Del 2
Dagens situasjon Organisering, dimensjonering, oppgaver og kompetanse

3 Dagens brannvesen

I følge DSB er det i dag ca. 325 brannvesen i Norge1. Mange brannvesen har, av beredskapsmessige hensyn, flere brannstasjoner som gjør at det totale antall brannstasjoner er 6512.

Det er ca. 12 000 ansatte i brannvesenet, hvorav 8350 i deltidsstillinger og ca. 3650 i heltidsstillinger. Av disse er det registrert ca. 5050 røykdykkere og 1780 kjemikaliedykkere, og det ble benyttet i overkant av 540 årsverk til tilsyn, informasjons- og motivasjonstiltak og annet forebyggende arbeid i 20103.

Feiervesenet utgjør ca. 600 årsverk4. Dette fordeles med ca. halvparten på feiing og den andre halvparten på tilsyn med fyringsanlegg. Informasjonsaktivitetene i forbindelse med tilsyn anslås å utgjøre ti prosent av tiden. Det betyr at fem prosent av de totale årsverkene innen feiervesenet benyttes til informasjon. Kostnadene for den samlede feiertjenesten anslås til 500 mill. kroner (0,8 mill. kroner per årsverk).

Samlet er det i overkant av 1100 årsverk innen feiing og annet brannforebyggende arbeid.

Kommunenes netto driftsutgifter til brannvesenet utgjorde nesten 3 milliarder kroner (2010), noe som tilsvarer ca. 617 kroner per innbygger5.

Figuren viser plasseringen av brannstasjoner i Norge 2011.

Kilde: DSB.

3.1 Organisering av brannvesenet

3.1.1 Forvaltningsnivåer og styringslinjer

Justis- og politidepartementet er landets øverste brannvernmyndighet. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), underlagt Justis- og politidepartementet, utgjør nasjonal brannmyndighet overfor kommunale brannvesen. Myndigheten er forankret i brann- og eksplosjonsvernloven6.

Øverste lokale brannvernmyndighet i kommunen er kommunestyret. Kommunestyret har ansvaret for at kommunen etablerer og drifter et brann- og redningsvesen som helt eller delvis ivaretar kommunestyrets oppgaver etter brann- og eksplosjonsvernloven. Gjennom loven, samt forskrift om organisering og dimensjonering av brannvesen (Dimensjoneringsforskriften), gis kommunene føringer for organisering, utrustning og bemanning av brannvesenet slik at lovpålagte oppgaver blir tilfredsstillende utført7.

I tillegg fremmes nasjonale mål for brannvernarbeid fremover gjennom blant annet stortingsmeldinger. I Stortingsmelding 35 (2008-2009) Brannsikkerhet spesifiseres følgende hovedmål:

• Færre omkomne i brann.

• Unngå tap av uerstattelige kulturhistoriske verdier.

• Unngå branner som lammer kritiske samfunnsfunksjoner.

• Styrket beredskap og krisehåndteringsevne.

• Mindre tap av materielle verdier.

Alle kommuner skal dokumentere at lovens plikter er ivaretatt, enten alene eller sammen med én eller flere andre kommuner8. Kravet til dokumentasjon skal sikre at brannvesenet er bemannet, organisert og utstyrt i samsvar med lover og forskrifter. Kommunene er også pliktige til å gjennomføre en risiko- og sårbarhetsanalyse (ROS-analyse), som danner grunnlaget for brannvesenets oppgaver og utfordringer 9. Analysen skal avdekke ytterligere behov for ressurser utover de pålagte minimumskrav som er fastsatt i lov og tilhørende dimensjoneringsforskrift.

3.1.2 Oppgaver og ansvar

Brannsikkerhetsarbeidet har følgende formål: å verne liv, helse, miljø og materielle verdier mot brann og eksplosjon, mot ulykker med farlig stoff og farlig gods og andre akutte ulykker, samt uønskede tilsiktede hendelser10. I dette arbeidet stiller brann- vesenet i en særstilling med egne lovpålagte oppgaver. Brannvesenet skal:

1. gjennomføre informasjons- og motivasjonstiltak i kommunen om fare for brann, farer ved brann, brannverntiltak og opptreden i tilfelle av brann og andre akutte ulykker

2. gjennomføre brannforebyggende tilsyn

3. gjennomføre ulykkesforebyggende oppgaver i forbindelse med håndtering av farlig stoff og ved transport av farlig gods på veg og jernbane

4. utføre nærmere bestemte forebyggende og beredskapsmessige oppgaver i krigs- og krisesituasjoner

5. være innsatsstyrke ved brann

6. være innsatsstyrke ved andre akutte ulykker der det er bestemt med grunnlag i kommunens risiko- og sårbarhetsanalyse

7. etter anmodning yte innsats ved brann og ulykker i sjøområder innenfor eller utenfor den norske territorialgrensen

8. sørge for feiing og tilsyn med fyringsanlegg.

I tillegg til de lovpålagte oppgavene, kan kommunen legge andre oppgaver til brannvesenet, med forbehold om at disse ikke svekker gjennomføringen av oppgavene som er nevnt i loven.

For å ivareta de spesifiserte hovedmålene og lovpålagte oppgaver, er både det forebyggende og det beredskapsmessige arbeidet som gjøres i brannvesenet viktig. I all hovedsak omfatter dette å hindre at branner oppstår og å redusere konsekvensene av en eventuell brann. Brannvesenets utforming og konkrete arbeidsoppgaver er imidlertid er resultat avstørrelsen på tettsteder, innbyggertall i kommunen, innsatstider og kartlagt risiko.

Dimensjoneringsforskriften stiller minimumskrav til organisering og dimensjonering av brannvesenene. Normalt er det kommunens innbyggertall, tettstedets innbyggertall og brannvesenets innsatstider som er avgjørende for hvor stort brann- og redningsvesenet skal være. Spesielle risikoobjekter kan imidlertid kreve ytterligere bemanning.

Den enkelte kommune skal gjennomføre en ROS-analyse slik at brannvesenet blir best mulig tilpasset de oppgavene det kan bli stilt overfor. ROS-analysen skal blant annet avdekke om det er behov for ytterligere bemanning og utrustning av brannvesenet utover minstekravene som stilles i brann- og eksplosjonsvernloven og Dimensjoneringsforskriften11. Dette omfatter både beredskap og forebyggende arbeid.

Gjennomførte ROS-analyser skal danne grunnlag for samtlige av landets brannvesen. Allikevel er de detaljerte minimumskravene til dimensjonering fremdeles sterkt førende for hvordan kommunene dimensjonerer sine brann- og redningsvesen.

Brannvesenet er også kjernen i kommunenes arbeid innen samfunnssikkerhet og beredskap. Dette kommer særlig til uttrykk i daglige hendelser som trafikkulykker og brannslokking, men også ved mer ekstraordinære hendelser som store branner, flom, skred og andre redningsoperasjoner. Grunnen til dette er at brannvesenet utgjør den største beredskapsressursen i de fleste kommuner. De utfører et omfattende forebyggende arbeid, i tillegg til å være den viktigste tekniske redningsressursen. Dette omfatter ikke bare branner, men alle typer hendelser som krever teknisk håndteringsevne.

I henhold til brann- og eksplosjonsvernloven12 skal kommunene samarbeide om lokale og regionale løsninger av forebyggende og beredskapsmessige oppgaver for best mulig utnyttelse av samlede ressurser. Dette betyr at det enkelte brannvesen har et regionalt ansvar som strekker seg ut over egen kommunegrense. For å sikre samarbeid mellom kommuner, kan departementet gi pålegg om slikt samarbeid mellom to eller flere kommuner for gjennomføring av krav fastsatt i, eller i medhold av, loven.

3.1.3 Brannforebygging

Brannvesenets forebyggende avdeling gjennomfører brannforebyggende arbeid. Dette arbeidet skal bidra til at branner ikke oppstår. Brannvesenet skal også gjennomføre ulykkesforebyggende oppgaver i forbindelse med håndtering av farlig stoff og ved transport av farlig gods på veg og jernbane.

Dimensjoneringsforskriften stiller krav til at det forebyggende arbeidet blir prioritert og ivaretatt av kommunene. Forskriften krever videre at det samarbeides med andre kommuner for å utnytte samlet kompetanse i regionen, slik at brannforebyggende arbeid blir utført på en tilfredsstillende måte13.

Videre stiller Dimensjoneringsforskriften krav til både kompetanse og kapasitet innen det brannforebyggende arbeidet, slik at oppgavene oppfylles. Det skal utføres minst ett årsverk brannforebyggende tiltak pr. 10 000 innbyggere i kommunen eller brannvernregionen, mens oppgaver utover dette krever ytterligere ressurser14.

Kommunen skal sørge for at en tilstrekkelig del av de samlede ressursene til brannvesenet brukes til forebyggings- og kontrollarbeid15. Brannvesenet skal blant annet ha en oversikt over, og føre tilsyn med særskilte brannobjekter, og gjennomføre informasjons- og motivasjonstiltak generelt og overfor særskilte risikogrupper spesielt. I tillegg skal det feies og føres tilsyn med fyringsanlegg.

Brannvesenet har også et tilsynsansvar for farlig stoffer16. Antall anlegg i Norge med farlige stoffer er beregnet til mellom 8 og 10 000. Eksempel på slike anlegg er gassanlegg i boliger, drivstoffanlegg og anlegg i industrivirksomheter. Før forskriften trådte i kraft i 2009 hadde brannvesenet hjemmel til å gi tillatelse til oppbevaring av brannfarlig gods under en viss mengde. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) ga tillatelser til oppbevaring av større mengder. Ved innføring av ny forskrift falt kravet om tillatelse bort. Mengden av farlig stoff skal nå meldes inn til direktoratet, og brannvesenet skal føre tilsyn med virksomheter opp til storulykkesvirksomhetene. Med andre ord skal ressursene nå brukes på tilsyn.

Brannvesenet skal videre føre tilsyn med særskilte brannobjekter hvor brann kan medføre tap av mange menneskeliv, eller utgjøre særlig fare for stor brann. Eksempler på særskilte brannobjekter er sykehus, tunneler, overnattingssteder, forsamlingslokaler, barnehager, verneverdige bygg og større industrivirksomheter m.fl.

Informasjonsvirksomheten skal rettes mot innbyggerne i kommunen, slik at de bedre kan forebygge brann og hva de skal gjøre i en eventuell brannsituasjon. Det forutsettes at brannvesenet gjennomfører informasjonsaktiviteter mot utvalgte målgrupper, som for eksempel omsorgsboliger, barnehager, skoler, restauranter og forsamlingslokaler. Som et minimum forventes det at brannvesenet følger opp og deltar i aktiviteter som iverksettes sentralt, slik som nasjonale informasjonskampanjer i regi av DSB.

3.1.4 Beredskap

Beredskapen i brannvesenet er dimensjonert på grunnlag av Dimensjoneringsforskriften og kommunens egen ROS-analyse. Forskriften sikrer at enhver kommune skal ha en minimumsberedskap for branner og andre ulykker (for eksempel trafikkulykker og ulykker med farlig gods og farlige stoffer), som sikrer innsats i hele kommunen innen gitte krav til innsatstider.

Innsatstiden skal ikke overstige ti minutter i tettbebyggelse med særlig fare for rask og omfattende brannspredning, i strøk med konsentrert og omfattende næringsdrift og lignende, og til sykehus/sykehjem osv. Til sykehus, sykehjem o.l. kan innsatstiden i spesielle tilfeller være lenger dersom det er gjennomført særskilte tiltak som kompenserer for den økte risikoen17. Innsatstiden i tettsteder for øvrig skal ikke overstige tyve minutter. Utenfor tettsteder bør innsatstiden ikke overstige tretti minutter. Lokaliseringen av innsatsstyrkene må sikre at hele kommunen er fullstendig dekket, noe som kan ivaretas gjennom samarbeid med andre brannvesen.

Brannvesenets beredskap er innrettet slik at innsatsstyrken er klare til å rykke ut for å redde og verne om liv, verdier og miljø døgnet rundt. I de største kommunene er beredskapen basert på døgnkasernerte konstabler, det vil si at brannkonstablene oppholder seg på brannstasjonen i påvente på alarm og utrykning. I mindre kommuner er beredskapen basert på deltidspersonell som normalt ikke oppholder seg på brannstasjonen. Dette innebærer at brannkonstabler rykker ut fra egen bolig eller arbeidsplass, der de ved alarm først drar til brannstasjonen i privatbiler og deretter rykker ut med brannbiler.

Samlet innsatsstyrke i et brannvesen skal være minst 16 personer, hvorav minst fire skal være kvalifisert som utrykningsledere. Et vaktlag skal bestå av minst én utrykningsleder og tre brannkonstabler/røykdykkere. Støttestyrke består av fører for tankbil og/eller høyderedskap.

I spredt bebyggelse og i tettsteder med inntil 3000 innbyggere kan innsatsstyrken organiseres av deltidspersonell uten fast vaktordning. I tidsperioder da det ikke kan forventes tilstrekkelig oppmøte ved alarmering, skal det opprettes lag med dreiende vakt.

I tettsteder med 3000 – 8000 innbyggere skal innsatsstyrken være organisert i lag bestående av deltidspersonell med dreiende vakt, bestående av ett vaktlag og eventuell støttestyrke.

I tettsteder med 8000 – 20 000 innbyggere skal innsatsstyrken være organisert i lag bestående av heltidspersonell med kasernert vakt (personell i vakt på brannstasjon) innenfor ordinær arbeidstid. Ut over ordinær arbeidstid kan beredskapen organiseres i lag bestående av deltidspersonell med dreiende vakt, men der utrykningsleder har brannvern som hovedyrke.

I tettsteder med mer enn 20 000 innbyggere skal beredskapen være organisert i lag bestående av heltidspersonell med kasernert vakt, samt at det kreves heltids stillinger for brannsjef, leder av forebyggende avdeling og leder av beredskapsavdeling.

Dimensjoneringsforskriften stiller krav om at både heltids- og deltidspersonell i brannvesenet skal ha gjennomført grunnutdanning for brannkonstabel18. For deltidspersonell ble dette kravet først gjort gjeldene fra 1. januar 2007, med overgangsperiode frem til 31.desember 2012.

Som følge av forskriftskravet var det ventet at kommunens etterspørsel etter grunnkurs for deltidspersonell ville øke. Det er allikevel først de to siste årene at antallet søknader fra kommunene (brannvesenene) har tatt seg opp. Det blir derfor en særlig utfordring å sikre at deltidspersonellet får den utdanningen som forskriften krever innen fristen utløper. På grunn av det store antall søkere vil behovet for å utvide overgangsordningen bli løpende vurdert19.

3.1.5 Nødalarmeringssentral og nødalarmeringsoperatør

Kommunene er lovpålagt å være tilsluttet en felles regional nødalarmeringssentral for mottak av meldinger om branner og andre ulykker20.

Nødalarmeringssentralen til brannvesenet har som formål å drifte nødnummeret 110 og ta i mot nødanrop for publikum. Operatørene på disse sentralene må ha full oversikt over hvordan de lokale brannvesenene i regionen har organisert sin beredskap, hvilken ressurstilgang det enkelte brannvesen har og hvordan det teknisk er lagt til rette for mottak av alarmer. Dette gjør det mulig for operatørene å kalle ut rett innsatsstyrke tilpasset den aktuelle hendelsen.

Operatørene på nødalarmeringssentralen skal også veilede innringer om hvordan vedkommende skal forholde seg inntil hjelpen kommer frem, samt orientere om når innsatsstyrken kan forventes å være fremme på skadestedet. Nødvendig informasjon fra den nødstilte skal innhentes raskt og korrekt. Rutiner og tekniske hjelpemidler, bl.a. kontrollspørsmål til innringer, opprinnelsesmarkering og kartverk, er verktøy som operatørene må være fortrolig med. Ved ulykker med farlig gods og farlige stoffer har operatørene en viktig oppgave med å bistå innsatsstyrken gjennom rådgivning gitt ut fra spesialisert oppslagsverk. Dette medfører at operatører på nødalarmeringssentraler må kunne kommunisere effektivt via samband med innsatsstyrker for å sikre en hurtig og forsvarlig håndtering av hendelsene.

Ved behov skal operatørene kontakte og videreformidle informasjon til politi og helsepersonell gjennom trippelvarsling. Dette gjør at både politi og helsevesen får mulighet til å koordinere innsats og rykke ut til et skadested på et tidligst mulig tidspunkt. For eksempel ved trafikkulykker er det viktig at alle tre nødetatene (brannvesenet, ambulansen og politiet) kommer raskt til ulykkesstedet.

Automatiske brannalarmanlegg kan være koblet direkte opp mot nødalarmeringssentraler. Operatører må derfor også ha tilstrekkelig kjennskap til denne delen av alarmsentralens oppgaveportefølje.

Totalt er det 22 nødalarmingssentraler i hele landet21.

3.1.6 Interkommunalt samarbeid

For best mulig utnyttelse av de samlede ressursene i en region, skal kommunene samarbeide om lokale og regionale løsninger av brannforebyggende og beredskapsmessige oppgaver. Departementet kan gi pålegg om samarbeid for å sikre gjennomføring av krav fastsatt i, eller i medhold av lovverket. En kommune er i tillegg pliktig til å hjelpe en annen kommune ved hendelser når en anmodning om bistand fremsettes22.

To eller flere kommuner kan avtale å ha felles ledelse av brannvesenet. En kommune kan gjennom avtale helt eller delvis overlate brannvesenets oppgaver og ledelse til en annen kommune, virksomhet eller lignende. Kommunen må i slike tilfeller etablere ordninger som sikrer at all myndighetsutøvelse etter loven skjer under kommunens formelle ansvar23. I forhold til hva det er vanlig å samarbeide om, går det et hovedskille mellom oppgaver som brannvesenene påtar seg frivillig, som ofte bærer preg av å være ren forretningsdrift, og lovpålagte oppgaver, som innebærer utøvelse av lovpålagte oppgaver og offentlig myndighetsutøvelse.

Det finnes flere ulike samarbeidsformer. Vanlige modeller for interkommunale samarbeid er:

• Aksjeselskap etter aksjeloven24

• Interkommunalt selskap etter lov om interkommunale selskaper25

• Interkommunalt samarbeid med eget styre etter kommunelovens § 2726

Aksjeloven er i utgangspunktet ment for private aktører i virksomheter med økonomisk formål. Kommuner kan imidlertid også danne aksjeselskap, enten som eneste aksjonær eller i samarbeid med andre kommuner. Det spesielle med aksjeselskapsformen er at aksjeeierne har et begrenset økonomisk ansvar for selskapets forpliktelser. Krav kan rettes til selskapet, men ikke direkte til aksjonærene.

Interkommunale selskaper, stiftet etter lov om interkommunale selskaper (IKS-loven), er også myntet på virksomhet med næringsvirksomhet, men kommuner og andre interkommunale selskaper kan være part i et interkommunalt selskap som er regulert etter denne loven. Interkommunale selskaper kan også være part i et aksjeselskap. IKS-loven er den eneste selskapsformen for interkommunalt samarbeid hvor partene har ubegrenset ansvar27.

Interkommunale samarbeid etter § 27 i kommuneloven regulerer en samarbeidsordning hvor det opprettes et eget felles styre mellom flere kommuner for å løse felles oppgaver. Dette styret står som øverste organ med delegert beslutningsmyndighet. Likevel er det begrenset hvilken myndighet som kan legges til styret, fordi styret primært er utformet for driftsmessig og administrativt samarbeid. Det enkelte kommunestyre har ikke instruksjonsrett over styret, men må styre gjennom egne representanter28.

Fra 2007 er det innført en generell hjemmel i kommunelovens §§ 28 a-k som åpner for samarbeid mellom kommuner på områder med mer individrettet tjenesteyting, kalt vertskommunemodellen. Dette innebærer ofte lovpålagte oppgaver som omfatter utøvelse av offentlig myndighet29. Vertskommunesamarbeid betyr at beslutningsmyndighet blir delegert fra én eller flere kommuner til vertskommunen med utgangspunkt i en samarbeidsavtale.

Det foreligger i senere tid en mulig ny modell for interkommunalt samarbeid. Samkommunemodellen har tidligere blitt fremmet i Ot.prp. nr. 95 (2005-2006), men har ikke blitt fulgt opp før den på nytt ble fremmet i 2010 på bakgrunn av blant annet positive erfaringer fra Innherred samkommune og Midtre Namdal samkommune, begge i Nord-Trøndelag fylke30. Innherred samkommune består av kommunene Verdal og Levanger, mens Midtre Namdal samkommune består av kommunene Namsos, Namdalseid, Fosnes og Overhalla.

Alle modellene for interkommunalt samarbeid egner seg for sa marbeid mellom ulike brannvesen. Hvilken modell som egner seg best må sees i sammenheng med hva kommunene ønsker å samarbeide om og hvilken innflytelse og kontroll kommunen selv ønsker å utøve (i form av mer direkte eller indirekte styring og nærhet til virksomheten/rettssubjekt).

Av landets ca. 325 brannvesen samarbeider rundt tre av ti kommuner om gjennomføringen av brannforebyggende og beredskapsmessige oppgaver31. Av disse er det 29 interkommunale selskaper (IKS) i Norge, som til sammen utgjør 126 kommuner. Hvert IKS har fra to til ti kommuner som inngår i samarbeidet om brann- og redningsoppgavene32.

Bakgrunnen for et vellykket samarbeid ligger ofte i regional administrering med god lokal forankring. Erfaringen viser at for at samarbeidet skal lykkes over tid, er det viktig at de kommuner som velger å inngå i et samarbeid blir hørt, har innflytelse og blir involvert i styret av brannvesenet.

Et annet eksempel på samarbeid er tre av landets 110-sentraler som deltar i et pilotprosjekt for å utvikle nødvendig kompetanse til å bli ressurssentraler for de øvrige 110-sentralene mht. ulykker med farlig gods og farlige stoffer33.

Figuren viser geografisk plassering av kommunale og interkommunale brannvesen i Norge i 2011.

Kilde: DSB.

3.1.6.1 Samarbeid og ressursutnyttelse

Brann- og eksplosjonsvernloven fastslår at det skal være et samarbeid mellom brannvesen på tvers av kommunegrenser. Flere kommuner har etablert et interkommunalt samarbeid eller andre samarbeidsformer om drift av felles brannvesen, allikevel er det mange brannvesen som kun omfatter én enkelt kommune.

Mindre brannvesen er ofte avhengig av bistand fra nabokommuner ved større hendelser34. Flere kommuner har derfor inngått samarbeidsavtaler. Imidlertid er ikke tilgjengelige ressurser i nabokommunen alltid tilstrekkelig til å håndtere større hendelser. Vellykket håndtering er avhengig av størrelsen på beredskapen og type fagkompetanse som er tilgjengelig, sett i forhold til hendelsens størrelse og karakter.

Størrelsen på brannvesenet kan også påvirke erfaringsoverføring og stabiliteten i fagmiljøet. Mindre brannvesen i regioner med færre innbyggere består ofte av deltidspersonell, og få eller ingen heltidsansatte. Dette gjør dem mer sårbare, da de er mer avhengig av enkeltpersoner for å bygge opp, vedlikeholde og utvikle et fagmiljø enn tilfellet er i større brannvesen.

3.1.6.2 Interkommunalt utvalg mot akutt forurensning (IUA)

Hendelser inntreffer regionalt så vel som lokalt. Det kommunale brannvesenet har derfor et ansvar for regional brannsikkerhet utover egen kommune. Dette vil si at brannvesen gjennom ROS-analyse, skal vurdere sannsynligheten for at regionale hendelser kan inntreffe, noe som også gjelder for mindre tilfeller av akutt forurensning35.

Kommunene skal sørge for å ha tilstrekkelig beredskap for hendelser som kan inntreffe eller medføre skadevirkninger, og som ikke dekkes av privat beredskap innen kommunen36. Dette inkluderer en aksjonsplikt overfor all akutt forurensning, herunder bistandsplikt ved statlige aksjoner, dersom den ansvarlige selv ikke iverksetter tilstrekkelige tiltak. Statlig beredskap overtar ansvaret for akutt forurensning som er av en størrelsesorden som ikke kan håndteres av privat eller kommunal beredskap. Kystverket har da det operative ansvaret37.

Den kommunale beredskapen for akutt forurensning er organisert i 34 regioner, som hver ledes av et Interkommunalt utvalg mot akutt forurensning (IUA). Disse utvalgene er ansvarlig for driften av beredskapen, og vil lede aksjoner mot akutt forurensning innen egen region. I hver region har Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif), i samråd med DSB, utpekt en vertskommune som har hoveddepot og flest ressurser tilgjengelig38.

IUA disponerer lettere sanerings- og beredskapsutstyr, og kan rekvirere utstyr og ressurser fra lokale etater og bedrifter.

3.1.7 Andre oppgaver

Drift av brannvesen er et kommunalt ansvar, og kommunene står i prinsippet fritt til å disponere sine ressurser som de vil innenfor de rammer brann- og eksplosjonsvernloven setter. Det betyr at kommunene kan legge hvilke oppgaver de vil til brannvesenet, under forutsetning av at ekstraoppgavene ikke fortrenger lovpålagte oppgaver.

Brannvesenets oppgaver kan således utvides til å omfatte oppgaver som det er mer eller mindre naturlig å knytte til. Slike oppgaver er vanligvis ulike vakt- og vaktmestertjenester, undervisning i brannvern, trygghetsalarmer, kommunale beredskapstjenester, samordning og bistand til bygningsmyndighet og eiendomsforvaltning.

Spesielt når det gjelder ROS-analyser og beredskapsarbeid har brannvesenet en gjennomgående grunnkompetanse som flere kommuner benytter i sitt samfunnssikkerhetsarbeid. Videre finnes det eksempler på at brannsjefen fyller flere roller. Eksempelvis funger brannsjefene i Østre- og Vestre Toten kommune, Dovre kommune og Kvinnherad kommune som beredskapsansvarlige.

3.1.8 Nordisk redningstjenestesamarbeid (NORDRED)

Nordisk redningstjenestesamarbeid (NORDRED) er et nordisk samarbeid om sivil beskyttelse. Medlemslandene er Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige39.

Formålet med NORDRED er å fremme ulike former for samarbeid mellom medlemsstatene innen sivil beskyttelse, både gjennom å samarbeide om utviklingen av nødetatene og operasjonelt samarbeid i nødhjelpssituasjoner. Landene er forpliktet til å informere om lovgivning og organisering av redningstjenesten i de enkelte land, medvirke til utvikling av samarbeidet, holde direkte innbyrdes kontakt om den praktiske tilpassingen av avtalen, og holde møter når det anses nødvendig. Avtalen omfatter også ulykker som det er naturlig å samarbeide om.

Avtalen regulerer samarbeidet mellom ansvarlige myndigheter i de nordiske landene. Dette skal lette nødvendig gjensidig bistand i krisesituasjoner i fredstid og akselerere distribusjonen av personell og forsyninger, samt gi tillatelser til å bruke redningsutstyr mv.

En rekke lokale og regionale samarbeid om assistanse inngår i avtalen, som for eksempel ved skogbranner og bruk av ressurser som redningsinnsats til sjøs (RITS). Nordisk RITS-forum er et av flere områder som ble opprettet etter Haga-erklæringen40, som har som mål å utdype og forsterke det nordiske samarbeid for søk og redning. Fokus for samarbeidet er samhandling og felles innsats.

3.2 Oppgaver og kompetanse

Det kommunale brannvesenet skal bidra til god brannsikkerhet og sørge for at branner og andre akutte ulykker med behov for teknisk innsats, uansett når de måtte oppstå, blir håndtert på en faglig korrekt og kompetent måte. Dette stiller krav til faglig dyktighet hos brannpersonell, samt god grunnberedskap i kommunene.

Samtidig oppstår det, fra tid til annen, branner og andre typer hendelser som setter samfunnets håndteringsevne på prøve. Endringer i samfunnet kan påvirke og endre på hva som oppfattes som risiko og hva som anes som sårbart. Det er derfor viktig å legge til rette for at beredskapen og håndteringsevnen ivaretas for både små hverdagshendelser og store, komplekse og sammensatte hendelser.

Brannvesenets oppgaver består i dag av oppdrag og utrykninger både til det som kan betegnes som hverdagshendelser og til store og komplekse hendelser. Det er derfor viktig at beredskapen, håndteringsevnen og det forebyggende arbeidet er tilrettelagt for slik at man kan håndtere begge typer hendelser.

3.2.1 Beredskap

Brannvesenet utgjør kjernen i kommunens beredskap. Den operative beredskapen dekker hele landet, og kan settes inn på meget kort varsel. I byer og større tettstedet med kasernerte styrker tar det rundt ett minutt fra alarmering til utrykning, mens tiden er tre til åtte minutter i landet for øvrig. Første innsatsstyrke består av minimum fire personer. Ti til femten minutter etter at førsteinnsats er iverksatt, skal det være tilgjengelig en styrke på minst 12 til 14 personer41.

3.2.1.1 Ordinære hendelser

Ordinære hendelser betegner de situasjoner hvor brannvesenet oftest er i innsats, dvs. «hverdagshendelser». Slike hendelser kan f.eks. være bygningsbranner i én branncelle (f. eks en leilighet eller enebolig), trafikkulykker med kun to biler innblandet, kratt- og gressbranner som slokkes av ett vaktlag og mindre oljesøl, samt mindre utslipp av farlig stoff som for eksempel lekkasje på et lager eller utslipp på bensinstasjon.

I 2010 rykket brannvesenet ut ca. 90 000 ganger42. Av disse var rundt en tredjedel feilmeldinger og uønskede alarmer. Brann i bygninger utgjorde litt over 2600 uttrykninger, noe som tilsvarer rundt tre prosent av alle utrykninger. Bilbranner, pipebrann og skogbrann ut stod for rundt 4800 uttrykninger og tilsvarer rundt seks prosent av alle utrykninger.

I gjennomsnitt har det omkommet 69 mennesker i året fra 2006 til 201043. Korrigert i forhold til befolkningsveksten tilsvarer dette en økning i antall omkomne på 8,5 prosent, sammenlignet med perioden fra 2001 til 2005. Mer enn 80 prosent av de som har mistet livet i brann i perioden 1998 til 2010 har omkommet i boliger, og bare omtrent 6 prosent har omkommet i branner i det som regelverket betegner som særskilte brannobjekter44.

Sammenlignet med andre nordiske land er antall boligbranner og tap av menneskeliv likevel lavt eller på samme nivå. Antall boligbranner som brannvesenet rykker ut til har vist en jevnt synkende tendens de siste femten år, mens antall omkomne viste en synkende tendens på 1990-tallet og frem til første halvdel av 2000-tallet. I de senere årene har antallet økt, noe som i stor gradsettes i sammenheng med at befolkningen blir eldre og bor lenger i egen bolig45. Eldre menneske er sterkt overrepresentert i dødsbranner46.

Brann i bygninger utgjør altså den vesentligste risikoen for personskader og tap av liv i forbindelse med brann, og boliger dominerer som åsted for dødsbranner.

Figuren viser nedgang i antall bygningsbranner i Norge fra 2000 til 2009.

Kilde: DSB

De fleste brannvesen, både heltid og deltid, er stort sett i stand til å håndtere de vanligst forekommende hendelser, enten alene eller gjennom bistandsavtaler med andre kommuner. Med håndtere menes det i denne sammenheng at innsatspersonell leder og utfører en slokke- eller redningsinnsats med tilfredsstillende og hensiktsmessig utstyr og kompetanse.

3.2.1.2 Store og komplekse hendelser

I senere år har det forekommet flere store og komplekse hendelser, både nasjonalt og internasjonalt som har stilt store krav til brannvesenets samhandling internt, og til samarbeid med andre nødetater. Slike hendelser krever ofte store ressurser – ressurser med spesialkompetanse eller spesielt utstyr.

Store og komplekse hendelser omfatter som regel uønskede hendelser av en slik egenart eller karakter at de skiller seg vesentlig fra andre hendelser som aktørene rutinemessig håndterer47. Dette kan eksempelvis komme til uttrykk gjennom hendelsens omfang og kompleksitet.

Et eksempel på store og komplekse hendelser kan være uhell med farlig gods og farlige stoffer, der store utslipp truer liv og helse for et større antall mennesker og/eller kan medføre store miljøødeleggelser. Også hendelser der potensialet for større utslipp av giftige eller brannfarlige væsker/gasser er overhengende, kan utgjøre en stor og kompleks hendelse.

Andre eksempler kan være et stort jordskred, en sammenrast bygning, terroranslag, jernbaneulykke, skogbrann over et større område og hendelser med tap, eller fare for tap av, et større antall menneskeliv. DSB operer for eksempel med branner eller ulykker med flere enn fire omkommende som store hendelser.

En gjennomgang av flere av de største hendelsene fra år 2000 og frem til i dag, viser stor variasjon både i kompetansen som kreves av brannvesenets personell, og i utfordringene som disse kan bli stilt overfor i sitt arbeid. Samtidig avdekker gjennomgangen mangler i kompetanse og begrensninger i forhold til hvordan brannvesenet er organisert i mange kommuner i dag. I hovedsak avdekket gjennomgangen følgende forbedringspunkter48:

• Lederkompetansen til brannbefal

• Kompetanse i å håndtere hendelser som involverer farlig gods og farlige stoffer

• Spesialistkompetanse

• Samhandling blant aktører som bidrar i store hendelser, og forståelse for hverandres roller og ansvar i skadestedsledelsen

• Mindre brannvesen er avhengig av samarbeidsløsninger med andre brann- og redningsvesen for å håndtere store hendelser

Håndtering av store og komplekse hendelser er krevende, og stiller derfor høye krav til brannvesenet. En vellykket håndtering er avhengig av et godt organisert håndteringsapparat, noe som innebærer hensiktsmessig planverk, profesjonell ledelse, gode fagkunnskaper og regelmessige øvelser for brannpersonell. I tillegg er det nødvendig at man tenker helhetlig, planlegger langt frem i tid og fokuserer på den samlede innsatsen. Dette gjelder spesielt ved innsats der det er behov for kontinuerlig tilførsel av personell og materiell over tid.

En stor, langvarig eller kompleks innsats vil innebære flere utfordringer for brannvesenets personell. Mange oppgaver må ivaretas og struktureres, og da gjerne raskere enn vanlig. Situasjonsbedømmelse, og at man raskt oppfatter hendelsens potensial, er viktig med tanke på dimensjonering av ressursbehov, både for å utøve god ledelse og for å sette inn tilstrekkelig med ressurser. En kompliserende faktor er ofte at store og komplekse hendelser inntreffer sjeldent i den enkelte kommune, slik at det er vanskelig for det lokale brannvesen å opparbeide nødvendig erfaring og kompetanse i å håndtere slike hendelser. Dette er tilfellet ved mange store skogbranner, som for eksempel skogbrannen i Froland 9. juni 2008. I tillegg vil store og komplekse hendelser ofte kreve store ressurser. Mindre brannvesen blir derfor som oftest avhengig av bistand fra nabokommuner.

I flere av hendelsene som ble gjennomgått utgjorde farlige stoffer, som for eksempel brannfarlig gass eller en væske, en sentral og kompliserende faktor. Både i Lillestrøm og i Ålesund erfarte man at det var behov for å trekke inn spesialister som kunne bistå redningsledelsen på områder den selv ikke hadde nødvendig kompetanse. Dette gjaldt ikke bare som rådgivere, men også som operative spesialister som kunne bistå i håndteringen.

En god lokal kommunal beredskap underbygger også en god nasjonal beredskap. For å kunne møte store og komplekse hendelser, ut over det som den ordinære beredskapen til det enkelte brannvesenets er i stand til å håndtere, er det viktig med god samordning og hensiktsmessig utnyttelse av kompetanse og tilgjengelige ressurser. I de tilfeller hvor de lokale brannvesen selv ikke har nødvendig kompetanse, må de ha mulighet til å tilkalle ressurser med nødvendig spesialkompetanse for å kunne redusere risikoen for tap av liv, helse, miljø og store verdier.

Andre erfaringer som kan trekkes ut av de gjennomgåtte hendelsene er at dokumentasjon og evalueringer i mange tilfeller var mangelfulle når det gjaldt fremstilling av erfaringer fra selve håndteringen. Det synes derfor å være et betydelig forbedringspotensial for erfaringsutveksling innen brannvesenet, både internt og mellom andre aktører som bidrar i håndteringen.

3.2.2 Brannforebyggende arbeid

Kommunene er lokal brannmyndighet, og arbeider for å forebygge branntilløp og omfang av brann ved et eventuelt branntilløp. Brann- og eksplosjonsvernloven legger til grunn at det skal gjennomføres brannforebyggende tilsyn, informasjon og motivasjonsarbeid for å forebygge fare for brann. I tillegg skal det sørges for feiing og tilsyn med boliger (fyringsanlegg, røykvarslere, slokkingsutstyr og kontroll av rømningsvei)49.

3.2.2.1 Tilsyn

Brann- og eksplosjonsvernloven er en av HMS-lovene, og tilsyn skal derfor ta utgangspunkt i internkontrollprinsippene og forskriften om systematisk helse-, miljø og sikkerhetsarbeid (internkontrollforskriften). Tilsyn etter internkontrollforskriften utgjør en viktig del av systematisk sikkerhetsarbeid50. Forskriften legger til grunn at objekteier selv har ansvaret for å drive forsvarlig, mens myndighetene påser at ansvaret overholdes. Dette betyr at objekteiere og eiere av virksomheter må arbeide systematisk med egen sikkerhet, inkludert brannsikkerheten, gjennom kartlegging av egen risiko og iverksetting av nødvendige tiltak for å redusere risikoen til et akseptabelt nivå. Ved å følge tilsyn etter internkontrollprinsippet rettes oppmerksomheten mot de bakenforliggende årsakene til at sikkerhetstiltak eventuelt ikke er på plass. Således må eiere av objekter og virksomheter ikke bare rette opp feil og mangler som avdekkes under tilsyn, men også korrigere foranledningen til at feilene og manglene har oppstått.

Et særskilt brannobjekt blir gjenstand for grundige og hyppige tilsyn. Disse tilsynene omfatter alle forhold av betydning for brannsikkerheten, herunder bygningsmessige, tekniske, utstyrsmessige og organisatoriske brannsikringstiltak og forhold av betydning for gjennomføring av brannbekjempelse og øvrig redningsinnsats.

Særskilte brannobjekter kan være byggverk, opplag, områder, tunneler, virksomheter m.m. hvor brann kan medføre tap av mange liv eller store skader på helse, miljø eller materielle verdier, som for eksempel sykehjem, skoler, barnehager, kjøpesentre osv. Fra 2010 anses også eldre leilighetsbygg fra perioden 1860-1920 som særskilte brannobjekter.

I 2010 ble det rapportert 660 000 tilsyn med fyringsanlegg i norske hjem51. I forbindelse med disse tilsynene kontrolleres også røykvarsler, brannslokkingsutstyr og rømningsveier, samt at det skal gis informasjon om sikker fyring. Fra 2009 har kommunene i tillegg fått ansvar for å føre tilsyn med bl.a. boliggassinstallasjoner og industrianlegg med farlig stoff52. Kommunene skal da bl.a. føre tilsyn med om boliggassanlegget er kontrollert av kontrollør med nødvendig kompetanse, og tilstrekkelig hyppig. Per i dag har mellom 5000 og 10 000 boliger gassinstallasjoner53.

Ansatte i brannvesenets forebyggende avdeling har ulik utdanningsbakgrunn. Feiere har en egen yrkesrettet utdanning fra videregående nivå, brannkonstabler har egen utdanning fra Norges brannskole, mens Høgskolen Stord/Haugesund utdanner branningeniører54. Dette gjør at personellet på forebyggende avdelinger ofte har ulik formell og praktisk rettet fagkompetanse. Flere har god fagkompetanse innen tekniske områder, mens færre har tilstrekkelig forvaltningskompetanse. Det foreligger imidlertid ingen krav til at ansatte i brannvesen skal fornye sin formelle kompetanse i forhold til utviklingen innenfor lovverket og det tekniske området. Faglig oppdatering er avgjørende for å opprettholde høyt faglig nivå og for å imøtekomme publikums forventninger.

I møte med objekteier ved tilsyn erfarer tilsynspersonell i større grad enn tidligere at objekteiere selv ikke bare har teknisk kompetanse, men også har forvaltningskompetanse55 eller innhenter nødvendig kompetanse av tredjepart. I tilsynsarbeidet er det derfor et økende behov for at tilsynspersonell har nødvendig saksbehandlingskompetanse.

3.2.2.2 Informasjon, opplæring og øvelser

De kommunale brannvesen har plikt til å gjennomføre informasjons- og motivasjonstiltak i kommunen om fare for brann, farer ved brann, brannverntiltak og opptreden i tilfelle brann eller andre akutte ulykker. Informasjonsaktivitetene skal særlig rettes mot utvalgte målgrupper, som eldre i omsorgsbolig eller personer som jobber i omsorgsboliger, barnehager, skoler, restauranter og forsamlingslokaler.

Kommunene utarbeider årlig en samordnet plan for brannvernsaktivitetene i kommunen, med mål for aktiviteter og målgrupper som brannvesenet vil satse spesielt på. I tillegg til egne informasjonsaktiviteter deltar brannvesenet i sentrale kampanjer, som f.eks. Aksjon boligbrann, Brannvernuka og Trygg hyttekos.

Brannvesenet har også en viktig opplæringsrolle innen brannsikkerhetsarbeid, og i mange tilfeller bistår de i undervisningen på følgende områder:

1. Opplæringsprogram for grunnskole og videregående skole.

2. Opplæringsprogram for ansatte i helse- og sosialsektoren, spesielt rettet mot omsorgsboliger/eneboliger med pleietrengende.

3. Opplæringsprogram for ansatte/brannvernledere i helseinstitusjoner (sykehjem/sykehus).

I utøvelsen av informasjons- og motivasjonstiltak møter tilsynspersonell mennesker av begge kjønn, ulik alder, etnisitet, kultur og med ulikt faglig nivå. Det må derfor kunne kommunisere både på en respektfull og informativ måte uansett hvem de møter.

En annen del av det brannforebyggende arbeidet er planlegging og gjennomføring av brannøvelser. Forebyggingspersonell kan bistå virksomheter og eiere av brannobjekter med brannøvelser og -opplæring av ansatte. I alle virksomheter har virksomhetsleder og brannvernansvarlig, i tillegg til faste tilsatte, et ansvar for å gjennomgå årlig brannopplæring. For å minske faren for tap av liv og helse, er det viktig at ansatte får tilstrekkelig opplæring i tilfelle det skulle oppstå brann, spesielt hvis vedkommende har ansvar for eldre eller trengende.

3.2.3 Samarbeid og synergi

Brannvesenet skal utarbeide årlige planer for brannvernsaktiviteten i kommunen. Denne planen bør følge systematikken som ligger til grunn i plan- og bygningsloven, og fremheve viktige samarbeidsarenaer lokalt. Dette gjelder spesielt samarbeid knyttet til tiltak for å styrke sikkerheten til eldre, koblingen mot folkehelse og skole/barnehage osv.56. Årlig plan over aktuelle brannverntiltak bør forankres i kommuneplanens samfunnsdel, og utarbeides som en handlingsplan med årlig rullering. Dette stiller krav til samarbeid på tvers av kommunenes avdelinger.

I tillegg til en rekke beredskapsoppgaver innen de ulike sektorene, har kommunen også ansvar for det helhetlige og samordnende samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet. Plan- og bygningsloven og sivilbeskyttelsesloven57 stiller begge krav om kartlegging av risiko og sårbarhet, men med ulikt formål og detaljeringsnivå. Det er spesielt plan- og bygningsloven som danner grunnlaget for oppfølgingen av det forebyggende samfunnssikkerhetsarbeidet.

Plan- og bygningsloven er et helhetlig plan- og styringssystem som ser planleggingen i et bredere samfunnsmessig perspektiv, og er et velegnet virkemiddel for å fremme ulykkesforebyggende arbeid på tvers av sektorer. Loven legger til rette for styrking av en samordnet planlegging som ivaretar interesser og hensyn på tvers av sektorer og samfunnsområder. I tillegg gir loven de politiske myndighetene et redskap til å fastsette mål og ivareta langsiktige hensyn i det forebyggende arbeidet, slik som folkehelse, hensynet til barn og unges oppvekstvilkår, samfunnssikkerhet og forebygging av kriminalitet.

Plan- og bygningsloven stiller også krav til samfunnssikkerhet og ROS-analyser i planleggingen etter loven, og er et naturlig verktøy for en systematisk oppfølging av samfunnssikkerhetsutfordringene i kommunen. Eksempelvis kan koblinger mellom det tverrsektorielle ulykkesforebyggende arbeidet og plan- og bygningsloven føre til at kommunene får et bedre helhetlig perspektiv.

3.2.3.1 Beredskap og brannforebygging

Brannsikkerhet er et sammensatt fagområde. Selv om brannvesenet i hovedsak er delt inn i to avdelinger, dvs. forebyggende arbeid og beredskap, forutsetter Brann- og eksplosjonsvernloven at det skal være et samspill mellom brannforebyggende tiltak og beredskapsdimensjonen. Hvis det er etablert forebyggende kompetanse hos beredskapspersonell og beredskapskompetanse hos forebyggende personell, kan disse personellgruppene brukes til å utfylle hverandre, og således bidra til å utnytte ressursene til samfunnets beste.

Innsatsen til beredskapspersonell står ofte i fokus for medias og befolkningens oppmerksomhet. Likevel er det forbyggende arbeidet en viktig forutsetning for at beredskapspersonellet skal kunne lykkes med sin slokkeinnsats. En vellykket innsats er knyttet til at forebyggende tiltak er gjennomført, og at beredskapspersonellet kjenner de forutsetninger som ligger til grunn. Dermed kan de basere sin slokkeinnsats på et best mulig grunnlag. På den annen side er det viktig at forebyggende personell kjenner de beredskapsmessige rammebetingelsene for gjennomføring av god slokkeinnsats, slik at de kan iverksette hensiktsmessige forebyggende tiltak. God brannsikkerhet forutsetter derfor at forebyggende personell har inngående kjennskap til beredskapspersonellets arbeidsmetodikk og innsatsmuligheter, mens beredskapspersonell må ha kunnskap om bygninger, konstruksjoner, brannmotstand, brannhemmende tiltak, organisatoriske tiltak og lignende. Et vellykket samarbeid mellom beredskap og brannforebygging kan bidra til å hindre eventuelle branntilløp og forenkle slokkeinnsatsen.

Det kan virke som en etablert praksis at beredskapspersonell deltar i det brannforebyggende arbeidet. Ni av ti brannvesen oppgir at beredskapspersonell deltar i det forebyggende arbeidet, og 30 prosent oppgir at beredskapspersonell regelmessig utfører oppgaver knyttet til forebygging58. Eksempler på dette kan være kampanjer eller aksjoner som Brannvernuka, Aksjon boligbrann og andre lignende aksjoner lokalt. Også på nasjonalt nivå gjennomfører DSB tilsynsaksjoner i samarbeid med brann- og redningsvesenet. Der beredskapspersonell bidrar med forebyggende oppgaver, sikres ressursutnyttelse og effektivt brannvern. I dag er det ofte slik at man samarbeider på områder innen veiledning, motivasjon og informasjon til kommunenes innbyggere. Felles innsats for å forebygge uhell og ulykker med farlig stoffer syntes å være et positivt eksempel på kompetanseoppbygging av involverte parter, og en god utnyttelse av ressursene. I enkelte deltidsbrannvesen er samarbeidet enda tettere, og forebyggende personell utgjør en del av beredskapsstyrken.

Ser man brannforebygging og beredskap i en større sammenheng, kan forebyggende tilsyn og oppfølging av brannobjekter sies å utgjøre en beredskapsmessig førsteinnsats. Beredskap og brannforebyggende arbeid kan derfor ikke ses adskilt fra hverandre. Samarbeid mellom brannforebygging og beredskap legger strategiske føringer for samlet håndteringsevne.

3.2.3.2 Andre lokale aktører – DLE

Årsaker til boligbrann skyldes i all hovedsak enkeltpersoners feil bruk av åpen ild eller elektriske apparater59. Derfor er det viktig at brannvesenet samarbeider med feiere og Det lokale elektrisitetstilsynet (DLE) for å forhindre og eventuelt etterforske branntilfeller. Samarbeidet mellom DLE, DSB og kommunale brannvesen er et viktig brannforebyggende samarbeid mellom ulike faginstanser, hvor alle aktørene har felles interesse av forebyggende brannvern. DLE består av personell som er ansatt i nettselskaper som styres gjennom årlig instruks fra DSB, som er retningsgivende for DLE. DLE gjennomfører tilsyn med elektriske anlegg i rundt 125 000 boliger årlig60.

Figuren viser fordeling av brannårsaker for alle boligbranner i perioden 2002 – 2008

Kilde: Rapport: Boligbrannsikkerhet 2010, DSB

Nettselskapene bruker ca. 500 mill. kr pr. år på sitt DLE-arbeid, hvorav store delene av ressursene benyttes til tilsyn og informasjon vedrørende brann- og elsikkerhet i boliger61.

Sentralt tilrettelagte kampanjer som Aksjon boligbrann og Brannvernuka, der lokale aktører som DLE og brannvesenet deltar, har vært benyttet i mange år og vurderes som effektive. Organisering av kampanjene og kostnader for kampanjemateriell har blitt håndtert som et spleiselag mellom DSB, Norsk brannvernforening og forsikringsbransjen. I tillegg har de samme aktører et samarbeid om et undervisningsopplegg rettet mot barnehager og grunnskolen62.

Et eksempel på godt samarbeid mellom DLE og feiere er Hallingdalsprosjektet63. Samarbeidet er basert på gjensidig faglig interesse og faglig avhengighet mellom partene. Ved tilsyn skal tilsynspersonalet ha god kommunikasjon med beboerne, og informere om både el- og brannsikkerhet. Dette er informasjon som like gjerne kan gis av en branninspektør som en el-inspektør. Forebyggende personell har verken nødvendig fagkompetanse eller lovhjemling til å utføre eltilsyn, men de kan varsle det lokale eltilsynet om de mener det er grunn til å tro det er nødvendig med tilsyn. Dette har sammenheng med at feiere oftere er inne i private bosteder enn den lokale elmyndigheten. En slik tilsynsvarsling er likevel ikke påkrevd lokalt, men partene oppfordres til å samarbeide.

3.2.4 Mangfold og rekruttering

Brannvesenet er kommunalt organisert og forankret. Det betyr at den enkelte kommune eller virksomhet som har arbeidsgiveransvaret for brannvesenet også har ansvaret for rekrutteringen. Rekrutteringsprosessen og stillingskravene er derfor ikke er standardisert, og vil variere mellom de ulike brannvesen i landet. I og med at rekrutteringsprosessen gjennomføres lokalt, kan ansettelse skje på bakgrunn av bekjentskaper og familierelasjoner64.

Annonsering i lokale medier og på egne nettsider er en viktig del av rekrutteringsprosessen, også for brannvesenet. Utlysning gjennom media gjør prosessen åpen og tilgjengelig for alle. Allikevel kan det brannvesenet som skal rekruttere deltidspersonell oppleve at de ikke får søkere. Det kan være flere grunner for dette, men i noen tilfeller kan det ha sammenheng med at primærarbeidsgiver ikke bifaller at deres ansatte søker stilling som deltidspersonell. Årsaken kan være at de er redd for at eget arbeid ikke blir godt nok ivaretatt i perioder med mange utrykninger. En annen årsak til dårlig rekruttering kan være krav til nærhet til brannstasjon som gjør at deltidspersonell ikke har samme anledning til å utføre arbeid utenfor områder i nær tilknytning til brannstasjonen. I deltidsbrannvesen i urbane strøk kan det være en utfordring at deltidspersonell søker seg til heltidsstillinger i nærliggende brannvesen etter endt utdanning. Det gjør at deltidsbrannvesen kan slite med å beholde nødvendig utdannet personell over tid. Rekrutteringen av heltidspersonell til store kasernerte brannvesen er imidlertid uproblematisk. Her er det ofte flere søkere per stilling, hvorav en stor andel er kvalifiserte.

Veiledning til Dimensjoneringsforskriften setter som forutsetning at en søker som ansettes som brannkonstabel har gjennomført videregående skole eller opplæring på videregående skoles nivå. De fleste brannvesen praktiserer imidlertid at brannkonstabler skal ha fag-/svennebrev eller tilsvarende før ansettelse65. Veiledningen er imidlertid kun veiledende, noe som innebærer at det formelt sett ikke foreligger noe absolutte akademiske krav til personer som ønsker å søke seg til et brannvesen. Det er først når to års systematisk internopplæring i brannvesenet og grunnkurs for brannkonstabler ved Norges brannskole er gjennomført, at brannkonstabler tilfredsstiller kravet i Dimensjoneringsforskriften om yrkesutdanning for brannkonstabel66. Dette betyr at den kvalifiserende utdanningen som brannkonstabel først kommer etter ansettelse i et brannvesen.

For å bli godkjent som røykdykker stilles det HMS-krav. «Røykdykkertesten» er ett av disse kravene67. Røykdykkertesten er utarbeidet av Arbeidstilsynet og er lik for alle brannvesen. Kravene i testen er satt ut fra helse-, miljø- og sikkerhetshensyn, og skal ivareta sikkerheten til den enkelte brannkonstabel. De som ønsker å gjennomføre røykdykkerutdanning må ha fylt 18 år, og bestå en definert fysisk kapasitetstest. De helsemessige og fysiske kravene i denne settes gjennom Kjemikalieforskriften68. Arbeidstilsynets veiledning om helsekontroll og fysiske tester av røyk- og kjemikaliedykkere gir tidsintervaller for helsekontrollene, hva som skal kontrolleres, hvilke fysiske krav som må oppnås og hvilke tester som kan benyttes for å måle fysisk kapasitet69. Testen skal gjennomføres ved ansettelse av brannkonstabler som skal drive røykdykking, og før grunnutdanningen påbegynnes. Kapasitetstesten sammen med helseundersøkelsen danner grunnlaget for å kunne arbeide som røyk- og kjemikaliedykker. Kravene er like for begge kjønn.

Røykdykking er, i likhet med kjemikaliedykking, ikke nedfelt i forskrift. Det betyr at det er opp til kommunen, gjennom ROS-analysen som skal ligge til grunn for dimensjoneringen av brannvesenets beredskap, å avgjøre om det er behov for røyk- og/eller kjemikaliedykking i brannvesenets ansvarsområde. Dersom det er behov for røyk- og/eller kjemikaliedykking, må brannsjefen sørge for nødvendig opplæring av sine konstabler.

Andre fysiske tester enn arbeidstilsynets røykdykkertest benyttes ofte i rekrutteringsprosessen av personell til brannvesenene. Slike ekstra tester og ytterligere krav settes da lokalt av det enkelte brannvesen og resulterer ofte i varierende testkrav.

På grunn av at både rekrutteringsprosessen og kompetansekravene varierer, kan tilsettingsprosessen i brannvesenet oppfattes som uklar og lite åpen. Fordi krav og kriterier utarbeides lokalt, kan det være uklart for søkerne hva som faktisk kreves. Videre kan mangel på en enhetlig rekrutteringsprosess føre til at systematikk og kvalitet på dokumentasjon varierer. Manglende retningslinjer bidrar til at prioriteringsrekkefølgen i innstillingen, og dermed selve tilsettingen, blir vanskeligere å etterprøve, og kan oppleves som både vilkårlig og uklart begrunnet70.

Blant de som jobber i brannvesenet i dag er over 95 prosent av de ansatte menn, mens kvinner utgjør litt over fire prosent. Personer med innvandrerbakgrunn utgjør mindre enn én prosent av de ansatte71. Den lave andelen kvinner kan knyttes til deres generelle utdanningsbakgrunn. Det er færre kvinner enn menn med fagutdanninger som for eksempel bilmekaniker, rørlegger, elektriker eller snekker. I tillegg vil de fysiske kravene i røykdykkertesten være vanskeligere å innfri for kvinner enn menn, på grunn av at de fysiske forutsetningene varierer mellom kjønnene. Det kommer imidlertid fram under samtaler og gjennom en spørreundersøkelse gjort med flere brannsjefer og kvinnelige ansatte, at de har få motforestillinger mot å ansette kvinner og personer med innvandrerbakgrunn. Samtidig peker en på at det er få kvinner og personer med innvandrerbakgrunn blant søkerne. Det kommer også fram at under 30 prosent av brannvesenene arbeider målrettet med holdningsskapende arbeid for å fremme mangfold, og at nærmere 60 prosent av brannvesenet ikke har planlagt og/eller gjennomført tiltak for å rekruttere kvinner og personer med innvandrerbakgrunn72.

4 Dagens utdanning av brannpersonell

Den samlede utdanning til brannvesenet i Norge er både allsidig og variert. Det er flere ulike utdanninger og yrkesgrupper som alle utgjør en del av det samlede brannfaglige miljøet. Norges brannskole (NBSK) utdanner personell både til beredskapsarbeid og til brannforebyggende arbeid. Yrkesgruppene beredskap og forebyggende arbeid har ulike utdanninger og følger til dels ulike kurs. I tillegg er det flere utdanningsløp som kvalifiserer til jobb i det forebyggende arbeidet. Søkere til forebyggende utdanning kan ha bakgrunn som høgskoleingeniør, annen relevant høgskoleutdanning, særskilt brannteknisk utdanning på samme nivå, svennebrev som feier, eller yrkesutdanning for brannkonstabel og beredskapskapsutdanning trinn 1 ved NBSK.

Foruten Norges brannskole er det også andre utdanningsinstitusjoner som tilbyr relevante brannfaglige studier. Høgskolen Stord/Haugesund utdanner branningeniører, mens eksempelvis både Universitetet i Stavanger og Høgskolen i Harstad tilbyr ulike studier innen samfunnssikkerhet og beredskap. I tillegg er feieryrket en egen utdanning som utgjør et viktig tilskudd til forebyggende kompetanse. Variasjonen i utdanningsmulighetene gjør at det er mange og ulike interesser og faghensyn å ivareta innen brannvesenet.

Dagens utdanningsmodell for brannpersonell er forankret i Dimensjoneringsforskriften med tilhørende veiledning, hjemlet i Brann- og eksplosjonsvernloven73.

4.1 Norges brannskole

Norges Brannskole i Tjeldsund kommune i Nordland er den nasjonale utdanningsinstitusjonen for brannpersonell i Norge. Skolen har i tillegg avtale med 26 godkjente øvingsanlegg/ regionale kurssteder74. Dagens utdanningsmodell for heltidspersonell ble utformet på midten av 90-tallet, mens den desentraliserte utdanningsmodellen for deltidsopplæring startet i 2001. NBSK er den viktigste premissleverandøren av form og innhold for dagens utdanning av brannpersonell.

Den kvalifiserende fagutdanningen for brannvesenets personell skjer i dag etter ansettelse, og er etatsstyrt. Utdanningen består av praktisk og teoretisk opplæring i eget brannvesen, og kurs i brannvern og redningsoppgaver i regi av NBSK (se figur 4.1). Utdanningen bekostes av arbeidsgiver og staten. Alle kurs ved NBSK som gjennomføres i samsvar med skolens kursplaner er fastsatt av DSB75.

I løpet av 2011 var det 356 av totalt 689 søkere som fikk innvilget plass ved NBSK76. Antallet plasser i forhold til søkermasse indikerer at det er et større behov for utdanning enn det er ledige plasser.

Figuren illustrerer dagens utdanningsmodell. Med lang linje menes utdanningsløp fra yrkesutdanning brannkonstabel og feier.

Kilde: Dimensjoneringsforskriften

Kravene til utdanning og kompetanse for ulike stillinger i brannvesen fremgår av Dimensjoneringsforskriften77. Forskriften stiller ulike krav avhengig av dimensjoneringsgrunnlag, og om brannvesenets innsatsstyrke består av heltids- eller deltidspersonell78. I utdanning og kurs av brannpersonell kan en skille mellom79:

• Yrkesutdanning (grunnkurs)

• Lederutdanning (beredskapsutdanning)

• Spesialistutdanning (spesialkurs)

Yrkesutdanning for brannkonstabler omfatter både beredskap og forebyggende brannvern. Denne utdanningen gjennomføres som teoretisk og praktisk internopplæring i eget brannvesen, samt grunnkurs i regi av NBSK.

Lederutdanningen bygger på gjennomført yrkesutdanning, og består av tre trinn. For opptak til beredskapsutdanning trinn 1 kreves det grunnkurs av både heltids- og deltidspersonell. Brannsjefer og brannsjefers stedfortreder kan søke om opptak på beredskapsutdanning trinn 3 etter gjennomført nettbasert kurs i brannvern.

Spesialutdanningen består blant annet av forebyggende kurs, skadestedslederkurs, alarmsentraloperatørkurs og instruktørkurs. Disse kursene bygger på yrkesutdanningen og/eller beredskapsutdanningen.

Læreplanene for de ulike kursene er fastsatt av Utdannings- og forskningsdepartementet.

4.1.1 Yrkesutdanning

Dimensjoneringsforskriften stiller krav til at både heltids- og deltids brannpersonell skal ha gjennomført yrkesutdanning for brannkonstabel80. Yrkesutdanningen skal gjennomføres i løpet av en 2-årsperiode, og består av:

• Systematisk teoretisk og praktisk opplæring i brannvesen (internopplæring for brannkonstabler)

• Nettbasert kurs i brannvern

• Grunnkurs i regi av Norges brannskole

4.1.1.1 Internopplæring

Internopplæringen skjer ved det enkelte brannvesen hvor brannkonstabelen er blitt ansatt. Utdanningen av brannkonstabler starter således etter av vedkommende er ansatt, men før grunnkurset i regi av NBSK er gjennomført. Internopplæringen skal sørge for at brannkonstabelen får nødvendig kompetanse til å kunne utføre grunnleggende brann- og redningsarbeid. Det gis et teoretisk og praktisk grunnlag for videre opplæring, der brannkonstabelen skal bli i stand til å bruke redningsutstyr under utøvelse av brann- og redningsarbeid, og på en korrekt måte kunne verne om egen og andres sikkerhet. Opplæringen skal etterstrebe sammenheng og veksling mellom praktisk og teoretisk tilnærming i det daglige arbeidet81.

4.1.1.2 Nettbasert kurs i brannvern

Før en brannkonstabel kan starte på NBSK må vedkommende ta et nettbasert kurs i brannvern. Kurset gir en innføring i brannforebyggende arbeid og innsatsstyrkers arbeidsoppgaver ved brann eller ulykke82. Normalt starter brannkonstabler kurset omtrent samtidig som de starter med internopplæringen i eget brannvesen.

4.1.1.3 Grunnkurs for heltids brannpersonell

Grunnkurset er den avsluttende delen av yrkesutdanning for brannkonstabler. Varighet på grunnkurset for heltids brannpersonell er åtte uker (ca. 308 timer), og utdanningen skjer ved NBSK i Tjeldsund. Noen få grunnkurs blir avholdt ved enkelte regionale kurssteder med godkjente øvingsanlegg83, men NBSK har det faglige og administrative ansvaret for opplæringen som organiseres av brannsjefen.

Det faglige innholdet i grunnkurset er delt opp i fem hoveddeler/moduler: mellommenneskelige forhold mv., brannfaglige emner, redningsfaglige emner, røykdykking, og kjemikaliedykking. Boks 4.1 viser innholdet i hver hoveddel/modul84.

4.1.1.4 Grunnkurs for deltids brannpersonell

Deltids brannpersonell har også grunnkurs som avsluttende del av yrkesutdanningen, men form og innhold er noe annerledes enn grunnkurset for heltids brannpersonell.

Grunnkurs for deltids brannpersonell har et totalt omfang som tilsvarer fem ukers opplæring (ca. 208 timer), og strekker seg over inntil ett år. Kurset gjennomføres desentralisert med kvelds- og lørdagssamlinger (92 timer), i tillegg til selvstudium (minimum 68 timer). Hovedtyngden av praksisundervisningen blir konsentrert til en avsluttende praksisuke (48 timer) på godkjent øvingsanlegg85, der det også gjennomføres en avsluttende vurdering/eksamen. Grunnkurset for deltidspersonell legger til grunn at mannskapene skal tilbringe så lite tid som mulig hjemmefra. Derfor er det meste av kurset lagt opp som selvstudium, samt kvelds- og lørdagssamlinger i egen kommune eller region.

Innholdet i grunnkurset for deltids brannpersonell er delt opp i de samme fem hoveddelene/modulene som grunnkurset for heltids brannpersonell, men de ulike emnene er av noe mindre omfang. Dette har bakgrunn i at deltids brannpersonell har en kortere utdanning enn heltids brannpersonell, slik at det mest grunnleggende må prioriteres.

Emnene i selvstudiet omhandler brannvesenets organisasjon, branntekniske egenskaper for bygningsmaterialer, berøringsfare / brann i elektriske installasjoner, RVR / restverdiredning, og radiosamband. Kvelds- og lørdagssamlinger, som må være gjennomført før elevene går i gang med praksisuka, omfatter bevisstgjøring og samarbeid, menneskets atferd i stress-situasjoner, arbeid på brann- og skadested, vannforsyning, slokkemidler, trafikkulykker, brannfysikk og brannkjemi, farlig gods, røykvern, forebyggende brannvern, og førstehjelp. Emnene i praksisuka er brannfysikk og brannkjemi, slokkemidler, røykvern, farlig gods, arbeid på brann- og skadested, diverse praktiske øvelser86.

Praksisuka består hovedsakelig av praktiske øvelser. NBSK har utarbeidet et forslag til timeplan for praksisuka som kan benyttes av brannvesen om ønskelig. Timeplanen kan endres av kursleder ut fra lokale behov, men skal godkjennes av brannskolen. De som skal delta på røyk-/kjemikaliedykkerøvelser må dokumentere godkjent helse og fysisk test. Røykdykking inngår ikke som en obligatorisk del av grunnkurset for deltidspersonell.

NBSK har det faglige og administrative ansvaret for opplæringen som organiseres av brannsjefen. Brannsjefen i den enkelte kommune er hovedansvarlig for framdriften av opplæringen når det gjelder selvstudium og kvelds- og lørdagssamlinger. Det oppfordres til at brannvesen som ligger i samme region samarbeider om opplæringen. Hver region må ha en lokal veileder som organiserer gjennomføringen av opplæringen. Veileder utpekes av brannsjefen.

4.1.2 Lederutdanning

Dimensjoneringsforskriften stiller krav til lederutdanning for ledere av brannvesen, under følgende betegnelser87:

• Brannsjef

• Leder for beredskapsavdeling

• Leder for forebyggende avdeling

• Overordnet vakt

• Utrykningsleder

Det er to «linjer» inn til lederfunksjoner/-stillinger i et brannvesen. Betegnelsen «lang linje» brukes for de som har gjennomført yrkesutdanningen for brannkonstabel fullt ut (se figur 4.1), og betegnelsen «akademisk linje» (også kalt «kort linje») brukes for de som har bakgrunn som ingeniør eller annen relevant brannfaglig høgskoleutdanning (se figur 4.2).

Lederutdanningen består av tre trinn: Beredskapsutdanning trinn 1, 2 og 3.

Figuren illustrerer utdanningsmodell for de med relevant høyere grad, også kjent som «kort linje».

Kilde: Dimensjoneringsforskriften

4.1.2.1 Beredskapsutdanning trinn 1

Beredskapsutdanning trinn 1 bygger på gjennomført yrkesutdanning som brannkonstabel (dvs. bestått grunnkurs for heltids eller deltids brannpersonell, eller tilsvarende), og kvalifiserer til å være utrykningsleder i deltidsbrannvesen, opptak på forebyggende kurs, opptak på kurs for operatør på nødalarmsentral, og opptak på Beredskapsutdanning trinn 2.

Kurset Beredskapsutdanning trinn 1 har en varighet på seks uker (ca. 238 timer), og er delt opp i fire hoveddeler/moduler: mellommenneskelige forhold mv., brann- og redningsfaglige emner, organisering av beredskap og innsats, og kompetanseutvikling. Boks 4.2 viser innholdet i hver hoveddel/modul88.

Det er utarbeidet et desentralisert kurs for utrykningsledere i deltidsbrannvesen etter samme konsept som for grunnkurset for deltids brannpersonell. Det faglige innholdet er tilsvarende som for heltidskurset, men selvstudiedelen er omfattende (114,5 timer). I tillegg er det kveldsundervisning (48 timer), lørdagssamlinger (31,5 timer) og praksisuke.

4.1.2.2 Beredskapsutdanning trinn 2

Beredskapsutdanning trinn 2 bygger på Beredskapsutdanning trinn 1, og er spesielt rettet mot de som skal inneha stilling som, og derfor må være kvalifisert som, utrykningsleder i heltidsbrannvesen. Opptak på Beredskapsutdanning trinn 2 forutsetter gjennomført Beredskapsutdanning trinn 1.

Kurset Beredskapsutdanning trinn 2 går over seks uker (ca. 228 timer), og er delt inn i de samme hoveddelene/modulene som trinn 1. Boks 4.3 viser innholdet i hver hoveddel/modul89.

4.1.2.3 Beredskapsutdanning trinn 3

Beredskapsutdanning trinn 3 kvalifiserer til stilling som brannsjef, brannsjefens stedfortreder, leder av beredskapsavdeling og leder av forebyggende avdeling. Opptak på Beredskapsutdanning trinn 3 forutsetter:

• gjennomført Beredskapsutdanning trinn 2, eller

• ingeniørutdanning eller annen relevant høgskoleutdanning med tillegg av nettbasert kurs i brannvern, eller

• svennebrev som feier og gjennomført forebyggende kurs90.

Kurset Beredskapsutdanning trinn 3 består av to deler – forkurs og hoveddel. Forkurset er på én uke (40 timer) og er obligatorisk for alle som ikke har gjennomført Beredskapsutdanning trinn 2. Hoveddelen har en varighet på fire uker (ca. 156 timer) og er obligatorisk for alle. De som har gjennomført Beredskapsutdanning trinn 2 («lang linje») kan altså starte rett på hoveddelen. Boks 4.4 viser innholdet i forkurset og hoveddelen91.

4.1.3 Spesialutdanning

Forebyggende kurs og Kurs for nødalarmoperatører er av NBSK kategorisert som spesialutdanning92, og kvalifiserer for å jobbe som henholdsvis forebyggende personell og operatør på nødalarmeringssentral93.

4.1.3.1 Forebyggende kurs

Forebyggende kurs er rettet mot de som skal gjennomføre brannforebyggende arbeid i brannvesen, eller inneha en stilling som leder forebyggende avdeling eller brannsjef. Kurset har en varighet på fem uker (186 timer), og skal gi kompetanse til å gjennomføre brannforebyggende tilsyn, anvende informasjon som et virkemiddel i forebyggende brannvernarbeid, og gjennomføre saksbehandling og kontroll i forbindelse med farlige stoffer. Boks 4.5 viser innholdet i kurset94.

Forebyggende kurs bygger på tre alternative utdanningsretninger, som også er opptakskrav95:

• utdanning som ingeniør fra ingeniørhøgskole, eller

• yrkesutdanning for brannkonstabel, samt beredskapsutdanning trinn 1, eller

• svennebrev som feier.

4.1.3.2 Kurs for nødalarmeringsoperatører

Kurs for nødalarmeringsoperatører er rettet mot personer som er ansatt i en 110-sentral. Kurset har en varighet på to uker (80 timer), og skal gi kompetanse til å kunne motta og oppfatte meldinger fra publikum, samt foreta alarmering av egne mannskaper og andre beredskapsorganisasjoner eller myndigheter. Kursdeltakerne skal gis kunnskap om brannvesenets og andre etaters eller myndigheters ansvar og oppgaver. Hovedmålet med kurset er å sette brannvesenets nødalarmeringsoperatører i stand til å bli en viktig ressurs overfor publikum, egne mannskaper og andre etater eller myndigheter96. Boks 4.6 viser innholdet i kurset97.

Opptakskrav til Kurs for nødalarmeringsoperatører er gjennomført nettbasert kurs i brannvern og Beredskapsutdanning trinn 1.

4.1.3.3 Spesialkurs

Spesialkurs er brannfaglige kurs som opprettes etter nærmere faglige behov, og som ikke dekkes av ordinære utdanningsløp. Med unntak av Forebyggende kurs og Kurs for nødalarmingsoperatører stilles det ikke bestemte krav i Dimensjoneringsforskriften til gjennomført spesialopplæring. Likevel bør det understrekes at kommunen har ansvar for at alt personell i brannvesenet har tilfredsstillende kvalifikasjoner til å løse de oppgaver de kan bli stilt overfor.

NBSK tilbyr spesialkurs innen en rekke områder. Eksempler er forebyggende etterutdanningskurs, instruktørkurs, skadestedslederkurs, håndbrannslokkerkurs kategori grønn, grunnleggende opplæring i skogbrannslokking og kurs innen beredskap mot akutt oljeforurensning i strandsonen. I tillegg tilbyr NBSK grunnkurs, utrykningslederkurs og oppdateringskurs i brann- og redningstjeneste for Avinor.

4.2 Annen relevant utdanning

I tillegg til utdanningen av brannkonstabler i beredskap, forebyggende personell, nødalarmeringsoperatører og ledere for brannvesen, tilbyr NBSK også utdanning for andre. Spesielt viktig er det å nevne feierutdanning som tilbys gjennom Læringskolen ved NBSK. Feierutdanning kan i tillegg tas som yrkesfaglig linje på videregående nivå. Felles for begge er at de utgjør en viktig del av det forebyggende arbeidet innen brannvesenet.

Det er også andre utdanningstilbud som er viktige bidragsytere til utvikling av faglig kompetanse i brannvesenet. Tradisjonelt har branningeniører fra Høgskolen Stord/Haugesund vært viktig for å kunne ivareta nødvendig teknisk kompetanse blant forebyggingspersonell, mens brannbefal med bakgrunn som befal fra forsvaret har hatt mange lederoppgaver i brannvesenet. I senere år har det kommet flere studier på ulike høgskoler og universiteter som omhandler samfunnssikkerhet og beredskap. Disse er relevante for den samlede kompetansen til brannvesenet.

4.2.1 Feierutdanning

Feierutdanningen er underlagt lov om videregående opplæring. Opplæringen følger læreplan i feierfaget, særløp for VG2 og VG3 / opplæring i bedrift. For å bli feier kreves det VG1 bygg- og anleggsteknikk fra videregående skole. For voksne kan også vurdering av realkompetanse gi grunnlag for feierfaget.Det er i hovedsak to veier til svennebrev som feier i tillegg til VG1 bygg- og anleggsteknikk eller tilsvarende:

• Tre år som lærling. Kandidaten må ha bestått teorieksamen før svenneprøve kan avlegges.

• Praksiskandidat. Kandidaten må ha avlagt teorieksamen og ha minst 4 års praksis eller tilsvarende for å kunne avlegge svenneprøve. Jf. Opplæringslovens § 3-5.

Feierutdanningen er lagt til videregående skoler. Norges brannskole arrangerer også kurs for lærlinger og praksiskandidater, mens fylkeskommunene er ansvarlig for både den teoretiske og den praktiske delen av svenneprøven.

4.2.1.1 Feierutdanning ved videregående skoler

Så langt utvalget kjenner til, tilbys feierutdanning på videregående nivå utdanning bare ved Ole Vig videregående skole i Stjørdal. Tilbudet er basert på de nye læreplanene i Kunnskapsløftet. Tilbudet er samlingsbasert med bruk av e-læringsplattformen its learning. Samlingene fordeles over 1,5 år. Teori og praksis gjennomgås i henhold til læreplanen.

4.2.1.2 Yrkeslærekurs i feierfaget, del 1 og 2

For de som skal avlegge svenneprøve som privatister98 arrangerer Norges brannskole Yrkeslærekurs i feierfaget del 1 og Yrkeslærekurs i feierfaget del 2. Begge kursene har en varighet på fire uker. Faglig innhold i del 1 omhandler brannteknikk, varme- og ventilasjonsteknikk, verne- og miljølære, brannforebyggende tiltak og diverse fag. Del 2 inneholder skorsteinsteknikk, varme- og ventilasjonsteknikk, måleteknikk, brannforebyggende tiltak og informasjonsteknologi i feierfaget (data).

For praksiskandidatene99 kreves det allsidig praksis i 60 måneder før det avlegges tverrfaglig teoretisk og praktisk prøve.

4.2.1.3 Lærlingskolen – Feierutdanning

For dem som skal avlegge svenneprøve i feierfaget som lærling gjennomføres utdanningen ved Norges brannskole med 3 kursperioder på til sammen 17 uker i løpet av tre år. Kursperiodene er fordelt slik:

• Første år, trinn 1: 5 uker

• Andre år, trinn 2: 6 uker

• Tredje år, trinn 3: 6 uker

Det faglige innholdet i utdanningen er forebyggende brannvern, varme- og ventilasjonsteknikk, ventilasjonsanlegg, skadebegrensning, fyringsteknikk, bransje- og miljølære, skorsteinsteknikk, bygnings- og verktøylære, og informasjonsteknologi i feierfaget.

Opplæringen skjer i henhold til godkjent læreplan i bedrift i feierfaget100, og omfatter studieretningsfagene. Norges brannskole tilbyr ikke opplæring i felles allmenne fag.

Elevene på lærlingskolen trinn 3 og yrkeslære del 2 blir oppmeldt til tverrfaglig eksamen av NBSK. Lødingen videregående skole er eksamensansvarlig, og elevene meldes opp gjennom Nordland fylkeskommune. Skriftlig eksamen avvikles på Norges brannskole siste kursdag.

4.2.2 Høgskolen Stord/ Haugesund

Høgskolen Stord/Haugesund (HSH) utdanner ingeniører med brannfaglig ekspertise. Studiene som tilbys ved høgskolen er særlig relevante for dagens og fremtidens brannvesen, spesielt med tanke på brannvesenets betydning i kommunal beredskapsplikt og som utøver av kommunens viktigste tekniske beredskapsressurs. HSH er tildelt knutepunktfunksjon i Norgesnettet innen utdanning i brann- og sikkerhetsteknikk101.

Branningeniør, Bachelor (30 studieplasser). Studiet gir primært kunnskap om prosessene som styrer en brann, og nødvendig innsikt i å kunne estimere størrelsen på en eventuell brann, samt vurdere konsekvensene av den. Sentrale temaer i studiet er brannfysikk, risikoanalyse, internkontroll, brannvern og bygningsteknologi, samt planlegging av ulike beredskapssituasjoner. Boks 4.7 viser studiemodellen for branningeniørstudiet. Studiet er organisert gjennom forelesninger, problembasert læring, gruppearbeid, bedriftsbesøk, laboratoriearbeid og veiledning. HSH har et eget brannlaboratorium der det utføres øvelser og tester. Fullført bachelorgrad innen brannsikkerhet gir mulighet til å søke opptak på masterstudier og videreutdanning innen ingeniørfag både nasjonalt og internasjonalt. Mange med denne utdanningsbakgrunnen arbeider som brannsjefer eller i forebyggende avdeling i brannvesen, mens andre er konsulenter i private branntekniske konsulentfirmaer, byggtekniske firmaer, forsikringsselskap og offshoreindustrien.

Studier til branningeniør foregår i dag bare ved Høgskolen Stord/Haugesund. Annen aktuell utdanning for brannpersonell er treårig bachelorutdannelse ved høgskole som bygningsingeniør, eller annen særskilt brannteknisk utdanning på samme nivå. Noen går ingeniørhøgskole med et påbyggingsår i brannvern og sikkerhet.

Kvalitets- og HMS-ingeniør, Bachelor (30 studieplasser). Studiet fokuserer på systematisk HMS-arbeid, psyko-sosialt og organisatorisk arbeidsmiljø, fysiske, kjemiske og biologiske faktorer i arbeidsmiljøet, risikovurdering og risikoanalyse, beredskapsledelse og brannvern. I tillegg gir studiet kompetanse i å arbeide med tekniske sikkerhetssystemer. K-HMS-ingeniører får en bred kompetanse innen styring av sikkerhets- og kvalitetsarbeid i ulike bedrifter, og kvalifiserer seg for arbeid med arbeidsmiljø, vern og sikkerhet, kvalitetsstyring og kvalitetskontroll.

Masterprogram i Teknisk sikkerhet (2-årig). Hensikten med studiet er å videreutvikle ingeniører til å kunne arbeide med problemstillinger relatert til teknisk sikkerhet. Hovedfokuset er på hvordan sikkerhet kan bygges inn i konstruksjoner og systemer, hvordan barrierer som tekniske og organisatoriske sikkerhetssystemer bidrar til å redusere muligheten for fare og ulykkessituasjoner, og hvordan konsekvenser av fare og ulykkessituasjoner kan reduseres eller forhindres. Studiet gjennomføres i samarbeid med Universitetet i Bergen (UiB), der studenter blir tatt opp til masterprogrammet i Prosessikkerhetsteknologi ved UiB, og deretter har mulighet til å velge fag og masteroppgave innen teknisk sikkerhet ved HSH. 12 studieplasser totalt per år for HSH og UiB.

4.2.3 Andre universitets- og høgskolestudier

Det finnes en rekke høgskole- og universitetsstudier som er, eller kan være, relevante for brannvesenet. Listen over utdanninger under er ikke utfyllende, men viser mangfoldet av utdanningstilbud ved ulike høgskoler og universiteter102.

4.2.3.1 Høgskolen i Narvik

BachelorInternasjonal beredskap er etablert som et nytt studium. Studiet kan avsluttes etter to år med graden Høgskolekandidat. Samlingsbasert samarbeid med Norges brannskole og Høgskolen i Harstad. Studiet fokuserer på samfunnssikkerhet, risikoforhold og beredskap i nordområdene i et internasjonalt perspektiv. 20 studieplasser.

Sivilingeniør/Masterprogram i Integrert bygningsteknologi (2-årig). Studiet gir kunnskap om både byggetekniske og installasjonstekniske fagområder, samt forvaltning av bygninger. Studiet gir også god innsikt i prosjektarbeid, ledelse og bygningsmaterialer innen byggeteknikk, VVS og energiteknikk, innemiljø og Enøk. Sentrale emner er konstruksjon og husbygging, bygningsmaterialer, innemiljø, energi, rehabilitering, prosjektering og forvaltning av bygninger. 20 studieplasser.

4.2.3.2 Høgskolen i Hedmark

Emnet Krisehåndtering tilbys som et samlingsbasert deltidsstudium på Rena. Det er en deltidsutdanning som kan tas over to år (årsstudium). Studiet gjennomføres med samlinger over to til fire hele dager med praktisk og teoretisk gjennomgang av fagstoffet. Det legges opp til erfaringsutveksling mellom studentene. Hovedelementene i studiet er krisehåndtering, kommunikasjon og samhandling. Mot slutten av studiet vil studentene ved hjelp av en simulert case få praktisk øvelse i kriseledelse. 15 studieplasser.

4.2.3.3 Universitetet i Tromsø

Sikkerhet og miljø, Bachelor (ingeniør). Studiet tar for seg sikkerhets- og miljømessige utfordringer, bl.a. knyttet til skipsfart og olje- og gassutvinning i nordområdene. Sentralt i studiet er klima og miljø i nordområdene, sikkerhet, risikoanalyse, kvalitetssikring, HMS og teknologi i kaldt klima. 20 studieplasser.

Samfunnssikkerhet og miljø, Bachelor. Studiet tar for seg forvaltningsstrategi, samfunnsplanlegging, miljøforvaltning, sikkerhet i nordområdene, HMS og krisehåndtering, sikkerhet og miljø i samfunnsinstitusjoner, bedrifter, kommuner og andre former for offentlig og privat beredskap og virksomhet. 30 studieplasser.

4.2.3.4 Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Trondheim

Sivilingeniør/Masterprogram i Helse, miljø og sikkerhet (2-årig). Masterprogrammet er en videreføring av studieretningen HMS ved sivilingeniørutdanningen industriell økonomi og teknologiledelse. HMS-ledelse omfatter kunnskap om samfunnets krav til bedrifter, bedriftens behov og ansvar når det gjelder HMS, og den teoretiske og praktiske kunnskapen som trengs for å analysere, iverksette og følge opp HMS-arbeidet i bedriften. Studentene vil kunne oppnå spesialisering basert på teknologibakgrunn, valg av teknologiemner, og valg av tema for fordypningsprosjekt og masteroppgave. Spesialiseringene omfatter arbeidsmiljø, sikkerhet, miljøledelse og bedrifters samfunnsansvar.

Sivilingeniør/Masterprogram i Bygg og miljøteknikk (2-årig), Norges teknisk-naturvitenskapelige Masterstudiet er en 2-årig påbygging av tidligere utdanning. Det legges til rette for å ta teoriemner som ikke inngår i studiene ved ingeniørhøgskolene. Studiet omhandler planlegging og gjennomføring av store og små byggeprosjekter, spesialisering innen bygningsfysikk, energibruk, brannteknikk, geoteknikk og arktisk teknologi, samt marin byggteknikk.

4.2.3.5 Universitetet i Stavanger

Sivilingeniør/Masterprogram i Samfunnssikkerhet (2-årig). Studiet består av obligatoriske emner, valgemner og masteroppgave. De obligatoriske emnene er risiko og samfunnssikkerhet, krisehåndtering, sannsynlighetsberegning med statistikk, infrastruktur og sårbarhet, risikobasert styring og kvalitative metoder. Valgemnene er ment å kunne tilpasses egen ingeniørbakgrunn og interesse. Når det gjelder masteroppgaven, vil studentene normalt selv kunne velge tema og problemstilling knyttet til egen bakgrunn og interesser. Opptakskrav er treårig bachelorutdanning i ingeniørfag eller tilsvarende.

Masterprogram i Samfunnssikkerhet, samfunnsvitenskapelig studieretning (2-årig). Studiet består av obligatoriske emner, valgemner og masteroppgave, der størstedelen av emnene er felles med sivilingeniørstudiet i samfunnssikkerhet. De obligatoriske emnene er risiko og samfunnssikkerhet, krisehåndtering, infrastruktur og sårbarhet, risikobasert styring og vitenskapsteori med etikk. Videre er det fire ulike fordypningsområder: krisehåndtering, sikkerhetsledelse, sikkerhet og beredskap i nordområdene, og planlegging, regulering og tilsyn. Innenfor hver av fordypningene kan det velges valgemner ut fra egen bakgrunn og interesse. Også tema og problemstilling for masteroppgaven kan velges fritt knyttet til egen bakgrunn og interesser. Opptakskrav er bachelorgrad, cand.mag.-grad eller annet utdanningsløp av minimum tre års omfang innen samfunnsvitenskapelige fag.

Erfaringsbasert Master i Risikostyring og sikkerhetsledelse, deltid. Studiet er et betalingsstudium, og er lagt til rette for å gjennomføres deltid i kombinasjon med jobb. Studiet består av ett obligatorisk emne innen risiko, sikkerhet og sårbarhet, valgemner og masteroppgave. Valgemnene kan tilpasses egen interesse og yrkesbehov, og masteroppgaven kan knyttes til egen bakgrunn og interesser. Studiet er yrkesrettet og kvalifiserer derfor ikke til opptak på et doktorgradsstudium.

4.2.3.6 Nasjonalt utdanningssenter for samfunnssikkerhet og beredskap, Heggedal

Masterstudier, deltid. Nasjonalt utdanningssenter for samfunnssikkerhet og beredskap (NUSB) gir tilbud om masterstudier i samfunnssikkerhet i et samarbeid mellom Høgskolen i Buskerud (HiBu) og Universitetet i Stavanger (UiS). Masterstudiene består av studieemner fra UiS og HiBu som kan gjennomføres som frittstående videreutdanning eller settes sammen av flere studieemner som kan føres fram til mastergrad i samfunnssikkerhet med minst 120 studiepoeng, hvorav minst 60 studiepoeng fra UiS.

Katastrofe- og krisehåndtering (KAKRI 1), tverrfaglig, deltids høgskolestudium. Studiet tilbys av Nasjonalt utdanningssenter for samfunnssikkerhet og beredskap på vegne av Høgskolen i Buskerud og gir 15 studiepoeng. Studiet omhandler trusler og sårbarheter i et samfunn preget av økt kompleksitet og globalisering, politiske og kulturelle forutsetninger i ulike deler av verden, juridiske og etiske faktorer av stor betydning for humanitær innsats og andre relevante natur- og samfunnsforhold.

Studieemner som gjennomføres på deltid ved NUSB er infrastruktur og sårbarhet, risikobasert styring, risiko og samfunnssikkerhet, stabsledelse og krisehåndtering, katastrofe- og krisehåndtering.

4.2.3.7 Høgskolen i Buskerud

Stabsledelse og krisehåndtering(STAKRI), Stabsledelse og krisehåndtering (STAKRI) er et tverrfaglig deltids høgskolestudium på 15 studiepoeng som gjennomføres som et samarbeid mellom Høgskolen i Buskerud og Nasjonalt utdanningssenter for samfunnssikkerhet og beredskap. Studiet omhandler prinsipper for stabsledelse, planlegging, utøvelse og evaluering av krisehåndtering. Studentene vil også få innsikt i hvilke rammer mellommenneskelige relasjoner og samfunnets forventninger setter for ledelse og håndtering av kriser og katastrofer.

Katastrofe- og krisehåndtering (KAKRI 2), tverrfaglig, deltids høgskolestudium. Dette er et tverrfaglig deltids høgskolestudium på 15 studiepoeng som gjennomføres som et samarbeid mellom Høgskolen i Buskerud og Nasjonalt utdanningssenter for samfunnssikkerhet og beredskap. Studiet er en påbygging til Katastrofe- og krisehåndtering 1 (KAKRI 1), men kan også tas separat.Studiet består av følgende hovedområder: Individuelle utfordringer og belastninger ved katastrofe- og krisehåndtering, utfordringer ved helserettet operativ innsats og internasjonale operasjoner.

STAKRI, KAKRI 1 og 2 vil etter søknad kunne godkjennes som valgfrie fordypningsemner i masterstudier i samfunnssikkerhet ved Universitetet i Stavanger (Master i Samfunnssikkerhet).

4.2.3.8 Forsvaret

Forsvarets utdanningsordning er mest relevant for brannvesenet i utdanning av brannbefal. Mange av landets brannbefal har bakgrunn fra forsvaret.

Utdanningsordningen er i hovedsak tredelt. Det er en grunnleggende befalsutdanning som er en fagutdanning og befalsskole på inntil to år. Krigsskole er på tre til fire år som er en bachelorutdanning med ulike studieretninger. Masterstudier kan tas på Forsvarets høgskole. Forsvarets masterstudium er godkjent av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (Nokut). Masterutdanningen ivaretar Forsvarets behov for kunnskap om, og forståelse av, militære styrkers praktiske muligheter og begrensninger ut fra vekslende teknologiske, sosiale og politiske forhold.

4.2.3.9 Politihøgskolen

Politihøgskolen er den sentrale utdanningsinstitusjonen for politi- og lensmannsetaten. Skolen ble etablert i 1992 og akkreditert som høgskole i 2004.

I 2003 startet arbeidet med å få Politihøgskolen delvis innlemmet under lov om universiteter og høgskoler. I 2004 trådte Forskrift om delvis innlemming av Politihøgskolen under lov om universiteter og høgskoler i kraft. Forskriften ga Politihøgskolen status på linje med andre høgskoler. Grunnutdanningen ga fra samme tidspunkt bachelorgrad. Lovens bestemmelser om akkreditering og evaluering omfatter fra dette tidspunkt også Politihøgskolen. Politihøgskolens håndbok i kvalitetsutvikling ble godkjent av Politihøgskolens styre 2004, og høsten 2005 evaluerte NOKUT Politihøgskolens system for kvalitetssikring. Dette ble godkjent i 2006.

Politihøgskolen har til oppgave å gi grunnutdanning for tjeneste i politi- og lensmannsetaten, og etter- og videreutdanning til de ansatte i etaten. En del av høgskolens oppgaver er også å fremme forskings- og utviklingsarbeid og faglig formidling innenfor sine fagområder.

Politihøgskolen tilbyr en treårig utdanning som fører frem til en bachelorgrad. Utdanningen er yrkesrettettet og skal gi et bredt teoretisk og praktisk grunnlag for arbeid i politiet. Politihøgskolen tilbyr også et masterstudium i politivitenskap i tillegg til etter- og videregående utdanning.

Blant etter- og videreutdanning finnes det kriminalteknisk brannetterforskning som er tilgjengelig for ansatte i brannvesenet og eltilsynet.

I 2010 hadde høgskolen 720 studenter. Av dem var 35 prosent kvinner, mens 20 av studentene hadde minoritetsbakgrunn.