Del 3
Gjeldende rett

5 Norsk lovgivning om foreldreskap (morskap, farskap og medmorskap)

5.1 Innledning

Reglene om etablering og endring av morskap, medmorskap og farskap (foreldreskap) er fastsatt i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova) kapittel 2, 3 og 4. Videre er det gitt regler om farskap og medmorskap ved tilknytning til utlandet i §§ 81 og 85. Andre relevante regler er barneloven § 1 om fødselsmelding og kapittel 4A om slektskapssaker. I tillegg kan foreldreskap etableres ved adopsjon.

Mens morskap følger av barneloven § 2, etableres farskap og medmorskap etter reglene i barneloven § 3 for ektefeller og § 4 for ugifte. Farskapet og medmorskapet kan deretter endres frivillig etter § 7 eller av domstolene etter §§ 6 og 9, med særskilte prosessregler i kapittel 4.

Rettslig foreldreskap har betydning for en rekke rettigheter og plikter. Barn har rett til arv etter sine foreldre, bl.a. slik at en del av arven ikke kan testamenteres til andre enn barna (pliktdelsarv). Den som er mor, har også foreldreansvaret for barnet etter barneloven. Når moren er gift eller samboer, har foreldrene felles foreldreansvar. Foreldre som ikke bor sammen, kan avtale at de skal ha felles foreldreansvar. En slik avtale må sendes til folkeregisteret for å være gyldig.

Det følger av barneloven § 30 at barnet har krav på omsorg og omtanke fra de som har foreldreansvaret. De har rett og plikt til å fatte beslutninger om personlige forhold for barnet. En forelder (mor, far eller medmor) som ikke bor sammen med barnet, og ikke har foreldreansvar, har også ulike rettigheter og plikter knyttet til foreldreskapet.

Barnet har rett til samvær med en forelder det ikke bor sammen med. Under samværet har barnet krav på omsorg og omtanke, og den som har samvær med barnet kan ta avgjørelser som gjelder omsorgen for barnet under samvær, jf barneloven § 42. En forelder har også plikt til å forsørge barnet (bidragsplikt).

5.2 Morskap

Barneloven § 2 slår fast at kvinnen som har født barnet, skal regnes som juridisk mor. Dette gjelder også når barnet har blitt til med egg donert fra en annen kvinne. Den kvinnen som føder barnet blir i alle tilfeller mor til barnet, med de rettigheter og plikter som følger av barneloven og øvrig lovgivning.

Det har heller ingen betydning om det er planlagt at en annen kvinne skal overta den faktiske omsorgen for barnet. Surrogatmødre føder barnet og har derfor det rettslige morskapet fra barnet er født.

Videre er det presisert i barneloven § 2 andre ledd at en avtale om å føde et barn for en annen kvinne ikke er bindende. Dette innebærer at en eventuell overføring av morskapet må skje etter at barnet er født. En slik overføring kan her i landet bare skje etter reglene i adopsjonsloven, se nærmere omtale i punkt 6.5.

En eventuell rettssak om hvem som er mor til barnet, vil kun gjelde spørsmålet om kvinnen faktisk har født det aktuelle barnet. I en farskapssak vil en DNA-analyse være det viktigste bevismiddelet. Ved tvil om morskap vil en DNA-analyse bare gi opplysninger om den genetiske tilknytningen, altså om hvilken kvinne egget stammer fra. Det må i tillegge foretas en bevisvurdering for å klarlegge om den genetiske moren også har født barnet. En slik sak kan anlegges etter de prosessuelle reglene i barneloven kapittel 4A, se punkt 5.10. Spørsmål om en kvinne faktisk har født et barn og dermed er barnets mor, kan også avgjøres prejudisielt i andre typer saker, for eksempel straffesaker.

5.3 Medmorskap

Med virkning fra 1. januar 2009 fikk barneloven en ny bestemmelse om medmorskap i ekteskap eller samboerskap mellom to kvinner. Bestemmelsen gjelder barn født etter assistert befruktning med kjent sæddonor i godkjent helseinstitusjon. Når morens ektefelle har samtykket til den assisterte befruktningen, blir ektefellen medmor til barnet. Tilsvarende kan en samboer som har samtykket til den assisterte befruktningen, erkjenne medmorskap på samme måte som menn kan erkjenne farskap. Bestemmelsene er regelfestet som nytt andre ledd i barneloven § 3 og nytt sjette ledd i § 4.

Etter § 4a fjerde ledd har departementet gitt forskrift om fastsettelse av medmorskap etter barnelova. 1 Forskriften inneholder utfyllende bestemmelser om hva som skal regnes som godkjent helseinsitusjon, og om hva som menes med assistert befruktning. Forskriften forutsetter en særskilt søknad om medmorskap, og at samtykke til assistert befruktning som hovedregel må være gitt før den aktuelle behandlingen finner sted. Søknaden avgjøres av folkeregistermyndigheten, noe som også kan skje før barnet blir født. Kravet om søknad gjelder også når medmorskapet følger av ekteskap etter barneloven § 3, men det skal ikke foretas en egentlig vurdering eller godkjenning.

Barneloven § 3 andre og tredje ledd fastsetter at medmorskapet er avhengig av at ekteskapet består på fødselstidspunktet, og at ikke ektefellene er separert ved bevilling eller dom. Når det gjelder samboere, er det avgjørende tidspunktet satt til starten av svangerskapet, jf. forskriften § 2 andre ledd. Mor og medmor må således være samboere når den assisterte befruktningen finner sted. Samboerskapet kan ha opphørt når barnet blir født; den tidligere samboeren kan likevel erkjenne medmorskapet etter barneloven § 4 sjette ledd.

Domstolen kan prøve om vilkårene for medmorskap etter § 3 eller § 4 er oppfylt. Selv om det ikke framgår klart av lovens ordlyd, legger utvalget til grunn at dom for medmorskap bare kan avsies når alle vilkårene etter § 3 andre ledd eller § 4 sjette ledd er oppfylt. I forhold til samboere vil en dom som fastsetter medmorskap gjøre det unødvendig med erkjennelse etter § 4 første til femte ledd. Dersom vilkårene er oppfylt, kan for eksempel barnemoren få fastsatt at samboer eller tidligere samboer er medmor, selv om denne kvinnen ikke ønsker det.

Barnelovens bestemmelse om medmorskap gjelder ikke når barnet er blitt til på annen måte enn ved assistert befruktning i godkjent helseinstitusjon, eller når ektefellen eller samboeren til barnemoren ikke har gitt samtykke. Reglene om medmorskap gjelder således ikke når barn blir til på annen måte, enten dette skjer ved samleie eller inseminasjon. Reglene gjelder heller ikke når den assisterte befruktningen har skjedd med anonym sæddonor i utlandet.

Barnet kan ikke både ha far og medmor, jf. barneloven § 4a andre ledd. Når medmorskap er etablert, kan det ikke senere etableres farskap i tillegg.

Det følger av § 4a tredje ledd at regler i lov eller forskrift som gjelder om eller for en far, også gjelder på samme måte om eller for en medmor. I følge Ot.prp. nr. 33 (2007-2008) s. 76 skal dette likevel ikke gjelde frivillig endring etter barneloven § 7, som skal være begrenset til farskap.

Registrert partner kan bli medmor etter reglene for ektefeller i barneloven § 3. Selv om partnerskapsloven er opphevet, er hovedregelen fortsatt at tidligere registrerte partnerskap har tilsvarende rettsvirkninger som ekteskap. Dette følger av ekteskapsloven § 95.

5.4 Etablering av farskap

For barn født i ekteskap blir farskapet fastsatt etter pater est-regelen. Dette følger av barneloven § 3. Morens ektefelle på fødselstidspunktet blir juridisk far til barnet. Dette gjelder uavhengig av om ektefellen er biologisk far til barnet eller ikke.

Selv om moren gifter seg mens hun er gravid, men før barnet blir født, gjelder pater est-regelen. Hvis morens ektemann er død, skal han regnes som far «dersom ho kan ha blitt med barn før han døyde.»

Etter barneloven § 3 tredje ledd gjelder pater est-regelen likevel ikke når ekteparet er separert ved bevilling fra fylkesmannen eller ved dom på fødselstidspunktet. Når paret kun er faktisk separert, gjelder pater est-regelen.

Når moren ikke er gift på fødselstidspunktet, fastsettes farskap ved erkjennelse eller dom. Reglene om erkjennelse er fastsatt i barneloven § 4. Far kan erkjenne farskapet både under svangerskapet og etter at barnet er født. Erkjennelsen skal være skriftlig og kan blant annet gis til jordmor eller lege ved svangerskapskontroll eller i fødselsmelding etter barneloven § 1. Ellers kan far erkjenne farskapet ved personlig frammøte hos norsk folkeregister eller bidragsfogd, norsk dommer eller det organ i NAV som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.

Når far oppholder seg i utlandet, kan han erkjenne farskap ved oppmøte hos norsk diplomatisk eller konsulær tjenestemann. Dersom faren er mannskap om bord på norsk skip i utenriksfart, kan han erkjenne farskapet hos skipsføreren. Etter barneloven § 4 første ledd bokstav e kan farskap erkjennes hos utenlandsk myndighet når Kongen har fastsatt det. Kongens myndighet er delegert til Barne- og familiedepartementet.

Som hovedregel er det ikke nok at faren erkjenner farskapet. Moren må også gi sitt samtykke, enten ved at hun har oppgitt den aktuelle mannen som far til barnet eller ved at hun godtar erkjennelsen i ettertid. Hovedregelen er således at mor og far er sammen om å etablere farskapet. Unntak gjelder når faren erkjenner ved påtegning på farskapsforelegg, og forelegget ikke er utarbeidet på grunnlag av at moren har oppgitt den aktuelle mannen som far til barnet. Se også punkt 5.6.

Videre er det gjort unntak for samboere etter barneloven § 4 tredje ledd. En mann kan erkjenne farskapet uten morens samtykke når han er samboer med moren. Vilkåret er at de to samboerne er folkeregistrert på samme adresse eller erklærer i melding til folkeregisteret at de bor sammen.

Moren skal få melding om farskapet. Dersom moren er uenig, har det offentlige ansvar for å få klarlagt farskapet. Den nærmere framgangsmåten er fastsatt i forskrift. 2 Se også punkt 5.6 om det offentliges ansvar.

Etter forskriften § 5 gjelder erkjenning av farskap etter barneloven § 4 tredje ledd bare for barn født etter 1. januar 2006. Videre fastsetter forskriften § 3 at moren må melde fra til bidragsfogden om at hun er uenig innen tre måneder. Melder hun ikke fra inne fristen, har det offentlige ikke lenger noe ansvar for å få endret farskapet. Moren kan imidlertid fortsatt reise endringssak for retten etter barneloven § 6. Forskriften § 1 andre ledd definerer samboere som to personer som lever i et ekteskapslignende forhold.

I fødselsmeldingsforskriften §§ 3 og 9 er det gitt nærmere regler om erkjennelse av farskap. 3 Forskriften krever at erkjennelsen gis på en fastsatt blankett. Erkjennelsen skal i alle tilfeller videresendes til Skattedirektoratet, og til bidragsfogden når foreldrene ikke lever sammen.

Når farskap ikke følger av pater est-regelen eller erkjennelse, kan saken bringes inn for domstolen. Se også punkt 5.6 om det offentliges ansvar for å klarlegge farskapet forut for eventuell domstolsbehandling. Lovens utgangspunkt etter § 9 er at en mann som blir utpekt som far etter DNA-analyse, skal dømmes til far. Det er bare i tilfeller hvor det ikke foreligger DNA-analyse, hvor det er grunn til å tro at det hefter feil ved DNA-analysen eller dersom nærstående slektninger også framstår som mulige fedre, at annen bevisbedømming etter barneloven § 9 andre eller tredje ledd er nødvendig.

Etter § 9 andre ledd skal en mann som har hatt samleie med moren på den tiden hun kan ha blitt gravid, dømmes til far dersom det ikke er lite trolig at han er far til barnet. I § 9 tredje ledd reguleres tilfeller hvor moren har hatt samleie med flere menn i perioden hun kan ha blitt gravid. Det skal da bare avsies dom for farskap når det er «monaleg meir truleg» at en av dem er faren enn noen av de andre.

5.5 Endring av farskap

Etablerte farskap kan endres etter barneloven §§ 6 og 7. Det gjelder ingen tidsfrister for endring av farskap. Endring kan skje både under barnets oppvekst og når barnet er voksent.

Farskap som følger av pater est-regelen eller erkjennelse, kan endres frivillig etter barneloven § 7. Endring kan skje når en annen mann erkjenner farskapet og erkjennelsen godtas skriftlig av moren og mannen som så langt har innehatt farskapet. Slik erkjennelse gjelder likevel bare når Arbeids- og velferdsdirektoratet finner det trolig at mannen er far til barnet. Når det foreligger DNA-analyse, vil denne være avgjørende for direktoratets vurdering. Dersom DNA-analysen utpeker den andre mannen som biologisk far, skal direktoratet godkjenne at farskapet endres. Dersom DNA-analysen utelukker ham som biologisk far, må det nye farskapet avvises.

Barneloven § 6 har regler om domstolenes adgang til å endre farskap som er etablert ved pater est eller ved erkjennelse. Barnet, de juridiske foreldrene samt en person som mener han er far til barnet (tredjemann) har kompetanse til å reise sak med påstand om å få farskapet endret. Før barnet når myndighetsalder (18 år) må sak på vegne av barnet reises av en særskilt oppnevnt verge. Når barnet er 15 år, må barnet samtykke i at vergen går til sak. Arbeids- og velferdsdirektoratet er også gitt anledning til å reise farskapssak. Dette kan direktoratet gjøre «når særlege grunnar taler for det», jf. barneloven § 6 fjerde punktum. For øvrig kan ingen andre reise sak om endring av farskap.

Farskap som er fastsatt ved dom, kan kreves gjenopptatt uten hensyn til om vilkårene i tvisteloven er oppfylt, dersom det ikke forelå DNA-analyse i den opprinnelige dommen. Dette følger av barneloven § 28a første ledd.

Domstolenes bevisvurdering i en endringssak vil være den samme som ved første gangs etablering av farskap. Også ved endring er det nesten alltid DNA-analysen som avgjør farskapet. Andre bevis kan være nødvendig når den aktuelle mannen ikke er tilgjengelig for DNA-analyse, for eksempel fordi han er forsvunnet eller død.

5.6 Det offentliges ansvar for å fastsette farskap og medmorskap

Når det ved barnets fødsel ikke etableres farskap eller medmorskap etter §§ 3 eller 4, har det offentlige ansvaret for at det fastsettes farskap eller medmorskap til barnet. Dette ansvaret følger av barneloven § 5. Ansvaret er begrunnet i hensynet til barnet, og moren kan derfor ikke motsette seg myndighetenes arbeid med å finne barnets biologiske far.

Det offentliges ansvar starter med fødselsmeldingen etter barneloven § 1 og fødselsmeldingsforskriften kapittel 1. Når et barn blir født, har legen eller jordmoren plikt til å sende fødselsmelding til folkeregisteret. Når barnet er født uten lege eller jordmor til stede, er det moren som skal sende inn fødselsmeldingen. I meldingen skal det blant annet opplyses om foreldrene lever sammen.

Dersom barnet ikke har far eller medmor, skal fødselsmeldingen også sendes til bidragsfogden. I slike tilfeller skal meldingen opplyse om moren har oppgitt hvem som er far eller medmor til barnet.

Det videre ansvaret for å få fastsatt farskapet eller medmorskap ligger hos Arbeids- og velferdsetaten (NAV) og domstolene. NAVs oppgaver er regulert i barneloven kapittel 3. NAVs kommunale nivå omfatter også bidragsfogden som står for den første delen av arbeidet etter barneloven § 10.

Bidragsfogden sender melding til den mannen moren har oppgitt som barnets far, jf. barneloven § 10 første ledd. I meldingen opplyses at han kan møte opp hos bidragsfogden og erkjenne farskapet. Dersom han erkjenner farskapet, er saken avsluttet og bidragsfogden melder fra om farskapet til folkeregisteret. Etter § 10 andre ledd skal bidragsfogden også informere mor og den oppgitte faren om rettigheter og plikter i forhold til barnet. Dersom det er nødvendig, skal bidragsfogden innhente opplysninger som har betydning for bidragsplikt etter barneloven § 70.

Når den oppgitte mannen ikke erkjenner farskapet, skal bidragsfogden be ham om en forklaring om farskapsspørsmålet, herunder hans kontakt med moren. Deretter skal saken sendes videre til et annet organ i Arbeids- og velferdsetaten (fylkesnivå).

I den videre behandlingen kan NAV også kreve forklaring fra moren og pålegge blodprøve, eventuelt DNA-analyse, av moren, barnet og den eller de oppgitte fedre, jf. barneloven § 11 første ledd.

I særlige tilfeller kan det også pålegges blodprøve, eventuelt DNA-analyse av faren, før barnet er født. Den som ikke retter seg etter pålegget kan bli ilagt tvangsbot eller bli hentet av politiet og ført til lege for DNA-analyse. Tvangsbot eller henting til prøvetaking besluttes i kjennelse av retten etter barneloven § 24 tredje ledd.

NAV kan også innhente opplysninger fra lege eller jordmor som har hatt moren til svangerskapskontroll. Dette følger av barneloven § 11 tredje ledd, som også setter til side legens og jordmorens taushetsplikt. Nærmere regler om legens og jordmorens opplysningsplikt er gitt i forskrift om opplysningsplikt for lege og jordmor i forbindelse med fastsetting av farskap. 4

Dersom det foreligger en DNA-analyse som viser at den oppgitte mannen er far til barnet, men han likevel ikke vil erkjenne farskapet, utferdiger NAV farskapsforelegg som sendes mannen. Slikt forelegg skal også utarbeides og sendes når NAV av andre grunner finner det sannsynlig at den oppgitte faren eller en annen mann er barnets far.

Barneloven § 12 har regler om innholdet i forelegget. I forelegget skal det stå at mottaker vil bli regnet som far til barnet dersom han erkjenner farskapet etter barneloven § 4, og at dersom han ikke erkjenner farskapet innen en måned, vil saken bli sendt til retten. I forelegget skal det også opplyses om rettslige virkninger av farskapet.

Det antas at de fleste sakene avsluttes ved erkjennelse av farskap når DNA-analyse utpeker en mann som far til barnet. Når farskapet er erkjent som svar på farskapsforelegget, er det ikke nødvendig med morens samtykke til erkjennelsen. Det forutsettes imidlertid at moren i de fleste tilfellene har oppgitt at vedkommende kan være far. Farskapet er dermed etablert, og saken avsluttes.

Enkelte nekter imidlertid å vedta forskapsforelegget. I slike tilfeller skal NAV bringe saken inn for domstolene, jf. barneloven § 13 første ledd. Saken skal også sendes til retten når det ikke er mulig å få meddelt farskapsforelegget til den mulige faren. Dette kan være saker der meddelelse ikke lykkes med rekommandert brev eller forkynning. Videre skal saken sendes retten når NAV har latt være å skrive ut farskapsforelegg fordi den mulige far er død eller sinnsyk eller fordi han bor i utlandet.

Når det ikke er mulig å få fastsatt farskapet, kan NAV henlegge saken. Dette gjelder for eksempel når moren ikke gir opplysninger om hvem som kan være far til barnet, og det heller ikke foreligger andre opplysninger om hvem som er faren. En annen henleggelsesgrunn er at den eneste oppgitte faren utelukkes av DNA-analyse. Har NAV henlagt saken, kan barnet, moren eller en mann som mener han er far anlegge farskapssak for domstolen, jf. barneloven § 11 sjette ledd.

Dersom samboerfar har erkjent farskapet etter § 4 tredje ledd uten at moren har medvirket, skal folkeregistermyndigheten sende melding til bidragsfogden. Bidragsfogden skal sende melding til moren om at det er erkjent farskap til hennes barn. Meldingen skal gi opplysninger om framgangsmåten dersom mor ikke er enig i farskapsfastsettelsen. Partene vil da få tilbud om DNA-analyse. Hvis DNA-analysen viser at mannen er far til barnet, avslutter Arbeids- og velferdsetaten saken. Mor må eventuelt selv reise endringssak for retten. Hvis DNA-analyse ikke foreligger eller hvis analysen viser at mannen ikke er far, kan Arbeids- og velferdsetaten reise sak for retten med sikte på å oppheve farskapet.

Barneloven kapittel 3 vil så langt de passer også gjelde for det offentliges oppgaver knyttet til etablering av medmorskap. Det offentlige har ikke ansvar for å få fastsatt hvem som er mor til et barn.

5.7 Nærmere om domstolenes behandling av farskapssaker

Domstolenes behandling av farskapssaker følger i utgangspunktet de alminnelige reglene i domstol­loven og tvisteloven. Enkelte særregler er fastsatt i barneloven kapittel 4.

Kapitlet har blant annet særlige regler om vitneplikt for sakens parter i § 21, om fortsettelse av saken selv om en av partene er fraværende i § 23 og om partsforholdet i § 17. Barnet, moren og hver mann som regnes som faren eller som kan være det, er alltid parter i saken, uavhengig av hvem som har brakt saken inn for domstolene.

En praktisk viktig regel er adgangen til dom uten hovedforhandling i § 25. Dom kan avsies uten hovedforhandling når en DNA-analyse bekrefter eller avkrefter farskapet. Videre kan den oppgitte faren erkjenne farskapet underveis i saken etter barneloven § 4. Da kan retten heve saken etter § 26.

Domstolen har større ansvar for saksbehandlingen i farskapssaker enn i alminnelige sivile saker. Partene har ikke fri rådighet over saken, jf. tvisteloven § 11-4. Retten avgjør farskapsspørsmålet uavhengig av partenes påstander om hvem som er far eller ikke far. Retten kan imidlertid ikke dømme eller frifinne en person som ikke er part i saken. Videre har retten en selvstendig plikt til å sørge for at bevisføringen gir et forsvarlig grunnlag for avgjørelsen, jf. tvisteloven § 21-3 andre ledd.

Den dominerende faktoren i bevisføringen er DNA-analyse av partene. Hvis ikke DNA-analyse foreligger før saksanlegget, kan retten pålegge DNA-analyse av mor, barn og de mennene som er part i saken etter barneloven § 24. Pålegg om DNA-analyse kan også gis til andre menn som har hatt samleie med moren i unnfangelsestiden.

Pålegget kan gjennomtvinges med tvangsmulkt, eller ved at politiet henter vedkommende til prøvetaking hos lege. Avgjørelse om tvangsmidler fattes i egen kjennelse av retten.

Retten kan også innhente biologisk materiale fra, eller prøver som tidligere er tatt av, en mulig far som er død eller utilgjengelig av andre grunner, jf. barneloven § 24 andre ledd. Se et eksempel på slik innhenting av biologisk materiale fra avdøde i Høysteretts kjennelse av 5. november 2008. 5 Bestemmelsen setter til side eventuell lovpålagt taushetsplikt. Barneloven § 24 andre ledd omfatter i utgangspunktet også innhenting av analyseresultater som foreligger fra før, for eksempel i DNA-register innen strafferettspleien. 6 Det kan imidlertid være at lovreglene eller forskriftene som regulerer DNA-registeret, er til hinder for utlevering av slike analyser.

En sak om etablering eller endring av farskap eller medmorskap må alltid følge prosessreglene i barneloven kapittel 4, og avgjøres på grunnlag av reglene i barneloven kapittel 2. Barneloven § 8 utelukker prejudisiell prøving av farskapsspørsmål i andre saker.

Blir det nødvendig i en annen type sivil sak eller straffesak å avgjøre hvem som er far til et barn, må saken stanses inntil spørsmålet kan avgjøres i farskapssak etter barneloven.

Staten betaler domstolens utgifter i forbindelse med saken, jf. § 29. Dette omfatter også utgifter til innhenting av nødvendige bevis, uavhengig av om bevisene er innhentet av retten eller av partene.

5.8 Særlig om farskap ved assistert befruktning

Hvis barnet har blitt til ved hjelp av assistert befruktning i Norge eller i utlandet, gjelder de alminnelige reglene om fastsetting av farskap. Er mor gift, blir hennes ektemann barnets juridiske far etter pater est-regelen barneloven § 3. Når mor er ugift, må far erkjenne farskapet etter lovens § 4.

Dersom den mulige faren nekter å erkjenne farskapet, gjelder særskilte regler om fastsettelse ved dom i barneloven § 9 fjerde ledd. Er den aktuelle mannen samboer med moren, skal han dømmes til far dersom han har gitt sitt samtykke til den assisterte befruktningen og det ikke er lite trolig at barnet har blitt til ved den assisterte befruktningen. Dette gjelder uansett om samboeren har gitt sæd eller ikke.

Barneloven § 9 fjerde ledd får også betydning for ektepar som blir formelt separert etter at ektefellen ga sitt samtykke, men før barnet blir født. Etter den alminnelige regelen i § 3 ville ektefellen i slike tilfeller ikke bli automatisk far til barnet. Når barnet er blitt til ved assistert befruktning, blir ektefellen far også i slike tilfeller. Forutsetningen er imidlertid at den konkrete assisterte befruktningen er omfattet av ektefellens samtykke.

Dersom det senere blir reist sak om endring av farskapet, må det også tas utgangspunkt i reglene i barneloven § 9 fjerde ledd. Domstolen må vurdere om barnet faktisk er blitt til ved assistert befruktning innenfor samboers eller ektefelles samtykke. Dersom dette er tilfellet, blir farskapet ikke endret. Kommer retten til det motsatte resultat, gjelder de alminnelige reglene i barneloven § 9 første til tredje ledd. Farskapet vil da som hovedregel bli fastsatt på bakgrunn av DNA-analyse av mulige fedre.

I barneloven § 9 femte ledd er det slått fast at sædgiver som ikke er ektefelle eller samboer med moren, aldri kan dømmes til far. Dette gjelder også når ingen andre kan dømmes til far, for eksempel fordi samboer eller ektefelle ikke har gitt sitt samtykke til den assisterte befruktningen.

5.9 Særlig om morskap, farskap og medmorskap med tilknytning til utlandet

Barneloven §§ 81 og 85 regulerer fastsettelse og endring av farskap og medmorskap når mor, barn, far eller påstått far har tilknytning til et annet land enn Norge. Følger farskapet eller medmorskapet direkte av det andre landets lovgivning, vil det legges til grunn uten ytterligere formaliteter, jf. barneloven § 85 første ledd. Dette er i hovedsak farskap som fastsettes etter pater est-regelen, en regel som gjelder i de fleste land. Bestemmelsen i § 85 første ledd vil også omfatte lovregler om automatisk foreldreskap for morens kvinnelige partner eller ektefelle.

Det er viktig å merke seg at § 85 første ledd også gjelder for lovbestemte farskap eller medmorskap, som ikke på tilsvarende måte ville fulgt av norsk lov. For eksempel kan det tenkes at andre land legger automatisk farskap til morens samboer, eller har regler som går lenger i å gi automatisk medmorskap til morens partner. Også i slike tilfeller vil farskapet eller medmorskapet bli lagt til grunn i Norge uten krav om særskilt godkjenning.

Farskap eller medmorskap som ikke følger direkte etter utenlandsk lov, men fastsettes særskilt, må anerkjennes etter barneloven § 85 andre ledd før det kan legges til grunn i Norge. Dette vil for eksempel gjelde farskap som er etablert ved samtykke eller erkjennelse fra mor og den aktuelle mannen.

Utgangspunktet er at en farskapsavgjørelse som er gyldig i det landet den er fastsatt, som hovedregel skal godkjennes som gyldig i Norge. Avgjørelsen om å anerkjenne en utenlandsk farskapsavgjørelse skal skje etter en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Ved denne vurderingen skal det blant annet legges vekt på hvordan framgangsmåten er ved fastsettelse av farskap i vedkommende land, om faren rent faktisk har hatt mulighet til å ivareta sine interesser, og hvilket bevismateriale avgjørelsen bygger på. Utgangspunktet for vurderingen er at en farskapsavgjørelse som egner seg til å bli satt istedenfor en norsk avgjørelse, skal godkjennes som gyldig i Norge. Det samme vil gjelde for avgjørelser om medmorskap.

Når farskap eller medmorskap legges til grunn eller anerkjennes etter § 85, får det fulle rettsvirkninger i Norge, og skal legges til grunn på linje med foreldreskap fastsatt etter norske lovregler.

Kompetansen til å anerkjenne farskap eller medmorskap etter § 85 andre ledd er delegert til NAV. Vedtakene fattes av NAV Utland.

Barneloven § 85 gjelder således de tilfellene farskap eller medmorskap allerede er etablert etter utenlandsk lov, enten direkte etter loven eller som farskap fastsatt i enkelttilfelle. Bestemmelsen regulerer når slike farskap eller medmorskap får rettsvirkninger i Norge.

Barneloven § 81 gjelder første gangs fastsettelse og endring av farskap og medmorskap, herunder endring av foreldreskap som er gitt virkning i Norge etter barneloven § 85. Bestemmelsen regulerer i hvilke tilfeller slik fastsettelse eller endring kan skje i henhold til norske lovregler. Bestemmelsens første ledd gjelder erkjennelse av farskap og medmorskap etter barneloven § 4, frivillig endring av farskap etter barneloven § 7 og første gangs etablering av farskap ved norske domstoler. De norske reglene kan benyttes i følgende tilfeller:

1. dersom mora var busett i Noreg då barnet vart født

2. dersom barnet seinare har busett seg i Noreg, og mora eller verja til barnet ynskjer å få farskapen fastsett her, eller

3. dersom den oppgjevne faren er busett i Noreg.»

Endringssaker for domstolene er særskilt regulert i § 81 andre ledd. Slik sak kan anlegges ved norsk domstol dersom det eksisterende farskapet er etablert etter norske regler. Videre kan endringssak anlegges for norske domstoler når enten mor, barn, far eller tredjemann som mener han er far til barnet, er bosatt i Norge.

Det er gitt forskrift om anerkjennelse av nordiske farskapsavgjørelser. 7 Forskriften gir rettskraftig dom avsagt av dansk, finsk, islandsk eller svensk domstol tilsvarende anvendelse i Norge. Når farskapet til et barn er fastsatt i Danmark, Finland, Island eller Sverige på annen måte enn ved dom, gjelder fastsettingen også i Norge. Forskriftens § 3 fastsetter enkelte unntak:

«§ 3. Dom eller fastsetting som nevnt i §§ 1 og 2 gjelder likevel ikke i Norge når:

1. dommen eller fastsettingen er i strid med en dom som gjelder i Norge og som er avsagt i et søksmål som ble reist før det andre søksmålet ble reist eller før fastsettingen skjedde,

2. dommen eller fastsettingen er i strid med en annen farskapsfastsetting som gjelder i Norge, forutsatt at fastsettingen skjedde før søksmålet ble reist eller før den andre fastsettingen skjedde,

3. søksmål om farskapet til barnet er reist i Norge eller et annet land, forutsatt at søksmålet kan lede til en dom som vil gjelde i Norge og det ble reist før det andre søksmålet ble reist eller før fastsettingen skjedde, eller

4. anerkjennelse ville virke åpenbart støtende på norsk rettsorden.»

Det er ikke gitt forskrifter eller inngått traktat om anerkjennelse av foreldreskap fra land utenfor Norden.

Barneloven §§ 81 og 85 regulerer ikke morskap. Normalt vil morskap for barn født i utlandet følge direkte av lov, og derved legges til grunn. Et morskap som er fastsatt , må nødvendigvis være overført fra den opprinnelige moren. Har overføringen skjedd ved adopsjon, skal utenlandsadopsjonen godkjennes etter reglene i adopsjonsloven §§ 19 til 22. Har overføringen skjedd på annen måte, finnes det ikke egne regler om anerkjennelse.

5.10 Andre slektskapssaker enn farskapssaker

Barnelovens kapittel 4A inneholder enkelte særskilte prosessregler for slektskapssaker, blant annet om partsforhold. Kapitlet omfatter ikke alle typer slektskapssaker. For det første gjelder kapitlet bare slektskap i rett opp- eller nedstigende linje, jf. § 29a. For det andre er kapitlet avgrenset mot saker om etablering og endring av farskap og medmorskap, som skal behandles etter barneloven kapittel 4.

Saker om søskenforhold eller andre slektskapsforhold i sidelinjen kan således ikke prøves etter kapittel 4A. Slike saker kan heller ikke prøves etter de alminnelige reglene i tvisteloven. Kapittel 4A er sammen med kapittel 4 en uttømmende regulering av hvilke slektskapssaker som kan anlegges for norske domstoler.

Barnelovens kapittel 4A omfatter blant annet saker om morskap til et barn. Slike saker vil være meget sjeldne, men kan gjelde tilfeller med forbytting av barn eller situasjoner der surrogatmor ønsker barnet tilbake.

Kapitlet utelukker ikke prejudisiell prøving av slektskapsforhold som ledd i andre typer rettssaker. Spørsmålet om en kvinne faktisk er mor til et barn kan for eksempel prøves som ledd i en straffesak. Det samme gjelder spørsmål om noen faktisk er søsken eller søskenbarn. Sammenlign barneloven § 8 som forbyr slik prejudisiell prøving av farskap eller medmorskap.

Når et prosessuelt forhold ikke er regulert i kapittel 4A, gjelder de alminnelige reglene i domstolsloven og tvisteloven. For eksempel inneholder ikke kapittel 4A hjemmel for å pålegge DNA-analyse. Domstolen må derfor vurdere om tvisteloven § 26-4 kan gi nødvendig hjemmel i den enkelte sak. Bestemmelsen gjelder personers plikt til å stille seg til rådighet som bevis i en rettssak. Tvisteloven § 26-4 er tilstrekkelig hjemmel til å kreve en hårprøve som deretter kan underkastes DNA-analyse. 8 Tilsvarende må gjelde for prøver tatt med vattpinne i munnhulen. Videre kan domstolen kreve tilgang til prøver eller testresultater som allerede foreligger etter tvisteloven § 26-5.

6 Annen lovgivning av betydning

6.1 Innledning

Utvalgets vurderinger er først og fremst knyttet til barnelovens regler. Enkelte andre lover har imidlertid også en særlig relevans for utvalgets arbeid.

Menneskerettsloven fastsetter det folkerettslige utgangspunktet for utvalgets vurderinger, blant annet med lovfesting av FNs barnekonvensjon. Bioteknologiloven regulerer hvilke former for assistert befruktning som er tillatt i Norge. Det ligger utenfor utvalgets mandat å foreslå endringer i adgangen til assistert befruktning. Dagens regulering i bioteknologiloven er derfor en viktig premiss for utvalgets vurderinger.

Ekteskapslovens likestilling av likekjønnede og ulikekjønnede par er også et viktig utgangspunkt for utvalgets vurderinger. Videre gir adopsjonsloven adgang til å etablere foreldreskap uavhengig av biologisk tilknytning mellom foreldre og barn. Adopsjonsloven kan derfor være et viktig redskap i arbeidet med å skape trygge og stabile rammer for barnet der barnets biologiske mor eller far ikke er aktuelle som foreldre.

Folkeregisterloven pålegger plikt til registrering av alle fødsler som skjer i Norge i folkeregisteret. Videre fastsetter loven regler om registrering av barn og foreldre som flytter til Norge.

Nedenfor gir utvalget en kort presentasjon av ovennevnte lover.

6.2 Menneskerettsloven

Lov 21. mai 1999 nr. 30 om menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) gir fire sentrale menneskerettskonvensjoner direkte virkning i norsk rett, jf. § 2. De fire konvensjonene er:

• FNs konvensjon om barnets rettigheter (BK)

• Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK)

• FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter

• FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter

Menneskerettsloven § 3 fastsetter at bestemmelser i de fire konvensjonene ved motstrid skal gå foran bestemmelser i annen norsk lovgivning.

Av interesse for utvalgets arbeid er BK artikkel 7 om barnets rett til å kjenne sine foreldre, BK artikkel 8 om retten til identitet, BK artikkel 9 om vern mot adskillelse fra foreldre, BK artikkel 10 om familiegjenforening og EMK artikkel 8 om retten til privatliv og familieliv. Utvalget vil også peke på BK artikkel 3 nr. 1 om hensynet til barnets beste:

«Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.»

Se nærmere omtale av internasjonale konvensjoner i kapittel 7.

6.3 Bioteknologiloven

Lov 5. desember 2003 nr. 100 om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven) kapittel 2 regulerer hvilke former for behandling med assistert befruktning som kan tilbys av helsevesenet i Norge. Med assistert befruktning menes inseminasjon og befruktning av egg utenfor kvinnens kropp, jf. bioteknologiloven § 2-1. Inseminasjon omfatter både bruk av ektefelles eller samboers sæd og donorsæd.

Helsevesenet i Norge kan tilby behandling med inseminasjon med sæd fra kjent donor og med befruktning av egg utenfor kvinnens kropp. Det er ikke tillatt med inseminasjon av sæd fra donor med ukjent identitet. Det er heller ikke adgang til å sette befruktede egg inn i livmoren til en annen kvinne enn den kvinnen eggcellen stammer fra – såkalt eggdonasjon, jf. bioteknologiloven § 2-15.

Behandling med assistert befruktning kan bare utføres på en kvinne som er gift eller som er samboer i ekteskapsliknende forhold, jf. § 2-2. Fram til 1. januar 2009 var tilbudet begrenset til par av motsatt kjønn. Ved endringer i ekteskapsloven som gir par av samme kjønn rett til å inngå ekteskap, er det samtidig vedtatt å gi kvinne som er gift eller samboer med en annen kvinne, rett til assistert befruktning.

Kravet om ekteskap eller samboerskap utelukker ordninger med surrogatmor i Norge. Videre følger det av barneloven § 2 at kvinnen som føder barnet alltid skal regnes som barnets rettslige mor, og at avtale om å bære fram barn for en annen kvinne ikke er bindende. Dette er omtalt i kapittel 5.

Videre er det et vilkår for assistert befruktning at mannen eller kvinnen er befruktningsudyktig, jf. § 2-4. Det er likevel en viss adgang til assistert befruktning når mannen eller kvinnen har eller er bærer av en alvorlig arvelig sykdom, jf. § 2-3.

Legen som skal ta beslutning om å foreta behandling med sikte på assistert befruktning, skal fatte sin avgjørelse på bakgrunn av medisinske og psykososiale vurderinger av paret, hvor det bl.a. skal legges vekt på parets omsorgsevne og hensynet til barnets beste, jf. § 2-6. Se nærmere omtale i punkt 3.7.

Begge ektefellene må gi skriftlig samtykke til hver behandling. Samtykket har også betydning for fastsettelse av farskap eller medmorskap til barnet, jf. omtale under kapittel 5.

Barn som er født etter assistert befruktning ved hjelp av donorsæd, har etter fylte 18 år, rett til å få opplysninger om sæddonors identitet. Det er opprettet et donorregister for dette formål, jf. bioteknologiloven § 2-8. Ingen andre, heller ikke barnets foreldre, har rett til å få vite om sæddonors identitet. Sæddonor kan ikke få opplysninger om barnets eller foreldrenes identitet, jf. bioteknologiloven § 2-9.

Foreldrene har imidlertid ingen plikt til å opplyse barnet om at det er kommet til verden ved hjelp av sæddonasjon, slik som adoptivforeldre plikter å fortelle adoptivbarnet at det er adoptert, jf. adopsjonsloven § 12.

Det følger av barneloven § 9 femte ledd at sæddonor ikke kan pålegges farskapet, såfremt ikke inseminasjonen er gjort med sæd fra ektemann eller samboer. Se videre omtale i kapittel 5.

Leger eller helseinstitusjon som ønsker å tilby behandling med assistert befruktning, må ha offentlig godkjenning etter §§ 2-19 og 7-1. Bioteknologiloven regulerer ikke kunstig inseminasjon i privat regi. Det er således tillatt å foreta slik inseminasjon på seg selv.

Forsettlig overtredelse av bioteknologiloven kan straffes etter lovens § 7-5.

6.4 Lov om ekteskap

Fra 1. januar 2009 bestemmer lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap at personer av både motsatt og samme kjønn kan inngå ekteskap. Når norsk lov eller forskrift bruker begrepet «ekteskap», «ektefeller» eller «ektepar» eller lignende, omfattes både likekjønnede og ulikekjønnede par. Ekteskap mellom personer av samme kjønn har således de samme rettsvirkninger som andre ekteskap.

Fra 1993 til og med 2008 kunne likekjønnede par inngå registrert partnerskap. Slike partnerskap var regulert av partnerskapsloven som ble opphevet samtidig med endringene i ekteskapsloven. Det er gitt overgangsregler for registrert partnerskap i ekteskapsloven § 95. Blant annet har registrerte partnerskap – med ett unntak – fortsatt samme rettsvirkning som ekteskap. Unntaket gjelder for adopsjon. Registrerte partnere kan som hovedregel ikke adoptere barn sammen. Registrert partner kan imidlertid stebarnsadoptere den andre partnerens barn etter adopsjonsloven § 5a.

Etter ekteskapsloven § 95 femte ledd er det formelt sett enkelt å endre et registrert partnerskap til ekteskap. Det er tilstrekkelig at partnerne framsetter en begjæring overfor folkeregistermyndighetene om at partnerskapet skal gjelde som ekteskap.

6.5 Lov om adopsjon

Lov 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon bygger på et prinsipielt grunnsyn om at adoptivbarn og egnefødte barn skal likestilles i juridisk forstand. Adoptivbarn skal ha samme rettsstilling som om det var adoptivforeldrenes egnefødte barn, blant annet i forhold til arv. Ved en adopsjon går således alle de plikter og rettigheter som biologiske foreldre har, over på adoptivforeldrene (adoptantene), som for eksempel foreldreansvar og underholdsplikt. Samtidig faller rettsforholdet til de opprinnelige foreldrene bort. Et adopsjonsforhold kan bare endres ved ny adopsjon.

Tillatelse til adopsjon gis i hvert enkelt tilfelle av Barne-, ungdoms- og familieetaten, etter myndighet delegert fra Barne- og likestillingsdepartementet. Tillatelse kan gis i forhold til barn fra utlandet eller fra Norge.

Tillatelse til adopsjon skal bare gis når det antas å være til barnets beste, jf. § 2. Videre kreves det samtykke fra den eller dem som har foreldreansvar for barnet, jf. § 7. Har den ene av foreldrene foreldreansvaret alene, skal den andre forelderen likevel gis anledning til å uttale seg. Et gyldig samtykke til adopsjon kan ikke gis før to måneder etter at barnet er født.

Er barnet over 12 år, må det selv samtykke i å bli adoptert. Dette følger av adopsjonsloven § 6. Barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det fattes adopsjonsvedtak.

Adoptivforeldre skal så snart det anses som tilrådelig, under hensyn til barnets alder og modenhet, fortelle barnet at det er adoptert. Fra barnet er 18 år har det selv rett til å få opplyst hvem de opprinnelige foreldrene er, jf. adopsjonsloven § 12.

Den som er gift, kan ikke adoptere barn sammen med andre enn ektefellen. Det er i adopsjonsloven ikke noe forbud mot at enslige kan adoptere, men denne muligheten har fram til nå blitt praktisert restriktivt, ut fra det grunnleggende syn at barn gis større trygghet ved å ha to foreldre. Bestemmelsen om at ektefeller må adoptere sammen, gjelder uavhengig av om ekteskapet er mellom par av ulikt eller samme kjønn.

En ektefelle kan stebarnsadoptere den andre ektefellens barn, jf. adopsjonsloven § 5a. Tilsvarende kan en registrert partner adoptere den andre partnerens barn. Loven gjør unntak slik at adoptivbarn som kommer fra et land som ikke tillater adopsjon til par av samme kjønn, ikke kan stebarnsadopteres. Den som stebarnsadopterer har samme rettigheter og plikter i forhold til barnet som andre adoptivforeldre, samtidig som ektefellen beholder sin rettslige tilknytning til barnet.

De samme vilkårene gjelder for stebarnsadopsjon som for annen adopsjon. Blant annet må adopsjonen antas å være til gagn for barnet, jf. adopsjonsloven § 2. I den sammenheng må det innhentes legeopplysninger, vandelsattest mv. Videre må det foreligge samtykke fra de som har foreldreansvar for barnet. Samtykke kan ikke gis før det har gått to måneder etter fødselen.

I 2006 ble retningslinjene for saksbehandlingen av stebarnsadopsjoner endret. Siktemålet var å lempe kravene som stilles for stebarnsadopsjon i registrert partnerskap. Dette gjelder tilfeller hvor barnet har vært planlagt i familien og det ikke har vært mulig å fastsette farskapet, slik at farskapssaken er blitt henlagt etter barneloven § 11 femte ledd. I den anledning uttalte Barne- og likestillingsdepartementet:

«Gjelder søknaden adopsjon av et nyfødt barn i registrert partnerskap, barnet er planlagt i familien og det ikke har vært mulig å fastsette farskapet, kan kravet til at forholdet mellom barnet og steforelder skal ha vart i noe tid, likevel fravikes. Det registrerte partnerskapet bør ha vart i to år før det gis adopsjonsbevilling slik at forholdet skal ha vist sin stabilitet. Et dokumentert samboerforhold forut for inngåelsen av det registrerte partnerskapet kan tillegges vekt. Videre skal det legges vekt på barnets behov for to juridiske foreldre. Det avgjørende for vurderingen vil alltid være om adopsjonen samlet sett vil bli til barnets beste.» 9

Endringene i retningslinjene har ført til at adopsjonsbevilling i disse sakene normalt kan gis før barnet er et halvt år gammelt.

En utenlandsk adopsjon vil gjelde i Norge dersom adoptantene hadde sin bopel i eller var statsborgere av det andre landet da adopsjonen ble gitt. Dette følger av adopsjonsloven § 19.

Den som er bosatt i Norge, må ha forhåndssamtykke fra norske myndigheter for å kunne adoptere et barn fra utlandet. Samtykke gis av Barne-, ungdoms- og familieetaten i henhold til den norske adopsjonsloven, jf. lovens §§ 17 og 18. Virkningen av at forhåndssamtykke er gitt, er at den utenlandske adopsjonen gjelder i Norge uten ytterligere godkjenning fra norske myndigheter, jf. § 22. Som hovedregel kreves det at adopsjon av barn fra utlandet formidles gjennom en godkjent forening, jf. adopsjonsloven § 16f.

6.6 Lov om folkeregistrering

Det er ett sentralt folkeregister for Norge, jf. lov 16. januar 1970 nr. 1 om folkeregistrering og forskrift 9. november 2007 nr. 1268 om folkeregistrering. Skattekontorene er folkeregistermyndighet i første instans og er tillagt avgjørelsesmyndighet i de fleste saker. Klageorgan er Skattedirektoratet.

Folkeregisteret omfatter alle personer som er eller har vært bosatt i Norge, alle personer som er født i Norge, og andre personer som det er fastsatt fødselsnummer eller D-nummer 10 for.

Alle barn født i Norge skal fødselsregistreres, uavhengig av om moren er bostedsregistrert i Norge. Melding om fødsel skal sendes av den legen eller jordmoren som er til stede ved fødselen til folkeregistermyndigheten. Registrering av fødsler er sentralisert og utføres av Personregisteret lokalisert i Hammerfest. Personregisteret har ansvar for registrering av fødsler og farskap samt tildeling av fødselsnummer og D-nummer for hele landet.

Fødselsnummer tildeles maskinelt ved registreringen på grunnlag av fødselsdato og kjønn. I tillegg registreres mor, eventuell far/medmor, fødested, statsborgerskap og noen opplysninger for statistisk bruk.

Er foreldrene gift, blir kvinnens ektemann registrert som far. Er foreldrene ikke gift, må det foreligge en farskapserkjennelse. Erkjennes ikke farskapet frivillig, må det fastsettes av domstolene, før farskapet kan registreres i folkeregisteret.

Når navn er valgt for et barn, får foreldrene tilsendt fødselsattest. Fødselsattesten inneholder opplysning om fullt navn, fødested, fødselsnummer, kjønn og foreldrenes navn. Utstedelse av fødselsattester skjer maskinelt i folkeregistrene.

Et familienummer knytter sammen en familiekjerne som kan bestå av ektefeller med eventuelle ugifte barn eller enslige med ugifte barn, uansett alder, som er registrert bosatt på samme adresse.

Folkeregistreringsforskriften § 1-2 gir hjemmel for å fastsette instruks med nærmere regler for når faktiske og rettslige forhold som har funnet sted i utlandet, skal registreres i det sentrale folkeregisteret. Skattedirektoratet har gitt instruks med krav til dokumentasjon for fødsel, farskap, vigsel mv. som finner sted i utlandet. 11

Fødselsnummer kan tildeles norske statsborgere bosatt i utlandet når fødselsnummer er nødvendig for utstedelse av norsk pass. For barn født i utlandet er det kun passmyndighet som kan søke om fødselsnummer, jf. passforskriften § 9. Barnets foreldre henvender seg til passmyndigheten (norsk utenriksstasjon) som tar stilling til om barnet er norsk statsborger. Foreldrene må legge fram fødselsattest for barnet. Dersom barnet er norsk statsborger, sender passmyndigheten søknad til Personregisteret om tildeling av fødsels­nummer for barnet.

Fødselsattester utstedt i andre land enn Japan, Australia, New Zealand, USA og Canada eller land i Vest-Europa skal være legalisert, påført apostille 12 eller være godkjent av norsk utenriksstasjon. For attester fra Pakistan, Irak, Somalia, Afghanistan, Sri Lanka, Filippinene, Nigeria, Etiopia, Vietnam, Uganda, Burma, Burundi og Kosovo gjelder særlige regler, som også åpner for krav om DNA-analyse.

Adopsjoner registreres sentralt på grunnlag av meldinger fra Barne-, ungdoms- og familieetaten. Ved adopsjon blir i prinsippet alle tidligere data om den adopterte slettet fra registeret. Data om den adopterte slettes også på de biologiske foreldrene. I spesielle tilfeller får den adopterte nytt fødselsnummer uten referanse til det tidligere nummeret.

7 Internasjonale konvensjoner

7.1 Innledning

Konvensjoner er den vanligste betegnelsen på avtaler mellom stater som er ment å være folkerettslig bindende. En avtale må fylle fire kriterier for å være en konvensjon: Den må være juridisk bindende, den må inngås mellom stater eller organisasjoner, den må reguleres av internasjonal rett, og den må være skriftlig. Et land som har ratifisert en konvensjon, er forpliktet til å oppfylle innholdet i konvensjonen overfor landets innbyggere og i sitt lovverk.

Som redegjort for i punkt 6.2, er fire sentrale menneskerettighetskonvensjoner gitt direkte virkning som norsk lov, med forrangsvirkning foran annen norsk lov, jf. menneskerettsloven, 13 se § 3 jf. § 2. For utvalgets arbeid er det særlig FNs konvensjon om barnets rettigheter (BK) og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) som er aktuelle. Ved motstrid mellom regler i andre norske lover og menneskerettsloven, skal bestemmelsene i konvensjoner og protokoller nevnt i § 2 gå foran bestemmelser i annen norsk lovgivning. Se nærmere punkt 7.2 og 7.3.

Andre relevante konvensjoner presenteres i punktene 7.4 til 7.8.

Det vises også til kapittel 3 og 4 der det henvises til både andre konvensjoner, forberedende arbeider til prinsipper om assistert befruktning i Europarådets regi og EØS-regulering som er gjennomført i norsk lov.

Førsteamanuensis dr. juris Karl Harald Søvig har på oppdrag fra utvalget skrevet betenkningen «Barnekonvensjonen art. 7. Barns rett til å kjenne sitt opphav og knytte rettslige bånd til primære omsorgspersoner». Denne er inntatt som vedlegg til utredningen. I betenkningen drøfter Søvig BKs og EMKs betydning for de spørsmålene utvalget er satt til å vurdere. Dette gjelder blant annet barnets rett til å kjenne identiteten til sine biologiske foreldre etter assistert befruktning eller adopsjon, offentlige myndigheters plikt til å klarlegge biologisk opphav i forbindelse med fødsel og innvandring og plikt til rettslig anerkjennelse av barnets omsorgspersoner.

Utvalget har under arbeidet vurdert at alle forslag som er framsatt i utvalgets lovutkast, er i samsvar med våre folkerettslige forpliktelser.

7.2 Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen

Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) ble vedtatt av Europarådet i 1950 for å beskytte menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Konvensjonen håndheves av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Konvensjonen fastsetter en rekke sentrale menneskerettigheter, blant annet retten til liv, vern mot tortur, vern av privatlivet og sikring av ytringsfriheten.

EMK artikkel 8 fastsetter rett til privatliv og familieliv. I den forbindelse har Den europeiske menneskerettighetsdomstolen lagt til grunn at staten etter omstendighetene kan ha en plikt til å avklare farskap. For eksempel er et barns forsøk på å få kunnskap om sitt biologiske opphav gjennom en farskapssak omfattet av retten til familieliv i artikkel 8. 14

7.3 FNs barnekonvensjon

FNs konvensjon om barnets rettigheter ble vedtatt av FNs generalforsamling 20. november 1989, og ratifisert av Norge 8. januar 1991.

Barnekonvensjonen gir barn og unge under 18 år et særlig menneskerettighetsvern. Konvensjonen kan inndeles i fire hovedområder. Alle barn har rett til liv og helse, skolegang og utvikling, deltakelse og innflytelse, samt omsorg og beskyttelse.

Barnekonvensjonen inneholder flere bestemmelser som er relevante for utvalgets drøftelser. Mest sentralt står artikkel 3 nr. 1 som legger til grunn barnets beste som et grunnleggende hensyn ved alle offentlige handlinger som berører barnet. Videre beskyttes barnets rett til egen identitet i artikkel 8. I artikkel 7 er barnet gitt rett til, så langt dette er mulig, å kjenne sine foreldre. Andre relevante bestemmelser er artikkel 9 om vern mot adskillelse fra foreldre med mindre dette er til barnets eget beste, og artikkel 10 om familiegjenforening.

Barnekonvensjonen artikkel 35 krever at landene setter i verk tiltak for å hindre bortføring og salg av eller handel med barn. Videre er det gitt vern mot seksuell utnytting og misbruk av barn i artikkel 34. I forlengelsen av dette er det gitt Valgfri protokoll 25. mai 2000 om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi. Protokollen er en tilleggsprotokoll til FNs barnekonvensjon. Protokollen er vedtatt som norsk lov i menneskerettsloven og krever blant annet at landene straffesanksjonerer salg av barn. Ifølge protokollens artikkel 3 nr. 1 a) (ii) omfatter salg av barn også:

«… å medvirke på utilbørlig måte, som mellomledd, for å innhente samtykke til adopsjon av et barn i strid med gjeldende internasjonale rettslige instrumenter om adopsjon,»

Videre krever konvensjonen at norske myndigheter setter i verk rettslige og administrative tiltak som sikrer at alle som medvirker ved adopsjon av barn, opptrer i samsvar med gjeldende internasjonale konvensjoner.

7.4 Konvensjoner om barnebortføring

Norge er tilsluttet Haag-konvensjonen om barnebortføring. 15 Haag-konvensjonen er åpen for tilslutning fra alle land i verden.

Konvensjonen har til formål å forhindre barnebortføringer, samt løse problemer som oppstår hvis et barn urettmessig er tatt fra et land til et annet.

Det bærende prinsippet i Haag-konvensjonen er at barnets faktiske situasjon før bortføringen eller tilbakeholdelsen skal gjenopprettes. Barn som er bortført fra Norge til utlandet, skal tilbakeføres til Norge slik at avgjørelser om barnets fremtid kan treffes her.

En tilbakeføring innebærer ikke en avgjørelse av barnefordelingssaken, det vil si hvem som skal ha foreldreansvar, hvor barnet skal bo og omfanget av samvær i fremtiden. Derimot vil tilbakeføringen i praksis avgjøre hvilket land barnefordelingssaken vil bli avgjort i. Hvis barnet blir tilbakeført, vil barnefordelingssaken bli avgjort i bostedslandet. Hvis tilbakeføring nektes, vil vanligvis mottakerlandet (som da blir barnets nye bostedsland) behandle saken.

Norge er også tilsluttet en europeisk konvensjon om gjenopprettelse av foreldreansvar og om anerkjennelse og fullbyrding av foreldreansvar. 16 Konvensjonen er, sammen med Haag-konvensjonen om barnebortføring, gjennomført i norsk lov ved barnebortføringsloven. 17

7.5 Haag-konvensjonen om adopsjon

Haag-konvensjonen om adopsjon har etablert et system for samarbeid mellom barnets opprinnelsesland og mottakerland når en adopsjon gjennomføres over landegrensene. 18 Haag-konvensjonen trådte i kraft for Norges del 1. januar 1998.

Konvensjonen er en videreføring av prinsipper nedfelt i FNs barnekonvensjon og slår fast at det er nødvendig å treffe tiltak for å sikre at internasjonale adopsjoner skjer med respekt for barnets grunnleggende rettigheter. Den skal videre sikre at bortføring av og handel med barn ikke finner sted. Konvensjonen inneholder regler for hvordan samarbeidet om internasjonale adopsjoner skal foregå mellom opprinnelseslandene og mottakerlandene.

Konvensjonen tar utgangspunkt i FNs barnekonvensjon, og bygger på prinsippet om barnets beste. Barn skal først og fremst gis mulighet til å forbli under omsorg fra sin egen opprinnelige familie. Samtidig erkjenner konvensjonen at internasjonal adopsjon kan gi et barn fordelen av en varig familie når det ikke finnes en egnet familie for det i opprinnelsesstaten.

Videre har konvensjonslandene forpliktet seg til å sikre at bortføring eller handel med barn ikke finner sted. Dette er et hovedformål ved konvensjonen. Opprinnelseslandet skal blant annet kontrollere at samtykke til adopsjon er reelt, og at samtykke ikke er gitt som følge av betaling eller annen godtgjørelse. Morens samtykke skal være gitt etter fødselen. Mottakerlandet skal blant annet kontrollere at de som ønsker å bli adoptivforeldre egner seg for adopsjon.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) er, med henvisning til Haag-konvensjonen, utpekt som sentralmyndighet i Norge for all internasjonal adopsjon.

Haag-konvensjonen om adopsjon er gjennomført i norsk rett ved adopsjonsloven. 19

7.6 Europeisk konvensjon om adopsjon

Europarådets konvensjon om adopsjon av barn er fra 1967. 20 Norge er tilsluttet konvensjonen, som i lengre tid har vært under revidering. Hensikten er å modernisere konvensjonen og bringe den i samsvar med rettspraksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Den reviderte konvensjonen er vedtatt av Ministerkomiteen i Europarådet, og den ble undertegnet av Norge 27. november 2008. Konvensjonen vil tre i kraft når tre medlemsland har ratifisert den.

Etter den nye konvensjonen er bl.a. muligheten for å bli vurdert som adoptivforeldre utvidet til også å gjelde ektefeller av samme kjønn og registrerte partnere.

7.7 Europeisk konvensjon om barn født utenfor ekteskap

Europarådets konvensjon om barn født utenfor ekteskap trådte i kraft ved Norges ratifisering i 1978. 21 Konvensjonen har bl.a. bestemmelser om etablering av morskap og farskap. Det følger av konvensjonens artikkel 2 at morskap til barn født utenfor ekteskap skal følge av det faktum at hun har født barnet. Farskap kan etableres ved frivillig erkjennelse eller rettslig avgjørelse, jf. artikkel 3.

Som en videreføring av konvensjonen fra 1975, utga Europarådets ekspertgruppe i familierett, (CJ-FA) i 2006 et “White Paper», som inneholder et utkast til prinsipper vedrørende etablering og rettslige konsekvenser av foreldreskap. 22 Disse prinsippene kan sees på som en forløper til en framtidig anbefaling fra Europarådet. Prinsippene er nærmere omtalt i kapitlene 3, 9, 10 og 11.

7.8 Nordisk familierettskonvensjon

Den nordiske familierettskonvensjonen av 1931 inneholder regler om jurisdiksjon, lovvalg og anerkjennelse av avgjørelser i saker om ekteskap, adopsjon og vergemål. 23 Konvensjonen gjelder mellom Sverige, Finland, Danmark, Island og Norge.

Konvensjonen har regler om internasjonal kompetanse ved inngåelse og opphevelse av ekteskap, regler om ektefellenes formuesordning, nærmere regler om adopsjon, saker om vergemål for mindreårige og umyndiggjøring. Konvensjonen inneholder videre regler om gjensidig anerkjennelse av rettsavgjørelser i øvrige nordiske land.

Reglene i konvensjonen gjelder for ektefeller som er bosatt i Norden, og som i tillegg er statsborgere i en nordisk stat. Dette innebærer at konvensjonen gir regler om hvilket nordisk lands rett som skal anvendes for ektefeller som er bosatt i Norden, og som ved sitt statsborgerskap har tilknytning til mer enn ett nordisk land

De delene av den nordiske familierettskonvensjonen som har tilknytning til barnebortføring, er gjennomført i norsk rett ved barnebortføringsloven og lov 10. juni 1977 nr. 71 om anerkjennelse og fullbyrding av nordiske dommer på privatrettens område.

8 Utenlandsk rett

8.1 Innledning

Utvalget har innhentet informasjon om enkelte sider av lovreguleringen av farskap, morskap og medmorskap fra de nordiske landene og et utvalg andre europeiske land, dvs. England, Romania, Tyskland og Nederland. Lovreglene om morskap for barn født i de aktuelle land er de samme: Den kvinnen som føder barnet er også barnets rettslige mor. Dette gjelder også barn født etter eggdonasjon og/eller barn født av surrogatmor.

Alle landene har også lovfestet pater est-regelen for ektefeller, det vil si at den mannen moren er gift med ved fødselen, blir juridisk far til barnet. Med unntak av Island har ingen av landene gjort pater est-regelen gjeldende for samboende eller andre ugifte mødre.

Alle de nordiske landene anerkjenner som hovedregel hverandres farskapsdommer. Når farskapet til et barn er fastsatt på annen måte enn ved dom i et av de nordiske landene, har fastsettelsen også som hovedregel fulle rettsvirkninger i hele Norden. De felles nordiske reglene er i Norge vedtatt i forskrift om anerkjennelse av nordiske farskapsavgjørelser, 24 som også regner opp enkelte unntak. Se også utvalgets redegjørelse for norsk lovgivning i kapittel 5.

Redegjørelsen nedenfor er i hovedsak basert på den informasjonen utvalget har mottatt fra de respektive landenes myndigheter, og omfatter kun enkelte hovedlinjer i lovgivningen.

8.2 Sverige

Morskap og farskap er lovregulert i den svenske Föräldrabalken. Pater est-regelen gjelder for ektepar, men ikke for samboere eller andre ugifte foreldre.

Når moren ikke er gift fastsettes farskapet ved bekreftelse eller dom. Bekreftelsen skal gis skriftlig og bevitnes av to personer. Bekreftelsen må godkjennes av barnets mor og sosialnemnda, som bare skal gi sin godkjenning når det kan antas at den aktuelle mannen er far til barnet. Når barnet er myndig, skal det selv godkjenne bekreftelsen. Farskap kan også bekreftes før barnet blir født.

Barnet selv og den juridiske faren kan gå til sak for å få opphevet farskapet. Det er ingen søksmålsfrister. Når faren er død og han ikke har bodd sammen med barnet og heller ikke har bekreftet at barnet er hans, kan hans arvinger eller moren gå til sak om opphevelse av farskapet innenfor nærmere bestemte frister.

Når barnet er født ved assistert befruktning, blir ektefellen eller samboeren til moren juridisk far til barnet. Vilkåret er at han har gitt sitt samtykke til den assisterte befruktningen. Tilsvarende blir morens registrerte partner eller kvinnelige samboer forelder til barnet, når hun har samtykket til den assisterte befruktningen.

Domstolen kan pålegge blodprøve eller annen granskning av arvestoff når det er nødvendig i en farskapssak. DNA-analyse har i lang tid vært brukt ved slike undersøkelser.

Følger farskapet av utenlandsk lovregel om at ektefellen automatisk blir far til barnet, gjelder farskapet også i Sverige. Når det gjelder farskapsavgjørelser fra utenlandske domstoler er utgangspunktet at slike avgjørelser har fulle rettsvirkninger i Sverige. Vilkåret er imidlertid at det ut fra partens bosted, statsborgerskap eller annen tilknytning var rimelig grunn til saken ble prøvd i den fremmede staten. Unntak fra denne hovedregelen gjelder når det allerede foreligger dom eller pågår andre rettssaker i samme sak. En utenlandsk farskapsfastsettelse gjennom bekreftelse gjelder som hovedregel også i Sverige.

Sverige har ingen spesielle regler for anerkjennelse av morskap når barnet er født etter assistert befruktning i utlandet med metoder som ikke er tillatt i hjemlandet.

Surrogatmorskap er ikke tillatt i Sverige.

I SOU 2007: 3 Föräldraskap vid assisterad befruktning foreslås det en ny regel om foreldreskap for barn som blir født i registrert partnerskap. De registrerte partnerne skal presumeres å være barnets foreldre.

8.3 Danmark

Den danske pater est-regelen omfatter bare ektefeller. Ugifte par kan registrere farskapet ved fødselen ved å erklære at de sammen vil ta omsorgen og ansvaret for barnet. Dersom foreldrene underskriver en slik omsorgs- og ansvarserklæring får de også automatisk felles foreldremyndighet.

Hvis foreldrene ikke ønsker felles foreldremyndighet, skal moren fylle ut en blankett med opplysninger om hvem som er far til barnet, og faren skal fylle ut en blankett med farskapserkjennelse.

Hvis barnet ikke har noen far, kan moren starte en sak i statsforvaltningen for å få fastsatt farskapet. I denne forbindelse kan det foretas DNA-analyse av partene. Hvis partene ikke medvirker skal saken behandles av domstolen, som også kan gjøre bruk av DNA-analyse.

Loven åpner også for at en mann som har hatt et seksuelt forhold til barnets mor i den perioden hun ble gravid, kan få prøvd om han er far til barnet. Dette gjelder imidlertid bare dersom barnet ikke allerede har en far etter reglene om pater est eller erkjennelse.

Dersom det har skjedd feil, eller det senere framkommer opplysninger som kan ha hatt betydning for registreringen av farskapet, kan mor, far, barn eller en tredjemann få saken gjenopptatt. Den samme adgangen til å anlegge sak har de nevnte personenes dødsbo. Saken må reises innen tre år etter barnets fødsel. Det kan gjøres unntak fra fristen i særlig tilfeller.

Faren kan ikke i noe tilfelle reise sak dersom han på tross av kunnskap om feilen har behandlet barnet som sitt eget. Tilsvarende gjelder for moren, når hun har latt faren behandle barnet som sitt.

Hvis farskap fastsatt i utlandet har de samme rettsvirkninger som dansk farskap, anerkjennes det utenlandske farskapet i Danmark.

Ordninger med surrogatmor er tillatt i Danmark. Slike ordninger er imidlertid forbudt dersom surrogatmor mottar penger for å føde barnet eller hvis avtalen om surrogatmorskap er formidlet av en tredjepart. En avtale om at surrogatmoren skal gi fra seg barnet etter fødselen, er ugyldig. Det er derfor kun mulig å være surrogatmor i Danmark, hvis kvinnen skal føde et barn for sin venninne eller for et familiemedlem.

Når det er foretatt kunstig befruktning i utlandet som ikke er tillatt i Danmark, er utgangspunktet at kvinnen som føder blir mor til barnet. Dersom reglene om morskap er annerledes i et land hvor det er benyttet surrogatmor, kan imidlertid dette landets regler legges til grunn etter en konkret vurdering.

8.4 Finland

Pater est-regelen gjelder for ektefeller. Er barnet født av ugift mor kan farskapet fastsettes ved erkjennelse eller dom. Dette gjelder også for samboere. Farskapet erkjennes skriftlig for offentlig instans. Barnets mor skal høres før erkjennelsen godkjennes.

Rett til å reise søksmål om farskapet har barnet, moren og barnets jurdiske far. Når farskapet er fastsatt ved pater est-regelen, gjelder en søksmålsfrist på to år etter barnets fødsel. Er farskapet erkjent, gjelder en to års søksmålsfrist fra farskapet ble fastsatt ved erkjennelsen. Det kan i visse tilfeller dispenseres fra søksmålsfristene. En ektemann kan ikke i noe tilfelle reise sak hvis han etter fødselen har erklært skriftlig at barnet er hans.

DNA-analyse brukes både i forvaltningens og domstolenes arbeid med å fastsette farskapet. Når partene ikke medvirker til DNA-testen, kan domstolen pålegge en slik test som kan gjennomføres ved tvang.

Når barnet er født etter assistert befruktning blir mors ektefelle far til barnet. Når mor er ugift legges farskapet til den mannen som i samråd med moren har samtykket til den assisterte befruktningen.

Ordninger med surrogatmor er ikke tillatt i Finland.

Det finnes ikke særskilte regler om anerkjennelse av morskap når barnet er født i utlandet. Finland utarbeider nye regler om anerkjennelse av utenlandske farskap. Utgangspunktet er at gyldig farskap fastsatt i utlandet også legges til grunn i Finland hvis det ikke strider mot ordre public.

8.5 Island

Etter islandsk lovgivning gjelder pater est-regelen både for ektefeller og samboere. Vilkåret er at samboerskapet er registrert i folkeregisteret eller på annen måte er tilfredsstillende dokumentert.

Hvis barnets mor og en mann som hun oppgir som far senere blir samboere og samboerskapet blir registrert i folkeregisteret, legges også farskapet til den oppgitte faren. Vilkåret er at barnet ikke allerede har en far.

For andre barn født av ugifte mødre fastsettes farskap ved erkjennelse eller dom.

Barnet, moren og juridisk far samt enkelte av dennes arvinger kan anlegge farskapssak. Det gjelder ingen frister for slikt saksanlegg. DNA-test benyttes i farskapssaker.

En kvinne som har samtykket til assistert befruktning hos sin partner eller samboer, blir forelder til barnet. Det finnes ingen bestemmelser om assistert befruktning som har blitt foretatt i utlandet. I slike tilfeller må den kvinnen som ikke føder barnet, adoptere barnet dersom hun ønsker å oppnå rettsstiling som forelder.

Ordninger med surrogatmor er ikke tillatt på Island.

8.6 England

Engelsk lovgivning legger til grunn pater est-regelen for ektefeller, men ikke for andre mødre eller fedre. Når barnet er født av ugift mor, kan farskapet enten etableres ved at faren signerer fødselsmeldingen eller ved at han etterpå søker om en endring i fødselsregisteret. Han kan søke alene eller sammen med moren.

Bidragsfogden tilbyr DNA-testing når en mann blir en oppgitt som far. Dersom han ikke medvirker, blir han regnet som far, og bidrag blir pålagt. Hvis han avgir DNA-test og det viser seg at han er far, må han selv dekke kostnadene til DNA-analysen. Domstolene kan pålegge DNA-testing i farskapssaker.

Mor, barn og juridisk far kan gå til sak for å få endret farskapet. Det gjelder ingen frister for å anlegge sak om endring av farskap.

Engelske domstoler kan fastsette samvær med personer som er barnets nærstående. Dersom farskap blir endret, kan domstolen fastsette at det skal være samvær mellom barnet og den som har vært far. Domstolenes vide skjønnsmargin gjør det mulig å legge avgjørende vekt på barnets beste i saker der farskap blir endret.

Det gis assistert befruktning til både likekjønnede og ulikekjønnede par. I likekjønnede parforhold blir morens partner barnets medmor (second mother).

Ordninger med surrogatmor er tillatt i England. Det er imidlertid ikke tillatt med økonomisk vinning av slik virksomhet. Kvinnen som føder barnet regnes alltid som mor, også når det er foretatt eggdonasjon. En avtale om surrogatmorskap kan ikke tvangsgjennomføres, og kvinnen som føder kan velge å beholde barnet.

I England kan foreldreskap også etableres ved en «parental order» som overfører foreldremyndigheten fra eksisterende foreldre til de nye foreldrene. Parental order benyttes i de tilfellene hvor barnet er planlagt i den nye familien, for eksempel ved bruk av surrogatmor. Prosessen er enklere enn ved adopsjon, og kan gjennomføres i løpet av seks uker.

En parental order forutsetter at i hvert fall en av de nye foreldrene er biologisk eller genetisk forelder. Parental order har langt på vei samme rettsvirkning som en adopsjon. Samtykke fra mor, dvs. kvinnen som har født barnet, er en forutsetning for at en parental order skal kunne overføre foreldreskapet. Samtykket må være reelt. Avgjørelsen må også være til barnets beste. Dersom moren er forsvunnet, kan domstolen eventuelt gjøre unntak fra samtykkekravet.

Engelsk lovgivning legges til grunn for alle som er bosatt i England, enten fødselen skjer på engelsk territorium eller i utlandet. Dette gjelder også når mor og/eller far ikke er engelske statsborgere. Foreldre som er bosatt i England og kommer tilbake fra utlandet med et barn, er således underlagt engelsk lov om første gangs fastsettelse av morskap og farskap. Engelsk rett anvendes også for overføring av foreldreskap når surrogatmor er benyttet.

Dersom foreldrene ikke er bosatt i England, har foreldreskap etablert etter utenlandsk rett full gyldighet.

Innvandringsmyndighetene har ansvaret for å kontrollere at barnet kommer legalt til landet.

8.7 Romania

I Romania gjelder pater est-regelen kun for barn født eller unnfanget i ekteskap. Når moren er ugift, må farskapet etableres ved erkjennelse eller dom.

Både foreldre og barn kan gå til sak for å få opphevet farskapet. Saken må anlegges innen tre år etter barnets fødsel. For barnet begynner fristen likevel ikke å løpe før barnet er myndig. DNA-test blir benyttet når det er tvil om farskapet.

Barnet og moren kan gå til sak for å få etablert farskap til et barn som ikke har noen far. Fristen for en slik farskapssak er ett år fra barnets fødsel.

Utenlandske avgjørelser om farskap og morskap blir anerkjent i Romania. Romania har ikke lovgivning om assistert befruktning.

8.8 Tyskland

I Tyskland gjelder pater est-regelen for ektefeller. For barn født utenfor ekteskap fastsettes farskapet ved erkjennelse eller dom. Farens erkjennelse av farskapet må godkjennes av moren og offentlig myndighet.

Barnet, moren, den juridiske faren og den påståtte biologiske faren kan gå til sak om farskapet. Sak om farskap må anlegges innen to år fra det tidspunktet omstendigheter som taler mot farskapet ble kjent. For barnet løper imidlertid en ny toårsfrist fra myndighetsalder.

Den biologiske farens adgang til å bestride farskapet er ytterligere begrenset. Han kan ikke bestride farskapet så lenge barnet har et sosialt familieforhold til sin juridiske far.

Når det gjelder anerkjennelse av utenlandske farskap, er hovedregelen at farskapet følger av reglene i det landet barnet er bosatt.

Ordninger med surrogatmor er forbudt i Tyskland. Dersom barnet er født av surrogatmor i utlandet, vil den fødende kvinnen uansett være barnets mor. Hennes ektefelle vil være barnets far. Dette farskapet kan eventuelt endres gjennom en farskapssak. Er surrogatmoren ikke gift, kan den biologiske faren erkjenne farskapet. I andre tilfeller må rettslig foreldreskap etableres gjennom adopsjon.

En ny tysk lov gir mor, barn eller far rett til å få klarlagt det biologiske farskapet gjennom DNA-test, men uten at dette vil endre det juridiske farskapet til barnet dersom de ovennevnte tidsfristene er oversittet.

8.9 Nederland

Etter nederlandsk lov gjelder pater est-regelen bare for ektefeller, i andre tilfeller må farskapet erkjennes av den aktuelle mannen. Samboere må således også erkjenne farskapet, det fastsettes ikke automatisk.

En manns erkjennelse av farskap krever vanligvis morens samtykke. Dersom han er den biologiske faren, kan domstolen på visse vilkår godkjenne erkjennelsen selv om moren ikke har gitt sitt samtykke.

Både moren, den juridiske faren og barnet kan gå til sak for å få opphevet farskapet. Det er enkelte begrensninger i far og mors adgang til å anlegge sak, blant annet søksmålsfrister. Faren må anlegge sak innen ett år etter at han fikk kunnskap som tilsier at han ikke er barnets biologiske far. Moren må anlegge sak senest ett år etter barnets fødsel. Barnet kan vente til det blir myndig og må da anlegge sak innen tre år etter at det fikk kunnskap om at den juridiske faren kanskje ikke er den biologiske.

Mor og barn kan gå til sak for å få etablert farskap. En slik sak må moren som hovedregel anlegge senest fem år etter barnets fødsel, eventuelt fem år etter at hun fikk vite om identiteten eller bosted til den antatte faren. For barnet gjelder det ingen frister.

Farskap eller morskap som er etablert i utlandet, blir som hovedregel anerkjent i Nederland. Unntak gjelder blant annet når anerkjennelse vil være et åpenbart brudd på nederlandske familierettslige prinsipper.

DNA-test blir brukt i farskapssaker, men domstolen kan ikke tvangsgjennomføre en slik test. Dersom partene ikke er villige til DNA-test, må dommeren avgjøre saken ut fra andre bevis.