14 Utvalgets etiske og filosofiske vurderinger
14.1 Autonomi og paternalisme: oppfatning og praksis i dagens samfunn
I likhet med andre vestlige land er samfunnsutviklingen i Norge de siste tre – fire tiårene preget av individualisering. Begrepet, som ble innført av den tyske sosiologen Ulrich Beck i 1986, sikter til at enkeltindividet gradvis har fått større spillerom for å utfolde selvbestemmelse i alle livets forhold: Den enkelte er i prinsippet stilt fri til selv å bestemme sin utdannelse, sitt yrke, sitt bosted, sin seksualitet og sivile status (gift, samboer, singel, barn eller barnløs), sin tro og livsanskuelse, sine verdier og sine livsmål.1 Hvert av disse forholdene ble tidligere i stor grad bestemt for individet snarere enn av det, det være seg i form av økonomiske begrensninger som hindret sosial mobilitet, eller verdimessig i form av foreldrenes og tradisjonens autoritet og avhengig av sosioøkonomisk klassetilhørighet («som far, så sønn»).
I tråd med at individet fristilles fra kollektive strukturers og overleverte autoriteters innflytelse, blir autonomi samfunnets verdimessige trumf. Moralfilosofisk og juridisk er det en nær sammenheng mellom autonomi og ukrenkelighet. Menneskets ukrenkelighet står sentralt i FNs verdenserklæring om menneskerettighetene fra 1948: «Alle mennesker er født frie og like i verdighet» (artikkel 1), som følges opp av det såkalte ikke-diskriminerings- eller likhetsprinsippet: «Enhver har rett til alle de rettigheter og friheter som fremsettes i Erklæringen, uansett personens rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk overbevisning, nasjonal og sosial opprinnelse, eiendom, fødsel og annen status» (artikkel 2).
At autonomi blir ypperste verdi skal her forstås i vid samfunnsmessig og kulturell forstand, ikke bare i juridisk i form av at «rettsutviklingen medfører økt vektlegging av selvbestemmelsesretten».2 At autonomi er den verdien det fremfor alt er om å gjøre for samfunnets institusjoner å fremme og beskytte, betyr at individene forestilles i et symmetrisk forhold til hverandre. Der det er innslag av hierarki eller asymmetri (A bestemmer over B, eller A bestemmer mer enn B), står relasjonen under bevisbyrde: Den er bare legitim hvis den er til beste for B: Innebærer den derimot overstyring, utbytting eller overgrep, må den forkastes. Også relasjoner (roller) som inntil nylig var uttrykt asymmetriske, som foreldre-barn, lærer-elev og lege-pasient, preges i dagens samfunn av mer og mer symmetri i betydningen medbestemmelse fra den underlegnes side (ansvar for egen læring i skolen, brukermedvirkning og individuell plan i psykisk helsevern). I rettspleien er denne utviklingen eksemplarisk avspeilet i form av loven om pasientrettigheter.
Nær sagt alle former for paternalisme kommer dermed under press og legitimeringstvang. Kjernen i paternalisme er at A vet bedre enn B (eller mener seg å vite bedre enn B) hva som er best for B. Tradisjonelt er kildene til slik autoritet alder, erfaring og kompetanse, det vil si kilder til innsikt som den ene parten har og den andre (enn så lenge, midlertidig eller permanent) enten helt mangler eller kun besitter i begrenset grad. En paternalistisk relasjon er en asymmetrisk sådan ved at A har og utøver større makt enn B angående forhold i Bs tilværelse. Men legg merke til at asymmetrien i utfoldet makt ikke innebærer en normativ asymmetri med hensyn til verdi: A opptrer paternalistisk fordi dette er nødvendig for å ivareta Bs ukrenkelighet og interesser. Å være underlegen i kompetanse (og tilhørende makt) må ikke forstås – eller praktiseres – som å være underlegen i verd; tvert om, det er Bs (like)verd som den paternalistiske aktør skal sikre at ivaretas. For å knytte an til de to første artiklene i Menneskerettighetserklæringen sitert ovenfor: I tilfeller der en person av en eller annen grunn (forbigående eller permanent) er ute av stand til å utøve selvbestemmelse – sin rett til fri gestalting av egen tilværelse – må den som i en vergefunksjon ivaretar angjeldende persons interesser, alltid gjøre dette på en måte som samsvarer med personens grunnleggende likhet i verd. Kjernen i paternalisme ligger i den uavkortede og kompromissløse ivaretakelsen av verdighet for en person hvis selvbestemmelsesevner er mangelfulle.
14.2 Problemstillinger og dilemmaer i barnevernet i lys av det ovenstående
Barnevernsaker har en krevende etisk karakter i dagens samfunn, blant annet fordi slike saker kan utfordre samfunnets rådende normative forestillinger om verdien (vektingen) av autonomi, symmetri og samtykke. Ettersom barn mangler fullt utviklede selvbestemmelsesevner, er barnevernet per nødvendighet henvist til å utøve paternalisme, og dette i en situasjon der samfunnet i sin alminnelighet søker å avvikle relasjoner av paternalistisk og asymmetrisk art.
«Hensynet til barnets beste» erklæres å skulle være trumf – den overordnede verdi – i slike saker. Dermed reises følgende spørsmål: Hvem er best skikket og posisjonert til å påberope seg å vite barnets beste, og bli trodd på? Barnet selv; de to biologiske foreldrene, eller én av dem, eller en tredjepart i kraft av profesjonell kompetanse? Dersom ulike parter har ulike oppfatninger om hva som er barnets beste, hvem skal høres og hvem skal overkjøres?
La oss ta som utgangspunkt at i barnevernet er paternalisme de facto både anerkjent og praktisert. Det er altså ikke slik at barnet, som hovedperson, er den som bestemmer, den som anses å vite best om eget beste; i alle fall er det ikke automatisk slik, det kommer an på ulike faktorer, ikke minst alder. En verge vil ofte oppnevnes for å ivareta barnets interesser; vergen kan imidlertid ikke samtykke i tvang, tvang må hjemles i lov. Vergen skal fritas fra ansvaret ved å ta vanskelige og kontroversielle avgjørelser på barnets vegne.
Det er viktig å skille mellom det å være menings- og samtykkeberettiget og det å være menings- og samtykke kompetent. Barnet er en berettiget part, men grunnet alder ofte ikke kompetent; derfor må andre inn for å ivareta det. Med andre ord: Barnet skal anses og respekteres som likeverdig, men selv om den menneskelige person har likhet i verd med de voksne, kan et barn ikke rettmessig avkreves likes stor rett og evne som voksne til å fatte beslutninger (treffe valg) av avgjørende betydning for det. Å innrømme det like stor rett blir galt ikke av prinsipielle eller normative grunner i og for seg, men fordi en slik bestemmelsesrett som utøvd (og med tilhørende medansvar for konsekvensene som måtte følge i fremtiden) forutsetter en modenhet av kognitiv, emosjonell og moralsk karakter som et barn qua barn ikke kan forventes å ha nådd. I hvilken grad barnets uttalte oppfatning og preferanser skal tas hensyn til når tiltak skal besluttes, er en krevende avveining. Det som nærmere bestemt må avveies med henblikk på å fastsette gyldigheten av barnets uttalte ønsker, er feilbarligheten til kildene til (grunnene til) at barnet uttaler seg slik det gjør: Barnet kan uttale seg ut fra uvitenhet om sentrale forhold, ut fra kjærlighets- eller fryktbasert lojalitet til en eller begge foreldrene, eller under innflytelse av manipulering og kontroll fra én eller begge, eller ganske enkelt ut fra manglende innsikt i hvorvidt tiltaket som foreslås, vil gjøre tilværelsen bedre eller dårligere. Barnet kjenner bare forholdene og menneskene det kommer fra, ikke de det kanskje kommer til.
Ifølge Barnekonvensjonen §12 har et barn krav på å bli «fortalt og forklart» om avgjørelser av stor betydning for det. Berørte barn skal i så stor grad som mulig ha rett til, og gis god anledning til, å artikulere egne oppfatninger og ønsker om slike avgjørelser. Dette er i tråd med samfunnets alminnelige vektlegging av barns rettsstatus og autonomi (selvbestemmelsesrett) i vår tid.
Imidlertid kan det ikke underslås at en slik bestemmelsesrett arter seg annerledes der personen er barn snarere enn voksen: Snarere enn å gjelde ubetinget og uavkortet, som i normaltilfellet med en fullt tilregnelig voksenperson, gjelder bestemmelsesretten i et barns tilfelle i betinget og begrenset grad. Dermed reises spørsmål av typen:
Hvilke krav skal stilles for at et barns samtykke skal anses som gyldig? Man må bringe på det rene om barnets erklærte samtykke er informert og et frivillig samtykke. Er det «rett person» som avgir samtykke? Hvilken type kompetanse er det som skal kreves?
I jussen heter det at et gyldig samtykke må tilfredsstille tre vilkår: personell kompetanse, prosessuell kompetanse og materielle kompetanse. Modellen for disse vilkårene og håndhevingen av dem er en (voksen) pasients samtykke, ikke et barns. 3
Når det er spørsmål om å vurdere gyldigheten i et barns uttalte samtykke, er det vanskelig å gi generelle svar. Alder gir en viss pekepinn, men personlige egenskaper må også tas med i vurderingen: En tiåring kan være mer moden og mer innsiktsfull i konsekvensene av ulike alternativer enn en trettenåring. Barn med psykisk utviklingshemming vil ha mindre evne til å utøve reell autonomi enn andre, og er dermed avhengig av å få sine interesser ivaretatt av verge, i paternalistisk øyemed. I tillegg til variasjon mellom barn, kommer variasjon basert på saksforhold: Et barn kan ha samtykkekompetanse om noen saksforhold, men ikke om andre. Hva som er hva i så henseende, kan ikke overskues og avgjøres av barnet selv, men må overlates til en voksenperson som gjør sine vurderinger på paternalistisk vis.
Her skal også nevnes et annet aspekt ved individualiseringen som preger dagens samfunn, nemlig at voksne som – uaktet biologisk tilknytning eller ei – lever sammen med barn og er i en oppdragerrolle, trolig er gjennomgående mer avvisende til å bli kritisert av andre voksne enn tilfellet var i tidligere epoker. Autonomi, privatlivets fred, foreldres suverenitet dette er verdier med stor – og historisk økende – oppslutning. Verdiene innebærer at voksne med ansvar for barn har en forventning om at samfunnet for øvrig – fra naboer til skole og til myndigheter – viser tillit til at de har evne og vilje til å behandle barna på en god måte. Det er en forestilling om at det er de voksne som faktisk bor sammen med barna, som deler hjem og hverdag med dem og som derigjennom kjenner dem best (bedre enn alle andre voksne) som også vil nære de sterkeste følelsene for dem og som har best erfaringsbakgrunn for å vite deres beste, ikke generelt, men i individavpasset forstand.
Det er vanskelig å vite noe sikkert om hvorvidt folk flest – for eksempel i rollen som naboer – er mindre villige til å gripe inn overfor hva de måtte oppfatte som kritikkverdig i andres omgang med sine barn. I en undersøkelse svarer 89 prosent at de vil gripe inn dersom de oppdager at noen mishandler barna sine. Det er jo et høyt tall, og man kan tenke at det virker betryggende. Men en ting er at såpass mange som svar på spørsmål sier at de vil gripe inn ved mistanke om mishandling; noe ganske annet er hva de vil foreta seg i en konkret situasjon. Det kan tenkes at svaret handler mer om å leve opp til en forventning om hva man bør svare, enn det stemmer overens med den faktiske empirien. En annen ting er at inngripen basert på mistanke forutsetter at man er interessert nok i å legge merke til hva som foregår mellom voksne og barn i et annet hjem, til overhodet å utvikle en mistanke om at noe er galt – så galt at noen bør gripe inn. Og selv der denne forutsetningen er til stede, vil andre hensyn komme inn i bildet, og kanskje trekke i motsatt retning: Å stille kritiske spørsmål ved hva naboen gjør med/mot ungene sine, kan jo vise seg å falle i svært dårlig jord. Er man villig til å risikere et ellers godt naboforhold bare ut fra en slik mistanke? Man skal jo bo nær hverandre i overskuelig fremtid.
Historiske og sosiologiske utviklingstrekk tyder på at voksne i vårt samfunn får stadig høyere terskel for åpent å kritisere andre voksne for deres atferd, selv i tilfeller der den er skadelig. Mens autonomi hevdes som rettighet av individet – min rett til å bestemme i mitt liv, inklusive over mine barn – peker også det økende mangfoldet i livsstiler i samme retning: Noen grupper har, av religiøse eller andre «kulturelle» grunner, andre forestillinger om barneoppdragelse, om foreldrenes autoritet vis-à-vis barna, om barns lydighet og underkastelse også videre, enn gruppen jeg tilhører. Med hvilken rett kan jeg da sette spørsmålstegn ved disse praksisene? Er det moralsk selvgodhet å gjøre det? Et tegn på manglende toleranse for forskjellighet?
14.3 Etiske teorier
Ulike etiske teorier vil legge til grunn ulike kriterier i forbindelse med avveiningene som må gjøres i barnevernsaker.
Utilitarisme (konsekvensetikk): Ser primært til de samlede konsekvensene for de berørte med hensyn til velvære, lykke eller nytte. Lav grad av sistnevnte for A kan oppveies av større for B og C. Forventet utfall av et alternativ hva konsekvenser angår, antas å kunne forutsies og fastslås av utenforstående og på en tilnærmet objektiv måte.
Deontologisk etikk (pliktetikk): Knytter den moralsk rette handlingen til plikt(er) aktøren har, i absolutt og ufravikelig forstand snarere enn kontekst- og rollebetinget. Eksempel: Man skal alltid handle slik at berørte parter anses og behandles som mål i seg selv, aldri bare som et middel (for egne formål). Baserer seg på alle personers iboende ukrenkelighet (Kant).
Dydsetikk: Handlingen uttrykker aktørens karakter. Vekt på sosialisering og senere kultivering av moralsk gode egenskaper, forstått som både følelsesmessige og kognitive evner, læring gjennom erfaring, sans for hva den partikulære situasjonen krever, nemlig utøvelse av erfaringsbasert skjønn (Aristoteles: praktisk klokskap), til forskjell fra regelfølging. Godt skjønn kan ikke læres qua teori eller som noe abstrakt, men bare erverves gjennom prøving og feiling i praksis og alltid i en bestemt kontekst.
Nærhetsetikk: Aktørens ansvar avhenger av graden av nærhet (eller avstand) til den berørte, slik at ansvar er mest forpliktende (absolutt) overfor nære andre, ikke bare i betydningen familie, men også i rom og tid. Især er det «Den Andres ansikt» (Levinas) som utsteder en appell: «Du skal ikke slå i hjel.» Jo mindre makt den andre har (eksempelvis barnet, den ikke-selvtilstrekkelige, den avhengige), desto større ansvar påhviler aktøren. Ansvar kan ikke velges, det er ikke gjenstand for frivillighet og vilje; Ansvaret konstitueres i selve møtet med den andre.
Kontraktteori: Partene i et moralsk anliggende betrakter hverandre som deltakere i en kontrakt, der plikter og rettigheter mellom dem må balansere over tid, og der As plikter overfor B tilsvarer Bs rettigheter overfor A, og vice versa. Kontraktmodellen tilsier at deltakelse i relasjonen er frivillig, motivert av opplyst egeninteresse, og at relasjonen kan brytes når en part ser større fordeler ved å inngå en annen relasjon. Å tenke relasjoner i termer av kontrakt innebærer en rettsliggjøring av moralske og sosiale relasjoner: formalisering av hva som kan kreves når og av hvem, sanksjoner ved overtredelse og unnlatelse også videre.
14.4 Implikasjoner for barnevernsaker
Trolig er det riktig å si at fagprofesjonelle involvert i barnevernsaker trekker veksler på samtlige av de nevnte etiske teoriene, basert på prinsippet om barnets ukrenkelighet som person og alltid med «barnets beste» for øyet. Tidligere nevnte trekk ved samfunnsutviklingen tilsier imidlertid at noen av teoriene taper innflytelse (for eksempel dydsetikken med dens vekt på karakterdannelse og på barnet som underlegent den voksne som moralsk aktør), mens andre styrker seg, både som mentalitet og som føring på institusjonenes innretning. I dag er det en tendens til at den kontraktteoretiske modellen gjør seg gjeldende i stadig sterkere grad, i tråd med rettsliggjøringen i samfunnet. Det vil si at relasjoner som tradisjonelt var uformelle og forstått som en moralsk praksis der ens sosialt sanksjonerte forpliktelser var viktigere enn ens rettigheter, på område etter område (helse, kriminalomsorg, skole, utdanning) erstattes av formelle avtaler eller kontrakter som på juridisk maner spesifiserer relasjonens karakter og formål og partenes plikter og rettigheter, samt sanksjonene dersom de ikke overholdes.4 Målsettingen er at den «underlegne» part – barnet, pasienten, eleven – skal beskyttes mot maktmisbruk fra den overlegne – den voksne, legen, læreren – ved å gis et styrket rettsvern. Samtidig legges det innen institusjonene til rette for at all kunnskap og informasjon av betydning for «den avgjørelsen gjelder» på transparent vis skal deles med vedkommende og ikke forbeholdes profesjonsutøveren. Beslutningsgrunnlaget (med særlig vekt på innsikt i ulike alternativer og deres konsekvenser) skal gjøres mest mulig likt – likt fordelt – mellom de to, slik at ingen overkjører den andre ut fra makt- eller kunnskapsmessig overlegenhet.
Brukermedvirkning er et nytt begrep/fenomen som hører hjemme i en samfunnsutvikling der autonomi er den ypperste verdien i relasjoner mellom personer. Den presumptivt underlegne part (i alder, erfaring og kompetanse) skal gis anledning til å danne seg en egen oppfatning (preferanse), hvilket forutsetter at vedkommende tilstås autonomi (selvbestemmelsesevne så vel som selvbestemmelsesrett) og avkreves å utfolde denne i sakens anledning: Å gi rom for autonomi er alltid også å avkreve autonomi, altså et krav fra omverdenen, ikke bare en rettighet. Dermed kan slik medvirkning fortone seg som en byrde (overlast) snarere enn å ønskes velkommen som tilstått frihet. Og jo mer en slik part avkreves å medbestemme i saken, slik at tilnærmet symmetri synes å oppnås, desto mer avlastes de andre partene for ansvaret for utfallet; for jo klarere asymmetri og (dermed) jo mer paternalisme, desto mer entydig (skjev eller ensidig) ansvarsfordeling.
Applisert på barnevernsaker avtegnes følgende alternativer: I det ene tilfellet innrømmes barnet en stemme på tilnærmet like fot med andre (voksne); dermed gis det et medansvar (i psykologisk og moralsk forstand, ikke nødvendigvis formal og juridisk) for avgjørelsen som treffes og for konsekvensene når de melder seg; I det andre tilfellet holdes barnet utenfor selve avgjørelsen på paternalistisk maner (stedfortredende av egnet person), og gis følgelig ikke ansvar for konsekvensene av handlingsvalget.
14.5 Refleksjoner over det biologiske prinsipps status og betydning i et samfunn i endring
«Det biologiske prinsipp» vektlegger barnets relasjon til sitt biologiske opphav, forstått leksikalsk som de to biologiske foreldrene. Hvis vi med «prinsipp» forstår en retningsgivende føring, innebærer det en bevis- og argumentasjonsbyrde ved å sette til side denne relasjonen og anbefale at barnet i stedet gis en alternativ plassering. Byrden kan bare innfris når det argumenteres godt for at barnets beste er bedre ivaretatt ved at andre voksne enn dets biologiske foreldre gis omsorgen for det.
Det biologiske prinsipp impliserer altså at alternative løsninger og tiltak (for eksempel plassering i fosterhjem eller hos adoptivforeldre) må fremstå som komparativt bedre for barnet enn en tilværelse hos biologisk mor og/eller far dersom de skal vinne frem og fremstå som akseptable. Det er altså alternativene som må legitimere seg overfor normen (aldri omvendt). Det er for så vidt logisk: Å gå inn for å gjøre noe, i betydningen iverksette en forandring av det etablerte, innebærer å innløse bevisbyrden for at det som da gjøres, vil bety en forbedring for det berørte barnet.
Hvem har rett til å bestemme at det biologiske opphav skal tilsidesettes i en bestemt sak, for et bestemt barns vedkommende? Hva om foreldrene motsetter seg det? Hvor stor vekt skal mangelen på samtykke gis? I hvilken grad skal barnet selv høres? Hvilken vekt kan legges på at barnet i et gitt tilfelle stiller seg bak foreldrenes manglende samtykke i plassering utenfor hjemmet? Hvilken tredjepart har kompetanse, samt moralsk legitimitet, til å tilsidesette (overkjøre) foreldrenes og barnets oppfatning om det beste for barnet? Når kan man si at tredjepart har en innsikt i barnets beste som er foreldrenes overlegen? Eller at andre har en evne til omsorg og ansvar for barnet som er foreldrenes overlegen?
Spørsmålene kan også stilles med sikte på en annen variant, nemlig denne: Barnet lever ikke, og har ikke vokst opp, med sine biologiske foreldre, men i stedet med adoptivforeldre. Det vi da trenger å diskutere, er hvorvidt denne forskjellen skal anses å være en relevant grunn for forskjellig vurdering fra barnevernets side: Skal ønsket om å beholde barnet hos seg gis større vekt når det er tale om biologiske foreldre enn når det er tale om adoptivforeldre?
Moderne relasjonsteori og tilknytningsforskning tilsier at det ikke finnes grunnlag for å gi den ene typen relasjon (barn-biologiske foreldre) større vekt enn den andre (barn-adoptivforeldre). Barnet knytter seg følelsesmessig og på andre måter til de voksne det lever sammen med og har hyppig interaksjon med – enten de voksne er av den ene aller andre av de to variantene. Det er kvalitetene – eller manglene på dem – ved denne tosidige relasjonen som avgjør graden av tilknytning som barnet opplever; og det er barnets opplevelse av disse kvalitetene, ikke de voksnes, som må veie tyngst, for avgjørelsen som skal treffes, har barnets antatt beste som siktemål; Alle andre hensyn, og parter, er sekundære. Dersom dette resonnementet er riktig, følger det at biologiske foreldre og adoptivforeldre skal likestilles: Like lite som det er noe «naturlig» førsterangs ved relasjonen biologiske foreldre-barn, er det noe «naturlig» annenrangs ved relasjonen adoptivforeldre-barn. I hvert enkelt tilfelle er det kvalitetene ved de angjeldende voksnes kjærlighets-, omsorgs- og ansvarsevner overfor barnet som det kommer an på, og som barnet enten nyter godt av eller lider under.
Det at det avgjørende er den relasjonelle kvaliteten, og at denne (god eller dårlig) i tråd med nyere tilknytningsforskning synes å være uavhengig av variabelen opphav (les: biologisk eller ei), reiser følgende spørsmål: Når biologi gis så stor betydning i dag, i Barnevernets praksis så vel som i den alminnelige oppfatning, så er det vel våre forestillinger om hva biologien har for slags betydning, snarere enn den biologiske faktor i seg selv, som det handler om?
Forestillinger om betydningen av biologi er som sådan en kulturell og sosial affære, og dermed også gjenstand for endring fra én historisk epoke til én annen, eller fra én kultur til én annen. Kort sagt, «biologisk opphav» tilskrives en spesifikk betydning (som trumf, eller som mer signifikant enn andre faktorer som innrømmes relevans), og denne tilskrivelsen har karakter av noe «min kultur gjør for meg», det vil si uten at jeg trenger være meg bevisst at og hvordan dette skjer.
I et historisk og sosiologisk perspektiv er det trolig riktig å si at den forrangen av både juridisk og allmenn karakter som det biologiske prinsipp har nytt (de biologiske foreldrene har, og bør ha, en naturlig førsterett til å ha omsorg for barnet; avvik fra normen har bevisbyrden), i dagens samfunn er kommet under økende press. Dette skjer i takt med at flere barn enn tidligere de facto har sin oppvekst, eller deler av den, hos andre enn sine to biologiske foreldre. At det er slik skyldes mange forhold (stikkord: økt mobilitet og individualisering), skjønt vi her særlig vil nevne endringene i familiestrukturen: A4-modellen (barnet lever sammen med sine to biologiske foreldre fra fødsel og frem til voksentilværelsen) blir per tendens stadig mindre selvsagt, ettersom stadig flere barn opplever at foreldrene skiller seg, og/eller at de blir del av familiekonstellasjoner med halvsøsken (mine barn og dine barn). Mange barn har dermed en stor del av sin oppvekst hos en biologisk og en «psykologisk» forelder (stefar eller stemor). Kontinuitet er erstattet av brudd, av ulike faser i ulike konstellasjoner; Om dette for inntil to – tre generasjoner siden var sjelden i det norske samfunnet, alminneliggjøres det i dag, med de implikasjoner det har for både barns og voksnes forestillinger om hva en familie er og hva som skal til for å ha en god oppvekst. Kort sagt, de empiriske endringene fører trolig til økende alminnelig aksept for at A4- modellen ikke er den eneste, og at dens alternativer kan fungere godt for barna som berøres: Alternativer til normen betraktes som fullgode sådanne, og jo vanligere de blir rent sosialt, desto større aksept vil de nyte.
Endringen som barnet opplever ved å gå fra den ene til den andre av disse to konstellasjonene (fra å leve med to biologiske foreldre til å leve med en biologisk og en psykologisk), er selvsagt av en annen type enn endringen det er snakk om i barnevernsaker: Skal barnet flyttes fra den konstellasjonen det lever i (det være seg den ene eller den andre av de nettopp nevnte) og til en helt ny sådan (les: hos fosterforeldre)?
Den beskrevne statistiske tendensen som innebærer økende aksept for at en ikke-biologisk forelder kan være «god nok» for barnet, tilsier trolig at det også er økende aksept for at en tilværelse hos to ikke-biologiske foreldre også kan være «god nok».
Vil denne konklusjonen og resonnementet det bygger på bli vurdert likt eller ulikt av de fem etiske teoriene vi introduserte ovenfor?
Det ser ut til at konklusjonen kan finne støtte i alle fem teorier, og at ingen av dem vil bringe til torgs tungtveiende motargumenter eller kontrære hensyn. Konklusjonen som er gitt, er i samsvar med følgende momenter og kriterier:
Konsekvensene for barnets forventede livskvalitet gis forrang.
Personlighets- og karakteregenskaper hos de voksne barnet på dette tidspunkt lever hos, især med hensyn til graden av følelsesmessig tilknytning, gis vekt, vel å merke i betydningen hvordan barnet opplever kvaliteten, ikke de angjeldende voksne.
En relasjon er ikke en «god nok» relasjon for barnet bare fordi den er en nærhetsrelasjon. Det er den nøyaktige kvaliteten det kommer an på, og er den dårlig, så er det desto verre (for barnet) at den er dårlig overfor en «nær» annen i betydningen en voksen det lever sammen med.
Hensynet til «barnets beste» har følgende essens: at barnet får leve og vokse opp sammen med voksne som gjør at barnet kan utvikle seg optimalt, det vil si voksne som utgjør den trygge basen et barn må ha – kort sagt, voksne hvis atferd og samspillmønster ikke skader, men snarere sikrer, en slik trygg base.
Når dette er sagt, ser vi at de (moralske) pliktene som deontologisk etikk setter i sentrum, og likeledes de (formelle, per tendens juridiske) rettighetene som kontraktteorier setter i sentrum, er av sekundær betydning i vurderingen vi har gjennomført. Dette i kontrast til den beskrevne historiske tendensen til at kontraktteoretisk tenkning og praksis styrker seg på mange områder. Det betyr at konsekvensetikk, dydsetikk og nærhetsetikk (rett forstått!) er de tre blant de fem teoriene som er mest relevante i vurderingen av den type saker vi her diskuterer.