9 Overgang fra statsstilling til stilling utenfor statsforvaltningen

9.1 Gjeldende regelverk

9.1.1 Innledning

Gjeldende regelverk med sikte på statsansattes overgang til stillinger utenfor statsforvaltningen ble fastsatt av det daværende Moderniseringsdepartementet (nå Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet) 4. juli 2005 i personalmeldingen PM 12/2005, og kom til uttrykk i et eget hefte utgitt i juli 2005. De er ikke kunngjort i Norsk Lovtidend eller Lovdata, men er elektronisk tilgjengelige på departementets hjemmeside. De betegner seg som retningslinjer – retningslinjer for karantene og saksforbud ved overgang til ny stilling m.v. utenfor statsforvaltningen. Retningslinjene er inndelt i 7 punkter. De er inntatt nedenfor (se vedlegg 2). De avløste tidligere retningslinjer inntatt i personalmeldingen PM 01/2005. I heftet har departementet knyttet nærmere kommentarer til de enkelte punkter i retningslinjene og inntatt en standardklausul om karantene og saksforbud. Heftet inneholder i tillegg veiledninger til henholdsvis arbeidsgiveren og arbeidstakeren.

9.1.2 Generelt om regelverkets betydning

Retningslinjene retter seg til tilsettingsmyndigheten. De er ikke i seg selv bindende for den enkelte ansatte, men får betydning for den ansatte når de blir fulgt opp med en bestemmelse i tilsettingsvedtaket/avtalen.

Er retningslinjene bindende for tilsettingsmyndigheten? Betegnelsen retningslinjer kan forstås slik at de utgjør et utgangspunkt for de enkelte forvaltningsorganer, men kan overses eller fravikes av dem om de finner det passende. Betegnelsen kan også forstås slik at den refererer seg til innholdet i bestemmelsene slik de er utformet. Retningslinjenes bakgrunn i Stortingets behandling av de prinsipielle spørsmål, (jf. særlig St.meld. nr. 11 (2000 – 2001) og Innst. S. nr. 175 (2000-2001)), gjør det mest naturlig å oppfatte dem som en bindende instruks for alle forvaltningsorganer. Når det skal gjelde også for forvaltningsorganer som ikke er direkte underordnet Moderniseringsdepartementet (nå Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet), må det begrunnes i departementets alminnelige myndighet til på vegne av regjeringen å gi instrukser om personalforvaltningen i statsforvaltningen. Når det gjelder retten til kompensasjon for inntrådt karantene (se 9.1.9), må nok retningslinjene oppfattes som bindende til fordel for den ansatte.

Utgangspunktet for å klarlegge innholdet i retningslinjene er ordlyden i de enkelte bestemmelsene. Departementets kommentarer er ikke selv bindende, men kan ha betydning for forståelsen av bestemmelsene. Det samme gjelder den bakgrunn for retningslinjene som ligger i Stortingets behandling av spørsmålene. Her kommer også frem de hovedhensyn som ligger bak, og som har betydning for tolking og anvendelse av retningslinjene.

Forvaltningspraksis kan i prinsippet være et moment som har betydning for hvordan en instruks – som retningslinjene i dette tilfellet – skal forstås. Redegjørelsen nedenfor trekker imidlertid ikke inn forvaltningspraksis som et mulig tolkingsmoment. I tråd med mandatet redegjør utvalget i stedet særskilt for den praksis som har vært fulgt i statsforvaltningen (se under 9.2).

9.1.3 Hvilke forvaltningsorganer gjelder retningslinjene for?

Retningslinjene angir ikke hvilke forvaltningsorganer eller stillinger som de gjelder for. Siden de er utformet helt generelt, er det nærliggende å legge til grunn at de gjelder for alle organer i statsforvaltningen. Klart er det at de gjelder for departementene og andre organer i sentralforvaltningen (direktorater, tilsyn).

Det er ikke sagt uttrykkelig at retningslinjene gjelder for regionale og lokale statsforvaltningsorganer (f.eks. fylkesmannsembetene), og retningslinjene er vel blitt til mest med tanke på overgang fra departementene. Enkelte uttalelser i St.meld. nr. 11 (2000-2001) kan bekrefte at de også skulle gjelde for regionale og lokale statsforvaltningsorganer.1 Retningslinjene gjelder ikke for statsorganer utenfor forvaltningen, f.eks. domstolene.

Retningslinjene gjelder ikke for tilsetting i særskilte rettssubjekter selv om de er 100 % eid av staten. De gjelder derfor ikke ved tilsetting i statsforetak, helseforetak, statsaksjeselskaper og særskilt organiserte rettssubjekter (f.eks. AS Vinmonopolet og NORFUND). De gjelder heller ikke for rettssubjekter som Innovasjon Norge (som eies av staten og fylkeskommunene i fellesskap) og Opplysningsvesenets fond.

9.1.4 For hvilke stillinger kan det fastsettes karantene eller saksforbud?

Retningslinjene åpner for å fastsette vilkår om karantene eller saksforbud om den ansatte i fremtiden går over til ny stilling utenfor statsforvaltningen. Etter retningslinjene punkt 1 er det en plikt for tilsettingsmyndigheten å ta inn et slikt vilkår ved tilsetting når «stillingens karakter tilsier det». Plikten er altså ikke begrenset til angitte stillinger eller stillingskategorier. Retningslinjene gjelder ikke ved oppnevning av medlemmer til nemnder, råd eller styrer. Slike verv kan ikke regnes som «stillinger».

Et vilkår om karantene eller saksforbud må være fastsatt i det enkelte tilsettingsvedtak/avtale for å binde den ansatte. Er ikke det gjort, kan karantene eller saksforbud ikke pålegges ved senere overgang til ny stilling utenfor forvaltningen, selv om det er helt fast praksis å ha med vilkåret ved tilsettinger av den type det gjelder.

Etter retningslinjene er det tilsettingsmyndigheten selv som avgjør om «stillingens karakter tilsier» at det tas inn et vilkår om karantene eller saksforbud, men overordnet organ kan gi instruks om spørsmålet. Det ligger nær å forstå «stillingens karakter» særlig som et spørsmål om hvilke arbeidsoppgaver og hvilken beslutningsmyndighet som ligger til stillingen. Kommentarene til retningslinjene punkt 1 uttaler at tilsettingsmyndigheten må foreta en konkret og streng vurdering av om vilkåret vil være nødvendig. Retningslinjene angir forskjellige momenter for vurderingen. Generelt vises det til «stillingens forhold til virksomhet utenfor statsforvaltningen» og angis at vilkåret primært vil være aktuelt for «nøkkelstillinger, det vil si ledende stillinger eller stillinger som innebærer et særlig ansvar eller innflytelse». I tillegg nevnes «stillinger som er nært knyttet opp til nøkkelstillinger» og «stillinger med vide forhandlings- eller innkjøpsfullmakter».

Når det legges vekt på stillingens forhold til virksomheter utenfor statsforvaltningen, skiller ikke retningslinjene mellom ulike typer virksomhet. «Virksomhet» omfatter i denne sammenheng både private næringsdrivende enheter, interesseorganisasjoner medregnet ideelle organisasjoner, og andre selvstendige rettssubjekter, også om de er eid av staten (statsforetak, helseforetak, særlovselskaper og statsaksjeselskaper).

Mer konkret peker kommentarene på stillinger som innebærer:

• særlig innsikt i forvaltningsorganets strategier og planer, som planer for politikk- og regelutforming som det vil ha særlig verdi for andre virksomheter å få kjennskap til på et tidlig eller forberedende stadium

• tilgang til sensitiv informasjon om én eller flere virksomheter som det vil ha særlig verdi for andre virksomheter å få kjennskap til

• forhandling, rådgivning eller avgjørelsesmyndighet i saker av vesentlig økonomisk betydning for andre virksomheter.

Kommentarene peker her på tre hovedhensyn som ligger bak regelverket om karantene og saksforbud, for de respektive punkter hensynet til å beskytte henholdsvis intern informasjon, andre virksomheters forretningshemmeligheter og allmennhetens tillit.

Dette innebærer at det er mest aktuelt med slike vilkår for stillinger på ledernivå med bred deltakelse i politikk- og strategiutforming (i departementene departementsråd og ekspedisjonssjef, i direktorater direktør og avdelingsdirektør), stillinger med tilsyns- og kontrolloppgaver, enkelte stillinger som treffer avgjørelser om løyve til konkurrerende virksomheter, og stillinger som har til viktig oppgave å treffe avgjørelse om tilskudd eller innkjøp.

Retningslinjene setter ingen uttrykkelig grense for i hvilke tilfelle tilsettingsmyndigheten kan sette et vilkår om karantene eller saksforbud. En slik grense følger imidlertid av alminnelige rettsregler. I kommentarene til retningslinjene punkt 1 legger departementet til grunn at avtaleloven (lov 31. mai 1918 nr. 4) § 36 om avtaler som vil «virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk» og § 38 om konkurranseklausuler, setter en grense. Disse bestemmelsene gjelder imidlertid bare på formuerettens område, jf. avtaleloven § 41. Når tilsettingen anses som et forvaltningsvedtak, jf. forvaltningsloven § 2 annet ledd, ligger det en grense i alminnelige forvaltningsrettslige regler om adgangen til å sette vilkår i forvaltningsvedtak: Vilkåret må være saklig motivert og ikke virke uforholdsmessig tyngende. Ved tilsetting i mange ordinære statsstillinger er det derfor ikke lovlig adgang til å ta inn et vilkår om karantene eller saksforbud.

Vilkår om karantene eller saksforbud må settes i samband med tilsettingen. Skal det settes senere, kreves trolig samtykke fra den det gjelder. Et slikt samtykke kan bli gitt f.eks. ved reforhandling av en lederlønnskontrakt. I forhold til den ansatte kan forvaltningsorganet når som helst frafalle klausulen. Hvis den ansattes arbeidsoppgaver blir endret, slik at vilkåret ikke lenger er begrunnet i stillingens karakter, følger det av retningslinjene punkt 7 at forvaltningsorganet skriftlig skal oppheve vilkåret.

9.1.5 Innholdet i vilkår om karantene/saksforbud

Retningslinjene trekker i punkt 1 annet og tredje ledd opp en ramme for hva vilkåret kan gå ut på. I tillegg har heftet med en standardklausul (standardvilkår) som departementet anbefaler brukt. Men det fremgår av kommentaren at tilsettingsmyndigheten kan velge en annen utforming av vilkåret enn standardklausulen.

Karantene kan bare gjelde for høyst seks måneder etter fratredelsen. Den innebærer et forbud mot å tiltre stilling (utsatt tiltredelse) utenfor statsforvaltningen eller yte tjenester til en virksomhet utenfor statsforvaltningen, dersom den nye virksomheten har eller kan få kontakt med de ansvarsområder eller arbeidsoppgaver som den ansatte har hatt i statsforvaltningen. Som eksempler på tjenesteyting nevner kommentarene konsulentbistand og styreverv. Karantenen er også til hinder for å utøve annen virksomhet utenfor statsforvaltningen som på noen måte kan få særlige fordeler av den bakgrunn den ansatte har fra sin stilling i statsforvaltningen. Kommentarene forklarer imidlertid ikke hva det siktes til med denne bestemmelsen, så det er nærliggende å oppfatte det som en slags sikkerhetsventil med tanke på karanteneverdig virksomhet som ikke kan betegnes som arbeidsforhold eller tjenesteyting.

Saksforbud kan gjelde i inntil ett år etter fratredelsen. Et saksforbud er til hinder for at den ansatte etter sin fratredelse «involverer seg» i saker eller saksfelter som «berører» de ansvarsområder eller arbeidsoppgaver som vedkommende hadde i sin stilling i statsforvaltningen. Ordlyden i denne bestemmelsen rekker langt. Uttrykket «involverer seg» er ikke begrenset til arbeidsforhold eller tjenesteyting, og kan f.eks. omfatte deltaking i offentlig debatt eller investering i formuesobjekter. Allerede ytringsfriheten etter Grunnloven § 100 gjør derfor at bestemmelsen ikke kan tas på ordet.

Den anbefalte standardklausulen knytter seg nær til de rammene som retningslinjene punkt 1 setter.

Det vilkår som settes i det enkelte tilsettingsvedtak/avtale, kan være mindre omfattende enn det retningslinjene tillater og standardklausulen legger opp til. Vilkåret kan gjelde for kortere tid (f.eks. fordi den sensitive informasjon som begrunner vilkåret, raskt blir foreldet), eller det kan være begrenset til visse slags stillinger eller virksomheter, eller visse engasjementsformer.

Omfanget av standardklausulen må ses i sammenheng med plikten etter retningslinjene punkt 3 til å frita for karantene/saksforbud, se under 9.1.7.

9.1.6 Varslingsplikt om påtenkt overgang

Blir det fastsatt vilkår om karantene eller saksforbud, skal det etter retningslinjene punkt 2 også fastsettes en plikt for den ansatte til å melde fra til sin overordnete om tilbud om enhver ny stilling som den ansatte har tenkt å akseptere. Det samme gjelder når den ansatte vil ta imot et verv eller starte selvstendig næringsvirksomhet (f.eks. som konsulent). Meldeplikten gjelder både så lenge tilsettingen i statsforvaltningen varer, og etter fratredelsen så lenge karantene eller saksforbud gjelder. Det er ikke nødvendig å melde fra om tilbud som den ansatte ikke vil ta imot.

Meldeplikten gjelder bare hvis den er inntatt i tilsettingsvedtaket/avtalen (eller en senere avtale).

Meldingen må gis før den ansatte har bundet seg overfor en fremtidig arbeidsgiver eller på annen måte. Den skal gi alle relevante opplysninger om den stilling eller det verv eller engasjement som er årsak til meldingen. Hva som er relevant, må ses i lys av det formål som vilkåret om karantene eller saksforbud skal tjene.

9.1.7 Konkrete fritak for karantene eller saksforbud

Retningslinjene punkt 3 har bestemmelser om fritak fra karantene eller saksforbud når det gjelder konkrete stillinger. Den generelle utformingen av standardklausulen kan gjøre at den ansatte i mange tilfeller må søke om slikt fritak for å være helt trygg. Kommentarene til punkt 3 gir likevel uttrykk for at det er unødvendig å søke fritak der det er klart at vilkåret om karantene eller saksforbud ikke slår inn. Det vil trolig være tilfelle f.eks. hvis en ansatt i statsforvaltningen blir utnevnt til dommer, eller hvis vedkommende blir ansatt i en bransje som ikke har noen kontakt med det forvaltningsområde som vedkommende arbeider på.

Etter punkt 3 forutsetter fritak en søknad fra den ansatte. Fritaket kan bare gjelde den konkrete stilling/forhold som søknaden gjelder. Hovedregelen er at fritak skal gis. Bare hvis det er en helt konkret forbindelse mellom den ansattes ansvarsområde eller arbeidsoppgaver i statsforvaltningen, og den nye virksomheten, kan fritak nektes. Risiko for mistanke om rolleblanding eller interessekonflikt kan etter kommentarene gi grunnlag for å nekte fritak. Det samme gjelder hvis den nye virksomheten kan få – eller med grunn kan mistenkes å få – (urettmessige) fordeler av en viss størrelse eller (urettmessige) konkurransefortrinn. Etter omstendighetene kan fritak nektes delvis.

En avgjørelse om (å nekte) fritak regnes ikke som enkeltvedtak etter forvaltningsloven, jf. kommentarene til retningslinjene punkt 4. Forvaltningsorganet kan imidlertid gi den ansatte mer vidtgående rettigheter under saksbehandlingen – også klagerett – enn det retningslinjene gjør.

Kommentarene til retningslinjene punkt 3 forutsetter at saken blir tilstrekkelig opplyst, (jf. fvl. § 17 første ledd), og at avgjørelsen treffes skriftlig, (jf. fvl. § 23). Etter retningslinjene punkt 4 skal den treffes senest en uke etter at den ansatte har gitt nødvendige opplysninger om det nye arbeidsforholdet eller det forhold ellers som har gitt årsak til søknaden om fritak (sml. den mer generelle bestemmelsen i fvl. § 11 a første ledd om avgjørelse uten ugrunnet opphold). At forvaltningsorganet oversitter ukesfristen, gir ikke den ansatte rett til å legge til grunn at fritak er gitt.

Klageretten etter forvaltningsloven gjelder ikke. Men retningslinjene punkt 4 gir den ansatte rett til en fornyet vurdering fra forvaltningsorganet. Det kan skje på grunnlag av en muntlig eller skriftlig uttalelse fra den ansatte, eller etter et møte med forvaltningsorganets arbeidsgiverrepresentant. I et slikt møte kan den ansatte ha med seg en tillitsvalgt, en advokat eller annen rådgiver. Den ansatte må gi sin uttalelse innen en uke for at den skal gi forvaltningsorganet plikt til å foreta en ny vurdering.

9.1.8 Virkninger i oppsigelsestiden av fremtidig overgang

Retningslinjene har ikke bestemmelser om tiltak i overgangstiden når en ansatt har meldt fra om en overgang til stilling utenfor statsforvaltningen som utløser karantene eller saksforbud. I de innledende kommentarer til retningslinjene er det imidlertid forutsatt at det er adgang til å foreta en omplassering i oppsigelsestiden, og at en slik omplassering etter omstendighetene kan være tilstrekkelig til å gi fritak for karantene/saksforbud etter fratreden, jf. også St.meld. nr. 11 (2000-2001) kap. 5.2.5, s. 37.

Omplassering kan innebære at den ansatte får nye arbeidsoppgaver (som forutsetningsvis ikke vil ha noen tilknytning til den nye virksomheten) og eventuelt plasseres fysisk i en annen enhet i forvaltningsorganet eller atskilt fra tidligere medarbeidere. Det kan også bli spørsmål om å avskjære den ansatte fra den ordinære dokumenttilgang i departementet ved å begrense tilgangen til forvaltningsorganets datasystem. Det er imidlertid ikke helt klart hvor vidtrekkende tiltak som kan treffes, jf. kap. 5.2.6.

Slike omplasseringer må rettslig sett bygge på arbeidsgiverens styringsrett, forvaltningsrettslig instruksjonsmyndighet eller tjenestemannsloven § 12, eller avtale mellom partene. Dersom omplasseringen har karakter av suspensjon eller forflytting, vil den bli regnet som enkeltvedtak etter forvaltningsloven, jf. fvl. § 2 annet ledd. Det utløser i så fall forskjellige rettigheter under saksbehandlingen, medregnet klagerett (jf. fvl. § 3 annet ledd).

9.1.9 Kompensasjon for utsatt tiltredelse i ny stilling mv.

Hvis vilkår om karantene gjør at den ansatte ikke kan tiltre sin nye stilling ved utløpet av oppsigelsestiden, gir retningslinjene punkt 5 rett til en kompensasjon. Denne retten gjelder uavhengig av om det er vist til den i tilsettingsvedtaket/avtalen. På dette punkt må retningslinjene anses for å binde staten til fordel for den enkelte ansatte.

Retten til kompensasjon gjelder bare hvis den ansatte har fått et bindende tilbud om stilling utenfor statsforvaltningen og fritak for karantene etter retningslinjene punkt 3 blir nektet.

Kompensasjonen svarer til nettolønnen2 og feriepenger i den ansattes statsstilling for den periode vedkommende er avskåret fra å tiltre den nye stillingen, med fradrag av innskudd i Statens pensjonskasse og andre opptjente inntekter dersom de overstiger kr 5 000 (kommentarene side 11). Denne perioden vil inngå i beregningen av fremtidig pensjon fra Statens pensjonskasse,3 og vedkommende vil i perioden være omfattet av gruppelivsforsikring4 i Statens pensjonskasse.

9.1.10 Brudd på karantene, saksforbud eller meldeplikt

Etter retningslinjene punkt 6 skal tilsettingsvedtaket/avtalen ha med en bestemmelse om konvensjonalbot ved overtredelse dersom det er satt vilkår om karantene eller saksforbud. Størrelsen på konvensjonalboten kan være høyst seks måneders lønn i den ansattes statsstilling. Det går ikke klart frem av punkt 6 om også størrelsen må være fastsatt i avtalen/vedtaket, men den anbefalte standardklausulen bygger på at det ikke er nødvendig.

Konvensjonalboten påløper uansett om det er en karantene, et saksforbud eller meldeplikten som er overtrådt. Størrelsen av konvensjonalboten må imidlertid ses i lys av overtredelsens art og karakter. Det kan som klart utgangspunkt ikke være rimelig med en maksimal konvensjonalbot for overtredelse av meldeplikten. Det kan reises spørsmål om ilegging av konvensjonalbot er å anse som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Iallfall kan domstolene i et sivilt søksmål trolig foreta en inngående kontroll av grunnlaget for og størrelsen av konvensjonalboten, enten på grunnlag av avtaleloven § 36, eller på grunnlag av forvaltningsrettslige regler.

9.2 Praksis om karantene eller saksforbud

9.2.1 Innhenting av praksis

Praksis knyttet til retningslinjene for overgang fra statsstilling til stilling utenfor statsforvaltningen er ikke kunngjort, og finnes ikke samlet på annen måte. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har hatt svært få henvendelser om bruk av karantene for embets- og tjenestemenn som går over fra statsstilling til stilling utenfor statsforvaltningen.

Utvalget har derfor innhentet opplysninger om praksis gjennom korte intervjuer med representanter for departementene og ved en spørreundersøkelse (Questback) som Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har gjort på oppdrag fra utvalget. På enkelte punkter har utvalget i tillegg innhentet nærmere opplysninger skriftlig eller muntlig fra aktuelle forvaltningsorganer.

Det innhentede materialet har gitt utvalget et godt grunnlag for å klarlegge i hvilket omfang departementene faktisk benytter seg av karanteneklausuler for noen av sine ansatte, i hvilken utstrekning slike klausuler har resultert i at karantene og/eller saksforbud har blitt ilagt og prosedyrene ved overgang til stilling utenfor statsforvaltningen. Materialet er mer begrenset når det gjelder underordnete virksomheter, men gir likevel et generelt bilde av praksis her.

I 9.2.2 redegjør utvalget for praksis når det gjelder overgang fra departementsstillinger. Overgang fra stillinger i underordnete virksomheter blir behandlet i 9.2.3.

9.2.2 Praksis i departementene

9.2.2.1 Generelt om praksis i departementene

En del statlige ledere ble i 1991 tatt ut av hovedtariffavtalen i staten etter avtale med hovedsammenslutningene i statlig sektor, og ført inn i et statlig lederlønnssystem på grunnlag av individuelle avtaler (lederlønnsavtaler)5. Systemet skulle åpne for at statlige ledere kunne sikres en lønnsutvikling på linje med ledere i fristilte offentlige virksomheter og private bedrifter. Det gjelder særlig departementsråder, assisterende departementsråder og ekspedisjonssjefer i departementene, og dessuten en del andre høyere embets- og tjenestemannsstillinger i statsforvaltningen forøvrig.

Klausul om karantene og saksforbud er tatt inn som en fast del av standard lederlønnskontrakt i det tidligere Fornyings- og administrasjonsdepartementets veiledning til lederlønnskontraktene av 2. juni 2006. Etter veiledningen til Del 1, pkt. 7 skal arbeidsgiver vurdere om stillingens karakter tilsier at en klausul om karantene og/elle saksforbud tas inn i ledelønnskontrakten. I så fall skal klausulen tas inn i kontrakten før tiltredelse, eventuelt ved en senere kontraktsrevisjon for de som allerede har kontrakt. Det er ikke et krav at alle lederlønnskontrakter skal inneholde en klausul om karantene / saksforbud.

Departementenes praksis varierer når det gjelder å sette vilkår om karantene eller saksforbud ved overgang. Et flertall av departementene har tatt inn karanteneklausul i lederlønnsavtalene for departementsråder, assisterende departementsråder og ekspedisjonssjefer. Dette er skjedd dels ved nyutnevning, dels ved reforhandling av lederlønnsavtaler. I Fornyings-, administrasjons- og Kirkedepartementets veiledning til lederlønnskontraktene er det vist til heftet om «Retningslinjene for karantene og saksforbud ved overgang til ny stilling mv. utenfor statsforvaltningen», som på side 13 har en standardklausul6 om karantene og saksforbud. Klausulen lyder som følger:

«Standardklausul om karantene og saksforbud

NN er i seks måneder etter fratreden og uten hensyn til av hvilken grunn arbeidsforholdet avsluttes, uberettiget til å være ansatt i eller yte tjenester til virksomhet utenfor statsforvaltningen som naturlig har eller kan få kontakt med NNs arbeidsoppgaver eller ansvarsområder som embets- eller tjenestemann. Det samme gjelder for virksomhet utenfor statsforvaltningen som av andre grunner har eller kan få særlige fordeler på grunn av NNs stilling som embets- eller tjenestemann.

NN er også i ett år etter fratreden og uten hensyn til av hvilken grunn arbeidsforholdet avsluttes, uberettiget til å involvere seg i saker eller saksfelter som berører arbeidstakerens ansvarsområder eller arbeidsoppgaver som embets- eller tjenestemann.

Under arbeidsforholdets gang og i klausulperioden har NN plikt til å melde fra til arbeidsgiver om tilbud om stillinger som NN vurderer å akseptere. Tilsvarende meldeplikt gjelder ved tilbud om verv og planer om oppstart av næringsvirksomhet.

NNs forpliktelser etter denne klausul gjelder så lenge arbeidsgiver ikke skriftlig har gitt helt eller delvis fritak fra disse. NN kan søke arbeidsgiver om fritak fra karantene og/eller saksforbud.

Der tiltredelse i ny stilling må utsettes eller blir forhindret på grunn v karantene, har NN krav på godtgjørelse i henhold til de retningslinjer for karantene og saksforbud som til enhver tid gjelder.

Hvis NN opptrer i strid med karantenen eller saksforbudet eller bryter meldeplikten, kan arbeidsgiver kreve at det kontraktsstridige forholdet opphører umiddelbart og at NN betaler en konvensjonalbot tilsvarende inntil seks måneders lønn til arbeidsgiver. Arbeidsgiver kan dessuten kreve sitt økonomiske tap erstattet, hvis tapet er større enn konvensjonalboten.

Eventuell godtgjørelse for karantene vil ved brudd på forpliktelsene etter denne klausul opphøre umiddelbart, og arbeidsgiver kan kreve tilbakebetalt den godtgjørelse som eventuelt allerede er utbetalt.

Nærmere bestemmelser følger av de til enhver tid gjeldende retningslinjer for karantene og saksforbud.»

Departementet oppfordrer til at man benytter standardklausulen.

I praksis har det vært en ubetydelig overgang til stillinger utenfor statsforvaltningen fra departementsstillinger med karanteneklausul. Utvalget er ikke kjent med at karantene eller saksforbud faktisk er gjort gjeldende ved slike overganger.

Vilkår om karantene og saksforbud kan virke mest nærliggende i «næringsdepartementene», så som Nærings- og handelsdepartementet, Olje- og energidepartementet, Landbruks- og matdepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet, og Finansdepartementet. Her kan det være lettest å se at den enkelte bedrift kan ha interesse av å rekruttere personer med spesifikk kunnskap om produkter og konkurranseforhold mv., enten fra departementet selv eller fra dets underliggende virksomheter.

Andre departementer kan være betydelige innkjøpere (f.eks. Forsvarsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet) eller stå for kontroll med sider av virksomheten i privat sektor (f.eks. Miljøverndepartementet).

Praksis varierer mellom departementene også når det gjelder tiltak i oppsigelsesperioden før overgang, f.eks. når det gjelder omplassering til andre arbeidsoppgaver.

Bare ett departement – Landbruks- og matdepartementet – har utarbeidet utfyllende interne retningslinjer for overgang til stillinger utenfor statsforvaltningen. Disse retningslinjene gjelder i hovedsak spørsmål om tiltak i oppsigelsesperioden.

9.2.2.2 Praksis i de enkelte departementer

Statsministerens kontor

Ved ansettelser vurderes alltid behovet for karantene og saksforbud. Vurderingene bygger på den informasjon som vedkommende får tilgang til i den aktuelle stillingen.

Når Statsministerens kontor tar inn en klausul om karantene og saksforbud i arbeidsavtalen, benyttes standardskjemaet som er vedlagt Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementets retningslinjer om karantene og saksforbud mv. For stillinger på statens lederlønnssystem benyttes teksten fra Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementets mal for lederlønnskontrakter.

Ved Statsministerens kontor har regjeringsråden, assisterende regjeringsråd og alle avdelings- og seksjonsledere, dvs. ekspedisjonssjefene, kommunikasjonssjef, avdelingsdirektører og fagdirektører klausul om karantene og saksforbud. I tillegg har alle seniorrådgivere i innenriks og internasjonal avdeling slik klausul.

Det er svært lav turnover ved Statsministerens kontor, og det har til nå ikke vært aktuelt å utløse klausul om karantene og saksforbud. Hvorvidt det vil være nødvendig å iverksette tiltak ved overganger som ikke utløser klausul om karantene og saksforbud, blir vurdert fra sak til sak.

Arbeidsdepartementet

Departementet har siden 2005-2006 hatt standardklausulen om karantene og saksforbud med i lederlønnskontraktene for etatslederne (se nærmere pkt. 9.2.3.3), departementsråden, assisterende departementsråd og ekspedisjonssjefene, men har hittil ikke vurdert det som nødvendig å ta inn klausul om karantene og saksforbud for informasjonsmedarbeiderne eller øvrige stillinger i departementet. Departementet har ikke utarbeidet egne, interne retningslinjer for karantene og saksforbud.

Følgende formulering tas inn i arbeidskontrakten til dem som får klausul om karantene og saksforbud: «Arbeidstaker omfattes av statens regler vedrørende karantene og saksforbud. Dette innebærer blant annet at arbeidsgiver ved avslutning av arbeidsforholdet kan ilegge karantene eller saksforbud, og at arbeidstaker må melde fra til arbeidsgiver om tilbud om stilling man vurderer å akseptere.»

Departementet har hatt relativt liten utskifting i stillinger med lederlønnskontrakt etter at standardklausulen ble tatt inn i kontraktene – bare én leder i departementet og én etatsleder med karanteneklausul har sluttet. Ingen har så langt blitt ilagt karantene eller saksforbud i departementet.

Det har ikke vært behov for å vurdere tiltak ved overganger som ikke har utløst karantene eller saksforbud, men som av andre grunner kunne bedømmes som problematiske.

Departementet ga i møte med utvalget uttrykk for at det generelt stiller seg positivt til at medarbeidere søker seg ut av departementet til annen karriere.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet

Departementet har ingen karanteneklausul for noen av departementets embets- eller tjenestemenn, og har per i dag derfor ingen erfaring med karantene. Det har ikke vært noen stor diskusjon i departementet om dette. Det er også lang tid siden noen i departementets administrative ledelse har sluttet, bortsett fra en ekspedisjonssjef som har gått av for aldersgrensen. Departementet har ikke utarbeidet egne, interne retningslinjer for karantene og saksforbud.

Behovet for klausul om karantene og saksforbud blir rutinemessig vurdert ved tilsetting av ombud og øverste leder for tilknyttede virksomheter. En slik vurdering har hittil ikke vært praktisert ved tilsetting av nye medarbeidere i departementet. Spørsmålet har imidlertid blitt vurdert i noen enkeltsaker. Der det er aktuelt å benytte klausul om karantene og saksforbud brukes standardklausulen i retningslinjene fra Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. Det har gjennomgående vært liten utskiftning i departementets øverste ledelse i en lengre periode, og overgang fra stillinger i departementet skjer vanligvis til andre statsstillinger. Departementet tar sikte på å foreta en helhetlig gjennomgang av hvilke stillinger det vil være aktuelt å vurdere i forhold til klausul om karantene og saksforbud, herunder departementets informasjonsmedarbeidere. Denne gjennomgangen vil også omfatte hvilke forhold departementet skal legge vekt på i disse vurderingene.

Som et ledd i denne vurderingen vil departementet også vurdere hvilke tiltak som kan settes inn for å begrense tilgangen til sensitiv informasjon mv., for medarbeidere som melder fra om at de vil gå over til stilling utenfor statsforvaltningen. Imidlertid er det mange private aktører f.eks. på barnevernsfeltet, og en som arbeider med barnevernssaker i departementet kan i prinsippet bli direktør i Landsforeningen for barnevernsbarn eller i Norsk Fosterhjemsforening. En del organisasjoner innenfor departementets virkefelt er avhengig av offentlig støtte, og det er viktig for departementet å ha kunnskap om noen ønsker overgang til slike organisasjoner.

Departementet anser det vanskelig å gjøre en individuell vurdering av den enkelte leder, og det er ikke gitt at det bare er lederen som bør ha klausul om karantene/saksforbud i sin kontrakt. Det kan være andre som har like mye kunnskap om sensitive forhold.

Finansdepartementet

Finansdepartementet innførte retningslinjer om karantene og saksforbud ved overgang til ny stilling mv. utenfor statstjenesten, ved at alle ledere på Statens lederlønnssystem i departementet (finansråden og ekspedisjonssjefene) og i underliggende etater og virksomheter (se pkt. 9.2.3.3) i 2009 fikk tilbud om en klausul om karantene og saksforbud i sine lederlønnskontrakter. Alle lederne aksepterte tilbudet. Spørsmålet om informasjonsmedarbeidere skal ha klausul om karantene og saksforbud i sine arbeidskontrakter vurderes som for andre medarbeidere i departementet.

Departementet har i ett tilfelle gitt fritak for en medarbeider som utløste klausulen i sin arbeidsavtale.

Departementet har ikke utarbeidet egne, interne retningslinjer for karantene og saksforbud, og behovet for klausul om karantene og saksforbud vurderes ikke rutinemessig ved tilsetting av nye medarbeidere.

For departementet ble det vektlagt at for å kunne løse oppgavene på en god måte, må departementet ha en åpen informasjonsflyt internt. Det må derfor ikke legges hindringer i veien for en effektiv bruk av departementets elektroniske arkiv- og saksbehandlingssystem.

Departementet opplyser at noen medarbeidere, når de har bestemt seg for å gå til jobb i privat sektor, selv etterlyser tiltak om begrensninger i oppgaver eller informasjonstilgang for å holde sin integritet i hevd etter oppstart i ny jobb. Ett tiltak kan da være å inngå avtale om begrensinger i oppgaver i oppsigelsestiden.

Fiskeri- og kystdepartementet

Departementet har tatt inn standardklausul om karantene/saksforbud i alle lederlønnskontraktene, og klausulene har vært godtatt av alle. Det er ikke tatt inn klausul for andre enn departementsråden og ekspedisjonssjefene. Departementet vurderer om det kan være aktuelt med klausul for andre medarbeidere i departementet enn de ovennevnte, og arbeider i 2012 med å inngå to nye arbeidskontrakter med klausul om karantene og saksforbud med to avdelingsdirektører i fagavdelingene i departementet. Dersom en overgang til stilling utenfor statsforvaltningen for en medarbeider som ikke har klausul synes å være problematisk, vil departementet ta dette opp med vedkommende medarbeider, og vil da styre vedkommende bort fra de oppgavene som er sensitive i forhold til overgangen. Fiskeri- og kystdepartementet har så langt ikke iverksatt karantene eller saksforbud for medarbeidere med klausul.

Departementet benytter standardklausulen for karantene og saksforbud, utgitt av Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, og departementets retningslinjer i forbindelse med fratreden er nedfelt i lederlønnskontraktene. Behovet for en klausul om karantene og saksforbud blir ikke rutinemessig vurdert ved tilsetting av nye medarbeidere. Fiskeri- og kystdepartementet ønsker å ha en god dialog med interesseorganisasjonene innenfor departementets myndighetsområde, og disse organisasjonene får også mye informasjon om departementets tenking og strategi.

Departementet har ikke registrert at innføringen av slike klausuler har hatt noen negativ virkning for rekrutteringen. Det har heller ikke kommet krav om kompensasjon for manglende konkurransedyktighet fra de som har fått klausuler i sine arbeidskontrakter.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet

Departementet har ikke utarbeidet egne, interne retningslinjer for karantene og saksforbud. Klausul om karantene/saksforbud har i de senere år kun blitt brukt for departementsråden, ekspedisjonssjefene og sjef for kommunikasjonsenheten. I kommunikasjonsenheten har enhetens leder klausul. Departementet benytter standardklausulen.

Departementet har relativt begrenset erfaring med iverksetting av karantene/saksforbud, men det ble senest iverksatt da Statens personaldirektør Siri Røine aksepterte ny stilling i Norges Ingeniør- og Teknologiorganisasjon (NITO) høsten 2011 som direktør for arbeidsliv og forhandlinger.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har noen sterkt etterspurte jurister innenfor konkurranserettens område. Når disse juristene aksepterer stillinger utenfor statsforvaltningen, for eksempel ved overgang til et forretningsadvokatfirma, blir de skjermet for visse sensitive sakstyper i oppsigelsesperioden. Departementet har ikke vurdert å begrense eller frata dem deres tilgang til det elektroniske arkivet.

Hvorvidt det vil være nødvendig å iverksette tiltak ved overganger som ikke utløser klausul om karantene og saksforbud blir vurdert fra sak til sak.

Forsvarsdepartementet

I Forsvarsdepartementet har alle ledere med lederlønnskontrakt (departementsråd, assisterende departementsråd og ekspedisjonssjefer) klausul om karantene/ saksforbud. Et tilsvarende vilkår er tatt inn i tilsettingsavtalene for seksjonssjefer med ansvar for anskaffelser og deres nøkkelsaksbehandlere, samt seksjonssjef med relasjoner til tjenestemannsorganisasjonene og sentrale medarbeidere ved kommunikasjonsenheten. Forsvarsdepartementet har egne enheter for kampfly og gjenkjøp, og alle som arbeider i disse enhetene skal ha klausul i sine tilsettingsavtaler. Til sammen er det tale om ca. 55 stillinger i Forsvarsdepartementet som har vilkår om karantene/saksforbud. Når det gjelder informasjonsmedarbeidere, vurderes det konkret hvilke medarbeidere som vil ha behov for slik klausul.

Så langt er ingen klausul om karantene og saksforbud blitt utløst i Forsvarsdepartementet. Ved en eventuell utløsning av klausul vil departementet vurdere hvilke tiltak som kan være nødvendig overfor vedkommende, for eksempel å overføre ham eller henne til andre arbeidsoppgaver fra det tidspunkt arbeidsgiver blir kjent med at arbeidstakeren vil fratre.

Behovet for klausul om karantene og saksforbud blir konkret vurdert ved tilsetting av den enkelte embets- og tjenestemann og tas med i stillingsutlysningen. Departementet benytter standardklausulen i veiledningen fra Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. Karantene og saksforbud er omtalt i departementets personalpolitiske retningslinjer.

Det er fastsatt egne etiske retningslinjer for forsvarssektoren. Anskaffelsesregelverket for forsvarssektoren har etiske retningslinjer som bl.a. har bestemmelser om samhandling med tidligere ansatte som arbeider i virksomheter som selger varer og tjenester til Forsvarsdepartementet og Forsvaret. Departementet har ikke utarbeidet egne, interne retningslinjer for karantene og saksforbud.

Det er utarbeidet et obligatorisk opplæringsprogram for forsvarssektoren med holdninger til etikk i tjenesten.

Sunne etiske grunnholdninger er et viktig element i etatsstyringen av sektoren.

Helse- og omsorgsdepartementet

Departementet har ikke utarbeidet egne, interne retningslinjer for karantene og saksforbud. Behovet for klausul om karantene og saksforbud blir rutinemessig vurdert i forhold til stillinger på ekspedisjonssjefnivå og enkelte stillinger som har nær tilknytning til politisk ledelse. Avgjørende momenter her vil være om stillingen vil gi kunnskap om departementets fremtidige prioriteringer og arbeid som det ikke er ønskelig at man tar med seg over i en stilling utenfor statlig sektor. Vilkår om karantene/saksforbud er tatt inn i lederlønnsavtalene for departementsråden, ekspedisjonssjefene og informasjonsdirektøren. Vurderingen for de øvrige informasjonsmedarbeiderne er at de ikke har en slik innsikt i departementets arbeid særlig langt fremover i tid, og at det derfor ikke har vært nødvendig med en karanteneklausul.

En fagdirektør er også gitt slik klausul med bakgrunn i stillingens innhold.

Departementet har bare hatt noen få saker hvor karantene/saksforbud har vært aktuelt, og departementet har tatt forholdsregler på linje med karanteneretningslinjene også i de sakene som ligger forut for introduksjonen av karanteneregelverket.

Årlig slutter under 10 % av departementets ansatte. Overganger er skjedd til bl.a. Legeforeningen og Norsk Sykepleierforbund. Det har vært utløst karantene og/eller saksforbud ved overgang til legemiddelindustrien og til rådgivningsfirma. Den utløsende faktor her var at det ikke var ønskelig at vedkommende skulle ha oppdatert kunnskap om departementets fremtidige planer og prioriteringer ved overgang til ny stilling utenfor forvaltningen. I forbindelse med utløst karantene/saksforbud har det vært gitt fritak, for eksempel ved overgang fra en ekspedisjonssjefstilling til stilling som direktør ved Oslo universitetssykehus.

Departementet har ingen eksempler på at medarbeidere slutter i departementet for å gå til for eksempel helseforetak eller legemiddelindustri, for så å rekrutteres tilbake til departementet. I kritiske situasjoner har imidlertid enkelte ansatte i departementet vært utlånt til helseforetak for en kortere periode. Det har vært noen overganger til forskningssektoren, men de som kommer tilbake går ikke tilbake til prosjekter som de tidligere hadde ansvar for.

Medarbeidere som melder fra om overgang, blir etter nærmere vurdering tatt ut av det elektroniske saksbehandlingsverktøyet og overført til andre likeverdige arbeidsoppgaver som det anses uproblematisk at vedkommende arbeider med i oppsigelsestiden. Arbeidstakeren vil bli koblet fra sin e-postkonto og vil ikke ha tilgang til departementets arkivsystem. Vedkommende vil ikke kunne delta i avdelingens eller departementets møter, med mindre dette er møter knyttet til vedkommendes nye arbeidsoppgaver. I et tilfelle ble vedkommende også flyttet ut av avdelingen. Bruk av hjemmekontor vil også kunne være hensiktsmessig.

Overføring til andre oppgaver gjøres bl.a. ved overgang til organisasjoner som finansieres av departementet. Departementsråden treffer avgjørelsen i samråd med avdelingslederne. Slike saker starter hos nærmeste leder, som så tar saken videre til sin avdelingsleder. Dette er prosedyrer som er kjent for de ansatte.

Hvorvidt det vil være nødvendig å iverksette tiltak ved overganger som ikke utløser klausul om karantene og saksforbud blir vurdert fra sak til sak.

Innføringen av karanteneklausul kan ikke sies å ha hatt en negativ innvirkning på rekrutteringen, men er kostbar for virksomheten i lønnsmessig forstand. Selve karantenetiden oppleves nok som positiv, men man er redd for å gjøre feil i denne tiden; delta i seminarer med den nye virksomheten og lignende.

Justis- og beredskapsdepartementet

Departementet har så godt som ingen erfaring med dette regelverket, men det er mange eksempler på at man går fra departementet til stillinger utenfor. Departementet har forholdsvis høy gjennomtrekk av personale, fra 11 til 17 % de siste årene, men mest på saksbehandlernivå, og en del går til stillinger som dommerfullmektig og advokat.

Departementet har per i dag ikke tatt inn klausul om karantene/saksforbud i lederlønnskontraktene, og har til nå heller ikke vurdert behovet for en klausul ved tilsetting av nye medarbeidere i andre stillingsgrupper. Behovet for slike klausuler er blitt aktualisert i forbindelse med innkjøp av nye redningshelikoptre og utbyggingen av Nødnett. De medarbeiderne som arbeidet med disse sakene, hadde ikke klausul i sine kontrakter, noe som departementet vil vurdere å rette opp ved tilsetting av nye medarbeidere. Departementet vil også vurdere behovet for å reforhandle allerede inngåtte kontrakter. Andre eksempler hvor en slik problemstilling kunne være aktuell er ikke kjent.

Når en medarbeider melder fra om at vedkommende vil gå over til en stilling som kan være problematisk, sett i forhold til vedkommendes arbeidsoppgaver i departementet, tas vedkommende ut av disse oppgavene, fortrinnsvis etter avtale, eventuelt på styringsrettslig grunnlag.

Kommunal- og regionaldepartementet

De ledere som har lederlønnskontrakt, har ikke klausuler om karantene/saksforbud i sine kontrakter, og departementet har ikke utarbeidet egne, interne retningslinjer for bruk av karantene og saksforbud. Departementet har kun tatt inn slik klausul i én kontrakt, og det gjelder kommunikasjonssjefen. Bakgrunnen for dette er erfaringene fra en tidligere kommunikasjonssjef, som gikk over til stillingen som kommunikasjonssjef i et annet politisk parti enn regjeringspartiene. De øvrige kommunikasjonsmedarbeiderne er ikke vurdert i forhold til karanteneregelverket.

For kommunikasjonssjefen benytter departementet standardskjemaet som ligger ved veiledningen fra Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet.

Behovet for slik klausul blir rutinemessig vurdert for ekspedisjonssjefer, kommunikasjonssjef og etatssjefer. Departementet gjør en grov sannsynlighetsvurdering av om det kan oppstå en situasjon som dekkes av regelverket om karantene og saksforbud, hvis vedkommende slutter i departementet.

Departementet anser ellers at ansvarsområdene er av en slik karakter at informasjonen kan brukes uten spesielle begrensninger.

Kulturdepartementet

Departementsråden, assisterende departementsråd og ekspedisjonssjefene har klausul om karantene/saksforbud i sine lederlønnskontrakter, og kommunikasjonssjefen har også slik klausul i sin arbeidsavtale. Departementet benytter for øvrig standardklausulen som er gjengitt i veiledningen fra Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet.

Departementet har hatt ett tilfelle hvor en ekspedisjonssjef gikk over til stillingen som generalsekretær i Norges Fotballforbund, og ble tatt ut av departementets datasystem og gitt fire måneders saksforbud angående europamesterskapet i fotball, der Fotballforbundet hadde søkt om offentlig støtte. Vedkommende arbeidet med andre oppgaver i disse månedene. Departementet har vurdert bruk av klausuler for ansatte i Medieavdelingen, men dette er ikke gjennomført.

Departementet har ikke utarbeidet egne, interne retningslinjer for karantene og saksforbud, og gjør ingen rutinemessig vurdering av behovet for klausul om karantene og saksforbud ved tilsetting av alle nye medarbeidere, kun for de på høyere nivå. Behovet vurderes på bakgrunn av ansvarsområde og saksfelt for den enkelte avdeling eller virksomhet som vedkommende er leder for, og hvorvidt dette har stor innvirkning eller betydning for privat næringsvirksomhet, frivillige organisasjoner og selskaper hvor departementet representerer statlige eierinteresser.

Det har vært et mindre antall overganger fra departementet til organisasjoner på departementets arbeidsområde. Det vil kunne være mer aktuelt med overgang mellom underliggende virksomheter og organisasjonene. Det er ikke etablert egne varslingsrutiner ved overgang til organisasjonene. Her bygger departementet på de ansattes lojalitetsplikt.

Ved en overgang som utløser klausul om karantene og/eller saksforbud vil departementet vurdere endring av arbeidsoppgaver, kontorplassering og på annen måte begrense tilgangen til informasjon om den eller de konkrete saker som har stor økonomisk betydning for vedkommendes nye arbeidsgiver.

Departementet kan ikke se at innføringen av klausul om karantene/saksforbud har hatt negative virkninger, hverken i forhold til nyrekruttering eller dem som allerede var ansatt på det tidspunktet.

Kunnskapsdepartementet

Klausul om karantene/saksforbud er tatt inn i alle lederlønnskontrakter (departementsråden og ekspedisjonssjefene), men har faktisk ikke resultert i karantene eller saksforbud for noen leder. Slike klausuler blir ikke benyttet i andre tilsettingsavtaler. Etter at klausulene ble tatt i bruk, har tre ekspedisjonssjefer og én assisterende departementsråd gått ut av sine embeter. Tre av disse gikk over til andre statsstillinger.

Landbruks- og matdepartementet

Departementsråden og ekspedisjonssjefene i departementet har lederlønnskontrakt med klausul om karantene/saksforbud, men det er ikke inntatt klausul i arbeidsavtalene for departementets informasjonsmedarbeidere. Klausul er også inntatt i arbeidsavtalene for direktørene i seks av departementets underliggende virksomheter (se 9.2.3.3). Departementet har ikke utarbeidet egne, interne retningslinjer for karantene og saksforbud. Behovet for klausul blir rutinemessig vurdert ved tilsetting av medarbeidere i stillinger som i dag har en slik klausul. Det vektlegges i hvilken grad vedkommende stilling medfører innsikt i departementets og underliggende virksomheters strategier og planer, herunder planer for politikk eller regelutforming.

En ekspedisjonssjef med karanteneklausul har gått over til lederstilling i Næringslivets Hovedorganisasjon, avdelingen for Mat og Bio. Han hadde ingen direkte tilknytning til matvare- og bio-oppgavene i departementet ut over at han som ekspedisjonssjef var medlem av lederkollegiet i departementet. Vedkommende begynte raskt i sin nye stilling og ble tatt ut av sine ordinære arbeidsoppgaver noen uker før fratreden.

Ved vurderingen av om karantene/saksforbud skulle ilegges i denne saken, opplyser departementet at de avgjørende momentene var overgang til en topplederstilling i en privat virksomhet som kunne ha nytte av strategisk informasjon om departementets virksomhet. Departementet opplyser at det ved utløsning av karanteneklausul er gitt fritak for karantene og saksforbud. Fritaket var begrunnet gjennom de restriksjoner som ble lagt på vedkommende i oppsigelsestiden.

Ved overgang til virksomheter utenfor forvaltningen skiller ikke departementet mellom overgang til næringsorganisasjoner og interesseorganisasjoner. Departementet har utarbeidet egne retningslinjer for ansattes overgang til stilling eller oppdrag utenfor staten. Retningslinjene er utarbeidet etter drøftinger med tjenestemannsorganisasjonene og tar særlig sikte på omlegging av arbeidsoppgavene og omplassering i oppsigelsestiden. Ved overgang til stilling utenfor statsforvaltningen gjør departementet i praksis en avtale med vedkommende medarbeider om hvordan han/hun skal forholde seg i forbindelse med overgangen.

Landbruks- og matdepartementet vil ikke se bort fra at innføringen av klausuler kan hindre departementet i å rekruttere nødvendig kompetanse.

Miljøverndepartementet

Departementet har så langt ikke sett behovet for å benytte klausul om karantene/saksforbud for noen av stillingene i departementet eller i underliggende virksomheter, og har derfor ingen arbeidsavtaler med slike vilkår. Dagens retningslinjer har derfor ikke vært brukt i konkrete tilfeller. I utgangspunktet mener departementet at de behov som kan tale for en klausul, også kan ivaretas ved tiltak i oppsigelsestiden på styringsrettslig grunnlag. En annen årsak til en begrenset eller restriktiv bruk av karanteneklausuler mener departementet er de vansker det kan skape for rekrutteringen. Departementet er interessert i å finne den best kvalifiserte personen til stilling basert på et bredt søkergrunnlag. Etter departementets oppfatning er dagens retningslinjer omstendelige, og den innledende teksten gir signaler om at retningslinjene ikke skal brukes i særlig grad.

Departementet er av den oppfatning at for eksempel departementsrådstillingen ikke mottar informasjon som skulle gjøre det nødvendig med en karanteneklausul, og har derfor ikke lagt karantene/ saksforbud til denne stilingen.

Departementet ser at det likevel kan oppstå situasjoner som kan bli vanskelige. Særlig kan dette gjelde underliggende virksomheter, og dette er noe departementet vil overveie, se nærmere 9.2.3.3.

Klausul om karantene/saksforbud skal forhindre at en ansatt tar med seg informasjon og tenkemåter til bruk i en senere jobb. Det vil også være mulighet for at det blir tilrettelagt for en senere jobb mens man fremdeles er ansatt i departementet. Skjer dette forut for en oppsigelse, anser departementet at dette blir et spørsmål om habilitet. I oppsigelsestiden vil arbeidsgivers styringsrett kunne benyttes for å hindre dette, for eksempel gjennom omplassering.

Nærings- og handelsdepartementet

Etter en gjennomgang i departementet i 2005, da karanteneregelverkene ble innført, ble konklusjonen at kun to stillinger i departementet skulle ha klausul om karantene/saksforbud: departementsråden og ekspedisjonssjefen i Eierskapsavdelingen.

Departementet har ikke utarbeidet egne, interne retningslinjer for karantene og saksforbud, da man har ansett Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementets retningslinjer som tilstrekkelige.

I perioden etter 2005 er det kun to personer som har sluttet, en departementsråd (som gikk over til EFTAs overvåkningsorgan, ESA ) og den tidligere direktør i Patentstyret, se 9.2.3.3.

Det har så langt ikke vært grunnlag for å overveie tiltak ved andre overganger som ikke har utløst karantene eller saksforbud. Aktuelle tiltak vil bl.a. kunne være endring av arbeidsoppgaver og begrensning av tilgang til informasjon.

Lederen for Eierskapsavdelingen er altså den eneste ekspedisjonssjefen i departementet med klausul i sin lederkontrakt. Avdelingen er inndelt i tre nivåer, og det er i alt 22 selskaper som sorterer under avdelingen. Det enkelte nivå har kun ansvaret for et begrenset antall selskaper, som de ansatte der kan få kunnskaper om. Det er en lukket form for informasjonsutveksling, og avdelingen forsøker til daglig å praktisere et «need to know prinsipp», slik at den enkelte medarbeider ikke sitter inne med opplysninger om selskaper som han eller hun ikke skal ha ansvar for. På denne måten pulveriseres mye av informasjonen. På denne bakgrunn er det ikke tatt inn klausuler for andre medarbeidere enn ekspedisjonssjefen, men man baserer seg på de alminnelige regler om taushetsplikt og lojalitetsplikt.

Alle nivåer i Eierskapsavdelingen har systematisk kontakt med de virksomhetene som avdelingen forvalter eierskapet til. Det skjer hvert kvartal i form av utveksling av fakta og tall. I denne utvekslingen deltar nivå to og tre i avdelingen.

Departementet er opptatt av at man ikke lager strengere vilkår for overgang til næringslivet enn nødvendig, men det kan være behov for interne regler om dette.

Etter dagens praktisering kan ansatte som har vært med på forvaltningen av et selskap, gå direkte over til selskapet uten noen form for reaksjon fra departementet, men til nå har departementet ikke hatt noen slike saker.

Olje- og energidepartementet

Olje- og energidepartementet har en stor kontaktflate mot industri og næringsinteresser og legger vekt på en god rolleforståelse i forhold til industrien. Departementet anser det viktig at de ansatte utvikler forståelse for og kunnskap om industriens behov, og nyansatte blir orientert om dette.

Departementet legger videre vekt på at overganger mellom statlig og privat sektor er viktig og er opptatt av ikke å gjøre det for vanskelig å skifte fra offentlig til privat stilling, og eventuelt tilbake til offentlig sektor. Forvaltningserfaring og kunnskap om den politiske prosessen har også betydning for mange som arbeider i privat sektor, og bør komme mange til gode.

Departementet har innført klausul om karantene/saksforbud for alle som er ansatt på lederlønnskontrakt (departementsråd og ekspedisjonssjefer med avdelingsansvar), enten ved tilsetting eller ved reforhandling av lederlønnsavtalen. Ved nytilsetting av leder på lederlønnskontrakt vil behovet for klausul rutinemessig bli vurdert. Departementet vurderer at det for andre stillingskategorier ikke er behov for karantenebestemmelser. Behovet for saksforbud vurderes i hvert enkelt tilfelle, uavhengig av stillingskategori. Informasjonsmedarbeidernes behov for klausul om karantene og saksforbud blir vurdert på linje med øvrige ansatte.

Departementet benytter standardformuleringen fra Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementets veiledning.

For de ansatte benytter departementet oppsigelsesperioden til, om nødvendig, å sette arbeidstakerne over til andre arbeidsoppgaver. Endret fysisk plassering og avgrensning av tilgang til informasjonsflyt blir også vurdert. Det følger etter departementets mening av arbeidsgivers styringsrett at man kan endre arbeidsoppgaver i oppsigelsestiden, og tre måneders oppsigelsestid er normalt tilstrekkelig for dette formålet, også for ledere uten karanteneklausul. Den kunnskapen man tilegner seg, er først og fremst hvordan systemet fungerer. Etter tre til seks måneder vil kunnskap om konkrete forhold ikke lenger være «ferskvare», og har man vært med i en konsesjonsrunde, vil den kunnskapen ikke lenger være sensitiv når runden er ferdig. Uansett gjelder taushetsplikten også på dette området.

Departementet forsøker å komme i en dialog om dette med de ansatte som har sagt opp sin stilling. Det blir understreket i brev til den ansatte at vedkommende har taushetsplikt også under eventuell permisjon og etter at de har sluttet, og hvor viktig det er at de opptrer ryddig.

Samferdselsdepartementet

Departementet har ikke utarbeidet egne, interne retningslinjer for karantene og saksforbud. Forhold som det blir lagt vekt på ved vurderingen av om en stilling skal ha klausul om karantene og saksforbud, er bl.a. behov for beskyttelse av sensitiv informasjon, beskyttelse av andre virksomheters forretningshemmeligheter og beskyttelse av allmennhetens tillit til forvaltningen m.m. Det ble vurdert slik at dette i hovedsak ville være relevante kriterier for topplederne i departementet (departementsråd og ekspedisjonssjefer), enkelte seksjonsledere og eventuelt et mindre antall fagmedarbeidere.

Departementet benytter standardklausulen i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementets veiledning om karantene og saksforbud.

Alle som har lederlønnskontrakt i departementet, dvs. departementsråd og fem ekspedisjonssjefer, har klausul om karantene/saksforbud i sine kontrakter. I tillegg har tre avdelingsdirektører og informasjonssjefen slik klausul som tillegg til sine arbeidskontrakter. For de stillinger som ligger under ekspedisjonssjef vurderes det i hvert enkelt tilfelle om en klausul bør inntas.

I tiden etter at karanteneregelverket ble innført har en av lederne i departementet med klausul gått over i annen stilling internt, hvor det også inngår klausul om karantene/saksforbud.

Bestemmelsene i klausulen har dermed ikke kommet til anvendelse.

Ved en overgang til stilling utenfor statsforvaltningen som oppfattes som problematisk, men uten at den utløser karantene eller saksforbud, vil departementet overføre arbeidstakeren til andre oppgaver i oppsigelsestiden.

Utenriksdepartementet

Utenriksdepartementet har innført vilkår om karantene eller saksforbud i lederlønnskontraktene til utenriksråd, assisterende utenriksråd og ekspedisjonssjefer. Departementets erfaring med karantene knytter seg hovedsakelig til overganger fra politisk stilling til departementsstilling, jf. 8.2.

Departementet har vurdert om det skal innføres klausuler om karantene/saksforbud for dem som er ansvarlige for store innkjøp og anskaffelser. Dette vurderes også for stasjonssjefer på lederlønnskontrakt. Departementet har så langt ikke innført denne type klausuler for noen slike stillinger. Praksis med karantene og saksforbud i lederlønnskontraktene hjemme ble innført etter en revurdering av eget regelverk i forhold til retningslinjene fra 2005.

Departementet har flere eksempler på overgang til organisasjoner som mottar tilskudd eller arbeider på bistandsfeltet. Hovedvekten av overganger ligger på saksbehandlernivå og gjelder overgang til frivillige organisasjoner eller til stilling som dommerfullmektig for juristene. I forhold til spredning av tenking og strategier er Utenriksdepartementet opptatt av å legge til rette for overganger mellom departementet og samfunnet for øvrig. Departementet baserer seg for øvrig på ansattes lojalitetsplikt og bestemmelser om taushetsplikt, forvaltningslovens habilitetsregler, etiske retningslinjer for statstjenesten mv.

9.2.3 Praksis i statsforvaltningen for øvrig

9.2.3.1 Innledning

I foregående punkt har utvalget gjennomgått praktiseringen av reglene om karantene og saksforbud i departementene. I dette kapitlet vil utvalget gi en oppsummering av hvordan en del statlige virksomheter har praktisert disse reglene. Utvalget har ikke gjort undersøkelser i et stort antall statlige virksomheter, men har søkt å velge ut virksomheter som, hver på sin måte, kan gi en pekepinn om problemstillinger og utfordringer de blir stilt overfor i møte med virksomheter og bransjer som de har særlig kontakt med eller er satt til å kontrollere.

På oppdrag for utvalget har Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) gjennomført en elektronisk spørreundersøkelse (Questback), for bl.a. å kartlegge om, og i tilfelle hvordan, underliggende virksomheter har praktisert karanteneregelverket. Svarene fra disse virksomhetene ligger til grunn for fremstillingen under dette punktet. For virksomhetenes øverste leder bygger fremstillingen på opplysninger fra vedkommende departement.

9.2.3.2 Generelt

Resultatene fra undersøkelsen viser at det er til dels stor variasjon mellom de underliggende virksomhetene, både når det gjelder kjennskap til karanteneregelverket og i hvilken grad de innretter seg etter det og praktiserer det. Gjennomgående viser det seg at regelverket stort sett er kjent. Av 33 spurte virksomheter svarer 29 at karantenereglene er kjent i virksomheten, men det er altså 12 % av virksomhetene som opplyser at de ikke kjenner et regelverk som har vært virksomt siden 2005.

Av de virksomhetene som er med i undersøkelsen opplyser 12 at de har tatt inn klausul om karantene og saksforbud i sine arbeidskontrakter, dvs. ca. 36 % av virksomhetene. Av disse opplyser seks virksomheter at de har slik klausul bare i kontrakten for øverste leder, dvs. for ca. 18 % av virksomhetene. Dette gjelder direktørene for Arbeidstilsynet, Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV), Petroleumstilsynet, Statens pensjonskasse, Luftfartstilsynet og Statens vegvesen.

9.2.3.3 Enkelte virksomheters praksis

Under Arbeidsdepartementet har alle etatsledere klausul om karantene og saksforbud i sine lederlønnskontrakter. Det gjelder direktørene for Arbeids- og velferdsetaten (NAV), Arbeidsretten, Arbeidstilsynet, Pensjonstrygden for sjømenn, Petroleumstilsynet, Riksmekleren, Statens arbeidsmiljøinstitutt og Statens pensjonskasse. Direktøren for Trygderetten har ikke lederlønnskontrakt.

Ingen virksomheter under Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet er med i undersøkelsen. Departementet har opplyst at direktørene i to av deres underliggende virksomheter (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet) har fått klausul om karantene og saksforbud i sin kontrakt. Også Barneombudet og Forbrukerombudet har slik klausul i sine kontrakter.

Under Finansdepartementet har direktørene for følgende underliggende etater lederlønnskontrakter, hvor det er inntatt klausul om karantene og saksforbud: Direktoratet for økonomistyring, Finanstilsynet, Folketrygdfondet, Skatteetaten, Statens Innkrevningssentral, Statens pensjonsfond utland, Statistisk sentralbyrå og Toll- og avgiftsetaten.

Under Fiskeri- og kystdepartementet er det tre etatsdirektører som har klausul om karantene og saksforbud i sine kontrakter: det gjelder fiskeridirektøren, direktøren for Kystverket og direktøren for Havforskningsinstituttet i Bergen.

Av virksomheter under Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet opplyser Statsbygg at de har utarbeidet utfyllende interne retningslinjer for karantene og saksforbud og har inntatt klausul i nye arbeidskontrakter for ledere, uten at opplysningene er nærmere spesifisert, men ingen er ilagt karantene eller saksforbud.

I vurderingen av hvilke stillinger eller personer som bør omfattes av karantenebestemmelsene, legger Statsbygg følgende kriterier til grunn:

• Stillinger med innsikt i strategier og planer, som vil være av verdi for andre virksomheter (hensynet til å beskytte intern informasjon)

• Stillinger som har tilgang til sensitiv informasjon om andre virksomheter som vil være av verdi (hensynet til beskyttelse av andre virksomheters forretningshemmeligheter)

• Stillinger som innebærer forhandlinger, rådgivning eller avgjørelsesmyndighet i saker av vesentlig økonomisk betydning for andre virksomheter (hensynet til beskyttelse av allmennhetens tillit).

På denne bakgrunn blir virksomhetsdirektører og andre som sitter nær toppledelsen og som allerede har et ansettelsesforhold i Statsbygg, vurdert i forhold til å avtalefeste en klausul om karantene i ettertid. Andre stillinger som kan falle inn under karantenebestemmelsene må vurderes konkret og ut fra stillingens strategiske nivå. Disse innstilles av de respektive virksomhetsdirektører. Ingen er så langt ilagt karantene eller saksforbud.

Under Forsvarsdepartementet opplyser forsvaret at alle lederstillinger i underliggende virksomheter har klausul i sine kontrakter. Det gjelder forsvarssjefen, direktøren for Nasjonal sikkerhetsmyndighet, direktøren for Forsvarets Forskningsinstitutt, direktøren for Forsvarsbygg og ledere innen logistikk. Alt i alt utgjør dette ca. 50 ledere i Forsvarets system som har klausul om karantene/saksforbud. Vilkår og forbehold tas inn i alle tildelingsbrev.

Virksomheter under Helse- og omsorgsdepartementet er ikke med i undersøkelsen, men departementet opplyser at fem av deres eksterne ledere har klausul om karantene og saksforbud i sine lederkontrakter. Det dreier seg om lederne i Helsedirektoratet, Nasjonalt folkehelseinstitutt, Statens legemiddelverk, Statens Strålevern og Statens helsetilsyn.

For virksomheter under Justis- og beredskapsdepartementet opplyser departementet følgende:

Politi- og lensmannsetaten er kjent med retningslinjene om karantene og saksforbud. Så langt etaten kjenner til det, er praktisering av karanteneregler ved overgang til annen stilling ikke en problemstilling som har kommet opp i etaten. Det er nær kontakt mellom Politidirektoratet og politidistrikt og særorgan på rekrutterings- og tilsettingsområdet, og det har ikke vært henvendelser knyttet til denne problemstillingen.

Politiets sikkerhetstjeneste har ikke utarbeidet egne karantenebestemmelser for sine ansatte. Det opplyses imidlertid at man i forslag til nytt personalreglement har lagt inn at arbeidsavtalen skal inneholde opplysninger om karantene og saksforbud dersom det settes vilkår om at tjenestemannen kan ilegges slike begrensninger ved overgang til stilling utenfor statsforvaltningen. Ordlyden i forslaget er: «PST kan, i særlige tilfeller, bestemme at ansatte som får tilbud om ny stilling blir pålagt karantene og/eller saksforbud, jf. Pm nr. 1/2005.»

Riksadvokaten opplyser at det ved permisjoner fra statsadvokatembeter for å arbeide som strafferettsadvokat har vært tradisjon for å ta med et vilkår om at man ikke kan være forsvarer i saker som har tilknytning til det embete hvor vedkommende har sin faste stilling. Riksadvokaten opplyser at organisasjonenes representanter er enige i at denne praksis bør fortsette. Riksadvokaten opplyser at han vil søke informasjon om domstolenes karantenepraksis for behandling av straffesaker hvor statsadvokater enten utnevnes eller konstitueres som dommere.

Generaladvokaten opplyser følgende: Med unntak av sikkerhetsgraderte opplysninger, som krigsadvokaten vil være forpliktet til å bevare taushet om etter fratreden, er det vanskelig å se at de kunnskaper som er ervervet om militære forhold eller om forholdene ved embetet kan representere noe problem ved overgang til ny stilling utenfor statsforvaltningen. Det kan imidlertid være problematisk om en krigsadvokat kort tid etter fratreden opptrer som forsvarer i en militær straffesak.

Det er Generaladvokatens vurdering at risikoen for at tidligere ansatte skal komme i en situasjon som vil utløse et eventuelt saksforbud, er liten. Generaladvokaten ser ikke er behov for noen generell karanteneklausul i arbeidsavtalene, men mener det kan være nyttig å legge inn en mer spesifikk klausul om saksforbud som retter seg mot å opptre som forsvarer eller rådgiver for en som er tiltalt, siktet eller mistenkt i en militær straffesak før det er gått ett år siden fratreden fra stilling i Den militære påtalemyndighet.

Politiets data- og materielltjeneste opplyser at de ikke bruker karantenebestemmelser i sine arbeidsavtaler. I forkant av tilsettinger innhentes informasjon for å kartlegge om søkere kan komme i situasjoner der de vil være inhabile. Virksomheten har informasjonssamtale om sikkerhet med alle nyansatte, og disse må undertegne skjema om taushetsplikt. Taushetsplikten som tidligere medarbeidere har underskrevet på gjelder også etter at de har sluttet i virksomheten.

Politiets taushetsplikt er hjemlet i lov og instruks.7 Tjenestemennene i politi- og lensmannsetaten og Politiets sikkerhetstjeneste underskriver taushetserklæring.

Politidirektoratet har utarbeidet en etikkveileder for politi- og lensmannsetaten. Den er ment å være et hjelpemiddel for det enkelte politidistrikt og særorgan i utførelsen av arbeidet, og til debatt og konkret arbeid med emnet yrkesetikk. Veilederen er generell i formen og er et nyttig hjelpemiddel innenfor personalutvikling og lederopplæring, men går ikke nærmere inn på overgang fra stillinger i politiet.

Direktoratet for nødkommunikasjon benytter ikke noen karanteneordninger i dag. Det er derfor ikke innarbeidet noen klausuler om karantene ved overgang til annen stilling i arbeidsavtalene. Alle som tiltrer stilling i direktoratet må imidlertid signere taushetserklæring som gjelder også etter fratredelse. Direktoratet opplyser videre at de ikke har karantenebestemmelser i sine konsulentavtaler. Direktoratet har likevel habilitetskrav som innebærer at konsulentene ikke kan ta oppdrag for direktoratets leverandører/ kunder samtidig med oppdrag for direktoratet, dersom dette medfører spørsmål om direktoratets eller konsulentenes habilitet.

Direktoratet for samfunnssikkerhet har ikke en karanteneordning ved avslutning av arbeidsforholdet i direktoratet og ved overgang til ny stilling i annen virksomhet. Ansatte i direktoratet signerer ved tilsettingen en taushetserklæring, som også gjelder etter avsluttet arbeidsforhold.

Helikopterprosjektet, direkte underlagt Justis- og beredskapsdepartementet / Rednings- og beredskapsavdelingen opplyser at ingen av departementets ansatte i helikopteranskaffelsesprosjektet har noen form for karantene. Det samme synes å være tilfelle for de prosjektdeltakerne som kommer fra Forsvarsdepartementet og Forsvaret. Prosjektet er også besatt med en del innleide konsulenter. Disse har to års karantene som er innbakt i konsulentavtalen Justis- og beredskapsdepartementet har undertegnet med de enkelte konsulentselskap.

Økokrim har utarbeidet utfyllende interne retningslinjer om karantene og saksforbud og innarbeider klausul i nye arbeidskontrakter for alle medarbeidere. Det innarbeides også klausul ved reforhandling av eksisterende arbeidskontrakter. Det er ikke ilagt karantene eller saksforbud for noen medarbeidere.

For virksomheter under Kommunal- og regionaldepartementet har spørsmålet om klausul om karantene og saksforbud vært diskutert for etatsleder for Direktoratet for byggkvalitet, men konklusjonen ble at det ikke anses nødvendig med klausul.

For virksomheter under Kulturdepartementet blir slik klausul vurdert når departementet tilsetter øverste leder for sine underliggende virksomheter, ut fra den enkelte virksomhets ansvarsområde og saksfelt.

Norsk filminstitutt har en praksis som skiller seg ut fra andre undersøkte virksomheter. Instituttet har utarbeidet utfyllende interne retningslinjer, og klausul blir inntatt i nye arbeidskontrakter for ledere og nøkkelstillinger, dvs. stillinger som arbeider direkte med tilskuddstildeling. Klausul om karantene og saksforbud blir tatt inn ved reforhandling av eksisterende arbeidskontrakter.

Det er i alt syv personer som er ilagt karantene og saksforbud, ledere og nøkkelpersoner – alle med innstillende myndighet for produksjonstilskudd. Kandidatene til disse stillingene må i hovedsak ha erfaring fra bransjen, samtidig som stillingene er besatt på åremål. Siktemålet er å sikre habilitet i vurderingene, og at man ikke skal ha fordeler av intern kunnskap når man etter avsluttet åremål blir ekstern søker til de samme midlene. Dette er en praksis som er etablert og kjent i bransjen, og som etter Filminstituttets vurdering fungerer godt.

I virksomheter under Landbruks- og matdepartementet har direktørene for seks av de underliggende virksomhetene klausul om karantene og saksforbud i sine kontrakter. Dette gjelder direktørene for Bioforsk, Mattilsynet, Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning, Norsk institutt for skog og landskap, Statens landbruksforvaltning og Veterinærinstituttet. Statens landbruksforvaltning opplyser at de ikke har utarbeidet egne retningslinjer for karantene og saksforbud, men har tatt inn klausul i nye arbeidskontrakter for nøkkelstillinger og ved reforhandling av eksisterende arbeidskontrakter for nøkkelstillinger. Det opplyses at kun én person er ilagt karantene og saksforbud i virksomheten. Hovedbegrunnelsen for å ilegge karantene og saksforbud er å beskytte intern informasjon og allmennhetens tillit til forvaltningen.

I virksomheter under Miljøverndepartementet kan en overgang fra Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif), avhengig av stillingsnivå, være problematisk. Ved en fremtidig ansettelse i direktørstillingen vil det bli vurdert om det skal tas inn en klausul i lederkontrakten om karantene og saksforbud. Etter departementets syn vil en overgang til eksempelvis Naturvernforbundet kunne skje uten begrensning. Det vil heller ikke være problemer ved eventuell overgang fra Direktoratet for naturforvaltning til akvakulturbransjen.

I virksomheter under Nærings- og handelsdepartementet har direktøren for Patentstyret hatt en klausul om saksforbud i ett år når det gjelder saker behandlet i Patentstyrets 2. avdeling i hans direktørtid. Denne funksjonen er nå bortfalt og ny direktør for Patentstyret er ikke omfattet av regelverket om karantene og saksforbud. Overgangen fra direktør i Patentstyret til et advokatfirma utløste klausulen om saksforbud, da departementet vurderte det slik at vedkommende i advokatfirmaet kunne komme i kontakt med saker som var dekket av klausulen.

I virksomheter under Olje- og energidepartementet er det er tatt inn klausul om karantene og saksforbud i arbeidsavtalene for direktørene i Oljedirektoratet og Vassdrags- og energidirektoratet.

I virksomheter under Samferdselsdepartementet har Statens vegvesen ikke utarbeidet egne retningslinjer. Klausul om karantene og saksforbud er innarbeidet i nye arbeidskontrakter for ledere. Det er også innarbeidet slik klausul ved revisjon av eksisterende arbeidskontrakter for ledere i virksomheten, og det er her kun snakk om toppledelsen. Det er ingen som er ilagt karantene og saksforbud.

Luftfartstilsynet har ikke utarbeidet egne retningslinjer, men luftfartsdirektøren har klausul i arbeidskontrakten, og det blir innarbeidet klausul ved reforhandling av eksisterende arbeidskontrakter. Virksomheten har så langt ingen erfaring med at karantene eller saksforbud er ilagt.

9.2.3.4 Oppsummering

De fleste av virksomhetene i spørreskjemaundersøkelsen opplyser å ha kjennskap til regelverket om karantene og saksforbud. Men det er få av dem – bare tre – som har utarbeidet utfyllende interne retningslinjer.

Hverken Skatteetaten, Finanstilsynet eller Toll- og avgiftsetaten benytter seg av muligheten etter retningslinjene til å legge restriksjoner på problematiske overganger. Forklaringen som blir gitt, er at man anser det som lite aktuelt å benytte slik klausul. Heller ikke Fiskeridirektoratet, Kystverket, Datatilsynet eller Konkurransetilsynet benytter slike klausuler, og heller ikke her ser man behovet for benytte denne adgangen. Det samme gjelder for Husbanken, Lotteri- og stiftelsestilsynet, Statens lånekasse for utdanning, Mattilsynet og Reindriftsforvaltningen. Direktoratet for Naturforvaltning, Klima- og forurensningstilsynet, Patentstyret, Norges vassdrags- og energidirektorat, Oljedirektoratet, Jernbaneverket, Post- og teletilsynet, Statens jernbanetilsyn eller Statens havarivernkommisjon for transport finner heller ikke grunn til å benytte slike klausuler i noen av sine tilsettingsavtaler.

I noen etater har trolig konkrete forhold skapt større oppmerksomhet om mulige problemer ved overgang til stillinger utenfor statsforvaltningen. Et eksempel er Forsvaret, hvor bl.a. store innkjøp av forsvarsmateriell har ført til at Forsvaret har utarbeidet Anskaffelsesregelverket for Forsvaret (ARF) fra 2004 og etiske retningslinjer for næringslivskontakt i forsvarssektoren fra april 2007, senest revidert i 2011.

Norsk filminstitutt er også en interessant virksomhet i dette perspektivet. Ikke bare lederne, men også de rådgivere og andre saksbehandlere som arbeider direkte med tilskudd til filmbransjen, får detaljkunnskap om det norske filmmiljøet og produksjonsplaner, samtidig som søkerne til disse stillingene i hovedsak må ha erfaring fra bransjen. Dette er kjent og akseptert bransjen, og klausuler om karantene og saksforbud anses nødvendig og akseptert for å opprettholde habilitet og tillit i bransjen.

9.3 Utvalgets vurdering av praksis og retningslinjene

9.3.1 Forskjeller i praktiseringen

På bakgrunn av redegjørelsene under 9.2 kan utvalget uten videre konstatere at praktiseringen av retningslinjene varierer. Regelverket later til å være overraskende lite kjent.

For det første er det betydelige variasjoner i praktiseringen mellom departementene. Vår kontakt med departementene har vist klare forskjeller i hvilken oppmerksomhet retningslinjene har fått i ulike departementer. Forskjellene i praktiseringen viser seg først og fremst ved at det varierer i hvilken grad det ved tilsetting – eller ved senere reforhandling om lederlønnsavtaler – er fastsatt karantene eller saksforbud ved senere overgang til stilling eller virksomhet utenfor statsforvaltningen. Der det er fastsatt, varierer det også hvilke stillinger det gjelder. For departementer som har innført slike klausuler, er det vanligste at det gjelder for alle dem som er på lederlønnsavtale – typisk departementsråden og ekspedisjonssjefene, og at klausulen svarer til den standardklausul som Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har angitt i sitt hefte om retningslinjene. Når det gjelder spørsmålet om å gi helt eller delvis fritak for karantene eller saksforbud ved en aktuell overgang, er antallet overganger til stillinger utenfor statsforvaltningen så begrenset at det er vanskelig å tale om noen bestemt praksis eller variasjoner i den.

Et hovedspørsmål er om de forskjeller som kan konstateres, er rasjonelle sett i lys av de hensyn som ligger bak regelverket. Det er forskjeller i ansvarsområdene, arbeidsoppgaver og kontaktflater som de forskjellige departementene har, og det kan også være ulikheter mellom forskjellige stillinger på samme nivå. Spørsmålet er om dette kan tilsi forskjeller mellom departementene.

Utvalget har for sin del konstatert at bevisstheten og oppmerksomheten om regelverket er svært forskjellig mellom departementene. Det er stor forskjell når det gjelder departementenes oppfatning om behovet og begrunnelsen for å bruke karantene (ventetid) eller saksforbud for å beskytte opplysninger og bevare tilliten til forvaltningen. Flere departementer ga i møte med utvalget uttrykk for at de nå ville vurdere spørsmålet om karanteneklausul nærmere. Det ser ut til at utvalgets arbeid og kontakt med de enkelte departementene noen ganger har virket som en vekker.

På denne bakgrunn finner utvalget det usannsynlig at alle forskjellene bunner i klare overveielser fra det enkelte departements side. Manglende eller begrenset oppmerksomhet kan likevel henge sammen med at det aktuelle arbeidsområdet i mindre grad aktualiserer slike overganger som retningslinjene har for øye, enn arbeidsområdet til et annet departement hvor retningslinjene har fått større oppmerksomhet. Utvalget finner det også klart at enkelte departementer har lagt større vekt enn andre f.eks. på å unngå negative følger for rekrutteringen, og dermed vært mer tilbakeholdende med å innta vilkår om karantene eller saksforbud i en tilsettingsavtale. Utvalget finner det likevel klart at dette ikke er tilstrekkelig til å forklare eller begrunne alle forskjellene.

Etter utvalgets mening er det uheldig med slike tilfeldige variasjoner mellom departementene som ikke lar seg begrunne – enten dette skyldes manglende overveielser i et departement eller ulike overveielser i forskjellige departementer.

Det kan være flere årsaker til forskjellene. Retningslinjene lar det være opp til hvert enkelt departement å treffe avgjørelsen om å ta inn i tilsettingsavtalen et vilkår om karantene eller saksforbud – ut fra en vurdering av den konkrete stillingen på et tidspunkt som er lenge før overgangen blir aktuell. Det kan spørres om Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, som retningslinjene administrativt hører under, kunne ha gjort mer for å sikre en (mer) enhetlig praktisering av retningslinjene. Det kan også spørres om de faste møtene mellom departementsrådene i alle departementer kunne ha vært utnyttet mer til å sikre oppmerksomhet om retningslinjene og til å drøfte en mer enhetlig gjennomføring av dem.

Utvalget tilrår at det treffes tiltak for å sikre større bevissthet om regelverket og en mer enhetlig praktisering av det. Disse tiltakene kan etter utvalgets mening forankres hos departementsrådene i fellesskap, selv om Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet forutsettes å være administrativt ansvarlig for regelverket også i fremtiden. Det bør sikres en årlig rapport fra hvert enkelt departement til Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, som så kan legge frem en samlet rapport for departementsrådene i fellesskap. Hva slags tiltak som ellers bør treffes, må ses i sammenheng med hvilke regler som skal gjelde i fremtiden.

Også for underliggende etater er det variasjoner. For en del direktoratsledere er det tatt inn i tilsettingsvedtaket et vilkår om karantene eller saksforbud ved overgang til stilling utenfor statsforvaltningen. Om det er gjort, avhenger til dels av hvilket departement direktoratet hører under i tilsettingsvedtaket. Det varierer også mye om departementene har tatt opp bruk av retningslinjene med sine underordnete forvaltningsorganer ved instruks overfor dem, i styringsdialogen eller på annen måte.

Hovedmønsteret er ellers at underliggende etater i liten grad har brukt retningslinjene til å ta inn i tilsettingsavtalen et vilkår om karantene eller saksforbud ved eventuell overgang til stilling utenfor statsforvaltningen. Utvalgets klare inntrykk er at de fleste underliggende etater ikke på egen hånd har gitt retningslinjene stor oppmerksomhet, men det må her tilføyes at utvalget ikke har hatt direkte kontakt med de enkelte underliggende forvaltningsorganer på samme måte som med departementene.

Det er altså få underliggende etater som har utnyttet muligheten til å ta inn en klausul eller et vilkår i tilsettingsavtaler og tilsettingsvedtak, eller truffet andre tiltak med sikte på problematiske overganger til stillinger utenfor statsforvaltningen. Av de mange som ikke har brukt retningslinjene, kan som eksempler nevnes Finanstilsynet, Oljedirektoratet, Konkurransetilsynet og Reindriftsforvaltningen. I spørreundersøkelsen har virksomhetene gjennomgående svart at det ikke har vært aktuelt eller behov for å ta med en slik klausul. Utvalget ser ikke bort fra at det også kan henge sammen med at tjenestemenn i etatene rekrutteres fra et begrenset fagmiljø der det også kan være tradisjon for å veksle mellom tilsetting i offentlig og privat sektor. For øvrig finner utvalget det sannsynlig at bevisstheten om karanteneregelverket ikke har vært større i underliggende etater enn i departementene. Utvalget mener derfor at spørsmålet om å regulere overgang til stillinger utenfor statsforvaltningen må få større oppmerksomhet også i underliggende etater. Etter en konkret vurdering av situasjonen på de enkelte forvaltningsområdene bør det føre til en innføring av vilkår i visse tilsettingsavtaler eller en utarbeiding av etiske retningslinjer.

Utvalget har ikke undersøkt særskilt om retningslinjene er tatt i brukt i regional og lokal statsforvaltning (f.eks. ved fylkesmannsembetene). Utvalget har imidlertid ikke grunn til å tro at dette er skjedd i noen nevneverdig utstrekning. Som antydet i 9.1.3 sto nok regional og lokal statsforvaltning lite sentralt da retningslinjene ble forberedt. Utvalget konstaterer at Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet ikke har utarbeidet slike nærmere retningslinjer for lokale statlige arbeidsgivere som St.meld. nr. 11 (2000-2001) stilte i utsikt,8 bortsett fra utformingen av en standardklausul med kommentarer i departementets hefte om retningslinjene.

9.3.2 Bør det være adgang til karantene eller saksforbud ved overgang fra embets- eller tjenestemannsstillinger?

Det grunnleggende spørsmålet er om det bør være adgang til å ilegge karantene eller saksforbud for en viss periode ved overgang fra en ordinær (ikke politisk) stilling i statsforvaltningen til en stilling utenfor statsforvaltningen. Dette ble nøye vurdert i St.meld. nr. 11 (2000-2001) jf. Innst. S. nr. 175 (2000-2001) (s. 9-10), som de gjeldende retningslinjene bygger på. Utvalget ser ikke grunn til noen endret vurdering nå, og vil heller understreke at de hensyn som taler for ordningen, blir tillagt større vekt både internasjonalt og nasjonalt.

9.3.3 Bør ventetid (karantene)/saksforbud bygge på den enkelte tilsettingsavtale/vedtak eller følge av generelle regler?

Blir vilkår om karantene eller saksforbud satt i den enkelte tilsettingsavtale eller tilsettingsvedtak, kan det vurderes for hver enkelt stilling hvilket behov det er for et slikt vilkår. Det kan da tas hensyn til hvilke arbeidsoppgaver som stillingen har, og til den kontaktflaten som stillingen gir eller som forvaltningsorganet har generelt. Er behovet lite eller ikke til stede, kan det være uheldig av hensyn til rekrutteringen om et slikt vilkår blir satt, og det kan unngås gjennom en vurdering i det enkelte tilfelle.

En ulempe ved å bygge på vurdering i samband med den enkelte tilsettingsavtale eller -vedtak er at vurderingen da skjer på et tidspunkt lenge før en overgang blir aktuell. Forholdene kan ha endret seg mye i mellomtiden: den ansatte kan ha fått nye arbeidsoppgaver, forvaltningsorganet kan ha fått andre arbeidsoppgaver eller virkemidler, kanskje gjennom en omorganisering, stillingens eller forvaltningsorganets kontaktflate kan være forandret, og samfunnets forventninger til tjenestemannsrollen kan ha endret seg. Om man ved tilsettingen med god grunn lot være å sette et vilkår om karantene eller saksforbud, behøver det altså ikke være dekkende for situasjonen når en overgang senere blir aktuell.

Skal vilkår om karantene eller saksforbud settes ved den enkelte tilsetting, viser erfaringen at det skaper en risiko for at vilkår ikke blir satt, eller for at praksis med å sette et slikt vilkår vil variere mer enn det er rasjonelt grunnlag for. Dette kan trolig motvirkes ved visse administrative grep, men motvirkes mest effektivt om vilkåret følger av generelle regler som gjør det unødvendig med en fastsetting i det enkelte tilfelle. Utvalget ser derfor grunn til å vurdere nærmere hvilke stillinger et generelt forbehold om karantene eller saksforbud kan tenkes å gjelde for.

9.3.4 Hvilke overganger bør kunne gi grunnlag for ventetid eller saksforbud?

Med sikte på en mulig generell regel skal utvalget her drøfte hvilke overganger til stillinger utenfor statsforvaltningen som bør kunne gi grunnlag for karantene eller saksforbud. Utvalget vil først drøfte spørsmålet med tanke på departementene, og deretter med sikte på underordnete forvaltningsorganer.

En generell regel kan knyttes til bestemte stillingskategorier, eller til arbeidsoppgaver eller overganger som oppfyller visse kriterier. Disse kriteriene kan i så fall henge nært sammen med de hovedhensyn som ligger bak reglene. Særlig av hensyn til den som blir utnevnt eller tilsatt i en stilling, kan det imidlertid være behov for å klargjøre før tilsettingen om det kan bli behov for karantene eller saksforbud ved overgang fra stillingen.

Utvalget går inn for at (adgangen til) karantene eller saksforbud ved overgang bør begrenses til visse stillinger, og ikke gjelde generelt for alle stillinger i departementene eller statsforvaltningen for øvrig. Det er vanlig med overgang fra saksbehandlerstillinger i statsforvaltningen til stillinger utenfor statsforvaltningen, særlig for enkelte yrkesgrupper som jurister. En helt alminnelig regel om karantene eller saksforbud ville etter utvalgets syn medføre unødige administrative kostnader, kunne hemme rekrutteringen til statsforvaltningen og unødig motvirke erfaringsutveksling mellom offentlig og privat sektor ved overgang fra stillinger i statsforvaltningen.

I departementene er en adgang til å ilegge karantene eller saksforbud mest aktuell for de øverste administrative stillingene – departementsråd (og assisterende departementsråd) og ekspedisjonssjefer. Disse stillingene har et overordnet ansvar, gjennomgående nær kontakt med den politiske ledelsen og deltar gjerne i diskusjoner om departementets overordnete strategi. Stillingene kan også medføre en betydelig autoritet innad i statsforvaltningen med bred kontaktflate. I enkelte tilfeller kan en påtenkt overgang reise spørsmål om tilliten til forvaltningens uhildethet fordi stillingsinnehaveren har stått sentralt ved avgjørelser som legger til rette for virksomhet som den nye stillingen hører til, eller kan sies å ha utformet rammevilkårene for den nye stillingen. Til sammen er dette hensyn som taler for at det generelt bør kunne gjelde en viss ventetid eller saksforbud ved overgang til visse stillinger utenfor statsforvaltningen fra stillinger som departementsråd eller ekspedisjonssjef.

Flere av de nevnte hensyn kan også gjøre seg gjeldende ved overgang fra lavere departementsstillinger. Særlig avdelingsdirektører kan ha en betydelig innflytelse over avgjørelser på sitt ansvarsområde, og en omfattende kontakt med relevante fagmiljøer. Dette kan imidlertid være forskjellig for forskjellige avdelingsdirektørstillinger, og ikke minst kan problemene ved en overgang være forskjellige. Utvalget vil derfor ikke tilrå å legge opp til en ordning med bruk av karantene eller saksforbud for avdelingsdirektører i samme omfang som for ekspedisjonssjefer. Utvalget vil da heller ikke foreslå dette for fagstillinger på høyt nivå (som fagdirektør og spesialrådgiver).

På den annen side mener utvalget at overgang fra saksbehandlerstillinger i departementene ikke bør gi noe alminnelig grunnlag for karantene eller saksforbud. Selv om også slike stillinger kan gi en betydelig innsikt i arbeidet på et felt, vil det som regel være forholdsvis avgrenset, og saksbehandlerstillingen medfører ikke en overordnet avgjørelsesmyndighet. Skulle adgangen til å ilegge ventetid eller saksforbud generelt strekkes så langt som til å omfatte saksbehandlerstillinger, vil det i realiteten ikke være noen begrensninger når det gjelder karantene og saksforbud ved overgang fra departementsstillinger.

Bare hvis man skulle mene at avdelingsdirektørene i stor grad har en rolle i departementene som tilsier at de bør kunne ilegges karantene eller saksforbud ved overgang til visse stillinger utenfor statsforvaltningen, kan det spørres om denne ordningen bør gjelde generelt for embetsmenn i departementene. Dette vil inkludere underdirektørene, mens andre embetsstillinger i departementene nå er gått ut av bruk. På den annen side vil det ikke omfatte stillingskategorier i departementene som har viktige oppgaver uten å være organisert som embeter, f.eks. informasjonssjef (kommunikasjonssjef), spesialrådgiver, fagdirektør eller prosjektleder. En avgrensning til embetsmenn kan derfor fremstå som nokså vilkårlig.

Utvalget er alt i alt blitt stående ved å foreslå en generell adgang til å fastsette en ventetid eller et saksforbud ved en aktuell overgang fra en stilling som departementsråd, assisterende departementsråd eller ekspedisjonssjef i et departement. Når en fratredelse blir aktuell, kan det da skje en konkret vurdering av om den konkrete overgangen tilsier ventetid eller saksforbud. Forslaget bør gjennomføres også for dem som allerede er utnevnt, uten hensyn til om de allerede har fått et slikt vilkår ved utnevningen eller i lederlønnsavtalen.

Utvalget foreslår for andre departementsstillinger at det i tilsettingsavtalen kan tas forbehold (vilkår) om å fastsette ventetid eller saksforbud ved overgang til stilling utenfor statsforvaltningen. Det vil være mest aktuelt dersom departementsstillingen har et selvstendig ansvar (ledelsesansvar) på sitt ansvarsområde. Dette forslaget tar først og fremst sikte på overgang til stillinger i den bransje som stillingsinnehaveren i departementet har hatt til formål å regulere eller kontrahere med. Det kan også være aktuelt å sette et slikt vilkår for informasjonssjef (kommunikasjonssjef) med sikte på overgang til stillinger som kan dra nytte av den interne eller strategiske kunnskap som departementsstillingen kan ha gitt. Som en sikkerhetsventil foreslår utvalget at det også uten forbehold i tilsettingsavtalen skal være adgang til å pålegge ventetid eller saksforbud ved en overgang dersom tungtveiende grunner tilsier at det trengs for å sikre allmennhetens tillit til offentlig forvaltning. Denne sikkerhetsventilen bør kunne brukes også overfor dem som allerede er ansatt, og etter utvalgets mening vil det ikke komme i strid med tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97.

For direktorater og andre underordnete organer i sentralforvaltningen kan en generell regel etter utvalgets syn bare være aktuell for forvaltningsorganets leder (direktør). Andre ansatte kan likevel ha en slik avgjørelsesmyndighet og saksinnsikt at forvaltningsorganet bør ha adgang til å stille krav ved tilsettingen om en viss karantene eller saksforbud, først og fremst med sikte på overgang til stillinger i en bransje som forvaltningsorganet regulerer, fører tilsyn med, yter tilskudd til eller kontraherer med.

9.3.5 Innholdet av ventetid eller saksforbud

Ventetiden vil knytte seg til en bestemt stilling, verv eller virksomhet som embets- eller tjenestemannen ønsker å tiltre eller ta opp utenfor statsforvaltningen. På samme måte som for politikere kan den også rettes mot tjenesteyting til virksomheter utenfor statsforvaltningen. Ventetid eller saksforbud vil være mest aktuelt der overgangen fremstår som en form for «sidebytte», eller der overgangen skjer til en virksomhet som embets- eller tjenestemannen inngikk avtaler med på statens vegne eller hadde tilsynsoppgaver overfor. Det kan også være aktuelt ved overgang til en virksomhet som er part i eller på annen måte involvert i forvaltningssaker om løyve eller tilskudd på tjenestemannens forvaltningsområde. Det kan dessuten tenkes ved overgang til virksomhet som har konkurrenter med forvaltningssaker som tjenestemannen har vært med på å behandle, slik at hun eller han kan ha fått betydelig innsikt i konkurrentenes situasjon.

Et særlig spørsmål er om det bør kunne fastsettes ventetid eller saksforbud som gjelder tjenesteyting overfor statsforvaltningen selv. Det er trolig et mer aktuelt spørsmål for embets- og tjenestemenn i statsforvaltningen enn for politikere, for det er ikke så sjelden at en som går over fra stilling i statsforvaltningen til virksomhet utenfor, får utrednings- eller konsulentoppdrag for det offentlige. Det kan ha flere grunner. Arbeidserfaringen fra det offentlige kan ha gitt god innsikt i forvaltningens behov, og tjenestetiden i forvaltningen kan ha gitt den offentlige oppdragsgiveren trygghet for vedkommendes kompetanse og kapasitet. Det forekommer også at slike oppdrag er en del av en «pakke» som ligger til grunn for en «frivillig» avgang som er ønsket fra forvaltningsorganets side. På den annen side kan det tenkes at oppdrag som nevnt kan tilgodese tjenestemannen på en måte som virker lite rimelig overfor andre mulige oppdragsmottakere utenfor statsforvaltningen. Utvalget mener imidlertid at det i tilfelle må vurderes etter andre regler, som anskaffelsesregelverket, og at regelverket om ventetid og saksforbud ved overgang til stilling utenfor statsforvaltningen ikke bør brukes til å begrense adgangen til tjenesteyting til statsforvaltningen i en periode etter fratredelsen.

9.3.6 Lengstetid for ventetid eller saksforbud. Kompensasjon

Utvalget finner det klart at det fortsatt bør være en lengstetid for karantene eller saksforbud ved overgang fra statsstilling til stilling utenfor statsforvaltningen. Både hensynet til utveksling av arbeidskraft mellom offentlig og privat sektor og hensynet til den enkelte ansatte gjør at det ikke bør være utelukket å tiltre en stilling i privat sektor selv om den ligger sentralt innenfor arbeidsfeltet for den statsstillingen som vedkommende hadde.

Spørsmålet om lengstetid for karantene (ventetid) og saksforbud blir derfor et spørsmål om hvor lang den bør være. Dette må ses i sammenheng med oppsigelsestidens lengde og forvaltningsorganets styringsrett i oppsigelsestiden, og retten til kompensasjon for inntektstap som vedkommende blir påført.

Utvalget foreslår å opprettholde lengstetiden i gjeldende retningslinjer på seks måneder for karantene (ventetid) og ett år for saksforbud (kontaktforbud), regnet fra tidspunktet for fratredelsen. Sett i sammenheng med den vanlige oppsigelsestiden på tre måneder (jf. tjenestemannsloven § 11) gir det etter utvalgets mening en tilstrekkelig «avkjølingsperiode» uten å bety en for omfattende restriksjon på tjenestemannens yrkesvalg.

Der dette gjør at den statsansatte må vente med å tiltre den nye stillingen og følgelig lider et inntektstap, bør vedkommende ha rett til kompensasjon. Kompensasjonen bør som utgangspunkt svare til lønnen i den stillingen som fratres, eventuelt lønnen i den nye stillingen dersom den er lavere. Det bør være adgang til å gjøre fradrag i kompensasjonen for annen inntekt som vedkommende har eller kunne ventes å få i perioden.

Det kan reises spørsmål om kompensasjon for ventetiden også bør gis for ventetid ved overgang til en stilling eller virksomhet som den statsansatte har hatt til oppgave å regulere eller kontrollere. Enda mer kan spørsmålet melde seg ved overgang til en virksomhet som den ansatte i sin stilling i forvaltningen forhandlet med eller gjorde innkjøp fra. Her kan overgangen i enkelte tilfelle ha karakter av et «sidebytte», og kompensasjonen kan bli oppfattet som en belønning for å la være å utsette forvaltningsorganet for et påtakelig tap av allmenn tillit. Utvalget foreslår derfor en adgang til å gjøre unntak fra hovedregelen om kompensasjon der en slik kompensasjon kan fremstå som åpenbart urimelig. En slik avgjørelse bør regnes som enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

9.3.7 Saksbehandlingsspørsmål ved den enkelte overgang

Når en statsansatt skal gå over til stilling utenfor statsforvaltningen, er utgangspunktet at det må skje etter en viss oppsigelsesfrist (normalt tre måneder). Oppsigelsen vil gi forvaltningsorganet mulighet til å bruke styringsretten til å gi den ansatte andre oppgaver i oppsigelsestiden dersom hensynet til overgangen tilsier det.

Utvalget konstaterer at Landbruks- og matdepartementets interne retningslinjer åpner for en omplassering, endring av arbeidsoppgaver og avskjæring av informasjonstilgang som iallfall til sammen kan bety en total endring av tjenesteforholdet i oppsigelsesperioden. En så omfattende endring later til å være problematisk etter gjeldende rett, hvis det ikke foreligger meget spesielle omstendigheter som nærmest gir adgang til suspensjon fra stillingen.

Om styringsretten til å foreta endringer i tjenesteforholdet i oppsigelsesperioden bør brukes, kan være avhengig av hvilken stilling den ansatte skal gå til. Utvalget ser derfor behov for at forvaltningsorganet kan kreve at den ansatte gir opplysninger om den nye stillingen, og også for at slike opplysninger kan kreves fra den nye arbeidsgiveren. I forhold til den nye arbeidsgiveren må et slikt krav om opplysninger ha grunnlag i lov. Da kan det være like godt å lovregulere opplysningsplikten for den ansatte samtidig.

I enkelte tilfelle kan en statsansatt fratre en stilling uten oppsigelse, særlig ved utløpet av tidsbestemte konstitusjoner eller åremålsstillinger. I slike tilfelle vil det ikke foreligge noen oppsigelse som gir grunnlag for å utøve styringsrett i oppsigelsestiden. I stedet er det behov for at den statsansatte har plikt til å varsle om selve overgangen, og at varselet gis senest samtidig med at vedkommende aksepterer tilbudet om stilling utenfor statsforvaltningen. Utvalget finner det mest hensiktsmessig at denne varslingsplikten inntrer så snart den ansatte har bestemt seg for å akseptere en slik stilling, og at varslingsplikten – som etter gjeldende retningslinjer – gjøres gjeldende også i tilfelle der fratredelse bare kan skje etter oppsigelse.

De øverste embetsmenn i departementene og direktoratsledere (eventuelt også ledere av andre forvaltningsorganer) må etter utvalgets forslag være forberedt på ventetid eller saksforbud, men både dette og varigheten kan bero på hvilken stilling det er tale om å tiltre. For de fleste andre statsansatte vil spørsmålet om karantene eller saksforbud ikke være så aktuelt, men det kan forekomme. Særlig ved avgjørelser om langvarig ventetid eller saksforbud kan vedkommende ha et rimelig behov for å få en ny vurdering av spørsmålet. Det samme kan gjelde dersom kompensasjonen for ventetid blir begrenset eller nektet.

Etter gjeldende retningslinjer kan en ny vurdering bare kreves hos forvaltningsorganet selv. Etter tjenestemannslovens alminnelige regel om klage ved ordensstraff og avskjed mv. går klagen til det overordnete departementet eller Kongen, eller reglementsbestemt myndighet (tjenestemannsloven § 18 nr. 1). Hensynet til den statsansatte kan tale for at den nye vurderingen blir foretatt av et annet organ enn det som traff avgjørelsen opprinnelig, og hensynet til å sikre en rimelig enhetlig praksis taler for at all overprøving skjer i ett organ. En mulighet er å legge oppgaven til et særskilt organ opprettet for dette formålet. Utvalget mener imidlertid at denne oppgaven ikke er tilstrekkelig til å forsvare opprettelsen av et nytt særskilt forvaltningsorgan. Et alternativ er da å legge oppgaven til Ventetidsutvalget (det nåværende Karanteneutvalget). Men dette utvalget er ikke sammensatt med tjenestemannstvister for øye, og skal det tjene som klageinstans for avgjørelser om ventetid og saksforbud overfor tjenestemenn, kan det bety en nevneverdig øking av utvalgets arbeid. Utvalget er derfor blitt stående ved at den beste løsningen er å legge overprøving av disse avgjørelsene til Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, som har det alminnelige ansvar for regelverket. Dersom avgjørelsen opprinnelig er truffet av et annet departement, er trolig den beste løsningen at Kongen i statsråd foretar den endelige overprøvingen etter foredrag av fornyings-, administrasjons- og kirkeministeren.