4 Energibruk i husholdningene

4.1 Stasjonær energibruk i husholdningene i Norge

Det har vært et betydelig politisk fokus på forbruket av strøm i Norge, også i husholdningssektoren. Siden strømforsyningen kan være sårbar i den forstand at produksjonskapasiteten varierer med nedbøren har enkelte politiske målsettinger vært knyttet til å gjøre alternative energikilder mer attraktive. Dette gjelder både for produksjon av elektrisk kraft og forbruket av ulike fornybare energibærere.

I St.meld. nr. 29 (1998–99) legges det opp til en politikk der en ønsker å bidra til redusert energibruk i bygninger og ny energiproduksjon fra fornybare energikilder. Det er særlig på oppvarmingssiden det pekes på mulighetene for en mer diversifisert energibruk. Dette spørsmålet har blitt ytterligere aktualisert gjennom forrige års nedbørsvikt som ga en reduksjon i norsk vannkraftproduksjon. Med bakgrunn i kraftsituasjonen fremmet Regjeringen en egen melding, St.meld. nr. 18 (2003–2004), om forsyningssikkerheten for strøm. En styrket innsats for miljøvennlig omlegging av energibruk og energiproduksjon var her et sentralt punkt.

4.1.1 Husholdningenes samlede energibruk

Den stasjonære energibruken (all energibruk utenom transport) i husholdningene utgjør i underkant av 30 pst. av total stasjonær energibruk i Norge. Husholdningenes samlede energibruk er på om lag 45 TWh. Av dette utgjør elektrisitet om lag 35 TWh, dvs. snaut 80 pst. av energibruken. Energibruken i husholdningene avhenger av flere faktorer, bl.a. antall husholdninger, antall husholdningsmedlemmer, temperatur, boligareal og husholdningenes økonomi. I dag er det snaut 2 millioner husholdninger i Norge og det bor i gjennomsnitt ca. 2,5 medlemmer i hver husholdning. Energibruken i husholdningene går til oppvarming av bolig, oppvarming av vann samt belysning og drift av husholdningsapparater.

Fra 1990 til 2002 økte husholdningenes samlede energi bruk med om lag 10 pst., jf. figur 4.1. En av hovedårsakene til at samlet energibruk har økt er at det har blitt flere husholdninger. I samme periode økte husholdningenes elektrisitets forbruk med 16 pst., mens forbruket av petroleumsprodukter ble redusert med 37 pst. Husholdningenes forbruk av petroleumsprodukter har vært fallende siden begynnelsen av 1970-årene. Samtidig er det en politisk målsetting å redusere utslippene av CO₂ gjennom redusert bruk av fyringsolje.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

4.1.2 Forbruk pr. husholdning

I gjennomsnitt for hele perioden 1990 til 2002 brukte en husholdning i Norge ca. 23 500 kWh energi pr. år, og forbruket av elektrisitet utgjorde 18 000 kWh pr. år pr. husholdning. Gjennomsnittsforbruket pr. husholdning har vært stabilt de siste ti årene, men som omtalt i 4.1.1. har antall husholdninger økt i perioden slik at samlet energibruk har økt. Figur 4.2 viser energibruk fordelt på formål.

Kilde: Enova

Siden andelen av husholdningenes energibruk til oppvarming er så høy, jf. figur 4.2, vil årlige endringer i temperatur kunne gi betydelige variasjoner i samlet energibruk.

Figur 4.3 gir oversikt over utviklingen i husholdningenes energibruk fordelt på energibærer. Økningen i energibruken i 1996 sammenlignet med de øvrige årene skyldes i hovedsak at dette året var kaldere enn de øvrige.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

4.1.3 Husholdningenes beholdning av oppvarmingsutstyr

Det er først og fremst på oppvarmingssiden, både romoppvarming og delvis oppvarming av vann, at husholdningene kan velge mellom alternative energibærere. De reelle valgmulighetene på kort sikt er imidlertid avhengig av husholdningenes beholdning av oppvarmingsutstyr. Siden prisen på ulike energibærere og teknologier varierer over tid, velger mange husholdninger nå å basere oppvarmingen på flere alternative energibærere slik at samlede oppvarmingskostnader blir så lave som mulig.

Om lag 75 pst. av husholdningene kan velge mellom minst to alternative oppvarmingskilder. Den vanligste kombinasjonen av oppvarmingskilder i norske husholdninger er elektrisitet og vedfyring. Figur 4.4 viser beholdningen av oppvarmingsutstyr i husholdningene i 2003.

Kilde: Norges vassdrags- og energidirektorat

Det har ikke vært vesentlige endringer i husholdningenes beholdning av oppvarmingsutstyr de seneste årene. Det har imidlertid vært en betydelig økning av salget av luft til luft varmepumper og nye, mer rentbrennende ovner. I følge Norsk Varmepumpeforening (NOVAP) er det installert ca. 40 000 luft-luft varmepumper i Norge, noe som tilsier at dette er installert hos om lag 2 pst. av husholdningene. I 2003 ble det etablert en midlertidig støtteordning for privathusholdninger for anskaffelse av varmepumper, pelletskaminer og styringssystemer. Enova SF administrerte denne ordningen. Av en søknadsmasse på om lag 55 000 ligger det ann til at i underkant av 20 000 husholdninger vil motta støtte. Flest søknader fikk ordningen for varmepumper, og i følge Enova vil om lag 15 000 søknader innenfor denne kategorien kunne påregne utbetaling av støtte. Den store interessen knyttet til Enovas tilskuddsordning har bidratt til en betydelig økning i omsetning av denne type oppvarmingsutstyr. Salgstall for 2003 foreligger foreløpig ikke.

Det er vanligvis ikke mulig å benytte andre energibærere enn elektrisitet i husholdningsapparater, men det finnes enkelte alternativer som for eksempel gasskomfyr. Selskapene som produserer elektriske artikler arbeider med å gjøre ulike husholdningsapparater mer energieffektive, både som følge av økte krav til energieffektivitet og for å styrke produktenes konkurranseposisjon.

Til oppvarming brukte husholdningene anslagsvis 23 TWh elektrisitet, 7 TWh ved, 3 TWh parafin og fyringsolje og 0,3 TWh fjernvarme, jf. figur 4.5.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Husholdningene har ulike muligheter til å utnytte andre energibærere enn elektrisitet til oppvarming. Statistisk sentralbyrå gjennomførte i 1993–1995 en undersøkelse for å kartlegge energibruken i norske husholdninger. Undersøkelsen viste at 17 pst. av husholdningene ikke hadde mulighet til å bruke annet enn elektrisitet til oppvarming. Mange husholdninger har mulighet til å benytte vedovn (om lag 73 pst.), mens om lag 25 pst. har mulighet til å bruke parafin eller olje i kamin. Både vedovner og kaminer benyttes gjerne sammen med elektrisk oppvarming.

For å kunne benytte fjernvarme, biokjel, naturgass og varmepumper (unntatt luft-luft) er det nødvendig å ha et oppvarmingssystem som baseres på sirkulasjon av oppvarmet vann. Dette kan være via radiatorer eller vannbåren gulvvarme. I følge Folke- og boligtellingen fra 2001 hadde om lag 13 pst. av alle husholdninger i Norge sentralfyr. Sentralfyr har størst utbredelse i blokker, og i mindre grad etablert i eneboliger og rekkehus jf. figur 4.6. Det er imidlertid registrert en øket installasjon av vannbåren varme i nye boliger, jf. figur 4.7. I perioden 1991–2001 ble om lag 9 pst. av boligene utstyrt med vannbåren varme, og i 2002 fikk mer enn en tredel av alle nye eneboliger installert vannbåren varme.

Kilde: Folke- og boligtellingen 2001, Statistisk sentralbyrå

Kilde: Folke- og boligtellingen 2001, Statistisk sentralbyrå

Det foreligger ingen omfattende kartlegging av hvilke energibærere som benyttes i de vannbårne oppvarmingssystemene som er installert. En undersøkelse NVE fikk gjennomført i 2003 viste at om lag 50 pst. benyttet olje, i overkant av 20 pst. benyttet elektrisitet (el-kjeler), 7 pst. benyttet biobrensel, 1 pst. benyttet el via varmepumpe, 6 pst. benyttet andre energibærere enn disse, mens de resterende 14 pst. benyttet kombinasjoner av flere av de nevnte. Det er viktig å merke seg at dette kun er en utvalgsundersøkelse, ikke en fullstendig kartlegging. Det har vært en tendens de siste årene at mange av de nye vannbårne anleggene kun har installert elektrokjel. I følge en undersøkelse NVE foretok i 2003 går tendensen nå mer i retning av å installere kombikjeler for olje/elektrisitet. Dersom det er installert utstyr for å kunne utnytte mer enn en energibærer vil et distribusjonssystem for vannbåren varme gi mulighet for energifleksibilitet. Dette gjelder sannsynligvis kun 10–15 pst. av de husholdningene som har installert vannbåren varme.

En overgang fra direkte elektrisk oppvarming til vannbåren varme i eksisterende bygg vil normalt kun bli lønnsom dersom dette gjøres i forbindelse med større ombyggingsarbeider. Eksisterende boliger med direkte elektrisk oppvarming kan imidlertid ta i bruk ulike former for varmekilder som ikke krever vannbåren oppvarming som for eksempel vedovn, pelletskamin eller luft-luft varmepumpe. Installasjon av vedovn eller pelletskamin krever at det er installert pipe i boligen. Direkte bruk av gass er et alternativ som foreløpig er lite utbredt i husholdningene, men som vil kunne øke dersom tilgang til gass bedres og dette er konkurransedyktig i forhold til andre energiløsninger.

Andelen fjernvarme levert til husholdningene har gjennom hele 1990-tallet vært stabil på om lag 20 pst. av den årlige norske fjernvarmeleveransen. En stor del av kostnadene ved et fjernvarmeanlegg er knyttet til utbyggingen av distribusjonsnett. Etablering av fjernvarme krever at det er relativt stor etterspørsel etter varme innen et begrenset geografisk område. Tilgang til fjernvarme er derfor i stor grad begrenset til større byer og tettsteder. Kapitalkostnaden for fremføring og tilknytning av villabebyggelse er for høy til at eneboligsegmentet forventes å utgjøre en stor del av fjernvarmeleveransene. Derimot er leveranse til blokker og flermannsboliger mer aktuelt i fjernvarmesammenheng.

4.2 Husholdningenes elektrisitetsforbruk og inntekt

Variasjonene i husholdningenes forbruk av energi skyldes bl.a. forskjeller i antall husholdningsmedlemmer, boligareal, boligtype og husholdningsinntekt. Som omtalt i 4.1.2 bruker en gjennomsnittshusholdning om lag 18 000 kWh elektrisitet pr. år. Variasjonen i elektrisitetsforbruket mellom husholdningene er imidlertid betydelige. I Norge er det husholdninger med mange husholdningsmedlemmer og stort boligareal som bruker mest elektrisitet. Husholdninger som bruker lite strøm består ofte av bare en person som er bosatt i blokkleilighet.

For å illustrere sammenhengene mellom bl.a. inntekt og forbruk har vi brukt en analyse som tar utgangspunkt i et utvalg husholdninger fra statistisk sentralbyrås forbruksundersøkelse med tall fra årene 1993 og 1994 (Halvorsen og Nesbakken (2003)).

Kilde: Halvorsen og Nesbakken (2003)

Figur 4.8 viser sammenhengen mellom elektrisitetsforbruk og inntekt og elektrisitetsforbruk pr. person og inntekt i et utvalg norske husholdninger. Husholdningene er delt inn i like store grupper rangert fra 1 til 10 etter husholdningens inntekt (inntektsdesiler). Inntekt i denne sammenhengen er definert som alminnelig inntekt etter skatt 1 . Figuren inneholder gjennomsnittstall for hver enkelt inntektsgruppe. Det går fram av figuren at elektrisitetsforbruket øker med inntekten. Forbruket pr. person er imidlertid relativt likt i alle inntektsgruppene.

Sammenhengen mellom inntekt og andre variabler som påvirker energibruken har også betydning. For eksempel har høyinntektsgruppene ofte større boligareal og flere husholdningsmedlemmer. I tillegg har høyinntektsgruppene noe større tilgang på alternative oppvarmingskilder slik at sammensettingen av energibruken kan være forskjellig. Dette kan også i noen grad, i tillegg til høyere inntekt, bidra til at disse er mindre eksponert for f.eks. prisøkninger på elektrisitet.

Figur 4.9 viser elektrisitetsforbruket for hver husholdning i utvalget. I figuren representerer hvert punkt en husholdning. Det går fram av figuren at forbruket varierer betydelig innenfor hver av inntektsgruppene og at det finnes husholdninger med et svært høyt elektrisitetsforbruk også i de laveste inntektsgruppene.

Kilde: Halvorsen og Nesbakken (2003)

Figur 4.10 viser hvor mye av husholdningens alminnelige inntekt etter skatt som går til elektrisitet. Blant de laveste inntektsgruppene kan en se at en betydelig andel av inntekten går til elektrisitet i den enkelte husholdning. Husholdningene med de laveste inntektene har også størst variasjon i utgiftsandelen til elektrisitet. En del av husholdningene er ikke registrert med utgifter til elektrisitet i forbruksundersøkelsen. Dette er bl.a. husholdninger som har strøm inkludert i husleien eller husholdninger som får betalt strøm av arbeidsgiver.

Kilde: Halvorsen og Nesbakken (2003)

4.3 Priser på elektrisitet og olje og andre energibærere til husholdningene i Norge

Prisene på energi vil også påvirke utviklingen i energibruken, både i forhold til det samlede forbruket og fordelingen av forbruket på ulike energibærere. I tillegg vil priser og prisforventninger alene og sammen med den teknologiske utviklingen ha innvirkning på husholdningenes investeringer i nytt utstyr. Det er rimelig å anta at forbruket av elektrisitet reduseres når prisen går opp. Hvor stor denne reduksjonen er, vil variere mellom husholdninger, på kort og lang sikt. Det finnes imidlertid ikke et udiskutabelt estimat for hvor stor priselastisiteten for elektrisitet er.

Energi til stasjonære formål utgjør om lag 4,3 pst. av norske husholdningers samlede utgifter i 2002 (Forbruksundersøkelsen 2000–2002) 2 . Energiutgiften for en gjennomsnittshusholdning tilsvarer om lag 13 000 kroner pr. år. Det er imidlertid stor variasjon mellom husholdningene, både når det gjelder husholdningenes totale energibruk og utgiftsandeler. Det er også forskjeller mellom de ulike landsdelene med hensyn til energibruk og forbruksutgifter til energi. Utgiftsandelen til stasjonære energiformål i husholdningene ligger i samme størrelsesorden som andelen til hotell- og restauranttjenester. Energiutgiften til stasjonære formål utgjør om lag 17 pst. av totale utgifter til bolig, lys og brensel.

4.3.1 Priser på elektrisitet

I 2002 betalte husholdningene i gjennomsnitt en strømpris inkludert avgifter på om lag 62 øre pr. kWh.

Figur 4.11 viser utviklingen i gjennomsnittlig pris til husholdninger, inklusive nettleie, merverdiavgift og el-avgift, for elektrisitet samt forbruksavgiften på elektrisitet. Denne prisen har ligget rundt 60 øre pr. kWh. Forbruksavgiften på elektrisk kraft ble prisjustert i perioden 1993–2000. I 2000 og 2001 ble avgiften økt med 2,5 øre reelt. I 2002 ble avgiften redusert med 1,5 øre reelt og utgjorde 15 pst. av prisen til husholdningene. Elektrisitetsprisene var høye vinteren 1996/1997. Fra 1997 til 1998 falt kraftprisen for husholdningene, eksklusiv avgifter, med 19,5 pst. Etter noen år med synkende strømpriser, steg strømprisene til husholdningene i 2001. Dette skyldtes både en økning i strømprisene og i el-avgiften. I 2003 nådde kraftprisen et historisk høyt nivå som følge av svært lite nedbør høsten 2002 og dermed redusert vannkraftproduksjon i Norge, Sverige og Finland. Prisen var spesielt høy i første kvartal 2003. I 2003 fordelte sluttbrukerprisen seg på avgift, nettleie og pris som vist i tabell 4.1. Tallene er foreløpige.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet

Sluttbrukerprisen på elektrisitet består av flere komponenter; markedsprisen på strøm, nettleie og offentlige avgifter (særavgift og merverdiavgift). Det går frem av tabell 4.1 at nettleie og kraftpris utgjorde 64,9 øre pr. kWh eksklusive avgifter i 2003. El-avgiften utgjorde 10,5 pst. av sluttbrukerprisen (variabel kraftpris inklusive avgifter og nettleie) i 2003. Til sammenligning varierte ukeprisen (eksklusive avgifter og nettleie) med gjennomsnittlig 15–20 øre pr. kWh mellom den dyreste og den billigste landsdekkende strømleverandør i samme tidsrom. Forskjellen i pris utgjorde altså noe mer enn el-avgiften på 9,5 øre pr. kWh.

4.3.2 Priser på oljeprodukter

CO₂ -avgiften ble innført i 1991 og har vært der i hele perioden fra 1991–2004. I 2001 ble det innført en grunnavgift på fyringsolje, jf. omtale i avsnitt 5.1.2. Oljeprisen økte kraftig i perioden 1998–2000, og i 2000 økte prisen eksklusive særavgifter både for fyringsolje og parafin. Dette har vært med på å redusere forbruket av oljeprodukter de senere årene.

Husholdningene betalte om lag 5,5 kr pr. liter fyringsolje og om lag 6 kr pr. liter fyringsparafin i 2003. Prisutviklingen for fyringsolje for fyringsparafin går fram av figurene 4.12 og 4.13.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet

4.3.3 Priser på andre energibærere og energiteknologier

Gjennomsnittsprisen på fjernvarme var i 2002 snaut 50 øre pr. kWh inklusiv merverdiavgift. Investeringer i fjernvarmeanlegg er preget av lav lønnsomhet og stor usikkerhet. Økonomisk støtte har derfor vært nødvendig for å realisere mange av anleggene. De viktigste faktorene som påvirker lønnsomheten i fjernvarmeanlegg er alternativ energipris, kapasitetsutnyttelsen og investeringskostnadene for produksjonsanlegg og infrastruktur. Prisen på fjernvarme er regulert gjennom en egen bestemmelse i energiloven som sier at prisen på fjernvarme ikke kan overstige prisen på elektrisitet til oppvarming. Denne bestemmelsen skal beskytte kundene som har valgt å ta i bruk fjernvarme eller har tilknytningsplikt til fjernvarmeanlegg, slik at de ikke betaler en høyere pris enn hva de ville gjort for strøm.

Etter at Enovas midlertidige støtteordning, jf. omtale under 4.1.3, ble gjennomført har prisene på varmepumper falt betydelig. Samtidig synes det å være stor oppmerksomhet rundt tiltak som vil kunne redusere husholdningenes energikostnader. Det er imidlertid usikkert om omsetningsøkningen og prisnedgangen på varmepumper har sammenheng med Enovas støtteordning.

Prisen på ved og pellets varierer betydelig ved forskjellige volum og dette gjør det vanskelig å finne en sammenlignbar pris. Prisen for ved målt pr. kWh vil i tillegg være svært avhengig av forbrenningsteknologi. Nye ovner er for eksempel mye mer effektive enn gamle ovner eller peiser. Prisen på ved ligger imidlertid i størrelsesorden fra rundt 50 øre pr. kWh til opp mot 230 øre pr. kWh. For pellets ligger prisene fra 30 øre pr. kWh til 50 øre pr. kWh.

4.4 Videre utvikling i husholdningenes energibruk

Det er liten grunn til å tro at energibruk i husholdningene vil endre seg mye på kort sikt, men over tid vil det kunne skje en overgang fra bruk av elektrisitet til andre energibærere til oppvarmingsformål. I hvilken grad dette faktisk skjer, avhenger i første rekke i hvilken grad kostnadene ved installasjon og bruk av andre energibærere er konkurransedyktige med direkte bruk av elektrisitet.

Det er viktig å gi sluttbrukere bedre oversikt over sin energibruk og kostnadene knyttet til dette. Installering av avansert måleutstyr med toveiskommunikasjon, jf. bl.a. omtale i Vedlegg 1, mellom e-verk og sluttkunde vil kunne øke bevisstheten rundt disse spørsmålene og bidra til en mer effektiv energibruk. Dette vil også kunne gi bedre styring av energibruken i forhold til effektuttak. Av enklere tiltak antas mer spesifiserte fakturaer, eksempelvis med sammenligning mot andre brukere og over tid, å kunne bidra til økt bevissthet om eget forbruk.

I følge Enovas Byggstudie vil boligmassen i løpet av 10 år suppleres med om lag 28 millioner kvadratmeter, eller ca. 200 000 boenheter. Med dagens byggepraksis vil disse boligene bruke i overkant av 3 TWh til oppvarmingsformål. Ved aktiv stimulering til effektivisering av energibruken vil det i henhold til Enovas vurdering være mulig å redusere energibruk i nye boliger med 0,5 -1,5 TWh i perioden fra 2004 til 2010. En målrettet satsning på lavenergiboliger vil kunne gi ytterligere reduksjon i energibruk.

I tillegg til rene markedsforhold vil ulike typer regelverk på sikt kunne påvirke energibruk i husholdningene. De viktigste normative virkemidlene (regelverk) som direkte har til hensikt å påvirke husholdningenes bruk av energi er:

• tekniske forskrifter under plan- og bygningsloven (dvs. byggforskriftene),

• energieffektivitetskrav til kjøleskap, frysere og kombinasjoner av slike, og

• forskrifter om energimerking av hvitevarer

Det arbeides med energieffektivitetskrav også i forhold til andre husholdningsartikler.

I EU arbeides det med flere direktiver som kan få betydning for energibruk i husholdningssektoren. Det viktigste direktivet er Bygningsdirektivet, som ble vedtatt i januar 2003. Direktivet har bl.a. bestemmelser om energikrav til nye og rehabiliterte bygg, energisertifisering av bygg og inspeksjon av fyrings- og luftkondisjoneringsanlegg. Det arbeides nå med en mulig gjennomføring av direktivet i Norge. Arbeidet med nye og skjerpede byggforskrifter/energirammer må sees i sammenheng med dette.

4.5 Stasjonær energibruk i husholdningene i Danmark og Sverige

Det er mange forhold som ligger til rette for at en sammenligning av energibruken i Norge, Sverige og Danmark kan gi interessant informasjon. Alle landene er for eksempel knyttet opp mot det samme markedet for elektrisitet og har stort sett samme pris eksklusive avgifter og nettleie på strøm. Videre er husholdningenes gjennomsnittsforbruk av energi på om lag samme nivå (Bøeng (2002) og Unander, Etterstøl, Ting og Schipper (2003)). Til forskjell fra Danmark har imidlertid Norge og Sverige hatt tilgang på billig elektrisitet. Dette har hatt betydning for sammensetningen av energibruken i de ulike landene.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Statistiska Centralbyrån og Energistyrelsen

Energibruken pr. husholdning i Norge, Sverige og Danmark ligger forholdsvis stabilt på noe over 20 000 kWh pr. år. Som i Norge har også gjennomsnittlig energibruk pr. husholdning i Danmark og Sverige vært stabilt de siste ti årene. Boligarealet varierer noe mellom landene. Gjennomsnittsareal i Norge, Sverige og Danmark er henholdsvis 122, 114 og 97 kvm. i 1999 (Unander, Etterstøl, Ting og Schipper (2003)). Isolert sett vil dette føre til et noe høyere energibruk i norske sammenlignet med svenske og danske husholdninger. Sammenlignet med Danmark er Sverige og Norge også omgitt av et noe kaldere klima som også vil øke energibehovet i disse landene. I tillegg har en i Norge i gjennomsnitt flest husholdningsmedlemmer pr. husholdning. Dette trekker også i retning av en noe høyere energibruk i Norge sammenlignet med Sverige og Danmark.

I både Norge, Sverige og Danmark har forbruket av olje blitt redusert. Også i Sverige og Danmark kan denne utviklingen spores tilbake til begynnelsen av 1970-tallet hvor en opplevde betydelige økninger i prisene på olje. Prisøkningene på olje aktualiserte nasjonale tiltak for en sikrere nasjonal energiforsyning. I de senere årene har nasjonal politikk rettet mot reduserte utslipp av klimagasser bidratt til å videreføre en politikk som stimulerer til lavere forbruk av olje.

Fordelingen av energibruken på energibærer er svært ulik mellom de tre landene, jf. figur 4.14. Det er først og fremst elektrisitetens andel i Norge som er særlig høy sammenlignet med Danmark og Sverige. I Norge utgjør elektrisitet nesten 80 pst. av totalt energibruk. I Danmark og Sverige er andelen henholdsvis 20 og 40 pst. Prisen pr. kWh til oppvarming er imidlertid omtrent den samme i alle landene. Når energiforbruket i norske husholdninger skal sammenlignes med svenske og danske husholdninger, må det tas hensyn til at Norge har et noe kaldere klima, større husholdninger og større areal pr. husholdning.

I Norge lå prisen på energi til oppvarming 13 pst. under prisen i Sverige og Danmark, mens danske husholdningskunder betaler mellom 2,5–3 ganger mer for elektrisitet sammenlignet med norske husholdninger (Unander, Etterstøl, Ting og Schipper (2003)). Internasjonal statistikk viser at Norge er blant de landene i OECD som har lavest sluttbrukerpriser på elektrisitet. Når det gjelder husholdningenes utgiftsandeler til stasjonær energibruk er disse 4,3 pst. i Norge, på 3,8 pst. i Sverige og 6,8 pst. i Danmark.

4.6 Oppsummering

Den stasjonære energibruken i norske husholdninger er på 45 TWh, noe som utgjør 30 pst. av total stasjonær energibruk. Elektrisitet utgjør 80 pst. av husholdningenes stasjonære energibruk, og husholdningenes elektrisitetsforbruk på drøye 35 TWh utgjør vel 30 pst. av landets samlede elektrisitetsforbruk. Om lag 60 pst. av husholdningenes energibruk går til oppvarming av bolig. Energibruken pr. husholdning har vært relativt stabilt de senere år, men fordi det er blitt flere husholdninger har husholdningssektorens samlede energibruk likevel økt.

Forbruksundersøkelser viser at det er stor variasjon i elektrisitetsforbruket mellom norske husholdninger. En viktig faktor for å forklare variasjonen er antall husholdningsmedlemmer. Elektrisitetsforbruket øker også med økende inntektsnivå. Men fordi elektrisitetsforbruket øker relativt mindre enn inntekten, er elektrisitetsutgiftens andel av inntekten høyest for husholdninger med lav inntekt. Det er stor variasjon i elektrisitetsforbruket blant husholdninger med om lag samme inntektsnivå.

Energibruken pr. husholdning i Norge, Sverige og Danmark er relativt lik. Dette forbruket har også vært stabilt over tid i alle landene. Den totale energibruken i husholdningene har imidlertid økt i alle tre landene. Dette skyldes i hovedsak at det er blitt flere husholdninger mens antall husholdningsmedlemmer pr. husholdning har gått ned. Det er imidlertid store forskjeller i bruken av ulike energibærere mellom Norge, Sverige og Danmark. Mens man i Norge bruker svært mye elektrisitet, er energitilførselen i Danmark og Sverige langt mer diversifisert.

Sluttbrukerpriser på elektrisitet er noe lavere i Norge sammenlignet med Sverige og prisene er vesentlig lavere enn i Danmark. Landenes ulike elektrisitetsavgifter og nettleie utgjør i stor grad forskjellen i sluttbrukerprisene. Forskjellene i avgiftsnivå bidrar i tillegg til andre reguleringer til at sammensetningen i energibruken blir ulik i de tre landene. Sluttbrukerprisen husholdningene i Skandinavia betaler for energi til oppvarming er imidlertid relativt like.