriftverket er blitt nokså komplisert, til dels også uoversiktlig. Det er her behov for forenkling og avklaring av regelverket.

Banklovkommisjonen antar at et nytt regelverk om flytting bør utformes ved en samlet lovmessig behandling av de spørsmål som flytting av kollektive og individuelle pensjonsavtaler reiser. Flyttespørsmålene har størst praktisk betydning i forhold til kollektive pensjonsordninger og individuelle pensjonsforsikringer, og dermed for livsforsikringsselskaper. Selv om flytting også i en viss utstrekning vil være aktuelt for pensjonsordninger og pensjonsavtaler inngått av banker og forvaltningsforetak for verdipapirfond, og for flytting mellom slike institusjoner og livsforsikringsselskaper, antar Banklovkommisjonen at det ut fra behovet for et samlet og helhetlig regelverk er mest hensiktsmessig å innarbeide de nye lovreglene om flytting samlet i lov om forsikringsvirksomhet som et nytt kapittel 8c. En lovteknisk konsekvens av dette vil være, at det i lov om forsikringsvirksomhet kapittel 1 må tilføyes en bestemmelse som gjør det klart at lovens kapittel 8c om flytting også gjelder for banker og forvaltningsforetak for verdipapirfond. Dette innebærer som tidligere omtalt (avsnitt 1.3), ikke endringer i de regler som avgrenser den virksomhet de ulike typer av institusjoner kan drive.

5 Flytting av kollektive pensjonsordninger

5.1 Hovedlinjer i lovutkastet

Banklovkommisjonen viser til avsnitt 1.3 foran. Det fremgår der at en ved utformingen av regler for flytting av kollektive pensjonsordninger, rettslig bør skille mellom de viktigste stadier i flytteprosessen til tross for at denne praktisk sett fremtrer som en samlet transaksjon. I samsvar med dette, er det regelverk som foreslås bygget på følgende hovedelementer:

• oppsigelsen av den eksisterende kontrakt, herunder regler om oppsigelsesfrist (lovutkastet §§ 8c-2 og 8c-5),

• oppgjørsfristen, dvs. fristen for overføring av de midler som er knyttet til pensjonsordningen (lovutkastet § 8c-6),

• beregningen av de midler som pliktes overført (lovutkastet §§ 8c-7 og 8c-8),

• oppgjørsmåten ved overføringen av midlene (lovutkastet § 8c-9),

• anvendelsen av de overførte midler i samsvar med den kontrakt som viderefører pensjonsordningen (lovutkastet § 8c-10, jf. § 8c-3).

Flytting av en pensjonsordning vil også berøre arbeidstakernes og andre medlemmers interesser. Det vil derfor i tillegg være behov for regler som:

• fastlegger arbeidstakernes og andre medlemmers rolle i arbeidsgiverens beslutningsprosess ved flytting av pensjonsordningen (lovutkastet § 8c-3), og

• sikrer at de pensjonsrettigheter som er opptjent på flyttetidspunktet blir videreført i det nye kontraktsforholdet og sikret ved anvendelse av de overførte midler (lovutkastet § 8c-3).

De regler som foreslås i lovutkastet er beregnet på pensjonsordninger i henhold til de nye pensjonslovene, kommunale pensjonsordninger og kollektive livrenteordninger. I enkelte henseender vil det imidlertid være behov for særlige regler for kommunale pensjonsordninger uavhengig av hvilket forsikringsselskap som står som pensjonsleverandør. Slike spørsmål blir drøftet fortløpende i tilknytning til de hovedregler det i tilfelle er tale om å avvike fra.

Lovutkastet bygger i stor grad på prinsipper som ligger til grunn for flytteforskriften. Det er imidlertid likevel på en del punkter påkrevd å vurdere hvordan de nærmere regler bør utformes. Disse spørsmål tas opp i de følgende avsnitt.

5.2 Flyttingen må gjelde hele pensjonsordningen

Som det fremgår foran avsnitt 4.1, legger Banklovkommisjonen til grunn at en arbeidsgiver skal ha en alminnelig adgang til å si opp en kontrakt om kollektiv pensjonsordning for å få den videreført i henhold til ny tilsvarende kontrakt med annen pensjonsinnretning. I lov om foretakspensjon § 8-7 annet og tredje ledd er det inntatt bestemmelser som forutsetter at det skal foreligge en viss adgang til å unnta fra flyttingen den del av pensjonsordning som gjelder pensjonister. Fra selskapshold er det påpekt at denne adgangen ikke benyttes i praksis, og at det blant annet ut fra kostnadshensyn bør unngås at en pensjonsordning blir oppdelt. Banklovkommisjonen mener i samsvar med dette , at det ikke bør være adgang til å splitte opp kontraktsforholdet og unnta noen del av pensjonsordningen fra flyttingen (lovutkastet § 8c-2), og foreslår derfor at bestemmelsene i lov om foretakspensjon § 8-7 annet og tredje ledd blir opphevet. For kommunale pensjonsordninger bør regelen være den samme fordi arbeidsgiveren også etter flyttingen vil være forpliktet til å sørge for G-regulering av løpende pensjoner og innbetale den premie som dette betinger. Det er derfor en fordel at flyttingen gjelder pensjonsordningen i sin helhet.

Lov om foretakspensjon § 2-9 og innskuddspensjonsloven § 2-10 åpner for at et foretak kan ha både en foretakspensjonsordning og en innskuddspensjonsordning. Videre kan et foretak ha to foretakspensjonsordninger dersom den ene har ytelsesbasert og den andre engangsbetalt alderspensjon. Dette er kalt parallelle pensjonsordninger. De ansatte vil ved parallelle pensjonsordninger enten være omfattet av foretakspensjonsordningen eller innskuddspensjonsordningen. Verken lov om foretakspensjon eller innskuddspensjonsloven er til hinder for at disse pensjonsordningene etableres i samme foretak. Med mindre begge pensjonsordningene har investeringsvalg, vil imidlertid følgen av dagens virksomhetsregler være at pensjonsordningen med investeringsvalg må etableres i et unit link-selskap, pensjonskasse, bank eller forvaltningsselskap for verdipapirfond. Pensjonsordningen uten investeringsvalg må etableres i et tradisjonelt forsikringssikringsselskap eller i en egen pensjonskasse. Ved endringene som er foreslått i NOU 2001: 24 Ny livsforsikringslovgivning, vil det ikke være nødvendig med særskilt forsikringsselskap for å kunne tilby investeringsvalg. Dersom dette gjennomføres, antas det at det vil bli mer aktuelt med parallelle pensjonsordninger i samme foretak, men noe krav om dette vil det ikke være behov for.

Som en følge av at etableringen av parallelle pensjonsordninger må kunne skje i to forskjellige pensjonsinnretninger og at det dreier seg om to selvstendige kontrakter, bør det også kunne skje en flytting av den ene av de to ordninger. Det må være en forutsetning at pensjonsinnretningene for begge pensjonsordningene gjøres kjent med regelverket i den andre ordningen, slik at pensjonsinnretningene kan påse at kravene til blant annet samme aldersgrense og rimelig forhold mellom alderspensjonsytelsene tilfredsstilles, jf. lov om foretakspensjon § 2-9 annet ledd og innskuddspensjonsloven § 2-10 annet ledd.

Ved lov 7. juni 2002 nr. 17 ble det videre gjort endringer i lov om foretakspensjon og innskuddspensjonsloven slik at det åpnes for såkalte kombinerte pensjonsordninger. Lov om foretakspensjon § 2-12 og innskuddspensjonsloven § 2-13 fastsetter at en fortakspensjonsordning med ytelsesbasert alderspensjon kan suppleres med en innskuddspensjonsordning eller en pensjonsordning med engangsbetalt alderspensjon. Heller ikke her er lovgivningen til hinder for at etablering kan skje i to forskjellige pensjonsinnretninger. Selv om innskuddspensjonsordningen eller den engangsbetalte pensjonsordningen vil utgjøre et supplement til foretakspensjonsordninger, vil det dreie seg om to forskjellige kontraktsforhold. På samme måte som ved parallelle pensjonsordninger, bør derfor den ene av de to pensjonsordningene kunne flyttes til en annen pensjonsordning. Banklovkommisjonen legger også her til grunn at det er en forutsetning at pensjonsinnretningene gjøres kjent med regelverket i begge pensjonsordningene, slik at kravene i lov om foretakspensjon § 2-12 annet ledd kan ivaretas.

Ved flytting av en pensjonsordning oppstår det også spørsmål om individuelle pensjonsrettigheter opptjent av arbeidstakere som er fratrådt uten rett til utbetaling av pensjon, skal overføres sammen med pensjonsordningen. Etter lov om foretakspensjon § 4-9 utgjør en fripolise et eget rettsforhold, og for pensjonskapitalbevis har lov om innskuddspensjon § 6-2 en tilsvarende regel. Konsekvensen av dette er at slike pensjonsordninger ikke omfatter midler knyttet til fripoliser eller pensjonskapitalbevis utferdiget til fratrådte arbeidstakere (lov om foretakspensjon § 8-1 og lov om innskuddspensjon § 8-1). Banklovkommisjonener kommet til at en på dette området ikke bør foreslå endringer. Etter at fripolisen eller pensjonskapitalbeviset er utstedt, har arbeidsgiveren ingen forpliktelse overfor den fratrådte arbeidstaker. Hovedregelen i lovutkastet bør bygge på det som her følger av gjeldende lovgivning. Det kan imidlertid ikke utelukkes at enkelte fratrådte arbeidstakere likevel vil se det som en fordel at deres fripolise eller pensjonskapitalbevis følger med, men dette vil i tilfelle være betinget av at vedkommende krever det ved å gjøre bruk av den flytterett som er knyttet til selve fripolisen eller pensjonskapitalbeviset (se lovutkastet § 8c-11 annet ledd).

For tilsvarende pensjonsrettigheter for arbeidstakere som har fratrådt og ikke lenger er medlem av kommunal pensjonsordning, er stillingen en annen. Slike ”oppsatte rettigheter” er i og for seg blitt bekreftet av pensjonsleverandøren ved utstedelse av pensjonsbevis, men pensjonsrettighetene er likevel på forskjellig vis fortsatt knyttet til pensjonsordningen. Midler til sikring av slike pensjonsrettigheter er således ikke holdt rettslig atskilt fra den kommunale pensjonsordnings øvrige midler, blant annet fordi også slike pensjonsrettigheter er gjenstand for årlig G-regulering, og fordi det således ikke er knyttet overskuddsrett til pensjonsrettsbevisene. Praksis har derfor hittil vært at de oppsatte pensjonsrettighetene ikke har fulgt med ved en flytting av pensjonsordningen. Dette medfører at en kommunal arbeidsgiver etter en flytting må fortsette å betale premie til den avgivende pensjonsinnretning i tillegg til den premie for selve pensjonsordningen som mottakende pensjonsinnretning har krav på.

Banklovkommisjonen mener at dette generelt sett ikke er noen helt god løsning. En viser også til at det ikke er knyttet noen individuell flytterett til individuelle pensjonsrettigheter i kommunale pensjonsordninger, og at det heller ikke bør innføres noen slik flytterett fordi arbeidsgiveren fortsatt vil ha forpliktelse til å sørge for årlig G-regulering og dekke kostnadene ved oppreguleringen, sml. lov om innskuddspensjon § 3-3 tredje ledd. Praktiske hensyn taler for at individuelle pensjonsrettigheter knyttet til kommunale pensjonsordninger fortsatt sikres sammen med pensjonsordningen og i den pensjonsinnretning der den kommunale arbeidsgiver velger å ha sin pensjonsordning. Dette er også lagt til grunn for lovutkastet § 8c-13, som bare gjelder fripoliser og pensjonskapitalbevis. Ut fra dette foreslår Banklovkommisjonenat regelen bør være at oppsatte pensjonsrettigheter skal følge med ved flytting av kommunal pensjonsordning (lovutkastet § 8c-2 annet ledd). Det bemerkes at dette i tilfelle bare bør gjelde ved flytting etter at lovgivning på grunnlag av lovutkastet måtte være satt i kraft, og at dette i tilfelle bør komme til uttrykk i en overgangsregel.

5.3 Oppsigelsen

Flytteforskriften § 3-8 inneholder regler om oppsigelses- og oppgjørsfrister uten at det trekkes noe helt klart skille mellom de to typer av frister. Som følge av at bestemmelsene i flytteforskriften legger hovedvekten på selve overføringen av midlene, blir oppgjørsfristen likevel det sentrale, blant annet med den virkning at det ikke fremgår klart hvilke virkninger det har at oppsigelsesfristen er utløpt. Banklovkommisjonen mener at det her er behov for en avklaring. I lovutkastet §§ 8c-5 og 8c-6 blir det således trukket et klart skille mellom oppsigelsesfrist og oppgjørsfrist, og i de øvrige bestemmelser i utkastet er det knyttet særlige rettsvirkninger til utløpet av oppsigelsesfristen.

Banklovkommisjonenforeslår at den alminnelige oppsigelsesfrist skal være to måneder. En antar at varslingsfristen ved oppsigelse bør være den samme uavhengig av størrelsen på pensjonsordningen og midlene knyttet til denne. En annen sak er at fristen for å foreta oppgjør og overføring av midlene etter at oppsigelsesfristen er utløpt, bør kunne variere med størrelsen av midlene knyttet til pensjonsordningen. Hovedregelen bør være at oppgjør skal foretas ved utløpet av oppsigelsesfristen. Ved beløp av betydelig størrelse, vil imidlertid avgivende pensjonsinnretning kunne ha behov for noe lengre tid for å få frigjort de midler som skal overføres (nedenfor avsnitt 5.7). I samsvar med synspunkter fra selskapshold, har en her valgt å knytte grensen for en lengre oppgjørsfrist til 200 mill. kr. Gjelder flyttingen midler som overstiger dette beløp, vil pensjonsinnretning ha en oppgjørsfrist på fire måneder fra mottagelsen av oppsigelsen.

Banklovkommisjonen mener videre at det bør klargjøres i lovgivning hvilke virkninger det har at kontraktsforholdet opphører ved utløpet av oppsigelsesfristen. Det sentrale er at avgivende pensjonsinnretnings forsikringsmessige risiko opphører og går over på den mottakende innretning i henhold til det nye kontraktsforholdet (lovutkastet § 8c-5 tredje ledd). Beregningen av de midler som skal overføres, er også knyttet til oppsigelsesfristens utløp (lovutkastet §§ 8c-7 og 8c-8). Videre er det klart at forvaltningen av de midler som skal overføres, etter utløpet av oppsigelsesfristen , i prinsippet forvaltes av avgivende pensjonsinnretning på vegne av arbeidsgiveren og mottakende pensjonsinnretning. Den avkastning som faktisk oppnås ved kapitalforvaltningen etter utløpet av oppsigelsesfristen, skulle derfor tilfalle arbeidsgiveren og overføres sammen med pensjonsordningens midler. Fra selskapshold er det påpekt at beregning av avkastningen i det enkelte tilfelle vil kunne medføre komplikasjoner i praksis, blant annet slik at endelig beregning ikke kan foretas før etter at oppgjør for øvrig er foretatt. Det er også vist til den praksis med standardberegning av avkastning som hittil har vært praktisert mellom de fleste selskapene. Banklovkommisjonen ser ikke avgjørende innvendinger mot en slik løsning, og foreslår ut fra dette at avkastningen skal beregnes ut fra innlånsrenten i Norges Bank (renten på foliokonto) i den periode det gjelder (lovutkastet § 8c-9 annet ledd). De selskaper som er involvert i flyttingen, bør imidlertid kunne avtale en annen løsning.

5.4 Oppsigelse av kommunale pensjonsordninger

Også i kommunale pensjonsordningerhar oppsigelsesfristen og oppgjørsfristen vært koblet sammen, se flytteforskriften § 3-8 annet ledd. I samsvar med denne bestemmelsen, har regelen i KLPs vedtekter (vedlegg 4.1), vært at oppsigelsesfristen er to måneder, samtidig som det i samsvar med KLPs premieavregningspraksis for fellesordninger har vært fastsatt at oppsigelse bare kan foretas med virkning fra et årsskifte. Denne ordningen åpner i og for seg for at en oppsigelse i et år kan gis når som hel st forut for 1. november i samme år, men ordningen innebærer samtidig at oppsigelse gitt i god tid før dette tidspunkt, ikke får virkning før fra årsskiftet. KLPs oppsigelsesregler er bygget på en særlig bestemmelse i flytteforskriften § 3-8 annet ledd annet punktum som gjelder ”kollektiv pensjonsforsikring som er basert på at forsikringsforholdet må løpe gjennom hele året for å sikre finansieringen av de forsikrede ytelser”.

For kommunale pensjonsordninger i andre livselskaper, har de alminnelige reglene i flytteforskriften § 3-8 hittil kommet til anvendelse. Dette skyldes at de kommunale pensjonsprodukter som disse selskapene benyttet inntil Arbeidsrettens dom høsten 2002, ikke var basert på premieberegning innenfor en fellesordning (se foran Del I avsnitt 5.2). De dispensasjoner som disse selskapene nå har fått (foran Del I avsnitt 5.5), åpner imidlertid for premieberegning innenfor fellesordninger. Avhengig av hvordan de nye kommunale pensjonsordningene i disse selskapene måtte bli utformet, vil derfor bestemmelsen om at oppsigelse bare kan gis virkning fra et årsskifte i flytteforskriften § 3-8 annet ledd, også kunne gjelde for kommunale pensjonsordningene i disse selskapene.

Reglene i flytteforskriften § 3-8 og KLPs vedtekter om at oppsigelse bare kan skje med virkning fra et årsskifte, er antatt å medføre konkurransebegrensninger i markedet for kommunale pensjonsordninger, og Banklovkommisjonen er derfor anmodet om å vurdere om det på dette området bør foreslås endringer i regelverket (foran Del I avsnittene 1.3 og 2.1). I hovedsak oppstår samme problem i forhold til det regelverk for kommunale pensjonsordninger som er foreslått i lovutkastet kapittel 8b, se særlig § 8b-6 som for alle kommunale pensjonsordninger inneholder regler om premieberegningen i fellesordninger uavhengig av pensjonsleverandør.

Banklovkommisjonen antar at en alminnelig oppsigelsesfrist på minst to måneder også bør passe for kommunale pensjonsordninger, og at det samme gjelder de regler om den etterfølgende oppgjørsfrist som er foreslått i lovutkastet § 8c-6. Hovedspørsmålet blir etter dette om det i forhold til kommunale pensjonsordninger undergitt regler som foreslått i lovutkastet kapittel 8b, også skal gjelde regler som likevel knytter virkningene av oppsigelsen til et årsskifte slik som i flytteforskriften § 3-8, eventuelt til et halvårsskifte eller kvartalsskifte. I hvilken utstrekning vil en slik regel være påkrevd eller begrunnet ut fra finansieringssystemet for pensjonsordninger med fellesordning for premieberegning?

Etter det regelverk for kommunale pensjonsordninger som er foreslått i lovutkastet kapittel 8b, skilles det mellom reglene for premieberegning (§ 8b-6) og reglene for innbetaling av ulike deler av samlet årspremie (§ 8b-9). Samtidig følger det av § 8b-14 at det skal foretas særskilt fordeling av årets overskudd uavhengig av oppgjøret av premieansvaret for de enkelte pensjonsordningene. Dette innebærer at utløpet av et forsikringsår (årsskifte) ikke lenger fremstår som det sentrale knutepunkt for avregning og oppgjør av samlet årspremie, slik som det gjorde i KLP da årets overskudd ble benyttet internt i KLP til direkte å dekke en stor del av årspremiene. KLPs praksis forutsatte at premieavregning og -oppgjør måtte utstå inntil overskuddet lot seg beregne ved årets avslutning (foran Del I avsnitt 4.3). Begrunnelsen for denne ordningen bortfaller når premiekravene skal dekkes i sin helhet uavhengig av disponeringen av overskudd, men samtidig oppstår et annet problem. Dette knytter seg imidlertid til årets begynnelse og har sammenheng med at beregningen av ordinær årlig forskuddspremie for fellesordningen bygger på den situasjon som da foreligger.

Etter lovutkastet § 8b-5 første ledd, jf. § 8b-6 annet ledd, skal den ordinære årspremie til en fellesordning forskuddsberegnes etter forsikringstekniske prinsipper for hvert år ved begynnelse av et forsikringsår ut fra den sammensetning av medlemsmassen i en fellesordning som da foreligger. Det samlede premievolum som fellesordningen skal tilføres, blir deretter fordelt mellom pensjonsordningene ut fra kjønns- og aldersnøytrale kriterier. Den enkelte pensjonsordnings årlige forskuddspremie er dermed fastlagt. Vesentlige endringer i medlemsmassen i fellesordningen som følge av tilflytting eller fraflytting av pensjonsordninger i løpet av året, vil kunne innvirke på forutsetningene for disse beregninger. Dette vil imidlertid ikke kunne korrigeres ved ny samlet premieberegning for fellesordningen fordi tilflytting eller fraflytting ikke bør få virkninger for premienivået for de øvrige pensjonsordninger som forblir medlemmer av fellesordningen hele året. Dette er det redegjort for foran Del I avsnitt 7.4.5(5) hvor premieberegningen for tilflyttet pensjonsordning er det sentrale, jf. lovutkastet § 8b-6 fjerde ledd.

Det omvendte problem er, hvilke virkninger det vil ha for de forsikringstekniske beregninger at én eller flere av de pensjonsordninger som inngår i beregningen av forskuddspremie, deretter flytter og går ut av fellesordningen i løpet av året. Er det av hensyn til pensjonsleverandørens stilling og det grunnlag for premieberegning som er anvendt, nødvendig å utsette flyttingen til utløpet av den periode forskuddspremiene er beregnet for, dvs. til utløpet av forsikringsåret?

I hvilken utstrekning fraflytting i løpet av premieberegningsperioden vil ha virkninger for premieberegningsgrunnlaget, vil bero på flere forhold, blant annet størrelsen og sammensetningen av medlemsmassen i den pensjonsordning som skal flytte, sett i forhold til den samlede medlemsmassen i fellesordningen ved årets begynnelse. Et annet forhold vil være hvilke sikkerhetsmarginer som er lagt inn i beregningene. For pensjonsordninger som inngår i en fellesordning for premieberegning, synes det derfor å være vanskelig å fastholde at oppsigelsesfristen skal være to måneder og at virkningene av oppsigelsen – uten unntak - inntrer ved fristens utløp. Omvendt er det neppe grunnlag for – ut fra hensynet til premieberegningen i fellesordninger - å lovfeste som generell regel at virkningene av oppsigelse alltid må være knyttet til et årsskifte. Hensynet til ryddig markedskonkurranse gir også grunnlag for innvendinger mot en slik regel. Ulike mellomløsninger kan imidlertid tenkes.

En løsning vil være å kombinere den alminnelige oppsigelsesfrist på to måneder med en rett for den avgivende pensjonsinnretning til i tilfelle å gjøre et ”risikofradrag” i de midler som skal overføres ved flyttingen, beregnet ut fra i hvilken grad flyttingen av en pensjonsordning forrykker grunnlaget for premieberegningen. En slik regel kan imidlertid medføre problemer i praksis, og vil dessuten også kunne ha konkurransebegrensende virkninger. Skal man unngå at et risikofradrag medfører reduksjon av pensjonsordningens midler som vil kunne få betydning for fortsatt sikring av arbeidstakernes opptjente rettigheter på flyttetidspunktet, vil ordningen måtte suppleres med en plikt for arbeidsgiveren til å dekke fradraget.

En annen mulighet vil være å legge den alminnelige oppsigelsesfrist på to måneder til grunn som lovens normalregel, men samtidig åpne for kontraktsfrihet slik at den enkelte pensjonsleverandør får mulighet til å utforme forsikringsvilkår som ut fra praktiske behov, fastsetter at virkningen av oppsigelsen likevel først skal inntre ved et kvartalsskifte, halvårsskifte eller årsskifte. I hvilken utstrekning slike vilkår i tilfelle vil bli benyttet i praksis, vil i så fall også bero på hvilke bindinger av oppsigelsesadgangen de forskjellige arbeidsgivere vil være parat til å godta når det gjelder egen pensjonsordning.

Etter en samlet vurdering er Banklovkommisjonen blitt stående ved å foreslå den sistnevnte ordning. En legger til grunn at de praktiske problemer som flytteretten måtte reise når det gjelder premieberegning i fellesordninger, vil kunne variere blant annet med størrelsen av de enkelte pensjonsordninger og de enkelte fellesordninger. Dette skulle tilsi at problemene best ville kunne løses ved at pensjonsleverandør og forsikringstaker i tilfelle gjør bruk av den avtalefrihet som er bygget inn i lovutkastet § 8c-5 annet ledd. Banklovkommisjonenviser for øvrig til at kommunale arbeidsgivere i praksis også vil måtte ta hensyn til de regler om fremgangsmåten ved flytting av pensjonsordninger som Hovedtariffavtalen for kommunal sektor inneholder.

5.5 Arbeidstakernes stilling i oppsigelsesprosessen

Flytteforskriften §§ 3-4 og 3-5 inneholder regler om hvilken informasjon arbeidstakerne og pensjonistene skal gis før arbeidsgiveren treffer beslutning om flytting av pensjonsordningen, og om deres rett til å uttale seg i saken. Bakgrunnen er at flyttingen og den måten den gjennomføres på, vil kunne ha virkninger for deres rettigheter og stilling i pensjonsordningen selv om en legger til grunn at opptjente rettigheter på flyttetidspunktet ikke kan forringes. Før beslutning om flytting treffes, skal saken også forelegges den styringsgruppe som er opprettet for pensjonsordningen etter lov om foretakspensjon § 2-4 og lov om innskuddspensjon § 2-6. For kommunale pensjonsordninger inneholder også Hovedtariffavtalen for kommunal sektor bestemmelser som skal sikre at arbeidstakernes og pensjonistenes interesser skal bli ivaretatt.

Banklovkommisjonenmener at det vil være en fordel at reglene om informasjonsplikt og uttalerett kommer til uttrykk i et nytt regelverk om flytting (lovutkastet § 8c-4). En legger til grunn at medlemmene i pensjonsordningen – både yrkesaktive og pensjonister - har behov for informasjon for å kunne vurdere om flyttingen er i samsvar med deres interesser, særlig om hvilke regler som skal gjelde for de yrkesaktive medlemmenes opptjening av pensjon når pensjonsordningen videreføres etter flyttingen. Videre bør medlemmene ha uttalerett. Ofte vil også arbeidstakerorganisasjoner uttale seg på vegne av sine medlemmer, og lovutkastet bør åpne for det. I denne sammenheng står kommunale pensjonsordninger i en viss særstilling som følge av de bestemmelser Hovedtariffavtalen inneholder, og Banklovkommisjonenmener at det fortsatt er behov for en regel som gjør det klart at lovutkastet § 8c-4 tredje ledd kan fravikes ved tariffavtale.

Flytteforskriftens bestemmelser på dette området er ikke endret etter at det i de nye pensjonslovene ble stilt krav om at det for hver pensjonsordning med en viss størrelse, skulle opprettes en styringsgruppe. Banklovkommisjonen mener at en beslutning om flytting av pensjonsordningen er en så viktig beslutning at saken skal behandles av styringsgruppe før vedtak fattes. Dette fremgår imidlertid ikke uttrykkelig av lovbestemmelsene om styringsgrupper, og en har derfor tatt inn en slik regel i lovutkastet § 8c-4 annet ledd.

Det fremgår foran avsnitt 5.2 at flytting av kommunale pensjonsordninger også vil omfatte oppsatte rettigheter til arbeidstakere som har fratrådt uten rett til utbetaling av pensjon. Også slike arbeidstakere vil ha behov for informasjon om flyttingen før beslutning treffes. Banklovkommisjonenantar imidlertid at fratrådte arbeidstakeres interesser vil bli ivaretatt innenfor rammen av de bestemmelser Hovedtariffavtalen har om flytting, og har derfor ikke tatt inn i lovutkastet noen regel vedrørende fratrådte arbeidstakere. For pensjonsordninger i privat sektor oppstår ikke dette spørsmålet fordi fripoliser og pensjonskapitalbevis ikke omfattes av flytting av pensjonsordningen som de utspringer av.

5.6 Omkostninger og gebyr

Ved flytting av en pensjonsordning vil avgivende pensjonsinnretning bli påført kostnader de ikke ville fått dersom ordningen hadde forblitt i pensjonsinnretningen. Avgivende pensjonsinnretning vil blant annet bli påført arbeid ved beregning av og overføring av midler.

I flytteforskriften fastsettes det at disse kostnadene skal dekkes av forsikringstaker. Alternativet ville vært at kostnadene ved flytting ble innregnet i kostnadselementet ved premieberegningen og fordelt på forsikringskollektivet som sådan uavhengig av om den enkelte kontrakt blir gjenstand for flytting. Hittil har det vært betraktet som urimelig at forsikringskollektivet skal bære disse omkostningene.

Det kan anføres at et flyttegebyr til avgivende pensjonsinnretning vil ha en konkurransehemmende effekt. Banklovkommisjonen er imidlertid av den oppfatning at så lenge det i flytteregelverket settes grenser for hvilke omkostninger som kan kreves dekket ved et flyttegebyr og det kan settes grenser for størrelsen på dette gebyret, vil ikke dette medføre en merkbar innlåsningseffekt som begrenser konkurransen. Kommisjonen finner det videre rimelig at forsikringsfelleskapet for øvrig ikke skal måtte bære omkostningene ved flytting av enkeltkontrakter.

Banklovkommisjonen foreslår på denne bakgrunn en videreføring av dagens prinsipp om at foretaket kan belastes et flyttegebyr ved flytting av en pensjonsordning, jf. lovutkastet § 8c-5 fjerde ledd. Flyttegebyr skal dekke kostnadene ved avslutning av kontrakten og overføring av pensjonsordningens midler. Det er kun omkostninger direkte knyttet til flyttingen som kan kreves dekket gjennom flyttegebyret. Omkostninger som uansett ville påløpt eller omkostninger pensjonsinnretningen har hatt i tilknytning til pensjonsordningen forut for flyttingen, kan ikke kreves dekket gjennom flyttegebyret. Det foreslås videre at det tas inn en uttrykkelig adgang til at flyttegebyret kan belastes premie- og innskuddsfondet. Dette nødvendiggjør en endring av lov om foretakspensjon § 10-3 første ledd og innskuddspensjonsloven § 9-3 første ledd.

Når det gjelder størrelsen på flyttegebyret, foreslås det at Kongen kan gi nærmere regler om dette.

Den som flytter sin pensjonsordning, vil videre ved flyttingen bli påført kostnader som følger av kontraktstegningen i den nye pensjonsinnretningen. Spørsmålet om kostnadsbelastning ved nytegning er regulert ved generelle regler i forskrift 21. november 1989 nr. 1167 om fordeling av kostnader, tap, inntekter, fond mv. mellom forsikringsselskaper i konsernforhold og mellom bransjer og kontrakter i et forsikringsselskap (kostnadsforskriften) § 3. Banklovkommisjonen går derfor ikke nærmere inn på disse spørsmål som hittil ikke har vært regulert ved særlige bestemmelser i flytteforskriften.

5.7 Overføring av pensjonsordningens midler

De spørsmål som knytter seg til beregningen og overføringen av pensjonsordningens midler, foreslås regulert i lovutkastet §§ 8c-7 til 8c-9 ved bestemmelser som i stor grad bygger på de prinsipper som ligger til grunn for flytteforskriften § 3-10 flg. Reglene skiller ikke mellom private og kommunale pensjonsordninger, men mellom ytelsesbasert og innskuddsbaserte pensjonsordninger fordi hovedkomponentene i pensjonsordningens midler vil være forskjellige.

Hovedregelen bør fortsatt være at størrelsen av pensjonsordningens midler fastsettes til den forsikringsteknisk beregnete verdi på det tidspunkt oppsigelsesvirkningen inntrer, dvs. ved oppsigelsesfristens utløp. Avgivende pensjonsinnretnings beregningsgrunnlag legges da til grunn. Ved beregningen vil kontoutskriften for siste regnskapsår kunne tas som utgangspunkt, forutsatt at det fullt ut tas hensyn til senere endringer i flytteåret. Slik beregning vil være aktuell når pensjonsordningen har innskuddspensjon. Forvaltes pensjonsordningens midler i egne investeringsporteføljer, skal markedsverdien for de finansielle instrumenter som inngår legges til grunn. Også avkastnings- og verdisikringsgarantier skal omregnes til nåverdi på tidspunktet for utløpet av oppsigelsesfristen. Beregningsreglene fremgår av lovutkastet § 8c-7.

Beregningen av de uføreavsetninger som skal inngå i pensjonsordninger ved flyttingen, reiser en del kompliserte spørsmål, blant annet fordi selskapenes avsetningspraksis visstnok varierer en god del. Banklovkommisjonen mener at det er behov for å avklare de viktigste spørsmålene på dette området, se lovutkastet § 8c-8. Bakgrunnen er at flyttingen gjelder hele pensjonsordningen, innbefattet uførepensjonister og arbeidstakere som er syke og står i fare for å bli uføre (foran avsnitt 5.2).

Banklovkommisjonen mener, for det første, at premiereserven for uføreytelser til medlemmer som er uføre ved oppsigelsesfristens utløp, skal tilsvare kravet til full avsetning beregnet etter det beregningsgrunnlag som gjaldt for pensjonsordningen. Dette markerer at uførerisikoen har materialisert seg på et tidspunkt da avgivende pensjonsinnretning bar risikoen. Avsetningen bør derfor prinsipielt tilsvare nåverdien av de ytelser som - ved vurdering ut fra de forhold som da foreligger - kan påregnes å komme til utbetaling, herunder premiefritak. Dette utelukker ikke at en ved beregningen kan ta hensyn til den mulighet for fremtidig rehabilitering eller redusert uføregrad som erfaringsmessig foreligger i tilsvarende tilfelle. Derimot godtar ikke bestemmelsen en praksis som innebærer at en i første omgang bare foretar avsetning av en del av den premiereserve som etter forsikringsteknisk beregning vil være påkrevd, og deretter ved behov, forsterker avsetningen etter hvert som forholdene avklares. På den annen side vil det være vanskelig å bedømme og ta hensyn til risiko for fremtidig økning av uføregraden. Er uførhet konstatert, men selve uføregraden ikke fastsatt ved oppsigelsesfristens utløp, skal en bygge på den uføregrad som senere fastsettes ut fra den uførhet som forelå ved risikoovergangen.

Arbeidstakere som er sykmeldt ved utløpet av oppsigelsesfristen, kan representere et særskilt problem i tilfelle hvor sykdommen innebærer risiko for å føre til uførhet. I så fall har risikoen materialisert seg på flyttetidspunktet og bør derfor være avgivende pensjonsinnretnings ansvar. Det er imidlertid også behov for å trekke en grense her for hvor lenge den avgivende pensjonsinnretning skal bære en slik latent uførerisiko, og grensen bør tilpasses de regler som gjelder for håndtering av spørsmål om uførhet i folketrygden. Medlemmer som er sykmeldt ved utløpet av oppsigelsesfristen, bør derfor regnes som uføre dersom den sykdom som da var konstatert, senere gir rett til rehabiliterings- eller attføringspenger eller uføreytelser innen ett år fra utløpet av oppsigelsesfristen (lovutkastet § 8c-8 annet ledd). Banklovkommisjonen mener at det foreligger behov for en klar regel når det gjelder fordelingen av risiko mellom avgivende og mottakende pensjonsinnretning i slike tilfelle, men lovutkastet bør ikke stenge for at det avtales et annet skjæringstidspunkt eller risikofordeling.

Banklovkommisjonen er kommet til at praktiske hensyn tilsier at selve oppgjøret ved overføringen av pensjonsordningens midler som hovedregel bør skje i penger (lovutkastet § 8c-9). Dersom midlene har vært forvaltet i egen investeringsportefølje, kan det imidlertid i enkelte situasjoner være uhensiktmessig å måtte realisere portefølje helt eller delvis, og en åpner derfor for at det i slike tilfelle kan avtales at oppgjør likevel skal skje ved overføring av porteføljen eller en bestemt del av denne.

Oppgjørsfristen utløper som hovedregel samtidig med oppsigelsesfristen (lovutkastet § 8c-6). I tilfelle hvor pensjonsordningens midler er 200 mill. kr eller mer, eller hvor det gjennomføres foreløpig oppgjør, vil imidlertid oppgjøret helt eller delvis måtte skje på et senere tidspunkt. De spørsmål som i så fall oppstår når det gjelder avkastning ved forvaltning av midlene i avgivende institusjon, i tiden fra utløpet av oppsigelsesfristen til oppgjørstidspunktet, er behandlet foran avsnitt 5.3.

5.8 Anvendelsen av overførte midler

Banklovkommisjonen foreslår videreføring av prinsippet i flytteforskriften § 3-12 om at overført premiereserve skal benyttes til å sikre medlemmenes og pensjonistenes rettigheter i samsvar med det nye regelverket for pensjonsordningen og det beregningsgrunnlag det bygger på (lovutkastet § 8c-10 første ledd). Det samme gjelder for midler knyttet til oppsatte rettigheter som overføres samtidig ved flytting av kommunal pensjonsordning (lovutkastet § 8c-11). Andre deler av pensjonsordningens midler, f.eks. tilleggsavsetninger, kursreserve og premiefond, skal knyttes til pensjonsordningen i samsvar med gjeldende regler (lovutkastet § 8c-10 annet ledd). Banklovkommisjonen har her lagt vekt på at hovedregelen bør være at slike midler beholder sin rettslige karakter slik at selve flyttingen ikke er motivert ut fra fordeler som ville kunne oppnås dersom dette ikke var tilfellet.

Disse bestemmelsene må ses i sammenheng med lovutkastet § 8c-3 som stiller krav til utformingen av det nye regelverket for å sikre arbeidstakernes og pensjonistenes opptjente rettigheter. Det kreves dels at rettighetene skal fremgå av regelverket, og dessuten at dette ikke kan inneholde bestemmelser som reduserer opptjent rett til pensjon med tilhørende premiereserve eller opptjent pensjonskapital. Dette er for øvrig i samsvar med lov om foretakspensjon § 5-8. I samsvar med dette forutsetter lovutkastet § 8c-10 tredje ledd at premiereserven må styrkes dersom overført premiereserve ikke er tilstrekkelig til å sikre de rettigheter som er opptjent på flyttetidspunktet, når det nye beregningsgrunnlaget legges til grunn. Flyttingen skjer i henhold til beslutning av arbeidsgiveren, og kostnadene ved styrking av premiereserven bør derfor bæres av arbeidsgiveren. Manglende premiereserve skal derfor etter forslaget dekkes ved overføring fra premiefondet, men hvis dette ikke er tilstrekkelig, må resten dekkes ved overføring fra tilleggsavsetninger eller fra foretaket.

Banklovkommisjonen har ved utformingen av lovutkastet §§ 8c-10 og 8c-3 lagt avgjørende vekt på å sikre at flytting av en pensjonsordning ikke vil kunne få negative virkninger for de pensjonsrettigheter som tilkommer arbeidstakere og pensjonister på flyttetidspunktet i henhold til det regelverk som inntil da gjaldt for pensjonsordningen. De regler som vil bli bestemmende for fremtidig opptjening av pensjon, vil fremgå av det regelverk som skal gjelde for pensjonsordningen etter at den er overført til ny pensjonsinnretning (lovutkastet § 8c-3 første og tredje ledd).

Dersom den premierserve som overføres, overstiger hva som er påkrevd for å sikre opptjente pensjonsrettigheter etter beregningsgrunnlaget i mottakende pensjonsinnretning, skal - etter flytteforskriften § 3-12 - det overskytende benyttes til å øke pensjonsytelsene. Dette betyr at midlene anvendes som engangspremie for tillegg til ytelsene. Banklovkommisjonenmener at dette er den naturlig løsning for overskytende premiereserve knyttet til pensjoner under utbetaling. Når det gjelder yrkesaktive medlemmer av pensjonsordningen, blir forholdet noe annet.

Hvis en legger til grunn at ytelsesnivået etter det nye regelverk normalt vil være hovedsaklig det samme som etter regelverket som gjaldt inntil flyttingen, vil en tilsvarende regel kunne gjøre det påkrevd å utstede et betydelig antall fripoliser for tilsvarende tillegg. Dette vil være kostnadskrevende og dessuten føre til at ytelsesnivået for eksisterende medlemsmasse og nye arbeidstakere vil bli forskjellig. Et alternativ ville selvsagt kunne være å videreføre pensjonsordningen på det noe høyere ytelsesnivå for alle medlemmer til enhver tid, men dette vil kunne øke samlede pensjonskostnader og bryte med prinsippet om at det som hovedregel vil være opp til arbeidsgiveren å fastlegge ytelsesnivået i en pensjonsordning. Det har forekommet i praksis at overskytende premiereserve blir benyttet til å dekke fremtidig premier for de medlemmer det gjelder, men en slik løsning vil være i strid med lov om foretakspensjon § 5-8 tredje ledd.

Banklovkommisjonen vil etter dette foreslå at overskytende premiereserve blir benyttet som engangspremie for tillegg i tjenestetid, det vil si på en måte som tilsvarer den som benyttes ved medregning av tjenestetid etter lov om foretakspensjon § 4-12. Det forutsettes at økning i tjenestetid blir den samme for samtlige medlemmer , og at økningen i opptjent rett til pensjon således blir prosentvis den samme. En slik økning vil således få betydning for fripoliserettighetene for arbeidstakere som fratrer senere, og den vil også få betydning for arbeidstakere som fratrer med rett til pensjon før nådd pensjonsalder. For arbeidstakere som fratrer ved nådd pensjonsalder, vil det samme være tilfelle dersom minstekravet til tjenestetid ikke er oppfylt fullt ut. For arbeidstakere som fratrer ved nådd pensjonsalder og da har oppfylt minstekravet til full pensjon, vil derimot tillegget i tjenestetid ikke få direkte betydning. Det er imidlertid ikke til å unngå at reglene om medregning av tjenestetid fra tid til annen vil kunne føre til dette. Banklovkommisjonen mener at en klar og enkel regel her er å foretrekke selv om den i enkelte tilfelle vil kunne føre til et resultat som ikke oppleves som fullt ut rimelig. En viser også til at økt mobilitet i arbeidsmarkedet og økningen i fratreden før nådd pensjonsalder bidrar til å begrense det antall av tilfelle hvor tillegget til tjenestetiden ikke vil komme til å utgjøre en fordel for arbeidstakerne.

Medlemmet Vannebo mener at forslaget om bruk av overskytende premireserve ikke er heldig. Forslaget innebærer at flyttingen i seg selv vil kunne få betydning for den utbetalte pensjon som de aktive medlemmene opparbeider rett til. Ansatte med i utgangspunktet like pensjonsrettigheter, vil kunne få forskjellige ytelser på grunn av tilfeldigheter knyttet til om pensjonsordningen har byttet pensjonsleverandør underveis, og hvor ofte.

Dette medlemmet mener dessuten at den foreslåtte lovteksten øker kompleksiteten i produktet, herunder kostnader knyttet til EDB-løsninger. Arbeidstakeren vil ikke kunne beregne sine rettigheter etter en lineær modell der hvert år i ansettelse teller like meget. Dette medlem vil også påpeke at forslaget ikke angir hvor en skal gjøre av midler for medlemmer som vil få/får mer tjenestetid enn det som kreves for fulle ytelser.

Dette medlemmet mener det er en bedre løsning både prinsipielt og rent praktisk, at overskytende premiereserve benyttes til å øke opptjent pensjon, eventuelt at det går til premiefond.

Dersom overskytende reserve benyttes til å øke opptjent pensjon, vil det føre til at opptjent pensjon vil være noe større enn den lineære pensjonen i en kort periode. Deretter vil den lineære pensjonen overstige den opptjente. Premien for ordningen da vil kunne fremstå som noe rimeligere i en periode begrenset oppad til ett år etter flyttingen.

6 Flytting av pensjonsrettigheter utgått fra kollektive pensjonsordninger

6.1 Oversikt

Pensjonsrettigheter opptjent av arbeidstakere som er fratrådt uten rett til utbetaling av pensjon, vil i innhold og form variere med den type av pensjonsordning pensjonsrettighetene er utgått fra. Dette er det redegjort for foran avsnitt 4.3. Det fremgår der at også slike pensjonsrettigheter kan reise noe ulike spørsmål i forhold til et regelverk om flytting. Her må det skilles mellom tilfelle hvor pensjonsrettighetene (1) flyttes sammen med pensjonsordningen, (2) flyttes til annen pensjonsordning i forbindelse med medregning av tidligere tjenestetid i denne ordningen, og (3) flyttes alene etter krav fra rettighetshaveren.

Spørsmålet om pensjonsrettigheter som tilkommer fratrådte arbeidstakere, skal følge med ved flytting av den pensjonsordning den er utgått fra, er behandlet foran i avsnitt 5.2. Det fremgår der at det i forhold til dette spørsmål må skilles mellom oppsatte rettigheter i kommunale pensjonsordninger, og rettigheter i henhold til fripoliser og pensjonskapitalbevis. Dette skyldes at oppsatte rettigheter fortsatt har vesentlig tilknytning til den kommunale pensjonsordning de er utgått fra, mens fripoliser og pensjonskapitalbevis gir uttrykk for pensjonsrettigheter som er helt frikoblet fra den pensjonsordning de utgikk fra. I samsvar med dette har Banklovkommisjonenforeslått i lovutkastet § 8c-3 at oppsatte rettigheter skal følge med ved flytting av kommunal pensjonsordning, men fripoliser og pensjonskapitalbevis bare skal følge med dersom rettighetshaveren selv utnytter sin flytterett. De nærmere regler fremgår av lovutkastet § 8c-11. I de følgende avsnitt skal en drøfte de spørsmål som knytter seg til tilfelle av medregning og særskilt flytting av individuelle pensjonsrettigheter.

6.2 Flytting ved medregning av tidligere tjenestetid

(1) Spørsmål knyttet til håndteringen av pensjonsrettigheter som tilkommer fratrådte arbeidstakere og midler knyttet til slike rettigheter, oppstår også i tilfelle hvor arbeidstakeren senere blir medlem av en annen pensjonsordning hvor tjenestetiden fra det tidligere arbeidsforhold blir medregnet ved fastsettelsen av tjenestetiden for arbeidstakeren som medlem av den nye pensjonsordningen. Når tidligere tjenestetid fra annen pensjonsordning blir medregnet, blir virkningen at pensjonsrettighetene i den nye pensjonsordningen bestemmes ut fra samlet tjenestetid i de to pensjonsordningene. Dette gjelder uavhengig av om medregningen skjer i henhold til de regler om tvungen medregning som gjelder for kommunale pensjonsordninger, eller etter reglene om frivillig medregning i lov om foretakspensjon § 4-11 flg. I begge tilfelle blir resultatet at den arbeidstaker som får medregnet tidligere tjenestetid, får samlet sine pensjonsrettigheter i den pensjonsordning han sist er medlem av og hvor medregningen skjer. Denne pensjonsordningen vil ved nådd pensjonsalder forestå utbetaling av samlet pensjon. Følgelig vil ikke arbeidstakeren – etter at medregning er foretatt - også kunne gjøre krav på pensjonsrettigheter i den pensjonsordning han tidligere var medlem av. De tidligere opptjente rettighetene må således opphøre fordi arbeidstakeren ellers vil få pensjonsrettigheter i de to pensjonsordningene som til sammen overstiger hva den samlede tjenestetid egentlig gir grunnlag for. KLPs Vedtekter for Fellesordningen § 11-5 reflekterer dette prinsipp ved at det er fastsatt at retten til oppsatt pensjon faller bort dersom et tidligere medlem tar ny stilling som medfører medlemskap i pensjonsordning som går inn under Overføringsavtalen.

Når det gjelder de midler som skal sikre arbeidstakerens samlede pensjonsrettigheter etter medregning, oppstår to noe ulike spørsmål:

• Hva skal skje med de midler i den tidligere pensjonsordningen som sikret opptjente pensjonsrettigheter ved tjenestetid som senere blir medregnet i den nye pensjonsordningen? Skal disse midlene forbli i den tidligere pensjonsordningen til tross for at arbeidstakerens opptjente rettigheter der bortfaller i og med medregningen?

• Hvilke krav stilles til sikringen av de samlede pensjonsrettigheter i den nye pensjonsordningen etter at medregning har funnet sted? Skal premiereserven i den nye pensjonsordningen beregnes ut fra de samlede forpliktelser til utbetaling av pensjon som den nye pensjonsordningen har overfor arbeidstakeren etter medregningen? Eller skal premiereserven i den nye pensjonsordningen kun dekke den rett til pensjon som opptjenes ved tjenestetid som arbeidstakeren får som medlem av den nye pensjonsordning?

Den forsikringstekniske ryddige måte å løse disse spørsmål på, vil være å kreve at den nye pensjonsordningen skal beregne de midler som skal sikre arbeidstakerens rettigheter i den nye pensjonsordningen (premiereserven) ut fra de samlede pensjonsrettigheter arbeidstakeren har etter at det er foretatt medregning av tidligere tjenestetid. Bare en slik løsning vil gi full forsikringsmessig dekning av arbeidstakerens samlede pensjonsrettigheter i den nye pensjonsordningen. Praktisk sett vil dette også kunne la seg gjøre uten særskilt innbetaling av engangspremie til den nye pensjonsordningen dersom de midler som sikret opptjent pensjon i den tidligere pensjonsordningen, blir overført til den nye pensjonsordningen samtidig med gjennomføringen av medregningen av den tidligere tjenestetiden. For en slik løsning taler også at den tidligere pensjonsordningen ikke vil ha behov for de midler som sikret tidligere opptjent pensjon, når arbeidstakeren etter medregningen ikke lenger vil ha noe krav på utbetaling av pensjon fra den tidligere pensjonsordningen. I tilfelle av medregning av tidligere tjenestetid i annen pensjonsordning bør derfor hovedregelen være at midler som sikrer pensjonsrettigheter opptjent ved den tjenestetid som medregnes, bør overføres til den nye pensjonsordningen til sikring av arbeidstakerens samlede pensjonsrettigheter i denne ordningen. Dette er den løsning det er lagt opp til ved frivillig medregning etter reglene i lov om foretakspensjon § 4-11 flg.(se (3) nedenfor), men derimot ikke den løsning gjeldende Overføringsavtale med Statens Pensjonskasse har for tvungen medregning av tidligere tjenestetid i pensjonsordninger som omfattes av Overføringsavtalen.

(2) Når det først gjelder kommunale pensjonsordninger som er tilsluttet Overføringsavtalen med Statens Pensjonskasse, er regelen at tidligere tjenestetid opptjent i en pensjonsordning tilsluttet avtalen, skal medregnes ved fastsettelse av tjenestetiden i ny pensjonsordning omfattet av avtalen (Overføringsavtalen § 4). Dette er det redegjort for i Del I avsnitt 2.1.3(2) hvor det er gitt en oversikt over innholdet i Overføringsavtalen. Videre er lovutkastet i Del I § 8b-7 første ledd annet punktum om medregning av tidligere tjenestetid utformet i samsvar med dette.

Denne form for tvungen medregning av tidligere tjenestetid i annen pensjonsordning omfattet av Overføringsavtalen medfører som nevnt ovenfor at den tidligere opptjente pensjonsrettighet bortfaller, og at pensjonsytelsene i sin helhet – beregnet ut fra samlet tjenestetid i begge pensjonsordningene - utbetales av pensjonsordningen for den arbeidsgiver hvor arbeidstakeren sist var ansatt (Overføringsavtalen § 5). Dette er det også gjort nærmere rede for i Del I avsnitt 7.10.5. De midler som knytter seg til pensjonsrettighetene i den tidligere pensjonsordningen, blir imidlertid ikke overført til den pensjonsinnretning som foretar medregningen og dermed blir forpliktet til å utbetale pensjonsytelsene beregnet etter samlet tjenestetid. I stedet inneholder Overføringsavtalen §§ 6 og 7 en komplisert refusjonsordning. Den pensjonsordning som forestår utbetaling av samlet pensjon, har krav på refusjon fra den tidligere pensjonsordningen etter hvert som pensjonsytelsene utbetales, det vil si på månedlig basis. Refusjonskravet beregnes imidlertid ikke forholdsmessig ut fra tjenestetiden i de to pensjonsordningene, men ut fra størrelsen av den pensjonsrettighet som var opptjent i den pensjonsordning arbeidstakeren tidligere var medlem av (Overføringsavtalen § 6). Refusjonsordningen er det redegjort nærmere for foran Del I avsnitt 7.10.2(3) og 7.10.5. Banklovkommisjonenmener at refusjonsordningen i Overføringsavtalen – slik den er utformet i bestemmelsene i avtalen - har ulike svakheter.

For det første, ordningen er basert på månedlig refusjon av en beregnet del av utbetalingen til de enkelte arbeidstakere som har nådd pensjonsalderen. Dette innebærer i seg selv at praktiseringen av refusjonsordningen må antas å være administrativt ressurskrevende både for utbetalende og refunderende pensjonsinnretning.

For det annet, prinsippet om at refusjonskravet skal beregnes ut fra de pensjonsrettigheter som i sin tid ble opptjent i den tidligere ordningen (Overføringsavtalen § 6), medfører også risiko for at utbetalende pensjonsordning påføres et meransvar som refusjonskravet ikke dekker. Refusjonskravets omfang vil bli beregnet ut fra den premiereserve som knyttet seg til den oppsatte rettighet på tidspunktet for medregning med tillegg av overskudd tilført rettigheten i perioden frem til tidspunktet for refusjon, se Del I avsnitt 7.7.3(1). Den nye pensjonsordningen bærer således risikoen for resultatet av kapitalforvaltningen i den tidligere ordningen.

For det tredje, dersom en alternativt antar at de oppsatte pensjonsrettigheter skal G-reguleres i tiden etter medregningen i stedet for å bli tilført overskudd, vil den tidligere pensjonsordningen få fordel av overskudd ut over det som kreves til å dekke G-reguleringen. Over tid må en regne med at overskuddet vil overstige G-reguleringen. Imidlertid vil slik G-regulering – i hvert fall i år med svak kapitalavkastning – innebære at både den tidligere pensjonsordnings arbeidsgiver og den nye pensjonsordningens arbeidsgiver vil måtte betale premie for samme arbeidstaker. Dette er spørsmål som ikke har kommet på spissen så lenge KLP har hatt gode overskudd på finansavkastningen og dessuten kunne benytte overskuddsmidler direkte til å dekke kostnader ved G-regulering av oppsatte rettigheter i sin alminnelighet. En kan ikke legge til grunn at dette vil være forholdet i kommende år.

For det fjerde, beregningen av kravet til avsetninger (premiereserve) i den nye ordningen til sikring av de samlede pensjonsrettigheter, vil kompliseres fordi en vanskelig vil kunne kreve at avsetningen tilsvarer full nåverdi av den samlede pensjonsforpliktelse med mindre den nye pensjonsordningen tilføres nødvendig engangspremie til dekning av avsetningen. Alternativt vil det i avsetningskravet måtte gjøres et fradrag beregnet ut fra nåverdien av fremtidige refusjonskrav, se lovutkastet Del I § 8b-10 annet ledd annet punktum. Begge disse problemer vil elimineres dersom midler knyttet til de opptjente rettighetene ved tidligere tjenestetid blir overført til den nye pensjonsordning som foretar medregningen.

Banklovkommisjonen legger etter dette til grunn at prinsippet om medregning av tjenestetid når arbeidstakeren blir medlem av ny pensjonsordning tilknyttet Overføringsavtalen og om bortfall av de pensjonsrettigheter arbeidstakeren tidligere har opptjent ved tjenestetid som medregnes, bør reflekteres i lovutkastets bestemmelser om kommunale pensjonsordninger (lovutkastet § 8c-12 første ledd). Banklovkommisjonenmener videre at de svakheter den nåværende refusjonsordning har, tilsier at medregningsordningen burde baseres på prinsippet om at midler knyttet til den tidligere pensjonsrettighet blir overført til den pensjonsordning som ved å foreta medregningen blir forpliktet til å utbetale pensjonsytelser beregnet på grunnlag av samlet tjenestetid. En slik løsning vil være i samsvar med lov om foretakspensjon § 4-11 flg. (Se (3) nedenfor.) Banklovkommisjonen fremmer derfor forslag om at medregning av tidligere tjenestetid i ny kommunal pensjonsordning skal ha den virkning at midler knyttet til tidligere opptjente pensjonsrettigheter skal overføres til den nye pensjonsordning hvor arbeidstakeren blir medlem og medregningen gjennomføres (lovutkastet § 8c-12 første ledd). Denne regelen er først og fremst beregnet på å virke i forholdet mellom to kommunale pensjonsordninger. Løsningen skulle i og for seg også passe for tilfelle hvor Statens Pensjonskasse (SPK) medregner tjenestetid fra kommunal pensjonsordning når en arbeidstaker blir medlem av pensjonsordning tilknyttet SPK. Tilfelle hvor en kommunal pensjonsordning foretar medregningen av tjenestetid i pensjonsordning knyttet til Statens Pensjonskasse, står i en noe annen stilling.

Den avklaring av rettsforholdene og den forenkling av ordningen for medregning av tidligere tjenestetid som et slikt opplegg vil kunne medføre, bør vurderes lagt til grunn i forbindelse med den pågående revisjon av Overføringsavtalen med Statens Pensjonskasse. Banklovkommisjonen legger derfor ikke opp til at det i medregningstilfelle skal kunne skje utbetalinger fra SPK til kommunale pensjonsordninger med mindre det følger av bestemmelsene i en revidert overføringsavtale.

(3) Medregning av tidligere tjenestetid i pensjonsordninger med foretakspensjon, er frivillig på to måter. For det første må den nye pensjonsordningen ha bestemmelser i sitt regelverk som etablerer en ordning for slik medregning. For det annet kan medregning bare skje etter samtykke fra den enkelte arbeidstaker, se lov om foretakspensjon § 4-11 tredje ledd. Dersom disse vilkår er oppfylt vil midler knyttet til pensjonsrettigheter opptjent tidligere, bli overført til den nye pensjonsordningen og – ut fra beregningsgrunnlaget for pensjonsordningen – lagt til grunn for beregningen av tillegget i tjenestetid etter reglene i lov om foretakspensjon § 4-12. Virkningen av medregningen blir i så fall – på samme måte som ved medregning i kommunale pensjonsordninger – at pensjonsytelsene i den nye pensjonsordningen beregnes etter samlet tjenestetid og at tidligere opptjente pensjonsrettigheter bortfaller i og med overføringen av de midler som er knyttet til rettighetene. Dette foreslås lovfestet i lovutkastet § 8c-12 annet ledd.

Ved vurderingen av spørsmålene knyttet til frivillig medregning, er Banklovkommisjonenblitt klar over at bestemmelsene i lov om foretakspensjon § 4-11 annet ledd, jf. § 4-12 tredje ledd har fått en lite heldig utforming når en ser hen til virkningene av medregningen for arbeidstakeren. Begge bestemmelser forutsetter at det ved medregning skal gis et tillegg i pensjonsgivende tjenestetid og samtidig ” et motsvarende fradrag i pensjonsytelsen”. Poenget med medregning – i forhold til arbeidstakeren - er imidlertid at ytelsene i den nye pensjonsordningen skal beregnes ut fra summen av faktisk tjenestetid som medlem av den nye ordningen og et tillegg i tjenestetid beregnet ut fra overførte midler etter reglene i § 4-12 første eller annet ledd. Realiteten i medregningen ville falle bort hvis det samtidig skulle gjøres et motsvarende fradrag i pensjonsytelsene i den nye ordningen.

Bestemmelsen om fradrag i ytelsene kan bare tenkes å få betydning for beregningen av den premie som den nye pensjonsordningen skal betale for den arbeidstaker som har fått tidligere tjenestetid medregnet. Årspremien skal ikke beregnes ut fra årlig opptjening av fulle pensjonsytelser fordi den overførte premiereserve innebærer at pensjonsordningen allerede er tilført midler tilsvarende de ytelser som fripolisen gir rett til. En slik premieberegningsregel skulle etter lovens system være inntatt i lovens § 9-3. Banklovkommisjonenmener derfor at en må sørge for å få endret lov om foretakspensjon slik at ordene ”og et motsvarende fradrag i pensjonsytelsen” utelates i § 4-11 annet ledd, og slik at § 4-12 tredje ledd utgår. I stedet bør lovens § 9-3 tilføyes et nytt femte ledd som lyder:

” (5) Ved beregningen av premie for arbeidstakere som har fått medregnet tjenestetid etter reglene i §§ 4-11 og 4-12, skal det gjøres fradrag beregnet ut fra de ytelser i pensjonsordningen som den medregnede tjenestetid vil gi rett til.”

6.3 Flytting av fripolise og pensjonskapitalbevis

Spørsmålene om særskilt flytting av pensjonsrettigheter som tilkommer arbeidstakere fratrådt uten rett til utbetaling av pensjon, er behandlet foran avsnitt 5.2. Det fremgår der at Banklovkommisjonen ikke finner grunn til å foreslå en regel som vil endre den nåværende praksis når det gjelder oppsatte pensjonsrettigheter i kommunale pensjonsordninger. På den annen side legger Banklovkommisjonen til grunn at den flytterett som i dag er knyttet til fripoliser og pensjonskapitalbevis skal videreføres, og det er behov for nærmere regler om bruk av flytteretten og overføringen av de midler som er knyttet til pensjonsrettighetene, se lovutkastet § 8c-13.

6.4 Henvisning til bestemmelsene om flytting av kollektive pensjonsordninger

Banklovkommisjonen har kommet til at de nærmere regler om gjennomføring av flytting av pensjonsrettigheter utgått fra kollektive pensjonsordninger bør så langt som mulig, knyttes opp mot de regler som er foreslått for flytting av kollektive pensjonsordninger. Redaksjonelt kan dette enklest gjøres ved henvisning til de bestemmelser som det er behov for i de enkelte tilfelle. De deler av regelverket for kollektive pensjonsordninger det vil være behov for, fremgår av henvisningene i lovutkastet §§ 8c-11 til 8c-13.

7 Flytting av individuelle pensjonsavtaler

Det fremgår av redegjørelsen foran avsnitt 4.3, at behovet for regler om flytting av individuelle livsforsikrings- og pensjonsavtaler først og fremst gjelder individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA) og individuell livrenteforsikring. Banklovkommisjonensforslag i lovutkastet § 8c-14 er begrenset til disse kontraktstypene. Også på dette området mener Banklovkommisjonenat de regler det er behov for, stort sett kan lovfestes ved en henvisning til ulike regler inntatt i lovutkastets avsnitt om kollektive pensjonsordninger, som derfor foreslås gitt tilsvarende anvendelse. På et par punkter er det imidlertid behov for særlige regler.

Dette gjelder for det første, bestemmelser vedrørende anvendelsen av overførte midler. Lovutkastet § 8c-14 fjerde ledd, bygger i og for seg på prinsippene i utkastet § 8c-10 tredje og fjerde ledd, men er gitt en utforming som er tilpasset de pensjonsprodukter det gjelder. For det annet vil det være behov for en regel om plikt til å underrette personer som er begunstiget, om flyttingen.

Etter flytteforskriften § 9-4 om seleksjonsfradrag,er det tatt forbehold om at selskapet ved overføring av midler knyttet til individuell pensjons- eller livrenteforsikring med opplevelsesrisiko, kan kreve at det skal gjøres ”et fradrag i premiereserven når premiereserven ikke står i forhold til den risiko som faller bort, og overføringen derfor vil påføre selskapet et tap.” Det kan også kreves helseerklæring som forutsettes hensyntatt ved beregningen av fradraget. Seleksjonsfradrag medfører således at flytteverdien av slike forsikringer blir redusert i forhold til det som fremgår av kontoutskriften. Fra selskapshold er det anført at muligheten for seleksjonsfradrag er nødvendig for å hindre at forsikringstakere rømmer unna de forutsetninger som lå til grunn da avtalen ble tegnet og bruker en endret helsetilstand til å skaffe seg fordeler gjennom en flytting, samtidig som gjenværende bestand i avgivende pensjonsinnretning påføres en økt risiko.

Banklovkommisjonen viser til at bestemmelsen i flytteforskriften § 9-4 er meget løst formulert, både med hensyn til vilkårene og omfanget av et fradrag. Dette skaper generelt sett rettsusikkerhet i forsikringsforholdet. Det fremgår også at beslutning om seleksjonsfradrag først vil bli truffet etter at flyttespørsmålet er aktualisert. I realiteten overlater bestemmelsen helt til det enkelte selskap å bestemme i etterhånd – ved avslutningen av forsikringsforholdet – om fradrag skal gjøres eller ikke. De opplysninger som er fremkommet fra selskapshold gir heller ikke noe entydig bildet og det er grunn til å anta at praksis varierer en god del. I lys av at det her dreier seg om individuell forsikring i forbrukerforhold , mener Banklovkommisjonenderfor at det ikke er grunn til å videreføre en tilsvarende bestemmelse i lovutkastet. Dessuten vil seleksjonsfradrag av den type det her gjelder, kunne fremtre som uheldig i forhold til ryddig markedskonkurranse, blant annet fordi et vesentlig motiv synes å være å motvirke at den person som flytter sin forsikring, oppnår høyere ytelser i mottakende selskap enn forsikringen ga i avgivende selskap. Banklovkommisjonen er klar over at endringer i overlevelsesrisiko som følge av høyere levealder representerer en utfordring for livsforsikringsselskapene. Dette gjelder imidlertid livsforsikring generelt, også kollektiv forsikring, og det synes vanskelig å begrunne at det her er behov for spesialløsninger for flyttetilfelle i individuell forsikring.

Medlemmet Vannebo mener det ikke er heldig å oppheve muligheten for et forsikringsselskap til å beregne et seleksjonsfradrag ved flytting av en individuell pensjonsforsikring. Selskapene har ønsket å unngå tilfeldig behandling av enkeltsøkere og meldt fra om dette til Kredittilsynet (Beregningsmelding nr. 150/92).

Dette medlemmet mener også at beskrivelsen av dagens praksis på området ikke er korrekt. Helsebedømmelsen følger Retningslinjer for helsebedømmelse gitt av Nemnden for helsebedømmelse. Seleksjonsfradraget er forskjellen mellom ordinær premiereserve og premiereserve etter bedømt dødelighet. Samtidig tar dette medlemmet avstand fra påstanden om at motivet for seleksjonsfradrag er et ønske fra selskapenes side om å unngå at den forsikrede skal oppnå høyere ytelser i mottakende selskap.

Dette medlemmet viser videre til at det er allmenn aksept for behovet for seleksjonsfradrag ved omdanning av individuelle pensjonsforsikringer, noe som også er nedfelt i forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6-47-23. Hensikten med seleksjonsfradraget er at et forsikringsselskap skal kunne sikre at den gjenværende kundebestanden ikke får endret sin totale risiko.

Ved en flytting av en individuell pensjonsforsikring skal det ikke samtidig kunne skje en omdanning til nye ytelser. Likevel viser historien at flytting gjerne er motivert ut fra muligheten til å endre ytelser etter flyttingen. Et nylig eksempel på dette var da det ble gitt adgang til å opprette egne fondsforsikringsselskaper (1997) som kunne selge produkter med investeringsvalg. Det har etter dette vært en stor overgang av forsikringer fra tradisjonelle selskap til selskap som tilbyr investeringsvalg. I sammenheng med overgangen, har bl.a. ytelsene blitt endret fra ytelser med garantert avkastning, til ytelser uten garantert avkastning. Selskapenes mulighet til å ta seleksjonsfradrag har forhindret at selskapene i denne prosessen har mistet all ”god” risiko, enten fordi kunden har betalt et seleksjonsfradrag, eller fordi en rekke kunder da har valgt å ikke flytte sin forsikring. Antallet kunder som har blitt belastet seleksjonsfradrag kan ikke måles med antallet som har valgt å bli i selskapet fordi de har fått informasjon om at de kan bli belastet et seleksjonsfradrag. For sistnevnte tilfelle foreligger det, av naturlige grunner, ingen statistikk. Siden fondsforsikringsselskapene startet sin virksomhet har det (etter FNHs statistikker) blitt flyttet ca. 39 100 forsikringer til fondsforsikringsselskaper. Det alt vesentligste av dette er flyttinger fra tradisjonelle livselskap. Tallene viser at muligheten til å ta seleksjonsfradraget ikke har vært særlig flyttehindrende, samtidig som de avgivende selskapene har hatt mulighet til å sikre risikoen i bestanden.

Muligheten for å ta seleksjonsfradrag har i eksemplet som er omtalt ovenfor, ligget i det selskapet som faktisk hadde risikoen i forbindelse med omdanningen. Dersom det nå ikke blir tillatt å omdanne i sammenheng med en flytting, vil det typisk være mottagende selskap som vil stå for omdanningen. Det vil imidlertid i tilfellet nevnt over, være avgivende selskap som er utsatt for seleksjonsrisiko. Det er vesentlig at det er det selskapet som får endret sin risikosammensetning, som må ta seleksjonsfradraget.

Videre vil dette medlemmet peke på at kommisjonen ikke i tilstrekkelig grad har vurdert mulighetene for at den foreslåtte løsning kan føre til at kunder vil kunne spekulere i å flytte sine forsikringer, ved at de kan oppnå gevinster som ikke har noen sammenheng med selskapenes egentlige konkurranseevne. Banklovkommisjonen har heller ikke gjort noen betraktninger omkring hvilken risiko selskapene kan bli utsatt for i en ”run”-liknende situasjon, dersom de ikke har mulighet til å ta seleksjonsfradrag ved flytting.

8 Administrative og økonomiske konsekvenser

8.1 Innledning

Gjeldende regelverk vedrørende flytting av livsforsikrings- og pensjonskontrakter fremgår i omfattende og til dels vanskelig tilgjengelige forskrifter. Ved utarbeidingen av utkastet til nye lovregler om flytting i form av et nytt kapittel 8c i lov om forsikringsvirksomhet, har Banklovkommisjonen ikke sett behov for prinsipielle endringer. Ut fra konkurransehensyn viderefører utkastet prinsippet om alminnelige flytterett, og hovedformålet har vært å oppnå nødvendig klargjøring og vesentlig forenkling av regelverket.

De fleste leverandører av livsforsikrings- og pensjonsprodukter vil være undergitt lov om forsikringsvirksomhet, men visse typer av pensjonsprodukter kan også tilbys av banker og forvaltningsforetak for verdipapirfond. Dette gir konkurranseflater på tvers av bransjeskiller, men i mindre grad på tvers av de ulike finanskonsernenes virksomhetsområder. Av praktiske grunner er det utarbeidet et samlet regelverk for flytting av livsforsikrings- og pensjonskontrakter. Da regelverket utvilsomt fortsatt vil ha størst betydning for livsforsikrings- og pensjonskasser, foreslår Banklovkommisjonen at dette innarbeides som et nytt kapittel i lov om forsikringsvirksomhet selv om de øvrige deler av denne loven ikke gjelder for banker og forvaltningsforetak. En antar at dette ikke vil skape vanskeligheter i praksis.

Lovutkastet omfatter i utgangspunktet alle livs- og pensjonsforsikringer, men materielt inneholder det bare utførlige regler for de viktigste hovedgrupper av kontrakter i markedet for pensjonssparing: Kollektive pensjonsordninger, pensjonsrettigheter utgått fra kollektive pensjonsordninger og individuelle pensjonsavtaler, herunder individuelle livrenteforsikringer. Forutsetningen er at enkelte kontraktstyper med liten betydning i praksis etter behov vil kunne reguleres ved forskrift dersom de forsikringsvilkår som blir benyttet i praksis viser seg å ha uønskede virkninger.

Lovutkastet er ment å dekke alle vesentlige spørsmål og forutsettes i liten grad utfylt ved detaljregler i forskrift.

8.2 Økonomiske og administrative konsekvenser for det offentlige

Lovutkastet er ment å gi en samlet lovregulering av alle vesentlig spørsmål ved flytting av livsforsikrings- og pensjonskontrakter. Ved redaksjonell bearbeidning er overflødige bestemmelser luket ut samtidig som uklare punkter er søkt avklart. Samlet sett utgjør lovutkastet også en betydelig forenkling i forhold til gjeldende flytteregelverk. Det er lagt vekt på å presentere regelverket på en måte som gir oversikt og er lettere tilgjengelig for så vel tilsynsmyndigheter som pensjonsinnretningene og kundene. Dette antas å ville gi myndighetene en rasjonaliseringsgevinst, blant annet som følge av reduksjon av forespørsler og tvister.

Behovet for myndighetene til å gi utfyllende regler antas også å være svært begrenset. Lovutkastet antas i seg selv å være tilstrekkelig til å løse de fleste spørsmål som antas å oppstå i praksis.

Banklovkommisjonen legger til grunn at myndighetene ikke vil bli påført nye omkostninger eller arbeidsoppgaver som følge av reglene i lovutkastet.

8.3 Økonomiske og administrative konsekvenser for private

Som nevnt ovenfor avsnitt 8.2, vil forenklingen av flytteregelverket innebære at det vil bli lettere å sette seg inn i både for pensjonsinnretningene og kundene sett i forhold til dagens regelverk. Dette vil også gi ryddigere ansvarsforhold og konkurranseforhold mellom de ulike pensjonsinnretningene. Særlig kravet om at flytting skal skje til en tilsvarende kontrakt, vil gjøre det lettere for den enkelte kunde å vurdere tilbudene fra andre selskaper i forhold til sin nåværende kontrakt. Det skilles her mellom selve flyttingen og andre typer av disposisjoner, så som omdanning eller endringer i produktsammensetningen.

For banker og forvaltningsforetak og for verdipapirfond vil dette være et nytt regelverk å sette seg inn i, idet flyttereglene blir å finne i forsikringsvirksomhetsloven. Flytteretten for produkter som tilbys av disse pensjonsinnretningene har hittil stort sett fulgt av spesiallovgivningen.

Når det gjelder kommunale pensjonsordninger, foreslås det at en flytting av en pensjonsordning også skal omfatte oppsatte rettigheter utgått fra pensjonsordningen. Forslaget innebærer at kommunale arbeidsgivere i tilfelle får kun ett selskap å forholde seg til, og dessuten at utbetalende pensjonsinnretning vil slippe refusjonsprosessen overfor tidligere pensjonsordning. Dette vil innebære besparelser i form av reduserte administrasjonsomkostninger for den utbetalende pensjonsinnretningen. Det er uklart hvor store disse besparelsene vil bli. Dette vil blant annet avhenge av mobiliteten av arbeidskraft innenfor kommunal- og offentlig sektor.

9 Spesielle motiver til kapittel 8c. Flytting

9.1 Spesielle motiver til forsikringsvirksomhetsloven

Til § 1–1. Innledende bestemmelse

Nytt annet ledd annet punktum fastsetter at flyttebestemmelsene i kapittel 8c også gjelder for bank og forvaltningsforetak for verdipapirfond. Det vises til motivene til § 8c–1 annet ledd og de alminnelige motiver ovenfor Del II avsnitt 1.3 og 4.4.

Til § 8c–1. Virkeområde

Bestemmelsen fastsetter flyttereglenes generelle virkeområde. Opplistingen i første ledd er ment å dekke alle former for livs- og pensjonsforsikring. Det vises til Del II avsnitt 4.2.

I bokstav a og b nevnes henholdsvis foretakspensjonsordninger, herunder ordninger med engangsbetalt foretakspensjon, og innskuddspensjonsordninger. Dette omfatter også parallelle og kombinerte pensjonsordninger. Bokstav c gjelder kommunale pensjonsordninger slik de er definert i lovutkastet Del I § 8b–1. I bokstav d nevnes ”andre kollektive pensjonsordninger” som blant annet omfatter kollektive pensjonsordninger utenfor skattereglene, herunder supplerende pensjonsordninger etablert av foretak som også har etablert foretakspensjonsordning eller innskuddspensjonsordning, og kollektiv livrente. Videre omfatter bokstav d kollektive pensjonsordninger for foreningsmedlemmer og gruppelivsforsikringer. Det vises i denne forbindelse til Del II avsnitt 3.3.1.

Bokstav e omfatter individuelle pensjonsrettigheter utgått fra kollektive pensjonsordninger som nevnt i bokstavene a til d. Bokstav f gjelder individuelle pensjonsavtaler og omfatter blant annet individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA) inngått i henhold til forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 (skatteforskriften) § 6–47 og individuelle livrenteforsikringer inngått i henhold til skatteforskriften § 5–41. I tillegg omfattes individuelle kapitalforsikringer. Bokstav g dekker eventuelle andre livsforsikringskontrakter som ikke er omfattet av opplistingen for øvrig.

Annet ledd angir hvilke pensjonsinnretninger som er omfattet av flytteregelverket. Det vises til Del II avsnitt 4.4. Foruten livsforsikringsselskaper og pensjonskasser omfattes banker og forvaltningsforetak for verdipapirfond. Forutsetningen for at en kontrakt skal kunne flyttes til en annen pensjonsinnretning er at pensjonsinnretningen har lovlig adgang til å tilby pensjonsprodukter av den aktuelle type. Det vises til Del II avsnitt 1.3. Det vises for øvrig til de foreslåtte endringene i forsikringsvirksomhetsloven § 1–1 annet ledd.

Tredje ledd må ses i sammenheng med henholdsvis §§ 8c–2 første ledd, 8c–13 første ledd og 8c–14 første ledd. Det fremgår der at en livsforsikrings- og pensjonskontrakt kan flyttes ved at det etableres en tilsvarende kontrakt i annen pensjonsinnretning. Reglene i kapittel 8c gjelder bare bytte av pensjonsinnretning og således flytting i rendyrket form slik som beskrevet i Del II avsnitt 1.2. Skal det gjøres endringer i form av omdanning, sammenslåing eller deling av pensjonsordning i forbindelse med flytting må dette følge av de regler som gjelder for de ulike pensjonsproduktene.

Fjerde ledd gir forskriftshjemmel. Det vises til Del II avsnitt 4.2 der det blant annet er pekt på at lovutkastet er utformet slik at lovreglene i seg selv burde være tilstrekkelige til å løse de aller fleste spørsmål som antas å oppstå i praksis.

Det er ikke lagt opp til at flyttereglene i lovutkastet kapittel 8c avsnitt I, II og III. Flytting av individuelle pensjonsavtaler, skal kunne fravikes ved avtale mellom partene med mindre dette er sagt uttrykkelig i lovteksten. Eventuelle fravikelser må enten skje i henhold til forskrift eller ved enkeltvedtak, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 13–8.

9.2 Endringer i andre lover

9.2.1 Lov om foretakspensjon

Til § 4–11. Adgang til medregning

I annet ledd foreslås ordene “og et motsvarende fradrag i pensjonsytelsen beregnet etter reglene i § 4–12“ utelatt som til dels villedende. Det er nærmere redegjort for endringen i Del II avsnitt 6.2. Ved medregning skal ytelsene for medlemmet beregnes ut fra summen av tjenestetiden i den nye pensjonsordningen og tjenestetid beregnet ut fra overførte midler fra tidligere pensjonsordning. Så lenge det skal skje en medregning, skal det ikke gjøres fradrag i ytelsene i den nye pensjonsordningen. Av samme grunn foreslås § 4–12 tredje ledd opphevet og erstattet av en ny bestemmelse i lovens § 9–3. Det vises for øvrig til motivene ovenfor til § 8c–12.

Til § 9–3. Premieberegningen

Det foreslås tatt inn et nytt femte ledd som fastsetter beregningen av premien i den nye pensjonsordningen når det skal skje en medregning av tidligere tjenestetid. Femte ledd fastsetter at det skal tas hensyn til at overførte midler tilknyttet medlemmets fripolise fra tidligere pensjonsordning dekker medregnet tjenestetid, jf. någjeldende § 4–12 tredje ledd som bestemmelsen skal erstatte. Det vises til Del II avsnitt 6.2.

Til § 10–3. Bruk av premiefondet

I § 8c–5 fjerde ledd annet punktum foreslås det at flyttegebyret kan belastes premie- eller innskuddsfondet. Lov om fortakspensjon § 10–3 som angir hva midler i premiefondet kan brukes til, åpner ikke for en slik bruk av midlene i dag. Det foreslås derfor at det tas inn en slik åpning i første ledd som ny bokstav g.

9.2.2 Lov om innskuddspensjon

Til § 9–3. Bruk av midler i innskuddsfondet

I § 8c–5 fjerde ledd annet punktum foreslås det at flyttegebyret kan belastes premie- eller innskuddsfondet. Lov om innskuddspensjon § 9–3 som angir hva midler i innskuddsfondet kan brukes til, åpner ikke for en slik bruk av midlene i dag. Det foreslås derfor at det tas inn en slik åpning i første ledd som ny bokstav d.

10 Utkast til lov om endring i forsikringsvirksomhetsloven og i visse andre lover

I

I lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet (forsikringsvirksomhetsloven) gjøres følgende endringer:

§ 1–1 nytt annet ledd annet punktum skal lyde:

Reglene i kapittel 8c gjelder også for banker og forvaltningsforetak for verdipapirfond.

Gjeldende annet punktum blir nytt tredje punktum.

§ 7–8 oppheves.

Nytt kapittel 8c skal lyde: