4 Lovgivningshistorikken og tidligere utredninger

4.1 Innledning

Garantiordningen i bustadoppføringslova § 12 gir forbrukeren en sikkerhet for krav mot entreprenøren ved kontraktsbrudd, men innebærer samtidig en økonomisk belastning for entreprenøren. Denne spenningen mellom forbrukerbeskyttelse og kostnadene ved ordningen ble omtalt allerede da garantiordningen ble innført i 1998, jf. Ot.prp. nr. 21 (1996–97) s. 32:

«Det som her er nemnt, illustrerer at spørsmålet om krav til trygdgjeving har fleire sider. På den eine sida er det klårt ønskjeleg å sikre oppdragsgjevarens stilling i tilfelle der entreprenøren ikkje vil eller ikkje kan oppfylle avtalen, til dømes i samband med betalingsproblem og eventuelt konkurs. På den andre sida kan for strenge krav til trygdgjeving gjere det vanskeleg for partane å innrette seg på tenleg vis. Det kan oppstå urimeleg høge kostnader, og entreprenørar kan bli hindra i å ta på seg oppdrag av det slaget og med det omfanget oppdragsgjevaren ønskjer.»

Senere har det ved flere anledninger vært vurdert om reglene om garanti bør endres eller om garantiordningen bør erstattes med en annen form for sikkerhetsstillelse. Da dette danner et bakteppe for utvalgets evaluering, gis det en oversikt over den historiske utviklingen av regelverket og bakgrunnen for de endringer som har funnet sted.

4.2 Innføring av garantiordningen i 1998

Garantiregelen i bustadoppføringslova § 12 ble innført ved lovens ikrafttredelse 1. juli 1998. Opprinnelig foreslo forbrukerentrepriseutvalget i NOU 1992: 9 at garantisummene skulle settes til faste beløp knyttet opp mot folketrygdens grunnbeløp. Videre foreslo utvalget at krav om garanti skulle begrenses til totalentreprisetilfellene, det vil si hvor entreprenøren påtar seg både planleggingen (prosjekteringen) og oppføringen av bygningen, jf. forslaget til § 2-6.

Siden avtaler mellom entreprenører og forbrukere varierer i omfang, fant Justisdepartementet at garantisummene i stedet skulle utgjøre en prosentandel av det avtalte vederlaget, jf. Ot.prp. nr. 21 (1996–97) s. 32 flg. Justisdepartementet mente også at reglene om sikkerhetsstillelse burde være generelle og dermed ikke avgrenset til totalentreprisetilfellene. Om kravene til garantiens lengde uttalte Justisdepartementet følgende, jf. Ot.prp. nr. 21 (1996–97) s. 33:

«I samsvar med utvalets framlegg foreslår departementet at tida for garantiplikta etter utkastet § 12 andre ledd skal vere to år. I denne samanhengen ser departementet det som mest vesentleg å sikre at garantien har ein viss storleik i høve til problem som kan oppstå når bustaden er ny. Ei detaljert føresegn om nedtrapping over fleire år høver mindre bra i ei allmenn lov. Trygd over lengre tid vil i røynda vere ei generell sikring av forbrukarens krav ved manglar. For slik sikring vil mellom anna ei ordning med byggjefeilforsikring kunne kome inn, sjå avsnitt 3.9.2 nedanfor.»

Stortingskomiteen gikk inn for noe lavere krav til garantien størrelse enn departementet hadde foreslått, jf. Innst. O. nr. 61 (1996–1997). Lovvedtaket ble avfattet med følgende innhold: For byggeperioden skulle størrelsen på garantien være fem prosent av vederlaget i a-tilfellene (der forbruker eier tomten) og to prosent i b-tilfellene (der forbruker ikke eier tomten). For begge avtaletyper ble størrelsen fastsatt til tre prosent av vederlaget i to år etter overtakelse.

4.3 Endring av garantiordningen i 2011

I NOU 2005: 12 ga bygningslovutvalget uttrykk for at den norske garantiordningen fremstod som utilstrekkelig sammenlignet med andre nordiske lands løsninger. Utvalget foreslo at kravene til garantiens størrelse og varighet burde gjennomgås med det formål å gi forbrukeren bedre beskyttelse i tilfeller hvor entreprenøren gikk konkurs eller hvor det ble avdekket omfattende eller alvorlige feil ved bygget.

Justisdepartementet la i høringsforslag 27. oktober 2008 frem forslag om at garantiens størrelse i byggetiden skulle økes fra fem til ti prosent i a-tilfellene og fra to til tre prosent i b-tilfellene. For perioden etter overtakelse ble det foreslått at kravene til garantiens størrelse skulle økes fra tre til fem prosent i både a-tilfellene og b-tilfellene. Endelig foreslo departementet å utvide kravene til garantiens lengde etter overtakelse fra to til fem år. Høringsinstansene hadde ulike syn på forslaget, men departementet og justiskomiteen gikk inn for forslaget, se Prop. 130 L (2009–2010) og Innst. 74 L (2010–2011).

Formålet med å utvide garantitiden til fem år var at den skulle gjenspeile bustadoppføringslovas absolutte reklamasjonstid. Dette ville styrke forbrukernes rettsstilling, jf. departementets høringsforslag (sitert fra Prop. 130 L (2009–2010) s. 14):

«Forbrukarane må gi melding om ein mangel innan 'rimeleg tid etter at forbrukaren oppdaga eller burde ha oppdaga mangelen', jf. bustadoppføringslova § 30 første ledd. Vidare heiter det i same ledd at ein mangel ikkje kan gjerast gjeldande seinare enn fem år etter overtakinga. Jamført med garantitida på to år i § 12 vil forbrukaren i tre år av den absolutte reklamasjonstida ikkje kunne nyte godt av føresegnene om garantiar. I desse tre åra risikerer forbrukaren å stå heilt utan dekning for krava sine dersom entreprenøren ikkje kan eller vil dekkje krava, til dømes ved konkurs. Kostnadane ved å drive inn eit krav hos ein uvilleg entreprenør kan i praksis utgjere ei vesentleg hindring for forbrukaren.

Ei utviding av garantitida frå to til fem år vil styrke rettsstillinga til forbrukarane. På denne måten vil ein også oppnå godt samsvar mellom garantiperioden og den absolutte reklamasjonsfristen. Ei utviding kan også vere med på å styrke tilliten til entreprenørane. Det har mellom anna i den juridiske litteraturen blitt peikt på at det i seinare år har blitt vanleg med ei utbygging gjennom aksjeselskap som har minimal aksjekapital. I slike tilfelle kan ein garanti vise seg å vere ekstra verdfull. Samtidig vil ei utviding av garantiperioden kunne føre med seg auka kostnader for entreprenørane, noko som igjen kan gi seg utslag i høgare bustadprisar.

Ei utviding av garantitida kan også føre til at garantisten i større grad vil ha trong til å søkje regress. Dette kan på sikt verke som eit insitament for entreprenørane til å redusere talet på byggfeil.»

Endringene ble vedtatt og satt i kraft 1. juli 2011.

Som nevnt i kapittel 1.2 anmodet justiskomiteen om en evaluering av reglene innen fem år etter endringenes ikrafttredelse, da det var behov for å følge utviklingen og vurdere hvordan de nye reglene fungerte i praksis.

4.4 Ulike utredninger om innføring av en byggfeilforsikring

Det har flere ganger blitt vurdert om man bør innføre regler om såkalt byggfeilforsikring i norsk rett, blant annet i forbindelse med lovarbeidene nevnt ovenfor. Slike ordninger har vært vanlige i andre nordiske land, se kapittel 5. Byggfeilforsikringer gjelder ofte over lengre tid, gjerne i 10 til 20 år, og kan gi opp til 100 % dekning for økonomisk tap som følge av byggfeil. Begrepet byggfeil omfatter normalt alle typer feil som er en følge av en byggeprosess. Samtidig dekker byggfeilforsikringer ofte ikke ethvert kontraktsrettslig ansvar, da det typisk bare er vesentlige mangler som dekkes. Byggfeilforsikringer skiller seg dermed fra bustadoppføringslovas garantiordning blant annet fordi ordningene gir dekning for mer alvorlige feil, har lengre varighet og skal ivareta et videre formål enn bare å sikre forbrukerne ved mislighold fra entreprenørene, jf. Prop. 130 L (2009–2010) s. 11:

«… Siktemålet med ei byggfeilforsikring vil dels vere å medverke til at forbrukarane kan få dekt tap som følgje av byggfeil ved nyoppføring av bustader, dels å medverke til å betre bygningskvaliteten. I dag finst det ikkje noka obligatorisk byggfeilforsikring i Noreg, men bustadoppføringslova § 12 heimlar ei garantiordning til fordel for forbrukarane. Danmark, Sverige og Finland har i lengre tid hatt ordningar med byggfeilforsikring, som mellom anna skal sikre ein teknisk god standard på byggmassen.»

Spørsmålet om det skulle innføres en byggfeilforsikringsordning i Norge ble først drøftet på 1980-tallet, jf. Ot.prp. nr. 21 (1996–97) s. 39:

«Spørsmålet om ei garanti- og trygdeordning for bygg, såkalla byggjefeilforsikring har dei seinere åra vore framme i fleire ulike samanhengar.

I NOU 1987: 33 Nytt hovedgrep på plan- og bygningsloven, peiker utvalet på (kapittel 6) at det er trong til ei trygdeordning for å sikre at det i praksis vil vere mogeleg å krevje at igangsette byggjearbeider oppfyller dei krava som plan- og bygningslova stiller til konstruksjon, materialbruk og utføring.

Temaet ble vidare drøfta i St.meld. nr. 34 (1988–89) Boligpolitikk for 90-årene. Kommunal- og arbeidsdepartementet konkluderte (punkt 10.2) med at ein ville arbeide for å få innført ei slik trygdeordning i samarbeid med trygdelaga, byggje- og anleggsbransjen og partsrepresentantar. Kommunal- og miljøvernkomiteen i Stortinget sa seg samd i at det var grunn til å arbeide med ei slik ordning (Innst.S. nr. 297 (1988–1989) s 63).»

I 1990 nedsatte Kommunal- og arbeidsdepartementet en arbeidsgruppe som skulle lage utkast til en forsikringsordning. Arbeidsgruppen la frem sitt forslag i mai 1995. Forslaget bygget i stor grad på den svenske «byggfelsforsäkringen», som ble innført i 1993, jf. kapittel 5.3 nedenfor. I NOU 2005: 12 s. 461 finnes det en oversikt over arbeidsgruppens forslag:

«Forsikringens hovedoppgave skulle være å ivareta tre hovedformål; den skulle sikre forbrukerne et vern overfor kontraktsrettslige feil og mangler utover hva som følger av rettstilstanden for øvrig, samt bidra til å redusere antallet byggskader ved å fremme en kvalitetsheving innen boligproduksjon. I tillegg skulle den bidra til å sikre at pålegg gitt med hjemmel i plan- og bygningsloven ble fulgt opp.

Arbeidsgruppens forslag til en ordning for byggfeilforsikring inneholdt følgende elementer:

• den skulle kun gjelde for boliger med maks 2 etasjer

• den skulle kun gjelde nye boliger (ikke utbedring/rehabilitering)

• forsikringen skulle dekke feil og mangler i henhold til gjeldende lovgiving og den inngåtte byggekontrakt

• den skulle gjelde i 10 år etter overtakelse av bygget

• sikrede pliktet ved siden av å holde boligen forsikret med alminnelig villaeierforsikring

• forsikringssummen skulle være en tiendedel av grunnbeløpet i folketrygden pr kvadratmeter av boligens areal

• sikrede måtte betale en egenandel før forsikring utbetales

• i de 5 første årene etter at bygget er ferdig måtte den sikrede ha brakt saken inn for forliksrådet eller fått saken avgjort i en reklamasjonsnemnd før det kunne søkes dekning av forsikringsselskapet

• i de 5 siste årene av den 10-årige forsikringsperioden skulle den sikrede kunne gå direkte på forsikringsselskapet

• tegning av byggfeilforsikring skulle være obligatorisk (for eksempel vilkår for å få tillatelse til tiltak, vilkår for å få lån fra Husbanken eller lignende, men nærmere om dette ble overlatt til departementet å ta stilling til)

• forsikringen skulle ikke dekke egeninnsats, men kun arbeid som det kunne fremlegges gyldig kvittering for

• byggfeilforsikringen skulle organiseres som et tilbud gjennom de etablerte forsikringsselskapene.»

Arbeidsgruppens anbefalinger ble ikke fulgt opp. Departementet mente at det var nødvendig med ytterligere avklaringer før det kunne legges frem et endelig forslag om en obligatorisk byggfeilforsikring i norsk rett, jf. Ot.prp. nr. 21 (1996–97) s. 40.

I 2004 ble spørsmålet tatt opp på ny, jf. Innst. S. nr. 229 (2003–2004) Boligpolitikken punkt 6.2.6. Kommunalkomiteen ba Regjeringen vurdere om det burde innføres en ordning med obligatorisk byggfeilforsikring, og i NOU 2005: 12 vurderte bygningslovutvalget om bustadoppføringslovas garantiordning skulle suppleres eller erstattes med en slik forsikring. Utvalget fant at garantiordningens størrelse og varighet i stedet burde utvides, jf. NOU 2005: 12 s. 468–469:

«Som nevnt har Bygningslovutvalget sett på forslaget fra 1995 om å innføre en lovfestet forsikringsordning for byggfeil, se punkt 28.3.1. Dersom det skulle innføres en forsikringsordning for byggfeil i dag, for eksempel knyttet til et krav om forsikring som vilkår for godkjenning eller ansvarsrett etter plan- og bygningsloven, ville det være naturlig å foreta en grundigere vurdering av forslaget fra 1995 med tanke på om dette kunne være et utgangspunkt for en ordning i dag. Ett forhold som måtte vurderes var virkeområdet for ordningen, og for eksempel om dette burde utvides til å omfatte mer enn kun nye (mindre) boliger. Utvalget har imidlertid ikke funnet grunnlag for å gå nærmere inn på denne vurderingen. Hovedårsaken til dette er at vi, som nevnt, i dag har bustadoppføringslova og dens garantibestemmelse.

Til tross for at det stadig er et behov for å redusere byggfeil og å bedre kvaliteten på det som bygges, og til tross for at en garanti- eller forsikringsordning i tillegg til å gi eieren sikkerhet for økonomisk tap som følge av byggfeil, kunne tenkes å bidra til bedre kvalitet, har Bygningslovutvalget kommet til at det ikke vil anbefale å innføre noen garanti- eller forsikringsordning som alternativ eller supplement til bustadoppføringslova.

I likhet med hva man kom frem til i 1995 og hva som er ordningen i andre land som det er naturlig å sammenligne med, finner Bygningslovutvalget at behovet for å lovfeste en garanti- eller forsikringsordning for byggfeil er desidert størst innenfor det virkeområdet som bustadoppføringslova nå dekker. Utenfor dette området gjør ikke hensynet til forbrukervernet seg gjeldende, og man må her kunne legge til grunn at man har å gjøre med relativt profesjonelle parter som er i stand til å ivareta sitt behov for sikkerhet mot byggfeil i kontraktene seg imellom, uten at dette spesifikt lovreguleres. I disse tilfellene finner Bygningslovutvalget at plan- og bygningslovens regler om ansvar og kontroll, sammen med blant annet standard entreprisekontrakter i all hovedsak er tilstrekkelig.

I de antatt mer unntaksvise tilfeller der situasjonen er slik at kjøper/eier av et bygg verken beskyttes av bustadoppføringslova eller kan anses som profesjonell part og/eller det dreier seg om et tiltak som er unntatt fra plan- og bygningslovens regler om saksbehandling, ansvar og kontroll (for eksempel mindre tiltak på bebygd eiendom, jf. plan- og bygningsloven § 86a), antas avtaleloven § 36 å beskytte den svake part et stykke på vei. Hvorvidt avtalelovens regler gir tilstrekkelig beskyttelse er et større tema som berører prinsippet om avtalefrihet kontra bestemmelser om beskyttelse av den antatt svakere part, og som Bygningslovutvalget ikke finner å kunne gå nærmere inn på her. Utvalget antar imidlertid at disse tilfellene er relativt sjeldne, og/eller at byggetiltakene er så vidt små at konsekvensene av byggfeil er nokså begrensede.

Bygningslovutvalget vil på denne bakgrunn fastslå at det i første rekke vil være mest hensiktsmessig å utrede videre hvordan man kan gjøre eventuelle forbedringer av bustadoppføringslova, fremfor å innføre en helt ny garanti- eller forsikringsordning for byggfeil til erstatning eller som supplement til bustadoppføringslova.

En annen måte å oppnå at reglene om offentligrettslige krav til bygninger virker sammen med kontraktsrettslige regler, er for eksempel å knytte det kontraktsrettslige mangelsbegrep sterkere opp mot avvik fra offentligrettslige normer. I tilfelle vil både privatrettslige incitamenter og ønsker om å unngå reaksjoner fra det offentlige virke motiverende for den eller de som ved sin handlemåte kan bidra til at byggfeil unngås. Dette faller utenfor Bygningslovutvalgets mandat, men bør kunne vurderes ved fremtidige lovrevisjoner av privatrettslig lovgivning vedrørende bygninger.»

4.5 Forslag om regulering av tidspunktet for garantistillelse mv. fremmet i Prop. 108 L (2015–2016)

Bustadoppføringslova § 12 inneholder ingen uttrykkelig regulering av når entreprenørens plikt til å stille garanti inntrer. Justisdepartementets lovavdeling har tolket bestemmelsen slik at garantistillelse skal skje «umiddelbart etter avtalens inngåelse», jf. uttalelse 25. september 2013 med henvisninger til tidligere uttalelser 6. oktober 2006 og 18. mai 2011. Ifølge uttalelsene gjelder dette uavhengig av om det er tatt forbehold ved avtaleinngåelsen.

I 2016 ble det foreslått å innføre regler om tidspunktet for garantistillelse i bustadoppføringslova § 12. Justisdepartementet sendte et forslag om lovendring på høring 28. oktober 2015. Høringsfristen ble satt til 29. januar 2016. I høringsnotatet ble det foreslått at det skal inntas en uttrykkelig regel om at entreprenøren skal stille garantien straks etter avtaleinngåelsen. Ved avtaler hvor det er tatt forbehold om innvilgelse av byggelån, salg av et visst antall boliger eller oppnåelse av igangsettingstillatelse, skal garantistillelse likevel kunne utsettes til etter at forbeholdene er bortfalt. Under enhver omstendighet skal garanti være stilt før bygging igangsettes.

Det ble også foreslått at forbrukeren skal ha en umiddelbar rett til å heve avtalen og kreve eventuelt forskuddsbetalte beløp tilbakebetalt dersom garantien ikke blir stilt etter at eventuelle forbehold er bortfalt eller før bygging er igangsatt.

Justisdepartementet fremmet 15. april 2016 forslag til lovendring i Prop. 108 L (2015–2016). Forslaget var med enkelte unntak likt det som var blitt sendt på høring. Departementet foreslo at forbrukeren ikke skal kunne holde tilbake vederlag ved manglende garantistillelse dersom entreprenøren har tatt forbehold i avtalen, jf. bustadoppføringslova § 12 åttende ledd. Dette ble begrunnet slik, jf. Prop. 108 L (2015–2016) s. 14:

«En særlig problemstilling er om det skal være adgang til å heve kontrakten dersom entreprenøren ikke stiller garanti etter lovens regler, eventuelt om forbrukeren skal gis rett til andre typer misligholdsbeføyelser. Etter gjeldende lov gis ikke forbrukeren ubetinget rett til å heve kontrakten ved unnlatt eller forsinket garantistillelse. Etter § 12 åttende ledd kan imidlertid forbrukeren holde tilbake alt vederlag frem til det er dokumentert at det foreligger en garanti som oppfyller lovens krav.

Et første spørsmål som reiser seg i den forbindelse, er om man skal videreføre den nevnte regelen i § 12 åttende ledd. Det er etter departementets vurdering neppe noen grunn til ikke å videreføre en rett for forbrukeren til å holde tilbake vederlaget frem til garantien er stilt i tilfeller der det fortsatt er krav om at garantien skal stilles straks etter avtaleinngåelsen. En videreføring av bestemmelsen i relasjon til kontrakter der det er adgang til utsatt garantistillelse, er imidlertid ikke like nærliggende. Som det er pekt på under høringen, vil bestemmelsen for slike kontrakter innebære at det ikke kan kreves forskudd hvis entreprenøren ønsker å utsette garantistillelsen til forbeholdet er frafalt. Også i kontrakter med forbehold kan det imidlertid være behov for å kreve forskudd, og en videreføring av bestemmelsen kan innebære at entreprenøren uansett ser seg nødt til å stille garanti fra avtaleinngåelsen.»

Basert på disse betraktningene ble høringsnotatets forslag om å gi forbrukeren hevingsrett ved manglende garantistillelse opprettholdt. Et vilkår er at forbrukeren må gi entreprenøren et skriftlig varsel med en frist på minst ti dager om at avtalen vil bli hevet dersom garanti ikke stilles. Dette ble begrunnet slik, jf. Prop. 108 L (2015–2016) s. 14–15:

«Men hvis den nåværende regelen om tilbakeholdsrett i § 12 åttende ledd begrenses til bare å gjelde tilfeller der garantien skal stilles straks etter avtaleinngåelsen etter annet ledd første punktum i lovforslaget, slik at forbrukeren ikke har noen tilsvarende rett til å holde tilbake vederlaget ved utsatt garantistillelse etter regelen i annet ledd annet punktum, er det etter departementets syn behov for å sikre forbrukerens interesser på andre måter ved de sistnevnte kontraktstypene. Også i tilfeller der entreprenøren har rett til å utsette garantistillelsen til forbeholdet er frafalt, kan man se for seg at plikten til å stille garanti misligholdes, og uten en rett verken til å holde tilbake vederlaget eller til å gjøre gjeldende andre beføyelser vil forbrukeren være i en utsatt posisjon.

Ut fra disse betraktningene kan det etter departementets syn være et rimelig kompromiss at forbrukeren gis en hevingsrett. Spørsmålet om hevingsrett må vurderes på bakgrunn av at lovforslaget gir entreprenøren både en rett til å vente med å stille garanti til forbeholdet er bortfalt og en rett til å kreve forskudd selv om det er tatt betydelige forbehold i kontrakten og selv om garantien som skal sikre forbrukeren, først vil komme på plass på et senere tidspunkt. Departementet er i og for seg enig i at en rett til heving av kontrakten kan fremstå som en streng reaksjon på mislighold av en sideforpliktelse. Departementet har imidlertid vanskelig for å se at andre former for misligholdsbeføyelser kan være egnet. For å ivareta hensynet til entreprenøren foreslår departementet, i tråd med innspill fra høringsinstansene, at forbrukeren ikke skal kunne heve kontrakten før entreprenøren er varslet skriftlig og gitt en frist på minst ti virkedager for å rette forholdet. Forbrukeren gis etter dette ikke noen automatisk hevingsrett fra det øyeblikket entreprenøren har oversittet fristen etter annet ledd annet punktum til å stille garantien. Med en varslet frist på ti virkedager har entreprenøren god tid til å områ seg, og hevingsretten vil da neppe få noe annen praktisk betydning enn som et virkemiddel for forbrukeren til å presse frem den garantien entreprenøren har plikt til å stille etter loven. Departementet har i hvert fall vanskelig for å se at en seriøs aktør, etter å ha fått skriftlig varsel og med god tid til å rette forholdet, likevel vil sette seg i en slik situasjon at forbrukeren kan gjennomføre en heving av kontrakten på grunn av manglende garantistillelse.»

Lovforslaget innebar å innføre et nytt annet ledd i § 12 med følgende innhold:

«Entreprenøren skal stille garantien straks etter avtaleinngåinga. Er det i avtalen teke atterhald om opning av byggjelån, sal av eit bestemt tal bustader eller løyve om igangsetjing, er det likevel tilstrekkeleg at entreprenøren stiller garantien straks etter at atterhalda fell bort, men entreprenøren skal i alle høve stille garanti før byggjearbeidet tek til.»

Eksisterende annet til åttende ledd måtte bli nytt tredje til niende ledd. Nytt niende ledd skulle lyde:

«I tilfelle der det skal stillast garanti etter fristen i andre ledd første punktum, har forbrukaren rett til å halde att alt vederlag fram til det er dokumentert at det ligg føre garanti i samsvar med paragrafen her. I tilfelle der det skal stillast garanti etter fristen i andre ledd andre punktum, og dette ikkje er gjort, kan forbrukaren gje entreprenøren eit skriftleg varsel med ein frist på minst ti virkedagar til å rette forholdet. Har entreprenøren heller ikkje innan denne fristen dokumentert at det er stilt garanti i samsvar med paragrafen her, har forbrukaren rett til å heve avtalen.»

Som følge av omnummereringen av leddene i § 12 måtte det gjøres følgende endringer i bustadoppføringslova § 47 tredje ledd annet punktum:

«§ 12 sjette og sjuande ledd gjeld tilsvarande.»