2 Nærmere om inntektsutviklingen for husholdningene

I avsnitt 2.1 gjengis tall for husholdningenes disponible realinntekt basert på nasjonalregnskapet. I avsnitt 2.2 presenteres mer detaljerte tall for inntektsutviklingen for utvalgte eksempler på lønnstakerhusholdninger der en spesielt fokuserer på betydningen av ulik lønnsutvikling og skattesystemet. I avsnitt 2.3 omtales utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden, mens det i avsnitt 2.4 redegjøres for en del trekk ved inntektsfordelingen for yrkestilknyttede og pensjonister.

2.1 Disponibel realinntekt i husholdningssektoren

• Husholdningenes disponible realinntekt gikk ifølge foreløpige tall fra nasjonalregnskapet opp med 2,1 prosent fra 2002 til 2003. Den moderate veksten må ses på bakgrunn av den høye veksten året før. Lønnsinntektene og stønadene fra det offentlige ga de største bidragene til inntektsveksten. Regnet per person gikk disponibel realinntekt opp med 1,5 prosent i 2003.

Nasjonalregnskapets inntektsregnskap inneholder en samlet oversikt over husholdningssektorens inntekter og utgifter, dvs. etter at en har summert over alle økonomiske enheter hjemmehørende i husholdningssektoren. (For en nærmere redegjørelse for hva som inngår i husholdningssektoren se boks 2.1)

Figur 2.1 viser husholdningenes disponible inntekt som andel av disponibel inntekt for Norge, og som andel av disponibel inntekt for Norge eksklusive driftsresultatet i petroleumssektoren. I 1999 steg oljeinntektene kraftig og veksten i husholdningenes disponible inntekt flatet ut, noe som bidro til at husholdningenes andel av disponibel inntekt for Norge falt. Denne utviklingen fortsatte i 2000 og 2001, med moderat til svak vekst i husholdningenes disponible inntekt og kraftigere vekst i oljeinntektene. I 2002 ble oljeinntektene noe redusert i forhold til de to foregående årene. Samtidig var det kraftig vekst i husholdningenes inntekter, noe som førte til at andelen igjen økte. For 2003 viser foreløpige nasjonalregnskapstall at andelen er omtrent på høyde med andelen i 2002. Husholdningenes andel av disponibel inntekt for Norge eksklusive driftsresultatet i petroleumssektoren har vist et jevnere forløp, med en nedadgående tendens i konjunkturoppgangen etter 1993 og fram til 1997. For hele perioden 1997 - 2003 har andelen vist en svakt økende tendens hvis en ser bort fra 2001, hvor andelen falt kraftig. I 2002 kom andelen opp på om lag samme nivå som i perioden 1997-2000, og foreløpige nasjonalregnskapstall viser at andelen ligger på omtrent samme nivå i 2003.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Tabell 2.1 viser husholdningenes inntekter og utgifter fordelt på ulike poster. Det har siden starten på konjunkturoppgangen rundt 1993 vært høy vekst i husholdningenes disponible realinntekt. Veksten var spesielt høy i årene 1996-1998. I perioden 1994 - 2003 var den gjennomsnittlige veksten 3,6 prosent per år. Ifølge nasjonalregnskapet økte husholdningenes disponible realinntekter med 2,1 prosent i 2003. Dette er hele 6,7 prosentpoeng lavere enn veksten i 2002. Gjennomsnittlig vekst de siste 3 år har vært 3,6 prosent. Dette er samme vekst som den gjennomsnittlige årsveksten i perioden 1994-2003. De store svingningene i inntektsveksten i de siste årene, skyldes i all hovedsak både store positive og negative vekstbidrag fra mottatt aksjeutbytte. Størrelsen på utbetalt aksjeutbytte kan til dels styres av husholdningene selv gjennom foretak der husholdningene eier majoriteten av aksjene. Det ser ut til at skattemessige tilpasninger har bestemt mye av utviklingen i mottatt aksjeutbytte de siste 4 årene.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Tabell 2.2 og 2.3 viser hvordan de ulike inntekts- og utgiftskomponentene har bidratt til veksten i husholdningenes disponible realinntekter i perioden 1993-2003 1. Bidragene fra lønnsinntekter, som er den største inntektskomponenten, har jevnt over vært store i de siste 10 årene med unntak av 2000 hvor bidraget var mer beskjedent. Foreløpige tall fra nasjonalregnskapet viser at vekstbidraget fra lønnsinntektene var på bare 3,9 milliarder i 2003, noe som tilsvarer 0,5 prosentpoeng. Dette er hele 3,5 prosentpoeng lavere enn lønnsbidraget i 2002, og det laveste bidraget lønnsinntektene har gitt til disponibel realinntekt i hele 10-års perioden.

Offentlige stønader, som er den viktigste inntektskilden for pensjonister og trygdede, har i perioden 1994-2003 gitt positive bidrag til veksten i husholdningenes disponible realinntekt. I perioden fra 1993 til 1997 var bidragene fra offentlige stønader gjennomgående beskjedne. Nedgangen i antall arbeidsledige forklarer mye av denne utviklingen. I perioden 1998-2002 var bidraget fra offentlige stønader gjennomgående høyt. Dette må ses i sammenheng med en økning i pensjonssatsene, vekst i antall pensjonister, samt innføring av kontantstøtteordningen i perioden. For 2003 viser foreløpige nasjonalregnskapstall at posten ga et vekstbidrag på 16,4 milliarder kroner, som tilsvarer 2,2 prosentpoeng. Det relativt høye vekstbidraget må ses i sammenheng med økningen i arbeidsledighetsstønader.

Bidragene fra skatt av inntekt og formue vil, med uendrede gjennomsnittlige skattesatser, være negative så lenge realinntektene øker. De negative vekstbidragene for årene 1994-2003 har sammenheng med realinntektsveksten som fant sted i denne perioden. Nasjonalregnskapet anslår at skatt av inntekt og formue bidro til å redusere veksten i husholdningenes disponible realinntekt med 4,2 milliarder 2003-kroner fra 2002 til 2003, tilsvarende 0,6 prosentpoeng. Det relativt beskjedne negative bidraget må ses i sammenheng med den beskjedne realinntektsveksten og spesielt den beskjedne veksten i lønnsinntektene.

Husholdningenes formuesinntekter består av renter på bankinnskudd, aksjeutbytte, beregnet avkasting på forsikringskrav og leieinntekter fra landeiendom. Formuesutgiftene består i all hovedsak av gjeldsrenter. Utviklingen i netto formuesinntekter bidro positivt til veksten i husholdningenes disponible realinntekter i perioden 1994-1998, blant annet som en følge av den sterke finansielle konsolideringen i husholdningene. I perioden 1998-2000 endret dette bildet seg noe. En markant økning i rentene i 3. kvartal 1998 bidro til en økning i husholdningenes netto renteutgifter. Denne utgiftsøkningen ble til en viss grad motvirket av at husholdningenes aksjeutbytte også økte, slik at posten ga et svakere positivt bidrag til den sterke veksten i husholdningenes disponible realinntekt i 1998. Det var en betydelig økning i netto renteutgifter i 1999. Inntektene fra aksjeutbytte økte ikke like mye, slik at posten netto formuesinntekter ga et negativt vekstbidrag på 0,8 prosentpoeng. Netto renteutgifter økte også i 2000, men aksjeutbytte økte også kraftig, noe som har bidratt til et positivt vekstbidrag fra netto formuesinntekter på 1,6 prosentpoeng. I 2001 viser endelige tall fra nasjonalregnskapet at posten ga et negativt bidrag til veksten i disponibel realinntekt på 2,8 prosentpoeng. Dette må ses i sammenheng med en kraftig nedgang i mottatt aksjeutbytte, samt fortsatt høyere vekst i rentebærende gjeld enn i rentebærende fordringer. For 2002 viser tall fra nasjonalregnskapet at endringene i netto formuesinntekter bidro med hele 27,3 milliarder 2003-kroner til veksten i husholdningenes disponible realinntekt, tilsvarende 4,0 prosentpoeng. Dette skyldes i hovedsak en kraftig vekst i utbetalt aksjeutbytte i 2002. For 2003 anslår nasjonalregnskapet at posten ga et negativt bidrag til veksten i disponibel realinntekt på 7,1 milliarder kroner, noe som tilsvarer 1 prosentpoeng. Dette forklares med at økningen i netto renteinntekter i fjor, var mindre enn antatt nedgang i mottatt aksjeutbytte. Tallene for mottatt aksjeutbytte er imidlertid fortsatt svært usikre.

Disponibel realinntekt og antall personer

Inntektstall fra inntektsregnskapet for husholdningssektoren er summariske i den forstand at de ikke korrigerer for endringer i husholdningenes antall og sammensetning. Disponibel realinntekt regnet per person kan for 2003 anslås til i underkant av 167 000 kroner. Med omtrent 2,3 personer per husholdning (jfr. Folke- og boligtellingen 2001) blir gjennomsnittlig disponibel realinntekt per husholdning i overkant av 380 000 kroner. I tabell 2.4 vises årlig prosentvis vekst i disponibel realinntekt i husholdningssektoren regnet per person i perioden 1994-2003. I denne perioden har den årlige gjennomsnittlige veksten i disponibel realinntekt per person vært på 3,0 prosent. For 2003 viser foreløpige nasjonalregnskapstall en vekst på 1,5 prosent. Dette er hele 6,7 prosentpoeng lavere enn veksten i 2002. Gjennomsnittlig vekst de siste 3 årene har vært på 3,0 prosent, som er lik den gjennomsnittlige veksten de siste 10 årene.

2.2 Vekst i reallønn etter skatt for utvalgte lønnstakerhusholdninger

• Lønnstakere hadde en gjennomsnittlig økning i reallønn etter skatt på 2,1 prosent fra 2002 til 2003. For hovedgrupper av lønnstakerne lå veksten mellom 1,2 og 3,1 prosent. Veksten i reallønn etter skatt fra 2001 til 2002 var i gjennomsnitt på 4,5 prosent.

Avsnitt 2.1 gjengir tall for husholdningenes samlede disponible realinntekt basert på nasjonalregnskapet, som i tillegg til lønnsinntekter bl.a. omfatter pensjonsinntekter, blandet inntekt (i hovedsak driftsresultatet fra næringsvirksomhet) og netto formuesinntekter, jf. boks 2.1. I dette avsnittet studeres utviklingen i kjøpekraft for ulike grupper lønnstakerhusholdninger, dvs. husholdninger som har lønn som hovedinntektskilde. Reelle endringer i skatter vil medføre forskjeller i lønnsveksten før og etter skatt. I tillegg vil økning i priser normalt bidra til at lønn etter skatt øker mindre reelt enn nominelt. Veksten i reallønn etter skatt forteller hvordan kjøpekraften for lønnsinntekten for ulike grupper lønnstakere endrer seg.

Økningen i gjennomsnittlig reallønn 2 etter skatt for lønnstakere med et fullt normalårsverk (uten overtid) var om lag 2,1 prosent fra 2002 til 2003. Veksten i husholdningenes reallønnsinntekter, som i tillegg til lønnsveksten er påvirket av utviklingen i antall utførte årsverk, var 2,1 prosent i samme periode. Veksten i husholdningenes disponible realinntekt regnet per person var 1,5 prosent fra 2002 til 2003. 3

2.2.1 Nærmere om beregninger av utviklingen i reallønn etter skatt fra 2001 til 2003 for hovedgrupper av lønnstakere

Reglene for beskatning av lønnsinntekt har i stor grad vært uendret i perioden 1992 til 2004. Maksimal skatt på alminnelig inntekt har vært 28 prosent i disse årene. Maksimal marginalskatt på lønn var 48,8 prosent i 1992, 49,5 prosent fra 1993 til 1998 og 49,3 prosent i 1999 og 55,3 prosent i 2000 til 2004. I de senere årene har det blitt vedtatt enkelte skattelettelser på lønnsinntekter gjennom økninger i bunnfradragene og lettelser i toppskatten. Skattesatser og inntektsgrenser mv. for inntektsårene 2000 til 2004 fremgår i tabell 7.1 i vedlegg 7.

I tabell 2.5 legger Beregningsutvalget fram beregninger av utviklingen i reallønn etter skatt for hovedgrupper av lønnstakere fra 2001 til 2003. Det er i hovedsak tatt utgangspunkt i nivå og vekst i årslønn som gjengis i tabell 3.1.

Tabell 2.5 viser at lønnstakere som har hatt en årslønn og en lønnsvekst som tilsvarer gjennomsnittet for alle grupper, har fått en økning i reallønn etter skatt 4 på 2,1 prosent fra 2002 til 2003. Dette er en reduksjon i veksten på 2,4 prosentpoeng i forhold til veksten fra 2001 til 2002. Reduksjonen skyldes høyere prisvekst og lavere nominell lønnsvekst. I 2002 ble det i tillegg gitt skattelettelser som berørte mange med gjennomsnittsinntekter, mens skattelettelsene i 2003 ikke gir så store utslag.

Vekst i reallønn etter skatt varierer en del for de ulike gruppene uavhengig av den nominelle lønnsveksten. Dette har først og fremst sammenheng med lettelser i toppskatten i årene 2002 og 2003. For grupper som var/er innenfor toppskattegrensen vil høyere innslagspunkt i toppskatten slå ut i relativt høyere reallønnsvekst enn for grupper med gjennomsnittlig årslønn lavere enn innslagspunktet for toppskatt. I 2001 og 2002 var innslagspunktet i toppskatten i trinn 1 hhv. 289 000 kroner og 320 000 kroner, mens grensen økte til 340 700 kroner i 2003. Videre vil lettelser i beskatningen gjennom endrede grenser, som for eksempel økt øvre grense i minstefradraget, gi ulike utslag for veksten i reallønn etter skatt avhengig av lønnsnivå.

For industriarbeidere økte reallønnen etter skatt i gjennomsnitt med 1,2 prosent fra 2002 til 2003, mens økningen for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter var 2,4 prosent i samme periode. For kommuneansatte økte reallønnen etter skatt i gjennomsnitt med 2 prosent fra 2002 til 2003. Veksten for statsansatte var på 1,9 prosent. For ansatte i skoleverket økte reallønnen etter skatt med 3,1 prosent i denne perioden.

Tabellen illustrerer at ansatte i HSH-bedrifter innen varehandelen har fått en vekst i reallønn etter skatt på om lag 2 prosent fra 2002 til 2003. I samme periode hadde ansatte innen forretnings- og sparebanker og forsikring en kjøpekraftsutvikling på om lag 2,4 prosent.

Beregningsutvalget har også sett på hva husholdningstyper kan bety for kjøpekraftsutviklingen. I tabell 2.6 har en beregnet utviklingen i reallønn etter skatt for lønnstakere med en lønnsinntekt i 2002 på henholdsvis 300 000 kroner og 550 000 kroner. Beregningene er utført for enslige lønnstakere hhv. uten barn og med ett barn, for lønnstakere som forsørger ektefelle og to barn, og for ektepar der begge ektefeller arbeider og har to barn.

De generelle forutsetningene for beregningene er nærmere omtalt i boks 2.2.

Utvalget har i beregningene i tabell 2.6 lagt til grunn en lønnsvekst på 5,7 prosent fra 2001 til 2002 og 4,5 prosent fra 2002 til 2003.

Tabell 2.6 illustrerer hvordan kjøpekraften for noen utvalgte husholdningstyper, med og uten barn, påvirkes av skatteendringene fra 2002 til 2003. Med de forutsetningene som er valgt, varierer økningen i reallønnen etter skatt for de utvalgte typehusholdningene fra 1,6 prosent til 2,3 prosent i denne perioden. Økningen i reallønnen etter skatt er relativt størst for husholdninger uten barn. Dette skyldes at barnetrygdsatsene er underregulert ift. lønnsveksten i perioden.

2.2.2 Kort om endringer i skatteregler for lønnstakere fra 2003 til 2004

Skattereglene for lønnstakere for 2004 er i hovedsak justert med forventet lønnsvekst. Det særskilte fradraget i arbeidsinntekt (også kalt lønnsfradraget) ble imidlertid holdt nominelt uendret på 31 800 kroner fra 2003 til 2004. Det vises til tabell 7.1 i vedlegg 7 for en oversikt over skattesatser og grenser.

Det er vedtatt lettelser i skatteregler som kan påvirke lønnstakere. Fradraget for fagforeningskontingent øker fra 1 450 kroner til 1 800 kroner. Videre er bunnfradraget ved beregning av inntekt ved fordel av egen bolig økt fra 80 000 kroner til 90 000 kroner.

Barnetrygden er nominelt uendret fra 2003 til 2004.

2.3 Utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden fra 2001 til 2003

Hovedkomponentene i pensjonsytelsene fra folketrygden er grunnpensjon (som er et grunnbeløp (G) for enslige og 0,8 G for ektefeller), særtillegg og tilleggspensjon. Minstepensjonen består av 1 G (1,6 G for ektepar) og særtillegg. Særtillegget gis til pensjonister uten rett til tilleggspensjon eller som har tilleggspensjon lavere enn særtillegget, og kan derfor oppfattes som en minimums tilleggspensjon. Særtillegget for minstepensjonister ble økt fra 1,5 til 1,6 G fra 1.5. 2003.

Pensjonistenes inntekter fra folketrygden blir normalt regulert 1. mai hvert år. Utviklingen i grunnbeløpet i folketrygden, minstepensjonene for enslige og ektepar og pensjonene til enslige fødte uføre/unge uføre i perioden 1.5.1993 til 1.5.2004 fremgår av tabell 7.2 i vedlegg 7.

Pensjonister med tilleggspensjon utover særtillegget vil generelt øke sin pensjonsinntekt i takt med økningen i grunnbeløpet. Økningen i utbetalt pensjon var 5,2 prosent fra 2001 til 2002. I 2003 ble imidlertid grunnpensjonen for ektepar økt slik at disse fikk en økning i utbetalt pensjon på 7,4 prosent fra 2002 til 2003, mens enslige fikk en økning tilsvarende reguleringen av grunnbeløpet på 5,1 prosent. Økningen i grunnbeløpet fra 2002 til 2003 inneholdt en etterslepskompensasjon som hadde sin bakgrunn i de retningslinjene Stortinget har vedtatt for regulering av pensjonistenes inntekter.

Tabell 2.7 viser beregnet vekst i minstepensjon og realvekst i minstepensjon uten andre inntekter eller formue fra 2001 til 2002 og fra 2002 til 2003. Realveksten i pensjon var 3,9 prosent fra 2001 til 2002. For enslige pensjonister ble veksten 2,6 prosent fra 2002 til 2003. Den lavere realveksten i pensjon kan forklares med høyere prisvekst. Økt grunnpensjon for ektepar bidrar til at realveksten for denne gruppen økte med 4,9 prosent fra 2002 til 2003.

Pensjonister har rett på særfradrag for alder og uførhet mv. og betaler lav trygdeavgift på inntekter som ikke gir opptjening av pensjonspoeng. En særskilt skattereduksjonsregel sikrer videre at minstepensjonister uten særlig formue eller inntekter utover minstepensjon ikke skal betale skatt. Denne fordelen avtrappes gradvis med økende inntekt.

Beregningene ovenfor gjelder pensjonsytelser fra folketrygden. Pensjonistenes inntektsforhold bestemmes også av andre pensjonsordninger, men utvalget har ikke vurdert ytelser fra disse.

Utviklingen i disponibel realinntekt for den enkelte pensjonist vil variere avhengig av bl.a. pensjonens størrelse, pensjonistens sivilstand og andre inntekts- og formuesforhold.

Tabell 2.8 viser veksten i overføringer fra 1993 til 2002 for pensjonistene som samlet gruppe. Det har vært en reell vekst i overføringene fra 1993 til 2002 på om lag 32,8 prosent. Overføringer utgjør vel 86 prosent av pensjonistenes samlede inntekt i 2002 (se vedleggstabell 7.3). Overføringenes andel av samlet inntekt har ikke endret seg vesentlig siden 1993.

2.3.1 Pensjonsregulering i 2004

Resultatet av pensjonsoppgjøret innebærer at grunnbeløpet øker med 1 719 kroner til 58 778 kroner f.o.m. 1. mai. 2004. Dette innebærer en økning i det gjennomsnittlige grunnbeløpet fra 2003 til 2004 på 3,9 prosent. Fra 1. mai 2004 økte grunnpensjonen for pensjonistektepar fra 0,8 G for hver ektefelle til 0,825 G. Dette innebærer at gjennomsnittlig minstepensjon for 2003 blir 104 261 kroner for enslige og 187 226 kroner for ektepar.

2.3.2 Kort om endringene i de særskilte skattereglene for pensjonister fra 2003 til 2004

Særfradraget for alder og uførhet ble holdt uendret fra 2003 til 2004. Grensene for skattefri nettoinntekt for pensjonister er oppjustert med den anslåtte lønnsveksten i 2004 til 88 600 kroner for enslige pensjonister og 143 800 kroner for ektepar.

Endringene i skattereglene for pensjonister innebærer at en enslig pensjonist i 2004 vil begynne å betale skatt på inntekter over 116 579 kroner. Tilsvarende vil et pensjonistektepar begynne å betale skatt på inntekter over 189 211 kroner. Dette er en økning på 4 prosent i forhold til 2003. Det er her lagt til grunn at pensjonistenes nettoformue ikke overstiger 200 000 kroner. Det forutsettes også at pensjonistene kun har pensjonsinntekt og kun har standardfradrag.

2.4 Fordeling av inntekt

• Den midlertidige skatten på utbytte i 2001 påvirker nivået på kapitalinntekten, fordelingen av samlet inntekt og inntektsfordelingen for yrkestilknyttede og pensjonister i årene 2000, 2001 og 2002. Utbytteskatten ble fjernet fra 2002 og resulterte i økte utbytter og dermed økt kapitalinntekt fra 2001 til 2002.

• De 10 prosentene med høyest inntekt av de yrkestilknyttede ( lønnstakere og selvstendige) med minst 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn har økt sin andel av kapitalinntektene fra 70,8 prosent til 91,1 prosent fra 1993 til 2002. En oppsplitting av tallene for denne gruppen viser at de 2 prosentene med de høyeste inntektene i 2002 har 78 prosent av kapitalinntektene mot 55 prosent i 1993.

• De 10 prosentene med høyest inntekt av pensjonistene har økt sin andel av kapitalinntektene fra 44,3 prosent til 56,3 prosent fra 1993 til 2002. Pensjonistene med lavere samlet inntekt har fått en noe større andel av overføringene i 2002 sammenlignet med 1993.

• For prosenten med høyest samlet inntekt av de yrkestilknyttede med relativt lav yrkesinntekt 5 utgjør kapitalinntektene i gjennomsnitt knapt 1,7 mill. kroner.

• Inntektsulikheten for yrkestilknyttede synes å ha økt noe fra 1993 til 2002, mens inntektsulikheten for pensjonister har gått ned. Fra 2001 til 2002 har forskjellene i samlet inntekt økt både for pensjonister og yrkestilknyttede. Dette skyldes hovedsaklig en kraftig økning i kapitalinntektene i 2002 for de med høyest samlet inntekt. Utbytteskatten resulterte tilsvarende i redusert ulikhet fra 2000 til 2001.

• Fordeling av kapitalinntekt mellom kvinner og menn i selvangivelsesstatistikken viser at menn har 79 prosent av inntektene i 2002, mens kvinner har 21 prosent av inntektene.

Beregningsutvalget legger i dette avsnittet fram en del statistikk som kaster lys over fordelingen av inntekt for individer. Det er spesielt lagt vekt på å redegjøre for enkelte trekk ved fordelingen av arbeids- og kapitalinntekter.

I rapport nr. 2 for 2003 hadde utvalget en tabell som viser desilfordelingen av lønnsinntekt før skatt for heltidsansatte lønnstakere for perioden 1997-2002, jf. tabell 2.8 i NOU 2003:20. SSB har gjennomført en sammenveiing av lønnsstatistikkene på de ulike områdene i privat og offentlig sektor, dvs. at de har etablert et samlet lønnsnivå for alle lønnstatistikkene. Sammenveiingen gjør det mulig å analysere lønnsfordelingen og endringer i denne over tid på individnivå på tvers av næringer og tariffområder. Pga. at det er nødvendig med en nærmere gjennomgang av innrapportert tallgrunnlag for helseforetakene, er det ikke laget en tilsvarende tabell med 2003-tall til denne rapporten. Det kan også bli endringer i tidligere publiserte tall for 2001 og 2002. Utvalget vil ajourføre denne tabellen når tallgrunnlaget er sjekket og funnet i orden.

2.4.1 Nærmere om fordelingen av samlet inntekt etter skatt for individer med yrkesinntekt på minst 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

I dette avsnittet ses det på sammensetningen og fordelingen av samlet inntekt for individer med en yrkesinntekt (sum av lønnsinntekt og næringsinntekt) som minst utgjør 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

Tabell 2.9 viser sammensetningen av de ulike inntektskomponentene i 1993 og 2002 etter at individene er sortert etter stigende inntekt etter skatt (desiler). Tabellen viser at lønnsinntekt er den viktigste inntektskilden for alle desilene, spesielt for desil 1 til desil 9. Lønnsandelen stiger for desilene 1 til 9 fra 1993 til 2002, mens desil 10 har en nedgang i lønnsandelen i denne perioden. Andelen næringsinntekt er relativt høy for desil 1 og er fallende til og med for desil 5 for begge årene. Deretter stiger andelen med samlet inntekt. Andelen næringsinntekt faller fra 1993 til 2002 for alle desilene og utgjør for alle gruppene samlet en andel på 7,8 prosent i 2002 mot 9,6 prosent i 1993

For høyinntektsgruppene (spesielt desil 10) utgjorde kapital- og næringsinntekter en relativt stor andel av samlet inntekt både i 1993 og 2002. Kapitalinntektenes relative betydning har økt mens næringsinntektenes andel har sunket. Andelen kapitalinntekt av samlet inntekt øker med økt inntekt både i 1993 og i 2002. For desil 10 er andelen kapitalinntekt økt fra 13,6 prosent i 1993 til 23,9 prosent i 2002. Med unntak av desil 10 utgjør kapitalinntektene en noe mindre andel av de samlede inntekter i 2002 enn i 1993. Nedgangen i andelen må ses i lys av at renteutgiftene ikke er trukket fra i inntektsbegrepet. Desil 1 har en negativ andel kapitalinntekt, dvs. at de hadde et netto tap på sine kapitalplasseringer både i 1993 og 2002.

Tabell 2.9 viser også at samtlige desiler med unntak av desil 10 har økt andelen av samlet inntekt som betales i skatt fra 1993 til 2002. Progressivitet i beskatningen av lønn kombinert med reallønnsøkning er en medvirkende årsak til at skatteandelene øker noe for de fleste gruppene. Fra 2001 til 2002 har overregulering av toppskattegrensene og bortfall av utbytteskatten isolert sett medvirket til lavere skatt for de høyeste desilene.

Tabell 2.10 viser desilenes andel av de ulike inntektskomponentene. Desilenes andeler av lønnsinntekt-, næringsinntekt og overføringer endrer seg relativt lite mellom desilene fra 1993 til 2002. Den største endringen skjer for kapitalinntekter hvor desil 10 øker sin andel fra 70,8 prosent i 1993 til 91,1 prosent i 2002. Alle de andre desilene reduserer sin andel. Desil 10s andel av lønnsinntekter øker også. Samlet sett fører dette til at desil 10 øker sin andel av samlede inntekter etter skatt fra 20,9 prosent i 1993 til 24 prosent i 2002.

2.4.2 Nærmere om fordelingen av kapitalinntekter for individer med yrkesinntekt på minst 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

Tabell 2.11 gir en oversikt over fordelingen av de ulike kategorier kapitalinntekter for yrkestilknyttede med yrkesinntekt på minst 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.. I tabellen er de 10 prosentene med høyest samlet inntekt oppdelt videre i 5 grupper. De gjennomsnittlige kapitalinntektene øker systematisk med økende samlet inntekt. Kapitalinntektene øker markert fra 1. til 2. desil og fra 8. til 9. desil, og fra 9. til 10. desil ser vi at økningen er betydelig.

Inntektene av de fleste typer kapitalinntekter øker med økende inntekt. Renteinntektene var i 2002 relativt like i desilene 1 til 6. De gjennomsnittlige renteinntektene var over 3 ganger så store i desil 10 som i desil 9. For de andre kategoriene av kapitalinntekter var forskjellene mellom desilene langt større. I 2002 var de gjennomsnittlige utbyttene under 1 300 kroner for desilene 1 til 8. Desil 9 og desil 10 hadde derimot henholdsvis om lag 3 200 kroner og om lag 162 400 kroner i utbytte. Realisasjoner av kapitalgevinst/-tap øker også (redusert tap) med økende inntekt Andre kapitalinntekter, som blant annet omfatter leieinntekter, avkastning av pensjonsforsikring og enkelte næringsinntekter (opptjent utenbygds), viser et liknende mønster som for utbytte. Økningen fra 9 til 10 desil er klart mindre. Renteinntektene utgjør den største andelen av kapitalinntekter for desilene 1 til 9, men utgjør en relativt lav andel av desil 10s kapitalinntekter. Utbytte er i 2002 i gjennomsnitt om lag 4 ganger nivået i 1993. Nivået er dessuten vel 3 ganger så høyt som i 2001 da man hadde en midlertidig skatt på utbytte. Renteinntektene i 2002 er noe høyere enn renteinntektene i 1993. Andre kapitalinntekter har i denne perioden økt noe. Økningen er sterkere for de 10 prosent rikeste enn for de andre gruppene. Det framgår videre at desil 1 til 9 hadde realisasjonstap, mens desil 10 hadde realisasjonsgevinst. Realisasjonstapet var desidert størst for desil 1 med i gjennomsnitt 25 500 kroner.

Oppsplittingen av 10. desil viser at det er de 2 prosentene (persentilene 99 og 100) med høyest inntekt som har de helt høye kapitalinntektene. I gjennomsnitt hadde personer i persentil 100 (som besto av om lag 17 800 personer) vel 1,7 mill. kroner i kapitalinntekter i 2002, noe som svarer til om lag 70 prosent av de samlede kapitalinntektene. For prosentene 99 og 100 samlet har andelen kapitalinntekter økt med om lag 23 prosentpoeng fra 1993. Denne utviklingen skyldes hovedsakelig at denne gruppen har økt sine inntekter fra utbytte og realisasjonsgevinster betydelig siden 1993.

2.4.3 Nærmere om sammensetningen av samlet inntekt etter skatt for individer med yrkesinntekt lavere enn 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn

I analysen i 2.4.1. og 2.4.2 er det kun sett på yrkesaktive med relativt høy yrkesinntekt. I dette avsnittet ser vi nærmere på sammensetningen av inntekter til individer med en yrkesinntekt (sum av lønnsinntekt og næringsinntekt) som er positiv men utgjør mindre enn 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

Tabell 2.12 viser at yrkesaktive med lav yrkesinntekt i gjennomsnitt har en mye lavere samlet inntekt enn yrkesaktive. Samlede overføringer utgjør gjennomgående en større andel for denne gruppen enn for yrkesaktive med større yrkesinntekt, jf. tabell 2.9. Dette kan bl.a. ha sammenheng med at personer med relativt lav yrkesinntekt i større grad mottar trygdeytelser. Andelen næringsinntekt er relativt lav og varierer mellom 1,3 prosent og 6,0 prosent for desilene 2 til 9. Første desil har negativ næringsinntekt.

For de med høyest samlet inntekt, desil 10, utgjør kapitalinntektene 45,5 pst av samlede inntekter. For desilene 2 til 9 utgjør kapitalinntektene under 7 prosent av samlet inntekt Andelen kapitalinntekt i desil 1 er høyere, men utgjør svært lite i kroner. En oppslitting av 10.desil i persentiler viser at gjennomsnittlig samlet inntekt for personer i persentil 100 var om lag 1,7 mill. kroner hvorav kapitalinntektene utgjør over 90 prosent. Denne gruppen utgjør om lag 7000 personer.

2.4.4 Nærmere om fordelingen av samlet inntekt etter skatt for pensjonister og trygdede

Tabell 2.13 viser desilenes andel av de ulike inntektskomponentene for pensjonister og trygdede. Samlet inntekt etter skatt har økt mer enn gjennomsnittet for desil 1 til 6, mens desil 7 til 10 har hatt en noe lavere vekst. Dette har ført til at inntektsforskjellene målt ved Gini-koeffisienten har blitt redusert fra 0,247 til 0,237. Dette er hovedsakelig på grunn av en utjevning i overføringene hvor desil 1 til 6 har fått økt andel overføringer, mens desil 7 til 10 har fått reduserte andeler, jf. også tabell 2.14.

Ellers viser tabellen at de fleste desilene, med unntak av desil 10, har fått redusert andelene av de samlede kapitalinntektene som pensjonistene mottar. Dette har blant annet sammenheng med at pensjonister stort sett mottar renteinntekter. Desil 10 mottar på den andre siden hovedsakelig andre kapitalinntekter som bl.a. aksjegevinster og utbytte.

De ulike gruppenes andel av pensjonistenes og de trygdedes inntekter etter skatt har ikke endret seg vesentlig fra 1993 til 2000.

Tabell 2.14 viser utviklingen i overføringer fra 1993 til 2002 for inntektsdesilene. Det har vært en reell vekst i overføringene for alle desilene i gjennomsnitt. For desil 1 har veksten vært størst (46,6 prosent), mens desil 10 har hatt den laveste veksten (22,5 prosent). Hovedårsaken til utjevningen i inntektene kommer av økningen i grunnbeløpet i pensjonsytelsene. I tillegg har særtillegget blitt økt flere ganger i perioden.

Overføringenes andel av samlet inntekt har ikke endret seg vesentlig siden 1993 og utgjør i gjennomsnitt vel 86 prosent av pensjonistenes samlede inntekt i 2002. Desil 1 har imidlertid fått en økning, mens desil 10 har fått en reduksjon i andelen av samlet inntekt. Desil 1 har i gjennomsnitt en andel i 2002 som overstiger 100 prosent, noe som skyldes negative kapitalinntekter.

2.4.5 Utviklingen i inntektsfordelingen i perioden 1993 – 2002

Figur 2.3 viser utviklingen i Gini-koeffisienten i perioden 1993 – 2002 for individer med yrkesinntekt over 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, for pensjonister og for fordelingen av lønnsinntekt, jf. vedleggstabell 7.4. For de to individgruppene ser vi på inntektene etter skatt, mens fordelingen av lønnsinntekt er før skatt.

Gini-koeffisientene et summarisk mål på inntektsulikhet og antar verdier mellom 0 og 1. Verdien 0 tilsier at inntektene er helt likt fordelt, mens en Gini-koeffisient lik 1 tilsier at en person mottar all inntekt. Figur 2.3 viser at verdien varierer mellom om lag 0,21 og 0,25 for yrkesdeltakere og pensjonister.

Norge har tradisjonelt hatt en jevn inntektsfordeling relativt til andre europeiske land. Ulikheter i fordelingen av ekvivalent disponibel inntekt målt ved Gini-koeffisienter varierer for europeiske land mellom om lag 0,25 og 0,43 6, der Russland skiller seg ut med størst inntektsulikhet. Disse koeffisientene er imidlertid ikke direkte sammenlignbare med tallene i figuren som måler inntektsulikhet for personer. Det illustrerer likevel hvordan inntektsulikhet varierer i forhold til skalaen for Gini-koeffisienten.

Figuren viser at samlet inntekt etter skatt har vært betydelig mer ujevnt fordelt blant pensjonister enn blant yrkestilknyttede i største delen av perioden. Gini-koeffisienten er høyere for pensjonister enn for yrkestilknyttede i alle årene bortsett fra 2000 og 2002. Fra tabell 2.10 og 2.13 framgår det at dette hovedsakelig skyldes at pensjonistenes yrkesinntekter (lønns- og næringsinntekter) er betydelig mer ujevnt fordelt enn inntektene til yrkestilknyttede. Figuren viser videre at forskjellene i samlet inntekt etter skatt for pensjonister er blitt redusert fra 1993 til 2002, spesielt fra 1997 til 1998. Dette skyldes i hovedsak at grunnbeløpet økte relativt mye, og at særtilleggene økte, jf. omtalen i avsnitt 2.3. Gini-koeffisienten for pensjonister er redusert fra 0,247 i 1993 til 0,237 i 2002.

Fra 2000 til 2001 var det en reduksjon i Gini-koeffisienten for både pensjonister og yrkestilknyttede. Dette skyldes hovedsakelig en mer jevn fordeling av kapitalinntektene. Utbyttene i 2001 ble gjenstand for en midlertidig beskatning og som følge av dette ble utdelt utbytte i 2001 redusert kraftig i forhold til i 2000.

Den midlertidige skatten på utbytte ble fjernet fra 2002. Som følge av dette økte utbyttene betraktelig og fordelingen av kapitalinntekter ble skjevere. Av figuren ser vi at Gini-koeffisientene derfor økte fra 0,215 til 0,244 for yrkestilknyttede og fra 0,226 til 0,237 for pensjonistene fra 2001 til 2002.

En skal imidlertid være varsom med å relatere hele endringen i ulikhet i perioden 2000 til 2002 til endringer i utbytte. Tabell 2.15 illustrerer likevel at inntektsulikhetene har endret seg relativt mye mindre for perioden dersom man utelater utbytte fra inntektsbegrepet. Fra 2001 til 2002 har inntektsulikheten gått ned eksklusive utbytte i inntektsbegrepet, mens forskjellene har økt relativt mye når en ser på samlet inntekt inklusive utbytte.

Samlet sett økte forskjellene i samlet inntekt etter skatt for yrkestilknyttede fra 1993 til 2002. Gini-koeffisienten for yrkestilknyttede steg fra 0,210 i 1993 til 0,244 i 2002. Økningen var betydelig fra 1999 til 2000 hvor Gini-koeffisienten steg fra 0,220 til 0,241. Dette har sammenheng med den relativt kraftige økningen av 10.desils andel av kapitalinntektene, jf. tabell 2.10. I 2001 var fallet desto kraftigere og Gini-koeffisienten ble redusert med 0,025 til 0,215

En kan ellers legge merke til at Gini-koeffisienten er høyere for fordelingen av samlet inntekt etter skatt, enn for fordelingen av lønnsinntekter før skatt. Årsaken til dette er at både kapitalinntekter og næringsinntekter er skjevere fordelt enn lønnsinntekter, i tillegg til at folk med høye lønnsinntekter ofte også har høye kapital- og næringsinntekter.

Fordelingen av lønnsinntekt før skatt ble litt jevnere i perioden 1993 – 1995. Gini-koeffisienten ble redusert fra 0,202 i 1993 til 0,200 i 1995. Etter 1995 økte imidlertid forskjellene noe. I 2002 var Gini-koeffisienten 0,213.

Kilde: Registerbasert inntektsstatistikk (1993 – 2002). Statistisk sentralbyrå.

2.4.6 Nærmere om fordelingen av kapitalinntekter mellom kvinner og menn

Fordelingen av kapitalinntekter mellom de ulike inntektsgruppene er relativt skjev mellom kvinner og menn. Figur 2.4 viser at denne forskjellen økte betydelig mellom 1993 og 1997 7, ble redusert fram til 2001, men økte så betydelig fra 2001 til 2002. Fra 1993 til 1997 mottok menn mesteparten av økningen i kapitalinntekter. I tillegg ble kvinners samlede kapitalinntekter redusert. Dette har sammenheng med at kvinner hovedsakelig mottok renteinntekter. Blant annet på grunn av redusert rentenivå ble renteinntektene nærmere halvert fra 1993 til 1997. Kvinners andel av renteinntekter, utbytte og aksjegevinster, ble redusert fra om lag 32 prosent i 1993 til om lag 22 prosent i 1997. I perioden 1997 – 1999 har imidlertid renteinntektenes andel økt, samtidig som kvinner har økt sin andel av aksjeutbytte og aksjegevinster noe. I 1999 utgjorde kvinners andel av renteinntekter, utbytte og aksjegevinster om lag 27 prosent. Økningen i forskjellene i fordelingen av kapitalinntekter mellom menn og kvinner fra 1999 til 2000 skyldes først og fremst en markant økning i aksjegevinster for menn.

Den betydelige økningen i kvinners andel av kapitalinntektene fra 2000 til 2001 skyldes hovedsakelig det betydelige fallet i kapitalinntektene knyttet til aksjer. Aksjeutbytte og aksjegevinster utgjør en større del av menns kapitalinntekter enn for kvinner. Vi ser av figuren at forskjellene økte kraftig igjen fra 2001 til 2002 hovedsakelig på grunn av om lag en tredobling av aksjeutbyttene i 2002.

Den ulike fordelingen av kapitalinntekter mellom kvinner og menn som vises i selvangivelsesstatistikken kan være et resultat av at ulike inntektsarter er ulikt fordelt mellom ektefeller/samboere i husholdningene. Mens kvinner for eksempel mottar all barnetrygd/kontantstøtte i en husholdning, kan det være slik at menn hovedsakelig mottar kapitalinntektene. Samtidig kan menn stå for betaling av kapitalutgiftene. Siden kapitalutgifter ikke er med i denne statistikken vil dette kunne endre bildet som er gitt i figur 2.4.

Kilde: Sjølvmeldingsstatistikk, Statistisk sentralbyrå