2 Effekter på energiforbruk og fordeling av å differensiere el-avgiften for husholdningene

Bente Halvorsen og Runa Nesbakken

2.1 Sammendrag

Analysene i dette vedlegget er gjort på oppdrag fra et utvalg nedsatt av Finansdepartementet 26.09.2003 for vurdering av effekter på energiforbruket og fordelingsvirkninger av en differensiert el-avgift for husholdningene innenfor en provenynøytral ramme. Utvalget har spesifisert ulike modeller for differensiering etter størrelsen på elektrisitetsforbruket, antall husholdningsmedlemmer og temperatursoner. I tillegg til å beregne effektene av de ulike modellene for differensiering, ønsket utvalget å utrede effektene av en økning i dagens proporsjonale avgift for å illustrere fordelingseffekter av å øke avgiftsnivået, samt å sammenligne effektene av en differensiert el-avgift med effektene av å kombinere en proporsjonal avgiftsøkning med inntektsfordelingspolitiske virkemidler.

I analysene bruker vi data fra Statistisk sentralbyrås forbruksundersøkelse, som bl.a. gir informasjon om energiutgifter og karakteristika ved de enkelte husholdningene og deres boliger. Denne detaljerte informasjonen gir mulighet til å beregne hvordan husholdningene i ulike grupper vil tilpasse seg en endring i el-avgiften, og hvordan det påvirker elektrisitetsforbruket og -utgiftene.

Vi finner at en differensiering av el-avgiften i seg selv ikke bidrar til å redusere det totale elektrisitetsforbruket i husholdningssektoren, dersom man ikke samtidig øker gjennomsnittlig avgiftsnivå. Dette resultatet følger av at husholdningene antas å tilpasse seg en gjennomsnittlig avgiftsendring. Dersom en større andel av husholdningene velger å tilpasse seg marginale endringer i avgiften og ikke gjennomsnittsavgiften, vil en differensiering i seg selv kunne redusere forbruket av elektrisitet, men ikke like mye som en tilsvarende proporsjonal endring i avgiften. En differensiering av avgiften har positive fordelingseffekter i gjennomsnitt dersom man ønsker å tilgodese lavinntektshusholdninger, men negative fordelingseffekter dersom man ønsker å tilgodese store barnefamilier. Selv om en differensiert el-avgift gir positive effekter for lavinntektshusholdningene i gjennomsnitt, finnes det husholdninger med lav inntekt og høyt elektrisitetsforbruk som rammes svært hardt av en differensiert avgift. En økning i dagens proporsjonale avgift rammer ikke de store husholdningene i samme grad som en differensiering. Ved å kombinere en proporsjonal økning i avgiften med inntektspolitiske virkemidler kan man oppnå en reduksjon i forbruket samtidig som man i større grad treffer de ønskede målgruppene.

Dataene som brukes i analysene er basert på et utvalg av husholdninger. Det vil alltid være knyttet usikkerhet til resultatene fra utvalgsundersøkelser. De fleste konklusjonene vi trekker fra analysen vil imidlertid være relativt robuste, fordi de bygger på en del grunnleggende trekk ved husholdningenes energiforbruk.

2.2 Innledning

I Energiutvalgets rapport «Energi- og kraftbalansen i Norge mot 2020» (NOU 1998: 11) ble det uttrykt bekymring for at økt forbruksavgift for elektrisk kraft (heretter kalt el-avgiften) ville kunne få betydelige negative inntektsfordelingseffekter, og man foreslo derfor å differensiere avgiften for å motvirke disse. Fordelingseffektene av ulike progressive avgiftsalternativer ble utredet i forbindelse med denne rapporten (Vedlegg 2 i NOU 1998: 11), og Energiutvalget konkluderte med at en differensiering av el-avgiften kan ha et omfordelingspotensial. De foreslo at slike avgifter ble nærmere utredet. Dette ble gjort av en interdepartemental arbeidsgruppe sammensatt av representanter fra Olje- og energidepartementet og Finansdepartementet. I sin rapport (Finansdepartementet, 2000) fraråder denne arbeidsgruppen innføring av differensierte avgifter, hovedsakelig ut fra høye administrative kostnader og at en slik avgift vil kunne slå uheldig ut for store familier og familier i distriktene. Dette er forhold som ikke ble utredet i forbindelse med Energiutvalgets arbeide. Forslag om innføring av differensiert el-avgift ble på nytt fremmet etter den anstrengte kraftsituasjonen med påfølgende høye strømpriser vinteren 2002/2003. På bakgrunn av et dokument 8:40 (2002–2003)-forslag, ber Energi- og miljøkomiteen i sin innstilling til Stortinget nr. 135 (2002–2003) Regjeringen utrede konsekvensene av ulike modeller for differensiert el-avgift i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett. I omtalen i Revidert nasjonalbudsjett 2003 stilte Regjeringen seg negativ til en slik differensiering hovedsakelig av administrative årsaker. Finansdepartementet satte 26.09.2003 ned et utvalg for å vurdere en differensiert el-avgift. Analysene i dette vedlegget er gjort på oppdrag fra dette utvalget.

I debatten om differensiert el-avgift er det gitt ulike begrunnelser for ønsket om å differensiere avgiften, og målene man ønsker å oppnå varierer mellom ulike politiske partier og interesseorganisasjoner. En gjennomgående energipolitisk målsetning, er et ønske om redusert forbruk av elektrisitet. Ulike motiver kan ligge bak dette ønsket. De viktigste er i) et ønske om økt forsyningssikkerhet i perioder med kraftmangel eller i høylastperioder, ii) hensyn til naturvern ved å redusere behovet for utbygging av nye vassdrag, iii) reduserte utslipp til luft fra importert elektrisitet i perioder hvor innenlands produksjon ikke kan dekke etterspørselen, 1 iv) økt grad av selvforsyning, v) mer effektiv bruk av energiressursene, 2 samt vi) et ønske om å stimulere en overgang til alternative oppvarmingsmetoder, som for eksempel pelletsovner, varmepumper og strøm produsert av fornybare energikilder utenom vannkraftproduksjonen, som vind og sol. 3 Hvorvidt en differensiering av el-avgiften er et effektivt virkemiddel for å redusere elektrisitetsforbruket er imidlertid lite diskutert.

Siden en endring i prisen på elektrisitet trolig vil medføre endringer i forbruket av fyringsoljer og ved, og dermed utslipp av partikler, dioksiner og CO₂ , har man også vært opptatt av konsekvensene av en avgiftsendring for forbruket av alternative energikilder til elektrisitet i oppvarmingen av boliger.

I tillegg til de energi- og miljøpolitiske effektene av en differensiert el-avgift, har man vært opptatt av å redusere uheldige inntektsfordelingseffekter av en proporsjonal økning i avgiften under dagens avgiftssystem (NOU 1998: 11) og av høye strømpriser generelt, spesielt etter de høye strømprisene vinteren 2002/2003. Årsaken til bekymringen er at husholdninger med lav inntekt i gjennomsnitt bruker en større andel av inntekten sin på elektrisitet enn mer velstående husholdninger. Når det gjelder fordelingseffektene, varierer det hvilke husholdningsgrupper man ønsker å ta spesielt hensyn til. Slike grupper kan f.eks. være husholdninger med lav inntekt, i distriktene, med mange barn, enslige, eldre, osv. Hva som menes med uheldige fordelingseffekter varierer også med politiske preferanser. Noen ønsker en lik belastning for alle husholdningsgrupper, mens andre ønsker å tilgodese enkelte typer husholdninger slik at de ulike husholdningsgruppene rammes ulikt. Det kan for eksempel tenkes at man ønsker at husholdninger i de øvre inntektsgruppene rammes hardere enn lavinntektsgrupper, eller at store barnefamilier skjermes mer enn andre husholdninger. Det finnes også ulike muligheter for hvordan man kan måle hvor hardt en husholdning berøres av økt avgift på elektrisitet. Ett alternativ er å måle dette ved økningen i elektrisitets-/energiutgifter før og/eller etter en endring i forbruket av elektrisitet som følge av avgiftsendringen. Et annet alternativ er å bruke ulike teoretiske mål på nyttetapet i husholdningen, som for eksempel ekvivalent eller kompenserende variasjon. Det kan imidlertid vises at husholdningens utgifter før og etter en forbruksendring kan tolkes som yttergrensene for endringen i husholdningens nytte av avgiftsendringen målt i kroner (se avsnitt 10.2.3 for en nærmere beskrivelse av den velferdsøkonomiske tolkningen av disse utgiftsendringene). Til slutt varierer det også hvorvidt man ønsker å måle endringene i nytte/utgifter i kroner eller som andel av husholdningens inntekt for å korrigere for ulik kjøpekraft hos husholdningene.

Målsetningen med denne analysen er å gi en oversikt over konsekvensene for energiforbruket og fordelingen av utgiftsendringen på ulike husholdningsgrupper som følger av å innføre ulike modeller for differensiert el-avgift. For å illustrere fordelingseffektene, ser vi på endringer i utgiften til elektrisitet som andel av husholdningens inntekt før og etter en forbruksendring fordelt etter; i) husholdningsinntekt, både absolutt og korrigert for antall husholdningsmedlemmer, ii) antall husholdningsmedlemmer, iii) hustype, iv) områder med ulike temperaturforhold samt v) by- og landkommuner. De tre siste kriteriene er ment å fange opp effekter for husholdninger i distriktene. De avgiftsmodellene som analyseres, hva som skal fordeles, kriteriene det fordeles etter og hovedstrukturen i dette vedlegget er gitt etter ønske fra utvalget.

Statistisk sentralbyrå har tidligere lagd studier av fordelingseffekter av endringer i el-avgiften. Røed Larsen et al. (1997), Aasness et al. (2002), Schroyen og Aasness (2002) og Halvorsen og Nesbakken (2003a og b) studerer fordelingseffekter av en proporsjonal økning av avgiften på elektrisitet. I Vedlegg 2 i NOU 1998: 11, Bendictow et al., (2000) og Halvorsen og Nesbakken (2002) studeres effekten av å innføre en differensiering av el-avgiften samtidig som det gjennomsnittlige avgiftsnivået økes. I dette vedlegget forsøker vi å isolere effekten av å differensiere el-avgiften ved at avgiftsnivået holdes konstant, for å undersøke om det er mulig å oppnå en reduksjon i elektrisitetsforbruket og samtidig motvirke uheldige fordelingseffekter ved hjelp av en differensiering alene. Alle modellene for differensiert el-avgift som studeres her er av den grunn provenynøytrale, slik at hele provenyet som tas inn ved økt avgift på elektrisitetsforbruk over en øvre grense, tilbakeføres til husholdningene i form av redusert avgift på forbruk under en nedre grense. En økning i el-avgiften innenfor dagens avgiftssystem (heretter kalt en proporsjonal økning i el-avgiften) uten tilbakebetaling av det økte skatteprovenyet til husholdningene, studeres også for å illustrere eventuelle uheldige fordelingseffekter av en slik avgiftsøkning. Videre analyseres om en proporsjonal økning i el-avgiften hvor hele det økte skatteprovenyet fordeles ut igjen til husholdningene ved hjelp av inntektspolitiske virkemidler (dvs. en provenynøytral proporsjonal økning i avgiften) kan motvirke uheldige inntektsfordelingseffekter av det økte avgiftsnivået. Til slutt sammenlignes effektene av en provenynøytral proporsjonal økning i el-avgiften og en provenynøytral differensiering av el-avgiften.

Avsnitt 3 beskriver de ulike avgiftsmodellene som studeres i denne analysen. I avsnitt 4 gis en beskrivelse av datamaterialet og hvordan konsekvensene for energiforbruket og fordelingseffekter av de ulike avgiftsmodellene beregnes ved hjelp av dette. I avsnitt 5 diskuteres hvordan en proporsjonal endring i el-avgiften påvirker forbruk av ulike energivarer og hvordan ulike husholdningsgrupper berøres av avgiftsøkningen. I fordelings-analysen ser vi hvordan endringen i elektrisitetsutgift før og etter forbruksendring fordeler seg etter husholdningens inntekt, antall husholdningsmedlemmer, hustype, hvorvidt husholdningen bor i en kald eller mild region og i en by- eller landkommune. I avsnitt 6 ser vi på effekten av en provenynøytral differensiering av el-avgiften etter størrelsen på elektrisitetsforbruket. Vi ser også på effekten av en differensiering etter forbruk hvor forbruksgrensene i tillegg varierer med antall husholdningsmedlemmer eller temperaturforhold. I avsnitt 7 diskuterer vi hvor treffsikker en differensiering av el-avgiften er til å motvirke uheldige inntektsfordelingseffekter, mens avsnitt 8 diskuterer et alternativ til differensiering for å motvirke uheldige inntektsfordelingseffekter av en proporsjonal økning i el-avgiften, ved å tilbakeføre provenyøkningen til husholdningene. I avsnitt 9 oppsummerer vi resultatene fra analysene. Avsnitt 10 gir en mer detaljert teknisk beskrivelse av modelleringen og estimeringen av husholdningenes energietterspørsel, og hvordan man bruker dette til å beregne forbruks- og utgiftsendringer. Det gis også en nærmere beskrivelse av datasettet for ulike typer husholdninger med forskjellig inntekt, husholdningsstørrelse, hustype, temperaturforhold og beliggenhet (by-/landkommune), samt en diskusjon av forutsetninger bak beregningene.

2.3 Avgiftsmodellene

Alle de differensierte avgiftsmodellene som diskuteres i dette vedlegget (og i utvalgets arbeid) er variasjoner over en basismodell: Alt forbruk over en øvre grense får økt el-avgift, mens alt forbruk under en nedre grense får redusert el-avgift relativt til dagens avgiftsnivå. Alt forbruk mellom den nedre og den øvre forbruksgrensen får uendret avgiftsnivå. Finnmark og de kommunene i Nord-Troms som i dag har fritak for el-avgiften fritas også for endringene i avgiften i de ulike avgiftsmodellene som analyseres. Videre gjelder momsfritak for Nordland, Troms og Finnmark, både før og etter avgiftsendringene.

Forbruksgrensene samt nivået på avgiftsøkningen for forbruk over den øvre forbruksgrensen er fastsatt av utvalget for alle avgiftsalternativene. Vi har beregnet den reduksjonen i avgiften for lavt forbruk som gjør avgiften provenynøytral før eventuelle forbruksendringer. Ved at gjennomsnittlig avgiftsnivå holdes konstant, er det mulig å isolere effekten av å differensiere avgiften fra effekter som skyldes økt gjennomsnittsnivå på avgiften. De ulike variantene av denne basismodellen for differensiert avgift er skissert nedenfor.

Modell 1. Avgift differensiert etter forbruk

En differensiering etter størrelsen på forbruket av elektrisitet kan utformes på mange måter. Hvilke konsekvenser de ulike modellene for differensiert el-avgift vil ha for forbruket av energi og fordeling av utgiftsendringer, avhenger både av hvor man setter forbruksgrensene og nivået på avgiftsendringene. For at ikke antall muligheter skal bli for stort og uoversiktlig, har utvalget valgt å fokusere på tre kombinasjoner av avgiftssatser og forbruksgrenser, oppsummert i tabell 2.1.

I modell 1.1 vil alt forbruk over 20 000 kWh få en økning i avgiften på 10 øre per kWh, mens avgiften for forbruk under 7 500 kWh reduseres med 8,2 øre per kWh. Modell 1.1 brukes som referansealternativ for modell 2 og 3 (se nedenfor). I modell 1.2 får alt forbruk over 25 000 kWh økt avgift med 10 øre per kWh og forbruk under 10 000 kWh får redusert avgift med 3,5 øre per kWh, mens i modell 1.3 øker avgiften med 20 øre per kWh for forbruk over 25 000 kWh og reduseres med 6,9 øre per kWh for forbruk under 10 000 kWh.

Modell 2. Avgift differensiert etter forbruk og antall husholdningsmedlemmer

Modellen bygger på referansealternativet, se modell 1.1. Forbruksgrensene justeres med en faktor lik gjennomsnittsforbruket i husholdninger med samme antall husholdningsmedlemmer i forhold til gjennomsnittsforbruket for alle husholdninger, slik at store husholdninger får høyere forbruksgrenser enn små husholdninger på grunn av ulikheter i behov. For eksempel er gjennomsnittlig elektrisitetsforbruk for enpersonhusholdninger drøyt 15 400 kWh mens gjennomsnittet for husholdninger med 7 eller flere personer er drøyt 34 500 kWh i året (se tabell 2.14). Gjennomsnittet for hele utvalget er i underkant av 24 150 kWh i året (se tabell 2.10). Det innebærer at forbruksgrensene for enpersonhusholdninger justeres ned med en faktor på 0,64, mens forbruksgrensene for husholdninger med syv eller flere personer justeres opp med en faktor på 1,43. Husholdninger med én eller to personer får lavere forbruksgrenser, husholdninger med tre personer får omtrent uendrede forbruksgrenser, mens husholdninger med fire eller flere personer får høyere forbruksgrenser.

Modell 3. Avgift differensiert etter forbruk og klima

Modellen bygger på referansealternativet, se modell 1.1. I modell 3 varierer imidlertid forbruksgrensene med boligens beliggenhet slik at boliger i kalde områder, som har stort oppvarmingsbehov og lang fyringssesong, har høyere innslagspunkt for endret el-avgift (forbruksgrense) enn boliger i mildere områder. Dette gjøres ved at husholdningene deles inn i fire temperatursoner på grunnlag av graddagstallene i områdene der husholdningene bor. Graddagene er definert som summen av absoluttverdien til differansen mellom gjennomsnittstemperaturen over døgnet og 17 °C for alle dager kaldere enn denne grensen. Det innebærer at jo høyere graddagstallet er, jo kaldere er klimaet. Husholdningene er delt inn i fire ulike soner: 1) under 4 000 graddager i året, 2) mellom 4 000 og 5 000 graddager, 3) mellom 5 000 og 6 000 graddager og 4) over 6 000 graddager i året. Forbruksgrensene justeres med en faktor lik gjennomsnittlig forbruk i sonen relativt til gjennomsnittet for alle husholdninger.

Modell 4. Proporsjonal avgift

Her studeres effekten av en proporsjonal økning på 5 øre per kWh i el-avgiften ekskl. merverdiavgift Vi ser også på et alternativ hvor det antas at avgiftsprovenyøkningen fra modell 4 fordeles i sin helhet ut igjen til husholdningene som en økning i barnetrygden. Hvert barn teller like mye i denne beregningen.

2.4 Data- og metodebeskrivelse

I dette avsnittet gis en kort beskrivelse av datamaterialet og hvordan dette brukes til å studere effekter på energiforbruk og fordeling av en endring i el-avgiften. Til slutt i dette avsnittet diskuteres ulike kilder til usikkerhet, og hvor robuste konklusjoner vi kan vente å trekke fra disse analysene. For en mer detaljert beskrivelse av metoden, diskusjon av usikkerhet og robusthet, samt en beskrivelse av datasettet fordelt på ulike husholdningsgrupper, se avsnitt 10.

2.4.1 Data

Analysene i denne rapporten er basert på et datamateriale fra Statistisk sentralbyrås forbruksundersøkelser for årene 1993 og 1994, i alt 2227 husholdninger (se Statistisk sentralbyrå, 1996 for mer informasjon om forbruksundersøkelsene). Forbruksundersøkelsen inneholder informasjon om de enkelte husholdningenes årlige utgifter til elektrisitet, parafin, fyringsolje og ved. Den inneholder også informasjon om hva slags oppvarmingsutstyr husholdningene har og karakteristika ved husholdningen og boligen, blant annet størrelsen på boligen, hustypen (enebolig, blokk, osv.) og antall husholdningsmedlemmer. I datamaterialet vårt er antallet husholdninger med fjernvarme, pelletskaminer eller varmepumper så lavt at det ikke er grunnlag for å gjøre analyser av forbruk knyttet til slikt utstyr. Vi har heller ikke informasjon om fordelingen av energiutgifter til ulike formål (oppvarming, varmtvann, belysning, osv.). Siden ved, parafin og fyringsolje kan lagres, må alle kvantumstall (målt i kWh) tolkes som anskaffet mengde og ikke forbrukt mengde.

Informasjon om inntekten til de ulike husholdningsmedlemmene er koblet på fra Ligningsregisteret, og summert opp til husholdningens samlede inntekt. I denne analysen har vi brukt husholdningens alminnelige inntekt (dvs. skattbar inntekt etter fradrag) etter skatt som rapportert i selvangivelsen, heretter referert til som husholdningens inntekt. Vi har ikke informasjon om husholdningenes kapitalinntekter eller formue.

Prisinformasjonen er innhentet fra ulike kilder. Elektrisitetspris er koblet mot husholdningene i utvalget på kommunenivå. Denne prisinformasjonen er innhentet fra Norges vassdrags- og energidirektorat. Vi har benyttet standard husholdningstariff (tidligere H4). Oljepriser er innhentet fra grunnlagsdata for beregning av konsumprisindeksen. Til dette blir det samlet inn månedlige oljepriser i de fleste kommunene, noe som gir variasjon i oljeprisene mellom husholdninger. Når konsumprisindeksdata for en kommune mangler, beregnes gjennomsnittspriser etter fylke og anvendes på husholdningene i kommunen i vedkommende fylke. Vedpriser er beregnet som utgift dividert med fysisk mengde for husholdninger som rapporterer begge deler i forbruksundersøkelsen. Basert på disse vedprisene beregnes gjennomsnittspriser etter kommune, som anvendes på alle husholdninger som ikke har anskaffet ved i løpet av perioden. I tillegg inneholder forbruksundersøkelsen informasjon om anskaffelse av «gratis» ved. Alle verdier for inntekter og utgifter er regnet om til realstørrelser (2003-kroner).

Meteorologisk institutt gir informasjon om temperaturen på årsbasis for alle kommuner som er med i forbruksundersøkelsen. Denne informasjonen er gitt som årlige graddagstall (se definisjon i avsnitt 3, modell 3) og kobles etter bostedskommune.

Summarisk statistikk for alle variable som inngår i estimeringene samt gjennomsnittsverdier for energiforbruk og enkelte andre viktige variable fordelt på oppvarmingsportefølje, inntekt, husholdningsstørrelse og hustype er gjengitt i avsnitt 10.3.

2.4.2 Metode

2.4.2.1 Beregning av forbruks- og utgiftsendringer

Den detaljerte informasjonen om hver enkelt husholdning i utvalget gir mulighet til å estimere individuell adferd når det gjelder husholdningenes energiforbruk. Husholdningenes bruk av energi er nært knyttet til fysiske karakteristika ved boligen (som for eksempel areal) og husholdningen (som for eksempel antall husholdningsmedlemmer, alder, osv.). Vi estimerer tre utgiftsfunksjoner, for henholdsvis elektrisitet, parafin/fyringsolje og ved, hvor egenskapene til de pris- og inntektsderiverte avhenger av karakteristika ved husholdningen og boligen. Metode og estimeringsresultater er nærmere beskrevet i avsnitt 10.

En relativt stor andel av husholdningene har ikke anskaffet ved, parafin, og/eller fyringsolje i løpet av de siste 12 månedene, og er derfor registrert med null utgifter til disse godene. I denne estimeringen tar vi hensyn til at husholdningen har null utgifter til et energigode som skyldes at den ikke har utstyr til å konsumere godet, eller at den ikke tar i bruk alt utstyret den har tilgjengelig. I tillegg har mange husholdninger tilgang til gratis ved. I estimeringen antar vi at husholdninger som har skaffet gratis ved, har en positiv anskaffelseskostnad for denne veden. 4 Disse estimeringene brukes til å beregne hvordan husholdningene reagerer på en endring i elektrisitetsprisen.

Når husholdningene står overfor en differensiert avgift med tre nivåer, er det usikkert hvordan de vil tilpasse seg dette. For de fleste vil det være vanskelig å ha oversikt over hvilken avgift de står overfor på marginen til enhver tid. Denne usikkerheten er spesielt stor på grunn av variasjoner i temperaturforhold fra år til år, slik at det er vanskelig for husholdningene å vite hvor stort det totale forbruket for perioden, og dermed avgiften, vil bli før dette avregnes én gang i året. Vi antar at den beste tilnærmingen til den avgiften husholdningene forholder seg til, er en forbruksveid avgiftsendring. Den forbruksveide avgiftsendringen til den enkelte husholdning er definert som andelen forbruk under nedre forbruksgrense multiplisert med reduksjonen i avgiften for lavt forbruk pluss andelen forbruk over øvre forbruksgrense multiplisert med avgiftsøkningen for dette forbruket.

Resultatene fra estimeringene og de forbruksveide avgiftsendringene for husholdningene blir så brukt til å beregne endring i forbruket av elektrisitet, og anskaffelsen av ved og parafin/fyringsolje, samt endring i utgiften til elektrisitet for gjennomsnittshusholdningen i ulike grupper. For å finne endringen i forbruket av elektrisitet og anskaffelsen av andre energibærere multipliseres den marginale effekten på forbruket av en endring i elektrisitetsprisen med den forbruksveide avgiftsendringen for gjennomsnittshusholdningen i ulike grupper. Endringen i utgiften til elektrisitet skyldes to faktorer; at prisen på elektrisitet endres og at forbruket endres som følge av prisendringen. Resultatene fra disse analysene brukes til å illustrere effektene på energiforbruket og fordelingseffekter av en differensiering i el-avgiften.

2.4.2.2 Inntektsbegrep og husholdningens kjøpekraft

Hvorvidt en husholdning er «fattig» eller «rik» avhenger både av størrelsen på husholdningens samlede inntekter, formue og hvor mange husholdningsmedlemmer disse skal fordeles på. Dersom en husholdning tjener for eksempel 200 000 kroner, vil den generelt ha ulik kjøpekraft avhengig av om den har ett eller ti medlemmer. For å korrigere inntekten for antall husholdningsmedlemmer har vi beregnet husholdningens ekvivalentinntekt ved hjelp av Atkinsons kvadratrotskala (se f.eks. Aaberge og Melby, 1998). Ekvivalentinntekten er definert som husholdningsinntekten dividert med kvadratroten av antall husholdningsmedlemmer. Ekvivalentinntekten vil derfor gi informasjon om husholdningens kjøpekraft korrigert for antall husholdningsmedlemmer.

Inntektsbegrepet som brukes her vil i noen tilfeller ikke inneholde alle komponenter som er viktige for å beskrive husholdningens kjøpekraft. Det skyldes at en del av husholdningens inntekt ikke er skattbar, og dermed ikke inkludert i dette inntektsbegrepet. Det gjelder spesielt sosialstønad, barnebidrag, barnetrygd, o.l. Det kan også tenkes at husholdningen har stor formue. Disse forholdene gjør at vi ikke bruker begrepet «fattige» og «rike» husholdninger i denne analysen, men begrenser oss til å studere effekter på fordelingen av husholdningenes inntekt (med og uten korreksjon for antall husholdningsmedlemmer) definert i avsnitt 4.1. 5

2.4.2.3 Hvor robuste er konklusjonene fra analysen?

Det er alltid knyttet usikkerhet til anslagene fra utvalgsundersøkelser, både fordi hvilke husholdninger som trekkes er tilfeldig og fordi det kan tenkes at man har systematisk frafall underveis. Videre vil store husholdninger ha større sannsynlighet for å bli trukket ut enn enpersonhusholdninger fordi man trekker personer og ikke husholdninger. 6 Utvalget vil også være begrenset til en bestemt tidsperiode, i dette tilfellet 1993 og 1994. Dette var år hvor elektrisitet var relativt billig i forhold til andre energikilder (i motsetning til for eksempel vintrene 1996/97 og 2002/2003). Det gjør at den responsen på prisforskjeller vi estimerer ikke nødvendigvis kan overføres direkte til år med mer atypiske relative energipriser. Pris- og inntektsfølsomheten i husholdningenes etterspørsel er estimert på bakgrunn av tverrsnittsvariasjonen i dataene, og ikke endringer over tid for de enkelte husholdninger (paneldata). Vi har koblet på opplysninger om temperaturforhold og enkelte priser på kommunenivå. I tilfeller hvor vi ikke kan avlede priser fra utgifts- og forbrukstall i forbruksundersøkelsen, må vi bruke listepriser på kommunenivå. Disse listeprisene kan avvike fra den prisen husholdningene har stått overfor dersom de har benyttet seg av spesielle tilbud eller av annen grunn har fått varen til en pris som avviker fra listeprisen i kommunen. På grunn av disse kildene til usikkerhet, er det også knyttet usikkerhet til prediksjonene fra denne analysen (som fra alle andre analyser hvor man bruker et utvalg og ikke hele populasjonen). Dataene er i tillegg noen år gamle.

På tross av denne usikkerheten mener vi at de konklusjonene vi trekker fra denne analysen er robuste gitt at forutsetningene bak analysen er oppfylt. Årsaken er at de konklusjonene vi fremhever baserer seg på en del grunnleggende sammenhenger i datasettet snarere enn på absolutte forbruks-, inntekts- og pristall. De viktigste av disse sammenhengene er at 1) andelen av husholdningens inntekt som brukes til strøm er høyere for husholdninger med lav inntekt enn for mer velstående husholdninger, 2) elektrisitetsforbruket øker med antall husholdningsmedlemmer, 3) elektrisitetsforbruket øker i gjennomsnitt med inntektsgruppene, 4) det finnes husholdninger med lav inntekt og høyt elektrisitetsforbruk (mange medlemmer, store hus, osv.), 5) store husholdninger har høyere inntekt enn små husholdninger (bl.a. på grunn av flere inntekter) og 6) det er stor spredning i elektrisitetsforbruket innen hver inntektsgruppe på grunn av variasjoner i andre forhold som påvirker forbruket.

Det er liten grunn til å tro at disse grunnleggende strukturene ved datasettet som konklusjonene våre bygger på ikke vil gjelde for husholdningenes energiforbruk også i dag. Vi legger ikke vekt på konklusjoner basert på eksakte anslag av forbruks- og utgiftsendringer, men fokuserer på relative sammenligninger mellom avgiftsmodellene. Konklusjonene fra disse sammenligningene styres av de mer grunnleggende strukturene i datasettet. Det er derfor grunn til å tro at de konklusjonene som fremheves i denne analysen ikke påvirkes nevneverdig av usikkerheten som er knyttet til datasettet og at de er relativt robuste selv om dataene er noe gamle.

Den analysemetoden som er benyttet bygger i tillegg på en del forutsetninger (nærmere beskrevet i avsnitt 10 i dette vedlegget), som for eksempel fordelingsstrukturen og funksjonsformen til utgiftsfunksjonen i estimeringene, og at husholdningene antas å tilpasse seg den forbruksveide avgiftsendringen og ikke den marginale avgiften. Disse forutsetningene trenger ikke være oppfylt. Spesielt vil forutsetningen om at husholdningene tilpasser seg en gjennomsnittlig avgiftsendring kunne føre til at beregningene undervurderer nivået på forbruksreduksjonen i de differensierte avgiftsalternativene (se diskusjon i avsnitt 10.2.4). Det er imidlertid lite trolig at de påvirker konklusjonene fra fordelingsanalysene, i og med at de bygger på svært generelle strukturer ved datasettet (se diskusjonen over).

2.5 Forbruks- og fordelingseffekter av en proporsjonal avgift

Vi starter med å analysere konsekvensen for energiforbruk og fordeling av en 5 øres økning i den proporsjonale avgiften eksklusive merverdiavgift (se modell 4, avsnitt 3 i dette vedlegget). I dette avsnittet gjøres det ingen forutsetninger om at skatteprovenyet fordeles ut igjen til husholdningene. 7

Først i dette avsnittet ser vi på gjennomsnittseffektene for hele utvalget av en proporsjonal økning i el-avgiften. Deretter ser vi hvordan gjennomsnittlig endring i elektrisitetsforbruket fordeler seg på husholdningsgrupper med ulik inntekt (med og uten korrigering for antall husholdningsmedlemmer), husholdningsstørrelse, hustype, klimasone og tilhørighet i en by- eller landkommune. Til slutt ser vi hvordan elektrisitetsutgiften før og etter forbruksendring som andel av inntekten varierer mellom disse gruppene.

2.5.1 Gjennomsnittseffekter for hele utvalget

I tabell 2.2 har vi gjengitt endring i avgiften, endring i forbruket av elektrisitet, anskaffelse av ved, parafin og fyringsolje samt elektrisitetsutgiften (i kroner og i prosent av inntekt) før og etter en forbruksendring for modell 4 for gjennomsnittshusholdningen i hele utvalget. Vi ser av tabellen at den gjennomsnittlige avgiftsøkningen er mindre enn 5 øre per kWh på grunn av fritak fra el-avgiften for Finnmark og noen kommuner i Nord-Troms. Denne økningen i avgiften medfører at gjennomsnittshusholdningen i utvalget reduserer forbruket sitt av elektrisitet med i underkant av 2 000 kWh på årsbasis. 8 Til sammenligning er gjennomsnittlig årlig forbruk av elektrisitet for husholdningene i utvalget 24 147 kWh (jf. tabell 2.10 i avsnitt 10.3). Anskaffet kvantum av parafin/fyringsolje og ved endrer seg ubetydelig, hovedsakelig fordi det er så liten andel av utvalget som har positive utgifter til disse energikildene (jf. tabell 2.10 i avsnitt 10.3).

Utgiftsendringene før og etter forbruksendring angir henholdsvis øvre og nedre grense for endringen i husholdningenes nytte målt i kroner som følger av en endring i avgiftsstrukturen. Alle teoretiske mål for endringer i husholdningenes nytte målt i kroner (for eksempel kompenserende og ekvivalent variasjon) vil ligge mellom disse grensene (se avsnitt 10.2.2 for en nærmere diskusjon). Utgiften til elektrisitet før forbruksendring øker med drøyt 1 400 kroner, mens utgiften etter forbruksendring øker med 1 320 kroner. Denne økningen utgjør henholdsvis 0,6 og 0,5 prosent av inntekten til gjennomsnittshusholdningen. Det vil si at husholdningene reduserer økningen i elektrisitetsutgiften de ville hatt som følge av avgiftsøkningen med 6 prosent ved å redusere forbruket av elektrisitet.

2.5.2 Fordeling av endringer i elektrisitetsforbruket

For bedre å illustrere hvordan ulike typer husholdninger tilpasser elektrisitetsforbruket sitt etter omleggingen av avgiften, viser vi i figur 2.1 til 2.6 hvordan endringen i elektrisitetsforbruket fordeler seg på ulike karakteristika ved husholdningen som inntektsdesil, ekvivalentinntektsdesil, antall husholdningsmedlemmer, hustype, temperatursone og by-/landkommune.

Figur 2.1 viser endringene i elektrisitetsforbruket etter inntektsdesil. Inntektsdesilene finnes ved å rangere alle husholdningene etter inntekt (eventuelt ekvivalentinntekt) og dele husholdningsutvalget inn i 10 like store grupper. For eksempel omfatter 1. desil de 10 prosent av husholdningene som har lavest inntekt (ekvivalentinntekt), mens 10. desil omfatter de 10 prosent av husholdningene som har høyest inntekt (ekvivalentinntekt). Medianen ligger på desilgrensen mellom 5. og 6. desil.

Figur 2.1 viser at husholdningene i alle inntektsgrupper reduserer forbruket, siden alle får økt avgift på elektrisitet i modell 4 (proporsjonal økning i avgiften). Forbruksreduksjonen varierer lite med inntektsgruppe. Reduksjonen er minst for husholdningene i de to høyeste inntektsgruppene, selv om elektrisitetsforbruket øker med inntektsgruppene i gjennomsnitt (se tabell 2.12). Årsaken til dette litt uventede resultatet er at egenpriselastisiteten på elektrisitet synker entydig med inntektsgruppene.

I figur 2.2 har vi gjengitt gjennomsnittlig reduksjon i elektrisitetsforbruket etter ekvivalentinntektsdesil. Av figuren ser vi at en korrigering av inntekten for antall husholdningsmedlemmer fører til at den gjennomsnittlige forbruksreduksjonen tenderer til å avta med økende ekvivalentinntekt. Det vil si at det er de husholdningene som har lavest inntekt relativt til antall husholdningsmedlemmer som reduserer forbruket mest.

Når forbruksendringen fordeles på antall husholdningsmedlemmer, blir den gjennomsnittlige reduksjonen i elektrisitetsforbruket større jo flere personer det er i husholdningen, se figur 2.3. Det har sammenheng med at store husholdninger har et større behov for, og derfor et høyere forbruk av, elektrisitet enn andre husholdninger alt annet likt. Det betyr at det er de store husholdningene, som i utgangspunktet har et høyt elektrisitetsforbruk (tabell 2.14 i avsnitt 10.3), som reduserer forbruket mest under en proporsjonal økning i el-avgiften. Denne forbruksreduksjonen utgjør imidlertid en mindre andel av det totale elektrisitetsforbruket for store husholdninger enn for mindre husholdninger. For eksempel utgjorde denne forbruksendringen 7,4 prosent av det totale elektrisitetsforbruket for husholdninger med syv eller flere personer, mens andelen er 9,3 prosent for husholdninger med én person. Det skyldes trolig at mulighetene for reduksjon i store husholdninger er mindre på grunn av færre muligheter til å la deler av boligen stå kald om vinteren, samt stort behov for aktiviteter som tøyvask, oppvask og matlaging.

Figur 2.4 viser forskjeller i gjennomsnittlig forbruksreduksjon etter ulike hustyper. Vi ser av figuren at den gjennomsnittlige forbruksreduksjonen er størst for husholdninger som bor i eneboliger og minst for husholdninger som bor i blokkleiligheter. Forbruksreduksjonen som andel av forbruket i utgangspunktet er imidlertid den samme, om lag 8 prosent.

I figur 2.5 har vi gjengitt gjennomsnittlig forbruksendring i ulike klimasoner, hvor sone 1 har det mildeste klimaet (Sør- og Vestlandet), mens sone 4 har det kaldeste klimaet (indre fjellstrøk på Østlandet og Finnmark). Vi ser av figuren at den gjennomsnittlige forbruksreduksjonen reduseres med kaldere klima. Man skulle forvente at forbruket av elektrisitet, og dermed reduksjonen i elektrisitetsforbruket som følge av endret avgift, skulle være størst i de kaldeste områdene. Det er primært to årsaker til at forbruksreduksjonen reduseres med kaldere klima. For det første er andelen som berøres av el-avgiften (henholdsvis 100, 99, 83 og 72 prosent), og dermed den gjennomsnittlige avgiftsøkningen (henholdsvis 5, 4.95, 4.15, og 3.60 øre per kWh), lavere i de kalde temperatursonene. Husholdningene i de tre nordligste fylkene har i tillegg fritak for merverdiavgift. For det andre er elektrisitetsforbruket ikke spesielt høyt i den kaldeste sonen, noe som har sammenheng med at gjennomsnittlig boligstørrelse er mindre og at husholdningene i større grad enn ellers i landet benytter parafin eller fyringsolje til oppvarming (se tabell 2.16).

I figur 2.6 har vi gjengitt gjennomsnittlig reduksjon i elektrisitetsforbruket i henholdsvis land- og bykommuner. Vi ser av figuren at landkommunene reduserer forbruket mest i gjennomsnitt, mens bykommunene reduserer forbruket minst, på tross av at bykommunene får den største gjennomsnittlige avgiftsøkningen (henholdsvis 4.8 og 5 øre per kWh) på grunn av færre fritak. Dette skyldes hovedsakelig mer blokkbebyggelse og mindre boligareal i bykommunene (se tabell 2.17 i avsnitt 10.3). Forskjellen mellom by og land er imidlertid ubetydelig.

2.5.3 Fordeling av endring i elektrisitetsutgift som andel av inntekt

I sin rapport uttrykte Energiutvalget bekymring for uheldige fordelingseffekter av en proporsjonal økning i el-avgiften, siden mindre velstående husholdninger bruker en større andel av inntekten sin på elektrisitet enn mer velstående husholdninger. I dette avsnittet illustrerer vi de fordelingsmessige konsekvensene av en slik proporsjonal økning i avgiften ved å se på fordelingen av gjennomsnittlig økning i elektrisitetsutgiftene før og etter en forbruksendring i prosent av husholdningens inntekt etter desiler i fordelingen av husholdningens inntekt og ekvivalentinntekt, samt etter antall husholdningsmedlemmer, hustype, temperatursone og hvorvidt husholdningen bor i en by- eller en landkommune.

Figur 2.7 viser hvordan den gjennomsnittlige økningen i utgiften til elektrisitet før og etter en forbruksendring i prosent av husholdningens inntekt fordeler seg på ulike inntektsdesiler. Vi ser av figuren at utgiftsøkningen som andel av inntekten, både før og etter en forbruksreduksjon, er høyere jo lavere inntekten er. Det innebærer at husholdningene med lavest inntekt må bruke en relativt større andel av denne til å dekke økte strømutgifter. Sammenligning av søyler med og uten forbruksendring viser at de laveste inntektsgruppene reduserer utgiftene mest relativt til inntekt ved å redusere forbruket. Det innebærer at denne gruppen bærer det største nyttetapet relativt til inntekt både i form av økte utgifter (etter forbruksendring) og i form av nytteeffekter av redusert konsum (se differansen mellom utgiftene før og etter forbruksendring). Dette illustrer de uheldige inntektsfordelingseffektene av økte proporsjonale avgifter, som Energiutvalget uttrykte bekymring for.

Figur 2.8 viser hvordan den gjennomsnittlige økningen i utgiften til elektrisitet før og etter forbruksendring i prosent av inntekt fordeler seg på ulike ekvivalentinntektsdesiler. Vi får tilnærmet samme resultat som i tilfellet hvor vi ikke korrigerer inntekten for antall husholdningsmedlemmer (se figur 2.7).

Årsaken til de små forskjellene mellom fordelingen etter inntektsdesiler og ekvivalentinntektsdesiler er at utgiftsøkningen relativt til inntekt, både før og etter forbruksreduksjoner, fordeler seg forholdsvis jevnt på husholdninger av ulik størrelse, jf. figur 2.9. De største husholdningene har høyest forbruk i utgangspunktet og derfor størst reduksjon i forbruket og størst økning i utgiftene. Husholdningsinntekten er imidlertid høyere enn for mindre husholdninger, slik at utgiftsøkningen som andel av inntekten er tilnærmet lik uavhengig av husholdningsstørrelse. En proporsjonal økning i el-avgiften er derfor tilnærmet fordelingsnøytral med hensyn til husholdningsstørrelse.

Figur 2.10 viser hvordan den gjennomsnittlige økningen i utgiften til elektrisitet før og etter forbruksendring i prosent av inntekt fordeler seg på hustype. Figuren viser at husholdninger i blokk og to-/flermannsbolig får minst økning i strømutgiften relativt til inntekt, mens økningen for husholdninger i andre hustyper varierer lite.

Figur 2.11 viser hvordan den gjennomsnittlige økningen i utgiften til elektrisitet før og etter forbruksendring i prosent av inntekt fordeler seg på ulike temperatursoner. Vi ser av figuren at gjennomsnittlig utgiftsøkning i prosent av inntekten reduseres med kaldere klima. Årsaken er hovedsakelig en økende andel husholdninger med avgiftsfritak og at elektrisitetsforbruket varierer lite med de ulike klimasonene (se diskusjonen av tabell 2.16 i avsnitt 10.3).

Til slutt ser vi i figur 2.12 på den gjennomsnittlige økningen i utgiften til elektrisitet før og etter en forbruksendring i prosent av inntekt for husholdninger i by- og landkommuner. Vi ser av figuren at utgiftsøkningen i prosent av inntekten er noe høyere i landkommunene, men forskjellene er svært små.

2.6 Forbruks- og fordelingseffekter av å differensiere avgiften

I avsnitt 6.1 studeres effekten av å differensiere el-avgiften etter størrelsen på elektrisitetsforbruket alene (modell 1). Det presenteres resultater for de tre variantene av modellen som er beskrevet i tabell 1 (se avsnitt 3). I avsnitt 6.2 og 6.3 vises resultater fra modeller hvor man også differensierer ut fra forskjeller i henholdsvis husholdningsstørrelse og temperatursoner i tillegg til størrelsen på forbruket (modell 2 og 3, se avsnitt 3).

2.6.1 Avgift differensiert etter forbruk

Tabell 2.3 viser endring i den forbruksveide el-avgiften som følge av differensieringen i modell 1, samt endring i forbruket av energivarer og elektrisitetsutgiften (før og etter forbruksendring, både i kroner og i prosent av husholdningenes inntekt) for gjennomsnittshusholdningen i utvalget. Den forbruksveide avgiftsendringen beregnes ved hjelp av andelen av forbruket under nedre forbruksgrense (som får redusert avgift) og andelen forbruk over den øvre avgiftsgrensen (som får økt avgift). Se avsnitt 3 eller 10.2.1. ligning (9) for en nærmere beskrivelse av hvordan denne beregnes.

Tabellen viser at den forbruksveide avgiftsendringen for gjennomsnittshusholdningen er tilnærmet lik null i alle avgiftsalternativene. Dette skyldes kravet om provenynøytralitet, slik at alt som tas inn i økt avgift for høyt forbruk deles ut i form av lavere avgift på lavt forbruk. Den forbruksveide avgiftsendringen vil imidlertid variere mellom de enkelte husholdningene, slik at noen får økt avgift, mens andre får redusert avgift (se figur 2.13–2.18). At det gjennomsnittlige avgiftsnivået kun endres marginalt for gjennomsnittshusholdningen i utvalget, fører til at endringene i forbruket av elektrisitet, og anskaffelsen av parafin/olje og ved (målt i kWh) også blir tilnærmet lik eller lik null. En slik differensiering av el-avgiften alene er med andre ord ikke egnet til å endre forbruket. For å få forbruksendringer av betydning trengs i tillegg en endring i gjennomsnittsnivået på avgiften.

Utgiftsendringen før forbruksendring er svakt positivt, men neppe signifikant forskjellig fra null. Selv om disse avgiftene ikke medfører noen signifikante endringer i utgifter før forbruksendring, blir elektrisitetsutgiften etter forbruksendring redusert. Årsaken er at forbruket reduseres noe som følge av økningen i den forbruksveide avgiften (selv om denne er liten). Det fører til at den forbruksveide avgiftsendringen etter forbruksreduksjon er negativ. Den blir henholdsvis -0,8 øre per kWh i modell 1.1, -1,4 øre per kWh i modell 1.2 og -2,8 øre per kWh i modell 1.3. Denne avgiftsreduksjonen medfører en ikke ubetydelig reduksjon i avgiftsinnbetalingene etter forbruksendring for gjennomsnittshusholdningen, selv om økningen i avgiften før forbruksendring var marginal, fordi endringen i den forbruksveide avgiften etter forbruksendring multipliseres med hele elektrisitetsforbruket etter forbruksendring. Det innebærer at disse differensierte avgiftsalternativene ikke er provenynøytrale etter en forbruksendring, og at de i realiteten vil innebære en avgiftsreduksjon for de fleste husholdningene (se også figur 2.25–2.33). At en husholdning får en reell avgiftslette etter forbruksendring innebærer imidlertid ikke automatisk at velferden øker som følge av avgiftsomleggingen fordi husholdningen får negativ nytteeffekt av å redusere elektrisitetsforbruket.

2.6.1.1 Fordeling av gjennomsnittlig forbruksveid avgiftsendring i modell 1

Vi så fra tabell 2.3 at den forbruksveide avgiftsendringen var liten, men positiv for gjennomsnittshusholdningen i utvalget. Den forbruksveide avgiftsendringen for hver enkelt husholdning vil imidlertid variere fordi den avhenger av hvor stort elektrisitetsforbruket er før avgiftsomleggingen. Husholdninger med et tilstrekkelig høyt forbruk vil oppleve en avgiftsøkning, mens husholdninger med lavere forbruk vil oppleve en avgiftsreduksjon. Siden forbruket varierer med ulike karakteristika ved husholdningen, vil også gjennomsnittet av den forbruksveide avgiftsendringen variere mellom ulike husholdningsgrupper.

I figur 2.13 har vi illustrert hvordan den forbruksveide avgiftsendringen for gjennomsnittshusholdningen varierer mellom ulike inntektsdesiler. I alle de tre modellene øker avgiften på elektrisitet mest for husholdninger med høy inntekt og avtar mest for husholdninger med lav inntekt. Vi ser at modell 1.2, med høye forbruksgrenser og små avgiftsendringer gir minst variasjon, mens modell 1.3 med høye forbruksgrenser og store avgiftsendringer gir mest variasjon over inntektsdesilene. Årsaken er at avgiftsendringene i modell 1.2 er så små og rammer så liten del av forbruket at det ikke gir store utslag. Vi ser også at i alle modellene går endringen i gjennomsnittsavgiften fra å være negativ til positiv etter 6. desil.

Figur 2.14 illustrerer hvordan gjennomsnittlig forbruksveid avgiftsendring varierer mellom ulike ekvivalentinntektsdesiler, dvs. husholdningens inntekt korrigert for antall husholdningsmedlemmer. Vi ser av figuren at bildet minner mye om fordelingen etter inntekt, men spredningen mellom desilene i ekvivalentinntektsfordelingen er mindre. Årsaken er at antall husholdningsmedlemmer er viktig for å forklare forbruket av elektrisitet. Stigningen er heller ikke så entydig som fordelingen over inntektsdesiler, men forskjellene i avgifts-endringen i de midtre ekvivalentinntektsdesilene er så små at de trolig ikke er signifikante.

Hvor viktig antall husholdningsmedlemmer er for å forklare elektrisitetsforbruket sees også tydelig av figur 2.15, som angir forbruksveid avgiftsendring for gjennomsnittshusholdninger med ulikt antall husholdningsmedlemmer. Vi ser av figuren at husholdninger med mange personer i gjennomsnitt får en økning i avgiften, mens husholdninger med én eller to personer får en avgiftsreduksjon i gjennomsnitt for alle modellalternativene. Årsaken er at elektrisitetsforbruket stiger entydig og relativt kraftig i gjennomsnitt med antall husholdningsmedlemmer. For eksempel er gjennomsnittsforbruket av elektrisitet i enpersonhusholdninger i underkant av 45 prosent av forbruket til husholdninger med 7 eller flere husholdningsmedlemmer (se tabell 2.14). En differensiering av el-avgiften vil derfor berøre de største husholdningene i særlig grad.

Figur 2.16 viser den forbruksveide avgiftsendringen for gjennomsnittshusholdningen i ulike typer bolig. Vi ser av figuren at den forbruksveide avgiften i gjennomsnitt øker for husholdninger i enebolig, der boligarealet er stort og elektrisitetsforbruket høyt, og reduseres for alle andre boligtyper. Den forbruksveide avgiftsreduksjonen er størst for husholdninger som bor i blokkleiligheter og er tilnærmet lik null for husholdninger som bor i våningshus.

Fordelingen av forbruksveid avgiftsendring for gjennomsnittshusholdningen i ulike temperatursoner gir svært små forskjeller mellom sonene, se figur 2.17. Husholdninger i sone 4, som omfatter husholdningene med det kaldeste klimaet, får den største reduksjonen i avgiften, men endringen er svært beskjeden. Husholdninger i sone 3 får en ubetydelig økning i avgiften, mens sone 1 og 2 får avgiftsendringer som er tilnærmet lik null. Dette skyldes at det i hovedsak er andre forhold enn temperatur som forklarer forskjeller i elektrisitetsforbruket. Blant annet er boligarealet mindre og forbruket av parafin og fyringsolje høyere i de kalde enn i de mildere temperatursonene. Kapasiteten på oppvarmingsutstyr basert på både ved og parafin/fyringsolje er høyere i kalde enn i mindre kalde områder av landet (se tabell 2.16 i avsnitt 10.3). De har også større overkapasitet på oppvarmingsutstyret, trolig fordi det er større sannsynlighet for lange perioder med streng kulde og dermed behov for tilstrekkelig effekt på oppvarmingsutstyret. Fordi oppvarmingsbehovet er stort i den kaldeste temperatursonen, vil det også være viktig å ha oppvarmingsutstyr som kan baseres på flere energibærere, for å utnytte forskjeller i relative priser.

Til slutt viser vi, i figur 2.18, hvordan den forbruksveide avgiftsendringen fordeler seg på gjennomsnittshusholdningen i henholdsvis by- og landkommuner. Figuren viser at husholdninger i bykommuner i gjennomsnitt får litt reduksjon i avgiften og at landkommunene får en svak økning i avgiften. Forskjellene skyldes hovedsakelig at andelen blokkbebyggelse, hvor elektrisitetsforbruket er lavere, er større i by- enn i landkommuner. Forskjellene er imidlertid tilnærmet lik null.

2.6.1.2 Fordeling av endring i forbruket til elektrisitet i modell 1

Figurene 2.19 til 2.24 viser hvordan endringen i elektrisitetsforbruket som følger av de ulike variantene av modell 1 fordeler seg på ulike kjennetegn for husholdningen. Et generelt trekk ved disse figurene er at modell 1.3 med høy avgift og høy forbruksgrense gir de største forskjellene mellom husholdningsgrupper uansett hvilket kjennetegn vi fordeler forbruksendringen på. Modell 1.2 med lav avgift og høy forbruksgrense gir minst forskjeller mellom husholdningsgrupper.

Figur 2.19 viser forbruksendringen til gjennomsnittshusholdningen i ulike inntektsdesiler. Den viser at husholdninger i de høyeste inntektsgruppene reduserer forbruket av elektrisitet mest som følge av avgiftsendringen, mens husholdninger i de laveste inntektsgruppene øker forbruket mest.

Årsaken til at høyinntektsgruppene reduserer forbruket mest i gjennomsnitt, er at forbruket av elektrisitet, og dermed den forbruksveide avgiften, stiger i gjennomsnitt med inntektsdesilene (se tabell 2.12 og figur 2.13). Denne økningen i avgiften er tilstrekkelig til å oppveie effekten av at elektrisitetsetterspørselen er mindre følsom for endringer i elektrisitetsprisen jo høyere inntektsgrupper vi ser på (se for øvrig diskusjon av figur 2.1).

Figur 2.20 viser endringen i elektrisitetsforbruket til gjennomsnittshusholdningen i ulike ekvivalentinntektsdesiler. Vi ser av figuren at forskjellene mellom lavinntektsgrupper og høyinntektsgrupper reduseres når elektrisitetsforbruket fordeles på ekvivalentinntekt sammenlignet med fordelingen over inntektsdesiler, jf. figur 2.19. Reduksjonen i forbruket over desilene er ikke entydig for de midtre desilene, men disse forskjellene er imidlertid små. Når man korrigerer inntekten med antall husholdningsmedlemmer, vil husholdninger med mange personer flyttes til lavere desiler og husholdninger med få personer flyttes til høyere desiler. Store husholdninger har i gjennomsnitt høyt forbruk i utgangspunktet og får også en forholdsvis stor reduksjon i forbruket, mens en- og topersonhusholdninger har lavt gjennomsnittlig forbruk og får økning i forbruket. Dermed får vi en utjevning av forbruksendringene når vi fordeler på ekvivalentinntekt i stedet for inntektsdesiler.

Når vi fordeler forbruksendringen på antall husholdningsmedlemmer i figur 2.21, finner vi at husholdninger med én eller to personer øker forbruket, mens de øvrige husholdningene reduserer forbruket av elektrisitet. Denne reduksjonen er større jo flere personer husholdningene består av, fordi en differensiering gir høyest økning i den forbruksveide avgiften for de store husholdningene (jf. figur 2.15).

Store husholdninger bor ofte i eneboliger eller andre typer boliger med stort areal og mange yttervegger. Figur 2.22 viser at det er husholdninger i eneboliger som i gjennomsnitt reduserer forbruket av elektrisitet. Husholdninger i andre hustyper øker forbruket, og husholdninger som bor i blokkleiligheter øker forbruket mest.

Figur 2.17 viste at forskjellene i avgiftsendringene mellom husholdninger i ulike temperatursoner var små. I tråd med dette viser figur 2.23 at gjennomsnittlige forbruksendringer er svært små og varierer lite mellom sonene, hovedsakelig på grunn av små forskjeller i gjennomsnittsforbruket av elektrisitet mellom sonene (se tabell 2.16).

Fra figur 2.18 så vi at den gjennomsnittlige avgiftsendringen varierer lite mellom by- og landkommuner. Dette gjenspeiler seg i forbruksendringene, hvor husholdninger i bykommunene får en svak økning i elektrisitetsforbruket på grunn av en svak reduksjon i gjennomsnittsavgiften, mens husholdningene i landkommuner reduserer forbruket noe som følge av en svak økning i gjennomsnittsavgiften, jf. figur 2.24. Forskjellene er imidlertid neppe signifikante.

2.6.1.3 Gjennomsnittlig utgiftsendring som andel av inntekt i modell 1

Figurene 2.25 til 2.33 viser gjennomsnittlig utgiftsendring til elektrisitet som andel av husholdningens inntekt, før og etter forbruksendring, som følge av ulike varianter av modell 1, fordelt etter ulike kjennetegn ved husholdningen. Figur 2.25 viser hvordan den relative utgiftsendringen etter forbruksendring fordeler seg for gjennomsnittshusholdningen i ulike inntektsdesiler. Figuren viser at utgiften som andel av inntekt reduseres for husholdningene i de syv laveste inntektsgruppene, og reduksjonen er maksimalt på om lag 1,3 prosent i modell 1.3. Det er også modell 1.3, sammen med modell 1.1, som gir den største økningen i utgiften som andel av inntekt for den høyeste inntektsgruppen, med en utgiftsandel på om lag 0,1 prosent. Modell 1.2 gir minst forskjeller mellom inntektsgruppene. Modell 1.3 gir også størst utgiftsreduksjon som andel av inntekt for flest husholdninger. Det skyldes at avgiftsreduksjonen (som alle nyter godt av) er størst her på grunn av høy forbruksgrense for redusert avgift kombinert med en stor reduksjon i avgiften.

Figur 2.26 viser fordelingen av endrede elektrisitetsutgifter som andel av inntekt før forbruksendring for gjennomsnittshusholdningen i ulike inntektsdesiler. Vi ser av figuren at sammenlignet med utgiftsendringen etter forbruksendring (se figur 2.25), ligger alle utgiftsendringene før forbruksendring høyere, og skiftet fra utgiftsreduksjon til utgiftsøkning skjer lavere i inntektsfordelingen.

Hvilket av disse alternativene som har best fordelingseffekter etter inntektsdesiler er ikke opplagt, og avhenger av om man ønsker å overføre fra høyinntektshusholdningene og gi til lavinntektshusholdningene, om man ønsker en så jevn fordeling av byrdene som mulig, eller om man ønsker at den totale avgiftsreduksjonen summert over alle husholdningene skal bli størst mulig.

I figur 2.28 og 2.27 ser vi på fordelingen av utgiftsendringen til elektrisitet før og etter forbruksendring som andel av inntekt for gjennomsnittshusholdningen i ulike ekvivalentinntektsdesiler. Av figurene ser vi at fordelingen av utgiften som andel av inntekt på ekvivalentinntekt demper de forskjellene mellom inntektsgrupper som vi så i inntektsfordelingen (figur 2.25 og 2.26). Dette skyldes at mange husholdninger med mange husholdningsmedlemmer og høyt forbruk nå er skjøvet nedover i desilene. Vi ser også at modell 1.3 gir størst forskjeller, spesielt i de laveste desilene, sammenlignet med fordelingen etter inntekt.

Fordelingen av utgiftendring som andel av inntekt etter forbruksendring for gjennomsnittshusholdninger med ulikt antall husholdningsmedlemmer (figur 2.29) viser at husholdninger med 5 eller flere personer i gjennomsnitt stort sett får økte utgifter, mens de minste husholdningene får redusert utgiftene med mellom 0,3 og 0,65 prosent. Modell 1.1 og 1.3 gir tilnærmet like resultater for de største og de minste husholdningene, men de avviker en del for husholdninger med 3 til 6 medlemmer.

Vi så fra figur 2.15 at alle husholdninger med tre eller flere medlemmer får en økning i den forbruksveide avgiften, og derigjennom en reduksjon i forbruket. Dette gjenspeiler seg i utgiftsendringen før forbruksendring (figur 2.30), mens fortegnet på utgiftsøkningen ikke snur før mellom 5 og 6 husholdningsmedlemmer når vi ser på utgiftsendringen etter forbruksendring (figur 2.29). For de største familiene er imidlertid ikke forbruksreduksjonen tilstrekkelig stor til å gi utgiftsreduksjon i gjennomsnitt. Vi ser også at, i motsetning til en proporsjonal økning i avgiften hvor alle husholdningsstørrelser rammes tilnærmet like hardt (vist i figur 2.9), vil en differensiering av avgiften (uten å øke det generelle avgiftsnivået) ramme de store husholdningene hardest målt ved utgiftsendring (før og etter forbruksendring) som andel av husholdningens inntekt. Det innebærer at en differensiering har uheldige fordelingseffekter med hensyn til store barnefamilier, noe en proporsjonal økning i avgiften ikke har, mens den motvirker de uheldige inntektsfordelingseffektene av en proporsjonal økning.

I figur 2.31 viser vi utgiftsendring etter en forbruksendring som andel av husholdningens inntekt for gjennomsnittshusholdningen med ulike hustyper. Modell 1.3 gir i hovedtrekk de største reduksjonene og den jevneste fordelingen av utgiftsendringen som andel av inntekt på ulike hustyper. Husholdninger i blokker og rekkehus får størst utgiftsreduksjon som andel av inntekten, og husholdninger i enebolig-er minst.

I figur 2.32 og 2.33 har vi vist utgiftsendringen til elektrisitet etter forbruksendring som andel av inntekt for gjennomsnittshusholdningen i ulike temperatursoner og by- og landkommuner. I fordelingen av utgiftsendring som andel av inntekt på de ulike temperatursonene og på by/landkommuner gir modell 1.3 de største forskjellene og modell 1.1 de minste forskjellene. Reduksjonene i utgiften til elektrisitet som andel av inntekt varierer bare ubetydelig, både mellom temperatursoner og mellom by- og landkommuner.

2.6.2 Avgift differensiert etter forbruk og antall husholdningsmedlemmer

Så langt har vi sett på effektene av å differensiere el-avgiften kun på grunnlag av elektrisitetsforbruket. I dette avsnittet studeres en modell hvor avgiften differensieres etter både elektrisitetsforbruk og antall husholdningsmedlemmer (modell 2, se avsnitt 3). Resultatene fra denne modellen sammenlignes med referansemodellen, modell 1.1. Referansemodellen er kjennetegnet ved lave forbruksgrenser, liten avgiftsøkning på høyt forbruk og stor avgiftsreduksjon på forbruk under den laveste forbruksgrensen.

Tabell 2.4 viser forbruksveid avgiftsendring samt endring i forbruk, anskaffelser og utgift (både før og etter forbruksendring) for ulike energigoder for gjennomsnittshusholdningen i denne modellen. Tabellen viser at den forbruksveide avgiftsendringen er tilnærmet lik null, noe som medfører at gjennomsnittlig endring i forbruket av elektrisitet, og anskaffelsen av parafin og fyringsolje og ved, samt endrede elektrisitetsutgifter før forbruksendring også er null eller tilnærmet null. I gjennomsnitt får husholdningene en reduksjon i utgiften til elektrisitet etter forbruksendring på 243 kroner i modell 2, som utgjør 0,1 prosent av inntekten.

2.6.2.1 Fordeling av gjennomsnittlig forbruksveid avgiftsendring i modell 1.1 og 2

Figurene 2.34–2.36 viser den forbruksveide avgiftsendringen i modell 2 og i referansealternativet (modell 1.1) for gjennomsnittshusholdningen i ulike inntekts- og ekvivalentinntektsdesiler, samt i ulike husholdningsgrupper med hensyn til husholdningsstørrelse.

Figur 2.34 viser hvordan forbruksveid avgiftsendring varierer med inntektsgruppe for de to modellene. Den forbruksveide avgiftsendringen utvikler seg jevnt og pent over inntektsdesilene i begge de to modellene, noe som skyldes at gjennomsnittlig elektrisitetsforbruk stiger forholdsvis jevnt med inntektsdesil. Modell 1.1 gir større avgiftsreduksjon for gruppene med lav inntekt enn modell 2, mens økningen i avgiften for gruppen med høyest inntekt er tilnærmet lik. Antall husholdningsmedlemmer stiger over inntektsgruppene (se tabell 2.12). Dermed stiger i gjennomsnitt forbruksgrensene for henholdsvis redusert og økt avgift i modell 2 sammenlignet med modell 1.1. Det gjør at en større andel av forbruket blir gjenstand for redusert avgift, mens en lavere andel av forbruket blir gjenstand for økt avgift jo høyere desilgrupper vi ser på, som gjør at differansen mellom de to avgiftsalternativene er størst for de laveste inntektsdesilene.

Dette bildet snur seg i figur 2.35, der vi ser på den forbruksveide avgiftsendringen for gjennomsnittshusholdningen i ulike ekvivalentinntektsdesiler. Modell 2 gir de største forskjellene i avgiftsendringen mellom høyinntekts- og lavinntektsgrupper. Avgiften stiger heller ikke entydig med inntektsgruppe slik som i figur 2.34. Årsaken er at store husholdninger, som får relativt høyere avgiftsgrenser og lavere avgiftsøkning, blir flyttet nedover i desilene, mens små husholdninger, som får redusert avgiftsgrensene relativt til modell 1.1, flyttes oppover i desilene.

Figur 2.36 viser den forbruksveide avgiftsendringen i modell 2 og referansemodellen 1.1 for gjennomsnittshusholdningen i grupper med ulikt antall husholdningsmedlemmer. Vi ser av figuren at den forbruksveide avgiftsendringen i modell 2 er tilnærmet lik null for alle husholdningsstørrelser. Årsaken er at denne modellen er utformet slik at forbruksgrensene for den høye avgiften settes høyere jo flere personer det er i husholdningen. Dermed blir også avgiftsøkningen justert ned mer jo flere personer det er i husholdningen. Modell 2 favoriserer husholdninger med mange personer relativt til modell 1.1, der avgiften øker klart med antall husholdningsmedlemmer. Denne korrigeringen av forbruksgrensene for den differensierte avgiften kan dermed bidra til å redusere de uheldige fordelingseffektene for store husholdninger av å differensiere avgiften på grunnlag av størrelsen på elektrisitetsforbruket alene.

2.6.2.2 Fordeling av gjennomsnittlig forbruksendring i modell 1.1 og 2

I figurene 2.37–2.39 ser vi på endringen i elektrisitetsforbruket som følge av modell 1.1 og 2 for gjennomsnittshusholdningen i ulike inntekts- og ekvivalentinntektsdesiler, i ulike husholdningsgrupper med hensyn til husholdningsstørrelse.

Ifølge figur 2.37 øker forbruket av elektrisitet for husholdninger i lave inntektsgrupper, mens det reduseres for høye inntektsgrupper som følge av avgiftsendringene både i modell 1.1 og 2. Modell 1.1 gir større forskjeller i forbruksendringene mellom høye og lave inntektsgrupper enn modell 2.

I figur 2.38 fordeles forbruksendringene på ekvivalentinntektsdesiler, og da blir forskjellene i forbruksendringer mellom inntektsgrupper mindre. Dessuten gir modell 2 nå størst forskjeller mellom inntektsgrupper.

Som vist i figur 2.39 gir modell 1.1 økt forbruk for små husholdninger og redusert forbruk for store husholdninger, mens modell 2 gir små forskjeller i gjennomsnittlig forbruksendring mellom husholdninger av ulik størrelse. Dette skyldes at forbruksgrensene er justert med forbruket i de ulike husholdningene relativt til gjennomsnittshusholdningen. Det gjør at modell 2 er relativt fordelingsnøytral når forbruksreduksjonen fordeles etter antall husholdningsmedlemmer.

2.6.2.3 Fordeling av gjennomsnittlig utgiftsendring som andel av inntekt i modell 1.1 og 2

Figur 2.40–2.45 viser utgiftsendring som andel av inntekt som følge av en avgiftsendring i modell 1.1 og 2 for gjennomsnittshusholdningen i ulike inntekts- og ekvivalentinntektsdesiler, og i ulike grupper med hensyn til husholdningsstørrelse. I tillegg har vi tatt med modell 1.2 og 1.3 for å kunne sammenligne fordelingseffektene i alle alternativene av modell 1 med modell 2. De relative utgiftsendringene før forbruksendringer er også sammenlignet med situasjonen etter forbruksendring, og effektene av dette er illustrert i figurene 2.41, 2.43 og 2.45.

Av figur 2.40 ser vi at modell 2 gir mindre forskjeller i utgiftsendring mellom inntektsgrupper enn modell 1.1 og modell 1.3 og mer forskjeller enn modell 1.2. Modell 1.3 gir størst spredning.

I figur 2.41 sammenlignes endringen i elektrisitetsutgiftene som andel av husholdningens inntekt før og etter en forbruksendring. Figuren viser at utgiftsendringen som andel av inntekt etter forbruksendring er mer negativ enn før forbruksendring for alle inntektsdesiler. Årsaken til at lavinntektshusholdningene får en ytterligere reduksjon i utgiften etter forbruksendring, er at reduksjonen i den forbruksveide avgiftsendringen oppveier økningen i forbruket. For høyinntektsgruppene trekker både det reduserte forbruket og redusert forbruksveid avgiftsendring utgiften ned etter forbruksendring. Siden prisfølsomheten er lavere for høye inntektsgrupper, er differansen mellom utgiftsendringene før og etter en forbruksendring mindre enn for lavinntektsgruppene.

I figur 2.42 ser vi at modell 2 gir størst økning i utgiften relativt til inntekten for den høyeste ekvivalentinntektsdesilen, mens modell 1.3 gir størst forskjeller i utgiftsendring og størst utgiftsreduksjon for de fleste desilene. Modell 1.2 gir minst spredning.

Figur 2.43 sammenligner utgiftsendring før og etter forbruksendring som andel av husholdningens inntekt for gjennomsnittshusholdningen i ulike ekvivalentinntektsdesiler i modell 2. Vi ser av figuren at utgiftsendringen etter forbruksendring er mer negativ enn før forbruksendring. Effekten av forbruksendringen er størst for de laveste desilene i fordelingen av husholdningenes ekvivalentinntekt, slik det også var for inntektsfordelingen (se figur 2.41).

Figur 2.44 viser at modell 2 i gjennomsnitt gir omtrent samme utgiftsreduksjon som andel av inntekt for alle husholdningsstørrelser og at modell 1 gir utgiftsreduksjon for små husholdninger og utgiftsøkning for store husholdninger.

Sammenligner vi fordelingseffektene på antall husholdningsmedlemmer før og etter en forbruksreduksjon, ser vi av figur 2.45 at forbruksreduksjonen har størst innflytelse på utgiftsendringen som andel av inntekt i de små husholdningene.

2.6.3 Avgift differensiert etter forbruk og temperatur

I dette avsnittet sammenlignes en modell hvor avgiften differensieres etter både elektrisitetsforbruk og temperaturforhold (modell 3, se avsnitt 3) med en referansemodell som er differensiert bare etter elektrisitetsforbruket (modell 1.1). Tabell 2.5 viser forbruksveid avgiftsendring og endringer i forbruk av elektrisitet, anskaffelse av parafin/fyringsolje og ved, samt utgift (før og etter forbruksendring) for gjennomsnittshusholdningen i dette modellalternativet. Tabellen viser at de gjennomsnittlige endringene i forbruksveid avgift, forbruk/anskaffelse av energibærere og utgift før forbruksendring er svært små også i modell 3, selv om de er noe større enn i modell 1 og 2. Gjennomsnittlig utgiftsøkning etter forbruksendring er også noe større enn i referansealternativet (jf. tabell 2.3 i avsnitt 6.1).

2.6.3.1 Fordeling av gjennomsnittlig forbruksveid avgiftsendring i modell 1.1 og 3

Figurene 2.46–2.49 viser hvordan den forbruksveide avgiftsendringen for gjennomsnittshusholdningen fordeler seg på ulike inntekts- og ekvivalentinntektsdesiler, samt ulike temperatursoner og by- og landkommuner. Figur 2.46 viser at korrigering av forbruksgrensene på grunnlag av forskjeller i klima (modell 3) gir noe større forskjeller i avgiftsendring mellom husholdninger i høye og lave inntektsgrupper enn modell 1.1. Det skyldes hovedsakelig at husholdningene som bor i kaldere områder av landet har lavere husholdningsinntekt enn husholdninger som bor i mildere deler av landet (se tabell 2.16). Begge modellene gir større avgiftsøkning jo høyere inntekten er.

Forskjellen mellom avgiftsendringene for husholdninger i ulike desiler jevnes ut i figur 2.47, som viser forbruksveid avgiftsendring for gjennomsnittshusholdningen i ulike ekvivalentinntektsdesiler. Årsaken er at store husholdninger med høyt forbruk og dermed stor avgiftsøkning flyttes nedover i desilene, mens små husholdninger med lavt forbruk og stor avgiftsreduksjon flyttes oppover i desilene. Forskjellene i den gjennomsnittlige avgiftsendringen mellom desilene er også mindre sammenlignet med spredningen over inntektsfordelingen (figur 2.46).

Forskjellene mellom avgiftsendringene for husholdninger i ulike temperatursoner er svært små, tilnærmet null for sone 1 til 3, se figur 2.48. Vi ser også at den forbruksveide avgiftsendringen i modell 3 er tilnærmet lik null for alle temperatursoner, bl.a. fordi denne modellen er konstruert for å korrigere for utetemperatur. Resultatene skiller seg imidlertid ikke så mye fra modell 1.1 fordi gjennomsnittsforbruket varierer lite mellom de ulike temperatursonene. Husholdningene i sone 1 og 3 har høyest gjennomsnittlig elektrisitetsforbruk, mens husholdningene i sone 4 har det laveste gjennomsnittlige elektrisitetsforbruket (se tabell 2.16). Forholdsvis lavt elektrisitetsforbruk i den kaldeste temperatursonen har sammenheng med at forbruket av fyringsolje er høyest og boligarealet lavest i denne sonen.

Til slutt, i figur 2.49, ser vi hvordan den forbruksveide avgiftsendringen i modell 1.1 og 3 fordeler seg på husholdninger i by- og landkommuner. Vi ser av figuren at bykommunene får en liten reduksjon i avgiften og landkommunene får en liten økning i avgiften både i modell 1.1 og 3. Både i by- og landkommunene er avgiftsendringen noe høyere (mindre negativ) i modell 3 enn i modell 1.1 hvor vi ikke korrigerer for ulike temperaturforhold. Forskjellen mellom modellene er tilnærmet lik null.

2.6.3.2 Fordeling av gjennomsnittlig forbruksendring i modell 1.1 og 3

Figurene 2.50–2.53 viser forbruksendringen til gjennomsnittshusholdningen i ulike inntekts- og ekvivalentinntektsdesiler, samt i ulike temperatursoner og by- og landkommuner. Figur 2.50 viser at korrigering for klima i modell 3 gir større forskjeller i forbruksendringen mellom inntektsdesiler enn i referansemodellen 1.1. Dette følger av at den gjennomsnittlige avgiftsendringen viser større spredning over inntektsdesiler i modell 3 enn i modell 1.1 (se figur 2.46).

Forskjellene mellom lavinntektsgruppene og høyinntektsgruppene reduseres når vi fordeler på ekvivalentinntekt i figur 2.51, men modell 3 gir fortsatt de største forskjellene mellom inntektsgrupper.

Figur 2.52 viser at husholdninger i temperatursone 4 (kaldest) øker forbruket av elektrisitet mest, og mer i modell 1.1 enn i modell 3. Forbruksendringene i de andre sonene er ubetydelige. Husholdningene i bykommunene øker forbruket, mens husholdninger i landkommunene reduserer forbruket. jf. figur 2.53. Igjen er forskjellene i forbruksendringene mellom de to modellene ubetydelige.

2.6.3.3 Fordeling av gjennomsnittlig utgiftsendring som andel av inntekt i modell 1.1 og 3

Figur 2.54–2.59 viser utgiftsendring som andel av inntekt i modell 1.1 og 3 for gjennomsnittshusholdningen i ulike inntekts- og ekvivalentinntektsdesiler, samt for ulike temperatursoner og by- og landkommuner. I tillegg har vi tatt med modell 1.2 og 1.3 slik at man kan sammenligne fordelingseffektene mellom alle alternativene av modell 1 med modell 3. Figurene 2.55 og 2.57 viser en sammenligning av resultater før og etter forbruksendring, mens de øvrige figurene bare viser resultater etter forbruksendring for å fokusere på sammenligningen mellom avgiftsmodellene.

Fra figur 2.54 ser vi at de høyeste inntektsgruppene får økt utgift til elektrisitet etter forbruksendring som andel av inntekt, mens husholdningene i de syv laveste inntektsgruppene reduserer sine utgifter. Korrigering for klima gir tilnærmet samme effekt som modell 1.3 i endene, men har et annet forløp over inntektsdesilene.

Figur 2.55 sammenligner utgiftsendring før og etter forbruksendring som andel av husholdningens inntekt for gjennomsnittshusholdningen i ulike inntektsdesiler i modell 3, hvor forbruksgrensene korrigeres for ulike temperatursoner. Vi ser av modellen at utgiftsendringen etter forbruksendring er mer negativ enn før forbruksendring.

Ved korrigering for ekvivalensskala (figur 2.56) peker modell 1.3 seg ut med størst forskjeller i relativ utgiftsendring, som vist i figur 2.27. Modell 3 gir imidlertid størst økning (eller minst reduksjon) i relativ utgift for husholdningene i de tre høyeste inntektsgruppene.

I figur 2.57 sammenlignes utgiftsendring før og etter forbruksendring som andel av husholdningens inntekt for gjennomsnittshusholdningen i ulike ekvivalentinntektsdesiler i modell 3. Vi ser igjen at utgiftsendringen etter forbruksendring ligger lavere enn før forbruksendring.

Fra figur 2.58 ser vi at utgiftsreduksjonene som andel av inntekt i modell 3 er små og omtrent de samme for alle fire temperatursoner. Korrigeringen for temperatursoner gir om lag den samme effekten som i referansealternativet 1.1. Figur 2.59 viser at reduksjonen i relative utgifter i modell 3 er større for bykommuner enn for landkommuner. Modell 3 gir noe større reduksjoner i relative utgifter enn modell 1.1 både når det gjelder fordeling på temperatursoner og by/landkommuner, mens modell 1.3 gir størst reduksjon.

2.7 Er differensierte avgifter treffsikre?

Formålet med differensiering av en avgift kan blant annet være et ønske om å tilgodese lavinntektshusholdninger med en lavere avgift enn andre husholdningsgrupper. Husholdninger med høyt elektrisitetsforbruk er ikke en ensartet gruppe, selv om de gjennomgående har høyere inntekt, større bolig og består av flere personer (mange barn) enn husholdninger med lavt elektrisitetsforbruk (se f.eks. Halvorsen og Nesbakken, 2003a og b). En differensiering på grunnlag av størrelsen på elektrisitetsforbruket vil dermed gi avgiftsøkning også til husholdninger med lav inntekt og mange barn fordi de har et høyt forbruk, mens enkelte små husholdninger med høye inntekter kan ha et lavt forbruk og vil få store avgiftsreduksjoner.

For å illustrere hvor stort problemet med treffsikkerheten er, har vi i figur 2.60 gjengitt elektrisitetsforbruket til hver enkelt husholdning i utvalget etter husholdningens rangering i inntektsfordelingen. 9 Vi ser av figuren at spredningen er stor. Vi ser også at en relativt stor andel av lavinntektshusholdningene har høyt elektrisitetsforbruk og en relativt stor andel av husholdningene med høyest inntekt har et relativt lavt elektrisitetsforbruk. F.eks. har 17 prosent av husholdningsgruppen med lavest inntekt et elektrisitetsforbruk på over 25 000 kWh i året, selv om gjennomsnittsforbruket er 17 300 kWh per år.

2.7.1 Hvilke husholdninger får økt avgift i de differensierte modellene?

Figur 2.61 viser hvor stor andel av husholdningene i utvalget som får økning i den forbruksveide avgiften på elektrisitet i de ulike variantene av modell 1. Vi ser av figuren at andelen øker med økende inntekt, men jf. figur 2.60 er det en del husholdninger i lavinntektsgruppene som får økt avgift på elektrisitet samtidig som en del husholdninger i de høyeste inntektsdesilene får en reell avgiftsreduksjon i alle modellalternativene. Andelen som får økt avgift er maksimalt om lag 65 prosent. I modell 1.1 er forbruksgrensen for avgiftsøkningen lavere enn i de to andre modellene, noe som fører til at andelen som får økt avgift i dette alternativet er høyere enn i avgiftsalternativene med høye forbruksgrenser.

Figur 2.62 viser andelen av husholdningene som får en økning i gjennomsnittlig avgift fordelt på ekvivalentinntektsdesiler. Ved å korrigere inntekten for antall husholdningsmedlemmer, blir store husholdninger med stort forbruk flyttet nedover i inntektsfordelingen, mens små husholdninger med lavt forbruk blir flyttet oppover i inntektsfordelingen. Det medfører at andelen husholdninger i de laveste inntektsdesilene som får avgiftsøkning øker, mens andelen husholdninger i de høyeste inntektsdesilene som får en avgiftsøkning avtar, dvs. flere får avgiftsreduksjon.

Figur 2.63 viser at andelen som får en økning i den forbruksveide avgiften varierer mye med antall husholdningsmedlemmer. Vi ser at kun et fåtall enpersonhusholdninger rammes (henholdsvis 5 og 8 prosent), mens en stor andel av de største husholdningene rammes (henholdsvis 67 og 71 prosent). Det er dermed i all hovedsak de store husholdningene som vil rammes av en økning i den forbruksveide avgiften i de differensierte avgiftsmodellene.

2.7.2 Hvordan går det med lavinntektshusholdningene som får økt avgift?

Vi ser av figurene 2.61–2.63 at det er mange lavinntektshusholdninger og store husholdninger som får en økning i den forbruksveide avgiften i de differensierte modellalternativene. For å si noe om hvordan det går med de husholdningene som får en økning i den forbruksveide avgiften viser vi, i figurene 2.64–2.69, den forbruksveide avgiftsendringen og utgiftsendringen (etter forbruksendring) som andel av inntekt for gjennomsnittshusholdningen i ulike inntekts- og ekvivalentinntektsdesiler, samt med ulik husholdningsstørrelse. Vi fokuserer her på den gruppen av husholdninger som har så høyt elektrisitetsforbruk at de får avgiftsøkning i alle alternativer av modell 1.

Figur 2.64 viser forbruksveid avgiftsendring for gjennomsnittshusholdningen i ulike inntektsdesiler. Økningen i den forbruksveide avgiften varierer lite mellom inntektsgrupper for husholdninger som får en avgiftsøkning, slik at husholdninger i lavinntektsgruppene får en like stor avgiftsøkning som grupper med høyere inntekt. Modell 1.2 gir lavest avgiftsøkning, mens modell 1.3 gir høyest økning.

Fordelingen av avgiftsøkningen på ekvivalentinntekt i figur 2.65 er svært lik fordelingen og nivået i figur 2.64. Fordelingen etter husholdningsstørrelse i figur 2.66 gir små forskjeller i avgiftsøkningen mellom ulike husholdningsstørrelser og samme rangering av modeller som i figur 2.64 og 2.65.

Figur 2.67 viser utgiftsøkning (etter forbruksreduksjon) som andel av inntekt for gjennomsnittshusholdningen i ulike inntektsdesiler for husholdninger som får en økning i den forbruksveide avgiften. De tre alternativene av modell 1 sammenlignes her med modell 4. Den proporsjonale avgiften i modell 4 gir størst utgiftsøkning som andel av inntekt for alle inntektsdesiler og størst forskjeller mellom inntektsgrupper. Alle avgiftsalternativene i modell 1 gir negative fordelingseffekter på samme måte som modell 4, ved at utgiftsøkningen som andel av inntekt i hovedsak er større jo lavere inntektsgruppe vi ser på. At modell 1 gir negative inntektsfordelingseffekter skiller seg fra resultatene vi får når vi ser på gjennomsnittet for alle husholdningene (se figur 2.25 og 2.26). Forskjellene mellom inntektsgrupper utjevnes noe når vi i figur 2.68 fordeler relativ utgiftsøkning (etter forbruksreduksjon) på ekvivalentinntektsdesiler, men hovedbildet er det samme.

De utjevnende inntektsfordelingseffektene av å differensiere el-avgiften forsvinner med andre ord når vi ser på gruppen av husholdninger som får en økning i den forbruksveide avgiften, i alle alternativene av modell 1. Årsaken til de utjevnede inntektsfordelingseffektene av differensieringen når vi så på hele utvalget under ett, skyldes at andelen husholdninger som får en økning i avgiften øker med inntekts- og ekvivalentinntektsdesilene (se figur 2.61 og 2.62). En differensiering av avgiften er derfor ikke så treffsikker med tanke på inntektsutjevning som mange ville ønske siden den også rammer husholdninger med lav inntekt og med tilnærmet like høy gjennomsnittlig avgiftsøkning som de høyinntektshusholdningene som får avgiftsøkning.

Figur 2.69 gir utgiftsøkning (etter forbruksendring) som andel av inntekt etter husholdningsstørrelse for husholdninger som får avgiftsøkning i modell 1 og 4. Vi ser at alle avgiftsmodellene er tilnærmet fordelingsnøytrale med hensyn til husholdningsstørrelser. Heller ikke her er forskjellene mellom modell 4 (som ikke tilbakefører provenyinntektene til husholdningen) og de provenynøytrale alternativene i modell 1 spesielt store.

2.8 Alternativer til differensiering

Selv om en differensiering av el-avgiften for å unngå uheldige fordelingseffekter er relativt lite treffsikker (enten man f.eks. ønsker å tilgodese husholdninger med lav inntekt eller store husholdninger), kan en kan en likevel spørre om det er mulig å finne alternativer til differensiering som kan ivareta fordelingshensyn ved en økning i avgiften. I dette avsnittet presenteres resultatene fra en modell der skatteprovenyet i modell 4 deles ut igjen til husholdningene slik at skattereformen blir provenynøytral på lik linje med de differensierte avgiftsmodellene. 10

Skatteprovenyet fra økningen i den proporsjonale avgiften kan deles ut til husholdningene på mange måter og må tilpasses det fordelingshensynet man ønsker å ivareta. Hvilke fordelingshensyn man er opptatt av avhenger av politisk ståsted. I dette avsnittet vises, som et eksempel, effekten av at skatteprovenyet fra den proporsjonale avgiften gis tilbake til husholdningene i form av økt barnetrygd. Alternativer til økt barnetrygd er økt minstefradrag, økt grunnbeløp i folketrygden, osv., eller kombinasjoner av slike tiltak. Grunnen til at vi har valgt å se på en tilbakeføring via barnetrygden er at det var den enkleste måten å illustrere effektene av å kombinere ulike virkemidler på innenfor vårt analyseapparat. 11

Tabell 2.6 viser gjennomsnittlig netto utgiftsendring av en proporsjonal økning i el-avgiften med 5 øre per kWh før merverdiavgift i tilfellet hvor avgiftsprovenyet ikke tilbakeføres til husholdningene, og i tilfellet hvor det tilbakeføres i sin helhet til barnefamiliene i form av økt barnetrygd. Husholdninger med barn får utbetalt et beløp som øker proporsjonalt med antall barn. Her antar vi at utdelingen av den økte barnetrygden skjer etter avregning i slutten av perioden. For å finne nettoeffekten av avgiftsomleggingen for husholdningen i perioden, trekkes barnetrygden fra endret utgift til elektrisitet (her kalt netto utgiftsendring). Tabellen viser at netto utgiftsendring (etter forbruksendring) i gjennomsnitt for alle husholdninger nå blir 113 kroner, som utgjør 0,046 prosent av inntekten. Til sammenligning var beløpet 1 320 kroner og andelen 0,5 prosent i modell 4 uten tilbakebetaling av skatteprovenyet.

I figurene 2.70 til 2.73 har vi illustrert fordelingseffektene av å kombinere en proporsjonal avgiftsøkning med økt barnetrygd relativt til å differensiere avgiften. I figurene 2.70 og 2.71 har vi sammenlignet utgiftsendring og netto utgiftsendring (etter forbruksendring) som andel av inntekt med og uten tilbakeføring av provenyet i form av økt barnetrygd etter henholdsvis inntektsdesiler og ekvivalentinntektsdesiler. Figurene 2.72 og 2.73 viser utgiftsendring etter forbruksendring som andel av inntekt for alternativene i modell 1 og netto utgiftsøkning i modell 4 kombinert med økt barnetrygd etter henholdsvis inntektsdesiler og ekvivalentinntektsdesiler.

Vi ser av figur 2.70 og 2.71 at dersom avgiftsprovenyet tilbakeføres til husholdningene i form av økt barnetrygd (gitt at det er barnefamiliene man ønsker å tilgodese), vil det redusere de uheldige inntektsfordelingseffektene av en proporsjonal økning i avgiften (dersom man ønsker en inntektsutjevning) og gjøre at denne kombinasjonen av virkemidler vil virke inntektsutjevnende når vi ser på fordelingen etter ekvivalentinntektsdesiler. Effekten over inntektsdesiler er tilnærmet fordelingsnøytral.

For å se om denne inntektsutjevningen er større eller mindre enn den vi får ved å differensiere avgiften, har vi i figur 2.72 og 2.73 gjengitt hvordan utgiftsendringen etter forbruksendring som andel av inntekt fordeler seg på henholdsvis inntektsdesiler og ekvivalentinntektsdesiler i både modell 1 og modell 4 med tilbakeføring av avgiftsprovenyet i form av økt barnetrygd.

Vi ser av figur 2.72 at modell 4 med økt barnetrygd er tilnærmet fordelingsnøytral over inntektsdesilene, mens alternativene i modell 1 har utjevnende effekter på inntektsfordelingen i gjennomsnitt for alle husholdninger.

Fordelingen av gjennomsnittlig utgiftsendring etter forbruksendring som andel av inntekt på ekvivalentinntektsdesiler reduserer forskjellene mellom modell 4 med økt barnetrygd og alternativene i modell 1. Vi ser av figuren at når vi rangerer etter ekvivalentinntekt, dvs. husholdningsinntekt korrigert for antall husholdningsmedlemmer, har modell 4 med økt barnetrygd ikke bare positive fordelingseffekter, men bedre fordelingseffekter i gjennomsnitt enn den beste av de differensierte alternativene i modell 1.

2.9 Oppsummering av resultater

I denne analysen har vi isolert effekten av å differensiere avgiften fra effekten av å øke det gjennomsnittlige avgiftsnivået. Dette er ikke tidligere utredet, verken i vedlegg 2 til NOU 1998: 11, i rapporten fra den interdepartementale arbeidsgruppen eller i andre analyser av differensiert el-avgift (Benedictow et al., 2000, og Halvorsen og Nesbakken, 2002). Vi finner at en provenynøytral differensiering av avgiften ikke alene kan føre til en reduksjon i gjennomsnittsforbruket. Det skyldes at en slik differensiering ikke øker nivået på den gjennomsnittlige avgiften. Husholdninger som opplever økt avgiftsnivå vil redusere elektrisitetsforbruket, mens husholdninger som opplever en reduksjon i avgiftsnivået, vil øke forbruket av elektrisitet. Hvilke husholdninger som øker og hvilke som reduserer forbruket avhenger av elektrisitetsforbruket til den enkelte husholdning, som igjen avhenger av ulike karakteristika ved boligen og husholdningen som for eksempel inntekt, antall medlemmer i husholdningen, boligtype, bolig-areal, etc. Effektene på forbruket av ved, parafin og fyringsolje er helt ubetydelige.

I likhet med vedlegg 2 i NOU 1998: 11, rapporten til den interdepartementale arbeidsgruppen og Halvorsen og Nesbakken (2002), finner vi at en differensiering av el-avgiften har utjevnende effekter på utgiftsendringen som andel av inntekt i gjennomsnitt etter fordelingen av husholdningens inntekt. Vi finner også at en differensiering av avgiften har utjevnende effekter i gjennomsnitt etter fordelingen av husholdningenes ekvivalentinntekt (dette er heller ikke tidligere analysert). Årsaken til de utjevnende effektene på inntektsfordelingen er at andelen husholdninger som får en avgiftsøkning stiger med inntekten. Dersom vi ser på den undergruppen av husholdninger som har så høyt forbruk at de får en avgiftsøkning, ser vi at de laveste inntektsgruppene rammes hardest målt ved utgiftsøkning til elektrisitet som andel av inntekten. 12 En differensiering av avgiften er med andre ord likevel en lite treffsikker måte for å korrigere uheldige fordelingseffekter for husholdninger med ulik inntekt. Dette er et meget robust resultat, som skyldes at det finnes store husholdninger med lav inntekt som har et høyt elektrisitetsforbruk. I utvalget i forbruksundersøkelsen som er brukt her, vil om lag hver femte husholdning i den laveste ekvivalentinntektsdesilen få en økning i den gjennomsnittlige avgiftsendringen når man differensierer avgiften uten å øke gjennomsnittlig avgiftsnivå.

Hvilke husholdningsgrupper man ønsker å tilgodese avhenger av politisk syn, og fordelingseffektene etter andre kriterier enn inntekt er derfor også studert i dette vedlegget. Utgiftsendringene er fordelt på husholdninger med ulik størrelse, hustype, temperatursone og by- eller landkommune. Differensieringen av avgiften etter størrelsen på elektrisitetsforbruket har negative fordelingseffekter dersom man ønsker å tilgodese barnefamiliene, siden elektrisitetsforbruket stiger med antall husholdningsmedlemmer. Dette er et resultat som ble påpekt i rapporten fra den interdepartementale arbeidsgruppen, men som ikke er analysert i forbindelse med NOU 1998: 11. Resultatene våre viser videre at en proporsjonal økning i el-avgiften ikke har slike uheldige effekter for store husholdninger, noe som ikke er analysert tidligere. I likhet med Finansdepartementet (2000) finner vi også at en differensiering av el-avgiften berører husholdninger i distriktene relativt til husholdninger i bykommuner (dette er ikke analysert i NOU 1998: 11). Vi finner imidlertid at disse forskjellene er små. Fordelingen på ulike temperatursoner er marginal (og ikke analysert tidligere). Dette skyldes hovedsakelig at elektrisitetsforbruket ikke varierer så mye mellom de ulike temperatursonene, blant annet fordi husholdninger som bor i kaldere områder av landet i større grad bruker alternativer til elektrisitet til oppvarming av boligen.

Utvalget ønsket å utrede en modell hvor forbruksgrensene for differensieringen varierer med antall husholdningsmedlemmer (i tillegg til forbruket), for å se om en slik differensiering kan motvirke at de store barnefamiliene berøres hardest (dette er tidligere utredet i vedlegg 2 i NOU 1998: 11, men ikke i arbeidsgruppens rapport). Dette ble gjort ved at store husholdninger med stort behov for elektrisitet får høyere forbruksgrenser, mens små husholdninger får lavere forbruksgrense enn gjennomsnittshusholdningen. En slik korrigering av den differensierte avgiften gjør at alle husholdningsstørrelser berøres tilnærmet like hardt (ikke tidligere utredet), samtidig som den virker omfordelende i gjennomsnitt over inntektsdesiler (som i vedlegg 2 i NOU 1998: 11) og ekvivalentinntektsdesiler (ikke tidligere utredet). Utvalget ønsket også å utrede en modell med korrigering av avgiftsgrensene for temperatursoner. Denne modellen gir små forskjeller i utgiftsendringen mellom husholdninger i kalde og milde områder. Årsaken er at elektrisitetsforbruket ikke er entydig høyere i kalde områder av landet.

På grunn av at det er mange egenskaper ved husholdningen og deres bolig som påvirker nivået på energiforbruket (inntekt, husholdningsstørrelse, boligareal og muligheter til substitusjon mellom energigoder), er det stor variasjon i sammenhengen mellom elektrisitetsforbruket og for eksempel inntekten mellom enkelthusholdninger. Selv om en differensiert el-avgift gir positive effekter for lavinntektshusholdningene i gjennomsnitt, finnes det enkelthusholdninger med lav inntekt som rammes hardt av avgiftsendringen. På grunn av den store variasjonen, vil en differensiering av el-avgiften basert på forbrukets størrelse være et lite treffsikkert virkemiddel for å nå de husholdningsgruppene man ønsker å tilgodese.

En differensiering av el-avgiften etter størrelsen på elektrisitetsforbruket tilgodeser lavinntektshusholdningene i gjennomsnitt (selv om den også rammer enkelte husholdninger i de laveste inntektsdesilene), men bidrar ikke alene til å redusere elektrisitetsforbruket. Det er ikke mulig å redusere elektrisitetsforbruket og oppnå ønskede fordelingseffekter ved kun å legge en differensiert struktur på el-avgiften uten å endre avgiftsnivået. En proporsjonal økning i avgiften vil redusere elektrisitetsforbruket, men berører lavinntektshusholdningene hardest i gjennomsnitt, fordi budsjettandelen til strøm reduseres med inntekten (også diskutert i vedlegg 2 til NOU 1998: 11). For å motvirke uheldige fordelingseffekter på inntekt kan man kombinere en proporsjonal økning i avgiften med ulike inntektspolitiske virkemidler som for eksempel økt barnetrygd, økt minstefradrag, økt minstepensjon, o.l. Som et eksempel på en slik kombinasjon av virkemidler har vi analysert en proporsjonal økning i avgiften hvor hele skatteprovenyet tilbakeføres til husholdningene i form av økt barnetrygd. Vi finner at en slik kombinasjon av virkemidler både er fordelingsmessig svært treffsikker (ved at man på en direkte måte overfører midler til de husholdningene man ønsker å tilgodese) og reduserer forbruket, selv med en provenynøytral avgiftsomlegging. Den har også bedre fordelingseffekter i gjennomsnitt etter ekvivalentinntektsdesiler enn alle de differensierte avgiftsmodellene. En slik sammenligning er ikke tidligere utredet.

Analysene i dette vedlegget gir oss en del svært robuste konklusjoner med hensyn til effektene av å differensiere el-avgiften, uavhengig av data og analyseusikkerhet. Disse konklusjonene bygger i all hovedsak på noen svært generelle egenskaper ved fordelingen av husholdningenes energiforbruk på inntekt, husholdningsstørrelse, osv. For eksempel vil den store variasjonen i forbruket for ethvert inntektsnivå gjøre det vanskelig å treffe eller tilgodese spesielle inntektsgrupper med en differensiert avgift på elektrisitet. Elektrisitetsforbruket er videre nært knyttet til behov, slik at store husholdninger bruker mer elektrisitet enn små husholdninger. Dessuten utgjør utgiften til elektrisitet en større andel av inntekten for husholdninger med lav inntekt enn for husholdninger med høy inntekt. Dette er forhold som det er rimelig å anta er relativt stabile over tid. Se avsnitt 10.4 for en mer omfattende diskusjon av usikkerhet knyttet til analysene og hvordan den påvirker konklusjonene fra denne analysen.

I analysene antar vi at husholdningene tilpasser seg den gjennomsnittlige avgiftsendringen. Dersom en stor andel av husholdningene tilpasser seg den marginale avgiften, vil våre beregninger trolig undervurdere forbruksreduksjonen ved innføring av en differensiert avgift. Det er imidlertid lite trolig at dette påvirker konklusjonene fra fordelingsanalysene, i og med at de bygger på svært generelle strukturer ved datasettet.

2.10 Teoretisk og empirisk metodebeskrivelse

Norske husholdninger bruker primært tre typer energi til oppvarming; elektrisitet, ved og parafin/fyringsolje. Hvor stor kapasitet den enkelte husholdning har på ulike typer oppvarmingsutstyr varierer. Noen husholdninger kan bare bruke elektrisitet til oppvarming, mens andre kan varme opp hele eller store deler av boligen med ulike typer oppvarmingsutstyr. Typen oppvarmingsutstyr, og kapasiteten på dette utstyret, vil være bestemmende for en husholdnings muligheter til å bruke, og substituere mellom, ulike typer energigoder. Jo større overkapasitet husholdningen har, jo større muligheter har den til å tilpasse seg endringer i relative energipriser som følge av for eksempel endret el-avgift.

Selv om en husholdning har muligheter til å bruke alternativer til elektrisitet i oppvarmingen, kan den velge å ikke konsumere en energikilde, dvs. velge en hjørneløsning. Det kan for eksempel tenkes at relative priser gjør det mer gunstig å bruke andre energikilder, utstyret er gammelt og/eller lite effektivt, energibæreren er vanskelig å anskaffe, eller at mye tung bæring og dårlig helse gjør det gunstig å velge andre energibærere. Det er derfor to grunner til at en husholdning kan ha null utgifter til et energigode; den har ikke utstyr som gjør det mulig å bruke dette godet, eller den velger å ikke benytte alle de oppvarmingsmulighetene den har. For å unngå at husholdninger som ikke har muligheter til å bruke en vare påvirker den estimerte etterspørselen etter varen, er det viktig å skille mellom disse årsakene til nullutgifter i estimeringene.

Husholdningenes bruk av energi er også nært knyttet til fysiske karakteristika ved boligen (for eksempel areal) og husholdningen (antall husholdningsmedlemmer, alder, osv). I tillegg har mange husholdninger tilgang til gratis ved. I disse estimeringene forutsetter vi at husholdninger som har skaffet gratis ved har en anskaffelseskostnad lik 1 øre per kWh for denne veden. 13

2.10.1 Husholdningenes etterspørsel etter energigoder

Husholdningene antas å maksimere nytten av konsumet sitt med hensyn til alle goder (q_h^j ) , inkludert energivarer (j = 1, 2, 3) , gitt husholdningens inntekt (x_h ) og priser på alle goder (p_h^j ). Siden ikke alle husholdninger har mulighet til å konsumere alle goder, dette gjelder spesielt energigoder, antar vi at husholdningene på kort sikt kun optimerer over de godene de har muligheter til å konsumere (M_h ) . Dette gir husholdning hs etterspørsel etter varer og tjenester som funksjon av husholdningens inntekt og alle priser på varer og tjenester husholdningen har muligheter til å konsumere (j = 1, …, M_h ) gitt karakteristika ved husholdningen og boligen (q_h ): 14

(1)

I denne analysen forutsetter vi at forbruket av energivarer (i = 1, 2, 3) og andre varer og tjenester (i = 4, 5, …, M_h ) er separable i konsumet, 15 og at prisen på alle ikke-energivarer holdes konstant slik at husholdningenes forbruk av energivarer kun varierer med prisene på energivarer, inntekt og karakteristika ved husholdningen og boligen. Vi antar videre at husholdningens budsjettandel til energigode i er approksimert ved hjelp av følgende budsjettandelsfunksjon; 16

(2)

hvor p_h^j er husholdning hs pris på gode j,y_hⁱ er utgift til energigode i og e_hⁱ er et stokastisk restledd som er forutsatt å være identisk og uavhengig normalfordelt med forventning lik null og konstant varians. Vi summerer over alle j =1, ..., J_h , hvor J_h er antall energivarer som kan konsumeres av husholdning h . Løst med hensyn på husholdningens utgifter til energigode i , gitt at husholdningen har positiv utgift til godet, gir:

(3)

I ligning (3) er logaritmen til prisene på energigodene multiplisert med en dummy U_h^j som angir om husholdning h har utstyr som bruker energikilde j . På den måten vil utgiftene kun inneholde de relevante prisene for husholdningen. Dvs. at dersom en husholdning ikke har utstyr for ved, vil ikke endringer i prisen på ved ha betydning for utgiftene til f.eks. elektrisitet og fyringsolje, gitt at disse er positive.

For å få fram heterogeniteten i husholdningenes tilpasning antar vi at koeffisientene i ugiftsligningene varierer med karakteristika ved husholdningen og boligen, gitt ved;

(4)

hvor q_h er karakteristika ved husholdningen og boligen (gjengitt i tabell 2.7, 2.8 og 2.9). Effektene på konstantleddet sikrer at husholdningenes budsjettandeler til energigode i kan variere med for eksempel antall husholdningsmedlemmer, om husholdningen bor i en blokkleilighet, osv. Effekten via g-ene sikrer at prisfølsomheten i etterspørselen kan variere med for eksempel kapasiteten på ulike typer oppvarmingsutstyr og andre karakteristika ved husholdningen og tilsvarende for inntektseffekten. Dette gir estimater på koeffisientene g, b og a som er unike for hver husholdning, avhengig av karakteristika ved denne husholdningen. Hvilke karakteristika som inngår i konstantleddet og de pris- og inntektsderiverte varierer mellom de ulike energikildene.

2.10.1.1 Sannsynligheten for hjørneløsninger

En husholdnings nytte av å konsumere et gode kan representeres ved differansen i indirekte nytte for tilfelle med og uten konsum av varen:

hvor q_hⁱ er forbruket av energigode i og er en vektor av forbruket av andre goder. Vi antar at husholdningen vil konsumere energigode i dersom den får en høyere nytte enn ved å la være å konsumere godet, gitt at husholdningen har utstyr til å bruke dette godet. Sannsynligheten for å observere en hjørneløsning, dvs. at husholdningen ikke konsumerer energigode i selv om den har utstyr, er gitt ved:

og

Differansen i nytte ved bruk og ikke bruk av energibærer i antas å være gitt ved følgende lineære tilnærming:

(5)

Endringen i nytte ved å konsumere varen avhenger av prisen på energigodene (p_h^j ) og andre variable (Z_h^r ) som er viktige for å forklare hjørneløsningene (se tabell 2.8 og 2.9 for en oversikt over variable med signifikant effekt på sannsynligheten for å velge en hjørneløsning). Prisene på energigodene multipliseres med dummyen U_h^j som angir om husholdning h har utstyr som bruker energikilde j . På den måten vil effekten på sannsynligheten for å havne i en hjørneløsning kun bli estimert på bakgrunn av de for husholdningen relevante prisene.

2.10.1.2 Likelihood-funksjonen

I estimeringene kommer heterogeniteten i husholdningenes adferd fram på ulike måter. For det første avhenger parametrene i utgiftsligningene av karakteristika ved husholdningen (se ligning 4). For det andre har vi korrigert likelihood-funksjonen slik at husholdningene blir tilordnet utgiftsligningene til ulike energigoder, avhengig av om de har utstyr til å bruke godene og om de benytter seg av alle mulighetene de har. Logaritmen til likelihood-funksjonen er gitt ved:

(6)

hvor D_hⁱ er en dummy for hvorvidt husholdning h har utgifter til energitype i , y_hⁱ er husholdning hs utgifter til energibærer i , m_hⁱ er husholdning hs forventede utgift til energibærer i , og s_i er standardavviket til husholdningenes utgifter til konsum av energibærer i .

F_hⁱ angir den betingede sannsynligheten for at husholdningen ikke har utgifter til energikilde i gitt at den har utstyr, dvs. sannsynligheten for at husholdningen velger en hjørneløsning. Denne sannsynligheten er funksjon av nytten ved å konsumere varen. I estimeringen av utgiftsfunksjonene (dvs. egenskapene til m_hⁱ ) er kun husholdninger som har utgifter til energigode i tatt med. Dette sikres ved en dummy D_hⁱ som tar verdi 1 dersom husholdningen har utgifter til energikilde i , null ellers. Vi multipliserer også med en dummy U_hⁱ , som tar verdi 1 dersom husholdningen har utstyr til å konsumere energigode i , null ellers. Disse dummyene sikrer at resultatene fra estimeringen kan tolkes som estimater for husholdninger som har utstyr til å konsumere energikilden og bruker det. kⁱ er en parameter som angir andelen av husholdningene som har muligheter for å konsumere energigode i .

2.10.1.3 Estimeringsresultater

Utgiften til hver energibærer estimeres separat ved hjelp av Maximum Likelihood-estimering. Til dette benyttes MINIMIZE i LIMDEP. Vi starter med å kommentere resultatene fra estimeringene av husholdningenes utgifter til elektrisitet, gjengitt i tabell 2.7. I andre kolonne av tabellen er de estimerte koeffisientene og i siste kolonne er p-verdiene gjengitt. I del A av tabellen gjengir vi resultatene fra utgiftsligningen, mens det estimerte standardavviket til elektrisitetsutgiften gjengis i del B. Del A er delt inn i effektene på henholdsvis konstantleddet, egen- og kryssprisderiverte og inntektsderiverte, som avhenger av ulike karakteristika ved husholdningen og boligen. I estimeringene har vi kun inkludert variable med en signifikant effekt på estimeringene.

Konstantleddet kan tolkes som effekten på budsjettandelen av en variabel. Vi ser av tabell 2.7 at enpersonhusholdninger og husholdninger som bor i blokkleiligheter bruker en signifikant mindre andel av inntekten sin på strøm enn andre husholdninger, mens husholdninger som eier oppvaskmaskin eller tørketrommel bruker en større andel av inntekten sin på strøm. Vi ser også at budsjettandelen til strøm stiger signifikant med alder på hovedbidragsyteren i husholdningen.

Koeffisientene i den egenprisderiverte angir hvor følsom husholdningens etterspørsel etter elektrisitet er med hensyn til endringer i elektrisitetsprisen. Dersom koeffisienten er positiv, indikerer det at jo større verdien på variabelen er, jo mindre egenprisfølsom er etterspørselen. Vi ser av tabell 2.7 at alle de variablene som er inkludert i denne estimeringen bidrar til å redusere prisfølsomheten (positivt fortegn). Det vil si at husholdningenes prisfølsomhet reduseres med antall elektriske varmeovner, antall rom med varmekabler, sentralfyr med ved, husholdningens inntekt og boligens nettoareal.

Variable med positiv effekt på den kryssprisderiverte (positiv koeffisient) vil gi større kryssprisfølsomheten jo større verdien på variabelen er. Vi ser at elektrisitetsforbrukets prisfølsomhet overfor endringer i parafin- og fyringsoljeprisen er større jo flere elektriske varmeovner husholdningen har, mens økt antall vedovner reduserer denne kryssprisfølsomheten. Ser vi på hvordan elektrisitetsutgiften endres ved endringer i vedprisen, øker kryssprisfølsomheten med økt antall vedovner og er høy for husholdninger med høy kapasitet på det elektriske oppvarmingsutstyret, mens den er lav for husholdninger med høy kapasitet på vedoppvarmingsutstyret.

Til slutt ser vi på hvordan elektrisitetsutgiften endres med inntekten. Vi ser at husholdninger med stort boligareal, med to inntekter og uten barn er mindre inntektsfølsomme enn andre husholdninger. Vi ser også at inntektsfølsomheten reduseres med antall barn under 16 år og at inntektsfølsomheten er høyere blant store husholdninger som bor i enebolig i kalde områder av landet.

I tabell 2.8 har vi gjengitt resultatene fra en estimering av utgiftene til parafin og fyringsolje. I andre kolonne av tabellen inngår de estimerte koeffisientene og i siste kolonne p-verdiene. I del A av tabellen gjengir vi resultatene fra den forventede utgiftsligningen, i del B gjengis koeffisientene i sannsynligheten for å ha en positiv parafin- og/eller fyringsoljeutgift, mens i del C gjengis det estimerte standardavviket til parafin- og fyringsoljeutgiften. Del A er delt inn i effektene på henholdsvis konstantleddet, egen- og kryssprisderiverte og inntektsderiverte som avhenger av ulike karakteristika ved husholdningen og boligen. I estimeringene har vi kun inkludert variable med en signifikant effekt på estimeringene.

Vi ser fra tabellen at budsjettandelen til parafin- og fyringsolje (konstantleddet) stiger med boligens nettoareal og sentralfyr basert på fyringsolje. Etterspørselen etter parafin og fyringsolje er mindre prisfølsom overfor endringer i egenprisen (positivt fortegn) blant husholdninger med høy oljekapasitet enn for andre husholdninger. Videre ser vi at denne etterspørselen er mindre følsom overfor endringer i elektrisitetsprisen for husholdninger med høy kapasitet på det elektriske oppvarmingsutstyret, og mer prisfølsom for husholdninger med høy inntekt enn for andre husholdninger. Vi ser også at følsomheten overfor endringer i vedprisen er lavere for husholdninger med høy kapasitet på vedutstyret og husholdninger med sentralfyr basert på fyringsolje er mindre følsomme overfor endringer i inntekt.

Ser vi på del B av tabellen, er sannsynligheten for ikke å ha utgift til parafin- og/eller fyringsolje gitt at husholdningen har oppvarmingsutstyr som bruker denne energikilden (sannsynligheten for hjørneløsning) høyere for husholdninger som står overfor høy vedpris, som har høy kapasitet på det elektriske og vedoppvarmingsutstyret, og som har mulighet for å fyre med ved (det vil si kan bruke alle tre energibærerne til oppvarming). Sannsynligheten for null utgift er lavere jo eldre hovedbidragsyteren er, og lavere for husholdninger med stor kapasitet på oljeoppvarmingsutstyret, som bor i enebolig eller har stort nettoareal relativt til andre husholdninger. Vi ser til slutt at det er i underkant av 30 prosent i dette utvalget som har muligheter til å fyre med parafin og/eller fyringsolje.

I tabell 2.9 har vi gjengitt resultatene fra en estimering av utgiftene til ved. I andre kolonne av tabellen er de estimerte koeffisientene og i siste kolonne er p-verdiene gjengitt. I del A av tabellen gjengir vi resultatene fra den forventede utgiftsligningen, i del B gjengis koeffisientene i sannsynligheten for å ha en positiv vedutgift, mens det estimerte standardavviket til vedutgiften gjengis i del C. Del A er delt inn i effektene på henholdsvis konstantleddet, egen- og kryssprisderiverte og inntektsderiverte som avhenger av ulike karakteristika ved husholdningen og boligen. I estimeringene har vi kun inkludert variable med en signifikant effekt på estimeringene.

Vi ser fra tabellen at budsjettandelen til ved (konstantleddet) er lavere for husholdninger med høy andel gratis ved. Årsaken er at prisen er så mye lavere (1 øre per kWh) for disse husholdningene at de totalt får en lavere budsjettandel enn husholdninger som kjøper ved i et marked.

Etterspørselen etter ved i husholdninger med høy inntekt og høy kapasitet på det elektriske oppvarmingsutstyret er mer følsom overfor endringer i vedprisen enn andre husholdninger (negativt fortegn), mens husholdninger med sentralfyr basert på ved/flis er mindre følsomme overfor endringer i vedprisen. Vedetterspørselen for husholdninger i eneboliger med høy inntekt og høy kapasitet på oppvarmingsutstyr for ved er mer følsom overfor endringer i elektrisitetsprisen enn for andre husholdninger, og husholdninger med stor andel gratis ved er mer følsomme overfor endringer i inntekten enn andre husholdninger.

Ser vi på sannsynligheten for å ha null vedutgift gitt at husholdningen har muligheter til å bruke ved i oppvarmingen av boligen (hjørneløsning), ser vi at denne stiger med inntekten og prisen på parafin/fyringsolje og ved. Den er også høyere for husholdninger med stor kapasitet på det elektriske og det oljebaserte oppvarmingsutstyret. Sannsynligheten for ikke å bruke vedutstyret man har er lavere for husholdninger med sentralfyr basert på ved/flis, med høy kapasitet på vedutstyret, som har to inntekter og ingen barn, og med mange husholdningsmedlemmer.

2.10.2 Hvordan beregne effekter på energiforbruk og fordeling

Resultatene fra disse estimeringene brukes til å beregne hvordan ulike husholdninger med ulike karakteristika tilpasser forbruket av elektrisitet, ved og parafin/fyringsolje i de ulike avgiftsmodellene beskrevet i avsnitt 3. Endringene i energiforbruket brukes videre til å beregne hvordan husholdningenes utgifter til energi etter en forbruksendring påvirkes av de ulike avgiftsalternativene. Til slutt, i avsnitt 10.2.3., vil vi diskutere de velferdsøkonomiske tolkningene av resultatene fra denne analysen.

2.10.2.1 Forbruksendringer

Endringen i forbruket av elektrisitet ( Dq_h¹ ) og andre energivarer ( Dq_h^j ) ( j = olje, ved) som følge av de ulike avgiftsalternativene er gitt ved den marginale effekten på forbruket av en prisendring (avgiftsendringen) multiplisert med den forbruksveide endring i elektrisitetsprisen () som følge av de ulike avgiftsalternativene, gitt i ligning (7)–(9):

(7)

og

(8)

hvor

(9)

Toppskrift ^ indikerer estimerte verdier. I ligning (8) er marginaleffekten på forbruket av energifaktor j i tillegg multiplisert med en dummy D_h^j som indikerer hvorvidt husholdning h har utgifter til kjøp av energigode j .

Den forbruksveide effekten på elektrisitetsprisen av et gitt avgiftsalternativ (ligning 9) avhenger av størrelsen på husholdningens elektrisitetsforbruk i forhold til forbruksgrensene for redusert og økt avgift. For å tilordne avgiftsendringer til hver enkelt husholdning, veies reduksjonen i avgiftssatsen for lavt forbruk ( Dp_1L ) og økningen i avgiftssatsen for høyt forbruk ( Dp_1H ) med andelen av forbruket som berøres av disse avgiftsendringene. Vi bruker tre dummyer for å indikere hvordan husholdningens forbruk relaterer seg til de ulike forbruksgrensene. Dersom husholdningen har et forbruk under nederste grense før forbruksendring, og får en reduksjon i avgiften for hele sitt forbruk, tar dummyvariabelen UL_h^f verdi lik en, null ellers. Dersom husholdningen har et forbruk over den laveste forbruksgrensen før forbruksendring tar dummyvariabelen OL_h^f verdi en, null ellers. Dersom husholdningen har et forbruk over øvre forbruksgrense før forbruksendring, tar dummyvariabelen OH_h^f verdi en, null ellers. Ved hjelp av disse tre dummyvariablene beregner vi den forbruksveide avgiftsendringen i de ulike avgiftsalternativene, samt endring i forbruk av ulike energivarer. Den forbruksveide avgiftsendringen multipliseres til slutt med en dummy A_h som er lik null dersom husholdingen bor i avgiftsfrie områder (Finnmark og deler av Nord-Troms), og én ellers.

2.10.2.2 Utgiftsendringer

Den forbruksveide endringen i avgiften før forbruksendring brukes til å beregne utgiftsendringen til elektrisitet før forbruksendring. Denne finnes ved å multiplisere det opprinnelig elektrisitetsforbruk før forbruksendring med den forbruksveide avgiftsendringen. I beregningene får husholdninger i Finnmark og noen kommuner i Nord-Troms ingen avgiftsøkning (se ligning 9), og husholdninger i Nordland, Troms og Finnmark får ikke beregnet merverdiavgift på toppen av utgiftsøkningen.

Endringen i elektrisitetsprisen som følge av et avgiftsalternativ vil føre til at husholdningen endrer sitt forbruk av elektrisitet, og dermed også utgiften til elektrisitet, som angitt i ligning (10).

(10)

Utgiftsendringen er beregnet ved at ett av de to første leddene i ligning (10) angir reduksjonen i utgiften til elektrisitet for den delen av forbruket som kommer under den laveste forbruksgrensen, mens det siste leddet angir utgiftsøkningen for den delen av forbruket som overstiger den høyeste forbruksgrensen.

For å beregne endringen i gjennomsnittlig utgift til elektrisitet, bruker vi tre dummyer som indikerer hvordan husholdningens forbruk, etter at de har tilpasset seg den nye avgiften, relaterer seg til de ulike forbruksgrensene. Dummyene har toppskrift e for å indikere at de gjelder forbruk etter at husholdningene har tilpasset seg avgiften, mens dummyene i ligning (9) hadde toppskrift f for å indikere at de gjaldt forbruket før avgiftsendringen. Dersom husholdningen har et forbruk under nederste grense etter forbruksendring, og får en reduksjon i avgiften for hele sitt forbruk, tar dummyvariabelen UL_h^e verdi lik en, null ellers. Dersom husholdningen har et forbruk over den laveste forbruksgrensen etter forbruksendring tar dummyvariabelen OL_h^e verdi en, null ellers. Dersom husholdningen har et forbruk over øvre forbruksgrense etter forbruksendring tar dummyvariabelen OH_h^e verdi en, null ellers. Ved hjelp av disse tre dummyvariablene beregner vi endringen husholdningenes elektrisitetutgifter av ulike energivarer som angitt i ligning (10). I beregningene får husholdninger i Finnmark og noen kommuner i Nord-Troms ingen avgiftsøkning, og husholdninger i Nordland, Troms og Finnmark får ikke beregnet merverdiavgift på toppen av utgiftsøkningen.

2.10.2.3 Definisjon av velferdseffekter

I denne analysen fokuserer vi på endringer i elektrisitetsutgiftene før og etter en forbruksendring. Disse utgiftsendringene vil gi yttergrensene for alle effektene på husholdningens nytte av en avgiftsendring. Et sentralt velferdsbegrep som ofte brukes for å måle endringer i husholdningenes nytte som følger av for eksempel en avgiftsendring, er husholdningens kompenserende variasjon (se for eksempel Halvorsen og Nesbakken 2002, 2003a og b). Den kompenserende variasjonen (CV) er definert som den økningen i inntekten en husholdning trenger for å ha samme nyttenivå etter prisøkningen som før.

Kilde: Mas-Colell et al. (1995) figur 3.1.3 og 3.1.4 (b).

I figur 2.74 har vi illustrert forbruksreduksjon, utgiftsøkningen før og etter forbruksendring, samt CV for en husholdning av en økning i prisen på gode i. Etterspørselen etter gode i x_i (p_i , p_–i , Y) er en funksjon av prisen på gode i ( p_i ), en vektor av priser på alle andre varer og tjenester ( p_–i ) og inntekt (Y). Vi har også tegnet den Hicksianske eller kompenserte etterspørselsfunksjonen til gode i (h_i (p_i , p_–i , U⁰ )) før en prisøkning på gode i . Den kompenserte etterspørselsfunksjonen gir konsumet av gode i som til en hver pris (p_i ) trengs for å opprettholde det opprinnelige nyttenivået (U⁰ ) .

Husholdningens utgiftsøkning før forbruksendring er gitt ved priseøkningen multiplisert med opprinnelig forbruksnivå (x_i⁰ ) , dvs summen av alle skraverte arealer og det uskraverte. Når prisen stiger fra p_i⁰ til p_i¹ , vil etterspørselen reduseres fra x_i⁰ til x_i¹ . Denne forbruksreduksjonen av gode i viser effekten på forbruket av en prisøkning. Utgiftsøkningen etter forbruksendring er gitt ved prisøkningen multiplisert med forbruket etter en forbruksendring, dvs. det rutete arealet i figur 2.74. Den inntektskompensasjonen husholdningen trenger for å kunne opprettholde sitt opprinnelige nyttenivå (U⁰ ) etter at prisen har økt, dvs. husholdningens CV, er illustrert som summen av alle skraverte arealer i figur 2.74. Husholdningens CV er gitt ved arealet under den kompenserte etterspørselskurven som følger av prisendringen, dvs. differansen i levekostnadene før og etter prisøkningen for et gitt nyttenivå. CV-målet tar både hensyn til at husholdningen reduserer strømforbruket når prisen øker, noe som gir redusert komfort, og at utgiften øker og forbruket av andre energigoder endres.

Vi ser av figuren at utgiftsendring før og etter forbruksendring per definisjon gir yttergrensene for husholdningens nytteeffekter av en avgiftsendring. Verken CV-målet eller endringen i utgiftene tar imidlertid hensyn til husholdningens betalingsevne. Det er rimelig å forvente at husholdningens velferdseffekter målt i kroner øker med inntekt i gjennomsnitt siden forbruket av elektrisitet stiger med inntekten i gjennomsnitt (se tabell 2.12 og 2.13). Av den grunn har vi korrigert husholdningens strømutgifter før og etter forbruksendring med husholdningens inntekt, for å illustrere hvor tung denne velferdsreduksjonen er å bære for husholdninger i ulike inntektsgrupper.

2.10.2.4 Tilpasning til marginalpris eller gjennomsnittspris

I beregningene i dette vedlegget har vi antatt at husholdningene tilpasser seg en forbruksveid avgiftsendring og ikke endringer i avgiften på marginen. Det har pågått en diskusjon i litteraturen hvorvidt husholdningene tilpasser seg gjennomsnittspriser eller marginale priser. I dette avsnittet gis en kort beskrivelse av hvordan husholdningene tilpasser seg en marginal avgiftsendring, og hvordan denne avviker fra tilpasningen til den forbruksveide avgiftsendringen.

Tilpasning til en avgiftsendring på marginen

Tilpasningen på marginen ved en differensiert avgiftsstruktur er illustrert i figur 2.75. Figuren viser opprinnelig budsjettskranke, AB, og den knekte budsjettskranken for differensiert avgiftsstruktur, AB’. Budsjettskranken for den differensierte avgiften har en svakere helning enn opprinnelig budsjettskranke for det lave forbruket (under q¹_L ), ligger parallelt med den opprinnelige budsjettskranken mellom øvre og nedre forbruksgrense, mens den faller brattere enn opprinnelige budsjettskranke for forbruk over øvre forbruksgrense ( q¹_H ). Husholdningene tilpasser seg avgiften på marginen, samt at husholdninger som har et forbruk over nedre forbruksgrense ( q¹_L ) får en inntektseffekt av den reduserte avgiften for den lave delen av forbruket. Husholdninger med et forbruk under nedre forbruksgrense ( q¹_L ) får en lavere pris på elektrisitet og vil dermed øke forbruket. Husholdninger med forbruk mellom de to forbruksgrensene får samme pris på marginen som før, noe som tilsier uendret forbruk. De øker imidlertid forbruket noe som følge av inntektseffekten av avgiftsreduksjonen for det lave forbruket. Husholdninger som har et forbruk over øvre forbruksgrense får en prisøkning på marginen, og ønsker dermed å redusere forbruket som ligger over denne grensen. De vil imidlertid ikke redusere forbruket så mye at det kommer lavere enn grensen q¹_H , siden avgiften på forbruket under grensen er undret. I tillegg til denne priseffekten får de en inntektseffekt av avgiftsreduksjonen på det lave forbruket.

Effekter på elektrisitetsforbruket av ulik tilpasning

Husholdninger som tilpasser seg avgiften på marginen, og som har et forbruk over nedre forbruksgrense, vil se på reduksjonen i avgiften på lavt forbruk som en inntektsøkning. Husholdninger som tilpasser seg den forbruksveide avgiften vil imidlertid se på denne avgiftsreduksjonen som en priseffekt på lik linje med avgiftsøkningen for høyt forbruk. Det vil gi en forskjell i forbruksendringen i de to tilpasningene dersom effekten på forbruket av økt inntekt er forskjellig fra effekten av redusert avgift.

I våre analyser er inntektselastisiteten ikke signifikant forskjellig fra null (strengt nødvendighetsgode), mens egenpriselastisiteten til elektrisitetsforbruket er -0,68. Det gjør at en tilpasning til den forbruksveide avgiften gir systematisk større forbruksøkning/lavere forbruksreduksjon sammenlignet med tilpasningen langs den knekte budsjettskranken. For å beregne hvor stor differansen i forbruksendringen mellom de to tilpasningene er, kan vi beregne inntektseffekten av avgiftsreduksjonen for det lave forbruket og priseffekten av avgiftsøkningen på det høye forbruket (gitt at husholdningen har et forbruk over nedre forbruksgrense). For å beregne priseffekten av den økte avgiften, trenger vi et anslag på den deriverte av en prisendring på marginen . I datasettet vårt har vi observasjoner av årsforbruket og gjennomsnittspriser over hele året. Tolkningen av vårt anslag på den egenprisderiverte er effekten på årsforbruket av en marginal endring i gjennomsnittsprisen over året. For å beregne tilpasningen på marginen, må vi transformere økningen i avgiften på marginen til en endring i gjennomsnittsprisen over året (se boks 2.1 for en forklaring). Dersom gjennomsnittshusholdningen tilpasser seg langs den knekte kurven, vil den redusere forbruket av elektrisitet i avgiftsmodell 1.1 med -989 kWh, som er betydelig høyere enn ved tilpasning til gjennomsnittsprisen (-10 kWh i året). Anslaget på denne forskjellen er beregnet under forutsetning av at den prisderiverte er konstant langs den knekte budsjettskranken og lik den deriverte for opprinnelig etterspørselskurve.

Boks To metoder for å beregne en kvantumsendring av en prisendring på

Anta at en husholdning har et årlig elektrisitetsforbruk (X) på 25 000 kWh og en pris (p) lik 50 øre per kWh som er konstant over året, slik at marginalprisen er lik gjennomsnittsprisen (). Denne husholdningen antas å få en økning i marginalprisen ( Dp ) på 10 øre per kWh på deler av forbruket, som gjør at gjennomsnittsprisen () endres med 2,5 øre per kWh. Anta at denne prisøkningen fører til en reduksjon i husholdningens elektrisitetsforbruk ( DX ) på 1000 kWh i året. Ut fra disse opplysningene kan vi definere to ulike priselastisiteter for henholdsvis marginal og gjennomsnittlig prisendring, gitt ved:

og

Vi ser at i dette eksempelet vil elastisiteten av en gjennomsnittlig prisendring være fire ganger så høy som elastisiteten for en marginalprisendring. For å beregne endringen i forbruket av en endring i prisen må man enten multiplisere den deriverte ved en marginalprisendring med en marginal prisendring eller den deriverte ved en endring i gjennomsnittsprisen med en gjennomsnittlig prisendring. Dette kan illustreres ved følgende ligning:

2.10.3 Detaljert databeskrivelse

Tabell 2.10 viser gjennomsnitt, standardavvik, minimums- og maksimumsverdier for sentrale variable i datasettet vårt. Vi ser at gjennomsnittlig husholdningsinntekt etter skatt i utvalget var i underkant av 250 000 kroner i året. Gjennomsnittsutgiften til elektrisitet var i overkant av 12 000 kroner per år, mens gjennomsnittsutgiftene til parafin/fyringsolje og ved var om lag 680 og 370 kroner i året. Den gjennomsnittlige elektrisitetsprisen lå i underkant av 52 øre per kWh, med en pris på om lag 30 øre per kWh for husholdningen med billigst strøm og 63 øre per kWh for husholdningen med dyrest strøm. Gjennomsnittlig pris på parafin/fyringsolje i utvalget var 42 øre per kWh, mens gjennomsnittsprisen på ved var litt under 21 øre per kWh. Alle energipriser er oppgitt for tilført og ikke nyttiggjort energi. Siden virkningsgraden for parafin- og vedovner er lavere enn for elektriske varmeovner, vil disse alternativene virke billigere i drift enn hva de i realiteten er. Videre er vedprisen lav fordi en stor andel husholdninger har tilgang på gratis ved, som vi her forutsetter har en anskaffelseskostnad på 1 øre per kWh. Vi ser også fra tabellen at gjennomsnittlig elektrisitetsforbruk i utvalget er i overkant av 24 000 kWh i året. Dette forbruket varierer mye mellom husholdningene i utvalget, fra i underkant av 1000 kWh til drøye 89 000 kWh i året. 17 Anskaffelsene av parafin/fyringsolje og ved (både kjøpt ved og gratis ved) er betydelig lavere i gjennomsnitt, henholdsvis 1 755 og 3 284 kWh i året.

En relativt stor andel av norske husholdninger har tilgang til «gratis» ved, enten fordi de har tilgang på skog og hogger veden selv, eller at de får ved fra familie og venner. Denne veden er ikke anskaffet på et marked og har dermed pris lik null. Husholdningene kan likevel ha kostnader forbundet med anskaffelse av denne veden. I forbruksundersøkelsen er disse husholdningene registrert med null utgift til ved som er fått eller hugget selv. Forbruksundersøkelsen inneholder ikke informasjon om kostnader til anskaffelse av gratis ved (frakt, tidskostnader til hugging og kløyving av ved, etc.).

Gjennomsnittlig anskaffelse av kjøpt og gratis ved er tilnærmet like stor, med gratisforbruket noe over. Det er verd å merke seg at enkelte husholdninger anskaffer store mengder ved, med et maksimum på 283 413 kWh for kjøpt ved og 159 600 kWh for gratis ved. Utgiftstallene for ved og parafin/fyringsolje som brukes i analysen angir anskaffet mengde i løpet av et år, ikke årsforbruk. Siden enkelte husholdninger anskaffer ved og parafin/fyringsolje for flere års forbruk av gangen, vil dette tallet kunne være høyere enn forbruket for husholdninger som anskaffer dette året og lavere for husholdninger som bruker av tidligere anskaffet lager.

Vi ser videre av tabellen at 29 prosent av utvalget har mulighet til å fyre med parafin og/eller fyringsolje, 83 prosent har muligheter til å fyre med ved, 4 prosent har sentralfyr med olje, 4 prosent har sentralfyr med elektrisitet, 1 prosent har sentralfyr basert på ved/flis, 76 prosent har en kapasitet på den elektriske oppvarmingen som overstiger 50 prosent av oppvarmingsbehovet, 15 prosent har en kapasitet på den oljebaserte oppvarmingen som overstiger 50 prosent av oppvarmingsbehovet og 42 prosent har en kapasitet på den vedbaserte oppvarmingen som overstiger 50 prosent av oppvarmingsbehovet i boligen på kalde dager. 61 prosent av utvalget har oppvaskmaskin og 46 prosent av utvalget har tørketrommel. Vi ser også at gjennomsnittlig antall elektriske varmeovner er 5,4, gjennomsnittlig antall rom med varmekabler er 1, 5 og gjennomsnittlig antall vedovner er 1,1.

Av karakteristika ved husholdningen kan vi nevne at gjennomsnittlig antall personer per husholdning i utvalget er 3,2, andelen enpersonhusholdninger er 10 prosent, gjennomsnittsalderen på hovedbidragsyteren er i underkant av 45 år, 21 prosent av utvalget har to inntekter og ingen barn som bor hjemme, mens gjennomsnittlig antall barn under 16 år er 0,96. Av husholdningene i utvalget bor 8 prosent i blokk, mens 62 prosent bor i enebolig. Gjennomsnittlig netto boligareal er i underkant av 130 m2.

2.10.3.1 Gjennomsnitt etter oppvarmingsportefølje

I tabell 2.11 rapporterer vi gjennomsnitt etter oppvarmingsteknologi. Utvalget er delt i fire gjensidig utelukkende grupper etter muligheten for å konsumerer ulike energivarer: 1) Husholdninger som kun kan bruke elektrisitet til romoppvarming, 2) husholdninger som kan bruke både olje og elektrisitet, men ikke ved, 3) husholdninger som kan bruke ved i tillegg til elektrisitet, men ikke olje, og 4) husholdninger som kan bruke både ved og olje i tillegg til elektrisitet. Tabell 2.11 viser at den mest vanlige oppvarmingsteknologien i utvalget vårt er elektrisitet og ved (gruppe 3), og den minst vanlige oppvarmingsteknologien er elektrisitet og olje (gruppe 2). 82 prosent av husholdningene i utvalget har mulighet for å bruke ved (gruppe 3 og 4), og 29 prosent av utvalget kan bruke olje (gruppe 2 og 4). Dessuten kan 14 prosent av utvalget kun bruke elektrisitet til oppvarming (gruppe 1) og har ingen mulighet til å veksle mellom energikilder når relative energipriser endres. Alle gruppene bruker elektrisitet som viktigste (hoved-) energikilde, med langt lavere utgifter til olje og ved i alle relevante grupper. Vi ser også at i gruppe 3, blant husholdninger som kan bruke ved i tillegg til elektrisitet, er andelen kjøpt og gratis ved tilnærmet like store, mens i gruppe 4, blant husholdninger som kan bruke alle energibærere, er forbruket av ved lavere og andelen kjøpt ved høyere. Dette skyldes delvis at andelen med tilgang til gratis ved er høyere i gruppe 3 enn i gruppe 4.

Husholdningene i gruppe 1, som bare kan bruke elektrisitet til romoppvarming, har det laveste elektrisitetsforbruket av alle gruppene. Hovedårsaken er at husholdningene i denne gruppen har mindre boliger. Det største netto boligarealet befinner seg i gruppe 3 og 4, som inkluderer husholdninger med mulighet til å bruke ved til oppvarming. Vi ser også at ikke alle husholdningene kjøper energivarer selv om de har oppvarmingsutstyr som gir mulighet for å bruke energivaren. Tabellen viser at bare 21 prosent i gruppe 4 og 28 prosent i gruppe 3 hadde positive utgifter til ved. Det betyr ikke nødvendigvis at henholdsvis 79 og 72 prosent av husholdningene i disse gruppene ikke brukte ved til oppvarming av boligen, fordi noen husholdninger kan ha brukt lagret ved som var anskaffet tidligere. Andelen husholdninger med en positiv utgift til olje i gruppe 2 og 4 er henholdsvis 75 og 51 prosent.

2.10.3.2 Gjennomsnitt etter inntektsfordeling

For å få et inntrykk av hvordan energiforbruket og ulike karakteristika ved husholdningen som har innflytelse på dette er fordelt på ulike inntektsgrupper, har vi i tabell 2.12 og 2.13 gitt gjennomsnitt etter desil i henholdsvis husholdningens inntekt og ekvivalentinntekt.

Fra tabell 2.12 ser vi at elektrisitetsforbruket stiger entydig over inntektsgruppene, mens vi ser fra tabell 2.13 at denne stigningen ikke er entydig og at spredningen er mindre over ekvivalentinntektsgrupper. Når det gjelder anskaffelsen av parafin og fyringsolje, er det ingen entydig trend i noen av fordelingene. Anskaffelsen av ved er høyest i de midtre inntektsdesilene, mens tyngdepunktet er forskjøvet nedover i ekvivalentinntektsdesilene.

Ser vi på fordelingen av boligens netto boligareal, stiger den med inntektsdesilene med unntak av 6. desil. Denne stigningen er ikke fult så markant når man ser på fordelingen over ekvivalentinntektsdesilene. Det innebærer at en del av den økte boligstørrelsen har sammenheng med husholdningsstørrelse og ikke bare inntekt (se også tabell 2.14). Gjennomsnittlig antall husholdningsmedlemmer stiger entydig med inntektsdesilene, men er tilnærmet konstant over ekvivalentinntektsdesilene (høyest i de midtre desilene). Det er en tendens til at de midtre inntektsdesilene har størst muligheter for å bruke alternativer til elektrisitet i oppvarmingen, mens tyngdepunktet er flyttet nedover i ekvivalentinntektsdesilene.

2.10.3.3 Gjennomsnitt etter husholdningsstørrelse

Forskjellene mellom gjennomsnittene etter desiler i fordelingen av husholdningenes inntekt og ekvivalentinntekt indikerer at antall husholdningsmedlemmer er en viktig variabel for å forklare forskjeller i energiforbruk mellom ulike husholdninger. Tabell 2.14 viser gjennomsnitt etter husholdningstørrelse.

Vi ser av tabellen at strømforbruket stiger entydig med antall husholdningsmedlemmer. En slik klar trend finnes ikke for anskaffelsen av fyringsoljer, som svinger, og ved som får et toppunkt for husholdninger fra 4 til 6 medlemmer. Denne gruppen har dermed størst substitusjonsmuligheter over mot ved i oppvarmingen. Vi ser også av tabellen at boligens nettoareal og husholdningens inntekt, stiger entydig med antall husholdningsmedlemmer.

2.10.3.4 Gjennomsnitt etter hustype

I tabell 2.15 har vi gjengitt gjennomsnitt etter hustype. Vi ser av tabellen at husholdninger som bor i eneboliger bruker mest, mens husholdninger som bor i blokkleiligheter bruker minst av alle energitypene. Unntaket er bruken av gratis ved i våningshus, hvor andelen husholdninger som kan varme opp mer enn 50 prosent av boligen med ved er større enn for andre boligtyper. Generelt har husholdninger som bor i blokkleiligheter mindre muligheter for å bruke alternativer til elektrisitet i oppvarmingen, mens husholdninger i eneboliger og rekkehus har relativt stor overkapasitet, og dermed stor fleksibilitet i oppvarmingsporteføljen. Årsaken til at energiforbruket er størst i eneboliger og våningshus er at husholdninger som bor i disse hustypene blant annet er større, har større boligareal og har høyere inntekt i gjennomsnitt enn andre husholdninger. Husholdninger som bor i blokkleiligheter har færrest husholdningsmedlemmer og lavere boligareal, mens husholdninger i rekkehus har den laveste inntekten i gjennomsnitt.

2.10.3.5 Gjennomsnitt etter temperatursoner

Tabell 2.16 viser gjennomsnittsverdier for energiforbruk og husholdningskarakteristika etter temperatursone. Sone 1 er den delen av landet med mildest klima, mens sone 4 omfatter de områdene av landet med kaldest klima.

Vi ser av tabellen at elektrisitetsforbruket er relativt stabilt mellom de ulike sonene. Noe overraskende er det at husholdningene i de kaldeste delene av landet bruker mindre strøm i gjennomsnitt enn husholdninger i den varmeste delen av landet. Årsaken er bl.a. at husholdningene i den kaldeste temperatursonen bruker mer parafin og fyringsolje i gjennomsnitt enn husholdninger i de andre temperatursonene. Det har sammenheng med at de har høyere kapasitet på oljeutstyret og mindre kapasitet på det elektriske utstyret enn i de andre sonene. Andelen av husholdningene som kan varme opp minst 50 prosent av boligen men parafin og/eller fyringsolje er henholdsvis 14, 16, 8 og 24 prosent i de ulike temperatursonene, mens andelen av husholdningene som kan varme opp minst 50 prosent av boligen med elektrisitet er henholdsvis 79, 75, 75 og 52 prosent i dette datasettet. Husholdningene i sone 4 har også mindre boliger i gjennomsnitt, spesielt er boligstørrelsen mindre enn for husholdninger i den mildeste temperatursonen. En av grunnene til det høye energiforbruket i den laveste temperatursonen er at de har store boliger som hovedsakelig varmes opp med elektrisitet. Forbruket av ved er størst i sone 3. Andelen av husholdningene som kan varme opp minst 50 prosent av boligen med ved er henholdsvis 40, 42, 52 og 72 prosent. Husholdningene i kaldere deler av landet har dermed i større grad overkapasitet på oppvarmingsutstyret (både basert på parafin/fyringsolje og ved) enn husholdninger i mildere deler av landet, og at dette gir dem en høyere fleksibilitet til å bytte mellom ulike energibærere til oppvarming av boligen.

2.10.3.6 Gjennomsnitt etter by- og landkommuner

I tabell 2.17 vises gjennomsnittlig energiforbruk og karakteristika ved bolig og husholdning for henholdsvis by- og landkommuner. Vi ser av tabellen at energiforbruket er høyere i landkommunene (for alle energibærere). Dette gjelder spesielt for forbruket av ved. Årsaken er hovedsakelig at boligarealet er større, samt at husholdninger som bor i landkommuner har større vedkapasitet.

2.10.4 Avsluttende merknader om usikkerhet ved analysene

Det er alltid knyttet usikkerhet til resultater fra analyser som er basert på utvalgsundersøkelser, både fordi hvilke husholdninger som trekkes er tilfeldig og fordi det kan oppstå systematisk frafall under veis. I tillegg vil store husholdninger ha større sannsynlighet for å bli trukket ut enn mindre husholdninger fordi man trekker personer og ikke husholdninger. 18 Dette fører blant annet til at gjennomsnittlig elektrisitetsforbruk for husholdningene i utvalget er høyere enn for befolkningen som helhet. Det trekker i retning av at flere husholdninger har elektrisitetsforbruk som er høyere enn grensen for avgiftsøkning i utvalget enn i hele husholdningssektoren. For at skatteprovenyet skal bli uendret, er satsen for avgiftsreduksjon for høy. Dette bidrar trolig til større reduksjoner i utgiften til elektrisitet for husholdninger med lavt forbruk i denne analysen enn hva som ville vært resultatet om utvalget fullt ut var representativt.

Utvalget vil også være begrenset til en bestemt tidsperiode, i dette tilfellet 1993 og 1994. Dette var år hvor elektrisitet var relativt billig i forhold til andre energikilder (i motsetning til vintrene 1996/97 og 2002/2003). Det gjør at den responsen på prisforskjeller vi estimerer ikke nødvendigvis kan overføres direkte til år med mer atypiske relative energipriser.

Pris- og inntektsfølsomheten i husholdningenes etterspørsel er også estimert på bakgrunn av tverrsnittsvariasjoner, og ikke endringer over tid for enkelthusholdninger (paneldata). Det gjør at de estimerte pris- og inntektsfølsomhetene også kan inneholde strukturforskjeller. For eksempel kan den negative kryssprisderiverte for effekten av elektrisitetsprisen på forbruket av parafin/fyringsolje skyldes at husholdninger som har relativt dyr strøm vil reinvestere i alternativt oppvarmingsutstyr i større utstrekning enn husholdninger med relativt billigere strøm. Utfasingen av oppvarmingsutstyr for fyringsolje og parafin til fordel for vedfyring i løpet av 80- og 90-tallet, kan ha ført til negativ derivert av elektrisitetsprisen på oljeforbruket.

I tilfeller hvor vi ikke kan avlede priser fra utgifts- og forbrukstall i forbruksundersøkelsen, har vi koblet på listepriser på kommunenivå. Disse listeprisene kan avvike fra den prisen husholdningene har stått overfor dersom de har benyttet seg av spesielle tilbud eller av annen grunn har fått varen til en pris som avviker fra listeprisen i kommunen.

Videre er det usikkert hvordan en husholdning vil tilpasse seg når den står overfor en differensiert avgift med tre nivåer. For de fleste vil det være vanskelig å ha oversikt over hvilken avgift man står overfor på marginen til enhver tid. Denne usikkerheten er spesielt stor på grunn av variasjoner i temperaturforhold fra år til år, slik at det er vanskelig for husholdningene å vite hvor stort det totale forbruket for perioden, og dermed avgiften, vil bli før dette avregnes én gang i året. I disse analysene har vi brukt den forbruksveide avgiftsendringen for hele perioden. Det kan imidlertid tenkes at noen husholdninger velger å gjøre anslag på avgiften på marginen, og tilpasser seg den til enhver tid forventede avgiften.

På grunn av disse kildene til usikkerhet er det knyttet usikkerhet til prediksjoner fra denne analysen, som for alle andre analyser hvor man bruker et utvalg og ikke hele populasjonen. Dataene er i tillegg ti år gamle.

På tross av denne usikkerheten mener vi at de konklusjonene vi trekker fra fordelingsanalysen er robuste. Årsaken er at vi ikke trekker konklusjoner basert på eksakte anslag, men kun fremhever konklusjoner som baserer seg på en del grunnleggende sammenhenger i datasettet. De viktigste av disse sammenhengene er at; 1) andelen av husholdningens inntekt som brukes til strøm er høyere for husholdninger med lav inntekt enn for mer velstående husholdninger, 2) elektrisitetsforbruket øker med antall medlemmer i husholdningen, 3) elektrisitetsforbruket øker i gjennomsnitt med inntektsgruppene, 4) det finnes husholdninger med lav inntekt og høyt elektrisitetsforbruk (mange medlemmer, store hus, osv.), 5) store husholdninger har høyere inntekt i gjennomsnitt enn små husholdninger (bl.a. på grunn av flere inntekter), og 6) husholdninger i kalde strøk av landet har større muligheter til substitusjon mellom energibærere i snitt.

Det er liten grunn til å tro at disse grunnleggende strukturene ved datasettet ikke vil gjelde for husholdningenes energiforbruk også i dag. Det er derfor grunn til å tro at de konklusjonene som trekkes fra fordelingsanalysen ikke påvirkes nevneverdig av den usikkerheten som er knyttet til datasettet og at de er relativt robuste selv om dataene er noen år gamle.

Denne analysemetoden bygger i tillegg på en del forutsetninger, som for eksempel fordelingsstrukturen, funksjonsformen til utgiftsfunksjonen og at husholdningene antas å tilpasse seg den forbruksveide avgiftsendringen. Disse forutsetningene trenger ikke være oppfylt. Spesielt vil forutsetningen om at husholdningene tilpasser seg den forbruksveide avgiftsendringen kunne føre til at disse estimeringene undervurderer forbruksreduksjonen i de differensierte avgiftsalternativene (se diskusjon i avsnitt 10.2.4).

Referanser

Bendictow, A., M. F. Hussein og J. Aasness (2000): Fordelingseffektivitet av direkte og indirekte skatter, Økonomiske analyser 9/2000, Statistisk sentralbyrå.

Deaton, A. og J. Muellbauer (1980 ): Economics and consumer behavior , Cambridge, Cambridge University Press.

Finansdepartementet (2000): Vurdering av en progressiv el-avgift.

Halvorsen, B., B. M. Larsen og R. Nesbakken (2001): Fordelingseffekter av el-avgift belyst ved ulike fordelingsbegreper, Rapporter 2001/23, Statistisk sentralbyrå.

Halvorsen, B. og R. Nesbakken (2002): A conflict of interests in electricity taxation? A micro econometric analysis of household behaviour, Discussion Papers no. 338, Statistisk sentralbyrå.

Halvorsen, B. og R. Nesbakken (2003a): Hvilke husholdninger ble rammet av vinterens høye strømpriser?, Økonomiske analyser 5/2003, Statistisk sentralbyrå.

Halvorsen, B. og R. Nesbakken (2003b): Hvilke husholdninger rammes av høye strømpriser? En fordelingsanalyse på mikrodata, Rapporter 2003/20, Statistisk sentralbyrå.

NOU 1998: 11 Energi- og kraftbalansen i Norge mot 2020 .

Røed Larsen, E., I. Strømsheim Wold og J. Aasness (1997): Fordelingsvirkninger av indirekte beskatning – tolking av etterspørselselastisiteter for detaljerte godegrupper estimert fra forbruksundersøkelsene 1989–1991, Rapport nr. 49 i seien Forskning om skatteøkonomi, Oslo: Norges forskningsråd.

Schroyen, F. og J. Aasness (2002): Marginal indirect tax reform analysis for Norway, i The Research Council of Norway (red.): Skatteforum 2002, Rapport 68 i Skatteforskningsprogrammet, Statistisk sentralbyrå, Oslo.

Statistisk sentralbyrå (1996): Forbruksundersøkelsen 1992–1994, NOS C 317.

Aaberge, R. og I. Melby (1998): The Sensitivity of Income Inequality to Choice of Equivalence Scales, Review of Income and Weath , 44 (4), 565 – 569.

Aasness, J. (1997): «Effects on Poverty, Inequality, and Welfare of Child Benefit and Food Subsidies» i N. Keilman, J. Lyngstad, H. Bojer og I. Thomsen (red.): Poverty and Economic Inequality in Industrialized Western Societies, Oslo: Scandinavian University Press, ch. 5.

Aasness, J. (1998): Fordelingsvirkninger av el-avgifter, i NOU 1998: 11, Energi- og kraftbalansen i Norge mot 2020 , Vedlegg 2.

Aasness, J. A. Bendictow, M. Hussein (2002): Distributional Efficiency of Direct and Indirect Taxes, Rapport 69 i serien Forskning om skatteøkonomi, Oslo: Norges forskningsråd.