1 Den samlede inntektsutviklingen

• Foreløpige nasjonalregnskapstall viser at disponibel realinntekt for Norge økte med 0,4 prosent i 2003. Produksjonsutviklingen i næringer utenom petroleumsvirksomheten bidro mest til denne veksten. 2003 var det tredje året på rad med svak inntektsvekst, men sterk vekst i 1999 og 2000 førte likevel til at nivået på disponibel realinntekt for Norge i fjor lå nær 23 prosent høyere enn ved konjunkturtoppen i 1998 og nær 56 prosent høyere enn for 10 år siden. Lønnskostnadene som andel av faktorinntekten falt noe i industrien fra 2000 til 2001, for så å øke både i 2002 og 2003 da andelen er beregnet til 82 prosent. I øvrige deler av markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge har lønnskostnadsandelen gått ned fra 68 prosent i 2000 til anslagsvis 67 prosent i 2003. For markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge samlet har andelen vært forholdsvis stabil rundt 69 prosent de siste tre årene.

1.1 Disponibel inntekt for Norge

Disponibel inntekt for Norge økte moderat i 2003, og det var ingen markerte vekstbidrag fra noen av hovedområdene. I de fem foregående årene var oljeprisen den helt dominerende faktor bak utviklingen, mens produksjonsutviklingen i Fastlands-Norge hadde en tilsvarende rolle i de fem foregående årene. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var inntektsøkningen fra 2002 til 2003 på om lag 42 milliarder kroner. Disponibel inntekt for Norge i 2003 kom da opp i 1 332 milliarder kroner, noe som tilsvarer omlag 291 000 kroner per innbygger.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

I de tre siste årene har disponibel realinntekt for Norgeendret seg forholdsvis lite, etter å ha økt kraftig i de to foregående årene. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall økte disponibel realinntekt for Norge med 0,4 prosent i 2003, etter ett fall på 1,3 prosent året før og en økning på 0,2 prosent i 2001. Sett over en lengre tidsperiode er derimot den reelle inntektsøkningen sterkere, og ble for perioden 1998 til 2003 på omlag 23 prosent og for de siste 10 årene på i underkant av 56 prosent.

Veksten i disponibel realinntekt kan splittes i bidrag fra henholdsvis innenlandsk produksjonsvekst (nettonasjonalprodukt i faste priser), endring i rente- og stønadsbalansen overfor utlandet og endring i bytteforholdet overfor utlandet ("terms of trade"). Vekstbidragene er vist i tabell 1.2, der bidraget fra produksjonsvekst er splittet opp i petroleumsvirksomhet og øvrige næringer.

Bidraget fra produksjonsveksten i petroleumsvirksomheten ser ikke ut til å ha medvirket noe til veksten i disponibel realinntekt for Norge i 2003, etter å ha gitt et positivt bidrag på 0,3 prosentpoeng året før. Fjorårets vekstbidrag fra produksjonsutviklingen i øvrige næringer er anslått til 0,4 prosentpoeng, mot 1,0 prosentpoeng året før. Dette er det klart laveste siden slutten av 1980-tallet.

Oljeprisutviklingen er særlig viktig for utviklingen i bytteforholdet overfor utlandet. Oljeprisen målt i dollar økte markert fra 2002 til 2003, men bare beskjedent målt i norske kroner. Det var et svakt bytteforhold for andre varer og tjenester. Vekstbidraget fra endringen i det samlede bytteforholdet ble da -0,1 prosentpoeng i 2003. I de to foregående årene medførte fall i oljeprisen til svekkelse av bytteforholdet, etter at økte oljepriser i de to årene før det igjen resulterte i en kraftig bedring. Prisutviklingen på andre varer enn råolje og naturgass virket samlet sett svakt negativt i forhold til veksten i disponibel realinntekt for Norge i fjor, etter å ha bidratt i motsatt retning i de fire foregående årene.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Oljeinntektene har bidratt til at Norge i 1996 kom over i en netto fordringsposisjon, og fordringene har siden vokst. Vekstbidraget fra endringen i rente- og stønadsbalansen er anslått til 0,2 prosentpoeng i 2003, mot 0,9 prosentpoeng i 2002. Netto formuesinntekter til Norge har i de to siste årene vært positive for første gang på over 50 år. At ikke vekstbidragene fra endringene i rente- og stønadsbalansen har vært større kan blant annet forklares av at utlendingers investeringer i Norge har vært konsentrert om rentebærende objekter, mens norske plasseringer i utlandet i større grad er preget av aksjekjøp, blant annet gjennom plasseringen av midlene til Statens petroleumsfond. Aksjeutbytte og kursgevinster blir dermed viktig for de samlede formuesinntekter for Norge. Løpende renteutbetalinger registreres i likhet med utbytte som en del av rente- og stønadsbalansen, mens kursendringer inngår i posten omvurderinger i kapitalregnskapet. Det at norske renter har ligget høyere enn rentene i utlandet har også bidratt til en relativt svak utvikling i rente- og stønadsbalansen.

1.2 Faktorinntekt, lønn og driftsresultat

Faktorinntekten gir uttrykk for den inntekten som tilfaller produksjonsfaktorene arbeidskraft og kapital. Faktorinntekt beregnes som nettonasjonalprodukt (eller nettoproduktet for en næring) fratrukket netto produksjonsskatter, eller som summen av lønnskostnader og driftsresultat. Faktorinntekten for økonomien som helhet økte ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall med 3,5 prosent i fjor, etter et at det ble redusert med 0,2 prosent i 2002.

Ifølge de foreløpige nasjonalregnskapstallene økte de samlede lønnskostnadene i Norge med 3,3 prosent i 2003, mot en vekst på 4,9 prosent i 2002 og 6,4 prosent i 2001. Timelønnskostnadene økte i disse årene mer enn dette, mens antallet utførte timeverk ble redusert. Driftsresultatet for økonomien som helhet økte ifølge det foreløpige regnskapet med 3,7 prosent i fjor, etter et fall i 2002 på 7,9 prosent og en oppgang på 0,6 prosent i 2001. I 2000 økte driftsresultatet med hele 64,2 prosent. Dette forløpet er sterkt påvirket av utviklingen i petroleumssektoren. Driftsresultatet i petroleumsutvinning og rørtransport økte ifølge regnskapet med 4,9 prosent i 2003, mot et fall på 19,5 prosent i 2002 og 7,9 prosent i 2001. I 2000 økte driftsresultatet i denne sektoren derimot med 157,0 prosent. Ifølge det foreløpige regnskapet økte driftsresultatet i de øvrige sektorene med 2,6 prosent i fjor, mens det økte med henholdsvis 5,5 prosent i 2002, 12,3 prosent i 2001 og 9,2 prosent i 2000.

1.3 Endringer i funksjonell inntektsfordeling

I tabell 1.5 og 1.6 og figur 1.3-1.5 vises tall for lønnskostnader og driftsresultat for hovedgrupper av sektorer for å belyse hovedtrekk ved utviklingen i den funksjonelle inntektsfordelingen.

Tabell 1.5 viser at mens de samlede lønnskostnadene i 2003 ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var 738 milliarder kroner, var lønnskostnadene innenfor markedsrettet produksjon 500 milliarder kroner. Forskjellen utgjøres av lønnskostnadene i offentlig forvaltning, ideelle organisasjoner og produksjonen av boligtjenester.Ved konjunkturtoppen i 1998 utgjorde lønnskostnadene i offentlig forvaltning 1 28,6 prosent av de totale lønnskostnadene. I de to påfølgende årene var andelen om lag uforandret, for deretter å øke forholdsvis markert i 2001, og videre øke svakt i 2002 og 2003. Lønnskostnadsandelen for disse tre årene må ses i sammenheng med økte pensjonspremiebetalinger til Kommunal landspensjonskasse og Statens pensjonskasse. De økte premiebetalingene skyldes i hovedsak behov for tilførsel av kapital etter tap av fondsmidler som følge av realiserte tap i finansmarkedene årene forut for økningen, men også som følge av økning i pensjonsforpliktelsene. Videre har nasjonalregnskapets behandling av påløpte lønnskostnadene i statlig sektor knyttet til ferieutvidelsen i 2001 og 2002 også hatt betydning. Dette skyldes at disse kostnadene i staten i nasjonalregnskapet ikke har blitt registrert i det de har påløpt, men i det feriepengene har blitt utbetalt. Den valgte føringen bidro isolert til å redusere offentlig sektors lønnskostnadsandel i 2000 og 2001 mens andelene for 2002 og 2003 skal være upåvirket.

Industriens lønnskostnader som andel av de totale lønnskostnadene holdt seg stabilt rundt 17 prosent fra 1990 til 1997. I de seks siste årene har industriens andel sunket, og andelen var ifølge det foreløpige regnskapet kommet ned i 13,8 prosent i 2003.

Driftsresultat (jf. tabell 1.6) påvirkes sterkt av den generelle konjunktursituasjonen i norsk og internasjonal økonomi, og viser derfor betydelig svingninger fra år til år. Prisene på en del norske eksportprodukter er spesielt konjunkturfølsomme, noe som fører til store fluktuasjoner i driftsresultatet for en del næringsgrupper. Bevegelsene i oljeprisen er av særlig betydning ettersom overskuddene i oljevirksomheten i perioder har utgjort en betydelig del av samlet driftsresultat i Norge.

I årene 1990 til 1995 utgjorde driftsresultatet i petroleumssektoren rundt 24 prosent av næringenes samlede driftsresultat. Markerte bevegelser i oljeprisen har bidratt til kraftige svingninger i denne andelen i de siste åtte årene. Etter å ha vært oppe i 36,6 prosent i 1997, falt petroleumssektorens andel av samlet driftsresultat til 22,8 prosent i 1998, for deretter å øke til hele 53,9 prosent i 2000. Deretter har andelen falt noe ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall; til 42,6 prosent i 2002. I fjor er andelen anslått å ha økt svakt til 43,1 prosent.

Driftsresultatet i markedsrettet virksomhet på fastlandet økte ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall med 10,5 milliarder i 2002, til 201,6 milliarder kroner. Det anslås at driftsresultatet i fjor økte med om lag 3 milliarder, til 205 milliarder kroner. Endelige nasjonalregnskapstall viser at industriens driftsresultat i 2001 var 31,1 milliarder kroner, mens foreløpige nasjonalregnskapstall viser at driftsresultatet i industrien i 2002 var 28,4 milliarder kroner, en reduksjon på 2,7 milliarder fra året før. Beregningsutvalget anslår en ytterligere nedgang i 2003, til knappe 22 milliarder kroner.

Utviklingen i 2002 og 2003 kan i stor grad forklares av den kraftige styrkingen i kronekursen i 2002, svak utvikling på de norske eksportmarkedene og en forholdsvis høy vekst i lønnskostnadene sett i forhold til produksjonsveksten.

Industriens andel av det samlete driftsresultatet i markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge var i 2001 oppe i 16,3 prosent. Deretter har andelen blitt redusert og kom i 2003 ned til 10,6 prosent ifølge Beregningsutvalgets anslag. Utviklingen i driftsresultatet i industrien har tradisjonelt vært dominert av svingningene i de råvarebaserte sektorene. I de senere årene har det imidlertid også vært betydelige endringer i andre deler av industrien. Driftsresultatet i råvarebasert industri falt markert fra 2001 til 2002 ifølge de foreløpige nasjonalregnskapstallene og Beregningsutvalget anslår en ytterligere nedgang fra 2002 til 2003. Lønnsomheten i verksted- og skipsbyggingsindustrien ser ut til å ha tatt seg noe opp i 2001 og 2002, fra et historisk forholdsvis lavt nivå i 2000. Beregningsutvalget anslår imidlertid – på bakgrunn av lav ordreinngang – klar nedgang i 2003. I likhet med verksted- og skipsbyggingssektoren bedret lønnsomheten seg i de øvrige industrisektorene i årene 2001 og 2002. Gruppen omfatter flere sektorer som i hovedsak leverer sin produksjon for konsumformål til hjemmemarkedet. Beregningsutvalget anslår imidlertid en nedgang i driftsresultatet i 2003 også for disse sektorene, slik at resultatet nærmer seg noe nivået på slutten av 90-tallet. Det må understrekes at det er knyttet spesielt stor usikkerhet til nasjonalregnskapets foreløpige tall og Beregningsutvalgets anslag for driftsresultat etter sektor, og at revisjonene kan bli forholdsvis store.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget

Figurene 1.3 til 1.5 viser hvordan lønnskostnadene som andel av faktorinntekten har utviklet seg over tid for en del næringsgrupper. I markedsrettet virksomhet lå lønnskostnadsandelen på 1990-tallet forholdsvis stabilt på rundt 60 prosent (jf. figur 1.3). I 2000 falt andelen til 50 prosent, men har deretter økt litt. For 2003 er andelen anslått til 54,1 prosent. Utviklingen i driftsresultatet i petroleumsvirksomheten forklarer mye av endringene i denne andelen.

I markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge var lønnskostnadsandelen i 1995 nede i 66,0 prosent. I de siste seks årene har andelen vært meget stabil rundt 70 prosent og i 2003 er den anslått til 69,5 prosent.

Figur 1.4 viser utviklingen i lønnskostnadsandelen i industrien og i øvrig markedsrettetvirksomhet i Fastlands-Norge. I industrien nådde lønnskostnadsandelen en topp i 1998 med 80,2 prosent. Lønnskostnadsandelen falt deretter jevnt og nådde en bunn i 2001 med 76,3 prosent. I de siste to årene ser den ut til å ha økt, og Beregningsutvalget anslår andelen til drøyt 82 prosent i 2003. I øvrig markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge økte lønnskostnadsandelen fra 1994 til 2000 med 5,9 prosentpoeng, til 68,5 prosent og har deretter avtatt jevnt. For 2003 er andelen anslått til 66,7 prosent.

Figur 1.5 viser utviklingen i lønnskostnadene som andel av faktorinntekten for ulike deler av industrien. Etter 1994 har det vært en forholdsvis jevn nedadgående tendens i lønnskostnadsandelen i verkstedsindustrien, helt til 2000 da andelen økte kraftig og kom opp i overkant av 89 prosent. Lønnskostnadsandelen falt i de to etterfølgende årene og nådde 85,3 prosent i 2002, som er på linje med det gjennomsnittlige nivået for siste halvdel av 1990-tallet. Beregningsutvalgets anslår en markert oppgang i lønnskostnadsandelen i 2003, så vidt i underkant av 90 prosent.

I råvarebasert industri er det spesielt store fluktuasjoner i lønnskostnadsandelen, noe som reflekterer konjunkturfølsomheten i denne virksomheten. Store prisendringer gir seg utslag i kraftige svingninger i faktorinntekten og driftsresultatet. I de siste årene har variasjoner i kronekursen i seg selv blitt et vesentlig moment i forhold til prisutviklingen målt i norske kroner. I perioden 1995 - 2001 lå andelen i intervallet 60 - 70 prosent. I de to siste årene ser det ut til å ha vært en kraftig økning, slik at lønnskostnadsandelen i 2003 ifølge Beregningsutvalgets anslag var kommet opp i 84 prosent. I øvrig industri var det gjennom konjunkturoppgangen på 1990-tallet en jevn og sterk økning i lønnskostnadsandelen, og andelen nådde en topp i 1998 med knappe 86 prosent. Deretter falt andelen klart i fire år og er for 2002 anslått til 71 prosent. Beregningsutvalget anslår at andelen økte i fjor, til 75 prosent.

1.4 Den institusjonelle inntekstfordelingen

I dette avsnittet presenteres hovedtrekk i inntektsutviklingen i Norge etter institusjonell sektor. Det vises kun tall for total disponibel inntekt for de ulike gruppene av inntektsmottakere. I neste kapittel gis en nærmere presentasjon og analyse av inntektsutviklingen for husholdningssektoren.

Disponibel inntekt i offentlig forvaltning var ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall 502,4 milliarder kroner i 2003. Dette er i prinsippet det beløpet som i et gitt år er disponibelt for offentlig konsum og sparing. Sparingen kan enten være i form av netto realinvesteringer eller ved at det offentlige øker sine fordringer på andre sektorer (netto finansinvestering).

Offentlig forvaltning får normalt en stor del av sine inntekter fra oljevirksomheten. Lave oljepriser bidro til at offentlig forvaltnings andel av disponibel inntekt for Norge kom ned i 33,0 prosent i 1998. I de to påfølgende årene økte oljeprisen meget kraftig, og dette bidro til at andelen i 2000 kom opp i hele 42,9 prosent. Lavere oljepriser og redusert skatteinngang som følge av den generelle konjunkturutviklingen og skattelette, har deretter bidratt til en reduksjon i andelen. Foreløpige nasjonalregnskapstall viser at andelen kom på 38,2 prosent i 2002 og 37,7 prosent i 2003. Offentlig forvaltnings andel av disponibel inntekt i 2003 er likevel høyere enn noe år på 1980- og 1990-tallet.

Finansinstitusjonenes andel av disponibel inntekt for Norge har gjennomgående vært forholdsvis stabil i de 10 siste årene, på 1,5 - 2,0 prosent. Avvikene fra dette kan i stor grad føres tilbake til svingninger i overføringene fra Norges Bank til statsforvaltningen.

Ikke-finansielle foretaks andel av disponibel inntekt for Norge var i 1999 på 2,5 prosent. Deretter steg andelen, blant annet på grunn av oljeprisutviklingen, til 5,3 prosent i 2001. Foreløpige nasjonalregnskapstall viser at andelen falt til 2,8 prosent i 2002 og videre ned til 2,4 prosent i 2003. Svingninger i oljeprisen og netto renteutgifter, samt den svake konjunktursituasjonen, er noen momenter bak denne utviklingen.

Husholdningssektoren (inklusive ideelle organisasjoner) er den klart største av de institusjonelle sektorene målt ved disponibel inntekt. I andre halvdel av 1990-tallet har husholdningenes andel av disponibel inntekt for Norge svingt rundt 60 prosent, men falt i 2000 ned til 52,7 prosent og 51,9 prosent i 2001. Foreløpige nasjonalregnskapstall viser at andelen kom på 56,7 prosent i 2002 og på 57,4 prosent i 2003. Sett i forhold til disponibel inntekt for Norge eksklusive driftsresultatet i petroleumssektoren, har husholdningenes disponible inntekt utgjort i overkant av 66 prosent i de syv siste årene, bortsett fra i 2001 hvor andelen var litt lavere.