1. Introduksjon

Den statlige støttepolitikken overfor de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene begrunnes ut fra et syn om at organisasjonen spiller en samfunnsnyttig og verdifull rolle, både som arena for læring av demokrati og likebehandling, og som tilbydere av verdifulle aktivitetstilbud for barn og unge. Dette slås fast i mandatet til Barne- og ungdomsorganisasjonsutvalget. Med et slikt utgangspunkt er det både ønskelig og hensiktsmessig at flest mulig unge får muligheter til å delta i frivillige organisasjoner.

Målsettingen med denne teksten er å gi et generelt bilde av endringer i tenåringers organisasjonsdeltagelse gjennom de siste tiårene. På grunn av begrensninger i sammenlignbare data over tid for denne aldersgruppen, konsentreres analysene seg primært om endringer det siste tiåret. Det vil imidlertid bli gitt et noe avgrenset blikk på endringer fra 1981 og fram til i dag. Hvordan disse endringer gir seg utslag for ulike typer organisasjoner både i forhold til faktiske og allerede avsluttede medlemskap, vil gi et bilde på hvordan organisasjonslandskapet endrer seg, og hvordan ungdom forholder seg til dette.

Er frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner åpne for alle som vil være med? Spørsmålet er omfattende, og kan vanskelig besvares fullstendig på få sider. Ved å gi en oversikt over de unge organisasjonsmedlemmenes sosiale profil på variabler som kjønn, alder, etnisitet, sosioøkonomisk bakgrunn og bosted, vil spørsmålet om eventuell systematisk skjevrekruttering i organisasjonssamfunnet bli delvis belyst. I tillegg gis en kortfattet analyse av integrering av funksjonshemmet ungdom i slike organisasjoner.

Hvilken betydning analysene har for barn og unges muligheter til å samle seg om felles interesser og aktiviteter, vil blir drøftet i oppsummeringen. I lys av dette reises det noen utfordringer med tanke på et organisasjonssamfunn for alle. Utfordringen går både til organisasjonssamfunnet selv og til statlige myndigheter som skal tilrettelegge en best mulig støttepolitikk overfor disse sammenslutningene.

Datagrunnlag

Datagrunnlaget for analysene er to nasjonale spørreskjemaundersøkelser, Ung i Norge (UIN) 1992 og 2002, av skoleungdom i alderen 13-19 år. Utvalget i 1992 var på 11 000 skoleelever, med en responsrate på 97 prosent. I 2002 var utvalget på omlag 12 000. Responsraten var da på 93 prosent. I 1992 fikk bare halve utvalget spørsmål knyttet til deltagelse i frivillige organisasjoner, men elever både på ungdomsskole og videregående skole er representert.

Utvalgsprosedyrene i undersøkelsene ble foretatt med den hensikt å oppnå størst mulig representativitet for den norske ungdomsbefolkningen. På begge tidspunktene ble spørreskjemaer distribuert i klasserommet og fylt ut med en tilstedeværende lærer. Respondentene er anonyme i undersøkelsen. Detaljerte beskrivelser av prosedyrer, utvalg, frafall og måleinstrumenter for 2002-undersøkelsen finnes i en egen metoderapport (Rossow & Bøe 2003).

De unges tilknytning til organisasjoner blir primært målt gjennom medlemskap i 14 organisasjonstyper. Disse har noen likheter som bidrar til at de her også kategoriseres i fem hovedkategorier (se også Sivesind & Ødegård 2003). Kategoriseringene er gjort på bakgrunn av organisasjonenes ideologiske og aktivitetsorienterte virke, og omfatter fritidsorganisasjoner, kulturorganisasjoner, religiøse organisasjoner, politiske/humanitære og miljøorganisasjoner og kategorien andre organisasjoner.

Noen begrensninger

Å få en samlet oversikt over tenåringers deltagelse i frivillige organisasjoner er nærmest en umulighet. Sammenlignet med andre europeiske land (utenom Sverige og Danmark), har norske barn og unge en svært høy organiseringsgrad. Det vil derfor være vanskelig å fange hele spekteret av organisasjoner som finnes for denne gruppen i kvantitative spørreskjemaundersøkelser. I tillegg er organisasjonslandskapet i endring (se blant annet vedlegg 3 og 4 i denne NOU), og nyetableringer av organisasjoner kan vanskelig spores når spørreskjema over tid bør ha samme ordlyd for å være sammenlignbar. I tillegg organiseres det mye lokalt frivillig arbeid som er organisert i lokalt foreningsliv som vanskelig kan fanges opp i slike datasett. På tross av dette kan likelydende spørreskjemaundersøkelser over tid gi oss et visst bilde av tenåringsgenerasjoners organiserte deltagelse, og hvordan deres deltagelsesmønster endres.

Unges organisasjonstilknytning blir målt gjennom medlemskap. Mye tyder på at organisasjonene aktiviserer langt flere unge enn de som har tegnet medlemskap og betalt en medlemskontingent. Her fanges dette opp bare i begrenset grad.

For det tredje begrenser analysene fra Ung i Norge seg til tenåringssegmentet, altså 13- til 19-åringene. Mange organisasjoner opererer med en øvre aldersgrense på 26 år, som også er øvre aldersgrense for medlemskapsstøtten i det gjeldende regelverket for grunntilskudd fra Barne- og likestillingsdepartementet. I tillegg har mange organisasjoner medlemmer som yngre enn 13 år. De over 19 år og de under 13 år er med andre ord utelatt fra de følgende analyser.

Det er likevel gode grunner for nettopp å se særskilt på tenåringers deltagelse i det frivillige organisasjonsliv. På flere områder er dette en sentral utviklingsfase med tanke på individets danning av holdnings- og handlingsmønster. Tenåringsfasen er også en eksperimenterings- og utprøvingsfase på veien til voksenlivet. Nye vennemønster etableres, nye aktivitetstilbud introduseres, der løsriving fra foreldre og utprøving av grenser knyttet til rus og seksuell atferd er sentrale ingredienser. I en slik fase er følelsen av tilhørighet til et fellesskap utenfor familien viktig, også med tanke på danning av egen identitet. Frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner tjener for mange unge som en slik arena for kollektiv identitetsdanning og følelse av tilhørighet (se også Sivesind & Ødegård 2003). Kunnskap om dagens og tidligere generasjoner tenåringers kollektive orientering og deltagelse i frivillige organisasjonsliv kan slik sett tjene som kulturelle varsler om utviklingen i organisasjonslivet og folkets demokratiske handlingsmønster i nær framtid (se blant andre Wollebæk & Selle 2002).

Da «idretten» er utelatt fra utvalgets mandat, er denne utelatt også i de følgende analyser. Også kategorien «fritidsklubb», som har vært inkludert i tidligere studier av unge organisasjonsmedlemmer, er her tatt ut. Årsaken er at offentlig initierte tiltak, grupper og klubber er definert ut av utvalgets mandat.

2. Endringer i frivillig organisasjonsmedlem-skap blant tenåringer i Norge

Den første organisasjonsstudien av ungdom i Norge ble foretatt av Alfred Morgan Olsen i 1955. Denne omhandlet unge gutters forenings- og idrettsaktivitet, og data ble samlet inn ved sesjon i 1952. Av de mer bredt anlagte ungdomsstudiene fra nyere tid, er Lars Grues «foreningsundersøkelse» fra 1981 som den første å regne.

Foreningsundersøkelsen fra 1981 viste at 94 prosent av 13-14 åringer var medlemmer i en eller flere frivillige organisasjoner, idretten og fritidsklubbene inkludert (Grue 1982). Denne studien dannet designmessig grunnlaget for også senere lokale og nasjonale ungdomsundersøkelser, gjennomført blant skoleelever i klasseromssituasjon. Gjennom 1980- og 1990-tallet gjennomførte derfor mange norske kommuner egne lokale ungdomsundersøkelser, der organisert fritid og organisasjonsdeltagelse utgjorde deler av studien. I 1986 kom Tormod Øia med en sammendragsrapport på bakgrunn av 36 kommunale ungdomsundersøkelser gjennomført i perioden 1980-1984 (Øia 1986). Samlet viste disse at omlag 80 prosent av 14-16 åringene var medlem av en eller flere frivillige organisasjoner. Sju år senere, og på bakgrunn av liknende undersøkelser gjennomført i perioden 1988-1993 i 37 kommuner, skrev Wærdahl: «Det er rimelig grunn til å tro at organisasjonsmedlemskapene er på tilbakegang» (Wærdahl 1993). Undersøkelsen viste at andelen organisasjonsmedlemmer i 14-16 års alderen var redusert med ti prosentpoeng (til 70 prosent) siden Øia publiserte sine funn. Mye tyder på at Wærdahl så begynnelsen på en trend. I den påfølgende ti-års perioden (1992 til 2002) har Ødegård vist at andelen organisasjonsmedlemmer i hele tenåringsgruppen (13 til 19 år) er redusert med 11 prosentpoeng, fra 76 prosent til 65 prosent (Ødegård 2006). Det er verdt å merke seg at idretten og fritidsklubber er inkludert i samtlige av disse studiene, og at alderssammensetningen er forskjellig.

Hva har skjedd fra 1981 til 2002?

I tabell 1.1 tar vi utgangspunkt i Foreningsundersøkelsen fra 1981 og sammenligner tilsvarende aldersgruppe – første klassetrinn på ungdomsskolen – med UIN-undersøkelsene fra 1992 og 2002. Har andelen selvrapporterte medlemskap endret seg for tre generasjoner 13-14 åringer? Sammenligningsgrunnlaget er begrenset til seks organisasjoner, til tross for at både Foreningsundersøkelsen og de to UIN-undersøkelsene inkluderte langt flere organisasjoner. Ordlyden fra 1891 til 2002 er såpass endret for flere av organisasjonskategoriene at det vanskelig kan foretas en kvalitetsmessig god sammenligning. Der organisasjonsbetegnelsene for de følgende seks organisasjoner er justert, er dette oppgitt i tabellnoter.

Fra 1981 og fram til 2002 har samtlige av de overnevnte organisasjoner opplevd sviktende medlemsoppslutning. For de religiøse foreninger, speideren og hobbyklubbene skjedde de mest dramatiske endringene gjennom 80-tallet, selv om også 90-tallet er preget av manglende nyrekruttering.

Det er de religiøse foreningene som har hatt den kraftigste svikten i medlemsoppslutning de siste tjue årene. I 1981 oppga 12 prosent av 13-14 åringer å være medlem, mens i 2002 var andelen redusert il 3,4 prosent. Dette er en relativ svikt på 72 prosent. Musikkorps og kor har hatt en relativ medlemssvikt på 59 prosent, men vi skal være klar over at teatervirksomhet var inkludert i svarkategorien i 1981 og ikke ved de to siste tidspunktene. Dette kan ha bidratt til den store nedgangen siste 20 år. Men det forklarer ikke alt. Om vi ser på det siste ti-året, har medlemssvikten i kor og korps vært betydelig, til tross for likelydende språkbruk i spørreskjemaene. Hobbyaktiviteter som frimerkesamling og sjakk er heller ikke like populære blant unge tenåringer i dag som 20 år tilbake, og speideren har halvert sin medlemsmasse av 13-14 åringer i perioden. Samme utvikling ser vi hos avholdsorganisasjoner og hjelpeorganisasjoner som Røde Kors, selv om sistnevnte synes å ha en oppsving på 80-tallet.

Endringsbildet gjelder en avgrenset aldersgruppe og et begrenset antall organisasjoner. Videre skal endringsbilde for det siste tiåret presenteres. Her inkluderes hele tenåringssegmentet, samt en rekke organisasjoner som i følge utvalgets definisjon kan karakteriseres som frivillige organisasjoner for barn og unge. Som tidligere nevnt: Idrett og fritidsklubber utelates fra analysene.

Færre medlemmer fra 1992 til 2002

I tabell 1.2 vises endringer fra 1992 til 2002 i andelen medlemskap blant tenåringer i 14 frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner. Her blir også de fem organisasjonskategoriene presentert: fritidsorganisasjoner, kulturorganisasjoner, religiøse organisasjoner, politiske/humanitære og miljø organisasjoner, og den udefinerbare kategorien «annen» organisasjoner. Hvordan har medlemstallet i de ulike enkeltorganisasjoner og samlekategoriene endret seg gjennom 90-tallet?

I 1992 var 47 prosent av tenåringer i Norge med i en eller flere av de nevnte organisasjonene. Ti år senere var andelen redusert til 39 prosent. Med tre unntak har samtlige organisasjoner opplevd sviktende medlemsoppslutning. Unntakene er supporterklubbene, som har stabilisert seg på omlag 6 prosent medlemsoppslutning, politiske organisasjon, som har stabilisert seg på rundt 4 prosent og den udefinerbare kategorien annen organisasjon som har mer enn fordoblet sitt medlemstall. Vi vet ikke hvilke organisasjoner ungdom inkluderer i kategorier «annen», men tidligere studier har vist at den tiltrekkes av hele tenåringssegmentet, samt at kjønnsfordelingen er jevn (Ødegård 2006). Dette tyder på at kategorien inkluderer forskjellige typer organisasjoner, da de appellerer både til gutter og jenter, samt til de yngste og eldste tenåringene.

I 1992 oppga 18 prosent av tenåringene å være medlem av en eller flere av fritidsorganisasjonene, mens ti år senere var andelen redusert til 14 prosent. Dette er en relativ nedgang på 22 prosent. Som tabellen over viser er det ingen av disse organisasjonene som er store og medlemstunge. Vanligvis inkluderes både fritidsklubbene og idretten i denne kategorien, men ikke i denne sammenheng. Likevel er det interessant å se hvordan disse sammenslutningene har utviklet sin medlemsoppslutning gjennom 90-tallet. I 2002 oppga 9 prosent å være medlem av en fritidsklubb. Dette er en halvering på ti år. Idretten har også hatt sviktende oppslutning, men bare i beskjeden grad. I 2002 oppga 40 prosent å være medlem i et idrettslag, mens i 1992 var andelen unge medlemmer 47 prosent (Ødegård 2006). Norges største organisasjon for barn og ungdom er med andre ord Norges Idrettsforbund.

Av organisasjonene som inkluderes i denne analysen er det kulturorganisasjonene som har opplevd størst medlemssvikt, og i særlig grad den store kategorien som omfatter musikkorps, kor og orkester. Men også speideren har halvert sin medlemsmasse. Relativt har medlemstallet i kulturorganisasjonene samlet sunket med 39 prosent.

De politisk, humanitære og miljøorganisasjonene har samlet sett redusert sin medlemsoppslutning fra 10 prosent til 7 prosent. Dette er en relativ nedgang på 30 prosent. Av disse er det miljøorganisasjonene som har hatt den kraftigste nedgangen. Dette betyr ikke nødvendigvis at ungdom er mindre miljøbevisste i dag enn tidligere, men færre knytter sitt engasjement til medlemskap i en organisasjon. Også de religiøse organisasjonene har hatt en relativ svikt på omlag 30 prosent.

Færre unge med doble medlemskap

Er dagens unge organisasjonsmedlemmer like aktive som samme organisasjonsgenerasjon ti år tilbake? I UIN-undersøkelsene finnes det ikke mål på hvor mye tid ungdom bruker på organisasjonsaktiviteter. Det kan imidlertid tenkes at til flere medlemskap de har, til mer aktive er de. I figur 1.1 sammenlignes antall medlemskap blant de unge organisasjonsmedlemmene i 1992 og 2002.

Det er ingen grunn til å tro at dagens organisasjonsmedlemmer er mer aktiv enn organisasjonsmedlemmer for ti år tilbake. Forskjellene er ikke store. Likevel var det i 2002 færre som hadde doble eller flere medlemskap enn ti år tidligere. Mens 35 prosent av medlemmene i 1992 hadde to eller flere medlemskap, var andelen i 2002 redusert til 30 prosent. Ser vi på gjennomsnittlige antall medlemskap, var denne i 1992 på 1,48. Ti år senere var dette redusert til 1,41. Om vi inkluderer idretten og fritidsklubbene var gjennomsnittet i 2002 på 1,60. Tilsvarende tall for voksenpopulasjonen (som inkluderte langt flere organisasjoner knyttet både til arbeidsliv og fritid) var på 2,4 (Wollebæk, Selle og Lorentzen 2000:52).

Selv om det er en nærliggende tolkning, trenger ikke færre organisasjonsmedlemskap å bety at dagens unge organisasjonsmedlemmer er mindre aktive enn tidligere medlemmer. Det kan være slik at dagens medlemmer bruker like mye tid på organisasjonsaktiviteter som medlemmer ti år tilbake, men konsentrerer sin tidsbruk på færre organisasjoner. Dette vet vi ikke sikkert noe om.

Stor omløpshastighet på medlemskap

Andelen unge organisasjonsmedlemmer er relativt sett redusert med 17 prosent på ti år (fra 47 prosent til 39 prosent). Betyr dette at andelen unge som har vært innom organisasjonene er tilsvarende redusert? Ikke nødvendigvis. Det kan godt være slik at like mange er innom organisasjonene, men slutter raskere enn før. I tabell 1.3 presenterer andelen som oppgir å ha vært medlem, men sluttet på intervjutidspunktene i 1992 og 2002.

Andelen unge som har vært medlem, men sluttet i en eller flere organisasjoner var i 2002 48 prosent mens den ti år tidligere var oppe i 54 prosent. Slår vi sammen de som er og har vært medlemmer på de to tidspunktene, hadde en betydelig majoritet av tenåringer både i 1992 (77 prosent) og 2002 (69 prosent) vært medlem i en eller flere av organisasjonene som her inkluderes. I 1992 var det dermed bare 23 prosent som aldri hadde vært medlem i en av de nevnte organisasjonene. Ti år senere var andelen steget til 31 prosent.

Dette forteller oss flere ting: For det første; omløpshastigheten på tenåringers medlemskap er høy. Vi ser samtidig at det er stor variasjon mellom de ulike organisasjonstypene. Tabellen over viser at over 21 prosent av tenåringene i 2002 oppga å ha vært medlem i et korps, kor eller orkester, mens tabell 2 viste at 9 prosent oppga å være medlem samme år. Gjennomtrekken er med andre ord stor. Samme mønster ser vi hos speiderorganisasjonene. Felles for organisasjoner med særlig stor omløpshastighet på medlemskapene synes å være at de har tilrettelagt sin aktivitet primært for barn samt de yngste tenåringene. Disse organisasjonene har i stor grad voksne veiledere, trenere, instruktører og tillitsvalgte. I organisasjoner som tiltrekker seg eldre ungdom, som eksempelvis de politiske/humanitære og miljøorganisasjonene, er det relativ få som har avsluttet sitt medlemskap. At disse organisasjoner har en overrepresentasjon av de eldste tenåringene er nok en sentral årsak til lav observert gjennomtrekk. Dette er ikke organisasjonene man «vokser» fra i løpet tenåringsperioden. Et viktig prinsipp er at organisasjonene skal være for, av og med ungdom, der også tillitsverv og sentrale stillinger i administrasjonen skal være besatt av ungdom, ikke voksne. Dersom tenåringer slutter er det av andre årsaker enn at de har blitt for gamle.

Det viser seg også at de organisasjonene som har en større andel avsluttede medlemskap i 2002 enn i 1992, er de organisasjonene som har hatt en stabil medlemsoppslutning eller en klar vekst. Dette er de politiske organisasjoner, hobbyklubber og kategorien «annen organisasjon». Det kan tyde på at i enkelte organisasjoner må man i dag rekruttere flere medlemmer enn man trengte ti år tilbake for å holde medlemstallet stabilt. En generell økt omløpshastighet på medlemskapene kan være en forklaring på dette.

3. Sosiale skillelinjer og organisasjonsmedlemskap

Frivillige organisasjoner er i prinsippet åpne og inkluderende fellesskap for de som måtte ønske å være med. Ser man på medlemssammensetningen for feltet som helhet, viser forskning at menn midt i livet, med god jobb og god økonomi er overrepresentert, særlig i de aktivitetsorienterte organisasjonstyper (Wollebæk et al. 2000). Religiøse, sosiale og humanitære foreninger har en motsatt sosial profil, med en svak overrepresentasjon av eldre, kvinner og lavstatusgrupper (ibid.). Dette forteller at organisasjonssamfunnet rekrutterer skjevt med henhold til sosiale skillelinjer, samtidig som skillelinjene varierer avhengig av type organisasjon.

Har slike sosiale skillelinjer fått fotfeste også i de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene? I tabell 1.4 tas det utgangspunkt i bakgrunnsvariabler som kjønn, alder, sosial klasse, etnisitet og funksjonsevne. Med utgangspunkt i disse spør vi om organisasjonsmedlemmer i tenårene skiller seg fra jevnaldrende som ikke er medlem. Videre; er disse ulikheten større i noen organisasjonstyper enn andre?

Overrepresentasjon av gutter

I 2002 var det en overvekt av gutter i de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene. Studier av det samme datamaterialet viser at slik var det ikke ti år tidligere (Ødegård 2006). Den gang var kjønnsbalansen jevn. Svikten i andelen jenter synes å være knyttet til lavere oppslutning i musikkorps og kor-kategorien. Selv om disse aktivitetene både i 1992 og 2002 var jente-dominert, har frafallet vært størst blant jentene (ibid.). Forøvrig ser vi at overrepresentasjonen av gutter er størst i de fritidsorienterte organisasjonene, mens både i de religiøse, politisk/humanitære/miljø og i organisasjonskategorien «annen», er det en jevn kjønnsfordeling.

Jevn aldersfordeling

Organisasjonsfeltet i sin helhet appellerer like mye til elever på ungdomsskoletrinnet som på videregående. Det er imidlertid store interne variasjoner når det brytes ned på organisasjonstyper. Mens skolekorpsene og kor har en overvekt blant de yngste tenåringene, er disse underrepresenterte i de politiske/humanitære og miljøorganisasjonene. Aldersvariasjon i fritids-, religiøse og andre organisasjonene er jevn.

Sosial klasse

Barn med far (eller mor) i yrker som krever høyere utdannelse (eksempelvis høyere administrative stillinger, ingeniører, økonomer, leger, lærer, kunstnere, sosialarbeider) er i noen grad overrepresentert i organisasjonslivet. De unge med foreldre i yrker som krever lav eller ingen utdanning (eksempelvis bønder, fiskere, industriarbeider) er i mindre grad inkludert i disse organisasjonene. Dette tyder på at sosioøkonomiske forhold i familien til en viss grad er med på å avgjøre om de unge er med i organisasjoner eller ikke. Samtidig er det noe upresist ved å kategorisere de unge i disse to gruppene. Krange og Strandbu har vist at barn av foreldre i primærnæring (bønder og fiskere) ikke er mindre integrert i organisasjonslivet enn barn av foreldre fra høyere sosiale lag (Krange & Strandbu 2004). Det er i særlig grad barn av lavere funksjonærer og arbeidere som er marginaliserte når det kommer til organisasjonsmedlemskap. Forskjellene mellom de to gruppene hadde med andre ord vært større om de sosiale gruppene var noe mer finmasket.

Tabell 1.4 illustrerer at den sosiale skjevfordelingen i særlig grad er knyttet til religiøse og politiske/humanitære og miljøorganisasjonene, ikke de fritidsorienterte- og kulturorganisasjonene. Dette tyder på at de sosiale mekanismer for skjevrekrutteringen er særlig virksomme i de politiske/ideologiske organisasjoner. Dette er i tråd med tidligere studier som viser at det er en overrepresentativitet av barn med høyt utdannede foreldre i blant annet miljøorganisasjonene (Skogen 1999; Strandbu & Skogen 2000), og det er særlig barn av foreldre i tradisjonelle arbeideryrker som står utenfor denne type sammenslutninger (Skogen 1999). Mekanismer for inkludering og ekskludering ser med andre ord ut til å være virksomme i det organiserte fritidstilbudet til ungdom. Strandu og Krange har vært opptatt av dette, og bruker Natur og Ungdom som eksempel for å tydeliggjøre hvilke symbolske og kulturelle føringer som ligger til grunn for at miljøorganisasjonene fremmer en middelklasse kultur som ikke appellerer til unge med en arbeider-klasse identitet (Strandbu & Krange 2003). Symbolske og kulturelle hinder knyttet både til stil, kulturell identitet og en androgyn kjønnsidentitet blant medlemmene samt at organisasjonen framstår med et intellektuelt image, oppleves som motstridende og fremmed når det beskrives av arbeiderklasse ungdom. Slike symbolske og kulturelle hinder er ikke bevisste mekanismer for ekskludering, men bidrar til at enkelte grupper føler seg umiddelbart mer hjemme enn andre. At slike prosesser er virksomme også i andre typer organisasjoner enn miljøorganisasjonene, er det liten tvil om. Særlig er tema interessant i forhold til etniske minoriteters svake inkludering i organisasjonslivet.

Etnisk minoritetsungdom og frivillig organisering

Om de unge har norskfødte eller utenlandsfødte foreldre synes å ha stor effekt på deres organiseringsgrad. Mens 40 prosent av unge med minst en norskfødte foreldre er medlem av en eller flere organisasjoner, er prosentandelen for unge med to utenlandsfødte foreldre på bare 24 prosent. Barn av foreldre født i et annet land enn Norge (vestlig eller ikke-vestlig land) er med andre ord langt mindre inkluderte i frivillige organisasjoner i Norge enn barn av norskfødte foreldre. Dersom vi hadde skilt ut barn av foreldre født i et ikke-vestlig land, ville forskjellene vært enda tydeligere. Dette er den gruppen ungdom som er minst inkludert i organisasjonslivet (Friberg 2005; Krange & Strandbu 2004; Øia 1998).

I tabell 1.4 ser vi at de etniske skillene er særlig tydelig blant fritids- og kulturorganisasjonene. For religiøse og politiske/humanitære og miljøorganisasjoner er forskjellene borte. Er disse organisasjonene mer inkluderende overfor etniske minoriteter? Ikke nødvendigvis. For de religiøse organisasjonene har dette sannsynligvis sammenheng med at mange unge med innvandrerbakgrunn er med i et «ikke-kristent trossamfunn». Øia (1998) har vist at 17 prosent av Oslo-ungdom med foreldre født i et ikke-vestlig land er medlem i en eller annen form for slike trosfellesskap. I en nyere studie av organisasjonsdeltagelse blant etniske norske og ikke-vestlige grunnkurselever på videregående skoler i Oslo, finner Friberg (2005) lignende mønster. Heller ikke i Fribergs studie var det etniske forskjeller å spore blant medlemmer i de politiske/humanitære og miljøorganisasjonene. Han påpeker at disse typer organisasjoner kan ha en mer inkluderende organisasjonskultur enn andre, men at det også kan ha sammenheng med at deltagelsen i disse organisasjonstyper generelt sett er så lav at de sosiale skillelinjer ikke slår ut på statistikken.

Jevnt over viser Friberg at ungdom med ikke-vestlig bakgrunn er langt mindre aktive i organisasjoner. Heller ikke organisasjoner for minoritetsungdom ser ut til å være en etterspurt aktivitet for de fleste minoritetsungdommene. Han finner at bare 4 prosent oppgir å være med i en minoritetsorganisasjon ledet av ungdom selv. Ser man bort fra deltagelse i de religiøse organisasjonene, er det pakistansk ungdom som framstår som minst integrert. Særlig gjelder dette de pakistanske jentene.

Men også det generelle bildet viser at det i særlig grad er jenter med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn som falle utenfor deltagelse i frivillige organisasjoner (Krange og Strandbu 2004, Friberg 2005). Mens godt under 30 prosent av norsketniske Oslo-jenter aldri har vært medlem av en eller flere organisasjoner, var andelen for jenter med en ikke-vestlig innvandrerbakgrunn på rundt 55 prosent (Friberg 2005). Tilsvarende hadde 25 prosent av etnisk norske gutter aldri har vært medlem av en organisasjon, mens prosentandelen for gutter med innvandrerbakgrunn var på 40. I både Fribergs og Krange/Strandbus studie var idrettsaktivitet inkludert, hvilket er den aktiviteten som flest unge med innvandrerbakgrunn er med i.

Hva er så årsaken til at ungdom med ikke-vestlig bakgrunn er langt mindre integrert i organisasjonslivet enn norsk-etniske unge: Ifølge Friberg framstår ikke lav motivasjon som en viktig årsak. Snarere tvert imot. Studien viser at ungdom med ikke-vestlig bakgrunn er de som i størst grad sier de har lyst til å bli med i idrettslag, hobbyforeninger, religiøse organisasjoner og andre typer organisasjoner. De som deltar minst – de pakistanske jentene – er den gruppen hvor flest oppgir at de kunne tenke seg å bli med på noe de i dag ikke deltar i.

Studien viser at økonomi ikke ser ut til å være en avgjørende faktor for lav deltagelse, selv om det kan ha betydning for enkelte grupper, da særlig ungdom med somalisk bakgrunn. Det er imidlertid vennerekruttering som er den vanligste måten å bli med i en frivillig organisasjon på, ifølge Friberg. Segregerte ungdomsmiljøer kan dermed bidra til å holde minoritetsgrupper utenfor. Det er nemlig blant de som deltar minst – de ikke-vestlige jentene og særlig de med pakistansk bakgrunn – som opplever at de ikke passer inn i organisasjonskulturen. De har heller aldri blitt spurt om å delta i de aktivitetene de kunne tenke seg å være med i. Segregering ser med andre ord ut til å være virksomme mekanismer for å holde store grupper av etnisk minoritetsungdom utenfor organisasjonsdeltagelse.

I tillegg oppgir ikke-vestlig ungdom, og i særlig grad de pakistanske, at de tilbringer langt mer tid sammen med familie og andre slektninger enn hva tilfellet er for elever med norsk bakgrunn. Kombinert med tid på skolearbeid synes dette å være en årsak til at mange med innvandrerbakgrunn ikke er med i organiserte aktiviteter. Friberg viser at fem ganger så mange jenter med pakistansk bakgrunn oppgir at de ikke har tid til organiserte fritidsaktiviteter på grunn av skolearbeid sammenliknet med norske gutter. Også flere jenter med ikke-vestlig enn med norsk bakgrunn oppgir at de ikke får lov til å være med på noen organiserte fritidsaktiviteter. Igjen er det de pakistanske jentene som i størst grad sier dette. Årsaksbildet synes med andre ord å være komplekst.

Funksjonshemmet ungdom og frivillig organisering

Tidligere studier har vist at funksjonshemmet ungdom er mindre integrert i det frivillige organisasjonsliv enn ungdom uten funksjonshemming (se NOU 2001:22). Årsakene til dette kan være flere. Fra en kartlegging av tilgjengeligheten til fritidstilbud (kommunale fritidsklubber, skolefritidsordningen og 15 frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner) i Oslo, fant Norges Handikapforbund at kun 27 av 152 fritidstilbud hadde tilgjengelige møtelokaler for bevegelseshemmende. Videre, i en rapport fra 1997, viser Funksjonshemmede Fellesorganisasjon at ungdom med synshemminger, hørselshemminger og bevegelseshemminger i liten grad deltar på ordinære fritidsarenaer, og det gjøres heller ikke mye for å rekruttere fra denne gruppen. Konklusjonen er at fritidsarenaer ikke er planlagt i forhold til at den skal brukes av alle. I sin studie av funksjonshemmet ungdoms sosiale tilhørighet, selvbilde og livskvalitet finner Grue lignende mønster (Grue 1998). Blant flere indikatorer for sosial integrasjon finner han at ungdom med nedsatt bevegelighet og hørsel i mindre grad enn ungdom uten slike funksjonshemminger deltar i hensiktsrettede fritidsaktiviteter (idrettsaktivitet, møte i lag eller forening, jobb etter skolen, mekket bil m.m). I lys av disse studier er dataene som presenteres i tabellen overfor oppsiktsvekkende.

I tabell 1.4 finner vi at godt over halvparten av tenåringer med nedsatt hørsels- og/eller bevegelseshemming er medlem av en eller flere av de organisasjonene denne studien bygger på. Det tyder med andre ord på at denne gruppen av ungdom er mer integrert i frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner enn ungdom uten nedsatt hørsel og bevegelighet. Analysene viser også at de er inkludert i et bredt spekter av organisasjoner, særlig fritidsaktivitetsorganisasjoner, kulturorganisasjoner og politiske/humanitære/miljøorganisasjoner. Dette mønsteret holder seg stabilt også når vi ser på ulike aldersgrupper (ikke vist i tabellen).

Hvordan kan så disse tallene tolkes? Man kunne tenke seg at organisasjonsdeltagelse for denne gruppen av unge i første rekke dreide seg om medlemskap i medisinske diagnoseforeninger, som antallsmessig har hatt en kraftig vekst gjennom 1990-tallet. For 2004 ble det rapportert til Fordelingsutvalget at disse samlet sett hadde en medlemsmasse på 15 137 ungdommer under 26 år (se vedlegg 3). Det er ikke alle disse medlemmene som har en funksjonshemming som nødvendigvis skaper fysiske barriere for deltagelse i andre fritids- og kulturorganisasjoner. Likevel er det stor sannsynlighet for at de hørsels- og bevegelseshemmede unge som er inkludert i UIN- studien også er med i en diagnoseforening. Det viser seg nemlig at disse unge har flere medlemskap enn ungdom uten hørsels og bevegelseshemming (ikke vist i tabellen). Når hele utvalget inkluderes (både de med og uten medlemskap) har en funksjonshemmet ungdom i gjennomsnitt 1,04 medlemskap, mens gjennomsnittsverdien for ungdom uten funksjonshemming er på 0,46 medlemskap.

Selv om disse funnene er overraskende i forhold til tidligere forskning, kan man tenke seg at aktivitets- og kulturorienterte organisasjoner er egna fritidsaktiviteter for denne gruppen unge. Dette er organisasjoner som ofte opererer i nærmiljøet, med faste møtetidspunkter og på faste steder. Dette gjør det særlig hensiktsmessig for unge som trenger assistanse, det være seg transport, tolk, assistent m.m., å planlegge deltagelsen i forkant. Dersom den lokalt organiserte fritidsaktiviteten forvitrer og erstattes av mer tilfeldige sosiale møteplasser for ungdom, er det i særlig grad denne gruppen unge som vil rammes. Videre analyser viser nemlig at unge med funksjonshemming ikke lenger er overrepresentert i organisasjonslivet når fritidsklubber og idrettslag inkluderes (ikke vist i tabellen). Dette tyder på at det er de mer aktivitets- og ideologirettede organisasjonene som i særlig grad er tilgjengelig for denne gruppen.

Da vi ikke har sammenlignbare data fra 1992, vet vi heller ikke hvordan funksjonshemmet ungdoms integrering i organisasjonslivet har endret seg. Som vist i tabell 1.2 er andelen unge organisasjonsmedlemmer redusert fra 47 prosent til 39 prosent på ti år. Vi vet ikke om denne nedgangen også gjelder funksjonshemmet ungdom. Det kan imidlertid være slik at denne gruppen unge er like mye integrert som før, mens det er ungdom uten nedsatt funksjonsevne som er mindre integrert.

Det skal også opplyses om at gruppen av funksjonshemmet ungdom i dette materialet utgjør totalt 230 personer. Man skal derfor være varsom med å dramatisere de forskjellene som her presenteres. Det er heller ikke rom for å gå så dypt i materialet som dette under-utforskede tema fortjener. Det er mange ubesvarte spørsmål når det gjelder hvordan disse unge er inkludert i organisasjonene på lokalt- og nasjonalt nivå, og hvilke aktiviteter dette dreier seg om. Ikke minst vil det være viktig å få kunnskap om noen organisasjoner lykkes i større grad enn andre med å tilrettelegge aktiviteten for unge med nedsatt funksjonsevne. Slik erfaringsbasert læring kan ha ringvirkninger for organisasjonsfeltet som helhet ved at flere funksjonshemmede unge får ta del i en aktiv fritid med jevnaldrende. Dette vil også bidra til et ytterligere mangfold i organisasjonene.

Geografiske skillelinjer

Er tilbudet av organiserte fritidsaktiviteter for ungdom geografisk skjevfordelt? Man kunne tenke seg at det organiserte aktivitetstilbudet er størst i de sentrale østlandsområder der befolkningstettheten er stor og reiseavstander til sentrale kurs og andre aktiviteter er lav. Det er imidlertid ingenting i UIN-materialet fra 2002 som støtter en slik antagelse. Snarere tvert imot. Ungdom i Oslo er den gruppen som i minst grad er organisert i denne type organisasjoner, mens ungdom fra de tre nordligste fylkene kommer svært godt ut i sammenligning når vi ser på generell organiseringsgrad (ikke vist i tabellen). Det er imidlertid noen organisasjonstyper som er mer utbredt enn andre steder. Andelen medlemmer i religiøse foreningen er for eksempel høyere i regionen som inkluderer Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal.

I 1993 viste Wærdahl at organisasjonsdeltagelse er mer utbredt i rurale enn urbane strøk. Et slikt entydig mønster finner vi ikke i 2002 (ikke vist i tabellen). Innbyggerantall på respondentenes bosted har ingen betydning for graden av medlemskap generelt sett eller i de ulike kategoriene, med ett unntak: de aktivitetsbaserte fritids- og kulturorganisasjoner synes å være minst utbredt i storbyen og mest utbredt på steder med 15 000 eller færre innbyggere. Forskjellene er imidlertid ikke store.

4. Oppsummerende diskusjon

Mye tyder på at andelen unge medlemmer i frivillige organisasjoner har vært synkende fra tidlig 1980 og fram til i dag. I ti års-perioden 1992 til 2002 viser analyser fra Ung i Norge at andelen unge med et eller flere medlemskap er redusert fra 47 prosent til 39 prosent. Analyser fra samme materialet viser at når idretten og fritidsklubbene inkluderes har andelen medlemmer redusert fra 76 prosent til 65 prosent i samme periode (Ødegård 2006).

Det er de politiske organisasjoner og supporterklubber som har opprettholdt sitt medlemstall, mens den udefinerbare kategorien «annen organisasjon» har hatt en fordobling av andelen tenårings-medlemmer. Hvilke typer organisasjoner dette dreier seg om vet vi ikke, men tema er nærmere diskutert i denne NOUens vedlegg 3. Det er organisasjoner som speider, korps, kor og religiøse foreninger som har hatt den største medlemssvikten. I tillegg ser det ut til at dagens organisasjonsungdom er medlem av noen færre organisasjoner enn ungdom for ti år siden.

Betyr dette medlemsfrafallet at de frivillige organisasjonene aktiviserer færre unge enn før? Ikke nødvendigvis. I sin studie av ungdom, idrett og friluftsliv har Krange og Strandbu (2004) vist at andelen tenåringsmedlemmer i idrettslagene er redusert fra 47 prosent til 40 prosent fra 1992 til 2002. I samme periode er andelen unge som oppgir å ha trent i et idrettslag økt. Idretten har med andre ord fått færre tenåringsmedlemmer, men litt flere brukere. Ødegård (2006) har funnet lignende mønster for tenåringers bruk av kommunale fritidsklubber. Mens andelen medlemmer er halvert på ti år (fra 18 prosent til 9 prosent), er andelen ukentlige brukere bare redusert fra 31 prosent til 26 prosent. Svikten i andelen medlemmer er med andre ord langt mer omfattende enn svikten i andel brukere. Samme mønster finner vi for deltagelse i aktiviteter knyttet til musikk (band, kor, orkester, sang- eller musikkgruppe).

Medlemskap forteller med andre ord bare deler av historien om de unges bruk av organisasjonene som aktivitetstilbud på fritida. Økt kunnskap om hvilke typer mekanismer som påvirker de unges organiseringsmønster, samt analyser av hvordan barn og ungdom bruker det frivillige organisasjonslivet, er mangelvare i norsk forskning. Slike studier ville bidratt til et mer helhetlig bilde av organisasjonenes rolle i barn og unges hverdagsliv. Dette ville i større grad styrket grunnlagsmateriale for en målrettet støttepolitikk overfor de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene både lokalt og nasjonalt.

Til tross for svekkede medlemstall må vi ikke miste av synet at organisasjonene som er inkludert i denne studien aktiviserer 4 av 10 unge. Det er en betydelig gruppe! Selv om majoriteten av organisasjonene har færre medlemmer i dag enn for ti år siden, er konkurransen om de unges tid hard. Ikke bare har det blitt flere av de kommersielle aktivitetstilbud (blant annet kommersielle treningssentre), men også internett, som i dag framstår som en svært tidskonsumerende fritidsaktivitet for ungdom, fantes ikke i 1992. Dette er eksempler på viktige endringstrekk som kan forklare og avdramatisere noe av medlemssvikten. Ødegård (2006) har vist at like mange unge er innom organisasjonene nå som for ti år siden, men de slutter raskere enn før. Dette forteller oss også at dagens ungdomsgenerasjon forholder seg annerledes til organisasjonene i dag enn for få generasjoner tilbake. Det viser seg blant annet ved at de unges lojalitet til organisasjonene er svakere enn blant eldre generasjoner (Wollebæk & Selle 2002).

Både nasjonal og internasjonal forskning forteller om et endret deltagelsesmønster der det langsiktige arbeidet i organisasjoner erstattes til en viss grad av mer enkeltsaks-orientert deltagelse. Den norske maktutredningen har kalt dette blant annet for «øyeblikks-demokratiet» (Østerud et al. 2003). Samtidig viser studier at det sjelden er snakk om et deltagelsesmønster som er «enten-eller» men snarere «både-og». De som er aktive er aktive på flere områder. Det er dette som kalles et kumulativt deltagermønster (Olsen & Sætren 1980). Det er selvsagt en utfordring for organisasjonene å orientere seg og tilpasse seg endrede betingelser for deltagelse. Samtidig er det en utfordring for den politiske makteliten å være lydhøre for alternative stemmer som ikke nødvendigvis bruker de tradisjonelle politiske kanalene. Barne- og ungdomsorganisasjonene tjener som representant for flere av disse stemmene. Denne utfordringen handler også om å gjøre politikken relevant for dagens unge, ikke bare for de som er vel etablert med jobb, familie, barnehageplass eller har behov for pleie og omsorg.

Slik samfunnet i dag ser ut er kanskje en av de aller viktigste utfordringene organisasjonssamfunnet står overfor å inkludere ungdom med minoritetsetnisk bakgrunn. Et segregert frivillig organisasjonssamfunn fører til et begrenset mangfold, både sosialt og kulturelt. Dette er ikke bare et tap for organisasjonene samt en svekking av deres legitimitet, det er også uheldig for de unge som opplever kulturelle eller symbolske hinder mot å ta del i dette aktivitetsfellesskap med jevnaldrende. Også i et demokratiperspektiv er dette av høy relevans. Når enkelte grupper ikke deltar på de arenaer der læring og utøvelse av politikk i vid forstand foregår, mister de ikke bare muligheten til å fremme sine interesser, demokratiet mister også viktige stemmer og korrektiv til den rådende makteliten. Det må være et mål både for organisasjonssamfunnet, myndigheter og minoritetsmiljøene å bygge ned de symbolske og kulturelle barrierer som hindrer disse barn og unge å være med.

Litteraturliste:

• Friberg, Jon (2005), Ungdom, fritid og deltakelse i det flerkulturelle Oslo. Oslo: FAFO.

• Grue, Lars (1982), Den organiserte ungdommen : en empirisk analyse. Sluttrapport fra fase en av foreningsundersøkelsen. Oslo: [s.n.].

• Grue, Lars (1998), På terskelen : en undersøkelse av funksjonshemmet ungdoms sosiale tilhørighet, selvbilde og livskvalitet. Oslo: Nova.

• Krange, Olve & Åse Strandbu (2004), Ungdom, idrett og friluftsliv : skillelinjer i ungdomsbefolkningen og endringer fra 1992 til 2002. 82-7894-197-1. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst velferd og aldring.

• NOU 2001:22 «Fra bruker til borger. En strategi for nedbygging av funksjonshemmende barrierer». Oslo: Sosial- og helsedepartementet.

• Olsen, Alfred Morgan (1955): «Aktiv Ungdom: En undersøkelse av 19-åringens forenings- og idrettsaktivitet». Oslo: Statens Ungdoms- og Idrettskontor, Kirke- og undervisningsdepartementet.

• Olsen, Johan P. & Harald Sætren (1980), Aksjoner og demokrati. Bergen: Universitetsforlaget.

• Rossow, Ingeborg & Anne Kristin Bøe (2003), Metoderapport for datainnsamlingen til Ung i Norge 2002. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst velferd og aldring.

• Sivesind, Karl Henrik & Guro Ødegård (2003), Makt i de frivillige hender : skaper frivillige ungdomsorganisasjoner engasjerte samfunnsborgere?

• Skogen, Ketil (1999), Cultures and natures : cultural patterns, environmental orientations and outdoor recreation practices among Norwegian youth. Oslo: Norsk institutt for forsk­ning om oppvekst velferd og aldring.

• Strandbu, Åse & Olve Krange (2003), «Youth and the environmental movement - symbolic inclusions and exclusions». The Sociological Review, 5:177-198.

• Strandbu, Åse & Ketil Skogen (2000), «Environmentalism among Norwegian youth: Different paths to attitudes and action?». Journal of Youth Studies, 3:189-209.

• Wollebæk, Dag, Per Selle & Håkon Lorentzen (2000), Frivillig innsats. Bergen: Fagbokforl.

• Wollebæk, Dag (2001), «Modernisering av organisasjonssamfunnet». Tidsskrift for ungdomsforskning, 1:69-87.

• Wollebæk, Dag & Per Selle (2002), Det nye organisasjonssamfunnet : demokrati i omforming. Bergen: Fagbokforl.

• Wærdahl, Randi (1993), Aktivitet og fritid : kommunale ungdomsundersøkelser i perioden 1988-93. Oslo: Program for ungdomsforskning.

• Ødegård, Guro (2006), «Troløs ungdom. Endringer i ungdoms deltagelse i frivillige organisasjoner fra 1992 til 2002.». I: Åse Strandbu & Tormod Øia, red., Nye ungdomsliv. Skole, fritid og ungdomskultur. Oslo: Pax.

• Øia, Tormod (1986), Deltaking og tilhørighet : kommunale ungdomsundersøkelser 1980 - 1984 : sammendragsrapport. Oslo: Statens barne- og ungdomsråd.

• Øia, Tormod (1998), Generasjonskløften som ble borte : ungdom, innvandrere og kultur. O­slo: Cappelen akademisk forlag.

• Østerud, Øyvind, Per Selle, Fredrik Engelstad & Makt- og demokratiutredningen 1998-2003 (2003), Makten og demokratiet: en sluttbok fra Makt- og demokratiutredningen. Oslo: Gyldendal akademisk.