3 Utviklingen i norsk industris konkurranseevne

• Den kostnadsmessige konkurranseevnen målt ved relative timelønnskostnader i industrien i felles valuta anslås å ha svekket seg med i gjennomsnitt 2,9 prosent per år de siste ti årene. Av dette kan 1,7 prosentpoeng tilskrives høyere lønnskostnadsvekst i Norge enn hos handelspartnerne, mens 1,2 prosentpoeng skyldes en styrking av kronen. I 2010 økte de relative timelønnskostnadene målt i felles valuta med 6,9 prosent.

• Gjennomsnittlige timelønnskostnader i norsk industri var i 2010 anslagsvis 51 prosent høyere enn et handelsvektet gjennomsnitt av våre handelspartnere i EU, målt i felles valuta. For industriarbeidere alene anslås de norske timelønnskostnadene å ligge 54 prosent høyere enn hos handelspartnerne i EU, regnet i felles valuta.

• De siste ti årene har produktiviteten i norsk industri, målt ved bruttoprodukt per timeverk i faste priser, økt med i gjennomsnitt 2,7 prosent per år. Dette er om lag på linje med utviklingen hos handelspartnerne. Dersom en ser på produktivitetsutviklingen målt ved bruttoprodukt i løpende priser per timeverk, er imidlertid bildet for norsk industri langt mer positivt. Dette gjenspeiler i stor grad at norsk industri har hatt sterkere prisvekst på sine produkter enn industrien hos handelspartnerne.

• Lønnsomheten i norsk industri, målt ved brutto driftsresultatandel, viste sterk utvikling fra 2002 til 2006, men har de siste årene falt noe tilbake. Målt ved denne indikatoren har lønnsomheten i norsk industri de siste ti årene vært noe lavere enn i industrien hos handelspartnerne.

• Hjemmemarkedsandelene for norske tradisjonelle varer har de siste ti årene vist en fallende tendens, og var i fjor 11 prosent lavere enn i 2001. Eksportmarkedsandelene har samlet sett over de siste ti årene holdt seg om lag uendret.

3.1 Innledning

Den omfattende deltakelsen i det internasjonale varebyttet har gjort det mulig for Norge å oppnå en langt høyere materiell levestandard enn hva som ville vært mulig i en økonomi som var vesentlig mer skjermet mot utenlandsk konkurranse.

Fordelene ved det internasjonale varebyttet vil imidlertid bli vesentlig redusert hvis Norge ikke samtidig kan sørge for en effektiv ressursutnyttelse, herunder full sysselsetting og en akseptabel inntektsfordeling. Land som deltar i det internasjonale vare- og tjenestebyttet må over tid ha en rimelig balanse i utenriksøkonomien. Et lands konkurranseevne uttrykker evnen til å opprettholde en rimelig balanse i utenriksøkonomien over tid, samtidig som en har full og effektiv ressursutnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling.

Det er viktig å skille mellom konkurranseevnen for enkeltnæringer og for Norge som helhet. Konkurranseevnen for en næring beror på næringens lønnsomhet og dens evne til å trekke til seg investeringer. En lønnsom næring må også kunne hevde seg i konkurranse med utenlandske bedrifter på produktmarkedene, og med andre norske næringer i arbeidsmarkedet. Man kan ikke uten videre trekke slutninger fra utviklingen i konkurranseevnen for en enkelt bedrift eller næring til utviklingen i konkurranseevnen for et helt land. En økonomi i vekst og der det skjer omstillinger vil normalt være preget av ulik utvikling i konkurranseevnen for de enkelte næringene. Videre kan en bedring i konkurranseevnen for én næring, f.eks. gjennom subsidiering av innsatsfaktorene, gi en dårligere utnyttelse av ressursene samlet sett, og dermed ikke bedre konkurranseevnen i samfunnsøkonomisk forstand.

I dette kapitlet ser vi på noen utvalgte indikatorer for utviklingen i industriens konkurranseevne. Avsnitt 3.2.1 tar for seg utviklingen i lønnskostnader, herunder tall for lønnskostnadsutviklingen i privat sektor. Forskjeller i lønnskostnadsnivåene i industrien i Norge og andre land omtales i avsnitt 3.2.2. I avsnitt 3.2.3 ser vi på noen andre utvalgte indikatorer for utviklingen i industriens konkurranseevne, herunder kapitalkostnader og andre kostnader. Videre i avsnitt 3.3 gir vi en beskrivelse av utviklingen i produktiviteten de siste ti årene, mens vi i avsnitt 3.4 omtaler utviklingen i lønnsomheten. Endelig i avsnitt 3.5 gis det en oversikt over utviklingen i markedsandeler for tradisjonelle eksportvarer hjemme og ute.

TBU presenterer på vanlig måte et bredt sett av tallfestede indikatorer for å beskrive norsk næringslivs konkurransesituasjon internasjonalt. Flere av disse komponentene peker i retning av en svekket situasjon for norske bedrifter de siste årene. Dette bildet står noe i motsetning til de resultater som fremstår når det gjelder sysselsetting og faktisk produksjonsutvikling. Samlet sett fremstår disse både for industrien og for økonomien samlet bedre enn for mange andre land. Dette kan ha sammenheng med at norsk næringsstruktur avviker mye fra andre land.

3.2 Indikatorer for industriens kostnadsutvikling

Økt globalisering, sterkere internasjonal konkurranse og lavere transportkostnader har medført at stadig større deler av norsk næringsliv utsettes for konkurranse fra utlandet. Mange tjenesteytende næringer, bygg og anlegg mv. har i de senere årene blitt stilt overfor stadig sterkere konkurranse fra utenlandske tilbydere. Det kan være vanskelig å overskue hvilke næringer som i framtiden vil være utsatt for internasjonal konkurranse. Blant eksport- og importkonkurrerende næringer i fastlandsøkonomien er likevel fortsatt industrien den viktigste enkeltnæringen. En rimelig god evne for industrien til å konkurrere både ute og hjemme er dermed viktig for å realisere en balansert økonomisk utvikling. Dette behøver imidlertid ikke innebære at industriens konkurranseevne hele tiden må være like god. Da oljeinntektene kom inn i norsk økonomi, kunne kravet til balanse i utenriksøkonomien imøtekommes med en mindre industrisektor. Men petroleumsinntektene innebærer ikke at konkurranseutsatt sektor på varig basis kan ha svakere konkurranseevne enn konkurrentene i våre handelspartnerland.

Lønnskostnadene er den enkeltfaktoren som betyr mest for kostnadene i næringslivet. Foruten lønnskostnadene vil andre kostnadskomponenter som energikostnader, kapitalkostnader, transportkostnader og andre kostnader til innenlandsk produsert produktinnsats ha betydning for norske bedrifters muligheter til å kunne hevde seg i den internasjonale konkurransen. Videre vil også produktivitetsutviklingen og offentlige avgifter og subsidier være av betydning for konkurranseevnen.

Utviklingen i industriens internasjonale konkurranseevne avhenger også av produktivitets- og kostnadsutviklingen i øvrige deler av norsk næringsliv. Disse næringene leverer produktinnsats, energi og kapitalvarer til industrien. Jo billigere disse leveransene er, desto bedre blir industriens internasjonale konkurranseevne. Videre konkurrerer industrien med øvrige næringer om innsatsfaktorer som bl.a. arbeidskraft. Lavere lønninger i andre næringer kan bidra til en bedring i industriens konkurranseevne ved at det blir lettere og billigere for industrien å skaffe arbeidskraft og kapitalvarer. Kostnadsutviklingen i industrien kan derfor ikke ses uavhengig av kostnadsutviklingen i norsk økonomi for øvrig.

Forutsigbare og stabile rammebetingelser kan også bidra til å styrke næringslivets konkurranseposisjon. For en liten, åpen økonomi som den norske vil det være svært vanskelig å oppnå en stabil realøkonomisk utvikling uten at en samtidig har en relativt stabil nominell utvikling, herunder at en unngår sterke utslag i valutakursen.

3.2.1 Lønnskostnadsvekst

Tabell 3.2 og figur 3.1 viser utviklingen i lønnskostnader per time for ansatte i industrien i Norge og i industrien hos våre handelspartnere målt i felles valuta.

I løpet av de siste ti årene har den kostnadsmessige konkurranseevnen i industrien, målt ved relative timelønnskostnader i felles valuta, i gjennomsnitt svekket seg med 2,9 prosent per år. Av dette kan 1,7 prosentpoeng tilskrives høyere lønnskostnadsvekst i Norge enn hos handelspartnerne, mens resten skyldes en styrking av kronen.

Veksten i timelønnskostnadene i industrien i Norge var høyere enn i industrien hos handelspartnerne i perioden 2001-20101. Utviklingen i valutakursen har variert mye fra år til år, og bidratt til at det har vært langt større svingninger i den relative timelønnskostnadsveksten målt i felles valuta enn i nasjonal valuta, jf. figur 3.1. Kronekursutviklingen er nærmere omtalt i vedlegg 3.

Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var veksten i timelønnskostnadene i norsk industri i 2010 på 3,8 prosent, dvs. 2,5 prosentpoeng høyere enn timelønnskostnadsveksten hos handelspartnerne. En styrking av kronen på over 4 prosent fra 2009 til 2010 gjorde at de relative timelønnskostnadene anslås å ha økt med 6,9 prosent dette året.

Kilde: Bureau of Labor Statistics (BLS), Eurostat, SSB og Beregningsutvalget.

Også om vi går ut over industrien og ser på privat sektor i bredere forstand har den kostnadmessige konkurranseevnen svekket seg i Norge. Ifølge tall og anslag fra OECD for perioden 2001 – 2010 økte lønnskostnadene per ansatt i privat sektor med i gjennomsnitt 2,5 prosentpoeng mer per år i Norge enn hos våre handelspartnere, jf. figur 3.2 og vedleggstabell 4.4. En styrking av kronen gjorde at de relative lønnskostnadene målt i felles valuta i gjennomsnitt økte med nesten 3,7 prosent per år i denne perioden.

OECD anslår at lønnskostnadsveksten i privat sektor i 2010 var 1,2 prosentpoeng høyere i Norge enn hos våre handelspartnere. En styrking av kronekursen bidro til at de relative lønnskostnadene per ansatt målt i felles valuta anslås å ha økt med 5,6 pst. fra 2009 til 2010.

¹ Kildegrunnlaget dekker 92-95 prosent av handelspartneraggregatet.

Kilde: OECD Economic Outlook 88 (jf. tabell 4.4 i vedlegg 4).

OECD anslår veksten i lønnskostnadene per ansatt i privat sektor til 2,5 prosent i 2011 i våre konkurrentland målt i nasjonal valuta og vektet med Norges konkurransevekter.

3.2.2 Sammenlikning av nivåer på arbeidskraftkostnader i Norge og i andre land

3.2.2.1 Industriarbeidere

Timelønnskostnadene for norske industriarbeidere er høyere enn for industriarbeidere hos våre handelspartnere, noe som reflekterer norsk økonomis høye produktivitet og inntektsnivå, men også en sterkere lønnsvekst de siste årene. Sammenlikninger av nivået på timelønnskostnadene mellom Norge og andre land vil i tillegg til direkte lønn for arbeidet tid også omfatte indirekte arbeidskraftkostnader og variasjoner i valutakurser. En viss variasjon av datakvaliteten for enkeltland, enkelte år etc. kan innenbære at enkelte sammenligninger er usikre og vil kunne føre til revisjoner senere.

Tabell 3.3 viser timelønnskostnadene for norske industriarbeidere sammenliknet med industriarbeidere i utvalgte grupper av europeiske land, målt i felles valuta.

Nivåforskjellene økte med om lag 30 prosentpoeng fra 2000 til 2010, hvorav økningen kan knyttes til ulike komponenter av lønnskostnadene og endringer i valutakurser. Forskjellen i timelønnskostnadene økte sterkt i årene 2004 til 2007, i stor grad som følge av at lønnsveksten i Norge var høyere enn hos handelspartnerne i disse årene. En styrking av den norske kronen i den samme perioden, bidro i samme retning. Tallene for 2010 er som for alle ansatte i industrien fremskrevet fra 2009-nivå på grunnlag av tall fra Eurostat/OECD, jfr. vedleggstabell 4.3. En svekkelse av den norske kronen i kjølvannet av finanskrisen bidro imidlertid til at det relative lønnskostnadsnivået gikk svakt ned fra 2008 til 2009. Overfor land i eurosonen falt relative lønnskostnader klart fra 2008 til 2009, men har økt vesentlig fra 2009 til 2010.

I 2010 var timelønnskostnadene for norske industriarbeidere 54 prosent høyere enn hos våre handelspartnere i EU, mot 41 prosent året før, en relativ økning på vel 9 prosent. Nesten 6 prosentpoeng av denne kan tilskrives endringen av valutakursene i forhold til de 14 landene man sammenligner med, mens 3 prosentpoeng skyldes høyere lønnskostnadsvekst for norske industriarbeidere.

Sammensetningen av lønnskostnadene

Strukturen på timelønnskostnadene varierer mye fra land til land. I mange land utgjør indirekte personalkostnader en viktig kostnadskomponent. Tabellen nedenfor viser lønn pr. arbeidet time og hvilke gjennomsnittlige prosentpåslag indirekte personalkostnader målt pr. arbeidet time i de enkelte landene. I de indirekte personalkostnadene inngår sykefravær, ferie og annen lønn for ikke-arbeidet tid samt arbeidsgiveravgifter og andre kostnader som er knyttet til arbeidsforholdet.

3.2.2.2 Alle ansatte i industrien

Funksjonærene utgjør en stadig større andel av lønnsmassen i industribedrifter. Nye produksjonsprosesser har bidratt til at arbeidsinnholdet på mange industriarbeidsplasser har endret seg betydelig og at avgrensningen mellom arbeidere og funksjonærer er mindre tydelig enn tidligere. For industriarbeidere avtales vanligvis sentrale tillegg, mens for funksjonærer avtales sentrale tillegg bare for en begrenset gruppe. Kollektive føringer fra f.eks. industriarbeidere kan ha stor betydning også for den lokale og individuelle lønnsdannelsen for alle grupper.

I NHO-bedrifter utgjør industrifunksjonærer i dag om lag 40 prosent av avtalte årsverk og om lag 50 prosent av lønnssummen totalt i industrien. Om lag ¼ av industrisysselsettingen er utenfor NHO-bedrifter. Nivåsammenligningene i dette avsnittet omfatter også disse.

Differansen mellom timelønnskostnadene i industrien i Norge og i industrien hos handelspartnerne i EU avtok fra 2002 til 2004, men har deretter vist en oppadgående trend, jf. figur 3.32. I 2010 var timelønnskostnadene i norsk industri anslagsvis 51 prosent høyere enn i industrien hos våre konkurrentland i EU. Nivået var med det 11 prosentpoeng høyere enn året før. Av denne oppgangen kan om lag 4 prosentpoeng tilskrives høyere vekst i timelønnskostnadene i norsk industri enn hos handelspartnerne i EU, mens resten skyldes utviklingen i valutakursene.

¹ Handelspartnerne i EU utgjør vel 80 prosent av handelspartneraggregatet. Eurostat har ikke publisert tall for vekst i arbeidskraftkostnader i industrien i Irland og Finland for 2010. Som anslag på veksten i timelønnlønnskostnadene i industrien i Irland og Finland dette året, er det derfor lagt til grunn anslag på vekst i lønn per ansatt i privat sektor fra OECD, jf. vedleggstabell 4.4.

Kilde: Eurostat, OECD og Beregningsutvalget.

Figur 3.4 og vedleggstabell 4.5 illustrerer forholdet mellom lønnskostnadene per timeverk i industrien i Norge og i industrien hos handelspartnerne i EU i 2010. Figuren viser at lønnkostnadsnivået i industrien i Norge dette året var høyere enn i alle de andre landene i sammenlikningen. Av handelspartnerne er det Belgia, Danmark og Sverige som har det høyeste lønnskostnadsnivået. Sistnevnte opplevde en kraftig økning i lønnskostnadene målt i felles valuta fra 2009 til 2010, noe som hovedsakelig må ses i sammenheng med en markert styrking av den svenske kronen mot euro. Landene med lavest lønnskostnadsnivå i 2010 var Polen og Tsjekkia.

¹ Figuren omfatter alle EU-landene i handelspartneraggregatet, jf. boks 3.2. Det vektede gjennomsnittet er beregnet ut fra Norges konkurransevekter.

Kilde: Eurostat, OECD og Beregningsutvalget.

Lønnskostnadene per timeverk for industriarbeidere anslås å ha vært 54 prosent høyere i Norge enn hos våre handelspartnere i EU i 2010, jf. tabell 3.3. Samtidig anslås timelønnskostnadene for alle ansatte i industrien å ha vært 51 prosent høyere enn hos handelspartnerne i EU, jf. figur 3.3 og 3.4. Mens tallene for industriarbeidere i avsnitt 3.2.2.1 hovedsakelig er hentet fra Bureau of Labor Statistics (BLS), kommer tallene for beregning av nivået på timelønnskostnadene for alle ansatte i industrien i dette avsnittet i all hovedsak fra Eurostat. Forskjellen i bruk av kilder gjør at man må være svært varsom med å sammenlikne det anslåtte nivået på timelønnskostnader for industriarbeidere opp mot det anslåtte nivået på timelønnskostnader for alle ansatte i industrien. I vedlegg 6 i Beregningsutvalgets rapport i 2001 (NOU 2001:26) ble ulike kilder for lønnskostnader drøftet. Noen av forskjellene er også diskutert i boks 3.3 og 3.4. Utvalget vil framover se nærmere på tallgrunnlaget for sammenlikninger av arbeidskraftkostnader mellom land, og vurdere hvilke implikasjoner bruk av ulike kilder har på de anslåtte nivåene.

3.2.3 Andre kostnader

I tillegg til lønnskostnadene er kostnadene ved bruk av andre innsatsfaktorer og kapital viktige for industrien. Tabell 3.6 gir en oversikt over noen indikatorer som kan antyde noe om den relative kostnadsutviklingen knyttet til renter, priser og energikostnader.

Kapitalkostnadene kan i teorien gjenspeiles i den såkalte brukerprisen på kapital. Brukerprisen tar hensyn til markedsprisen på kapitalutstyret, kostnadene ved å binde kapital i bedriften, kapitalslitet og reglene for bedrifts- og kapitalbeskatning. I praksis er det vanskelig å måle brukerprisen på kapital, men man har data for enkelte viktige komponenter i brukerprisen, f.eks. renter.

I lys av den tettere integrasjonen i de internasjonale kapitalmarkedene, er det mindre grunn til å vente at kostnadene for bedriftene ved å ta opp lån skal være vesentlig annerledes i Norge enn i andre land. Likevel er det en klar tendens til at mange bedrifter låner mest i nasjonal valuta. Dette gjelder særlig små og mellomstore bedrifter (SMB) som produserer for hjemmemarkedene, hvor tilbud av kreditt forutsetter god lokal kunnskap om marked og aktører. Det kan også være rasjonelt å ha gjeld i nasjonal valuta siden andre kostnader og inntekter er i nasjonal valuta. Også SMB´er kan imidlertid møte internasjonal konkurranse. Det kan derfor være relevant å sammenlikne lånekostnadene i norske kroner med de gjennomsnittlige lånekostnadene hos våre handelspartnere. I så fall må en også korrigere for endringer i verdien på den norske kronen i forhold til valutaene til våre handelspartnere.

De siste ti årene har den norske pengemarkedsrenten med tremåneders løpetid i gjennomsnitt vært 4,1 prosent, dvs. 1,1 prosentpoeng høyere enn hos et vektet gjennomsnitt av handelspartnerne, jf. tabell 3.6. En styrking av kronen på i gjennomsnitt 2,1 prosent per år har isolert sett bidratt til at forskjellen i bedriftenes lånekostnader i Norge og hos handelspartnerne har vært enda høyere. Tremåneders pengemarkedsrente i Norge var i gjennomsnitt 2,5 prosent både i 2009 og 2010. En nedgang i rentenivået hos handelspartnerne fra 2009 til 2010, bidro imidlertid til at renteforskjellen økte dette året, fra 1,1 til 1,4 prosentpoeng.

Utviklingen i pengemarkedsrentene vil ikke fullt ut reflektere forskjeller i bedriftenes lånekostnader i eget land. For det første låner bedriftene i liten grad direkte i pengemarkedet. For det andre foregår en stor del av næringslivets opplåning både i Norge og andre land med lengre rentebindingstid og noen bedrifter tar opp lån i utenlandsk valuta. Omfanget av opplåning i utenlandsk valuta må bl.a. ses i sammenheng med bedriftenes eksponering på inntekts- og utgiftssiden. Graden av rentebinding kan variere mellom land. Et tredje forhold er at en indikator basert på pengemarkedsrentene ikke tar hensyn til forskjeller i skattesystemene mellom land, som også er viktig for å vurdere bedriftenes kapitalkostnader. Særlig i perioden 2008-2010, år med store svingninger risikopremier, vil renteindikatoren i tabell 3.6 være mer usikker enn vanlig som indikator for bedriftenes faktiske lånekostnader.

Prisene på de varene og tjenestene som blir levert til industrien er også en viktig kostnadskomponent. Tabell 3.6 viser utviklingen i prisnivået i Norge sammenliknet med prisnivået hos handelspartnerne. Som indikator for prisutviklingen på innsatsvarer har en i mangel av brukbare pristall for leveranser til bedriftene benyttet konsumprisindeksen i Norge og hos handelspartnerne. Over tid kan en trolig regne med at det er en viss parallellitet i utviklingen i ulike priser i ulike land. I løpet av de siste ti årene har den gjennomsnittlige årlige veksten i konsumprisene i Norge vært rundt 2 prosent. Dette er på linje med konsumprisveksten hos handelspartnerne. Prisnivået er imidlertid relativt høyt i Norge.

Energikostnader, spesielt knyttet til elektrisk kraft, er av stor betydning for konkurranseevnen for deler av norsk industri. Kostnadene for elektrisitet er vesentlig lavere i Norge enn hos handelspartnerne. I 2009 var gjennomsnittlig pris på elektrisitet til industrien i Norge 41 prosent av gjennomsnittsprisen hos våre viktigste handelspartnere.

Avgifter og subsidier som knyttes direkte til bruk av arbeidskraft, f.eks. arbeidsgiveravgift, fanges opp i lønnskostnadene, slik de måles i dette kapitlet. Andre avgifter og subsidier fanges imidlertid ikke opp, f.eks. CO₂-avgifter. Slike avgifter og subsidier vil også påvirke konkurranseevnen, men det er vanskelig å fremskaffe sammenliknbare tall mellom land.

3.3 Produktivitetsutviklingen

Målt ved relative timelønnskostnader har den kostnadsmessige konkurranseevnen i industrien svekket seg betydelig i løpet av de siste ti årene, jf. avsnitt 3.1.1. Høy produktivitetsvekst innenlands, sammen med eventuell bedring i forholdet mellom prisene på produktene til norsk industri og produktene til industrien hos handelspartnerne, kan motvirke denne svekkelsen.

Produktivitet kan måles både ved utviklingen i bruttoprodukt per timeverk og produksjon per timeverk. Forskjellen på de to målene knytter seg til hvordan bruken av produktinnsats blir hensyntatt. Mens produksjon er et bruttobegrep, er bruttoprodukt et mål for verdiskapningen knyttet til produksjonen, dvs. der produktinnsatsen er trukket fra. Ved beregning av produktivitet målt ved bruttoprodukt per timeverk må således produktinnsatsen trekkes fra produksjonen før man dividerer på antall utførte timeverk. En økning i produktinnsatsen, alt annet like, vil således isolert sett bidra til lavere produktivitet. Ved beregning av produktivitet målt ved produksjon per timeverk, inngår derimot ikke produktinnsats direkte i beregningen.

Målt ved bruttoprodukt per timeverk har produktivitetsveksten i norsk industri de siste ti årene vært på 2,7 prosent, jf. tabell 3.7. Dette er om lag på linje med produktivitetsveksten i industrien hos våre handelspartnere. De siste årene har produktivitetsutviklingen i norsk industri målt ved produksjon per timeverk vært gunstigere enn målt ved bruttoprodukt. Som gjennomsnitt for perioden 2001-2010 var produktivitetsveksten i norsk industri målt ved produksjon 3,7 prosent. Til sammenlikning var produktivitetsveksten målt ved produksjon i industrien hos våre handelspartnere i perioden 2001-2008 på 3,0 prosent.

Kilde: OECD og SSB.

¹ For handelspartnerne er tallene beregnet ved bruttoprodukt per sysselsetting.

Kilde: OECD og SSB.

Figur 3.5 viser utviklingen i relativ produktivitet mellom Norge og handelspartnerne de siste ti årene målt ved bruttoprodukt og ved produksjon. Fram til 2005 var utviklingen i relativ produktivitet om lag den samme ved de to målene. I 2006 viste imidlertid målene klart forskjellig utvikling. Mens industrien hos våre handelspartnere hadde om lag samme produktivitetsvekst målt ved bruttoprodukt som ved produksjon, var produktivitetsutviklingen i norsk industri klart sterkere målt ved produksjon enn ved bruttoprodukt. Dette hadde sammenheng med at produktinnsatsen økte markert dette året. Mens veksten i produksjonen i norsk industri dette året var på hele 9,4 prosent, var veksten i bruttoproduktet, dvs. når produktinnsatsen er fratrukket, på 3 prosent. Det var særlig i verkstedsindustrien og innen bygging av skip og oljeplattformer at produktinnsatsen økte i 2006. Også samlet sett over de to neste årene var produktivitetsutviklingen i industrien i Norge relativt sett gunstigere målt ved produksjon enn ved bruttoprodukt, sammenliknet med produktivitetsutviklingen hos handelspartnerne. Målt ved bruttoprodukt økte den relative produktiviteten mellom Norge og handelspartnerne kraftig i 2009. Denne økningen må trolig i noen grad ses i sammenheng med ulik næringsstruktur, og at Norge ble mindre rammet av finanskrisen enn de fleste av våre handelspartnere.

Dersom en ser på utviklingen i bruttoprodukt per timeverk i løpende priser regnet i felles valuta, har utviklingen for norsk industri vært gunstigere enn når man ser på utviklingen i faste priser, jf. figur 3.6. Dette gjenspeiler sterkere prisvekst på norske industriprodukter enn på produktene til handelspartnerne. Norsk industri lager i stor grad produkter der prisene i sterkere grad har holdt seg oppe sammenliknet med næringer der produktivitetsveksten er høy. For eksempel i årene 2004 – 2006 steg prisene på norsk tradisjonell vareeksport i gjennomsnitt med 8 prosent per år. I tillegg gjør skjerming av enkelte deler av norsk industri det mulig å ha høy prisvekst.

Man skal være oppmerksom på at ulik produktivitetsutvikling kan ha sammenheng med ulik industristruktur mellom land. Analyser av produktivitetsutviklingen i industrien i Norge og Sverige på et mer disaggregert nivå tyder på at dette kan være en viktig forklaringsfaktor i forhold til den relative utviklingen mellom enkeltland, jf. vedlegg 6 i Beregningsutvalgets rapport NOU 2001:17.

3.4 Indikatorer for utviklingen i lønnsomheten

Det er en nær sammenheng mellom utviklingen i konkurranseevnen og lønnsomheten i næringslivet. Høyere lønnskostnader, lavere produsentpriser og svakere produktivitetsutvikling er faktorer som isolert sett bidrar til svekket konkurranseevne og lavere lønnsomhet. Motsatt bidrar lavere lønnskostnader, høyere produsentpriser og sterkere produktivitetsutvikling isolert til bedret konkurranseevne og lønnsomhet.

Lønnsomheten kan måles både ved makroøkonomiske og bedriftsøkonomiske mål, jf. boks 3.53. Makromålene tar utgangspunkt i sentrale nasjonalregnskapssammenhenger mellom innenlandsk verdiskaping og produksjonsfaktorene arbeidskraft og kapital. De bedriftsøkonomiske målene tar utgangspunkt i nøkkeltall fra ordinære regnskaper. Det er til en viss grad samsvar mellom de to lønnsomhetsmålene, men forskjeller mellom regnskapsprinsippene i nasjonalregnskapet og regnskapsstatistikken vil kunne føre til avvik.

Lønnsomheten i norsk industri, målt ved brutto driftsresultatandel, falt fra vel 32 prosent i 2001 til i underkant av 30 prosent i 2002, jf. tabell 3.7. Denne nedgangen må trolig ses i sammenheng med høy vekst i timelønnskostnadene i industrien og markert styrking av kronekursen, jf. vedlegg 3. De neste fire årene viste brutto driftsresultatandel sterk utvikling, og nådde i overkant av 36 prosent i 2006. I 2007 og 2008 snudde imidlertid utviklingen og brutto driftsresultatandel gikk ned til 31 prosent, det laveste nivået siden 2002. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall har brutto driftsresultatandel holdt seg relativt stabil de to siste årene. I alle årene i perioden 2001-2009 var brutto driftsresultatandel i norsk industri lavere enn i industrien hos våre handelspartnere. Fra 2008 til 2009 falt brutto driftsresultatandel hos våre handelspartnere med 2½ prosentpoeng. Denne markerte nedgangen må trolig ses i sammenheng med finanskrisen. Som følge av at det foreløpig bare foreligger tall for 22 prosent av handelspartnerne, må imidlertid tallet for 2009 tolkes varsomt. For 2010 foreligger det ikke oppdaterte, sammenliknbare tall for industrien hos handelspartnerne.

Tallene for brutto driftsresultatandel i hele fastlandsøkonomien i Norge, kan tyde på at det har vært noe mindre årlige svingninger i lønnsomheten i Fastlands-Norge samlet enn i norsk industri. I 2001 og 2002 var brutto driftsresultatandel på vel 36 prosent. Deretter økte den hvert år, til den nådde nesten 39 prosent i 2005. Brutto driftsresultatandel falt deretter hvert år fram til 2009, da den var nede i vel 35 prosent. Foreløpige nasjonalregnskapstall for 2010 viser at andelen tok seg noe opp igjen i fjor, til 36 prosent. I alle årene i perioden 2001-2009 var brutto driftsresultatandel i Fastlands-Norge lavere enn hos våre handelspartnere. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til slike nivåsammenlikninger, jf. vedlegg 6 i Beregningsutvalgets rapport NOU 2000:25.

Tabell 3.10 viser utviklingen i bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål for industrien i Norge og utvalgte land for perioden 2000-2009. Lønnsomheten i norsk og europeisk industri, målt ved både driftsmarginen og totalrentabiliteten, falt i perioden 2000-2002. Nedgangen i lønnsomheten i denne perioden må trolig ses i sammenheng med markert lavere vekst i verdensøkonomien. Fra 2002 til 2007 tok lønnsomheten seg opp igjen, både i Norge og i de europeiske landene. Oppgangen var imidlertid klart større i Norge. Den internasjonale økonomiske krisen bidro deretter til at lønnsomheten både i Norge og i EU-landene svekket seg klart fra 2007 til 2009.

Til tross for svekkelsen av den kostnadsmessige konkurranseevnen, bedret lønnsomheten i norsk industri seg markert i perioden 2000 – 2007. Bedringen av lønnsomheten må trolig ses i sammenheng med at norske industribedrifter opplevde sterkere prisvekst på sine produkter enn på sine innsatsvarer, noe som bidro til en betydelig bytteforholdsgevinst. Over tid har totalrentabiliteten i norsk industri vært på linje med gjennomsnittet av de åtte eurolandene vi sammenlikner med. Egenkapitalandelen i norsk industri er litt høyere enn i de åtte eurolandene.

3.5 Markedsandeler på hjemme- og eksportmarkedene

Hjemmemarkedsandelene for tradisjonelle varer viser hvor stor andel norske eksportører leverer av den totale anvendelsen av tradisjonelle varer i hjemmemarkedet. Tilsvarende viser eksportmarkedsandelene for tradisjonelle varer hvor stor andel norske eksportører leverer av den totale anvendelsen av tradisjonelle varer i eksportmarkedene. Utviklingen i disse størrelsene kan gi informasjon om norsk industris evne til å omsette produkter i konkurranse med andre lands næringsliv.

Utviklingen i markedsandelene må ses i sammenheng med den økonomiske utviklingen for øvrig. Økonomisk vekst kjennetegnes blant annet ved økt internasjonal spesialisering. Ved økonomisk vekst vil derfor enkelte næringer og bedrifter øke sine markedsandeler, mens andre får reduserte markedsandeler uten at det nødvendigvis gir uttrykk for endringer i konkurranseevnen for landet. Økt internasjonal arbeidsdeling vil for eksempel bidra til en underliggende nedgang i hjemmemarkedsandelene. Norske hjemmemarkedsandeler burde derfor sammenliknes med hjemmemarkedsandelene hos handelspartnerne. Men mangel på tilgjengelig statistikk gjør dette vanskelig. Avvik i enkeltår kan ha sammenheng med at konjunkturutviklingen ikke er i fase i Norge og hos handelspartnerne.

I perioden 2001 – 2006 viste eksportmarkedsandelene for tradisjonelle norske varer målt i faste priser en fallende trend, jf. figur 3.7. Dette skjedde samtidig som at lønnsomheten i industrien bedret seg, jf. omtale i avsnitt 3.4. Bedringen av lønnsomheten i industrien må i stor grad ses i sammenheng med den sterke veksten i prisene på norske eksportprodukter som var i denne perioden. Utviklingen i markedsandelene i denne perioden kan i slik forstand til en viss grad representere avveiinger i industrien mellom å vinne markedsandeler eller å øke sine lønnsomhetsmarginer. Fra 2006 til 2009 tok eksportmarkedsandelene seg markert opp igjen, før de igjen gikk noe tilbake i 2010, jf. foreløpige nasjonalregnskapstall. Samlet sett over de siste ti årene har eksportmarkedsandelene holdt seg om lag uendret.

Kilde:  SSB.

I perioden 2001 – 2005 falt hjemmemarkedsandelene for norske tradisjonelle varer med i overkant av 6 prosent, før de tok seg noe opp igjen de to neste årene. Ifølge nasjonalregnskapstall for 2008 og foreløpige nasjonalregnskapstall for 2009 og 2010 har det vært store svingninger i hjemmemarkedsandelene de siste tre årene. I 2010 var hjemmemarkedsandelene 11 prosent lavere enn i 2001.