1 Lønnsutviklingen i senere år

• For lønnstakere under ett legger Beregningsutvalget til grunn at veksten i gjennomsnittlig årslønn fra 2011 til 2012 var på 4,0 prosent. For ansatte i de største forhandlingsområdene1, har utvalget beregnet veksten til 4,0 prosent.

• Årslønnsveksten fra 2011 til 2012 er beregnet til 4,1 prosent både for industriarbeidere og industrifunksjonærer i NHO-bedrifter. Gjennomsnittlig lønnsvekst for alle ansatte i industrien i NHO-bedrifter var 4,2 prosent. Årslønnsveksten i Virke-bedrifter i varehandelen er beregnet til 3,3 prosent. Høy turnover og økt innslag av unge arbeidstakere trakk lønnsveksten ned. I finanstjenester, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet bank og forsikring, er lønnsveksten beregnet til 3,0 prosent. Lavere bonusutbetalinger i 2012 enn i 2011 trakk lønnsveksten ned. Både for ansatte i staten og i kommunene er lønnsveksten beregnet til 4,1 prosent. Årslønnsveksten i Spekter-bedriftene ekskl. helseforetakene er beregnet til 4,2 prosent og i helseforetakene til 3,7 prosent.

• Utvalget anslår overhenget til 2013 til 1,8 prosent i gjennomsnitt i de største forhandlingsområdene. Gjennomsnittlig overheng i de tre foregående år var på 1,4 prosent. For industriarbeidere er overhenget beregnet til 1,2 prosent og for industrifunksjonærer til 2,1 prosent. Overhenget for ansatte i Virke-bedrifter i varehandelen og i finanstjenester er beregnet til henholdsvis 0,7 og 1,4 prosent. For ansatte i staten er overhenget beregnet til 2,2 prosent og i kommunene til 2,4 prosent. I Spekter-bedriftene ekskl. helseforetakene er overhenget beregnet til 1,2 prosent og i helseforetakene til 1,0 prosent.

• Gjennomsnittslønnen for administrerende direktører i næringsvirksomhet økte med 0,3 prosent fra september/oktober 2011 til samme tidspunkt i 2012, mot 3,8 prosent året før. For ledere av små foretak var lønnsveksten 3,1 prosent, mot 3,7 prosent året før.

• Toppledere i offentlig sektor økte gjennomsnittslønnen med 4,3 prosent fra oktober/desember 2011 til samme tidspunkt i 2012, mot 5,1 prosent året før. Statistikken omfatter øverste administrative leder i kommuner og fylkeskommuner, øverste leder i etater, direktorater, forvaltningen m.v. i staten og administrerende direktører i helseforetakene.

• Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn ble i følge lønnsstatistikken og utvalgets beregninger redusert fra 2011 til 2012 for ansatte i hotell og restaurantvirksomhet i NHO-bedrifter, ansatte i kommunene, ansatte i finanstjenester og ansatte i staten. For ansatte i Virke- bedrifter i varehandelen har lønnsforskjellene økt. Strukturelle endringer, i første rekke sterk økning i antallet kvinnelige butikkmedarbeidere som har relativt lav lønn, er bakgrunnen for dette. For de andre områdene har det vært små eller ingen endringer. I tiårsperioden 2003 til 2012 ble lønnsforskjellene mellom kvinner og menn redusert eller var uendret for de fleste forhandlingsområdene med unntak av ansatte i finanstjenester.

• Lønnsstatistikk for alle ansatte viser at lønnsforskjellen samlet sett mellom kvinner og menn (både heltid og deltid) ble redusert fra 2011 til 2012. Kvinners gjennomsnittlige lønn utgjorde 86,5 prosent av menns i 2012 mot 85,3 prosent i 2011. For heltidsansatte utgjorde kvinners lønn 88,3 prosent av menns, mot 87,2 prosent både i 2010 og 2011.

• Lønnsforskjellene blant lønnstakere under ett var tilnærmet uendret fra 2011 til 2012. Andelen av samlet lønn som gikk til lønnstakerne med de laveste lønningene var enten uendret eller viste en liten økning over samme periode. Fra 2003 til 2012 økte de 10 prosentene av lønnstakerne med de høyeste lønningene (desil 10) sin andel av samlet lønnssum med 0,8 prosentpoeng til 19,6 prosent. Lønnstakergrupper med lavere lønninger har fått sin andel redusert i denne perioden. Gjennomsnittlønnen i persentil 100 (prosenten med høyest lønn) økte mer enn for andre persentiler i denne perioden.

• Områder med lavere lønn enn 85 prosent av gjennomsnittlig lønnsnivå for industriarbeidere i LO-NHO-området har tradisjonelt vært definert som lavtlønnsområder. Med denne grensen var 17 prosent av alle heltidsansatte lønnstakere lavtlønte i 2012. Andelen lavlønte var uendret fra 2011 til 2012. Over den siste tiårsperioden har andelen gått ned.

1.1 Innledning

Beregningsutvalget legger i dette kapitlet fram statistikk og beregninger over lønnsutviklingen fra 2011 til 2012 for hovedgrupper av lønnstakere. Det gis dessuten anslag på lønnsoverhenget til 2013 for ulike grupper. I kapitlet gis det også en oversikt over lønnstilleggene i 2012 i en del tariffområder. En mer detaljert oversikt over resultatene av lønnsoppgjør i 2012 gis i vedlegg 1.

Ved avslutningen av arbeidet med denne rapporten foreligger det ikke resultater fra lønnsoppgjørene i 2013. Utvalget kommer tilbake til dette i junirapporten.

1.1.1 Lønnsutviklingen for hovedgrupper i forhandlingsområdene

Tabell 1.1 viser at årslønnsveksten fra 2011 til 2012 er beregnet til 4,1 prosent både for industriarbeidere og for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter. Gjennomsnittlig lønnsvekst for alle ansatte i industrien i NHO-bedrifter var 4,2 prosent. Årslønnsveksten i Virke-bedrifter i varehandelen er beregnet til 3,3 prosent. Høy turnover og økt innslag av unge arbeidstakere trakk lønnsveksten ned. I finanstjenester, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet bank og forsikring, er lønnsveksten beregnet til 3,0 prosent. Reduserte bonusutbetalinger fra 2011 til 2012 trakk lønnsveksten ned. Både for ansatte i staten og i kommunene er lønnsveksten beregnet til 4,1 prosent. Årslønnsveksten i Spekter-bedriftene ekskl. helseforetakene er beregnet til 4,2 prosent og i helseforetakene til 3,7 prosent.

Utvalget får utarbeidet tall for lønnsveksten for ansatte i de største forhandlingsområdene og anslår veksten i gjennomsnittlig årslønn for disse områdene til 4,0 prosent fra 2011 til 2012. Beregningen omfatter gruppene i tabell 1.1, enkelte grupper2 i vedleggstabell 4.10 og fra avsnitt 1.2.2. Til sammen utgjør ansatte i disse gruppene om lag 60 prosent av alle lønnstakerårsverk i 2012.

Beregningene av årslønn og lønnsvekst i tabell 1.1 bygger på lønnsstatistikk for de enkelte gruppene, og på opplysninger om lønnstillegg og reguleringstidspunkter i de enkelte år, se vedlegg 2 for nærmere beskrivelse av lønnsbegreper og grunnlaget for beregningene.

Tabell 1.1 viser at i årene 2003 til 2005 var det jevnt over avtakende lønnsvekst bortsett fra i finanstjenester. I 2006 tok lønnsveksten seg noe opp igjen og varierte mellom 2,6 og 5,6 prosent. I 2007 og 2008 tok lønnsveksten seg ytterligere opp. I områdene i tabell 1.1 varierte lønnsveksten i disse årene fra 3,6 til 6,7 prosent. Unntaket er finanstjenester der høye bonusutbetalinger i 2008 trakk opp lønnsveksten til 9,2 prosent. I 2009 og 2010 falt samlet lønnsvekst, mens den tok seg noe opp igjen i 2011. Lønnsveksten i enkelte år er påvirket av spesielle tillegg.

1.1.2 Lønnsutviklingen samlet og i enkelte næringer

Tabell 1.2 viser beregnet gjennomsnittlig lønnsutvikling for alle grupper3 og for tre hovedsektorer:

• ansatte i industrien4

• ansatte i varehandel

• ansatte i offentlig forvaltning

Tabell 1.2 viser at samlet fra 2002 til 2012 var lønnsveksten nær parallell i industrien i alt og i offentlig forvaltning, mens lønnsveksten i varehandel totalt var noe lavere. Lønnsveksten i industribedrifter i alt har i denne perioden vært om lag den samme som for NHO-bedrifter i industrien, jf. tabell 1.1. Imidlertid har lønnsveksten for disse to gruppene vært noe forskjellig i de enkelte år.

Beregningsutvalget legger til grunn en vekst i gjennomsnittlig årslønn fra 2011 til 2012 for lønnstakere under ett på 4,0 prosent, mot 4,2 prosent året før. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall for 2012, har Statistisk sentralbyrå beregnet veksten i gjennomsnittlig årslønn fra 2011 til 2012 for lønnstakere under ett til 4,0 prosent.

Beregningene av årslønnslønnsvekst basert på nasjonalregnskapet og i de største forhandlingsområdene, har med etterbetalinger av lønnstillegg. I beregningen til Statistisk sentralbyrå på grunnlag av lønnsstatistikken er det de faktiske utbetalinger uavhengig av virkningsdato som legges til grunn.

1.1.3 Nærmere om sammensetningen av årslønnsveksten i forhandlingsområdene

I tabell 1.3 er årslønnsveksten i årene 2008 til 2012 for hovedgruppene i tabell 1.1 splittet opp i bidrag fra overheng, bidrag fra sentralt fastlagte tarifftillegg og bidrag fra lønnsglidning gjennom året. Normalt betyr lønnsglidningen mer for årslønnsveksten enn det som framgår av tabell 1.3 for alle forhandlingsområdene. Dette skyldes at lønnsglidningen i beregningsåret påvirker størrelsen på overhenget til neste år. Samme betraktning gjelder også for tarifftilleggene. For ansatte i staten og i kommunene har bidraget fra lønnsglidningen i perioden ligget i størrelsesorden 0,4-1 prosentpoeng i året. For gruppene i privat sektor har den variert mellom 1 og vel 3 prosentpoeng unntatt for ansatte i forretnings- og sparebanker og forsikring (finanstjenester) i 2008 og 2010. I disse årene var lønnsglidningen særlig høy i finanstjenester, noe som skyldtes store bonusutbetalinger. I 2009 var det et negativt bidrag fra lønnsglidningen i Virke-bedrifter og i finanstjenester. For store grupper industrifunksjonærer avtales ikke sentrale tillegg. For disse avtales stort sett alle tillegg lokalt, slik at lønnsveksten kan defineres som lønnsglidning.

1.2 Lønnsutviklingen i enkelte tariffområder

1.2.1 Lønnsutviklingen for industriarbeidere i LO-NHO-området

For industriarbeidere steg lønn per årsverk (både heltid og deltid) med 4,1 prosent fra 2011 til 2012, mot 4,4 prosent året før.

Gjennomsnittlig lønnsøkning fra 1. okt. 2011 til 1. okt. 2012 var også 4,1 prosent. Endring i næringssammensetningen dro lønnsveksten opp med 0,2 prosentpoeng. For hvert tariffområde bestemmes lønnsveksten av endring i grunnlønn eller «avtalt lønn», bonus, gjennomsnittlig skifttillegg og andre tillegg som er klassifisert som uregelmessige tillegg. Det lønnsstatistikken registrerer som utbetalt bonus for ett år, kan være opptjent året før. Fra 2011 til 2012 har lønnsveksten for de ulike lønnskomponentene vært tilnærmet parallelle for industriarbeidere.

Industri i LO-NHO-området omfatter bedrifter i eksempelvis næringsmiddelindustri, treindustri, kjemisk industri og verkstedsområdet, samt i andre mindre områder som for eksempel grafisk industri. Lønnsveksten for industriarbeidere i LO-NHO-området er basert på opplysninger om lønn og antall årsverk knyttet til om lag 50 tariffområder og disse tariffområdene er vektet sammen.

Hovedoppgjøret i 2012 foregikk forbundsvist. Tilleggene ble gitt fra ulike tidspunkter, men de fleste tarifftillegg blir gitt med virkning fra april og mai. Tarifftilleggene omfatter forbundsvise generelle tillegg, virkninger av økte minstelønnssatser, skifttillegg og andre tillegg knyttet til endringer innenfor avtaleområdene. Virkninger av avtalte garantiordninger som gjerne utløses på bakgrunn av statistikk er med, i den grad beregning er mulig. Bredere garantiordninger har de siste par år endret fordelingen av lønnsvekst fra lønnsglidning til tarifftillegg med i størrelsesorden ca. 0,1 prosentpoeng på årsbasis.

Gjennomsnittlig avtalte tarifftillegg i de forbundsvise forhandlingene ga en nivåøkning i lønn på i gjennomsnitt 1,4 prosent. Tar man hensyn til ulike virkningstidspunkt over året, bidro tarifftillegg for industriarbeidere totalt sett til årslønnsveksten fra 2011 til 2012 med ca. 1 prosentpoeng. Sammen med lønnsoverhenget fra 2011 på 1,3 prosent var således samlet årslønnsvekst fra 2011 til 2012 2,3 prosent før lønnsglidning for industriarbeidere. Bidraget fra lønnsglidningen i løpet av 2012 ble 1,8 prosentpoeng på årslønnsveksten, mot 2,3 prosentpoeng året før.

Lønnsoverhenget for industriarbeidere inn i 2013 er beregnet til 1,2 prosent.

De som forhandlet først ved hovedoppgjøret i 2012 var «Industrioverenskomsten» (omfatter de tidligere Verksted-, Teko-, Teknologi og data- og Nexsans (kabelmontører) overenskomstene). Antallsmessig utgjorde dette en tredjedel av alle industriarbeidere. Verkstedsbransjen utgjør over 90 prosent av Industrioverenskomsten. Sammen med de avtalte tarifftillegg bidro overhenget på 1,3 prosentpoeng, til en årslønnsvekst fra 2011 til 2012 på 2,15 prosent før lønnsglidning for området. «Industrioverenskomsten» hadde en årslønnsvekst på 4,0 prosent fra 2011 til 2012. Gjennom 2012-oppgjøret har omfanget av «Industrioverenskomsten» økt ved at en gruppe bedrifter fra byggevirksomhet har tilsluttet seg avtalen.

Tabell 1.5 viser lønnsveksten mellom måletidspunkter 1. oktober til 1. oktober og per år fordelt på tarifftillegg og lønnsglidning. Fra 1. oktober 2011 til 1. oktober 2012 var lønnsveksten 4,1 prosent for industriarbeidere, mot 4,5 prosent i tilsvarende periode året før. Gjennomsnittlig nivåøkning av tariffmessige tillegg ble beregnet til 1,4 prosent i perioden. Målt fra 1. oktober 2011 til 1. oktober 2012 har lønnsglidningen bidratt med 2,7 prosentpoeng til lønnsveksten i perioden, mot 3,4 prosentpoeng året før.

Kilde: NHO.

1.2.2 Lønnsutviklingen for andre arbeidergrupper i NHO-området

Forhandlinger og meklinger har i større grad enn før strukket seg ut over i året i 2012. Der virkningstidspunktet tilsier det, er tillegg innregnet i tallgrunnlaget.

For arbeidere i byggevirksomhet var årslønnsveksten 3,0 prosent fra 2011 til 2012, mot 4,3 prosent året før. Lønnsveksten fra 1. oktober 2011 til 1. oktober 2012 var også 3,0 prosent, mot 3,6 prosent i tilsvarende periode året før.

Byggevirksomhet består av to hovedgrupper, arbeidere innenfor elektrofag (om lag 1/3) og andre byggfag (om lag 2/3) som tømrere, murere, grunnarbeid innenfor stein-, jord- og sementarbeid, bygge- og tømmermestere, heisfirmaer, malermestere, rørleggerbedrifter, kobber- og blikkenslagermestere etc. Innenfor andre byggfag er det en del bedrifter som er knyttet til Industrioverenskomsten.

Endringer i sammensetning av arbeidstakergruppen påvirker gjennomsnittlig lønnsvekst både for elektrosektoren og innenfor andre byggfag. Grunnen kan være utskifting av arbeidstakere og ulike bedrifter (særlig småbedrifter) i statistikkutvalget på måletidspunktene, men også at antall sysselsatte endres. Disse forhold trakk lønnsveksten ned i størrelsesorden 1½ prosentpoeng fra okt. 2011 til okt. 2012 samlet for arbeidere innenfor byggevirksomhet, på samme måte som ved den sterke økningen i sysselsettingen i sektoren i 2007 og 2008.

For andre byggfag består veksten på 3,0 prosent av et generelt tillegg på kr 1,25 per time, en økning i akkordsatser og minstelønnssatser. Bidraget fra tarifftilleggene og overheng førte til en lønnsvekst fra 2011 til 2012 på 2,2 prosent før lønnsglidning. Det gjennomsnittlige bidraget fra lønnsglidningen ble 0,8 prosentpoeng, i stor grad fordi strukturelle forhold trakk lønnsveksten ned.

Transportsektoren (arbeidere) i NHO-området omfatter blant annet rutebilsektoren, spedisjonsfirmaer, innenriks sjøfart, godstransport, og i noe mindre grad grossistbedrifter, oljeselskaper m.v.

For arbeidere innenfor transportsektoren i NHO-området samlet var årslønnsveksten fra 2011 til 2012 4,2 prosent, mot 3,4 prosent året. Lønnsveksten fra 1. oktober 2011 til 1. oktober 2012 var 3,7 prosent.

Om lag 50 prosent av årsverkene i transportsektoren er avtaler med lokal forhandlingsrett. I det forbundsvise lønnsoppgjøret 2012 innenfor transportsektoren (NHO-bedrifter) ble det gitt tarifftillegg (som inkluderer generelle tillegg) som sammen med lønnsoverhenget fra 2011, ga en beregnet lønnsvekst på om lag 3½ prosent fra 2011 til 2012, før lønnsglidning. Noen områder (for eksempel innenriks sjøfart og spedisjonsfirmaer) har lokale lønnsforhandlinger. Virkninger av lønnselementer (jf. bussbransjeavtalen) som utløser lønnsvekst ved nye kontraktsinngåelser er vanligvis ikke regnet inn i tarifftilleggene, men beregnet virkning av hevet ansiennitetstillegg er medregnet.

Skillet mellom tarifftillegg og lønnsglidning i sektoren er usikker, men ut fra ovenstående er lønnsglidningen i gjennomsnitt for hele sektoren beregnet til å bidra med om lag ¾ prosentpoeng i 2012, mot om lag 1½ prosentpoeng året før.

Arbeidere innenfor oljevirksomhet, offshore består av operatørarbeidere (om lag halvparten) og oljeboring – og oljeservicearbeidere. Den siste gruppen utgjør en stadig større andel av denne gruppen. Ingeniører og sivilingeniører klassifiseres som funksjonærer og er ikke med i gruppen ovenfor. Offshorearbeidere samlet sett hadde en gjennomsnittlig økning i årslønn fra 2011 til 2012 på 6,3 prosent, inklusive avtalt lønn, bonusutbetalinger samt uregelmessige tillegg, mot 3,3 prosent året før.

Økningen i utbetalt lønn fra 1. oktober 2011 til 1. oktober 2012 var 5,6 prosent.

En automatisk virkning av ansiennitetstillegg per 1. januar hvert år bidrar med minst ½ prosentpoeng til gjennomsnittlig årslønnsvekst. Gitte tillegg som ble avtalt sent på høsten 2012 og tatt hensyn til, bidrar sammen med lønnsoverhenget fra 2011 til en årslønnsvekst nærmere 5 prosent. Resten er lønnsglidning og strukturelle lønnsendringer.

For hotell og restaurantvirksomhet var årslønnsveksten fra 2011 til 2012 3,0 prosent, mot 3,4 prosent året før. Lønnsglidning var null i 2012, mot 0,4 prosent året før. Lønnsveksten fra 1. oktober 2011 til 1. oktober 2012 var 2,9 prosent.

Gjennomsnittlig alder for ansatte i hotell og restaurant var i 2012 om lag 10 år lavere enn gjennomsnittsalderen for alle ansatte i NHO-bedrifter. Bransjen er preget av høy turnover. Vanligvis er bare om lag halvparten av de samme arbeidstakerne med i lønnsstatistikken fra et år til et annet. Strukturelle endringer i arbeidskraften mellom grupper og virkninger via høy turnover har trukket gjennomsnittlig lønnsvekst noe ned i alle de fire siste årene.

Lønnsoverhenget inn i 2013 er beregnet til 0,6 prosent.

1.2.3 Lønnsutviklingen for funksjonærer i NHO-bedrifter

Industrifunksjonærene i NHO-bedrifter utgjør om lag 1/3 av alle funksjonærer i NHO-bedrifter. Årslønnsveksten for industrifunksjonærer fra 2011 til 2012 var 4,1 prosent, mot 4,7 prosent året før. Fra 1. oktober 2011 til 1. oktober 2012 var lønnsveksten samlet for industrifunksjonærer om lag 4,4 prosent, mot 4,6 prosent året før. Endring i næringssammensetningen reduserte lønnsveksten med 0,1 prosentpoeng. Endring i bonusutbetalinger reduserte lønnsveksten isolert med 0,4 prosentpoeng og veksten fra 1. okt. 2011 til 1. okt. 2012 med 0,3 prosentpoeng.

Ny standard for næringsgruppering ble av Statistisk sentralbyrå innført for alle sektorer fra 2009, med justeringer de senere årene. Dette gjaldt også NHO-bedrifter. Om lag 10 prosent av funksjonærene i NHOs industribedrifter, ble i offisiell statistikk fra 2009 plassert utenfor industri blant annet i «Faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting» og «oljevirksomhet». Tilsvarende endringer i offentlig næringsklassifikasjoner av bedrifter i 2010, førte til at deler av spesielt oljebaserte industribedrifter ble tatt ut av industrien og plassert i blant annet «oljevirksomhet». Disse bedriftsenhetene er med i lønnstallene for industrifunksjonærer for NHO-bedrifter, fordi enhetene fortsatt er knyttet sammen med NHOs industribedrifter og/eller foretak og vil også påvirke veksten for industri totalt.

Av hensyn til kontinuiteten i beregninger av lønnsvekst for funksjonærer i industri, vil klassifiseringen for NHO-bedrifter i tariffsammenheng og i utvalgets rapportering, fortsatt avvike noe fra offentlig klassifisering på dette punkt. Virkningene blir omtalt i fotnotene i tabellene.

Lønnsveksten inneholder både endring i grunnlønn, bonus og uregelmessige tillegg som skift etc. Basert på data for hvilken måned lønnsreguleringen skjer innenfor de enkelte bransjegrupper, er årslønn beregnet ved at de ulike bransjene blir vektet sammen til industrifunksjonærer totalt og totalt for alle bransjer. Som i andre områder forutsettes ingen endringer etter registreringstidspunktet 1. oktober. Dette danner grunnlag for beregninger av årslønnsvekst. Også for funksjonærer kan det være ulike arbeidstidsordninger. Dette er det tatt hensyn til i den grad bedriftene har innberettet dette i datamaterialet.

Lønnsoverhenget for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter inn i 2013 er beregnet til 2,1 prosent, mot 1,8 prosent året før.

Funksjonærgrupper ellers i NHO-områder er ansatte innenfor bergverk, skogbruk, fiskeoppdrett, kraftforsyning, oljevirksomhet, bygge- og anleggsvirksomhet, samferdsel, forskning og undervisning, personlig og forretningsmessig tjenesteyting, hotell og restaurant, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting, informasjonssektoren etc. Samlet utgjør bransjene utenfor industrien om lag 2/3 av alle funksjonærer i NHO-bedrifter.

Gjennomsnittlig lønnsvekst for alle funksjonærer i NHO-området ble 4,2 prosent fra 2011 til 2012, mot 4,9 prosent året før. Gjennomsnittlig lønnsvekst fra 1. oktober 2011 til 1. oktober 2012 ble 4,1 prosent, mot 5,0 prosent året før. Noe av den lavere lønnsveksten skyldes at gjennomsnittlig bonus pr. time har stått stille.

Gjennomsnittlig årslønnsvekst for funksjonærgrupper varierer mellom næringsgrupper fra 2,6 prosent i E-verk og 3,6 til 6,5 prosent for henholdsvis funksjonærer innenfor bygge- og anleggssektoren og funksjonærer innenfor oljevirksomhet, som begge utgjør 10 prosent av alle funksjonærer i NHO-bedrifter og utgjør ytterpunktene av de store næringsområdene. Det er større innslag av funksjonærer på høyere lønns- og utdanningsnivå enn året før.

Tallene ovenfor inkluderer både tekniske og andre funksjonærgrupper inklusive lederstillinger. Ansatte med minstelønnsavtaler innenfor funksjonærgruppene i NHO-bedrifter, omfatter ikke mer enn anslagsvis 10 prosent av alle funksjonærer.

I tillegg til lønnsstatistikk for arbeidere og funksjonærer er det grupper innenfor håndverk, handel, helse, organisasjoner etc. hvor man ikke kan skille mellom arbeidere og funksjonærer. I tillegg utgjør bemanningsbedrifter, som omfatter mange forskjellige yrkesgrupper i klassifikasjonene, etter hvert en stor gruppe. Disse gruppene utgjør nå om lag 10 prosent av alle årsverk i NHO-bedrifter og er ikke med i forhandlingsstatistikken verken for arbeidere eller funksjonærer.

1.2.4 Lønnsutviklingen for industriarbeidere og industrifunksjonærer i NHO-bedrifter under ett (både heltid og deltid).

Basert på en vekting av gjennomsnittlig lønnsnivå for næringsgruppene innenfor industrien referert i vedleggstabell 4.10, er lønnsveksten 4,2 prosent for arbeidere og funksjonærer samlet fra 2011 til 2012. Det er da tatt hensyn til ulike reguleringstidspunkter gjennom året for ulike grupper både på arbeider og funksjonærsiden. Året før var veksten samlet 4,6 prosent. Samlet lønnsvekst for arbeidere og funksjonærer ble 0,1 prosentpoeng høyere enn for både industriarbeidere og industrifunksjonærer hver for seg. Dette har sammenheng med gjennomgående større innslag av funksjonærer i materialet med noe høyere lønnsnivå, men også strukturelle endringer beskrevet for henholdsvis industriarbeidere og industrifunksjonærer hver for seg i kap.1.2.1 og 1.2.3.

I tillegg til endringer mellom yrker og næringer og hvorvidt grupper er en del av industrien eller ikke vil nye medlemsgrupper som har kommet inn som NHO-bedrifter ha betydning for lønnsveksten. Deltid er med i tallene og inngår som heltidsekvivalenter, på samme måte både for arbeidere og funksjonærer.

1.2.5 Lønnsutviklingen i andre områder i privat næringsvirksomhet

I finansnæringen ble det i hovedoppgjøret for 2012 mellom Finansforbundet og Finansnæringens Arbeidsgiverforening og mellom LO/HK og Norsk Post- og Kommunikasjonsforbund og Finansnæringens Arbeidsgiverforening gitt et generelt tillegg på lønnsregulativet på 1,85 prosent eller minimum kr 6 500 per år. Dettte ga et gjennomsnittlig lønnstillegg på 1,87 prosent med virkning fra 1. mai 2012. Tillegget anslås å bidra med 1,3 prosent til årslønnsveksten fra 2011 til 2012.

Ifølge Finans Norge5 ble det i medlemsbedriftene under ett gitt lokale tillegg per 1. januar 2012 på 0,55 prosent og per 1. juli på 2012 på 1,3 prosent.

Ifølge lønnsstatistikken for 2012 økte den gjennomsnittlige månedslønnen i finanstjenester, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet6 bank og forsikring, med 3,0 prosent for heltidsansatte fra 1. september 2011 til 1. september 2012. Avtalt lønn steg med 4,7 prosent i det samme tidsrommet. Bonusutbetalingene bidro til å trekke ned lønnsveksten.

Bonus har de siste årene fram til 2009 utgjort en økende andel av månedslønnen. I 2003 og 2004 utgjorde bonus i gjennomsnitt om lag 3,5 prosent av månedslønnen i alt. Denne andelen vokste til 6,5 prosent i 2005, videre til 8,5 prosent i 2007 og til 11,9 prosent i 2008. I 2009 falt andelen til 7,2 prosent. I 2010 økte andelen igjen til 8,8 prosent og i 2011 til 9,3 prosent. I 2012 var bonusandelen på 8,1 prosent.

For finanstjenester har utvalget på grunnlag av lønnsstatistikken for 2012 og lønnstilleggene i 2012, beregnet årslønnsveksten fra 2011 til 2012 til 3,0 prosent.

I varehandelen ble det i hovedoppgjøret 2012 på Landsoverenskomsten mellom Hovedorganisasjonen Virke og HK, gitt et generelt tillegg på 3 kroner per time. Ut over det generelle tillegget ble de laveste minstelønnssatsene, trinn 1 – 4, økt med 3 kroner per time og trinn 5 økt med 5 kroner per time.7

For tillegg på andre overenskomster i Virke-området samt overenskomster innen HUK-området, vises det til vedlegg 1.

Garantiordningen på Landsoverenskomsten mellom HK og Virke resulterte i at trinn 6 fikk et tillegg fra 1. februar 2012 på kr 3,76 per time.

Ifølge lønnsstatistikken for 2012 steg den gjennomsnittlige månedslønnen for heltidsansatte i varehandelen under ett med 3,3 prosent fra 1. september 2011 til 1. september 2012. For alle heltidsansatte i Virke-bedrifter i varehandelen var veksten i månedslønnen 3,2 prosent i det samme tidsrommet.

På grunnlag av lønnsstatistikken for 2012 og lønnstilleggene i 2012, har utvalget beregnet årslønnsveksten fra 2011 til 2012 for alle heltidsansatte i Virke-bedrifter i varehandelen til 3,3 prosent. Høy turnover og økt innslag av unge arbeidstakere trakk lønnsveksten ned.

1.2.6 Lønnsutviklingen i offentlig sektor

Staten

I hovedoppgjøret 2012 ble det i det statlige tariffområdet brudd i forhandlingene og oppgjørene gikk til mekling. Den 24. mai brøt LO Stat, YS Stat og Unio meklingen, og iverksatte streik. Akademikerne fortsatte meklingen. Etter ca 1 uke ble de streikende parter enige om frivillig mekling, som deretter ble gjennomført parallelt med Akademikernes fortsatte mekling. Den 2. juni la Riksmegleren fram et forslag til løsning som LO Stat og YS Stat anbefalte og Akademikerne aksepterte. Konflikten mellom staten og Unio ble avsluttet med at partene ble enige om frivillig lønnsnemnd den 7. juni 2012.

I hovedoppgjøret i staten i 2012 ble det, med virkning fra 1. mai, gitt et tillegg på kr 12 000 per år på hovedlønnstabellen til og med lønnstrinn 55. Fra lønnstrinn 56 til lønnstrinn 98 ble det gitt et tillegg på 2,7 prosent. I tillegg ble lønnsregulativet utvidet med tre lønnstinn, fra lønnstrinn 99 til lønnstrinn 101. Det ble også satt av 1 prosent av lønnsmassen til lokale forhandlinger fra 1. september. I tillegg kom midler som blir ledige ved lønnsendringer ved skifte av arbeidstakere (resirkulerte midler) på 0,1 prosentpoeng. Sentrale justeringer på lønnsrammer og lønnsspenn fra 1. juli utgjorde 0,42 prosent.

I kjennelse av 29. august 2012 fra Rikslønnsnemnda fikk Unio-medlemmer i staten det samme økonomiske oppgjøret som de andre hovedsammenslutningene i staten. Det generelle tillegget ble imidlertid gitt med virkning fra 8. juni, dagen streiken ble avsluttet, mot 1. mai for andre ansatte i staten.

Tilleggene bidro med 2,4 prosentpoeng til årslønnsveksten fra 2011 til 2012.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2012 og tarifftilleggene i 2012, er årslønnsveksten fra 2011 til 2012 i det statlige tariffområdet beregnet til 4,1 prosent.

Kommunesektoren/KS-området

I hovedoppgjøret i KS-området i 2012 ble det brudd i forhandlingene mellom KS og LO Kommune, Unio Kommune, YS Kommune og Akademikerne og oppgjørene gikk til mekling. Det ble brudd i meklingen, og LO, Unio og YS iverksatte streik fra 24. mai. Akademikerne iverksatte ikke konflikt. Den 5. juni la Riksmekleren frem et forslag som partene anbefalte. Hovedpunktene i forslaget var: Det ble gitt et generelt tillegg på 2,7 prosent eller minst kr 12 000 per år fra 6. juni til ansatte i stillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse (kapittel 4 i hovedtariffavtalen). Minstelønnssatsene ble hevet ytterligere. Det ble avsatt 1,2 prosent til lokale forhandlinger per 1. august 2012. Minstelønnsnivået ved 20 års ansiennitet ble på kr 338 300 fra 6. juni 2012. Minstelønnen skal i framtiden reguleres med den prosentvise endringen per 1. mai i folketrygdens grunnbeløp basert på foregående års G-regulering.

For stillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse bidro tarifftilleggene i KS-oppgjøret i 2012 med 3,2 prosentpoeng til lønnsveksten fra 2011 til 2012.

For en del grupper i KS-området (kap 3 og 5) fastsettes lønnen gjennom lokale lønnsforhandlinger i den enkelte kommune og fylkeskommune uten noen sentral ramme. Virkningsdato for lønnstillegg er 1. mai med mindre annen dato er avtalt.

I Oslo kommune ble partene etter mekling, og streik og ny mekling for noen grupper, enige om et generelt tillegg fra 1. mai på 2,8 prosent eller minimum kr 10 750 per år. Det ble avsatt 1,4 prosent av lønnsmassen til lokale forhandlinger med virkning fra 1. juli. I tillegg kom midler som blir ledige ved lønnsendringer ved skifte av arbeidstakere (resirkulerte midler) på 0,1 prosentpoeng.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2012 og tarifftilleggene i 2012, er årslønnsveksten fra 2011 til 2012 for hele kommunesektoren, inkl. undervisningssektoren, Oslo kommune og diverse bedriftsmedlemmer, beregnet til 4,1 prosent. For kommuneansatte eksklusiv ansatte i undervisningssektoren var også årslønnsveksten 4,1 prosent.

Undervisningspersonell

Tilleggene ved lønnsoppgjøret i KS-området i 2012 ble også gjeldende for ansatte i undervisningsstillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse (kap 4).

For undervisningsstillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse bidro tarifftilleggene i KS-oppgjøret i 2012 til lønnsveksten fra 2011 til 2012 med 3,1 prosentpoeng.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2012 og tarifftilleggene i 2012, er årslønnsveksten fra 2011 til 2012 for undervisningsstillinger i hele kommunesektoren beregnet til 4,0 prosent.

1.2.7 Lønnsutviklingen i Spekter-området

I tråd med forhandlingsmodellen i Spekter forhandles det først på nasjonalt nivå (A-nivå) om overenskomstens generelle del mellom Spekter og den enkelte hovedorganisasjon. Denne delen er felles for alle virksomheter innenfor et overenskomstområde og forplikter arbeidsgiver og den aktuelle hovedorganisasjonens medlemmer. Deretter forhandles overenskomstens spesielle del (B-delen) mellom den enkelte virksomhet og hovedorganisasjonenes forbund eller forhandlingsgrupper. Det kan avtales avvikende ordninger.

For Spekter-Helse er det for LO, YS, noen av Unios forbund og Den norske legeforening de siste årene avtalt et nasjonalt nivå II (A2) der det forhandles mellom Spekter-Helse og de enkelte foreninger/forbund i hovedorganisasjonene om særskilte lønns- og arbeidsvilkår for den enkelte forenings medlemmer.

I hovedoppgjøret i 2012 ble det på A-nivå mellom Spekter og LO Stat og mellom Spekter og YS Spekter enighet om et generelt tillegg fra 1. april 2012 på kr 2 438 per år. For LO Stat og YS Spekter bidro de avtalte tilleggene på A-nivå med 0,4 prosentpoeng til lønnsveksten fra 2011 til 2012 (ekskl. helseforetakene).

Det ble ført forhandlinger i de enkelte virksomheter (B-nivå) om ytterligere lønnstillegg. I disse forhandlingene ble det gitt noe varierende tillegg.

For akademikergruppene i Spekter (ekskl. Legeforeningen) gis det ikke sentrale generelle tillegg. Lønnstilleggene for disse gruppene avtales lokalt.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2012 og de avtalte tilleggene gitt i forhandlingene i de ulike virksomhetene, er årslønnsveksten fra 2011 til 2012 i Spekter-området ekskl. helseforetakene anslått til 4,2 prosent.

I hovedoppgjøret i 2012 for helseforetakene kom Spekter-Helse og Norsk Sykepleierforbund, Utdanningsforbundet, Norsk Fysioterapeutforbund og Norsk Ergoterapeutforbund til enighet i de sentrale forbundsvise forhandlingene (A 2) om følgende generelle tillegg:

• Sykepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter og førskolelærere fikk 2,7 prosent eller minimum kr 12 000 per år.

• Spesialsykepleiere, jordmødre, sykepleieledere, pedagoger med spesialkompetanse, pedagogiske ledere, spesialfysioterapeuter, fysioterapeutledere, spesialergoterapeuter og ergoterapeutledere fikk 4,2 prosent.

• Spesialister i klinisk pedagogikk, spesialfysioterapeuter med spesialistgodkjenning og spesialergoterapeuter med spesialistgodkjenning fikk 4,7 prosent.

I tillegg ble minstelønnssatsene hevet fra 1. august 2012.

I de sentrale forbundsvise forhandlingene mellom LO- forbundene og Spekter-Helse og mellom YS-forbundene og Spekter-Helse i oppgjøret for helseforetakene og Lovisenberg Diakonale Sykehus ble det for høyskolegruppene avtalt tillegg tilsvarende det som var avtalt med Unio-forbund med A2-del. For øvrige arbeidstakere ble det avtalt et generelt tillegg på 2,7 prosent eller minimum kr 12 000 per år fra 1. juni 2012. Minstelønnssatsene ble endret fra 1. august 2012.

I oppgjøret mellom Spekter-Helse og Den norske legeforening kom partene til enighet i de sentrale forbundsvise forhandlingene (A 2) for helseforetakene. I helseforetakene fikk turnusleger et tillegg på kr 16 000 per år og leger i spesialisering et tillegg fra kr 20 000 til kr 21 000. Tilleggene ble gitt med virkning fra 1. januar 2012.

For nærmere omtale av lønnsoppgjøret i 2012 i helseforetakene, vises det til vedlegg 1.

På grunnlag av tallmateriale/lønnsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå for 2011 og 2012 og lønnstilleggene i disse to årene, har utvalget beregnet årslønnsveksten i helseforetakene fra 2011 til 2012 til 3,7 prosent.

Lønnsoppgjørene i helseforetakene effektueres ofte sent på året. Dette innebærer at det kan være noen tillegg knyttet til lønnsoppgjøret 2012 som ikke er fanget opp i Statistisk sentralbyrå sin lønnsstatistikk for helseforetakene per 1. oktober 2012.

1.3 Lønnsoverhenget

Lønnsoverhenget beskriver hvor mye lønnsnivået ved utløpet av ett år ligger over gjennomsnittsnivået for året. Det forteller dermed hvor stor lønnsveksten fra ett år til det neste vil bli dersom det ikke gis nye lønnstillegg eller foregår strukturendringer i det andre året.

Utvalget anslår overhenget til 2013 til 1,8 prosent i gjennomsnitt i de største forhandlingsområdene. Gjennomsnittlig overheng i de tre foregående år var på 1,4 prosent. For områdene i tabell 1.7 varierer overhenget til 2013 fra 0,7 prosent for ansatte i Virke-bedrifter i varehandelen til 2,5 prosent for undervisningspersonell i kommunene. For industriarbeidere i NHO-bedrifter er overhenget beregnet til 1,2 prosent og for industrifunksjonærer til 2,1 prosent.

I tillegg til lønnsoverhenget kan lønnsveksten til neste år i enkelte områder også bli påvirket enten av allerede avtale tarifftillegg eller av garantiordninger og satsreguleringsbestemmelser.

Garantiordninger og satsreguleringsbestemmelser sikrer områder en (automatisk) lønnsvekst, gjerne i forhold til en fastlagt referansegruppes lønn. For 2011 er nye ordninger kommet til, blant annet for regulering av minstelønnssatser i LO – NHO–området.

Virkninger av alle avtalte tillegg inklusive slike ordninger, defineres som tarifftillegg når de er kjent. En del av disse tilleggene vil ikke være klare før endelig statistikk foreligger.

Prinsipielt står allerede avtalte lønnstillegg for neste år i en noe annen stilling enn det ovennevnte. Ved å avtale lønnstillegg i et tariffoppgjør for neste år, legger en føringer for årslønnsveksten året etter. På denne bakgrunn bør beregninger av lønnsoverheng til ett år suppleres med opplysninger om eventuelle allerede avtalte tillegg for det samme året.

1.4 Lønnsutviklingen for ledere

1.4.1 Lønnsutviklingen eksklusive opsjons- og naturalytelser for ledere i enkelte næringer

I dette avsnittet presenteres lønnsveksten fra 2011 til 2012 for ledere i en del næringer basert på samme lønnsbegrep som i tabell 1.1, dvs. avtalt lønn, uregelmessige tillegg og bonus. Tallene omfatter ledere i foretak i næringsvirksomhet utenom offentlig forvaltning og helseforetakene. Offentlig eide foretak er inkludert. Tallene er basert på Statistisk sentralbyrås lønnsstatistikk. Lønnsveksten er regnet som endring i månedslønn fra september/oktober det ene året til samme tidspunktet året etter.

Det presenteres tall for to grupper av ledere i næringsvirksomhet:

• Gruppen med yrkeskode 1210, «administrerende direktører» i store og mellomstore foretak, dvs. foretak med 10 eller flere ansatte. Gruppen kan omfatte flere personer med lederfunksjoner i hvert foretak.

• Gruppen med yrkeskode 1300, «ledere av små foretak», dvs. foretak med færre enn 10 ansatte.

Totalt omfattet utvalget til lønnsstatistikken i 2012 23 400 heltidsansatte personer innen disse to ledergruppene.

Tabell 1.8 viser at lønnsveksten regnet som endring i gjennomsnittslønn fra september/oktober 2011 til september/oktober 2012 for administrerende direktører varierte en del mellom næringene som er med i tabellen, fra ÷4,7 prosent i finanstjenester til 7,2 prosent i hotell- og restaurantvirksomhet. For administrerende direktører i industrien var lønnsveksten 1,2 prosent. Lavere bonusutbetalinger i 2012 enn i 2011 for administrerende direktører i finanstjenester trakk gjennomsnittslønnen ned. Uten bonus var lønnsveksten 8,9 prosent. For ledere av små foretak var lønnsveksten i 2012 høy i IKT, mens veksten varierte mellom 1,2 og 5,4 prosent i de andre næringene i tabell 1.8. Gjennomsnittslønnen for administrerende direktører under ett steg med 0,3 prosent fra september/oktober 2011 til samme tidspunkt i 2012, mot 3,8 prosent året før. For ledere av små foretak var lønnsveksten 3,1 prosent, mot 3,7 prosent året før.

I hotell- og restaurantvirksomhet, varehandel og bygg og anlegg var lønnsveksten for administrerende direktører fra september/oktober 2010 til samme tidspunkt i 2011 lavere enn for lønnstakerne ellers i disse næringene. I de andre næringene i tabell 1.8 var det omvendt

Fra september/oktober 2011 til samme tidspunkt i 2012 var lønnsveksten for administrerende direktører høyere enn for lønnstakerne ellers i næringene bygg- og anleggsvirksomhet, forretningsmessig tjenesteyting, hotell- og restaurantvirksomhet og samferdsel, mens det var omvendt i de andre næringene.

1.4.2 Lønnsutviklingen for ledere inklusive opsjons- og naturalytelser

Beregningsutvalget presenterer i dette avsnittet en lønnsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå for ledere i foretak utenom offentlig forvaltning og helseforetakene. Statistikken bygger på datamaterialet Statistisk sentralbyrå innhenter til lønnsstatistikken. Videre er det hentet tilleggsinformasjon fra LTO-registeret om opsjons- og naturalytelser. Statistikken dekker perioden 2004 til 2011. Denne lederlønnsstatistikken bygger på yrkesklassifiseringen for å definere ledere (jf. boks 1.3). Statistikken kan omfatte flere personer med lederfunksjoner i hvert foretak.

Lønnsveksten er regnet som endring fra september/oktober det ene året til samme tidspunktet året etter og kan i det enkelte år ikke direkte sammenliknes med veksten i gjennomsnittlig årslønn fra det ene året til det andre slik den framkommer i tabell 1.1. Over tid vil det likevel bli stor grad av samsvar mellom disse to måtene å beregne lønnsveksten på.

Tabell 1.9 viser at gjennomsnittlig lønnsvekst for administrerende direktører var 4,0 prosent fra september/oktober 2010 til samme tidspunkt i 2011, mot 5,1 prosent året før. Opsjons- og naturalytelser bidro til å trekke opp lønnsveksten for denne ledergruppen i 2011. Lønnsveksten varierer med foretaksstørrelse. I foretak med over 250 ansatte var lønnsveksten for administrerende direktører 7,6 prosent i 2011. For ledere i småbedrifter var lønnsveksten 3,8 prosent fra september/oktober 2010 til september/oktober 2011, mot 3,3 prosent året før. For alle ledere var veksten 4,9 prosent fra september/oktober 2010 til september/oktober 2011, mot 4,2 prosent året før. Andelen som ledere i små bedrifter utgjorde av alle ledere, gikk ned fra 2010 til 2011. Dette trakk opp samlet lønnsvekst for ledere.

I tabell 1.10 er administrerende direktører rangert etter stigende lønnsnivå. Det er om lag 2 500 direktører i hvert kvartil. Tabellen viser at lederne i 4. kvartil har en gjennomsnittslønn på 1 627 200 kroner per september/oktober 2011 og at veksten var 6,1 prosent fra samme tidspunkt i 2010. Opsjons- og naturalytelser trakk lønnsveksten opp for denne gruppen fra 2010 til 2011. I de tre andre kvartilene varierte lønnsveksten fra 1,2 prosent i 2. kvartil til 2,7 prosent i 3. kvartil.

Tabell 1.11 viser lønnsutviklingen og lønnsnivå for kvinnelige og mannlige ledere. Kvinnelige administrerende direktører hadde lavere vekst i gjennomsnittslønnen fra september/oktober 2010 til samme tidspunkt i 2011 enn mannlige. Gjennomsnittlig lønnsnivå for kvinnelige administrerende direktører var per september/oktober 2011 om lag 72 prosent av lønnsnivået for mannlige administrerende direktører.

Tabell 1.12 viser gjennomsnittlig lønnsnivå og lønnsutvikling for administrerende direktører etter foretaksstørrelse. Det er ikke en entydig sammenheng mellom foretaksstørrelse og lønnsnivå. I 2011 var lønnsnivået høyest for administrerende direktører i foretak med 100 til 249 ansatte. Noe av forklaring på dette kan være at statistikken omfatter flere personer med lederfunksjoner i hvert foretak, slik at sammensetningen av ledergruppen som inngår kan variere mellom foretaksstørrelser. Administrerende direktører i foretak med over 250 ansatte hadde den høyeste lønnsveksten med 7,6 prosent og mottok mest i opsjons- og naturalytelser i 2011.

1.4.3 Lønnsutviklingen for toppledere i offentlig sektor

Utvalget presenterer i dette avsnittet tall for lønnsutviklingen for toppledere i offentlig sektor fra 1. oktober/1. desember 2008 til samme tidspunkt i 2012. Følgende grupper inngår i denne statistikken:

• Øverste administrative leder (rådmenn) i kommuner og fylkeskommuner

• Øverste leder i forvaltningen, etater, direktorater og finansieringsinstitusjoner i staten.

• Administrerende direktør i de regionale helseforetakene herunder også de forskjellige helseforetakene.

Utplukket av ledere er basert på Statistisk sentralbyrås ordinære lønnsstatstikk. Lønnsbegrepet har samme innhold som ellers i kapittel 1, dvs. fast avtalt lønn (grunnlønn/regulativlønn) og faste og variable tillegg. I staten omfatter utplukket både toppledere som er lønnet etter lederlønnssystemet8 i staten og toppledere av etater som er lønnet etter lønnsregulativet i hovedtariffavtalen i staten.

Lønnsveksten for toppledere i offentlig sektor var i gjennomsnitt 4,3 prosent fra oktober/desember 2011 til oktober/desember 2012, mot 5,1 prosent året før. For toppledere i kommuner og fylkeskommuner var lønnsveksten fra desember 2011 til desember 2012 5,2 prosent, mot 5,8 prosent året før. I staten var veksten fra oktober 2011 til oktober 2012 3,5 prosent, mot 4,3 prosent året før. Gjennomsnittlig lønnsvekst for toppledere i offentlig sektor omfatter også administrerende direktører i helseforetakene. Lønnsnivået for denne gruppen i helseforetakene var per oktober 2012 1 531 200 kroner, og lønnsveksten for alle var i gjennomsnitt 6,1 prosent fra oktober 2011 til oktober 2012, mot 4,6 prosent året før.

Gjennomsnittlig lønnsvekst for toppledere fra oktober/desember 2011 til samme tidspunkt i 2012 var med unntak for toppledere i helseforetakene og toppledere i staten lønnet etter lønnsregulativet i staten lavere enn for lønnstakere ellers i offentlig sektor.

Per desember 2012 var gjennomsnittslønnen for toppledere i kommuner og fylkeskommuner om lag 830 400 kroner. I staten tjente topplederne i gjennomsnitt om lag 1 051 200 kroner per oktober 2012. Lønnen var en del høyere for toppledere på lederlønnssystemet enn for toppledere lønnet etter lønnsregulativet i hovedtariffavtalen.

1.5 Lønnsutviklingen for kvinner og menn

I dette avsnittet presenteres tall for utviklingen i gjennomsnittlig lønnsforskjell mellom kvinner og menn etter forhandlingsområder, næring, utdanningslengde, alder og samlet for alle lønnstakere både etter gjennomsnittslønn og medianlønn. Lønnsforskjellene måles for heltidsansatte eller per årsverk der deltidsansatte er regnet om til heltidsekvivalenter.

Forskjeller i kvinners og menns yrkesdeltakelse, bransje/sektortilknytning, utdanning, arbeidserfaring og kompetanse er fortsatt viktige faktorer bak lønnsforskjellene. Det samme er kjønnsdelingen i arbeidsmarkedet. Kvinner og menn er i næringer og bransjer med ulik lønnsevne og avtaledekning, og de har ulike stillinger på arbeidsplassene. Både endret antall kvinner og menn og endring i ulikhetene mellom dem over tid, kan dermed påvirke lønnsforskjellene slik de måles her. Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn kan også avspeile ulike former for lønnsdiskriminering. Kvantifisering av ulike bidrag til utviklingen i gjennomsnittlig lønnsforskjell krever egne analyser.

TBU har statistikk for utviklingen i gjennomsnittslønn mellom kvinner og menn for ulike forhandlingsområder siden 1984 og samlet for alle kvinner og menn fra 1997. For arbeidsmarkedet under ett var det for heltidsansatte en tilnærming i relativ lønn på 1,7 prosentpoeng fra 1997 fram til og med 2008. I 2008 var det et brudd i serien. Fra 2008 til 2012 ble forskjellen redusert med 2 prosentpoeng. Når vi inkluderer deltidsansatte, ble forskjellen fra 2008 redusert med 2,7 prosentpoeng. Ser vi på medianlønn mellom kvinner og menn, var det en tilnærming fra 1997 til 2008 på 1,4 prosentpoeng. Fra 2008 til 2012 ble lønnsforskjellene redusert med 3 prosentpoeng.

Lønnsforskjeller etter forhandlingsområder

Tabell 1.14 viser lønnsutviklingen per årsverk for kvinner og menn i en del forhandlingsområder. Tabellen tar utgangspunkt i TBUs årslønnsbegrep, jf. vedlegg 2. Tabellen viser gjennomsnittlig årslønn for kvinner i forhold til gjennomsnittlig årslønn for menn i perioden 2003-2012. Det oppgis også gjennomsnittlig årslønn for kvinner og menn i 2012.

Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn ble i følge lønnsstatistikken og utvalgets beregninger redusert fra 2011 til 2012 for ansatte i hotell og restaurantvirksomhet i NHO-bedrifter, ansatte i kommunene, ansatte i finanstjenester og ansatte i staten. For ansatte i Virke- bedrifter i varehandelen har lønnsforskjellene økt. For de andre områdene har forskjellen vært uendret eller det har vært små endringer. Økte lønnsforskjeller i Virke-bedrifter skyldes strukturelle endringer, i første rekke sterk økning i antallet kvinnelige butikkmedarbeidere, som har relativt lav lønn. For medarbeidere som var ansatt både i 2011 og 2012, har det vært en tilnærming i lønn mellom kvinner og menn.

I den siste 10-årsperioden har det vært flere brudd i seriene for de ulike forhandlingsområdene. Tatt hensyn til disse bruddene har det over en tiårsperiode (2003-2012) vært tilnærming eller stabilitet i kvinners og menns lønn for de fleste forhandlingsområdene med unntak av i finanstjenester.

I hovedgruppene i tabell 1.14 er det forholdsvis store variasjoner i størrelsen på lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Imidlertid er disse gruppene ikke sammenliknbare med hensyn til sammensetning da noen områder har mer ensartete stillingsstrukturer enn andre. F. eks er stillingsstrukturen blant industriarbeidere relativt enhetlig, mens den er mer sammensatt blant annet i finanstjenester og i helseforetakene. Tabellen egner seg dermed mest til å følge utviklingen i de enkelte områdene over tid.

Lønnsforskjellen mellom alle sysselsatte kvinner og menn

Når en veier alle grupper sammen, får en et samletall som uttrykker de totale lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i Norge. I tabell 1.15 presenteres tre ulike måter å beregne dette på: Gjennomsnittslønn for heltidsansatte, gjennomsnittlig lønn per årsverk og medianlønn for heltidsansatte. Medianlønn finner en ved å sortere lønnen for lønnstakere etter størrelse og så finne lønnsnivået for den personen som blir liggende i midten. Ved en slik beregningsmetode vil de høyeste og laveste lønnsnivåene være uten betydning.

Det har vært en reduksjon av forskjellen mellom kvinners og menns gjennomsnittlige lønn målt ved alle disse tre begrepene det siste året. Fra 2011 til 2012 ble lønnsforskjellene mellom heltidsansatte kvinner og menn redusert med 1,1 prosentpoeng. Kvinnene tjente i gjennomsnitt 88,3 prosent av menns lønn i 2012 mot 87,2 i 2011 (tabell 1.15).

Når deltid inkluderes (tabell 1.15) ble de relative lønnsforskjellene redusert med 1,2 prosentpoeng fra 85,3 prosent til 86,5.

Ved å sammenligne medianlønn i stedet for gjennomsnittlønn, er forskjellene mellom kvinner og menn mindre. I 2003 hadde kvinner samlet en medianlønn som tilsvarte 90,7 prosent av menns. I 2012 var dette blitt redusert med 3,5 prosentpoeng til 94,2. Hovedårsakene til at vi har mindre lønnsforskjeller målt på denne måten, er at menn i større grad enn kvinner er å finne blant de med høyt lønnsnivå og at flere kvinner enn menn er å finne blant de med lavt lønnsnivå. Høye enkeltlønninger blant menn betyr mer enn lave enkeltlønninger blant kvinner.

Lønnsforskjeller etter næring

Tabell 1.16 viser heltidsansatte kvinners lønn som andel av menns fordelt etter næring. Det er her tatt utgangspunkt i Statistisk sentralbyrås næringsklassifisering og offisielle månedslønnsstatistikk (per september/oktober/desember). I boks 1.4 forklares forskjellene i datagrunnlaget mellom tabell 1.14 og 1.16.

I tiårsperioden 2003 til 2012 ble lønnsforskjellene mellom kvinner og menn redusert eller var uendret for de fleste næringene med unntak av ansatte i finanstjenester.

For utviklingen av lønnsforskjeller mellom kvinner og menn fordelt etter næring (2003-2012) og hvor deltid er inkludert, vises det til tabell 4.11 i vedlegg 4. Generelt er lønnsforskjellene større når deltid inkluderes. Dette har sammenheng med at mange deltidsansatte er å finne i lavere stillinger. Et unntak er helseforetakene og private helse- og sosialtjenester hvor lønnsforskjellene blir mindre når deltid inkluderes.

Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn etter utdanning

Utvalget kommer tilbake til lønnsutvikling etter utdanning fram til 2012 i neste rapport.

Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn etter alder

Tabell 1.17 viser heltidsansattes kvinners lønn som andel av menns etter alder. Fra 2011 til 2012 har lønnsforskjellene blitt redusert innenfor alle aldersgrupper. Størst reduksjon har vi hatt i aldersgruppen 50 til 54 år.

Tabell 1.17 viser at lønnsforskjellen mellom kvinner og menn øker med økende alder.

Likelønnstrekk ved oppgjørene i 2012

Følgende trekk ved lønnsoppgjørene er av sentral betydning for hvordan de relative lønnsforskjellene mellom kvinner og menn utvikler seg:

• Formen på de sentrale tilleggene, dvs. om det gis generelle prosenttillegg og/eller kronetillegg, om det gis spesielle lavlønnstillegg, tillegg til bestemte yrkesgrupper m.v. Et likt kronetillegg vil gi en noe sterkere gjennomsnittlig prosentvis lønnsvekst for kvinner enn for menn, ettersom det ofte er flere kvinner enn menn i lavlønnsgruppene.

• Fordelingen av de lokale tilleggene.

• De relative lønnstilleggene i typiske kvinnesektorer og næringer til forskjell fra mannsdominerte sektorer og næringer.

Det ble i hovedoppgjøret 2012 i frontfaget mellom Fellesforbundet og Norsk Industri enighet om et generelt tillegg på kr 1,25 per time. I tillegg ble minstelønnssatsene hevet og tekooverenskomsten hvor det jobber mange kvinner, fikk en ekstra heving av minstelønnssatsene. Det ble enighet om likelønnsvurdering ved lokale forhandlinger og lønn ved omsorgspermisjon etter Arbeidsmiljølovens § 12-3. Dette er også fulgt opp i andre områder.

Mellom Handel og Kontor og Virke og Handel og Kontor og Samfo (samvirkeforetakene) ble det på Landsoverenskomsten gitt et generelt tillegg på kr 3,- per time og et ytterligere tillegg på kr 3,- per time på minstelønnssatsene i trinn 1-4, mens satsen for trinn 5 ble gitt et ytterligere tillegg på kr 5 per time. I begge områdene ble det gitt et garantitillegg fra 1. februar på kr 3,76 per time i trinn 6.

Kvinner befinner seg i større grad enn menn på minstelønnssatsene: For Virke-bedrifter i varehandel anslås det at 24 prosent av heltidsansatte kvinner har avtalt lønn lavere enn trinn 6, mens tilsvarende tall for menn er 17 prosent. De aller fleste deltidsansatte i dette området har avtalt lønn lavere enn trinn 6 og om lag 3 av 4 er kvinner.

Mellom YS og Virke ble det gitt tilsvarende tillegg på Kontoroverenskomsten og på Funksjonæravtalene.

I det statlige tariffområdet ble det gitt et tillegg på kr 12 000 per år opp til og med lønnstrinn (ltr.) 55. Fra ltr. 56- ltr. 98 er det gitt et tillegg på 2,7 prosent. Kvinner utgjør ca 47 prosent av alle sysselsatte og er i flertall i midlere lønnstrinn. Tilleggene hadde dermed en lav- og likelønnsprofil. Av de sentrale tiltakene innenfor en ramme på 0,42 prosent, mottok kvinner ca 60 prosent av midlene. I de lokale forhandlingene skal likelønn prioriteres.

I KS-området fikk ansatte på hovedtariffavtalens kapittel 4 et generelt tillegg på 2,7 prosent eller minst 12 000 kr pr år. Minstelønnssatser ble hevet mer. Minstelønnsnivået ved 20 års ansiennitet på kr 338 300, skal i fremtiden reguleres med den prosentvise endringen per 1. mai i folketrygdens grunnbeløp basert på foregående års G-regulering. Dette omfatter 82 prosent kvinner. Lørdags- og søndagstillegget ble økt med 15 kr pr. time.

I KS-område står kvinner for 78 prosent av årsverkene i stillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse. For kvinners andel i de ulike stillingsgruppene, se tabell 1.1 i vedlegg 1. Undervisningspersonellet har en lavere andel kvinner enn øvrige ansatte i KS-området.

Når man ser på tilleggene gitt ved det sentrale lønnsoppgjøret i 2012 i KS-området, har kvinner noe høyere prosentvis lønnsvekst enn menn. I kroner er tilleggene i gjennomsnitt tilnærmet like mellom kvinner og menn. Midler som er satt av til lokale forhandlinger er ikke med i beregningen.

Mellom Spekter og LO Stat og mellom Spekter og YS-Spekter ble det (på A-nivå) gitt et generelt tillegg på kr 2 438 per år.

I helseforetakene ble det mellom Spekter og Unio enighet om følgende: Sykepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter og førskolelærere får 2,7 prosent eller minimum kr 12 000 per år. Spesialsykepleiere og tilsvarende grupper får 4,2 prosent og spesialergoterapeuter med spesialistgodkjenning og tilsvarende grupper får 4,7 prosent. Minstelønnssatsene økte med enten 24 000 eller 25 000 kr. Kvinneandelen i disse overenskomstene er 89 prosent.

For LO- og YS-forbundene er det avtalt tilsvarende tillegg som med Unio for høyskolegruppene. For øvrige arbeidstakere er det avtalt et generelt tillegg på 2,7 prosent eller minimum kr 12 000 per år. Minstelønnssatsen for fagarbeidere er økt med kr 21 000 for arbeidstakere med 10 års ansiennitet eller mer. For ufaglærte med 10 års ansiennitet er minstelønnen økt med kr 21 000 og minstelønnen for ufaglærte med 20 års ansiennitet eller mer er økt med kr 16 000. Mellom LO-forbundene og Spekter-Helse er det avtalt høyere helgetillegg for dem som arbeider mer enn hver tredje helg. Dette er et mulig bidrag til flere heltidsjobber. Kvinneandelene i LO- og YS-overenskomstene er 75 prosent.

Det vises til vedlegg 1 for en nærmere omtale av lønnsoppgjørene i 2012.

1.6 Lønnsutviklingen etter utdanning

Utvalget kommer tilbake til lønnsutvikling etter utdanning for 2012 i neste rapport. Det vises til NOU2012: 11 for utvikling frem til 2011.

1.7 Lønnsutviklingen for deltidsansatte

Tabell 1.18 viser lønnsutviklingen for deltidsansatte per heltidsekvivalent etter næringshovedområde fra 2011 til 2012. Tabellen viser også lønn for deltidsansatte som andel av lønn for heltidsansatte.

Deltidsansatte hadde en gjennomsnittlig årslønn (månedslønn*12) per heltidsekvivalent i 3. kvartal 2012 (september/oktober/desember) på kr 397 200, en vekst på 4,7 prosent fra 3. kvartal 2011. Til sammenlikning hadde alle heltidsansatte en gjennomsnittlig årslønn (månedslønn*12) på kr 492 000, en vekst på 3,5 prosent. I kommunene (inkl. undervisningssektoren) og varehandel, som er to områder med stor andel deltidssysselsetting, var lønnsveksten per heltidsekvivalent for deltidsansatte henholdsvis 6,0 prosent (6,1 prosent vekst for heltidsansatte) og 3,1 prosent (3,3 prosent for heltidsansatte) fra 2011 til 2012.

Der antallet deltidsansatte er lite, blir lønnsnivået for disse lettere påvirket av endringer i sysselsettingen, arbeidstid og sesongvariasjoner. I enkelte områder har lønnsveksten for deltidsansatte vært høyere enn for heltidsansatte. For andre områder har det vært motsatt.

Lønnen til deltidsansatte per heltidsekvivalent som andel av heltidsansattes lønn, varierte i 2012 fra om lag 70 prosent for ansatte i finanstjenester til om lag 92 prosent for kommuner og fylkeskommuner, med et gjennomsnitt for alle på om lag 81 prosent. Forskjellen i lønn mellom gruppen deltidsansatte og gruppen heltidsansatte knytter seg blant annet til faktorer som yrke, stilling, utdanning og alder. For eksempel er deltidsansatte i varehandel relativt unge og jobber i lavere stillinger enn heltidsansatte. I skoleverket derimot er deltidsansatte og heltidsansatte mer like i alder og utdanning. Også andre forhold kan virke inn, for eksempel at deltidsansatte i enkelte områder stort sett har høyere turnover enn heltidsansatte.

1.8 Lønnsfordelingen før skatt for lønnstakere 2003-2012

Tallene som presenteres i dette avsnittet, omfatter en sammenveiing av lønnen for alle9 lønnstakere basert på et materiale fra Statistisk sentralbyrå. Lønnsbegrepet er det samme som benyttes i tabell 1.1, dvs. fast avtalt lønn, uregelmessige tillegg og bonus, men eksklusiv overtid.

Tabell 1.19 viser fordelingen av samlet lønn for alle ansatte i 2003, 2011 og 2012. Den viser hvor stor del av samlet lønnssum de ulike lønnsgruppene (desilene) mottar. I 2012 mottok de 10 prosentene (desil 1) med lavest lønn 5,5 prosent av samlet lønnssum, mens de 10 prosentene med høyest lønn (desil 10) mottok 19,6 prosent.

Fordelingen av samlet lønnssum blant lønnstakere fra 2003 til 2012 viser en forskyvning i lønnsfordelingen over denne perioden mot høyere andeler av samlet lønn for gruppene (desilene) med de høyeste lønningene. Gini-koeffisienten har økt fra 0,180 til 0,198. Gini-koeffisienten er et summarisk mål på inntektsulikhet og antar verdier mellom 0 og 1. Verdien 0 tilsier at inntektene er helt likt fordelt, mens en Gini-koeffisient lik 1 tilsier at en person mottar all inntekt. De 10 prosentene av lønnstakerne med de høyeste lønningene (desil 10), har økt sin andel av samlet lønn med 0,8 prosentpoeng til 19,6 prosent og desil 9 har økt sin andel med 0,2 prosentpoeng til 13,0 prosent. Dette har særlig skjedd på bekostning av desilene 1-4. Det siste året har andelen lønn som tilfalt lønnstakere i desil 10, falt med 0,1 prosentpoeng, mens lønnsandelen i de laveste desilene forble uendret. Når vi ser på hele gruppen av lønnstakere under ett, forble lønnsforskjellene uendret det siste året. Siden personer vil kunne bevege seg mellom lønnsgrupper i perioden, kan ikke fordelingen si noe direkte om lønnsutviklingen for den enkelte.

Tabell 1.19 viser også en oppsplitting av desil 10 i persentiler. Andelen mottatt lønn økte med om lag 0,1 prosentpoeng for enkelte av persentilene mellom 91 til 99, mens for andre persentiler i den øverste desilen var andelen mottatt lønn uendret fra 2003 til 2012. Persentil 100 (prosenten med høyest lønn) mottok 3,1 prosent av samlet lønn i 2003 og 3,4 prosent i 2012. For denne gruppen, som besto av om lag 20 000 lønnstakere i 2012, var gjennomsnittslønnen dette året 1 632 800 kroner.

Siste kolonne i tabellen viser den prosentvise endringen i gjennomsnittlig lønnsinntekt fra 2003 til 2012. Samlet sett økte gjennomsnittlig lønnsinntekt i perioden med 45,2 prosent. Det var økende lønnsvekst fra desil 1 til 10. I desil 1 var lønnsveksten 31,0 prosent og i desil 10 var den 51,4 prosent. Oppsplittingen av desil 10 viser også en økende lønnsvekst fra persentil 91 til persentil 100 over denne tiårsperioden.

Tabell 1.19 viser også fordelingen av lønn blant menn og kvinner. Spredningen i lønn målt ved Gini-koeffisienten er større blant menn enn kvinner; 0,218 for menn og 0,161 for kvinner i 2012. På den annen side har spredningen, målt som prosentvis økning i Gini-koeffisienten, økt mer blant kvinner enn for menn i perioden 1997 til 2012, jf. figur 1.2. I perioden fra 2003 til 2012 er forskjellen i økningen i lønnspredningen mindre.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Kvinner er i større grad enn menn i de laveste desilene. I 2012 var 11 prosent av kvinnene og 9 prosent av mennene i desil 1. Desil 10 omfattet 14 prosent av mennene og 5 prosent av kvinnene. I desilene 1-5 var 62 prosent av kvinnene og 45 prosent av mennene, se tabell 1.20. Fra 2003 til 2012 er andelen av kvinnene i laveste desil gått ned, mens den har økt i de fem øverste desilene.

Lavlønn

I forbindelse med tariffoppgjørene har det vært benyttet ulike grenser for utmåling av lavlønnstillegg. Det har også vært brukt ulike prinsipper for omfanget av de lavlønnstillegg som er gitt. Ofte har avtaleområdets gjennomsnitt vært avgjørende, ved andre anledninger bedriftens eller den enkeltes lønnsnivå.

En grense som også ble benyttet for den såkalte lavtlønnsgarantiordningen for LO-NAF-området (nå LO-NHO-området), var 85 prosent av industriarbeiders gjennomsnitt i dette tariffområdet. En slik definisjon av lavtlønnsgrensen ville tilsvare kr 345 400 for et fullt årsverk uten overtid i 2012.

Med denne grensen for lavtlønn var 17 prosent av alle heltidsansatte lønnstakere lavtlønte i 2012, uendret fra 2011, jf. tabell 1.21. For kvinner ble andelen redusert fra 20 prosent i 2011 til 19 prosent i 2012, mens den for menn økte fra 15 prosent til 16 prosent over samme periode. Fra 2003 til 2012 har andelen blitt lavere for kvinner og forblitt for om lag uendret for menn.

Lavtlønnsgrensen i 2012 på kr 345 300 tilsvarer om lag 70 prosent av gjennomsnittlig lønnsnivå for alle heltidsansatte (på kr 491 700). Dette kan tilskrives flere forhold, blant annet variasjon i antall arbeidstimer for heltidsansatte og at industriarbeidernes lønnsnivå er noe lavere enn gjennomsnittet for alle lønnstakere. Tabell 1.21 er best egnet til å vise utvikling i andel lavtlønnede over tid.