3 Utviklingen i norsk industris konkurranseevne

• Den kostnadsmessige konkurranseevnen for industrien, målt ved relative timelønnskostnader for industriarbeidere i felles valuta, har svekket seg i løpet av de tre siste årene. I fjor anslås de relative timelønnskostnadene i felles valuta i industrien å ha økt med 2,7 prosent. Lønnskostnadene økte raskere i Norge enn hos handelspartnerne og kronen styrket seg.

• Gjennomsnittlige timelønnskostnader for industrien i Norge i 2007 er anslått å ligge knapt 25 prosent høyere enn et handelsvektet gjennomsnitt av våre handelspartnere i EU. For industriarbeidere alene lå de norske kostnadene om lag 41 prosent høyere. Det er knyttet usikkerhet og svakheter til tallene. Blant annet er pensjonskostnader bare delvis inkludert i statistikken.

• Lønnsomheten i industrien i Norge, målt ved brutto driftsresultat fra nasjonalregnskapet, gikk noe ned fra 2005 til 2006 etter å ha økt sterkt i perioden 2002 til 2005.

• I ettertid kan utviklingen i industriens totale konkurranseevne et stykke på vei avleses i utviklingen i markedsandelene for tradisjonelle industrivarer på hjemme- og eksportmarkedene. Etter et betydelig fall i eksportmarkedsandelene på slutten av 1990-tallet, holdt markedsandelene seg relativt stabile i perioden 2000-2003. I perioden 2003-2007 sett under ett falt disse betydelig, til tross for at foreløpige tall viser en svak oppgang fra 2006 til 2007.

Den omfattende deltakelsen i det internasjonale varebyttet har gjort det mulig for Norge å oppnå en langt høyere materiell levestandard enn hva som ville vært mulig i en økonomi som var vesentlig mer skjermet mot utenlandsk konkurranse.

Fordelene ved det internasjonale varebyttet vil imidlertid bli vesentlig redusert hvis vi ikke samtidig kan sørge for en full og effektiv ressursutnyttelse, herunder full sysselsetting og en akseptabel inntektsfordeling. Land som deltar i det internasjonale vare- og tjenestebyttet må over tid ha en rimelig balanse i utenriksøkonomien. Et lands konkurranseevne uttrykker derfor evnen til å opprettholde en rimelig balanse i utenriksøkonomien over tid, samtidig som en har full og effektiv ressursutnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling.

Konkurranseevnen for en næring karakteriserer evnen til å utvikle seg over tid. Dette beror på næringens lønnsomhet og dens evne til å trekke til seg investeringer. En lønnsom næring må kunne hevde seg i konkurranse med utenlandske bedrifter på produktmarkedene, og med andre norske næringer i arbeidsmarkedet. En kan ikke uten videre trekke slutninger fra utviklingen i konkurranseevnen for en enkelt bedrift eller næring til utviklingen i konkurranseevnen for et helt land. En økonomi i vekst og der det skjer omstillinger vil normalt være preget av ulik utvikling i konkurranseevnen for de enkelte næringene. Videre kan en bedring i konkurranseevnen for én næring, f.eks. gjennom subsidiering av innsatsfaktorene, gi en dårligere utnyttelse av ressursene samlet sett, og dermed ikke bedre konkurranseevnen i samfunnsøkonomisk forstand. Det er derfor viktig å skille mellom konkurranseevnen for enkeltnæringer og for Norge som helhet.

3.1 Indikatorer for industriens ­kostnadsutvikling

Økt globalisering, sterkere internasjonal konkurranse og lavere transportkostnader har medført at stadig større deler av norsk næringsliv utsettes for konkurranse fra utlandet. Mange tjenesteytende næringer, bygg og anlegg mv. har i de senere år blitt stilt overfor stadig sterkere konkurranse fra utenlandske tilbydere. Det kan være vanskelig å overskue hvilke næringer som i framtiden vil være utsatt for internasjonal konkurranse. Blant eksport- og importkonkurrerende næringer i fastlandsøkonomien er likevel fortsatt industrien den viktigste enkeltnæringen. En rimelig god evne for industrien til å konkurrere både ute og hjemme er dermed viktig for å realisere en balansert økonomisk utvikling. Dette behøver imidlertid ikke innebære at industriens konkurranseevne hele tiden må være like god. Da oljeinntektene kom inn i norsk økonomi, kunne kravet til balanse i utenriksøkonomien imøtekommes med en mindre industrisektor. Men oljeinntektene innebærer ikke at konkurranseutsatt sektor på varig basis kan ha svakere konkurranseevne enn konkurrentene i våre handelspartnerland.

Lønnskostnadene er den enkeltfaktoren som betyr mest for kostnadene i næringslivet. Foruten lønnskostnadene vil andre kostnadskomponenter som energikostnader, kapitalkostnader, transportkostnader og andre kostnader til innenlandsk produsert vareinnsats ha betydning for norske bedrifters muligheter til å kunne hevde seg i den internasjonale konkurransen. Videre vil produktivitetsutviklingen og offentlige avgifter og subsidier være av betydning for konkurranseevnen.

Utviklingen i industriens internasjonale konkurranseevne avhenger også av produktivitets- og kostnadsutviklingen i øvrige deler av norsk næringsliv. Disse næringene leverer vareinnsats, energi og kapitalvarer til industrien. Jo billigere disse leveransene kan kjøpes, desto bedre blir industriens internasjonale konkurranseevne. Videre konkurrerer industrien med øvrige næringer om enkelte innsatsfaktorer, særlig arbeidskraft. Lavere lønninger og svekket lønnsomhet i andre næringer kan føre til at industriens konkurranseevne bedres ved at det blir lettere og billigere for industrien å skaffe arbeidskraft og kapitalvarer. Kostnadsutviklingen i industrien kan derfor ikke ses uavhengig av kostnadsutviklingen i norsk økonomi for øvrig.

Forutsigbare og stabile rammebetingelser kan også bidra til å styrke næringslivets konkurranse­posisjon. For en liten, åpen økonomi som den norske vil det være svært vanskelig å oppnå en stabil realøkonomisk utvikling uten at en samtidig har en relativt stabil nominell utvikling, herunder at en unngår sterke utslag i valutakursen.

I dette kapitlet ser vi på noen utvalgte indikatorer for utviklingen i industriens konkurranseevne. I avsnitt 3.1 kommenteres utviklingen i hhv. lønnskostnader, kapitalkostnader og andre kostnader. Herunder presenteres også tall for lønnskostnadsutviklingen for markedsrettet virksomhet samlet. I avsnitt 3.2 presenteres tall for produktivitetsutviklingen og i avsnitt 3.3 kommenteres utviklingen i lønnsomheten. For å antyde noe om mulige nivåforskjeller i industriens kostnadsmessige konkurranseevne mellom land, omtales de totale lønnskostnadsnivåene for arbeidere i industrien i Norge og i andre land i avsnitt 3.4. For andre kostnadskomponenter er det vanskelig å finne brukbare tall for nivåsammenlikninger. I avsnitt 3.5 gis det en oversikt over utviklingen i markedsandeler for tradisjonelle industrivarer hjemme og ute.

3.1.1 Lønnskostnadsvekst

Lønnskostnadene er den enkeltfaktoren som betyr mest for kostnadene i norsk industriproduksjon. Målt som andel av verdiskapingen (bruttoproduktet) i industrien har lønnskostnadene utgjort i gjennomsnitt om lag 68 prosent de siste ti årene.

Tabell 3.1 og figur 3.1 viser utviklingen i lønnskostnader per time for arbeidere i norsk industri og i industrien hos våre viktigste handelspartnere siden 1998. Ved å ta hensyn til valutakursendringer, kommer en fram til endringer i relative timelønnskostnader i felles valuta 1. Tallene gir imidlertid ikke uten videre uttrykk for en enkel årsaks-virknings sammenheng. For eksempel vil en svekkelse av den norske kronen kunne påvirke den generelle prisutviklingen og bedriftenes inntjening, som i neste omgang kan påvirke lønnsveksten.

I løpet av de siste ti årene har den kostnadsmessige konkurranseevnen, målt ved relative timelønnskostnader i felles valuta, i gjennomsnitt svekket seg med vel 1¾ prosent per år. Svekkelsen må først og fremst ses i sammenheng med gjennom­gående høyere lønnskostnadsvekst i Norge enn hos handelspartnerne. Forskjellen i lønnskostnadsvekst var på sitt høyeste i årene 1998 og 2004. For enkeltår har imidlertid også valutakursen gitt sterke utslag i de relative lønnskostnadene, jf. figur 3.1. For eksempel var lønnskostnadsveksten i 2002 1,5 prosentpoeng høyere enn hos handelspartnerne. Styrkingen av kronekursen fra 2001 til 2002 førte imidlertid til at de relative lønnskostnadene målt i felles valuta økte med 9,6 prosent, jf. også omtale av kronekursutviklingen i vedlegg 3.

Veksten i timelønnskostnadene for arbeidere i norsk industri var om lag på linje med den hos handelspartnerne fra 2004 til 2005. En oppgang i kronens verdi medførte imidlertid at de relative timelønnskostnadene målt i felles valuta økte med 4,9 prosent. I 2006 falt kronens verdi med 0,5 prosent, samtidig som lønnskostnadsveksten i Norge igjen tiltok relativt til lønnskostnadsveksten hos handelspartnerne. Samlet sett ga dette en økning i de relative timelønnskostnadene dette året med ytterligere 1,1 prosent, målt i felles valuta. Den gjennomsnittlige veksten i relative timelønnskostnader for årene 2005 og 2006 sett under ett ble dermed på 3,0 prosent, målt i felles valuta. På bakgrunn av lønnskostnadstall fra bl.a. Eurostat 2 og SSB anslås de relative timelønnskostnadene i felles valuta i industrien å ha økt med 2,7 prosent i 2007. 3

Kilde: BLS (Kildematerialet dekker knapt 96 prosent av ­Norges handelspartnere i 2003), SSB, Eurostat, ­ EU-kommisjonen og Beregningsutvalget.

Utviklingen i nasjonalregnskapsbegrepet lønn per normalårsverk kan utvikle seg annerledes enn timelønnskostnadene bl.a. som følge av endringer i overtid, antall virkedager og sykefravær. Mens endringer i antall virkedager jevnes ut over tid, og således ikke har betydning for den underliggende utviklingen i relative lønnskostnader vis-à-vis utlandet, vil endringer i sykefravær, overtid, ferie mv. kunne gi uttrykk for reelle bidrag til utviklingen i lønnskostnadene, jf. boks 3.2.

Lønnskostnadene per ansatt i markedsrettet virksomhet i Norge økte akkumulert med 18,5 prosent mer i perioden 1998 til 2007 enn hos gjennomsnittet av våre handelspartnere, jf. figur 3.2. Styrking av kronen gjorde at de relative lønnskostnadene i felles valuta økte med 27,1 prosent i denne perioden. Mens kronen styrket seg over perioden sett under ett har den i enkeltår svekket seg og bidratt til fall i de relative lønnskostnadene. I 2003 og 2004 bidro en betydelig svekkelse av kronen til at de relative lønnskostnadene målt i felles valuta i gjennomsnitt falt med 2,6 prosent. Til tross for en kronesvekkelse på 0,5 prosent i 2006, medførte høyere lønnskostnadsvekst i markedsrettet virksomhet i Norge enn hos handelspartnerne til at de relative lønnskostnadene pr. ansatt i felles valuta økte med 2,7 prosent. I 2007 anslår OECD veksten i lønnskostnadene per ansatt i markedsrettet virksomhet hos våre handelspartnere til 3,5 prosent, mens de anslår veksten i lønnskostnadene i Norge til 5,8 prosent. En oppgang i kronens verdi bidro også til at de relative lønnskostnadene målt i felles valuta steg videre med 4,0 prosent.

Kilde: OECD (Kilden dekker knapt 94 prosent av Norges handelspartnere i 2003) Economic Outlook 82 (publisert desember 2007), jf. tabell 4.4 i vedlegg 4.

OECD anslår veksten i lønnskostnader per ansatt i markedsrettet virksomhet til 3,5 prosent i 2008 i våre konkurrentland målt i nasjonal valuta og vektet med Norges konkurransevekter. Veksten i lønnskostnader per ansatt i industrien er også av EU-kommisjonen anslått til 3,5 prosent i 2008 målt i nasjonal valuta og vektet med Norges konkurransevekter 4.

3.1.2 Andre kostnader

I tillegg til lønnskostnadene er kostnadene ved bruk av andre innsatsfaktorer og kapital viktige for industrien. Tabell 3.3 gir en oversikt over noen indikatorer som kan antyde noe om den relative kostnadsutviklingen knyttet til renter, priser og energikostnader.

Kapitalkostnadene kan i teorien gjenspeiles i den såkalte brukerprisen på kapital. Brukerprisen tar hensyn til markedsprisen på kapitalutstyret, kostnadene ved å binde kapital i bedriften, kapitalslitet og reglene for bedrifts- og kapitalbeskatningen. Brukerprisen på kapital er vanskelig å måle i praksis, men en har data for enkelte viktige komponenter i brukerprisen som f.eks. renter.

I lys av den tettere integrasjonen i de internasjonale kapitalmarkedene, er det mindre grunn til å vente at kostnadene for bedriftene ved å ta opp lån skal være vesentlig annerledes i Norge enn i andre land. Likevel er det en klar tendens til at mange bedrifter låner mest i nasjonal valuta. Dette gjelder særlig små og mellomstore bedrifter som produserer for hjemmemarkedene, hvor tilbud av kreditt forutsetter god lokal kunnskap om marked og aktører. Det kan også være rasjonelt å ha gjeld i nasjonal valuta siden andre kostnader og inntekter er i nasjonal valuta. Også slike bedrifter kan imidlertid møte internasjonal konkurranse. Det kan derfor være relevant å sammenlikne lånekostnadene i norske kroner med de gjennomsnittlige lånekostnadene hos våre handelspartnere. I så fall må en også korrigere for endringer i verdien på den norske kronen i forhold til valutaene til våre handelspartnere.

De siste ti årene har nominelle renter i gjennomsnitt ligget noe høyere i Norge enn hos handelspartnerne. Rentenivået i Norge falt markert gjennom 2003, holdt seg så relativt stabilt gjennom 2004 og 2005 før det igjen økte i løpet av 2006 og 2007. Tremåneders pengemarkedsrente i Norge var 4,9 prosent som gjennomsnitt i 2007, mot 2,0 prosent i 2004. I årene 2005 og 2006 var norske 3 måneders pengemarkedsrenter henholdsvis 0,3 og 0,2 prosentpoeng lavere enn tilsvarende rente hos handelspartnerne. Mot slutten av 2006 passerte imidlertid de norske korte pengemarkedsrentene de hos handelspartnerne, og var som gjennomsnitt for 2007 0,6 prosentpoeng høyere. En styrking av kronekursen bidro i 2005 og 2007 isolert sett til å øke bedriftenes lånekostnader i Norge i forhold til handelspartnerne, jf. tabell 3.3.

Utviklingen i renteindikatoren vil ikke fullt ut reflektere forskjeller i bedriftenes lånekostnader i eget land. For det første låner bedriftene i liten grad direkte i pengemarkedet. For det andre foregår en stor del av næringslivets opplåning både i Norge og andre land med lengre rentebindingstid. Omfanget av opplåning i utenlandsk valuta må bl.a. ses i sammenheng med bedriftenes eksponering på inntekts- og utgiftssiden. Graden av rentebinding kan også variere mellom land. Et tredje forhold er at den indikatoren som er stilt opp i tabellen, ikke tar hensyn til forskjeller i skattesystemene mellom land, som også er viktig for å vurdere bedriftenes kapitalkostnader. Særlig i 2007, et år med store svingninger i likviditetspremier og økte risikopremier, vil renteindikatoren i tabell 3.3 være mer usikker enn vanlig som indikator for bedriftenes faktiske lånekostnader.

Lønnsutviklingen i industrien setter gjerne et visst mønster for andre næringer og dermed for prisene på de varene og tjenestene som blir levert til industrien. Tabell 3.3 viser utviklingen i prisnivået i Norge i forhold til handelspartnerne. Som indikator for prisutviklingen på innsatsvarer har en i mangel av brukbare pristall for leveranser til bedriftene benyttet konsumprisindeksen i Norge og hos handelspartnerne. Over tid kan en imidlertid regne med at det er en viss parallellitet i prisutviklingen. I løpet av de siste ti årene har prisveksten hos handelspartnerne vært på linje med konsumprisveksten i Norge. I 2006 førte bl.a. sterk elektrisitetsprisvekst i Norge til at konsumprisveksten i Norge var høyere enn hos handelspartnerne. I 2007 bidro reduserte elektrisitetspriser til at konsumprisveksten i Norge gikk ned, samtidig som bl.a. økte matpriser trakk konsumprisveksten opp hos handelspartnerne, jf. også omtalen av den harmoniserte konsumprisindeksen i kapittel 2.

Energikostnader, spesielt knyttet til elektrisk kraft, er av stor betydning for konkurranseevnen for deler av norsk industri. Kostnadene for elektrisitet er vesentlig lavere i Norge enn hos handelspartnerne. I 2006 var gjennomsnittlig pris på elektrisitet til industrien i Norge 42 prosent av gjennomsnittsprisen hos våre viktigste handelspartnere. I løpet av de siste ti årene har imidlertid prisveksten på elektrisitet for norsk industri vært høyere enn hos handelspartnerne, målt i felles valuta. Oppgangen skyldes i hovedsak høyere prisvekst, ikke valutakursendringer. Fra år til år vil imidlertid kronekursen kunne påvirke tallene til dels betydelig.

Avgifter og subsidier som knyttes direkte til bruk av arbeidskraft, f.eks. arbeidsgiveravgift, fanges opp i lønnskostnadene, slik de måles i dette kapitlet. Andre avgifter og subsidier fanges imidlertid ikke opp, f.eks. CO₂ -avgifter. Slike avgifter og subsidier vil også påvirke konkurranseevnen, men det er vanskelig å framskaffe sammenliknbare tall mellom land.

3.2 Produktivitetsutviklingen

I denne rapporten er ikke produktivitetstallene for industrien hos handelspartnerne oppdatert. Dette skyldes at omlegginger i statistikkproduksjonen i OECD har medført store forsinkelser i publiseringen av data. Ifølge OECD vil statistikken oppdateres i løpet av første halvdel av 2008. Av samme grunn er heller ikke figur 3.3 og figur 3.4 oppdatert siden forrige rapport.

Målt ved relative timelønnskostnader har den kostnadsmessige konkurranseevnen i industrien svekket seg betydelig i løpet av de siste ti årene. Høy produktivitetsvekst innenlands kan i prinsippet motvirke denne svekkelsen. Produktivitetsveksten i norsk industri, målt ved bruttoprodukt per timeverk, var imidlertid lavere enn hos handelspartnerne fram til årtusenskiftet. I perioden 2001-2003 synes utviklingen i Norge å ha vært bedre enn hos handelspartnerne, jf. tabell 3.4. Produktivitetsveksten i norsk industri var høy også i de neste tre årene, med en gjennomsnittlig vekst i bruttoprodukt per timeverk på 4,1 prosent. Veksten dempet seg imidlertid klart i løpet av treårsperioden, fra en vekst på 5,9 prosent i 2004 til 2,9 prosent i 2006. Foreløpige nasjonalregnskapstall indikerer at produktiviteten i norsk industri, målt ved bruttoproduktet per utførte timeverk, falt med 0,3 prosent fra 2006 til 2007.

Måleproblemer knyttet til produktivitetstallene indikerer imidlertid at deler av svekkelsen i tiden fram til årtusenskiftet ikke er reell, jf. nærmere redegjørelse i Beregningsutvalgets rapport NOU 1996:4. Dersom en ser på utviklingen i relativ produksjon per utførte timeverk, er produktivitetsveksten mer på linje med handelspartnerne.

Usikkerheten i produktivitetsutviklingen er i hovedsak knyttet til to forhold. For det første kan det være metodiske problemer knyttet til målingen av bruttoproduktet i faste priser. Datagrunnlaget for nasjonalregnskapsstatistikken og metoder for bl.a. deflatering varierer mellom ulike lands nasjonalregnskap. Videre er det en tendens til betydelige revisjoner i produktivitetstallene i ettertid. De foreløpige regnskapene baseres på relativt summarisk behandling av korttidsindikatorer, som for eksempel produksjonsindeksen. Senere regnskapsbaserte nasjonalregnskapstall kan dermed avvike forholdsvis mye fra foreløpige tall.

For det andre kan tallene for gjennomsnittlig relativ produktivitet i industrien gi et misvisende bilde. Ulik produktivitetsutvikling mellom næringer kombinert med ulik industristruktur mellom land kan gi opphav til forskjeller. Analyser av produktivitetsutviklingen i industrien i Norge og Sverige på et mer disaggregert nivå tyder på dette kan være en viktig faktor i forhold til den relative utviklingen mellom enkeltland, jf. vedlegg 6 i Beregningsutvalgets rapport NOU 2001:17.

Dersom en ser på utviklingen i bruttoprodukt pr. timeverk i løpende priser regnet i felles valuta, har utviklingen i norsk industri vært mer positiv, jf. figur 3.4. Dette gjenspeiler sterkere prisvekst på norske industriprodukter enn hos handelspartnerne. Det kan være flere årsaker til at nasjonalregnskapstallene viser en sterkere prisutvikling for norske industriprodukter, bl.a.:

• Norsk industri lager i stor grad produkter der prisene i sterkere grad har holdt seg oppe sammenliknet med næringer der produktivitetsveksten er høy.

• Skjerming av enkelte deler av norsk industri kan gjøre det mulig å ha høy prisvekst

• Målemetodene i nasjonalregnskapet i Norge og hos handelspartnerne kan være ulike.

En analyse av utviklingen i arbeidskraftsproduktiviteten i ­industrien med utgangspunkt i mer disaggregerte tall (dvs. tall for de enkelte industrinæringer) for Norge, Sverige og ­Tyskland tyder på at norsk industri samlet har hatt en relativt svak produktivitetsutvikling på 1990-tallet. Undersøkelsen viser imidlertid at noe av produktivitetsforskjellen mellom norsk og svensk industri på 1990-tallet kan tilskrives forskjeller i produktsammensetning, jf. nærmere redegjørelse i beregningsutvalgets rapport NOU 2001:17, vedlegg 6.

Produktivitetsveksten i Fastlands-Norge var lavere enn hos handelspartnerne på 1980-tallet, men har deretter tatt seg betydelig opp, jf. tabell 3.4. På 1990-tallet holdt produktivitetsveksten hos handelspartnerne seg på om lag det samme nivået som på 1980-tallet, samtidig som bl.a. strukturendringer og teknologisk framgang i varehandel og enkelte andre tjenesteytende næringer bidro til å trekke produktivitetsveksten i Fastlands-Norge opp. I perioden 1999-2006 har sterk produktivitetsvekst også i industrien bidratt til å trekke produktivitetsveksten i fastlandsøkonomien videre opp. I denne perioden var produktivitetsveksten i Fastlands-Norge i gjennomsnitt 2,7 prosent, eller ½ prosentpoeng høyere enn hos handelspartnerne. Foreløpige tall for 2006 og 2007 kan tyde på at produktivitetsveksten i fastlandsøkonomien har dempet seg noe av. Fra 2006 til 2007 økte produktiviteten målt ved bruttoproduktet med 1,9 prosent, etter å ha vokst med 2,2 prosent fra 2005 til 2006.

Kilde: OECD og Statistisk sentralbyrå.

Kilde: OECD og Statistisk sentralbyrå.

3.3 Indikatorer for utviklingen i lønnsomheten

Det er en nær sammenheng mellom utviklingen i konkurranseevnen og lønnsomheten i næringslivet. Høyere lønnskostnader, lavere produsentpriser eller svakere produktivitetsutvikling er faktorer som isolert bidrar til svekket konkurranseevne og lavere lønnsomhet. Motsatt bidrar lavere lønnskostnader, høyere produsentpriser eller sterkere produktivitetsutvikling isolert til bedret konkurranseevne og høyere lønnsomhet.

I løpet av de siste ti årene sett under ett har lønnsomheten i norsk industri økt betydelig, til tross for svekkelsen av den kostnadsmessige konkurranseevnen i denne perioden. Dette henger bl.a. sammen med at norsk industri har opplevd raskere prisvekst for sine produkter enn for sine innsatsvarer, og dermed hatt en betydelig «terms of trade»-gevinst, jf. også drøftingen i avsnitt 3.2. En nærmere beskrivelse av de ulike lønnsomhetsmålene er gitt i boks 3.3.

Lønnsomheten kan måles både ved makroøkonomiske og bedriftsøkonomiske mål, jf. vedlegg 6 i Beregningsutvalgets rapport NOU 2000:25. Makromålene tar utgangspunkt i sentrale nasjonalregnskapssammenhenger mellom innenlandsk verdiskaping og produksjonsfaktorene arbeidskraft og kapital. De bedriftsøkonomiske målene tar utgangspunkt i nøkkeltall fra ordinære regnskaper. Det er til en viss grad samsvar mellom de to lønnsomhetsmålene, men forskjeller mellom nasjonalregnskapet og regnskapsstatistikken vil bidra til avvik.

Vedleggstabell 4.6 i vedlegg 4 viser makroøkonomiske indikatorer for lønnsomhetsutviklingen i Norge og utlandet. I industrien tyder tallene på en moderat nedgang i lønnsomheten fra 2001 til 2002, noe som må ses i sammenheng med styrkingen av kronekursen og høy timelønnskostnadsvekst i denne perioden. Nasjonalregnskapstallene viser en klar bedring av industriens lønnsomhet i 2003 og 2004, og en mer moderat oppgang i 2005, jf. også avsnitt 6.3. Foreløpige nasjonalregnskapstall indikerer at lønnsomheten sank noe fra 2005 til 2006. Grunnet endringer i føringen av nasjonalregnskap internasjonalt er lønnsomhetstall for industrien hos handelspartnerne ikke oppdatert i denne publikasjonen.

Lønnsomheten for hele fastlandsøkonomien har siden slutten av 1990-tallet bedret seg noe relativt til hos handelspartnerne. Tallene tyder på at nivået på lønnsomheten ligger noe lavere i Norge enn hos handelspartnerne. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til slike nivåsammenlikninger, jf. vedlegg 6 i Beregningsutvalgets rapport NOU 2000:25. Fra 2004 til 2005 økte lønnsomheten både i Fastlands-Norge og hos handelspartnerne, målt ved brutto driftsresultat. Hos handelspartnerne bedret lønnsomheten seg betraktelig fra 2005 til 2006. Foreløpige nasjonalregnskapstall tyder imidlertid på en svak nedgang i lønnsomheten i Fastlands-Norge både i 2006 og 2007, fra et høyt nivå.

Vedleggstabell 4.7 viser utviklingen i bedrifts­økonomiske lønnsomhetsmål for industrien i Norge og utvalgte land for perioden 1997-2006. Mens lønnsomheten i norsk industri viste en synkende tendens i perioden fram til 1999, økte lønnsomheten moderat i gruppen med utvalgte EU-land. Lønnsomheten i norsk industri falt dermed relativt til lønnsomheten i de utvalgte EU-landene. Lønnsomheten i både norsk og europeisk industri falt i perioden 2000-2002, målt ved både driftsmarginen og totalrentabiliteten. Nedgangen i lønnsomheten i denne perioden må trolig ses i sammenheng med markert lavere vekst i verdensøkonomien. Lønnsomheten i industrien i USA økte imidlertid fra 2001 til 2002 og tok seg videre opp i 2003. I 2003 kan tallene tyde på at lønnsomheten i Norge tok seg svakt opp igjen, samtidig som lønnsomheten i de utvalgte europeiske landene gikk noe ned. Lønnsomheten bedret seg både for industrien i de utvalgte EU-landene, Norge og USA fra 2003 til 2005. Foreløpige tall viser at lønnsomheten i Norge tok seg ytterligere opp i 2006.

3.4 Sammenlikning av nivåer på arbeidskraftkostnader i Norge og i andre land

3.4.1 Innledning

De nordiske forhandlings- og lønnsdannelses­modellene i privat sektor har skilt relativt skarpt mellom arbeidere og funksjonærer. Fordi det er vanskelig å få verifisert sammenlignbarheten og kvaliteten av lønnsstatistikk mellom landene for alle sektorer, begrenser man seg til å sammenligne grupper hvor klassifikasjonsstandardene er noenlunde like landene imellom og hvor praksis i innsamling (for eksempel lønnsbegreper) er noenlunde de samme.

Nye produksjonsprosesser innen industrien har bidratt til at arbeidsinnholdet for mange industriarbeidsplasser har endret seg kraftig. Funksjonærene utgjør en stadig større andel av lønnsmassen også i industribedrifter og avgrensningen mellom funksjonærer og arbeidere er heller ikke lengre så tydelig som tidligere. I NHO-bedrifter utgjorde lønnssummen for industrifunksjonærer i 2006 i overkant av 52 prosent av lønnssummen totalt i industrien. Denne andelen har steget jevnt de siste årene, men stoppet noe opp fra 2006 til 2007. For funksjonærer avtales det sentrale tillegg bare for en begrenset gruppe, men også i den lokale og individuelle lønnsdannelsen kan kollektive føringer ha betydning.

I tillegg til lønnskostnadssammenlikninger mellom industriarbeidere (kap.3.4.2), presenteres også tall for industriarbeidere og industrifunksjonærer samlet (kap.3.4.3). Selv om kildematerialene er noe ulike, mener utvalget at sammenlikningen kan gi et brukbart bilde av kostnadsforskjellene mellom land for alle ansatte innenfor industrien selv om forskjellene kan være basert på ulik yrkessammensetning. I avsnittene 3.4.2 og 3.4.3 sammenliknes de norske timelønnskostnadene med et vektet gjennomsnitt for utvalgte EU-land, som dekker drøyt 81 prosent av Norges handelspartnere. I sammenlikningen mellom land vil også arbeidstiden og de indirekte personalkostnadene være forskjellige for arbeidere og funksjonærer landene imellom. Også fordelingen mellom antall funksjonærer og antall arbeidere og yrker varierer mellom land.

I boks 3.5 har utvalget forsøkt å identifisere metodiske forskjeller som kan ha betydning for de relative forskjellene.

3.4.2 Timelønnskostnader for industri­arbeidere pr. arbeidet time og lønnsstrukturen mellom land basert på direkte nivåtall fra Bureau of Labor Statistics (BLS).

Industriarbeidergruppen antas i statistikksammenheng å være en relativt homogen gruppe mellom landene. Bureau of Labor Statistics har foretatt sammenlikninger for industriarbeidere mellom en rekke land i en årrekke. For norske/nordiske industriarbeidere avtales vanligvis sentrale tillegg, mens for funksjonærer avtales sentrale tillegg bare for en begrenset gruppe. Kollektive føringer kan likevel ha stor betydning også for den lokale og individuelle lønnsdannelsen for alle grupper.

TBU har tidligere presentert nivåtall for lønn og lønnskostnader pr. arbeidet time for industriarbeidere. I januar 2008 kom BLS med nye og reviderte lønnskostnadstall for industriarbeidere frem til 2006, basert på en gjennomgang av ulike lønnskostnadselementer. BLS har revidert lønnskostnadsnivåene pr. arbeidet time for noen land i forhold til norske lønnskostnader presentert i NOU 2007:3 også bakover i tid. Samtidig tar TBU Østerrike inn i sammenligningen. Revisjonen innebærer at norske lønnskostnader for industriarbeidere i revideres noe ned fra 2001, for eksempel for 2005 fra 39 prosent over konkurrentene til 37 prosent over konkurrentene (jfr. tabell 3.5).

I tabellene 3.5 til 3.7 sammenliknes lønnskostnader pr. arbeidet time for norske industriarbeidere med 15 europeiske land. Denne gruppen av land regnes som relevant i sammenlikningen av relativt lønnskostnadsnivå mellom landene. Foruten revisjon av lønn, arbeidstid og indirekte personalkostnader fra BLS, er beregningene i tabellene 3.5, 3.6 og 3.7 basert på valutakurser for omregning til norske kroner. I sammenvektingen er landene vektet sammen i henhold til handelspartneraggregat.

Alle lønnselementer som grunnlønn, bonus, uregelmessige tillegg og overtid er tatt med i lønnsbegrepet for industriarbeidere. Alle lønninger er omregnet til timefortjeneste pr. arbeidet time. I tillegg er indirekte personalkostnader pr. arbeidet time med og spesifisert i tabell 3.7. Ferie og annet fravær er således utlignet pr. arbeidet time på samme måte som andre indirekte personalkostnadselementer.

Endringene av relativt lønnsnivå fra 2006 til 2007 er beregnet ved at nivået for 2006 er framskrevet ved hjelp av arbeidskraftkostnadsindekser, korrigert for valutakursendringer. Arbeidskraftskostnadsindeksene dekker alle ansatte i industrien og denne brukes også i fremskrivningen for industriarbeidere. For Italia er EU-kommisjonens anslag for vekst i lønnskostnader per ansatt i industrien lagt til grunn. Usikkerheten i fremskrivingen for 2007 vil ikke endre nivåforskjellene i nevneverdig grad.

I forhold til gjennomsnittet for alle grupper av land i tabell 3.5, økte lønnskostnadsnivået for industriarbeidere i Norge sterkere i alle årene fra 1995 til 2002, målt i felles valuta. Fra 2002 til 2004 bidro lav lønnskostnadsvekst i Norge og endrede valutakurser til en viss reversering av den sterke veksten i relativt lønnskostnadsnivå. Tallene for 2005 og senere tyder på at denne utviklingen har snudd med kraftig økte relative lønnskostnader. Lønnskostnadsnivået for norske industriarbeidere lå i 2006 39 prosent høyere enn gjennomsnittet av konkurrentland. For 2007 er anslaget 41 prosent høyere lønnskostnader pr. arbeidet time for norske industriarbeidere.

* Foreløpig tall. Landene som er inkludert fremkommer i tabell 3.6.

Kilde: Bureau of Labor Statistics(BLS), Eurostat, SSB, EU-kommisjonen og Beregningsutvalget.

Strukturen på timelønnskostnadene varierer sterkt fra land til land. Noen land har forholdsvis høye faktiske lønninger pr. arbeidet time og lavere indirekte personalkostnader, mens andre land har lavere lønninger pr. arbeidet time og høyere indirekte personalkostnader. I 2006 hadde danske og norske industriarbeidere klart høyeste betalt lønn pr. arbeidet time. For 12 av de 15 landene i tabell 3.7 utgjorde de indirekte personalkostnadene en høyere andel av utbetalt lønn enn i Norge. Tyskland, Østerrike og Belgia har også klart høyere indirekte personalkostnader målt i norske kroner, mens Sverige og Nederland ligger på om lag det norske nivået i felles valuta.

Flere av komponentene i lønnskostnadstallene er anslått på et usikkert grunnlag. Statistikken må derfor ikke sees på som et presist uttrykk for kostnadsforholdene mellom land. Nivåsammenlikningen er basert på gjennomsnitt for industriarbeidere og er ikke representativ for alle deler av industrien.

3.4.3 Internasjonale sammenlikninger av lønnskostnader per timeverk for alle ansatte (funksjonærer og arbeidere) i industrien

Figur 3.6 og tabell 4.5 i vedlegg 4 viser at norske lønnskostnader per timeverk for alle ansatte (både funksjonærer og arbeidere) i industrien i 2007 var anslagsvis knapt 25 prosent høyere enn et vektet gjennomsnitt av EU-land 5. For industriarbeidere alene lå de norske timelønnskostnadene om lag 41 prosent høyere enn gjennomsnittet. Det kan være flere forhold som bidrar til denne forskjellen. Den viktigste forklaringen er trolig at lønnsforskjellene mellom industrifunksjonærer og industriarbeidere i Norge er mindre enn hos konkurrentene.

Sammenlikningen er basert på nivåtall for lønnskostnader per timeverk fra år 2004 6. I figur 3.6 er disse nivåene fremskrevet til 2007 ved hjelp av arbeidskraftkostnadsindekser, korrigert for valutakursendringer. For Italia er EU-kommisjonens anslag for vekst i lønnskostnader per ansatt i industrien lagt til grunn for 2007.

Kilde: Eurostat, Statistisk sentralbyrå, EU-kommisjonen og Beregningsutvalget.

3.5 Markedsandeler på hjemme- og eksportmarkedene

I ettertid kan industriens totale konkurranseevne et stykke på vei avleses gjennom utviklingen i markedsandelene for industriprodukter på hjemmemarkedene og eksportmarkedene, jf. boks 3.6. I tillegg vil utviklingen i industriens konkurranseevne bl.a. påvirke industriens andel av bruttonasjonalproduktet, sysselsetting og beholdning av realkapital. Utviklingen i disse størrelsene kan dels gi informasjon om evnen til å omsette produkter i konkurranse med andre lands næringsliv, dels om evnen til å konkurrere med andre norske næringer om arbeidskraft og kapital.

Det kan imidlertid ta noe tid før endringer i konkurranseevnen fører til evt. endrede markedsandeler. I tillegg vil forskjeller i selve kostnads nivået ha betydning for sammenhengen mellom endringer i konkurranseevnen og endringer i markedsandelene. Utviklingen i markedsandelene må dessuten ses i sammenheng med den økonomiske utviklingen for øvrig. Økonomisk vekst kjennetegnes bl.a. ved økt internasjonal spesialisering. Ved økonomisk vekst vil derfor enkelte næringer og bedrifter øke sine markedsandeler, mens andre får reduserte markedsandeler uten at det nødvendigvis gir uttrykk for endringer i konkurranseevnen for landet. Økt internasjonal arbeidsdeling vil for eksempel bidra til en underliggende nedgang i hjemmemarkedsandelene. Norske hjemmemarkedsandeler bør derfor sammenliknes med hjemmemarkedsandelene hos handelspartnerne. Avvik i enkeltår kan ha sammenheng med at konjunkturutviklingen ikke er i fase i Norge og hos handelspartnerne.

¹ Volumindeks 1997=100

² Volumandeler

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Hjemmemarkedsandelen for tradisjonelle industrivarer utgjorde ifølge nasjonalregnskapstall 59 prosent i 1998. Andelen har falt jevnt de siste ti årene og var anslagsvis 48 prosent i 2007. Eksportmarkedsandelene for tradisjonelle industrivarer var relativt stabil fra 2000-2003. Fra 2003 til 2006 falt eksportmarkedsandelen anslagsvis med 6,9 prosentpoeng. I 2007 var eksportmarkedsandelen anslagsvis 0,6 prosentpoeng høyere enn i 2006.