Del 3
Felles lovverk for høyere utdanning i Norge

7 Hva bør reguleres i en felles lov?

I dette kapitlet drøftes og gjennomgås problemstillinger knyttet til lovfesting av felles lovbestemmelser for statlige og private høyskoler. Utvalget legger frem forslag som innebærer at det skal være én felles lov, i stedet for to separate lover som i dag.

Utvalgets konkrete vurderinger er innarbeidet under de enkelte tematiske underkapitlene. Nærmere begrunnelse for utformingen av lovbestemmelser følger dessuten av merknadene til de enkelte paragrafer i lovforslaget.

7.1 Lovens formål og virkeområde

I et felles lovverk for statlige og private høyere utdanningsinstitusjoner er det innledningsvis nødvendig å presisere hva som skal være lovens overordnede formål, med en angivelse av de overordnede krav som skal stilles til virksomheten, uavhengig av disse institusjonenes tilknytning til staten.

I henhold til mandatet skal utvalget vurdere lovens stedlige virkeområde, noe som ikke er regulert i de to aktuelle lovene i dag.

7.1.1 Lovens virkeområde

7.1.1.1 Saklig virkeområde

Universitets- og høgskoleloven spesifiserer at loven gjelder statlige høyere utdanningsinstitusjoner. Loven angir den faktiske institusjonsstrukturen, samtidig som den gir Kongen myndighet til å fastsette institusjonsstruktur. Universitets- og høgskoleloven gir også hjemmel for Kongen til å bestemme at loven skal gjelde delvis også for andre statlige institusjoner. Dette siste er nå aktuelt for Forsvarets høyskoler.

Privathøyskoleloven gjelder i dag for private høyskoler som er institusjonsakkreditert, får statlig tilskudd eller gir godkjent eksamen.

En felles lov for statlige og private institusjoner bør etter utvalgets vurdering sondre mellom institusjoner som er utstyrt med vide faglige fullmakter gjennom en institusjonsakkreditering fra NOKUT, og institusjoner som kun er godkjent for enkelteksamener. Institusjoner som ønsker en akkreditering av institusjonen, med vide faglige fullmakter, vil i vesentlig grad kunne skille seg fra institusjoner som kun har eksamensrett for ett eller få studietilbud. I lovens angivelse av det saklige virkeområdet (altså hvilke institusjoner loven skal gjelde for) vil det etter utvalgets vurdering likevel ikke være nødvendig å foreta en slik sondring mellom institusjonstyper. Dette kan reguleres i egne bestemmelser i loven. Det saklige virkeområde bør derfor etter utvalgets vurdering i utgangspunktet kunne avgrenses til høyere utdanningsinstitusjoner som har institusjonsakkreditering eller gir eksamen godkjent etter loven.

Fastsettelsen av de nærmere angivelsene av krav til forskjellige institusjonskategorier (universitet/vitenskapelig høyskole/høyskole) bør etter utvalgets vurdering fremdeles være lagt til Kongen (regjeringen), men slik at det lovfestes at det er NOKUT som skal forestå den faglige akkrediteringen, og at det således er NOKUT som avgjør hvilken institusjonskategori den enkelte institusjon skal kunne innplasseres i.

Dagens universitets- og høgskolelov har også en bestemmelse som gir Kongen hjemmel til å bestemme at deler av loven skal gjelde for andre statlige institusjoner. Denne bestemmelsen har blitt benyttet for å innlemme Forsvarets høyskoler under loven og vil nå også kunne være aktuell hjemmel for Politihøyskolen 1 . Etter utvalgets vurdering bør det i loven inntas et krav om at NOKUT også skal forestå den faglige akkrediteringen og vurderingen av om loven også skal kunne gjelde delvis for slike institusjoner. Utvalget mener at det i en felles lov også kan tenkes private institusjoner som loven bør kunne gjelde delvis for, og mener derfor at begrensingen som ligger i «statlige» bør fjernes.

7.1.1.2 Stedlig virkeområde

Spørsmålet om stedlig virkeområde har blant annet vært oppe i den såkalte «Atlantissaken» 2 , der staten ved departementet ble pålagt å tildele Atlantis Medisinske Høgskole eksamensrett for medisin grunnfag med studiested Marbella, Spania. Dommen slo fast at dagens privathøyskolelov ikke er begrenset til virksomhet som utøves i Norge.

Avgrensningen av lovens stedlige virkeområde vil i stor grad være et spørsmål om i hvilken grad institusjonen skal ha frihet til å tilby utdanning der de selv måtte ønske det, og er etter utvalgets vurdering spesielt aktuelt i forhold til studier som mottar norsk statsstøtte. Spørsmålet om stedlig virkeområde er også aktuelt i forhold til NOKUTs rolle som tilsynsorgan, og deres mulighet for å skaffe seg innsikt i de aktuelle institusjonenes virksomhet.

Spørsmålet om stedlig virkeområde er lite problematisert, og det er få eksempler i praksis på at dette skaper problemer. En utvikling mot en større grad av internasjonalisering og faglig samarbeid om grader (blant annet «joint degrees») på tvers av landegrensene, aktualiserer imidlertid en diskusjon om institusjonens fullmakter til å tilby studier og tildele norske grader utenfor Norges grenser.

Dersom loven ikke har et stedlig begrenset virkeområde, åpner dette etter utvalgets vurdering i praksis for at også utenlandske institusjoner, uten noen form for tilknytning til Norge, vil ha rett til å søke om godkjenning av institusjonen eller rett til å tildele grader etter norsk lov. I et internasjonalt perspektiv kan for eksempel en slik godkjenning være aktuell for å dokumentere kvalitet. NOKUT kan således få en uønsket rolle som et internasjonalt akkrediteringssystem. Dette vil også være lite ryddig, og vil kunne komme i direkte konflikt med andre lands nasjonale systemer for kvalitetssikring av studietilbud innen høyere utdanning.

Etter utvalgets vurdering bør lovens stedlige virkeområde avgrenses til institusjoner som er etablert og registrert i Norge. Dette vil likevel ikke være til hinder for at norske institusjoner vil kunne etablere studietilbud i andre land, innenfor de lovmessige rammer som gjelder for høyere utdanning i de aktuelle land. Det vil heller ikke være til hinder for at deler av undervisningen ved norske institusjoner, som leder frem til norske grader, vil kunne organiseres i utlandet.

Med Kvalitetsreformens økte krav til tilrettelegging for at norske studenter skal gis tilbud om deler av studiet i utlandet, og finansieringsmodellens incentiver i forhold til utveksling av studenter og ansatte, er egenverdien av en internasjonal orientering fremhevet fra de politiske myndigheter. Institusjonene vil være avhengig av å være attraktive samarbeidspartnere med utenlandske aktører, og må i større grad enn tidligere jobbe aktivt for å inngå bilaterale avtaler med utenlandske institusjoner og aktivt benytte seg av de mulighetene som ligger i de internasjonale utvekslingsprogrammene. Etter utvalgets vurdering er det derfor viktig at institusjonene gis fleksible rammevilkår i finansieringen, med hensyn til bruk av midler også til aktiviteter utenfor landets grenser. Spørsmålet om bruk av statlige midler til å etablere egen virksomhet i utlandet, er etter utvalgets vurdering et spørsmål som må vurderes ved Stortingets budsjettbehandling, gjennom de forutsetningene som legges til grunn for bevilgningene.

7.1.2 Lovens formål – arbeidsdeling og overordnede krav

Universitets- og høgskoleloven har en detaljert bestemmelse (§ 2) som beskriver institusjonenes formål og overordnede krav til institusjonenes virksomhet. Privathøyskoleloven har en kort formålsbestemmelse, som henviser til det faglige nivået ved de statlige institusjonene.

7.1.2.1 Formål

Overordnet mål for samtlige institusjoner som tilbyr høyere utdanning må, etter utvalgets vurdering, være å tilby utdanning, forskning og utvik­lingsarbeid innenfor sine fagområder som holder et høyt internasjonalt nivå, og som kan møte de utfordringer som den økende graden av internasjonalisering medfører. Etter utvalgets vurdering må disse overordnede mål gjelde uavhengig av institusjonens status og faglige fullmakter, og således være mål som settes for all høyere utdanning som tilbys med hjemmel i loven.

Samtidig som dette er formulerte mål for disse virksomhetene, vil det også være et samfunnsmessig krav at institusjonene leverer resultater av høy kvalitet og relevans, spesielt i den grad disse institusjonene er finansiert av staten eller akkreditert av NOKUT. Slike formålsbestemmelser vil i utgangspunktet ha liten selvstendig rettslig realitet, ettersom det i liten grad vil være aktuelt å knytte konkrete rettslige sanksjoner til overholdelse av disse bestemmelsene (utover akkrediteringsbestemmelser). Formålet vil imidlertid styre lovtolkningen og skjønnsutøvelsen, både fra de offentlige myndigheters side og for de institusjonene loven gjelder for. Formålsbestemmelsene vil således primært være viktig som rettesnorer for institusjonene, og for å dokumentere de faktiske krav samfunnet setter til akkrediterte eller statlig finansierte institusjoner.

Det er viktig å understreke at så vel høyere utdanning som forskning må holde internasjonal standard. Samtidig er det viktig at institusjonenes regionale og nasjonale ansvar tydeliggjøres. Formålsbestemmelsene vil langt på vei være retningsgivende som en norm for hva som kreves av disse institusjonene, og en etterlevelse av disse bør etter utvalgets vurdering i større grad være bestemmende i forbindelse med finansieringsnivået. I dag legges det til rette for å la slike forutsetninger spille en større rolle enn tidligere, blant annet ved at det er innført et eget kvalitetstilsyn (NOKUT) og en finansieringsmodell som i en viss utstrekning både premierer uteksaminering av studenter og formidling av forskning og utviklingsarbeid.

Utvalget vil på bakgrunn av dette foreslå en forenkling av lovens formålsparagraf. Formålet foreslås å være forskning og utdanning av høyeste internasjonale nivå, samt formidling av kunnskap og metoder til samfunnet for øvrig.

7.1.2.2 Virkemidler – overordnede krav og arbeidsdeling

Til dels overlappende med institusjonens formål bør det kunne stilles visse overordnede krav til virksomheten ved universiteter og høyskoler, med en angivelse av deres faktiske ansvar og med hvilke virkemidler institusjonene skal nå sitt formål. Gjennom Kvalitetsreformen har det blant annet kommet økt fokus på universiteters og høyskolers rolle som formidler av kunnskap og ideer til samfunns- og næringsliv, og på institusjonens samarbeid med relevante aktører. Spesielt fokus har vært rettet mot å synliggjøre disse institusjonenes ansvar for landets samlede innovasjonsevne. I en fremtid hvor nasjonaløkonomien og landets konkurranseevne i stadig større grad vil være avhengig av kunnskapsintensive virksomheter, og i mindre grad kan basere seg på store oljeinntekter, blir oppfølgingen av dette ansvaret særlig viktig. Universitetene og høyskolene vil således i stor grad være samfunnets garanti for at nasjonen som helhet besitter den kompetanse som vil være nødvendig for at Norge skal være i forkant i den internasjonale konkurransen. Etter utvalgets vurdering er det derfor nødvendig å lovfeste de virkemidler institusjonene skal bruke for å realisere de overordnede samfunnsmessige forventningene til virksomhetene. I utvalgets lovutkast er det tatt inn en virkemiddelbestemmelse som langt på vei er selvforklarende; hensikten er å gi en praktisk opplisting av hvordan institusjonene forventes å innrette seg.

Høyere utdanningsinstitusjoner skal også ha en viktig rolle som samfunnskritiske og balanserende aktører i den nasjonale samfunnsdebatten. Disse institusjonene har gjennom sin finansiering over statsbudsjettet og i forvaltningen av den nasjonale «kunnskapsbanken» en særlig plikt til å delta i samfunnsdebatten, gjennom både sine studenter og ansatte. Utvalget mener at også dette bør nedfelles i loven.

Høyere utdanningsinstitusjoners roller som oppdragende institusjoner og skapere av den alminnelige dannelsen, forståelsen for kunst og kultur og ivaretakelse av den nasjonale kulturarven bør komme tydelig frem som en del av disse institusjonenes samfunnsoppdrag.

Arbeidsdeling

Gjeldende universitets- og høgskolelov § 2 nr. 2 bestemmer at institusjonene skal drive forskning og faglig utviklingsarbeid og/eller kunstnerisk utviklingsarbeid. Samtidig legger § 2 nr. 7 et særlig nasjonalt ansvar for grunnforskning og forskerutdanning på universiteter og vitenskapelige høyskoler.

Gjennom de seneste endringene i universitets- og høgskoleloven er det nå mulig for flere institusjoner å få akkreditering som vitenskapelig høyskole eller universitet. Utvalget er kjent med at flere av høyskolene, både statlige og private, har ambisjoner om å oppnå status som vitenskapelig høyskole eller universitet. Etter utvalgets vurdering vil en lovfesting av et særlig nasjonalt ansvar for grunnforskning for disse institusjonskategoriene synliggjøre et særlig statlig finansieringsansvar for forskningsaktiviteten ved disse institusjonene. Gjennom behandlingen av Kvalitetsreformen har Stortinget 3 uttalt at det ikke er rom for flere klassiske universiteter i Norge, i tråd med regjeringen Stoltenbergs framlegg i St.meld. nr. 27 (2000–2001) og Mjøsutvalgets utredning 4 . Det synes således å være en relativt klar politisk enighet om at etablering av nye universiteter og vitenskapelige høyskoler ikke skal få konsekvenser for det særlige ansvaret som ligger til dagens universiteter og vitenskapelige høyskoler.

Etter utvalgets vurdering er ikke dagens lov i tilfredsstillende grad presis når det gjelder plassering av det nasjonale ansvaret for grunnforskningen. Det er en selvfølge at institusjoner som har doktorgradsrett også har et solid forskningsmiljø og et tydelig ansvar for forskerutdanning på sine fagområder, og dette vil også være en forutsetning for en akkreditering fra NOKUT. En spredning av allerede knappe forskningsmidler på flere institusjoner vil kunne være uheldig for kvaliteten på forskningen i et liten nasjon som Norge, og det er derfor lite hensiktsmessig at det i loven gis signaler om at institusjonens kategoriplassering vil være bestemmende for graden av statlig finansie­ring av forskningsaktivitet.

Samtidig vil det faktum at nye institusjoner blir akkreditert som universiteter og vitenskapelige høyskoler være mer enn en formell plassering i nye kategorier. En slik akkreditering vil synliggjøre at en institusjon både i kvalitet og omfang har dokumentert en stabil forskning og forskerutdanning, som holder høy kvalitet, og som vil være viktig både i et nasjonalt og et regionalt perspektiv. I forbindelse med regjeringens og Stortingets målsetting om å få norsk forskningsfinansiering opp på et gjennomsnittlig OECD-nivå innen 2005, mener utvalget at disse institusjonene vil kunne ha legitimert et større behov for finansiering til sine særskilte forskningsfelt.

Utvalget mener departementet i sin finansieringsmodell bør vurdere omfanget av basisfinansieringen til grunnforskning ved de enkelte institusjonene, og hvorvidt akkreditering av institusjoner i kategoriene universitet og vitenskapelig høyskole bør gis uttelling i form av en økt basisfinansiering, som en dokumentasjon på høy kvalitet. Dette bør ikke gå på bekostning av basisfinansieringen til grunnforskningen ved dagens universiteter og vitenskapelige høyskoler.

Etter utvalgets vurdering bør den enkelte institusjon ha et særskilt ansvar for en tilfredsstillende grunnforskning på de områder institusjonen har rett til å tildele doktorgrad. Fordeling av forskningsmidler vil i utgangspunktet heller ikke tilfredsstillende kunne reguleres gjennom lov, da det vil være Stortinget og regjeringen som vil foreta de endelige prioriteringer gjennom statsbudsjettet. Etter utvalgets vurdering bør det imidlertid fra politisk hold gis klare signaler om at det særlige nasjonale ansvaret for grunnforskning i bredt omfang i utgangspunktet skal ligge til de institusjoner som i dag innehar dette ansvaret, men slik at både kvalitet i forskerutdanning og formidling av forskningsresultater vil være bestemmende for finansiering av forskningen i fremtiden.

De nærmere krav til omfang av forskning og andre spesielle krav til virksomheten i de enkelte institusjonskategorier kan fastsettes av departementet i forskriftene som regulerer NOKUTs faglige tilsyn og standarder for de enkelte institusjonskategoriene.

Formidlingsansvaret – samarbeid med eksterne aktører

Universitets- og høgskoleloven oppstiller et særskilt formidlingsansvar for de statlige institusjonene, til å spre kunnskap om virksomheten og forståelse for og anvendelse av vitenskapens metoder og resultater. I tillegg skal institusjonene samarbeide med regionale myndigheter, samfunns- og næringsliv. Privathøyskoleloven oppstiller i dag ikke slike krav for de private høyskolene.

Etter utvalgets vurdering er dette et ansvar som bør ligge på samtlige institusjoner som tilbyr høyere utdanning, uavhengig av om dette er statlige eller private institusjoner. Fra alle høyere utdanningsinstitusjoner som finansieres over statsbudsjettet vil det være berettiget å kreve et forholdsmessig samfunnsmessig bidrag gjennom formidling av de resultater som produseres, som en avkastning på investeringer av fellesskapets midler. Slik sett vil både statlige og private institusjoner, som en del av et overordnet samfunnsoppdrag, være forpliktet i den utstrekning de mottar statsstøtte. I den grad samfunnet i økende grad også vil være avhengig av at universitetene og høyskolene både bidrar i uteksaminering av høyt kvalifiserte studenter, og til å sikre Norge som en ledende kompetansenasjon gjennom innovativ forskningsaktivitet, er det etter utvalgets vurdering viktig at staten stiller økte krav og forventninger til de resultater som frembringes på disse institusjonene.

Selv om slike ansvarsbestemmelser i hovedsak vil ha et politisk innhold, vil det være viktig for å synliggjøre de forpliktelsene som ligger i å drive virksomhet som finansieres av staten. En overholdelse av et slikt ansvar vil også tjene som en rettesnor for bevilgende myndighet, og synliggjøre i hvilken grad bevilgningene fra staten kommer til anvendelse på en måte som er i samfunnets interesse. Dette gjenspeiles blant annet ved at det i eksisterende finansieringsmodeller, både for statlige og private institusjoner, til en viss grad gis uttelling for publisering.

Formåls- og kostnadseffektivitet

Etter utvalgets vurdering må det også være et sentralt poeng at institusjonene i størst mulig grad også skal vektlegge å tilby slik utdanning og forskning både kostnadseffektivt og i takt med etterspørselen etter utdanning og forskning i arbeidsmarkedet og samfunnet for øvrig, herunder etter- og videreutdanning. Et krav om at statlige tildelinger forvaltes på en effektiv måte bør derfor inntas i loven.

Bibliotek og museer

Universitets- og høgskoleloven § 2 nr. 7 gir universitetene og de vitenskapelige høyskolene et særlig ansvar for å bygge opp og drive og vedlikeholde forskningsbiblioteker og museer med vitenskapelige samlinger og publikumsutstillinger. Privathøyskoleloven har i dag ingen egne bestemmelser om dette.

Etter utvalgets vurdering er det lite hensiktsmessig å pålegge disse institusjonene et slikt ansvar i loven. Ved etablering av nye universiteter og vitenskapelige høyskoler er det ikke sikkert det vil være like aktuelt at disse nye institusjonene skal eller bør ha et slikt utvidet ansvar. Et slikt ansvar kan staten etablere på annen måte enn gjennom lov, ved for eksempel egne avtaler med de institusjoner som skal tillegges særlige oppgaver på dette feltet, med tilhørende midler gjennom statsbudsjettet. Utvalget foreslår derfor at bestemmelsene om dette i loven endres slik at enkelte institusjoner kan gis et særlig nasjonalt ansvar for forskningsbiblioteker og museer. Det vil således være opp til de politiske myndigheter å avgjøre hvilke institusjoner som skal ivareta de nasjonale behov på disse områdene. Dette forutsetter at departementet i større grad regulerer de enkelte institusjoners særlige ansvar gjennom konkrete avtaler, som beskriver omfang og forpliktelser, eller ved at det særlige ansvaret inntas i institusjonens vedtekter.

Utvalget viser for øvrig til at plikten til å ha egne fagbibliotek følger av de standardene 5 som departementet har satt opp for akkreditering av institusjoner som høyskole, vitenskapelig høyskole og universitet, og som vil inngå som en del av det grunnlaget NOKUT fatter sine vedtak om akkreditering etter. Særlige krav til forskningsbib­liotek ved universiteter og vitenskapelige høyskoler kan derfor eventuelt inntas i disse standardene. For statlige institusjoner som er organisert som selveiende institusjoner, kan et slikt særskilt ansvar eventuelt nedfelles i institusjonens vedtekter.

7.1.2.3 Vern om akademisk frihet

Viktigheten av den «akademiske frihet» understrekes ofte. Universiteter og høyskoler har et klart behov for slik frihet for å sikre institusjonens faglige integritet, og at forskningen er uavhengig av uttalte politiske mål og meninger. Det eksisterer ingen presis definisjon av begrepet akademisk frihet og hva som ligger i et slikt begrep. Utvalget legger her til grunn en forståelse av begrepet akademisk frihet hvori det ligger at institusjonene ikke kan instrueres i faglige spørsmål og herunder har frihet til selv å bestemme strategien for og innholdet i grunnforskningen. Det vil også være slik at den enkelte vitenskapelige ansatte har en personlig utvidet frihet til å ytre seg om innhold i forsk­ning og undervisning og i samfunnsspørsmål, utover det som følger av Grl. § 100.

Universiteter og høyskoler nyter stor faglig frihet, og har gjennom Kvalitetsreformen fått nye og utvidede fullmakter til å etablere og legge ned fag. Den faglige uavhengigheten av det overordnede politiske nivået gir institusjonene stor grad av autonomi, og setter institusjonene og de som er ansatt på institusjonen i en posisjon hvor ytringsfriheten er vid. Også internt på institusjonene nyter de enkelte miljøer stor grad av frihet til selv å fastlegge det faglige innholdet i undervisning og forskning, og således også frihet til å legge sine egne faglige strategier og foreta bygging av egen faglig profil m.m.

Gjennom universitets- og høgskoleloven er de statlige institusjonene beskyttet mot inngripen fra politiske myndigheter. Loven legger til Kongen å fastsette hvilke grader og yrkesutdanninger en institusjon kan gi, men dette dreier seg kun om den overordnede nasjonale gradsstrukturen. Det er en klar politisk forståelse for at det er institusjonene selv som bestemmer sine egne faglige porteføljer og sin egen faglige profil. Ved utbygging av nye studietilbud vil imidlertid institusjonene være avhengig av en statlig finansiering, men også dette spørsmålet er nedtonet gjennom den nye finansieringsmodellen som legger opp til at institusjonene selv må foreta prioriteringer ut fra egen produksjon av kandidater med mer, jf. 5.2.2.3.

«Akademifunksjonen»

En av de viktigste rollene universiteter og høyskoler har i samfunnet, er å bidra med en kritisk forståelse i samfunnsmessige spørsmål. Dette gjelder i den oppdragende virksomheten overfor studenter, ved utviklingen av en generell «akademisk dannelse», samt ved utviklingen av særlige kunnskaper innenfor gitte fagområder. Det gjelder også for den mer samfunnsopplysende og samfunnskritiske rollen der lærere og studenter gir sine bidrag, gjennom forskning, publisering og deltakelse i den offentlige debatten.

Universitetene og høyskolene er samlet å regne som en egen «statsmakt», som står sentralt i samfunnslivet, og som har til oppgave å utvikle intellektuell kapital og bidra til meningsbryting og nyutvikling. Gjennom institusjonene og bidrag fra enkeltpersoner har akademia en samfunnsplikt til å ta del i den overordnede samfunnsdebatten, og til å ha et kritisk og nyansert blikk overfor endringer i samfunnsutviklingen og på utviklingen innenfor vitenskap og forskning.

Utvalget vil understreke betydningen av at man – uavhengig av tilknytningsform og organisasjonsmodell – holder fast ved den enkelte ansattes frihet i faglige spørsmål. Institusjonens ledelse må ikke kunne instruere sine ansatte i faglige spørsmål.

På den annen side må også institusjonen stå fritt i forhold til de overordnede politiske behov. Utvalget vil derfor foreslå at institusjonens akademiske og kunstneriske frihet lovfestes og presiseres til å omfatte frihet til å bestemme læreinnholdet i undervisning og innhold i forskning og frihet til å foreta ansettelser og utnevnelser. Innenfor de rammer som er fastsatt i lov eller forskrift, bør den enkelte institusjon heller ikke kunne instrueres nærmere om de vurderinger som legges til grunn ved opptaket av studenter. Institusjonene kan således ikke gis instrukser eller pålegg om at enkelte personer eller grupper av personer skal tas opp ved institusjonen.

Betydning for faglig utvikling

Faglig frihet for den enkelte vitenskapelige ansatte og for det enkelte miljø internt på institusjonene er også av avgjørende betydning for den faglige utviklingen innenfor de enkelte fagmiljøene. Institusjonene bør utvise stor forsiktighet i å utfordre og konkretisere innholdet i det som i dag oppfattes som en fri grunnforskning, med frihet for den enkelte ansatte til selv å definere hva som er interessant og relevant. Det må imidlertid understrekes at det ikke er noen selvfølge at grunnforskning er mer relevant eller faglig utvik­lende enn oppdragsforskning. En økende vekt på eksternt finansiert forskning vil derfor ikke i seg selv være noen trussel mot den enkelte forskers faglige utvikling.

Selv om institusjonens styre gjennom Kvalitetsreformen har fått presisert et langt større ansvar for helhetlig styring og strategiutforming, må det foreligge en erkjennelse av viktigheten av akademisk frihet også ved den enkelte institusjon. Styrets rolle må etter utvalgets vurdering være å gi de faglige miljøene vide rammer til å foreta faglige valg innenfor de overordnede veivalg styret tar for institusjonen som helhet.

Akademisk og kunstnerisk frihet for institusjonene

Universitets- og høgskoleloven § 2 nr. 3 oppstiller det generelle prinsippet om de statlige institusjonenes akademisk frihet, ved at disse institusjonene ikke kan gis pålegg om læreinnholdet i undervisningen og innholdet i forskningen eller det kunstneriske og faglige utviklingsarbeidet. Privathøyskoleloven har ingen tilsvarende be­stem­melse, men vil generelt være avskåret fra statlig instruksjon gjennom legalitetsprinsippet (kravet om hjemmel i lov). En annen ting er at private institusjoner vil kunne være underlagt faglig instruksjonsmyndighet fra sine eiere gjennom eierstyring i generalforsamling, vedtekter med mer.

Etter utvalgets vurdering bør det i en felles lov nedfelles en tilsvarende akademisk og kunstnerisk frihet som i dag er nedfelt for de statlige institusjonene, som bør gjelde for alle høyere utdanningsinstitusjoner uavhengig av tilknytningsform til staten. I praksis vil dette si at den faglige styringen og de faglige prioriteringene vil ligge til institusjonenes øverste styringsorgan, og ikke til de politiske myndigheter. Myndighetene vil selvsagt kunne ha en dominerende innflytelse på en institusjons faglige utvikling i den grad staten har økonomisk kontroll med virksomheten, men vil være avskåret fra å gi konkrete instrukser om det faglige innholdet . En slik bestemmelse vil ha en klar politisk betydning ved at den gir klare signaler til de politiske myndigheter om hvor langt det kan gås i å gi detaljerte føringer i faglige spørsmål, både gjennom statsbudsjettet og gjennom eierstyring.

Den faglige styringen bør etter utvalgets vurdering i størst mulig grad overlates til de enkelte fagmiljøene ved institusjonen. Styrets oppgave bør derfor i utgangspunktet konsentrere seg om de overordnede spørsmål knyttet til strategi.

I tillegg mener utvalget det bør inntas en bestemmelse som utvider institusjonens faglige uavhengighet til også å gjelde avgjørelser i ansettelsessaker.

Akademisk og kunstnerisk frihet for den enkelte ansatte

Også den enkelte ansatte i undervisnings- og fors­kerstilling skal ha en akademisk og kunstnerisk frihet. Institusjonens ledelse skal ikke gi instrukser i forhold til den enkeltes forskningsmetoder og -resultater eller kunstneriske arbeid. Det vil være institusjonens oppgave å stake ut den overordnede strategi institusjonen skal ha i sitt utvalg av fagområder og hvilke områder det skal satses på. Etter utvalgets vurdering er den enkelte vitenskapelige ansattes akademiske og kunstneriske frihet en garanti for at den forskning og det utvik­lingsarbeid som skjer ved institusjonene, har en tilstrekkelig faglig integritet, og at resultatet er basert på en forskning som ikke er styrt med hensyn til vitenskapelige metoder med mer. Den enkelte ansattes frihet bør i så henseende derfor ikke betraktes som rettigheter for den enkelte ansatte, men som en nødvendig forutsetning for at institusjonene skal kunne utføre sitt samfunnsoppdrag på en faglig betryggende måte.

Den enkelte ansatte ved universiteter og høyskoler vil i utgangspunktet være underlagt de alminnelige regler om lojalitetsplikt i arbeidsforhold. Imidlertid er det klart at ansatte i undervisnings- og forskerstillinger både vil ha en rett og en plikt til å uttale seg også om interne faglige forhold, som vil kunne gi videre ytringsfrihet enn det som følger av en alminnelig lojalitetsplikt i andre stillinger.

Fordeling av tid på forskning og undervisning

I henhold til særavtale om lønns- og arbeidsvilkår for undervisnings- og forskerstillinger ved universitetene og høyskolene 6 skal fordelingen av arbeidspliktene til den enkelte vitenskapelige ansatte skje etter de retningslinjer som er trukket opp i departementets tidligere rundskriv F-93-92. I henhold til dette rundskrivet skal det ved universiteter og vitenskapelige høyskoler i utgangspunktet være en fordeling på 50 prosent til undervisning og 50 prosent til forskning. For høyskolene er det forutsatt at forskningsnivået ved den enkelte institusjon på avtaletidspunktet (1992) legges til grunn, slik at det reelle innholdet i fordelingen av tid mellom undervisning og forskning ved disse institusjonene vil variere fra institusjon til institusjon.

Hovedregelen om 50 prosent av tiden til forskning innebærer ikke at den enkelte ansatte selv fritt vil kunne bestemme hva innholdet i forsk­ningstiden skal fylles med. Det vil være opp til institusjonens ledelse, og ledelsen på det enkelte fakultet eller institutt, å fastsette den nærmere strategi for forskningen og hvilke fagområder det skal forskes innen og i hvilket omfang. Etter utvalgets vurdering er dagens avtaleverk utydelig og lite oversiktlig med hensyn til de ansattes rettigheter og institusjonens styringsrett på dette området. Utvalget mener derfor at departementet eller eventuelt en arbeidsgiverorganisasjon for institusjoner som er organisert utenfor staten, og de ansattes organisasjoner bør søke å gjøre dette avtaleverket tydeligere under en ny lov.

7.1.2.4 Kvalitetssikring

Universitets- og høgskoleloven § 2 nr. 8 oppstiller et krav om at institusjonen skal ha tilfredsstillende interne systemer for kvalitetssikring. Etter § 46 nr. 6 kan departementet trekke institusjonens faglige fullmakter tilbake dersom NOKUT finner at systemene ikke er tilfredsstillende. Privathøyskoleloven § 10a tredje ledd oppstiller et tilsvarende krav for private høyskoler som er akkreditert med fullmakter som høyskole, vitenskapelig høyskole eller universitet. For private høyskoler som ikke er akkreditert, men har godkjenning for å tilby enkelteksamener, er det ikke oppstilt et tilsvarende krav om kvalitetssikringssystemer.

Etter utvalgets vurdering vil det være av avgjørende betydning for den faglige kvaliteten på institusjonens studietilbud at det er etablert systemer som tilfredsstillende dokumenterer rutiner for kvalitetssikring og eventuell svikt i kvalitet. At institusjoner som tildeles vide, faglige fullmakter til selv å opprette og legge ned fag pålegges å ha slike systemer er, etter utvalgets vurdering, en selvfølge. Det er også naturlig at institusjoner som misligholder et slikt ansvar mister de faglige fullmaktene de har fått under disse forutsetningene. Evaluering av og tilsyn med institusjonenes kvalitetssikringssystem er også fremhevet som NOKUTs fremste oppgave i sikring av kvaliteten i sektoren generelt.

Etter utvalgets vurdering bør plikten til å ha tilfredsstillende kvalitetssikringssystem utvides til også å gjelde institusjoner som kun har godkjenning for enkelteksamener. NOKUT bør således foreta reelle institusjonsevalueringer av disse institusjonene på lik linje med og innenfor de samme sykluser som for akkrediterte institusjoner. Gjennom evalueringer av disse institusjonenes systemer for kvalitetssikring vil NOKUT kunne få indikasjoner på om institusjonene kan avdekke sviktende kvalitet og eventuelt forbedre kvaliteten. Forskjellen mellom disse institusjonene og de akkrediterte institusjonene vil da primært ligge i rekkevidden av de faglige fullmaktene som følger med en institusjonsakkreditering.

7.1.2.5 Institusjonens verdigrunnlag

Privathøyskoleloven § 11 bokstav a til c oppstiller spesielle vilkår for statsstøtte, jf. 5.3.1.5. Etter gjeldende rett må private høyskoler for å motta statsstøtte enten være opprettet av religiøse eller etiske grunner eller som et faglig-pedagogisk alternativ eller for å utfylle det offentlige utdanningstilbud på felter hvor det er et udekket behov. I dag er det i stor grad akseptert at de private institusjonene fyller et udekket behov i den utstrekning disse institusjonene mottar søking fra studenter, uavhengig av om dette er egenbetalingsstudier eller studier som i sin helhet er finansiert av staten.

Etter utvalgets vurdering er det i en felles lov grunn til å fremheve institusjonens eiers rett, innenfor rammene av loven og lovens formål, til å utforme institusjonens eget verdigrunnlag eller særlige formål. Det vil gjelde om institusjonen representerer et faglig alternativ eller om den er opprettet med et religiøst eller etisk grunnlag. Dette vil være en kodifisering av gjeldende praksis etter privathøyskoleloven. Det er etter utvalgets vurdering imidlertid viktig å fremheve at en sentral begrensning i en institusjons frihet i en slik sammenheng må være at institusjonens særlige verdigrunnlag eller formål ikke må gå på bekostning av det vitenskapelige innholdet i undervisning og forskning.

I de senere år har det vært flere saker knyttet til ansettelse ved private utdanningsinstitusjoner som har ført til politisk debatt om hvor stor frihet institusjonene skal ha til selv å fastsette særskilte regler for sin virksomhet. Utgangspunktet etter arbeidsmiljøloven (aml.) § 55A er at institusjonene, ved ansettelse i stillinger som er relevante for å fremme virksomhetens formål, kan legge vekt på om søkeren deler det livssynet eller formålet som virksomheten skal fremme, og hvordan søkeren stiller seg til institusjonens syn i for eksempel religiøse spørsmål. Begrunnelsen bak utformingen av aml. § 55A har blant annet vært å verne om den institusjonelle frihet og visse institusjoners rett til å utforme sitt eget formål, ved å gi romslige rammer i loven. Ved senere revisjoner av aml. § 55A er det også presisert at målet med bestemmelsene er å fjerne all rimelig tvil om at politiske, religiøse og kulturelle organisasjoner skal kunne drive sin virksomhet fullt ut i samsvar med deres egenart og formål.

Etter utvalgets vurdering er det vanskelig å skulle sette konkrete grenser for hvor vid frihet en institusjon skal kunne ha før dette går utover grenser for hva et politisk system og samfunnet for øvrig kan akseptere. Etter utvalgets vurdering vil aml. § 55A i utgangspunktet oppstille det vern den enkelte har behov for mot usaklige forhold ved ansettelse ved institusjoner innenfor høyere utdanning. Utvalget legger da vekt på at aml. § 55A blant annet er utformet i samsvar med den europeiske menneskerettighets­konvensjonen (EMK), og at den enkelte, som eventuelt mener at ansettelsesforhold ved en institusjon er i strid med norsk rett, vil kunne få prøvet dette for domstolene.

7.2 Organisatoriske bestemmelser

7.2.1 Institusjonens ledelse

7.2.1.1 Generelt

Universitets- og høgskoleloven har detaljerte bestemmelser om institusjonens ledelse i kapittel 2 og 4. § 4 slår fast at styret er det øverste organet ved institusjonen, med det overordnede ansvaret for virksomheten. Rektor er styrets leder og institusjonens representant utad. I tillegg er det lovfestet spesielle regler om administrerende direktør, som leder for den samlede administrative virksomheten. Administrerende direktørs rolle begrenses av de rammer styret fastsetter. Forholdet mellom rektor og administrerende direktør i universitets- og høgskoleloven innebærer et rettslig skille mellom faglig og administrativ ledelse, og således et tosporet ansvars- og rapporteringssystem.

Privathøyskoleloven har i kapittel 2 oppstilt generelle organisatoriske krav til private institusjoner. § 3 bestemmer at institusjonen skal ha et kollegialt styre som ansvarlig organ. Dersom styret ikke har deltakelse fra de ansatte og studentene, er institusjonen pålagt å ha et høyskoleråd, sammensatt av medlemmer utpekt av studentene og de ansatte. Høyskolerådet skal ha et flertall av faglige ansatte, og skal gi uttalelser om institusjonens faglige virksomhet, stillingsbehov m.m. Høyskolerådet er ikke etter loven tillagt selvstendig ansvar eller beslutningsmyndighet, og har således kun en rådgivende rolle.

Den detaljerte reguleringen av institusjonens ledelse i universitets- og høgskoleloven bærer i sin utforming i stor grad preg av offentlig eierstyring i detaljeringsgraden. Privathøyskoleloven er i større grad utformet med minimumsbestemmelser, som legger stor grad av frihet til institusjonens eier til å utforme en hensiktsmessig organisering av virksomheten.

7.2.1.2 Styrets rolle og sammensetning

Gjennom Kvalitetsreformen har det blitt lagt stor vekt på styrenes funksjon som institusjonenes strategiske styringsorgan, og endringer i universitets- og høgskoleloven er ment å tydeliggjøre styrets rolle som det øverste organ på institusjonene.

En likestilling av statlige og private institusjoner i en felles lov og med hensyn til like faglige fullmakter tilsier etter utvalgets vurdering at også krav til styrets sammensetning bør gjøres mest mulig tilsvarende.

Private institusjoner

Etter utvalgets vurdering bør det stilles økte krav til representativ deltakelse fra berørte grupper i styret ved private institusjoner. I dag er ikke private institusjoner forpliktet til å ha verken studenter eller ansatte med i styret, så lenge institusjonen har opprettet et konsultativt råd med deltakelse fra disse gruppene. Etter utvalgets vurdering er det uheldig at så sentrale, berørte aktører ikke har innflytelse over institusjonens utvikling. Spesielt i en sammenlikning med de statlige institusjonene som har lange tradisjoner for deltakelse av begge disse gruppene.

Utvalgets inntrykk etter møter med representanter fra både institusjonenes ledelse, ansattes organisasjoner og studentene, er at de ansattes og studentenes deltakelse i institusjonens styrende organ gir positive bidrag til institusjonens ledelse. Deltakelse fra disse gruppene sikrer styret en økt legitimitet internt på institusjonen, og skaper en større intern forståelse for de vedtak som treffes i styret. I tillegg representerer disse gruppene stor kunnskap om både faktiske behov og realistiske beskrivelser av situasjonen i organisasjonen. Disse gruppenes deltakelse i styret gir også staten en viss «garanti» for at viktige sider ved institusjonens forpliktelser etterleves og at brukergruppenes interesser ivaretas.

Utvalget mener derfor at det bør lovfestes, som en obligatorisk ordning for private høyskoler, at studenter og ansatte skal gis rett til deltakelse i styret. Med bakgrunn i den store variasjonen i størrelse og profil på institusjoner mener utvalget imidlertid at det ikke bør lovfestes en fast størrelse på styret, slik at dette av institusjonens eier kan tilpasses de lokale forholdene. Som en konsekvens av at studenter og ansatte foreslås som en obligatorisk del av styret, bør ordningen med alternative høyskoleråd avvikles som lovbestemt ordning. Dette tilsvarer det som gjelder for statlige institusjoner under dagens lov. Det blir imidlertid anbefalt både for private og statlige institusjoner at styret har konsultative fora (møter, råd eller lignende) for å sikre at faglige hensyn ivaretas.

Statlige institusjoner

Når det gjelder de krav som bør stilles til de statlige institusjonene, vises det til vurderingene under kap. 6.4 og 6.5.

7.2.1.3 Institusjonens daglige ledelse – rektor

Når det gjelder den daglige ledelse ved de statlige institusjonene, vises det til flertallets og mindretallets lovforslag, og vurderingene i 6.4 og 6.5.

Forholdet mellom daglig ledelse og styret ved de private institusjonene vil reguleres av spesiallovgivning for den type organisasjon den enkelte institusjon representerer, eller av institusjonens vedtekter. Utvalget mener det er lite hensiktsmessig å regulere i lovs form nærmere krav til organiseringen av den daglige ledelsen ved disse institusjonene, og mener at det bør være opp til den enkelte institusjonseier å velge den mest hensiktsmessige organisatoriske løsningen.

7.2.1.4 Konklusjon

Utvalget foreslår etter dette at samtlige institusjoner under loven, uavhengig av om de er private eller statlige, skal ha et styre som institusjonens øverste ansvarlige organ.

7.2.2 Ansettelser

For ansatte ved de statlige institusjonene gjelder tjenestemannsloven med forskrifter, med de presiseringer og unntak som følger av universitets- og høgskolelovens spesialbestemmelser. For ansatte ved private institusjoner gjelder arbeidsmiljølovens generelle bestemmelser. Dersom statlige institusjoner organiseres som egne rettssubjekter, vil arbeidsmiljøloven som utgangspunkt gjelde for de ansatte også ved disse institusjonene.

Universitets- og høgskoleloven kapittel 8 har en rekke bestemmelser som regulerer forhold ved ansettelse. Blant annet er det egne hjemler for åremålsansettelse, og prosedyrer for ansettelse i vitenskapelige stillinger.

Privathøyskoleloven § 5 oppstiller et generelt krav om at faglige ansatte skal ha de samme kvalifikasjoner som faglige ansatte ved statlige institusjoner. I praksis betyr dette at universitets- og høgskolelovens kriterier (departementets retningslinjer) i hovedsak også «gjelder» for de private institusjonene.

Universitets- og høgskoleloven har i dag hjemmel for åremålsansettelse av vitenskapelige ansatte som skal delta i prosjekt, åremålsansettelse av leder for avdeling eller grunnenhet (fakultet/institutt), åremålsansettelse av administrerende direktør og åremålsansettelse av rektor (under forutsetning av at departementet har godkjent at rektor kan ansettes, i stedet for valg som er normalordningen etter loven). I tillegg har også tjenestemannsloven med forskrifter vide åpninger for åremålsansettelser. En slik adgang til midlertidig tilsetting har i dag ikke de private institusjonene gjennom arbeidsmiljøloven.

7.2.2.1 Ansettelse i undervisnings- og forskerstilling

Universitets- og høgskoleloven § 30 har bestemmelser om ansettelse i undervisnings- og forskerstillinger. Etter loven er ansettelsesmyndigheten lagt til styret eller etter styrets beslutning til særskilt ansettelsesutvalg. Bestemmelsen er revidert gjennom Stortingets behandling av Kvalitetsreformen.

Utvalget mener at universitets- og høgskolelovens prinsipper for ansettelse kan gjøres gjeldende også for private høyskoler og for statlige institusjoner som organiseres som egne rettssubjekter. Etter utvalgets vurdering er det viktig at de private høyskolene underkastes de samme krav og gis de samme frihetene som de statlige institusjonene, for å sikre at institusjonenes rammevilkår og mulighet for omstilling er de samme. De private høyskolene er i prinsippet også i dag underlagt de samme faglige kompetansekrav som stilles for ansettelse i undervisnings- og forskerstillinger ved statlige institusjoner.

Bakgrunnen for at Stortinget åpnet for å gi de statlige institusjonene videre fullmakter til ansettelse på åremål, var å gi institusjonene mulighet for å bedre sin omstillingsevne. I Ot.prp. nr. 40 (2001–2002) viser departementet til at institusjonene har store omstillingsbehov, samtidig som store deler av budsjettene er bundet opp i faste lønnskostnader. Utvalgets flertall mener at de tilsvarende hensyn til institusjonens omstillingsevne tilsier at en slik hjemmel videreføres for statlige institusjoner som skal organiseres som selvstendige rettssubjekter.

En organisering som selvstendige rettssubjekter vil etter flertallets vurdering i seg selv medføre at institusjonene vil få økte muligheter til å omstille seg, men det vil likevel være viktig at etablerte rammevilkår på dette området videreføres. Det vises i den sammenheng til at stadig større deler av virksomheten ved universitetene organiseres i tidsbegrensede prosjekter, og at det således synes å være et vedvarende og til dels økende behov for å kunne ansette i slike midlertidige stillinger.

En anvendelse av universitets- og høgskoleloven § 30 for private høyskoler innebærer at disse institusjonene vil få en utvidet rett til å ansette i vitenskapelige stillinger på åremål når den ansatte skal delta i prosjekt. Etter arbeidsmiljøloven § 58A nr. 1 første ledd bokstav d kan kun en virksomhets øverste leder ansettes på åremål. I praksis innebærer denne bestemmelsen at det i dag kun er rektor ved de private høyskolene som kan ansettes på åremål.

Ved ansettelse i undervisnings- og forskerstilling er det viktig at ansettelsesprosessen er både transparent og etterprøvbar, og at berørte grupper er representert i ansettelsesutvalg. Spesielt gjelder dette ved ansettelser som kommer inn under unntaket i aml. § 55A. Med bakgrunn i at flere slike saker har blitt gjenstand for offentlig debatt, mener utvalget det vil være spesielt viktig å sikre en åpenhet omkring både vilkår for ansettelse og den nærmere ansettelsesprosessen.

Utvalget foreslår, som i dag, at departementet kan gi de nærmere bestemmelser om kriterier for ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger. Det vil sikre en nasjonal samordning av de formelle kvalifikasjonskrav for de enkelte vitenskapelige stillingsgruppene. Utvalget legger imidlertid til grunn at departementet må gjennomgå de nasjonale retningslinjer som i dag eksisterer, med sikte på en forenkling av regelverket. Departementet bør i den sammenheng vurdere om større myndighet til å fastsette særskilte kvalifikasjonskrav med mer bør overføres til den enkelte institusjon. I forhold til de institusjoner med særskilte krav ved ansettelse som kommer inn under unntakshjemmelen i aml. § 55A, bør departementet vurdere om dets eget regelverk må tilpasses for å skape et rom for en slik praksis som i dag er etablert ved enkelte av de private institusjonene.

7.2.2.2 Ansettelse/valg av rektor og daglig leder

Universitets- og høgskoleloven § 10 har regler om valg av rektor og prorektor. Etter § 10 nr. 5 kan departementet, etter forslag fra styret, fastsette at rektor skal ansettes på åremål for fire år. Privathøyskoleloven har ingen tilsvarende bestemmelse.

Utvalgets flertall mener det bør være institusjonens styre som velger fremgangsmåten ved rekruttering av rektor, og at det i loven bør oppstilles en bestemmelse om at rektor kan ansettes på åremål ved statlige høyere utdanningsinstitusjoner. For å sikre en viss dynamikk i institusjonens ledelse, foreslås (som i dag) at ingen kan fungere i stilling som rektor i en periode på mer enn åtte år. Styret vil selv kunne bestemme på hvilke måte rektor skal rekrutteres, om dette skal skje gjennom utlysning av stilling eller gjennom rekruttering på annen måte – valg m.m. Uavhengig av om rektor skal ansettes på ordinære måte, gjennom utlysning, eller om styret bestemmer at det skal foretas andre rekrutteringsprosedyrer, vil det være viktig at både studentene og de ansatte gis anledning til å være representert i innstillingsutvalg eller som en del av valgkretsen. Flertallet foreslår at en slik rett for studentene og de ansatte lovfestes.

For de private institusjonene foreslår flertallet at styret selv bestemmer hvorvidt rektor/daglig leder skal ansettes på åremål, og hvor lang en eventuell åremålsperiode skal være.

Ved ansettelse eller valg av rektor er det viktig at rektor innehar den nødvendige tilliten og innsikten i de spørsmål vedkommende skal være ansvarlig for som institusjonens øverste leder. Som hovedregel bør rektor ved universiteter og vitenskapelige høyskoler være en person som besitter professorkompetanse. Under enhver omstendighet bør rektor ved samtlige institusjoner ha en særlig kompetanse knyttet til både faglig og administrativ ledelse av institusjoner innenfor høyere utdanning. Det er i dag tradisjon for at rektor har slik kompetanse. At rektor har en faglig kompetanse sikrer også rektor en nødvendig faglig legitimitet i forholdet til de vitenskapelig ansatte på institusjonen. Etter utvalgets vurdering vil det ikke være hensiktsmessig å låse et slikt kompetansekrav i en felles lov. Det enkelte styre vil selv best kunne vurdere hvilket ledelsesbehov institusjonen har.

Mindretallet viser til at dagens ordning med valgt rektor sikrer faglig legitimitet, og bør videreføres. Rektor er styrets leder i normalmodellen. For institusjoner som ønsker det, må det være mulig å ansette rektor. Rektor trer da ut av styret. Mindretallet viser for øvrig til de særlige vurderinger i 6.5.

7.2.2.3 Andre ansettelser

Ansettelse av leder for avdeling eller grunnenhet har stått i en særstilling. Før de seneste endringer gjennom Kvalitetsreformen, har det ved de statlige institusjonene vært en etablert todelt ledelse også på disse nivåene. Avdelingsleder og grunnenhetsleder har vært valgte faglige ledere, mens det gjennomgående i tillegg også har vært en administrativ leder. Det er nå opp til institusjonens styre å fastsette om det skal være valgt eller ansatt leder for avdeling eller grunnenhet.

Etter implementeringen av Kvalitetsreformen er det tegn på at flere institusjoner helt eller delvis er i ferd med å gå over fra ordningen med valgte avdelingsledere til en ordning hvor disse lederne ansettes på åremål. Ansettelse i disse stillingene sikrer at institusjonene kan rekruttere personer med de nødvendige kvalifikasjoner til å ivareta behovet for ledelse og faglig kompetanse.

Etter flertallets vurdering bør leder for avdeling eller grunnenhet være disse enhetenes administrative og faglige leder. En slik samling av faglig og administrativt lederskap skaper ryddige rapporterings- og ansvarslinjer i institusjonens helhetlige organisasjon, og etablerer en formell styringslinje opp til rektor. Etter utvalgets vurdering er det imidlertid ikke hensiktsmessig å lovfeste dette som en obligatorisk modell. Det bør overlates til styret ved den enkelte institusjon å skreddersy den organisatoriske løsning som passer best i forhold til institusjonens størrelse og administrative behov.

Mindretallet mener at det må være opp til den enkelte institusjon å avgjøre om man skal ha valgte eller ansatte ledere på grunn- og avdelingsnivå.

Ansettelse i teknisk eller administrativ stilling

Ansettelse i annen teknisk eller administrativ stilling vil, både for de private institusjonene og for statlige institusjoner organisert som egne rettssubjekter, måtte skje etter reglene i arbeidsmiljøloven. Det foreslås ikke at det inntas egne bestemmelser om ansettelse i slike stillinger i loven. Mindretallet viser til sitt forslag om at de statlige institusjonene fortsatt skal være organisert som forvaltningsorganer. Tjenestemannslovens be­stem­melser vil følgelig gjelde.

7.2.2.4 Likestillingshensyn

Universitets- og høgskoleloven § 30 nr. 3 bestemmer at styret kan bestemme at en undervisnings- eller forskerstilling kan utlyses for det underrepresenterte kjønn. I en dom 24. januar 2003 slo EFTA-domstolen fast at Norge, ved å tillate at et antall akademiske stillinger øremerkes utelukkende for et underrepresentert kjønn, har unnlatt å oppfylle sine forpliktelser etter EØS-avtalen. Domstolen har slått fast at et avvik fra retten til likebehandling i nasjonale regler og praksis bare kan tillates dersom det sikrer en balanse mellom behovet for å fremme det underrepresenterte kjønn og muligheten for kandidater av det annet kjønn til å få en objektiv vurdering av sine kvalifikasjoner. Øremerking gir ingen fleksibilitet, og er derfor etter EFTA-domstolens syn ikke forholdsmessig.

Utvalget har mottatt et brev fra Utdannings- og forskningsdepartementet, der departementet viser til at regjeringen vil rette seg etter EFTA-domstolen, og at departementet vil vurdere lovendringer ved neste revisjon av loven. Departementet viser også til at de statlige institusjonene er orientert om at praksis med å utlyse stillinger kun for det underrepresenterte kjønn, må opphøre straks. Departementet har bedt utvalget i sitt arbeide vurdere dommen og foreslå nødvendige endringer i loven som en konsekvens av EFTA-domstolens avgjørelse.

Utgangspunktet etter likestillingsloven 7 er at direkte forskjellsbehandling mellom kjønnene ikke er tillatt. Loven har imidlertid unntak om adgang til særbehandling av det ene kjønn når dette fremmer likestilling mellom kjønnene. Såfremt det ikke finnes en åpenbar grunn til det kan heller ikke en stilling utlyses for kun det ene kjønn. Likestillingsloven gir altså generelt rom for såkalt moderat kjønnskvotering. I praksis vil dette si at en arbeidsgiver vil kunne velge å ansette en av det underrepresenterte kjønn dersom det er to søkere som er likt kvalifisert. EFTA-domstolen viser også i sine premisser til at regler som fraviker prinsippet om likebehandling mellom kjønnene kun kan godtas dersom de er så fleksibelt utformet at de sikrer en balanse mellom behovet for å fremme det underrepresenterte kjønn og mulighetene for kandidater av det annet kjønn til å få en objektiv vurdering av sine kvalifikasjoner. Prinsipielt må det bestå en mulighet for at den best kvalifiserte søkeren får stillingen.

I et vedlegg til rapporten «Likestilling i kvalitetsreformens tid» 8 foretar likestillingsrådgiver Lise Christensen ved Universitetet i Oslo (UiO) en gjennomgang av det arbeidet som er gjort i forbindelse med likestilling innenfor vitenskapelige stillinger ved UiO. Christensen viser til at det ved UiO siden 1990 har vært en overvekt av kvinnelige hovedfagsstudenter, og at det samlede tallet på doktorgradskandidater og stipendiater har vært jevnt fordelt mellom kvinner og menn siden midten av 1990-tallet. Samtidig har utjevningen på professornivå mellom kjønnene vært meget liten. Christensen viser til at UiO, gjennom en egen handlingsplan for likestilling, har satt mål om at 30 prosent av nyansatte professorer skal være kvinner. For 2000/01 har UiO hatt en måloppnåelse i forhold til denne planen. Interne undersøkelser på UiO viser imidlertid at moderat kjønnskvotering benyttes i liten grad ved utlysninger og ansettelser ved de enkelte fakultetene og instituttene.

Kvinneandel i universiteter og høyskoler i Norge, 2001

• Professor 14 %

• Førsteamanuensis 31%

• Stipendiater 43%

• Studenter 55%

Etter utvalgets vurdering er det viktig at det i universitets- og høyskolesektoren jobbes aktivt for å øke den kvinnelige andelen i vitenskapelige stillinger. Rapporteringsdataene viser at institusjonene fremdeles har en meget lav andel kvinner i slike stillinger. Spesielt gjelder dette i stillinger på førsteamanuensis- og professornivå.

Etter utvalgets vurdering bør det i loven fremdeles være bestemmelser som synliggjør disse institusjonenes forpliktelser til å få til en økt representativ likestilling mellom kjønnene i vitenskapelige stillinger. Utvalget tar til etterretning at EFTA-domstolen har lagt til grunn at praktisering av dagens hjemmel for øremerking er i strid med EØS-forpliktelsene, og at denne bestemmelsen således bør fjernes i loven. Utvalget foreslår at det i loven inntas en bestemmelse som gir styret et særlig ansvar for å sørge for at institusjonene følger opp arbeidet med likestilling, gjennom handlingsplaner og andre tiltak.

Etter utvalgets vurdering vil det være særlig viktig at institusjonene jobber aktivt med likestillingsproblematikken, og tar tak i de særlige utford­ringene som ligger i dagens underrepresentasjon av kvinner i vitenskapelige stillinger. Ved utlysning av nye vitenskapelige stillinger bør således institusjonen ha slike ambisjoner, og ha et likestillingsperspektiv ved utforming av kriterier for stillingene. Institusjonene bør også regelmessig oppfordre kvinner til å søke slike stillinger særskilt, og i utlysning vise til at kvinner vil bli foretrukket dersom det er flere søkere med tilsvarende kvalifikasjoner.

I dommen fra EFTA-domstolen ble det blant annet vist til betydningen av retningslinjene for vurderingen av en kandidats kvalifikasjoner, og det ble understreket at det i en slik vurdering vil kunne være rom for å ta i betraktning de faktorene som erfaringsmessig later til å bringe kvinnelige kandidater i en ufordelaktig stilling sammenlignet med mannlige kandidater. Kvinners og menns akademiske karriere fortoner seg ofte forskjellig. På grunn av svangerskap og omsorgsforpliktelser vil kvinner gjerne starte sin forskningskarriere på et senere tidspunkt i livet enn menn. Dersom den maskuline akademiske varianten med tidlig start settes opp som ideal og mal, vil kvinner lett falle gjennom i konkurransen om faste vitenskapelige stillinger. Det kan derfor være gode grunner til at bedømmelsen av kvinnelige og mannlige akademiske løp bør differensieres. Videre er det en tendens til at kvinnelige forskere, i større grad enn mannlige, interesserer seg for tverrfaglige problemstillinger. Kvinnenes forskningsfelt vil derfor kunne ha et bredt nedslagsfelt. Tradisjonelt vurderes forskning etter fokusering og dybde, noe som innebærer at enkelte kvinner vil stå i fare for å bli lavere rangert. Dagens komplekse virkelighet tilsier at en tverrfaglig tilnærming kan være nødvendig for å hente ut gyldig informasjon, og dette aspektet bør vektlegges tyngre i fagfelt der dette er relevant. I denne sammenheng uttalte EFTA-domstolen at utjevningen mellom kvinner og menn i vitenskapelige stillinger kan fremmes ved at oppmerksomheten rettes mot disse faktorene. Domstolen viser videre til at kvinnelig livserfaring, i flere akademiske disipliner, kan være relevant ved vurderingen av om kandidaten er egnet og kvalifisert for en høyere akademisk stilling.

Etter utvalgets vurdering bør det være et klart ansvar for institusjonene å orientere seg mot og følge opp de retningslinjer som oppstilles gjennom EFTA-domstolens domspremisser, for å sikre en høyere grad av likestilling mellom menn og kvinner i vitenskapelige stillinger. Utdannings- og forskningsdepartementet vil ha et særlig ansvar for å følge opp disse sakene spesielt, og stille krav til dokumentasjon av likestillingsarbeid ved arbeidet med forslag til statsbudsjett og de mål og forventningene som nedfelles der, og gjennom særlige rapporteringskrav i de årlige tildelingsbrevene til institusjonene.

7.2.2.5 Forholdet til tjenestemannsloven og arbeidsmiljøloven

For de statlige institusjonene vil en overgang til organisering som selvstendige rettssubjekter innebære en overgang fra tjenestemannsloven til arbeidsmiljøloven. Når det gjelder konsekvenser for ansatte ved disse institusjonene, samt overgangsordninger vises det til flertallets vurderinger under. 6.4.4. Mindretallet viser til at det fremmer forslag om at tjenestemannsloven fortsatt må gjelde, jf. 6.5.5.

For de private institusjonene vil det ikke være noen slik forskjell i forhold til lovtilknytning. En lovfesting av gjeldende regler for ansettelse i statlige institusjoner, herunder utvidede muligheter for ansettelse på åremål, vil imidlertid medføre til dels vesentlige endringer for de private institusjonens muligheter for utnyttelse av sine personalressurser, ved at de gis en rekke nye muligheter for ansettelse på åremål. For fast ansatte på disse institusjonene vil et slikt forslag i utgangspunktet ikke få noen konsekvenser. Forslaget vil først og fremst kunne få konsekvenser for rekruttering til nye stillinger, og da i hovedsak stillinger som organiseres i tidsbegrensede prosjekter. Utvalget viser til at det også etter arbeidsmiljølovens alminnelige bestemmelser vil være anledning til å ansette midlertidig, og at bortfall av arbeidsoppgaver/inntekter, for eksempel ved et prosjekts avslutning, i dag vil kunne være en saklig oppsigelsesgrunn. En hjemmel for åremålsansettelse vil gi ansatte som i realiteten kun skal jobbe i tidsbegrensede prosjekter, et sterkere stillingsvern i åremålsperioden.

7.2.3 Studentenes forhold

Gjennom Kvalitetsreformen er det vedtatt endringer i studentenes rettigheter, både i universitets- og høgskoleloven og i privathøyskoleloven. For private høyskoler er det likevel ikke innført lovbestemmelser som garanterer studentenes innflytelse og rettigheter i like stor grad som det har blitt gjort for de statlige institusjonene. Utvalget registrerer like fullt at det ved de private høyskolene pågår et omfattende arbeid på dette feltet, og at det er stor vilje til å gi også studenter ved disse institusjonene de samme rettigheter og rammer som studenter ved statlige institusjoner.

Utvalget mener generelt at institusjonene ved en likestilling med hensyn til faglige fullmakter, finansieringsgrad og -system også bør gis det samme lovpålagte ansvaret overfor studentene.

7.2.3.1 Studentdeltakelse i styrende organer

Universitets- og høgskoleloven § 19 nr. 2 gir studentene krav på minst 20 prosent og aldri mindre enn to av medlemmene i alle kollegiale organer som tildeles beslutningsmyndighet, hvis ikke det delegerende organ enstemmig bestemmer noe annet. Privathøyskoleloven har ingen tilsvarende bestemmelse.

Slik utvalget vurderer det, vil en fast angivelse av at studentene aldri skal ha mindre enn to av medlemmene, i praksis være bestemmende for de styrende organs størrelse og sammensetningen for øvrig, og medføre at det ved institusjonen etableres besluttende organer som får en unødvendig stor sammensetning. Utvalget mener det er viktig at studentene er representert i relevante beslutningsprosesser og således gis innflytelse over innholdet i egen studiehverdag. Noe av begrunnelsen for å gi studentene rett til minst to representanter, har vært å gi studentene mulighet for å kunne samrå seg. 9 I tillegg er det en selvstendig begrunnelse at studentrepresentantene kun oppnevnes for ett år av gangen, og at en slik rett derfor bidrar til å sikre kontinuitet i styrearbeidet. Utvalget mener slike hensyn kan ivaretas ved at det i loven inntas en rett for studentene til å alltid kunne møte med to eller flere personer, men slik at dette ikke trenger å bety at de gis stemmerett for mer enn én person. I større organer ved institusjonen bør studentene regelmessig gis rett til å møte med flere stemmeberettigede. Det kan være hensiktsmessig at student­represen­tantene/observatører i styret velges i forskjellig semester, ettersom disse sitter bare ett år av gangen og det vil være viktig å opprettholde kontinuiteten fra ett år til et annet.

Utvalget foreslår at ordlyden i bestemmelsen endres slik at studentene gis rett til å være representert i organer som har bestemmende myndighet eller innflytelse over forhold som angår studentenes interesser. Utvalget foreslår også at studentene skal gis rett til å møte og bli hørt i mer uformelle organer på institusjonen. Dette kan være faglige konsultative organer eller lignende, som ikke har en dominerende innflytelse over studentenes interesser, men hvor studentene likevel vil kunne ha en legitim interesse i å holdes orientert og kunne uttale seg. Studentene vil likevel ikke ha rett til å møte med stemmerett i slike organer.

Utvalget mener at slike bestemmelser må gjelde for studenter ved både statlige og private institusjoner.

7.2.3.2 Studentorganer

Universitets- og høgskoleloven § 27 har bestemmelser om studentenes rett til å opprette studentorgan, som skal ivareta studentenes rettigheter og fremme deres synspunkter. Studentorganet skal høres i alle saker som angår studentene. § 28 i loven har bestemmelser om konstituering av studentorgan. Privathøyskoleloven § 10g har en bestemmelse som i hovedsak tilsvarer universitets- og høgskoleloven § 27.

Etter utvalgets vurdering er studentenes rett til å opprette studentorgan og institusjonens plikt til å legge forholdene til rette for slik virksomhet, grunnleggende for den studentmedvirkningen vi i dag har i universitets- og høyskolesektoren. Det er derfor viktig at disse rettigheter og ansvaret videreføres i en ny felles lov. Etter utvalgets vurdering er disse bestemmelsene i universitets- og høgskoleloven unødvendig detaljerte. Det bør ikke være nødvendig å innta bestemmelser om konstitusjon, vedtekter og valgform. Dette er bestemmelser som studentorganet bør kunne fastsette selv eller i samråd med institusjonen.

Universitets- og høgskoleloven bestemmer at retten til å opprette egne studentorganer skal gjelde også for den enkelte avdeling eller grunnenhet. Etter utvalgets vurdering vil behovet for studentorganer være forskjellig fra institusjon til institusjon, og fra enhet til enhet ved den enkelte institusjon. Utvalget mener det vil være lite hensiktsmessig å lovfeste et ansvar for institusjonen til å finansiere egne studentorgan ved hver enkelt organisatorisk enhet. Slik utvalget vurderer det vil studentenes behov dekkes gjennom den noe mer fleksible standarden «tilfredsstillende». Hva som vil være «tilfredsstillende» vil kunne variere med institusjonens eller avdelingens/grunnenhetens størrelse, fagområder, studentmasse med mer. Det bør være opp til institusjonens styre og det øverste studentorganet ved institusjonen å komme frem til hva som vil være tilfredsstillende for den enkelte institusjon.

Utvalget foreslår at det nærmere kravet til og omfanget av institusjonens tilrettelegging for studentorganene skal spesifiseres i en avtale mellom institusjonens styre og det øverste studentorganet. Styret må ved utformingen av en slik avtale sørge for at visse minimumskrav med hensyn til representativ sammensetning i studentenes organer og rettferdig fordeling av midler til slik virksomhet ved enheter på institusjonen, ivaretas gjennom studentenes organisering av slik virksomhet.

7.2.3.3 Læringsmiljø

Universitets- og høgskoleloven § 44 gir institusjonene et detaljert ansvar for studentenes læringsmiljø. Etter lovendring 9. juli 2003 skal Arbeidstilsynet føre tilsyn med at institusjonene følger opp dette ansvaret. Privathøyskoleloven § 10f gir styret det overordnede ansvar for studentenes læringsmiljø. Høyskolens ledelse skal, i samarbeid med studentsamskipnaden, legge forholdene til rette for et godt studiemiljø og arbeide for å bedre studentvelferden på lærestedet. Det er således en relativt stor forskjell i det lovmessige ansvaret for de private og de statlige institusjonene.

Etter utvalgets vurdering bør en tilsvarende ansvarsbestemmelse som oppstilt i universitets- og høgskoleloven § 44 innarbeides i en felles lov. Dette innebærer at styret ved de private institusjonene pålegges et utvidet ansvar i forhold til dagens lov. Etter utvalgets vurdering vil det ut fra alminnelige rettssikkerhetsbetraktninger være betenkelig at ansvaret er oppstilt på et så overordnet plan som det er i gjeldende privathøyskolelov. I den grad staten finansier studieplasser ved de private institusjonene, vil det også, fra et samfunnsmessig synspunkt, være uheldig at dette ansvaret gis forskjellig innhold.

Utvalget viser for øvrig til at Stortinget ved behandlingen av Ot.prp. nr. 65 (2003-2004), i komiteens merknader, har bedt regjeringen om å la universitets- og høgskoleloven § 44 gjelde også for de private institusjonene.

7.2.3.4 Rett til fødselspermisjon for studenter

For studenter som får barn under studiene, er det verken i universitets- og høgskoleloven eller i privathøyskoleloven gitt bestemmelser om studentenes rett til permisjon og krav på å få studieplassen tilbake etter en periode med omsorg for barn. I henhold til forskrift til lov om utdanningsstøtte kan studenter som får barn under studier få stipend i 42 uker, hvorav tre uker før fødsel og seks uker etter fødsel er forbeholdt barnets mor. Dette tilsvarer de generelle regler for fødselspenger for arbeidstakere etter folketrygden.

I arbeidsmiljøloven § 31 er det bestemmelser som gir gravide rett til permisjon i inntil 12 uker under svangerskapet og permisjon til omsorg for barnet etter fødselen.

Etter utvalgets vurdering bør det inntas en bestemmelse i en felles lov som gir studenter rett til permisjon ved fødsel, og som gir disse studentene krav på å fortsette studiene ved lærestedet etter endt omsorg for barnet. Etter utvalgets vurdering kan arbeidsmiljøloven § 31 gis anvendelse så langt den passer for studenter ved høyere utdanningsinstitusjoner, og institusjonene bør pålegges et ansvar for å legge forholdene til rette for at slik permisjon ikke skal føre til unødig utsettelse av studentens utdanningsløp. Utvalget viser for øvrig til at slik permisjon regelmessig vil bli gitt også under dagens system, men mener hensynet til forutsigbarhet tilsier at et slikt ansvar bør tydeliggjøres i loven.

7.2.3.5 Studentsamskipnadene

Generelt

I lov 18. juni 1996 om studentsamskipnader § 2 heter det at alle institusjoner som omfattes av lov om universiteter og høgskoler og lov om private høyskoler skal være tilknyttet en studentsamskipnad. For private høyskoler er det innført en dispensasjonsbestemmelse som gjør det mulig med unntak hvis institusjonen har andre tilfredsstillende velferdsordninger. Selve ordningen med studentsamskipnader, og en eventuell revisjon av studentsamskipnadsloven, ligger i utgangspunktet utenfor utvalgets mandat. Ved etableringen av et felles lovverk for statlige og private institusjoner er det imidlertid grunn til å knytte enkelte kommentarer og vurderinger til enkelte sider av dagens ordning.

Styret ved de statlige institusjonene har det overordnede ansvar for læringsmiljøet, herunder studentvelferd. Dette ansvaret er nedfelt i universitets- og høgskoleloven § 44 nr. 1. Her heter det: «Institusjonenes ledelse skal, i samarbeid med studentsamskipnadene, legge forholdene til rette for et godt studiemiljø og arbeide for å bedre studentvelferden på lærestedet.» Et tilsvarende ansvar er lagt til styret ved de private høyskolene etter privathøyskoleloven § 10f. Det operative ansvaret for studentvelferden er imidlertid i lovs form gitt til samskipnadene.

Etter utvalgets vurdering er det lite hensiktsmessig, ved en samling av lovverket innen høyere utdanning, å ha bestemmelser om organiseringen av studentvelferden i en egen lov (studentsamskipnadsloven). Selv om det i utgangspunktet faller utenfor utvalgets mandat å foreta en gjennomgang av studentsamskipnadsloven, vil utvalget likevel påpeke at departementet bør foreta en konkret gjennomgang av studentsamskipnadsloven og vurdere hvorvidt denne loven også kan innarbeides i en felles lov for statlige og private høyere utdanningsinstitusjoner. En slik samling av lovverket vil klargjøre institusjonenes samlede forpliktelser overfor studentene, og vil gjøre lovverket mer oversiktlig og pedagogisk for de som anvender dette.

Obligatorisk tilknytning

Utdanningsinstitusjoner konkurrerer om studentene, og vil med eksisterende finansieringsmodell være nødt til å fokusere på å tiltrekke seg og uteksaminere studenter. Etter implementeringen av Kvalitetsreformen, med større frihet og større selvstendig ansvar for institusjonene når det gjelder studentenes læringsmiljø, oppfølging av studentene og studentvelferden mer generelt, kan det være slik at enkelte institusjoner vil kunne se fordeler ved selv å inneha det operative ansvaret for studentvelferden. Dette kan gjøres gjennom kjøp av tjenester fra samskipnader eller andre tilbydere, eller gjennom etablering av egne tilbud. Dersom enkelte institusjoner selv ønsker å ha ansvar for studentvelferden, mener utvalget at dette bør være mulig.

Samskipnadslovens § 2 gir mulighet for å unnta private høyskoler fra kravet om å være tilknyttet en samskipnad dersom de på egen hånd kan gi et tilfredsstillende velferdstilbud. Utvalget foreslår at denne dispensasjonsadgangen, for å gi statlige og private institusjoner samme frihet og handlingsrom, gjøres gjeldende for samtlige institusjoner som tilbyr høyere utdanning.

Søknad om unntak fra samskipnadsloven bør avgjøres av departementet, slik ordningen er for private høyskoler. Beslutning bør fattes på grunnlag av en saksframstilling fra den aktuelle institusjon, hvor det gis en beskrivelse av velferdstilbudet på stedet. Søknad om dispensasjon bør være forankret også i vedtak i studentorganene.

7.2.3.6 Annullering av eksamen, bortvisning og utestenging

Universitets- og høgskoleloven og privathøyskoleloven har nær sagt identiske regler om annullering av eksamen og utestenging på grunnlag av fusk og øvrige bestemmelser om institusjonenes adgang til å bortvise og utestenge studenter. Dette er bestemmelser som er viktige for institusjonene, for å utøve en viss orden på institusjonen og for å sikre samfunnets interesser ved at uskikkede kandidater lukes ut. Legalitetsprinsippet krever at institusjonene har eksplisitt hjemmel i lov for å foreta slike inngrep overfor enkeltstudentene. Utvalget foreslår derfor at disse bestemmelsene videreføres i en felles lov. Vedtak om bortvisning og utestenging vil være enkeltvedtak etter forvaltningsloven, med rett til å påklage vedtaket til en egen klagenemnd, jf. 7.2.4.

7.2.3.7 Studenters taushetsplikt

Universitets- og høgskoleloven § 41 og privathøyskoleloven § 10h har identiske bestemmelser om studenters taushetsplikt, hvor en student som i studiesammenheng får kjennskap til noens personlige forhold, etter egenerklæring underlegges taushetsplikt etter de regler som gjelder for yrkesutøvere på vedkommende livsområde.

Slike bestemmelser er viktige, spesielt for utdanninger med stor grad av praksisstudier som innebærer pasientbehandling eller gir studentene informasjon om noens personlige forhold. Utvalget foreslår derfor at disse bestemmelsene videreføres i en felles lov.

De ansattes taushetsplikt vil følge av forvaltningsloven og eventuelt bestemmelser som gjelder for særskilt yrkesutøvelse.

7.2.4 Klagesystem – forholdet til forvaltningsloven

Etter universitets- og høgskoleloven gjelder forvaltningsloven fullt ut for den virksomheten som utøves ved de enkelte institusjonene. For de private institusjonene gjelder reglene i forvaltningsloven for visse angitte vedtak etter loven. Reglene om klage over vedtak vil i praksis og i hovedsak gjelde vedtak knyttet til studentenes forhold.

Etter universitets- og høgskoleloven er det i dag etablert et særegent forvaltningsrettslig system, ved at det er hjemmel for en behandling i to instanser innen ett og samme forvaltningsorgan. Etter universitets- og høgskoleloven § 5 nr. 4 avgjør styret klage over vedtak truffet av andre som har fått delegert myndighet, i den utstrekning klagebehandling ikke er delegert til en egen klagenemnd oppnevnt av styret. Tilsvarende avgjør avdelinger/fakultet klage over vedtak truffet av grunnenhet/institutt. Dette systemet innebærer at departementet er klageinstans i de saker der styret fatter vedtak som førsteinstans. I dag behandler blant annet departementet klage over enkelte vedtak knyttet til fusk, bortvisning og utestenging. Ved private høyskoler avgjøres klage over alle enkeltvedtak av egen klagenemnd som er uavhengig av styret.

En felles lov bør etter utvalgets vurdering oppstille like bestemmelser med hensyn til klage og krav til forsvarlig saksbehandling. Utvalget foreslår at det i en felles lov etableres et klagesystem som tilsvarer det som i dag gjelder for de private institusjonene. Dette innebærer at det etableres en klagenemnd som avgjør alle klager over vedtak fattet ved institusjonen, også vedtak fattet av styret. Dette innebærer videre at det ikke vil være slik at klagenemnden opererer på vegne av styret, men behandler alle saker med endelig virkning. Et slikt system vil også medføre at departementet ikke lenger vil få vedtak fra institusjonene til klagebehandling. Dette tydeliggjør et skille mellom institusjonenes forvaltning og departementets rolle som overordnet politisk myndighet.

7.3 Faglige bestemmelser

I henhold til utvalgets mandat ligger de endringer som er foretatt gjennom Kvalitetsreformen fast. Dette innebærer at systemet med faglig tilsyn og akkreditering gjennom NOKUT skal videreføres i en felles lov. Utvalget har imidlertid forslag til visse justeringer i den nasjonale ordningen og inndeling av institusjoner i kategorier med tilhørende faglige fullmakter.

7.3.1 Faglige fullmakter for akkrediterte institusjoner

7.3.1.1 Institusjonskategorier – akkrediterte institusjoner

Universitets- og høgskoleloven (§ 1) gjelder for universiteter, vitenskapelige høyskoler, statlige høyskoler og kunsthøyskoler. Privathøyskoleloven (§10a) opererer med kategoriene universiteter, vitenskapelige høyskoler og akkrediterte høyskoler.

I departementets forskrift om akkreditering og evaluering 10 opereres det med kategoriene universitet, vitenskapelig høyskole eller høyskole. Kunsthøyskole er ingen egen kategori. Dette innebærer at kunsthøyskolene i dag i praksis er å anse som høyskoler med hensyn til deres faglige fullmakter.

Etter utvalgets vurdering er kunsthøyskolene i en særstilling i forhold til øvrige institusjoner innenfor universitets- og høyskolesektoren. Disse institusjonene kjennetegnes blant annet ved at de ikke har ordinær forskerutdanning, og de er derfor ikke direkte sammenlignbare med vitenskapelige høyskoler når det gjelder innholdet i utdanningen og utviklingsarbeidet som utføres på institusjonen. Stortinget har ved flere anledninger understreket at de eksisterende kunsthøyskolene skal ha et nasjonalt ansvar tilsvarende de vitenskapelige høyskolene. Dette gjenspeiles i dag ikke i kunsthøyskolenes fullmakter, der kunsthøyskolene må søke NOKUT om akkreditering av sine mastergradstilbud, mens de vitenskapelige høyskolene og andre høyskoler selv kan opprette og legge ned mastergrader på de områder der de har doktorgrad.

For kunsthøyskolene er det fra 2003 opprettet et eget, nasjonalt stipendprogram for kunstnerisk utviklingsarbeid. Dette programmet er ment å være en parallell til doktorgradsprogrammene, med ansettelse i treårige stipendiatstillinger ved institusjonene. Gjennomføring av programmene skal gi førsteamanuensiskompetanse på lik linje med doktorgradsprogrammene.

Etter utvalgets vurdering bør det åpnes reelle muligheter for at kunsthøyskolene kan akkrediteres med faglige fullmakter på linje med det som gjelder for vitenskapelige høyskoler og øvrige institusjoner som har doktorgrader. Det foreslås derfor at det for kunsthøyskolene åpnes for en akkreditering av egne stipendprogram som tilsvarende doktorgradsutdanning, slik at kunsthøyskolene gis faglige fullmakter på linje med de vitenskapelige høyskolene, jf. lovforslagets § 2-3 første ledd. Etter utvalgets vurdering er dette rimelig i den utstrekning institusjonen har utdanningstilbud og produserer kandidater på et nivå som både i tidsmessig og faglig omfang tilsvarer kravene til doktorgrad, men som har et innhold som er tilpasset kunsthøyskolenes særlige ståsted. Dette forslaget forutsetter at departementet foretar tilsvarende endringer i forskriften om akkreditering og evaluering. Forslaget innebærer at dagens kunsthøyskoler kan søke NOKUT om akkreditering for stipendiatprogrammene som «tilsvarende doktorgrad», og oppnå fullmakter tilsvarende dagens vitenskapelige høyskoler.

7.3.1.2 Faglige fullmakter

Når det gjelder faglige fullmakter, skiller universitets- og høgskoleloven mellom universitetene og de øvrige institusjonene. Statlige institusjoner som er akkreditert som universiteter har fullmakt til å opprette og nedlegge studietilbud på alle nivåer. For de øvrige institusjonene (høyskoler og vitenskapelige høyskoler) er det i loven gitt fullmakt til å opprette og legge ned studietilbud på alle nivåer innenfor de fagområder der de har rett til å tildele doktorgrad.

Etter privathøyskoleloven har universiteter kun selvstendig fullmakt til å etablere nye studietilbud på mastergradsnivå innenfor de fagområder der de har rett til å tildele doktorgrad. Etter privathøyskoleloven er det altså intet reelt skille mellom høyskoler og universiteter med hensyn til faglige fullmakter. Forskjellen ligger nå i første rekke i den uformelle status som følger med en innplassering i universitetskategorien, samtidig som en slik akkreditering er synlig bevis på dokumentert kvalitet, bredde og stabilitet.

Opprinnelig hadde departementet fremmet forslag 11 om et tilsvarende system som nå gjelder for de private institusjonene, også for de statlige institusjonene, men slik at det ble etablert et skille mellom «gamle» og «nye» universiteter. De «gamle» universitetene ble foreslått gitt full frihet til å etablere og legge ned tilbud på alle områder, mens de «nye» universitetene kun ville få slike fullmakter der de har doktorgradsrett. Ved Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 40 gikk komiteen inn for at det ikke skulle være et slikt skille i loven. Utvalget kan ikke se at Stortinget har gitt noen særskilt begrunnelse for at dette prinsippet ikke ble lagt til grunn også for private universiteter.

Etter utvalgets vurdering er det galt å gi institusjoner fullmakter til å opprette og legge ned studietilbud på alle nivå, på fagområder der de ikke har en etablert en intern kompetanse som holder det nivået som må ligge til grunn for å kunne tilby forskerutdanning. Hele logikken bak det nye akkrediteringssystemet synes etter utvalgets vurdering å bygge på at institusjonene skal gis faglige fullmakter innenfor de fagområder der de har en tilfredsstillende fagkompetanse, og fullmaktene skal rekke like langt som kompetansen strekker seg i nivå. Etter utvalgets vurdering er ikke denne logikken fulgt opp i lovens fullmaktsbestemmelser. Gjeldende system innebærer også en faglig forskjellsbehandling mellom statlige og private institusjoner som utvalget mener vil kunne få urimelige utslag. Den enkelte institusjons mulighet for å kunne foreta raske faglige omstillinger og tilpassing av den faglige porteføljen i samsvar med etterspørselen fra studentene, vil kunne bli stor. Dette vil gi de statlige universitetene et fortrinn i konkurransen om studentene.

Etter utvalgets vurdering bør de faglige fullmaktene, for samtlige institusjoner, være utledet av den dokumenterte, faglige kompetansen på de enkelte fagområdene. Utvalget foreslår derfor at de faglige fullmaktene for alle institusjoner skal styres av de fagområder der institusjonen har rett til å tildele doktorgrad, eller har utdanningstilbud på nivå med doktorgrad. Dette forslaget innebærer at samtlige institusjoner, også dagens fire universiteter, må søke NOKUT om akkreditering av nye doktorgradsprogrammer.

7.3.1.3 Godkjenning av annen utdanning

Universitets- og høgskoleloven §§ 48 og 49 har bestemmelser om godkjenning av utdanning fra utenlandske institusjoner og institusjoner som ikke faller inn under loven.

§ 48 gir NOKUT myndighet til å gi såkalte generelle godkjenninger, det vil si godkjenninger som angir nivået på annen utdanning sammenlignet med det generelle nivå på tilsvarende norsk høyere utdanning. En godkjenning fra NOKUT skal angi en uttelling i studiepoeng, og vil være retningsgivende for institusjonenes skjønn ved innpassing i forhold til institusjonens grader og utdanninger. Den enkelte utdanningsinstitusjon avgjør selv søknader om godkjenning som faglig jevngod med grad eller utdanning som tilbys ved den enkelte institusjon.

§ 49 gir institusjonene rett og plikt til å gi fritak for eksamen eller prøve når det godtgjøres at tilsvarende eksamen eller prøve er avlagt tidligere, enten ved samme institusjon eller ved en annen institusjon. Dokumentasjon av realkompetanse kan også gi grunnlag for fritak.

Privathøyskoleloven § 10b tredje ledd bestemmer at private høyskoler som er akkreditert av NOKUT, med faglige fullmakter til selv å opprette og legge ned studietilbud, kan få fullmakter etter universitets- og høgskoleloven §§ 48 og 49.

Etter utvalgets vurdering er det lite hensiktsmessig at fullmakter etter universitets- og høgskoleloven §§ 48 og 49 skal følge en institusjonsakkreditering. Etter utvalgets vurdering er dette bestemmelser som bærer større preg av rettigheter for studentene enn faglig utvidede fullmakter for institusjonene. Slik privathøyskoleloven står i dag, har ikke institusjoner med kun eksamensrett for enkeltfag rett til å gi fritak for eksamen eller prøve som studenten har avlagt ved annen institusjon tidligere. Etter utvalgets vurdering virker dette sterkt urimelig overfor den enkelte student. Det vil etter utvalgets vurdering også være slik at det er den enkelte institusjon som tilbyr den relevante utdanningen, som vil være best kvalifisert til å foreta godkjenning av en utdanning fra utlandet. Utvalget foreslår derfor at hovedprinsippene i universitets- og høgskoleloven §§ 48 og 49 videreføres i en felles lov, men slik at det ikke gjøres avhengig av institusjonens fullmakter for øvrig.

7.3.2 Godkjenning av enkelteksamener

Privathøyskoleloven § 9 har bestemmelser som gir institusjoner rett til å søke om godkjenning for kun enkelteksamener, med rett til å tildele grader og titler. Godkjenningsmyndigheten er lagt til NOKUT. Vilkårene for slik godkjenning er at de er på faglig nivå med utdanning som tilbys av institusjoner under universitets- og høgskoleloven, og at lovens minimumskrav til styre, opptak, eksamensreglement med mer er oppfylt.

Utvalget foreslår at dette systemet videreføres, slik at det vil være mulig for institusjoner å søke om eksamensrett for enkelteksamener etter tilsvarende system som i dag. Minimumskravene vil da være de organisatoriske og faglige krav som oppstilles i loven for samtlige institusjoner som tilbyr høyere utdanning. Forskjellen på slike institusjoner og akkrediterte institusjoner vil formelt sett ligge i de utvidede faglige fullmakter som gis til akkrediterte institusjoner.

7.3.3 Beskyttelse av tittel, grader og egennavn

Universitets- og høgskoleloven § 45 gir Kongen rett til å fastsette hvilke grader og yrkesutdanninger institusjonen kan gi, den tid det enkelte studium skal kunne gjennomføres på, og hvilken tittel graden eller yrkesutdanningen gir rett til. I loven er det oppstilt straffansvar for den som forsettlig eller uaktsomt tildeler eller bruker en tittel som er beskyttet etter § 45. I praksis er det i hovedsak de overordnede gradsbetegnelsene bachelor og master som er beskyttet med grunnlag i loven. Enkelte grader og titler, som er gitt unntak fra ny gradsstruktur, har særskilt beskyttelse, sammen med enkelte spesielle grader som av særlige grunner krever beskyttelse for hele betegnelsen (f.eks. master i rettsvitenskap). Privathøyskoleloven har tilsvarende bestemmelse i lovens § 10.

Etter universitets- og høgskoleloven § 1 fastsetter Kongen institusjonens navn. Det er imidlertid ikke oppstilt noen egen rettsbeskyttelse for disse institusjonenes egennavn. Privathøyskoleloven § 10c bestemmer at bare institusjon som har fått godkjenning som vitenskapelig høyskole eller universitet, etter loven kan benytte slik betegnelse. Betegnelsen akkreditert høyskole har tilsvarende beskyttelse. Den som forsettlig eller uaktsomt bruker en vernet institusjonsbetegnelse, straffes med bøter.

Etter utvalgets vurdering er det gode grunner for å oppstille en rettslig beskyttelse av høyere utdanningsinstitusjoners egennavn. Først og fremst vil hensynet til å beskytte de akkrediteringer som gis av NOKUT, begrunne en slik beskyttelse. For å gi sikkerhet for at en institusjon faktisk innehar den faglige akkrediteringen som gis av NOKUT, foreslår utvalget derfor at en tilsvarende beskyttelse som er nedfelt i privathøyskoleloven, føres videre i en felles lov. Høyere utdanningsinstitusjoner bør selv ha rett til å fastsette institusjonens egennavn, som kan gjenspeile den spesielle profil den enkelte institusjon har. Egennavnet bør imidlertid som et minimum beskrive hvilken institusjonskategori institusjonen tilhører. Utvalget foreslår at forsettlig eller uaktsom bruk av et egennavn som er registrert eller som lett kan forveksles med et slikt egennavn, bør straffes med bøter.

Institusjoner som i dag bruker et slikt beskyttet egennavn, bør kunne søke departementet om dispensasjon for bruk av egennavn som er innarbeidet og benyttet over lenger tid.

Utvalget foreslår at myndigheten til å fastsette grader og titler og rettslig beskyttelse for disse overføres fra Kongen til departementet, men slik at dagens system i hovedsak videreføres.

7.3.4 Opptak

Universitets- og høgskoleloven kapittel 9 (§§ 37-40) har detaljerte bestemmelser om opptak og rett til å gå opp til eksamen. Privathøyskoleloven § 7 bestemmer at private høyskoler skal ha et reglement for opptak av studenter, og at den studie­forberedende utdanning i omfang og nivå i alt vesentlig skal svare til kravene ved statlige universiteter og høyskoler. Departementet kan gjøre unntak.

Etter utvalgets vurdering er dagens regelverk for opptak ved de statlige institusjonene unødig detaljert. Det gjelder i hovedsak de forskrifter departementet har gitt med hjemmel i loven, knyttet til rangering, spesielle opptakskrav med mer. Utvalgets generelle vurdering er at dette er regler som bør gjøres enklere, der større fullmakter bør kunne gis til den enkelte institusjon. Utvalget mener imidlertid at det er hensiktsmessig at det er nasjonal samordning på dette feltet, og foreslår derfor at det systemet som i dag er nedfelt i lov for de statlige institusjonene, i hovedsak bør videre­føres i en felles lov. Hensynet til studentenes rettssikkerhet og muligheten for å ha et system som i størst mulig grad er felles for samtlige institusjoner, og således lette arbeidet med sentrale opptak med mer, taler etter utvalgets vurdering for en slik løsning.

Utvalgets forslag innebærer at de private institusjonene vil kunne pålegges å delta i det sentrale opptaket gjennom Samordna opptak.

7.3.5 Eksamen

Universitets- og høgskoleloven har detaljerte bestemmelser om krav til eksamen i § 50, og bestemmelser i §§ 51 og 52 om rett til begrunnelse for og klage over sensur og rett til klage på formelle feil ved eksamen. Privathøyskoleloven § 6 bestemmer at private høyskoler skal ha egne eksamensreglementer, herunder regler om klage på sensur. Reglementet skal i det alt vesentlige svare til ordningen for statlige universitets- og høyskoleeksamener. Med privathøyskolelovens henvisning til ordningen for de statlige institusjonene, innebærer dette at reglene for både statlige og private institusjoner i dag skal være omtrent de samme.

Bestemmelsene om eksamen er realitetsvurdert av både departementet og Stortinget ved den seneste revisjonen av universitets- og høgskoleloven i forbindelse med Kvalitetsreformen. Utvalget foreslår at gjeldende regelverk for de statlige institusjonene i hovedsak videreføres i en felles lov. Imidlertid er det i gjeldende bestemmelse i § 50 ikke tatt inn formuleringer som gjenspeiler at institusjonen nå i større grad skal innføre alternative vurderingsformer til den tradisjonelle slutteksamenen, og at dette vil være likestilt med eksamen. Utvalget mener derfor at det for å synliggjøre dette bør inntas en formulering om «tilsvarende evaluering» som en parallell der bestemmelsene i dag bare bruker uttrykket «eksamen».

7.3.6 Vitnemål

Universitets- og høgskoleloven § 53 gir studentene krav på vitnemål ved fullført utdanning. Privathøyskoleloven har ingen tilsvarende bestemmelse.

Etter utvalgets vurdering kan de prinsipper som er nedfelt i universitets- og høgskoleloven § 53, videreføres i en felles lov. Når det gjelder institusjonenes plikt til å utstede diploma supplement (vitnemålstillegg), viser utvalget til at NOKUT er gitt ansvaret for den nasjonale oppfølgingen av institusjonenes bruk av dette. Utvalget mener derfor det vil være hensiktsmessig å gi NOKUT myndighet til å fastsette eventuelle retningslinjer for utformingen av diploma supplement, for å sikre at samtlige studenter får en tilfredsstillende dokumentasjon på sin utdanning, og etter de samme prinsipper.

7.3.7 Lærerutdanning

Universitets- og høgskoleloven har i kap 10a egne bestemmelser om lærerutdanning, med nærmere angivelse av formål og innhold i de enkelte lærerutdanningene.

Utvalget mener det er unødvendig med egne bestemmelser knyttet til innholdet i lærerutdanningene. Etter utvalgets vurdering bør nærmere krav til enkelte utdanninger eventuelt kunne knyttes til spesiallovgivning for yrkesutøvelse eller tas inn i de nasjonale rammeplaner, og ikke i en lov som skal regulere høyere utdanningsvirksomhet generelt. Gjennom det nye nasjonale kvalitetssikringssystemet, med NOKUT som faglig tilsyn, vil det også være mekanismer som sikrer at lærerutdanningen ved de enkelte institusjoner får en tilfredsstillende oppfølging. Gjennom departementets arbeid med rammeplaner og forskrifter til rammeplaner fastsettes de nærmere krav til faglig innhold, omfang med mer. Etter utvalgets vurdering vil rammeplanenes nærmere krav i tilstrekkelig grad sikre en nasjonal samordning av innholdet i lærerutdanningen, og utvalget foreslår derfor at dette kapittelet fjernes fra loven. Utvalget viser for øvrig til at departementet har signalisert 12 at det vil vurderes å oppheve de gjeldende lovbestemmelsene om lærerutdanning ved neste lovrevisjon.

7.4 Kvalitetssikring – faglig tilsyn

7.4.1 NOKUTs rolle

Opprettelsen av NOKUT var en helt sentral del av Kvalitetsreformen, med dens fokus på kvalitet og kvalitetssikring. NOKUT er i dag hjemlet i universitets- og høgskoleloven kap. 3. Opprettelsen av et eget nasjonalt organ for kvalitetssikring og akkreditering er en oppfølging av de forpliktelser som ligger i Bologna-prosessen. De fleste europeiske land har enten opprettet eller er i ferd med å opprette tilsvarende nasjonale organer. Systemene for kvalitetssikring og de enkelte akkrediterings­organenes oppgaver varierer en del fra land til land.

I henhold til utvalgets mandat skal et felles lovverk utarbeides innenfor rammene av Kvalitetsreformen. Dette betyr at systemet med NOKUT, og de nærmere arbeidsoppgaver NOKUT er gitt gjennom lov, i utgangspunktet ligger fast.

Utvalget har vurdert om reglene om NOKUT bør legges i en egen lov, men er blitt stående ved at hensynet til en oversiktlig sektorlovgivning tilsier plassering i en ny, felles lov for universiteter og høyskoler. Utvalget foreslår lovbestemmelser som i hovedsak viderefører gjeldende rett etter dagens to lover, med noen mindre språklige og lovtekniske endringer.

Utvalget ønsker imidlertid å påpeke viktigheten av at NOKUT blir et reelt tilsyn med kvaliteten i høyere utdanning. De nye finansieringsmodellene for både statlige og private institusjoner, som i større grad er gjort resultatbaserte og knyttet til avleggelse av studiepoeng, forutsetter at det føres tilsyn med at disse institusjonene ikke lar produksjonshensyn gå foran hensynet til kvaliteten. Det er også forutsatt at etableringen av NOKUT til en viss grad skal virke balanserende i forhold til de «fristelser» som ligger i finansieringssystemet. Etter utvalgets vurdering er det viktig at NOKUT skaper en legitimitet for sitt arbeid i den samlede universitets- og høyskolesektoren. Samtidig er det viktig at NOKUT synliggjør den myndighet de har til å trekke tilbake akkrediteringer, helt eller delvis, og signaliserer for sektoren at man vil utøve reell myndighet dersom det er indikasjoner på sviktende kvalitet.

7.5 Egenbetaling

Det er verken i universitets- og høgskoleloven eller privathøyskoleloven lovfestet bestemmelser som regulerer institusjonenes adgang til å ta egenbetaling fra studentene.

7.5.1 Sammenheng med statsstøtte

For de statlige institusjonene er departementet (gjennom Stortingets særskilte vedtak til statsbudsjettet) gitt fullmakt til å fastsette nærmere retningslinjer for disse institusjonenes rett til å ta egenbetaling. Dette har departementet gjort i et eget rundskriv om egenbetaling 13 . Hovedprinsippet i dette reglementet er at institusjonene ikke kan ta egenbetaling for studietilbud som de mottar statsstøtte til, og som retter seg mot enkeltstudenter. Etter- og videreutdanningstilbud som ikke er finansiert over statsbudsjettet, vil institusjonene ha full adgang til å kreve egenbetaling for.

For de private institusjonene ligger det mer som en stilltiende forutsetning for de årlige tildelingene at det ikke tas egenbetaling fra studentene i den grad institusjoner mottar statsstøtte for studieplassene. De private høyskolene er således forutsatt ikke å ha ervervsmessig formål der det ytes statlig finansiering til konkrete studietilbud.

Den danske universitetsloven 14 § 26 har bestemmelser om institusjonenes rett til å kreve egenbetaling fra studentene. I den danske loven er institusjonenes rett til å kreve egenbetaling av studentene knyttet til graden av finansiering fra staten. I den utstrekning institusjonen mottar statsstøtte for de enkelte studier, kan ikke institusjonen kreve egenbetaling fra studentene. Den danske loven fastsetter at institusjonene kan kreve full egenbetaling fra privatister for disses deltakelse i prøver eller annen bedømmelse. Det danske Videnskapsministeriet har hjemmel til å fastsette nærmere regler for utarbeidelse av institusjonenes beregningsgrunnlag for egenbetaling.

Etter flertallets vurdering bør det i en felles lov for statlige og private høyskoler i Norge innføres tilsvarende lovbestemmelser som i den danske universitetsloven. En slik regulering garanterer at institusjonene ikke tar egenbetaling for studier som er forutsatt dekket av statlige tildelinger. Prinsippet bør etter flertalletts vurdering bygge på at i den utstrekning staten fullfinansierer enkeltstudier, bør ikke institusjonene ha rett til å kreve betaling. Et slikt prinsipp vil kunne være spesielt viktig i en tid hvor finansieringen til både statlige og private institusjoner i langt mindre grad enn tidligere er øremerket og knyttet til spesielle forpliktelser, men i stedet gis som rundsumsbevilgninger. Et slikt prinsipp lovfester også i utgangspunktet et «gratisprinsipp» for studentene, i den grad staten fullfinansierer studietilbudene som retter seg mot enkeltstudenter fullt ut. Et slikt prinsipp vil også i større grad enn dagens system gi de private institusjonene mer konkrete rammer for hvordan tildelingene fra staten skal benyttes. Institusjonene må fastsette et beregningsgrunnlag for eventuell egenbetaling, og departementet fastsetter nærmere regler om dette.

Etter utvalgets vurdering er det viktig at et slikt prinsipp om at det er nivået på den statlige finansieringen som avgjør rett til å ta egenbetaling, lovfestes for både statlige og private institusjoner. Dette prinsippet vil sikre mot krav om egenbetaling for utdanning der staten yter tilskudd. I dag er det ingen slik beskyttelse i lovverket. Et slikt prinsipp vil forplikte institusjonen samtidig som det beskytter studentene. Hvor stor grad av tilskudd staten vil yte over statsbudsjettet vil være avhengig av skifter i konjunkturer og demografiske forhold. Lovregelen vil imidlertid ikke gi institusjon­ene frihet til å ta egenbetaling ut fra egne økonomiske behov.

Etter flertallets vurdering bør departementet, tilsvarende som etter den danske universitetsloven, kunne fastsette det konkrete beregningsgrunnlaget for institusjonenes rett til å ta egenbetaling. De prinsipper som er nedfelt i dagens reglement for egenbetaling ved de statlige institusjonene, bør være retningsgivende for dette arbeidet.

Mindretallet viser til sin merknad til § 7-1 i eget lovforslag. Mindretallet mener det er grunnleggende viktig å holde fast ved gratisprinsippet for grunnutdanning ved statlige høyere utdanningsinstitusjoner, og foreslår at at dette fastslås uttrykkelig i loven.

7.5.2 Kjernevirksomhet

Etter utvalgets vurdering bør den statlige finansiering av høyere utdanning, som i dag, prioritere grunnutdanningene og de ordinære studier på master- og ph.d.-nivå. Tilbudene av slik utdanning er institusjonenes kjernevirksomhet, og det bør derfor oppstilles klare rammer for institusjonenes rett til å kreve egenbetaling for slike studier. Forskerutdanning vil være et særlige viktig satsingsområde i årene fremover, både for å møte det generasjonsskiftet som nå er i ferd med å finne sted for undervisnings- og forskerstillinger ved universiteter og høyskoler, og for å dekke opp behovet for kvalifiserte forskere i en tid med økt internasjonal mobilitet. Også for private institusjoner bør det i denne forbindelse være klarere retningslinjer for hvilken frihet institusjonene skal ha i disponeringen av midler som er tildelt over statsbudsjettet, spesielt i forhold til hvilke studietilbud som forutsettes finansiert gjennom tildelingene og institusjonenes rett til å allokere statsmidler i den interne virksomheten.

7.5.3 Etter- og videreutdanning

Institusjonene vil i henhold til lovens formål ha et særskilt ansvar for å tilby etter- og videreutdanning på sine fagområder. Dette er studietilbud som i hovedsak vil rette seg mot bedrifter eller studenter som allerede er i arbeid, med bedre muligheter for å finansiere deler av sin utdanning. Selv om staten også har et betydelig ansvar i finansieringen av slik utdanning, mener utvalget at det her vil være større rom for å kreve egenbetaling, men fremdeles slik at det vil være det statlige finansieringsnivået som bestemmer retten til å kreve egenbetaling.

7.5.4 Privatister

Universitets- og høgskoleloven § 40 sikrer privatister en rett til å gå opp til eksamen ved de statlige institusjonene. § 40 nr. 4 bestemmer at institusjonene kan fastsette at eksamenskandidater som ikke er tatt opp som studenter til vedkommende studium, skal betale et vederlag som dekker institusjonens merutgifter ved å holde eksamen for denne gruppen. Studenter som følger utdanningsplan skal ikke betale slikt vederlag.

Dette prinsippet vil i utgangspunktet kunne videreføres i den grad det ikke er fastsatt egenbetaling for studiene. For studier der det på grunn av nivået på den statlige finansieringen er fastsatt egenbetaling, vil det etter utvalgets vurdering være urimelig om privatister skal kunne kreve å få gå opp til eksamen uten å betale egenandel. En slik rett for privatister vil kunne gi uheldige utslag i forhold til studenter som har betalt full egenbetaling.

Privatistene bør imidlertid sikres en rett til å gå opp til eksamen, uavhengig av om dette er en statlig eller privat institusjon, men det bør da tas inn i loven at institusjonen kan kreve at studenten betaler eventuell egenbetaling som er fastsatt for studiet eller faget.

7.5.5 Andre tjenester

Kopiering og andre mer servicebaserte tjenester som ikke er en integrert del av et studietilbud, bør det i noen tilfeller kunne tas betaling for i den grad dette ikke er finansiert over statsbudsjettet. Dette vil i så fall følge hovedprinsippet om at det er det statlige finansieringsnivået som vil være bestemmende for institusjonens rett til å kreve betaling. Dette er i dag et problemfylt rettsområde, der det blant annet er reist tvil om institusjonene har rett til å kreve betaling fra studentene. Det må etter utvalgets vurdering være opp til den enkelte institusjon å påse og dokumentere at det ikke tas betaling fra studentene for tjenester som er forutsatt dekket av tildelingene over statsbudsjettet.

7.6 Forholdet til annen lovgivning

7.6.1 Forvaltningsloven og offentlighetsloven

Både forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder for virksomheten i forvaltningsorganer og for andre rettssubjekter som utøver offentlig myndighet.

For private institusjoner er det i en egen bestemmelse i privathøyskoleloven (§ 14) presisert at forvaltningsloven gjelder ved behandling av visse angitte saker etter loven (blant annet opptak, bortvisning m.m.). Dersom statlige institusjoner skal organiseres som egne rettssubjekter, vil det måtte presiseres spesielt hvilke deler av virksomheten som faller inn under forvaltningsloven og hvilke deler som eventuelt faller utenfor, men som av særlige grunner burde følge reglene i forvaltningsloven.

Spørsmålet om hvorvidt enkelte deler av virksomheten ved private institusjoner og statlige institusjoner organisert som egne rettssubjekter faller inn under forvaltningsloven og offentlighetsloven, vil i mange tilfeller kunne være rettslig uklart, og det vil derfor etter utvalgets vurdering være viktig å avklare slike spørsmål i en felles lov.

Etter utvalgets vurdering bør offentlighetsloven gjelde for alle høyere utdanningsinstitusjoner. Tilsvarende bør forvaltningslovens bestemmelser om enkeltvedtak gjelde for disse institusjonene. Den virksomhet som skjer ved både statlige og private institusjoner, er reelt en forvaltning av statlige oppgaver med statlige midler, og innebærer i stort omfang også utøvelse av offentlig myndighet. Spesielt gjelder dette i forhold til studenter. Dette tilsier etter utvalgets vurdering at forvaltningslovens bestemmelser om klage bør følges, uavhengig av disse institusjonenes tilknytning til staten.

Etter flertallets vurdering bør ikke forvaltningslovens bestemmelser om enkeltvedtak komme til anvendelse ved ansettelse og andre personalsaker. En anvendelse av forvaltningsloven i full bredde i disse sakene vil etter flertallets vurdering gi en tungrodd og byråkratisk personalforvaltning ved institusjonene. Utvalget foreslår at det i loven gis en positiv angivelse av de bestemmelsene i forvaltningsloven som skal gis anvendelse for høyere utdanningsinstitusjoner. Mindretallet viser til sitt forslag om at statlige universiteter og høyskoler skal organiseres som for­valt­ningsorganer med lovfestede rettigheter. Det følger av dette at forvaltningsloven og offentlighetsloven skal gjelde for disse institusjonene.

7.6.2 Likestillingsloven

Likestillingsloven § 21 har særbestemmelser om representasjon av begge kjønn i offentlige utvalg. Det er noe uklart hvorvidt disse bestemmelsene i likestillingsloven vil gjelde for statlige organisasjoner organisert som selvstendige rettssubjekter.

Etter utvalgets vurdering bør viktige samfunnsinstitusjoner som universiteter og høyskoler, både statlige og private, ha et særlig ansvar for likestilling mellom kjønnene. Når disse institusjonene i tillegg, enten helt eller for en vesentlig del, er finansiert av staten, mener utvalget at reglene om offentlige utvalg i likestillingsloven bør gjelde for alle høyere utdanningsinstitusjoner. Dette innebærer blant annet at alle utvalg, styrer, råd, nemnder med mer som har mer enn fire medlemmer, skal ha fra minst 40 prosent representasjon hvert kjønn. Utvalget erkjenner at dette, for enkelte institusjoner og ved ulike nivåer på institusjonene, kan skape praktiske problemer i forbindelse med oppfyllelse av de lovmessige krav. Utvalget mener likevel at det er viktig at bestemmelsen gis anvendelse, og at institusjonene bestreber seg på å oppfylle det mål om balanse mellom kjønnene som ligger til grunn for loven.

7.6.3 Arkivloven

Arkivloven har regler om offentlige arkiv og plikt til forsvarlig dokumentasjon og oppbevaring.

I hvilken grad arkivloven vil kunne gjelde for selvstendige rettssubjekter, er noe uklart, ettersom denne loven gjelder for statlige, fylkeskommunale og kommunale institusjoner eller enheter, jf. arkivloven § 2 bokstav g. Det er ikke klart verken i selve loven eller i lovens forarbeider hvorvidt selvstendige rettssubjekter vil være omfattet av denne loven i den utstrekning de utøver offentlig myndighet.

Etter utvalgets vurdering bør arkivlovens bestemmelser gis anvendelse for både statlige og private høyere utdanningsinstitusjoner. Hensynet til studentenes behov for at deres saker (søknader, eksamensbesvarelser m.m.) oppbevares på en akseptabel måte, og samfunnets interesse i at virksomheten ved disse institusjonene dokumenteres for ettertiden, tilsier at loven bør gjelde for alle disse institusjonene.

Utvalget viser for øvrig til at arkivloven § 19 gir riksarkivaren myndighet til å fastsette at lovens bestemmelser om offentlige arkiv helt eller delvis skal gjelde også for private rettssubjekter med faste offentlige driftstilskudd, eller myndighet til å treffe enkeltvedtak eller utarbeide forskrifter.

7.6.4 Målloven

Også mållovens rekkevidde i forhold til selvstendige rettssubjekter er noe uklar. De statlige institusjonene er underlagt denne loven nå. Etter målloven § 1 skal private rettssubjekter regnes som et offentlig organ i de tilfelle de treffer enkeltvedtak eller gir forskrifter. Etter lovens § 2 annet ledd gjelder loven bare den administrative delen av virksomheten ved institusjoner som driver med undervisning.

Utvalget mener det i loven bør presiseres at loven gjelder for samtlige høyere utdanningsinstitusjoner. Utvalget viser for øvrig til at det i den utstrekning det kan vises til særlige grunner for at loven ikke bør gjelde for vedkommende institusjon, helt eller delvis, kan Kongen gjøre unntak fra loven, jf. målloven § 3.

7.7 Finansiering – rett til statsstøtte

Utvalget mener at en større grad av likestilling mellom statlige og private institusjoner med hensyn til faglige fullmakter, finansiering og institusjonell frihet, tilsier at de generelle overordnede krav og formål med virksomheten bør være mest mulig like. Dette for å sikre at det ikke reelt etab­leres konkurransevridende elementer under ellers like vilkår. Dette spørsmålet står imidlertid i prinsippet uavhengig av den konkrete finansieringen av institusjonene, som til enhver tid vil være et spørsmål om statens finansieringsevne og -vilje. Nivået på den statlige finansieringen vil for øvrig i stor grad være bestemmende for en institusjons evne til å tiltrekke seg studenter og i oppbyggingen av en solid faglig organisasjon.

En økt likestilling i loven vil gi de private institusjonene forpliktelser som vil ha økonomiske konsekvenser, som Stortinget må være forberedt på å dekke i form av økte bevilgninger til de private institusjonene gjennom statsbudsjettet. Det vises for øvrig til vurderingene av økonomiske og administrative konsekvenser i kap. 9.

Etter gjeldende lovgivning må det vurderes hvorvidt søkeren oppfyller de krav som oppstilles i lov om private høyskoler § 11, som det redegjøres nærmere for i 5.3.1.5. For å få tilskudd må søkeren tilfredsstille følgende kumulative krav:

• Institusjonen må oppfylle kravene i lovens kapittel 2 (krav til styrende organer og faglig personale ved institusjonen med mer).

• Institusjonen må ha vært i drift i minst ett år.

• Institusjonen må oppfylle ett av følgende vilkår:

  1. Være opprettet av religiøse eller etiske grunner,

  2. Være opprettet som et faglig-pedagogisk alternativ, eller

  3. Utfylle det offentliges utdannelsestilbud på felter hvor det er et udekket behov.

Det mest aktuelle spørsmålet i relasjon til GATS er hva som ligger i kriteriet «udekket behov» i privathøyskoleloven § 11 (1) bokstav c. I Ot.prp. nr. 69 (1984-85) blir kriteriet «udekket behov» omtalt slik: «Etter forslag til bokstav c vil kravet være oppfylt hvis det offentliges utdannelsestilbud ikke omfatter det fagfelt den private høyskole omfatter og det er behov for den private høyskoles utdannelse. Kravet er også oppfylt hvis det offentliges utdannelsestilbud ikke kan dekke etterspørselen på det fagområde den private høyskole underviser». I Innst. O. nr. 58 (1985-86) uttalte komiteen at det er dens forutsetning at det er de offentlige myndigheters vurdering av behov som legges til grunn. Begrepet «udekket behov» ble også nevnt i Innst. O. nr. 71 (2001–2002) i forbindelse med nytt finansieringssystem: «Ved vurderinger av tilskudd til ulike utdanninger vil departementet legge vekt på nasjonale utdannings- og forskningspolitiske målsettinger, økonomiske rammer og studentenes etterspørsel».

Departementet må altså antas å ha vid skjønnsmessig adgang til å vurdere hvorvidt det foreligger et «udekket behov», og situasjonen må forstås slik at departementet nok har en større grad av frihet til å avslå nye søknader om statsstøtte som begrunnes ut fra § 11 første ledd bokstav c enn hva som er tilfelle for a og b. Tilsvarende vil det trolig være lettere å miste statsstøtte tildelt på grunnlag av kriteriet i bokstav c. Her må det også minnes om at GATS-avtalens regel om ikke-diskriminering legger begrensninger på de hensyn som staten kan vektlegge ved fordelingen av statsstøtte. Norge er forpliktet til å gi utenlandske WTO-tilbydere like god behandling som norske.

Utvalgets flertall ser imidlertid ikke her behov for noen bestemmelse i den nye loven om vilkårene for statsstøtte – verken til norske private eller utenlandske institusjoner. Staten bør kunne benytte sin bevilgningskompetanse på en fleksibel måte til å gi støtte til de institusjoner som bidrar til å oppfylle de sektorpolitiske mål staten har. Under slike sektorpolitiske mål vurderes også den menneskerettstenkningen som kom til uttrykk i privathøyskoleloven § 11. Det er imidlertid verken nødvendig eller hensiktsmessig at denne vurderingen i dag bindes opp med en lovtekst om vilkår for statsstøtte.

Mindretallet viser til merknadene under § 7-1 i eget lovforslag. Disse medlemmene mener det, før det gis statsstøtte til studietilbud ved private institusjoner, må være avklart i hvilken grad og på hvilket nivå man tenker seg at studentene skal betale for studietilbudet.

8 Utkast til lov om universiteter og høyskoler

I dette kapitlet presenteres utvalgets forslag til lov med merknader til de enkelte bestemmelsene. Utvalget er samlet i synet på at det bør være én felles lov for statlige og private institusjoner, i stedet for to separate lover som i dag. Utvalget er videre samlet om hovedtrekkene for hva som skal reguleres i en felles lov, dog med enkelte særforslag fra et mindretall på tre av utvalgets medlemmer.

Utvalget er delt i et flertall på syv og et mindretall på tre i spørsmålet om hvilken organisasjonsform som best kan sikre de statlige institusjonenes uavhengighet. Utvalget står samlet om at en sikring og presisering av institusjonenes uavhengighet i forhold til politiske myndigheter må være det overordnede mål, uavhengig av tilknytningen til staten. Flertallet foreslår at de statlige institusjonene etableres som egne rettssubjekt – selveiende institusjoner – utenfor staten. Mindretallet foreslår at institusjonene fortsatt skal organiseres innenfor staten, men at deres stilling som uavhengige forvaltningsorganer tydeliggjøres i loven.

I det følgende vil flertallets og mindretallets forslag bli presentert hver for seg.

8.1 Flertallets forslag til lov

8.1.1 Del I Fellesbestemmelser

8.1.1.1 Kapittel 1: Lovens formål og virkeområde

§ 1-1 Lovens formål

Denne lov har følgende formål:

1. Legge til rette for høyere utdanning på høyt internasjonalt nivå.

2. Fremme forskning på høyt internasjonalt nivå.

3. Formidle kunnskap fra høyere utdanning og forskning, herunder om vitenskapelige metoder og resultater, til samfunnet for øvrig.

§ 1-2 Lovens stedlige virkeområde

Loven gjelder for høyere utdanningsinstitusjoner med virksomhet i riket. Kongen avgjør om loven skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen.

Loven gjelder ikke for virksomhet som utføres utenfor riket. Kongen kan bestemme at slik virksomhet skal omfattes av loven, og av det offentlige tilsyn som utføres under loven.

Etter avtale med fremmed stat eller internasjonal organisasjon kan lovens virkeområde utvides. Etter slik avtale kan lovens virkeområde innskrenkes for et begrenset felt.

§ 1-3 Lovens saklige virkeområde – høyere utdanningsinstitusjoner

Loven gjelder for høyere utdanningsinstitusjoner. Med høyere utdanningsinstitusjoner menes institusjoner som gir utdanningstilbud godkjent etter denne lov eller som har oppnådd faglig akkreditering (jf. § 2-1) som:

1. Universitet eller vitenskapelig høyskole

2. Høyskole

Hvilken kategori den enkelte institusjon tilhører, avgjøres av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) på grunnlag av sakkyndig vurdering.

Kongen kan på grunnlag av en uavhengig, sakkyndig vurdering bestemme at enkelte av lovens regler skal gjelde tilsvarende for andre institusjoner.

Institusjoner under denne lov har rett til å utforme sitt eget faglige og verdimessige grunnlag, innenfor de rammer som er fastsatt i lov og institusjonens vedtekter.

§ 1-4 Virkemidler

Høyere utdanningsinstitusjoner skal arbeide for å fremme lovens formål, blant annet med følgende virkemidler:

1. Tilby høyere utdanning som er basert på det fremste innen forskning, kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap.

2. Legge til rette for at det utføres forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid innenfor institusjonens virkeområde.

3. Forvalte tilførte ressurser effektivt, og aktivt søke tilføring av eksterne ressurser.

4. Bidra til spredning og formidling av forskningens resultater.

5. Bidra til innovasjon og verdiskapning basert på forskningens resultater.

6. Legge til rette for at institusjonens ansatte og studenter kan delta i samfunnsdebatten og utføre offentlige utredningsoppdrag.

7. Påse at norsk høyere utdanning og forskning følger den internasjonale forskningsfronten og utviklingen av høyere utdanningstilbud.

8. Samarbeide med andre høyere utdanningsinstitusjoner, og tilsvarende institusjoner i andre stater, regionalt og lokalt samfunns- og arbeidsliv, offentlig forvaltning og internasjonale organisasjoner.

9. Tilby etter- og videreutdanning innenfor institusjonens virkeområde.

§ 1-5 Særlig ansvar for enkelte institusjoner

Høyere utdanningsinstitusjoner har et særlig ansvar for grunnforskning og forskerutdanning innenfor de områder de har rett til å tildele doktorgrad.

Departementet kan gi enkelte institusjoner et særskilt nasjonalt ansvar for forskning og/eller undervisning på bestemte fagområder. På samme måte kan departementet gi enkelte institusjoner et særskilt nasjonalt ansvar for å bygge opp, drive og vedlikeholde forskningsbiblioteker, kunnskapsbanker og databaser samt museer med vitenskapelige samlinger og publikumsutstillinger for særskilte fagområder.

§ 1-6 Akademisk og kunstnerisk frihet

Høyere utdanningsinstitusjoner kan ikke gis pålegg eller instrukser om:

1. læreinnholdet i undervisningen og innholdet i forskningen eller i det kunstneriske og faglige utviklingsarbeid.

2. individuelle ansettelser eller utnevnelser.

3. utvalget av studenter.

§ 1-7 Kvalitetssikring

Høyere utdanningsinstitusjoner skal ha tilfredsstillende interne systemer for kvalitetssikring som skal bidra til å sikre en høy kvalitet på utdanning, forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid. Studentevalueringer skal inngå i systemene for kvalitetssikring.

Departementet kan gi nærmere bestemmelser i forskrift.

8.1.1.2 Kapittel 2: Faglige bestemmelser

§ 2-1 Organ for akkreditering og evaluering – NOKUT

Staten fører tilsyn med kvaliteten på virksomheten ved høyere utdanningsinstitusjoner gjennom Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT).

NOKUTs oppgaver skal være:

1. Evaluering av institusjonenes system for kvalitetssikring.

2. Akkreditering av institusjoner.

3. Akkreditering av studietilbud.

4. Revidering av akkreditering som allerede er gitt.

5. Evalueringer av betydning for å kunne bedømme kvaliteten i høyere utdanning. Departementet kan pålegge organet å foreta slike evalueringer.

6. Godkjenning av utdanning fra institusjoner som ikke går inn under denne lov.

NOKUT skal utføre sitt oppdrag slik at institusjonene kan dra nytte av virksomheten ved eget kvalitetssikrings- og utviklingsarbeid.

Med akkreditering forstås i denne lov en faglig bedømmelse av om en høyere utdanningsinstitusjon og/eller de studier og grader som tilbys, fyller fastsatte nasjonale og internasjonale krav til høyere utdanning og forskning. Akkreditering av vedkommende institusjon er et vilkår for utøvelse av faglige fullmakter iht. § 2-3.

Styret for NOKUT oppnevnes av Kongen og består av syv medlemmer og tre varamedlemmer, hvorav ett medlem og ett varamedlem skal være student. Departementet oppnevner styrets leder. Departementet gir forskrift om NOKUTs styrende organer, saksbehandling og hvilke standarder som skal legges til grunn ved akkreditering av institusjoner. Departementet kan i forskrift gjøre unntak fra bestemmelsene om klage i forvaltningsloven kap. VI.

Departementet kan ikke gi NOKUT pålegg utover det som hjemles i lov eller fastsettes i forskrift. Departementet kan ikke overprøve NOKUTs akkrediteringer.

NOKUT fastsetter i forskrift de standarder som skal legges til grunn ved akkreditering av studietilbud.

Dersom NOKUT finner at en høyere utdannings- og forskningsinstitusjon ikke lenger oppfyller vilkårene for akkreditering skal det gis frist for å rette forholdene. Hvis det ikke utføres tilfredsstillende retting, skal NOKUT trekke vedkommende akkreditering helt eller delvis tilbake.

Alle akkrediteringer og evalueringer som foretas av NOKUT er offentlige, og organet skal bidra til at disse gjøres kjent.

Lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltnings­loven) gjelder for NOKUTs virksomhet.

§ 2-2 Gradsstruktur og titler

Departementet bestemmer hvilke grader og yrkesutdanninger en institusjon kan tildele, den tid det enkelte studium skal kunne gjennomføres på, og hvilken tittel graden eller yrkesutdanningen gir rett til. Departementet kan fastsette forskrift om krav til høyere grad og om omfang av selvstendig arbeid i høyere grad.

Departementet kan fastsette at bestemte emner inntil 20 studiepoeng skal inngå i en grad.

Departementet kan fastsette nasjonale rammeplaner for enkelte utdanninger.

En institusjon som har rett til å gi doktorgrad eller tilsvarende, kan på de samme fagområder tildele graden æresdoktor (doctor honoris causa) for betydningsfull vitenskapelig eller kunstnerisk innsats, eller fremragende arbeid til gavn for vitenskapen eller kunsten.

Departementet kan, ved forskrift eller enkeltvedtak, forby bruk av titler som uriktig gir inntrykk av å være av samme karakter som titler som er beskyttet etter første eller andre ledd, eller som på en misvisende måte er egnet til å forveksles med disse.

Den som forsettlig eller uaktsomt tildeler eller bruker en tittel, alene eller som del av en annen tittel, uten å ha rett til dette etter første eller andre ledd, eller i strid med bestemmelse gitt i medhold av femte ledd, straffes med bøter.

§ 2-3 Faglige fullmakter

Innenfor rammen av institusjonens formål og vedtekter bestemmer akkrediterte universiteter, vitenskapelige høyskoler og høyskoler selv hvilke fag, emner og emnegrupper institusjonen skal tilby, og som skal inngå i grunnlaget for lavere grad eller yrkesutdanning fastsatt med hjemmel i § 2-2. Innenfor de fagområder der de kan tildele doktorgrad eller tilsvarende, bestemmer de selv hvilke fag, emner og emnegrupper institusjonen skal tilby, og som skal inngå i grunnlaget for øvrige grader eller yrkesutdanninger fastsatt med hjemmel i § 2-2. For fagområder der de ikke kan tildele doktorgrad, fastsetter departementet slike bestemmelser.

Styret fastsetter i forskrift en studieplan for det faglige innholdet i studiene, herunder bestemmelser om obligatoriske kurs, praksis og lignende og om vurderingsformer.

Myndighet etter første ledd kan trekkes tilbake av NOKUT dersom institusjonene ikke har tilfredsstillende interne systemer for kvalitetssikring, jf. § 1-7.

§ 2-4 Godkjenning av annen utdanning

Utdanning fra en institusjon som går inn under denne lov, skal godskrives studenten ved de andre institusjonene med samme antall studiepoeng. Vedkommende institusjon skal påse at det ikke gis dobbel uttelling for samme faginnhold.

NOKUT avgjør søknader fra enkeltpersoner om godkjenning av utdanning fra utenlandsk høyere utdanningsinstitusjon, eller norsk institusjon som ikke går inn under loven, skal godkjennes som likestilt med akkreditert norsk høyere utdanning. Første ledd gjelder tilsvarende.

Høyere utdanningsinstitusjoner avgjør selv søknader fra enkeltpersoner om godkjenning av annen høyere utdanning som faglig jevngod med utdanning som tilbys ved den enkelte institusjon. Godkjenning etter denne bestemmelsen gir rett til å bruke den tittel som er fastsatt for den utdanningen det er jevnført med.

I helt spesielle tilfelle kan godkjenning gis helt eller delvis på grunnlag av kunnskaper som er dokumentert på annen måte enn ved eksamen eller likestilt evaluering.

Departementet kan gi forskrift om saksbehandling og klageadgang.

§ 2-5 Krav for opptak til høyere utdanning

Grunnlaget for opptak til høyere utdanning (generell studiekompetanse) er fullført og bestått norsk videregående opplæring eller tilsvarende videregående opplæring fra annet land.

Høyere utdanningsinstitusjoner kan selv regulere adgangen til de enkelte studier. En student som er opptatt ved en institusjon på grunnlag av generell studiekompetanse har rett til adgang til åpne studier ved institusjoner under loven på de vilkår som gjelder for disse studier.

Høyere utdanningsinstitusjoner kan fastsette spesielle opptakskrav til enkelte studier når hensynet til gjennomføringen av studiet gjør dette nødvendig.

Høyere utdanningsinstitusjoner kan gjøre unntak fra opptakskravet i første ledd for søkere som i opptaksåret er over 25 år og som på grunnlag av realkompetanse dokumenterer de nødvendige kvalifikasjoner for vedkommende studium.

Høyere utdanningsinstitusjoner skal ha eget opptak til høyere grads studier. Institusjonene kan fastsette særlige faglige minstekrav for slikt opptak.

Vedkommende institusjon avgjør i hvert tilfelle om opptakskravet er oppfylt. Avgjørelsen er enkeltvedtak.

Departementet kan gi forskrift om opptak til høyere utdanning. Forskriften kan inneholde nærmere krav til generell studiekompetanse, unntak fra krav om generell studiekompetanse, rangering av søkere, klagebehandling og utveksling av informasjon om søknader og søkere og pålegg om obligatorisk deltakelse for høyere utdanningsinstitusjoner i nasjonal samordning,

§ 2-6 Undervisning

Studieåret er normalt 10 måneder. Styret fastsetter undervisningsterminene. Et fullt studieår er normert til 60 studiepoeng.

Forelesninger er som hovedregel offentlige. Når forelesningenes art tilsier det, eller det er fastsatt egenbetaling for det aktuelle fag eller studium, kan styret likevel bestemme at visse forelesninger bare skal være for institusjonens studenter eller visse grupper av studenter.

§ 2-7 Fritak for eksamen eller prøve

Fritak for eksamen eller prøve skal gis når det godtgjøres at tilsvarende eksamen eller prøve er avlagt ved samme eller annen institusjon. Det kan også gis slikt fritak på grunnlag av annen velegnet eksamen eller prøve. Dokumentasjon av realkompetanse kan også gi grunnlag for fritak. Styret bestemmer om vedkommende avdeling eller særskilt organ ved institusjonen skal avgjøre saker om fritak. Departementet kan pålegge institusjonene å samordne praksis.

§ 2-8 Eksamen

Høyere utdanningsinstitusjoner skal avholde eksamen eller likestilt evaluering som vilkår for godkjenning av fullført studieløp, og tildeling av grad/yrkestittel eller tilsvarende akademisk eller kunstnerisk bevitnelse. Vurderingen skal sikre det faglige nivå ved vedkommende studium. Det skal være ekstern evaluering av vurderingen eller vurderingsordningene.

Slik eksamen eller evaluering skal gå ut på betryggende prøvelse av at studenten oppfyller de krav til utdanning og forskning som er fastsatt for det enkelte fag eller studium.

Høyere utdanningsinstitusjoner skal oppnevne sensor ved eksamen eller likestilt evaluering når resultatet inngår på vitnemålet eller innregnes i karakter for vedkommende fag eller studium. Det skal være minst to sensorer, hvorav minst en ekstern, ved bedømmelse av kandidatenes selvstendige arbeid i høyere grad.

Høyere utdanningsinstitusjoner skal i forskrift fastsette eksamensreglement som skal inneholde de nærmere vilkårene for å gå opp til eksamen eller likestilt evaluering. Eksamensreglementet skal også inneholde vilkårene for rett for studenter som ikke er opptatt ved vedkommende fag eller studium til å avlegge eksamen. Avgjørelse av en students rett til å gå opp til eksamen er enkeltvedtak.

Den muntlige del av eksamener og prøver skal være offentlig med mindre hensynet til gjennomføringen av eksamenen eller prøven tilsier noe annet. Høyere utdanningsinstitusjoner kan gjøre unntak fra regelen om offentlig eksamen i det enkelte tilfelle etter ønske fra vedkommende eksamenskandidat, når tungtveiende hensyn taler for det.

Sensuren skal foreligge innen tre uker hvis ikke særlige grunner gjør det nødvendig å bruke mer tid. Styret selv kan gjøre unntak for enkelteksamener og kan i midlertidig forskrift fastsette en lengre frist når det ikke er mulig å skaffe det antall kvalifiserte sensorer som er nødvendig for å avvikle sensuren på tre uker. Styret selv kan i forskrift fastsette lengre frist for avhandlinger og tilsvarende større skriftlige arbeider.

Vurderingsuttrykket ved eksamen, prøve, bedømmelse av oppgave eller annen vurdering skal være bestått/ikke bestått eller en gradert skala med fem trinn fra A til E for bestått og F for ikke bestått.

§ 2-9 Rett til å gå opp til eksamen eller likestilt evaluering

Den som oppfyller kravene til opptak etter § 2-5, og andre fastsatte krav for å gå opp til eksamen eller likestilt evaluering i vedkommende fag eller studium, jf. § 2-2 tredje ledd og § 2-3 annet ledd, har rett til å gå opp til eksamen eller likestilt evaluering. Dersom studenten ikke er opptatt ved faget eller studiet kan institusjonen kreve at studenten betaler eventuell egenbetaling fastsatt for studiet eller faget. Dersom det ikke er fastsatt slik egenbetaling kan institusjonen kreve at studenten betaler eventuelle merutgifter institusjonen får ved å avholdelse av eksamen eller likestilt evaluering.

Høyere utdanningsinstitusjoner kan fastsette nærmere regler om adgangen til å gå opp til eksamen eller likestilt evaluering uten å være opptatt som student, og kan fastsette særskilt oppmeldingsfrist for slik eksamen eller evaluering. Oppmelding til eksamen eller likestilt evaluering etter første ledd kan nektes dersom en kandidat ikke har fulgt obligatorisk undervisning eller gjennomført obligatorisk praksis.

§ 2-10 Vitnemål

En student som har avlagt eksamen eller likestilt evaluering, skal tildeles vitnemål.

Vitnemålet skal bl.a. inneholde vedkommende institusjons navn, den studieplan som er fullført, den eksamen, grad, tittel og karakter som er tildelt, samt studentens navn.

En student som har fullført del av studieplan, som utgjør en egen og avgrenset fagkrets eller har deleksamen eller likestilt evaluering, skal på forespørsel gis utskrift av eksamensprotokollen. Annet ledd gjelder tilsvarende så langt det passer.

Vitnemål og utskrift kan utstedes på norsk, latin eller annet språk. Avgjørelse om utstedelse av vitnemål er enkeltvedtak. Sammen med vitnemålet skal det utstedes et særskilt tillegg (Diploma Supplement). NOKUT kan gi retningslinjer for innholdet i vitnemålstillegget.

For en kandidat som går opp til eksamen som privatist etter § 2-9 skal det angis på vitnemål eller karakterutskrift dersom kandidatens kunnskaper og ferdigheter er prøvet på en annen måte enn for studenter som er tatt opp ved studiet.

Institusjonen skal tildele autorisasjon for helsepersonell, i forbindelse med utstedelse av vitnemål, i den utstrekning det er fastsatt i forskrift gitt i medhold av lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v.

8.1.1.3 Kapittel 3: Studentenes rettigheter og plikter

§ 3-1 Studentorgan

Studentene ved høyere utdanningsinstitusjoner kan opprette et studentorgan for å ivareta studentenes interesser og fremme studentenes synspunkter overfor institusjonens styre.

Institusjonen skal legge forholdene til rette slik at studentorganene kan drive sitt arbeid på en tilfredsstillende måte. Omfanget av tilretteleggingen skal spesifiseres i en avtale mellom institusjonen og det øverste studentorgan.

Studentorganene skal høres i alle saker som angår studentene på det aktuelle nivå.

§ 3-2 Utdanningsplan

Mellom institusjonen og studenter som tas opp til studier av 60 studiepoengs omfang eller mer, skal det utarbeides en utdanningsplan. Utdanningsplanen skal inneholde bestemmelser om institusjonens ansvar og forpliktelser overfor studenten, og studentens forpliktelser overfor institusjonen og medstudenter.

§ 3-3 Læringsmiljø

Høyere utdanningsinstitusjoner skal ha et lær­ings­miljø som er fullt forsvarlig utfra hensynet til studentenes helse, sikkerhet og velferd. Institusjonen skal, så langt det er mulig og rimelig, legge studiesituasjonen til rette for studenter med særskilte behov. Tilretteleggingen må ikke føre til en reduksjon av de faglige krav som stilles ved det enkelte studium.

I utformingen av det fysiske arbeidsmiljøet skal det, så langt det er mulig og rimelig, sørges for:

1. at lokaler, adkomstveier, trapper m.v. er dimensjonert og innredet for den virksomhet som drives.

2. at lokalene har gode lys- og lydforhold og forsvarlig inneklima og luftkvalitet.

3. at lokalene blir vedlikeholdt og er rene og ryddige.

4. at lokalene er innredet slik at uheldige fysiske belastninger for studentene unngås.

5. at virksomheten er planlagt slik at skader og ulykker forebygges.

6. at tekniske innretninger og utstyr er forsynt med verneinnretninger og blir vedlikeholdt slik at studentene er vernet mot skader på liv og helse.

7. at lokaler, adkomstveier, sanitæranlegg og tekniske innretninger er utformet på en slik måte at funksjonshemmede kan studere ved institusjonen.

8. at læringsmiljøet er innrettet for studenter av begge kjønn.

9. at læringsmiljøet er utformet etter prinsippet om universell utforming.

Arbeidstilsynet fører tilsyn med at kravene i første og annet ledd overholdes. Arbeidsmiljøloven kapittel XIII om tilsyn og tvangsmidler m.v. gjelder tilsvarende så langt det passer. Departementet kan gi forskrift

§ 3-4 Læringsmiljøutvalg

Høyere utdanningsinstitusjoner skal ha et læringsmiljøutvalg. Læringsmiljøutvalget skal delta ved planlegging av tiltak som får betydning for læringsmiljøet, og overvåke at institusjonens regelverk overholdes. Læringsmiljøutvalget skal holdes orientert om klager som institusjonen mottar fra studenter vedrørende læringsmiljøet. Læringsmiljøutvalget kan gi uttalelser om disse forholdene. Læringsmiljøutvalget skal gjøres kjent med pålegg og andre enkeltvedtak som Arbeidstilsynet treffer. Studentene og institusjonen velger hver halvparten av medlemmene i utvalget. Utvalget velger selv sin leder, hvert annet år vekselvis blant institusjonens og studentenes representanter.

Læringsmiljøutvalget skal avgi årlig rapport til styret. Dokumentasjon av institusjonens arbeid med læringsmiljøet skal inngå i institusjonens interne system for kvalitetssikring, jf. § 1-7.

§ 3-5 Studentenes representasjon i institusjonens organer

I alle organ ved institusjonen som har bestemmende myndighet eller innflytelse over forhold som angår studentenes interesser, skal studentene alltid ha rett til å møte med to representanter hvorav minst en skal møte med stemmerett.

Institusjonene skal legge til rette for at studentene skal kunne delta og bli hørt også i andre organ enn de som omfattes av første ledd.

§ 3-6 Rett til fødselspermisjon

En student som får barn under studiene skal gis rett til permisjon fra studiene under svangerskap og til omsorg for barn. Studenten skal ha rett til å gjenoppta sine studier på tilsvarende nivå som før permisjonen. Lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø § 31 gjelder så langt den passer.

Høyere utdanningsinstitusjoner skal legge til rette for at studenter som er i permisjon etter første ledd kan gjenoppta sine studier så raskt som mulig etter endt permisjon.

§ 3-7 Studentenes taushetsplikt

En student som i studiesammenheng får kjennskap til noens personlige forhold, har taushetsplikt etter de regler som gjelder for yrkesutøvere på vedkommende livsområde. Institusjonen skal utarbeide taushetsplikterklæring som må underskrives av de studenter dette er aktuelt for.

§ 3-8 Annullering av eksamen eller prøve

Styret kan annullere eksamen eller prøve, eller godkjennelse av kurs, hvis studenten

1. ved hjelp av falskt vitnemål eller annen form for uredelig opptreden har skaffet seg adgang til å gå opp til vedkommende eksamen eller prøve eller til å delta i vedkommende kurs, eller

2. har forsøkt å fuske eller forsettlig eller grovt uaktsomt har fusket ved avleggelse av, eller forut for endelig sensur av vedkommende eksamen eller prøve eller under gjennomføringen av vedkommende kurs.

Styret selv kan annullere godskriving eller godkjenning av utdanning, eller fritak for prøve, hvis studenten har oppnådd dette ved hjelp av falskt vitnemål eller annen form for uredelig opptreden.

Vedtak om annullering etter første eller annet ledd er enkeltvedtak og kan påklages. Adgangen til annullering foreldes ikke.

Etter avgjørelse om annullering pliktes eventuelle vitnemål eller karakterutskrift tilbakelevert til institusjonen. Blir ikke vitnemålet eller karakterutskriften tilbakelevert i rett tid, kan institusjonen kreve namsmannens hjelp til tilbakelevering i samsvar med reglene i tvangsfullbyrdelseslovens kap. 13. Hvis vitnemålet kan danne grunnlag for autorisasjon for yrkesutøving, skal institusjonen gi melding om annullering til vedkommende myndighet.

§ 3-9 Utestenging og bortvisning

En student som har opptrådt slik som beskrevet i § 3-8, kan etter vedtak av styret utestenges fra institusjonen og fratas retten til å gå opp til eksamen ved andre institusjoner under denne lov i inntil ett år.

En student som tross skriftlig advarsel fra styret gjentatte ganger opptrer på en måte som virker grovt forstyrrende for medstudenters arbeid eller for virksomheten ved institusjonen ellers, kan etter vedtak av styret bortvises fra nærmere bestemte områder ved institusjonen for inntil ett år. Hvis studenten etter skriftlig advarsel fra styret fortsatt ikke respekterer slik bortvisning, kan styret utestenge ham eller henne fra studiet i inntil ett år.

En student som grovt klanderverdig har opptrådt på en slik måte at det er skapt fare for liv eller helse for pasienter, klienter, barnehagebarn, elever eller andre som studentene har å gjøre med som del i klinisk undervisning eller praksisopplæring, eller som gjør seg skyldig i grove brudd på taushetsplikt eller i grovt usømmelig opptreden overfor disse, kan etter vedtak av styret utestenges fra studiet i inntil tre år.

Vedtak om bortvisning eller utestenging er enkeltvedtak som kan påklages av studenten.

Studenten har rett til å la seg bistå av advokat eller annen talsperson fra sak om bortvisning eller utestenging er reist, eventuelt fra skriftlig advarsel etter annet ledd er gitt. Utgiftene til bistand dekkes av institusjonen.

§ 3-10 Utestenging grunnet straffbare forhold

I studier der studenter kommer i kontakt med pasienter, klienter, barnehagebarn, elever eller andre som del av klinisk undervisning eller praksisopplæring, kan det kreves at studentene legger fram politiattest ved opptak til studiet.

Politiattesten skal vise om vedkommende er siktet, tiltalt eller dømt for seksuelle overgrep, grove voldsforbrytelser eller straffbare forhold vedrørende besittelse og bruk eller omsetning av narkotiske stoffer eller medikamenter.

Hvis det er gitt særlige regler om politiattest for bestemte typer yrkesutøving, gjelder disse tilsvarende for studenter som deltar i praksisopplæring eller klinisk undervisning.

Den som er dømt for forhold som innebærer at hun eller han må anses som uskikket til å delta i arbeid med pasienter, klienter, barnehagebarn, elever eller andre, kan utestenges fra praksisopplæring eller klinisk undervisning hvor slik deltakelse må anses som uforsvarlig på grunn av den kontakt studenten får med disse i denne forbindelse.

Den som er siktet eller tiltalt for straffbart forhold som omtalt i annet ledd, jf. sjette ledd, kan utestenges fra praksisopplæring eller klinisk undervisning til rettskraftig dom foreligger eller saken er henlagt, hvis dette er nødvendig av hensyn til sikkerhet eller behandlingsmiljø for pasienter, klienter, barn, elever eller andre som studenten vil komme i kontakt med i denne forbindelse.

En nasjonal nemnd oppnevnt av departementet avgjør, etter uttalelse fra styret, om studenten skal nektes retten til å delta i klinisk undervisning eller praksisopplæring. Forvaltningsloven § 42 gjelder tilsvarende. Nemnda skal ha fem medlemmer. Lederen skal oppfylle kravene til lagdommer, og to av medlemmene skal oppnevnes etter forslag fra studentenes organisasjoner.

Departementet eller særskilt klagenemnd opprettet av departementet er klageinstans for nemndas vedtak.

§ 3-9 femte ledd gjelder tilsvarende.

Departementet gir forskrift om hvilke studier som skal omfattes av nr. 1 om hvilke straffbare forhold som kan føre til utestenging, og om saksbehandlingen.

§ 3-11 Utestenging etter skikkethetsvurdering

Kongen kan fastsette at i enkelte utdanninger skal institusjonen vurdere om den enkelte student er skikket for yrket. Skikkethetsvurdering skal foregå gjennom hele studiet.

Vitnemål for fullført utdanning forutsetter at studenten er vurdert som skikket for yrket.

Styret selv kan etter innstilling fra en egen skikkethetsnemnd vedta at en student ikke er skikket for yrket. Student som ikke er skikket for yrket, kan utestenges fra studiet.

Enkeltvedtak om at en student ikke er skikket og om utestenging, treffes med minst to tredels flertall. Vedtak kan påklages av studenten etter reglene i forvaltningsloven. Departementet er klageinstans.

Studenten har rett til å la seg bistå av advokat eller annen talsperson fra sak er reist i skikkethets­nemnda. Utgiftene ved dette dekkes av institusjonen.

Reglene i § 3-12 gjelder tilsvarende.

Departementet gir forskrift om skikkethetsvurdering i de enkelte utdanninger.

§ 3-12 Domstolsprøving av vedtak om bortvisning eller utestenging

Studentene kan bringe vedtak om bortvisning eller utestenging, samt eventuelle krav om erstatning i forbindelse med slikt vedtak, inn for prøving ved tingretten i den rettskrets institusjonens administrasjon har sitt sete. Slikt søksmål må reises innen tre måneder etter at endelig vedtak foreligger.

Forliksmegling foretas ikke. Institusjonen dekker alle omkostninger ved søksmålet, herunder også honorar til saksøkers advokat.

Retten kan prøve alle sider av vedtaket.

8.1.1.4 Kapittel 4: Klage

§ 4-1 Klagenemnd

Høyere utdanningsinstitusjoner skal opprette en klagenemnd som skal behandle klager over enkeltvedtak og, etter styrets bestemmelse, andre klagesaker for studentene.

Klagenemnda skal ha 3 eller 5 medlemmer med personlige varamedlemmer. Leder og varamedlem for leder skal fylle de lovbestemte krav for lagdommere. Leder og varamedlem for leder skal ikke være ansatt ved institusjonen. Minst ett av medlemmene skal være student.

Representanter fra institusjonens eier eller medlem av institusjonens styre kan ikke være medlem av klagenemnda.

Klagenemnda er vedtaksfør når lederen eller varamedlem for leder og to andre medlemmer er til stede.

Klagenemndas vedtak kan ikke påklages.

Departementet kan gi forskrift om saksbehandlingen i klagesaker.

§ 4-2 Klage over formelle feil ved eksamen

Den som har vært oppe til eksamen eller prøve, kan klage over formelle feil innen tre uker etter at han eller hun er eller burde være kjent med det forhold som begrunner klagen. Slik klage avgjøres av institusjonens klagenemnd.

Hvis det er begått feil som kan ha hatt betydning for studentens prestasjon eller bedømmelsen av denne, skal sensurvedtaket oppheves. Hvis feilen kan rettes opp ved ny sensur av innleverte arbeider, foretas ny sensurering. I motsatt fall holdes ny eksamen eller prøve med minst to nye sensorer hvorav minst en skal være ekstern. Endring kan gjøres både til gunst og ugunst for klager. Karakterfastsetting ved ny sensurering etter denne paragraf kan påklages etter reglene i § 4-3.

Er krav om begrunnelse for eller klage over karakterfastsettingen framsatt, løper klagefristen etter denne paragraf fra studenten har fått begrunnelsen eller endelig avgjørelse av klagen foreligger.

Finner klagenemnden at det er begått formelle feil, og det er rimelig å anta at dette kan ha hatt betydning for en eller flere kandidaters prestasjon eller bedømmelse av denne, kan det bestemmes at det skal foretas ny sensurering eller holdes ny eksamen eller prøve.

§ 4-3 Klage over karakterfastsetting – rett til begrunnelse

Studenten har rett til å få en begrunnelse for karakterfastsettingen av sine prestasjoner. Ved muntlig eksamen eller bedømmelse av praktiske ferdigheter må krav om slik begrunnelse framsettes umiddelbart etter at karakteren er meddelt. Ved annen bedømmelse må krav om begrunnelse framsettes innen én uke fra kandidaten fikk kjennskap til karakteren, dog aldri mer enn tre uker fra karakteren ble kunngjort.

Begrunnelse skal normalt være gitt innen to uker etter at kandidaten har bedt om dette. I begrunnelsen skal det gjøres rede for de generelle prinsipper som er lagt til grunn for bedømmelsen og for bedømmelsen av kandidatens prestasjon. Begrunnelse gis muntlig eller skriftlig etter sensors valg.

Hvis det er gitt skriftlige retningslinjer for bedømmelsen, skal disse være tilgjengelig for studentene etter at karakterer er fastsatt.

En student kan klage skriftlig over karakteren for sine egne prestasjoner innen tre uker etter at eksamensresultat er kunngjort. Ny sensurering skal da foretas. Ved ny sensurering benyttes minst to nye sensorer, hvorav minst en skal være ekstern. Er krav om begrunnelse for karakterfastsetting eller klage over formelle feil ved oppgavegivning, eksamensavvikling eller gjennomføring av vurderingen framsatt, løper klagefristen etter denne paragraf fra studenten har fått begrunnelsen eller endelig avgjørelse av klagen foreligger. Ved bruk av løpende vurdering kan institusjonen bestemme om studenten skal framsette klage etter vurdering av separat prøve, oppgave eller annen vurdering, eller om klage skal framsettes når resultatet fra fag, emne eller emnegruppe er kunngjort.

Hvis den endelige karakter er fastsatt på grunnlag av både skriftlig og muntlig prøve, og klager får medhold i klage på sensuren over den skriftlige del av eksamenen, holdes ny muntlig prøve til fastsetting av endelig karakter.

Bedømmelse av muntlig prestasjon og vurdering av praksisopplæring eller lignende som etter sin art ikke lar seg etterprøve, kan ikke påklages. Forprøver kan bare påklages når prøven ikke er bestått.

Karakterfastsetting ved ny sensurering etter denne paragraf kan ikke påklages.

8.1.1.5 Kapittel 5: Organisatoriske bestemmelser

§ 5-1 Institusjonens ledelse – styret

Høyere utdanningsinstitusjoner skal ledes av et styre som øverste organ.

Styret skal ha representanter fra studenter og ansatte. Styret skal ha en sammensetning på minst fem medlemmer.

§ 5-2 Delegasjon

Alle beslutninger ved institusjonen truffet av andre enn styret, treffes etter delegasjon fra styret og på styrets ansvar.

Styret kan delegere sin avgjørelsesmyndighet til andre ved institusjonen i den utstrekning det ikke følger av denne lov at styret selv skal treffe vedtak, eller det er andre særlige begrensninger i adgangen til å delegere.

8.1.1.6 Kapittel 6: Ansettelse

§ 6-1 Generelt

Ved ansettelser m.m. ved institusjoner under denne lov gjelder de alminnelige regler i lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø, med de særregler som følger av denne lov. Ansatte ved institusjoner under denne lov regnes ikke som offentlig tjenestemenn etter lov 18. juli 1958 nr. 2 om offentlige tjenestetvister og lov 4. mars 1983 nr. 3 om statstjenestemenn m.m.

§ 6-2 Likestilling

Høyere utdanningsinstitusjoner skal så langt det er mulig sørge for likestilling mellom kjønnene for samtlige kategorier av stillinger ved institusjonen. Institusjonen skal utarbeide handlingsplaner for å fremme slik likestilling.

§ 6-3 Ansettelse i undervisnings- og forskerstilling

Ansettelse i undervisnings- og forskerstillinger foretas av styret, eller etter styrets beslutning av underordnet organ eller ett eller flere ansettelsesutvalg. Styret selv fastsetter sammensetningen av ansettelsesutvalget. Studentene skal være representert i ansettelsesorganet, hvis ikke styret enstemmig bestemmer noe annet.

Ansettelsesorganet utlyser selv undervisnings- og forskerstillinger. Medlem av annet ansettelsesorgan enn styret kan likevel alltid kreve at styret selv foretar utlysingen. Hvis det ene kjønn er klart underrepresentert innen den aktuelle stillingskategori på vedkommende fagområde, skal de som er av dette kjønn spesielt inviteres til å søke.

Ansettelse i undervisnings- og forskerstillinger skjer på grunnlag av innstilling. Innstilling skjer ut fra sakkyndig bedømmelse etter den stillingsbeskrivelse som er gitt i utlysing og betenkning. Ansettelsesorganet kan avgjøre at det i tillegg skal gjennomføres intervju, prøveforelesninger eller andre prøver. Ansettelsesorganet kan i særskilte tilfeller bestemme at kravet om sakkyndig bedømmelse kan fravikes for undervisnings- og forskerstillinger som ikke er førstestillinger eller professor­stillinger. Når det foretas sakkyndig bedømmelse, skal begge kjønn være representert blant de sakkyndige. Det skal legges vekt på likestillingshensyn ved ansettelse. I stillinger hvor det stilles krav om pedagogiske kvalifikasjoner, skal det foretas en særskilt vurdering av om søkerne oppfyller disse. Styret gir nærmere regler om bedømmelsen, jf. likevel femte ledd.

Styret selv bestemmer hvem som skal innstille og fastsetter nærmere regler om innstilling m.m.

Departementet kan gi nærmere bestemmelser om kriterier for ansettelse eller opprykk i undervisnings- og forskerstilling.

§ 6-4 Ansettelse på åremål

Ansettelse på åremål kan nyttes for:

1. Rektor og annen daglig leder.

2. Leder for avdeling og grunnenhet.

3. Postdoktorstilling.

4. Stipendiater.

5. Vitenskapelige assistenter.

6. Undervisnings- og forskerstillinger når vedkommende skal delta i prosjekt.

7. Undervisnings- og forskerstillinger når skapende eller utøvende kunstnerisk kompetanse inngår som et vesentlig element i kompetansekravet.

Ved statlige institusjoner skal åremålsperioden etter nummer 1 være fire år, og kan kun fornyes en gang. Ved private institusjoner fastsetter styret åremålsperiodens lengde og det maksimale antall år rektor eller annen daglig leder kan være ansatt på åremål.

Åremålsperioden for ansatte nevnt under 2, 6 og 7, kan være fire til seks år. Ingen kan være ansatt på åremål etter dette ledd i mer enn til sammen tolv år.

For stillinger nevnt under 4 og 5 gir departementet nærmere regler om varighet, arbeidets omfang og innhold og om adgangen til å fornye ansettelsesforholdet.

§ 6-5 Enerett til bruk av visse stillingstitler

Stillingsbetegnelsen professor kan bare benyttes om stillinger på høyeste vitenskapelige eller kunstnerisk nivå ved høyere utdanningsinstitusjoner som har akkreditering etter denne lov. Departementet kan bestemme at andre titler på undervisnings- og forskerstillinger skal gis tilsvarende beskyttelse. Departementet fastsetter nærmere bestemmelser og kriterier for ansettelse i professorstilling og i andre tilsvarende beskyttede stillings­kategorier.

Såfremt NOKUT bekrefter at annen institusjon, som ikke kommer inn under denne lov, tilbyr høyere utdanning eller driver med forskning eller kunstnerisk utviklingsarbeid av tilsvarende nivå på ett eller flere fagfelt, kan departementet bestemme at professortittelen og annen beskyttet tittel skal kunne benyttes ved slik institusjon. Bedømmelsen av kvalifikasjonene skal i det vesentlige være det samme som er fastsatt etter denne lov.

§ 6-6 Midlertidig ansettelse

Dersom det til fast vitenskapelig stilling ved en høyere utdanningsinstitusjon ikke har meldt seg søker, som etter fastsatte vilkår eller sakkyndig bedømmelse er klart kvalifisert for fast ansettelse, og det ikke er sannsynlig at kvalifisert søker vil melde seg ved ny kunngjøring, kan likevel en søker ansettes for begrenset tid når:

1. muligheten for tidsbegrenset ansettelse er nevnt i kunngjøringen, og

2. vedkommende, etter ansettelsesmyndighetens vurdering, har forutsetninger for å skaffe seg de nødvendige kvalifikasjoner i løpet av ansettelsesperioden.

Ansettelsesmyndigheten fastsetter ansettelsesperioden som ikke må vare over tre år. Ansettelsesperioden kan dog forlenges med den tid det tar å få gjennomført en forsvarlig vurdering av vedkommendes kvalifikasjoner, men ikke ut over seks måneder. Tidsrommet kan deretter ikke forlenges og ny tidsbegrenset ansettelse av vedkommende kan heller ikke skje.

Ved utløpet av ansettelsesperioden har vedkommende krav på å bli vurdert til fast ansettelse før stillingen kunngjøres på ny.

Dersom det ikke har vært mulig å få søkere som tilfredsstiller kompetansekravene for ansettelse etter første ledd, og det på grunn av undervisningssituasjonen er helt nødvendig å foreta ansettelse, kan det foretas midlertidig ansettelse for inntil tre år og seks måneder i lavere stilling som vedkommende tilfredsstiller kompetansekravene til. Bestemmelsen i tredje ledd gjelder tilsvarende. Permisjoner som vedkommende har krav på etter lov eller tariffavtale, skal ikke medregnes ved beregning av ansettelsesperioden etter denne paragraf.

8.1.1.7 Kapittel 7: Diverse bestemmelser

§ 7-1 Egenbetaling

Høyere utdanningsinstitusjoner kan bare kreve egenbetaling fra studenter i den utstrekning virksomheten ikke er fullfinansiert av staten, eller det ikke gjennom forutsetninger for tildelinger av midler fra offentlige myndigheter eller andre er forutsatt at virksomheten skal være gratis.

Institusjonene skal selv utarbeide et beregningsgrunnlag for fastsettelse av egenbetaling.

Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om institusjonenes rett til å kreve egenbetaling, herunder om utarbeidelse av beregningsgrunnlaget etter annet ledd.

Hvis en høyere utdanningsinstitusjon omsetter forsknings-, undervisnings- eller andre tjenester mot vederlag, skal oppdragsgiver dekke alle direkte og indirekte kostnader som oppdraget fører med seg.

§ 7-2 Beskyttelse av høyere utdanningsinstitusjoners egennavn

Vedkommende høyere utdanningsinstitusjon skal selv bestemme sitt egennavn. Egennavnet skal beskrive hvilken institusjonskategori institusjonen tilhører. Institusjonens egennavn skal registreres i Enhetsregisteret. Dette egennavn, samt andre egennavn, betegnelser eller firma som lett kan forveksles med institusjonens egennavn, kan ikke benyttes av andre. Oversettelse av institusjonens egennavn til andre språk er tilsvarende beskyttet.

Bare institusjon som er akkreditert som vitenskapelig høyskole eller universitet etter § 1-3 kan benytte slik betegnelse. Betegnelsen høyskole kan bare benyttes av institusjoner som er akkreditert som høyskole eller som er akkreditert for å tilby enkeltstudier etter denne lov.

Departementet kan, ved forskrift eller enkeltvedtak, forby bruk av institusjonsbetegnelse eller navn som uriktig gir inntrykk av å ha slik godkjenning, eller som er egnet til å forveksles med en betegnelse nevnt i første ledd.

Departementet kan etter søknad gi dispensasjon for etablerte sammensatte betegnelser som ikke er egnet til å forveksles med betegnelsene nevnt i første ledd.

Den som i strid med bestemmelsene i denne paragraf, forsettlig eller uaktsomt bruker en vernet institusjonsbetegnelse, straffes med bøter.

§ 7-3 Forholdet til annen lovgivning

Bestemmelsene om taushetsplikt i lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) §§ 13 til 13e gjelder for høyere utdanningsinstitusjoner.

Avgjørelse om godkjenning av utdanning etter § 2-4, opptak av studenter etter § 2-5, fritak for eksamen eller prøve etter § 2-7, rett til å gå opp til eksamen eller likestilt evaluering etter § 2-9, annullering av eksamen eller prøve etter § 3-8 og bortvisning og utestengning etter §§ 3-9 til 3-11 regnes som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Det samme gjelder avgjørelse i sak om klage over formelle feil ved eksamen etter § 4-2.

Klageinstans i saker som gjelder enkeltvedtak er det organ som er omtalt under § 4-1 om klagenemnd.

Lov 19. juni 1970 nr. 69 om offentlighet i forvaltningen gjelder for høyere utdanningsinstitusjoners virksomhet.

Høyere utdanningsinstitusjoner under denne lov regnes som offentlige organer etter lov 4. desember 1992 nr. 26 om arkiv § 2 bokstav g, og etter lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene § 21. Reglene om statsorganer i lov 11. april 1980 nr 5 om målbruk i offentlig tjeneste gjelder for høyere utdanningsinstitusjoners virksomhet.

8.1.2 Del II Statlige universiteter og høyskoler

8.1.2.1 Kapittel 8: Statlige høyere utdanningsinstitusjoner

§ 8-1 Statlige høyere utdanningsinstitusjoner (SHU)

Statlige høyere utdanningsinstitusjoner under Utdannings- og forskningsdepartementet skal organiseres som selveiende institusjoner etter bestemmelsene i denne lov.

Slike institusjoner har rett og plikt til å benytte betegnelsen statlig høyere utdanningsinstitusjon eller forkortelsen SHU etter sitt egennavn.

Statlige høyere utdanningsinstitusjoner skal stå under tilsyn av Utdannings- og forskningsdepartementet.

§ 8-2 Partsstilling

Statlige høyere utdanningsinstitusjoner har selv rettigheter og plikter, er part i avtaler med private og offentlige myndigheter og har partsstilling overfor domstoler og andre myndigheter.

§ 8-3 Deltakelse i selskaper og samarbeidstiltak m.v.

Statlige høyere utdanningsinstitusjoner kan opprette eller delta i selskaper eller samarbeidstiltak når dette er egnet til å fremme de oppgaver eller målsettinger institusjonen skal ivareta.

Statlige høyere utdanningsinstitusjoners ordinære undervisnings- og forskningsoppgaver kan ikke overføres til annet selskap, foretak eller samarbeidstiltak. Deltakelse i annet selskap, foretak eller samarbeidstiltak må ikke begrense institusjonens selvstendighet i faglige spørsmål.

Statlige høyere utdanningsinstitusjoner kan ikke uten departementets samtykke inngå avtale om deltakelse i et selskap, foretak eller annet samarbeidstiltak hvor institusjonen har et ubegrenset ansvar for den felles virksomhets samlede forpliktelser eller for deler av disse.

Statlige høyere utdanningsinstitusjoners styre skal holde seg orientert om institusjonens deltakelse i andre selskaper eller samarbeid og om den betydning deltakelsen har for institusjonens øvrige arbeid.

8.1.2.2 Kapittel 9: Stiftelse og vedtekter

§ 9-1 Vedtak om opprettelse av statlig høyere utdanningsinstitusjoner (SHU)

Kongen i statsråd treffer vedtak om opprettelse av statlige høyere utdanningsinstitusjoner.

§ 9-2 Stiftelsesdokument

Når det er truffet vedtak om opprettelse av statlig høyere utdanningsinstitusjon etter § 9-1, oppretter departementet et datert og underskrevet stiftelsesdokument som inneholder en henvisning til vedtaket, og som dessuten i det minste skal angi:

1. Den statlige høyere utdanningsinstitusjons vedtekter.

2. Den statlige høyere utdanningsinstitusjons styre, herunder hvem som skal være styrets leder og nestleder, etter utpekning fra den institusjon som skal omdannes.

3. Den statlige høyere utdanningsinstitusjons revisor.

4. Størrelsen på den statlige høyere utdanningsinstitusjons grunnkapital.

5. En statlig høyere utdanningsinstitusjon anses stiftet når stiftelsesdokumentet er undertegnet.

§ 9-3 Registrering i Foretaksregisteret [Stiftelsesregisteret]

En statlige høyere utdanningsinstitusjon skal meldes til Foretaksregisteret [Stiftelsesregisteret] senest tre måneder etter at stiftelsesdokumentet er opprettet.

Før en statlige høyere utdanningsinstitusjon er registrert, kan det som sådan ikke erverve andre rettigheter og pådra seg andre forpliktelser overfor tredjeperson enn dem som følger av stiftelsesdokumentet eller av lov.

§ 9-4 Grunnkapital

En statlige høyere utdanningsinstitusjon skal ha en grunnkapital som skal være innbetalt eller overført til den statlige høyere utdanningsinstitusjonen senest samtidig med registrering i Foretaksregisteret [Stiftelsesregisteret]. I meldingen til Foretaksregisteret [Stiftelsesregisteret] skal det opplyses om at den statlige høyere utdanningsinstitusjonen har mottatt grunnkapitalen. Dette skal bekreftes av revisor.

Består grunnkapitalen av andre formuesverdier enn penger, skal det angis i stiftelsesdokumentet hva som skal skytes inn. Innskuddet kan ikke overføres til et høyere beløp enn det antas å kunne oppføres med i universitetets og høyskolens balanse. En bekreftelse fra revisor om at grunnkapitalen ikke er verdsatt høyere enn tillatt etter forrige punktum, skal vedlegges stiftelsesdokumentet.

§ 9-5 Stiftelsesvedtekter

En statlig høyere utdanningsinstitusjons vedtekter skal ved stiftelsen angi:

1. Institusjonens egennavn og institusjonskategori. Navnet skal inneholde ordene statlig høyere utdanningsinstitusjon eller forkortelsen SHU, jf. § 8-1.

2. Institusjonens formål.

3. Den kommune i riket hvor institusjonen skal ha sitt hovedkontor.

4. Grunnkapitalens størrelse.

5. Rammer for låneopptak, jf. § 11-10.

Vedtektene kan senere endres i medhold av § 11-8.

8.1.2.3 Kapittel 10: Statlige høyere utdanningsinstitusjoners kapital

§ 10-1 Krav om forsvarlig egenkapital

En statlig høyere utdanningsinstitusjon skal ha en egenkapital som står i et forsvarlig forhold til institusjonens virksomhet.

Hvis det må antas at institusjonens egenkapital er lavere enn forsvarlig ut fra virksomhetens omfang og karakter, skal styret straks behandle saken. Styret skal innen rimelig tid varsle departementet, gi en redegjørelse for institusjonens økonomiske stilling, og foreslå tiltak som vil gi den statlige høyere utdanningsinstitusjonen en forsvarlig egenkapital, eventuelt skal styret foreslå å oppløse den statlige høyere utdanningsinstitusjonen, jf. kap. 15.

8.1.2.4 Kapittel 11: Ledelse

§ 11-1 Styret

En statlig høyere utdanningsinstitusjon skal ledes av et styre på minst fem medlemmer. Styret skal bestå av eksterne representanter samt representanter valgt av og blant institusjonens ansatte og studenter. Styrets flertall skal bestå av eksterne medlemmer.

Styrets medlemmer skal til sammen bidra til institusjonens ledelse gjennom sin kunnskap om utdannelse, forskning, kunnskapsutvikling, kulturliv, samfunnsliv, organisasjon og ledelse.

Styret velger selv en leder og en nestleder blant de eksterne medlemmene.

Vedtektene skal inneholde nærmere bestemmelser om oppnevning av styremedlemmer og styrets størrelse og sammensetning, innenfor de rammer som er fastsatt i § 5-1. Vedtektene skal ha bestemmelser om oppnevning av varamedlemmer. Der vedtektene ikke bestemmer noe annet, skal styret ha 11 medlemmer, hvorav seks eksterne medlemmer, to representanter fra de vitenskaplig ansatte, en representant fra de teknisk administrativt ansatte og to representanter fra studentene.

Den statlige høyere utdanningsinstitusjonen fastsetter styrets godtgjøring.

§ 11-2 Tjenestetid

Styremedlemmene oppnevnes for fire år. Gjenoppnevning kan skje kun en gang. Studentmedlemmer velges for ett år. I vedtektene kan det fastsettes kortere eller lengre tjenestetid, og bestemmelser om gjenoppnevning. Kortere tjenestetid kan fastsettes ved suppleringsvalg.

Et styremedlem blir stående inntil nytt styremedlem er valgt selv om tjenestetiden er utløpt.

§ 11-3 Opphør av styreverv før tjenestetiden er utløpt

Når særlige forhold foreligger, har et styremedlem rett til å tre tilbake før tjenestetiden er ute. Om tilbaketreden skjer, skal det gis rimelig forhåndsvarsel til styret.

§ 11-4 Styremøter

Styret skal behandle saker i møte, med mindre styrets leder finner at saken kan forelegges skriftlig eller behandles på annen betryggende måte. Styrets leder sørger for at styret holder møter så ofte som det trengs. Medlem av styret og rektor kan kreve at styret sammenkalles. Om styret ikke for enkelte tilfeller bestemmer noe annet, har rektor rett og plikt til å være til stede og til å uttale seg på styremøtene.

Det skal i størst mulig grad være åpenhet om styrets arbeid.

Styremøtene ledes av lederen, eller i dennes fravær, av nestlederen. Er ingen av disse til stede, velger styret selv sin møteleder.

Ved styremøtene skal det føres protokoll som underskrives av samtlige tilstedeværende styremedlemmer. Styremedlem eller rektor som er uenig i styrets beslutning, kan kreve sin oppfatning innført i protokollen.

§ 11-5 Vedtaksførhet og flertallskrav

Styret er vedtaksført når mer enn halvparten av samtlige styremedlemmer er til stede. Styret kan likevel ikke treffe beslutning med mindre alle medlemmer av styret så vidt mulig er gitt mulighet til å delta i behandling av saken. Har et styremedlem forfall, og det finnes vararepresentant, skal vararepresentanten gis mulighet til å møte.

Som styrets beslutning gjelder det som flertallet blant de møtende har stemt for, eller ved stemmelikhet det som møtelederen har stemt for. De som stemmer for en beslutning må likevel alltid utgjøre mer enn en tredel av samtlige styremedlemmer.

Ved valg eller ansettelse anses den valgt eller ansatt som får flest stemmer. Styret kan på forhånd bestemme at det skal holdes ny avstemning dersom ingen får flertall av de avgitte stemmer. Står stemmene likt ved valg av møteleder, avgjøres valget ved loddtrekning. I andre tilfeller gjelder det lederen har stemt for.

§ 11-6 Styrets oppgaver

Forvaltningen av den statlige høyere utdanningsinstitusjonen hører under styret. Styret har ansvar for at den faglige virksomheten holder høy kvalitet og at institusjonen drives effektivt og i overensstemmelse med institusjonens formål og vedtekter.

Styret skal fastsette en overordnet strategiplan for institusjonen, som skal dekke all utdannings-, forsknings- og annen virksomhet. Utkast til strategiplan skal behandles av institusjonens interne organer før planen gyldig kan vedtas av styret.

Styret skal fastsette budsjett for institusjonens virksomhet.

Styret har ansvar for en tilfredsstillende organisering av institusjonens virksomhet. Organiseringen må sikre at studentene og de ansatte blir hørt.

Styret skal holde seg orientert om institusjonens økonomiske stilling og plikter å påse at dets virksomhet, regnskap og formuesforvaltning er gjenstand for betryggende kontroll.

Styret skal føre tilsyn med at virksomheten drives i samsvar med målene som er nedfelt i §§ 1-1 og 1-4, institusjonens vedtekter og vedtatte planer og budsjetter.

Styret skal føre tilsyn med rektors ledelse av virksomheten. Styret kan fastsette instruks for rektor.

Vedtektene kan fastsette nærmere bestemmelser om styrets virksomhet.

§ 11-7 Departementets tilsyn

Departementet skal føre tilsyn med overholdelse av lover og regler. Hvis styret ikke etterkommer pålegg fra departementet vedrørende oppretting av rettsstridige forhold, kan departementet avsette styret, og utpeke et nytt styre.

Hvis styret ved sine disposisjoner bringer institusjonens videre virksomhet i fare, kan departementet avsette styret, og oppnevne et midlertidig styre inntil et nytt styre er oppnevnt.

§ 11-8 Vedtekter

Styret fastsetter vedtekter for den statlige høyere utdanningsinstitusjonen. Vedtektene og senere endringer av vedtektene krever godkjenning av departementet.

I vedtektene skal det foruten de forhold som er bestemt i § 9-5 gis bestemmelser om følgende:

1. Antall styremedlemmer og styrets sammensetning.

2. Fremgangsmåte for utpeking av eksterne styremedlemmer.

3. Fremgangsmåte for valg av ansattes og studenters representanter i styret.

4. Fremgangsmåte for valg av styreleder og nestleder blant de eksterne medlemmer.

5. Nærmere regler om årlig melding om virksomheten.

6. Fremgangsmåte for behandling av større investeringsbeslutninger.

Vedtektene bør i nødvendig utstrekning også ha bestemmelser om følgende:

1. Opprettelse av administrativ stab, faglige råd og utvalg som skal betjene institusjonen som helhet, utnevnelse og valg til kollegiale organ, samt bestemmelser om slike enheters arbeidsoppgaver.

2. Institusjonens indre organisatoriske oppbygning, herunder om inndeling i fakulteter, institutter, prosjektgrupper og andre faglige eller organisatoriske enheter; slike enheters oppgaver samt utpeking av slike enheters ledelse.

3. Fremgangsmåte for ansettelse av rektor.

4. Fremgangsmåte for ansettelse av administrative og faglige ledere (f.eks. dekaner og instituttledere) som rapporterer til rektor eller til ledere som rapporterer til rektor.

5. Utarbeidelse og oppfølging av plan for eksterne faglige evalueringer og studentevalueringer.

6. Utarbeidelse og oppfølging av planer for forsker- og undervisningsopplæring.

7. Utarbeidelse og oppfølging av planer for intern og ekstern rekruttering.

8. Utarbeidelse og oppfølging av plan for rekruttering av representanter for begge kjønn.

9. Utarbeidelse og oppfølging av instruks for institusjonens økonomiforvaltning.

10. Utarbeidelse og oppfølging av plan for forvaltning og bruk av institusjonens faste eiendommer.

11. Utarbeidelse og oppfølging av planer for faglige samarbeid mellom institusjonen og andre norske eller utenlandske høyere utdanningsinstitusjoner.

§ 11-9 Samtykke til større investeringer med videre

Større investeringer og vesentlige omlegninger av virksomheten ved en statlig høyere utdanningsinstitusjon krever samtykke fra departementet.

§ 11-10 Låneopptak og garantier

En statlig høyere utdanningsinstitusjon skal ha nærmere bestemmelser i vedtektene om lånerammer og øvrige regler om institusjonens låneopptak.

En statlig høyere utdanningsinstitusjon kan ikke stille garanti eller pantsette sine eiendeler til sikkerhet for andres økonomiske forpliktelser.

§ 11-11 Årlig melding om virksomheten

Styret for en statlig høyere utdanningsinstitusjon skal hvert år utarbeide en melding om institusjonen og institusjonens virksomhet, som forelegges departementet. Meldingen skal også omfatte underliggende virksomheter der institusjonen har eierinteresser.

Meldingen skal redegjøre for virksomheten i det foregående år. Meldingen skal inneholde virksomhetens strategiplan og plan for hvordan virksomheten er tenkt finansiert.

§ 11-12 Rektor

Rektor ansettes av styret for en periode på fire år, jf. § 6-4 første og annet ledd.

Rektor forestår den daglige ledelse av institusjonen, og skal følge de retningslinjer og pålegg som styret gir.

Rektor skal sørge for at institusjonens registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysninger er i samsvar med lov og forskrifter og at formuesforvaltningen er ordnet på betryggende måte.

Rektors myndighet omfatter ikke saker som etter institusjonens forhold er av uvanlig art eller stor betydning. Slike saker kan rektor bare avgjøre om styret i enkelte tilfelle har gitt ham myndighet til det, eller styrets beslutning ikke kan avventes uten vesentlig ulempe for institusjonens virksomhet. Styret skal i så fall snarest underrettes om saken.

I samråd med styrets leder har rektor ansvaret for at de saker som skal behandles av styret er forsvarlig forberedt.

Rektor skal i samsvar med nærmere bestemmelser i vedtektene gi styret underretning om universitetets eller høyskolens virksomhet, stilling og resultatutvikling.

8.1.2.5 Kapittel 12: Representasjon

§ 12-1 Styret og rektors representasjonsrett

Styret representerer den statlige høyere utdanningsinstitusjonen utad.

Rektor representerer institusjonen utad i saker som faller innenfor dennes myndighet etter § 11-12. Styret kan gi styremedlem eller rektor representasjonsrett etter første ledd. Slik fullmakt kan fastsettes i vedtektene, som også kan begrense styrets myndighet til å gi slik representasjonsrett.

§ 12-2 Overskridelse av representasjonsretten

Har noen som representerer en statlig høyere utdanningsinstitusjon utad, ved disposisjon på vegne av institusjonen, gått ut over sin myndighet, er disposisjonen ikke bindende for den statlige høyere utdanningsinstitusjonen dersom medkontrahenten innså eller burde ha innsett at myndigheten var overskredet, og det derfor ville stride mot redelighet å gjøre rett etter disposisjonen gjeldende.

8.1.2.6 Kapittel 13: Regnskap, revisjon og kontroll

§ 13-1 Regnskap m.v

Regnskapsloven gjelder for statlige høyere utdanningsinstitusjoner.

Årsregnskap og årsberetning skal utarbeides av styret og sendes departementet til orientering.

§ 13-2 Revisjon

Statlige høyere utdanningsinstitusjoner skal ha revisor, som velges av styret.

§ 13-3 Gransking

Departementet kan beslutte gransking av en statlig høyere utdanningsinstitusjon eller av nærmere angitte forhold vedrørende forvaltningen av den eller regnskapene.

Den som på vegne av departementet forestår granskingen har rett til å foreta de undersøkelser ved institusjonen som finnes nødvendig og kan i denne forbindelse kreve nødvendig bistand av institusjonen. Den som forestår granskingen kan av styret, rektor og enhver annen ansatt eller tillitsvalgt ved institusjonen, kreve enhver opplysning om institusjonens forhold som granskingen gjør nødvendig. Retten til å foreta undersøkelser og kreve opplysninger etter første og annet punktum i leddet her gjelder også overfor underliggende virksomheter der institusjonen har bestemmende innflytelse. Den som på vegne av departementet foretar granskingen har taushetsplikt etter samme regler som gjelder for revisorer, jf. revisorloven § 6-1.

§ 13-4 Riksrevisjonens kontroll

I statlige høyere utdanningsinstitusjoner og heleide selskaper til slike institusjoner har Riksrevisjonen rett til å kreve de opplysninger den finner påkrevd for sin kontroll, så vel fra institusjonen selv som fra den revisor som reviderer årsregnskapet. Riksrevisjonen kan i den utstrekning som finnes nødvendig selv foreta undersøkelser ved institusjonen eller underliggende heleide virksomheter. For øvrig kan Stortinget fastsette regler om Riksrevisjonens kontroll med forvaltningen av institusjonen og herunder fastsette hvilke dokumenter m.m. som skal sendes Riksrevisjonen.

8.1.2.7 Kapittel 14: Forbud mot å motta gaver m.v

§ 14-1 Forbud mot å motta gaver m.v.

Den som er ansatt eller har tillitsverv ved en statlig høyere utdanningsinstitusjon må ikke for seg eller andre motta gaver, provisjoner, tjenester eller andre ytelser fra andre enn institusjonen som er egnet til, eller av giveren ment, å påvirke deres handlinger for institusjonen.

Gaver, tjenester eller andre ytelser som nevnt i første ledd må heller ikke mottas av vedkommendes ektefelle, person som vedkommende lever sammen med, noen som er beslektet eller besvogret med dem i rett opp- eller nedstigende linje, eller av selskap hvor noen person som nevnt i første ledd har en framtredende interesse.

Den som har mottatt ytelse i strid med forbudet i paragrafen her, plikter å betale den statlige høyere utdanningsinstitusjonen et beløp som tilsvarer det som urettmessig er mottatt. § 17-1 annet ledd gjelder tilsvarende.

8.1.2.8 Kapittel 15: Oppløsning og avvikling

§ 15-1 Oppløsning etter beslutning av Kongen

Kongen i Statsråd kan treffe beslutning om oppløsning av en statlig høyere utdanningsinstitusjon.

Departementet velger avviklingsstyre og gir nærmere regler om avviklingsmåten.

Når avviklingsstyre er valgt, trer det ordinære styret ut av funksjon.

§ 15-2 Styrets varslingsplikt

Har styret grunn til å tro at institusjonen ikke kan oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller, skal det straks sende departementet melding om forholdet, jf § 10-1. Med mindre det vedtas en plan for fortsatt drift som vil gi fordringshaverne dekning ved forfall, skal den statlige høyere utdanningsinstitusjonen oppløses.

§ 15-3 Melding til Foretaksregisteret[/Stiftelsesregisteret]

Avviklingsstyret skal straks gi melding til Foretaksregisteret [Stiftelsesregisteret] om at den statlige høyere utdanningsinstitusjonen er besluttet oppløst. Foretaksregisteret [Stiftelsesregisteret] skal samtidig med registrering av meldingen kunngjøre beslutningen og varsle institusjonens fordringshavere om at de må melde seg til institusjonen innen en frist fastsatt av avviklingsstyret som regnes fra siste kunngjøring. Fristen skal være på minst en måned og ikke lenger enn tre måneder. Kunngjøringen skal rykkes inn to ganger med minst en ukes mellomrom i Norsk lysingsblad og en avis som er alminnelig lest på stedet.

§ 15-4 Endelig oppløsning

Når varslingsfristen overfor kreditorene er utløpt, institusjonens forpliktelser er dekket, og det er foretatt tilstrekkelig avsetning til dekning av uvisse eller omtvistede forpliktelser, skal avviklingsstyret legge et skriftlig forslag til avviklingsoppgjør og plan for avvikling av virksomheten frem for departementet til godkjenning. I plan for avvikling skal det særlig gjøres rede for hvordan hensynet til institusjonens studenter skal ivaretas.

Når avviklingsoppgjøret og planen for avviklingen er godkjent av departementet, skal avviklingsstyret straks melde fra til Foretaksregisteret [Stiftelsesregisteret] om at den statlige høyere utdanningsinstitusjonen er oppløst.

§ 15-5 Ansvar etter avvikling

Etter at institusjonen er oppløst, svarer staten overfor kreditorer som ikke har fått dekning.

En fordringshavers krav mot staten etter første ledd foreldes senest tre år regnet fra det tidspunkt da institusjonen ble meldt endelig oppløst til Foretaksregisteret. For omtvistede krav eller usikre krav gjelder likevel reglene i foreldelsesloven.

§ 15-6 Sammenslutning med annen statlig høyere utdanningsinstitusjon

Kongen i Statsråd kan, etter å ha innhentet uttalelser fra berørte institusjoner, treffe vedtak om at en statlig høyere utdanningsinstitusjon skal oppløses ved at dens eiendeler, rettigheter, herunder offentlige tillatelser og forpliktelser som helhet blir overført til en annen statlig høyere utdanningsinstitusjon. Den statlige høyere utdanningsinstitusjons fordringshavere og øvrige rettighetshavere kan ikke motsette seg overføringen eller gjøre gjeldende at den utgjør en bortfallsgrunn for rettsforholdet.

Når det er truffet vedtak etter første ledd skal departementet fastsette nye vedtekter for den nye statlige høyere utdanningsinstitusjonen etter § 9-5.

§ 15-7 Overføring av statlige høyere utdanningsinstitusjoners midler til staten

Kongen i Statsråd kan bestemme at en statlig høyere utdanningsinstitusjons aktiva vederlagsfritt skal tilbakeføres til staten.

Overføring av en høyere utdanningsinstitusjons midler til staten kan bare foretas så langt den høyere utdanningsinstitusjonen etter overføringen har en nettoformue som overstiger grunnkapitalen. Ved beregningen av beløpet skal balansen for det siste regnskapsåret legges til grunn. Det kan ikke i noe tilfelle besluttes overført mer enn forenlig med forsiktig og god regnskapsskikk under tilbørlig hensyn til tap som måtte være inntruffet etter balansedagen eller som må forutsettes å ville inntreffe.

8.1.2.9 Kapittel 16: Omdanning til statlig høyere utdanningsinstitusjon.

§ 16-1 Omdanning til statlig høyere utdanningsinstitusjon

En statlig virksomhet eller del av slik virksomhet kan som helhet overføres til en statlig høyere utdanningsinstitusjon ved at eiendeler, rettigheter, herunder offentlige tillatelser, og forpliktelser som er knyttet til virksomheten overføres til den statlige høyere utdanningsinstitusjonen. Fordringshavere og øvrige rettighetshavere kan ikke motsette seg overføringen eller gjøre gjeldende at den utgjør en bortfallsgrunn for rettsforholdet.

Tjenestemannsloven § 13 nr. 2 til nr. 6 om fortrinnsrett til annen statsstilling og ventelønn skal ved omdanning av statlig virksomhet til universitet eller høyskole fortsatt gjelde for arbeidstakere som blir sagt opp av grunn som nevnt i tjenestemannsloven § 13 nr. 1 (a), (b) og (c), og som var omfattet av disse reglene før omdanningen. Fortrinnsretten til annen statsstilling og retten til ventelønn etter forrige punktum opphører tre år etter omdanningen til statlig høyere utdanningsinstitusjon. Bestemmelsen i leddet her gjør ingen innskrenkninger i arbeidstakerens rettigheter etter arbeidsmiljøloven §§ 60 nr. 2 og 67.

Arbeidstakere viderefører sitt medlemskap i Statens pensjonskasse i tre år etter omdanningstidspunktet. Etter dette tidspunktet kan universitetet eller høyskolen søke om å videreføre tilknytningen til Statens pensjonskasse.

Kongen kan i forskrift eller for det enkelte tilfelle gi nærmere bestemmelser om overføring av virksomhet til universitet eller høyskole etter første, annet og tredje ledd.

Det skal ikke betales avgifter etter dokumentavgiftsloven, omregistrerings­avgiftsloven eller rettsgebyrloven i forbindelse med omdanninger i medhold av denne bestemmelsen.

8.1.2.10 Kapittel 17: Erstatningsansvar

§ 17-1 Erstatningsansvar

Styremedlem eller rektor plikter å erstatte skade som vedkommende under utførelsen av sin oppgave forsettlig eller uaktsomt volder institusjonen, staten eller andre.

Erstatningsansvaret etter første ledd kan lempes for så vidt det finnes rimelig under hensyn til utvist skyld, skadens størrelse, økonomisk evne og forholdene ellers.

Beslutning om at institusjonen skal gjøre ansvar gjeldende etter denne paragrafen treffes av styret eller av departementet.

8.1.3 Del III Diverse bestemmelser

8.1.3.1 Kapittel 18: Ikrafttredelse og overgangsbestem­mel­ser. Endringer i andre lover.

§ 18-1 Ikrafttredelse

Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

§ 18-2 Overgangsbestemmelser

Kongen kan gi nærmere overgangsbestemmelser.

§ 18-3 Endringer i andre lover

Fra lovens ikrafttredelse gjøres følgende endringer i andre lover:

• Studentsamskipnadsloven (§§ 1 – 3)

• Regnskapsloven (§ 1-2)

• Foretaksregistreringsloven (§§ 2-1, 3-9, 4-4)

• Revisorloven (§ 2-1)

• Firmaloven (§ 2-2 ellevte ledd)

• Skatteloven (§ 2-30)

§ 18-4 opphevelse av eldre lover

Fra lovens ikrafttredelse oppheves følgende lover:

8.2 Merknader til de enkelte bestemmelsene i flertallets forslag

Merknad til § 1-1

Lovens formålsbestemmelse vil være retningsgivende for tolkningen av og myndighetsutøvelsen under lovens ulike enkeltbestemmelser. Formålsparagrafen understreker at høy kvalitet på utdanning og forskning skal være lovens formål. Bestemmelsen reflekterer også den økende internasjonaliseringen innen høyere utdanning, og understreker at institusjoner som tilbyr høyere utdanning i Norge, må holde et faglig nivå som er i stand til å møte den internasjonale konkurransen. Bestemmelsen understreker også at institusjonenes formidlingsansvar er en del av den sentrale kjernevirksomheten, og et av de viktigste elementene i det overordnede «samfunnsoppdraget». I formidlingsansvaret ligger det også at institusjonene skal samarbeide med nærings- og samfunnsliv, både regionalt og nasjonalt, og bidra til at næringslivet og samfunnet generelt kan ta del i de resultater som frembringes og den kompetanse som eksisterer ved institusjonene.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.1.2.1

Merknad til § 1-2

Første ledd : Loven vil gjelde for samtlige høyere utdanningsinstitusjoner som er etablert eller representert som en høyere utdanningsinstitusjon i Norge, herunder også utenlandske institusjoner som tilbyr høyere utdanning i Norge. Kongen avgjør om loven skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen. Det vises blant annet til den virksomhet som skjer i regi av det statlige selskapet UNIS på Svalbard. Denne virksomheten vil ikke berøres av denne presisering.

Annet ledd: Loven vil ikke gjelde for virksomhet som etableres utenfor Norges grenser. Dette innebærer blant annet at en høyere utdanningsinstitusjon som er etablert i Norge og akkreditert etter loven, ikke vil kunne tildele norske grader m.m. for virksomhet som er etablert i andre land. Denne bestemmelsen vil imidlertid ikke være til hinder for at enkelte institusjoner har deler av undervisningen lagt til andre land, eller har samarbeid med utdanningsinstitusjoner i andre land (joint degrees) . Bestemmelsen innebærer likeledes at den faglige kvalitetssikringen av utdanning som tilbys med hjemmel i loven må skje i Norge. Det foreslås at Kongen gis myndighet til å gi loven utvidet virkning også for virksomhet ved norske høyere utdanningsinstitusjoner, som skjer utenfor Norges grenser. En fastsettelse av utvidet virkeområde for loven, bør eventuelt skje i samråd med NOKUT, for å avklare spørsmål knyttet til ivaretakelse av et faglig tilsyn med slik virksomhet.

Tredje ledd: Lovens viker for internasjonale avtaler Norge har bundet seg til, og som utvider lovens virkeområde.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.1.1.2.

Merknad til § 1-3

Første ledd: Bestemmelsen angir at lovens regler kun gjelder for institusjoner som av NOKUT er gitt akkreditering som institusjon eller for enkeltstudier. Denne avgrensningen er særlig relevant i forhold til en institusjons rett til å tildele beskyttede grader, jf. § 2-2, og i forhold til de bestemmelser som gir høyere utdanningsinstitusjoner særlige hjemler i forhold til annen lovgivning (ansettelse m.m.). Skillet mellom kategoriene uni­ver­si­teter, vitenskapelige høyskoler og høyskoler, vil først og fremst ha en betydning som en nasjonal kvalitetssikring av de forskjellige kategoriene. I tillegg vil en institusjonsakkreditering være en dokumentasjon for den enkelte institusjon – av faglig bredde og kvalitet. Dette vil ikke minst kunne være viktig i forhold til bevilgende myndigheter.

Annet ledd: Etter gjeldende lov er det Kongen som bestemmer hvilken kategori den enkelte institusjon tilhører (etter vurdering av NOKUT). Etter utvalgets vurdering er det uheldig at den faglige vurderingen til NOKUT i dag kan overprøves av regjeringen. Det foreslås derfor at NOKUT gis myndighet til å bestemme hvilken kategori den enkelte institusjon skal tilhøre. De nærmere kravene til de forskjellige institusjonskategoriene vil fastsettes av departementet etter § 2-1 femte ledd. NOKUT vil måtte sette ned sakkyndige komiteer for å vurdere de enkelte søknader om institusjonsakkreditering.

Tredje ledd: Det foreslås videreført en adgang for Kongen til å bestemme at loven delvis skal kunne gjelde for andre institusjoner. Dette vil kunne være aktuelt for institusjoner som har en særegen organisasjonsform eller det av andre grunner bør åpnes for at andre institusjoner gis rettigheter etter denne lov. Dette har blant annet blitt gjort for Forsvarets høyskoler. Det foreslås presisert i loven at dette må skje på et betryggende og uavhengig, faglig grunnlag.

Fjerde ledd: For å synliggjøre den institusjonelle friheten, foreslås det lovfestet at institusjonene har rett til å utforme sitt eget faglige og verdimessige grunnlag. Dette vil være særlig aktuelt for å synliggjøre legitimiteten til private institusjoner som er etablert som faglig-pedagogiske alternativ eller som er opprettet av etiske eller religiøse grunner.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.1.1.1 og 7.1.2.5.

Merknad til § 1-4

Denne bestemmelsen angir de virkemidler institusjonene skal ta i bruk for å fremme de overordnede mål som er satt i § 1-1. De enkelte bestemmelsene i denne paragrafen inneholder således overordnede krav til høyere utdanningsinstitusjoner, og bør danne grunnlaget for institusjonenes rapportering. Virkemidelutøvelsen vil også ha betydning som en av forutsetningene som legges til grunn for institusjonenes tildelinger fra staten.

Nr. 1: Det bør være et krav at høyere utdanningsinstitusjoner strekker seg etter høye mål i undervisningen, og tilbyr utdanning som er basert på vitenskapelige og kunstneriske prinsipper som kvalitetsmessig holder høyeste standard.

Nr. 2: For å kunne tilby utdanning og forskningsresultater av høy kvalitet, er det et grunnleggende krav at institusjonene har en forskningsvirksomhet og et utviklingsarbeid som har et tilstrekkelig omfang og nivå, for å møte de for­vent­ninger til kvalitet som ligger i lovens formål.

Nr. 3: I den grad institusjonene forvalter samfunnets midler, vil staten ha et legitimt behov for å følge opp at institusjonene forvalter disse midlene på en måte som best mulig kommer samfunnet til gode. Det er derfor grunnleggende viktig at institusjonenes ansvar for å forvalte fellesskapets midler ressurseffektivt, kommer tydelig frem i loven. Institusjonene er i dag, i varierende grad, avhengig av å hente inn deler av sin finansiering fra eksterne finansieringskilder. Dette kan være oppdrag eller andre tildelinger fra staten eller oppdrag for eller tilskudd fra private aktører. Det er viktig at institusjonene, for å søke en best mulig finansiering av sin virksomhet, aktivt arbeider for å hente inn inntekter utenfra. Blant annet er det i dag svært liten grad av virksomheten ved institusjonene som er finansiert av private finansieringskilder. Det bør opprettholdes og videreutvikles finansieringsmekanismer, som i forhold til institusjonens ordinære bevilgninger, gir institusjonene reelle, økonomiske incentiver til å ha en andel eksternt finansiert virksomhet.

Nr. 4: Formidling av forskningens resultater til samfunnslivet skal være en del av institusjonenes kjernevirksomhet. Tilgang til forskningens resultater er av stor betydning for det øvrige samfunnslivets idétilfang, og vil kunne være av avgjørende betydning i en nasjonaløkonomi som i stadig økende grad er kunnskapsbasert.

Nr. 5: Gjennom endringer i arbeidstakeroppfinnelsesloven er institusjonene gitt større frihet til å ta del i den økonomiske utnyttelsen av de forskningsresultater som frembringes ved den enkelte institusjon. Med denne friheten følger det også et særskilt ansvar for å sørge for at forskningens resultater kan komme det nasjonale nærings- og arbeidsliv til gode, ved at institusjonene aktivt søker å kommersialisere ideer og resultater fra sin virksomhet.

Nr. 6: Høyere utdanningsinstitusjoner besitter gjennom sine ansatte, en kunnskap og kompetanse som er verdifull for samfunnet, som en nasjonal kunnskapsbank. Dette kommer til uttrykk gjennom utdanningsvirksomheten og gjennom formidling av resultater fra deres forskning. Men den enkelte vitenskapelige ansatte vil også nødvendigvis ha et særlig ansvar for å ha et kritisk og nyansert blikk på de overordnede diskusjoner som finner sted i samfunnet. Universiteter og høyskoler representerer gjennom sin faglige uavhengighet, og gjennom den særlige fagkompetansen på de enkelte fagområder, kompetente og nøytrale institusjoner, som gir nødvendige korrektiver og nyanseringer i samfunnsdebatten.

Nr. 7: Internasjonaliseringen skaper en videre arena for høyere utdanning og forskning, og krever at institusjonene i større grad orienterer seg om den utviklingen som skjer i utlandet, både innen forskning og i utvikling av studietilbud.

Nr. 8: Høyere utdanningsinstitusjoners betydning for både regionalt og nasjonalt kultur-, arbeids- og næringsliv har fått økt fokus gjennom Kvalitetsreformen og gjennom de seneste endringene i arbeidstakeroppfinnelsesloven, jf. også merknad til nr. 4. Det er derfor viktig at institusjonens ansvar for å samarbeide med andre høyere utdanningsinstitusjoner og andre aktører tydelig nedfelles i loven. I Kvalitetsreformen er det lagt vekt på at studenter skal få tilbud om minst ett semester av sine studier i utlandet, og det er også gitt økonomiske incitamenter til å øke utvekslingen av ansatte med utenlandske læresteder. Dette betyr at norske høyere utdanningsinstitusjoner vil måtte inngå samarbeid med flere utenlandske institusjoner om utveksling av både studenter og ansatte, og søke å få til en utveksling av studenter som i så stor grad som mulig er forholdsmessig mellom antall utreisende og innreisende. Den internasjonale utviklingen, med en økning av studietilbud som tilbys i samarbeid mellom institusjoner fra flere land («joint degrees»), gir norske høyere utdanningsinstitusjoner særlige utfordringer i å bygge allianser med utenlandske institusjoner.

Nr. 9: Livslang læring står sterkt i fokus i den internasjonale utdanningsdebatten. Gjennom Kompe­tansereformen (St.meld. nr. 42 (1997-1998)) har høyere utdanningsinstitusjoner fått større ansvar for etter- og videreutdanning på sine områder. Dette bør derfor fremheves som et særlig ansvar også i loven.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.1.2.2.

Merknad til § 1-5

Første ledd: Høyere utdanningsinstitusjoner vil ha et særlig ansvar for å opprettholde et tilfredsstillende forskningsnivå og en stabil forskerutdanning innenfor de områder der de har akkreditering fra NOKUT til å tildele doktorgrad. NOKUT vil føre tilsyn med at institusjoner med slike fullmakter opprettholder det tilstrekkelige faglige nivå og stabiliteten på både forskning og utdanning.

Annet ledd: Etter gjeldende lov har universiteter og vitenskapelige høyskoler et særskilt ansvar for forskning, forskningsbiblioteker og for museumsvirksomhet innenfor sine områder. I et nasjonalt perspektiv er det naturlig at departementet kan gi enkelte institusjoner særlige ansvar for slike områder, slik at det ikke bygges opp slike tilbud ved samtlige institusjoner som er plassert i disse institusjonskategoriene. Dette er en naturlig konsekvens av at det nå er åpnet for at flere institusjoner gis mulighet for å oppnå status som både universitet og vitenskapelig høyskole. Det særskilte ansvaret for enkelte institusjoner, for biblioteks- og museumsvirksomhet, bør reguleres gjennom særskilte avtaler med departementet, med tilhørende midler som øremerkes disse områdene. En oppfølging gjennom egne avtaler vil sikre at departementet også får bedre oversikt over institusjonens virksomhet på dette området, gjennom avtalefestede krav til denne virksomheten.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.1.2.2.

Merknad til § 1-6

Bestemmelsen om akademisk og kunstnerisk frihet beskytter så vel statlige som private institusjoner.

Nr. 1: At høyere utdanningsinstitusjoner ikke kan instrueres i faglige spørsmål, er en av de viktigste forutsetningene for å sikre en uavhengig forskning og utdanning. Bestemmelsen innebærer at departementet ikke, heller ikke i egenskap av å være overordnet tilsynsmyndighet, kan gi instrukser eller pålegg som griper inn i institusjonenes faglige uavhengighet. Også i forhold til eksterne oppdragsgivere vil dette prinsippet gjelde, og institusjonene har et særlig ansvar for å sørge for at denne friheten ivaretas gjennom slike oppdrag. Den faglige uavhengigheten er en garanti for at ikke politiske føringer eller oppdragsgiveres ønsker går på bekostning av den faglige integriteten.

Nr. 2: Også i ansettelsessaker og utnevnelser i stillinger (eller æresdoktor m.m.) bør det lovfestes at institusjonene ikke kan gis pålegg eller instrukser utover det som følger av lov. Ansettelsessaker vil innebære faglige vurderinger, og bør være forhold som overlates til den enkelte institusjon. Nærmere krav ved ansettelse vil følge av sentralt fastsatte krav, jf. blant annet §§ 6-3 og 6-5, og eventuelt av institusjonens vedtekter.

Nr. 3: Institusjonenes opptak av studenter vil måtte skje på de vilkår som departementet fastsetter med hjemmel i denne lov (jf. § 2-5). Innenfor disse rammene bør den enkelte institusjon ikke kunne instrueres nærmere om de vurderingene som ligger til grunn for opptak og utvalg av studenter, da også dette vil kunne innebære faglige vurderinger. Etter hvert som studentmobiliteten øker internasjonalt, og i den utstrekning studenter gis adgang ut fra særlige kvalifikasjoner som praktisk yrkeserfaring eller lignende, kan det oppstå vanskelige vurderingsspørsmål knyttet til opptak og rangering av søkere, som institusjonen må ha det endelige herredømme over. Dette betyr at verken staten eller eiere av private institusjoner kan gi instrukser eller pålegg om at enkelte personer eller grupper av personer skal tas opp ved institusjonen.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.1.2.3.

Merknad til § 1-7

Første ledd: Etter gjeldende lov er det oppstilt krav om at institusjoner som akkrediteres som høyskole, vitenskapelig høyskole eller universitet, med tilhørende faglige fullmakter, skal ha tilfredsstillende interne systemer for kvalitetssikring. At det skjer tilfredsstillende kvalitetssikring av de studietilbud som en institusjon tilbyr bør være et krav for alle institusjoner som tilbyr høyere utdanning. At en institusjon har et tilfredsstillende kvalitetssikringssystem vil således også være minimumskrav også for akkreditering av enkeltstudier etter § 2-1.

Annet ledd: Departementet kan gi forskrift med nærmere krav til institusjonenes kvalitetssikringssystem og saksbehandling knyttet til evalueringen av disse, jf. § 2-1 annet og femte ledd.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.1.2.4.

Merknad til § 2-1

Første ledd: Bestemmelsen hjemler NOKUT som tilsynsorgan for norsk høyere utdanning.

Annet ledd: Bestemmelsen angir de oppgaver NOKUT har overfor høyere utdanningsinstitusjoner; a) føre tilsyn med at institusjonene har tilfredsstillende kvalitetssikringssystem. Departementet gir forskrift om disse systemene, jf. § 1-7. NOKUT kan trekke tilbake institusjonens rett til å tilby enkeltstudier eller akkreditering som høyskole, vitenskapelig høyskole eller universitet; b) akkreditere institusjoner i kategoriene høyskole, vitenskapelig høyskole eller universitet, jf. femte ledd; c) akkreditere studietilbud som en institusjon ikke har fullmakt til å etablere etter 2-3, herunder avgjøre søknader om akkreditering for kun enkeltstudier. Ved akkreditering for kun enkeltstudier, vil de krav som fremgår av loven, for institusjoner som tilbyr høyere utdanning (styresammensetning m.m.), være minimumsvilkår ved NOKUTs vurdering; d) føre tilsyn med de studietilbud som tilbys ved høyere utdanningsinstitusjoner. NOKUT kan helt eller delvis trekke tilbake akkrediteringer for enkeltstudier og av institusjoner; e) foreta andre evalueringer. Departementet kan for eksempel pålegge NOKUT å sette i verk evalueringer av kvaliteten på fagområder nasjonalt. I den grad departementet gir NOKUT slike oppdrag vil departementet måtte finansiere dette utover NOKUTs grunnbevilgning; f) godkjenning av utenlandsk utdanning og utdanning fra institusjoner som ikke faller inn under loven, jf. § 2-4 første ledd.

Tredje ledd: NOKUTs primærrolle overfor høyere utdanningsinstitusjoner, er å sikre at den virksomheten som skjer ved disse institusjonene holder høy kvalitet. Det vil derfor være viktig at NOKUT legger opp sitt arbeid på en slik måte at NOKUT i stor grad også er en sentral «medhjelper» for institusjonene i dette arbeidet. Denne oppgaven må ikke gå på bekostning av NOKUTs habilitet som reelt tilsynsorgan for sektoren. Av viktighet er det at NOKUT driver et utstrakt informasjonsarbeid, og gir institusjonene klare forventninger om hvordan tilsynsfunksjonen vil utøves og veiledning om de krav som til enhver tid gjelder. Som forvaltningsorgan vil NOKUT for øvrig være underlagt forvaltningslovens regler for saksbehandling, herunder bestemmelsene om veiledningsplikt m.m.

Fjerde ledd: Gir lovens definisjon av akkreditering. Akkreditering er en forutsetning både for å tilby enkeltstudier og for å utøve fullmakter etter § 2-3.

Femte ledd: Kongen oppnevner styrets medlemmer. Styret er utvidet fra fem til syv personer etter endringer i universitets- og høgskoleloven i juni 2003, jf. Ot.prp. nr. 65 (2002–2003), blant annet for å åpne for medlemmer fra fagskolesektoren og fra private høyskoler. Departementet fastsetter forskriften som for øvrig regulerer NOKUTs virksomhet, herunder om klagebehandling. For å hindre at departementet blir klageinstans må det videreføres en ordning med en egen klagenemnd, som må etableres uavhengig av departementet. Med bakgrunn i at en full behandling av NOKUTs vedtak i to instanser vil kunne medføre lang saksbehandlingstid og et stort byråkrati, kan departementet i forskrift gi innskrenkninger i forhold til forvaltningslovens klagebestemmelser, slik at det for eksempel bare er saksbehandlingsfeil som kan påklages – ikke NOKUTs faglige vurderinger. Det vises til at Stortinget har lagt til grunn at NOKUT ikke skal være et stort og byråkratisk organ, jf. Innst. S. nr. 337 (2000–2001).

Sjette ledd: NOKUT er etablert som et forvaltningsorgan under Utdannings- og forskningsdepartementet. For å sikre NOKUT en faglig uavhengighet bør det derfor slås klart fast i loven at departementet ikke kan gi pålegg utover det som har hjemmel i lov, eller i forskrift med hjemmel i lov. Det slås også fast at departementet ikke kan gripe inn i NOKUTs saksbehandling, som overordnet forvaltningsorgan. NOKUT er for øvrig administrativt underlagt departementets myndighet.

Syvende ledd: NOKUT fastsetter selv de standarder som skal legges til grunn for akkreditering av studietilbud på forskjellige nivå. Disse standardene vil også være de standardene som legges til grunn for NOKUTs tilsyn med kvaliteten ved studietilbudene på de enkelte lærestedene.

Åttende ledd: NOKUTs fremste sanksjonsmiddel overfor høyere utdanningsinstitusjoner vil være å trekke akkrediteringer tilbake dersom kvaliteten ikke er tilfredsstillende. NOKUT kan trekke akkrediteringer helt eller delvis tilbake, men skal gi institusjonene en frist for å rette forholdene.

Niende ledd: NOKUTs evalueringer og vedtak er offentlige, og NOKUT skal aktivt informere sektoren om de vedtak som treffes. Denne informasjonsvirksomheten vil være viktig for institusjonenes innsyn i hvordan NOKUT arbeider og de kvalitetsmessige krav som faktisk stilles. Denne plikten må videre ses i sammenheng med bestemmelsen i tredje ledd.

Tiende ledd: Bestemmelsen presiserer at forvaltningsloven gjelder for NOKUTs virksomhet. Dette er en nødvendig presisering ettersom forvaltningsloven for øvrig ikke gjelder uavkortet for andre saker etter loven, jf. § 7-3.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.1.2.4 og 7.3.

Merknad til § 2-2

Første ledd: Bestemmelsen fastslår at det er departementet som vedtar den overordnede gradsstrukturen innenfor høyere utdanning, og om beskyttede titler. Fastsettelsen av gradsstrukturen ligger etter dagens lov til Kongen, men er delvis delegert til departementet. Dagens forskriftshjemmel, til å fastsette krav til studier på høyere grads nivå, videreføres.

Annet ledd: Dette er en bestemmelse som i praksis gir hjemmel for departementet til å fastsette at studieforberedende emner skal inngå i gradene. Denne forskriftshjemmelen er ikke benyttet i dag.

Tredje ledd: Gir departementet hjemmel til å fastsette rammeplaner for enkelte utdanninger, som nærmere vil angi nasjonale krav til de enkelte studier. Rammeplaner er viktig for enkelte yrkesutdanninger, som lærerutdanningen, for å sikre en nasjonal samordning og koordinering av innholdet i disse studiene, rettet mot de faktiske krav til kompetanse ved yrkesutøvelsen. Departementet må basere seg på uavhengige faglige vurderinger ved fastsetting av rammeplaner. Departementet bør eventuelt vurdere om dette er oppgaver som helt eller delvis kan delegeres til andre instanser.

Fjerde ledd: En institusjon som har rett til å tildele doktorgrad eller utdanning på tilsvarende nivå som doktorgrad (kunsthøyskolene, jf. merknad til § 2-3 første ledd) kan tildele æresdoktorgrad.

Femte ledd: Grader og titler som departementet har fastsatt etter første ledd gir rettslig beskyttelse mot urettmessig utnyttelse av andre aktører som ikke kommer inn under loven, jf. sjette ledd. I enkelte situasjoner kan det tenkes at institusjoner eller enkeltpersoner utsteder eller benytter seg av titler, som til forveksling kan oppfattes å være det samme som for kandidater utdannet ved institusjoner under loven. Departementet gis derfor myndighet til å fastsette generelle regler med forbud mot bruk av enkelte titler, og kan fatte enkeltvedtak om at bruk av en enkelt tittel skal være forbudt. Vern av titler vil for eksempel kunne være viktig der det i lov stilles særlige kompetansekrav for yrkesutøvelse, og i tilfelle hvor hensyn til den alminnelige sikkerhet, helse m.m. tilsier at bruk av enkelte titler bør gis særskilt rettslig beskyttelse.

Sjette ledd: Uaktsom bruk av en vernet tittel, i strid med loven eller etter departementets særlige bestemmelse, straffes med bøter. De alminnelige reglene i straffeloven om utmåling av bøter vil gjelde.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.3.

Merknad til § 2-3

Første ledd: Etter gjeldende lov har universiteter rett til å opprette og legge ned fag på alle områder, mens slike faglige fullmakter for øvrige institusjoner reguleres av de områdene de har rett til å tildele doktorgrad. Utvalget foreslår at også universiteter må søke NOKUT om godkjenning av nye mastergradstilbud og doktorgradstilbud på områder der de ikke har rett til å tildele doktorgrad. Dette er en garanti for at institusjoner ikke bygger opp studietilbud på områder der de ikke har dokumentert en særlig kompetanse, og ikke har bygget ut sin faglige virksomhet for å kunne tilby utdanning på høyeste nivå. Lovforslaget støtter opp om logikken i det nasjonale akkrediteringssystemet, og gir de samme rammer for samtlige institusjoner som tilbyr høyere utdanning.

For kunsthøyskolene er det i dag uaktuelt å tilby doktorgradsprogrammer etter de vitenskapelige standarder som i dag vil ligge til grunn for akkreditering. Dette innebærer at kunsthøyskolene, etter dagens system, ikke vil ha mulighet til selv å kunne etablere mastergradstilbud uten å søke NOKUT om akkreditering for opprettelsen av slike. Kunsthøyskolene har imidlertid iverksatt ordninger med spesielle stipendiatprogrammer, som i tidsmessig omfang og i kvalifiseringsnivå tilsvarer doktorgrad. Det åpnes derfor i loven for at kunsthøyskolene kan få akkreditering for utdanning som tilsvarer doktorgrad. NOKUT vil måtte fastsette de faglige standardene, på linje med akkrediteringer av andre studietilbud. For å følge opp logikken i akkrediteringssystemet bør departementet, i samråd med NOKUT og kunsthøyskolene, søke å formalisere det kunstfaglige stipendiatprogrammet i en egen kunstfaglig grad.

Annet ledd: Det skal fastsettes egen studieplan for studienes faglige innhold, og de nærmere krav som stilles til studentenes deltakelse i undervisning, eksamensformer, m.m.

Tredje ledd: Faglige fullmakter etter første ledd kan trekkes tilbake av NOKUT dersom institusjonene ikke har tilfredsstillende kvalitetssikringssystemer. Dette innebærer endringer i forhold til dagens system, hvor det er NOKUT som foretar kvalitetssikringen av disse systemene, mens departementet er gitt myndighet (og plikt) til å trekke de faglige fullmaktene tilbake. Faglige fullmakter kan for øvrig trekkes helt eller delvis tilbake dersom NOKUT ikke finner vilkårene for akkreditering av enkeltstudier eller for institusjon oppfylt, jf. § 2-1 åttende ledd.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.3.1.2.

Merknad til § 2-4

Første til tredje ledd: Bestemmelsene er en videreføring av gjeldende §§ 47 og 48 i universitets- og høgskoleloven, med visse språklige endringer. Bestemmelsene viderefører arbeidsfordelingen mellom NOKUT og de enkelte institusjoner når det gjelder godkjenning av utenlandsk utdanning. Institusjonene avgjør selv søknader som gjelder godkjenninger knyttet til deres egne studietilbud (innpassing av utenlandsk grad og godkjenning som jevngod), mens NOKUT avgjør søknader som knytter seg mot det generelle nivået på høyere utdanning i Norge (uttelling i studiepoeng). En godkjenning av NOKUT skal godskrives ved andre institusjoner under loven, med tilsvarende antall studiepoeng. Institusjonene vil imidlertid stå fritt til å vurdere om de nærmere krav til bredde og dybde er oppfylt ved eventuell etterfølgende innpassing av utenlandske utdanninger i deres grader.

Fjerde ledd: I enkelte tilfelle kan det være vanskelig for studenter fra utenlandske institusjoner å få dokumentasjon på fullført høyere utdanning. Dette kan for eksempel være i tilfelle krig i det aktuelle land eller på grunn av flyktningstatus eller lignende forhold. I slike spesielle situasjoner kan institusjonene gi vedkommende godkjenning ved å avholde egne tester av ferdighet eller gjennom andre egnede vurderinger som kan dokumentere et utdanningsnivå.

Femte ledd: Departementet kan gi forskrift om saksbehandling og klage, herunder regler om rapportering av institusjonenes vedtak om godkjenning. Det vises til at NOKUT i dag har ansvaret for drifting av den nasjonale godkjenningsdatabasen (NAG).

Det vises for øvrig til innstillingens 7.3.1.3.

Merknad til § 2-5

Første til sjette ledd: § 2-5 er en videreføring av bestemmelsene i universitets- og høgskoleloven §§ 37-39, med språklige endringer. Bestemmelsen innebærer at også de private høyskolene kan pålegges deltakelse i samordnet opptak, og at regelverket som i dag gjelder for de statlige institusjonene (forskrift) generelt gjøres gjeldende på lik linje for samtlige institusjoner.

Syvende ledd: Departementets fastsetter forskrift. Bestemmelsene om opptak, rangering m.m. bør kunne forenkles betydelig i forhold til dagens forskrifter, og større frihet bør kunne gis den enkelte institusjon.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.3.4.

Merknad til § 2-6

Første ledd: En utvidelse av studieåret til 10 måneder ble innført ved overgang til ny gradsstruktur gjennom Kvalitetsreformen. 60 studiepoeng for ett studieår er i samsvar med det europeiske ECTS-systemet.

Annet ledd: I den grad det ikke er fastsatt egenbetaling for enkeltstudier skal forelesninger normalt være offentlig tilgjengelig, med mindre det foreligger særlige forhold, som for eksempel lokalenes kapasitet, forelesningens innhold eller andre særlige forhold. Beslutning om lukkede forelesninger som ikke er grunnet i at det er fastsatt egenbetaling for det aktuelle studium, bør grunngis spesielt fra institusjonens side.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.5.4.

Merknad til § 2-7

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 49 og delvis privathøyskoleloven § 10b tredje ledd. Bestemmelsen innebærer at en student har rettskrav på fritak dersom det kan dokumenteres at tilsvarende eksamen er avlagt tidligere. Institusjonene vil ha en skjønnsmessig adgang til også å gi godkjenning på grunnlag av annen egnet vurdering av en students kunnskaper.

Merknad til § 2-8

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 50, med språklige endringer. Gjennom Kvalitetsreformen har det vært et sentralt mål at institusjonene i større grad skal ta i bruk andre vurderingsformer enn den tradisjonelle slutteksamenen. Det foreslås derfor at det i gjeldende bestemmelser om eksamen, tas inn begrepet «likestilt evaluering» for å synliggjøre institusjonens ansvar og mulighet for å benytte seg av alternative vurderingsformer.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.3.5.

Merknad til § 2-9

Første ledd: Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 40, med noen endringer. Bestemmelsen gir samtlige kvalifiserte studenter rett til å gå opp til eksamen. Ettersom det kan være studier med egenbetaling, foreslås det lovfestet at studentene eventuelt må betale egenandelen som er fastsatt for det aktuelle studium. Der det ikke er fastsatt egenandeler kan institusjonen kreve dekket merutgiftene ved å avholde særskilt privatisteksamen.

Annet ledd: Gir institusjonene rett til å fastsette nærmere bestemmelser og krav for privatisters rett til å gå opp til eksamen eller likestilt evaluering. Institusjonene kan også nekte å avholde privatisteksamen dersom det er obligatorisk deltakelse i undervisning eller praksis. Det må kreves særlige faglige grunner for å innføre obligatoriske elementer som vilkår for studentenes rett til å gå opp til eksamen. At det innføres nye vurderingsformer og tettere oppfølging av enkeltstudenter for et studium er i seg selv ikke tilstrekkelige grunner. Det vises til at institusjonene uansett kan kreve merutgifter ved privatisteksamen dekket, og at andre vurderingsordninger skal angis på vitnemålet, jf. § 2-10 femte ledd.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.3.5 og 7.5.4.

Merknad til § 2-10

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 53. Bestemmelsen er ny for de private høyskolene. Ettersom NOKUT er tildelt nasjonalt ansvar for samordning av universiteter og høyskolers bruk av Diploma supplement, foreslås det at NOKUT gis hjemmel for å fastsette retningslinjer for hvordan dette vitnemålstillegget skal utformes.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.3.6.

Merknad til § 3-1

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 27 og privathøyskoleloven § 10g. Det foreslås mindre endringer. Blant annet foreslås det at institusjonene ikke skal ha plikt til å finansiere egne studentorgan ved samtlige avdelinger og grunnenheter. Institusjonenes plikt vil være å legge til rette for at studentorganene kan ivareta studentenes interesser på en «tilfredsstillende» måte. Dette vil innebære at institusjonene vil være forpliktet til å opprettholde et nivå tilsvarende det som er i dag. Ved mindre institusjoner vil det kunne være uheldig om hver enkelt organisatorisk enhet ved institusjonen skal ha en slik plikt. Det vil være avgjørende at samtlige studenter ved institusjonen har en mulighet for å bli hørt gjennom studentorganenes virksomhet.

Minimumskrav til institusjonen bør være å opprettholde en fristasjon med tilgang til telefon og internett, midler til å ha organisasjonssekretær, enten på fulltid eller deltid, for å sikre kontinuitet i arbeidet og for å ta unna det administrative arbeidet ved å ha studentkontor. I tillegg bør institusjonen også innfri midler til å drive studentpolitisk virksomhet, som for eksempel informasjonsspredning til studentene.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.2.3.2.

Merknad til § 3-2

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 44b. Ordningen med utdanningsplan er også innført ved de fleste private høyskolene, men er ikke nedfelt i loven. En utdanningsplan vil ikke være et juridisk bindende dokument, men en plan som skal synliggjøre de forventninger institusjonen har til studenten, med hensyn til progresjon, deltakelse i undervisning m.m. I tillegg skal en utdanningsplan vise hvordan institusjonen legger opp det nærmere studiet, og hvilke muligheter den enkelte student har. Utdanningsplanen skal også tydeliggjøre hvilke forpliktelser institusjonen har overfor studenten, og utdanningsplanene bør regelmessig informere studentene om de formelle reglene som gjelder (lov, forskrifter og internt regelverk av betydning). Fastsettelsen av utdanningsplanenes innhold vil være institusjonenes ansvar, og vil kunne variere med institusjonens størrelse, fagområder m.m. Departementets hjemmel til å gi forskrift om innholdet i utdanningsplanene, foreslås derfor fjernet.

Merknad til § 3-3

Dette er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 44 nr. 1, 2 og 5, med de seneste endringer våren 2003 (jf. Ot.prp. nr. 65 (2002–2003)) og delvis privathøyskoleloven § 10f. Bestemmelsen gir Arbeidstilsynet myndighet til å føre tilsyn med overholdelse av lovens krav til læringsmiljøet. For private høyskoler innebærer bestemmelsen en utvidelse og presisering av ansvaret for studentenes læringsmiljø.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.2.3.3.

Merknad til § 3-4

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 44 nr. 3 og 4. Bestemmelsen er ny for de private høyskolene, og innebærer at det ved disse institusjonene må opprettes læringsmiljøutvalg ved ikraftsettelse av loven.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.2.3.3.

Merknad til § 3-5

Første ledd: Bestemmelsen er en delvis videreføring av bestemmelsen i universitets- og høgskoleloven § 19 nr. 2. I gjeldende lov er studentene alltid sikret minst 20 prosent og aldri mindre enn to representanter i kollegiale organ med beslutningsmyndighet. Dette kan i enkelte tilfelle legge uheldige bindinger på størrelsen av slike besluttende organ, dersom disse skal være preget av interesserepresentasjon fra samtlige berørte grupper. Studentene er imidlertid regelmessig oppnevnt for korte perioder, og har ofte mindre kjennskap til saksområdene. Studentene kan således ha et legitimt behov for å være representert med mer enn en representant i slike utvalg, for å kunne samarbeide, konsultere m.m. Det foreslås derfor at studentene alltid gis rett til å møte med minst to representanter, men slik at disse ikke nødvendigvis vil gis stemmerett for mer enn en person. Generelt bør institusjonene søke å sikre studentene en innflytelse tilsvarende som etter dagens ordning ved de statlige institusjonene (20 %), men slik at dette ikke lovfestes som et absolutt krav. Der studentene skal ha mindre representasjon enn 20 % bør studentorganenes synspunkter innhentes først.

Annet ledd: Studentenes interesser vil kunne berøres også av møter eller annen virksomhet som skjer i organ eller fora, som ikke nødvendigvis har bestemmende myndighet eller innflytelse over studentenes interesser. Institusjonene vil ha plikt til å legge til rette for at studentene skal kunne delta og bli hørt også i slike organ eller fora.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.2.3.1.

Merknad til § 3-6

Første ledd: Lov om utdanningsstøtte av 26. april 1985 nr. 21 har bestemmelser som gir studenter rett til stønad ved fødsel og omsorg for barn. Det har ikke vært lovfestet tilsvarende rettigheter for studentene til å få permisjon fra studier, med rett til å komme tilbake til sin studieplass etter endt omsorg. Regelmessig har de fleste institusjoner imidlertid lagt til rette for at studentene kan gjennomføre slik permisjon. Det vil likevel være hensiktsmessig å lovfeste en slik rett til permisjon, for å stadfeste at studentene har slike rettigheter, og for å skape en rettslig forutsigbarhet rundt institusjonens ansvar i slike saker. Arbeidsmiljølovens bestemmelser om rett til permisjon for arbeidstakere foreslås lovfestet så langt denne passer for studenter.

Annet ledd: Institusjonene vil ha en plikt til å legge spesielt til rette for at studentene kan komme tilbake til studier så raskt som mulig etter endt omsorg. Dette innebærer at institusjonen i samråd med studenten må klarlegge hvilke behov den enkelte student har.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.2.3.4.

Merknad til § 3-7

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 41 og privathøyskoleloven § 10h.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.2.3.7.

Merknad til § 3-8

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 54 og privathøyskoleloven § 10e. Ved de statlige institusjonene vil det innebære en endring, ved at det vil være institusjonens klagenemnd som er klageinstans, og ikke departementet som i dag. Myndighet til å fatte vedtak om annullering kan delegeres.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.2.3.6.

Merknad til § 3-9

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 42 og privathøyskoleloven § 10i. Ved de statlige institusjonene vil det innebære en endring, ved at det vil være institusjonens klagenemnd som er klageinstans, og ikke departementet som i dag. Myndighet til å fatte vedtak om utestenging og bortvisning kan delegeres.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.2.3.6.

Merknad til § 3-10

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 42a og privathøyskoleloven § 10j.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.2.3.6.

Merknad til § 3-11

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 42b og delvis privathøyskoleloven § 9 femte ledd.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.2.3.6.

Merknad til § 3-12

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 43. Privathøyskoleloven har i dag ikke en tilsvarende bestemmelse om rett til domstolsprøving. Dette innebærer at private høyskoler for fremtiden også vil måtte bære eventuelle omkostninger knyttet til studentenes domstolsprøving av slike vedtak. Omkostninger vil kun kunne kreves dekket for en rettsinstans.

Merknad til § 4-1

Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak privathøyskoleloven § 14a og universitets- og høgskoleloven § 24. For de statlige institusjonene innebærer bestemmelsen at dagens ordning med styrets klagenemnd oppheves. Klager over samtlige vedtak ved institusjonen skal behandles av institusjonens klagenemnd. Der styret ved de statlige institusjonene i dag fatter vedtak som første instans vil klagen ikke lenger gå til departementet, men til institusjonens klagenemnd.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.2.4.

Merknad til § 4-2

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 51. Bestemmelsen er ny for private høyskoler. Bestemmelsen har imidlertid indirekte også hatt virkning for de private institusjonene, ved at privathøyskoleloven § 6 annet ledd bestemmer at disse institusjonene skal ha regler for sensur og et eksamensreglement som i alt vesentlig skal svare til ordningen for statlige institusjoner.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.2.4 og 7.3.5.

Merknad til § 4-3

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 52. Bestemmelsen er ny for private høyskoler, jf. imidlertid merknadene til § 4-2 over.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.2.4 og 7.3.5.

Merknad til § 5-1

Bestemmelsen fastsetter at samtlige høyere utdanningsinstitusjoner skal ha et styre som øverste organ, og at studenter og ansatte skal være representert. Det skal være et minimum på fem personer. Dette sikrer at institusjoner som i dag har styrer på fem personer kan videreføre en slik størrelse på styret, med enten internt eller eksternt styreflertall. De nærmere regler om styresammensetningen ved de statlige institusjonene følger av § 11-1.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.2.1.

Merknad til § 5-2

Bestemmelsen er en delvis videreføring av universitets- og høgskoleloven § 5, og presiserer styrets ansvar som institusjonens øverste organ, med ansvar for alle de beslutninger og vedtak som treffes ved institusjonen. Enkelte steder i loven er det formuleringer som angir at styret «selv» skal fatte vedtaket. Dette innebærer en skranke for styrets delegasjonsadgang. Også i visse andre saker, hvor det er forutsatt at det er styret som skal treffe beslutning eller det fremgår av sammenhengen eller uttalte begrensinger, kan ikke styret delegere til lavere nivåer ved institusjonen.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.2.1.

Merknad til § 6-1

Arbeidsmiljøloven vil gjelde ved ansettelse i selvstendige rettssubjekter. Arbeidsmiljølovens regler viker for bestemmelser i denne lov, jf. blant annet § 6-4. Når de statlige institusjonene er organisert som selvstendige rettssubjekt vil ikke lenger de ansatte ved disse institusjonene komme inn under tjenestemannsloven.

Det vises for øvrig til innstillingens 6.4.4 og 7.2.2.5.

Merknad til § 6-2

Høyere utdanningsinstitusjoner har store utfordringer i forbindelse med at kvinner er sterkt underrepresentert i vitenskapelige stillinger, og særlig på førsteamanuensis- og professornivå. For å tydeliggjøre institusjonens særlige ansvar for likestilling foreslås dette ansvaret lovfestet. Institusjonen skal utarbeide handlingsplaner for arbeidet med likestilling, og bør sørge for at de ansatte aktivt involveres i arbeidet med utarbeiding og oppfølging av slike planer. Departementet bør følge opp institusjonens ansvar gjennom incentivordninger og særlige rapporteringskrav.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.2.2.4.

Merknad til § 6-3

Bestemmelsen bygger på § 30 i universitets- og høgskoleloven. Bestemmelsen er ny for de private høyskolene. Privathøyskoleloven § 5 oppstiller imidlertid allerede i dag et generelt krav om at faglige ansatte skal ha de samme kvalifikasjoner som faglige ansatte ved statlige institusjoner. I praksis betyr dette at universitets- og høgskolelovens kriterier (departementets retningslinjer) allerede i dag får delvis anvendelse også for de private institusjonene. I stillinger hvor det er undervisningsplikt, bør prøveforelesninger fortsatt gjennomføres som en del av ansettelsesprosedyren.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.2.2.1.

Merknad til § 6-4

For de statlige institusjonene er bestemmelsen i hovedsak en videreføring av gjeldende rett. For de private institusjonene er bestemmelsen ny, og åpner for en videre adgang til ansettelse på åremål for vitenskapelige stillinger.

For å sikre en dynamikk i de statlige institusjonenes ledelse kan ingen være ansatt som rektor i mer enn til sammen åtte år.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.2.2.

Merknad til § 6-5

Bestemmelsen er, med mindre endringer, en videreføring av bestemmelsen i universitets- og høgskoleloven § 57.

Merknad til § 6-6

Bestemmelsen er en videreføring av bestemmelsen i § 5 i forskrift av 11. november 1983 nr. 1608, til lov om statens tjenestemenn m.m. Bestemmelsen gir utvidet adgang til midlertidig ansettelse i forhold til det som følger av arbeidsmiljøloven.

Merknad til § 7-1

Bestemmelsen er ny for både statlige og private institusjoner, og er en delvis videreføring av egenbetalingsbestemmelser som i dag er fastsatt av departementet i egne retningslinjer.

Første ledd: Her fastslås det prinsippet om at institusjonene ikke kan ta egenbetaling dersom studietilbudet er fullfinansiert av staten eller hvor staten eller andre gjennom forutsetninger for tildeling har lagt til grunn at studiene skal være gratis. Bestemmelsen lovfester et «gratisprinsipp» for høyere utdanning, i den grad staten finansierer virksomheten.

Annet ledd: For å dokumentere en eventuell egenbetalings rettmessige grunnlag, skal institusjonene utarbeide egne beregningsgrunnlag, som viser sammenheng mellom statsstøtte og egenbetaling.

Tredje ledd: Departementet gir forskrift som angir nærmere hvordan institusjonene skal utarbeide slike beregningsgrunnlag som nevnt i annet ledd. Departementet kan videre gi nærmere bestemmelser som presiserer hvilke tjenester overfor studenter m.fl. en institusjon vil kunne kreve egenbetaling for, og eventuelt i hvilket omfang.

Fjerde ledd: Der institusjonene opererer i et kommersielt marked (oppdrags­virksomhet m.m.) vil bestemmelsen være til hinder for kryssubsidiering av slik virksomhet, gjennom bruk av statsstøtte. Institusjonene må påse at alle direkte kostnader (lønninger, produksjonskostnader m.m.) og alle indirekte kostnader (infrastrukturkostnader m.m.) er dekket. Dette følger også av generelle konkurranserettslige prinsipper (jf. EØS-avtalen og konkurranselovens § 3-10). Omsetningsbegrepet er også presisert i merverdiavgiftsloven § 3.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.5.

Merknad til § 7-2

Bestemmelsen gir høyere utdanningsinstitusjoner vern mot andres benyttelse av institusjonens egennavn. Brudd på bestemmelsen straffes med bøter. Institusjoner som i dag benytter egennavn, som vil være i strid med denne bestemmelsen, kan søke departementet om dispensasjon.

Merknad til § 7-3

Bestemmelsen presiserer forholdet til lovgivning som i hovedsak gjelder for offentlige institusjoner. Bestemmelsen angir positivt hvilke vedtak som skal regnes som enkeltvedtak etter forvaltningsloven, med den følge at forvaltningslovens kap. IV og V får anvendelse. Denne opplistingen må ses på som en presisering av enkelte avgjørelser i forhold til definisjonen av enkeltvedtak i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a. Også andre avgjørelser ved høyere utdanningsinstitusjoner vil etter sin art kunne falle inn under denne definisjonen. Forvaltningsloven vil også gjelde for høyere utdanningsinstitusjoner i den utstrekning disse utferdiger forskrifter, jf. forvaltningsloven § 1. For øvrig vil offentlighetsloven, arkivloven og likestillingslovens og mållovens bestemmelser om offentlige organer gjelde, både for private institusjoner og statlige institusjoner organisert som egne rettssubjekt.

Det vises for øvrig til innstillingens 7.6.

Merknad til § 8-1

Bestemmelsen fastsetter at de statlige institusjonene, som en obligatorisk ordning, skal organiseres som selveiende institusjoner. Betegnelsen «statlig høyere utdanningsinstitusjon», med forkortelsen SHU, vil være betegnelsen på et selvstendig rettssubjekt, som er utskilt fra staten som juridisk person. Når betegnelsen inneholder ordet «statlig», er dette for å synliggjøre at dette er institusjoner som staten i henhold til loven har særlige forpliktelser overfor, og som står under tilsyn av departementet. Forkortelsen SHU er formelt sett en del av institusjonens egennavn, og vil måtte benyttes i formelle sammenhenger (brevark, hjemmeside på internett, offentlige kunngjøringer og registreringer m.m). Institusjonen vil likevel ikke behøve å benytte denne forkortelsen i sin alminnelige markedsføring. Gjennom særlige bestemmelser i lovforslaget, jf. §§ 11-7, 11-8 første ledd, 11-9 og 11-11, fører staten tilsyn med virksomheter organisert som slike rettssubjekt.

Det vises for øvrig til innstillingens 6.4.

Merknad til § 8-2

Bestemmelsen innebærer at en institusjon organisert etter lovens del II vil være et eget rettssubjekt som rettslig og økonomisk er atskilt fra staten.

Det vises for øvrig til innstillingens 6.4.

Merknad til § 8-3

Første ledd: Bestemmelsen avløser gjeldende universitetslov § 17 og gir institusjonen hjemmel til å opprette eller delta i andre selskaper eller samarbeidstiltak. Forutsetningen er at selskapet eller samarbeidstiltaket driver virksomhet som omfattes av institusjonens formål eller støtter opp under dette. Bestemmelsen gir styret grunnlag for å organisere randsonevirksomhet i egne selskaper.

Annet ledd: I bestemmelsen er det presisert at institusjonens ordinære undervisnings- og forskningsoppgaver ikke kan overføres til annet selskap eller samarbeidstiltak. Det er også, som i gjeldende lov, forutsatt at deltakelse etter bestemmelsen ikke må gå på bekostning av den akademiske frihet når det gjelder faglige spørsmål og forskningsresultater.

Tredje ledd: Bestemmelsen innebærer at deltakelse i virksomheter eller lignende der ansvaret er ubegrenset, slik som ansvarlige selskaper, kun kan skje med forhåndssamtykke fra departementet. Deltakelse i andre virksomheter, for eksempel aksjeselskaper, krever i seg selv ikke slikt samtykke.

Fjerde ledd: Bestemmelsen pålegger styret å følge med på institusjonens samarbeids­prosjekter og deltakelse i andre virksomheter, særlig med tanke på å kunne foreta prioriteringer som best tjener institusjonen som helhet.

Merknad til § 9-1

Bestemmelsen er en kompetanseregel, som innebærer at vedtak om opprettelse av en SHU kun kan treffes av Kongen i statsråd, og kan ikke delegeres til departementet.

Merknad til § 9-2

Første ledd: Etter at Kongen i statsråd har vedtatt opprettelse av en SHU skal departementet opprette et stiftelsesdokument, med vedtekter i forbindelse med stiftelsen (jf. § 9-5), styrets sammensetning og leder/nestleder, revisor og størrelsen på grunnkapitalen som staten skyter inn ved stiftelsen. Ved angivelse av styret, styrets leder og styrets sammensetning, skal departementet på forhånd ha konsultert den institusjon som skal omdannes til en SHU. Styret ved denne institusjonen skal utpeke styret. Dette innebærer at det eventuelt kan måtte gjennomføres særlige valg blant studenter og ansatte ved institusjonen som skal omdannes, og institusjonen må utpeke hvilke eksterne representanter som skal sitte i styret. Departementet fører kontroll med at de eksterne medlemmene fyller lovens krav, jf. § 11-7.

Annet ledd: Stiftelsen av en SHU anses å ha skjedd når stiftelses­dokumentet er undertegnet. Det kan imidlertid være begrensinger på institusjonens rettsevne m.m. før registrering har skjedd, jf. § 9-3.

Merknad til § 9-3

Første ledd: Bestemmelsen fastsetter at en SHU skal være meldt til foretaksregisteret senest tre måneder etter opprettelsen av stiftelsesdokumentet. Meldeplikten påhviler etter foretaksregisterloven § 4-2 første ledd nr. 4 styret ved hvert enkelt styremedlem, som etter samme lov § 4-3 også skal underskrive meldingen. Avhengig av når ny stiftelseslov trer i kraft, bør det vurderes hvorvidt stiftelsesregisteret vil være en mer egnet registreringsenhet.

Annet ledd: Bestemmelsen tilsvarer aksjeloven § 2-20 første ledd og har sammenheng med regelen i foretaksregisterloven § 4-1 første ledd om at foretaket må være registrert før det kan starte næringsvirksomhet. Det kreves at en SHU må være registrert; det er ikke tilstrekkelig at meldingen er sendt.

Merknad til § 9-4

Første ledd: Tilsvarende som for stiftelser som er opprettet etter stiftelsesloven skal en SHU ha en grunnkapital. Størrelsen på grunnkapitalen fastsettes av departementet, og bør individuelt fastsettes under hensyntagen til institusjonens størrelse. Uansett om grunnkapitalen består i penger eller andre gjenstander, skal det i sin helhet være innbetalt eller overført til en SHU senest samtidig med registrering i Foretaksregisteret (evt. stiftelsesregisteret). Meldingen til registeret skal i samsvar med foretaksregisterloven § 4-4 bokstav e) inneholde revisorbekreftet opplysning om at innbetaling eller overføring er skjedd.

Annet ledd: Bestemmelsen tilsvarer statsforetaksloven § 13 annet ledd. Bestemmelsens 2. pkt. skal sikre at en SHU virkelig blir tilført verdier for det beløp som oppgis som grunnkapitalen. Annet ledds siste pkt. fastsetter at stiftelses­dokumentet skal vedlegges en revisorbekreftelse som bekrefter at det oppgitte beløp er i henhold til annet pkt.

Merknad til § 9-5

Første ledd: Ved stiftelsen av en SHU skal institusjonens vedtekter angis i stiftelsesdokumentet. Det vil være departementet, som stifter, som vil måtte angi institusjonens vedtekter ved stiftelsen. Stiftelsesvedtektene skal angi institusjonens egennavn, formål, kommune, størrelsen på grunnkapitalen staten skyter inn og eventuelle rammer for å oppta lån. Stiftelsesvedtektene bør utarbeides i samråd med den institusjon som skal omdannes. Etter utvalgets forslag til endring av foretaksregisterloven § 3-9 skal en SHUs vedtekter registreres i Foretaksregisteret.

Annet ledd: Senere vil institusjonens vedtekter og endringer i disse foretas av styret, og godkjennes av departementet, jf. § 11-8.

Merknad til § 10-1

Første ledd: Bestemmelsen tilsvarer statsforetaksloven § 12 første ledd. Kravet om en forsvarlig størrelse på egenkapitalen gjelder så vel ved stiftelsen av en SHU som senere.

Annet ledd: Bestemmelsen tilsvarer i hovedtrekk statsforetaksloven § 12 annet og tredje ledd.

Merknad til § 11-1

Første ledd: Bestemmelsen fastlegger rammer for styrets størrelse og sammensetning. Ved de største institusjonene kan så mange som elleve styremedlemmer være ønskelig; seks av disse vil da være eksterne, mens tre kan velges av de ansatte og to av studentene ved institusjonen. Ved mindre institusjoner bør styret bestå av syv eller ni medlemmer, eller så få som fem dersom det anses hensiktsmessig.

Annet ledd: Bestemmelsen tydeliggjør at styret er et fellesskap, som skal ivareta institusjonens behov for ledelse, og ikke være et forum for fremføring av enkeltgruppers særinteresser. Bestemmelsen angir videre de nærmere krav til kompetanse som må kreves av de eksterne medlemmene. Departementet skal ved sin etterfølgende godkjenning påse at de eksterne medlemmene er oppnevnt i samsvar med lovens krav. Vedtektene skal ha bestemmelser om oppnevning av varamedlemmer. Dette innebærer at institusjonen kan velge mellom oppnevning av personlige varamedlemmer eller oppnevning av varamedlemmer for hver enkelt gruppe av styremedlemmer. Det siste vil normalt være det mest hensiktsmessige.

Tredje ledd: Både leder og nestleder skal velges av styret som helhet, og blant styrets eksterne medlemmer. Dette gjelder imidlertid ikke for det første styret etter stiftelsen, da styrets leder og nestleder her utpekes i stiftelsesdokumentet, jf. § 9-2.

Fjerde ledd: Styrets størrelse og sammensetning, prosedyrer for oppnevning m.v. fastsettes i vedtektene etter § 11-8. Der dette ikke er nærmere angitt i vedtektene er lovens hovedregel at styret skal ha 11 medlemmer, med den nærmere fastsatte sammensetning som følger av bestemmelsen.

Femte ledd: Institusjonen fastsetter selv styrets godtgjøring. Det må etableres mekanismer som ivaretar generelle regler knyttet til habilitet i forbindelse med fastsetting av slike, enten dette skjer på bakgrunn av innstilling fra egen komite eller lignende.

Det vises for øvrig til innstillingens 6.4.2.3.

Merknad til § 11-2

Bestemmelsen inneholder nærmere regler for styremedlemmers funksjonstid, som er satt til fire år. For å sikre kontinuitet i styrearbeidet kan styremedlemmer kun gjenoppnevnes en gang. Enkelte institusjoner opererer imidlertid i dag med eller ønsker en lengre funksjonsperiode for studenter enn ett år. Også for andre grupper kan det være ønskelig med kortere eller lengre funksjonsperioder. Vedtektene bør inneholde de nærmere regler om de enkelte gruppers funksjonsperiode i styret. Ved fastsettelse av funksjonsperioder for studenter og ansattes representanter i styret bør institusjonene ha konsultert studentorganene eller de ansattes organisasjoner.

Det vises for øvrig til innstillingens 6.4.2.3.

Merknad til § 11-3

Første ledd: Et verv som styremedlem ved en SHU er et viktig samfunnsmessig verv. Har et styremedlem først takket ja til å sitte i et slikt verv bør det kreves kvalitativt sterke grunner for at vedkommende skal kunne tre ut av styret. Det er derfor kun dersom det foreligger særlige forhold at et styremedlem vil ha rett til å tre ut av styret før tjenestetiden er ute. Vedkommende medlem skal gi styret et forhåndsvarsel som bør gi styret rimelig tid til å oppnevne nytt styremedlem, eller nytt varamedlem til styret.

Det vises for øvrig til innstillingens 6.4.2.3.

Merknad til § 11-4

Første ledd: Bestemmelsens første ledd fastsetter at saker i hovedsak skal behandles i møte. Det er styreleder som har ansvar for at det avholdes styremøter når det er behov for det. I praksis vil styret normalt ha regelmessige møter etter en møteplan som gjelder dersom det ikke blir besluttet noe annet, men det kan oppstå spesielle situasjoner som gjør det nødvendig å ha styremøter utenom en slik fastsatt møteplan. Ethvert styremedlem og rektor har rett til å kreve at styret kalles sammen. Rektor har møteplikt i styremøtene med mindre styret i enkeltstående tilfeller bestemmer noe annet.

Annet ledd: Det skal være åpenhet om styrets arbeid, så langt dette er praktisk mulig. Dette prinsippet må også ses i sammenheng med offentlighetslovens krav til dokumentinnsyn. Stor grad av innsyn i de vurderinger som foretas av styret vil også inngi større legitimitet i forhold til institusjonen for øvrig og synliggjøre den argumentasjon og de hensyn som ligger til grunn for styrets beslutninger.

Tredje ledd: Bestemmelsens tredje ledd fastsetter at styrets leder er møteleder. Nestleder er kun møteleder dersom leder har forfall. Dersom verken leder eller nestleder er til stede, velges et annet styremedlem til møteleder.

Fjerde ledd: Bestemmelsens fjerde ledd fastsetter at det skal føres protokoll/møtebok fra styremøtene og at den skal underskrives av alle de styremedlemmene som er tilstede i det aktuelle møtet. Bestemmelsen gir rektor og de enkelte styremedlemmene rett til å kreve protokollert at de er uenige i styrets avgjørelse. Denne mindretallsretten må ses i sammenheng med styrets og rektors ansvar etter lovforslagets § 17-1.

Det vises for øvrig til innstillingens 6.4.2.3.

Merknad til § 11-5

Bestemmelsen tilsvarer statsforetaksloven § 25.

Merknad til § 11-6

Første ledd: Bestemmelsens første ledd er i hovedsak en videreføring av gjeldende universitets- og høgskolelov § 4 nr. 1. Med «forvaltning» menes ledelsen av institusjonens virksomhet i vid betydning og ansvaret for at de ressurser som staten stiller til disposisjon anvendes i samsvar med formålet.

Annet ledd: Styret er ansvarlig for å fastsette en overordnet strategiplan for institusjonens virksomhet. For å sikre at institusjonens ansatte og studenter blir hørt, skal utkastet til plan behandles i institusjonens interne organer før den kan vedtas av styret.

Tredje ledd: Styret har ansvar for å utarbeide og vedta institusjonens budsjett.

Fjerde ledd: Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende universitets- og høgskolelov § 4 nr. 4.

Femte ledd: Styret må holde seg orientert om institusjonens økonomiske stilling og sikre at det finnes tilfredsstillende rutiner for kontroll av virksomheten, regnskap og formuesforvaltning. Bestemmelsen må blant annet ses i sammenheng med styrets ansvar etter §§ 10-1 og 17-1.

Sjette ledd: Styret har ansvaret for at de lovformulerte mål for virksomheten, samt målformuleringer i vedtekter, budsjetter, forutsetninger for tildelinger m.m., nås på en best mulig måte. Styret må sørge for dette innenfor rammen av tilgjengelige ressurser, og på en slik måte at ressursene blir utnyttet mest mulig effektivt, jf. § 1-4 nr. 3.

Syvende ledd: Styret har et særlig ansvar for å føre tilsyn med at rektor leder institusjonen på en tilfredsstillende måte, og styret står fritt til å fastsette instruks for rektors arbeid.

Åttende ledd: Styret selv kan i vedtektene fastsette nærmere bestemmelser om styrets virksomhet, herunder rutiner og retningslinjer for budsjettarbeidet, regnskapsarbeidet, høring av studenter og ansatte i organisasjonsmessige spørsmål, de enkelte styremedlemmenes og rektors funksjon og kompetanse m.v.

Det vises for øvrig til innstillingens 6.4.2.3.

Merknad til § 11-7

Denne paragrafen inneholder regler om departementets legalitets- og soliditetstilsyn med institusjonene. Departementets tilsynsmyndighet er uttrykkelig avgrenset. Det vil ikke være i samsvar med loven om departementet griper inn ved behandlingen av enkeltsaker, planer, strategier, ressursdiskusjoner med videre under henvisning til at en styresak kan ha en rettslig eller økonomisk side. Utgangspunktet er tvert om at institusjonen har full selvbestemmelsesrett med mindre annet er uttrykkelig angitt. For å kunne gripe inn i medhold av denne paragraf, må det derfor foreligge et forholdsvis håndfast grunnlag i form av mistanke om regelbrudd eller uforsvarlige økonomiske disposisjoner.

Første ledd: Departementet fører kontroll med at institusjonen retter seg etter de lover og regler som gjelder for virksomheten, og vil ha både rett og plikt til å gi styret pålegg om å rette opp forhold som er i strid med slike lover og regler. Dersom styret ikke retter opp rettsstridige forhold, kan departementet avsette styret og utpeke et nytt styre som vil sitte ut den aktuelle funksjonsperiode.

Annet ledd: Hvis styret i sin økonomistyring eller på annen måte setter virksomhetens videre eksistens i fare, kan departementet avsette styret og sette inn et interimsstyre som vil fungere inntil institusjonen selv har fått et nytt styre på plass.

Det vises for øvrig til innstillingens 6.4.5.

Merknad til § 11-8

Første ledd: Departementet fastsetter en SHUs stiftelsesvedtekter i medhold av § 9-5, dog i samråd med den institusjon som skal omdannes. Senere endringer i vedtektene skal fastsettes av styret og skal godkjennes av departementet. Departementets etterfølgende godkjennelse sikrer en legalitetskontroll med institusjonens virksomhet, og er en garanti for at institusjonene etterlever de retningslinjer som er nedfelt i loven.

Annet ledd: Denne bestemmelsen lister positivt opp minimumskrav til institusjonens vedtekter. Bestemmelsen må ses i sammenheng med bestemmelsen i § 9-5 om stiftelsesvedtekter fastsatt av departementet og øvrige lovkrav (blant annet rammer for lån, jf. § 11-10 ).

Tredje ledd: Opplistingen i tredje ledd må ses på som en veiledning for institusjonene. Styret vil ikke ha plikt til å regulere disse forhold i vedtektene. Avhengig av institusjonens virksomhet, vil opplistingen i tredje ledd imidlertid tjene som «bør-regler når det gjelder de forhold styret forventes å ha et ansvar for.

Merknad til 11-9

Større saker om oppføring eller salg av bygninger eller andre store omorganiseringer eller lignende, vil kunne være av en så stor betydning for institusjonens virksomhet at det er rimelig at disse legges frem for departementet som bevilgende myndighet. Vedtektene kan og bør derfor i nødvendig grad ha bestemmelser om hvordan slike saker skal behandles. Departementet vil kunne regulere slike forhold indirekte også i stiftelsesvedtektene gjennom fastsetting av rammer for låneopptak. Gjennom tildelingene over statsbudsjettet vil også Stortinget og departementet ha en stor innflytelse over slike spørsmål. Begrepene «større investeringer» eller «vesentlige omlegninger» er relative størrelser, som må ses i forhold til institusjonenes størrelse, institusjonenes tilgang til egen finansiering i form av fondsoppbygginger og/eller eksterne bidrag til vedkommende prosjekt, samt den grad av risiko prosjektet vil påføre staten som garantist for institusjonens forpliktelser, jf. § 15-5.

Det vises for øvrig til innstillingens 6.4.5.

Merknad til § 11-10

Første ledd: Vedtektene skal ha regler om låneopptak. Departementet vil i stiftelsesvedtektene, jf. § 9-5, fastsette lånerammen. Styret kan senere vedta endringer i vedtektene på dette området, men staten vil her ha en «negativ kontroll» ved at vedtektene skal godkjennes av departementet. Ved fastsetting av rammer for låneopptak, bør det foretas en vurdering av institusjonens fremtidige økonomiske situasjon og hvilken lånebelastning institusjonens økonomi totalt kan forventes å ville tåle. Normalt bør rammen ligge godt innenfor verdien av institusjonens eiendeler.

Annet ledd: Bestemmelsens annet ledd er til hinder for at en institusjon stiller sikkerhet for at andre juridiske eller fysiske personer oppfyller sine økonomiske forpliktelser. Økonomiske forpliktelser kan være lån, erstatning, misligholdsansvar m.v.

Merknad til § 11-11

Bestemmelsen er, med mindre endringer, basert på helseforetaksloven § 34.

Merknad til § 11-12

Første ledd: Styret ansetter rektor. Det vil være opp til styret selv å vurdere nærmere hvilke prosedyrer som skal ligge til grunn for hvordan rektor skal rekrutteres, og om slike skal vedtektsfestes. Rektor ansettes på åremål for fire år av gangen. Åremålsperioden kan kun fornyes en gang, jf. § 6-4.

Annet ledd: Rektor er institusjonens øverste leder, både faglig og administrativt, og rapporterer til styret. Institusjonen bestemmer selv hvordan den nærmere interne organiseringen av den administrative og faglige ledelsen skal være. Det vil således være opp til den enkelte institusjon å velge om det for eksempel skal være en administrerende direktør og valgte eller ansatte ledere for avdelinger og grunnenhet. Samtlige ansatte ved institusjonen vil imidlertid være underlagt rektors ledelse, og den øvrige ledelse skjer etter delegasjon fra rektor.

Tredje ledd: Bestemmelsen tilsvarer helseforetaksloven § 37 fjerde ledd og statsforetaksloven § 27 første ledd.

Fjerde ledd: Bestemmelsen tilsvarer helseforetaksloven § 37 tredje ledd og statsforetaksloven § 27 annet ledd.

Femte ledd: Rektor har ansvaret for saksforberedelsen for saker som skal behandles i styret. Rektor skal samarbeide med styrets leder og sørge for at sakene er tilstrekkelig godt forberedt for at styret kan treffe sine beslutninger.

Sjette ledd: Bestemmelsen tilsvarer helseforetaksloven § 38.

Det vises for øvrig til innstillingens 6.4.2.4.

Merknad til § 12-1

Bestemmelsen svarer i det vesentlige til helseforetaksloven § 39 og statsforetaksloven § 31.

Merknad til § 12-2

Bestemmelsen svarer i det vesentlige til helseforetaksloven § 40 og statsforetaksloven § 32.

Merknad til § 13-1

Første ledd: Regnskapsloven gjelder for en SHU. Dette innebærer blant annet at institusjonene vil operere med en egen balanse, og regnskapslovens periodiseringsprinsipp vil gjelde.

Annet ledd: En institusjon vil være rapporteringspliktig for sin virksomhet i det omfang departementet i tildelingsbrevet til den enkelte institusjon har fastsatt krav om slik rapportering som forutsetninger for tildelinger. I arbeidet med fremlegging av statsbudsjett vil også departementet ha fullstendig innsikt i institusjonenes regnskaper og økonomiske disposisjoner. Det er imidlertid hensiktsmessig, for å tydeliggjøre departementets tilsynsfunksjon etter loven, at institusjonene er lovmessig forpliktet til å avgi årsberetning og årsregnskap til departementet.

Det vises for øvrig til innstillingens 6.4.3.

Merknad til § 13-2

En SHU skal ha en egen revisor, som styret selv velger. Ved stiftelsen av en SHU er det imidlertid departementet som fastsetter dette i stiftelsesdokumentet, dog bør dette skje i samråd med den institusjon som skal omdannes, jf. § 9-5.

Merknad til § 13-3

Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak statsforetaksloven § 44, men slik at det i denne lov er departementet som har kompetansen til å iverksette gransking, og ikke et foretaksmøte som etter statsforetaksloven. Departementets rett til å beslutte gransking står sentralt i forhold til departementets ansvar som tilsynsmyndighet.

Merknad til § 13-4

Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak statsforetaksloven § 45 og helseforetaksloven § 45.

Merknad til § 14-1

Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak statsforetaksloven § 29.

Merknad til § 15-1

Første ledd: Det er Kongen i statsråd som har kompetanse til å fatte vedtak om oppretting av en SHU, jf. § 9-1. Tilsvarende er det også Kongen som har kompetansen til å vedta en slik institusjon oppløst. Kongens myndighet kan ikke delegeres til departementet.

Annet ledd: Annet ledd tilsvarer helseforetaksloven § 47 første ledd første punktum, dog slik at det er departementet som velger avviklingsstyre. Ved oppnevning av et avviklingsstyre vil departementet måtte presisere vedkommende styres begrensede rett til å pådra staten nye forpliktelser, jf. § 15-5. Avviklingsstyrets kompetanse og myndighet begrenses her av at det er Stortinget som gjennom de årlige budsjetter fastsetter de nærmere rammer for statens økonomiske virksomhet, herunder om adgangen til å pådra staten økonomiske forpliktelser. Ved oppløsning av en SHU vil et avviklingsstyre således opptre på statens vegne, basert på en statlig «nødrett», og med en plikt til å begrense statens økonomiske tap.

Tredje ledd: Tredje ledd tilsvarer helseforetaksloven § 47 første ledd annet punktum.

Merknad til § 15-2

Bestemmelsen har sammenheng med lovutkastets § 10-1 annet ledd om institusjonens egenkapital. Dersom det er sannsynlig at institusjonen er insolvent, skal det umiddelbart meldes fra til departementet. En SHU skal i tilfelle av insolvens oppløses, med mindre det vedtas en plan som sikrer både fortsatt drift og full dekning for kreditorene ved forfall.

Merknad til § 15-3

Bestemmelsen tilsvarer helseforetaksloven § 47 tredje ledd og presiserer at det er avviklingsstyret som er ansvarlig for umiddelbar melding til Foretaksregisteret.

Merknad til § 15-4

Bestemmelsen tilsvarer i hovedtrekk statsforetaksloven § 52. I tillegg bestemmes at avviklingsstyret skal lage et skriftlig forslag til plan for avviklingen av foretaket, der det særlig skal fokuseres på hensynet til berørte studenter. Planen skal godkjennes av departementet.

Merknad til § 15-5

Første ledd: En SHU er i realiteten en særlig organisering av statlig virksomhet i eget rettssubjekt og står under tilsyn av departementet. Ettersom disse institusjonene i all hovedsak også er finansiert av staten, og i hovedsak heller ikke konkurrer i et kommersielt marked, er det således rimelig at staten har et særlig garantiansvar overfor disse institusjonens kreditorer.

Annet ledd: Første punktum tilsvarer statsforetaksloven § 53 annet ledd. Annet punktum bestemmer at foreldelseslovens alminnelige regler gjelder for omtvistede eller usikre krav (erstatningskrav m.v).

Merknad til § 15-6

Første ledd: Sammenslutning (fusjon) med annet SHU kan besluttes av Kongen. Departementet må på forhånd ha innhentet de berørte institusjonenes synspunkter på en slik sammenslåing. Institusjonens fordringshavere og øvrige rettighetshavere må respektere slik sammenslutning.

Annet ledd: Departementet vil formelt måtte opprette nye vedtekter for et nytt rettssubjekt.

Merknad til § 15-7

Bestemmelsen tilsvarer i stor grad statsforetaksloven § 17 og inneholder nærmere regler om framgangsmåten hvis staten ønsker å overføre midler fra institusjonen til statskassen. Bestemmelsen ivaretar institusjonens interesse i å opprettholde et forsvarlig kapitalgrunnlag.

Merknad til § 16-1

Bestemmelsen svarer i det vesentlige til helseforetaksloven § 50 og statsforetaksloven § 55. Ved en omdanning til SHU vil de ansatte beholde medlemskapet i Statens pensjonskasse i tre år. Etter dette kan det søkes om videre medlemskap. Det vil være opp til institusjonens styre å avgjøre om det skal søkes om en videreføring av en slik tilknytning til pensjonskassen.

Merknad til § 17-1

Første ledd: Bestemmelsen tilsvarer statsforetaksloven § 56 første ledd.

Annet ledd: Bestemmelsen tilsvarer statsforetaksloven § 56 annet ledd.

Tredje ledd: Bestemmelsen tilsvarer statsforetaksloven § 57, dog slik at det er styret eller departementet som treffer beslutning om å gjøre ansvar gjeldende.

Merknad til § 18-1

Når Kongen bestemmer når loven skal tre i kraft, innebærer dette at tidspunktet for lovens ikrafttredelse kan tilpasses en fornuftig progresjon i forbindelse med innføring av ny organisering av de statlige institusjonene.

Merknad til § 18-2

Kongen kan gi nærmere overgangsbestemmelser som blir nødvendige i forbindelse med overgangen fra det tidligere lovverk.

Merknad til § 18-3

Lovutkastet krever enkelte mindre endringer i andre lover. I hovedsak skyldes dette at statlige høyere utdanningsinstitusjon (SHU) er en ny type rettsubjekt, noe som må hensyntas i opplistinger av forskjellige typer foretak i de aktuelle bestemmelsene som det er henvist til i bestemmelsen.

8.3 Mindretallets forslag til lov

Utvalgets mindretall, medlemmene Austgulen, Benjaminsen og Pettersen , legger frem et eget forslag til lov om universiteter og høyskoler. Utkastet til fellesbestemmelser (lovens del I) for statlige og private høyere utdanningsinstitusjoner tilsvarer i hovedsak flertallets forslag, med enkelte særlige mindretallsforslag. Når det gjelder lovens del II , bestemmelsene i kap. 8 flg., om særlige bestemmelser, går mindretallet inn for at statlige universiteter og høyskoler organiseres som uavhengige forvaltningsorgan . Der mindretallets forslag avviker fra flertallet, er vedkommende lovbestemmelser tatt inn under i sin helhet. Mindretallets avvikende forslag i forhold til flertallet er særskilt uthevet i kursiv. Mindretallets samlede lovforslag følger som vedlegg til innstillingen.

8.3.1 Del I Fellesbestemmelser

8.3.1.1 Kapittel 1: Lovens formål og virkeområde

§ 1-6 Akademisk og kunstnerisk frihet

Høyere utdanningsinstitusjoner kan ikke gis pålegg eller instrukser om

1. Læreinnholdet i undervisningen og innholdet i forskningen eller i det kunstneriske og faglige utviklingsarbeid,

2. Individuelle ansettelser eller utnevnelser .

8.3.1.2 Kapittel 6: Ansettelse

§ 6-1 Generelt

Ved ansettelser m.m. ved institusjoner under denne lov gjelder de alminnelige regler i lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø eller lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m., med de særregler som følger av denne lov .

§ 6-4 Ansettelse på åremål

Ansettelse på åremål kan nyttes for:

1. Universitets- og høyskoledirektør

2. leder for avdeling og grunnenhet

3. postdoktorstilling

4. stipendiater

5. vitenskapelige assistenter

6. undervisnings- og forskerstillinger når vedkommende skal delta i prosjekt

7. undervisnings- og forskerstillinger når skapende eller utøvende kunstnerisk kompetanse inngår som et vesentlig element i kompetansekravet

Når rektor ansettes, skal dette alltid skje på åremål.

Åremålsperioden for ansatte nevnt under 2, 6 og 7, kan være inntil fire år. Ingen kan være ansatt på åremål etter dette ledd i mer enn til sammen åtte år.

For stillinger nevnt under 4 og 5 gir departementet nærmere regler om varighet, arbeidets omfang og innhold og om adgangen til å fornye ansettelsesforholdet.

8.3.1.3 Kapittel 7: Diverse bestemmelser

§ 7-1 Egenbetaling

Private høyere utdanningsinstitusjoner som mottar statlig støtte til et utdanningstilbud , kan bare kreve egenbetaling fra studenter i den utstrekning dette er fastsatt i forbindelse med tildelingen av slik støtte .

Statlige utdanningsinstitusjoner kan bare kreve egenbetaling av studenter for etter- og videreutdanning .

Hvis en høyere utdanningsinstitusjon omsetter forsknings-, undervisnings- eller andre tjenester mot vederlag, skal oppdragsgiver dekke alle direkte og indirekte kostnader som oppdraget fører med seg.

8.3.2 Del II Statlige universiteter og høyskoler

8.3.2.1 Kapittel 8: Statlige universiteter og høyskoler

§ 8-1 Statlige universiteter og høyskoler

Statlige universiteter og høyskoler skal organiseres som uavhengige forvaltningsorganer etter bestemmelsene i dette kapitlet .

Kongen i statsråd fastsetter organisasjonsstruktur og den enkelte institusjons navn. Hvilken kategori en institusjon skal tilhøre, fastsettes av Kongen i statsråd på grunnlag av en uavhengig faglig vurdering.

§ 8-2 Ansvar for institusjonens virksomhet

Styret er det øverste styringsorganet ved statlige universiteter og høyskoler innenfor de rammer som følger av lov, forskrift med hjemmel i lov og bindende forutsetninger for Stortingets budsjettildelinger til institusjonen.

Kongen i statsråd kan instruere styret i spørsmål som angår rådighet over institusjonens eiendommer.

§ 8-3 Partsstilling

Staten ved departementet er part i avtaler som er inngått av institusjonens ledelse innenfor de rammer om er angitt i lov, forskrift med hjemmel i lov eller i budsjettvedtak. Kongen kan fastsette at institusjoner skal ha fullmakt til å ta opp lån, inngå kontrakt eller anskaffe eller selge fast eiendom innenfor visse beløpsmessige grenser.

Staten ved departementet er part i søksmål som angår institusjonens forhold. Departementet kan ved reglement eller for den enkelte sak bestemme at institusjonen selv skal opptre på statens vegne i søksmål som angår denne.

§ 8-4 Deltakelse i selskaper og samarbeidstiltak m.v.

Statlige universiteter og høyskoler kan opprette eller delta i selskaper eller samarbeidstiltak når dette er egnet til å fremme de oppgaver eller målsettinger institusjonen skal ivareta.

Ordinære undervisnings- og forskningsoppgaver ved statlige universiteter og høyskoler kan ikke overføres til annet selskap, foretak eller samarbeidstiltak. Deltakelse i annet selskap, foretak eller samarbeidstiltak må ikke begrense institusjonens selvstendighet i faglige spørsmål.

Statlige universiteter og høyskoler kan ikke uten departementets samtykke inngå avtale om deltakelse i et selskap, foretak eller annet samarbeidstiltak hvor institusjonen har et ubegrenset ansvar for den felles virksomhets samlede forpliktelser eller for deler av disse.

Styret ved statlige universiteter og høyskole r skal holde seg orientert om institusjonens deltakelse i andre selskaper eller samarbeid og om den betydning deltakelsen har for institusjonens øvrige arbeid.

8.3.2.2 Kapittel 9: Ledelse. Representasjon utad

§ 9-1 Styret

Statlig universitet og høyskole skal ledes av et styre på minst fem medlemmer. Styret skal bestå av eksterne representanter samt representanter valgt av og blant institusjonens ansatte og studenter. Ingen av disse tre grupper skal alene ha flertall i styret. Styret fastsetter selv nærmere regler om sammensetning og størrelse.

Styrets medlemmer skal til sammen bidra til institusjonens ledelse gjennom sin kunnskap om utdannelse, forskning, kunnskapsutvikling, kulturliv, samfunnsliv, organisasjon og ledelse.

Det skal i størst mulig grad være åpenhet om styrets arbeide.

Styret gir regler om fritak for andre arbeidsplikter for medlemmer som er ansatt ved institusjonen, og om godtgjøring til eksterne medlemmer og studenter.

Styremedlemmene oppnevnes for fire år. Gjenoppnevning kan skje kun en gang. Studentmedlemmer velges for ett år. I vedtektene kan det fastsettes kortere eller lengre tjenestetid, og bestemmelser om gjenoppnevning. Kortere tjenestetid kan fastsettes ved suppleringsvalg.

Et styremedlem blir stående inntil nytt styremedlem er valgt selv om tjenestetiden er utløpt.

§ 9-2 Fritak for styreverv

Styret kan etter søknad frita, for et kortere tidsrom eller resten av valgperioden, den som ikke uten uforholdsmessig vanskelighet eller belastning kan skjøtte sine plikter i vervet sin styremedlem.

§ 9-3 Valg eller ansettelse av rektor og prorektor

Rektor og prorektor velges eller ansettes etter styrets bestemmelse for fire år om gangen.

Valgbare som rektor og prorektor er institusjonens fast ansatte i minst halv undervisnings- og forskerstilling. Åremålsansatte i minst halv undervisnings- og forskerstilling eller i stilling som leder for avdeling eller grunnenhet er valgbare, dersom ansettelsesforholdet varer ut funksjonsperioden. Ingen kan gjenvelges som rektor eller prorektor hvis vedkommende vil ha fungert i dette verv i et sammenhengende tidsrom på åtte år ved den nye valgperiodens begynnelse.

Styret fastsetter regler om valg av rektor. Det skal her fastsettes en fordelingsnøkkel for vekting av stemmene fra de ulike grupper ved institusjonen innenfor følgende rammer:

1. ansatte i undervisnings- eller forskningsstilling 51-71 prosent

2. ansatte i teknisk- eller administrativ stilling 5-25 prosent

3. studenter ved institusjonen 15-30 prosent

Foretas valget i særskilt valgforsamling, skal denne ha en tilsvarende sammensetning.

Har rektor forfall eller fratrer vervet i løpet av det siste året av sin funksjonstid, overtar prorektor. Fratrer rektor før dette tidspunkt, velges ny rektor.

Rektor fritas etter styrets bestemmelse helt eller delvis fra undervisning og forskning i funksjonsperioden. Når den er ute, har rektor rett til forskning eller faglig oppdatering i to semestre.

§ 9-4 Rektors ansvar og kompetanse

Rektor er styrets leder og har på styrets vegne det overordnede ansvar for og ledelse av institusjonens virksomhet, og fører tilsyn med denne. Rektor avgjør saker i det omfang disse ikke kan utsettes til styret kan komme sammen i møte. Rektor kan også gis fullmakt til å avgjøre løpende saker som bør avgjøres før neste ordinære styremøte, og som ikke anses som viktige nok til at ekstraordinært møte innkalles. I personalsaker kan rektor bare beslutte kortvarig suspensjon i tjenesten, i påvente av styrets behandling.

Hvis rektor skal ansettes, trer han eller hun ut av styret. Styrets leder velges da blant styrets øvrige medlemmer. Styret fastsetter hvorvidt en ansatt rektor også skal ha det administrative lederansvar ved institusjonen.

§ 9-5 Styremøter

Styret skal behandle saker i møte, med mindre styrets leder finner at saken kan forelegges skriftlig eller behandles på annen betryggende måte. Styrets leder sørger for at styret holder møter så ofte som det trengs. Styret skal sammenkalles etter krav fra medlem av styret, universitets- eller høyskoledirektøren eller rektor om hun eller han ikke er styrets leder. Universitets- eller høyskoledirektøren eller rektor om hun eller han ikke er styrets leder , har rett og plikt til å være til stede og til å uttale seg på styremøtene.

Det skal i størst mulig grad være åpenhet om styrets arbeid.

Styremøtene ledes av lederen, eller i dennes fravær, av nestlederen. Er ingen av disse til stede, velger styret selv sin møteleder.

Ved styremøtene skal det føres protokoll som godkjennes i neste styremøte . Hvis et styremedlem eller rektor som ikke er medlem av styret, er uenig i styrets beslutning, kan hun eller han kreve sin oppfatning innført i protokollen.

§ 9-6 Vedtaksførhet og flertallskrav

Styret er vedtaksført når mer enn halvparten av samtlige styremedlemmer er til stede. Styret kan likevel ikke treffe beslutning med mindre alle medlemmer av styret så vidt mulig er gitt mulighet til å delta i behandling av saken. Har et styremedlem forfall, og det finnes vararepresentant, skal vararepresentanten gis mulighet til å møte.

Som styrets beslutning gjelder det som flertallet blant de møtende har stemt for, eller ved stemmelikhet det som møtelederen har stemt for. De som stemmer for en beslutning må likevel alltid utgjøre mer enn en tredel av samtlige styremedlemmer.

Ved valg eller ansettelse anses den valgt eller ansatt som får flest stemmer. Styret kan på forhånd bestemme at det skal holdes ny avstemning dersom ingen får flertall av de avgitte stemmer. Står stemmene likt ved valg av møteleder, avgjøres valget ved loddtrekning. I andre tilfeller gjelder det lederen har stemt for.

§ 9-7 Styrets oppgaver

Styret har det overordnede ansvar for forvaltningen av institusjonen. Det skal påse at den faglige virksomheten holder høy kvalitet og at institusjonen drives effektivt og i overensstemmelse med de overordnede formål for universiteter og høyskoler, lover, forskrifter og bindende retningslinjer og vedtatte planer og budsjetter. Styret skal føre tilsyn med den faglige og administrative ledelse av virksomheten.

Styret skal fastsette en overordnet strategiplan for institusjonen, som skal dekke all utdannings-, forsknings- og annen virksomhet. Utkast til strategiplan skal behandles av institusjonens interne organer før planen gyldig kan vedtas av styret.

Styret skal fastsette budsjett for institusjonens virksomhet.

Styret har ansvar for en tilfredsstillende organisering av institusjonens virksomhet. Organiseringen må sikre at studentene og de ansatte blir hørt.

Styret skal holde seg orientert om institusjonens økonomiske stilling og plikter å påse at dets virksomhet, regnskap og formuesforvaltning er gjenstand for betryggende kontroll .

§ 9-8 Departementets tilsyn

Departementet skal føre tilsyn med overholdelse av lover og regler. Hvis styret ikke etterkommer pålegg fra departementet vedrørende oppretting av rettsstridige forhold, eller ved sine disposisjoner bringer institusjonens videre virksomhet i fare , kan Kongen i statsråd avsette styret, og utpeke et nytt styre som skal fungere inntil et nytt styre er valgt på vanlig måte .

§ 9-9 Vedtekter

Styret fastsetter vedtekter for universitetet eller høyskolen . Vedtektene og senere endringer av vedtektene krever godkjenning av departementet.

I vedtektene skal det gis bestemmelser om følgende:

1. Antall styremedlemmer og styrets sammensetning.

2. Fremgangsmåte for utpeking av eksterne styremedlemmer.

3. Fremgangsmåte for valg av ansattes og studenters representanter i styret.

4. Nærmere regler om årlig melding om virksomheten.

5. Fremgangsmåte for behandling av større investeringsbeslutninger.

Vedtektene bør i nødvendig utstrekning også ha bestemmelser om følgende:

1. Opprettelse av administrativ stab, faglige råd og utvalg som skal betjene institusjonen som helhet; utnevnelse og valg til kollegiale organ, samt bestemmelser om slike enheters arbeidsoppgaver.

2. Institusjonens indre organisatoriske oppbygning, herunder om inndeling i avdelinger , institutter, prosjektgrupper og andre faglige eller organisatoriske enheter; slike enheters oppgaver samt utpeking av slike enheters ledelse.

3. Fremgangsmåte ved valg eller ansettelse av rektor og prorektor .

4. Fremgangsmåte for ansettelse av administrative og faglige ledere (f.eks. dekaner og instituttledere) som rapporterer til rektor eller til ledere som rapporterer til rektor.

5. Utarbeidelse og oppfølging av plan for eksterne faglige evalueringer og studentevalueringer.

6. Utarbeidelse og oppfølging av planer for forsker- og undervisningsopplæring.

7. Utarbeidelse og oppfølging av planer for intern og ekstern rekruttering.

8. Utarbeidelse og oppfølging av plan for rekruttering av representanter for begge kjønn.

9. Utarbeidelse og oppfølging av instruks for institusjonens økonomiforvaltning.

10. Utarbeidelse og oppfølging av plan for forvaltning og bruk av institusjonens faste eiendommer.

11. Utarbeidelse og oppfølging av planer for faglige samarbeid mellom institusjonen og andre norske eller utenlandske høyere utdanningsinstitusjoner.

§ 9-10 Samtykke til større investeringer med videre

Større investeringer og vesentlige omlegninger av virksomheten ved statlige universiteter eller høyskoler krever samtykke fra departementet.

§ 9-11 Låneopptak og garantier

Statlige universiteter eller høyskoler skal ha nærmere bestemmelser i vedtektene om lånerammer og øvrige regler om institusjonens låneopptak.

Statlige universiteter eller høyskoler kan ikke stille garanti eller pantsette sine eiendeler til sikkerhet for andres økonomiske forpliktelser.

§ 9-12 Årlig melding om virksomheten

Styret for statlige universiteter eller høyskoler skal hvert år utarbeide en melding om institusjonen og institusjonens virksomhet, som forelegges departementet. Meldingen skal også omfatte underliggende virksomheter der institusjonen har eierinteresser.

Meldingen skal redegjøre for virksomheten i det foregående år. Meldingen skal inneholde virksomhetens strategiplan og plan for hvordan virksomheten er tenkt finansiert.

§ 9-13 Universitets- eller høyskoledirektøren

Ved hver institusjon skal det være en universitets- eller høyskoledirektør som er den øverste leder for den samlede administrative virksomhet ved institusjonen, innenfor de rammer som styret fastsetter. Styret kan bestemme at dette lederansvaret etter denne paragrafen i stedet skal ligge hos en tilsatt rektor, se § 9-4 siste ledd.

Direktøren er sekretær for styret og skal, etter samråd med styrets leder, forberede og gi tilråding i de saker som legges fram for dette. Direktøren er også, personlig eller ved en av sine underordnede, sekretær for de øvrige styringsorganer ved institusjonen.

Direktøren er ansvarlig for iverksettingen av de vedtak som treffes i institusjonens styringsorganer, og for disponering av ressurser og eiendom i samsvar med de vedtak som er gjort av styret.

Direktøren er ansvarlig for at den samlede økonomi- og formuesforvaltning skjer i samsvar med departementets generelle bestemmelser om økonomiforvaltningen og forutsetninger for tildeling av bevilgninger. Direktøren utarbeider og legger fram for styret budsjettforslag og årsregnskap, og holder styrets leder og styret løpende orientert om regnskapets stilling i forhold til budsjettet og om andre forhold av betydning for institusjonens virksomhet.

Er styret, styres leder eller direktør i tvil om et styrevedtak vil ligge innenfor bestemmelsene eller forutsetningene for bevilgningene m.m., skal departementet avgjøre tvilsspørsmålet.

Direktøren har generell anvisningsmyndighet og er legitimert til å utferdige bindende dokument om institusjonens eiendommer så langt ikke annet følger av lov eller framgår av vedkommende hjemmelsdokument.

§ 9-14 Styret og rektors representasjonsrett

Styret forplikter den statlige høyere utdanningsinstitusjonen utad.

Rektor og universitets- eller høyskoledirektøren har generell anvisningsmyndighet og er legitimert til å forplikte institusjonen og utferdige bindende dokument om institusjonens eiendommer så langt ikke annet følger av lov eller framgår av vedkommende hjemmelsdokument.

8.3.2.3 Kapittel 10: Forbud mot å motta gaver m.v

§ 10-1 Forbud mot å motta gaver m.v.

Den som er ansatt eller har tillitsverv ved statlig universitet eller høyskole, må ikke for seg eller andre motta gaver, provisjoner, tjenester eller andre ytelser fra andre enn institusjonen som er egnet til, eller av giveren ment, å påvirke deres handlinger for institusjonen.

Gaver, tjenester eller andre ytelser som nevnt i første ledd må heller ikke mottas av vedkommendes ektefelle, person som vedkommende lever sammen med, noen som er beslektet eller besvogret med dem i rett opp- eller nedstigende linje, eller av selskap hvor noen person som nevnt i første ledd har en framtredende interesse.

Den som har mottatt ytelse i strid med forbudet i paragrafen her, plikter å betale den statlige høyere utdanningsinstitusjonen et beløp som tilsvarer det som urettmessig er mottatt.

8.3.3 Del III Diverse bestemmelser

8.3.3.1 Kapittel 11: Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser. Endringer i andre lover.

§ 11-1 Ikrafttredelse

Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

§ 11-2 Overgangsbestemmelser

Kongen kan gi nærmere overgangsbestemmelser.

§ 11-3 Endringer i andre lover

Fra lovens ikrafttredelse gjøres følgende endringer i andre lover:

§ 11-4 opphevelse av eldre lover

Fra lovens ikrafttredelse oppheves følgende lover:

8.4 Merknader til de enkelte bestemmelsene i mindretallets forslag

Merknad til § 1-6

Mindretallet foreslår at nr. 3 i flertallsforslaget – «Utvalget av studenter» utgår. Denne bestemmelsen vil kunne forstås slik at den avskjærer nasjonal styring av opptaksvilkår og opptaksprosedyrer på godkjente utdanninger helt eller delvis statlig finansiert. Dette anser vi som svært uheldig, både ut fra hensynet til likebehandling av alle søkere og ut fra behovet for å kunne opprettholde et samordnet nasjonalt opptak som gjør både søkeprosess og opptak raskere, mer forutberegnelig og smidigere.

Merknad til § 6-1

Mindretallet viser til sitt forslag om at statlig eide universiteter og høyskoler fortsatt skal være organisert som lovhjemlet uavhengige forvaltningsorganer. Konsekvensen av dette er at tjenestemannslovens regler fortsatt må gjelde for ansatte ved disse institusjonene, med de særregler som angis i nærværende lov. Disse medlemmer vil også peke på at det styrkede stillingsvern og større økonomiske trygghet som følger av forankring i tjenestemannsloven, er viktig for statlige institusjoners evne til å tiltrekke seg og holde på attraktive søkere i konkurranse med private aktører som gjennomgående vil kunne tilby bedre lønn- og arbeidsvilkår ellers.

Merknad til § 6-4

Mindretallet legger til grunn at hvis institusjonens øverste faglige leder, rektor, ansettes, bør dette alltid skje på åremål. Dette fastslås i nytt annet ledd.

Etter mindretallets oppfatning er «daglig leder» lite heldig som betegnelse på den øverste administrative leder på disse institusjonene. Det gir assosiasjoner i retning av en tradisjonell kommersiell rettet virksomhet som passer dårlig i denne sammenhengen, og som også er lite egnet når disse personene skal opptre utad. Heller ikke betegnelsen «administrerende direktør» som benyttes i dagens lov, er egnet. Vi foreslår derfor at man i fortsettelsen benytter de innarbeidede betegnelsene «universitetsdirektør» og «høyskoledirektør» også i loven.

Bestemmelsen i flertallsforslagets andre ledd om lengden på åremålsperioden for rektor og «daglig leder» ved statlige institusjoner, innebærer en særbehandling av disse i forhold til private institusjoner som mindretallet ikke kan se at det er noen saklig grunn til, og det foreslås derfor at denne utgår.

Flertallet foreslår at åremålsperioden kan settes til inntil seks år av gangen, og inntil tolv år i alt. Dette er etter mindretallets oppfatning et for langt tidsrom for et slikt midlertidig ansettelsesforhold, både ut fra hensynet til den ansatte, og ut fra at en slik åremålsetting er begrunnet i behovet for kunne revurdere ansettelsesforholdet etter en ikke for lang tid og sikre nødvendig sirkulasjon i visse stillinger.

Merknad til § 7-1

Mindretallet mener at det er grunnleggende viktig å holde fast ved gratisprinsippet for grunnutdanning ved offentlige utdanningsinstitusjoner og foreslår derfor at dette fastslås uttrykkelig i loven. Flertallsforslaget åpner her for en uthuling av dette, og vil i tillegg både gi rom for uklarhet og forsøk på manipulering når det gjelder kostnadsberegningen for det enkelte studium.

Når private institusjoner mottar statlig støtte, må det selvsagt være klarlagt i hvilken utstrekning man tenker seg at studentene fortsatt skal betale for studietilbudet. Også her vil beregningsgrunnlag og regnskapsføring kunne være et vanskelig tema, og mindretallet mener derfor at det bør være klarlagt før støtte gis, hvorvidt og eventuelt på hvilket nivå det vil bli krevd egenbetaling av studentene ved et slik statlig hel- eller delfinansiert studium.

Merknad til § 8-1

Mindretallet viser til sine generelle kommentarer når det gjelder valg av tilknytningsform for statlige universiteter og høyskoler. Etter disse medlemmenes oppfatning vil flertallsforslaget om en stiftelseslignende organisering være uheldig særlig av to grunner:

For det første vil det gi et misvisende inntrykk av institusjonenes reelle uavhengighet og ansvar. Også i fortsettelsen vil den dominerende del av det finansielle grunnlaget for disse institusjonenes virksomhet være årlige bevilgninger under statsbudsjettet, og det er vanskelig å forestille seg at det ikke stadig vil bli knyttet til dels svært spesifiserte vilkår til disse og ført kontroll med hvordan de blir benyttet. Dernest vil denne formelle organiseringen være egnet til å utydeliggjøre det ansvar Regjeringen og departementet må ha for et helhetlig grep på norsk forskning og høyere utdanning. Institusjonenes strategiske beslutningsprosesser vil være preget av tilpasning til en markedslignende konkurranse om ressurser og studenter og vil aldri kunne erstatte en løpende overordnet vurdering av hvordan de begrensede økonomiske og personelle ressurser som står til rådighet for norsk forskning og høyere utdanning, best kan utnyttes.

Etter mindretallets mening må understrekingen av institusjonenes interne uavhengighet kombineres med en styrking av den nasjonale planlegging og det politiske ansvar for helheten i norsk forskning og høyere utdanning. Dette gjelder både innretting av virksomheten – hva det bør satses på, volumet av satsingen – hvor mye av våre ressurser som skal brukes på de ulike områder og organiseringen av satsingen – hvilke institusjoner som skal ha hovedansvaret for denne og hvordan man kan organisere institusjonelt og prosjektmessig samarbeid på tvers av eksisterende institusjonsgrenser.

Beslutninger om hvilke institusjoner vi skal ha og disses faglige status er av slik nasjonal betydning av de bør treffes i statsråd.

Merknad til § 8-2

Bestemmelsen fastslår styrets posisjon som det øverste organ ved institusjonen. Bestemmelsen innebærer også at styret ikke kan instrueres utover det som følger av lov, forskrift eller bindende forutsetninger i budsjettildelinger. Kongen i statsråd kan instruere styret i enkelte spørsmål knyttet til institusjonens eiendommer. Denne myndighet kan ikke delegeres til departementet.

Merknad til § 8-3

Det er i dag usikkert i hvilken utstrekning kompetanse til å påta seg rettslige forpliktelser kan legges til den enkelte institusjon. Mindretallet foreslår at dette klargjøres i loven slik som angitt i bestemmelsen. Det tilligger Stortinget å beslutte å ta opp lån på statens vegne jf. Grunnloven § 75 bokstav b. Stortinget må ved behandlingen av statsbudsjettet trekke opp de nærmere rammer for institusjonenes fullmakter.

Merknad til § 8-4

Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak § 8-3 i flertallets lovforslag, men med nødvendige språklige justeringer. Det vises derfor til merknaden for den bestemmelsen.

Merknad til kap. 9

Flertallets forslag til kap. 9 om stiftelse og vedtekter og kapittel 10 om statlige universiteter og høyskolers kapital foreslås utgå som unødvendige når man fastholder at statlige universiteter og høyskoler også i fortsettelsen skal være lovfestet uavhengige forvaltningsorganer. Som en konsekvens av dette må det foretas en forskyvning av kapitteloverskriftene og første siffer i paragrafnumrene i det følgende.

Merknad til § 9-1

Denne bestemmelsen er en videreføring av prinsippene for sammensetning av styret i dagens lov, men slik at den gir større rom for tilpasning til den enkelte institusjons egenart og behov enn dagens regel. Bestemmelsen om ledelsen av styret er flyttet til § 9-4. Det vises til kommentarene her. Ellers skal særlig bemerkes:

Prinsippet om at ingen av de tre gruppene – tilsatte, studenter og eksterne medlemmer – skal ha flertall alene i styret, foreslås videreført. Flertallets forslag om å innføre eksternt flertall vil etter vår oppfatning være egnet til å svekke styrets styringskraft og legitimitet.

De erfaringer vi har med eksterne medlemmer i institusjonsstyrene viser at disse vil kunne gi verdifulle tilskudd til institusjonens ledelse i kraft av sin kompetanse og erfaringsbakgrunn. Eksterne medlemmer er imidlertid verdifulle først og fremst i kraft av sin forskjellighet i forhold til institusjonens ansatte og studenter. Av samme grunn kan de imidlertid ikke forventes å ha den samme intime kjennskap til denne og den kontakt med fagmiljøene som disse to andre gruppene. De vil dermed ofte mangle den bredere erfaringsbakgrunn som gjør det mulig å forholde seg adekvat til faglige og organisasjonsmessige utfordringer som er spesifikke for institusjonene.

Samtidig mangler eksterne styremedlemmer normalt en felles verdimessig, forskningspolitisk og utdanningspolitisk referanseramme for sin vurdering av virksomheten ved universitetene og høyskolene. Dette gjør at det er lite meningsfullt å se disse styremedlemmene som samfunnsrepresentanter. De er normalt utvalgt i kraft av sine personlige egenskaper og kompetanse, ikke på grunnlag av sitt forsknings- og utdanningspolitiske grunnsyn. Dette er perspektiver som må ivaretas av ansvarlige politiske myndigheter.

Hvis man oppnevner et flertall av styremedlemmene blant personer uten institusjonstilknytning og forventer at disse skal ivareta samfunnets interesser, og samtidig være bærere av et velfundert og enhetlig syn på institusjonens virksomhet, introduserer man et betydelig element av tilfeldighet i styringen av institusjonen som vil kunne svekke styrets legitimitet både internt og eksternt, og også dets evne til å kunne fungere som et strategisk ledelsesorgan. Dette vil dels kunne føre til en opphoping av makt og ansvar hos den tilsatte ledelse, dels til en svekkelse av styringskraften når det gjelder den faglige utvikling fordi den faglige kompetanse på toppnivået blir for tynn.

Flertallsforslaget om funksjonstiden for styret foreslås inntatt på slutten av paragrafen om dette.

Merknad til § 9-2

Av ryddighets- og notoritetshensyn foreslår mindretallet at det treffes et formelt vedtak om fritak før noen kan tre ut av styret. Dette sikrer samtidig styret tid til å organisere suppleringsvalg.

Merknad til § 9-3

Flertallet foreslår at dagens ordning med rektor som en arbeidende styreformann og styrets stedfortreder når dette ikke sitter sammen, avskaffes. I stedet skal rektor gå i rollen som øverste administrative leder ved institusjonen og kombinere dette med det faglige ledelsesansvaret og gå ut av institusjonens styre. Dette betyr at man forbyr en ledelsesmodell som har hevd særlig ved universitetene, som har fungert godt og som har vist seg å ha klare fortrinn i forhold til en ensporet administrativ styringsmodell ved disse institusjonene. Mindretallets medlemmer kan ikke se at flertallet har levert noen overbevisende begrunnelse for å avskaffe en modell som knytter faglig lederskap, intern legitimitet i alle grupper ved institusjonen og styrelederfunksjon sammen på denne måten. Mindretallet har imidlertid forståelse for at enkelte institusjoner kan ønske å prøve en annen styringsmodell, og at det derfor bør åpnes opp for dette.

Merknad til § 9-4

Mindretallet viser til merknaden til § 9-3 ovenfor. Spørsmålet om hvilke funksjoner en ansatt rektor bør ha, bør avgjøres lokalt. Her er det flere muligheter, blant annet den som vi kjenner særlig fra kunsthøyskolene, hvor en ansatt rektor har det øverste faglige ansvar på linje med en valgt, men uten å bli pålagt administrativt lederansvar. Dersom rektor ansettes, skal vedkommende tre ut av styret. Styrets leder må da velges blant styrets øvrige medlemmer. Styret fastsetter de nærmere rammer for en eventuell ansettelse av rektor.

Merknad til § 9-5

I forhold til flertallsforslaget er det foretatt de justeringer som er nødvendig som konsekvens av vårt forslag om å beholde ordningen med valgt rektor som styrets leder, som et alternativ. Bestemmelsen i siste ledd er justert slik at den stemmer med det som har vært praksis til nå når det gjelder protokollering. Godkjenning ved slutten av møtet er etter mindretallets oppfatning tungvint og mindre betryggende enn en etterfølgende kontroll av denne typen.

Merknad til § 9-6

Bestemmelsen tilsvarer § 11-5 i flertallets lovforslag, og det vises til merknaden for den bestemmelsen.

Merknad til § 9-7

Det er foretatt enn del redaksjonelle endringer av flertallsforslaget, dels som en konsekvens av mindretallets forslag om å opprettholde muligheten til å skille ut det administrative lederansvar som en egen funksjon under en universitets- eller høyskoledirektør.

Merknad til § 9-8

Det er foretatt noen redaksjonelle endringer i forhold til flertallsforslaget. I tillegg er kompetanse til å avsette styret lagt til Kongen i statsråd. Et så drastisk tiltak bør ikke treffes ved en ren departementsbeslutning.

Merknad til § 9-9

I forhold til flertallsutkastet er bestemmelsen i første ledd nr. 4 om fremgangsmåte ved valg av styreleder tatt ut som unødvendig. Dette skjer ved flertallsvalg i styret etter alminnelige prinsipper om slikt. Skal bestemmelsen beholdes, må det føyes inn et «eventuelt» for å fange opp de situasjoner hvor dette ikke blir aktuelt, fordi rektor skal være styrets leder. Det er også lagt inn rom i andre ledd nr. 3 for valg av rektor og prorektor. Betegnelsen «fakultet» er erstattet med det som er lovens form ellers; «avdeling».

Merknad til § 9-10

Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak § 11-9 i flertallets lovforslag, men med nødvendige språklige justeringer. Det vises derfor til merknaden for den bestemmelsen.

Merknad til § 9-11

Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak § 11-10 i flertallets lovforslag, men med nødvendige språklige justeringer. Det vises derfor til merknaden for den bestemmelsen.

Merknad til § 9-12

Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak § 11-11 i flertallets lovforslag, men med nødvendige språklige justeringer. Det vises derfor til merknaden for den bestemmelsen.

Merknad til § 9-13

I tråd med det som er anført over og i mindretallets generelle merknader, foreslås at institusjonene kan opprettholde dagens ordning men en profesjonell administrativ leder som rapporterer til styret, og til rektor som styrets leder. Bestemmelsen ovenfor er i det vesentlige identisk med § 13 i dagens lov.

Merknad til § 9-14

Denne bestemmelsen representerer en videreføring av dagens regler og er en forenkling i forhold til flertallsforslaget. Flertallsforslagets § 12-2 om overskridelse av fullmakt sier ikke mer enn det som følger av elementære kontraktsrettslige prinsipper og foreslås derfor strøket.

9 Økonomiske og administrative konsekvenser

Med bakgrunn i at utvalget har hatt begrenset tid til rådighet, har det ikke vært mulig å få utredet i detalj de konkrete økonomiske og administrative konsekvenser av de forslag utvalget legger frem. Utvalget ønsker imidlertid i dette kapitlet å knytte enkelte mer generelle kommentarer til de forslag som fremmes.

9.1 Felles lovverk for statlige og private institusjoner

En rekke av de bestemmelsene som foreslås å gjelde felles for både statlige og private institusjoner, er nye for de private institusjonene. Blant annet gjelder dette bestemmelser om studentenes læringsmiljø, utvidede klageordninger for studenter, krav til studieplaner, nye eksamensbestemmelser med videre.

For de statlige institusjonene representerer fellesbestemmelsene i loven i stor grad en videreføring av de rammer de i dag er underlagt. De økonomiske og administrative konsekvensene for de statlige institusjonene vil derfor være av et mindre omfang når det gjelder implementering av og tilpassing til det nye lovverket. Samtlige institusjoner vil imidlertid bli stilt overfor nye krav til dokumentasjon ved fastsetting av egenbetaling, med egne beregningsgrunnlag, og vil av den grunn få visse økonomiske og administrative merbelastninger i forbindelse med dette arbeidet.

Utvalget vil mer generelt bemerke at det gjennomgående i sektoren er blitt gitt uttrykk for at det i forbindelse med implementeringen av Kvalitetsreformen ikke har kommet tilstrekkelig med midler som kompenserer for de nye oppgaver som institusjonene pålegges. Ikke minst gjelder dette i forbindelse med at studentene nå skal følges opp tettere fra institusjonenes side, med mer undervisning og hyppigere evalueringer. For at Kvalitetsreformen skal bli et reelt kvalitetsløft for sektoren, er det viktig at de bevilgende myndigheter følger opp endringene i loven med midler som gjenspeiler det behovet reformen gir.

Ved innføringen av Kvalitetsreformen har de fleste private institusjoner aktivt tilpasset seg de endringer som nå har funnet sted ved de statlige institusjonene, for å ha Kvalitetsreformen på plass fra høsten 2003. I praksis vil derfor mange av de endringene som nå foreslås, være endringer som allerede har funnet sted eller som er i ferd med å bli implementert ved de private institusjonene. Imidlertid vil de private institusjonenes samlede ansvar nå være utvidet, og de har et ansvar for sine studenter som nå i det store og hele er sammenfallende med de statlige institusjonenes ansvar. Etter utvalgets vurdering er det viktig at de private institusjonene tilføres tilstrekkelige midler for å kunne gjennomføre de endringer som er nødvendig for å tilpasse seg de nye krav som stilles, og at det i større grad settes likhetstegn mellom de statlige og private institusjonene også i finansieringsnivå og oppfølging fra statens side. Det er gitt tydelige politiske føringer om at de private institusjonene ikke lenger skal være et supplement til de statlige institusjonene, men snarere et likeverdig og utfyllende alternativ. Etter utvalgets vurdering er det helt nødvendig for å sikre de private institusjonene like muligheter til å realisere Kvalitetsreformens intensjon og til å ta aktivt del i de nasjonale utfordringer innen høyere utdanning og forskning, at disse institusjonene gis finansielle vilkår som i større grad gjenspeiler likheten i faglige fullmakter og ansvar.

Mindretallet mener for øvrig at de private institusjonene fortsatt i første rekke må betraktes som et supplement til det offentlige tilbudet.

9.2 Ny tilknytningsform for statlige høyere utdanningsinstitusjoner

9.2.1 Flertallets vurdering

Utvalgets flertall går inn for at de statlige institusjonene organiseres som selvstendige rettssubjekter utenfor den statlige forvaltningen. En slik omorganisering vil ventelig gi til dels betydelige økonomiske og administrative konsekvenser.

Generelt

Som et grunnleggende utgangspunkt for flertallets forslag om å organisere de statlige institusjonene som egne rettssubjekter, ligger at dagens finansieringsmodell og dagens finansieringsnivå for de statlige institusjonene må ligge fast. Finansieringsmodellen vil riktignok måtte tilpasses nye organisasjonsmessige strukturer og nye behov, men bør videreføres som en incentivbasert modell med en stor basiskomponent som sikrer institusjonene rammevilkår som gjør det mulig å planlegge under forutsigbare vilkår.

Betydning for institusjonene

For institusjonene vil en omorganiseringsprosess kreve mye administrasjon i forbindelse med overgang til nytt lovverk, tilførsel av kompetanse på forvaltning og drift i en ny organisasjonsform. Også i forbindelse med forhandlinger med de ansatte og under utarbeidelse av nye tariffavtaler, vil dette få konsekvenser i en overgangs­periode.

En organisering av de statlige institusjonene som egne rettssubjekter vil innebære at institusjonene får en egen balanse, og regnskapslovens avskrivningsregler vil gjelde Det vil være en nær sammenheng mellom hvilke inntekter institusjonene får fremover og omfanget av den realkapital som de vil være i stand til å bære kostnadene ved. I praksis vil inntektsomfanget, de forutsetninger som legges til grunn for realkapitalens levetid og øvrige forutsetninger være viktige premisser for verdsettingen av realkapitalen. Inntekter som kan dekke kapitalkostnader er en ny inntektskomponent, og utgangspunktet bør være at disse defineres når institusjonen omdannes. Hvorvidt inntektene initialt skal settes så høyt at de gir grunnlag for en oppgradering av realkapitalen, eller det i de kommende år skal skje en økning av inntektene med en slik begrunnelse, vil måtte være temaer som behandles i de ordinære budsjettprosesser. Med den vekt som legges på at styrene for institusjonene forvalter sine ansvarsposisjoner på en helhetlig måte, er det viktig at det er konsistens mellom de krav som settes for institusjonen og det kapitalfundament som stilles til disposisjon for å oppfylle kravene. Det skal understrekes at institusjonenes inntekter ikke vil være øremerkede.

På den annen side vil en overgang til eget rettssubjekt gi institusjonene større frihet i økonomiske prioriteringer og allokering av ressurser internt ved institusjonene. Etter utvalgets vurdering er det viktig for å gi institusjonene tilstrekkelige incentiver til å forvalte statens ressurser på en effektiv måte og at eventuelle effektiviserings­gevinster gjennom en slik omorganisering kommer institusjonene og deres virksomhet til gode.

Dagens kontantfinansieringssystem gir etter flertallets vurdering dårlig informasjon og lite inspirasjon til kostnadseffektiv bruk av realkapital (bygninger og utstyr). Det legges ikke godt nok til rette for at institusjonene selv kan bestemme hvilke type kostnader som best understøtter oppgaveløsningen, f. eks. ved at man selger bygninger og utstyr som ikke brukes eller som brukes med liten effekt og dermed frigjør ressurser som kan brukes på bedre måte. Et av siktemålene ved innføring av regnskapsloven er at det etableres oversikt over den realkapital som institusjonene har til disposisjon, enten denne er i aktiv bruk eller ikke, og at institusjonene selv kan bestemme om ressursene ønskes brukt på annen måte, eventuelt at det ønskes brukt mer kapitalressurser på bekostning av andre typer innsatsfaktorer. Innføring av regnskapslovens prinsipper er således et tiltak for myndiggjøring av institusjonene. Etablering av åpningsbalanse ved at institusjonenes utstyr og bygninger kartlegges og verdsettes, er et nødvendig tiltak for at denne myndiggjøringen skal skje.

Flertallet registrerer at det settes kritisk søkelys på ressursene som må brukes for å skaffe oversikt over realkapital og etablere åpningsbalanse. Det vises blant annet til erfaringer fra den statlige overtakelsen av sykehusene og foretaksorganiseringen av disse. Flertallet ser på arbeidet med å etablere åpningsbalanse som en nødvendig forutsetning for at institusjonene skal kunne gis større fullmakter til å treffe beslutninger om realkapital, og det er således en investering for et bedre framtidig system. Dersom endringen skal gjennomføres er det nyttig at det kan gjøres bruk av erfaringene fra tilsvarende arbeid på sykehusområdet.

Betydning for departementet

Utdannings- og forskningsdepartementet vil få en stor oppgave knyttet til utredning av prinsipper for verdifastsettelse og fastsetting av åpningsbalanse og vedtekter for de enkelte institusjonene. Her bør de erfaringer Helsedepartementet har gjort seg i forbindelse med omorganiseringen av sykehusene, kunne være til stor nytte. Departementet vil også, ved en overgang til mer avtalebasert styring av institusjonenes oppgaver for staten, måtte etablere nye rutiner og tilføres ny kompetanse på en slik måte å styre den overordnede politikken.

Etter en overgangsperiode vil ventelig administrative oppgaver i departementet reduseres i samsvar med at statsrådens direkte ansvar for institusjonenes løpende virksomhet blir mindre. Dette vil få som konsekvens at departementet i større grad vil kunne fungere som et sekretariat for den til enhver tid sittende politiske ledelse, og i mindre grad utføre forvaltningsmessige oppgaver for sektoren. Ved at departementet ikke lenger vil måtte avvikle etatsstyrings- og styringsdialogmøter med det store antall statlige institusjoner, vil ventelig ressurser kunne frigjøres.

9.2.2 Mindretallets vurdering

Mindretallet, medlemmene Austgulen, Benjaminsen og Pettersen , viser til sitt forslag om at statlig eide universiteter og høyskoler fortsatt skal være organisert som lovfestet uavhengige forvaltningsorganer. Dersom statlige universiteter og høyskoler skal gis en stiftelseslignende organisering som omfattes av regnskapsloven, slik som flertallet foreslår, vil dette ha betydelige administrative og økonomiske konsekvenser både på kort og lang sikt.

Innføring av regnskapsprinsippet medfører at verdien av eiendommer og utstyr skal aktiveres og avskrives i årlige budsjetter og regnskap. Dette vil kreve en nærmere kartlegging av institusjonenes eiendommer og utstyr for å beregne verdier av eiendeler og gjeld slik at det kan fastsettes en åpningsbalanse. Regnskapsprinsippet vil også ha konsekvenser for organiseringen av økonomi- og regnskapsfunksjon, forvaltning, vedlikehold og drift av eiendommer. Den enkelte institusjon må bl.a. drive en omfattende finansforvaltning. Omleggingen vil også ha konsekvenser blant annet for økonomi- og regnskapssystemer og IT-systemer som må fornyes for å være tilpasset overgangen fra statens regnskapssystem til regnskapssystemene som gjelder for private virksomheter.

Det vises i denne sammenheng til overgangen til nettobudsjettering for universitetene og til sykehusreformen. Overgangen til nettobudsjettering har vært et omfattende prosjekt over flere år, og det har lagt beslag på betydelige administrative og økonomiske ressurser. Det har også medført utstrakt kjøp av konsulenttjenester både fra departementets side og fra den enkelte institusjon. Disse medlemmer vil peke på et en overgang til regnskapsprinsippet for universiteter og høyskoler vil være en langt mer omfattende og ressurskrevende reform enn overgangen til nettobudsjettering.

Sykehusreformen innebar at staten overtok og foretaksorganiserte de fylkeskommunale virksomhetene innen spesialisthelsetjenesten. I tillegg ble de statlige sykehusene omdannet til foretak. Dette har vært en meget ressurskrevende prosess, og det kan nevnes at det fortsatt er knyttet usikkerhet til fastsettelsen av åpningsbalansen for enkelte helseforetak. Selv om dette gjaldt statlig overtakelse av eiendeler fra fylkeskommunene, vil mange av de samme ressurskrevende prosesser gjelde dersom statlige universiteter og høyskoler skal omorganiseres og bli omfattet av regnskapsloven.

Flertallets forslag om en stiftelseslignende organisering av statlige universiteter og høyskoler innebærer at ansatte verken vil være omfattet av lov om offentlige tjenestemenn eller være medlemmer av Statens pensjonskasse. Dette vil medføre at det må iverksettes omfattende prosesser med forhandlinger med arbeidstakerorganisasjonene. Det må utarbeides nye arbeidskontrakter for ansatte, og det må forhandles fram nye pensjonsordninger.

Flertallet forutsetter at universiteter og høyskoler i fremtiden skal lånefinansiere nye investeringer. Mindretallet vil peke på at dette vil forutsette at hver enkelt institusjon må bygge opp en ekspertise på finansforvaltning som man ikke har i dag. Forslaget vil videre kunne innebære at sammenhengen mellom behov for nyinvesteringer og muligheter for å gjennomføre slike blir endret i forhold til dagens situasjon. Institusjoner med stor bygningsmasse og høyt studenttall vil bli favorisert fremfor mindre institusjoner. Mulighetene for langsiktig planlegging og utvikling av nye fagområder med et langsiktig potensiale samt mulighetene til å betrakte nyinvesteringer i universitets- og høyskolesektoren som tiltak for å fremme en nasjonal eller regional utvikling, vil bli svekket.

Staten er i dag selvassurandør. Ved at statlige universiteter og høyskoler gis en stiftelseslignende organisering, vil dette prinsippet bli høyst problematisk for institusjonene. Den enkelte institusjon vil ikke ha et tilstrekkelig omfang til å opptre som selvassurandør, og det vil derfor være nødvendig å tegne forsikring i forsikringsselskaper mot utgifter knyttet til brann, tyveri og annet uhell. Det samme kan også gjelde for erstatningsansvar på grunnlag av alminnelige erstatningsregler. På denne måten vil institusjonene kunne påføres betydelige merutgifter. Dersom disse merutgiftene ikke dekkes gjennom økt bevilgning fra staten, vil dette få betydelige konsekvenser for kjernevirksomheten.

I en implementeringsperiode vil en slik reform legge beslag på betydelige administrative og økonomiske ressurser. På lengre sikt vil det også være nødvendig med en styrking av det administrative apparat i den enkelte institusjon sammenliknet med dagens situasjon. Med de begrensede økonomiske og personellmessige ressurser som står til rådighet for norsk forskning og høyere utdanning, vil det etter disse medlemmenes vurdering ikke være en god utnyttelse av ressursene.

Mindretallets forslag, om at institusjonene fortsatt skal være forvaltningsorganer med lovfestet uavhengighet, innebærer at investeringer i universitets- og høyskolesektoren fortsatt skal bevilgningsfinansieres samt at institusjonene fortsatt vil komme inn under statens selvassurandørordning. Det følger videre av mindretallets forslag at man vil unngå ressurskrevende administrative oppgaver knyttet til omlegging av regnskapsprinsipper og andre tekniske endringer.