1 Lønnsutviklingen i senere år

• Den gjennomsnittlige årslønnsveksten fra 2004 til 2005 for alle grupper under ett er anslått til 3¼ prosent mot 3,5 prosent året før.

• Årslønnsveksten fra 2004 til 2005 i NHO-bedrifter er beregnet til 3,4 prosent for industriarbeidere og til 4,3 prosent for industrifunksjonærer. Gjennomsnittlig årslønnsvekst for disse to gruppene under ett er beregnet til 4,0 prosent. I forretnings- og sparebanker og forsikring under ett, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet bank og forsikring, er lønnsveksten beregnet til 7,7 prosent. Høye bonusutbetalinger trakk opp lønnsveksten for denne gruppen i fjor. Lønnsveksten i HSH-bedrifter i varehandelen er beregnet til 3,9 prosent. I NAVO-bedrifter utenom helseforetakene er lønnsveksten beregnet til 3,6 prosent. Både for ansatte i staten og i kommunene er lønnsveksten beregnet til 3,4 prosent. Lønnsveksten for undervisningsstillinger med sentral lønnsdannelse i kommunene (ekskl. Oslo kommune) er beregnet til 3,0 prosent.

• Utvalget anslår overhenget til 2006 til 1,1 prosent for alle grupper under ett. Dette er 0,3 prosentpoeng lavere enn overhenget til 2005. For industriarbeidere er overhenget beregnet til 1,0 prosent og for industrifunksjonærer til 1,6 prosent. For ansatte i HSH-bedrifter i varehandelen, for ansatte i forretnings- og sparebanker og forsikring under ett og for ansatte i NAVO-bedrifter utenom helseforetakene er overhenget til 2006 beregnet til 1,1 prosent. For ansatte i staten og kommunene er overhenget beregnet til henholdsvis 0,7 prosent og 0,4 prosent.

• I alle forhandlingsområdene var det i perioden 1998 til 2005 en tilnærming mellom kvinners og menns lønn unntatt for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter og ansatte i helseforetakene.

• I næringsvirksomhet hadde toppledere i foretak med over 25 ansatte/lønnsforhold i gjennomsnitt en lønnsvekst på 8,7 prosent fra 2004 til 2005 mot 6,3 prosent året før. Lønnsveksten fra 2004 til 2005 varierte fra 5,3 prosent for toppledere i foretak med 25-49 ansatte/lønnsforhold til 13,7 prosent i foretak med 100-249 ansatte/lønnsforhold. For toppledere i de største foretakene (over 250 ansatte/lønnsforhold) var lønnsveksten 10,7 prosent.

• I foretak med over 25 ansatte/lønnsforhold var om lag 13 prosent av topplederne kvinner i 2005, og de tjente i gjennomsnitt om lag 66 prosent av lønnen til mannlige toppledere.

• Fra 1997 til 2004 har de 10 prosentene av lønnstakerne med de høyeste lønningene (desil 10), økt sin andel av de totale lønnsinntektene med 0,6 prosentpoeng til 18,8 prosent, og desil 9 har økt sin andel med 0,4 prosentpoeng til 12,9 prosent. Dette har særlig skjedd på bekostning av desilene 1-6.

• Områder med lavere lønn enn 85 prosent av gjennomsnittlig lønnsnivå for industriarbeidere i LO/NHO-området har tradisjonelt vært definert som lavlønnsområder. Etter denne definisjonen av lavlønn var 16 prosent av alle heltidsansatte lønnstakere lavtlønte i 2004.

1.1 Lønnsutviklingen for hovedgrupper av lønnstakere

Beregningsutvalget legger i dette kapitlet fram statistikk og beregninger som gir et hovedinntrykk av lønnsutviklingen fra 2004 til 2005. Det gis dessuten anslag på lønnsoverhenget til 2006 for ulike grupper. I dette kapitlet gis det også en oversikt over lønnstilleggene i 2005 for en del grupper. En mer detaljert oversikt over resultatene av lønnsoppgjør i 2005 gis i vedlegg 1.

Årslønnsvekst for hovedgrupper

Beregningsutvalget presenterer i tabell 1.1 tall for gjennomsnittlig årslønnsvekst det siste tiåret for noen store forhandlingsområder. Beregningene av lønnsnivå og lønnsvekst er ført fram til 2005. For noen grupper er beregningene for heltidsansatte, dvs. arbeidstakere som har utført et fullt avtalefestet normalt årsverk uten overtid, mens det for andre er gjennomsnittlig lønnsvekst per årsverk. Det siste begrepet omfatter både heltids- og deltidsansatte, der deltidsansatte er regnet om til heltidsekvivalenter. Tabellen bygger på lønnsstatistikk for gruppene og på opplysninger om reguleringstidspunkter i de enkelte år. Lønnsbegreper og grunnlaget for beregningene av lønnsvekst og lønnsnivå omtales i boks 1.1. En mer detaljert omtale gis i vedlegg 2.

Av tabell 1.1 framgår lønnsutviklingen i noen store forhandlingsområder det siste tiåret. Lønnsveksten var høy både i 1998 og 2002. I 1998 varierte lønnsveksten mellom 5½ og knapt 7 prosent, mens veksten i 2002 varierte mellom 5 og vel 8 prosent. Ellers i perioden 1996-2003 har lønnsutviklingen for de fleste områdene i tabellen stort sett variert mellom 3,5 og vel 5 prosent. Unntaket er undervisningspersonell i kommunesektoren i årene fra 2000 til 2002 og helseforetakene i 2002. Den forholdsvis sterke lønnsveksten for undervisningspersonell i kommunesektoren fra 2000 til 2002 skyldes spesielle tillegg. I 2004 var samlet lønnsvekst klart lavere enn året før. For tariffområdene i tabell 1.1 varierte lønnsveksten mellom 3 og 4 prosent dette året.

Årslønnsveksten fra 2004 til 2005 i NHO-bedrifter er beregnet til 3,4 prosent for industriarbeidere og til 4,3 prosent for industrifunksjonærer. Gjennomsnittlig årslønnsvekst for disse to gruppene under ett er beregnet til 4,0 prosent. I forretnings- og sparebanker og forsikring under ett, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet bank og forsikring, er lønnsveksten beregnet til 7,7 prosent. Høye bonusutbetalinger trakk opp lønnsveksten for denne gruppen i fjor. Lønnsveksten i HSH-bedrifter i varehandelen er beregnet til 3,9 prosent. I NAVO-bedrifter utenom helseforetakene er lønnsveksten i 2005 beregnet til 3,6 prosent. Både for ansatte i staten og i kommunene er lønnsveksten beregnet til 3,4 prosent. Lønnsveksten for undervisningsstillinger med sentral lønnsdannelse i kommunene (ekskl. Oslo kommune) er beregnet til 3,0 prosent.

Tabell 1.2 viser beregnet gjennomsnittlig lønnsutvikling for alle grupper og for tre hovedsektorer:

• ansatte i industrien

• ansatte i varehandel

• ansatte i offentlig forvaltning

Gjennomsnittlig årslønnsvekst fra 2004 til 2005 er beregnet til 3¼ prosent mot 3,5 prosent året før. For ansatte i industrien i tabell 1.2 vises lønnsutviklingen både for ansatte i NHO-bedrifter og for industrien totalt. Om lag ¾ av sysselsettingen i industrien er i NHO-bedrifter. Tabellen viser at samlet over tiåret 1996-2005 har lønnsveksten vært nær den samme i alle de tre hovedsektorene. Lønnsveksten i industribedrifter i alt har i den siste 5-årsperioden (2001-2005) vært om lag den samme som for NHO-bedrifter i industrien. Imidlertid har lønnsveksten mellom disse to gruppene vært noe forskjellig i de enkelte år.

I tabell 1.3 er årslønnsveksten de siste årene for hovedgruppene i tabellene 1.1 splittet opp i bidrag fra overheng, bidrag fra sentralt fastlagte tarifftillegg og bidrag fra lønnsglidning gjennom året. I offentlig sektor har bidraget fra lønnsglidningen i perioden ligget i størrelsesorden 0-0,7 prosentpoeng i året. For gruppene i privat sektor har den variert mellom 1 og vel 2 prosentpoeng unntatt for industrifunksjonærer. I 2005 var lønnsglidningen høy i forretnings- og sparebanker og forsikring, noe som skyldtes store bonusutbetalinger dette året. For store grupper industrifunksjonærer avtales ikke sentrale tillegg. For disse avtales stort sett alle tillegg lokalt, blant annet som resultat av lokale forhandlinger.

1.2 Lønnsutviklingen i enkelte tariffområder

1.2.1 Lønnsutviklingen for industriarbeidere i LO/NHO-området.

For industriarbeidere steg lønn pr. årsverk (både heltid og deltid) med 3,4 prosent fra 2004 til 2005 mot 3,6 prosent året før. Økte bonuser bidro med 0,4 prosentpoeng.

Lønnsveksten for industriarbeidere i LO-NHO-området er basert på lønn og årsverk tilknyttet om lag 50 tariffavtaler. Antall årsverk for industriarbeidere har totalt sett gått ned, men sysselsettingsendringen varierer en del mellom bransjer. For hvert tariffområde bestemmes lønnsveksten av endring i grunnlønn, gjennomsnittlig bonus (over et helt år) og gjennomsnittlig skifttillegg og andre tillegg som er klassifisert som uregelmessige tillegg eller tillegg etter arbeidets art. I innrapporteringen fra bedriftene kan fordelingen på de enkelte lønnskomponentene være mer usikker enn summen for den totale lønnsveksten.

Gjennomsnittlig timefortjeneste for industriarbeidere fra 1. oktober 2004 til 1. oktober 2005 økte med 3,4 prosent, det samme som året før. Tarifftillegg i de sentrale tarifforhandlingene pr. 1. april 2005 økte det gjennomsnittlige lønnsnivået med 0,7 prosent, inklusive skifttillegg og andre tillegg som er klassifisert som uregelmessige tillegg. Lønnsglidningen i perioden 1. oktober 2004 til 1. oktober 2005 er beregnet til 2,7 prosent, mot 2,3 prosent i samme periode året før. Hele forskjellen skriver seg fra økte bonuser.

Årslønnsberegninger er basert på et måletidspunkt for lønn hvert år (1. oktober), overenskomstmessige reguleringstidspunkter for sentrale tarifftillegg, samt dato for gjennomsnittlige lokale reguleringstidspunkter. For å bedre datagrunnlaget for slike beregninger ble det for første gang for 2005 samlet inn opplysninger fra bedrifter om tidspunkt i året for bedriftsvis lønnsregulering. I årslønnsbergningene er det for samme tariffavtaler lagt til grunn at det gjennomsnittlige tidspunktet for bedriftsvise lønnstillegg i 2005 også gjaldt i 2004.

Beregningsmetoden innebærer at man ved inngangen til 2004 også må ta hensyn til nivået pr. 1. oktober 2003. Lønnveksten for kalenderåret bygger på en forutsetning om at lønnsnivået 1. oktober gjelder året ut. Lønnstillegg som kommer etter 1. oktober betyr forholdsvis lite for årslønnen i kalenderåret, men kan bety noe for den enkelte tariffavtale. Det samme gjelder etterbetalinger avtalt etter innrapporteringstidspunktet, som sannsynligvis forekommer i noe større grad innen industrien enn i andre sektorer. Denne forutsetningen kan ha betydning for lønnsoverhenget. I den grad lønnsoverhenget inn i et år blir satt noe for lavt vil bidraget fra lønnsglidningen i løpet av påfølgende år bli desto høyere.

Til årslønnsveksten på 3,4 prosent fra 2004 til 2005 bidro lønnsoverhenget inn i 2005 med 1,2 prosent, tarifftillegget gitt i 2005 med 0,5 prosent og lønnsglidningen i 2005 (inklusive bonus og uregelmessige tillegg) med 1,7 prosent. Lønnsoverhenget for industriarbeidere inn i 2006 er beregnet til 1,0 prosent.

1.2.2 Lønnsutviklingen for andre arbeidergrupper i NHO-området.

For arbeidere i byggevirksomhet innenfor NHO-området var det en årslønnsvekst på 2,9 prosent fra 2004 til 2005, mot 3,6 prosent året før.

Byggevirksomhet består av arbeidere innenfor tømrerfaget, murere, grunnarbeide innenfor stein-, jord- og sementarbeide, bygge- og tømmermestere, elektrotekniske installasjonsfirmaer, malermestere, rørleggerbedrifter, kobber- og blikkenslagermestere o.l. Gruppen består i hovedsak av to tariffavtaler, Fellesoverenskomst for byggfag (ca.2/3) og Tariffavtale for elektrofag (ca.1/3).

Sammenligninger av materialet mellom 1. oktober 2004 og 1. oktober 2005 viser at arbeidere som bare er med i materialet ett av årene, har et langt lavere lønnsnivå enn gjennomsnittet. At arbeidstakere er med bare i ett av årene kan dels skyldes utskifting av bedrifter (særlig småbedrifter) i utvalget. Materialet viser likevel at strukturelle endringer (økning i 2005) i sysselsettingen bidro. Spesielt langt flere nye «ikke identiske» (med i materialet bare ett av årene) arbeidstakere med i statistikken i 2005, bidro til å dra ned lønnsveksten med om lag 1,5 prosentpoeng i perioden 1. oktober 2004 til 1. oktober 2005.

For arbeidere innenfor bygge- og anleggsvirksomhet totalt økte årslønnen fra 2004 til 2005 med 2,7 prosent. NHO-gruppen for anleggsvirksomhet er i større grad knyttet til veiprosjekter enn tidligere. Ettersom en stor del av anleggsvirksomheten er med i NHO-statistikken for første gang med et helt annet og lavere lønnsnivå enn resten av bransjen, har man i beregningene for veksttall justert for dette. Likevel vil ikke dette forhold få så stor virkning for bygge- og anleggsvirksomhet totalt, fordi anleggsvirksomhet ligger på et høyere lønnsnivå enn byggevirksomhet og isolert øker i betydning for totalgruppen.

Tarifftilleggene i sektoren kommer gjennom minstelønnssatser og generelle tarifftillegg, i tillegg til at minstelønn for akkordtariffer kan være endret. Den gjennomsnittlige lønnsveksten i bransjen styres i større grad av typen arbeidsoppdrag, hvor man også har akkordavlønning.

For arbeidere innenfor transportsektoren i NHO-området var det en årslønnsvekst fra 2004 til 2005 på 3,8 prosent, hvorav 0,8 prosentpoeng skyldes sterkere vekst i uregelmessige tillegg og bonus. Noe av lønnsveksten skyldes tillegg avtalt i 2004, som ble gitt fra starten av 2005. Lønnsveksten fra 1. oktober 2004 til 1. oktober 2005 ble 3,6 prosent mot 3,8 prosent året før. Transportsektoren i NHO omfatter blant annet rutebilsektoren, spedisjonsfirmaer, innenriks sjøfart, godstransport, og i noe mindre grad grossistbedrifter, oljeselskaper, ambulansefirmaer m.v.

For arbeidere innenfor oljevirksomhet, offshore har det vært en gradvis innføring av nye arbeidstidsordninger. Lønnsveksten for arbeidere innenfor operatørbedrifter og oljeboring, som til sammen utgjør 2/3 av gruppen hadde en lønnsvekst pr. årsverk på 4,0 prosent fra 2004 til 2005, mens oljeservicebedrifter viste en gjennomsnittlig lønnsvekst på 4,8 prosent. Endringer i sammensetningen av gruppene mot relativt flere årsverk innenfor operatørbedrifter med høyere lønnsnivå, drar lønnsveksten i gjennomsnitt opp med 0,5 prosentpoeng til 4,6 prosent fra 2004 til 2005 (Basert på faste vekter mellom gruppene ovenfor var lønnsveksten 4,1 prosent). Lønnsveksten totalt vil også være preget av fordelingen av timer betalt med offshoretillegg og andre timer samt fordelingen av timer mellom gruppene nevnt ovenfor. Landbaser er ikke med i tallene.

For arbeidere i hotell og restaurantvirksomhet var det en økning i årslønn fra 2004 til 2005 på 2,5 prosent, basert på både heltids- og deltidsansatte.

I mellomoppgjøret 2005 ble det gitt et lønnstillegg på kr. 2 per time 1. april til alle fastlønte. Garantitillegget fra 1. april 2005 slo ut med 17 øre per time. Sammen med lønnsoverhenget for fastlønte på 0,6 prosent fra 2004, bidro disse tilleggene med knapt 2 prosentpoeng til kalenderårslønnsveksten. På denne bakgrunn er det fra 2004 til 2005 en positiv lønnsglidning på om lag 0,5 prosentpoeng for arbeidere innenfor hotell- og restaurantvirksomhet.

Bildet er imidlertid svært sammensatt. Det er en omfattende utskiftning av arbeidsstokken i hotellbransjen fra et år til et annet, og gjennomsnittlig alder var om lag 31 år i 2004, om lag 10 år yngre enn gjennomsnittsalderen for alle ansatte i NHO-bedrifter. I tillegg til at utvalget spesielt for småbedrifter vil være ulikt fra år til år, betyr dette at man finner igjen bare om lag 60 prosent av de samme arbeidstakerne fra et år til det neste.

Dette innebærer at sysselsettingsendringer kan bety svært mye for gjennomsnittlig lønnsvekst i bransjen. I tillegg kan endringer av bransjestrukturen i store og små bedrifter ha betydning. Andre forhold som kan ha bidratt er blant annet fordelingen mellom timebetalte og månedsbetalte, herunder sysselsettingens sammensetning av heltid og deltid.

1.2.3 Lønnsutviklingen for funksjonærer i NHO-bedrifter.

For industrifunksjonærene i NHO-bedrifter økte årslønnen med 4,3 prosent fra 2004 til 2005. Året før var økningen 3,8 prosent.

Lønnsveksten inneholder både endring i grunnlønn, bonus og uregelmessige tillegg som skift etc. Bonusutbetalinger målt som et gjennomsnitt over en 12 måneders periode frem mot måletidspunktet 1. oktober drar årslønnsveksten alene opp med 0,4 prosentpoeng.

Fra 1. oktober 2004 til 1. oktober 2005 økte timelønnen med 4,4 prosent, mot 3,6 prosent året før. Uten bonus og uregelmessige tillegg er gjennomsnittlig økning 3,9 prosent.

På bakgrunn av lønnsoverhenget inn i 2005 på 1,5 prosent, betyr dette at bidraget fra lønnsglidningen i løpet av 2005 ble 2,8 prosent, mot 2,1 prosent året før.

Som for arbeidergruppene har bedrifter også rapportert inn bedriftsvise reguleringstidspunkter for lønn for funksjonærer i løpet av året. Basert på data for hvilken måned lønnsreguleringen skjer innenfor de enkelte bransjegrupper, er årslønn beregnet for de ulike bransjene og vektet sammen til industrifunksjonærer totalt og totalt for alle bransjer. Som i andre områder forutsettes ingen endringer etter registreringstidspunktet 1. oktober. Bonus er inkludert i tallene, mens overtid ikke er med.

Lønnsoverhenget inn i 2006 er for industrifunksjonærer beregnet til 1,6 prosent. Antall industrifunksjonærer utgjør om lag 45 prosent av alle funksjonærer i NHO-bedrifter. Funksjonærgrupper innenfor bergverk, skogbruk, fiskeoppdrett, kraftforsyning, oljevirksomhet, bygge- og anleggsvirksomhet, samferdsel, kunnskap – og undervisning, personlig og forretningsmessig tjenesteyting, hotell og restaurant, IKT – bedrifter etc. utgjør derfor i 2005 samlet 55 prosent av alle funksjonærer i NHO.

For alle funksjonærer innen NHO-området var lønnsveksten 4,1 prosent fra 2004 til 2005, det samme som året før. Lønnsveksten fra 1. oktober 2004 til 1. oktober 2005 var 4,3 prosent mot 4,6 prosent året før. Det skilles ikke mellom tekniske og andre funksjonærgrupper, heller ikke mellom lederstillinger og andre funksjonærstillinger. Ansatte med minstelønnsavtaler innenfor funksjonærgruppen, som får deler av sin lønn fastsatt sentralt, omfatter ikke mer enn anslagsvis 10 prosent av funksjonærene totalt innenfor NHO-området. Utvalget vil arbeide videre med å fremskaffe data for lønnsvekst for forskjellige funksjonærgrupper.

I tillegg til lønnsstatistikk for arbeidere og funksjonærer er det grupper innenfor håndverk, handel, helse, organisasjoner etc. hvor man ikke kan skille mellom arbeidere og funksjonærer. I tillegg utgjør bemanningsbedrifter, som omfatter mange forskjellige yrkesgrupper i klassifikasjonene, etter hvert en betydelig gruppe. Disse gruppene utgjør nå om lag 6 prosent av alle årsverk i NHO-bedrifter og er ikke med i lønnsstatistikken verken for arbeidere eller funksjonærer.

1.2.4 Lønnsutviklingen for industriarbeidere og industrifunksjonærer i NHO-bedrifter under ett (både heltid og ­deltid).

Det er store forskjeller i lønnsnivå og lønnsvekst for arbeidere og funksjonærer. Tallene for funksjonærer omfatter også ledere. Innenfor NHOs industribedrifter (både heltid og deltid) utgjør funksjonærene nå om lag 42 prosent av årsverkene og i overkant av 50 prosent av lønnssummen.

Samlet lønnsvekst for funksjonærer og arbeidere i industribedrifter i NHO var 4,0 prosent fra 2004 til 2005. Deltid er med i tallene og inngår som heltidsekvivalenter på samme måte både for arbeidere og funksjonærer. Også for funksjonærer kan det være ulike arbeidstidsordninger. Dette er det tatt hensyn til i den grad bedriftene har innberettet dette i datamaterialet. Tallmaterialet i tabell 1.6 sammenvekter funksjonærer og arbeidere innenfor industrien basert på årslønnsnivå i de respektive årene sammenholdt med antall årsverk for henholdsvis arbeidere og funksjonærer i NHOs medlemsregister på tidspunkt for utsendelse av statistikken.

1.2.5 Lønnsutviklingen i andre områder i ­privat næringsvirksomhet

I forretnings- og sparebanker og forsikring, som nå er ett forhandlingsområde, ble det i mellomoppgjøret i 2005 mellom Finansforbundet og Finansnæringen Arbeidsgiverforening og mellom LO/ HK, Norsk Post- og Kommunikasjonsforbund og Finansnæringen Arbeidsgiverforening enighet om å øke satsene i lønnsregulativet fra 1. mai 2005 med 1,1 prosent eller minimum kr 2 750 per år. Dette bidro med ¾ prosentpoeng til årslønnsveksten fra 2004 til 2005.

Ifølge Finansnæringens Arbeidsgiverforening ble det i medlemsbedriftene under ett gitt lokale tillegg per 1. januar 2005 på 0,5 prosent og per 1. juli 2005 på 1,13 prosent.

Ifølge lønnsstatistikken for 2005 steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten for forretnings- og sparebanker og forsikringsvirksomhet under ett med 7,2 prosent for heltidsansatte fra 1. september 2004 til 1. september 2005. En stor del av denne økningen skyldes sterk vekst i bonusutbetalinger. I denne perioden har lønnsglidningen (inklusiv bonuser) bidratt til lønnsveksten med vel 6 prosentpoeng, hvorav økte bonusutbetalinger utgjør vel halvparten.

For forretnings- og sparebanker og forsikring, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet 1 , har utvalget på grunnlag av lønnsstatistikken for 2005 og lønnstilleggene i 2005 beregnet årslønnsveksten fra 2004 til 2005 til 7,7 prosent. Som nevnt skyldes den høye lønnsveksten store bonusutbetalinger i 2005.

I varehandel ble det i i mellomoppgjøret 2005 inngått avtaler mellom LO og HSH og mellom YS og HSH som blant annet omfatter varehandel, transport, reiseliv, renhold, IT, apoteker og begravelsesbyråer med flere.

I LO/HSH-området ble det på overenskomster med bransjeavtaler mellom LO/Handel og Kontor og HSH fra 1. april gitt et generelt tillegg på kr 1,- pr time. Minstelønnssatsene for ungdom under 18 år og trinn 1-5 ble hevet med ytterligere kr 1,50 pr time. Trinn 6 ble hevet med kr 1,- pr time utover det generelle tillegget. På overenskomsten mellom LO/Norsk Transportarbeiderforbund og HSH ble det gitt et generelt tillegg på kr 1,- pr time. Minstelønnssatsene ble hevet med ytterligere kr 1,50 pr time. For tillegg på andre overenskomster vises til vedlegg 2.

Garantiordningen på Landsoverenskomsten mellom Handel og Kontor og HSH resulterte i at trinn 6 fikk et tillegg fra 1. februar 2005 på kr 3,15 per time. Om lag 25 prosent av de sysselsatte på avtalen fikk dette tillegget.

I YS/HSH-området ble det fra 1. april 2005 på Funksjonæravtalene mellom YS/NOFU-Kommunikasjonsforbundet og HSH og YS/Parat og HSH og på Kontoroverenskomsten mellom YS/Yrkestrafikkforbundet YTF og HSH gitt et generelt tillegg på kr 1,- pr time. Minstelønnssatsene for ungdom under 18 år og trinn 1-5 ble hevet med ytterligere kr 1,50 per time. Trinn 6 ble hevet med kr 1,- per time utover det generelle tillegget. På grossistoverenskomstene ble det fra 1. april mellom YS/YTF og HSH og YS/Parat og HSH gitt et generelt tillegg på kr 1,- per time. Minstelønnssatsene ble hevet med ytterligere kr 1,50 per time. For tillegg på andre overenskomster vises til vedlegg 2.

Også innen YS/HSH-området ble garantitillegget per 1. februar 2005 gitt med samme beløp (kr 3,15 per time) som for Landsoverenskomsten mellom LO/HK og HSH.

Ifølge lønnsstatistikken for 2005 steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten for heltidsansatte i varehandelen under ett med 4,4 prosent fra 1. september 2004 til 1. september 2005. For heltidsansatte i HSH-bedrifter i varehandelen var lønnsveksten i samme periode 4,3 prosent.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2005 og de avtalte lønnstilleggene i 2005 har utvalget beregnet årslønnsveksten fra 2004 til 2005 til 3,9 prosent for heltidsansatte i HSH-bedrifter i varehandelen.

For varehandelen totalt har SSB på grunnlag av strukturstatistikken per 1. september 2005 og den kvartalsvise lønnsindeksen, beregnet årslønnsveksten fra 2004 til 2005 til 3,4 prosent. For engroshandel er lønnsveksten beregnet til 3,5 prosent og for detaljhandel til 3,6 prosent. For varehandelen totalt er motorkjøretøytjenester med i lønnsveksttallet. For denne gruppen var årslønnsveksten fra 2004 til 2005 noe sterkere enn for varehandel under ett. Gruppen er ikke med i lønnsveksttallet for HSH-bedrifter i varehandelen.

1.2.6 Lønnsutviklingen i offentlig sektor

Staten

I mellomoppgjøret 2005 i det statlige tariffområdet ble forhandlingene avsluttet med enighet mellom staten på den ene side og LO- Stat, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund – Stat og UHO på den andre siden. Det ble brudd i forhandlingene med Akademikerne, og dette oppgjøret gikk til mekling. Mellom staten og de andre hovedorganisasjonene ble det enighet om at alle gis 1 lønnstrinns opprykk på hovedlønnstabellen fra 1. mai eller minimum kr 4 000 per år. Det ble ikke avsatt penger til lokale forhandlinger.

Meklingsresultatet ga Akademikerne den samme lønnsregulering for 2. avtaleår som i oppgjøret med de øvrige hovedsammenslutningene. For øvrig heter det i Riksmeklingsmannens møtebok:

«Staten og Akademikerne nedsetter på denne bakgrunn en arbeidsgruppe som innen 1. mars 2006 skal legge fram forslag som bidrar til at en vesentlig større del av lønnsfordelingen kan foregå lokalt. Gruppen skal utrede de alternativer partene mener er aktuelle for å nå dette målet. Lederne for begge parter inngår i gruppen. Partene forplikter seg til at forslag som begge parter anbefaler, skal gå inn som grunnlag for partenes vurderinger av framtidige lønnsoppgjør, første gang ved hovedtariffoppgjøret i 2006.»

Staten førte også forhandlinger med Norges Ingeniørorganisasjon og Norges Farmaceutiske Forening der partene ble enige om samme økonomiske løsning som hovedsammenslutningene i staten.

På grunnlag av lønnsstatistikken for 2005 og tarifftilleggene i 2005 kan årslønnsveksten i det statlige tariffområdet beregnes til 3,4 prosent fra 2004 til 2005.

Kommunene inkl. undervisningsstillinger

I mellomoppgjøret i 2005 ble KS, LO-kommune, UHO, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund og Akademikerne, herunder også Norges Ingeniørorganisasjon og Den Norske Jordmorforening, enige om at ansatte med hovedsakelig sentral lønnsdannelse (kap 4) gis et generelt tillegg på kr 2 000 per år fra 1. mai og en oppjustering av minstelønnssatser. Dette kommer i tillegg til allerede avtalte tillegg fra 1. januar 2005 på 1,1 prosent.

For ansatte med hovedsakelig sentral lønnsdannelse (kap 4) i KS-området gir overhenget til 2005 (beregnet til 1,5 prosent) og tarifftilleggene i 2005 et bidrag til årslønnsveksten fra 2004 til 2005 på om lag 3 prosentpoeng. I tillegg kommer lønnsglidning.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2005 og de avtalte lønnstilleggene, er årslønnsveksten fra 2004 til 2005 beregnet til 3,4 prosent.

I mellomoppgjøret i 2005 i Oslo kommune ble det enighet om at det med virkning fra 1. mai gis et tillegg på 1, 4 prosent på alle lønnstrinn eller minimum kr 4 000 per år.

Undervisningsstillinger

Ved oppgjøret per 1. mai 2004 var undervisningsstillinger i kommunesektoren en del av det kommunale tariffområdet, mens de tidligere var en del av det statlige tariffområdet.

I mellomoppgjøret 2005 ble det for ansatte i undervisningsstillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse (kap 4) enighet om et generelt tillegg på kr 2 000 per år fra 1. mai og en oppjustering av minstelønnssatser. Dette kom i tillegg til lønnstillegg fra 1. januar 2005 avtalt ved oppgjøret i 2004. Fra 1. januar 2005 ble det gitt et generelt tillegg på kr 1 000. I tillegg ble minstelønnssatsene for undervisningsstillinger med 16 års tjenesteansiennitet hevet med kr 7 000 inkludert det generelle tillegget på kr 1 000

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2005 og de avtalte lønnstilleggene, er årslønnsveksten fra 2004 til 2005 for undervisningsstillinger med sentral lønnsdannelse (ekskl. Oslo kommune) beregnet til 3,0 prosent.

1.2.7 Lønnsutviklingen i NAVO-området

I tråd med forhandlingsmodellen i NAVO forhandles det først på nasjonalt nivå (A-nivå) om overenskomstens generelle del mellom NAVO og den enkelte hovedorganisasjon. Denne delen er felles for alle virksomheter innenfor et overenskomstområde og forplikter arbeidsgiver og den aktuelle hovedorganisasjonens medlemmer. Deretter forhandles overenskomstens spesielle del (B-delen) mellom den enkelte virksomhet på den ene siden og på den andre siden hovedorganisasjonenes forbund eller forhandlingsgrupper. Det kan avtales avvikende ordninger.

For NAVO-Helse er det for LO, YS, noen av Unios forbund og Den Norske Lægeforening de siste årene avtalt et nasjonalt nivå II (A2) der det forhandles mellom NAVO-Helse og de enkelte foreninger/forbund i hovedorganisasjonene om særskilte lønns- og arbeidsvilkår for den enkelte forenings medlemmer.

I mellomoppgjøret 2005 ble det på A-nivå mellom NAVO og LO-Stat og mellom NAVO og YS-NAVO enighet om at det med virkning fra 1. april 2005 gis et generelt tillegg på kr 1 950 per år. Dette bidro med om lag 0,5 prosentpoeng til årslønnsveksten fra 2004 til 2005. Det ble videre ført forhandlinger i de enkelte virksomheter (B-nivå) om ytterligere lønnstillegg. I disse forhandlingene ble det gitt noe varierende tillegg.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2005 og de avtalte tilleggene gitt i forhandlingene i de ulike virksomhetene, er årslønnsveksten fra 2004 til 2005 i NAVO-området ekskl. helseforetakene beregnet til 3,6 prosent.

For akademikergruppene i NAVO gis det ikke sentrale tillegg. Lønnstilleggene for disse gruppene avtales i sin helhet lokalt.

For helseforetakene kom NAVO, LO og YS til enighet om et generelt tillegg på kr 4 000 til alle medlemmene av LO- og YS-forbundene med virkning fra 1. juli 2005. Fra samme dato ble det gjort endringer i minstelønnssatsene.

NAVO og forbundene i UHO (Norsk Sykepleierforbund, Norsk Fysioterapeutforbund, Norsk Ergoterapeutforbund og Utdanningsforbundet) kom til enighet om et generelt tillegg på 1,6 prosent med virkning fra 1. juni 2005 til medlemmer av Norsk Sykepleierforbund, mens medlemmer i de øvrige forbundene fikk et generelt tillegg på 2 prosent med virkning fra 1. mai 2005. Det ble ikke ført ytterligere lokale forhandlinger i helseforetakene for disse gruppene. I overenskomstrevisjonen for 2004 ble det avtalt en oppjustering av minstelønnssatsene fra 1. juli 2005. Tidspunktet for denne justeringen ble flyttet til 1. juni 2005 for Norsk Sykepleierforbund og 1. mai 2005 for de øvrige forbundene.

I helseforetakene gir overhenget til 2005, avtalte tillegg i 2004 og forhandlingsresultat i 2005 for medlemmene av LO, YS og UHO en lønnsvekst på vel 3 prosent fra 2004 til 2005. I tillegg kommer lønnsglidningen.

Forhandlingene mellom de enkelte helseforetak og medlemsforeninger i Akademikerne Helse ble avsluttet 17. juni 2005. Avsluttende forhandlinger mellom NAVO og Akademikerne førte ikke fram og oppgjøret gikk til mekling. Den 8. november 2005 la Riksmeklingsmannen fram et forslag som ble akseptert av partene.

Lønnsstatistikk for 2005 fra SSB viser at gjennomsnittlig månedsfortjeneste for heltidsansatte i helseforetakene økte med 2,4 prosent fra 1. oktober 2004 til 1. oktober 2005. Lønnstilleggene for leger og andre akademikergrupper er ikke kommet med i statistikkgrunnlaget.

Utvalget kommer tilbake til anslaget på årslønnsveksten i helseforetakene i junirapporten.

1.3 Lønnsoverhenget

Det har over tid vært brukt litt ulike metoder for beregning av overheng i de ulike tariffområdene. En har derfor ikke umiddelbart kunne sammenlikne på tvers. I arbeidet med rapport nr. 1 i fjor (NOU 2005:7) gikk utvalget gjennom beregningene på de ulike områdene. Dette arbeidet resulterte i at det nå er stor likhet i beregningsmodellene for årslønn og overheng i tariffområdene.

Informasjon fra den kvartalsvise lønnsindeksen til SSB viser en viss lønnsvekst for noen grupper i privat sektor fra september/oktober og ut året som ikke har vært fanget opp av overhengsberegningene, se boks 1.4 for nærmere omtale av beregningene.

Utvalget anslår overhenget til 2006 til 1,1 prosent for alle grupper under ett. Dette er 0,3 prosentpoeng lavere enn overhenget til 2005. Overhenget til 2006 varierer fra 0,4 prosent for ansatte i kommunene til 1,6 for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter.

1.4 Lønnsutviklingen for toppledere

1.4.1 Lønnsutviklingen for toppledere i næringsvirksomhet

Utvalget presenterer i dette avsnittet opplysninger om lederlønn fra følgende kilder:

• Skattedirektoratets lønns- og trekkoppgaveregister (LTO) for årene 1995-2005.

• Aksjeselskapers årsregnskaper (noter i regnskapet) til Brønnøysundregisteret om lønn og annen godtgjørelse til administrerende direktør/daglig leder for årene 1995-2004.

Det vises til boks 1.5 for nærmere omtale av datagrunnlag, lønnsbegrep m.m.

1. Lønnsutviklingen for identiske ledere i aksjeselskaper og i allmenne børsnoterte selskaper etter LTO-registeret

Utvalget ser i dette avsnittet på lønnsnivå og lønnsutvikling etter to lønnsbegreper:

• Det første omfatter all utbetalt lønn og annen kontantgodtgjørelse , dvs. lønn og honorarer m.m. for arbeid som ikke er utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet (kode 111) og skattepliktige og trekkpliktige naturalytelser som ikke er opptjent som ledd i selvstendig næringsvirksomhet (kode 112).

• Det andre er et utvidet lønnsbegrep, som i tillegg til postene i første strekpunkt, også omfatter kode 132, fordel ved kjøp av aksjer til underpris.

Fordel ved erverv og fordel ved salg/innløsning av opsjoner i arbeidsforhold er med i det første lønnsbegrepet. Dette lønnsbegrepet avviker dermed på dette punktet fra det som brukes ellers i kapittel 1. I tillegg inneholder det en del naturalytelser som ikke er med i lønnsbegrepet, slik det anvendes i lønnsstatistikken og f.eks. i tabell 1.1. Naturalytelsene utgjør en liten andel, om lag 0,3 prosent av lønn og honorarer i gjennomsnitt, og er dermed av liten betydning for lønnsnivå og lønnsutvikling.

I LTO-registeret er det ingen opplysninger om stilling, noe som gjør det vanskelig å skille ut administrerende direktør/daglig leder i selskapene. «Leder» er definert som den personen i hvert foretak som har høyest utbetalt lønn, jf. boks 1.5. Det kan ikke utelukkes at en på denne måten i noen tilfeller har fått med personer som har høy lønn pga. sin spisskompetanse uten å være toppleder.

Lønnsnivået for identiske ledere i foretak med 25 lønnsforhold og over er lavere i LTO-materialet enn i materialet fra Brønnøysundregisteret. Det skyldes i hovedsak at det er flere lønnsforhold enn ansatte, dvs. at det er med noen flere mindre foretak i tabell 1.8 enn i tabell 1.13 (som viser tall fra Brønnøysundregisteret). En kan derfor ikke direkte sammenlikne lønnsnivå for ledere som er sortert etter henholdsvis antall ansatte og antall lønnsforhold.

Foretak som bruker innleid arbeidskraft, kan bli plassert i en lavere foretaksstørrelse enn om foretaket hadde drevet med egne ansatte. Utstrakt bruk av korttidsansatte virker motsatt.

Tabell 1.8 viser at fra 2004 til 2005 ble lønnsveksten 8,7 prosent i gjennomsnitt for alle toppledere mot 6,3 prosent året før. Vi må tilbake til 1999 for å finne en like høy gjennomsnittlig vekst i topplederlønningene. I mellomstore foretak (50-249 lønnsforhold) var lederlønnsveksten i 2005 den høyeste siden 1996. Lønnsveksten i 2005 varierte mye mellom foretaksstørrelsene. Den var lavest i foretak med 25-49 lønnsforhold med 5,3 prosent og høyest i foretak med 100-249 lønnsforhold med 13,7 prosent. For toppledere i de største foretakene med over 250 lønnsforhold var lønnsveksten 10,7 prosent og i foretak med 50-99 lønnsforhold 10,6 prosent. Toppledere i de minste foretakene utgjorde i 2005 om lag 57 prosent av alle toppledere i materialet, mens lederne i de største foretakene utgjorde om lag 6 prosent.

Tabell 1.8 viser videre at det i perioden 1996-2005 var stor forskjell i lønnsvekst mellom toppledere i henholdsvis små og mellomstore foretak og i de store foretakene. I de enkelte størrelsesgruppene varierte lønnsveksten over hele perioden fra 68 prosent for topplederne i foretak med 25-49 lønnsforhold til 207 prosent for topplederne i de største foretakene. For den siste gruppen var lønnsveksten særlig sterk fra 1997 til 2001 med en samlet vekst på 83,4 prosent. Til sammenlikning var lønnsveksten for lønnstakere i perioden 1996-2005 i gjennomsnitt 57 prosent.

Tabell 1.9 viser lønnsnivå og lønnsutvikling for gruppen av ledere når en inkluderer kode 132, fordel ved kjøp av aksjer til underkurs i materialet.

Fordelen ved kjøp av aksjer til underkurs vil i hovedsak svinge i takt med utviklingen i aksjekursene.

I perioden 1999-2003 betydde fordelen ved kjøp av aksjer til underkurs mindre for lønnsveksten til toppledere enn i 1997 og 1998 i alle størrelsesgrupper.

I 2004 betydde fordelen ved kjøp av aksjer til underkurs lite for lønnsveksten for toppledere i de to miste foretaksstørrelsene, men trakk opp gjennomsnittlig lønnsvekst med henholdsvis 0,4 prosentpoeng i foretak med 100-249 lønnsforhold og med 1 prosentpoeng i foretak med over 250 lønnsforhold.

I 2005 trakk fordelen ved kjøp av aksjer til underkurs lønnsveksten ned med 0,6 prosentpoeng for toppledere i foretak med over 250 lønnsforhold. I de andre foretakstørrelsene var det liten eller ingen endring av å inkludere denne fordelen.

I boks 1.6 kommer en nærmere inn på opsjoner og kjøp av aksjer til underkurs og den skatte­messige behandlingen.

I tabell 1.10 er topplederne i foretak med over 250 lønnsforhold rangert etter stigende lønnsnivå. Det er 133 ledere i hvert kvartil. Tabellen viser at lederne i 4. kvartil har en gjennomsnittslønn på knapt 3 mill. kroner i 2005 og at veksten var 7,5 prosent i 2005 mot 12,7 prosent året før. I de andre kvartilene var lønnsveksten i 2005 høyere enn året før.

Tabell 1.11 viser at det er få kvinnelige administrerende direktører/daglig ledere i foretak med over 25 lønnsforhold. Andelen varierte i 2005 fra 16 prosent i størrelsesgruppen 25-49 lønnsforhold til vel 10 prosent i de to største foretaksstørrelsene. Gjennomsnittlig lønnsnivå (ekskl. fordel ved kjøp av aksjer til underkurs) for kvinnelige toppledere var i 2005 om lag 66 prosent av lønnsnivået for mannlige toppledere i alle foretak med over 25 lønnsforhold mot 73,5 prosent i 2004. Gjennomsnittlig lønnsvekst fra 2004 til 2005 var lavere for kvinner enn for menn i alle foretaksstørrelser.

2. Tall fra Brønnøysundregisteret (informasjon om lønn og annen godtgjørelse i noter til årsregnskapet)

Lov av 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap m.v. (regnskapsloven) inneholder regler om krav til opplysninger om ytelser til ledende personer, jf. boks 1.5.

Det legges her til grunn et omfattende lønnsbegrep som i prinsippet skal omfatte all godtgjøring til toppledere, herunder fordel ved opsjoner, fordel ved kjøp av aksjer til underkurs og naturalytelser.

Mange aksjeselskaper oppgir ikke lønn til administrerende direktør/daglig leder i årsregnskapene. Også i de større foretakene er det flere som ikke følger opp regnskapslovens krav på dette punktet. Det er derfor knyttet en del usikkerhet til tallene fra Brønnøysundregisteret, men i hovedsak gir de samme inntrykk av lønnsnivå og lønnsutvikling for toppledere som tallene fra LTO-registeret.

I 2004 var gjennomsnittlig lønnsutvikling for identiske administrerende direktører/daglige ledere 7,5 prosent i de minste foretakene og om lag 6½ prosent i de andre størrelsesgruppene.

I perioden 1996-2004 under ett var gjennomsnittlig lønnsvekst 151 prosent for toppledere i foretak med over 250 ansatte, mens den var i størrelsesorden 100 prosent i de andre foretaksstørrelsene.

Gjennomsnittlig lønnsutvikling for alle administrerende direktører/daglige ledere varierte i 2004 fra om lag 1 prosent i foretak med 50-99 ansatte til 4,4 prosent i foretak med 100-249 ansatte.

I perioden 1996-2004 under ett var gjennomsnittlig lønnsvekst for alle toppledere vel 90 prosent i de to største foretaksstørrelsene. I den minste foretaksstørrelsen var lønnsveksten om lag som gjennomsnittet for lønnstakere.

Tabell 1.12 viser at alle ledere i gjennomsnitt har lavere lønnsvekst over perioden 1996-2004 enn identiske ledere (tabell 1.13) og også lavere lønnsnivå. At forskjellen i lønnsvekst mellom alle og identiske ledere jevnt over er mindre i små enn i store foretak, skyldes trolig i noen grad at ledere begynner på lavere lønnsnivå når de går over til et annet foretak i de minste foretaksstørrelsene, mens det ofte er motsatt i store foretak.

1.4.2 Lønnsutviklingen for toppledere i offentlig sektor

Utvalget kommer tilbake til lønnsutviklingen for toppledere i offentlig sektor i rapporten i juni.

1.5 Lønnsutviklingen for kvinner og menn

Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn avspeiler bl.a. forskjeller i utdanning og stillingsplassering. Ulike konkurranseforhold sektorer og bransjer imellom, sammen med ulik sysselsettingsfordeling mellom kvinner og menn, kan også bidra til å forklare en del av forskjellene i lønn. Dessuten kan strukturendringer, som er omtalt i boks 1.2, påvirke utviklingen.

Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn kan også avspeile ulike former for lønnsdiskriminering. Vi kan her skille mellom det man kaller stillingsdiskriminering (ulik adgang til stillinger), direkte diskriminering (ulik lønn for likt arbeid) samt verdsettingsdiskriminering (kvinnedominerte yrker blir mindre verdsatt enn mannsdominerte yrker)

Lønnsforskjeller etter forhandlingsområder

Tabell 1.14 viser lønnsutviklingen for heltidsansatte 2 kvinner og menn i en del forhandlingsområder. Tabellen tar utgangspunkt i TBUs årslønnsbegrep, jf. boks 1.1. Tabellen viser gjennomsnittlig årslønn for kvinner som andel av gjennomsnittlig årslønn for menn i perioden 1998-2005 . Dessuten gis gjennomsnittlig årslønn for kvinner og menn i 2005.

Når det gjelder utviklingen fra 2004 til 2005 (tabell 1.14), har lønnsforskjellen mellom kvinner og menn blitt redusert for ansatte i staten, arbeidere i hotell og restaurant i NHO-bedrifter, skoleverket og NAVO-området eksklusive statlige helseforetak. For ansatte i finanstjenester, industriarbeidere og industrifunksjonærer i NHO-bedrifter, ansatte i HSH-bedrifter og ansatte i kommunene har lønnsforskjellene økt noe. For finanstjenester kan den økte forskjellen i stor grad forklares ved at det ble betalt ut en større andel bonus i 2005 enn i tidligere år. Menn får i større grad enn kvinner utbetalt bonus.

I alle forhandlingsområdene var det i perioden 1998 til 2005 en tilnærming mellom kvinners og menns lønn unntatt for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter og ansatte i helseforetakene.

I hovedgruppene i tabell 1.14 er det fortsatt forholdsvis store variasjoner i størrelsen på lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Imidlertid er disse gruppene ikke sammenliknbare med hensyn til sammensetning. I gruppen industriarbeidere er stillingsstrukturen relativt enhetlig, mens den er mer sammensatt blant annet i finanstjenester og i helseforetakene der en også finner de største lønnsforskjellene mellom kvinner og menn.

Lønnsforskjeller etter næring

Tabell 1.15 viser heltidsansatte kvinners lønn som andel av menns fordelt etter næring. Det er her tatt utgangspunkt i SSBs næringsklassifisering og offisielle månedslønnsstatistikk (per 1/9-1/10). I boks 1.7 forklares forskjellene i datagrunnlaget mellom tabell 1.14 og 1.15.

Utviklingen fra 2004 til 2005 viser en tilnærming i kvinner og menns lønninger for ansatte i helseforetak, industri, bygge- og anleggsvirksomhet, olje og gass, forretningsmessig tjenesteyting, skoleverket og staten. For de andre gruppene en har tall for har lønnsforskjellene økt.

For perioden 1997-2005 økte lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i private helse- og sosialtjenester tjenester, finanstjenester, helseforetak og kraftforsyning, mens de ble redusert ellers.

Av tabell 1.15 fremgår det at det er minst lønnsforskjeller mellom kvinner og menn i bygge- og anleggsvirksomhet, skoleverket, og kommunene. Størst lønnsforskjeller er observert innenfor finanstjenester og helseforetakene.

Lønnsforskjellen mellom alle sysselsatte kvinner og menn

Når en veier alle gruppene sammen, får en et samletall som uttrykker de totale lønnsforskjellene mellom heltidsansatte kvinner og menn i Norge (se tabell 1.15). De heltidsansatte kvinnene tjente i 2004 samlet sett 86,6 prosent av menns lønn 3 . Når deltid inkluderes, utgjorde lønnsnivået for kvinner i gjennomsnitt 84,5 prosent av nivået for menn i 2004 (se tabell 5.10 i vedlegg 5). Når en ser på utviklingen fra 1997-2004, har det vært tilnærming mellom kvinner og menns gjennomsnittlige lønn.

Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn etter utdanning 4

Tabell 1.16 viser kvinners lønn som andel av menns fordelt på utdanning. Det er minst lønnsforskjeller på de laveste utdanningsnivåene, dvs. på grunnskolenivå og videregående skole nivå. Størst lønnsforskjeller er det for ansatte med universitets- eller høgskoleutdanning til og med 4 år. Her har kvinner i 2004 en lønnsandel på 80,9 prosent i forhold til menn. For perioden 1997 til 2004 har det vært en tilnærming mellom kvinners og menns lønninger for alle utdanningsnivåer med unntak av ansatte med universitets- eller høyskoleutdanning lengre enn 4 år hvor lønnsforskjellene har økt.

Tabell 5.9 i vedlegg 5 viser utviklingen i lønnsforskjeller mellom heltidsansatte kvinner og menn fordelt etter utdanning og næring 5 i perioden 1997 til 2005.

Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn etter alder 6

Tabell 1.17 viser heltidsansattes kvinners lønn i forhold til menns fordelt på alder. Stort sett viser tallene for 2004 at lønnsforskjellen mellom kvinner og menn øker med økende alder. For perioden 1997 til 2004 har lønnsforskjellene mellom kvinner og menn særlig blitt redusert i de midlere aldersgrupper.

Likelønnstrekk ved oppgjørene i 2005

Følgende trekk ved lønnsoppgjørene er av sentral betyd­ning for hvordan de relative lønns­­forskjellene mellom kvinner og menn utvikler seg:

1. Formen på de sentrale tilleggene, dvs. om det gis generelle prosent­tillegg og/eller krone­tillegg, om det gis spesielle lavlønnstillegg, tillegg til bestemte yrkesgrupper m.v. Et likt kronetillegg vil gi en noe sterkere gjennom­snittlig lønns­vekst for kvinner enn for menn, ettersom kvin­ner i større grad enn menn er representert i lav­lønnsgruppen.

2. Fordelingen av de lokale tilleggene.

3. De relative lønnstilleggene i typiske kvinnesektorer og næringer til forskjell fra mannsdominerte sektorer og næringer.

I de fleste områder ble det gitt kronetillegg eventuelt en kombinasjon av kronetillegg/prosenttillegg. I LO/NHO, LO/HSH, YS/HSH og KS-området ble det i tillegg gitt lavlønnstillegg og eller minstelønnssatsene ble hevet. Mens kvinnene utgjorde 20 prosent av LO/NHO-området i alt, utgjorde de nesten halvparten av dem som fikk lavlønnstillegg. I staten fikk alle ett lønnstrinn hver eller minimum 4000 kroner. I NAVO-området ble det gitt et generelt tillegg/prosenttillegg og minstelønnsatsene ble hevet for de grupper som har sentral lønnsdannelse.

Det vises til vedlegg 1 for resultatet av lønnsoppgjørene i 2005.

Forskning på lønnsforskjeller mellom kvinner og menn

Barth og Schøne har i vedlegg 3 oppsummert de siste års forskningsresultater om lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Timelønnsforskjellen i alt mellom gjennomsnittsmannen og gjennomsnittskvinnen i det norske arbeidsmarkedet på rundt 14 prosent (2003), reduseres til 12 prosent mellom kvinner og menn med samme utdanningslengde, potensiell yrkeserfaring, arbeidstid (deltid), sivilstatus og antall barn. Barth og Schøne konkluderer med at disse faktorene ikke lenger betyr særlig mye i alt, selv om de kan ha betydning for senere års utvikling innenfor enkeltsektorer.

Det norske arbeidsmarkedet er svært kjønnsdelt. Kvinnedominerte yrker og næringer har i gjennomsnitt lavere lønn. Av denne grunn faller lønnsforskjellen mellom kvinner og menn når det også korrigeres for yrke (yrke = syvsifret STYRK-kode), næring og sektor. Kontrollerer man i tillegg for yrke i samme bedrift og stillingskode ligger lønnsforskjellene på noe under 6 prosent i privat sektor. Barth og Schøne konkluderer med at lønnsforskjellene mellom gjennomsnittsmannen og gjennomsnittskvinnen har sitt opphav både i ulik fordeling på stillinger og jobber innenfor samme yrke, og i lønnsforskjeller mellom yrker med ulik kvinneandel.

Det er gjort analyser som ser på lønnsforskjeller for kvinner med og uten barn. Resultatene viser at korrigert for en del observerte kjennetegn har sysselsatte kvinner med barn lavere timelønn enn sysselsatte kvinner uten barn.

Etter utvalgets vurdering er det behov for å analysere nærmere eventuelle effekter i lønn av å ha barn for både kvinner og menn. Med den betydning det kjønnsdelte arbeidsmarkedet har for lønnsforskjeller mellom kvinner og menn, er det også av viktighet å få kunnskap både om senere tiårs utvikling og situasjonen i dag med hensyn til kvinners og menns ulike fordeling på arbeidsplasser og i stillinger.

1.6 Lønnsutviklingen etter utdanning

I tabell 1.18 vises lønnsutviklingen 7 for heltidsansatte utdanningsgrupper etter næring i perioden 1997-2005. Tabellen er framkommet ved å koble lønnsstatistikken mot utdanningsregisteret. Tabellen viser at andelen med ulike utdanningsnivåer varierer mellom gruppene. For heltidsansatte i industri, bygg- og anlegg og varehandel var det i 2005 78 prosent som hadde grunnskole og videregående skole (inklusiv fagutdanning) som høyeste utdanning. Blant statsansatte var andelen 37 prosent og blant kommunale- og fylkeskommunale ansatte 54 prosent (inkluderes deltidsansatte var andelen 68 prosent), mens det bare var 4 prosent i skoleverket.

Samlet for alle utdanningsgruppene hadde ansatte i finanstjenester og skoleverket den høyeste lønnsveksten i perioden 1997-2005 med vel 51 prosent (tabell 1.18). For statsansatte var lønnsveksten 48 prosent. For de andre gruppene i tabell 1.18 var lønnsveksten 43-45 prosent i perioden 1997-2005.

I industri, finanstjenester og skoleverk hadde ansatte med universitets- og høyskoleutdanning til og med 4 år den høyeste lønnsveksten fra 2004-2005. For bygg og anlegg og staten hadde ansatte med universitet og høyskole lenger enn 4 år den høyeste lønnsveksten. For varehandel og helseforetak hadde fagutdannede den høyeste lønnsveksten fra 2004-2005. I kommunene hadde fagutdannede og de med universitet og høyskole lenger enn 4 år samme lønnsvekst.

Tabell 1.18 viser videre at det er betydelige lønnsforskjeller for ansatte med samme utdanningslengde mellom de ulike næringer/sektorer.

Det vises også til tabell 5.11 i vedlegg 5.

1.7 Lønnsutviklingen for deltids­ansatte 8

Tabell 1.19 viser lønnsutviklingen for deltidsansatte per heltidsekvivalent etter næringshovedområde i perioden 1997-2004. For et par områder er det også tall for 2005. Tabellen viser også lønn for deltidsansatte som andel av lønn for heltidsansatte.

Deltidsansatte hadde en gjennomsnittlig årslønn (månedslønn*12) per heltidsekvivalent i 3. kvartal 2004 (1.9/1.10-2004) på kr 289 200, en vekst på 3,7 prosent fra 3. kvartal 2003. Til sammenlikning hadde alle heltidsansatte en gjennomsnittlig årslønn (månedslønn*12) på kr 350 100, en vekst på 3,8 prosent. Samlet over perioden 1997-2004 er lønnsutviklingen i gjennomsnitt lavere for deltidsansatte enn for heltidsansatte, 38,5 prosent mot 41,2 prosent. I kommunene og varehandel, som er to områder med stor andel deltidssysselsetting, har veksten per heltidsekvivalent for deltidsansatte vært henholdsvis 36,6 prosent og 34,0 prosent i perioden 1997-2004. Den høyeste lønnsveksten har det vært blant deltidsansatte i skoleverket og i kraftforsyning med hhv. 52 og 50 prosent.

Deltidsansatte er i mindretall i alle næringshovedområder unntatt i kommunene og hotell og restaurantvirksomhet, der deltidsanandelen utgjør fra 54- 60 prosent. For alle ansatte under ett utgjør deltidsansatte om lag 27 prosent. Der antallet deltidsansatte er lite, blir lønnsnivået for disse lettere påvirket av endringer i sysselsettingen, arbeidstid og sesongvariasjoner. Likevel er det slik at under ett viser hovedtrekkene i lønnsutviklingen for deltidsansatte stort sett samme mønster som for heltidsansatte i perioden 1997 til 2004. Det samme trenger likevel ikke å være tilfelle i de enkelte næringshovedområdene i perioden, f. eks. i kommunene og i varehandel som er to områder med relativt stor deltidsandel.

Lønnen til deltidsansatte per heltidsekvivalent som andel av heltidsansattes lønn, varierte i 2004 fra 72 prosent for ansatte i varehandel til 97 prosent for undervisningspersonale i skoleverket, med et gjennomsnitt for alle på 82,6 prosent. Forskjellen i lønn mellom gruppen deltidsansatte og gruppen heltidsansatte knytter seg blant annet til faktorer som yrke, stilling, utdanning og alder. For eksempel er deltidsansatte i varehandel relativt unge og jobber i lavere stillinger enn heltidsansatte. I skoleverket derimot er deltidsansatte og heltidsansatte mer like i alder og utdanning. Også andre forhold kan virke inn, for eksempel at deltidsansatte i enkelte områder stort sett har høyere turnover enn heltidsansatte.

1.8 Lønnsfordelingen før skatt for ­heltidsansatte lønnstakere 1997-2004 9

Tallene som presenteres i dette avsnittet, omfatter en sammenveiing av heltidsansatte lønnstakere basert på et materiale fra Statistisk sentralbyrå. Lønnsbegrepet er det samme som benyttes i tabell 1.1, dvs. avtalt utbetalt lønn, uregelmessige tillegg og bonus, men eksklusiv overtid.

Tabell 1.20 viser fordelingen av lønnsinntekt for heltidsansatte for årene 1997-2004. Den viser hvor stor del av den totale lønnsinntekten de ulike lønnsgruppene (desilene) mottar. I 2004 mottok de 10 prosentene (desil 1) med lavest lønn 6,0 prosent av de samlede lønnsinntektene. De 10 prosentene med høyest lønnsinntekt (10. desil) mottok i 2004 18,8 prosent av samlet lønnsinntekt for heltidsansatte.

Fordelingen av lønnsinntekt blant heltidsansatte lønnstakere fra 1997 til 2004 viser en forskyvning i lønnsfordelingen over denne perioden mot høyere andeler av total lønnsinntekt for gruppene (desilene) med de høyeste lønningene. Gini-koeffisienten har økt fra 0,167 til 0,183 i denne perioden, se boks 5.3 for definisjon av Gini-koeffisienten. De 10 prosentene av lønnstakerne med de høyeste lønningene (desil 10), har økt sin andel av de totale lønnsinntektene med 0,6 prosentpoeng til 18,8 prosent og desil 9 har økt sin andel med 0,4 prosentpoeng til 12,9 prosent. Dette har særlig skjedd på bekostning av desilene 1-6. Enkelte personer kan ha beveget seg mellom lønnsgrupper i perioden. Fordelingen sier derfor ikke direkte noe om lønnsutviklingen for den enkelte.

Tabell 1.20 viser også en oppsplitting av desil 10 i persentiler. Andelen som hver av persentilene 91 til 100 mottok av de samlede lønnsinntektene i perioden 1997-2004, økte med 0,1 prosentpoeng eller var uendret. Persentil 100 (prosenten med høyest lønn) hadde 3,1 prosent av de samlede lønnsinntektene både i 1997 og i 2004. For denne gruppen, som besto av om lag 14 300 heltidsansatte lønnstakere i 2004, var gjennomsnittslønnen dette året knapt 1,1 mill. kroner.

Siste kolonne i tabellen viser den prosentvise endringen i gjennomsnittlig lønnsinntekt fra 1997 til 2004. Samlet sett økte gjennomsnittlig lønnsinntekt i perioden med 41,2 prosent. Det var økende lønnsvekst fra desil 1 til 10. I desil 1 var lønnsveksten 32,5 prosent og i desil 10 45,8 prosent. Oppsplittingen av desil 10 viser også en økende lønnsvekst fra persentil 91 til og med 99. I persentil 100 derimot var lønnsveksten lavere enn i de andre persentilene.

Tabell 1.20 viser også fordelingen av lønnsinntekt blant heltidsansatte menn og kvinner. Spredningen i lønnsinntekt målt ved Gini-koeffisienten er større blant menn enn kvinner; 0,194 for menn og 0,148 for kvinner i 2004. På den annen side har økningen i spredningen fra 1997 til 2004 vært større blant kvinner enn for menn

Kvinner er i større grad enn menn i de laveste desilene. I 2004 er 14 prosent av kvinnene og 8 prosent av mennene i desil 1. Desil 10 omfatter 13 prosent av mennene og 4 prosent av kvinnene. I desilene 1-5 er 59 prosent av kvinnene og 45 prosent av mennene, se tabell 1.21. Fra 1997 til 2004 er andelen av kvinnene i laveste desil gått ned, mens den har økt i øverste desil.

Lavlønn

I forbindelse med tariffoppgjørene har det vært benyttet ulike grenser for utmåling av lavlønnstillegg. Det har også vært brukt ulike prinsipper for omfanget av de lavlønnstillegg som er gitt. Ofte har avtaleområdets gjennomsnitt vært avgjørende, ved andre anledninger bedriftens eller den enkeltes lønnsnivå.

En grense som også ble benyttet for den såkalte lavlønnsgarantiordningen for LO/NAF-området (nå LO/NHO-området), var 85 prosent av industriarbeiders gjennomsnitt i dette tariffområdet. En slik definisjon av lavlønnsgrensen ville tilsvare kr 252 600 for et fullt årsverk uten overtid i 2004, jf. tabell 1.22.

Med denne grensen for lavlønn var 16 prosent av alle heltidsansatte lønnstakere lavlønte i 2004 mot 18 prosent i 2003, jf. tabell 1.22. I perioden 1997-2004 har andelen variert mellom 14 og 18 prosent. Blant kvinner var andelen lavlønte 22 prosent i 2004 og blant menn 13 prosent. Nedgangen fra 1997 til 2004 har vært sterkere for kvinner enn for menn.

Grensen tilsvarer 72 prosent av gjennomsnittlig lønnsnivå for alle heltidsansatte (på kr 350 100). Dette kan tilskrives flere forhold:

• lønnsinntekten på kr 350 100 kan skrive seg fra mer enn ett normalårsverk

• industriens lønnsnivå er noe lavere enn gjennomsnittet for alle