14 Erfaringer fra andre land

14.1 Sverige

14.1.1 Primærhelsetjeneste

Vårdguiden

Sverige har en døgnåpen telefonisk helseguide med egen nettside, Vårdguiden (tlf. 1177), som informerer om pleie, helse- og omsorgstilbud i hele Sverige. På Vårdguiden gis helseråd og svar på medisinske spørsmål av utdannede sykepleiere som vurderer problemet, gir råd og ved behov informasjon om hvor hjelp kan oppsøkes. Hvis helsesenteret er stengt og det er nødvendig, kan de koble telefonen til nærmeste åpne legevakt. Når legevakten er stengt rutes samtalen til nærmeste åpne akuttmottak.

Helsesenter (vårdcentral)

Svensk allmennhelsetjeneste er bygd opp rundt et helsesenter eller vårdcentral. Det er opp til hver enkelt innbygger å velge hvilket helsesenter en vil tilhøre innenfor regionen (länet). I mange regioner er det også mulig å velge fastlege. Helsesentrene holder åpent på dagtid på hverdager og mange helsesentre har også åpent til bestemte tider, slik at det er mulighet å få hjelp samme dag uten avtale. I Sverige betaler pasienten selv en pasientandel ved legebesøk og det er som i Norge et maksimumsbeløp for hvor mye pasienten må betale i løpet av ett år.

Legevakt

Ved akutt sykdom eller skade, er det vanligst å ta kontakt med et akuttmottak ved nærmeste sykehus. Ved en enklere akutt tilstand, kan det tilbys behandling ved et helsesenter (dagtid) eller legevakt (kvelder og helger). Legevakter eller Jourcentraler betjener områder med inntil 100 000–200 000 innbyggere og her arbeider 1–2 allmennmedisinere fra kl. 18–23 på hverdager og fra kl. 9–23 i helger. I tillegg er det en lege tilgjengelig for sykebesøk. Det er et krav om at svenske fastleger skal være med i vaktordningen og gjennomsnittlig ligger vaktbelastningen på 1–2 vakter i måneden. Tallene er hentet fra en enqueteundersøkelse i Skåne fra 2009, og det finnes ingen tall som gjelder for hele Sverige (Sven Engström, personlig meddelelse). Ved livstruende tilstander tas kontakt på nødnummer 112 (Norden.no, 2015a).

14.1.2 Ambulansetjeneste

Sverige er delt inn i 21 len (fylker). Landstingene som tilsvarer norske fylkeskommuner, har ansvaret for helsetjenestene til befolkningen, inkludert ambulansetjenesten. Det finnes få nasjonale retningslinjer for ambulanse- og nødmeldetjenesten. Det kan derfor være forskjeller mellom lenene hva gjelder organisering av tjenestene og personellets kompetanse.

Riksrevisjonen i Sverige foretok i 2012 en undersøkelse av den akuttmedisinske kjeden (Riksrevisionen Sverige, 2012). Granskningen var rettet mot effektivitet og sikkerhet i alarmeringsfasen. Bakgrunnen for undersøkelsen var økende responstider i ambulansetjenesten og flere klagesaker. Riksrevisjonens rapport konkluderte med at statens styring av SOS Alarm (nødnummer 112), regelverket og tilsynet ikke i tilstrekkelig grad bidro til en sikker nødmeldetjeneste. Riksrevisjonen pekte på at helse- og tilsynsmyndighetene burde øke engasjementet mot tjenesten gjennom aktivt eierskap, forskrifter og tilsyn. Ambulansetjenestene er i ferd med å innføre digitale systemer for oppdragshåndtering og elektronisk ambulansejournal. Det gjør det mulig blant annet å eksportere data til det nasjonale hjertestansregisteret og lokale kvalitetsregistre. Seks len har i dag fullt ut digitaliserte ambulansetjenester. Flere len har delvis digitaliserte tjenester.

Det er åtte baser for ambulansehelikoptre, drevet av landstingene. De tre nordligste basene er i Gällivare, Lycksele og Østersund. I Midt-Sverige er ambulansehelikoptre stasjonert i Stockholm (to i sommermånedene), Karlstad og Uppsala. I den sørlige delen av Sverige finnes det helikopterbaser på Gotland og i Gøteborg. En ny base i Dalarna åpnes i 2016. Det er fire baser for ambulansefly i Luleå, Umeå, Stockholm og Gøteborg. Det er behov for en bedre nasjonal standardisering av tjenesten og luftambulansetjenesten er under omorganisering. En utredning i regi av Sveriges kommuner og landsting i 2012 konkluderte med at det er gunstigere økonomisk å drive tjenesten selv framfor å sette den ut til private operatører (Sveriges kommuner og landsting, 2012).

14.1.3 Nødmeldetjeneste

De fleste landstingene konkurranseutsetter alarmering og koordinering av ambulanser. Stat, kommuner og landsting i felleskap eier selskapet SOS Alarm som står for det meste av nødmeldetjenesten, men noen landsting har andre løsninger. Sverige har felles nødnummer 112 for ambulanse, brann og politi og informasjonsnummer 113 13 (informasjon til publikum om store ulykker og katastrofer). Svenskt Medicinskt Index (oversatt fra Norsk medisinsk indeks) er blitt brukt for beslutningsstøtte siden 2007, og fra 2008 også i en elektronisk versjon. Det benyttes fire hastegrader.

14.1.4 Kompetanse

Det er to yrkeskategorier som jobber i ambulansetjenesten, ambulanssjukvårdare (hjelpepleier med påbygningsutdanning på 20 uker) og sykepleiere. Fra 2005 skal alle ambulanser i Sverige være bemannet med minimum en offentlig godkjent sykepleier (forutsetning for å kunne administrere legemidler). Det finnes i dag spesialistutdanning for sykepleiere på universitetsnivå. Utdanningen gir godkjenning som specialistsjuksköterska med inriktning mot ambulanssjukvård og bygger på godkjent sykepleierutdanning (180 høyskolepoeng – Hp). Spesialistutdanningen tilsvarer 60 Hp (ett år heltid eller to år deltid). Flere len har besluttet at medisinske nødsamtaler (112) skal tas imot av sykepleier. De fleste ambulansehelikoptrene i Sverige er bemannet med anestesileger som i Norge.

14.1.5 Kvalitetsindikatorer

Kvalitetsindikatorer for ambulansetjenesten besluttes av hvert len. Socialstyrelsen og Sveriges kommuner og Landsting (SKL) publiserer årlig rapporten Öppna jämförelser i Hälso- och sjukvård, der lenene blir sammenliknet på kvalitetsindikatorer, blant annet responstider.

14.2 Danmark

14.2.1 Primærhelsetjeneste

Fastlege

I Danmark kan pasienten velge fastlege. Fastlegen sørger for behandling og har henvisningsrett til spesialisthelsetjenesten. Danmark har om lag 3600 leger fordelt på om lag 2100 praksiser. Det er ingen egenandeler å betale ved konsultasjoner i primærhelsetjenester, verken til fastlege eller på legevakt. Regionene har ansvaret for å administrere allmennlegetjenesten og sygesikringen som tilsvarer folketrygden (Norden.no, 2015b).

Danske legers avtaleverk omfatter bl.a. følgende (Regionernes lønnings- og takstnævn og Praktiserende lægers organisation, 2014):

• Legen skal på alle ukedager fra mandag til fredag være tilgjengelig for telefonkonsultasjoner, samlet minst en time daglig og tilby elektronisk timebestilling og reseptfornyelse

• Legen skal minst en gang per uke ha konsultasjoner etter kl. 16.00

• Legen skal innrette sin praksis slik at pasientene vanligvis skal få time for konsultasjon senest femte virkedag etter bestillingen.

• Ved akutt oppstått behov, skal pasienten ha tilgang til legehjelp enten telefonisk eller på annet vis innen kl. 16.00

• Legen er forpliktet fra mandag til fredag på dagtid å avlegge sykebesøk hvis henvendelsen oppleves av legen som nødvendig

Legevakt

Danmark har en noe annen ordning når det gjelder legevakt enn i Norge. Her er første kontaktpunkt at pasienten ringer til legevakten (også kalt vaktlegen). Legen gjør da en vurdering om det er behov for å møte opp til konsultasjon, foreta sykebesøk eller henvise til en skadestue. Det er egen nettside for å finne lokal legevakt (www.laegevagten.dk.). I tillegg til telefonvisitasjoner hos fastlegene, har Region Hovedstaden fra 2014 innført et eget akuttnummer 1813 (www.regionh.dk, 2014).

14.2.2 Ambulansetjeneste

Danmark har fem regioner (folkevalgte, administrative enheter) som sammen med kommunene har ansvaret for planlegging og drift av helsetjenesten. Prehospital beredskap og ambulansetjeneste er underlagt sykehusene. Sundhedsministeriet har satt krav til utdannelse, materiell og dimensjonering av ambulansetjenestene gjennom den såkalte præhospitalbekendtgørelsen (Sundhedsministeriet, 2011).

Det er innført felles elektronisk pasientjournal for hele Danmark. Alle ambulansetjenester har samme digitale system for oppdragshåndtering og registrering av pasientdata. Beslutningen om innkjøp og innføring av felles digitale systemer fattes av helseregionene på bakgrunn av råd fra de fem regionale prehospitale ledere. De regionale lederne for de prehospitale tjenestene har felles møter hver fjortende dag.

Det har vært prøvedrift med akutlægehelikopter siden 2010. Fra 2014 har Danmark en nasjonal helikopterberedskap med tre baser i Ringsted, Skive og Billund. Helikoptrene er bemannet med pilot, redningsmann og lege (anestesilege fra regionalt sykehus). I tillegg benyttes de militære redningshelikoptrene til overføring av pasienter mellom sykehus.

14.2.3 Nødmeldetjeneste

Danmark har felles nødnummer 112 for nødetatene (helse, brann, politi). Politiet mottar primært nødsamtaler, og setter medisinske samtaler over til AMK-Vagtcentral. Politiet kan velge å være i medlytt. Det er en AMK-Vaktcentral i hver region. I tillegg har regionene etablert ulike telefonnumre for akutt, ikke livstruende sykdom eller skade. Tjenestene er differensiert i Ambulancekørsel og Sygetransportkørsel. Det er fire hastegrader. Dansk Indeks for Akuthjælp (oversatt fra Norsk medisinsk indeks og tilpasset danske forhold), ble innført som beslutningsstøtteverktøy ved samtlige AMK-Vagtcentraler i 2011. Dansk Indeks for Akuthjælp (oversatt fra Norsk medisinsk Index) ble innført som beslutningsstøtteverktøy ved samtlige AMK-Vagtcentraler i 2011 og det benyttes en elektronisk versjon av indeks.

Region Hovedstaden i Danmark har om lag 1,7 mill. innbyggere og har samlet alt ansvar for øyeblikkelig hjelp og sykehustjenester innenfor regionens egen organisasjon. Fra 2014 sa Hovedstadsregionen opp avtalen med de privatpraktiserende legenes forening om drift av legevakttjenesten. Deretter ble øyeblikkelig hjelp-funksjonen plassert innenfor egen organisasjon, i akuttklinikker og sykehusenes akuttmottak.

Akuttelefon 1813-sentralen i hovedstadsregionen består hovedsakelig av leger og sykepleiere, med mulighet for telefonkonsultasjon med enten lege eller sykepleier. Sentralen ledes av prehospital direktør i Region Hovedstaden, som også leder medisinsk nødsentral og ambulansetjeneste. Sentralen har oversikt over ventetider ved alle akuttklinikker og akuttmottak i regionen, som har fått økt bemanning etter endringen fra 2014. Styring av pasientstrømmer mot akuttmottak med kort ventetid er en viktig oppgave. Leger ved sentralen drar i sykebesøk om nødvendig.

Sentralen for 1813 er samlokalisert med medisinsk nødnummer. Operatørene ved 1813 har opplæring i funksjon som operatør ved nødsentral 112 i tillegg til sin vanlige funksjon. Ved større hendelser kan operatørene skifte funksjon, slik at nødsentralen utvides, ifølge Freddy Lippert, prehospital direktør i Hovedstadsregionen.

14.2.4 Legebemannet utrykningstjeneste

En undersøkelse publisert i 2010 (Krüger, Skogvoll, Castren, Kurola & Lossius, 2010) viser at Danmark skiller seg vesentlig ut fra de øvrige nordiske landene gjennom utbredt bruk av legebemannet utrykningstjeneste, dvs. legebiler bemannet med anestesileger. Bruken av legebemannet utrykning kan delvis forklares med at undersøkelsen ble gjort før det var etablert en nasjonal dansk helikopterberedskap.

14.2.5 Kompetanse

Utdanningen av ambulansepersonell i Danmark skjer i regi av det offentlige skolesystemet og er regulert i præhospitalbekendtgørelsen. Det er lagt opp til et gjennomgående utdanningsforløp, med Sundhetsfaglig fællesindgang. Ambulanseutdanningen er delt inn i tre nivåer. Nivå I: ambulanseassistent, er en yrkesutdannelse (Redderutdannelsen) over to år og syv måneder (teori og praksis). Nivå II: ambulansebehandler har arbeidet minimum 18 måneder som ambulanseassistent. Etterutdannelse over fem uker (tre uker teori og to uker praksis i sykehus og ambulanse). Nivå III: ambulansebehandler med særlig kompetanse (paramedics) har arbeidet minimum tre år som ambulansebehandler. Etterutdannelse med åtte uker fjernundervisning og fem uker oppmøtebasert undervisning (teori og praksis).

14.2.6 Kvalitetsindikatorer

Det føres statistikk på plutselig hjertestans, hjerteinfarkt, hjerneslag, akutte pusteproblemer og alvorlige skader (the first hour quintet). Dansk hjertestansregister ble etablert i 2000 og samler data fra hele Danmark om hjertestans utenfor sykehus.

14.3 Storbritannia

14.3.1 Primærhelsetjeneste

Primærhelsetjenesten i England har tidligere vært bygd opp på samme måte som i Norge, men etter helsereformen i 2012 er det skjedd store forandringer (Health and social care act, 2012). Den nye helsereformen åpner for at helsetjenestene kan kjøpes fra «any willing provider», noe som vil åpne flere deler av helsevesenet for privat sektor. De to største administrative nivåene (Strategic Health Authorities og primary Care Trusts) skal fjernes helt. Istedet er det blitt opprettet 240 lokale Clinical Commissions Groups som ledes av en lokal allmennlege. Disse enhetene får ansvaret for å bestille og finansiere både elektiv og akuttmedisinsk behandling for befolkningen i sitt område (Randsborg, 2013).

Dette har medvirket til at det har blitt ulike måter å organisere legevaktjenesten (out-of-hours practice) på slik at det er mulig å komme til enten walk-in clinics, private akuttsentre, allmennlegevakter eller akuttmottak.

For allmennmedisinen ble finansieringsgrunnlaget endret i 2004. Da innførte National Health Service (NHS) en ny insitamentsstruktur som skulle bedre allmennmedisinens tilgjengelighet og gi pasienten flere og bedre valgmuligheter samt flytte flere ressurser fra sekundær- til primærsektoren. Derfor ble et omfattende indikatorsystem for allmennpraksis etablert (Department of Health, 2003). Den mest gjennomgripende endringen var introduksjonen av The Quality and Outcomes Framework (QoF). Allerede i 2005 oppfylte praksisene mer enn 95 pst. av målene mot en forventet andel på 75 pst. Legene har det overordnede ansvaret for registreringen i den enkelte praksis, men honoreringen avhenger ikke av om det er en lege eller sykepleier som utfører oppgaven. Derfor har det nye systemet stimulert til en oppgavefordeling i praksis. Kontroll- og oppfølgingsoppgaver er gode eksempler på oppgaver som ivaretas av f. eks. sykepleiere. QoF-kontrakten har medført bedret rekruttering til allmennmedisin.

En artikkel av Scott fra 2009 viser at allmennlegene ikke hadde vansker med å nå behandlingsmålene, men at reformen ikke ser ut til å ha endret kvaliteten på behandlingen (Scott, Schurer, Jensen & Sivey, 2009).

14.3.2 Ambulansetjeneste

UK Ambulance Service er den offentlige ambulansetjenesten i Storbritannia, og inngår i det offentlige helsevesenet, National Health Service (NHS). Ambulansetjenesten er organisert i selvstendige ambulance trusts (ambulanseforetak). Det finnes i dag ti NHS Ambulance Trusts for England og et ambulance trust for henholdsvis Skottland, Wales og Nord-Irland. Det finnes også nasjonale faglige overbygninger og organisasjoner. De mest sentrale er: The Association of Ambulance Chief Executives (AACE), College of Paramedics og The Joint Royal Colleges Ambulance Liaison Committee (JRCALC) som utgir UK Ambulance Services Clinical Practice Guidelines. Ambulansetjenestene har en akuttdel (Emergency Service) der ambulansepersonell rykker ut til akutt- og nødsituasjoner, og en pasienttransportdel (PatientTransport Service) der kjøretøy befordrer pasienter til og fra avtalt behandling ved sykehus.

Alle ambulanseenheter har elektroniske pasientjournaler. Det gjennomføres regelmessige brukerundersøkelser. Alle retningslinjer finnes i elektronisk format.

Luftambulansetjenesten i Storbritannia er organisert i Association of Air Ambulances UK. Det er 27 operatører i England og Wales. Disse opererer 36 helikoptre. Tjenesten er finansiert av veldedige organisasjoner. Det er ingen luftambulansetjeneste i Nord-Irland.

14.3.3 Nødmeldetjeneste

Det er felles nødnummer 999 for nødetatene helse, politi, brann og kystvakt. Publikum kan også bruke EU-nummeret 112. Nødsamtaler går først til teleoperatøren som setter videre til nødetatenes egne alarmsentraler. Pasienter som trenger helsehjelp som ikke er akutt, eller trenger annen form for helseservice, kan ringe 111 (NHS24-service). Ambulanseforetakene har egne alarmsentraler som foretar utkalling og koordinering av ambulanser og gir råd til publikum.

14.3.4 Kompetanse

Ambulansetjenesten har i hovedsak tre nivåer operativt personell: emergency care assistant, paramedic og senior paramedic (emergency care practitioners). Utdanningsløp for emergency care assistant (ECA) er vanligvis en ettårig utdanning med seks til ni uker teori med påfølgende tolv måneders praksis under supervisjon. Paramedicutdanningen består av to løp som begge fører fram til tittelen autorisert paramedic. Det ene er en ettårig bedriftsintern utdanning som bygger på ECA med påfølgende tolv måneder praksis undersupervisjon. Det andre løpet er 3-årig bachelor paramedic universitetsutdanning. Personell som er utdannet paramedic (både som ettårig bedriftsintern utdanning og 3-årig bachelor paramedic) kan ta en klinisk etterutdannelse for å bli senior paramedic. Denne etterutdanningen gir diagnostiske og terapeutiske kunnskaper og ferdigheter. Senior paramedic arbeider i ambulansetjeneste, akuttmottak, skadestuer, mv. En senior paramedic kan ha flere ulike jobbtitler, f.eks. community paramedic som er beskrevet under.

Community paramedic

For drøye ti år siden innførte Storbritannia en ny type helsearbeider, community paramedic, for å redusere gapet mellom primær- og spesialisthelsetjenesten. Community paramedic samarbeider nært med primærlegen med selvstendig oppfølging av helsetilbudet til kommunens innbyggere. Funksjonen bygger på ambulansefaglig kompetanse og en tilleggskompetanse for oppgaver som hører til primærhelsetjenesten. Det kan være vurdering av enkle sykdommer, forverring hos kronikere, sårbehandling, enkel frakturbehandling, vaksinasjon, smittevern, osv. Denne type funksjon er utviklet særlig for spredt bebygde områder. Fullverdig ambulanseberedskap kan da beholdes på steder der det ellers ikke er virksomhetsmessig grunnlag for det, og oppgaver kan ivaretas gjennom bruk av beredskapstid. Ambulanseforetak og lokale myndigheter deler utgiftene mellom seg.

Ambulanseforetakene har knyttet til seg frivillig personell i funksjoner som Community First Responder (akutthjelper) eller Volunteer Car Driver. Legfolk gis trening i livreddende førstehjelp og/eller pasienttransport. Akutthjelpere er utstyrt med førstehjelpsutstyr, oftest inkludert en hjertestarter (AED), og kan varsles fra alarmsentralen ved ulike akutte hendelser. Ordningen er særlig aktuell i områder med lang avstand til akuttmedisinske ressurser. Frivillige sjåfører bruker eget kjøretøy for transport av pasienter til og fra avtalt behandling ved legekontor, klinikker og sykehus.

De som betjener transportenhetene betegnes som ambulance care assistant eller patient transport service driver (PTS). Det kreves fullført videregående skole og et tre ukers kurs på arbeidsplassen. Emergency medical dispatcher/call handler mottar og behandler 999 anrop og har bedriftsintern utdannelse av ulik varighet.

14.3.5 Kvalitetsindikatorer

De nasjonale kvalitetsindikatorene er inndelt i to hovedkategorier: System Indicators (AmbSYS) og Clinical Outcomes (AmbCO). Alle kvalitetsmål publiseres på hjemmesidene til Department of Health og de enkelte ambulansetjenestene. Det settes regelmessig i verk offentlige kampanjer for å redusere feil og misbruk av ambulansetjenesten.

14.3.6 Spesielt om Skottland

Det skotske helsevesenet er i dag organisert innenfor Skottlands National Health Service (NHS Scotland). I alt 14 regionale styrer har ansvar for alle helsetjenester til befolkningen i sin region. I tillegg finnes det styrer for åtte landsdekkende funksjoner (AMK, NHS24, etter- og videreutdanning, nasjonalt ventetidssenter, statssykehuset med sikkerhetsavdelinger, folkehelsearbeid, kvalitetsforbedring og nasjonalt tjenestesenter).

De 14 regionale helsestyrene får årlige rammebevilgninger fra Helsedepartementet for å finansiere primær- og spesialisthelsetjenesten i sin region. Budsjettene er blitt overholdt i alle regioner hvert år og det rapporteres om betydelige, løpende effektiviseringsgevinster og kvalitetsforbedringer.

I mai 2010 vedtok NHS Scotland en ny kvalitetsstrategi der målet er å komme ned i seks kvalitative, overordnede mål for utviklingen i skotsk helsevesen, fra 100 kvantitative mål i 2007 (Eilertsen, 2013).

Ambulansetjeneste

Ambulansetjenesten i Skottland er samlet i én organisasjon. Scottish Ambulance Service (SAS) er den offentlige ambulansetjenesten i Skottland og inngår i NHS. Tjenesten finansieres direkte av den skotske regjering og leverer tjenester til hele landet. SAS er organisert i fem geografiske divisjoner med nasjonalt hovedkvarter i Edinburgh. Det er totalt 4500 ansatte. SAS har et eget styre som kontrollerer all aktivitet.

Scottish Ambulance Service opererer to helikoptre og to ambulansefly, og disse er offentlig finansiert. De er bemannet med paramedics. Ledsagerteam med lege er med ved behov, særlig ved transport av syke nyfødte. Til forskjell fra Storbritannia for øvrig, er luftambulansetjenesten i Skottland fullt ut offentlig finansiert.

Nødmeldetjeneste

Operativt styres ambulansetjenesten av tre Ambulance Control Centres (ACC) lokalisert ulike steder i landet. ACC styrer både nødtelefon 999, pasienttransport- og luftambulansetjenesten.

14.4 Responstider

Mange land i Europa har innført responstider for ambulansetjenesten. I Sverige og Danmark fatter de politiske myndighetene i len og regioner vedtak om mål for responstidene, og målene for responstid varierer fra de ulike len og regioner. I Storbritannia har Helsedepartementet nedfelt nasjonale krav om responstider for alvorlige og akutte hendelser. I 2011 ble responstider for alvorlige, men ikke akutte hendelser erstattet av et sett med 11 kliniske kvalitetsindikatorer. Det er stor variasjon på hvilke responstidsmål som er innført fra land til land. Rapporten Framtidens prehospitale tjenester gir utfyllende eksempler på responstider fra flere land (Nilsen et al., 2014).

14.4.1 Danmark

Responstid er definert i Bekendtgørelse 1150 (Sundhedsministeriet, 2011):

«Ved responstid forstås den tid, der går, fra den tekniske disponent på regionens AMK-vagtcentral modtager opgaven fra den sundhedsfaglige visitator og indtil ambulancen er fremme på et skadested, hos en akut syg patient eller hos en fødende».

De ulike typer ambulanseoppdrag er definert i Dansk Index for Akuthjælp som er et belsutningsstøtteverktøy for regionenes AMK-sentraler. Her innebærer kategori A livs- eller førlighedstruende tilstande og B hastende opgaver. Kategori C er ikke-hastende ambulanseoppgaver og planlagte transporter. Regionene fatter politiske vedtak om mål for responstider og har derfor ulike mål for responstider for ambulansetjenesten og syketransport med utgangspunkt i geografiske forhold. I Danmark er det store lokale variasjoner.

14.4.2 Sverige

De politiske myndighetene (landsting) i hvert len beslutter krav til responstider. I Sverige varierer kravene fra 10 til 30 minutter for de mest akutte hendelsene med variasjon i måloppnåelse for andel av befolkningen mellom 60 og 100 pst. I et av de mest rurale lenene, Norrbotten, er kravet at 95 pst. av befolkningen skal nås innen 30 minutter. Det skal også bemerkes at verken Stockholms eller Västerbottens läns landsting har vedtatte mål.

14.4.3 Storbritannia

Det britiske helsedepartementet vedtok i 2011 nasjonale krav til responstider for alvorlige og livstruende tilstander. Det er variasjoner i utforming av kvalitetsmål og servicenivå i de enkelte ambulansetjenestene. Ambulansetjenesten kan vedta strengere krav enn dem som er satt av Department of Health (UK Department of Health, 2011). I Storbritannia er kravet 8 minutter for 75 pst. av de mest akutte hendelsene som umiddelbar livstruende sykdom eller skade (Kategori A) og innen 19 minutter i 95 pst. av hendelsene. Fra 2011 er kategori B (alvorlige, men ikke livstruende tilstander) erstattet av et sett med 11 kliniske kvalitetsindikatorer.