Del 3
Fremtidig kompetansebehov Fremtidens oppgaver, kompetansebehov og utdanning

5 Fremtidens brannvesen

Brannvesenets oppgaver og rolle endres som følge av endringer i samfunnet og samfunnets forventninger til brannvesenet. Betegnelsen på brannvesenet har i mange kommuner endret seg fra Brannvesen til Brann- og redningstjeneste eller Brann- og redningsvesen. Denne endringen illustrer forandringen og utvidelsen av oppgavene som har kommet i senere år, ofte som følge av en hendelsesstyrt oppgaveutvikling. Når hendelser inntreffer, spesielt store og uvanlige hendelser, vil det normalt føre til forventinger om at brann- og redningsvesenet skal kunne håndtere tilsvarende hendelser også i fremtiden. Et eksempel på en slik hendelse er togkollisjonen på Lillestrøm i 2000, som førte til økt fokus på nødvendig fagkompetanse innen farlige stoffer1. Et annet eksempel nærmere i tid, er skredet i Ålesund 2008 som satte urban redning på dagsorden2. Senest i 2011 har det vært flere hendelser som aktualiserer og illustrer ulik kompetanse på flere områder. For eksempel viste brannen om bord på hurtigruteskipet Nordlys hvor viktig det er å ha nødvendig RITS-kompetanse og beredskap3. Mange av dagens forbedringspunkter innen brannvesenet må derfor også sees i sammenheng med fremtidens forventede behov for kompetanse.

Som følge av fortsatt endring og utvikling av samfunnet vil hendelsesbasert utvikling av brannvesenet være naturlig også i fremtiden. En utviklingstrend som skimtes er kravet om forebygging av andre ulykkestyper enn brann og eksplosjon. Med økt fokus på samfunnssikkerhet og forebyggende planlegging for å unngå eller redusere risikoen for uønskede hendelser, er det på nytt behov for å se nærmere på hva brannvesenet bør kunne påta seg av ansvar og oppgaver. Endringer av oppgaver og utstyr vil kunne medføre behov for ny eller kvalitativ forsterket kompetanse. På den ene siden gjelder dette krav til kompetanse for å kunne utføre nye oppgaver og benytte nytt utstyr som følge av den generelle samfunnsutviklingen og endringer i samfunnet. På den andre siden handler dette om i hvilken grad brannvesenet kan imøtekomme forventninger knyttet til en utvidet og forsterket rolle i samfunnet, som til dels kommer av et nytt og sterkere fokus på samfunnssikkerhet lokalt, regionalt og nasjonalt i relasjon til kommunal beredskapsplikt. I begge tilfeller er det ventet at fremtidige klimautfordringer vil kunne påvirke både oppgaver og utfordringer.

Tatt i betraktning at brannvesenet er, og i fremtiden fortsatt vil være, kommunens viktigste tekniske beredskapsressurs, kan man også forvente at det vil bli stilt større krav til kompetanse for både brannkonstabler og befal. Kommunal beredskapsplikt har bidratt til å tydeliggjøre dette ansvaret.

5.1 Kommunal beredskapsplikt

Kommunene utgjør bærebjelkene i norsk beredskapsarbeid. En rekke oppgaver er derfor lagt til kommunene for å sikre en god krisehåndtering ved krisesituasjoner. Kommunene har et grunnleggende og generelt ansvar for å ivareta befolkningens trygghet og sikkerhet innenfor sine geografiske områder, og utgjør således det lokale fundamentet i den nasjonale beredskapen. For å kunne ivareta oppgavene på en best mulig måte krever det både en god forebygging og en god beredskap. En viktig forutsetning for å styrke samfunnssikkerheten er at man har oversikt over den risiko og sårbarhet som finnes i den enkelte kommune.

Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret (sivilbeskyttelsesloven) ble innført i 20104. Loven pålegger kommunene en kommunal beredskapsplikt basert på en sektorovergripende risiko- og sårbarhetsanalyse (ROS-analyse). Innføringen av kommunal beredskapsplikt vil derfor medføre at kommunene samordner sin beredskap mot ulykker og kriser. Et overordnet kommunalt fokus på beredskap skal kunne bidra til å kartlegge, ansvarliggjøre og systematisere arbeidet med lokale og regionale ROS-analyser. Som en del av dette skal det angis minimumskrav til kommunens krisehåndteringsevne, som blant annet krav om plan for kriseledelse, varsling, evakuering og informasjon til publikum og presse.

I samfunnssikkerhetsarbeidet er ROS-analyser et sentralt virkemiddel for å skaffe oversikt over risiko og sårbarhet i kommunen. Hensikten er å øke bevisstheten og kunnskapen om aktuelle hendelser, og hvordan disse påvirker kommunen, innbyggere og andre aktuelle aktører i kommunen. I gjennomføringen av ROS-analyser er det viktig at kommunen legger til grunn en tilnærming på tvers av sektorer og bred deltakelse. Den enkelte kommune må selv kartlegge hvilke uønskede hendelser som kan inntreffe, vurdere sannsynligheten for at slike hendelser kan inntreffe, og hvordan slike hendelser vil kunne påvirke lokalsamfunnet. Som en oppfølging av analysen, skal det utarbeides en beredskapsplan for kommunen som det også skal øves på.

Beredskapsplikten har ikke til hensikt å erstatte, men komplettere allerede eksisterende beredskapsplikter som følger av sektorregelverket5. Arbeidet skal ikke gå på bekostning av allerede fastlagte beredskapsplikter, slik som beredskap mot akutt forurensning og helsemessig og sosial beredskap. Målsettingen er at kommunene selv tar ansvar for et systematisk, kontinuerlig og kvalitetsmessig godt arbeid med beredskap i et mer helhetlig perspektiv.

Stortingsmelding 35 (2008 – 2009)6 understreker viktigheten av brannvesenet som kommunenes største beredskapsressurs. Det er derfor viktig at de involveres i arbeidet med å skaffe nødvendig oversikt over risiko og sårbarheter til bruk i kommunalt planarbeid, deltar i forebyggende og beredskapsrelaterte aktiviteter, og bidrar i kommunens samlede beredskap og kriseorganisasjon.

For å synliggjøre de risikoforhold som ligger innenfor kommunens område, er det avgjørende å utarbeide gode ROS-analyser. Slike analyser danner grunnlaget for nødvendig og hensiktsmessig beredskapsplanlegging. Manglende beredskapsplanlegging kan resultere i at omfanget av uønskede hendelser blir større enn nødvendig. Kommunal beredskapsplikt er derfor viktig for å ivareta liv, helse, miljø og materielle verdier på en best mulig måte.

For å styrke beredskapen og håndteringsevnen i henhold til den kommunale beredskapsplikten er det viktig at brannvesenets rolle og betydning i kommunenes helhetlige beredskap vektlegges.

5.1.1 Brannvesenets rolle i kommunal beredskapsplikt

Tidligere har lov- og forskriftsarbeidet i liten grad lagt til rette for at kommunenes samlede beredskapsansvar ses i sammenheng. Planverk og styringssystemer har tradisjonelt fokusert på separate fag- og etatsplaner som har ivaretatt til dels smale sektorhensyn forvaltet av flere innenfor de ulike fagområdene. Dette har ført til at brannvesenet tidligere i varierende grad har vært involvert i kommunens øvrige beredskapsarbeid. Med kommunal beredskapsplikt forankret i lov pålegges kommunen et ansvar for å vurdere risiko og sårbarhet i et helhetlig perspektiv7. Dette innebærer at det også må gjennomføres en helhetlig beredskapsplanlegging, noe som vil kunne medføre at det enkelte brannvesens rolle utvides til å ta et større ansvar for kommunens helhetlige beredskap.

Det følger av Sivilforsvarsloven og forskrift om kommunal beredskapsplikt at kommunene skal kartlegge hvilke uønskede hendelser som kan inntreffe i kommunen, og legge denne kartleggingen til grunn for arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap, herunder forebyggende tiltak8. Kommunen skal følgelig ha oversikt over forberedte tiltak, og kunne håndtere uønskede hendelser. Dette inkluderer brannvesenets roller og oppgaver.

Kommunene er lokal planleggingsmyndighet, og skal fremme samfunnssikkerhet i all planlegging etter plan- og bygningsloven. Dette innebærer at kommunene gjennom planleggingen skal forebygge risiko for tap av liv og skade på helse, miljø, viktig infrastruktur, materielle verdier m.m. I forbindelse med planlegging handler samfunnssikkerhet om at involverte parter vurderer risiko og sårbarhet før arealbruk og utbygging finner sted. Utarbeidelse av arealplaner og avgrensning av fareområder utgjør således en viktig del av sikringsarbeidet i kommunen. Et arbeid av stor betydning er derfor å utarbeide gode ROS-analyser som kan danne et godt grunnlag ikke bare for beredskapshåndtering, men også for det forebyggende arbeidet.

Med kommunal beredskapslikt er kommunen pålagt å se risiko og sårbarhet i en helhetlig sammenheng. Dette krever planlegging. For å unngå at uønskede hendelser ikke fører til skader, eller at skadeomfanget ikke blir større en nødvendig, er det nødvendig at kommunen iverksetter forebyggende og normaliserende tiltak. Brannvesenet vil ha en naturlig rolle i dette arbeidet.

Beredskapen i kommunene er dimensjonert etter føringer gitt gjennom lov og forskrift, i tillegg til lokale og regionale ROS-analyser9. Ved endringer i kommunenes risiko og sårbarhet vil også behovene for hvilke oppgaver brannvesenet skal løse endres. Selv om dagens grunnberedskap i Norge kan anses som god, har håndteringen av store hendelser vist at det er et forbedringspotensial for brannvesenets personell.

5.2 Klimaendringer

I fremtiden er det ventet at klimaendringer vil kunne medføre økt fare for ekstremvær og påfølgende naturkatastrofer10. Det vil igjen kunne resultere i flere store og komplekse hendelser som brannvesenet må håndtere. Endringer i klima kan utfordre evne og kapasitet til å forebygge og håndtere værsituasjoner. Mer intense, uforutsette og hyppigere hendelser som f.eks. nedbør, kan øke faren for blant annet flom og skred11. Dette gjør både samfunnet og den enkelte mer utsatt for risiko, og vil medføre større utfordringer for arbeidet med sikkerhet og beredskap hos styresmaktene.

Å ivareta samfunnssikkerhet forutsetter samfunnsplanlegging som kan holde ved like viktige samfunnsfunksjoner, og ta vare på liv, helse og grunnleggende behov for innbyggerne under ulike påkjenninger12. Store og små hendelser i form av kraftig vind, intens nedbør og flom innebærer påkjenninger for samfunnet og enkeltmennesker hvert eneste år. Høsten 2011 herjet stormen Berit langs store deler av norskekysten. En kombinasjon av ekstrem høy vannstand, høye bølger og kraftig vind førte til store materielle skader. På Værøy i Lofoten ble 750 innbyggere isolert uten strøm mens ekstremværet pågikk. De materielle skadene utgjorde ca. 275 millioner kroner, men er ventet å kunne stige13.

I lange perioder med tørke oppstår det flere og større skogbranner. Frolandsbrannen i Øst Agder i 2008 er regnet som den største skogbrannen i Norge på over 50 år. Brannen varte i 13 dager fra 9. til 22. juni, og involverte store styrker fra brannvesen, Sivilforsvar og Forsvaret. Det ble gitt helikopterstøtte, og på det meste var det 15 helikoptre i aksjon for å hjelpe til med slokkingen. Totalt brant ca. 26 000 dekar skog, flere hytter og høyspent- og lavspentlinjer. Samtidig med Frolandsbrannen pågikk det flere andre skogbranner i Sør-Norge, og skadene ble taksert til 21,5 millioner kroner totalt. Frolandsbrannen startet etter en svært tørr periode på forsommeren, og kraftig vind i kombinasjon med svært tørt terreng gjorde slokkingen vanskelig14.

Skred, flom, erosjon og andre lignede hendelser medfører ikke nødvendigvis bare direkte fare for mennesker, men kan også ha alvorlige indirekte konsekvenser. For eksempel kan det være tilfeller hvor utrykningskjøretøy har problemer med å komme frem tide, eller hvor reparatører har vanskeligheter med å komme seg frem for å utbedre skader på linjenettet15. 8. og 9. juni 2011 oppstod det flom som følge av store menger smeltevann og intens nedbør i Gudbrandsdalen. Dette førte til at nesten 30 veier ble stengt på grunn av flom og ras i Oppland. Selv om det ikke gikk liv tap, ble den utfordrende situasjonen vanskeligere som følge av at mobilnettet brøt sammen i samme tidsperiode16. Sammenbruddet i mobilnettet skyldtes svikt i egne rutiner hos Telenor og skjedde uavhengig flommen i Gudbrandsdalen, men det illustrerer hvordan samtidige hendelser kan oppstå17. Brudd i mobilnettet gjorde beredskapsarbeidet vanskeligere, da mye av kontakten mellom ulike aktører vanligvis foregår over mobiltelefon.

Samfunnet blir stadig mer avhengig av kritisk infrastruktur som telekommunikasjon, drikkevann og stabil forsyning av elektrisitet. Denne økte avhengigheten gjør samfunnet mer sårbart dersom det blir brudd i leveransen av slike tjenester. Samfunnets sikkerhet er derfor avhengig av at den kritiske infrastrukturen sikres på best mulig måte slik at man unngår brudd. Men om uønskede hendelser likevel inntreffer, er man avhengig av en god beredskap som gjør at bortfallet blir av kortest mulig varighet18.

Det er vanskelig å påvirke naturkrefter, men klimaet kan påvirkes i et langsiktig perspektiv. Risikoreduserende tiltak i form av forebygging og beredskap vil i ulik grad kunne være effektive når det gjelder naturhendelser. Hendelser utløst av ekstremvær kan forebygges gjennom tilstrekkelig håndteringsevne og evne til å tilpasse og omstille nødvendige ressurser til de aktuelle hendelser som kommunen vurderer som sannsynlig kan oppstå. Det er derfor viktig at brannvesenet besitter nødvendig fagkompetanse og utstyr til å håndtere hendelsene. Dette gjelder ikke bare det beredskapsmessige arbeidet, men også muligheten til bedre å redusere risiko og skadeomfang i form av forebyggende arbeid i forkant av eventuelle hendelser.

En systematisk tilnærming og vurdering av risiko og mulige konsekvenser som klimaendringer vil kunne medføre, vil være en sentral del av klimatilpassingsarbeidet. ROS-analyser danner da et viktig grunnlag for vurderinger av forebyggende tiltak og tiltak som vil bidra til å redusere skadevirkningene etter uønskede handlinger. Analysene danner også grunnlag for beredskapsplaner for å håndtere hendelsene som kan oppstå. Dette innebærer at kommunenes samfunnssikkerhetsarbeid også må ha fokus på klimaendringer.

Som følge av fremtidens utfordringer innen både klimaendringer og ivaretakelse av kritisk infrastruktur, er det ventet at brannvesenet vil måtte påta seg enda flere oppgaver enn i dag. Flere oppgaver, og flere og mer kompliserte hendelser vil kreve større samhandling hos brannvesenene. Dette krever igjen kompetanse og forståelse, både når det gjelder ulykkesforebyggende og skadebegrensende tiltak, og kompetanse til å evaluere og følge opp redningsinnsatser.

5.3 Nye oppgaver og nytt utstyr

5.3.1 Beredskap

Oppgavene til beredskapsavdelingen i brannvesenet har tradisjonelt vært innrettet mot å bistå i ulykkestilfeller, med hovedvekt på bygningsbranner. Antall utrykninger til bygningsbranner i senere år er imidlertid for nedadgående, mens andre akutte hendelser øker. Av akutte hendelser er det trafikkulykker som er størst i omfa19ng. Dette gjør at tidligere primæroppgaver har endret seg fra bygningsbranner til teknisk redning og utrykning til andre typer ulykker, som for eksempel frigjøring av skadde i motoriserte kjøretøyer.

Figuren viser økningen i antall trafikkulykker i Norge fra 2000 til 2009

Kilde: DSB

Innsatsmetodene som beredskapspersonellet benytter ved trafikkulykker endres også som følge av nye frigjøringsteknikker og nytt frigjøringsutstyr. Det er nytt løfte- og tetteutstyr, nytt akuttmedisinsk utstyr som hjertestarter, og nye metoder for hurtigfrigjøring og akuttmedisinsk behandling. Samtidig byr utvikling av nye kjøretøyer på til dels nye utfordringer. Forskjellig drivstoff (gass, bensin og elektrisitet), forskjellige sikkerhetssystemer (kollisjonsputer og forsterkinger i karosseri og glass) og forskjellig materialbruk (plast som brenner eksplosjonsartet), gjør at det er nødvendig med ny kunnskap om hvordan innsatspersonell skal gå frem ved trafikkulykker.

Utviklingen av brannvesenets egne kjøretøyer er også stor. Å betjene pumpe-/mannskapsbiler, høyderedskap, redningsbiler og annet mobilt utstyr er krevende. Krav til betjening av disse har endret seg fra så å si ingen, til krav om spesialopplæring og egne sertifikater for bl.a. kjøring av brannbiler, bruk av høyderedskap og kompetansebevis for utrykningskjøring som jevnlig må fornyes20.

Endringer i oppgaver og nye krav til kompetanse gir nye utfordringer for brannvesenet. Hendelsene er ofte mer komplekse enn tidligere. De er oftere på oppdrag som krever spesialisert utrustning og annen kompetanse enn brannslokking. Dette gjelder spesielt trafikkulykker, men også tauredning fra høyder, elver og fjellsider, livreddende innsats ved drukningsulykker og ras, og hendelser som involverer farlige stoffer. I tillegg utvikles det nye slokketeknikker. Brannslokking skal i mye større grad enn tidligere tilpasses type brann og brannobjekt, ved at lavt vannforbruk kombineres med avanserte påføringsmetoder. Dette kan f.eks. være bruk av vann med høyt trykk tilsatt skjæremiddel, og bruk av vifter tilsatt skum og luft.

Som følge av en forventet økning av transport med farlig gods langs norske veier, må brannvesenet være forberedt på å rykke ut til flere hendelser som involverer ulykker med farlig gods og farlige stoffer enn i dag. Samtidig øker bruk av gass i boliger og fritidsboliger21. Dette forutsetter nødvendig kompetanse i håndtering av uhell og hendelser med de vanligste farlige stoffene. Videre vil økningen innen bruk og transport av farlige stoffer kreve at brannvesenet får økt kompetanse på systemrettet tilsyn og økt innsikt i anleggstyper som håndterer farlige stoffer. I tillegg vil det være behov for god kunnskap om farlig stoffers egenskaper slik at man skal kunne vurdere risikoen i et forebyggende perspektiv, og for å kunne håndtere en ulykkessituasjon.

En annen tendens de senere årene, spesielt i distriktene, er at brannvesenet kommer fram til skadestedet før de andre nødetatene. Brannvesenets personell blir da nødt til å ivareta oppgaver som akutt førstehjelp, sikring av skadested og skadestedsledelse. Dette er ikke nye oppgaver for brannvesenet, men fordi slike oppgaver ofte må ivaretas i lengre tid enn tidligere (før helse og politi ankommer og overtar), vil behovet for kompetanse innen slike oppgaver øke.

Store hendelser er ventet å øke både i omfang og frekvens som følge av klimaendringer og ekstremvær. Orkaner og kraftige stormer er de formene for ekstremvær som forårsaker størst skader i Norge, særlig i kombinasjon med stormflo. Fram mot 2100 viser klimamodeller liten eller ingen endring i gjennomsnittlige vindforhold over Norge. Likevel vil det i de kommende tiårene være en økt sannsynlighet for kraftig storm og orkan, også i områder av Norge som tidligere ikke har vært rammet av denne type ekstremvær, f. eks. Oslofjordregionen. Fra tid til annen inntreffer det store flommer med alvorlige konsekvenser i Norge. I snitt går det mindre enn 20 år mellom hver storflom. Som følge av forventninger til mer nedbør og høyere temperaturer, er det imidlertid ventet større og hyppigere flommer. Intens lokal nedbør vil også skape flomproblemer på steder som ikke tidligere har vært utsatt for flom. Hyppigere tilfeller av intens nedbør vil bidra til økt sannsynlighet for jord- og flomskred i slike områder22. Dette betyr at antallet store hendelser som brannvesenet må rykke ut til og håndtere er ventet å øke i fremtiden.

5.3.2 Forebyggende

Forebyggende personell har andre arbeidsoppgaver enn (den tradisjonelle) brannkonstabelen i beredskapsavdelingen. Dette krever også annen kompetanse. Forebyggende personell må i sitt arbeid ivareta faglige hensyn i kombinasjon med forvaltningsmessige hensyn. Brannforebyggende arbeid innebærer omgang med mange av kommunens innbyggere i form av myndighetsutøvelse. Derfor trenger forebyggende personell både faglig kompetanse og forvaltningskompetanse. Uten god faglig kompetanse vil kvaliteten på de brannforebyggende tiltakene reduseres, og manglende forvaltningskompetanse kan påvirke kvaliteten på forvaltningsutøvelsen.

Arbeidet til forebyggende personell, og deres forhold til kommunens innbyggere, påvirkes også av mer generelle endringer i samfunnet. Regelverket har i større grad blitt funksjonsbasert, noe som innebærer flere mulige veier til målet. Man må gjøre gode analytiske vurderinger, gode risikovurderinger og utøve skjønn. Dette kan medføre at saker og saksbehandling i større grad enn tidligere bli kan bli gjenstand for kritisk vurdering. Forebyggende personell kan da oppleve at saksbehandlingen blir gjenstand for kritikk og klager, eller at den blir forsøkt overprøvd av ekstern ekspertise. Dette fordrer til at forbyggende personell har god forståelse og kunnskap ikke bare om brann- og redningsfaglige problemstillinger, men også inngående kjennskap til forvaltningsutøvelse.

Økt kompetanse om regelverkets materielle innhold er viktig og nødvendig både som korrekt grunnlag for myndighetsutøvelse i form av tilsyn, og som grunnlag for korrekt og god veiledning/informasjon. For å kunne formidle forebyggende brannvern er det viktig å kunne kommunisere med dem man ønsker å nå ut til, f. eks. utsatte grupper som eldre og uføre. I tillegg blir samfunnet stadig mer flerkulturelt, slik at forebyggende brannvern i større grad enn tidligere må formidles til etniske minoritetsmiljøer og personer med annen kulturell bakgrunn. For at kommunikasjonen skal bli effektiv, kreves det tilstrekkelig faglig trygghet og forståelse av egen rolle, samt gode mellommenneskelige relasjoner. Dette bidrar til å skape gjensidig tillit og forståelse mellom partene, noe som vil fremme det brannforebyggende arbeidet. Korrekt myndighetsutøvelse bidrar til å skape og vedlikeholde brannvesenets legitimitet blant kommunens innbyggere og brukere. Dette vil igjen kunne bidra til å skape et godt omdømme for yrket og faget.

Brannvesenet har hjemmel til å utføre tilsyn med farlige stoffer23. Antallet av og kompleksiteten i slike tilsyn forventes å øke i fremtiden, fordi brannvesenet skal få elektronisk tilgang til DSBs database som inneholder opplysninger om oppbevaring av farlig stoff i egen kommune/kommuner. En slik oversikt vil gi forebyggende personell en større mulighet til å vurdere risikoen for uhell og ulykker med farlige stoffer, og til å kunne gjøre en risikobasert utvelgelse av tilsynsobjekter. Dette fordrer imidlertid god kunnskap om farlige stoffer og god kompetanse innen risikobasert styring.

5.3.3 Nødalarmering og nytt samband

Nytt digitalt radiosamband – Nødnett – er under innføring i politiet, ambulansetjenestene og brannvesenet24. Nødnett er et kryptert samband forbeholdt nød- og beredskapsetatene, hvor brannvesenet har anledning til å koordinere egen innsats med politiet og ambulanse-/helsepersonell. Slik koordinering gir mulighet til økt samarbeid og en mer effektiv innsats i kritiske situasjoner. Ved komplekse ulykker og naturkatastrofer hvor flere nødetater er involvert, bidrar et felles samband til at det blir mulig å kommunisere direkte mellom nødetatene. Dette vil kunne effektivisere koordineringen av innsatsstyrker og annen nødvendig bistand, og styrke grunnlaget og forutsetningene for økt samarbeid, samhandling og samhandling mellom nødetatene.

Med Nødnett åpner det seg nye muligheter. Kart og lokalkunnskap som kommunene innehar kan overføres til nye og bedre digitale kartløsninger, noe som vil være til hjelp for både brannmannskaper i utrykning og som grunnlagsdata (kart) for nødalarmsentralene25. Dette gir oversikt over tilgjengelige ressurser til en hver tid og hvor de befinner seg (dvs. brannvesenets kjøretøy). En bedre oversikt over tilgjengelige ressurser vil muliggjøre økt treffsikkerhet ved innsatser (dvs. at nærmeste innsatsstyrke kalles ut, og at de lettere finner fram til ankomststedet), samt en mer effektiv utnyttelse av brannvesenets ressurser enn i dag. Dette vil bidra til økt håndteringsevne for brannvesenene, og økt sikkerhet for landets innbyggere. Men for en best mulig utnyttelse av Nødnett og dets muligheter, kreves det god IKT-kompetanse blant nødalarmeringsoperatører.

Det stilles økende krav til samarbeid mellom ulike sektorer innen samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeid. For nødalarmeringspersonell krever dette på den ene siden at de har kunnskap om andre aktørers oppgaver og rolle, spesielt politiet og ambulanse/helse. På den andre siden krever dette at nødalarmeringspersonell har god forståelse for egen rolle i det tverrsektorielle samarbeidet. Slik kunnskap og forståelse er nødvendig for å kunne samhandle med andre aktører innen sikkerhets- og beredskapsarbeid.

5.3.4 Samarbeid og synergi

Samarbeid mellom forebyggende avdeling og beredskapsavdelingen i brannvesenet er viktig, og vil også i fremtiden være viktig. Ved å samarbeide og ha en helhetlig tilnærming til brannsikkerhet, vil de to avdelingene kunne høste gjensidige erfaringer til felles beste. Dette må derfor gjenspeile seg i fremtidens utdanning.

Synergi og et bredt samarbeid med aktuelle aktører er viktig også på andre områder, slik som elektrisitetssikkerhet, feiing og ambulanse/helse. Disse områdene er av avgjørende betydning for utøvelsen av brannvesenets oppgaver.

5.3.4.1 Brannvesenet, elektrisitetssikkerhet og Feiervesenet

Samfunnet blir stadig mer avhengig av strøm for å kunne fungere, og statistikken viser at om lag 30 prosent av alle branner i boliger skyldes elektriske installasjoner eller bruk av elektrisk utstyr26. Relasjonen mellom elektrisitetssikkerhet (el-sikkerhet) og branner er, og vil fortsatt være, viktig for å redusere antall branner i fremtiden.

Installasjon og forståelse av bruk av elektrisitet krever tilstrekkelige faglige kvalifikasjoner og kompetanse innen elektrofaget. Dette innebærer at elektrisitetstilsyn (el-tilsyn) i nærmeste fremtid må utføres av personell med tilstrekkelig fagkompetanse, med bakgrunn som elektriker, el-installatør eller fullført teknisk fagskole elkraft27. Det er således ikke å forvente at Feiervesenet vil kunne overta el-tilsyn fra, eller utføre el-tilsyn på vegne av Den lokale elsikkerhetsmyndigheten (DLE). De mangler nødvendig fagkompetanse/kvalifikasjoner, og har juridiske lovmessige begrensninger i hvem som kan utføre el-tilsyn28.

Dette betyr at det er det er viktig å opprettholde et godt samarbeid mellom brannvesenet og DLE. Gode samarbeidsløsninger, som f.eks. sentralt tilrettelagte kampanjer med lokale aktører som brannvesenet og DLE, har blitt benyttet i mange år med gode erfaringer. Det er ingen grunn til å tro at dette ikke vil være like viktig i tiden fremover.

Feiervesenet utgjør et viktig tillegg til el-sikkerheten gjennom betrakninger som feieren gjør om den enkelte husstand i forbindelse med feiing av piper og inspeksjoner av ildsteder. Dette er et godt eksempel på bra samarbeid som bør ivaretas i fremtiden. En eventuell videreutvikling av samarbeidet er å vurdere økt el-kompetanse hos feierne, og gjøre dem i bedre stand til å vurdere hvilke husstander som bør følges opp av partene.

5.3.4.2 Brannvesenet, politi og ambulanse/helse

Ved utrykning til skadesteder er brannpersonell i noen tilfeller fremme før helsepersonell, særlig i områder hvor det er lange avstander til nærmeste ambulanse eller legevakt. Dette fører til at brannvesenets personell må ta seg av eventuelle skadde personer på skadestedet i den første kritiske fasen, og iverksette livreddende førstehjelp hvis det trenges. Når helsepersonellet ankommer vil de overta det medisinske ansvaret for de skadde. Oppgaven til brannvesenets personell blir da å samvirke med helsepersonellet på skadestedet, med blant annet frigjøring av skadde, pasientevakuering og førstehjelp om nødvendig. I tillegg kan det være aktuelt for brannvesenet å yte bistand til sanering ved ulykker der dette er nødvendig, noe som kan være spesielt relevant i forbindelse med ulykker med farlig gods og farlige stoffer. Ivaretakelse av skadde personer og ytelse av bistand til ambulanse-/helsepersonell er oppgaver som i stor grad krever kompetanse innen førstehjelp og faglig forståelse av helsetjenestens oppgaver på et skadested, og er nødvendig for at samvirket med ambulanse-/helsepersonell skal fungere på en best mulig måte.

Brannvesenets krav til innsatstid gjennom Dimensjoneringsforskriften gjør at beredskapspersonell bør være forbredt på å ankomme et skadested som første utrykningsenhet29. Dette gjør at de må kunne iverksette førstehjelp på skadestedet ved behov. Derfor er det av stor betydning at beredskapspersonell har grunnleggende førstehjelpskompetanse.

Helsedirektoratet vurder det slik at brannpersonell som minimumskompetanse bør ha Norsk grunnkurs i førstehjelp og bruk av hjertestarter (DHLR kurs)30. Dessuten kan det være aktuelt med spesialtilpassede kurs der lange avstander gjør at brannvesenets personell blir alene på skadestedet den første tiden. Intensjonen er å bringe hjelpen nærmere befolkningen i kommunene ved akutte sykdommer og skade.

Eksempelvis gjennomfører Norsk Luftambulanse sammen med seks kommuner i Troms, et pilotprosjekt der de utdanner brannpersonell som førstehjelpere31. Det vil si at brannkonstabler tilknyttet de lokale brannstasjonene i området fungerer som førstehjelpere og disponeres av akuttmedisinsk nødtelefon (AMK). Utkalling av disse brannkonstablene skal skje i tilfeller der brannvesenet kan være på stedet før lege/ambulanse. De som rykker ut har fått nødvendig opplæring og utstyr med blant annet hjertestarter og oksygen, og kan dermed gi livreddende førstehjelp og tilsyn til pasienten mens de venter på ambulanse og/eller lege. Prosjektet startet i 2010, og er bygget opp etter modeller fra andre land som også har spredt befolkning og lange avstander. Midlertidige tilbakemeldinger fra prosjektet, samt erfaringer fra Sverige, viser gode erfaringer fra både brukere og de som utfører arbeidet. Prosjektet er ventet å fortsette til man har tilstrekkelig antall utrykninger som grunnlag for å evaluere ordningen.

Leder av brannvesenet har ordensmyndighet på skadested inntil politiet ankommer32. Over tid har brannvesenets redningsoppgaver blitt mer og mer omfattende, mens antall brannutrykninger er færre. Brannvesenet er ofte første innsatsstyrke på et skadested og har behov for å få ivaretatt ordensmessige funksjoner. Det har vært en stadig økende del av brannvesenets oppgaver å ivareta ordensoppgavene på skadestedet.

I en redningssituasjon må brannvesenet dimensjonere sin beredskap for å kunne ivareta sitt redningsoppdrag, men også for å ivareta ordenstjenesten for å hindre at nye ulykker skjer på skadestedet. En annen beslektet oppgave er å skjerme forulykkede og innsatspersonell fra publikum. Dette medfører praktiske utfordringer i akuttsituasjonen.

5.3.5 Mangfold og rekruttering

Legitimiteten og påvirkningskraften til brannvesenet er avhengig av tilliten de har i befolkningen de skal betjene. For å sikre tilstrekkelig tillit kan det være viktig at brannvesenet speiler den befolkningen de skal betjene. Når samfunnet og befolkningen endres, bør brannvesenet sørge for å møte de nye utfordringene som følger av slike endringer.

Økt mangfold i brannvesenet vil kunne bidra til å fremme legitimiteten, og føre til bedre kommunikasjon, forståelse og inkludering i dialog med en større del av landets befolkning enn tilfellet er i dag. En viktig forutsetning for å skape et godt grunnlag for brannforebyggende arbeid, er at befolkningens møte med brannvesenets personell oppleves som trygt og respektfullt, og at befolkningen har tillit til dem.

Et større mangfold innen brannvesenet vil kunne bidra til å bevare et allerede godt omdømme blant befolkningen, og igjen styrke rekrutteringsgrunnlaget til brannvesenet.

Dagens rekrutteringspraksis og utdanningssystem kan oppfattes som hemmende eller begrensende i forhold til å øke andelen av personer med etnisk minoritetsbakgrunn, og det å få til en jevnere fordeling mellom kvinner og menn. Om ikke dagens rekrutteringsstrategi endres, er det grunn til å tro at morgendagens brannpersonell ikke har større mangfold enn i dag33.

Om fremtidens brannvesen ønsker å tiltrekke seg et større mangfold av søkere, bør man vurdere å tilrettelegge eller tilpasse et utdanningssystem som i større grad legger til rette for økt mangfold enn i dag. Videre kan man vurdere hvorvidt det er hensiktsmessig å differensiere opptakskravene (dvs. de fysiske kravene) mellom kvinner og menn. Et større mangfold blant studenter og ansatte i brannvesenet kan bidra til at fagmiljøene utvikler seg mer i takt med samfunnet.

5.4 Heltid/deltid og interkommunalt samarbeid

5.4.1 Samhandling

Organiseringen og dimensjoneringen av brannvesenet er varierende avhengig av befolkningen i kommunen eller regionen. Hovedforskjellen er om innsatsstyrken består av heltids- eller deltidspersonell34. På den ene siden finnes det store brannvesen med heltidsansatte i beredskapsavdelingen (døgnkasernerte mannskaper) og forebyggende avdeling (inkludert feiere), samt brannsjef/ledere og administrativt personell i heltidsstillinger. Slike brannvesen kan bruke alle sine ressurser til å arbeide med brannvern, brannsikkerhet og beredskap. På den andre siden er det brannvesen med et dimensjoneringsgrunnlag som kun gir små prosentvise stillingsandeler, og der innsatsstyrken består av deltidspersonell med hjemmevakt. Brannvesen med deltidsstillinger må til en hver tid konkurrere om ressursene, selv om det prinsipielt er satt av prosentvise ressursandeler til å ivareta fagfokuset.

Selv om organiseringen og dimensjoneringen av brannvesenet er ulik, skal allikevel innbyggerne i den enkelte kommune i prinsippet betjenes med jevngode tjenester.

I noen regioner har brannvesen med heltids- og deltidspersonell felles øvelser, der deltidskonstabler får øve sammen med, og lære av, heltidskonstabler. Dette noe som bør ivaretas, og vurderes videreutviklet i fremtiden. Slike fellesøvelser vil kunne gagne samarbeidsrelasjonene i regionen og erfaringsutveksling mellom de involverte, og vil være til felles beste for regionens innbyggere. I denne sammenhengen kan det også være aktuelt å vurdere regionale øvingssentre.

5.4.2 Små og store brannvesen

Den enkelte kommune har et ansvar for å bruke brannressurser på en mest mulig effektiv og forsvarlig måte i egen kommune35. Små brannvesen har imidlertid ikke krav om personell i fulltidsstillinger. Personellet har dermed gjerne brøkstillinger. Innen brannforebyggende arbeid er kravet at det utføres minst ett årsverk pr. 10 000 innbyggere, mens krav om full stilling for leder av forebyggende arbeid, leder av beredskap og brannsjef inntrer når innbyggertallet overstiger 20 000. I praksis kan det derfor være vanskelig for en kommune med få innbyggere å etablere et robust brannvesen med sterkt fagmiljø og gode systemer, i motsetning til større brannvesen med flere ansatte. Dette fordrer at de kommuner som alene har vanskeligheter med å innfri kravene som stilles i regelverket, enten det gjelder brannforebygging og/eller beredskap, søker samarbeid med andre kommuner og brannvesen.

Samarbeid mellom flere kommuner øker det samlede befolkningstallet til brannvesenets dekningsområde, noe som gjør det mulig å ansette personell i større stillingsandeler. Eksempelvis kan en ledelse bestående av flere heltidsansatte gi bedre faglig støtte til deltidspersonell, samtidig som de totale tilgjengelige ressursene for den enkelte kommune økes. Kommunen vil også ha en større og mer robust beredskap tilgjengelig ved større eller vanskelige hendelser. I tillegg kan det gi økonomisk gevinst ved anskaffelser av utstyr.

Hvis mindre fagmiljøer går sammen og oppretter større fagmiljøer med flere ansatte, bedres forutsetningene for et robust samarbeid på stabile premisser. Større fagmiljøer er mindre sårbare for utskiftninger.

6 Nødvendig fremtidig kompetanse

For å kunne si noe om utdanningsbehovet i brannvesenet, både innen forebyggende arbeid og beredskap, mener utvalget det er nødvendig å konkretisere hva som er nødvendig fremtidig kompetanse for brannvesenets personell. Det fremtidige kompetansebehovet vil bygge på dagens og fremtidens oppgaver og utfordringer.

Som nevnt innledningsvis, ser utvalget på kompetanse som en kombinasjon av formell og realkompetanse36. Det vil si at brannvesenets personell trenger både de faglige kvalifikasjonene som er nødvendig for å kunne beherske fagområdet sitt, og evnen til å anvende sin faglige kunnskap i de situasjoner og utfordringer man blir stilt ovenfor.

Hvilken kompetanse som er nødvendig avhenger av hvilke oppgaver eller funksjoner brannvesenets personell skal ivareta. Utvalgets beskrivelse av det fremtidige kompetansebehovet er derfor inndelt etter de ulike personellgruppene som finnes i brannvesenene, dvs. beredskapspersonell, nødalarmeringspersonell, forebyggende personell, avdelingsledere og brannsjef. For hver av disse personellgruppene gjør utvalget en vurdering av hvorvidt dagens utdanning av brannpersonell oppfyller det fremtidige kompetansebehovet. Utvalgets vurdering av hva som er nødvendig fremtidig kompetanse for brannvesenets personell, vil følgelig utgjøre en kvalitativ beskrivelse av hva en fremtidig utdanning bør gi av kompetanse.

6.1 Beredskapspersonell

Beredskapspersonell i brannvesenets beredskapsavdeling består primært av brannkonstabler og ledere som leder brannkonstablene under innsats (befal). Lederne er delt inn i ulike ledelsesnivåer, avhengig av hva de har ansvar for å lede.

6.1.1 Brannkonstabler heltid

Brannkonstabler har i dag, og vil også i fremtiden komme til å ha, en viktig plass i kommunenes arbeid for et trygt og robust samfunn. I tillegg til å yte innsats ved ulykkestilfeller, er det forventet at brannkonstabler i fremtiden skal bidra innenfor kommunalt sikkerhets- og beredskapsarbeid, og ta del i gjennomføringen av brannforebyggende oppgaver.

Brannkonstablenes primæroppgaver er å yte innsats ved ulykkestilfeller, og brannkonstabler trenger derfor god kunnskap og gode ferdigheter innen emner relatert til innsats ved brann, redning og andre ulykker. Mer generell kompetanse som heltidskonstabler trenger er knyttet til trening og helse, kommunalt sikkerhets- og beredskapsarbeid, brannforebygging og kommunikasjon, informasjon og pedagogikk.

6.1.1.1 Innsats ved brann, redning og andre ulykker

Samvirkeprinsippet står sterkt i norsk redningstjeneste37. Forståelse og vurdering av rollen til brannvesenets og den enkelte brannkonstabel i beredskapsarbeidet krever kunnskap om hovedprinsippene for organisering av ulykkeshåndtering og redningstjeneste i Norge. Kunnskap om aktuelle offentlige og private ressurser som kan brukes i beredskapsarbeid er derfor viktig for at den enkelte skal kunne bidra til effektiv ulykkeshåndtering og redningsarbeid.

Effektiv innsats ved brann, redning og andre ulykker krever at brannkonstabler har god kunnskap om innsatsorganisering og skadestedsarbeid, både i forbindelse med små og ordinære hendelser og mer omfattende og komplekse hendelser. Den enkelte må kjenne både sin egen rolle og oppgave under innsatser, og andres roller og oppgaver. Dette gjelder ikke bare på konstabelnivå, men også på ledernivå. Brannkonstabler må altså ha god kjennskap til oppbygningen av innsatsorganisasjoner, de ulike delenes oppgaver og ansvar, og hvordan beslutninger fattes og implementeres. Videre må brannkonstabler ha god kjennskap til organiseringen av arbeidet på et brann- og skadested, og ha innsikt i andre etaters oppgaver. Kunnskap om krav til helse, miljø og sikkerhet vil stå sentralt i denne sammenhengen.

Selv om antall boligbranner har vært synkende de siste årene, vil innsats i forbindelse med bygningsbranner fortsatt være en av brannvesenets hovedoppgaver i fremtiden. Et sentralt kompetanseområde for brannkonstabler vil derfor være brannslokking i, og redning av personer fra, bygninger og konstruksjoner. For å kunne utføre slike oppgaver på en god og effektiv måte er det nødvendig med gode kunnskaper innen brannfysikk og -kjemi, utforming og oppbygging av bygninger og andre konstruksjoner, bygningers og konstruksjoners opptreden ved brann, branntekniske installasjoner og ulike slokkemidler og -metoder.

Et annet sentralt kompetanseområde for brannkonstabler er redning i forbindelse med ulykker. Senere års økning av trafikkulykker, utgjør en vesentlig oppgave, og det samme gjelder redning i forbindelse med togulykker, sammenraste bygninger og jord- og leirras. Personer som har havnet i sjø og elver eller som sitter fast i høyder og lignede er alvorlige hendelser som også krever nødvendig kompetanse for å kunne håndteres på en forsvarlig og effektiv måte. Gjennomføring av slike redningsinnsatser krever gode kunnskaper om ulykkesforløp, rednings- og frigjøringsarbeid, og risikoforhold forbundet med redning ved ulike typer ulykker.

Både brannslokking og redningsinnsatser kan omfatte farlig gods, noe som kan komplisere brannvesenets innsats. Farlig gods kan skade både mennesker og miljøet, og krever særskilt håndtering og at det tas ekstra forholdsregler. Brannkonstabler må derfor ha gode kunnskaper om hvordan farlig gods oppfører seg og skal håndteres. Det samme gjelder terroraksjoner. Her må brannkonstabler vite hvordan de skal forholde seg til både pågående terrorhandlinger og mål som er rammet av terroranslag.

Gjennomføring av brannslokking og redningsinnsatser er praktiske oppgaver som krever praktiske ferdigheter. En studie av læring blant brannkonstabler38 viste at kunnskap og ferdigheter må gjøres konkrete («få det i fingrene») for at brannkonstabler skal bli i stand til å opptre resolutt i kritiske situasjoner. Praktiske øvelser og ferdighets- og mengdetrening er både nødvendig og avgjørende. Men praktiske ferdigheter alene er ikke alltid nok. Teoretisk kunnskap er også viktig. For å bli kompetent innen et fagområde, er det nødvendig med en god helhetlig forståelse av faget39. Man må være i stand til mentalt å se for seg og vurdere ulike løsninger og handlingsalternativer. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig bare å kunne utføre selve brannslokkingen eller rednings- og frigjøringsarbeidet. God faglig tyngde vil være avgjørende for at brannkonstabler skal kunne gjøre gode og riktige faglige vurderinger, og følgelig gjennomføre gode og effektive innsatser.

For å bli en kompetent brannkonstabel trengs det derfor både solid teoretisk kunnskap og praktiske ferdigheter. Dette vil sikre at brannkonstabler kan møte de situasjonene de vil bli stilt overfor med en rask og effektiv respons, samtidig som de vil være i stand til å skille mellom situasjoner som vil kreve en annen type respons40.

Behovet for både teoretisk kunnskap og praktiske ferdigheter er spesielt tydelig i forbindelse med røyk- og kjemikaliedykking. Brannkonstabler må vite hvordan branner og farlig gods oppfører seg for å vite hvordan de skal reagere, samtidig som de må venne seg til (fysisk) å jobbe under de varme og krevende forholdene som en brann utgjør41.

Brannkonstabler vil under innsatser møte situasjoner der liv, helse og grunnleggende verdier er truet. De må derfor ha kunnskap om psykologiske prosesser og mestring av stress og vanskelige opplevelser. Innsats under risikofylte og komplekse forhold krever også kjennskap til hvordan menneskelige faktorer påvirker situasjonsbedømmelse, beslutningstaking, teamarbeid og læring i operasjonelle sammenhenger.

Videre må brannkonstabler være i stand til å ta seg av skadde og rammede personer etter ulykker. Dette medfører at de må ha kunnskap om førstehjelp og menneskers reaksjoner i krisesituasjoner. Brannkonstabler må kunne yte livreddende førstehjelp fram til helsepersonell ankommer skadestedet, samt assistere helsepersonell under behandling og transport av pasienter.

Vellykkede innsatser krever planlegging, forberedelse og øving. Brannkonstabler trenger kunnskap om metoder og opplegg for planlegging og forberedelse av innsatser og øvelser. De trenger også kunnskap om evaluering av gjennomførte innsatser og erfaringsutveksling/-læring, slik at de kan bidra til kompetanseutviklingen i brannetaten.

6.1.1.2 Trening og helse

Brannkonstabelyrket er krevende og innebærer ofte fysisk hardt arbeid. For å kunne fungere som brannkonstabel et helt yrkesaktivt liv er det nødvendig med god helse, både fysisk og psykisk. Brannkonstabler må derfor ha kunnskap om helse generelt, og hva som er sunn livsstil. Dette vil sette dem i stand til å vedlikeholde og videreutvikle en god fysisk form, samt ivareta en god psykisk helse.

6.1.1.3 Kommunalt sikkerhets- og beredskapsarbeid

Som følge av det til dels nye og forsterkede fokuset på samfunnssikkerhet og kommunal beredskapsplikt, er det ventet at brannkonstabler i fremtiden vil få en større rolle i kommunalt sikkerhets- og beredskapsarbeid. De vil også kunne komme til å delta som ressurspersoner i kommunale og statlige arbeidsgrupper og prosjekter, der de må være i stand til å videreformidle kunnskap og erfaringer. Grunnleggende kunnskaper om sikkerhets- og beredskapsarbeid, ansvarsforhold mellom ulike aktører, forståelse av betydningen av samhandling og tverrsektorielt arbeid, samt utarbeidelse, gjennomføring og evaluering av risiko- og sårbarhetsanalyser, er derfor nødvendige kompetanseområder.

Samfunnets utfordringer knyttet til klimaendringer og påfølgende hendelser som flom, skred og ekstremvær er ventet å øke i årene som kommer, og vil følgelig komme til å bli et sentralt kunnskapsområde innenfor samfunnssikkerhet. Brannkonstabler må derfor ha en forståelse av samfunnssikkerhetsarbeidet knyttet til både det forebyggende arbeidet og den praktiske håndteringen av redningsinnsats i forbindelse med store og omfattende ulykker og uønskede hendelser.

6.1.1.4 Brannforebyggende emner

Brannkonstabler skal kunne gi informasjon og veiledning til allmennheten innenfor det brannforebyggende arbeidet. Dette vil f.eks. omfatte forebygging og forhindring av brann, anbefalt slokke- og sikringsutstyr, og opptreden ved brann. Brannkonstabler må derfor ha grunnleggende kunnskaper knyttet til brannteori og -utvikling, bygningsmaterialer og bygningskonstruksjoner, branntekniske installasjoner, og aktuelle lover og forskrifter. Slik kunnskap er også nødvendig for å forstå sammenhengen mellom brannforebyggende arbeid, beredskaps-/innsatsplanlegging (forberedelse av brann- og redningsinnsats) og forutsetninger for å kunne gjennomføre vellykkede slokke- og redningsinnsatser.

6.1.1.5 Kommunikasjon, informasjon og pedagogikk

Brannkonstabler vil ha mange ulike informasjons- og rådgiverroller i sitt daglige arbeid. De må derfor være i stand til å kommunisere og bidra til å skape gode relasjoner mellom ulike fagfolk og fagmiljøer, samt lekfolk og publikum. Grunnleggende kunnskaper om kommunikasjonsteori både på individ- og organisasjonsnivå, samt kunnskaper om utfordringer som ligger i strukturelle og kulturelle faktorer, vil være et viktig grunnlag for den enkelte i utførelsen av arbeidet.

Brannkonstabler må også ha kunnskap og bevissthet omkring arbeids- og læringsmiljø, gruppeprosesser, konflikthåndtering og grunnleggende pedagogikk og metoder. Brannkonstabler vil i ulik grad utarbeide læringsopplegg for ulike målgrupper innenfor samfunnssikkerhet og beredskap, og vil ha behov for kunnskaper og ferdigheter innen fagområdet kompetanseutvikling rettet mot voksne i arbeid. Dette vil spesielt være aktuelt for planlegging og gjennomføring av opplæring og øvelser for andre brannkonstabler.

6.1.2 Brannkonstabler deltid

Brannkonstabler i deltids brannvesen vil møte de samme utfordringene i forbindelse med innsats ved brann, redning og andre ulykker som brannkonstabler i heltids brannvesen. Branner og ulykker er i mange tilfeller like uansett hvor i landet de inntreffer. Deltidskonstabler trenger derfor samme kunnskap og ferdigheter innenfor primæroppgavene som heltidskonstabler. Dette gjelder også nødvendig kunnskap om evaluering av gjennomførte innsatser og erfaringsutveksling/-læring, slik at de kan bidra til egen kompetanseutvikling og utvikling av kompetanse generelt i brannetaten.

Primæroppgavene er å yte innsats ved ulykkestilfeller. Aktuelle kompetanseområder for deltidskonstabler vil være organisering av ulykkeshåndtering og redningstjeneste i Norge, innsatsorganisering og skadestedsarbeid, brannslokking i bygninger og konstruksjoner, redning i forbindelse med ulykker, førstehjelp og menneskers reaksjoner i kriser, mestring av stress og vanskelige opplevelser, og trening og helse.

Innenfor primæroppgavene vil det imidlertid være noen områder der deltidskonstabler ikke har samme behov for kompetanse som heltidskonstabler. Det er for eksempel få deltids brannvesen som har høyblokker og store bygårder i sitt innsatsområde. Det er heller ikke alle deltids brannvesen som tilbyr røykdykkertjeneste. Ikke alle typer ulykker som kan inntreffe i større byer, inntreffer i innsatsområdet til mindre deltids brannvesen. Deltidskonstabler vil derfor i mindre grad ha samme behov for kompetanse innen oppgaver som for eksempel urban tauredning. Det avgjørende for deltidskonstabler er at de har tilstrekkelig kunnskap og kompetanse til å håndtere de situasjoner og ulykkestilfeller som kan oppstå innenfor innsatsområdet til sitt brannvesen.

Andre primæroppgaver kan derimot være mer aktuelle for deltidskonstabler enn for heltidskonstabler. Et eksempel på dette er trafikkulykker. Trafikkulykker som inntreffer i distriktene eller landlige områder rurale strøk preges i mange tilfeller av kompliserte bilskader og store personskader som følge av høy hastighet. Dette betyr at deltidskonstabler har et tilsvarende (eller større) behov for tilstrekkelig kompetanse innen håndtering av trafikkulykker enn det mange heltidskonstabler har.

Deltidskonstabler vil i mange tilfeller også ha tilsvarende behov for kunnskap innen livreddende førstehjelp. Lange avstander i distriktene gjør at deltidskonstabler risikerer å være lenger alene på et skadested med alvorlig skadde før ambulanse-/helsepersonell ankommer skadestedet.

Innen andre emner enn beredskapsemner, som f. eks. kommunalt sikkerhets- og beredskapsarbeid, brannforebyggende emner og kommunikasjon, informasjon og pedagogikk, kan det ikke forventes at deltidspersonell skal kunne ivareta dette på samme måte som heltidspersonell. Deltidspersonell har i mange tilfeller en mindre stillingsandel i brannvesenet som forbeholdes innsats ved brann, redning og ulykker. Man må derfor kunne forvente at emner av mer teoretisk art vil bli ivaretatt av andre ansatte eller faggrupper i kommunen. Noen deltids brannvesen kan likevel ha behov for konstabler med slik kompetanse, men da vil dette være aktuelt kun for et begrenset antall deltidskonstabler.

6.1.3 Befal

Generelt sett er oppgavene til ledere (befal) i brannvesenets beredskapsavdeling å lede brannkonstabler under innsats, og utøve generell ledelse av brannkonstabler utenom innsats. I tillegg vil ledere være fagpersoner som gjør brann- og redningsfaglige vurderinger i ulike sammenhenger. Ledere trenger derfor fagkunnskap innen brann, redning og beredskapsarbeid, samt god kompetanse innen innsatsledelse og lederskap generelt.

6.1.3.1 Fagkunnskap

Ledere må være i stand til å gjøre brann- og redningsfaglige vurderinger på et høyere faglig nivå enn brannkonstabler. Dette fordi ledere vil ha ansvaret for det daglige arbeidet som brannkonstablene utfører, arbeid og taktikk på brann- og skadested og gjennomføring av innsats- og beredskapsplanlegging. Ledere trenger derfor solid faglig tyngde for å gjøre gode og selvstendige beredskapsmessige vurderinger på et høyt faglig nivå. Den kunnskap som er nødvendig i denne sammenhengen er brann- og redningsfaglige emner relatert til innsats ved brann, redning og andre ulykker.

Ledere vil også trenge god kompetanse innen samfunnssikkerhet og beredskapsplanlegging. God kunnskap om risikoanalyse, gjennomføring av risiko- og sårbarhetsanalyser (ROS-analyser) planlegging av beredskap og utarbeidelse av innsatsplaner (objektplaner) er da avgjørende. Dette for at ledere skal kunne fremskaffe en god og riktig oversikt over risikoer, trusler og sårbarheter som finnes innen brannvesenets innsatsområde, og planlegge beredskapen slik at brannvesenet vil være i stand til å håndtere de situasjoner de bli stilt overfor. Gjennomføring av ROS-analyser og beredskapsplanlegging vil kreve god kunnskap innen analyse- og planleggingsmetoder, samt brann- og redningsfaglig kunnskap på et høyt nivå.

I tillegg til beredskapsmessig fagkunnskap må ledere ha god administrativ erfaring og forvaltningskunnskap om relevant regelverk, og må kunne uttrykke seg skriftlig.

6.1.3.2 Innsatsledelse

Ledelsessystemet som anvendes ved innsatser er «verktøyet» som benyttes for å oppnå hensiktsmessige og effektive innsatser42. Hvis det ikke eksisterer noen hensiktsmessig innsatsledelse, eller ledelsen er uklar, vil hele innsatsen kunne bryte sammen på én eller annen måte43. Det er derfor avgjørende at brannvesenets ledere har god kompetanse innen innsatsledelse. Sentrale lederferdigheter vil her være knyttet til situasjonsvurdering, beslutningstaking, kommunikasjon, samhandling og teamarbeid44. I praksis vil dette si at en leder må kunne fatte beslutninger om hva som skal gjøres under en innsats, og så få mannskapene til å utføre det som skal gjøres.

Å fatte beslutninger innebærer å vurdere den aktuelle situasjonen og avgjøre hva som skal gjøres for å håndtere den. Til dette trengs det fagkunnskaper. Lederen må være i stand til å forstå den aktuelle situasjonen, vite hvilken respons som er mest hensiktsmessig og kunne forutse utviklingen og behovene fram i tid. I tillegg trenger lederen kunnskap om operativ beslutningstaking, for å vite hvilke muligheter og begrensninger som eksisteres når beslutninger skal fattes i kritiske situasjoner.

For å få mannskapene til å utføre de tiltak og arbeidsoppgaver som besluttes gjennomført, trenger lederne kunnskap om kommunikasjon, samhandling og teamarbeid. Med andre ord, mellommenneskelige forhold og utøvelse av ledelse. Dette vil sette dem i stand til å implementere beslutninger under innsats, fordele oppgaver på en hensiktsmessig måte, koordinere tilgjengelige ressurser og samhandle med andre etater, samt håndtere media.

Innsatsledelse er langt på vei en praktisk oppgave. Opplæring og trening innen beslutningstaking bør derfor fokusere på å styrke ferdighetene innen situasjonsvurdering, samt praktisering i å velge handlinger som skal gjennomføres og implementering av beslutningene45. Likevel vil et teoretisk grunnlag være påkrevd for at utbyttet av praktisk trening skal bli best mulig. Et teoretisk grunnlag bedrer forutsetningene for å få et best mulig utbytte av den praktiske treningen som er nødvendig for å utvikle kompetanse innen innsatsledelse. Dette innebærer at både teoretisk kunnskap og praktisk trening er nødvendig for å utvikle kompetanse innen innsatsledelse.

I tillegg trenger ledere kunnskap om innsatsorganisering og arbeid på brann- og skadested. Spesielt ved ledelse av store og langvarige innsatser som krever mye personell og ressurser, vil ledelsessystemet som anvendes være avgjørende. Enhetlig ledelsessystem (ELS) er besluttet innført som et standardisert ledelsessystem for å ivareta den overordnede ledelsen ved brann, redning og akutt forurensning46. Ledere vil derfor komme til å inneha lederfunksjoner i dette systemet ved større og langvarige innsatser. De må derfor ha kunnskap og kompetanse til å kunne utøve ledelse i henhold til ELS.

6.1.3.3 Lederskap generelt

Ledere må også være i stand til å utøve generell ledelse av brannkonstabler – det vil si å utøve innflytelse på andre mennesker slik at de i fellesskap kan løse oppgaver på en best mulig måte. Til dette trenger ledere kompetanse innen lederskap generelt, og mellommenneskelige forhold og utøvelse av ledelse spesielt. Mer konkret må de ha kunnskap om menneskelig atferd og mellommenneskelige prosesser, kommunikasjon og lederatferd. Ledere både i heltids og deltidsbrannvesen vil ha behov for kunnskap om mellommenneskelige forhold og utøvelse av ledelse.

I heltids brannvesen må ledere også være i stand til å lede brannkonstabler i deres daglige arbeid (når de ikke er i innsats). Dette krever kompetanse innen organisatorisk og administrativ ledelse. Ledere i heltids brannvesen må derfor ha kunnskap om administrasjon, personalledelse/-forvaltning, HMS og kvalitetssikring, kompetanseutvikling, motivasjon, problemløsning, konflikthåndtering og utarbeidelse av oversikter og planer.

6.1.3.4 Ledelsesnivåer

Både i Norge og i andre land er det vanlig å dele ledelsessystemet for innsatser inn i tre nivåer47. strategisk, taktisk og operasjonell ledelse.

Strategisk ledelse skal se en innsats i en større sammenheng, ved å forutse og planlegge utviklingen fram i tid. Det er lederen på dette nivået som har kontakt med politiets innsatsleder og de andre etatenes fagledere, samt skal fungere som innsatsleder inntil politiet ankommer skadestedet og overtar48. Er brannvesenet i to eller flere innsatser samtidig, men på ulike steder i brannvesenets innsatsområde, skal lederen på dette nivået lede brannvesenets samlede innsats og fordele ressursene mellom de ulike innsatsene. Lederen på dette nivået vil med andre ord ha ansvaret for å ivareta den overordnede ledelsen av brannvesenet under innsats49. Dette innebærer at denne lederen vil ha brannsjefens myndighet i innsatssituasjoner, og vil følgelig fungere som vakthavende brannsjef (når brannsjefen selv ikke har overordnet vakt).

Taktisk ledelse skal fastsette målet for innsatsen på et skadested, for så å fordele oppgaver til de ulike innsatslagene og samordne gjennomføringen. Er det f.eks. flere lag eller grupper av mannskaper som er i aksjon under en kvartalsbrann, vil lederen på taktisk nivå lede og koordinere disse lagene. Lederen på dette nivået vil med andre ord ha ansvaret for å ivareta utrykningsledelsen under innsats på ett skadested.

Operasjonell ledelse innebærer direkte overoppsyn og koordinering av mannskapene som utfører arbeidet i fremste linje. Dette kan f.eks. være ledelse av røykdykkere som søker etter personer inne i et brennende hus (røykdykkerleder), eller ledelse av mannskapene som gjennomfører frigjøring av en fastklemt person i et bilvrak. Fokuset på dette ledelsesnivået er det enkelte laget og oppgavene som laget utfører. Lederen på dette nivået vil med andre ord ha ansvaret for å ivareta oppgaveledelse i forbindelse med en innsats.

Illustrasjon av sammenhengen mellom strategisk ledelse (overordnet ledelse), taktisk ledelse (utrykningsledelse) og operasjonell ledelse (oppgaveledelse).

Kilde: SB

Det stilles ulike krav til kompetanse for de tre ledernivåene, som følge av at lederne på de ulike nivåene utøver ulike former for ledelse. Desto høyere ledelsesnivå en leder er på, jo lenger fram i tid må vedkommende tenke, samtidig som fokuset knyttet til detaljer rundt utførelsen av enkeltoppgaver skal være mindre. Dette vil si at jo høyere ledernivå en leder jobber på, desto større krav stilles til analytisk og abstrakt tenkning50. Det vil med andre ord være større behov for å tenke helhetlig og se for seg utviklingen i en større sammenheng. Samtidig vil behovet for teknisk kompetanse og detaljert kunnskap knyttet til oppgaveutførelse være mindre.

Behovet for kompetanse innen mellommenneskelige forhold og utøvelse av ledelse vil imidlertid være forholdsvis likt på alle nivåene.

Kompetanse på et lavere ledelsesnivå vil ikke i seg selv forberede en leder på å utøve ledelse på et høyere ledelsesnivå, og omvendt51. Dette fordi på et lavere ledelsesnivå trengs det primært teknisk kunnskap og detaljert kunnskap knyttet til oppgaveutførelse, mens det på et høyere ledelsesnivå hovedsakelig trengs kunnskap innen analytisk tenkning og helhetlig planlegging. Praktisk innsikt og ferdigheter vil derfor være mest fordelaktig på lavere ledelsesnivå, mens en mer akademisk kompetanse vil være fordelaktig på høyere ledelsesnivå.

Det er ikke alltid nødvendig med, eller behov for, tre ulike ledere under innsatser. I mindre brannvesen og ved mindre hendelser kan to av ledelsesnivåene ivaretas av én og samme person. Men hvis dette er tilfelle må personen ha kompetanse til å ivareta ledelse på begge ledelsesnivåene.

6.1.4 Spesialkompetanse

Ulike brannvesen vil trenge ulik kompetanse, avhengig av hvilke typer hendelser som kan inntreffe i brannvesenets innsatsområde og hvilke oppgaver brannvesenet har påtatt seg å utføre. Det er altså ikke å forvente at alle brannkonstabler og brannpersonell skal ha spesialkompetanse innen alle brannrelaterte fagområder. Det er heller ikke nødvendig.

Utgangspunktet må være at alle (både heltids og deltidspersonell) skal ha en felles grunnkompetanse, for å kunne ivareta primæroppgavene, mens enkelte har mer spesialisert kompetanse innen ulike fagområder. Slike fagområder kan f.eks. være redningsdykking, redningsinnsats til sjøs (RITS), urban søk og redning, brann i tunnel, skogbrann, flybrann og håndtering av akutt forurensning i kyst- og strandsonen.

Lokale, regionale og nasjonale behov bør være styrende for hvilke brannvesen som innehar hvilken spesialkompetanse. Brannvesen som ikke har bestemt spesialkompetanse må imidlertid kjenne egne begrensninger, og vite hvor de kan få støtte. I tillegg må det legges til rette for at innsatser som krever spesialkompetanse kan løses gjennom regionalt eller nasjonalt samarbeid.

6.1.5 Utvalgets vurderinger

6.1.5.1 Brannkonstabler heltid

Dagens yrkesutdanning gir i varierende grad heltidskonstabler en tilstrekkelig kompetanse innen primæroppgavene (dvs. innsats ved brann, redning og andre ulykker). Det at hoveddelen av utdanningen skjer i form av internopplæring i eget brannvesen mener utvalget er uheldig, fordi nivået og omfanget av opplæringen som gis til dels kan variere. De fleste brannvesen er stort sett i stand til å håndtere dagens ordinære hendelser52, men yrkesutdanningen slik den foregår i dag vil etter utvalgets mening ikke kunne gi tilstrekkelig kompetanse i fremtiden.

Tendensen de senere år har vært en endring i primæroppgavene fra i hovedsak bygningsbranner til mer teknisk redning i forbindelse med andre typer ulykker, som f.eks. trafikkulykker, tauredning, drukningsulykker og ulike ras53. Håndtering av uhell og hendelser med farlig gods og farlige stoffer og ivaretakelse av skadde og rammede personer på et skadested, vil kunne utgjøre en stadig større del av brannkonstablers primæroppgaver i årene som kommer54. I tillegg er kjøretøy, bygninger, innsatsmetoder, slokkemetoder og brannvesenets eget utstyr blitt mer teknisk avansert med årene.

Dagens utdanning omfatter de fleste av disse oppgavetypene. Likevel er utvalget av den oppfatning at heltidskonstablers utdanning innen innsats ved brann, redning og andre ulykker, inkludert farlige stoffer55 og akutt førstehjelp med fordel kan utvides slik at heltidskonstabler får en mer solid kompetanse innen håndtering av fremtidige primæroppgaver. Dette vil gi bedre forutsetninger for å løse fremtidige akuttoppdrag og mer uvanlige og uforutsette hendelser.

Utvalget kan ikke se at dagens utdanning for heltidskonstabler i nevneverdig grad omfatter evaluering av gjennomførte innsatser, erfaringsutveksling og -læring, og trening og helse. Dette er emner som heltidskonstabler bør ha kunnskap om, og bør derfor inngå i en fremtidig utdanning.

Dagens yrkesutdanning for heltidskonstabler gir ikke kompetanse innen øvelsesplanlegging, kommunikasjon, informasjon og pedagogikk. I dag kommer dette først i lederutdanningen (Beredskapsutdanning trinn 1 og 2). Utvalget er imidlertid av den oppfatning at planlegging og gjennomføring av opplæring, øvelser og annen informasjonsvirksomhet er sentrale deler av heltidskonstablers arbeid, og at dette derfor bør bli en del av deres fremtidige utdanning.

Et godt samarbeid mellom brannvesenets forebyggende avdeling og beredskapsavdeling er viktig for god brannsikkerhet i samfunnet. Heltidskonstabler deltar i det forebyggende arbeidet i varierende grad i dag56. Det er likevel ønskelig at heltidskonstabler i fremtiden skal kunne ta en større del i det brannforebyggende arbeidet. Dagens grunnutdanning for heltidskonstabler gir imidlertid svært begrenset kunnskap og kompetanse innen det brannforebyggende feltet. Utvalget mener derfor at brannforebyggende emner i større grad bør inkluderes i en fremtidig utdanning.

Det er ventet at brannvesenet i fremtiden skal få en større rolle i kommuners generelle samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeid57. Heltidskonstabler kan være en viktig ressurs i denne sammenhengen, og utvalget mener derfor at en fremtidig utdanning bør gi kunnskap og kompetanse innen kommunalt sikkerhets- og beredskapsarbeid.

6.1.5.2 Brannkonstabler deltid

Deltidskonstabler vil møte de samme utfordringene i forbindelse med innsats ved brann, redning og andre ulykker som heltidskonstabler. Utvalget mener derfor at en fremtidig utdanning for deltidskonstabler må gi samme kompetanse innen håndtering av primæroppgavene som heltidskonstablers utdanning gir. Dette vil være et viktig bidrag til å gi landets innbyggere bistand av samme faglige kvalitet fra brannvesenet, uansett hvor i landet de befinner seg. Dagens grunnutdanning for deltidskonstabler er av mindre omfang enn grunnutdanningen for heltidskonstabler, noe som gir ulik grunnkompetanse.

Utvalget er imidlertid innforstått med at det innen primæroppgavene vil være enkelte områder der deltidskonstabler ikke trenger samme kompetanse som heltidskonstabler. Samtidig kan andre områder innen primæroppgavene være mer aktuelle for deltidskonstabler enn for heltidskonstabler. Utvalget mener derfor at innholdet i og omfanget av en fremtidig utdanning for deltidskonstabler må kunne tilpasses behovet i dekningsområdet for det enkelte brannvesen. Utvalget mener også at det må være et minimum av grunnkompetanse som alle brannkonstabler i Norge må ha, uavhengig av om de jobber i et heltids eller deltids brannvesen eller om de jobber i et stort eller lite deltids brannvesen.

6.1.5.3 Befal

Dagens lederutdanning er delt inn i tre trinn (Beredskapsutdanning trinn 1, 2 og 3). Dette mener utvalget bør videreføres, fordi det gir ledere i brannvesen muligheten til å få en utdanning som er tilpasset lederfunksjonen de skal ivareta.

Innholdet i dagens lederutdanning er i hovedsak delt inn i fagkunnskap, innsatsledelse og lederskap generelt. Dette er i overensstemmelse med hva utvalget mener er nødvendige fremtidige kompetanseområder for ledere i brannvesenets beredskapsavdeling. Denne hovedinndelingen av innholdet i lederutdanningen bør derfor videreføres.

Gjennomgangen av de større hendelsene i de senere år viser imidlertid at det er et forbedringspotensial i forhold til brannbefals lederkompetanse, både når det gjelder ledelse av eget personell, samhandling blant andre aktører som bidrar i store hendelser og håndtering av hendelser som involverer farlige stoffer og/eller krever spesialistkompetanse58. Utvalget ser dette i sammenheng med den relativt korte lederutdanningen, i forhold til oppgavene som lederne skal ivareta og ansvaret de besitter. For å sikre at ledere i brannvesenets beredskapsavdeling får tilstrekkelig lederkompetanse, og at brannvesenene dermed blir bedre i stand til å håndtere hendelsene og utfordringene de vil bli stilt ovenfor i fremtiden, ser utvalget det som nødvendig at lederutdanningen styrkes og blir mer omfattende.

Brann- og redningsfaglige emner relatert til innsats ved brann, redning og andre ulykker er i dag en del av lederutdanningen. Utvalget mener imidlertid at fagkunnskapen som gis på dette området bør styrkes i en fremtidig lederutdanning, spesielt hva angår farlig gods og farlige stoffer. Emner relatert til samfunnssikkerhet, risiko- og sårbarhetsanalyser og beredskapsplanlegging er imidlertid ikke en del av dagens lederutdanning. Dette mener utvalget er et sentralt kompetanseområde for ledere i en beredskapsavdeling, og bør derfor inngå i en fremtidig lederutdanning.

Innsatsledelse står sentralt i dagens lederutdanning, og bør fortsatt være en viktig del av en fremtidig lederutdanning. For å sikre god håndtering av spesielt store og komplekse hendelser mener utvalget at en fremtidig lederutdanning må sørge for en mer solid kompetanse innen innsatsledelse enn det dagens lederutdanning gir. Emner relatert til operativ psykologi (dvs. situasjonsvurdering, beslutningstaking, kommunikasjon, samhandling, teamarbeid, læring i operative miljøer o.l.) og ledelse av store og langvarige innsatser vil i denne sammenhengen stå sentralt. I tillegg må en fremtidig lederutdanning, som i dag, gi muligheter for praktiske øvelser i innsatsledelse.

Lederskap generelt er også en del av dagens lederutdanning, men bør etter utvalgets oppfatning bli mer omfattende. Fordi ledelse av brannkonstabler er en såpass viktig del av arbeidsoppgaven til ledere i en beredskapsavdeling, bør en fremtidig lederutdanning gi solid kompetanse på dette området. Emner relatert til mellommenneskelige forhold og utøvelse av ledelse vil her stå sentralt, sammen med organisatorisk og administrativ ledelse.

Når det gjelder befal i deltids brannvesen, mener utvalget at også disse lederne må sikres god kompetanse innen innsatsledelse. God kompetanse hos deltidsledere vil være viktig for å sikre god håndteringsevne innen deltids brannvesen, spesielt ved store, komplekse og uvanlige hendelser. For å øke kompetansen i deltids brannvesen generelt, mener utvalget at en fremtidig lederutdanning for deltidsledere bør gi en bedre og mer solid kompetanse enn i dag.

6.1.5.4 Spesialkurs

Dagens utdanning tilbyr spesialkurs innen en rekke områder. Utvalget mener dette bør videreføres for å sikre spesialkompetanse på områder som kun et begrenset antall beredskapspersonell trenger. Slike spesialkurs må kunne tilpasses det behovet som brannvesenene til enhver tid har.

6.2 Nødalarmeringspersonell

En nødalarmeringssentral skal motta meldinger om branner og andre ulykker innenfor en definert region (som normalt omfatter flere kommuner), og deretter alarmere utrykningspersonell og sørge for kommunikasjon med innsatsstyrkene og den som melder ulykken59. Oppgaven til en nødalarmeringssentral er med andre ord å initiere og støtte/ koordinere brannvesenets innsats ved brann, redning og andre ulykker innen regionen.

Koordinering innebærer å vurdere behovene i en situasjon og sørge for at tilgjengelige ressurser opptrer samlet for å møte behovene60. Mer konkret innebærer dette aktiviteter knyttet til innsamling, tolkning og evaluering av informasjon, lokalisering og tildeling av ressurser, planlegging av tiltak og gjøremål, og oppfølging av resultater61.

For å ivareta disse oppgavene på en nødalarmeringssentral, trengs det derfor god kunnskap og ferdigheter knyttet til koordinering av innsatser.

6.2.1 Nødalarmeringsoperatører

For å kunne koordinere innsatser trenger nødalarmeringsoperatører god kunnskap om prinsippene for organisering av ulykkeshåndtering og redningstjeneste i Norge, inkludert kunnskap om aktuelle offentlige og private ressurser som kan brukes i beredskapsarbeid. Dette for at operatørene skal vite hvem som kan bidra med hva i forbindelse med innsatser.

Nødalarmeringsoperatører trenger også god kunnskap om innsatsorganisering ved branner, ulykker og akutt forurensning, både i forbindelse med små og ordinære hendelser og mer omfattende og komplekse hendelser. Mer konkret må de ha god kjennskap til oppbygningen av innsatsorganisasjoner, de ulike delenes oppgaver og ansvar, og hvordan beslutninger fattes og implementeres.

Koordinering av innsatser har mange likhetstrekk med ledelse på strategisk nivå62. Sentrale ferdigheter for nødalarmeringsoperatører er derfor knyttet til situasjonsvurdering, beslutningstaking, kommunikasjon, samhandling og teamarbeid. Nødalarmeringsoperatører må være i stand til å vurdere behovene i en situasjon og beslutte hvilken innsats som må iverksettes for å møte behovene. Videre må nødalarmeringsoperatører være i stand til å implementere beslutningene som fattes, fordele oppgaver mellom ulike innsatsenheter og utnytte ressursene best mulig. Et sentralt kompetanseområde for nødalarmeringsoperatører vil derfor være operativ beslutningstaking.

For å kunne vurdere behovene i en situasjon og fatte hensiktsmessige beslutninger vil nødalarmeringsoperatører trenge et visst nivå av fagkunnskaper om brann, redning og farlig gods. Slik kunnskap vil også være nødvendig for å kunne veilede innringere om hvordan de skal forholde seg inntil hjelp kommer frem.

Ved mottak av meldinger om branner og andre ulykker, vil nødalarmeringsoperatører komme i kontakt med mennesker som befinner seg i situasjoner der liv, helse og grunnleggende verdier er truet. Nødalarmeringsoperatører må derfor ha kunnskap om menneskers reaksjoner i krisesituasjoner, samt kunnskap om psykologiske prosesser og mestring av stress og vanskelige opplevelser. Operativ psykologi vil med andre ord være et sentralt kompetanseområde for nødalarmeringsoperatører.

Befolkningen i Norge blir stadig mer flerkulturell, noe som innebærer at det ikke bare er etnisk norske personer som kommer til å melde ifra om branner og andre ulykker. Dette medfører at alarmsentraloperatører må være i stand til å kommunisere på andre språk enn norsk-, spesielt engelsk.

Branner og ulykker har alltid stor nyhetsverdi, og en nødalarmeringssentral vil være et naturlig kontaktsted for journalister til å skaffe seg informasjon. Nødalarmeringsoperatører trenger derfor kompetanse innen mediehåndtering.

Beslutningsverktøy som benyttes på nødalarmeringssentraler har de senere år blitt mer og mer teknisk avanserte. Kartverk og databaser er blitt elektroniske, og nytt digitalt radiosamband (Nødnett) er under innføring. Alarmsentraloperatører trenger derfor god kompetanse innen IKT og avanserte sambands- og kommunikasjonsutstyr.

I likhet med brannkonstabler bør nødalarmeringsoperatører ha kunnskap om evaluering av gjennomførte innsatser og erfaringsutveksling/-læring, slik at de kan bidra til læring og utvikling av kompetanse.

6.2.2 Vaktledere

En nødalarmeringssentral har vanligvis flere alarmsentraloperatører på vakt samtidig, der én person har det overordnede ansvaret og fungerer som leder for operatørene på vakt. Det vil derfor være naturlig med ulik kompetanse mellom den som leder personellet på vakt på en nødalarmeringssentral (vaktleder) og de som fungerer som operatører. En vaktleder må ha kunnskap og kompetanse til å koordinere alle innsatser i nødalarmeringssentralens region, mens operatører må ha kunnskap og kompetanse til å motta nødmeldinger og koordinere én innsats.

Kompetanseområdene til vaktledere vil derfor være de samme som for nødalarmeringsoperatører, med noen tillegg. Vaktledere vil trenge et høyere kompetansenivå og grad av kunnskap innen koordinering av innsatser, slik at de kan koordinere flere innsatser samtidig. I tillegg trenger vaktledere kunnskap om lederskap generelt, dvs. mellommenneskelige forhold og utøvelse av ledelse. Dette for at de skal kunne lede personellet på vakt på nødalarmeringssentralen på en slik måte at alle innsatsene i regionen koordineres mest mulig effektivt.

Vellykket koordinering av innsatser krever god planlegging og forberedelse. Vaktledere bør derfor være i stand til å utarbeide og oppdatere et godt planverk, dvs. instrukser og rutiner for nødalarmering og utkalling av innsatspersonell. I forbindelse med planverk er det nødvendig å ta hensyn til samarbeids- og bistandsavtaler mellom kommuner, spesielle risikoobjekter og eventuelle andre særskilte beredskapsforhold. Øvelsesplanlegging og kompetanseutvikling for nødalarmeringsoperatører vil også inngå som en del av forberedelsene til koordinering av innsatser, og dette bør vaktledere ha kompetanse om.

6.2.3 Utvalgets vurderinger

Det faglige innholdet i dagens utdanning for nødalarmeringspersonell er i hovedsak i overensstemmelse med hva utvalget anser som nødvendig for fremtidige kompetanseområder. Fagområdene i dagens utdanning bør derfor videreføres i en fremtidig utdanning. Etter utvalgets vurdering bør imidlertid omfanget av disse fagområdene utvides, slik at en fremtidig utdanning gir nødalarmeringspersonell en mer omfattende kompetanse.

Fagområdene operativ beslutningstaking, operativ psykologi og koordinering (strategisk ledelse) er, etter utvalgets oppfatning, ikke tilstrekkelig dekket i dagens utdanning. En fremtidig utdanning bør derfor gi nødalarmeringspersonell bedre og mer solid kompetanse på disse områdene enn tilfellet er i dag.

Nytt digitalt radiosamband (Nødnett) og mer teknisk avanserte hjelpemidler vil i fremtiden stille større krav til teknisk kompetanse hos nødalarmeringspersonell63. Dette taler for at en fremtidig utdanning bør gi økt kompetanse i bruk av tekniske hjelpemidler.

Dagens utdanning for nødalarmeringspersonell er felles for alle som jobber på en nødalarmeringssentral, noe som hindrer vaktledere i å tilegne seg ytterligere kompetanse innen koordinering av flere innsatser og ledelse av flere operatører. Utvalget mener derfor at en fremtidig utdanning for nødalarmeringspersonell bør differensieres, slik at nødalarmeringsoperatører og vaktledere får ulik utdanning som er tilpasset de respektive funksjonene.

Med tanke på innføring av Nødnett og muligheten for ett felles nødnummer i fremtiden, mener utvalget at en fremtidig utdanning for nødalarmeringspersonell med fordel kan, i hvert fall delvis, gjøres felles for alle tre nødetatene (dvs. brannvesenet, helse/AMK og politiet). Økende krav til samarbeid mellom ulike sektorer innen samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeid i fremtiden vil gjøre det nødvendig med bedre forståelse av andre aktørers oppgaver og rolle64. Hvis deler av utdanningen til de som mottar nødmeldinger er felles, vil dette kunne lette samarbeidet under innsatser som krever stor grad av samhandling mellom nødetatene.

6.3 Forebyggende personell

Personell i brannvesenenes forebyggende avdeling består primært av tilsynspersonell som utfører brannforebyggende oppgaver. Dette innebærer tilsyn med brannobjekter, samt informasjon og opplæring innen brannforebygging.

6.3.1 Tilsynspersonell

Tilsynspersonell trenger kunnskap og ferdigheter til å gjennomføre brannforebyggende tilsyn med ulike brannobjekter. Til dette trenger de fagkompetanse (kunnskap om brann, bygninger og konstruksjoner), forvaltningskompetanse og kompetanse innen kommunikasjon.

6.3.1.1 Bygnings- og konstruksjonsforståelse

For å kunne gjennomføre tilsyn med ulike brannobjekter, trenger tilsynspersonell god kunnskap om bygningers og konstruksjoners oppbygning og utforming. De må ha grunnleggende kunnskap om bl.a. arealplanlegging, sikringstiltak for bygninger og konstruksjoner, bygningsfysikk, bygningsmaterialer, konstruksjonssikkerhet (bæreevne, stabilitet mv.), brannskiller, skorsteiner og ildsteder, sanitær-, varme- og ventilasjonsinstallasjoner, og bevaring av verneverdige byggverk.

6.3.1.2 Brann i bygninger og konstruksjoner

I tillegg til god bygnings- og konstruksjonsforståelse trenger tilsynspersonell god kunnskap om hvordan bygninger og konstruksjoner oppfører seg ved brann. De må vite hvordan en brann sprer seg i ulike typer bygninger og konstruksjoner, hvordan bygninger og konstruksjoner blir påvirket/svekket av brann, og hvordan bygninger og konstruksjoner kan beskyttes og sikres mot brann. I denne sammenhengen vil tilsynspersonell også trenge god kunnskap om hvordan mennesker reagerer og opptrer ved en brann. Dette for å forstå hvordan bygninger og konstruksjoner bør sikres og utformes for best mulig å ivareta sikkerheten til mennesker ved brann.

6.3.1.3 Branntekniske installasjoner

Branntekniske installasjoner, slik som brannalarmanlegg, sprinkleranlegg, røykventilasjon og lignende, har en viktig funksjon i forhold til menneskers sikkerhet ved brann. Tilsynspersonell trenger derfor god kunnskap om hvordan ulike branntekniske installasjoner fungerer, og hvilke krav som stilles til slike installasjoner.

Videre må tilsynspersonell ha kunnskap om, og kunne vurdere, forhåndsaksepterte og funksjonsbaserte løsninger. De må med andre ord ha kompetanse innen brannteknisk prosjektering for å kunne vurdere brannsikkerheten til både planlagte og eksisterende bygninger og konstruksjoner, uavhengig av om disse er utformet i henhold til forhåndsaksepterte eller funksjonsbaserte løsninger. Spesielt i forhold til funksjonsbaserte løsninger vil tilsynspersonell trenge solid faglig tyngde, kombinert med evnen til å tenke analytisk.

6.3.1.4 Innsats ved brann

Brannforebyggende tilsyn har ikke bare til hensikt å ivareta sikkerheten til personer som oppholder seg i bygninger og konstruksjoner ved en eventuell brann. Tilsyn skal også sikre at brannvesenet skal kunne gjennomføre en effektiv og sikker innsats ved brann. Tilsynspersonell trenger derfor kunnskap om gjennomføring av slokke- og redningsinnsats i forbindelse med brann i bygninger og konstruksjoner.

6.3.1.5 Risikovurdering og systematisk HMS-arbeid

Eiere av brannobjekter og virksomheter skal arbeide systematisk med egen sikkerhet (deriblant brannsikkerheten gjennom kartlegging av egen risiko og gjennomføring av nødvendige tiltak for å redusere risikoen til et akseptabelt nivå). Brannforebyggende tilsyn gjennomføres derfor med utgangspunkt i internkontrollprinsippene, dvs. i henhold til helse-, miljø og sikkerhetslovgivningen (lover og forskrifter innen HMS).

Tilsynspersonell trenger derfor god kunnskap innen risikovurderinger, risikoanalyser og systematisk HMS-arbeid, slik at de kan påse at eiere av brannobjekter og virksomheter gjør det de skal i forhold til brannsikkerheten.

6.3.1.6 Saksbehandling, myndighetsutøvelse og virkemiddelbruk

I forbindelse med gjennomføring av brannforebyggende tilsyn er brannvesenet definert som tilsynsmyndighet65. Dette medfører at tilsynspersonell trenger god forvaltningskompetanse. De må ha god kjennskap til aktuelt lovverk (f.eks. brann- og eksplosjonsvernloven, forskrift om brannforebyggende tiltak og tilsyn, og lover og forskrifter innen HMS) og offentlig saksbehandling. I tillegg må de ha god kunnskap og ferdigheter innen myndighetsutøvelse og virkemiddelbruk (slik som å gi pålegg eller bruk av andre reaksjonsmidler). Godt skriftlig fremstillingsevne av forvaltningsmessig karakter er en forutsetning i dette arbeidet.

6.3.1.7 Informasjon, veiledning og rådgiving

Motivasjons- og informasjonstiltak er en viktig del av det brannforebyggende arbeidet. Tilsynspersonell vil, måtte formidle kunnskap om brann, forebyggende brannverntiltak og opptreden i tilfelle brann og andre ulykker, enten som en del av et tilsyn eller gjennom egne opplærings- eller informasjonsaktiviteter. For å kunne gi informasjon, veiledning og rådgiving må tilsynspersonell derfor ha god kompetanse innen kommunikasjon. De må ha god kunnskap om kommunikasjon både på individ- og organisasjonsnivå, pedagogikk og læring, og strukturelle og kulturelle faktorer som virker inn på kommunikasjon og læring.

6.3.2 Informasjons- og opplæringspersonell

Som oftest gjennomfører tilsynspersonell både brannforebyggende tilsyn og aktiviteter knyttet til informasjon og opplæring. I de senere år har imidlertid flere brannvesen ansatt personer med bakgrunn fra media, pedagogikk og lignende til å utføre oppgaver innen opplæring, undervisning og generell informasjon om brannforebygging. Informasjons- og opplæringspersonell utfører med andre ord ikke tilsyn, men kun aktiviteter knyttet til opplæring og informasjon om brannvern. Disse vil trenge god kompetanse innen kommunikasjon og læring. De vil også trenge en del fagkunnskap innen brann, bygninger og konstruksjoner, brannsikringsutstyr, forebyggende brannverntiltak og opptreden ved brann og andre ulykker. Informasjons- og opplæringspersonell vil imidlertid ikke trenge et like omfattende nivå av fagkunnskap som tilsynspersonell.

6.3.3 Utvalgets vurderinger

Dagens forebyggende kurs ved Norges brannskole (NBSK) bygger på tre alternative utdanningsretninger – utdanning som ingeniør, brannkonstabel (med Beredskapsutdanning trinn 1) og feier66. En konsekvens av dette er at kombinert med et relativt kort forebyggende kurs ved NBSK, har tilsynspersonellet i forebyggende avdelinger ofte ulik kompetanse, spesielt realkompetanse i å gjennomføre tilsyn67. Dette mener utvalget er uheldig. En fremtidig utdanning må derfor sikre at alt tilsynspersonell får den nødvendige kompetansen til å gjennomføre brannforebyggende tilsyn av god kvalitet.

Innholdet i dagens forebyggende kurs er i hovedsak delt inn i fagkunnskap, forvaltningskunnskap og kommunikasjon/informasjon. Dette er i overensstemmelse med det utvalget mener er nødvendig fremtidig kompetanse for tilsynspersonell. Denne hovedinndelingen av innholdet bør derfor videreføres i en fremtidig utdanning for forebyggende personell. Utvalget mener imidlertid at omfanget av disse tre fagområdene må styrkes.

Regelverket har i den senere tid blitt mer funksjonsbasert, og objekteiere har i større grad enn tidligere god teknisk og forvaltningsmessig kunnskap. Dette stiller høyere krav til tilsynspersonells kompetanse68. For å imøtekomme de fremtidige kravene til myndighetsutøvelse og faglige vurderinger trenger tilsynspersonell en mer solid forvaltningskompetanse og fagkompetanse enn dagens forebyggende utdanning gir. Også kompetanse innen risikovurdering og systematisk HMS-arbeid bør styrkes i forhold til dagens utdanning.

I tillegg blir samfunnet stadig mer flerkulturelt, noe som stiller høyere krav til tilsynspersonellets evne til å kommunisere med minoritetsmiljøer og personer med annen kulturell bakgrunn69. Dette vil i fremtiden kreve bedre kompetanse innen kommunikasjon og informasjonsarbeid enn det dagens forebyggende utdanning gir.

Flere som jobber som tilsynspersonell har bakgrunn som branningeniør fra Høgskolen Stord/Haugesund. Etter utvalgets oppfatning gir branningeniørutdanningen god og solid fagkompetanse, dvs. kunnskap om brann som fenomen, brann i bygninger og konstruksjoner, branntekniske installasjoner, og forhåndsaksepterte og funksjonsbaserte løsninger for å ivareta brannsikkerheten. Branningeniørutdanningen gir imidlertid ikke forvaltningskompetanse og kompetanse i gjennomføring av brannforebyggende tilsyn og informasjonsaktiviteter og opplæring. Utvalget mener derfor at branningeniørutdanningen i fremtiden også må gi kompetanse innen disse områdene.

Dagens forebyggende utdanning åpner ikke for differensiert kompetanse blant forebyggende personell. Dette mener utvalget er uheldig. En fremtidig utdanning for forebyggende personell bør ha ulike nivåer eller spesialiseringsområder, slik at forebyggende personell kan få en utdanning som er tilpasset oppgavene de skal utføre i forbindelse med det brannforebyggende arbeidet.

6.4 Avdelingsledere og brannsjef

Hovedoppgaven til avdelingslederne og brannsjefen er å ivareta den organisatoriske og administrative ledelsen av brannvesenet. Avdelingslederne skal lede hver sin avdeling som egen organisatorisk enhet, mens brannsjefen skal lede hele brannvesenet som en helhetlig organisasjon.

Avdelingsledere vil trenge fagkunnskap innen fagområdet som avdelingen dekker, men de trenger ikke nødvendigvis like stor grad av detaljkunnskap og ferdigheter som personellet som jobber i avdelingene. En avdelingsleder skal ivareta den organisatoriske og administrative ledelsen av avdelingen sin. Kunnskap og kompetanse innen administrasjon, organisering, kompetanseutvikling, HMS og kvalitetssikring, strategiledelse, endringsledelse og organisasjonsutvikling, prosjektledelse, bedriftsøkonomi og regnskap vil derfor være vel så viktig som fagkunnskaper.

Brannsjefen skal lede hele brannvesenet, og vil derfor ha et større behov for kompetanse innen virksomhetsledelse enn omfattende fagkunnskaper. Brannsjefer trenger primært god kunnskap og ferdigheter innen organisatorisk og administrativ ledelse.

Store brannvesen (interkommunalt samarbeid – IKS) stiller større krav til avdelingslederes og brannsjefers kompetanse innen organisatorisk og administrativ ledelse, fordi store brannvesen består av mange personer og flere avdelinger. Dette vil stille høyere krav til brannvesenets ledelse enn ved mindre brannvesen.

6.4.1 Utvalgets vurderinger

Beredskapsutdanning trinn 3 er den utdanningen i dag som kvalifiserer til stilling som avdelingsleder og brannsjef. Etter utvalgets vurdering gir ikke denne utdanningen tilstrekkelig kompetanse innen organisatorisk og administrativ ledelse. En fremtidig utdanning bør styrkes på dette området, slik at avdelingsledere og brannsjefer får bedre kompetanse til å ivareta den daglige ledelsen av et brannvesen.

Denne utdanningen må, som i dag, gi avdelingsledere og brannsjefer nødvendig kompetanse til å kunne ivareta den overordnede ledelsen av brannvesenet under innsats.

7 Fremtidens utdanning for brannvesenets personell

For å kunne anbefale en utdanningsmodell som best kan ivareta det fremtidige utdanningsbehovet for brannvesenet, og følgelig sikre nødvendig kompetanse, har utvalget spesifisert hvilke krav en fremtidig utdanning av brannvesenets personell bør oppfylle. Disse kravene omfatter både brannfaglig innhold og selve utdanningen i seg selv.

Utvalget har lagt stor vekt på å foreta en vurdering av styrker og svakheter ved dagens utdanningstilbud. Hvilke deler av dagens undervisningstilbud som kan eller bør videreføres, og hvilke deler det kan være behov for å endre, er vurdert i forhold til hvilke krav en fremtidig utdanning bør oppfylle. Utvalget har deretter vurdert aktuelle utdanningsnivåer og -modeller for en fremtidig utdanning.

7.1 Krav til fremtidig utdanningsmodell

Som følge av fremtidig oppgaveforventninger og hva som ansees som nødvendig fremtidig kompetanse70, er det utvalget oppfatning at rollen og kompetansen til brannvesenets personell i fremtiden bør være mer omfattende og bredere, enn det dagens utdanning gir anledning til. Som beskrevet i foregående kapitler kan brannvesenet i fremtiden forvente at de får en utvidet og mer sentral rolle i beredskap og forebyggende arbeid i kommunen, blant annet som følge av innføringen av kommunal beredskapsplikt og kommunal beredskapsplanlegging71. En slik utvikling vil innebære at en fremtidig utdanning må ha et større volum og strekke seg over en lengre tidsperiode enn dagens utdanning.

Fremtidens utdanning må derfor raskt ta inn over seg endringer i brannvesenets oppgaver, med påfølgende kompetansebehov, som oppstår som følge av endringer i samfunnet. Utdanningen bør følgelig være endringsdyktig i forhold til endringer i samfunn, teknologi og metoder. En fremtidig utdanning må imidlertid ta hensyn det som allerede er brannvesenets lovpålagte oppgaver. En fremtidig utdanning må derfor sørge for at brannvesenets oppgaver som slokkeinnsats, innsats ved ulykkestilfeller, brannforebygging, risikokartlegging og beredskapsplanlegging fremdeles blir ivaretatt.

Utvalget ser det derfor som en forutsetning at en fremtidig utdanning gir brannvesenets personell den kompetansen de trenger for å gjennomføre oppgavene som brannvesenet har ansvar for. I tillegg er det viktig at fremtidig personell i brannvesenet gjennom sin utdannelse får økt kompetanse til å vurdere egen innsats og fokusere på forbedringspunkter i forhold til fremtidige lignende hendelser.

Uteksaminerte kandidater skal være attraktive for landets brannvesen. Samtidig ser utvalget det som ønskelig at en bredere utdanning skal gjøre kandidatene attraktive for flere arbeidsoppgaver og arbeidsgivere innen kommunal, fylkeskommunal, statlig og privat sektor. Dette vil bidra til å øke utdanningens samfunnsmessige nytteverdi og relevans. Eksempelvis vil en bredere utdanning gjøre det mulig for en person å være deltidskonstabel og i tillegg jobbe med faglige oppgaver knyttet til samfunnssikkerhet og beredskapsplanlegging i en mindre kommune. Det vil derfor være ønskelig at det hvert år uteksaminerer noen flere enn det brannvesenet til enhver tid har behov for. Etter utvalgets syn vil dette gjøre brannutdanningen mer lik andre åpne utdanningsløp, hvor det nødvendigvis ikke er slik at man er garantert jobb rett etter endt studie.

Med bakgrunn i at brannvesenets arbeid ofte består av praktisk oppgaveløsning, ser utvalget det som nødvendig at en fremtidig utdanning ivaretar behovet som studentene har for å tilegne seg praktisk trening og erfaring i løpet av studietiden. Dette gjelder spesielt innen brannslokking, redningsteknikk og innsatsledelse hvor praktisk ferdighetstrening er et viktig element.

Det er videre utvalgets oppfatning at en fremtidig utdanning bør ha som formål å redusere avstanden mellom de som jobber i brannvesenet og samfunnet de er satt til å tjene. Med det menes det at brannvesenet i fremtiden i så stor grad som mulig bør gjenspeile mangfoldet i befolkningen. Utdanningen bør derfor bidra til å øke rekrutteringsgrunnlaget til brannvesenet, samtidig som den skal være en utdanning de beste kandidatene ser som attraktiv og søker seg til.

Basert på det overstående ønsker utvalget å konkretisere hvilke krav som en fremtidig utdanning for brannvesenets personell bør oppfylle, både når det gjelder brannfaglig innhold og utdanningen i seg selv.

7.1.1 Krav til brannfaglig innhold

Utvalget mener at en fremtidig utdanning bør oppfylle følgende krav til brannfaglig innhold:

• Sikre en helhetlig tilnærming til utdanning for både heltid og deltidspersonell

• Ivareta behovet for både generalist- og spesialistkompetanse i brannvesenet

• Ivareta differensierte kompetansebehov knyttet til ulike roller i brannvesenet

• Tydeliggjøre fordeling av etatens oppgaver på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå

• Bidra til å videreutvikle kompetansen hos ledere i brannvesenet

• Bidra til økt antall utredninger, evalueringer og forskningsaktiviteter innenfor brannområdet

7.1.2 Krav til selve utdanningen

Utvalget mener at utdanningen bør:

• Være åpen og offentlig

• Være berettiget til støtte fra Statens lånekasse

• Tilby en samlet generalistutdanning med mulighet for spesialisering

• Sikre fleksibilitet gjennom å være modulbasert

• Stimulere til økt mangfold og rekruttering slik at brannvesenet i større grad gjenspeiler det samfunn etaten skal tjene

• Utdanne studenter som kan gå rett i jobb

• Muliggjøre utdanning både sentralt og regionalt

7.2 Styrker og svakheter ved dagens utdanningsmodell

Dagens brannutdanning er en etatsskole for ansatte i brannvesenet. Det kreves ansettelse i et brannvesen, samt gjennomføring av systematisk internopplæring i eget brannvesen, før den enkelte kan begynne formell utdanning ved Norges brannskole. Inngangsbilletten til utdanningssystemet er dermed ansettelse i et brannvesen, og ikke den enkeltes kompetanse.

Styrker og svakheter ved dagens utdanningsmodell og undervisningstilbud er av utvalget vurdert i forhold til faglig innhold og nivå, finansiering, og rekruttering og mangfold.

7.2.1 Faglig innhold og nivå

I likhet med andre norske etatsskoler, som for eksempel fengselsskolen og tollskolen, fremgår det av navnet til Norges brannskole at utdanningstilbudet er avgrenset til et spesifikt fagområde og en spesifikk yrkesgruppe. Skolen er underordnet DSB, som legger føringer for det faglige innholdet ved skolen i egenskap av sin rolle som nasjonal brannmyndighet. Det kan således argumenteres for at det innenfor dagens modell er en styrke at det er forholdsvis kort avstand mellom myndighetenes føringer i forhold til gjeldende lover og forskrifter, og faglig oppdateringer og utarbeidelse av kursplaner.

Det kan imidlertid oppfattes som en svakhet ved dagens utdanning at mange i brannvesenet føler at man ikke får tilstrekkelig kompetanse på grunn av kort kurslengde, samtidig som at kursene ikke gir formalkompetanse som ikke uten videre kan overføres til andre relevante fagområder. Det er altså begrensede arbeidsmuligheter utenfor egen etat (brannvesenet) med utgangspunkt i de kvalifikasjoner man har tilegnet seg gjennom dagens utdanning. I tillegg er det for lite fokus i dagens utdanning på å ha en helhetlig tilnærming til innholdet i utdanningen for heltids- og deltidspersonell. Kursene for både brannkonstabler og utrykningsledere er innholdsmessig ulike for heltids- og deltidspersonell, noe som er å betrakte som en svakhet ved dagens modell. Det at det ikke har eksistert forskriftskrav om gjennomføring av utdanning for deltidspersonell er en ytterligere svakhet ved dagens brannutdanning72.

En annen sentral del i dagens utdanning er internopplæringen. Faglig krav til innhold og gjennomføring av internopplæringen fremgår i Læreplan for internopplæring av brannkonstabler73. Det er en styrke at internopplæringen er lokalt forankret og at det enkelte brannvesen kan skreddersy opplæringen ut i fra lokale beredskapsutfordringer.

Utvalget ser det imidlertid som en svakhet ved dagens utdanning at brannvesenene erfaringsvis organiserer internopplæringen på forskjellige måter74. Noen ansetter én og én person av gangen, og setter den nyansatte direkte inn i beredskapsstyrken fra første dag. Enkelte større brannvesen derimot, ansetter flere personer i puljer av gangen og gir dem en felles opplæring, før de så settes inn i beredskapsstyrken. De ulike tilnærmingsmåtene medfører at kvaliteten på internopplæringen varierer mellom de ulike brannvesenene. Det oppstår derfor både større og mindre kompetansesprik mellom de som har fullført internopplæringen. Det skaper videre utfordringer for gjennomføring av opplæring ved Norges brannskole.

Til tross for varierende kvalitet på den internopplæring som gjennomføres, anser utvalget det allikevel som viktig at en del av opplæringen i en fremtidig utdanning skjer ute i et brannvesen. Dette i hovedsak fordi innholdet i en nasjonal opplæringspakke ikke vil være dekkende for alle oppgaver som en brannkonstabel kan bli satt til å løse. En nasjonal utdanning vil heller ikke kunne ivareta tilstrekkelig praktisk læring av ferdigheter for håndtering av kompliserte redningstekniske innsatser.

Det er derimot viktig å poengtere at internopplæring er å regne som opplæring. En svakhet med dagens utdanning er at nyansatte brannkonstabler kan bli satt mer eller mindre direkte inn i beredskapsstyrken, og fungerer som fullverdige brannkonstabler før de har gjennomført utdanningen sin. Det at internopplæringen gjennomføres før den formelle utdanningen i regi av Norges brannskole, kombinert med at brannkonstabler blir ansatt før de påbegynner utdanningen, bidrar sterkt til denne praksisen.

Det er også utfordringer knyttet til regional gjennomføring av kurs, både når det gjelder kurs for heltids- og deltidspersonell. Slik dagens utdanning er innrettet finnes det flere regional øvingsfelt som godkjennes av Norges brannskole for gjennomføring av kurs regionalt. Selv om at det stilles krav til at undervisningen skal følge kursplanen for det enkelte kurs fastsatt av DSB, stilles det ingen pedagogiske krav til de som underviser ved regionale kurs. Det er kun for Norges brannskoles undervisningspersonell at det stilles pedagogiske krav.

At det i dag ikke stilles pedagogiske krav til undervisningspersonell ved regionale kurs, noe som åpner for uforholdsmessige store forskjeller mellom kursene som gjennomføres regionalt, oppfattes av utvalget som en svakhet.

En av de største svakhetene ved dagens utdanning er kompetanse knyttet til lederrollen i brannvesenet. Utvalget anser dagens lederutdanning for å være utilstrekkelig i forhold til de utfordringer som brannvesenets ledere blir stilt ovenfor i dag, og vil bli stilt ovenfor i fremtiden. Lederopplæringen er den delen av utdanningstilbudet for brannvesenet som i størst grad bør være forankret i forskningsbasert kunnskap på et akademisk nivå. I tillegg vil det i fremtiden stilles større krav til differensiering mellom ulike lederroller og andre roller i brannvesenet.

7.2.2 Finansiering

Det er et kommunalt ansvar å tilse at den enkelte ansatte i brannvesenet har nødvendig kompetanse i henhold til gjeldende lover og forskrifter for å utøve yrket. Dagens utdanningsmodell fordeler kostnadene for opplæring mellom staten, som eier av utdanningssystemet, og kommunene, som arbeidsgiver for ansatte i brannvesenet. Således kan dagens modell sies å være en økonomisk rimelig utdanning for staten på grunn av den korte opplæringslengden, og for kommunen i den forstand at internopplæring av nyansatte inngår i ordinær arbeidstid uten ekstra kostnad.

For heltidsbrannvesen er det imidlertid en utfordring at det må settes av tid til studier innenfor vanlig arbeidstid. Det medfører kostnader knyttet til utbetaling av lønn under studier, avgifter til selve deltakelsen på kurs og refusjon av reiseutgifter. I tillegg må vikarer leies inn og bekostes.

For deltidsbrannvesen er det også en utfordring at kommunene må bekoste lønn under studier/kurs, refusjon av reiseutgifter og avgifter knyttet til selve deltakelsen på kurs. I tillegg er det en ytterligere utfordring at deltidspersonell må refunderes for tapt arbeidsinntekt til hovedarbeidsgiver.

En annen utfordring ved dagens utdanningsmodell er at brannvesenet må tildeles særskilte midler for å kunne finansiere utdanning av sitt personell. Dette skjer ofte i konkurranse med andre områder, slik som helse- og skolesektoren. Etter at nødvendige midler er gjort tilgjengelig, kan brannvesenet søke om kursplass ved Norges brannskole. Men det er ikke alltid tilfelle at kursplass innvilges, og midlene som først ble gjort tilgjengelig for utdanning kan senere bli trukket tilbake av kommunen. Dette bidrar til å skape irritasjon og frustrasjon mellom partene. Slik dagens utdanning er innrettet, kreves det en optimal samhandling mellom kommunenes tildelingsprosesser og brannskolens prioritering av kurs og tildeling av kursplass, for at den enkelte skal få muligheten til å gjennomføre utdanningen sin.

De siste årene har det for eksempel vært en økning i antall henvendelser til DSB knyttet til utfordringen mange brannvesen opplever i forhold til at de får tildelt midler lokalt ett år, samtidig som at de ikke får tildelt kursplass av brannskolen samme år. De årlige tildelingene til Norges brannskole har ikke vært store nok til å sette opp et tilstrekkelig antall kurs for å dekke behovet for opplæring. Det kan nevnes at det de senere årene har blitt gjennomført rundt 20 grunnkurs for deltidpersonell per år. Kommunenes innmeldte behov er rundt 40-50 kurs i året.75 I senere år har det også blitt tydelig at budsjettildelingene ikke er store nok til å opprettholde et tilfredsstillende nivå på tekniske installasjoner og øvingsfelt ved Norges brannskole. Hvis det ikke skjer en endring i forhold til dagens modell kan man altså på relativt kort sikt kunne oppleve problemer med å opprettholde dagens undervisningstilbud.

7.2.3 Rekruttering og mangfold

Personellet i dagens brannvesen rekrutteres i stor grad fra praktiske yrker, og det kreves ofte en viss yrkeserfaring. Typiske yrker er snekker, rørlegger, bilmekaniker, elektriker og blikkenslager. I senere år, og kanskje særlig i større brannvesen, har det imidlertid vært en utvikling som går mot å rekruttere enkelte personer med bakgrunn innenfor andre typer yrker enn de tradisjonelle håndverksfagene, eksempelvis fra forsvaret og høgskole.

Det finnes ingen nasjonale krav som må være oppfylt for å kunne ansettes i et brannvesen, bortsett fra Arbeidstilsynets fysiske og helsemessige krav knyttet til røykdykking. Det er derfor opp til det enkelte brannvesen å bestemme hvilke krav som skal settes til de aktuelle søkerne. Det er heller ikke fastsatt nasjonale krav, eller utarbeidet nasjonale retningslinjer, for hvordan rekrutteringsprosessen skal foregå. Manglende felles nasjonale krav vil nødvendigvis gi ulik kvalitet på rekrutteringsprosessen.

Den populære oppfatningen av brannkonstabelyrket som fysisk og psykisk utfordrende, med vekt på fysisk styrke og praktisk oppgaveløsning, kan bidra til å begrense antallet kvinner som søker seg til yrket. En internt rettet etatsutdanning kan i tillegg bidra til at brannkonstabelyrket, og tilhørende utdanning, er lite allment kjent blant befolkningen, og da spesielt unge kvinner og menn som står foran valg av utdanning og yrke.

Selv om de enkelte brannvesen rekrutterer gjennom annonser i lokalaviser og på egne nettsider, er det ikke uvanlig at rekrutteringen er styrt av bekjentskaper, kontaktpersoner og til og med familierelasjoner. Dette gjelder både for heltids- og deltidsbrannvesen, men i mindre grad blant de største brannvesen som har et stort rekrutteringsgrunnlag og standardiserte og profesjonelle rekrutteringsprosedyrer. Det er følgelig en svakhet at utdanningsinstitusjonen (Norges brannskole) ikke har innflytelse på rekrutteringen av brannvesenets personell, og dermed ikke har mulighet til å kvalitetssikre hvem som tas inn til utdanning.

Enkelte steder i landet er det vanskelig å rekruttere personell til deltidsbrannvesen. Årsaken til dette kan være sammensatt, som eksempelvis manglende befolkningsgrunnlag og manglende tilrettelegging for utdanning i forhold til relativt lav stillingsprosent i brannvesenet. Dagens utdanning er imidlertid gunstig for den enkelte ansatte i heltidsbrannvesen, fordi de får betalt lønn av arbeidsgiver under utdanning.

Manglende formell godkjenning av utdanningen i form av høgskole/studiepoeng eller fagskole kan bidra til at brannkonstabelutdanningen og annen brannutdanning ikke har samme status som eksempelvis sykepleier- og politiutdanningen. Det at brannutdanningen ikke er åpen, og ikke er særlig kjent utenfor det brannfaglige miljøet kan også ha innvirkning på statusen til utdanningen.

7.2.4 Utvalgets vurdering av dagens etatsutdanning

Kompetansen som dagens utdanning gir, er etter utvalgets vurdering samlet sett ikke nok omfattende til å kunne ivareta brannvesenets fremtidige oppgaver og utfordringer på en god nok måte76. Det er flere forhold som medvirker til dette. Innholdet i dagens utdanning er begrenset til brannvesenets primæroppgaver, samtidig som utdanningslengden er relativt kort. Dette gjør det vanskelig å gi brannvesenets personell en kompetanse som er god nok. I tillegg har utdanningsnivået noe å si for hvilken kompetanse som gis. Dagens etatsutdanning bygger på fullført videregående utdanning, men gir likevel ikke kompetanse tilsvarende et utdanningsnivå utover videregående nivå. Brannvesenets personell trenger omfattende fagkunnskaper for å utføre oppgavene sine. Dette gjelder spesielt ledere, som i tillegg til å være faglig god også må være i stand til å tenke analytisk.

En økning i brannutdanningens lengde, vil etter utvalgets oppfatning gi brannvesenets personell bedre grunnlag for å ivareta dagens og fremtidens oppgaver og utfordringer.

Utvalget ser det som en fordel at dagens utdanning er underlagt den nasjonale brannmyndigheten (DSB), noe som bør videreføres i en fremtidig utdanning. Dette vil bidra til at brannutdanningen til enhver tid er oppdatert i forhold til utviklingen innen fagområdet. I tillegg mener utvalget at en fremtidig utdanning i større grad enn i dag bør være koblet til relevante forskningsmiljøer, noe som vil bidra til å sikre at utdanningen holder et høyt faglig nivå.

En stor andel av dagens utdanning foregår i form av internopplæring i de enkelte brannvesen. Utvalget ser det som positivt at utdanningen av brannvesenets personell inneholder mye praksis og er lokalt forankret. Samtidig ser utvalget det som uheldig at internopplæringen er sterkt dominerende i dagens utdanning. Den varierende kvaliteten på internopplæringen som gjennomføres bidrar i stor grad til at brannvesenets personell får varierende kompetanse. I tillegg ser utvalget det som uheldig at internopplæringen gjennomføres i sin helhet før den formelle grunnopplæringen gis i regi av brannskolen.

For å sikre et mer likt kompetansenivå for alt brannpersonell mener utvalget at internopplæringen bør få en mindre sentral rolle i en fremtidig utdanning. Allikevel mener utvalget at deler av opplæringen bør foregå i form av praksis ute i brannvesenene, slik at studentene får relevant praktisk trening og god forståelse av, og innsikt i, brannvesenets arbeidsoppgaver.

I denne sammenhengen mener utvalget at det bør stilles større krav til opplæringsansvarlige ved lokale brannvesen og undervisningspersonell ved regionale kurs. Det at det ikke stilles pedagogiske krav til de som utfører lokal og regional opplæring/undervisning er en svakhet ved dagens utdanning.

Mangelen på helhetlig tilnærming i utdanningens innhold til heltids- og deltidspersonell anser utvalget som en svakhet. Det bidrar til å skape og opprettholde kompetanseforskjeller mellom heltids- og deltidsbrannvesen. Utvalget mener derfor at en fremtidig utdanning bør sikre en mest mulig helhetlig tilnærming til utdanning av heltids- og deltidspersonell.

Dagens utdanning består av ulike kurs som kan tas etter behov i forhold til oppgavene som brannvesenets personell skal ivareta. Dette anser utvalget som en fordel, og mener at en fremtidig utdanning må være fleksibel og modulbasert.

Utvalget mener at en fremtidig utdanning bør gjøres åpent tilgjengelig. Det at dagens utdanning er en etatsskole bidrar til å skape og opprettholde barrierer mot utvikling av mangfold (spesielt knyttet til etnisitet og likestilling). Årsaken til dette er først og fremst at opplæringen ikke er åpen for andre enn de som allerede er ansatt i brannvesenet. En åpen brannutdanning kan bidra til å fremme holdninger i brannvesenet som kan legge til rette for økt mangfold blant de ansatte. I tillegg vil en åpen formelt godkjent utdanning, i form av studiepoeng eller grad, kunne bidra til å heve brannutdanningens status og relevans.

En åpen utdanning som må gjennomføres før ansettelse i et brannvesen, vil bidra til å motvirke dagens praksis der nyansatte brannkonstabler kan fungere som fullverdige brannkonstabler før de har gjennomført utdanningen sin. En åpen formelt godkjent utdanning vil i tillegg kreve felles opptakskrav som alt brannpersonell må oppfylle før de kan begynne utdanningen. Dette vil bidra til etablering av nasjonale krav som må være oppfylt for å kunne ansettes i et brannvesen, noe utvalget ser på som positivt for å ivareta kvalitet i rekrutteringsprosessen.

Brannutdanningen både i Sverige og i Finland er åpne utdanninger77. Etter det utvalget erfarer, har begge landene gode erfaringer med en åpen brannutdanning som er innpasset det offentlige utdanningssystemet.

Flere av dagens utfordringer knyttet til finansiering i forhold til gjennomføring av utdanning vil mest sannsynlig bedres ved at utdanningen blir åpen og gjennomføres før ansettelse. En åpen utdanning legger til rette for at personer kan påbegynne og gjennomføre et studium på eget initiativ og for egen kostnad, og vil således ikke kreve at brannvesenet først blir tildelt særskilte midler. Følgelig vil en åpen utdanning kunne bidra til å gjøre utdanningssituasjonen mer forutsigbar for brannvesenene og kommunene.

Når det gjelder utdanning av deltidspersonell er utvalget imidlertid inneforstått med at manglende tilrettelegging for å gjennomføre utdanning, i kombinasjon med fulltidsjobb hos hovedarbeidsgiver, er med på å vanskeliggjøre rekrutteringen til deltidsbrannvesen. Utvalget er derfor av den oppfatning at utdanningen av deltidspersonell i størst mulig grad bør gjennomføres desentralisert. Det bør i tillegg, i større grad enn i dag, tilrettelegges for lokalt og regionalt gjennomføring ved hjelp av nettstøttet undervisning.

En videreføring av dagens praksis der utdanningen av deltidspersonell blir finansiert av arbeidsgiver og staten anser utvalget som mest fordelaktig for å sikre at deltidspersonell får nødvendig utdanning. Innholdet i utdanningen av deltidspersonell bør allikevel være på samme nivå som for utdanningen av heltidspersonell, slik at kompetansen til heltids- og deltidspersonell blir mest mulig lik.

7.3 Aktuelle nivåer og modeller for fremtidig utdanning

Basert på konkretiserte krav til fremtidig utdanning og vurdering av styrker og svakheter ved dagens utdanning har utvalget vurdert ulike utdanningsnivåer. Utvalget har da valgt å ta utgangspunkt i det norske utdanningssystemet, som er delt inn i tre nivåer: primært nivå som omfatter barne- og ungdomsskole, sekundært nivå som omfatter videregående skole og tertiært nivå som omfatter fagskole og høgskole/universitet.

Figuren illustrerer tredelingen i det norske utdanningssystemet på henholdsvis primært nivå som omfatter barne- og ungdomsskole, sekundært nivå som omfatter videregående skole og tertiært nivå som omfatter fagskole og høgskole/universitet (i henhold til § 3-5 i Universitets- og høgskoleloven kan en fagskoleutdanning godkjennes som en del av et bachelorstudium).

Kilde: Bjørn R. Stensby, NOKUT

7.3.1 Videregående skole

Videregående skole ligger på sekundært nivå i det norske utdanningssystemet, som vil si at denne utdanningen bygger på grunnskoleutdanningen. Fullført videregående utdanning leder frem til enten studiekompetanse eller yrkeskompetanse.

De tidligere utredningene, NOU 1992:22, og DSBs rapport fra 200678, har vurdert videregående skole som et mulig fremtidig utdanningsløp for brannvesenet. Utredningen fra 1992 mente at ved å legge brannutdanningen til et videregående nivå ville elevene kunne oppnå en kompetanse som i stor grad ville være overførbar til andre utdanningsveier. Eksempelvis mente utredningen at både offshore og landbasert industri kunne være interessert i elever med kompetanse som «brann- og redningsmann». I tillegg så utredningen verdien av å samordne brann- og feierfaget.

I DSBs rapport fra 2006 ønsket et mindretall av arbeidsgruppen at utdanningsnivået skulle være på videregående skole i kombinasjon med andre yrkesrettede utdanninger. Ved spesialisering for spesielle oppgaver og funksjoner kunne det åpnes for et fagskolenivå.

Flertallet av arbeidsgruppen i 2006 mente derimot at en grunnutdanning på videregående nivå ikke dekket de fremtidige kompetansebehovene for brannvesenets personell på en tilfredsstillende måte.

7.3.1.1 Utvalgets vurdering av videregående modell

Sett i forhold til de svakheter som utvalget mener eksisterer knyttet til dagens utdanning, samt ønsket om sterkere faglig forankring og høyere lederkompetanse, vurderer utvalget det som faglig utilfredsstillende å anbefale en fremtidig utdanning for brannvesenets personell på videregående skoles nivå.

Utvalget er av den oppfatning at fremtidig personell i brannvesenene, – ikke bare må ha tilstrekkelig kompetanse og forståelse om praktiske yrkesrettede elementer, – men må også ha nødvendig samfunnsforståelse knyttet til forebygging og beredskap på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Dette fordrer en økt teoretisk forståelse og utvidelse i faginnhold i forhold til dagens utdanningsmodell, noe utvalget ikke anser forenbart med videregående skolenivå. Utdanning på videregående skolenivå vil, på lik linje med dagens utdanningsmodell, ikke tilfredsstille utvalgets krav til økt forskningsvirksomhet og høyere pedagogisk eller faglig kompetanse hos undervisningspersonell.

Utvalget støtter således anbefalingen til arbeidsgruppens flertall fra 2006 om ikke å ikke å legge en fremtidig brannutdanning på videregående skoles nivå, da dette ikke vil dekke det fremtidige kompetansebehovet til brannvesenet.

7.3.2 Fagskole

Fagskoleutdanning ligger på tertiært nivå i det norske utdanningssystemet, og er en kortere yrkesrettet utdanning som bygger på videregående skole eller tilsvarende realkompetanse. Selv om en fagskoleutdanning ligger på samme nivå som høgskoler og universitet, er det viktige forskjeller mellom en utdanning på fagskole og en utdanning på høgskole. Det som spesielt kjennetegner fagskoler er den praktiske tilnærmingen. Studentene lærer seg å kombinere teori og praksis gjennom virkelighetsnære oppgaver hentet fra arbeidslivet. For å komme inn på en fagskole kreves det ikke generell studiekompetanse slik som på høgskoler, og undervisningen trenger heller ikke være forskningsbasert. En fagskoleutdanning er ment å gi kompetanse som kan anvendes i arbeidslivet umiddelbart etter avsluttet studium.

Betegnelsen fagskole og fagskoleutdanning kan kun brukes av skoler som har godkjenning av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT). I første halvdel av 2011 var det registrert 1370 ulike fagskoletilbud godkjent av NOKUT79. Godkjenningen er en forutsetning for lån og stipend i Lånekassen. En fagskole kan enten være statlige, fylkeskommunale, kommunale eller privateid.

Utdanningslengden til fagskoler varierer fra minimum halvt år til maksimum to år80. Det tilbys i dag fagskoleutdanning innen tre fagfelt81: teknikk/teknologi, helse- og sosialfag, og administrasjon, økonomi og ledelse. Teknisk/teknologisk fagfelt består av til sammen 7 fagretninger: bygg og anlegg, datateknikk, elektro, kjemi, maritime fag, petroleumsteknologi, og teknikk og industriell produksjon. Fagskoler som tilbyr tekniske/teknologiske fagretninger/utdanninger vil ha betegnelsen teknisk fagskole.

En fagskoleutdanning kan tilbys både som heltids- og deltidsstudie. Deltidsstudier gjennomføres ofte som en kombinasjon av selvstudium, samlinger, veiledning og kommunikasjon via internett. Gjennomføring av en fagskoleutdanning i kombinasjon med arbeid vil således være fullt mulig.

Selv om en fagskoleutdanning er en selvstendig utdanning som kvalifiserer direkte til jobber i arbeidslivet, har enkelte fagskoler har inngått samarbeid med høgskoler. Slikt samarbeidet handler om å få en fagskoleutdanning godkjent som en del av en bachelorutdanning82. Dette gjør det mulig å bygge videre på en fagskoleutdanning for å oppnå en bachelorgrad, og eventuelt deretter fortsette på et mastergradsstudium for studenter som måtte ønske det.

7.3.2.1 Utvalgets vurdering av fagskolemodell

Det er utvalget vurdering at en fremtidig brannutdanning på fagskolenivå, i henhold til lov om fagskoleutdanning83, er praktisk gjennomførbart og faglig tilfredsstillende, som vil kunne bidra til å gi en yrkesrettet utdanning som er åpent tilgjengelig for de aller fleste. En fremtidig fagskoleutdanning for brannvesenets personell bør etter utvalgets mening være innrettet som en teknisk fagskole, da brannvesenets oppgaver i høyeste grad er av teknisk karakter.

Etter utvalgets vurdering er det er en styrke ved en fagskoleutdanning at studenter på dette nivået ikke er avhengig av å ha generell studiekompetanse for å søke på utdanningen, slik som det kreves ved en høgskoleutdanning. For utvalget er det et tungtveiende argument at personer med fagbakgrunn (fagbrev/svennebrev) skal kunne søke seg direkte inn på en fremtidig brannutdanning.

Utvalget ser det også som positivt at det er fleksibilitet i lengde på studier innenfor en fagskolemodell, noe som gir muligheter for en utvidelse av innhold og lengde på brannutdanningen i forhold til dagens utdanning. Denne fleksibiliteten gjelder også muligheten for å få en fagskoleutdanning godkjent som en del av en bachelorgrad, som vil kunne åpne for videre studier på mastergradsnivå og øke karrieremuligheter og potensialet for livslang læring. Disse mulighetene er spesielt aktuelle for brannvesenets lederpersonell.

I forhold til de øvrige krav til fremtidig utdanning som utvalget har angitt, vurderes en fagskolemodell å være et svært godt alternativ for en fremtidig utdanning av brannvesenets personell.

En fagskoleutdanning vil gi mulighet for en helhetlig tilnærming til utdanning av både heltids- og deltidspersonell, da det vil være mulig å opprette moduler som kan være felles for begge personellgruppene. Samtidig vil det være rom for fleksibilitet i gjennomføringen av utdanningen, ved at hele eller deler av utdanning kan gjennomføres i form av deltidsstudier og/eller fjernundervisning.

En fagskoleutdanning vil i tillegg kunne ivareta behov knyttet til både generalist- og spesialistkompetanse. Dette ved å utvide undervisningstilbudet sammenlignet med dagens utdanning. Det vil også være mulig å utvikle ulike generalist- og spesialistkurs ved ulike undervisningssteder nasjonalt og regionalt.

Videre vil en fagskoleutdanning kunne ivareta differensierte kompetansebehov knyttet til ulike oppgaver og roller i brannvesenet. Innenfor en ramme på to år vil det være mulig å ha både felles moduler og valgmuligheter i forhold til ulike fagretninger, for eksempel beredskap og brannforebygging. En fagskolemodell vil også kunne innfri kravet om at studentene skal kunne gå rett ut i arbeid etter fullført studium.

Samlet sett vurderer utvalget det slik at en fremtidig brannutdanning på fagskolenivå vil tilfredsstille kravene som en fremtidig utdanning bør oppfylle84. Unntaket er kravene om økt forskningsaktivitet innenfor brannområdet og videreutvikling av kompetanse hos ledere i brannvesenet. Både Sverige og Finland har valgt en grunnutdanning tilsvarende fagskolenivå85, noe som er med på å underbygge at en fagskoleutdanning er et passende utdanningsnivå for brannkonstabler.

7.3.3 Høgskole

Høgskoler og universitet gir utdanning på et nivå over fagskoleutdanningen. Høyere utdanning kan tas gjennom flere ulike studieløp og resultere i ulike gradsbetegnelser, slik som toårig høgskolekandidat, treårig bacherlorstudium (bachelorgrad) og femårig mastergradsstudium (mastergrad). Dersom studenten ønsker ytterligere fordypning kan vedkommende ta doktorgrad, noe som innebærer selvstendig forskningsarbeid som munner ut i en omfattende avhandling. I tillegg finnes det utdanninger som er innrettet som profesjonsstudium, hvor studentene utdanner seg til spesifikke yrker som eksempelvis sykepleier og politi.

Det er i dag åtte universiteter, tjuetre høgskoler og seks vitenskapelige høgskoler under statlig eierskap i Norge. I tillegg er det en rekke private høyere utdanningsinstitusjoner, hvorav tjuefem som mottar statlig tilskudd86.

Et universitet er en utdanningsinstitusjon som tilbyr minst fem studietilbud av fem års varighet (mastergradsstudier) og har forskerutdanning (doktorgradsstudier) innen minst fire fagområder87. En høgskole derimot, tilbyr kortere og mer yrkesrettede kurs enn hva universitetene gjør.

En vitenskaplig høgskole er en utdanningsinstitusjon på universitetsnivå, men som har smalere fagområder. Den vitenskaplige høgskolen har da samme type ansvar og fullmakter for utdanning, forskning og forskerutdanning som et universitet. De vitenskaplige høgskolene omfatter skoler som BI, Norges Handelshøyskole, Norges Veterinærhøgskole og Norges Musikkhøgskole88.

Noen skoler betegnes ikke som en høyere utdanningsinstitusjon, men har fått ett eller flere studietilbud akkreditert av NOKUT. Dette betyr at en eller flere av utdanningene på skolen kan være godkjent på høgskolenivå uten at hele skolen er det.

Opptakskravene for søkere til høgskoler er generell studiekompetanse. Enkelte høgskoler har i tilegg spesifikke opptakskrav ut over generelle studiekompetansen. Unntak fra kravet til studiekompetanse kan vurderes på bakgrunn av realkompetansevurdering, i tillegg til at det finnes enkelte unntaksordninger som muliggjør at fagarbeidere kan ta videreutdanning på høgskole.

Noen høgskoler tilbyr spesielle studier for fagarbeidere uten at de har oppnådd generell studiekompetanse. Ordningen, kalt Y-veien (yrkesfaglig kompetanse), ble gjort til permanent ordning i 2009 for opptak til spesielt tilrettelagt ingeniørutdanning. Denne ordningen går ut på at undervisningen det første året på ingeniørstudiene inneholder en større del matematikk og fysikk, og mindre praksis enn på en «vanlig» ingeniørutdanning, fordi dette anses å være gjennomført i den yrkesfaglige utdanningen. Det er høgskolene selv som avgjør om de vil tilrettelegge for en slik utdanning.

De aller fleste høgskolene er godkjente for lån og stipend i Statens Lånekasse.

Universitet og høgskoler må forholde seg til de samme lover og forskrifter89 om kvalitetssikring som fagskoler. En viktig forskjell er allikevel at det stilles større og mer omfattende krav til forskningsbasert virksomhet ved høgskoler og universitet. Det stilles også høyere krav til formell kompetanse hos undervisingspersonell.

7.3.3.1 Utvalgets vurdering av høgskolemodell

Utvalget vurderer en høgskoleutdanning som aktuell for deler av en fremtidig brannutdanning.

En høgskoleutdanning ansees av utvalget som muligens det beste alternativet for å fremme økt mangfold i brannvesenene. I kombinasjon med økt status for yrkesgruppen vil et høgskolestudium i større grad kunne tiltrekke seg flere, deriblant kvinner, som ellers ikke ville vært aktuelle om utdanningen var en fagskoleutdanning. Det er imidlertid vanskelig å tallfeste dette nærmere.

På den andre siden vil en høgskoleutdanning kunne resultere i at de som har valgt yrkesfaglig utdanning på videregående skole og de som ellers ikke er interessert i akademiske studier, i mindre grad vil søke på utdanningen. Dagens brannpersonell har i stor grad praktisk fagbakgrunn som det også i fremtiden vil være behov for i brannvesenet.

Utvalget anser imidlertid et mer akademisk nivå på en fremtidig utdanning som mindre passende i forhold til fremtidige kompetansebehov for brannkonstabler i brannvesenene. Utover de som skal inneha lederroller i et brannvesen, vil den størstedelen av studentene som skal utdannes i en fremtidig utdanning ut i arbeid på konstabelnivå. Dette fordrer i større grad praktisk tilnærming og oppgaveløsning enn det en høgskoleutdanning legger til rette for.

Det er derfor utvalgets vurdering at en høgskoleutdanning best ivaretar det teoretiske kompetansebehovet for de som skal inneha lederroller og -oppgaver i brannvesenet. Lederansvar stiller høyere krav til faglig kompetanse, hvilket inkluderer teoretisk faginnsikt og forståelse av brann som fagområde.

Det er videre utvalgets ønske å styrke den teoretiske lederkompetansen innen fagområdet, for således å fremme økt forskningsaktivitet og faglig utvikling innenfor fagområdene forebygging, beredskap og nødalarmering, samt samfunnssikkerhet generelt. Dette inkluderer fokus på evalueringer av hendelser, systemer for læring, og erfaringsoverføring mellom ulike brannvesen.

7.4 Utvalgets samlede vurdering av nivåer og modeller

Utvalget har vurdert det som avgjørende at en fremtidig utdanning for brannvesenet kan innplasseres i det norske utdanningssystemet. Videre skal brannutdanningen imøtekomme kravet til formalkompetanse, nødvendig faglig kvalitet og kvalitetssikring. En fremtidig brannutdanning også kunne fremme en faglig utvikling og karrieremuligheter for den enkelte.

Utvalget ser det også som viktig at en fremtidig utdanning kan kvalitetssikres gjennom Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT). NOKUT er et uavhengig kvalitetssikringsorgan90 der dets myndighet og virkemidler er regulert i lov om universiteter og høgskoler91 og lov om fagskoleutdanning92 med tilhørende forskrift93 gitt av Kunnskapsdepartementet. For å oppnå godkjenning av NOKUT stilles det ikke bare krav til selve utdanningen som tilbys, men også til kompetansen til undervisningspersonellet. Kravene til undervisningspersonell benyttes allerede i dagens utdanning ved Norges brannskole, der lærekrefter med nær tilknytning til, og erfaring fra, relevante yrker og roller benyttes. En NOKUT-godkjenning av en fremtidig utdanning på fagskole- og høgskolenivå vil imidlertid nødvendiggjøre en langt mer systematisk og kompetansefokusert tilnærming til lærekreftene enn tilfellet er ved dagens utdanning. Dette anser utvalget som positivt, da en kompetanseheving blant undervisningspersonellet vil bidra til å heve kvaliteten på en fremtidig brannutdanning.

En fremtidig utdanningsmodell bør av samme grunn sees i sammenheng med nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring, som ble fastsatt av Kunnskapsdepartementet 15. desember 201194. Rammeverket gir en helhetlig, generell beskrivelse av hvilke kvalifikasjoner, som gjennom krav til læringsutbyttebeskrivelser, forventes oppnådd på hvert enkelt nivå i det norske utdanningssystemet, fra fullført grunnskole til og med doktorgrad.

I tillegg bør en fremtidig utdanningsmodell for brannvesenet i større grad enn dagens modell fokusere på hvilke kvalifikasjoner man ønsker at den enkelte student skal oppnå gjennom studiet. Utvalget har tro på at en økt bruk av læringsutbyttebeskrivelser vil ha en positiv effekt i forhold til kvalitetssikring på alle deler av utdanningen.

Ut fra en helhetlig vurdering anbefaler utvalget at grunnutdanningen i en fremtidig utdanning for brannvesenet legges på fagskolenivå, mens lederutdanningen legges på høgskolenivå. Fagskolenivået vurderes som best egnet i forhold til praktisk forankring og tilknytning til utøvelse av fag, samtidig som en fagskoleutdanning vil muliggjøre en økning i utdanningens lengde i forhold til dagens utdanning. En grunnutdanning på fagskolenivå vil etter utvalgets vurdering best muliggjøre en helhetlig tilnærming for heltids og deltidspersonell. Videre er høgskolenivået vurdert som best egnet for å gi brannvesenets ledere tilstrekkelig lederkompetanse.

Utvalget vurderer det slik at dagens utdanningsmodell for heltidspersonell har begrensninger som gjør at dagens undervisingstilbud overfor denne gruppen ikke kan anbefales videreført i sin helhet. Dagens utdanning er for snevert avgrenset i forhold til fagområdet, og utvalget mener at fremtidens kompetansebehov stiller krav til at brannvesenets personell får en bredere kompetanse enn det dagens utdanningsmodell gir anledning til. Det er likevel ønskelig å videreføre og utvikle flesteparten av dagens fagemner inn i en ny utdanningsmodell.

Videre anbefaler utvalget at dagens internopplæring videreføres i ny modell, med økt fokus på regional utvikling og ressursutnyttelse når det gjelder undervisningskompetanse og kvalitetssikring av opplæringen.

Lederopplæringen er videre vurdert som en svakhet i dagens utdanningsmodell, og utvalget ser heller ikke at behovet til fremtidige kompetansekrav for denne rollen kan tilfredsstilles på fagskolenivå. Utvalget foreslår derfor at all fremtidig lederutdanning legges på høgskolenivå. Dette vil være med på å sikre økt fokus på forskningsaktivitet, evalueringer og videreutvikling av faget, samt stimulere til ytterligere samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner på dette nivået.

Utvalget ser det som nødvendig at det utarbeides gode samarbeidsløsninger mellom relevante høgskoler og fagskoler når det gjelder søknad om opptak til lederutdanningen. Det bør imidlertid settes krav til yrkeserfaring for å kunne begynne lederutdanningen på høgskolenivå.