1 Lønnsutviklingen i senere år

• For ansatte i de største forhandlingsområdene anslår Beregningsutvalget lønnsveksten fra 2013 til 2014 til 3,2 prosent i gjennomsnitt. For lønnstakere under ett legger utvalget til grunn at lønnsveksten fra 2013 til 2014 var 3,1 prosent.

• Årslønnsveksten fra 2013 til 2014 er beregnet til 3,0 prosent for industriarbeidere og til 3,2 prosent for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter. Endringer i uregelmessige tillegg trakk lønnsveksten ned for industriarbeidere og opp for industrifunksjonærer. Lønnsveksten for alle ansatte i industrien i NHO-bedrifter ble i gjennomsnitt 3,3 prosent.

• I etterkant av lønnsoppgjøret i frontfaget i 2014 anslo NHO, i forståelse med LO, lønnsveksten samlet for arbeidere og funksjonærer i industrien i NHO-området til å bli 0,6 prosentpoeng lavere enn i 2013, noe som tilsa en årslønnsvekst på 3,3 prosent fra 2013 til 2014.

• Årslønnsveksten i Virke-bedrifter i varehandelen er beregnet til 3,5 prosent. Endret sammensetning av lønnstakere trakk lønnsveksten opp. I finanstjenester, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet bank og forsikring, er lønnsveksten beregnet til 2,9 prosent. Lavere bonusutbetalinger i 2014 enn i 2013 trakk lønnsveksten ned. For ansatte i kommunene er lønnsveksten beregnet til 3,2 prosent. Streiken blant undervisningspersonell trakk lønnsveksten ned med 0,2 prosentpoeng for hele kommunesektoren. I Spekter-bedriftene ekskl. helseforetakene var lønnsveksten 3,3 prosent og i helseforetakene 3,4 prosent. For ansatte i staten er lønnsveksten fra 2013 til 2014 beregnet til 3,4 prosent.

• I NHO-området er lønnsveksten for arbeidere fra 2013 til 2014 beregnet til 3,1 prosent i hotell- og restaurantvirksomhet, til 3,0 prosent i transportsektoren, til 3,4 prosent i byggevirksomhet og til 2,4 prosent for oljevirksomhet, offshore.

• Utvalget har beregnet lønnsoverhenget til 2015 til 1,4 prosent i gjennomsnitt i de største forhandlingsområdene. For industriarbeidere er overhenget beregnet til 1,0 prosent og for industrifunksjonærer til 1,3 prosent. For ansatte i Virke-bedrifter i varehandelen er overhenget beregnet til 1,0 prosent, og for ansatte i finanstjenester, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet bank og forsikring, til 1,2 prosent. For ansatte i kommunene er overhenget beregnet til 1,8 prosent. Streiken blant undervisningspersonell trakk lønnsoverhenget opp i hele kommunesektoren med 0,2 prosentpoeng. For ansatte i staten er overhenget beregnet til 2,1 prosent. I Spekter-området er overhenget til 2015 på 1,2 prosent i helseforetakene og 0,8 prosent i øvrige virksomheter.

• Gjennomsnittslønn for administrerende direktører i næringsvirksomhet økte med 0,7 prosent fra september/oktober 2013 til samme tidspunkt i 2014. Toppledere i offentlig sektor økte gjennomsnittslønnen med 4,4 prosent i 2014.

• Det var tilnærming eller stabilitet mellom kvinners og menns gjennomsnittlige lønn i de store forhandlingsområdene fra 2013 til 2014. I tiårsperioden 2005–2014 ble lønnsforskjellene mellom kvinner og menn redusert eller var uendret for forhandlingsområdene, med unntak av finanstjenester og Virke-bedrifter i varehandel.

• Lønnsstatistikk for alle ansatte viser at lønnsforskjellen samlet sett mellom kvinner og menn ble redusert fra 2013 til 2014. Dette gjelder både for heltidsansatte og når deltid er inkludert. Tilnærmingen det siste året reverserte tilbakegangen fra 2012 til 2013. Kvinners lønn i 2014 utgjør nå i gjennomsnitt 88,4 prosent av menns for heltidsansatte og 86,4 prosent for alle ansatte (heltid+deltid). I tiårsperioden fra 2005 til 2014 er lønnsforskjellen redusert med i overkant av 1,5 prosentpoeng.

• Lønnsforskjellene blant lønnstakere under ett målt ved Gini-koefisienten har økt de siste ti årene, men endret seg ikke det siste året. Andelen av samlet lønn som gikk til lønnstakerne med de laveste lønningene var imidlertid noe lavere i 2014 enn i 2013. Fra 2005 til 2014 økte de 10 prosentene av lønnstakerne med de høyeste lønningene (desil 10) sin andel av samlet lønnssum med 0,7 prosentpoeng til 19,6 prosent. Lønnstakere i desil 8 og 9 fikk også økt andel av samlet lønn i denne perioden, mens lønnstakergrupper med lavere lønninger har fått sin andel redusert. Gjennomsnittlønnen i persentil 100 (prosenten med høyest lønn) økte mer enn for andre persentiler i denne perioden.

• Områder med lavere lønn enn 85 prosent av gjennomsnittlig lønnsnivå for industriarbeidere i LO-NHO-området, har tradisjonelt vært definert som lavlønnsområder. Med denne grensen var 17 prosent av alle heltidsansatte lønnstakere lavlønte i 2014. Andelen lavlønte var uendret fra 2013 til 2014. Det er større andel av kvinner enn menn som er lavlønte. Andelen lavlønte har holdt seg stabil over den siste tiårsperioden, men er redusert for kvinner og økt noe for menn.

1.1 Innledning

Beregningsutvalget legger i dette kapitlet fram statistikk og beregninger over lønnsutviklingen fra 2013 til 2014 for hovedgrupper av lønnstakere. Det gis dessuten anslag på lønnsoverhenget til 2015 for ulike grupper. I kapitlet gis det også en oversikt over lønnstilleggene i 2014 i en del tariffområder. En mer detaljert oversikt over resultatene av lønnsoppgjør i 2014 gis i vedlegg 1.

Ved avslutningen av arbeidet med denne rapporten foreligger det en forhandlingsløsning i LO-NHO-området og i YS-NHO-området. På bakgrunn av vurderinger gjort av NHO, i forståelse med LO, anslås årslønnsveksten i industrien samlet i NHO-området til 2,7 prosent i 2015. Utvalget kommer tilbake til en mer utfyllende omtale av lønnsoppgjørene i 2015 i junirapporten.

1.1.1 Lønnsutviklingen for hovedgrupper i forhandlingsområdene

Tabell 1.1 viser at veksten i gjennomsnittlig årslønn fra 2013 til 2014 er beregnet til 3,0 prosent for industriarbeidere og til 3,2 prosent for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter. Endringer i uregelmessige tillegg trakk lønnsveksten ned for industriarbeidere og opp for industrifunksjonærer. Lønnsveksten for alle ansatte i industrien i NHO-bedrifter ble i gjennomsnitt 3,3 prosent. På bakgrunn av vurderinger gjort av NHO, i forståelse med LO, ble lønnsoppgjøret i 2014 for Industrioverenskomsten (frontfaget) mellom Fellesforbundet og Norsk Industri anslått til å gi en årslønnsvekst fra 2013 til 2014 på 3,3 prosent for industriarbeidere. Lønnsveksten samlet for arbeidere og funksjonærer i industrien i NHO-området ble anslått til å bli 0,6 prosentpoeng lavere enn i 2013, noe som tilsa en årslønnsvekst på 3,3 prosent fra 2013 til 2014.

Årslønnsveksten i Virke-bedrifter i varehandelen er beregnet til 3,5 prosent. Endret sammensetning av lønnstakere trakk lønnsveksten opp. I finanstjenester, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet bank og forsikring, er lønnsveksten beregnet til 2,9 prosent. Lavere bonusutbetalinger i 2014 enn i 2013 trakk lønnsveksten ned. For ansatte i kommunene er lønnsveksten beregnet til 3,2 prosent. Streiken blant undervisningspersonell trakk lønnsveksten ned med 0,2 prosentpoeng for hele kommunesektoren. Årslønnsveksten i Spekter-bedriftene ekskl. helseforetakene var 3,3 prosent og i helseforetakene 3,4 prosent. For ansatte i staten er årslønnsveksten fra 2013 til 2014 beregnet til 3,4 prosent.

Utvalget får utarbeidet tall for lønnsveksten for ansatte i de største forhandlingsområdene og anslår veksten i gjennomsnittlig årslønn for disse områdene til 3,2 prosent fra 2013 til 2014. Beregningen omfatter gruppene i tabell 1.1, enkelte grupper1 i vedleggstabell 4.10 og fra avsnitt 1.2.2. Til sammen utgjør ansatte i disse gruppene om lag 60 prosent av alle lønnstakerårsverk i 2014.

Beregningene av årslønn og lønnsvekst i tabell 1.1 bygger på lønnsstatistikk for de enkelte gruppene, og på opplysninger om lønnstillegg og reguleringstidspunkter i de enkelte år, se vedlegg 2 for nærmere beskrivelse av lønnsbegreper og grunnlaget for beregningene.

Tabell 1.1 viser at i årene 2005 til 2008 var det jevnt over stigende lønnsvekst, særlig tok lønnsveksten seg opp i 2007 og 2008. I forhandlingsområdene i tabell 1.1 varierte lønnsveksten i disse årene fra 3,3 til 6,7 prosent. Unntaket er finanstjenester der høye bonusutbetalinger i 2008 trakk opp lønnsveksten til 9,2 prosent. I 2009 og 2010 falt samlet lønnsvekst, mens den tok seg noe opp igjen i 2011. I årene 2012 til 2014 falt den igjen, særlig fra 2013 til 2014. Vi må tilbake til 1994 for å finne en like lav lønnsvekst som i 2014. Nominell lønnsvekst og reallønnsvekst siden 1970 vises i vedlegg 5.

Lønnsutviklingen for en gruppe kan være påvirket av flere forhold som f. eks. endring i kvalifikasjoner/utdanning blant arbeidstakerne, endringer i stillingsstruktur, forskyvninger i timeverkene mellom bransjer/bedrifter med ulikt lønnsnivå, endret omfang av skiftarbeid eller endringer i sammensetningen av arbeidsstyrken (f. eks. endringer i sysselsettingen etter aldersgrupper, økt omfang av arbeidsinnvandring og endringer i andelen menn/kvinner). Utvalget vil peke på at forskjeller i lønnsutviklingen mellom ulike grupper/næringer kan skyldes ulik grad av slike strukturendringer. Særlig gjelder dette over en så lang tidsperiode som i tabell 1.1.

1.1.2 Lønnsutviklingen samlet og i enkelte næringer

Tabell 1.2 viser beregnet gjennomsnittlig lønnsutvikling for alle grupper2 og for tre hovedsektorer:

• ansatte i industrien3

• ansatte i varehandel

• ansatte i offentlig forvaltning

Tabell 1.2 viser at samlet fra 2004 til 2014 var lønnsveksten i industrien i alt noe høyere enn i varehandel totalt. Lønnsveksten i industribedrifter i alt har i denne perioden vært om lag den samme som for NHO-bedrifter i industrien, jf. tabell 1.1. Imidlertid har lønnsveksten for disse to gruppene vært noe forskjellig i de enkelte år.

Beregningsutvalget legger til grunn en vekst i gjennomsnittlig årslønn fra 2013 til 2014 for lønnstakere under ett på 3,1 prosent, mot 3,9 prosent året før. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall for 2014, har Statistisk sentralbyrå beregnet veksten i gjennomsnittlig årslønn fra 2013 til 2014 for lønnstakere under ett til 3,1 prosent.

Beregningene av årslønnslønnsvekst basert på nasjonalregnskapet og i de største forhandlingsområdene, har med etterbetalinger av lønnstillegg. I beregningen til Statistisk sentralbyrå på grunnlag av lønnsstatistikken, er det de faktiske utbetalinger uavhengig av virkningsdato som legges til grunn.

1.1.3 Nærmere om sammensetningen av årslønnsveksten i forhandlingsområdene

I tabell 1.3 er årslønnsveksten i årene 2010 til 2014 for hovedgruppene i tabell 1.1 splittet opp i bidrag fra overheng, bidrag fra sentralt fastlagte tarifftillegg og bidrag fra lønnsglidning gjennom året. Normalt betyr lønnsglidningen mer for årslønnsveksten enn det som framgår av tabell 1.3 for alle forhandlingsområdene. Dette skyldes at lønnsglidningen i beregningsåret påvirker størrelsen på overhenget til neste år. Samme betraktning gjelder også for tarifftilleggene. For ansatte i staten og i kommunene har bidraget fra lønnsglidningen i perioden ligget i størrelsesorden 0,5 til 0,7 prosentpoeng i året. For gruppene i privat sektor har den variert mellom 1 og vel 3 prosentpoeng unntatt for ansatte i forretnings- og sparebanker og forsikring (finanstjenester) i 2010 og 2013. I disse årene var lønnsglidningen særlig høy i finanstjenester, noe som skyldtes store bonusutbetalinger. For store grupper industrifunksjonærer avtales ikke sentrale tillegg. For disse avtales stort sett alle tillegg lokalt, slik at lønnsveksten kan defineres som lønnsglidning.

1.2 Lønnsutviklingen i enkelte tariffområder

1.2.1 Lønnsutviklingen for industriarbeidere i LO-NHO-området.

For industriarbeidere steg lønn per årsverk (både heltid og deltid) med 3,0 prosent fra 2013 til 2014, mot 3,5 prosent året før for NHO-bedrifter. Lønnsveksten fra 1. okt. 2013 til 1. okt. 2014 var 2,8 prosent, mot 3,3 prosent i samme periode året før.

For hvert tariffområde bestemmes lønnsveksten av endring i grunnlønn eller «avtalt lønn», bonus, gjennomsnittlig skifttillegg og andre tillegg som er klassifisert som uregelmessige tillegg. Det lønnsstatistikken registrerer som utbetalt bonus for ett år, kan være opptjent året før. Fra 2013 til 2014 har utbetalte bonuser vært stabil rundt 1 prosent av lønnsnivået, mens uregelmessige tillegg har bidratt til 0,2 prosentpoeng reduksjon av årslønnsveksten, det samme som bidraget til en økning året før.

Industri i LO-NHO-området omfatter bedrifter i næringsmiddelindustri, treindustri, kjemisk industri og verkstedsområdet, samt i andre mindre områder som for eksempel grafisk industri. Lønnsveksten for industriarbeidere i LO-NHO-området er basert på opplysninger om lønn og antall årsverk knyttet til om lag 40 tariffområder og disse tariffområdene er vektet sammen. Totalt utgjør industriarbeidere vel 30 prosent av alle arbeidere i NHO-bedrifter og vel 50 prosent av alle årsverkene i industri, inklusive funksjonærene. Tarifftilleggene omfatter forbundsvise generelle tillegg, virkninger av økte minstelønnssatser, garantiordninger, skifttillegg og andre tillegg knyttet til avtaleområdene, i den grad beregning er mulig.

Hovedoppgjøret i 2014 foregikk forbundsvist. Tilleggene ble gitt fra ulike tidspunkter, men de fleste tarifftillegg har virkning fra april og mai, mens lokale tillegg gjerne kommer noe senere. Det er tatt hensyn til dette ved beregning av årslønn.

Kilde: NHO og Statistisk sentralbyrå.

Gjennomsnittlig avtalte tarifftillegg i de forbundsvise forhandlingene ga en nivåøkning i lønn på i gjennomsnitt 1,0 prosent i 2014. Tar man hensyn til ulike virkningstidspunkt over året, bidro tarifftilleggene med 0,7 prosentpoeng til årslønnsveksten for industriarbeidere fra 2013 til 2014. Sammen med lønnsoverhenget fra 2013 på 1,2 prosent, ble samlet årslønnsvekst 1,9 prosentpoeng fra 2013 til 2014 før lønnsglidning. Lønnsglidningens bidrag til lønnsveksten fra 2013 til 2014 var 1,1 prosentpoeng, mot 1,9 prosentpoeng året før. Over halvparten av nedgangen i bidraget fra lønnsglidningen for industriarbeidere, kan tilskrives reduksjon i uregelmessige tillegg, mens det var en oppgang året før.

Lønnsoverhenget for industriarbeidere inn i 2015 er beregnet til 1,0 prosent.

Fellesforbundet(LO) og Norsk Industri(NHO) forhandlet Industrioverenskomsten (omfatter de tidligere Verksted-, Teko-, Teknologi og data- og Nexans (kabelmontører) overenskomstene) først i 2014. Oljerelatert virksomhet har de siste årene utgjort en stadig større andel av avtaleområdet, og da også ved at en gruppe bedrifter fra byggevirksomhet i hovedsak knyttet til oljerelatert virksomhet har sluttet seg til avtalen. Totalt sett utgjorde Industrioverenskomsten om lag 40 prosent av årsverkene for industriarbeidere totalt. Industrioverenskomsten hadde en gjennomsnittlig årslønnsvekst på 3,1 prosent fra 2013 til 2014, mot 4,2 prosent året før. Lønnsglidningen i løpet av 2014 bidro til årslønnsveksten fra 2013 til 2014 med 1,3 prosentpoeng, mot 2,6 prosentpoeng året før. Mens 0,6 prosentpoeng av veksten året før skyldes økningen i uregelmessige tillegg, i hovedsak knyttet til oljerelaterte virksomheter, bidrar tilsvarende lønnselement til en reduksjon på 0,2 prosentpoeng i lønnsveksten fra 2013 til 2014.

Ca. 2/3 av årsverkene for industriarbeidere utenom Industrioverenskomsten, dekkes av nesten 40 tariffområder innenfor næringsmiddelindustri, kjemisk industri, treindustri og noen mindre områder innenfor annen type industri.

1.2.2 Lønnsutviklingen for andre arbeidergrupper i NHO-området

For arbeidere i byggevirksomhet var årslønnsveksten 3,4 prosent fra 2013 til 2014, mot 3,6 prosent året før. Lønnsveksten fra 1. oktober 2013 til 1. oktober 2014 var 3,4 prosent, mot 3,7 prosent året før.

Byggevirksomhet består av to hovedgrupper, arbeidere innenfor elektrofag (om lag 1/3) og andre byggfag (om lag 2/3) som tømrere, murere, grunnarbeid innenfor stein-, jord- og sementarbeid, bygge- og tømmermestere, malermestere, rørleggerbedrifter, kobber- og blikkenslagermestere etc. Fellesoverenskomsten for byggfag, som utgjør om lag 2/3 av bygg totalt, hadde en lønnsvekst på 3,0 prosent fra 2013 til 2014, 0,4 prosentpoeng lavere enn gjennomsnittet for alle arbeidere innenfor byggevirksomhet. Det sentrale tariffoppgjøret i 2014 for Fellesoverenskomsten ga et generelt tillegg på 0,75 kr/t fra 1. april. I tillegg ble det gitt garantitillegg på minstelønnssatser, økning i akkordsatser, som sammen med generelt tillegg og lønnsoverhenget inn i 2014 slo ut med vel 2 prosentpoeng. En lønnsvekst fra 2013 til 2014 1 prosentpoeng høyere, kan derfor tilskrives lønnsglidning inkl. strukturelle endringer.

Gjennomsnittlig lønnsvekst i sektoren kan avvike betydelig fra tilleggene til den enkelte arbeider. Basert på tidligere år slår konjunkturelle forhold som berører byggevirksomheten fort ut i endret lønnsvekst i sektoren. For bygge- og anleggsvirksomhet samlet var årslønnsveksten 3,3 prosent fra 2013 til 2014.

For arbeidere innenfor transportsektoren i NHO-området samlet, var årslønnsveksten fra 2013 til 2014 3,0 prosent, mot 3,8 prosent året før. Lønnsveksten fra 1. oktober 2013 til 1. oktober 2014 var 2,9 prosent. Det er store variasjoner mellom undergrupper.

Transportsektoren (arbeidere) i NHO-området omfatter blant annet rutebilsektoren, spedisjonsfirmaer, innenriks sjøfart, godstransport, avisbudavtalen og i noe mindre grad grossistbedrifter, oljeselskaper m.v. Om lag 50 prosent av årsverkene i transportsektoren er avtaler med lokal forhandlingsrett. Noen områder (for eksempel innenriks sjøfart og spedisjonsfirmaer) har lokale lønnsforhandlinger, mens bussbransjen vanligvis ikke har lokale forhandlinger. I denne bransjen kan det imidlertid være lønnselementer knyttet til bruk av lønnsvekst knyttet til «kompetansemoduler».

Arbeidere innenfor oljevirksomhet, offshore består av operatørarbeidere, oljeboring og oljeservicearbeidere. Ingeniører og sivilingeniører klassifiseres som funksjonærer og er ikke med i gruppen ovenfor.

Offshorearbeidere samlet sett hadde en gjennomsnittlig økning i årslønn fra 2013 til 2014 på 2,4 prosent, inklusive avtalt lønn, bonusutbetalinger samt uregelmessige tillegg, mot 4,2 prosent året før. Reduksjon i gjennomsnittlige bonus og uregelmessige tillegg bidrar til å redusere gjennomsnittlige lønnsvekst fra 2013 til 2014 med 1 prosentpoeng.

Årsverkene fordeler seg nå likt på operatørarbeidere og antall oljeservicearbeidere. En automatisk virkning av ansiennitetstillegg per 1. januar hvert år bidrar med minst ½ prosentpoeng til gjennomsnittlig årslønnsvekst.

For hotell og restaurantvirksomhet var det en årslønnsvekst fra 2013 til 2014 på 3,1 prosent, mot 3,3 prosent året før.

Det er store variasjoner i lønnsveksten mellom store og små bedrifter. Noe lavere gjennomsnittlige bonuser og lavere uregelmessige tillegg drar lønnsveksten ned. Bransjen er dessuten preget av høy turnover. Vanligvis er bare om lag halvparten av de samme arbeidstakerne med i lønnsstatistikken fra et år til et annet. Dette kan påvirke gjennomsnittlig lønnsvekst. Gjennomsnittlig alder gikk noe ned fra 2013 til 2014, og ligger i gjennomsnitt om lag 10 år lavere enn gjennomsnittlig alder for alle ansatte i NHO-bedrifter.

I tariffoppgjøret 2014 ble det innenfor hotell- og restaurant totalt gitt 5,06 kr/t (37,5 t/uke). Lønnsoverhenget inn i 2014 var beregnet til 0,7 prosent. Bidraget fra lønnsglidningen er beregnet til 0,1 prosentpoeng, mens det året før var en positiv lønnsglidning på 1,3 prosentpoeng.

1.2.3 Lønnsutviklingen for funksjonærer i NHO-bedrifter

Industrifunksjonærene i NHO-bedrifter utgjør om lag 1/3 av alle funksjonærer i NHO-bedrifter. Årslønnsveksten for industrifunksjonærer fra 2013 til 2014 var 3,2 prosent, mot 4,3 prosent året før. Fra 1. oktober 2013 til 1. oktober 2014 var lønnsveksten samlet for industrifunksjonærer 3,0 prosent, mot 3,6 prosent året før.

Lønnsoverhenget for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter inn i 2014 var beregnet til 1,4 prosent, slik at bidraget fra lønnsglidningen i 2014 var 1,8 prosentpoeng.

Mens om lag en fjerdedels prosentpoeng av lønnsveksten fra 2012 til 2013 skyldes endringer i årsverk, fra næringer med lønnsnivå noe lavere enn gjennomsnittlig lønnsnivå (næringsmiddel, treindustri) til næringer med gjennomgående høyere lønnsnivå (verksted/metall inkl. offshorerettet, kjemisk ol.), er slike virkninger små fra 2013 til 2014. Gjennomsnittlig bonus trekker ned, mens uregelmessige tillegg ellers trekker opp.

Klassifiseringen av NHO-bedrifter i tariffsammenheng og i utvalgets rapportering, vil avvike noe fra offentlig klassifisering. For nærmere informasjon henvises til boks 1.1. Virkningene blir også omtalt i fotnotene i tabellene.

Lønnsveksten inneholder både endring i grunnlønn, bonus og uregelmessige tillegg som skift etc. Basert på data for hvilken måned lønnsreguleringen skjer innenfor de enkelte bransjegrupper, er årslønn beregnet ved at de ulike bransjene blir vektet sammen til industrifunksjonærer totalt og totalt for alle bransjer. Som i andre områder forutsettes ingen endringer etter registreringstidspunktet 1. oktober. Dette danner grunnlag for beregninger av årslønnsvekst. Også for funksjonærer kan det være ulike arbeidstidsordninger. Dette er det tatt hensyn til i den grad bedriftene har innberettet dette i datamaterialet.

Lønnsoverhenget for industrifunksjonærer inn i 2015 er beregnet til 1,3 prosent, mot 1,4 prosent året før.

Funksjonærgrupper ellers i NHO-området er ansatte innenfor bergverk, skogbruk, fiskeoppdrett, kraftforsyning, oljevirksomhet, bygge- og anleggsvirksomhet, samferdsel, forskning og undervisning, personlig og forretningsmessig tjenesteyting, hotell og restaurant, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting, informasjonssektoren etc. Samlet utgjør bransjene utenfor industrien om lag 2/3 av alle funksjonærer i NHO-bedrifter.

Gjennomsnittlig lønnsvekst for alle funksjonærer i NHO-området ble 3,3 prosent fra 2013 til 2014, mot 4,3 prosent året før. Fra 1. oktober 2013 til 1. oktober 2014 er veksten for funksjonærgruppen 3,3 prosent, mot 3,9 prosent året før.

Lønnsoverhenget til 2015 for alle funksjonærer i NHO-bedrifter er beregnet til 1,3 prosent.

Tallene ovenfor inkluderer både tekniske og andre funksjonærgrupper inklusive lederstillinger. Ansatte med minstelønnsavtaler innenfor funksjonærgruppene i NHO-bedrifter, omfatter ikke mer enn anslagsvis 10 prosent av alle funksjonærer. I tillegg til lønnsstatistikk for arbeidere og funksjonærer er det grupper innenfor håndverk, handel, helse, organisasjoner etc. hvor man ikke kan skille mellom arbeidere og funksjonærer. I tillegg utgjør bemanningsbedrifter, som omfatter mange forskjellige yrkesgrupper i klassifikasjonene, etter hvert en stor gruppe. Disse gruppene utgjør nå om lag 10 prosent av alle årsverk i NHO-bedrifter og er ikke med i forhandlingsstatistikken verken for arbeidere eller funksjonærer.

1.2.4 Lønnsutviklingen for industriarbeidere og industrifunksjonærer i NHO-bedrifter under ett (både heltid og deltid)

Gjennomsnittlig lønnsvekst samlet for alle industriansatte i NHO-bedrifter var 3,3 prosent fra 2013 til 2014. Tilsvarende lønnsvekst fra 2012 til 2013 var 3,9 prosent.

Grunnlaget for beregningene er basert på Statistisk sentralbyrås oppdaterte sysselsettingstall (antall ansatte) for NHO-bedrifter for tellingstidspunkt oktober i 2014 i forhold til oktober 2013, gruppert etter de samme næringsgruppene som ellers i industrien. (jf. vedleggstabell 4.10). Lønnstall samlet for alle ansatte innenfor næringsgruppene er vektet sammen basert på sysselsettingstall fra Statistisk sentralbyrå (jf. ovenfor). Vektene mellom næringene baserer seg på de bedriftsenheter som er entydig klassifisert som industri i henholdsvis medlemsregistret i NHO og foretaks- og bedriftsregistret (FOB) i Statistisk sentralbyrå.

1.2.5 Lønnsutviklingen i andre områder i privat næringsvirksomhet

I finansnæringen ble det i hovedoppgjøret for 2014 mellom Finansforbundet og Finans Norge og mellom LO/ HK og Norsk Post- og Kommunikasjonsforbund og Finans Norge gitt et generelt tillegg på 1,5 prosent eller minimum 6 000 kroner per år med virkning fra 1. mai 2014. Tillegget anslås å bidra med 1 prosentpoeng til årslønnsveksten fra 2013 til 2014.

Ifølge Finans Norge ble det i medlemsbedriftene under ett gitt lokale tillegg per 1. januar 2014 på 0,72 prosent og per 1. juli 2014 på 1,14 prosent.

Ifølge lønnsstatistikk for 2014 økte den gjennomsnittlige månedslønnen i finanstjenester, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet4 bank og forsikring, med 3,2 prosent for heltidsansatte fra 1. september 2013 til 1. september 2014. Avtalt lønn steg med 4,0 prosent i det samme tidsrommet. Bonusutbetalingene bidro til å trekke ned lønnsveksten

For finanstjenester har utvalget, på grunnlag av lønnsstatistikken for 2014 og lønnstilleggene i 2014, beregnet årslønnsveksten fra 2013 til 2014 til 2,9 prosent.

I varehandelen ble det i hovedoppgjøret for 2014 på Landsoverenskomsten mellom Hovedorganisasjonen Virke og Handel og Kontor (HK), gitt et generelt tillegg på 0,75 kroner per time og ytterligere et lavlønnstillegg fra samme dato på 1,25 kroner per time. Minstelønnssatsene øker med summen av det generelle tillegget og lavlønnstillegget. De laveste minstelønnssatsene, trinn 1–5, ble økt med ytterligere 1,50 kroner per time. Tilleggene for kvelds-, helg- og nattarbeid ble også økt.

Garantiordningen på Landsoverenskomsten mellom HK og Virke resulterte i at trinn 6 fikk et tillegg fra 1. februar 2014 på 3,46 kroner per time.

For tillegg på andre overenskomster i Virke-området samt overenskomster innen HUK-området, vises det til vedlegg 1.

Ifølge lønnsstatistikken for 2014 steg den gjennomsnittlige månedslønnen for heltidsansatte i varehandelen under ett med 1,6 prosent fra 1. september 2013 til 1. september 2014. For alle heltidsansatte i Virke-bedrifter i varehandelen var veksten i månedslønnen 3,5 prosent i det samme tidsrommet.

På grunnlag av lønnsstatistikken for 2014 og lønnstilleggene i 2014, har utvalget beregnet årslønnsveksten fra 2013 til 2014 for alle heltidsansatte i Virke-bedrifter i varehandelen til 3,5 prosent. Endret sammensetning av lønnstakere trakk lønnsveksten opp.

1.2.6 Lønnsutviklingen i offentlig sektor

Staten

I hovedoppgjøret for 2014 ble det i det statlige tariffområdet etter mekling mellom staten v/Kommunal- og moderniseringsdepartementet og LO Stat, YS Stat, Unio og Akademikerne enighet om et generelt tillegg fra 1. mai. Dette ble gitt som et stigende kronebeløp på lavere og midlere lønnstrinn, fra 6 500 kroner i lønnstrinn 19 til 8 800 kroner til og med lønnstrinn 53. Fra og med lønnstrinn 54 ble det gitt et lønnstillegg på 1,98 prosent. Det ble foretatt endringer på enkelte lønnsrammer innenfor en økonomisk ramme på 0,08 prosent per dato med virkning fra 1. juli 2014. Det ble avsatt 1,75 prosent av lønnsmassen til lokale forhandlinger med virkning fra 1. august 2014. Tilleggene bidrar til årslønnsveksten fra 2013 til 2014 med 2,0 prosentpoeng.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2014 og tarifftilleggene i 2014, har utvalget beregnet årslønnsveksten fra 2013 til 2014 i det statlige tariffområdet til 3,4 prosent.

Kommunesektoren/KS-området

I hovedoppgjøret i KS-området i 2014 kom KS og LO Kommune, Unio, YS Kommune og Akademikerne til enighet etter mekling, med unntak av LO-forbundene Musikernes Fellesorganisasjon (MFO) og Skolenes Landsforbund (SL) og Norsk Lektorlag i Akademikerne. Forslaget gikk til uravstemning med svarfrist 25. juni 2014. Forslaget ble godkjent av alle organisasjonene med unntak av Utdanningsforbundet i Unio og de tre organisasjonene nevnt foran i dette avsnittet.

Det ble gitt et generelt tillegg på 2,15 prosent eller minst kr 8 500 fra 1. mai til alle ansatte i stillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse (kapittel 4 hovedtariffavtalen). Minstelønnssatsene ble hevet tilsvarende. Per 1. mai 2014 skulle arbeidstakere med minimum 20 års lønnsansiennitet ikke ha lavere grunnlønn enn kr 364 000, en økning på kr 13 300 fra 2013. Det ble avsatt 1,0 prosent til lokale forhandlinger med virkning fra 1. juli 2014 i henhold til hovedtariffavtalens kapittel 4, pkt. 4.A.1. Det var en føring om at ledere i kapittel 4B og 4C bør prioriteres.

I Oslo kommune ble det gitt et lønnstillegg fra 1. mai 2014 på 1,9 prosent eller minst kr 8 000. Det ble avsatt 1,2 prosent av lønnsmassen til lokale forhandlinger med virkning fra 1. juli, og sentrale lønnsmessige tiltak på 0,63 prosent med virkning fra 1. mai.

For en del grupper i KS-området (kap 3 og 5) fastsettes lønnen gjennom lokale lønnsforhandlinger i den enkelte kommune og fylkeskommune uten noen sentral ramme. Virkningsdato for lønnstillegg er 1. mai med mindre annen dato er avtalt.

Kommuneansatte i alt

Årslønnsveksten fra 2013 til 2014 for hele kommunesektoren, inkl. undervisningssektoren, Oslo kommune og diverse bedriftsmedlemmer5, er beregnet til 3,2 prosent når forskyvninger i virkningstidspunkter er medregnet. Uten slike forskyvninger ville årslønnsveksten være 0,2 prosent høyere.

For kommuneansatte bidro tarifftilleggene til årslønnsveksten fra 2013 til 2014 med 2,3 prosentpoeng når det ikke tas hensyn til endrede virkningstidspunkter som følge av konflikten. Konflikten bidro til at noen virkningstidspunkter ble forskjøvet for forbund som var med i konflikten. Tarifftilleggenes bidrag til årslønnsveksten som følge av dette, er beregnet til 2,1 prosentpoeng.

Kommuneansatte eksklusive undervisningspersonell

For kommuneansatte eksklusive undervisningspersonell er årslønnsveksten beregnet til 3,7 prosent. For disse stillingene bidro tarifftilleggene med 2,1 prosentpoeng.

Undervisningspersonell

For undervisningspersonell i hele kommunesektoren har utvalget beregnet årslønnsveksten fra 2013 til 2014 til 2,3 prosent når virkningstidspunktene for konflikten er medregnet. Når konflikten ikke er medregnet, er anslaget 0,9 prosentpoeng høyere.

For undervisningsstillinger bidro tarifftilleggene i KS-oppgjøret i 2014 til lønnsveksten fra 2013 til 2014 med 2,0 prosentpoeng når virkningen av senere virkningstidspunkt for forbund som var i konflikt er innregnet. Uten at virkningen av konflikten er innregnet, er tarifftilleggenes bidrag til årslønnsveksten beregnet til 2,9 prosentpoeng.

1.2.7 Lønnsutviklingen i Spekter-området

I tråd med forhandlingsmodellen i Spekter forhandles det først på nasjonalt nivå (A-nivå) om overenskomstens generelle del mellom Spekter og den enkelte hovedorganisasjon. Denne delen er felles for alle virksomheter innenfor et overenskomstområde og forplikter arbeidsgiver og den aktuelle hovedorganisasjonens medlemmer. Deretter forhandles overenskomstens spesielle del (B-delen) mellom den enkelte virksomhet og hovedorganisasjonenes forbund eller forhandlingsgrupper. Det kan avtales avvikende ordninger.

For Spekter-Helse er det for LO, YS, noen av Unios forbund og Den norske legeforening de siste årene avtalt et nasjonalt nivå II (A2) der det forhandles mellom Spekter-Helse og de enkelte foreninger/forbund i hovedorganisasjonene om særskilte lønns- og arbeidsvilkår for den enkelte forenings medlemmer.

I hovedoppgjøret 2014 ble det på A-nivå mellom Spekter og LO Stat og mellom Spekter og YS Spekter enighet om et generelt tillegg fra 1. april 2014 på kr 1 463 per år.

Det ble ført forhandlinger i de enkelte virksomheter (B-nivå) om ytterligere lønnstillegg. I disse forhandlingene ble det gitt noe varierende tillegg. For akademikergruppene i Spekter (ekskl. Legeforeningen) gis det ikke sentrale generelle tillegg. Lønnstilleggene for disse gruppene avtales lokalt.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2014 og de avtalte tilleggene gitt i forhandlingene i de ulike virksomhetene, har utvalget beregnet årslønnsveksten fra 2013 til 2014 i Spekter-området ekskl. helseforetakene til 3,3 prosent.

I hovedoppgjøret i 2014 for helseforetakene ble det den 21. mai enighet mellom Norsk Sykepleierforbund og Spekter- Helse i de sentrale forbundsvise forhandlingene (A 2). Det ble også enighet i forhandlingene mellom Utdanningsforbundet og Spekter-Helse, mellom Norsk Fysioterapeutforbund og Spekter-Helse og mellom Norsk Ergoterapeutforbund og Spekter-Helse. Minstelønnssatsene blir hevet med virkning fra 1. juli. Videre ble det gjennomført lokale forhandlinger B-dels nivå. Tillegg ble gitt med virkning fra 1. juli 2014.

I henhold til overenskomsten mellom Norsk Sykepleierforbund og Spekter- Helse skulle alle på ansiennitetsstige sykepleier og spesialsykepleier/jordmor være sikret et tillegg på minimum 3,5 prosent og øvrige medlemmer som var omfattet av overenskomsten skulle sikres et tillegg på minimum 2 prosent per 1. juli 2014.

For LO- og YS-forbundene ble det avtalt et generelt tillegg fra 1. juli på 3,5 prosent eller minimum kr 10 000 per år og minstelønnssatsene ble endret. Det generelle tillegget var inkludert i endringen i minstelønnssatsene. Nye minstelønnssatser fra 1. juli 2014 vises i tabell 1.3 i vedlegg 1. Avtalen innebar også at minstelønnen i stillingsgruppe l for ansatte med 20 års ansiennitet (stillinger hvor det ikke kreves særskilt utdanning), skulle være minimum kr 364 000 fra 1. mai 2014, en økning på kr 13 000 fra året før.

For LO- og YS-forbund med sentral overenskomstdel (A2) ble det gjennomført lokale forhandlinger. Tilleggene ble gitt med virkning fra 1. juli 2014.

I meklingen mellom Akademikerne og Spekter i overenskomstområdene for Helseforetak og Lovisenberg la riksmekleren fram et forslag som begge parter aksepterte. I overenskomstens del A2 for medlemmer av Den norske legeforening ble tillegget for turnusleger kr 15 000 per år og leger i spesialisering fikk et tillegg fra kr 18 000 til kr 19 000. Overleger fikk et tillegg på kr 27 500 per år. Tilleggene ble gitt med virkning fra 1. januar 2014. Øvrige forbund i Akademikerne helse gjennomfører kun lokale forhandlinger. For nærmere omtale av lønnsoppgjøret i 2014 i helseforetakene, vises det til vedlegg 1.

På grunnlag av tallmateriale/lønnsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå for 2013 og 2014 og lønnstilleggene i disse to årene, har utvalget beregnet årslønnsveksten i helseforetakene fra 2013 til 2014 til 3,4 prosent. Det kan være noen tillegg knyttet til lønnsoppgjøret i 2014 som ikke er fanget opp i Statistisk sentralbyrå sin lønnsstatistikk per 1. oktober 2014.

1.3 Lønnsoverhenget

Lønnsoverhenget beskriver hvor mye lønnsnivået ved utløpet av ett år ligger over gjennomsnittsnivået for året. Det forteller dermed hvor stor lønnsveksten fra ett år til det neste vil bli dersom det ikke gis nye lønnstillegg eller foregår strukturendringer i det andre året.

Utvalget anslår overhenget til 2015 til 1,4 prosent i gjennomsnitt i de største forhandlingsområdene. Gjennomsnittlig overheng i de tre foregående år var på 1,2 prosent. For områdene i tabell 1.6 med unntak av undervisningspersonell i KS-området varierer overhenget til 2015 fra 0,8 prosent for ansatte i Spekterbedrifter utenom helseforetakene til 2,1 prosent for statsansatte. For undervisningspersonell i KS-området er overhenget til 2015 beregnet til 2,6 prosent. Det høye overhenget skyldes at lønnstilleggene i 2014 ble gitt sent på året pga. streiken.

I tillegg til lønnsoverhenget kan lønnsveksten til neste år i enkelte områder også bli påvirket enten av allerede avtalte tarifftillegg eller av garantiordninger og satsreguleringsbestemmelser.

Prinsipielt står allerede avtalte lønnstillegg for neste år i en noe annen stilling enn lønnsoverhenget. Ved å avtale lønnstillegg i et tariffoppgjør for neste år, legger en føringer for årslønnsveksten året etter. På denne bakgrunn bør beregninger av lønnsoverheng til ett år suppleres med opplysninger om eventuelle allerede avtalte tillegg for det samme året.

I KS-området ble det for stillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse i oppgjøret i 2014 avtalt lønnstillegg for 2015 som bidrar til årslønnsveksten i hele kommunesektoren med 0,8 prosentpoeng fra 2014 til 2015. Garantitillegg bidrar med 0,1 prosentpoeng.

Garantiordninger og satsreguleringsbestemmelser sikrer områder en (automatisk) lønnsvekst, gjerne i forhold til en fastlagt referansegruppes lønn. Fra 2011 er nye ordninger kommet til, blant annet for regulering av minstelønnssatser i LO–NHO-området. Virkninger av alle avtalte tillegg inklusive slike ordninger, defineres som tarifftillegg når de er kjent. En del av disse tilleggene vil ikke være klare før endelig statistikk foreligger.

1.4 Lønnsutviklingen for ledere

1.4.1 Lønnsutviklingen eksklusive opsjons- og naturalytelser for ledere i enkelte næringer

I dette avsnittet presenteres lønnsveksten fra 2013 til 2014 for ledere i en del næringer basert på samme lønnsbegrep som i tabell 1.1, dvs. avtalt lønn, uregelmessige tillegg og bonus. Tallene omfatter ledere i foretak i næringsvirksomhet utenom offentlig forvaltning og helseforetakene. Offentlig eide foretak er inkludert. Tallene er basert på Statistisk sentralbyrås lønnsstatistikk. Lønnsveksten er regnet som endring i månedslønn fra september/oktober det ene året til samme tidspunktet året etter.

Det presenteres tall for to grupper av ledere i næringsvirksomhet:

• Gruppen med yrkeskode 1210, «administrerende direktører» i store og mellomstore foretak, dvs. foretak med 10 eller flere ansatte. Gruppen kan omfatte flere personer med lederfunksjoner i hvert foretak.

• Gruppen med yrkeskode 1300, «ledere av små foretak», dvs. foretak med færre enn 10 ansatte.

Totalt omfattet utvalget til lønnsstatistikken i 2014 om lag 25 300 heltidsansatte personer innen disse to ledergruppene.

Tabell 1.7 viser at lønnsveksten regnet som endring i gjennomsnittslønn fra september/oktober 2013 til september/oktober 2014 for administrerende direktører varierte en del mellom næringene som er med i tabellen, fra en nedgang i gjennomsnittslønnen i varehandel på 4,4 prosent til en vekst på 5,6 prosent i olje- og gassutvinning. For administrerende direktører i industrien var lønnsveksten 0,9 prosent. For ledere av små foretak var lønnsveksten i 2014 høy i samferdsel (11,0 prosent) og IKT (7,1 prosent), mens veksten varierte mellom 2,4 og 4,0 prosent i de andre næringene i tabell 1.7. Gjennomsnittslønnen for administrerende direktører under ett steg med 0,7 prosent fra september/oktober 2013 til samme tidspunkt i 2014, mot 3,2 prosent året før. For ledere av små foretak var lønnsveksten 1,7 prosent, mot 3,0 prosent året før.

I næringene olje- og gassutvinning og faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting var lønnsveksten for administrerende direktører fra september/oktober 2013 til samme tidspunkt i 2014 høyere enn for lønnstakerne ellers i disse næringene.

Fra september/oktober 2012 til samme tidspunkt i 2013 var lønnsveksten høyere for administrerende direktører i næringene bygg- og anleggsvirksomhet, varehandel og IKT enn for lønnstakerne ellers i disse næringene.

1.4.2 Lønnsutviklingen for ledere inklusive opsjons- og naturalytelser

Beregningsutvalget presenterer i dette avsnittet en lønnsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå for ledere i foretak utenom offentlig forvaltning og helseforetakene. Statistikken bygger på datamaterialet Statistisk sentralbyrå innhenter til lønnsstatistikken. Videre er det hentet tilleggsinformasjon fra LTO-registeret om opsjons- og naturalytelser. Statistikken dekker perioden 2004 til 2013. Denne lederlønnsstatistikken bygger på yrkesklassifiseringen for å definere ledere (jf. boks 1.2). Statistikken kan omfatte flere personer med lederfunksjoner i hvert foretak.

Lønnsveksten er regnet som endring fra september/oktober det ene året til samme tidspunktet året etter, og kan i det enkelte år ikke direkte sammenliknes med veksten i gjennomsnittlig årslønn fra det ene året til det andre slik den framkommer i tabell 1.1. Over tid vil det likevel bli stor grad av samsvar mellom disse to måtene å beregne lønnsveksten på.

Tabell 1.8 viser at gjennomsnittslønnen for administrerende direktører økte med 3,0 prosent fra september/oktober 2012 til samme tidspunkt i 2013, mot nullvekst i tilsvarende periode året før. Opsjons- og naturalytelser i kroner økte noe for denne ledergruppen fra 2012 til 2013. Lønnsveksten varierte i 2013 forholdsvis lite med foretaksstørrelse, fra 2,9 prosent for administrerende direktører i foretak med over 250 ansatte til 4,2 prosent i foretak med under 25 ansatte. For ledere i småbedrifter var lønnsveksten 3,4 prosent fra september/oktober 2012 til september/oktober 2013, mot 2,8 prosent året før. For alle ledere var veksten 5,2 prosent fra september/oktober 2012 til september/oktober 2013, mot 1,8 prosent året før. Andelen som ledere i små bedrifter utgjorde av alle ledere, gikk ned fra 2012 til 2013. Dette trakk isolert sett opp samlet lønnsvekst for ledere i alt i 2013.

Ledere i foretak med 10 eller flere ansatte blir kodet som administrerende direktører i lønnsstatistikken. Dette er en forholdsvis lav grense, slik at en del ledere trolig får denne koden uten å utføre oppgaver eller ha det ansvaret en vanligvis forbinder med en administrerende direktør.

I tabell 1.9 er administrerende direktører rangert etter stigende lønnsnivå og inndelt i desiler. Det var om lag 1 080 direktører i hvert desil i 2013. Tabellen viser at lederne i 10. desil har en gjennomsnittslønn på om lag 2,1 millioner kroner per september/oktober 2013. Opsjons- og naturalytelser for denne gruppen var 100 800 kroner i 2013. Lønnsveksten i 2013 var høyere i desilene 1–5 enn i desilene 6 til 10.

Tabell 1.10 viser lønnsutviklingen og lønnsnivå for kvinnelige og mannlige ledere. For kvinnelige administrerende direktører økte gjennomsnittslønnen fra september/oktober 2012 til samme tidspunkt i 2013 med 5,4 prosent, mens økningen for menn var 2,7 prosent. Gjennomsnittlig lønnsnivå for kvinnelige administrerende direktører var per september/oktober 2013 om lag 73 prosent av lønnsnivået for mannlige administrerende direktører.

Tabell 1.11 viser gjennomsnittlig lønnsnivå og lønnsutvikling for administrerende direktører etter foretaksstørrelse. Det er ikke en entydig sammenheng mellom foretaksstørrelse og lønnsnivå. I 2013 var lønnsnivået i gjennomsnitt høyest for administrerende direktører i foretak med 100 til 249 ansatte. Noe av forklaring på dette kan være at statistikken omfatter flere personer med lederfunksjoner i hvert foretak, slik at sammensetningen av ledergruppen som inngår kan variere mellom foretaksstørrelser. Det kan også skyldes næringsvise forskjeller i foretaksstørrelser.

1.4.3 Lønnsutviklingen for toppledere i offentlig sektor

Utvalget presenterer i dette avsnittet tall for lønnsutviklingen for toppledere i offentlig sektor fra 1. oktober/1. desember 2007 til samme tidspunkt i 2014. Følgende grupper inngår i denne statistikken:

• Øverste administrative leder (rådmenn) i kommuner og fylkeskommuner

• Øverste leder i forvaltningen, etater, direktorater og finansieringsinstitusjoner i staten.

• Administrerende direktør i de regionale helseforetakene herunder også de forskjellige helseforetakene.

Utplukket av ledere er basert på Statistisk sentralbyrås ordinære lønnsstatstikk. Lønnsbegrepet har samme innhold som ellers i kapittel 1, dvs. fast avtalt lønn (grunnlønn/regulativlønn) og faste og variable tillegg. I staten omfatter utplukket både toppledere som er lønnet etter lederlønnssystemet6 i staten og toppledere av etater som er lønnet etter lønnsregulativet i hovedtariffavtalen i staten.

Det er små grupper det er beregnet lønnsvekst for i tabell 1.12. Endringer i antallet som er med i gruppene, kan derfor gi forholdsvis store utslag i beregnet lønnsvekst.

Lønnsveksten for toppledere i offentlig sektor var i gjennomsnitt 4,4 prosent fra oktober/desember 2013 til oktober/desember 2014, mot 4,2 prosent året før. For toppledere i kommuner og fylkeskommuner var lønnsveksten fra desember 2013 til desember 2014 5,4 prosent, mot 4,5 prosent året før. I staten var veksten fra oktober 2013 til oktober 2014 3,5 prosent, mot 5,0 prosent året før. Gjennomsnittlig lønnsvekst for toppledere i offentlig sektor omfatter også administrerende direktører i helseforetakene. Lønnsnivået for denne gruppen i helseforetakene var per oktober 2014 1 587 600 kroner, og lønnsveksten var i gjennomsnitt 2,6 prosent fra oktober 2013 til oktober 2014, mot 1,0 prosent året før.

Gjennomsnittlig lønnsvekst for toppledere fra oktober/desember 2013 til samme tidspunkt i 2014 var med unntak for toppledere i helseforetakene og toppledere i staten lønnet etter lønnsregulativet, høyere enn for lønnstakere ellers i offentlig sektor.

Per desember 2014 var gjennomsnittslønnen for toppledere i kommuner og fylkeskommuner om lag 914 400 kroner. I staten tjente topplederne i gjennomsnitt om lag 1 142 000 kroner per oktober 2014. Lønnen var en del høyere for toppledere på lederlønnssystemet enn for toppledere lønnet etter lønnsregulativet i hovedtariffavtalen.

1.5 Lønnsutviklingen for kvinner og menn

I dette avsnittet presenteres tall for utviklingen i gjennomsnittlig lønnsforskjell mellom kvinner og menn etter forhandlingsområder, næring, utdanningslengde, alder og samlet for alle lønnstakere både etter gjennomsnittslønn og medianlønn. Lønnsforskjellene måles for heltidsansatte eller per årsverk der deltidsansatte er regnet om til heltidsekvivalenter.

Forskjeller i kvinners og menns yrkesdeltakelse, bransje/sektortilknytning, utdanning, arbeidserfaring og kompetanse er fortsatt viktige faktorer bak lønnsforskjellene. Det samme er kjønnsdelingen i arbeidsmarkedet. Kvinner og menn er i næringer og bransjer med ulik lønnsevne og avtaledekning, og de har ulike stillinger på arbeidsplassene. Både endret antall kvinner og menn og endring i ulikhetene mellom dem over tid, kan dermed påvirke lønnsforskjellene slik de måles her. Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn kan også avspeile ulike former for lønnsdiskriminering. Kvantifisering av ulike bidrag til utviklingen i gjennomsnittlig lønnsforskjell krever egne analyser.

TBU har statistikk for utviklingen i gjennomsnittslønn mellom kvinner og menn for ulike forhandlingsområder siden 1984 og samlet for alle kvinner og menn fra 1997. For arbeidsmarkedet under ett var det for heltidsansatte en tilnærming i relativ lønn på 1,7 prosentpoeng fra 1997 fram til og med 2008. I 2008 var det et brudd i serien. Fra 2009 til 2014 ble forskjellen redusert med 1,7 prosentpoeng. Når vi inkluderer deltidsansatte, ble også forskjellen fra 2009 redusert med 1,7 prosentpoeng. Ser vi på medianlønn mellom kvinner og menn, var det en tilnærming fra 1997 til 2008 på 1,4 prosentpoeng. Fra 2009 til 2014 ble lønnsforskjellene redusert med 2,5 prosentpoeng.

Lønnsforskjeller etter forhandlingsområder

Tabell 1.13 viser lønnsutviklingen per årsverk for kvinner og menn i en del forhandlingsområder. Tabellen tar utgangspunkt i TBUs årslønnsbegrep, jf. vedlegg 2. Tabellen viser gjennomsnittlig årslønn for kvinner i forhold til gjennomsnittlig årslønn for menn i perioden 2005–2014. Det oppgis også gjennomsnittlig årslønn for kvinner og menn i 2014.

Det var stabilitet eller tilnærming mellom kvinner og menns gjennomsnittlige lønn i de store forhandlingsområdene fra 2013 til 2014.

I den siste 10-årsperioden har det vært flere brudd i seriene for de ulike forhandlingsområdene. Tatt hensyn til disse bruddene har det over en tiårsperiode (2005–2014) vært tilnærming eller stabilitet i kvinners og menns lønn for de fleste forhandlingsområdene med unntak av i finanstjenester og for ansatte i Virke-bedrifter. Økte lønnsforskjeller i Virke- bedrifter skyldes strukturelle endringer (fram t.o.m. 2012), i første rekke sterk økning i antallet kvinnelige butikkmedarbeidere, som har relativt lav lønn. Tilnærmingen var særlig markert for Spekter-områdene, industrifunksjonærer (NHO-bedrifter), stat og kommune.

I hovedgruppene i tabell 1.13 er det forholdsvis store variasjoner i størrelsen på lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Imidlertid er disse gruppene ikke sammenliknbare med hensyn til sammensetning da noen områder har mer ensartete stillingsstrukturer enn andre. For eksempel er stillingsstrukturen blant industriarbeidere relativt enhetlig, mens den er mer sammensatt blant annet i finanstjenester og i helseforetakene. Tabellen egner seg dermed mest til å følge utviklingen i de enkelte områdene over tid.

Lønnsforskjellen mellom alle sysselsatte kvinner og menn

Når en veier alle grupper sammen, får en et samletall som uttrykker de totale lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i Norge. I tabell 1.14 presenteres tre ulike måter å beregne dette på: Gjennomsnittslønn for heltidsansatte, gjennomsnittlig lønn per årsverk og medianlønn for heltidsansatte. Medianlønn finner en ved å sortere lønnen for lønnstakere etter størrelse på lønnen og så finne lønnsnivået for den personen som blir liggende i midten. Ved en slik beregningsmetode vil de høyeste og laveste lønnsnivåene være uten betydning.

Det har vært en reduksjon i forskjellen mellom kvinners og menns gjennomsnittlige lønn målt ved alle disse tre begrepene det siste året. Tilnærmingen reverserte tilbakegangen fra 2012 til 2013. Fra 2013 til 2014 ble lønnsforskjellen mellom heltidsansatte kvinner og menn redusert med 0,5 prosentpoeng. Kvinnene tjente i gjennomsnitt 88,4 prosent av menns lønn i 2014 mot 87,9 prosent i 2013 (tabell 1.14).

Når deltid inkluderes, ble lønnsforskjellene redusert med 0,6 prosentpoeng fra 85,8 prosent til 86,4 prosent fra 2013 til 2014.

Målt ved medianlønn har de relative lønnsforskjellene mellom kvinner og menn blitt redusert med 0,9 prosentpoeng, fra 93,4 til 94,3 prosent. Ved å sammenligne medianlønn i stedet for gjennomsnittlønn, er forskjellene mellom kvinner og menn mindre enn ved de andre målene. Hovedårsakene til at vi har mindre lønnsforskjeller målt på denne måten, er at menn i større grad enn kvinner er å finne blant de med høyt lønnsnivå og at flere kvinner enn menn er å finne blant de med lavt lønnsnivå. Høye enkeltlønninger blant menn betyr mer enn lave enkeltlønninger blant kvinner.

Lønnsforskjeller etter næring

Tabell 1.15 viser heltidsansatte kvinners lønn som andel av menns fordelt etter næring. Det er her tatt utgangspunkt i Statistisk sentralbyrås næringsklassifisering og offisielle månedslønnsstatistikk (per september/oktober/desember). I boks 1.3 forklares forskjellene i datagrunnlaget mellom tabell 1.13 og 1.15.

I tiårsperioden 2005 til 2014 ble lønnsforskjellene mellom kvinner og menn redusert eller var uendret for de fleste næringene med unntak av for ansatte i finanstjenester og personlige tjenester.

For utviklingen av lønnsforskjeller mellom kvinner og menn fordelt etter næring (2005–2014) og hvor deltid er inkludert, vises det til tabell 4.11 i vedlegg 4. Generelt er lønnsforskjellene større når deltid inkluderes. Dette har sammenheng med at mange deltidsansatte er å finne i lavere stillinger. Et unntak er helseforetakene og private helse- og sosialtjenester hvor lønnsforskjellene mellom kvinner og menn blir mindre når deltid inkluderes.

Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn etter utdanning

Tabell 1.16 viser kvinners lønn som andel av menns etter utdanningslengde for heltidsansatte. Fra 2013 til 2014 har lønnsforskjellene mellom kvinner og menn målt etter utdanningslengde økt for de med videregående skoleutdanning og de med universitet og høyskoleutdanning utover 4 år. For personer med høyskole eller universitetsutdanning inntil 4 år har lønnsforskjellene blitt redusert. Ser vi på de to siste årene samlet, har det med unntak av grunnskoleutdanning vært en økning i lønnsforskjellene for alle utdanningslengder.

Det er minst lønnsforskjeller for de som har kortest utdanning, dvs. de som har grunnskoleutdanning eller videregående skoleutdanning. Størst lønnsforskjeller er det for ansatte med universitets- eller høgskoleutdanning til og med 4 år. For utviklingen av lønnsforskjeller mellom kvinner og menn fordelt etter utdanningslengde (2005–2014) og hvor deltid er inkludert, vises det til tabell 4.13 i vedlegg 4. Generelt er lønnsforskjellene større når deltid inkluderes. Dette har sammenheng med at mange deltidsansatte er å finne på lavere stillingsnivåer.

For utviklingen av lønnsforskjeller mellom heltidsansatte kvinner og menn fordelt etter utdanningsnivå og næring (2005–2014) vises det til tabell 4.12 i vedlegg 4.

Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn etter alder

Tabell 1.17 viser heltidsansatte kvinners lønn som andel av menns etter alder. Fra 2013 til 2014 har lønnforskjellene blitt redusert for alle aldersgrupper. Ser vi på de to siste årene samlet, har det også vært en tilnærming fra 2012 for de fleste aldersgruppene.

Tabell 1.17 viser også at lønnsforskjellen mellom kvinner og menn øker med økende alder.

Redusert lønnsgap over tid – rapport fra ISF

For Beregningsutvalget har Institutt for samfunnsforskning analysert utviklingen i lønnsgapet mellom kvinner og menn fra 2002 til 2012 (vedlegg 7). Lønnsgapet målt ved brutto timefortjeneste har blitt mest redusert i perioden 2008–2012. En viktig drivkraft bak tilnærmingen har vært at menn og kvinner er blitt likere med hensyn til utdanningslengde, yrkeserfaring og arbeidstid. Det gjenstår en lønnsforskjell på om lag 7,5 prosent mellom nokså like kvinner og menn i samme yrkesgruppe. Denne forskjellen økte fra 2011–2012. Sett mot utdanningslengde viser analysen størst lønnsgap (ujustert) mellom kvinner og menn med fagutdanning (17,5 prosent) og med universitet og høyskoleutdanning utover 4 år. Fordelingen av kvinner og menn i ulike sektorer og næring, bidrar mye til forskjellene for dem med universitets- og høyskoleutdanning.

Lønnsgapet etter utdanningslengde som presenteres fra ISF gir dermed et litt annet bilde enn det som presenteres her i tabell 1.16. Bla. viser ISF beregningene større lønnsforskjeller mellom kvinner og menn for de med universitets- eller høyskoleutdanning utover 4 år enn de med universitets- og høyskoleutdanning til og med 4 år, se vedlegg 7. «Er lønnsgapet mellom kvinner og menn i ferd med å lukkes?» Erling Barth, Pål Schøne og Marte Strøm.

Likelønnstrekk ved oppgjørene i 2014

Følgende trekk ved lønnsoppgjørene er av sentral betydning for hvordan de relative lønnsforskjellene mellom kvinner og menn utvikler seg:

• Formen på de sentrale tilleggene, dvs. om det gis generelle prosenttillegg og/eller kronetillegg, om det gis spesielle lavlønnstillegg, tillegg til bestemte yrkesgrupper m.v. Et likt kronetillegg vil gi en noe sterkere gjennomsnittlig prosentvis lønnsvekst for kvinner enn for menn, ettersom det ofte er flere kvinner enn menn i lavlønnsgruppene.

• Fordelingen av de lokale tilleggene.

• De relative lønnstilleggene i typiske kvinnesektorer og næringer til forskjell fra mannsdominerte sektorer og næringer.

Resultatet i frontfaget mellom Fellesforbundet (LO) og Norsk Industri (NHO) var et generelt tillegg på 0,75 kr per time fra 1. april 2014. Arbeidstakere omfattet av Industrioverenskomstens Tekodel med mange kvinner, fikk i tillegg kr 1,25 per time i bedrifter uten lokal forhandlingsrett.

I hotell- og restaurantoppgjøret mellom Fellesforbundet (LO) ogNHO Reiseliv der det også er mange kvinner, ble det gitt et tillegg på i alt kr 5,06 per time fra 1. april 2014.

Mellom Handel og Kontor (LO) og Hovedorganisasjonen Virke ble det på Landsoverenskomsten og tilhørende bransjeavtaler gitt lavlønnstillegg og særskilte tillegg på minstelønnssatser som gir en likelønnprofil, ettersom kvinner i større grad enn menn befinner seg på minstelønnssatsene

I det statlige tariffområdet ble det gitt et stigende kronebeløp på A-tabellen fra og med lønnstrinn 19 til og med lønnstrinn 53. Dette gir en viss lav- og likelønnsprofil. I tillegg inneholder forslaget enkelte sentrale lønnsmessige tiltak som også har en viss likelønnsprofil.

I KS-området med hovedsakelig sentral lønnsdannelse ble det gitt et generelt tillegg på 2,15 prosent eller minst 8 500 per år fra 1. mai 2014. Det ble avsatt 1 prosent til lokale forhandlinger. Minstelønnssatsene i Kap. 4 ble hevet med mer enn det generelle tillegget. Arbeidstakere med minimum 20 års ansiennitet skal ikke ha lavere grunnlønn enn kr 364 00 i 100 prosent stilling. Dette er vesentlig kvinner.

I helseforetakene ble det enighet mellom Norsk Sykepleierforbund, Utdanningsforbundet, Norsk Fysioterapeutforbund og Norsk Ergoterapeutforbund og Spekter- Helse om at minstelønnssatsene avhengig av stillingskategori og krav til utdanning skal heves fra mellom 10 000 til 16 000 kroner for personer med ansiennitet 0 år og fra 12 000 til 25 000 kroner for personer med maks 10 års ansiennitet (se tabell 1.3 og 1.4 i vedlegg 1).

Se vedlegg 1 for nærmere omtale av lønnsoppgjørene i 2014.

1.6 Lønnsutviklingen etter utdanning

I tabell 1.18 vises lønnsutviklingen for heltidsansatte etter næring og utdanningslengde for perioden 2005–2014. Tabellen er fremkommet ved å koble lønnsstatistikken mot utdanningsregisteret. Tabellen viser at fordelingen av ansatte på de ulike utdanningslengdene varierer mellom næringer. I 2014 var det innenfor industri, bygg og anlegg og varehandel 69 prosent eller flere av de ansatte som hadde grunnskole og videregående skole (inklusive fagutdanning) som lengste utdanning. I skoleverket var tilsvarende andel 3 prosent, i kommune og fylkekommune eksklusive skoleverket 44 prosent, blant ansatte i helseforetakene 25 prosent og blant statsansatte 30 prosent.

I 2011 og 2012 gjennomførte Statistisk sentralbyrå en spørreundersøkelse om innvandrernes utdanningsnivå. Inkludering av disse opplysningene har påvirket lønnsstatistikken og medført et brudd i 2012. Hvordan dette bruddet er behandlet i tabell 1.18 er nærmere beskrevet i boks 1.4.

Samlet vekstfra 2009–2014 etter utdanningslengde

For grunnskoleutdannede har den høyeste veksten de siste fem årene vært for ansatte i staten (23,2 prosent). For personer på videregående skolenivå er det finanstjenester som har hatt høyest lønnsvekst (23,4 prosent). For fagutdannede er det ansatte i kommunene samlet, som har hatt høyest lønnsvekst (23,8 prosent). For universitet og høyskoleutdannede til og med 4 år er det ansatte i kommunene eksklusive skoleverket som har hatt høyest lønnsvekst (22,0 prosent), mens det for universitets- eller høyskoleutdannede lenger enn 4 år er ansatte i bygg og anlegg som har hatt størst lønnsvekst (26,4 prosent).

I enkelte næringer er andelen personer i noen av utdanningslengdene ganske liten. F.eks innenfor skoleverket er det kun 0,4 prosent av de ansatte i utvalget som har grunnskoleutdanning.I bygg og anlegg og i varehandel er det kun 3 prosent som har universitet og høyskoleutdanning lenger enn 4 år. I disse tilfellene bør tallene tolkes med varsomhet.

Utvikling i lønn fordelt på sektor og utdanning

Lønnsspredning kan uttrykkes som hvor mye høyere lønn ansatte med universitets- og høyskoleutdanning har i forhold til ansatte med grunnskole eller videregående skole som høyeste utdanning. I figur 1.2 vises lønnsutviklingen (målt i faste 2014 kroner) for perioden 2005–2014 etter ulike næringer totalt og etter utdanningslengder. Lønnsspredningen målt på denne måten er større i privat enn i offentlig sektor.

¹ Fra og med 2012 er nye opplysninger om innvandrernes utdanningsnivå inkludert i statistikken. Disse har tidligere vært inkludert under «uoppgitt utdanning». Dette har påvirket lønnsnivået bl.a. i industrien og bidratt til en negativ lønnsutvikling fra 2011 til 2012 for ansatte med universitet og høyskoleutdanning utover 4 år.

² Deflatert med konsumprisindeksen.

³ Personer med fagutdanning er inkludert i gruppen videregående skole.

Kilde: Statistisk sentralbyrås lønnsstatistikk og Beregningsutvalget.

Som vist i tabell 1.18 er det store forskjeller på hvor mange ansatte som har henholdsvis lengre/ kortere utdanning i de forskjellige næringene. For eksempel i industrien er det 8 prosent av de ansatte som har universitet eller høyskoleutdanning utover 4 år, mens det i staten er 34 prosent.

1.7 Lønnsutviklingen for deltidsansatte

Tabell 1.19 viser lønnsutviklingen for deltidsansatte per heltidsekvivalent etter næringshovedområde fra 2013 til 2014. Tabellen viser også lønn for deltidsansatte som andel av lønn for heltidsansatte.

Deltidsansatte hadde en gjennomsnittlig årslønn (månedslønn*12) per heltidsekvivalent i 3. kvartal 2014 (september/oktober/desember) på kr 418 800, en vekst på 3,3 prosent fra 3. kvartal 2013. Lønnsveksten for deltidsansatte var 0,2 prosentpoeng høyere enn for heltidsansatte. Per 3. kvartal 2014 hadde alle heltidsansatte en gjennomsnittlig årslønn (månedslønn*12) på kr 526 600, en vekst på 3,1 prosent fra 3. kvartal 2013.

Der antallet deltidsansatte er lite, blir lønnsnivået for disse lettere påvirket av endringer i sysselsettingen, arbeidstid og sesongvariasjoner.

Lønnen til deltidsansatte per heltidsekvivalent som andel av heltidsansattes lønn, varierte i 2014 fra om lag 71 prosent for ansatte i finanstjenester til om lag 92 prosent for ansatte i kommuner og fylkeskommuner, med et gjennomsnitt for alle på om lag 80 prosent. Forskjellen i lønn mellom gruppen deltidsansatte og gruppen heltidsansatte knytter seg blant annet til faktorer som yrke, stilling, utdanning og alder. For eksempel er deltidsansatte i varehandel relativt unge og jobber i lavere stillinger enn heltidsansatte. I skoleverket derimot er deltidsansatte og heltidsansatte mer like i alder og utdanning. Også andre forhold kan virke inn, for eksempel at deltidsansatte i enkelte områder stort sett har høyere turnover enn heltidsansatte.