5 Inntektsutviklingen for husholdningene

• Husholdningenes disponible realinntekt økte ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall med 3,8 prosent i 2010. Regnet per person var økningen på 2,5 prosent. Lønnsinntektene var den største bidragsyteren til veksten, sammen med offentlige stønader.

• Reallønn etter skatt for lønnstakere i alt økte med 1¼ prosent fra 2009 til 2010, mot 2,1 prosent året før. Lavere lønnsvekst og høyere prisvekst i 2010 enn i 2009 trakk veksten i reallønn etter skatt ned. I forhandlingsområdene var reallønnsveksten om lag på gjennomsnittet for industriarbeidere i NHO-bedrifter, ansatte i HSH-bedrifter i varehandel og for kommuneansatte. I de andre områdene var veksten høyere.

• Inntektsulikheten i yrkesbefolkningen ble redusert fra 2008 til 2009. Det skyldes i hovedsak at alle kapitalinntekter unntatt utbytte falt fra 2008 til 2009. Dette må ses i sammenheng med finanskrisen.

5.1 Disponibel realinntekt i husholdningssektoren

Dette kapittelet fokuserer på husholdningenes samlede disponible realinntekt basert på foreløpige tall fra nasjonalregnskapet.

* Foreløpige tall

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

* Foreløpige tall

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Nasjonalregnskapets inntektsregnskap gir en samlet oversikt over husholdningssektorens inntekter og utgifter, det vil si etter at en har summert alle økonomiske enheter hjemmehørende i husholdningssektoren. (For en nærmere redegjørelse av hva som inngår i husholdningssektoren, se boks 5.1)

Figur 5.1 viser husholdningenes disponible inntekt i prosent av disponibel inntekt for Norge, og i prosent av disponibel inntekt for Norge eksklusive driftsresultatet i petroleumsnæringene. Husholdningenes andel av disponibel inntekt utenom petroleumsnæringene var på 65 prosent i 2010, tilsvarende som året før. Etter å ha falt fra 69 prosent i 2005 til 60 prosent i 2006, holdt husholdningenes andel av disponibel inntekt seg stabil rundt 60 prosent inntil den økte i 2009.

Husholdningenes andel av disponibel inntekt totalt for Norge var på 53 prosent i 2010, om lag som i 2009, og noe høyere enn i 2008, da andelen var på 45 prosent.

Disponibel realinntekt økte med 3,8 prosent i 2010, mot 4,5 prosent året før. Tabell 5. 1 viser hvordan de ulike inntekts- og utgiftskomponentene har bidratt til veksten i husholdningenes disponible realinntekter i perioden 2001-2010. Bidraget fra reallønn, som er den største inntektskomponenten, var på 1,7 prosentpoeng i 2010, som er høyere enn i 2009, da vekstbidraget var 0,5 prosentpoeng. I de foregående årene var vekstbidragene fra lønnsinntektene jevnt over store, med unntak av i 2003, da bidraget var negativt, som følge av lavkonjunkturen.

Offentlige stønader, som er den viktigste inntektskilden for pensjonister og trygdede, har i hele perioden 2001-2010 gitt positive bidrag til veksten i husholdningenes disponible realinntekt. Utviklingen i offentlige stønader bidro til å øke veksten i disponibel realinntekt med 1,1 prosentpoeng i 2010. Dette er en nedgang i forhold til det tilsvarende vekstbidraget fra 2009, som var 2,0 prosentpoeng. Store deler av økningen i stønadene skyldtes økte alderspensjoner og økning i utbetalt arbeidsledighetstrygd. Utbetalinger i form av uførepensjon og sykepenger gikk noe ned.

Vekst i bidraget fra skatt av inntekt og formue vil, med denne type dekomponering, være negative så lenge realinntektene øker og det ikke er lettelser i beskatningen. Skatt av inntekt og formue bidro til å redusere veksten i husholdningenes disponible realinntekt med 0,6 prosentpoeng i 2010. Til sammenligning reduserte skatt av inntekt og formue veksten i disponibel realinntekt med i gjennomsnitt 1,1 prosentpoeng i 10-årsperioden 2001-2010.

Husholdningenes formuesinntekter består i hovedsak av renter på bankinnskudd og aksjeutbytte, mens formuesutgiftene stort sett omfatter gjeldsrenter. Husholdningene har langt høyere rentebærende gjeld enn rentebærende fordringer, når vi holder husholdningenes forsikringskrav utenom (se boks 5.1). Både høyere formuesinntekter og lavere renteutgifter bidro i 2010 til å trekke veksten i disponibel realinntekt opp, til sammen bidro disse postene med 0,7 prosentpoeng til veksten.

Tall fra inntektsregnskapet for husholdningssektoren gjelder for husholdningssektoren samlet og gjenspeiler ikke endringer i husholdningenes antall og sammensetning. Disponibel inntekt regnet per person kan for 2010 anslås til om lag 212 700 kroner.

I tabell 5.2 vises vekst i disponibel realinntekt per person fra 2001 til 2010, både med og uten aksjeutbytte. I 10-årsperioden fra 2001 til 2010 var den gjennomsnittlige årlige veksten per person 2,6 prosent, mens veksten utenom aksjeutbytte var 2,8 prosent. I 2010 økte disponibel realinntekt per person med 2,5 prosent, mot 3,5 prosent året før.

5.2 Vekst i reallønn etter skatt for utvalgte lønnstakerhusholdninger

I forrige avsnitt ble husholdningenes samlede disponible realinntekt, hvor alle typer inntekter inngår (jf. boks 5.1), omtalt. I dette avsnittet er det utviklingen i reallønn etter skatt for ulike grupper som studeres. Utviklingen i reallønn etter skatt bestemmes av forløpene til lønn, skatt og prisstigning.

5.2.1 Reallønn etter skatt fra 2008 til 2010

Maksimal skatt på alminnelig inntekt har vært 28 prosent siden 1992. Maksimal marginalskatt på lønn i denne perioden er gjengitt i tabell 5.3. Inntektsgrenser mv. for inntektsårene fra 2005 til 2011 framgår i tabell 4.1 i vedlegg 4.

I tabell 5.4 legger utvalget fram beregninger av utviklingen i reallønn etter skatt for de viktigste forhandlingsområdene fra 2008 til 2010. Det er tatt utgangspunkt i gjennomsnittlig nivå og vekst i årslønn som vist i tabellene 1.1 og 1.2. Det er videre sett bort fra endringer i skattemessige fradrag den enkelte måtte ha hatt utover standardfradrag.

Tabell 5.4 viser at lønnstakere som har hatt en årslønn og en lønnsvekst som tilsvarer gjennomsnittet for alle grupper, har fått en økning i reallønn etter skatt på 1¼ prosent fra 2009 til 2010. Dette er om lag 0,9 prosentpoeng lavere enn veksten i reallønn etter skatt fra 2008 til 2009. Dette skyldes at lønnsveksten fra 2009 til 2010 var om lag 0,5 prosentpoeng lavere og at prisveksten var noe høyere. Reallønnsveksten var høyere enn gjennomsnittet for ansatte i forretnings- og sparebanker og forsikring hvor veksten var knapt 3 prosent. For dette forhandlingsområdet trakk bonuser reallønnsveksten opp i 2010, men ned i 2009. For statsansatte og industrifunksjonærer i NHO-bedrifter var reallønnsveksten også noe over gjennomsnittet i 2010. For ansatte i de andre forhandlingsområdene lå reallønnsveksten om lag på gjennomsnittet.

Beregningsutvalget har også sett på kjøpekraftsutviklingen for ulike husholdningstyper. I tabell 5.5 har en beregnet utvikling i reallønn etter skatt for lønnstakere med en lønnsinntekt i 2010 på henholdsvis 300 000 kroner, 550 000 kroner og 750 000 kroner. Beregningene er utført for enslige lønnstakere hhv. uten barn og med ett barn, for lønnstakere som forsørger ektefelle og to barn, og for ektepar med to barn der begge ektefeller er sysselsatt.

Tabell 5.5 illustrerer hvordan kjøpekraften for noen utvalgte husholdningstyper, med og uten barn, påvirkes av skatteendringene de to siste årene. Med de forutsetningene som er valgt varierer økningen i reallønnen etter skatt fra 2009 til 2010 for de utvalgte husholdningstyper fra 0,7 prosent til 1,0 prosent. Veksten i reallønn etter skatt er gjennomgående minst for husholdningstyper med barn. Det skyldes at barnetrygden ble videreført nominelt fra 2009 til 2010.

De generelle forutsetningene for beregningene er nærmere omtalt i boks 5.2. Utvalget har i beregningene i tabell 5.5 lagt til grunn en lønnsvekst på 4,2 prosent fra 2008 til 2009 og SSBs årslønnsberegning på 3,5 prosent fra 2009 til 2010.

5.2.2 Endringer i skatteregler for lønnstakere fra 2010 til 2011

Lønnsbeskatningen blir langt på vei videreført på 2010-nivå i 2011, dvs. innslagspunktene for toppskatt, minstefradraget og personfradraget er oppjustert i tråd med anslått lønnsvekst fra 2010 til 2011. Enkelte beløpsgrenser holdes nominelt uendret. Det gjelder blant annet innslagspunktene i formuesskatten, det særskilte fradraget i lønnsinntekt, nedre grense for å betale trygdeavgift, fradrag for fagforeningskontingent mv. I fradraget for reiser mellom hjem og arbeid videreføres kilometersatsene nominelt, mens nedre grense i fradraget prisjusteres fra 13 700 kroner til 13 950 kroner. Også barnetrygden holdes nominelt uendret fra 2010 til 2011.

5.3 Utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden

Hovedkomponentene i pensjonsytelsene fra folketrygden for personer som tok ut pensjon før 1. januar 2011 er grunnpensjon, særtillegg og tilleggspensjon. For de som tar ut alderspensjon fra og med 1. januar 2011 erstattes særtillegget med pensjonstillegg. Fra 2016 vil den nye alderspensjonen bestående av inntektspensjon og garantipensjon bli faset gradvis inn for personer født fra og med 1954.

5.3.1 Utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden fra 2008

Minstepensjonen for uførepensjonister, etterlattepensjonister og alderspensjonister som tok ut pensjon fra folketrygden før 1. januar 2011 består av grunnpensjon og særtillegg. Grunnpensjonen utgjør 1 G for enslige og 0,85 G for gifte/samboende. Særtillegg gis til pensjonister som ikke har opptjent tilleggspensjon, eller som har tilleggspensjon lavere enn særtillegget. Fra 1. mai 2010 er særtilleggets ordinære sats 1 G. Dersom ektefellen har tilleggspensjon, kan særtillegget bli redusert og ligger mellom 0,74 og 1 G.

Som et ledd i pensjonsreformen erstatter et pensjonstillegg særtillegget for nye alderspensjonister fra 2011. Folketrygdens minsteytelser videreføres på dagens nivå, men fastsettes i kronebeløp istedenfor som andel av grunnbeløpet. Dette gjelder både for eksisterende og nye mottakere av alderspensjon fra folketrygden. Satsene fastsettes i forskrift og er fra 1. januar fastsatt til 120 276 kroner for lav sats, til 139 932 kroner for ordinær sats og til 151 272 kroner for høy sats.

Pensjonistenes inntekter fra folketrygden blir regulert 1. mai hvert år. Til og med 2010 ble pensjonene fra folketrygden endret i takt med grunnbeløpet (G), dersom det ikke ble vedtatt endringer i satsene for grunnpensjon eller særtillegg. Fra 1. januar 2011 skal alderspensjon under utbetaling reguleres med lønnsveksten og deretter fratrekkes 0,75 prosent, mens satsene for minstenivåene blir regulert med lønnsveksten justert for forventet levealder ved 67 år. Uførepensjon og etterlattepensjon skal fortsatt reguleres i takt med grunnbeløpet (lønnsveksten).

Tabell 5.6 viser beregnet vekst i utbetalt pensjon og realvekst i minstepensjon for enslige og ektepar de siste tre årene. For 2010 sett under ett økte minstepensjonsnivået til 148 704 kroner for enslige og 275 000 kroner for minstepensjonistektepar. Tabellen viser også at trygdeoppgjøret i 2008 har gitt en stor økning i minstepensjonen gjennom at regjeringen og partene ble enig om en gradvis økning i særtilleggene. Minstepensjon er skattefri under forutsetning av at det ikke påløper skatt som følge av kapitalinntekter eller nettoformue utover 200 000 kroner (se 5.3.2.).

Pensjonistenes inntektsforhold bestemmes også av tilleggspensjon (inntektspensjon i ny alderspensjon) fra folketrygden, andre pensjonsordninger og andre inntekts- og formuesforhold. I dagens regelverk for alderspensjon frem til 2010 avkortes særtillegget/pensjonstillegget krone for krone mot opptjent tilleggspensjon, slik at personer med forholdsvis lav tilleggspensjon ofte blir minstepensjonister. Dermed får disse pensjonistene liten eller ingen uttelling av opptjente pensjonsrettigheter. I den nye alderspensjonen, som helt eller delvis gjelder for personer født etter 1953, vil alle som har pensjonsopptjening få noe igjen utover det garanterte minstenivået. Det skyldes at garantipensjonen kun avkortes med 80 prosent av inntektspensjonen. Utviklingen i grunnbeløpet i folketrygden, minstepensjonene for enslige og ektepar og i pensjonene til enslige som er født uføre eller blir uføre i ung alder, i perioden 1.5 1993 til 30.4 2011 framgår av tabell 4.2 i vedlegg 4.

Tabell 5.7 viser veksten i overføringer fra 1993 til 2008 for pensjonistene som samlet gruppe. Det har vært en reell vekst i overføringene fra 1993 til 2008 på 63,3 prosent. Overføringer utgjør 86,8 prosent av pensjonistenes samlede inntekt i 2008. Overføringenes andel av samlet inntekt har ikke endret seg vesentlig siden 1993.

5.3.2 Endringer i skattereglene for pensjonister fra 2008 til 2011

Fram til 2011 har uførepensjonister og alderspensjonister med pensjon fra folketrygden hatt rett på særfradrag for alder og uførhet mv. Trygdeavgiften er også lavere for pensjonsinntekt enn for lønnsinntekt. I tillegg sikrer en særskilt skattereduksjonsregel at pensjonister uten særlig formue eller inntekter utover minstepensjonsnivå ikke betaler skatt. Denne fordelen avkortes gradvis med økende inntekt. Som en oppfølging av trygdeoppgjøret 2008 ble grensen for skattefri nettoinntekt i skattebegrensningsregelen for ektepar økt i årene 2008-2010, for å sikre fortsatt skattefri minstepensjon.

For å tilpasse pensjonsskattereglene til pensjonsreformen er det vedtatt nye skatteregler for AFP- og alderspensjonister fra 2011. Disse skattyterne får et nytt skattefradrag i pensjonsinntekt til erstatning for skattebegrensningsregelen. Det nye skattefradraget utgjør maksimalt 28 150 kroner, og vil sikre at minstepensjonen forblir skattefri. I motsetning til i skattebegrensningsregelen vil ikke det nye skattefradraget nedtrappes mot andre inntekter enn pensjon, og det beregnes ikke lenger et formuestillegg til inntekten. Første innslagspunkt for nedrapping er ved pensjonsinntekt lik 158 650 kroner. Skattefradraget nedtrappes med en sats på 15,3 prosent av pensjonsinntekt over dette nivået og opp til 242 000 kroner. For inntekt over dette nivået, nedtrappes skattefradraget med en sats på 6,0 prosent. Endringen innebærer at mange pensjonister med lave og midlere inntekter får reduserte marginalskatter og høyere arbeidsinsentiver. Om lag 60 prosent av AFP- og alderspensjonistene får en skattelette med de nye skattereglene, om lag 10 prosent får uendret skatt, og om lag 30 prosent får en skatteskjerpelse. Se en nærmere omtale av fordelingsvirkningene i Prop. 1 LS (2010-2011). Skattefradraget fastsettes uavhengig av ektefellens inntekt. Særfradraget for alder er også fjernet, og trygdeavgiften på pensjon er økt til 4,7 prosent.

Endringene i skattereglene for pensjonister innebærer at en enslig pensjonist i 2011 vil begynne å betale skatt når pensjonsinntekten overstiger om lag 158 650 kroner. Tilsvarende vil et pensjonistektepar med lik pensjon begynne å betale skatt på en samlet inntekt over om lag 317 300 kroner. I disse beregningene er det lagt til grunn at pensjonistene kun har pensjonsinntekt og standardfradrag.

Uførepensjonister som får uførepensjonen beregnet etter dagens regler i folketrygdeloven, samt mottakere av behovsprøvde pensjonsytelser fra folketrygden, beholder gjeldende skattebegrensningsregel med visse justeringer. Det skjer først og fremst ved at regelen individbaseres, slik at kun den enkelte skattyters inntekt og formue inngår i beregningen. Særfradraget for uførhet har økt til 32 000 kroner, mens trygdeavgiften har økt til 4,7 prosent.

5.4 Fordeling av inntekt

Beregningsutvalget legger i dette avsnittet fram en del statistikk som kaster lys over fordelingen av inntekt for individer. Det er spesielt lagt vekt på å redegjøre for enkelte trekk ved fordelingen av arbeids- og kapitalinntekter. Det er gjort nærmere rede for inntektsbegrepet som er lagt til grunn i boks 5.4.

5.4.1 Fordelingen av samlet inntekt etter skatt for yrkestilknyttede

I dette avsnittet ses det på sammensetningen og fordelingen av samlet inntekt for individer som er yrkestilknyttet. For å få en best mulig oversikt over utviklingen og sammensetningen av samlet inntekt for de personene som antas å være yrkestilknyttet på «fulltid», er det nødvendig skille ut de personene som har reduserte stillingsbrøker (blant annet jobber mange studenter ved siden av studiene). Utvalget har valgt å definere yrkestilknyttede som de personene som har en sum av lønnsinntekt og næringsinntekt som minst utgjør 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Samlet sett utgjør denne gruppen vel 1,95 mill. personer i 2009. Til sammenligning var det samlet sett vel 2,6 mill. sysselsatte personer i 2009.

Tabell 5.8 viser sammensetningen av de ulike inntektskomponentene for yrkestilknyttede i 1999 og 2009 etter at individene er sortert etter stigende inntekt etter skatt (desiler), jf. boks 5.3. Tabellen viser at lønnsinntekt er den viktigste inntektskilden i alle desiler, og at lønnsandelen har økt for alle desiler fra 1999 til 2009. Andelen som næringsinntekt utgjorde for gruppene samlet falt fra 7,7 prosent i 1999 til 6,4 prosent i 2009. Andelen er relativt høy for desil 1 og faller så til og med desil 6 i 1999 og til og med desil 4 i 2009. Deretter stiger næringsinntektsandelen.

For desil 10 betyr kapital- og næringsinntekt mye mer enn i de øvrige inntektsgruppene og det reduserer betydningen av lønn kraftig. Det har vært store svingninger i både lønnsandelen og andelen kapitalinntekter for desil 10 i de senere år. En sammenligning av vedleggstabell 4.15 med tilsvarende tabell for 2008 viser at alle kapitalinntekter unntatt utbytte falt fra 2008 til 2009. Dette må ses i sammenheng med finanskrisen. Det har også vært svingninger i kapitalinntekter det siste tiåret som følge av tilpasninger til endringer av beskatning av utbytte. Innføringen av utbytteskatt på avkastning ut over en normalavkastning i 2006 (skjermingsmetoden for aksjonærer), var kjent i god tid før den ble iverksatt. Aksjeutbytte ble tatt ut for deretter å bli skutt inn igjen som ny egenkapital fordi dette økte aksjonærens skjermingsgrunnlag, samt at innskutt kapital senere kan tas ut fra selskapene uten ekstra beskatning.1 Nivået på aksjeutbytte i 2005, samt reduksjonen i aksjeutbytte i 2006 – 2009, viser da også at en slik tilpasning har foregått i stor stil. Økningen i utbyttene etter 2006 kan imidlertid gi en indikasjon på at utbyttenivåene er i ferd med å komme opp på et mer normalt nivå.2

Tabell 5.8 viser også at andelen av samlet inntekt som betales i skatt i alle desiler med unntak av desil 1 og 10 var lavere i 2009 enn i 1999. Redusert toppskatt og økte bunnfradrag i beskatningen av lønn i denne perioden er medvirkende årsaker til at skatteandelene er redusert for de fleste desiler. Også endringer i renter og dermed rentefradrag vil kunne påvirke skatteandelene i tabellen.

Tabell 5.9 viser hvordan de samlede inntektene fra de ulike inntektskomponenter fordeler seg på de ulike inntektsdesiler (etter skatt) i 1999 og 2009. Desilenes andeler av lønnsinntekt, næringsinntekt og overføringer endret seg relativt lite fra 1999 til 2009. Det er en svak tendens til at de med høyest samlet inntekt mottar en økende andel av den samlede lønnsinntekten. I 2005 utgjorde desil 10 sin andel av samlede inntekter etter skatt hele 30,5 prosent, jf. NOU 2009:7 Om grunnlaget for inntektsoppgjørene 2009. Som nevnt må dette høye nivået ses i sammenheng med innføringen av utbytteskatten fra 2006. Fra 2005 til 2006 ble desil 10 sin andel av samlede inntekt etter skatt redusert til 21,4 prosent og har vært om lag uendret etter dette og er i 2009 lik 21,3 prosent.

I vedleggstabell 4.15 er det gitt en nærmere oversikt over fordelingen av de ulike kategorier kapitalinntekter for yrkestilknyttede.

5.4.2 Fordelingen av samlet inntekt etter skatt for pensjonister og trygdede

Tabell 5.10 viser desilenes andel av de ulike inntektskomponentene for pensjonister og trygdede. Samlet inntekt etter skatt har økt mer enn gjennomsnittet for desil 1 til 7 fra 1999 til 2009, mens de øvrige desilene har hatt en noe lavere vekst. Dette er hovedsakelig på grunn av en utjevning i overføringene hvor desil 1 til 6 har fått økt andel overføringer. Dette må ses i sammenheng med at samordningsfradraget for ektefeller er redusert for alle pensjonister i perioden og at endringen utgjør en større andel av overføringene i de laveste desilene. Veksten i overføringene i de laveste desilene må også ses i sammenheng med trygdeoppgjøret i 2008 som gav en gradvis økning i særtilleggene for minstepensjonister. Et betydelig fall i nærings- og kapitalinntekt i 2009 reduserer inntektsveksten for desil 1. Den viktigste forklaringen er at en god del personer med tap på aksjer har havnet i desil 1 i 2009, noe som illustrerer at desil 1 er en svært sammensatt gruppe. Sammensetningen av inntekten innfor de ulike inntektsgruppene for pensjonister framgår av vedleggstabell 4.16.

I gjennomsnitt utgjør overføringer 89,8 prosent av pensjonistenes samlede inntekt i 2009, jf. tabell 5.11. Tabell 5.11 viser utviklingen i overføringer for pensjonister fra 1999 til 2009 for de ulike inntektsdesilene. Det har vært en reell vekst i overføringene for alle desilene i gjennomsnitt. For desil 3 har veksten vært størst (47,3 prosent), mens desil 9 har hatt den laveste veksten (35,1 prosent). Veksten i overføringer skyldes først og fremst økningen i grunnbeløpet og at nye pensjonister har opptjent høyere tilleggspensjon. I tillegg har særtillegget blitt økt flere ganger i perioden, spesielt ble særtillegget økt mye i 2008. Det har også vært en opptrapping av grunnpensjonen til ektefeller i denne perioden.

Overføringenes andel av samlet inntekt har økt siden 1999 for alle desilene. For årene 2006, 2008 og 2009 har desil 1 i gjennomsnitt en overføringsandel som overstiger 100 prosent, noe som skyldes negative kapital- og/eller næringsinntekter.

5.4.3 Utviklingen i inntektsfordelingen

Den vanligste metoden for å sammenlikne inntektsfordelingen over tid, og mellom land, er å benytte Gini-koeffisienter, se boks 5.3 for definisjon. En Gini-koeffisient på 0 innebærer at inntekten er helt likt fordelt, mens en Gini-koeffisient lik 1 betyr at én person mottar all inntekt.

Figur 5.3 viser utviklingen i Gini-koeffisienten, i perioden 1993 – 2009 for personer med yrkesinntekt over 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn og for pensjonister. I tillegg viser figuren fordelingen av lønnsinntekt, jf. vedleggstabell 4.17. For de to individgruppene ser vi på inntektene etter skatt, mens fordelingen av lønnsinntekt er før skatt. Figuren viser at fordelingen av samlet inntekt i disse to gruppene er sterkt preget av de store svingningene i utbytteinntektene de senere år, jf. tabell 5.12. Figuren viser også at fordelingen av lønnsinntekt før skatt har blitt noe skjevere siden midten av 1990-tallet.

¹ Lønn er definert som i selvangivelsen, dvs. kontant lønn, naturalytelser og sykepenger.

Kilde: Inntektsstatistikk for husholdningene (1993 – 2009). Statistisk sentralbyrå.

Tabell 5.12 viser hhv. utviklingen i Gini-koeffisienten med og uten utbytte i inntektsbegrepet. Når utbytte holdes utenfor, var inntektsulikhetene om lag uendret i perioden 1999 til 2004. Men selv når utbytte holdes utenfor inntektsbegrepet, var det likevel en viss økning i Gini-koeffisienten fra 2004 til 2005. En viktig forklaring på dette er at det fra 2004 til 2005 også var en betydelig økning i aksjegevinster, som er inkludert i inntektsbegrepet. Gevinstene var også betydelige i 2006 og 2007 og bidro til en noe større ulikhet enn i årene før 2005. Gevinstene falt deretter betydelig i 2008, noe som reduserte ulikheten når en ser bort fra utbytte, og ulikheten er nå på samme nivå som i 2000. Med utbytte har ulikheten også falt fra 2008 til 2009, og er nå på samme nivå som i 1999.

Tabell 5.12 viser også hvilket bidrag barnetrygden har hatt på utviklingen i fordelingen av samlet inntekt etter skatt for yrkestilknyttede. Hvis en tar ut barnetrygden i beregningen av Gini-koeffisienten, viser tabellen at fordelingen blir mer ulik. Denne differansen i Gini-koeffisienten ligger mellom 0,005 og 0,007 etter 1999, dvs. at den utjevnende effekten av barnetrygden har blitt opprettholdt i perioden for yrkestilknyttede. Dette er i kontrast til tall for hele populasjonen (regnet ut fra inntekt etter skatt pr. forbruksenhet) som viser at barnetrygden over tid har hatt et fallende bidrag til utjevning. I 1999 bidro barnetrygden til å redusere Gini-koeffisienten med 0,007. I 2009 er bidraget 0,006. Forklaringen på at bidraget er relativt konstant over tid for yrkestilknyttede kan i stor grad tilskrives at andelen kvinner med barn blant de yrkestilknyttede har økt gjennom perioden, og at dette derfor har økt barnetrygdens betydning for denne gruppen.

Ulikheter i fordelingen av inntekt målt ved Gini-koeffisienter varierer mellom europeiske land. Figur 5.4 viser Gini-koeffisienten i EU-27 og for enkelte land i Europa for årene 2007 og 2008. Telleenheten i utregningene av Gini-koeffisientene i figuren er den enkelte person, og hver person (også barn) har blitt tilordnet sin husholdnings disponible inntekt per forbruksenhet. Gini-koeffisientene for yrkestilknyttede og pensjonister mv. som presenteres i tabellene og figurene for øvrig i avsnitt 5.4, er derimot kun basert på inntekt per person.

Figur 5.4 viser at inntektsfordelingen er relativt jevn i Norge og de andre skandinaviske landene sammenlignet med øvrige land i Europa. Figuren viser at Gini-koeffisient for Norge var 0,24 i 2008, noe som er litt lavere enn nivået i 2007. Gini-koeffisienten i 2008 er på samme nivå som i 2003, men lavere enn i 2004 og 2005. Det høyere nivået i disse årene skyldes særlig tilpasninger til nye utbytteskatteregler i 2006. Eurostat har estimert Gini-koeffisienten for EU-27 til om lag 0,30 for 2008.

¹ Inntektsbegrepet til Eurostat er forsøkt harmonisert så langt det lar seg gjøre for å kunne foreta direkte sammenligninger mellom land. Blant annet utelater Eurostat realisasjonsgevinster/-tap i sitt inntektsbegrep, mens dette er inkludert i den norske nasjonale inntektsstatistikken. Personer i studenthusholdninger inngår i tallene fra Eurostat.

² Gini-koeffisienten for EU-27 er beregnet av Eurostat.

Kilde: Eurostat.

5.4.4 Fordelingen av kapitalinntekter mellom kvinner og menn

Som vist i tabell 5.9 er kapitalinntekter relativt skjevt fordelt mellom de ulike inntektsgruppene, men fordelingen av kapitalinntekter er også skjevt fordelt mellom kvinner og menn. Figur 5.5 viser at denne forskjellen økte betydelig mellom 1993 og 1999, ble redusert fram til 2001, men økte igjen fra 2001 til 2004.3 Fra 2004 til 2005 var det ingen nevneverdig endring i fordelingen av kapitalinntekter mellom kvinner og menn. Fra 2005 til 2008 har kvinners andel av kapitalinntektene økt igjen med om lag 11 prosentpoeng. En betydelig økning i tap ved salg av aksjer i 2008 bidrar til en noe jevnere fordeling av kapitalinntektene i 2008. Kvinners andel av kapitalinntektene økte fra 28 prosent i 2007 til 32 prosent i 2008, men falt noe igjen fra 2008 til 2009.

¹ Kapitalinntekter er her definert som brutto renteinntekter, utbytter og netto gevinster ved salg av aksjer.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.