5 Utviklingen i norsk industris konkurranseevne

• Etter en periode med bedring av industriens kostnadsmessige konkurranseevne fram til 1996, økte timelønnskostnadene i årene fram til og med 2002 klart sterkere i Norge enn hos handelspartnerne. Økningen i de relative timelønnskostnadene i disse seks årene var større enn nedgangen gjennom første halvdel av 1990-tallet. Fra 1997 til 2000 svekket kronekursen seg om lag tilsvarende økningen i relative lønnskostnader for norsk industri. Fra våren 2000 og fram til utgangen av 2002 styrket imidlertid kronekursen målt ved industriens effektive valutakurs seg markert. Samtidig holdt lønnsveksten i norsk industri seg klart høyere enn hos handelspartnerne. De relative timelønnskostnadene målt i felles valuta økte med hele 17 prosent i de to årene sett under ett.

• I 2003 bedret den kostnadsmessige konkurranseevnen seg igjen. Timelønnskostnadene i norsk industri, når en ser bort fra virkningen av endringer i antall virkedager, økte med 4,5 prosent fra 2002 til 2003, mens veksten i timelønnskostnadene hos handelspartnerne samlet var 3,7 prosent i samme periode. Kronekursen svekket seg gjennomsnittlig med 3,0 prosent fra 2002 til 2003, målt ved industriens effektive valutakurs. Samlet sett anslås derfor de relative timelønnskostnadene i felles valuta å ha avtatt med 2,1 prosent fra 2002 til 2003. Kronekursen svekket seg videre fra årsskiftet og fram til midten av februar i år, før den styrket seg igjen. I midten av juni var kronekursen, målt ved industriens effektive valutakurs, 4 prosent svakere enn gjennomsnittet for 2003.

• Lønnskostnader per time skal i utgangspunktet omfatte både direkte lønnskostnader og indirekte lønnskostnader som bl.a. arbeidsgivers bidrag til pensjonspremier. I hvilken grad slike pensjonskostnader faktisk er inkludert i de internasjonale tallene er imidlertid usikkert. Dette er en viktig problemstilling som utvalget vil jobbe videre med for å klargjøre. Kildematerialet for slike kostnader er basert på undersøkelser noe tilbake i tid, samtidig som det har vært en betydelig generell økning i slike kostnader de siste årene i flere land. Sannsynligvis er lønnskostnadene som følge av dette undervurdert noe i de fleste landene.

• Sammenliknbare tall for arbeidere i industrien, indikerer at lønnskostnadsnivået i 2002 lå 36 prosent over gjennomsnittsnivået for de viktigste handelspartnerne målt i felles valuta. På bakgrunn av valutakursutviklingen og lønnsvekstanslagene for 2003, anslår Beregningsutvalget at denne forskjellen ble redusert til 33 prosent i 2003.

• Tilgjengelig statistikk indikerer at timelønnskostnadene for alle ansatte (både funksjonærer og arbeidere) i industri, bergverk, elektrisitets-, gass- og vannforsyning og bygg- og anlegg er klart høyere i Norge enn hos handelspartnere. Forskjellen er likevel klart mindre enn bare for industriarbeidere og den har avtatt fra 2002 til 2003. Foreløpige beregninger for 2003 tyder på at norske lønnskostnader per arbeidet time for alle ansatte i næringene ovenfor i gjennomsnitt lå i størrelsesorden 20 prosent høyere enn for konkurrentene i de landene det var mulig å sammenlikne med. Dette er en nedgang på 4 prosentpoeng fra 2002.

• Regnskapstall for aksjeselskaper indikerer at lønnsomheten har avtatt i norsk industri de siste årene fram til 2002. Ifølge regnskapsstatistikken var lønnsomheten på et lavt nivå i 2002 i forhold til tidligere år. Makroøkonomiske lønnsomhetstall viser en mer moderat nedgang i lønnsomheten i industrien.

• I ettertid kan utviklingen i industriens totale konkurranseevne et stykke på vei avleses gjennom utviklingen i markedsandelene for industriprodukter på hjemmemarkedene og eksportmarkedene. Etter et betydelig fall i den tradisjonelle industriens markedsandeler på eksportmarkedene fra 1997 og fram til 2000, har disse holdt seg relativt stabile de siste tre årene. Hjemmemarkedsandelene for tradisjonelle industrivarer har falt jevnt i 20 år, også som følge av økt internasjonal arbeidsdeling.

Den omfattende deltakelsen i det internasjonale vare- og tjenestebyttet har gjort det mulig for Norge å oppnå en langt høyere materiell levestandard enn hva som ville ha vært mulig i en økonomi som var vesentlig mer skjermet overfor internasjonal konkurranse. Land som deltar i det internasjonale vare- og tjenestebyttet må over tid ha en rimelig balanse i utenrikshandelen. I en moderne økonomi er det hele tiden betydelige omstillinger, og bedrifter og arbeidsplasser blir hele tiden lagt ned. Dersom Norge skal opprettholde den nødvendige størrelsen på industrien spesielt og konkurranseutsatt sektor generelt, må de bedrifter og arbeidsplasser som blir lagt ned erstattes av nye. For at dette skal kunne skje, må bedriftene og arbeidsplassene som etableres ha minst like god konkurranseevne som hos våre handelspartnere. En rimelig god utvikling i konkurranseevnen er derfor viktig for å realisere en balansert økonomisk utvikling.

I dette kapitlet ser vi på noen utvalgte indikatorer for utviklingen i industriens konkurranseevne. I avsnitt 5.1 kommenteres utviklingen i hhv. lønnskostnader, kapitalkostnader og andre kostnader. I avsnitt 5.2 presenteres tall for produktivitetsutviklingen. I avsnitt 5.3 kommenteres utviklingen i lønnsomheten. For å antyde noe om mulige nivåforskjeller i industriens kostnadsmessige konkurranseevne mellom land, omtales de totale lønnskostnadsnivåene for arbeidere i industrien i Norge og i andre land i avsnitt 5.4. For andre kostnadskomponenter er det svært vanskelig å finne brukbare tall for nivåsammenlikninger. I avsnitt 5.5 gis det en oversikt over utviklingen i markedsandeler for industriprodukter hjemme og ute.

5.1 Indikatorer for industriens kostnadsutvikling

Tabell 5.1 gir en oversikt over enkelte indikatorer for kostnadsutviklingen i norsk industri i forhold til handelspartnerne 1. Det understrekes at de angitte tallseriene ikke gir et fullstendig og presist bilde av utviklingen i den kostnadsmessige konkurranseevnen, men en antydning om tendenser. En nærmere utdyping av de enkelte kostnadskomponentene og utviklingen i disse er gitt i avsnittene nedenfor.

5.1.1 Lønnskostnader

Lønnskostnadene er den enkeltfaktoren som betyr mest for kostnadene i norsk industriproduksjon. Målt som andel av verdiskapingen (bruttoproduktet) i industrien har lønnskostnadene utgjort om lag 70 prosent de siste ti årene.

Tabell 5.2 og figur 5.1 viser utviklingen i lønnskostnader per time i norsk industri og for våre viktigste handelspartnere siden 1980. Lønnskostnader per time skal i utgangspunktet skal i utgangspunktet både omfatte direkte lønnskostnader og indirekte lønnskostnader som arbeidsgivers bidrag til pensjonspremier. I hvilken grad slike pensjonskostnader er inkludert i de internasjonale tallene er imidlertid usikkert. Dette er en viktig problemstilling som utvalget vil jobbe videre for å klargjøre. Ved å ta hensyn til endringer i valutakursen, kommer en fram til endringer i relative timelønnskostnader i felles valuta 2. Tallene gir imidlertid ikke uten videre uttrykk for en enkel årsaks-virknings-sammenheng. For eksempel vil en svekkelse av den norske kronen kunne påvirke den generelle prisutviklingen og bedriftenes inntjening, som i neste omgang kan påvirke lønnsveksten 3.

I årene 1989-1996 økte timelønnskostnadene i gjennomsnitt mindre i norsk industri i enn hos handelspartnerne, etter at økningen hadde vært sterkere gjennom størstedelen av 80-tallet. Fra 1988 til 1996 falt relative timelønnskostnader i felles valuta med om lag 13 prosent. Fra og med 1997 har imidlertid timelønnsveksten for industriarbeidere vært klart sterkere i Norge enn hos handelspartnerne. Fra 1997 til 2000 økte de relative timelønnskostnadene i nasjonal valuta med drøyt 8 prosent. Samtidig svekket kronen seg med nær 6 prosent. Målt i felles valuta økte de relative timelønnskostnadene dermed kun med drøyt 2 prosent i denne perioden.

I 2001 og 2002 var veksten i timelønnskostnadene i norsk industri fortsatt klart høyere enn hos handelspartene. Samtidig styrket kronekursen seg markert. De relative lønnskostnadene i norsk industri økte dermed kraftig målt i felles valuta. Timelønnskostnadene i norsk industri justert for virkningene av endringer i antall virkedager økte med 6,2 prosent i 2001, mens kronekursen styrket seg med 3,1 prosent. Tall fra IMF tyder på en vekst i timelønnskostnadene hos våre viktigste handelspartnere på 4,1 prosent i 2001. Målt i felles valuta økte dermed de relative timelønnskostnadene i norsk industri med 5,1 prosent. Fra 2001 til 2002 økte timelønnskostnadene i norsk industri med 6,0 prosent. Til sammenlikning tyder tilgjengelig statistikk fra Eurostat og IMF på en økning i timelønnskostnader hos våre viktigste handelspartnere på 3,2 prosent. Sammen med en styrking av kronen på 7,4 prosent tyder tallene på at de relative timelønnskostnadene i norsk industri, målt i felles valuta, økte med 10,9 prosent i 2002. De relative timelønnskostnadene i norsk industri målt i felles valuta ser dermed ut til å ha økt med hele 17 prosent i de to årene sett under ett.

Veksten i timelønnskostnadene i norsk industri avtok i 2003. Timelønnskostnadene økte med 4,5 prosent fra 2002 til 2003 når det justeres for at det var en virkedag mer i 2003 enn i 2002. På bakgrunn av lønnskostnadstall fra IMF, EU-kommisjonen og Eurostat anslås den gjennomsnittlige veksten i timelønnskostnadene hos handelspartnerne til 3,7 prosent i samme periode. Sammen med en svekkelse av kronekursen på 3,0 prosent tyder disse foreløpige tallene på at de relative timelønnskostnadene i norsk industri avtok med 2,1 prosent målt i felles valuta fra 2002 til 2003.

Kilde: IMF, OECD, EU-kommisjonen og Statistisk sentralbyrå.

Som beskrevet i boks 5.2, vil en rekke faktorer kunne bidra til ulik utvikling i timelønnskostnadene og årslønnen, f.eks. endringer i overtid, antall virkedager og sykefravær. Mens endringer i antall virkedager jevnes ut over tid, og således ikke har betydning for den underliggende utviklingen i relative lønnskostnader vis-à-vis utlandet, vil endringer i sykefravær, overtid, ferie mv. gi uttrykk for reelle bidrag til utviklingen i lønnskostnadene. Tabell 5.3 viser hvordan ulike faktorer har bidratt til avvik mellom lønn per normalårsverk og lønnskostnader per utførte timeverk i Norge. Pga. manglende data har det ikke vært mulig å gjennomføre tilsvarende dekomponering av lønnstallene for våre viktigste handelspartnere. Tallene i tabell 5.3 er beheftet med usikkerhet som følge av at anslagene for utvikling i overtid, skiftarbeid og trygde- og pensjonspremier (dvs. andre arbeidskraftskostnader i tabell 5.3) bygger på et svært foreløpig kildemateriale.

Beregningsutvalget lager ikke egne anslag for den framtidige lønnsveksten hos Norges handelspartnere. EU-kommisjonen 4 utarbeider imidlertid slike prognoser for de viktigste landene. Når disse veies sammen, anslås en vekst i samlede lønnskostnader per ansatt i industrien på drøyt 3 prosent i 2004. Det knytter seg imidlertid stor usikkerhet til slike lønnsprognoser.

5.1.2 Kapitalkostnader

Ved siden av lønnskostnadene er kostnadene ved bruk av kapital viktige for industrien. Det er enda vanskeligere å finne enkle, sammenliknbare tall her enn for lønnskostnadene. Tabell 5.4 gir imidlertid en framstilling av to indikatorer som kan antyde noe om utviklingen.

Som det framgår av tabell 5.4, har det vært forholdsvis store variasjoner fra år til år i rentedifferansen for kortsiktige pengemarkedsrenter når en justerer for valutakursendringer. Gjennom det meste av 1990-tallet var det billigere, eller like billig, å låne i norske kroner som i en vektet kurv av handelspartnernes valutaer. I 2000 var det nominelle rentenivået i gjennomsnitt om lag 2 prosentpoeng høyere enn hos våre handelspartnere. På grunn av svekkelsen av kronekursen var imidlertid rentedifferansen regnet i felles valuta om lag lik null. Både i 2001 og 2002 var det klart dyrere å låne i norske kroner. Dette skyldtes både en høy rentedifferanse og en betydelig styrking av kronekursen. I 2001 var rentedifferansen korrigert for endringer i valutakursen 6 prosent, mens den i 2002 var hele 12 prosent. I 2003 lå det nominelle rentenivået drøyt 1½ prosentpoeng høyere i Norge enn hos handelspartnerne. Svekkelsen av kronekursen gjorde imidlertid at det var billigere å låne i norske kroner enn i gjennomsnittet av handelspartnernes valutaer. Ettersom norske bedrifter har mulighet til å ta opp lån i utenlandsk valuta, og korte pengemarkedsrenter ikke nødvendigvis gir et korrekt bilde av hvilke renter bedriftene står ovenfor, vil utviklingen i denne indikatoren ikke fullt ut reflektere forskjeller i bedriftenes lånekostnader.

Investeringsprisene i industrien økte noe mindre i norsk industri enn hos våre viktigste handelspartnere i perioden 1992-2001, både målt i nasjonal og i felles valuta. Tallene er imidlertid usikre, og en bør derfor være forsiktig med å tillegge små endringer stor betydning.

5.1.3 Andre kostnader

Industriens kostnadssituasjon påvirkes også av prisen på andre innsatsfaktorer enn arbeidskraft og kapital. Særlig er energikostnader, spesielt knyttet til elektrisk kraft, av stor betydning for konkurranseevnen for viktige deler av norsk industri, jf. nærmere omtale i vedlegg 4. Fra tabell 5.5 ser vi at elektrisitetskostnadene har vært vesentlig lavere i Norge enn hos handelspartnerne. Prisforskjellen ble redusert i perioden 1980-1989, før den økte fram til 1993. Fra 1993 har prisforskjellen blitt noe redusert igjen. De siste årene har norsk industri betalt om lag en tredel for sin elektrisitet av det industrien hos handelspartnerne har gjort

Bedriftenes transportkostnader er også av betydning for konkurranseevnen. En undersøkelse foretatt av Transportbrukernes Fellesorganisasjon tyder på at transportkostnadene i norsk industri utgjorde om lag 6 prosent av omsetningen i 2001. En tilsvarende undersøkelse for varehandelen tyder på at transportkostnadene i denne næringen utgjorde knapt 4 prosent av omsetningen i 1999. Tall fra AT Kearney, som omfatter både industrien, varehandelen og øvrige private næringer, tyder på at europeiske bedrifter i gjennomsnitt hadde transportkostnader tilsvarende drøyt 3 prosent av omsetningen i 1998. Tallene kan derfor tyde på at norske bedrifter har en konkurranseulempe i form av høyere transportkostnader.

Tallene for utvikling i lønnskostnadene for industrien sier indirekte også noe om kostnadsutviklingen for de innsatsfaktorene som kjøpes i Norge. Det skyldes at lønnsutviklingen i industrien gjerne setter et visst mønster for andre næringer og dermed for prisene på de varene og tjenestene de leverer til industrien. For å utfylle dette bildet har tabell 5.6 også en framstilling av hvordan det generelle prisnivået i Norge utvikler seg i forhold til utlandet. Som indikator for prisutviklingen på innsatsvarer har en i mangel av brukbare pristall for leveranser til bedriftene benyttet konsumprisindeksen i Norge og hos handelspartnerne. Over tid kan en imidlertid regne med at det er en viss parallellitet i prisutviklingen.

De siste årene har prisveksten hos handelspartnerne gjennomgående vært noe lavere enn i Norge. I 2002 var derimot konsumprisveksten noe lavere i Norge enn hos våre viktigste handelspartnere. Merverdiavgiftsreformen i 2001 bidro til å trekke opp konsumprisveksten i 2001, mens den bidro til å trekke ned konsumprisveksten i 2002. I 2003 var prisveksten i Norge noe høyere enn hos våre viktigste handelspartnere. Dette skyldtes i hovedsak en markert økning i elektrisitetsprisene i Norge.

5.2 Produktivitetsutviklingen

Utviklingen i arbeidskraftsproduktiviteten er viktig for utviklingen i kostnader per produsert enhet. Det er imidlertid stor usikkerhet både i de norske og de utenlandske produktivitetstallene. I juni 2002 ble det publisert nye nasjonalregnskapstall for perioden 1991-2001. I de nye tallene ble produktivitetsveksten revidert kraftig opp, særlig innen en del tjenesteytende næringer. Innenfor industrien var det imidlertid kun små endringer.

Arbeidskraftsproduktiviteten måles vanligvis som bruttoproduktet i faste priser delt på antall utførte timeverk. Tall for produktiviteten som er beregnet med utgangspunkt i bruttoproduktet viser en systematisk svakere produktivitetsvekst i norsk industri enn hos handelspartnerne. Særlig har svak produktivitetsutvikling i enkelte skjermede næringer, som forlag og grafisk industri, bidratt til den relativt lave produktivitetsveksten i norsk industri. Fra 1981 til 2003 var svekkelsen av relativ produktivitet i industrien sett under ett 27 prosent. Måleproblemene knyttet til produktivitetstallene tilsier imidlertid at deler av denne svekkelsen ikke er reell, jf. også nærmere redegjørelse i Beregningsutvalgets rapport: NOU 1996:4. Dersom en ser på utviklingen i relativ produksjon per utførte timeverk er svekkelsen langt mindre enn om en ser på utviklingen i bruttoprodukt per timeverk. Fra 1981 til 2001 var likevel svekkelsen i relativ produktivitet i industrien målt på denne måten på 12 prosent. De siste fem årene tyder nasjonalregnskapstall på at produktivitetsveksten i norsk industri har tatt seg opp sammenliknet med gjennomsnittet på 1990-tallet..

Dersom en ser på utviklingen i bruttoprodukt per timeverk i løpende priser regnet i felles valuta, har utviklingen i norsk industri vært mer på linje med utviklingen hos handelspartnerne de siste 10 årene, jf. figur 5.3. Dette gjenspeiler at den relativt svake utviklingen i produktiviteten ifølge nasjonalregnskapstallene blir motvirket av en tilsvarende sterkere prisvekst på norske industriprodukter. Det kan være flere årsaker til at nasjonalregnskapstallene viser en sterkere prisutvikling for norske industriprodukter, bl.a.:

• Målemetodene i Norge og hos handelspartnerne kan være ulike.

• Det kan være at norsk industri i stor grad lager produkter der det er lite rom for produktivitetsvekst.

• Skjerming av deler av norsk industri kan gjøre det mulig å ha høyere prisvekst for å kompensere for lav produktivitetsvekst.

Dersom den høyere prisveksten på norske industriprodukter skyldes de to første forholdene, tyder det på at den relativt svake produktivitetsveksten i norsk industri ikke innebærer en tilsvarende svekkelse av konkurranseevne. Dersom den relativt sterke prisveksten skyldes at skjerming gjør at deler av industrien kan kompensere for svak produktivitetsvekst ved høy prisvekst, er det større grunn til bekymring.

En analyse av utviklingen i arbeidskraftsproduktiviteten i industrien med utgangspunkt i mer disaggregerte tall (dvs. tall for de enkelte industrinæringer) for Norge, Sverige og Tyskland tyder likevel på at norsk industri samlet har hatt en relativt svak produktivitetsutvikling på 1990-tallet. Undersøkelsen viser imidlertid at noe av produktivitetsforskjellen mellom norsk og svensk industri på 1990-tallet kan tilskrives forskjeller i produktsammensetning, jf. nærmere redegjørelse i beregningsutvalgets rapport NOU 2001:17, vedlegg 6. Forskjeller i produktsammensetning ser imidlertid ikke ut til å kunne forklare produktivitetsforskjellen mellom norsk og tysk industri. Selv om analysen bygger på nasjonalregnskapstall etter ny standard (ENS95), som tar sikte på å redusere måleproblemer og metodiske forskjeller, hefter det fortsatt tvil ved om målemetodene faktisk er like i det norske og svenske nasjonalregnskapet. Dette har sin forklaring i at forskjellene mellom utviklingen i produksjonen og bruttoproduktet på næringsnivå målt i faste priser er forholdsvis store.

Tallene i tabell 5.7 viser videre at produktivitetsveksten den norske fastlandsøkonomien ifølge nasjonalregnskapstall har vært sterkere enn hos handelspartnerne gjennom 1990-tallet og fram til 2003. Dette reflekteres også i at produktivitetsveksten i markedsrettet virksomhet har vært sterkere i Norge enn hos handelspartnerne. Store måleproblemer innebærer imidlertid at sammenlikninger i produktivitetsutviklingen mellom land må brukes med stor varsomhet. Måling av produktivitet i tjenesteytende næringer er enda mer komplisert enn for vareproduserende næringer, bl.a. fordi datainnhentingen til nasjonalregnskapet er mer ufullstendig. SSB har nylig gjennomført en tallrevisjon hvis formål bl.a. var å utvide mulighetene til å rapportere produktivitetsutviklingen for tjenesteytende næringer. De nye tallene viser en klart høyere produktivitetsvekst innen en del tjenesteytende næringer gjennom 1990-tallet enn de gamle tallene. Det gjenstår imidlertid mye arbeid rundt måling av produktivitet i tjenesteytende næringer, blant annet hvordan man skal måle kvalitetsforbedringer. Utviklingen i produktiviteten i tjenesteytende næringer er viktig fordi tjenesteytende næringer utgjør en stor og stadig økende andel av økonomien.

Kilde: OECD, IMF og Statistisk sentralbyrå.

Kilde: OECD, IMF og Statistisk sentralbyrå.

5.3 Indikatorer for utviklingen i lønnsomheten

Det er en nær sammenheng mellom utviklingen i konkurranseevnen og lønnsomheten. Høyere lønnskostnader, lavere produsentpriser eller svakere produktivitetsutvikling er faktorer som isolert bidrar til svekket konkurranseevne og lavere lønnsomhet. Motsatt bidrar lavere lønnskostnader, høyere produsentpriser eller sterkere produktivitetsutvikling isolert til bedret konkurranseevne og høyere lønnsomhet. For at det over tid skal investeres i nye lønnsomme arbeidsplasser i Norge må avkastningen på investert kapital i Norge være på linje med avkastningen utenlands. Kravet til lønnsomhet har trolig økt som følge av økt globalisering og sterkere internasjonal konkurranse. Selv om lønnsomhetsutviklingen i norsk industri ser ut til å ha vært noe svakere enn hos handelspartnerne siden 1995, er forskjellen langt mindre enn det utviklingen i relative lønnskostnader og produktivitet isolert sett skulle tilsi. Dette henger antagelig sammen med at norsk trolig industri har opplevd raskere prisvekst for sine produkter enn for sine innsatsvarer, og dermed hatt en betydelig ”terms of trade”-gevinst i samme periode. Se for øvrig avsnitt 1.1 for nærmere omtale av utviklingen i bytteforholdet overfor utlandet de siste årene.

I dette avsnittet presenteres indikatorer for lønnsomhetsutviklingen, både i industrien og i øvrige næringer. En nærmere beskrivelse av de ulike lønnsomhetsmålene er gitt i boks 5.5.

5.3.1 Makroøkonomiske lønnsomhetsmål

Vedleggstabell 7.6 i vedlegg 7 viser lønnsomhetsutviklingen for industrien og andre næringer med utgangspunkt i de to makroøkonomiske målene driftsresultatandel og kapitalavkastningsraten. For disse størrelsene foreligger det kun nasjonalregnskapstall fram til 2002. For industrien har Beregningsutvalget imidlertid beregnet størrelser også for 2003.

Tabellen viser at lønnsomheten gjennom de siste ti årene har utviklet seg noe ulikt mellom de forskjellige næringsgruppene. I industrien tyder tallene på en moderat nedgang i lønnsomheten de siste årene fram til 2003, noe som kan ses i sammenheng med svekkelsen av den kostnadsmessige konkurranseevnen fram til 2002. Innenfor varehandelen var driftsresultatandelen relativt stabil, mens kapitalavkastningsraten viste en svakt stigende tendens gjennom perioden. I hotell- og restaurantnæringen tok lønnsomheten seg klart opp i 2002, etter å ha vært relativt stabil i de foregående årene. Innenfor post- og telekommunikasjon falt lønnsomheten betydelig i 2000, men har siden tatt seg opp igjen. Både innenfor forretningsmessig- og personlig tjenesteyting har lønnsomheten økt noe de siste årene fram til 2002.

Det er betydelig usikkerhet knyttet til sammenlikninger av lønnsomhetsutviklingen mellom land, blant annet som følge av at landene bruker ulike metoder for å beregne kapitalslitet. Ved å sammenlikne bruttotall kan en unngå noe av denne usikkerheten. Selv om sammenlikningen av lønnsomhetsutviklingen i Norge og hos handelspartnere baseres på bruttotall, vil det være usikkerhet som følge av måleproblemer knyttet til norske og utenlandske produktivitetstall, jf. boks 5.4.

I vedleggstabell 7.7 presenteres tall for lønnsomhetsutviklingen i perioden 1994-2001 for Fastlands-Norge og enkelte viktige land. Sammenlikningen tar utgangspunkt i lønnsomhetsmålet »brutto driftsresultatandel», definert som forholdet mellom brutto driftsresultat og totale faktorinntekter (=brutto driftsresultat + totale lønnskostnader).

Vedleggstabell 7.7 viser følgende trekk ved utviklingen i lønnsomheten i Norge sammenliknet med enkelte av våre handelspartnere:

• Både i Fastlands-Norge og hos handelspartnerne avtok i lønnsomheten i perioden 1995-2001. Nedgangen i lønnsomheten av var imidlertid noe sterkere i Norge enn hos handelspartnerne.

• Fastlands-Norge hadde i perioden 1995-2001 noe lavere lønnsomhet sammenliknet med et gjennomsnitt av handelspartnerne, men forskjellen er ikke veldig stor. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til slike nivåsammenlikninger.

• Også målt ved bruttodriftsresultatandelen har lønnsomheten i norsk industri vært relativt stabil. I samme periode har lønnsomheten i industrien i Danmark, økt noe, mens den har vært stabil i Finland og Tyskland. I 2001 var lønnsomheten i norsk industri noe høyere enn i Tyskland, men klart lavere enn i både Danmark og Finland.

I den internasjonale sammenlikningen av lønnsomhetstall presenteres ikke tall for kapitalavkastningsrater fordi det per i dag ikke foreligger tall som gjør det mulig å beregne slike størrelser.

5.3.2 Bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål

Vedleggstabell 7.8 viser lønnsomhetsutviklingen for industrien og andre næringer med utgangspunkt i bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål.

Tabellen viser at lønnsomheten i industrien, målt ved driftsmarginen og totalrentabilitet, har falt etter 1995. Nedgangen har ifølge regnskapsstatistikken vært noe sterkere enn det nasjonalregnskapstallene viser 5. Egenkapitalandelen (soliditeten) økte fram til 1999, før den avtok noe i både 2000 og 2001. I 2002 økte egenkapitalandelen i industrien kraftig igjen. For varehandel, hotell og restaurant avtok lønnsomheten fram til 2001. I 2002 økte imidlertid lønnsomheten igjen, noe som trolig kan ses i sammenheng med at den markerte styrkingen av kronekursen ga økte marginer i varehandelen. For de øvrige næringene tyder tallene på en generell nedgang i lønnsomheten de siste årene. Kraftigst har nedgangen vært innen samferdsel, der totalrentabiliteten falt fra 6,9 prosent i 1997 til 0,4 prosent i 2002. Dette har trolig både sammenheng med sterk nedgang i lønnsomheten innen luftfart og lavere lønnsomhet innen telekommunikasjon. Egenkapitalandelen har sunket noe innenfor samferdsel og forretningsmessig tjenesteyting, mens den har vært relativt stabil innen varehandelen og innen andre næringer utenom petroleumssektoren.

Vedleggstabell 7.8 bekrefter inntrykket av fallende lønnsomhet innenfor industrien gjennom de siste fem årene. En ser også at lønnsomhetsforskjellene mellom ulike næringsgruppene er mindre målt ved de bedriftsøkonomiske målene.

Vedleggstabell 7.9 viser utviklingen i bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål for industrien i Norge og utvalgte land for perioden 1994-2001. 6

Mens lønnsomheten i norsk industri viste en synkende tendens i perioden 1995-2000, både målt ved driftsmarginen og totalrentabiliteten, var lønnsomheten relativt stabil i både EU og Japan. I USA økte lønnsomheten målt ved totalrentabiliteten, mens den var relativt stabil målt ved driftsmarginen. Lønnsomheten i norsk industri sank dermed relativt til lønnsomheten hos våre viktigste handelspartnere. I 2001 var det et kraftig fall i lønnsomheten i industrien i USA, mens lønnsomheten i EU og Japan avtok mer moderat. Nedgangen i lønnsomheten dette året må trolig må ses i sammenheng med markert lavere vekst i verdensøkonomien. Lønnsomheten falt også i norsk industri i 2001, men klart mindre enn i USA og Japan. I 2002 tyder tallene på at lønnsomheten i både USA og Japan tok seg noe opp igjen.

Siden 1995 har egenkapitalandelen i norsk industri økt med nesten 10 prosentpoeng. I samme periode har egenkapitalandelen i USA og EU vært relativt stabil. Også i Japan har egenkapitalen økt, selv om økningen ikke har vært like sterk som i Norge. I 2002 var egenkapitalandelen i industrien høyere i Norge enn i både Japan og USA.

5.4 Sammenlikning av nivåer på arbeidskraftkostnader i Norge og i andre land

5.4.1 Innledning

Sammenlikningene i 5.4.2 og tabell 5.8, 5.9 og 5.10 og fig. 5.4 gjelder bare arbeidere i industrien. I avsnitt 5.4.3 og fig. 5.5 presenteres en internasjonal sammenlikning av en noe bredere gruppe enn industri, hvor funksjonærene også er med.

Særlig de nordiske forhandlings- og lønnsdannelsesmodellene i privat sektor har skilt relativt skarpt mellom arbeidere og funksjonærer. Industriarbeidere er en relativt homogen gruppe og har gjerne vært referansegruppe for andre tariffoppgjør. Men andelen industriarbeidere faller og behovet for andre og bredere grupper er mer aktuelt.

Med bakgrunn i diskusjonen i Beregningsutvalget, tilrådinger i Holdenutvalgene og utviklingen av internasjonal sammenliknbar lønns- og lønnskostnadsstatistikk, tar utvalget sikte på å presentere relative kostnadstall for en noe bredere gruppe. I denne rapporten bygges det på et noe annet kildemateriale og med noen færre land med i sammenlikningene enn for industriarbeidere. Fordi direkte sammenliknbar lønnskostnadsstatistikk lar vente på seg, har man ennå ikke kommet langt nok på dette punktet til at kvaliteten og sammenliknbarheten er god nok, men materialet i avsnitt 5.4.3 danner likevel basis for noen hovedkonklusjoner. Med bakgrunn i det man vet om kildematerialet, har man i boks 5.6 forsøkt å identifisere metodiske forskjeller som kan ha betydning for de relative forskjellene.

Funksjonærene utgjør en stadig større andel av lønnsmassen også i industribedrifter i flere land og avgrensningen er heller ikke lengre så tydelig som tidligere. I NHO-bedrifter utgjør lønnssummen for funksjonærer om lag 50 prosent av lønnssummen i industrien. For funksjonærer avtales det sentrale tillegg bare for en begrenset gruppe, men også i den lokale og individuelle lønnsdannelsen kan kollektive føringer ha betydning. Arbeidstiden og de indirekte personalkostnader er forskjellige for arbeidere og funksjonærer landene imellom. Også fordelingen av antall funksjonærer og arbeidere kan være svært forskjellig. Innføring av ISCO-yrkesklassifiseringssystem bidrar også til at begrepene arbeidere og funksjonærer etter hvert kan bli supplert/ erstattet av statistikk med mer presise betegnelser på yrker og/eller utdanning.

I tråd med endringene av konkurranseforholdene mellom nye EU-land og norsk arbeidskraft vil utvalget vurdere relative lønnskostnader ovenfor flere land/grupper, betydningen av disse og hvilke grupper som bør sammenliknes. Man vil i senere rapporter fra TBU se på alternative kildematerialer og vurdere kvaliteten og sammenliknbarheten av disse før disse tas med.

5.4.2 Industriarbeidere

Avlønningsformen for industriarbeidere har tradisjonelt vært timelønn. En del industriarbeidere kan også ha fast månedslønn. I tillegg til den faste lønnen er arbeidstid innrapportert og omregnet til timefortjeneste og tatt med i sammenlikningene mellom land.

Tabell 5.8 og 5.9 viser lønnskostnader per time for industriarbeidere i forhold til våre samhandelsland, målt i felles valuta. De faktiske valutakursene er lagt til grunn sammen med konkurransevekter som er brukt for øvrig i kapittel 5.

Lønnskostnadsnivået for norske industriarbeidere for 2002 lå 35 prosent høyere enn gjennomsnittet regnet i norske kroner for våre handelspartnere som er med i tabell 5.8 og 5.9, mens utvalget anslår at de tilsvarende relative lønnskostnadene for 2003 lå anslagsvis 30 prosent høyere enn konkurrentene.

Nivåsammenlikningene omfatter ca. 97 prosent av konkurrentene brukt ellers i kapittel 5. Landene som ikke er med i de relative sammenlikningene (som står for knapt 3 prosent av samhandelen) er Thailand, Singapore, Taiwan, Polen, Tsjekkia og Ungarn.

Sør-Korea er med i sammenlikningene fra 1985, mens hele Tyskland, både tidligere Øst- og Vest-Tyskland er med i tallene fra 1993.

Lønnskostnadstallene er basert på datasammenlikninger av BLS (Bureau of Labor Statistics) i USA. Direkte sammenliknbare nivåtall fra samme kilde finnes frem til 2002. I tillegg har man for industriarbeidere lagt til grunn ulikhetene i lønnsveksten mellom land fra 2002 til 2003 tilsvarende vekstanslagene for kostnadene for alle industriansatte som er benyttet i tabell 7.5 i vedlegg 7. For Norge har industriarbeidere hatt noe lavere vekst enn det som ligger til grunn for vedleggstabell 7.5, hvor også funksjonærer er med. Vekstanslaget for norske industriarbeidere er derfor satt til 4 prosent. Oversiktene i tabell 5.9 indikerer hvilke retningen og størrelsesorden relative lønnskostnader for industriarbeidere i forhold til enkeltland har beveget seg fra 2002 til 2003. Den største endringsfaktoren i 2002 og 2003, valutakursene er kjent.

I tabell 5.8 er det satt opp relative nivåtall for noen grupper av land i forhold til norske industriarbeidere.

Mot gjennomsnittet for alle grupper av land økte lønnskostnadsnivået i Norge sterkere i alle årene fra 1995 til 2002, målt i felles valuta. Det var sterkest relativ lønnskostnadsvekst i forhold til Eurolandene. I 2003 har lavere lønnskostnadsvekst i Norge og endrede valutakurser bidratt til en viss reversering av den sterke veksten i relativt lønnskostnadsnivå tidligere. Valutakursene inn i 2004 bidrar til en ytterligere reduksjon i inneværende år, dersom lokal lønnskostnadsvekst ellers i Norge og Eurolandene utvikler seg noenlunde parallelt.

I Ikke-Euroland er det særlig utviklingen i dollar og yen-kursen som har bidratt til at relativt lønnskostnadsnivå for Norge overfor Ikke-Euroland likevel er om lag det samme i 2003 som i 2002.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Overfor enkeltland og overfor våre viktigste konkurrentland lå lønnsnivået for norske industriarbeidere i hele 90-årene stort sett blant de 2-4 landene (tabell 5.9) med høyeste lønnskostnadsnivå, sammen med Tyskland og tidvis Belgia og Sveits. Gjennomsnittsforskjellene mellom landene for øvrig ble mindre i perioden. Fra 2001 er norsk lønnskostnadsnivå for industriarbeidere høyest av 19 konkurrentland som er sammenliknet. Ved innføring av Euro er det kun forskjellen i lønnskostnadsutvikling mellom Euro-landene internt som endrer relativt nivå mellom dem. For disse landene ser det ut til at det i samme periode er en sterkere tilnærming internt. Dette bidrar også til at de relative lønnskostnadene for norske industriarbeidere ovenfor Euroland i sør som Irland, Italia, Spania, Hellas og Portugal har nærmet seg Norge, mens andre høykostnadsland innenfor Euroområdet har et langt lavere lønnskostnadsnivå i 2003 enn Norge i forhold til 2000/2001. Dette gjelder spesielt Tyskland, Belgia og Østerrike. Men det er i Ikke-Euroland som USA, Japan, Sverige og Storbritannia at lønnskostnadsnivået i felles valuta har blitt langt lavere enn i Norge. I forhold til enkeltland og geografisk plassering var dette typiske strukturelle trekk mellom landene i begynnelsen av årtusenskiftet.

Strukturen på timelønnskostnadene varierer sterkt fra land til land. Noen land har forholdsvis høye faktiske lønninger per arbeidet time og lavere indirekte personalkostnader, mens andre land har lave faktiske lønninger per arbeidet time og høyere indirekte personalkostnader. Slik oppsplitting finnes frem til 2002. I 2002 hadde norske industriarbeidere høyeste lønn per arbeidet time, mens det var særlig Danmark som tidligere år har hatt høyere lønn per arbeidet time. For de indirekte personalkostnadene hadde 11 av de 16 landene hvor slike opplysninger finnes, høyere prosentvis kostnadspåslag i forhold til lønn for arbeidet tid enn Norge. Målt i kroner (felles valuta) hadde 7 av de16 landene høyere indirekte lønnskostnader enn Norge.

Noen av komponentene i lønnskostnadstallene er nokså løst anslått. Statistikken må derfor ikke sees på som et presist uttrykk for kostnadsforholdene mellom land. Nivåsammenlikningen er basert på gjennomsnitt for industriarbeidere og er ikke representativ for alle deler av industrien. Lønnskostnads forskjellene mellom bransjer i f.eks. Japan og USA kan være svært store, mens bransjeforskjellene i Tyskland og i de nordiske landene er langt mindre. Strukturen på lønnskostnadene varierer sterkt fra land til land. Noen land har forholdsvis høye faktiske lønninger per arbeidet time og lavere indirekte personalkostnader. Tabell 5.10 viser hvordan forholdet mellom direkte lønn per arbeidet time og indirekte personalkostnader var i 2002, målt i norske kroner.

5.4.3 Internasjonale sammenlikninger for alle ansatte (funksjonærer og arbeidere) i industri, bergverk, elektrisitet-, gass- og vannforsyning og bygge- og anleggsvirksomhet

Med utgangspunkt i beregnede tall fra Eurostat viser timelønnskostnadene for alle ansatte (både funksjonærer og arbeidere) i industri, bergverk, elektrisitet-, gass- og vannforsyning og bygge- og anleggvirksomhet at lønnsnivå per time for disse næringene er klart høyere i Norge enn tilsvarende for handelspartnerne.

Summariske beregninger viser at norske lønnskostnader per arbeidet time for alle ansatte i næringene ovenfor, lå i gjennomsnitt for 2003 i størrelsesorden 20 prosent høyere enn for konkurrentene i de landene som er med og som det var mulig og sammenlikne med, jf. figur 5.5. For industriarbeidere alene lå vektet gjennomsnitt for tilsvarende land på 31 prosent høyere. En summarisk vurdering ut fra dette materialet er at lønnskostnadsnivået i 2003 sannsynlig ligger vel 10-15 prosentpoeng lavere enn en sammenlikning bare for industriarbeidere, dersom en utvider med bransjegruppene overfor og tar med funksjonærer. En opplagte hovedforklaring på dette er at de relative forskjellene for funksjonærer mellom Norge og konkurrentene er klart mindre. Dette gjelder også industrifunksjonærer. Likevel vil lønnskostnadsnivået også for industrifunksjonærer ligge godt over lønnskostnadsnivået for konkurrentlandene.

I forhold til sammenlikningen for industriarbeidere var det ikke mulig å sammenlikne tall for Canada, Sør-Korea og Sveits for alle ansatte på samme måte. Målet videre vil være en nærmere klargjøring av næringsdefinisjonene i sammenlikningene og avklaring av det statistiske grunnlaget ovenfor enkeltland.

Sammenlikningen er basert på nivåtall for timelønnskostnader for et aggregat som kalles ”Industry”. Dette aggregatet inneholder industri og bergverk, elektrisitets-, gass- og vannforsyning og bygg og anlegg. For de fleste landene foreligger det nivåtall i 2000.

I figuren 5.5 er disse nivåene fremskrevet til 2003 ved hjelp av vekstrater for timelønnskostnader for alle ansatte i industrien. Dette er en tilnærming, men viser likevel at timelønnskostnadene innen disse næringene totalt sett er klart høyere i Norge enn hos handelspartnerne, men at forskjellen likevel er klart mindre enn om en kun ser på industriarbeidere.

Kilde: Eurostat, IMF, Statistisk sentralbyrå og Norges Bank..

5.5 Markedsandeler på hjemme- og eksportmarkedene

I ettertid kan en et stykke på vei avlese industriens totale konkurranseevne ved å se på utviklingen i markedsandeler ute og hjemme. Grunnlaget for dette er utdypet i boks 5.7.

Siden den økonomiske utviklingen er kjennetegnet ved økt internasjonal spesialisering, vil hjemmemarkedsandelene over tid falle trendmessig. Norske hjemmemarkedsandeler bør derfor sammenliknes med hjemmemarkedsandelene hos handelspartnerne. Avvik i enkeltår kan ha sammenheng med at konjunkturutviklingen ikke er i fase i Norge og hos handelspartnerne. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var hjemmemarkedsandelene for hjemmekonkurrerende næringer relativt stabile fra midten av 1990-tallet og fram til 2002, mens det var en betydelig nedgang for de utekonkurrerende næringene. Fra 2002 til 2003 falt imidlertid hjemmemarkedsandelen for hjemmekonkurrerende næringer betydelig, mens den var relativt stabil for de utekonkurrerende næringene.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Foreløpige tall indikerer at eksportmarkedsandelen for tradisjonelle industrivarer har vært relativt stabile de siste tre årene til om med 2003. Siden 1990 har eksportmarkedsandelen samlet falt med om lag 14 prosent. Tapet av markedsandeler i denne perioden er særlig markert for de såkalt utekonkurrerende næringene, som bl.a. produserer metaller, kjemiske råvarer og treforedlingsprodukter. Innen verkstedsindustrien har eksportmarkedsandelen økt med hele 16 prosent siden 1990.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.